Musikk

Skriblerier om musikk fra 1997-2013. Hovedsakelig et arkiv fra tiden som redaktør i groove.no (2001-2011), samt Nye Takter, Folkemusikk, Puls m.m

71. Telstar Ponies: Voices From The New Music (Fire, 1996)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Telstar Ponies: “A Feather On The Breath” Telstar Ponies har historie tilbake til band som 18 Wheeler og BMX Bandits og forgreininger til Teenage Fanclub (trommis Brendan O’Hare). De utga kun to hele album midt på 90-tallet, og er i dag sørgelig glemt.

Men Telstar Ponies bør ikke glemmes. De foregrep mye av den blomstrende scenen som kom ut av Glasgow, ikke minst Mogwai som nok hentet en del av uttrykket sitt fra Telstar Ponies. De kan også høres som en mer parallell avart av neo-folkband som Current 93 og Nurse With Wound – alle sentrale for den senere oppblomstringen av slik musikk i England.

Voices From The New Music, deres andre og siste, er et omfangsrikt album på over 75 minutter. Forsterket med blant andre Richard Youngs, senere kjent for en fremdeles oppegående solokarriere, beveger de seg sømløst mellom folk, post-rock og mer eksperimentell støy. Slett ikke alt er like vellykket, men som et ambisiøst byggverk er dette imponerende saker. Stort sett lange låter – sånn mellom 6 minutter og opp mot kvarteret – brukes til å utforske hovedsaklig mørke utposter langs musikkens vidstrakte elv, der de støter innom alt fra Albert Ayler til Nick Cave på sin ferd. Det er en lite opptråkket rute de følger, hvor de sneier innom flekker på kartet som stort sett var hvite i 1996. Bare det er god nok grunn til å plukke fram igjen denne. At Voices From The New Music fremdeles evner å bevege en herdet lytter 15 år etter utgivelsen vitner også om at materialet var laget av solid stoff. “A Feather On The Breath” får fungere som beskrivende eksempel på et album som ikke så lett lar seg oppsummere på én låt. De er alle fantastiske på sitt vis.

Kuriosa: Grunnlegger David Keenan, en profilert bidragsyter for The Wire (han lanserte like gjerne begrepet “freak folk”), grunnla senere det oppegående plateselskapet/sjappa/distributøren Volcanic Tongue sammen med Heather Leigh Murray (fra Houston-duoen Charalambides). Ifølge internettets usikre kilder skal karakteren Gareth Keenan i The Office løselig være bygget på David.

72. Psychoviolets: Too Little, Too Late (Restless, 1992)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Psychoviolets: “1000 Voices” Innspilt av Kansas City-kvartetten Psychoviolets, som selv har produsert og utgitt på fine Restless tidlig på 90-tallet: Kunnskapen om Psychoviolets stopper på første side av cd-omslaget. Noen nettsøk gir ikke mye mer informasjon, og det er litt vemodig å tenke på at band så raskt havner i den kollektive glemmeboka – og i forlengelsen oppdage at det sannelig er 20 år siden den ble spilt inn.

Uten ytre støy om hvor de var fra, hva som skjedde med medlemmene, med bandet og i fravær av morsomme anekdoter er det bare å sette seg ned med den lille discen og spinne 20 år tilbake i tid – og oppdage at Too Little, Too Late (eller Too Liitle… som det står feilstavet på ryggen) fremdeles er en liten juvel. Slektskap kan spores til paisley underground (Mazzy Star, Rain Parade), drømmepop som Galaxie 500 og garasje-psych som Greg Sage & Wipers på sitt mest sedate. For dette er en nedpå, melankolsk og svært vakker skive med klangfull vokal og eminente syregitarer som fremste styrke. Psychoviolets var med andre ord utenfor tiden da, og de er utenfor tiden nå. Slik blir man jo hverken rik eller berømt av.

Fra det innledende tittelsporet til den 8 minutter lange avslutteren “Come On” er dette en nærmest sammenhengende, duvende ferd, der Rolling Stones-aktige “Feel Like Giving Up” er eneste avstikker fra den drømmeaktige og røykfylte stemningen som omgir Too Little, Too Late. Vel verdt å ta med seg hvis den ligger og slenger ensom rundt i en brukthylle på jakt etter et hjem.

