Echoes From The Mountain

– The grave recieves you with love. Surrender yourself to the Earth. Return what was loaned to you. Give up your pleasure, your pain, your friends, your lovers, your life, your past, what you desire. You will know nothingness, it is the only reality. Don’t be afraid, it’s so easy to give. You’re not alone, you have a grave. It was your first mother. The grave is the door to your rebirth. Now you will surrender the faithful animal you once called your body.
The Alchemist (Holy Mountain, Alejandro Jodorowsky)

Comets On Fire: Field Recordings From The Sun (Sweet Nothing, 2002)
Metamphetamines In The Sky With Diamonds
Det er mulig Ben Chasny har noe av æren for at spacejam-freakoutsene Comets On Fire åpner denne skiva som en freefolk-bøling i en sirkulær messe. Det er i hvert fall med bjeller, rasling, chanting og regnbuefarver de ønsker oss velkommen til Field Recordings From The Sun. Men den vennlig sittende starten skal selvsagt ikke vare lenge. Etter tre minutter knuses de tribale ritualene med brutal kraft. Massive gitarer, pedaler og diverse effekter dras frem og plugges inn. «Beneath The Iceage» blir raskt en monstrøs syretrip nær kaos framført med voldsomt volum, evigvarende gitarriff og druknende vokalskrik. Etter at de har rast fra seg noen minutter løser de opp igjen med mer messing. Det er et fiffig grep, men, dessverre vil jeg si, er det bare på de to låtene Chasny er involvert at Comets On Fire skuer til side for den mer etablerte Hawkwind/Blue Cheer/MC5-rocken. Det andre sporet er korte «The Unicorn», som Chasny selv har skrevet. Det åpner da også som en enhjørningsvise med beina i kors, en akustisk, meditativ gitar plukker løvetann før den gradvis spises opp av et mutert monster som kommer krypende bakfra. «Return To Heaven», «ESP» og 10 minutter steine «The Black Poodle» utnytter ikke den samme fine koplingen mellom folk og spacerock, men som vill psykedelisk stoner filterert gjennom Noel Harmansons echoplex og oscillator viser Comets On Fire at det fortsatt er nok av space der ute til å fylle en plate.

Hvis du mener Monster Magnet har mistet noe av skitten sin, så er Comets On Fire og Field Recordings From The Sun et klokt valg. Eller som opprinnelig utgiver Alternative Tentacles så korrekt beskriver det: Pure sonic destruction!

Starless And Bible Black: Shape Of The Shape (Static Caravan, 2009)
Topanga Drømmedal
Shape Of The Shape er en plate som ifølge bandet selv blander ’Topanga Canyon country rock, Manchester guitar jangle and outer-space psychedelic drones’. Sign me up! Manchester-bandet lever opp til denne besnærende beskrivelsen på det som er deres andre utgivelse, der det særlig er Topanga-røttene og spacerocken som er mest framtredende. Topanga Canyon er  et område vest for Los Angeles, i Santa Monica-fjellene, men som musikkhistorisk først og fremst kjennes som oppholdssted for en rekke av de mest sentrale countryrockerne fra vestkysten på slutten av 60-tallet – ikke minst Neil Young. Hans skygge henger tungt over denne og særlig uttrykket rundt Everybody Knows This Is Nowhere og On The Beach’ mest sfæriske stunder.

Men de bruker litt på å komme i godstemningen, og de første par låtene har mest fokus på ovennevnte ’guitar jangle’: Harmløs og godslig pop som blir litt kjedelig og egentlig ikke er så mye å skrive hjem om, med unntak av vokalist Hélène Gautiers nydelige stemme, et sted rundt Sandy Denny og Nico. Det er først på On The Beach-aktige ”Hanging On The Vine” de tuner inn på Young, toner ned hans rufsete gitarer og skrur opp spacevibbene til Bardo Pond. ”Hanging On The Vine” er en slik låt som burde vart evig – en retning de heldigvis vier seg til videre utover på skiva. ”Radio Blues” er langsom drømmefolk som på en og samme tid er eterisk og tungladen, tenk Mazzy Star og Espers sammen og himmelsk spacefolk vil bli til. De legger til litt Stereolab-klanger på franskspråklige ”Les Furies”, drar den helt ned på varsomme ”Country Heir” og ”Popty Ping”, før de berører stjernene igjen på ”Year Of Dalmatians” – der alle elementer jeg har lesset på over smelter sammen til et stykke musikk som nesten er for vakkert til ordlegge. Starless And Bible Black er bare et par slike magiske øyeblikk unna fra selv å bli til det stjernestøv de drysser over musikken sin.

Sun Araw: On Patrol (Not Not Fun, 2010)
Mr. Spaceman
Sun Araw er soloprosjektet til Cameron Stallones, kjent fra Long Beach-bandet Magic Lantern og tilhørende kretsen rundt dreamgaze-band som Pocahaunted og Ducktails. De tre foregående som Sun Araw er alle preget av en ekspansiv utforskertrang, Beach Head og Heavy Deeds hentet åpenbar inspirasjon fra henholdsvis Neil Young og Fela Kuti. Cameron Stallones trekker på et bredt kildegrunnlag, men evner også å omforme det til sitt eget, originale uttrykk. Så også på On Patrole, hans mest sinnsutvidende hittil.

On Patrole er en plate av oppslukende karakter i en atmosfære myldrende, organisk liv. I en slags konstant drømmetilstand omgitt av et evig tåkeslør penser Stallones her innom både dub, psykedelia, tropicana, afrobeat og ambient med tålmodig standhaftighet. Uttrykket er heller enkelt, lo-fi produksjon med en skranten farfisa og ekkomaskiner, fjern vokalmessing og hypnotiske gitarlinjer, ikke helt ulikt det mer kollektive loftlyden til band som Sunburned Hand Of The Man og No-Neck Blues Band. ”Beat Cop” høres ut som Pole på besøk i øvingslokalet til Can, mens ”Holodeck Blues” er snaue 20 minutter som bobler rundt et sted mellom Pink Floyd på Pompeii og Miles Davis på Agartha. Fint oppsummert på hans Sun Araws hjemmesiden som en plate for ’heavy-steamin’ late nights in the city, inter-dimensional back alleys, ghost cabs, and midnight-sweat locker rooms’.

Ikke alt på denne omfattende utgivelsen – nesten halvannen time lang – er like grundig gjennomført, men som helhet er On Patrole en sjelden fortettet, og samtidig løst anlagt plate som mest av alt drar lytteren inn i et helt eget magnetfelt. Cameron Stallones har med dette ytterligere markert seg som en av de mest spennende og kreative artistene av i dag.

Vibracathedral Orchestra
Barn av 90-tallet og hjemhørende i Leeds til tross, Vibracathedral Orchestra hører mer hjemme blant 60-tallets hippie-kollektiv som en broket forsamling frihetssøkende individer som eksperimenter med dryge droner og monotone rytmer fremstilt med et lass av instrumenter som kan strykes, blåses og slås på.

The Queen Of Guess (VHF, 2002)
Sister Ray Brother Air
Et nærliggende band å sammenligne med Vibracathedral Orchestra med er Dream Syndicate (Cale/LaMonte Young)/Velvet Underground, særlig når Cale dro fiolinbuen og skapte hypnotiske stemninger. Men her er det ingen Lou Reed som avbryter med huggende gitarriff. Britene tyr da heller til mer atmosfærisk jamming, østlig åndelighet og indianske stammeritualer. Resultatet er transeskapende og fredsskapende, en ånd av samhørighet og eim av fredspipe-røyk der ingen forstyrrende elementer får lov til å hindre ritualet i de 70 minuttene det varer. Tenk gjerne i retning av krautband som Can og Amon Düül II, minimalister som LaMonte Young og Terry Riley, og freefolk freaks som Jackie-O Motherfucker og Animal Collective. Omslaget er i seg selv dekkende for mye av innholdet, fuglen med psykedelisk fjærdrakt har nok ruget over det samme treet som orkesteret samlet seg rundt.

The Queen Of Guess er en eneste lang reise verden rundt og videre, fra engelsk skog, til Østen, gjennom jungelen og langsomt mot kosmos. Da jeg først gang satte den på var det passende nok svevende over skydekket og med solen langsomt dalende langt der borte i evigheten. Der og da opphørte skillet mellom drøm og virkelighet. Det er en effekt man også får av høre dette med begge bena trygt plantet på landjorda. Man kan bli sjaman av mindre.

Wings Over America (VHF, 2003)
m/ Sunroof
Katter på hett, vibrerende soltak
Sunroof! og Vibracathedral Orchestra er to britiske band som drar i relativt forskjellige retninger, men som likevel har mangt og mye til felles. Ikke minst gleden av å benytte droner, altså en tone som holder stand over lengre tid ved hjelp av for eksempel fiolin, keyboards eller fløyte, i sin musikk. Da de to skulle turnere sammen i USA høsten 2003 satte de i hop Wings Over America (tittelen har ingen umiddelbare referanser til Paul McCartney, så vidt jeg forstår), både som en markering av samarbeidet og for å hjelpe til med finansieringen. Jeg fikk ikke sett de to på turneen, men takket være denne platen kan jeg levende forestille meg at det må ha vært et vellykket prosjekt.

Sunroof! har eksistert siden slutten av 90-tallet og er sentrert rundt gitaristen Matthew Bower (Total, Skullflower). Han er kjent for å utforske drone-basert industriell støy gjennom mange år, blant annet i samarbeid med den anerkjente gitaristen Richard Youngs. Som Sunroof! har han lagt fra seg noen av støyfrekvensene til gode for mer psykedeliske far-out installasjoner ikke ulikt Flying Saucer Attack og Windy & Carl.

Det som presenteres på første halvdel av Wings Over America tilhører Sunroof! gjennom 8 låter og 40 minutter. De åpner ganske maskinelt med ”Frogs”, som en togreise langs istykkerrevne skinner gjennom et krigsherjet fremtidslandskap. Og der skal vi oppholde oss en stund. På ”Dharma Gin” holdes en statisk drone hele låten gjennom, men fortsatt med radbrekkende støy som knitrer hissig langs den rette linjen. De skifter spor på ”Free Wild Samples” og ”Flutter” der det er lyden av samplede gitarer som presses gjennom mange støysendere og kommer rykkevis og støtende ut igjen, fortsatt som en ustabil drone. Det kan sikkert virke langtekkelig, men Bower pakker seg godt inn med flere lag av varme, pulserende lydtepper og holder monotonien på en viss avstand. Sentralt på denne delen av platen står 11 minutter lange ”The Sea Is Maine S.S.” Her trekkes elementene til det ytterste, og låten vil nok for mange oppleves som en prøvelse hvis man da ikke suges inn i kombinasjonen av ro og forstyrrelser, monotoni og bevegelse. Enerverende eller suggererende, det avhenger vel mest av dagsformen. Mer langs grensene til Boards Of Canada er det uansett en lettelse å ankomme de vennlige ”Snow Covered Hills” etter en såpass strabasiøs ferd. Overgangen til Vibracathedral Orchestra lettes ytterligere gjennom ”The Ornamental Lake Of Death” der det for første gang kan spores en mer rytmisk tilnærming. Jeg har i hvert fall størst utbytte av disse to siste etappene med Sunroof! som reiseleder.

Den siste halvtimen står altså Vibracathedral Orchestra for. Der Sunroof! tenderer mot mer kompromissløs industriell støy benytter Vibracathedral seg av mer organiske effekter. Inn kommer fløyter, harper, bjeller og dyrelyder som erstatning, og med fiolin (og sekkepipe?) som fremste drone-drager i stedet for gitar/keyboards. Personlig foretrekker jeg Vibracathedrals uttrykk foran Sunroof, det er noe mer åpent og søkende med dette bandet som virker mer tiltalende. De bruker riktignok fem minutter med å komme skikkelig i gang og slå av alle sirenene (”City’s Sirens Off”), men da har de rugget seg dypt inn i tåkeheimen på vei mot ”Festival Hall”. Igjen skaper Vibracathedral Orchestra døsig evighetsmusikk, som høres ut som det er tatt opp på en jamsession mellom tidlig Velvet Underground og Can. Det pumpende drivet til Velvet kan også oppleves i ”I Fell Asleep” (som et ironisk svar til sedate ”Festival Hall”?) og videre med ”Put Yr Arms Around Me” og ”Spectre’s Honesty Tongue”. Titlene bindes sammen av kontinuerlige stamme-rytmer, og det er ikke før på ”Let A Thousand Flowers Bloom” at de trekker pusten, setter seg og lar blomstene blomstre i fred. De er fremme. Og det er vi også. Takk for turen.