73. Eyeless In Gaza: Rust Red September (Cherry Red, 1983)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Eyeless In Gaza: “Changing Stations” Aldous Huxley har hatt sin innflytelse på populærmusikken, selvsagt mye på grunn av sine psykedeliske befaringer, og konkret med bandnavn som The Doors, The Feelies og Eyeless In Gaza som alle har tatt sine navn fra hans skriverier. Sistnevnte er et britisk post-punkband dannet i 1980, bestående av Martyn Bates og Peter Becker. De har holdt det gående i over 30 år, og i en omfattende og varierende diskografi står Rust Red September (1983) fremdeles som en påle.

Duoen var aldri overdådige med sine arrangementer, og med sitt spartanske uttrykk som fast element beveget de seg gjennom 80-tallet fra et utagerende post-industrielt landskap mot eterisk, vid åpen popmusikk med dragning mot britisk folk og soul. Denne reisen ble for alvor fullbyrdet med Rust Red September, hvor de forvandlet britisk håpløshet til noe romantisk og storslagent, der den tidligere galskapen som omga Eyeless In Gaza ble transfomert til sofistikert popmusikk. Mest umiddelbar er singlen “New Risen” (som ble en mindre hit) – men hele platen holder et gjennomført, helhetlig preg. Påvirkningen av David Bowies senere 70-tallsperiode, Roxy Music og Kraftwerk ga grunnlaget for et album som kilet seg mellom 80-talls jangle-pop og New Romantics – i pakt med andre britiske pop-innovatører som Aztec Camera, The Style Council og This Mortal Coil.

Red Rust September ble utgitt på CD med 6 bonusspor i 1994 – låter som løfter utgivelsen ytterligere. Igjen er det vanskelig å velge ett kutt for å illustrere kvalitetene, men åpningssporet bør få flere til å åpne øynene for det påfølgende innholdet.

74. Rodan: Rusty (Quarterstick, 1993)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Rodan: “Bible Silver Corner” Det er ingen tvil om at Slint er blant de mest innflytelsesrike bandene fra amerikansk undergrunn på 90-tallet. Deres Spiderland (1991) satte en ny agenda for indierocken, definerte math-rock som genre og avfødte en rekke sentrale prosjekter også i etterkant (The For Carnation, David Pajo solo og coverfotograf Will Oldham). Dessuten satte de Louisville, Kentucky på indiekartet. Slint kan få sin gjennomgang i en annen sammenheng, i denne konteksten passer det å minne om bysbarna Rodan.

Rodan utga vel bare denne ene skiva, men i likhet med Slint skulle førsteprosjektet gi mange fruktbare avleggere (Rachel’s, Sonora Pine, June Of 44, Retsin, Shipping News++). Rusty skulle ikke få samme direkte påvirkningskraft som Spiderland, den kom et par år senere, men deler mange av dens kjennetegn: Fokus på soft/loud dynamikk, komplekse låtstrukturer, lengre instrumentale partier og intrikate gitarlinjer som hekles i hverandre inntil de eksploderer av full kraft, hviskevokal som bryter ut i voldsom roping. Men Rodan er også et band som fortjener sitt eget ettermæle. De representerte en både mer emosjonell dybde og større dynamisk spenn enn Slint, mer direkte lenket både til post-punken og en lo-fi tilnærming. Lydtekniker Bob Weston (Shellac) fikk fram hele dette spennet på en plate som aldri lar lytteren hvile – og ei heller har noe ønske om det.

Det nydelige instrumentale åpningssporet “Bible Silver Corner” avbrytes på voldsomt vis med to minutter hardcore noise (“Shriner”). Rodan har med dette vist sine to ansikter, og på resten av platen utforskes disse elementene gjennom låter som males på stort lerrett, med både følsom og brutal pensel som lag på lag fyller et voldsomt bilde med forstyrrende tiltrekning.

Det er vanskelig å tenke seg framveksten til f.eks Explosions In The Sky, Mogwai og Godspeed uten et band som Rodan. Det er egentlig vanskelig å tenke seg noen som har utforsket rockens intrikate labyrinter særlig grundigere. Det passer – som en intro – og starte med introen. Resten er det opp til deg å dykke videre ned i.

75. Labradford: Mi Media Naranja (Kranky/Blast First, 1997)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Labradford: “C” Labradford gjorde det ikke umiddelbart lett for seg selv da de i 1997 lanserte sitt flotteste verk. Mi Media Naranja er kledd i et dunkelt omslag, uten forklarende tekst, låtene bærer knapt titler. For de av oss som gikk mang en vinter i møte med deres foregående album, ikke minst A Stable Reference (1995) var Virgina-bandet allerede en velkjent kompanjong – så det gjorde ikke så mye. Alle deres skiver er verdt å sjekke ut, Mi Media Naranja er et naturlig førstevalg. Ikke bare som deres mest tilgjengelige, men også fordi de her utvidet sine lydskulpturer til et eget sound, omformet sine abstrakte strøk om til noe allment og konkret – og usigelig vakkert.