Turning To The Rooster (Important!, 2005)
Freak Out
Turning To The Rooster er fire låter som det tidligere har vært mulig å anskaffe på diverse EP’er/singler. Felles for hele bandets katalog har vært en ganske skral lydkledning, de spiller jo gjerne inn på to-spors/fire-spors, men disse opptakene er innspilt på 24-spors av Richard Formby. De ble så spredt på ulike utgivelser. Nå har Leeds-bandet samlet sammen trådene igjen, og mikset hele smørja til det som var tanken, nemlig en sammenhengende fullengder. Det fungerer overmåte bra, og viser at de er tjent med et slik fyldigere studioformat. De ulike instrumentene trer tydelig frem fra støylagene, dynamikken blir klarere og låtene drukner ikke i heseblesende kaos.

”Baptism > Bar > Blues” tar sats og fører oss umiddelbart inn i Vibracathedral på sitt mest intense, på en låt uten begynnelse eller slutt. Det betyr en skramlende parademarsj som hentet fra Velvets velmaktsdager, syrefargede gitarriff fra Hawkwind til Comets On Fire, et konstant rytmefres fra krautrockens verden og frenetisk gnikking som virker å være unnfanget under jamsession på sinnssykehus i Midtøsten. ”Baptism > Bar > Blues” er et helt kvarter fanget i denne glødende orgien av villskap der ingen trekker pusten. Jevnlange ”Weary Clothes Of Ash” viser bandets mer minimalistiske sider, og er langt mer mediterende arrangert. Bestående i hovedsak av sjamanistiske droner (strenger og noe som minner om en didgeridoo) og flakkende pianospill som triller oss i trance.

Sugende ”Stole Some Sentimental Jewelry”, der de har tatt på seg balkanske folkedrakter og kaster seg ute i dansen med fiolin, trekkspill (?), slagverk, strengelek og forvrengt elektronikk, er ti minutter som gjør det vanskelig å sitte stille. Den flyter umerkelig over i ”Girls With Rocks In Their Hands”, en piano/feedback-drevet jam som simpelthen nekter å gi seg. For uansett hvordan de ter seg, så er det alltid en repeterende kraft og endeløst tålmod som gjør Vibracathedral Orchestra til et skummelt vanedannende band både på plate og på scene. Turning To The Rooster viser noen av deres kapasiteter og anbefales ikke minst for nye, sultne ører.

Acid Mothers Temple
Habibi mai yo, Rami rai yo, Sadamu hai yo, Mahi rai o, Rahimu sai o, Mura dei yo

Anthem Of The Space (Ektro, 2005)
Anthem Of The Space er japanske Acid Mothers Temple sin utgivelse nummer cirka 4000, den første på finske Ektro (som ellers gir ut snadder fra blant andre Circle, Keuhkot, Pharaoh Overlord og mange andre. Sjekk ut, sjekk ut). Kawabata Makotos psykedeliske frihetsprosjekt går nå under det fulle navn Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno, og bassist Tabata Mitsuru, som tidligere har spilt med Bordedoms og Zeni Geva, har blitt en del av bandets indre kjerne. Både bandnavn og platetittel bør gi klare signaler til eventuelle uvitende tempelvenner om hvor langt ut på tyttebærtur vi egentlig skal.

Denne platen består av to lange låter, tittelkuttet og Poppy Rock utgjør en snau time med huskende akustisk gitar, laaaange soloer, fett riff, plenty med spaceffekter, oscillator, ekko og acid trippin’ i alle kanaler. De involverte i det som her er en kvintett krediteres med roller som speed guru, dancin’ king og latino cool, og omslaget preges av hinduistiske symboler, Krishna-sitater, planeter og eventyrlige naturstreker. Og vi skal nok utvilsomt bringes langt inn i det hinsidige, for etter bare en 10-12 minutter skjener tittelsporet ut i en eksess av en instrumentalorgie, som både er flytende og medrivende, et slags uendelig paganistisk messe, som etter et noe i overkant spaca parti, bringes tilbake til sin bane og fører over i hurtige, medrivende og ’korte’ ”Poppy Rock”. Her er et hypnotisk repeterende tekstlinjemantra og et ekstatisk groove som nærmest er en befriende låvedans på Mars i det som er 11 minutter i et sammenhengende suggererende mantra.

Acid Mothers Temple har tidligere lekt seg med referanser til Hendrix (Electric Heavyland), Zappa (Absolutely Freak Out: Zap Your Mind), mens det her vel er Grateful Deads Anthem Of The Sun de skuler mot? En eneste lang spacejam med andre ord. Jeg skal ikke påberope meg nok kjennskap til bandet at jeg kan plassere denne i lys av deres tidligere bedrifter, men at de i stadig større grad vender seg mot lengre låter er i hvert fall utvilsomt. Det er noe totalt altoppslukende over Anthem Of The Space. Hver gang ”Poppy Rock” toner ut tar jeg meg selv i å sitte i lotusstilling på gulvet med seks armer og bable i vei på et språk jeg selv ikke forstår. Det må da bety noe?

Starless And Bible Black Sabbath (Alien8, 2006)
King Sabbath
Kawabata Makoto har denne gangen tatt på seg sin sorte kappe, gått til progskogs og vendt øksen mot den seige tungrockens stamfedre Black Sabbath. Som tittelen og omslaget indikerer er dette en direkte hyllest til Sabbath og King Crimson (som ga ut Starless And Bible Black i 1974). Med det følger platen en tradisjon som dette japanske bandet har når det gjelder å leke med eldre kilder (Zappa, Gong, Grateful Dead), og som alltid blir det utført med en klar forståelse av historien og med en egen tilnærming til materialet.

Det halvtimes lange åpningskuttet starter, etter noe om og men, med nesten identiske Sabbath-riff anno 1970, og selv om de holdes med tyngde gjennom hele låten sklir den som ganske forventet ut i mer spaca territorium etterhvert. Ikke minst er det et utagerende og intenst gitararbeid her som også knytter lenken til King Crimson og Robert Fripp. Seigt og kvernende går det, heller ikke helt ulikt Sabbath-etterkommere som Melvins og Sleep, til og med Ozzy-aktig vokal kan høres bak de svarte veggene som males opp. To medlemmer er kreditert trommer, de holder en imponerende intensitet og bidrar til ytterligere å markere tyngden på dette kuttet. Selv om det inneholder enkelte brudd og variasjoner i løpet av sine drøyt 30 minutter, så synes jeg modertempelet stamper i en noe tykk gjørme som de ikke helt kommer ut av, selv om det flammende gitarspillet til Makoto stråler som alltid.

”Woman From A Hell” er 6 minutter der de angriper Sabbath med mer punka aggresjon og villere råskap, men den høres ut til å være tatt opp i øvingslokalet på en ganske dårlig dag og her blir det mye grums, noe hverken speed-riff eller den fremtredende vokalen bøter noe særlig på. Dette bør være en ganske tilgjengelig utgivelse fra det monstrøse japanske bandet, men fra de senere utgivelsene deres foretrekker i hvert fall jeg deres mer kosmiske toner. Det er litt fredeligere der.

Sir Richard Bishop: Polytheistic Fragments (Drag City, 2007)
Flerguderi
Polyteisme er dyrkelsen av mange guder, en trosretning som er spesielt utbredt innen hinduismen. Sir Richard Bishop viser oss her noen fragmenter i form av et gitarspill som både synliggjør en polyteistisk teknikk – og som nærmest er gudefremkallende i seg selv. Kort tid etter massive While My Guitar Violently Bleeds (2007) er han altså klar med nytt materiale. Mens den blødende gitaren bestod av tre utstrakte spor som dyrket den lange oppbyggingens kunst, består Polytheistic Fragments av 11 kortere utgaver, men som i bredde og spilleteknisk variasjon er mer omgripende. Koplingen mellom årets to utgivelser er mest direkte på 10 minutter lange ”Saraswati”, som også er en gudinne i hinduismen. Legg til plateomslagets kunst, så burde det være rimelig tydelig hvilken religion Bishop bekjenner seg til. Det er da også klare østlige tendenser på denne platen, uten at han ender som lotus-sittende Ravi Shankar av den grunn. Bishop har nok vestlig blod i årene, men han har en globetrotters visdom og et verdensomspennende boltringsrom. Det skaper muligheter som han utnytter bedre enn noensinne.

Bishop gjør nytte av sitt kvarte århundre i Sun City Girls, i seg selv et genreløst band, og han gjør det ved å bevege seg langt utenfor primitivistenes plukking (Fahey, Basho), selv om deres allestedsnærværende skygge også henger over denne platen. Med sine melodiøse klanger og dvelende fremtreden står Sir Richard like ofte fram som en Daniel Lanois enn en Sun City Girl. Han har kortet litt ned på seg selv, og det gjør Polytheistic Fragments til en lyttervennlig reise fra nettopp India (”Saraswati”) til Appalachene (”Tennessee Porch Swing”), via Django Reinhardt/Robert Normanns territorier (”Elysium Number Five”) og araberland (”Rub’ Al Khali”).

Det høres ut som et heseblesende opplegg, men i Bishops hender skapes en egen flyt som binder utvalget sammen til en større helhet. Hans eget Bhagavadgita altså.

Gang Gang Dance
Gang Gang Dance er ikke nymoderne discopunk, slik navnet kan indikere, men et eksperimentelt reir av individer som er beslektet med Black Dice (som de både spiller og øver med), Animal Collective (som de turnerer sammen med), No-Neck Blues Band, Sunburned Hand Of The Man og dess like. Med andre ord, her er rare lyder, kaotiske støyelementer, rytmiske funderinger og tribale seanser i skjønn forening.

Hillulah EP (The Social Registry, 2005)
New York Is Now!
Hillulah er en reutgivelse fra en begrenset CD-R fra 2004, denne gang påskjønnet med 30 minutter ’live footage from Knitting Factory’. ’Requires Apple Quick Time’ står det i omslaget, men jeg fikk i hvert fall ikke opp noen film på min maskin! Det øvrige innholdet består av cirka 30 minutter fordelt på fire låter, som søker det ekstatiske og jager det grensesprengende. Opptakene er gjort live og tatt opp på steder som Knitting Factory og North Six i 2003/04. Det virker som om Gang Gang Dance har et ganske fritt sceneuttrykk, der hemningene legges bort i garderoben. Det er tydelig at de søker å frigjøre seg fra konvensjonelt bindende lenker. De misbruker støy og leven i noe mindre grad enn sine frender Black Dice, men har et rått og forstyrret uttrykk som aldri faller ned til det statiske eller hvilende. De har et funky og dansbart preg bak alt bråket som skramler og rister løs fra deres ’nær-sammenbruddets rand’ estetikk, nærmest som en utemmet krigerstamme fra jungelen gyver de løs med brask og bram. Med ville krigshyl og rituelt preg møter de byen og det moderne liv. De trekker med seg elementer fra byen (no wave, industri), skuer tilbake (krautrock) og viser global tilhørighet (dub), men ender likefullt opp med å kverne alt dette til noe som virker friskt og eget. Mellom de utagerende og radikale utbruddene hviler bandet i en psykedelisk frihetståke, i en den hvileløse ferden fra primitiv ekstase og urban undergang som de omgir seg med.

Retina Riddim (The Social Registry, 2007)
Gang Gang Wild Dance
Retina Riddim annonseres i første rekke som en DVD med tilhørende lydplate, og som en teaser til deres kommende fullengder. Brooklyn-bandet har markert seg positivt i New Yorks impro/støyrock-scene over en viss periode, og viser her ingen klare tegn til å vende seg mot et mer kommersielt uttrykk.

Filmen – eller filmene, rettere sagt, siden det er to stykker – er i det store og hele ganske krevende saker. Hovedfilmen med samme navn som platen er et kunstprosjekt av bandets Brian DeGraw, og et møte mellom bandets musikalske uttrykk og hans kunstneriske visjon. I en noe fragmentert stil består den cirka 20 minutter lange filmen av mange brå klipp mellom hovedelementer som natur, reiser, psykedelisk fargespill og diverse opptak av bandet. Det er ikke lett å finne noe klart budskap eller motiv, bortsett fra den naturlige foreningen mellom lyd og bilde. Noe av forklaringen til det oppstykkede verket gjenspeiles også i musikken, som er plukket fra bandets lydarkiv i en periode tilbake til 2003 og satt sammen på nytt. Det er en salig blanding av liveopptak, feltopptak, bandøvinger og snutter fra tidligere plater som knyttes sammen til et halvtimes langt sammenhengende stykke. Både film og musikk er noe krevende å se/lytte til, men helheten blir tidvis ganske så fascinerende.

Den andre filmen er titulert GGD By OP, laget av en fyr ved navn Oliver Payne. Den er i hovedsak basert på liveopptak og turnévirksomhet (Australia) i det som har blitt en ganske usammenhengende og utflytende ’road movie’. Den cirka 20 minutter lange filmen skjemmes av noe dårligere billedkvalitet enn DeGraws, men de to deler tydeligvis fascinasjonen for det uventede, plutselige brudd og det som tilsynelatende virker som innfallsmetoden å lage film på.

Begge filmene fanger på en måte bandets ofte rablende kaos, der de beveger seg på randen av sammenbrudd i sin tidvis ekstatiske liveshow. For de med dårlig syn anbefales heller lydplaten, som også er ett sammenhengende stykke musikk på 25 minutter. Igjen er det snakk om arkivopptak behandlet av Brian DeGraw etter klipp-og-lim metoden. Det meste av materialet er hentet fra lydprøver forut for konserter, og det merkes. På sitt beste viser platen noen av de mange kvalitetene som bor i Gang Gang Dance; her er lydcollager til en gyser av en film, groovy støyrock og obskure technobeats maltraktert i en kjøttkvern. Men i det store og hele preges Retina Riddim mer av en manns kreative påfunn og litt for lite av å være skapt av et helstøpt band.

Nå tror jeg ikke Gang Gang Dance ønsker å fremstå som akkurat ’helstøpte’, og i så måte vil nok – og bør – Retina Riddim helst appellere til en allerede etablert fanskare.

Boris & Michio Kurihara: Rainbow (Drag City, 2007)
Regnbuerock fra solens rike
Den utrettelige trioen Boris har på Rainbow slått seg sammen med gitarist Michio Kurihara, fra blant annet Ghost, White Heaven og involvert i samarbeid med Damon & Naomi. Den anerkjente instrumentalisten tilfører nye impulser til en trio som både søker konstant utvikling utenfra, og som selv evner å tilpasse seg sine ulike partnere på sømløst manér. Boris’ samarbeid med Sunn O))) (Altar, 2006) var i så måte særs fruktbart. Rainbow bringer bandet enda videre, denne gangen mot en mer neddempet form for spaca, psykedelisk rock.

Det er særlig gitar-evnene til Kurihara som setter preg på denne platen. På tittelsporet skjærer han krystallklart gjennom det som er en helt mediterende ballade sunget av Wata, mens på tunge, rullende «Spaceship Narrator», som åpner seg mer mot 70-talls bluesrock à la for eksempel Blue Cheer, eksploderer den samme gitaren av full kraft en Jimi Hendrix verdig. Sammen med de mer lavfrekvente gitardronene til Wata gis det en ganske så effektfull virkning. Det er vel så mye kraft i de trippy sporene her, for eksempel hypnotiske Shine, som i de mer brunstige rockelåtene, nevnte «Spaceship Narrator» og «Sweet No. 1» som går Hawkwind i næringen. Aller best er samarbeidet på lange «You Laughed Like A Water Mark», i en sløy slackerstil faktisk ikke helt ulikt tidlig Dinosaur Jr., og med en gnistrende gitarsolo som heller ikke ligger så langt fra J. Mascis sin signatur. Riktig så smukt dette.

En del mindre interessant instrumentallåter trekker noe ned på totalsummen, men ikke på selve helhetsinntrykket på det som har blitt en sann japansk space odyssey.

Hall Of Fame: Paradise Now (The Social Registry, 2004)
Samaras Paradis
Samara Lubelski er en sentral kvinne innen det mer frilynte folkmiljøet i New York City. Hun har tildligere spilt fiolin i Sonora Pine sammen med Sean Meadows (June Of 44) og ikke helt ulike Tara Jane O’Neill, gir ut plater både under eget navn, sammen med The Tower Recordings og her altså som Hall Of Fame. Det er en trio som i tillegg av Lubelski består av Theo Angel og Dan Brown. Dette er deres fjerde album siden oppstarten i 1998. Paradise Now er spilt inn sammen med den populære lydteknikeren Nicolas Vernhes i Brooklyn (Blood on the Wall, Les Savy Fav, Black Dice) og er en stillfaren, stort sett akustisk plate som ikke streber etter å velte fjell.

Med en vever stemme som kan minne om Nico, Georgia Hubley (Yo La Tengo) eller Courtney Bowles (Spokane) tar Lubelski & co. oss med på en ganske så behagelig stund med disse 10 låtene. Paradise Now vil ganske sikkert falle i smak hos de som foretrekker sin psykedeliske folk med en viss avant-smak. Melodiene her lever gjerne sitt eget liv utenfor de mest opplagte tråkkene, men låtstrukturene er stort sett godt synlige og lett forståelige. Det hviler et mer tåkete slør over denne platen, enn for eksempel det Tower Recordings driver med, og resultatet er ikke fullt så sinnsutvidende. Låtene flyter uhildet forbi, og uten merkbare opphold mellom veves platen sammen til ett. Gitarplukking og perkusjon omkranser Lubelskis hviskesang som sammen med fiolintdronene løfter henne opp til en langsom surrealistisk dans mellom rosa skyskrapere og grønne drømmeenger. Selv om jeg ikke blir dratt rett inn i himmelriket av dette, så er det ikke vanskelig å være med inn i den vennlige skogen i utkanten av paradis.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Dark Country Forever

‘This country will kill you in a heartbeat and still people love it.’
Cormac McCarthy, No Country for Old Men

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse albumene i WiMP

Earth: The Bees Made Honey In The Lion’s Skull (Southern Lord, 2008)
Det har bestandig heftet et lite paradoks ved Earth: Musikken deres har en tendens til ikke å bevege seg i det hele tatt, musikalsk har de vært i kontinuerlig bevegelse siden istiden (en gang tidlig på 90-tallet). Nå kommer de igjen mot oss i umiskjennelig krabbetempo, men likefullt med nytt å melde. ’And after a time he returned to take her, and he turned aside to see the carcass of the lion: and, behold, there was a swarm of bees and honey in the carcass of the lion’, som det står i gamleboka.

Earth knytter bånd mellom Black Sabbath (hvor de tok sitt navn fra) til Sunn O))) (som opprinnelig kom sammen for å overgå Earths krabbetempo), men de har på sin ferd kommet ganske langt unna begge disse to bindeleddene. Earth revitaliserte sitt sound ganske markant med sitt femte album, Hex (Or Printing In The Infernal Method) i 2005. Denne starter der forrige sluttet; lengre bort fra metallen, lengre inn i western-mytologien. Men der Hex var en iskald prærienatt av minimalistisk twang, varsler disse biene om antydning til håpefullt lys. Jeg sier ikke at de soler seg i munter lykke, dette er seriøst fra første sekund, men uttrykket er likevel noe mindre mismodig ødeland, noe mer psykedelisk varme. Bildene som males er mer utpenslet og fargerike enn de vi fikk servert på Hex. Nærere Friends Of Dean Martinez enn Melvins, med andre ord.

Noe av årsaken ligger kanskje i at de har fått med seg gitarist Bill Frisell på flere av sporene. Hvor mye han eksakt bidrar med skal ikke jeg synse for mye om, men det fyldigere gitarspillet på ”Omens And Portents” og ”Engine Of Ruin” bør nok tillegges denne drevne mannen med røtter inn i både jazz og country. Tunge bassganger og fet Hammond sørger for ekstra fylde, sjekk for eksempel det perfekte downer-sporet ”Miami Morning Coming Down” som eksempel på ambient countrydoom av edelt merke. Ellers så har ikke enkeltlåtene noen betydning. Earth skaper stemninger i et større perspektiv enn som så. The Bees Made Honey In The Lion’s Skull trasker ubønnhørlig framover ’from strength, sweetness. From darkness, light’.

Den ferske Coen-filmen No Country For Old Men foregår uten musikk. Hvis brødrene ombestemmer seg har de med dette et fiks ferdig soundtrack.

Diamanda Galás: La Serpenta Canta (Mute, 2003)
Dark was the night, dark was the day
Amerikanske Diamanda Galás er en av vår tids mest avholdte avantgarde-artister, med en rekke plater og ulike prosjekter bak seg i sine over 20 år som utøvende kunstner. I 2003 slapp hun like gjerne to større verk samtidig; Defixiones, Will And Testament og La Serpenta Canta. Da jeg aldri har klart å bli helt komfortabel med hennes noe krevende stemme, var det i første rekke låtvalgene som gjorde meg nysgjerrig på sistnevnte. Opptakene er gjort rundt omkring i verden, og tatt opp live fra scener i Europa, USA og Australia i perioden 1999-2002. Settingen er tilsynelatende enkel: Diamanda Galás og piano. Men resultatet har langt fra blitt tilforlatelig.

Galás har tatt for seg noen av de fremste klassikerne innen den amerikanske kulturarvens mørkere sider. Noen vil nok dra kjensel på enkelte låter hun har spilt inn tidligere, særlig fra The Singer (1990). Et annet sammenlignbart prosjekt finnes også på hennes egen Malediction And Prayer (1998), der hun eksempelvis tolket Billie Holiday, BB King og Johnny Cash, og Nick Caves Kicking Against The Pricks. La Serpenta Canta kan ses på som en slags oppfølger til førstnevnte, for igjen har hun samlet et knippe country, gospel, blues, jazz og R&B-originaler hentet fra repertoaret til blant andre Screamin’ Jay Hawkins, John Lee Hooker, Hank Williams, The Supremes og Ornette Coleman. Sammen med et par tradisjonelle folklåter og egne komposisjoner der alle blir utsatt for en behandling av sjeldent merke. Utvalget er stilsikkert, og uansett opprinnelig genretilhørighet står de her avkledd og nakne som den dagen de ble skrevet. Det dreier seg i hovedsak om dramatiske, sorgtunge og svarte skildringer fra bomullsmarkene, prærien og gatesmugene som med dette har blitt frigjort sine tidligere lenker. Galás skriker, hveser, truer, snerrer og får frem noe av den ubesudlede råskapen og det primitive uttrykket som med årene har blitt borte gjennom mer eller mindre sjelløse varianter. Dette er stort sett låter jeg mener man bør være varsom med å tukle med, men hun klarer både å behandle de ulike respektfullt, samtidig som hun tilfører noe helt personlig. Det gjør det alene verd å stifte bekjentskap med La Serpenta Canta.