Knitrende elektroniske nyanser, minimalistisk dub, sober orkestrering, hviskende stemmer, dvelende gitartwang – dette er Brian Enos Apollo-ferd filtrert gjennom tysk modernisme (Pole, Oval), svevende over den amerikanske vesten sett gjennom David Lynch’ linse. Mi Media Naranja er et sfærisk album, fullt av åpne rom, som likevel alltid avslører nye dybder; minimalistisk, magisk og alltid ytterst smakfullt. Dette er musikk i vektløs tilstand. Skapt for evigheten.

76. Cosmic Psychos: Slave To The Crave (Rattlesnake, 1990)

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Cosmic Psychos: “Quarter To Three” Du skal lete lenge for å finne en tøffere trio enn arbeiderklassepunkerne Cosmic Psychos. Deres tidligste skiver, den selvtitulerte debuten fra 1987 og Go The Hack (1989) inneholder noen av de mest minnerike ølskummende anthems i pubrockens historie.

Med lisens på Sub Pop i USA sikret de også en kortvarig men viktig status i mer kredible kretser enn de strengt tatt hørte hjemme. Cosmic Psychos forsøkte aldri å være mer enn breial og macho powerrock med infantil humor, tre grep og et lydnivå som blåste ut de siste restene av vett i skolten.

Det låt fett på skive, men det var på en svett, trang klubb foran et tørst publikum de virkelig kom til sin rett. Selv husker jeg det meste av deres killerkonsert i Oslo tidlig på 90-tallet, der en del overivrige publikummere – det kan ha vært undertegnede – bidro til en noe brå slutt på det hele. Deres beste øyeblikk fanges på livealbumet Slave To The Crave fra 1990 – tatt opp på hjemmebane på the Palace i Melbourne. Innledet på brei australsk med “We’re the Cosmic Psychos, and we’re three male models” harver de gjennom 14 låter i et sett som aldri hviler, der låter som “Pub” og “Can’t Come In” fremdeles duger som vorspiel når som helst. “Quarter To Three” er et godt eksempel på deres knallharde motorikk og utskeiende gitartripper.

Karrieren utover på 90-tallet ble noe mer variabel, og det plutselige dødsfallet til gitarist Robbie Watts i 2006 satte bandet ytterligere tilbake. Men de holder navnet visstnok fremdeles i live. På en aller annen sliten pub down under, tenker jeg.

77. Lonely Moans: s/t (Tupelo, 1990)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Lonely Moans: “Jiggerwhack” Relativt obskur utgivelse fra Tupelo – plateselskapet som er mest kjent for tidlige grunge-ting (Nirvanas Bleach og en en del Melvins-skiver). Det er intet å hente fra omslaget på denne CD-utgaven, og info om Lonely Moans på nettet er i beste fall sporadisk. De ga ut en syvtommer på Sub Pop året før denne fullengderen, som jeg bare må anta ble deres eneste hilsen til verden.

Med sin selvtitulerte skive markerte Lonely Moans seg som et band preget av tung garasjeblues med psykedeliske gitarvegger, en dæsj rockabilly og med en utagerende side som viser en tydelig punka bakgrunn (“Slave”). Det er lov å anta at de ble fostret på britisk 60-tallsbølge, vokste opp med punken og fant seg dårlig til rette både i collegerocken og den gryende grungen fra tiden.

Dette er et eksempel på en skive som falt utenfor de fleste hipster-kategorier (utgiver til side) og langt ned i glemselens bunnløse dyp. Det er ikke noe must å grave den fram heller – og slik passer den fint inn her. Men gitarspillet er fremdeles fint, og flere av låtene har stått seg riktig så bra. Førstesporet, dysfunksjonelle “Jiggerwhack” slår an tonen med sitt Butthole Surfende, tribale driv og en matlei vokalist som vræler om selvmordsforsøk og om å ligge med hodet ned i dass. Vanskelig å toppe en slik start!

78. The Montgolfier Brothers: Seventeen Stars (Vespertine, 1999)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The Montgolfier Brothers: “Seventeen Stars” Et google-søk på “montgolfier brothers” kunne avsløre opprinnelsen til dette bandnavnet, da plata liksom trillet ut av hylla etter en lengre, glemt tilværelse i støvkrokene. Brødrene Montgolfier levde på 1700-tallet, og stod bak verdens første bemannede luftballong-ferd. De to måtte dermed være blant de aller første menneskene til å se verden under seg i all sin stille, veldige prakt.