”Ain’t No Grave Can Hold My Body Down” åpner denne på alle måter bemerkelsesverdige platen, og den føres i en ganske konvensjonell tolkning. Relativt behersket gjør hun også sitt eneste selvkomponerte bidrag, saloon-aktige ”Baby’s Insane”. Ting begynner å utarte med over ti minutter lange ”Burning Hell”, der pianoet rumler foruroligende og underbygger intensiteten da Galás for alvor tar ut noe av sitt store oktav-register. Hennes kanskje viktigste bidrag med denne platen er å fremheve essensen i tekstene, og dyrke disse inn i et passende uttrykk. Slik tar hun til seg Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry” og gir den et grøssende, hjerteskjærende skjær som langt på vei overstiger originalen. Hun er vel dessuten den eneste som er kapabel til å overgå Screamin’ Jay Hawkins’ trollbindende voodoo ”I Put a Spell On You”. De mest inderlige øyeblikkene på platen serveres forøvrig på ”My World Is Empty Without You” (Supremes sin Motown-hit) og ”At The Dark End Of The Street”, begge i tolkninger som ligger lysår unna de mest kjente tolkningene, som inderlige sørgesanger det er vanskelig å ikke bli preget av. Hennes versjoner domineres naturlig nok av den umiskjennelige signaturvokalen, og den får Galás brukt mye av. Hun går fra rene smerteskrik til pur bluesdiva (”Dead Cat On The Line”), og pianoet blir mer som et akkompagnement til hennes viktigste instrument.

La Serpenta Canta er ikke enkel å bli fortrolig med, og det er klart at en dobbelplate (riktignok en kort en, bare 80 minutter totalt) med Diamanda Galás krever noe tålmodighet. Jeg klarer den i hvert fall ikke i lengre perioder, men i mindre porsjoner er det faktisk mulig å kjenne blodsmaken i munnen når hun lukker pianoet med et skrell og vender tilbake til graven.

Thinguma*jigSaw: Awakeinwhitechapel (Deserted Village, 2008)
Den stadig ekspanderende nyfolk-scenen i USA og Storbritannia de siste årene har egentlig hatt få avleggere her i Norge. Norsk nyfolk er helst ensbetydende med unge folkemusikere som ikke beveger seg altfor langt unna sine forfedres bunadsskjørt. Skoddene virker fremdeles tette mellom folkemusikken og andre uttrykk – dog med en viss glidning den senere tiden. En av årsakene til de dette kan være at vi her i landet ikke har hatt en sterk folk-revival tidligere, det har ikke akkurat flommet over av progressive forbilder, og for unge artister er folkemusikk kanskje fremdeles forbundet med noe fremmed akademisk, bondsk eller uhipt. Vekk med fela, fram med el-gitaren!

I England og USA har vi sett en mye større framvekst av nyfolkere langt utenfor den brede sti de senere årene. Disse trenger bare å skue en generasjon tilbake for å finne forbilder som foredlet musikk allerede innsamlet og arkivert av for eksempel Harry Smith (Anthology Of American Folk Music) og Alan Lomax. Grunnlaget ble dermed lagt tidlig, og på 60-tallet blomstret det frem en rekke nyskapende artister som blandet dette materialet inn i samtiden, sammen med psykedelia, avantgarde og østlig inspirasjon. Mange har gått i sporene etter John Fahey og Robbie Basho, Incredible String Band og Fairport Convention, og den såkalte ’freak-folken’ minner om at banjo og fele har et vidt bruksområde, og at Dock Boggs og Pink Floyd kan være to helt likestilte forbilde. Poenget er altså ikke å skape folkemusikk per se, men å gjøre noe nytt og annerledes med utgangspunkt i å revitalisere forgagne skikker.

Norsk/irske Thinguma*jigSaw føyer seg lett inn i denne tradisjonen, og det er akkurat denne omfavnelsen av diverse uttrykk den amerikanske sangeren Mike Murphy tar utgangspunkt i med sine liner notes: John Jacob Niles (folksangeren med den snåle tenoren), Dock Boggs, den surrealistiske filmskaperen Joseph Cornell, Lewis Carroll, John Fahey, Philip Glass nevnes alle som del av Thinguma*jigSaws univers. Det norske bandet har tilhold i Irland, og har på kort tid blitt en integrert del av den britiske nyfolk-scenen. Det har kommet oss her hjemme også til gode, og duoen har tatt med seg en rekke venner og kjente over på diverse musikalske aftener det siste året (blant andre Cian Nugent, Peter Delaney, George Worrall). De har for øvrig spilt med blant andre Pantaleimon, United Bible Studies, Larkin Grimm, Samara Lubelski og Sharron Krauss – alle helt sentrale navn innen moderne britisk og amerikansk neo-folk.

Thinguma*jigSaw gjemmer seg bak gåter. Selve bandnavnet er en portmanteau, et sammenslått nyord. Duoen lyder de merkelige navn Little Myth Epiphanymph og The Severed Headmaster/Seth Horatio Buncombe, skjønt sistnevnte ligner veldig på den ene halvdelen av Alpine Those Myriads, og låttitlene bærer navn som ”My Blood Giggles” og «Jumping Jock Flesh». Bak mystikken skjuler det seg derimot musikk som er både forførerisk og lett fordøyelig. Med basis i banjo og sag skaper Thinguma*jigSaw noe de selv har døpt som ’splatterfolk’, det vil si anglo/amerikansk folk med hint av moderne komposisjon, pop og elementer av skrekkfilm. Med tekster om lik, syfilis og gammeltestamentlige bilder byr de opp til natta’dans med et skjelmsk flir og fordrukkent blikk. Mindre olme enn Woven Hand og mindre teatralske og mer folkelige enn Xiu Xiu, våre venner har dessuten en tydelig mentor i Daniel Johnston. Den fantastiske amerikanske artisten som kombinerer mental ubalanse, Beatles og lo-fi pop har mye til felles med både Thingumas meloditeft og vokalbruk, og ikke overraskende er den eneste coverlåten her en versjon av hans ”Walking The Cow”.

De 12 øvrige låtene er korte, og hele platen er unnagjort på en god halvtime. Thinguma*jigSaw rekker over mye i løpet av denne tiden, og etterlater heller oss lyttere med trang om å høre mer. Det anbefales dermed å oppleve dette bandet live. De driver med autentisk livespilling, og kan raskt være å finne på et gulv nær deg. Pass deg for kjellerlemmen og kast deg ut i sakte beinrangeldans.

Opprinnelig publisert på ballade.no 01.02.2008

Migala: Restos De Un Incendio (Acuarela Discos, 2002)
Me duele más por la noche
Restos De Un Incendio betyr noe sånt som ’flammenes rester’ en tittel som trolig henspiller på Migalas forrige album Arde (’det brenner’) fra 2000. Opp fra asken stiger ti låter hentet fra deres tre foregående album som nå alle er spilt inn og omarrangert på ny. Den spanske sekstetten er dessuten utvidet til å inkludere gitaristen Nacho Vegas, og dette har blitt en glimrende mulighet til å oppdage et band som jeg tror fortsatt er en godt bevart hemmelighet for de fleste her i Norge.

Migala er et musikalsk kollektiv som befinner seg i landskapet mellom Leonard Cohen/Tindersticks og Mogwai/Godspeed You Black Emperor. Restos De Un Incendio viser et band som eksisterer i skyggene, et nattens orkester som spiller dunkel folk, mørke, apokalyptiske instrumentaler og melankolske viser og som gjerne beveger seg fra røykfylt bar-noir til muskuløs gitarstøy i en og samme låt. Den storslåtte instrumentalen ”La Canción De Gurb” er som et lydspor til åpningen av en episk spaghetti-western, og som en av årets flotteste låter settes en høy standard som de klarer å holde hele veien, helt til nesten like malende ”Instrucciones Para Dar Cuerda A Un Reloj” svinner som de siste askerester opp til stjernene en snau time senere.

Til tross for mange medvirkende er det godt med plass i Migalas lydbilde. På de brede flatene er det rom til for eksempel et dronende trekkspill, kirkeorgel, og feltopptak av stemmer som prater i vei på spansk – og det må sies igjen, spansk gir en helt spesiell effekt, i hvert fall når man ikke behersker språket utenom de simpleste barfrasene. Vokalisten crooner vekselvis både på engelsk og spansk, og selv om den noe haltende engelsken er karakteristisk nok, så er det de spansktalende og instrumentale sporene som gir bandet virkelig egenart. Ingen av låtene kan måle seg helt med ”La Canción De Gurb” når det gjelder å mane fram voldsomme westernbilder, og ”El Pasado Diciembre” og ”Un Puñado De Coincidencias…” tar det hele litt ned i form av ganske stødig moll-americana. Legg heller særlig merke til ”Noche Desde Un Tren” som vokser opp fra truende hvisken til en storslagen kjempe, og den sammenhengende 11-minutteren ”Ciduad Del Oeste/Aquel Incendio” der Migala igjen viser at de kan bygge flammende kunstverk ut av aske. Det er på disse oppbyggelige sporene Migala er på sitt beste.

Tanakh
Tanakh er forkortelsen for jødenes hellige skrifter, men også navnet på et av bandene til låtskriveren Jesse Poe. Sammen med mennesker som ikke er så forbasket nøye på dette med genre og stilarter – samarbeidslisten er som en telefonkatalog i den eksperimentelle himmelen – har han skapt en særegen form for Americana.

Tanakh (Alien8, 2004)
Det magiske teater
Merk: Dette er en plate som ikke egner seg i alle sammenhenger, og følgende positive vurdering er gjort etter intens lytting innestengt en natt i en kirkekjeller.

Jesse Poe har her tatt på seg rollen som Espen Askeladd og dradd ut i verden for å plukke skrap. Han kommer tilbake til slottet, for anledningen omgjort til privatklubben Pyramide-instituttet i Richmond, Virgina, med et ødelagt piano og noe annet ræl han har plukket opp på veien. Dette kan brukes! Dette skal vi spille på, sier han til de andre. Ingen ’sanger’, ingen ’melodier’, bare en eneste lang sammenhengende messe av det som ligger slengt i rommet. Han fester pianostrenger som snubletråder rundt i rommet, finner frem noen buer og trykker opptak. Slukk lyset, slipp inn rottene og så setter vi i gang!

Tanakh subber avsted som et gjenferd på stålstrenger på leting etter graven sin. Det starter monotont med et hamrende piano som banker på kistelokket, en gjentagende basslinje og mektige gitarbølger, i bakgrunnen konstante truende ekle lyder som hveser og stønner i krinker og kroker i den store salen hvor denne seansen foregår. Så… vel, så skjer det egentlig ikke så veldig mye mer. Etter et kvarters tid har du enten gått lei eller blitt så oppslukt at du ikke har noe annet valg enn å bli sugd inn i den katedralske hvelvingen til Tanakh. For den tålmodige vil det være mulig å finne nyanser og utvikling i de to ’låtene’ som gjør de til en konstant oppdagelsesferd. Det er en stadig bevegelse rundt pianodronene; håndtrommer, kirkeklokker, radiostøy og slikt, som skaper bevegelse i stykket og gir det en viss fremdrift. Det er tilløp til tematiske sekvenser, som aldri holdes lenge, for eksempel mer rituelle rytmer etter cirka 45 minutter. Så det skjer mye, noe vil vi ikke vite hva er, noe kommer fram etterhvert, noe vil for alltid være gjemt i mørket. Det er kanskje derfor dette har blitt en så fascinerende plate, selv om den nok ikke kommer til å slite seg ut på platespilleren min på dagtid.

Så der sitter jeg da, finner endelig frem et stearinlys og med små, nesten uleselige bokstaver står det skrevet nederst på omslaget:

– bare for forrykte – Entré koster forstanden. Ikke for enhver.

Ardent Fevers (Alien8, 2006)
Nightingale Of Florence
Siden deres forrige album har Tanakh vendt tilbake i et langt mer konvensjonelt spor. Ardent Fevers er en myk, rund skive med 11 låter av mer melodiøs og låtbasert form enn forgjengeren. Uttrykket er sobert og dempet både i spillestil og vokalarbeid, umiddelbart tenkte jeg at dette lød som en blanding av Calexico og Calla, og det er da ikke det verste man kan tenke seg, er det vel? Det dreier seg om en form for west coast-noir, og nærmere en softrocka Americana fritatt fra begreper som post…-anything.

Tanakh trer i stadig større grad fram som et av de mer samlende navnene i amerikansk alternativ, med Jesse Poe i sentrum og involverte som strekker seg utover til navn som Pelt, Bevel, Tulsa Drone, Six Organs Of Admittance og Cracker. På årets utgave er for eksempel cellisten Isobel Campbell fra Belle & Sebastian trukket inn i kollektivet. Kornettist Paul Watson (A Camp, Tulsa Drone) er vel den som i første rekke sender tankene over til Calexicoland, Craig Harmons B3 er mer saftig enn den Bistecca alla fiorentinaen som Phil Murphys lapsteel uanstrengt glir gjennom. Det er i første rekke denne delikate sammensetningen som hever Ardent Fevers, og det konstant rike lydbildet går foran selve låtkvaliteten.

Jesse Poe lever visst som lærer og skribent i Firenze, og Ardent Fevers deler ikke minst en svak dunst av italiensk eleganse med oss nordboere, et bilde sett gjennom amerikansk-fødte øyne av en tilforlatelig hverdag av skjønne kvinner, smale smug med scootere i slalomsus og svulmende piazzas med fontener som later seg i varmen. Kom natt, og la dette bildet fremdeles skinne i mørkets neonglans som omslaget sender oss inn i. Alle disse 11 låtene er smygere; de trer opp fra skyggen og blander seg ubemerket inn i omgivelsene. Det største ankepunktet er at nettopp denne reserverte holdningen aldri tillater platen å bli særlig ’ardent’, den brennende feberrusen som aldri kommer helt ut avkjøles i så fall raskt av smoothe netter med chianti på balkongen. På en plate der ingen låter stikker seg frem som direkte umiddelbare, er det desto mer tilfredsstillende å fastslå at den er helt riktig til å akkompagnere en slik aften. Det er ingenting som vil forstyrre deg, med mindre du blir skremt av en smårufsete gitarsolo eller to. Dette til tross for helt overflødige saker som ”Restless Hands” og ”Grey Breathes”, hvor det delikate blir dvaskt og kontrastene falmer i småslapp, nedfunka anonymitet. De beste sporene på sin side; ”Deeper” hvor Phoenix-møter-Tindersticks i rød fløyelsdrakt, ”Like I Used To”, Take And Read” og ”Still Trying To Find You Home”, der Leonard Cohen trekker sverd mot både Lee Hazlewood og Lee Clayton i solnedgangen bærer lett helhetsinntrykket på myke mokasiner i samfulle 55 minutter.

Six Organs Of Admittance
Gitarist Ben Chasny har siden slutten av 90-tallet markert seg som en meget produktiv artist, og i løpet av kort blitt en sentral figur i Californias nyfolk-miljø. Det både i kraft av sitt alter ego Six Organs Of Admittance, samarbeid med Current 93, og som medlem i bråkegruppa Comets On Fire. Six Organs har i stor grad vært Chasnys plattform for akustisk gitarplukking med psykedeliske overtoner, tilsynelatende inspirert av John Fahey og Robbie Basho. Hans tidligere utgivelser kan være litt tråkige å få tak i, men The Manifestation (2000) og For Octavio Paz (2004) anbefales varmt å oppsøke.

School Of The Flower (Drag City, 2005)
Dette er hans første på et ’større’ selskap, som attpåtil har norsk distribusjon. Den er Chasnys mest tilgjengelige også musikalsk sett, spilt inn i et ordentlig studio og med noe større budsjett enn hans tidligere 4-spors hjemmeopptak. School Of The Flower preges av et renere, tydeligere lydbilde enn det vi har vært vant med, men gjennomgangstonen er stort sett den samme. Chasny viser riktignok en klarere todeling i uttrykket, der han i tillegg til akustiske drodlinger også nærmer seg renere visesangere som Elliott Smith, Iron & Wine, til og med Nick Drake. Dette er særlig tydelig på spor som ”All You’ve Left”, ”Words For Two”, ”Home” og ”Thicker Than A Smokey”. Sistnevnte er en coverlåt skrevet av Gary Higgins, en mystisk person som Chasny etterlyser på platen. En rask google på mannen kan fortelle at han ga ut LP’en Red Hash like før han ble buret inne i 1973 for noe dopgreier. Hvis Chasnys tolkning ikke avviker mye fra originalen så snakker vi om en potensiell hippiefolk-favoritt. Vi får håpe han dukker opp igjen!

Chris Corsano (Sunburned Hand Of The Man) er eneste gjest, han bidrar på slagverk og orgel, og sørger for å skape større spenn i det ellers enslige lydbildet. Det merkes godt på tittelkuttet, som opptar drøyt en tredjedel av plata. De to akustiske gitarenes sykliske repetisjoner er et konstant gjennomgangstema, som veves sammen med Corsanos frie trommestil, båndsurr og etterhvert dominerende elektrisk gitarstøy. Noen minutter for lang etter mitt skjønn, mens andre sikkert vil bli helt hypnotisert av denne. En lignende teknikk benyttes også på ”Saint Cloud”, hvor akustiske gitarer møter badende elektrisk droner og messing. ”Procession Of Cherry Blossom Spirits” er den tredje låten som har slik oppbygning av akustisk gitar og feedback-droner. Når ”Lisboa” får avrunde som en nedpå akustisk vuggevise etter snaut 40 minutter, så er det sikkert at School Of The Flower vil bidra til å gjøre Ben Chasny og Six Organs Of Admittance til et mer velkjent navn enn det som er tilfellet nå. Og det er selvsagt helt fortjent.

The Sun Awakens (Drag City, 2006)
Og solen våkner langsomt
Med School Of The Flower tok Ben Chasny et lite, prøvende steg ut av obskuritetens daler, både med nytt plateselskap og stilmessig. Som habil støymaker i Comets On Fire har han framvist ytterligere sider av sitt gitarspill de senere årene. The Sun Awkakens, hans andre på Drag City, fortsetter utviklingen mot et fyldigere og bredere uttrykk. Med seg denne gangen har han blant andre Noel Harmonson og Ethan Miller fra Comets, samt tekniker Tim Green (fra Fucking Champs), vokalen brukes i stadig mer omfattende grad og skruen er vridd ytterligere et knepp mot mørke undertoner og håndgripelige melodier. Med tanke på Comets On Fires utvikling de siste par årene møtes snart disse to i et veikryss uten at noen kan fortelle hvem som er hvem.

De seks første sporene er relativt korte, vokalbaserte og mer støyladde enn vi tidligere har vært vitne til, men fremdeles er signaturen lesbar: Gitarbasert dronefolk, psykedelisk western og østlig raga-innflytelse vikler seg lett inn i hverandre. Melankolske ”Torn By Wolves”/”Wolves’ Pup” rammer inn platens første del, begge basert over samme tema. Mellom disse finner vi noen av de bedre låtene Ben Chasny har skrevet (unntaket er døsige ”Bless Your Blood”). ”Black Wall” og latterlig korte ”Attar” er bygget opp på samme vis, innledet av akustisk gitar som gradvis må vike for vegger av støygitarer. Mellom disse, den fortreffelige grensepasseringen ”The Desert Is A Circle”. Det er synd Chasny ikke utnytter potensialet i alle disse låtene og bygger de ytterligere ut. Han lar oss liksom bare smugtitte og tigge om mer, ertekroken.

Platens tyngdepunkt er nesten 25 minutter lange ”River Of Transfiguration”, som fører oss mot mer hemmelighetsfulle steder. Den legger av sted dypt inne i avantjungelen en gåtefull morgen, med mystisk persisk fløytespill der borte i skoddeheimen, knapt hørbart i den tunge motorduren, blant gonger og chantende indianere med uvisse hensikter. Når solen våkner med Chasnys gitarspill etter syv minutter er vi allerede langt hjemmefra, midt i et ritual som ikke bør forstyrres, der gamle ånder vekkes til live ved hjelp av stimuli som bare kjennes fra svært lukkede samfunn. Gradvis vokser intensiteten i styrke, særlig drevet frem av Harmonsons trommer og etterhvert ganske merkbar gitarstøy, som lukker seg rundt oss, og ikke slipper taket før vi strander mot en uutforsket øy langt pokkerivold fra folk. Når du åpner øynene og går i land kan du påregne å møte Fitzcarraldo eller Colonel Kurtz et sted der inne i bushen. Et flott stykke musikk, og som kontrast til de korte, lettere låtene innledningsvis gir den platen fin balanse mellom røttene til Fahey/Jansch/Basho og oppdagelsestrangen mot nye marker. Det er i dette skjæringspunktet Chasny befinner seg, og som gjør ham til en mer interessant artist enn noensinne.

Tarentel
Tarentel har tidligere gjemt seg bort i postrockens nattemørke eller svevd over oss i en 2001: Space Odyssey, der gitarens vesen i første rekke har blitt utforsket gjennom varsomme bevegelser, tremolo-effekter, feedback og droner Men San Francisco-bandet finner stadig nye galakser i sitt ekspanderende post-rock univers.

We Move Through Weather (Temporary Residence, 2004)
Klanketi klank klang
Tarentel har gjenfunnet trommene. Her er det krigstrommer, jungeltrommer, istykkerslåtte trommer, sønderrevne trommer, skarptrommer og tordentrommer. Årsaken er selvsagt at Jefre Cantu-Ledesma og Daniel Grodinski er de eneste igjen fra det som en gang var en kvintett. De har lånt med seg trommis Jim Redd fra Sonna som gir bandet et mer rytmisk uttrykk en tidligere. Cantu-Ledesma og Grodinski har latt gitarene hvile noe mer, og heller plukket opp en del andre lydmalende instrumenter. I tillegg deltar Steve Dye og Tony Cross med noe som må være mer eller mindre hjemmelagde saker. Waterphone? Flubaphone? Skihorn, noen?

Fokus rettes vekk fra melodiske strukturer og mer mot rytmikk og improvisasjon. Gudskjelov, vil jeg si, for den såkalte ’storslåtte dommedags post-rocken’ (slik den refereres fra Godspeed! til Mogwai) har vel egentlig nådd sin formtopp. We Move Through Weather bryter ikke bare med det forventede, hvis man hadde noen forventninger, platen skaper igjen nye rom der Tarentel kan bevege seg fritt. Det abstrakte fremstår igjen som det muliges kunst, selv om det begynner å bli ganske trangt om plassen her også.

Platens to hovedstykker er drøyt kvarter lange ”Get Away From Me You Clouds Of Doom” og ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand”. Førstnevnte starter med noen minutter prøvende tromme-ekko og gitarbuldring, med et orgel som lurer i bakgrunnen. Etter et par-tre minutter med kirkeorgel tar den en ny vending, og sklir ut i mer ambient farvann. Først etter 11.30 kommer en enslig twang inn, som for å korrigere de ensformige collagene som langsomt skifter mønster. ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand” har noe av den samme bevegelsen. Fra urolig ambient drone til mer hektiske rytmer. Dette er en slik låt som bølger frem og tilbake, uten å strebe etter noe klimaks, men som hele tiden er på randen. Vellykket er også seks minutter lange ”Everywhere The Damn Echo”, hvor trommer, piano og strykere møtes i et mollstemt gatehjørne en sen kveld etter en felleskonsert med Nick Cave og Stomp. Mellom disse får vi kortere utdrag av mer eksperimentell sort, men disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre og mer oppbyggende låtene. Omslaget beskriver vel egentlig best innholdet: Mørk og bunnløs, med krusninger som skaper omfattende ringer vekk fra sentrum.

Ghetto Beats On The Surface Of The Sun (Temporary Residence, 2007)
Dette er en oppfølger i betydning av at platen(e) består av materiale som de fortsatte med etter innspillingen av …Weather. Det er ikke dermed sagt at de har skrapet restlageret for alskens lort, men mengden tilsier i hvert fall både kreativitet og spilleglede. Den ble opprinnelig utgitt som en LP-serie, og er også tilgjengelig nå i samlet form over fire vinylplater. Ghetto Beats On The Surface Of The Sun er 2 1/2 time inn i Tarentels merkverdige verden av dekonstruerte beats og solbrente lydmalerier.