200 år senere dukker det altså opp et band av oppkalt etter brødrene, og sannelig er det en jomfruelig nostalgi og et lett bris-aktig sus over deres barokke popmusikk. Litt som å henge i en luftballong over Kent, Dorset eller noe slikt, med lite annet å fôre enn å kikke på livet langt der nede, menneskene som blir prikker, byene små søleflekker, elvene tynne årer og skogene grønne pledd. Dette er fredelig, pastoral popmusikk – ikke helt utenfor distriktet til Belle & Sebastian, Arab Strap og tristessen fra Joy Division – dog uten noen støyende elementer som elektriske gitarer eller taktfast tromming – nærmere kanskje sen Talk Talk, Hood og Movietone i stilen. Dette er nobel, høflig popmusikk i spasértempo, kall det gjerne høstsonater – men den er fin om våren også. Sjelden henvender de seg til oss med en oppstemt melodi, aldri hever de stemmen, de skaper en døsig flyt som kunne blitt grå og kjedelig, men som skaper en helhetlig atmosfære det er godt å lulle seg inn i.

Jeg har ikke noe annet av duoen (Mark Tranmer og Roger Quigley), men samme nettsøk kunne avsløre at de fremdeles ser ut til pludre rundt med sitt – et stykke utenfor radaren til de fleste, vil jeg tro.

Det er ikke lett å velge ut bare én låt fra denne – men tittelkuttet er i hvert fall det lengste, og minner om at Seventeen Stars har holdt seg like luftig, selv etter over 10 år i glemsel.

79. Munch: Live (Tatra, 1992)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Munch: “Fun” Norsk rock var ikke det mest spennende territoriet å bevege seg rundt tidlig på 90-tallet, nærmest fraværende på salgslistene og med en relativt liten undergrunnsscene.

Ett av de norske bandene som gjorde livet litt mer interessant på denne tiden var Munch, fra Kristiansand. Mer til felles med eksperimentell europeisk kunstmusikk som Laibach og Einstürzende Neubauten enn den vanlige anglo-amerikanske løypa, er de fremdeles en særegen utvekst i den norske musikkens sortere får. Kombinasjonen av provokativ kunst, industriell støyrock og teatralske stunt var dypt grunnfestet hos Munch – senere ytterligere spisset med Kristiansand Kunstkommando etter at moderbandet pakket sammen skrinet etter fem år og tre skiver.

Munchs siste utgivelse ble denne liveinnspillingen fra avslutningskonserten på Rockefeller i desember 1991. På dette tidspunktet hadde Munch også lært seg å traktere instrumentene sine relativt høvelig, som alltid frontet av Ivar Myklands dels autoritære, dels maniske stemme. Munch Live gir et tidstypisk bilde av tidlig 90-tallsrock, men den er også et testamente fra et band som fremdeles står seg som originale og frittenkende. Slike bør ikke glemmes.

Siste avskjedshilsen fra deres siste konsert denne mørke, mørke kvelden var også deres korteste og mest frenetiske øyeblikk. Snerrende, piskende “Fun”.

80. Opal: Happy Nightmare Baby (Rough Trade, 1987)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Opal: “Supernova” Dette kortlevde bandet hadde både en forhistorie og et etterliv som det er verd å merke seg. Kendra Smith kom fra stillingen som bassist i LA-bandet The Dream Syndicate (hun var kun med på debuten), mens David Roback hadde fortid som gitarist og vokalist i et annet Paisley Underground-band fra samme by: Rain Parade og deres eminente debut Emergency Third Rail Power Trip. Smith trakk seg – etter en soloskive tidlig på 90-tallet – helt tilbake, mens Roback slo seg sammen med Kendra Smith og dannet Mazzy Star.

Opal tilhører siste skvulp av den nypsykedeliske bølgen i Los Angeles, og musikalsk var bandet en forløper til langt mer suksessfulle Mazzy Star med sine langsomme, svevende drømmerier. Men Opal var langt mer psykedelisk utagerende i stilen, mer “magick power”, mindre “fading into you”, der trekk fra både Pink Floyd, The Doors, The Velvet Underground og T-Rex er relativt åpenbare.

Med mantralignende grooves, Smiths kontrollerte isvokal, gromme orgelpartier og Robacks syrete gitarlinjer skaper de et eget univers som liksom lar 60- og 80-tallet passere hverandre som om ingenting hadde skjedd i mellomtiden. “Supernova” gir et representativt innblikk i en duo som skapte drømmer ut av mareritt. Lekkert og skremmende på en gang.