Tarentel er løsrevet fra form og fasong etter ordinær målestokk, og fortsetter med dette tendensen fra forgjengeren. Det betyr at ambient og post-rock har blitt mer utdaterte begreper, til fordel for et mer friform-arrangert sound sentrert rundt «beats», i betydning av eksperimentell slagverksbruk. Tarentel eksisterer i et rom uten vegger, i en verden uten grenser. Denne kan med glede nytes i sin helhet, men et par eksempler kan illustrere hva de har å tilby. På kvarterlange ”Somebody Fucks With Everybody” stikker vi hodet inn i et romskip mens det letter fra jorden, og blir med ut i space. Bestående av monotone droner og skrapende feedback-doom nærmer de seg SunnO))) i både kraft og utholdenhet. Først etter 11 minutter utløses spenningen med Jim Redds trommer, som bidrar til å opprettholde et visst driv midt inne i all romforskningen. Mange av sporene på CD2 er korte sveip langs måneoverflaten, forbi svarte hull og gjennom gedigne tåkeskyer. Tarentel blir aldri ’ambient’ i tradisjonell forstand, til det har de for mye forstyrrende elementer i sin musikk; elektronisk knitter og instrumentale utskeielser. Låttitler som ”Stellar Envelope”, ”A Crystal Size Of Our Moon In The Heart Of A Pulsating White Dwarf” og ”Cosmic Dust” hinter uansett om at de både mentalt og musikalsk trives like godt i verdensrommet som på jordkloden.

”All Things Vibrations” er også et drøyt kvarter med drivende rytmer som binder sammen hengende gitartoner som langsomt bølger frem og tilbake og tar oss med dypt inn i hypnosen. Jevnlange «Sun Place» slipper i enda større grad til de tribale elementene som ligger latent hele tiden, med sin frie motorikk som gradvis oppløses og svinner bort i intet. Det er flere slike nærmest endeløse spor her, men legg også merke til noen av de helt korte, fullendte låtene og ikke minst styrken som ligger i helheten. Dette er en plate med mange skjulte rom, en slik du ikke blir ferdig med før midnatt og hvor du vil finne mange overraskende momenter – gang på gang.

Glenn Jones: This Is The Wind That Blows It Out – Solos For 6 & 12 String Guitar (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Transfiguration Of Glenn Jones
Glenn Jones har med årene blitt en anerkjent gitarist og artist. Hans fascinasjon for og vennskap med den eklektiske gitar-innovatøren John Fahey (1939-2001) førte til dannelsen av Cul De Sac på begynnelsen av 90-tallet, og de har en rekke solide, men akk så oversette plater bak seg. Etter samarbeidet med Fahey (The Epiphany Of Glenn Jones, 1997) har Cul De Sac fortsatt å bevege seg inn i sitt eget, eksperimentelle terreng med klare bånd til den avdøde mester.

Her vender Jones tilbake til sitt opprinnelige instrument, og følger mer konkret i sporene ikke bare til sin mentor Fahey, men også andre Takoma-gitarister som Leo Kottke og Robbie Basho. Både Basho og Fahey blir nevnt som inspirasjonskilder av Jones, om ikke i spillestil (den er udiskutabel), men hvordan de relaterte sine komposisjoner til verden utenfor. John Fahey til situasjoner og steder fra sitt eget liv, Basho med hentydninger til en mer eventyraktig fantasiverden. Glenn Jones fører dette videre, til tross for at han innrømmer at hans låter ikke nødvendigvis handler om noe spesielt, ved å gi en kort bakgrunnsinformasjon til hver enkelt. Han viser også hvordan gitaren er stemt i hvert enkelt tilfelle, som i tittelkuttet (DGDGGD), en tilfeldighet, som det viste seg Fahey hadde benyttet i 1965. Han på sin side hadde igjen hentet teknikken fra en viss Jesse Fuller som på 50-tallet spilte inn religiøse viser med 12-strengs gitar og lommekniv. Fuller høres ut til å være en gitarist det er verd å undersøke nærmere! En annen kilde til inspirasjon er den amerikanske skulptøren Daniel Chester French (sorgtunge ”Sphinx Unto Curious Men”), mens den lystige bluesen ”Fahey’s Car” vel ikke trenger mer forklaring.

Glenn Jones behandler strengene med respekt, og enten han fingerplukker eller spiller slide så viser han å beherske et bredt spenn i stilen. ”Men”, det fantastiske ni minutter lange mørke mesterstykket stikker seg særlig ut, sammen med ”Friday Nights With” omringet av mange lag av mystikk og vakre hemmeligheter. Det er også verd å nevne at innspillingen preges av varm og dyp klang, og lydgjengivelsen er så intim som en slik plate nesten må være. Eneste gjest som bryter inn på ett spor (”Linden Avenue Stomp”) er Jack Rose fra Pelt, som også har et par lignende plater bak seg. Denne låta finnes i en utgave på hans Opium Musick, men er nok lettere å finne på samleren Two Originals Of… (VHF, 2004). Han blir også referert til i tittelen på avsluttende ”One Jack Rose (That I Mean)” og står som medskribent på ”Fahey’s Car”. ”Linden Avenue Stomp” er det mest tradisjonelle stykket rag, og selv om Jones alltid er i solid teknisk form, så er det er når han beveger seg inn på mer tradisjonell grunn at han mister noe av sin særegne form.

This Is The Wind That Blows It Out er en svært vakker, nærmest meditativ plate, og enten du allerede har et forhold til Jones gjennom Cul De Sacs mer elektriske uttrykk eller John Fahey og Takoma-etiketten bør den være av interesse. Argumentasjon om at Jones vel ikke har pløyd ny mark i den dype amerikanske muld skal få stå uimotsagt, og det spørs om han vil oppnå samme status med denne som det John Fahey oppnådde i sitt livsløp. Det er det vel for tidlig å si noe om, men sammen med Steffen Basho-Junghans, Harris Newman og Jack Rose fører han likefullt an en ny generasjon som hengir seg til tradisjonell Americana med fingerplukking på akustisk gitar.

Sharron Kraus & Christian Kiefer: The Black Dove (Tompkins Square, 2006)
Svart due, hvite sanger
’Dark folk music for the new millenium’ er tittelen på hjemmesiden til Sharron Kraus. Den vevre damen er i godt selskap blant moderne kvinner som søker litt tilbake i historien for inspirasjon. Men hun klarer å stikke hodet frem fra hopen. Kraus er velsignet med en lengselens røst og spiller banjo som en innfødt sørstatsbonde. Men hun er ikke fra Appalachene, snarere fra skolerte kår i Oxford, England. Hun har gitt ut et knippe kritikerroste soloplater, og samarbeidet med blant andre Loop Guru, strålende From Quagmire og The Iditarod. Hennes bakgrunn forklarer nok noe av den britiske folkstilen som preger noe av The Black Dove. Men nærheten til amerikansk folk signaliseres allerede da åpningen ”Prelude”, med fuglekvitter og middelaldersk engelsk tryllefløyte, som sklir over i banjodreven bluegrass med ”Missing”.

Mellom slike banjotraller (legg særlig merke til nydelige ”On The Chase”) og fjellhymner (”Glimmer”) er det også rom for en del andre toner, og The Black Dove bør på ingen måte puttes rett ned i folkbagen. Noe av grunnen til det må vi nok legge på hennes amerikanske samarbeidspartner. Christian Kiefer har stått for mye av arbeidet her, han er også en representant for den mer ’moderne’ folken. Kiefer har sin karriere i brytningen mellom eksperimentering og tradisjon, har spilt på No Music med Ken Vandermark, bidratt på et argentinsk 14 CDs The Cure-coverprosjekt (!), og spilte ”Viva Ultra” på hyllestplaten til Will Oldham og jobber sammen med Tom Carter i Charalambides. I det hele tatt en allsidig type, også han belest og smart med Ph. D. i amerikansk litteratur (sjekk for øvrig den meningsfylte bloggen hans på xiankiefer.blogspot.com.)

Kraus og Kiefer nærmer seg hverandre gjennom 15 veldig varierte spor. De utfyller hverandre godt, selv om jeg nok har mest sans for låtene som Kraus leder. Fra nevnte sanger i Carter Family-slekten via mer abstrakte lydbilder til mørke duetter skinner stemmen hennes over høstløvet som melodiene stort sett går i ett med. Kiefer har en litt mer innadvendt sangstil, et sted mellom Elliott Smith og Tim Rutili, og setter ikke like sterke spor som Kraus. Jeg vil anta at det er Kiefer som holder den mest umiddelbare folkstilen mest i sjakk, og selv om låtmaterialet er noe vekslende, så innebærer spennvidden i dette tilfellet noe positivt. The Black Dove vingler ikke på usikkerhetens vinger, men heller løfter oss opp fra mørket med en bemerkelsesverdig sterk poetisk kraft.

Pantaleimon: Mercy Oceans (Durtro/Jnana, 2007)
Panteleimon er et kloster i Russland. Det kunne nok også vært et passende sted for å nyte tonene til Pantaleimon og hennes Mercy Oceans. Det er noe sakralt og uforanderlig over denne platen, som om den hever seg over vår moderne verden. Bak det hele finner vi engelske Andria Degens. Hun har vært aktiv siden 1999, men dette er bare hennes andre langspiller. I årenes løp har hun pleiet et ganske nært samarbeid med David Tibet og Current 93, samt spilt med blant andre Antony & The Johnson og Six Organs of Admittance. Nettverket synes å være stort, og her har hun med seg gode bidragsytere som Keith Wood (Hush Arbors), Isobel Campbell (Belle & Sebastian) og cellisten John Contreras.

Medhjelpere til tross, Mercy Oceans er i all hovedsak et soloprosjekt der Degens drømmende vokal og hennes ’appalachian dulcimer’ er mest fremtredende i lydbildet. Appalachian dulcimer er et strenginstrument beslektet med autoharpe og zither som helst spilles liggende på fanget og som – ikke unaturlig – har sitt kjerneområde i Appalachene i USA. Degens bringer instrumentet tilbake til Skottland der det kom fra og der mye av denne platen er spilt inn. Det er da også et sterkere preg av britisk tåkeheim enn amerikanske dalfører langs disse nådefulle hav. Den bærer en fornem eleganse og glassklar skjørhet, stormer ikke mot oss, men tillat den å synke inn med sin milde kraft som kan nytes like gjerne en tidlig frostmorgen som på en stjerneklar natt, mediterende alene eller på reise inn i ukjent land. Mercy Oceans vil fylle deg med varme og gi etterlengtet ro.

Låtene er på ingen måte vanskeliggjort, det er lagt vekt på en god produksjon der detaljer får spillerom og det gis romslig med takhøyde. Uten å fremstå som direkte ’sær’ lager ikke Andria Degens akkurat rene popsanger, og den minimalistiske stilen vil sikkert virke forstyrrende på de mest utålmodige lytterne. Hun er da også tjent med å utvide spekteret noe, og særlig vellykket er de sporene hvor gjestene er mest hørbare. På ”Born Into You” gir for eksempel innslag av harpe, cello og droner en bredde i lydbildet som er nødvendig på en plate som holdes såpass langt nede og som legger opp til så få variasjoner.

Med enkle virkemidler har Andria Degens laget en plate som rører ved de innerste følelsene. Med gammelmodige instrumenter har hun endt opp med noe ganske så tidløst som blunker til oss fra nattehimmelen: ’I am a star, a shining star, piercing through the black black night’.

Royal City: 1999-2004 (Asthmatic Kitty, 2009)
Avskjedshilsen fra Guelph
Royal City er kallenavnet på Guelph, en middels stor og velstående by i Ontario, Canada. Derfra kommer også navnet på bandet som hadde sin levetid i årene 1999-2004. Og der har vi dermed årsaken til tittelen på denne oppsummerende utgivelsen. Den består av hint og hist fra de seks årene bandet eksisterte (og som blant annet brakte dem til en trivelig konsert på Mono i Oslo). Frontfigur Aaron Riches flyttet visstnok til Nottingham for å studere teologi (radical orthodox, that is), og dermed var også bandets dager talte.

”Here Comes Success” skramler de innledningsvis i en cover av Iggy Pop, en ironisk tekst tatt deres moderate suksess i betraktning. Det vil være en overdrivelse å si at de etterlot seg et gapende hull i musikkhistorien. Men Royal City var ett av mange oversette band som aldri nådde opp til undergrunnens overflate. Denne samleren er et verdig farvel, ikke bare på grunn av mye flott låtmateriale, men også fordi Asthmatic Kitty igjen har tatt på seg spanderbuksene. Utgivelsen har en stiv, boklignende innpakning som tigger om å finne sin plass i platehyllen, og er begrenset i opplag både på CD (4500) og LP (1000)).

Aaron Riches beveget seg fra hjembyens punkscene i tenårene og etter hvert over til et mer nedpå uttrykk, der han sammen med sine medmusikanter fant en mer folkbasert hjemmebane som passet godt til hans krokete røst og søkende sinn. Dette er musikk i tradisjonen til Dylan og Young, med tunge lag av hjemmebrygget tristesse over seg. Når Guthrie synger om en ’Kentucky moon rising over me/it lets me straight back home to you’ (”Postcards”, platens beste) er det som et ekko av Songs:Ohia/Magnolia Electric Co. i både tekst og tone. Eller nydelige ”O You With Your Skirt”, som er tilpasset den samme verandaen som har rom for en Bonnie Prince Billy. Det er i slike øyeblikk jeg nesten tar meg selv i å savne Royal City. Men jeg vet også at våre veier heller ikke vil krysses altfor ofte i tiden som kommer.

Quinimine: Filaments EP (Grey Flat, 2002)
Denne stillferdige canadiske kvartetten har vært med oss siden 1998, men jeg har ikke vært borti tidligere utgivelser fra bandet. Gary Jansz, Alice Cantine og Peter X har fått med seg trommis Keith Marchand (fra Sofa) før denne produksjonen, som sammen med Carrie Fabers nydelige cello-spill (hun er Beckie Foon i A Silver Mt. Zion) utgjør musikantene. Vi er inne i en verden som går sakte, der skjønnhet, melankoli og tristesse er viktige drivkrefter. En verden der tålmodighet belønnes, og gir så mye tilbake til den som tar seg tid.

Filaments fem spor består av to coverlåter; Kurt Weills ”September Song” og den tradisjonelle mordballaden ”Knoxville Girl”. Det er låter som passer Quinimine godt, og som de vet å behandle med respekt. De spiller avdempet og lavmælt, og det gis ingen plass for annet enn luft i deres lydbilde. Vokalen deles på deilig duettvis mellom mørke Jansz og vevre Cantine, og sammen skaper de strimer av sol inn i et nedrimet og tåkete landskap, der musikerne forsiktig føler seg frem for å gi klang til deres stemmer. Bruken av banjo understreker folk-preget på låtene, men dette er langt fra regulær folkemusikk. Fra den dunkle basslinjen på godnatta-sangen ”Filaments” til den sakrale stemningen fra ”Knoxville Girl” renner bort en drøy halvtime senere, evner Quinimine å sette et markant spor etter seg. Den har blitt akkurat så lang som vi vil høsten skal være. Da er det bare å fyre opp i peisen.

Spires That In The Sunset Rise: This Is Fire (Secret Eye, 2006)
Trollkjerringer
Disse fire kvinnene fra Chicago gjorde seg fortjent bemerket med sitt andre album Four Winds The Walker (2005) som nok et tilskudd i den voksende psych-folk/avantfolk-genren. This Is Fire holder noenlunde ustø kurs fra der vi sist forlot dem. Preget av mer utstrakt instrumentbruk og fyldigere lydbilde, men de har på ingen måte beveget seg mot lettere tilgjengelig former denne gangen. Spires That In The Sunset Rise behandler sine tradisjonelle instrumenter på utradisjonelt vis, og skaper stemninger som ligger utenfor konvensjonell, visefolk. Uten å bry seg noe spesielt om håndfaste melodier lager de heller teksturbasert materiale og lett, transparente arrangementer som det kan ta tid å komme skikkelig inn i.

Åpningssporet ”Spike Fiddle Song” er en aldeles strålende heksedans, den mest umiddelbare låten her, og en invitasjon om å ta turen fra de amerikanske skoger og dypere inn i eventyrland. Instrumentenes skranglete sammensetning (slidegitar, autopharp, fele) henger sammen på et vis, og bindes ytterligere opp av Kathleen Bairds mystisk svevende stemmebruk til et spraglete lappeteppe som løfter oss et godt stykke over bakkenivå. Det vil være en overdrivelse å si at resten av platen er like lett å følge. Jeg savner litt lettere melodisk sitteunderlag, og Bairds uglevokal blir i overkant krevende på sine mest dramatiske partier. Samtidig er det noe ytterst forunderlig over stemningen her som skaper en viss dragning mot det de holder på med. Den sørgmodige banjo/harmonium-drevne avslutningen sørger dessuten for at platen innkapsles på best tenkelig vis.

Spires That in the Sunset Rise lever opp til sitt naturalistiske navn også i tekstene, som inneholder mye natursymbolikk og sjelegransking, et beskrivende eksempel fra ”Let The Crows Fly”:

Let the crows fly
I have lavender rocks in my pocket
the seashore sung songs to my soul
and my mind wore thin at the tear of it…

Det er også verd å få med seg at alle fire er involvert i en rekke relaterte prosjekter, som nok er mulig å anskaffe i relativt obskure miljøer. Kan selv gå god for eksempelvis Taralies prosjekt TarPet, pakket i stiv papp og påklistret noen gamle tøystykker minner den om at dette ikke er ment for massene. I den sammenheng blir Secret Eye en major-utgivelse, og når både lyd og produksjon er såpass velholdt som her, så er det et greit sted å starte for de nysgjerrige. Hvis man liker skumle folketoner fra midt-vesten.

Sun City Girls: 98.6 Is Death – Carnival Folklore Resurrection Radio 13 (Abduction, 2004)
Radiofront
Siden første halvdel av 80-tallet har Phoenix’ Sun City Girls stått frem som noen skikkelige ugagnskråker av en trio. Den maskekledde utgruppen oppsøker musikalske bakhager et godt stykke unna det solskinnsklingende navnet, og har langt større stabilitet i besetningen enn i musikken de koker sammen. Med en mildt sagt omfattende diskografi bak seg har den nye lytter mye å grave seg ned i mellom doser av avantgarde, folk, frijazz, punk, improv og what not. Bare den kontinuerlige serien Carnival Folklore Resurrection har nå kommet til volum 13, som inngår i rekken av formatet Made For Radio. 98.6 Is Death er tittelen, og består av 37 kutt/58 minutter, opprinnelig en livesending for en radiokanal i Louisville, Kentucky i 2004 (WFPK). For øvrig samme år som Sun City Girls spilte i Europa for aller første gang (All Tomorrow’s Parties).

I god ånd er det stor spennvidde over det som kommer ut av en slik seanse, fra radiosøking på FM-båndet, surfinstrumentaler og spansk-klingende folklåter til indiske banjo-ragas (”Bangalore Porch Lights”), fra en Morricone-cover (”Man Without A Harmonica”) til outtakes fra eldre studiopptak (93-94) og diverse livekutt. Alt sydd sammen med mer eller mindre merkelige talemeldinger, poesi, obskure opptak og lydcollager med diffus opprinnelse. Improvisasjon, folkemusikk og lo-fi instrumentale freakouts på 35 sekunder går hånd i hånd på en plate som fremstår som en noe strammere versjon av doble CFR 11 & 12 (2004). 98.6 Is Death er en ganske så fragmentert opplevelse som veksler mellom fanget lyd og faktiske innspillinger, feltfunn og miksinger som skaper en slags klipp & lim estetikk. Det fungerer likevel som en times lang hoppende opplevelse fra stadig nye og overraskende tuer i utmarken, og platen blir dermed stående som et dokument fra et USA i 2004 som skjuler langt flere stemmer enn de som til vanlig kommer opp til den trygge overflaten. Original og morsom, om ikke spesielt slitesterkt materiale, og kanskje ikke en plate for nybegynnere – eller kanskje det er akkurat det den er. Prøv selv. 98.6 Is Death er trykket i begrensede 1000 eks., men kan anskaffes via hjemmesiden til bandet eller label.

Baby Dee: The Robin’s Tiny Throat (Durtro/Jnana, 2007)
Piken med svovelstikkene
Det kan virke lett å avskrive Baby Dee for å være en oppkomling som forsøker å sole seg i glansen til Antony. Men den oppvakte lytter og leser vil sannsynligvis være kjent med at Baby Dee allerede har en omfattende historie bak seg som artist og kunstner. Født i Cleveland tidlig på 50-tallet, flyttet hun til New York i 1972 (hun har visst vendt nesen vestover igjen). Den doble samleren The Robin’s Tiny Throat gir gode muligheter til å bli bedre kjent med en underkjent stemme i amerikansk undergrunnskultur. Nå er ikke lenken til Antony tatt helt ut av det blå, for Baby Dee har vært en del av kretsen rundt The Johnsons, hun er performanceartist med en mangslungen karriere; klassisk trent harpist, kirkeorganist og sirkusartist. En ekte Lower Manhattan-frik, med andre ord.

Dees dramatiske tenor er også parallell til Antony, men uten hans sans for mer umiddelbare melodier og myke dynelyd. Med sårbart patos og stor vokal rekkevidde er hun en unik fugl i singer/songwriter-landskapet. Svulmende, skjelvende, inderlig og hjerteskjærende fremstår Dee som en slags pike med svovelstikkene i storbyen, en eventyrforteller med tunge historier i favnen; om savn, tap og sorg drapert i tungladen tristesse, lengsel og ensomhet:

One night I lay sleeping
I could hear the children singing a song
When I woke up I was weeping
And I knew that something was terribly wrong

Denne samler materiale fra platene Little Window og Love’s Small Song, samt singlen ”The Made For Love”. Little Window var en bemerkelsesverdig debut bestående av i hovedsak piano og stemme, mens oppfølgeren gir noe mer i form av trekkspill og harpe. Men i det store hele er det den store røsten til Baby Dee som gis plass her. Ikke forsøk å ta unna alle de 100 minuttene på en gang.

The Drones: Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By (All Tomorrow’s Parties, 2005)
Australia har en lang tradisjon på å produsere alkoholsunkne hangover-croonere, skitten bluesdominert garasje og sjanglete, ujålete gitarrock. I tradisjonen etter band som The Birthday Party, Lime Spiders, The Saints og Scientists finner vi Melbourne-kvartetten The Drones – som altså ikke har noe som helst med dronerock å gjøre. Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By er den omfattende tittelen på deres andre utgivelse. En plate som også etablerer bandet i de amerikanske sumpsporene etter Green On Red, Mule, Laughing Hyenas og Royal Trux.

Disse 9 låtene preges alle av en snerrende, rastløs energi, en sjanglete fremtreden og ikke minst mye grom gitarlyd med vokalist Gareth Liddiard i front, som har en fyllepredikant-stil Jeffrey Lee Pierce/Lux Interior verdig. Skal man noensinne bruke begrep som ubehøvlet og skitten som hedersbegreper, så er The Drones en solid kandidat. Wait Long By the River… har en nerve som vibrerer mellom desperat fullblodsrock og gråtkvalte melodier. Selv om en time med dette bandet kan bli i meste laget og en del låter faller ned på det jevne, så har de lykkes å lage en plate uten de store dødpunktene. Ta særlig notis av de lange og seige vinnerne ”The Best You Can Believe In”, ”Locust” og ”Sitting On The Edge Of The Bed Cryin’” – fuktig dirtblues der lysene brenner i begge ender.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet og publisert i tiden rundt platerelease.

Tight Around The Jaws

En samling band med lite annet til felles enn at de de dyrker musikkens hardere sider. Her er alt fra intrikat prog med Mars Volta til superseig doom fra Moss og spacerock fra Oneida. Alle omtalene er skrevet og tidligere publisert i tiden rundt platerelease.

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse skivene i WiMP

Oneida
’Long, long ago, the earth was deep beneath the water. There was a great darkness because no sun or moon or stars shone. The only creatures living in this dark world were water animals such as the beaver, muskrat, duck and loon. Far above the water-covered earth was the Land Of The Happy Spirits, where the Great Spirit dwelled. In the center of this upper realm was a giant apple tree with roots that sank deep into the ground.’ Slik starter skapelseslegenden Haudenosaunee, som berettet av Oneida-stammen hjemmehørende i Oneida, New York. Blant epletreets røtter lever det fortsatt noen sjeler nede i underverdenen, nærmere bestemt i Brooklyn hvor fire herremenn slynger hallusinogene angrep opp mot sollyset.

Each One Teach One (Jagjaguwar, 2002)
Ugh!
Oneida har spredt psykedelisk støyrock til massene siden 1997, men lite kan måle seg i intensitet med ”Sheets Of Easter” og ”Antibiotics”. De to sporene på tilsammen en halvtime er et eneste langt sonisk angrep på omgivelsene. ”Sheets Of Easter” er noe av det mest dominerende, altoppslukende og samtidig enerverende jeg har hørt på lang tid. Den følger en repeterende kompromissløshet, et intenst hardkjør som kan minne om å havne inne i et hakk på en Ministry-skive. Her gis det ikke rom for verken variasjon (med unntak av to korte brekk) eller pusterom, og du vil enten falle inn i dyp trance – eller bare bli skrekkelig irritert. Den passer best i spesielle sammenhenger og man får selv finne ut hvilke. ”Antibiotics” er noe lettere til sinns, og har et fryktelig driv i ti minutter som til slutt bremses ned av en Syd Barrett-lignende figur. Begge disse låtene bygges ikke opp fra noe, Oneida tar heller første stikkvei inn i flammene for å bli der.

Det hele normaliseres en del på disc 2, men vi er fortsatt inne i en psykedelisk og støyfull verden. Oneida spiller på elementer fra kraut, prog og spacerock med sterke røtter i 70-tallet. Can, tidlig Pink Floyd og Blue Cheer kan spores, men også nyere band som 80-talls Butthole Surfers og Spiritualized (sjekk ”Number Nine”). Tittelkuttet, ”People Of The North” og ”Black Chamber” er gitar- og keyboard-dominerte rockelåter med antenner på hodet og baller i buksa. Med snåle blipps, blopps og et grovkornet uttrykk peiser de på i et landskap som burde gå hjem i en tid der såpass harde band som Queens Of The Stone Age og Satyricon herjer på hitlistene. Nå faller riktignok tempoet litt på ”Number Nine” og ”Sneak Into The Woods”, samtidig dropper også kvaliteten. De instrumentale odysseene ”Rugaru” og ”No Label” bidrar ytterligere til å øke mistanken om at disse menneskene plukker illegal sopp når de er på landtur. Er man mottagelig for dominerende syrerock er det uansett mye å hente her. Pass deg litt for brutalitetene på den første plata, som faktisk er den feteste, og forviss deg om at kanalene er innstilt på riktig frekvens, så kan det bli en riktig god reise.

Preteen Weaponry (Jagjaguwar, 2008)
Ojoda
Etter et par skiver bestående av noe ’lettere’ tilgjengelig materiale, eller i det minste en mer eklektisk innfallsvinkel, vender Oneida igjen ryggen til strukturene og tilbake til synthdroner, pulserende kraut-rytmikk og frilynt jamming. Det er et terreng de kjenner og behersker godt. Preteen Weaponry er tre låter lang, hver på cirka kvarteret. Part 1 driver ustoppelig framover, nærmest uten start eller ende, og uten for mange utskeiende bråkepartier eller dominerende støysekvenser. Tvert om kommer akustiske instrumenter mer fram i lydbildet og skaper et noe avrundet uttrykk.

Preteen Weaponry skal i følge utgiveren lyttes til som ett samlet stykke musikk, og den myke landingen på Part 1 videreføres på forstyrrende Part 2. Her graver Oneida seg ned i mørkere og mer ugjennomtrengelig materie. Denne delen fungerer som et slags bindeledd til det siste kvarteret, der det groovy joggetempoet gjenopprettes og følges platen ut. Det er ikke akkurat nybrottsarbeid Oneida driver med her, og selv om hele platen renner ubesværet av sted, bærer den også preg av å være en noe formålsløs spacejam. Ikke at det er å forakte, og de som har etterlyst lokomotivet fra Each One Teach One kan igjen trekke pusten. Dette er første del av en planlagt platetrilogi under fellesnevneren ‘Thank Your Parents’. Neste kapittel er trippelplaten(!) Rated O, som ventes tidlig i 2009.

Rated O (Jagjaguwar, 2009)
Historien om O
Del to av ‘Thank Your Parents’ er intet mindre enn en trippelplate, og et omfattende dypdykk inn i disse folkenes boblende kreative sinn. Disc 2 er mest effektiv, bestående utelukkende av mellomlange, kontante og medrivende syrerockere i tidsaksen fra Hawkwind til Comets On Fire. Vi snakker altså rock med Classic som prefix og Stoner som mellomnavn. Dette er hjemmebane for Oneida, og det er her lytteren bør søke for de mest umiddelbare ekstatiske opplevelser. Særdeles mye fint gitararbeid, og en våt drøm for elskere av wah-wah pedalen. Disc 2 bør dekke behovet for utagerende strobedansing i lang tid framover.

Plate 3 er stort sett ”O” (13 min.) og ”Folk Wisdom” (20 min.) med en liten kile mellom kolossene. Med ”O” vender de tilbake til indre territorier med en frittflytende, murrende ragasak som like gjerne kunne vært signert Jackie O-Motherfucker, en slik låt som bare vokser og vokser uten å søke noe form for klimaks. Ganske velbrukt formel dette, men det blir gromt når de tråkker ned fuzzpedalen og starter riffmaskineriet og stammetrommingen for fullt med gedigne ”Folk Wisdom”. 20 minutter rett til værs! Liker du retningsløse jammer så er dette platen for deg.

Disc 1 er den mest atypiske og freaky deaky, og det tok litt tid å bli klok på en åpning som ”Brownout In Lagos”. Den høres ut som skitten dancehall av noe slag, med villmanns-chanting fra en viss Dad-Ali Ziai. De følger denne tråden et stykke ut i første disc, med oppkuttet elektronika og dub som for å minne om at de holder rede i Brooklyn, 2009. Det er vel trygt å si at andre kan støydans bedre enn Oneida, men de skal ha for sin horisontutvidende virksomhet.

Hvor de har tatt tittelen fra aner jeg ikke, men kanskje det er et hint til Pauline Réages berømte erotiske roman Histoire d’O fra 50-tallet. Den handlet blant annet om å bli ledet inn i et mysterium, og det er kanskje en slik innvielse Oneida søker med denne platen. Ikke så lett å bli klok på, men opphissende på sitt beste.

Oneida-indianerne avslutter sin legende på denne måten: ’The Good Spirit continues to create and protect mankind. It is the Good Spirit who controls the spirits of good men upon their death. His wicked brother take’s possession of the souls of those who are evil like himself. And so it remains.’ Oneida er stammens onde tvillingbror – og vi lar oss friste til å smake på deres forbudne frukt.

The Mars Volta: De-Loused In The Comatorium (Gold Standard Laboratories, 2003)
Hairy Monsters
A for At The Drive-In: Interessen ble først vekket med El Pasos fremste afro-gangsters som bør huskes som et riktig så høyenergisk bekjentskap, Relationship Of Command (2001) syder fremdeles av det ungdommelige frisinn Mars Volta har erstattet med noe annet og noe mer.

B for Bixler: Cedric Bixler synger med et imponerende patos, som får meg til å tenke på noe mellom, grøss, gru eller glede: Geddy Lee, Mike Patton og David Byron.

C for ”Cicatriz Esp”: Med sine 12 minutter er den platens lengste, der bandet til fulle utfolder seg. Enkelte deler løftes med nydelig gitarspill av John Frusciante, space sounds og Santana-lignende bongo/gitar-partier.

D for De Facto: Long Beachs dubhelter De Facto, med blant andre Cedric Bixler og Omar Rodriguez, holder hus hos glimrende Gold Standard Laboratories (anbefales på det sterkeste, de samler dessuten på norske band på J: JR Ewing og Jaga Jazzist). Sjekk ut deres Megaton Shotblast (2001).

E for ”Eriatarka”:
’Trackmarked amoeba lands craft
Cartwheel of scratches
Dress the tapeworm as pet
Tentacles smirk please
Flinched the cocooned meat
Infra-recon forgets’

Tja. Hva kan man si?

F for Flea: Bassist Flea står oppført som bandmedlem, og Frusciante fyller inn som gjestegitarist. Mars Volta er langt heftigere enn Chili Peppers, så de koser seg sikkert glugg ihjel (oops, bad omen).

G for genre: Et band som tilhørelatende forsøker en så genreoverskridende miks, og høres ut som Jane’s Addiction, Genesis, Led Zeppelin, Tool, Rush og At The Drive-In – på en gang… Vel, man blir jo tross alt imponert.

H for humør: De-Loused In The Comatorium gjorde meg først ganske usikker, jeg begynte gradvis å like den, men gleden tok til å legge seg etter gjentagende runder. Hmm… Jeg forstod at det ikke bare var mitt vekslende humør som forårsaket dette, men også at Mars Volta er så inni hampen seriøse. Det er sol, det er sommer. Gi meg noe å smile av, eller i det minste noe å bange til!

I for ”Inertiatic Esp”: Strålende åpningsspor. Drøye fire minutter med emosjonell aggresjon, knitrende trommer og et heftig driv. Med noe innstramminger kunne denne vært toneangivende for hele platen.

J for Jeremy Ward: Keyboardisten døde rett etter innspillingen av albumet. Hvil i fred, Ward.

K for konseptplate: Her må jeg støtte meg til bandets hjemmeside, for det er ikke på noe som helst tidspunkt mulig å få med seg hva Bixler egentlig kastratsynger om – eller mener. …In The Comatorium er visstnok historien om kompisen og artisten Julio Venegas som begikk selvmord i 1996. Han gikk inn i koma før sin død, og tekstene her er den tenkte fortellingen om hva han tenkte og følte i denne perioden.

L for latterlige plateomtaler.

M for tragiske band på M: Muse, Mansun og Mew. Tro meg, veien er heller ikke lang før Mars Volta kan legges til her! Så langt lander de så vidt på rett side.

N for nachspiel: Sett på denne platen veldig høyt på et sent nachspiel, og effekten er umiddelbar: Forvirrede festdeltagere som enten holder seg for ørene, rister på hodet eller danser på bordet, samt hissige naboer som slår i vegger og tak – alltid en velkommen kombinasjon.

O for Omar: Rodriguez-Lopez er det naturlige tyngdepunkt i bandet som ledende gitarist, medprodusent, og i kraft av å ha skrevet alle låtene selv (og et par sammen med Cedric).

P for Prozac & prog: Dagens ungdom ser ut til å føle seg vel i selskap med depressive nu-metal band som sliter med vond barndom og indre demoner, og mange av disse vil sikkert også falle for Mars Volta. Skulle vært artig å se tverre kids med Emerson Lake & Palmer-trøyer på neste konsert! Det vil selvsagt ikke skje, det er fortsatt et stykke mellom prog og progressiv – og jeg mener vel at Mars Volta helst bør kategoriseres under førstnevnte. I følge Blokhus/Molde sin fine populærmusikalske historie Wow! (Universitetsforlaget, 1996) kjennetegnes progrocken ved disse fire tendensene (forkortet):

1) Innslag av improvisasjon og instrumental virtuositet
2) Filosofiske temaer, drømmeaktige, mystiske og surrealistiske tekster og lydbilder. Vokalisten skal ’bringe visdom’.
3) Lengre låter med mer sammensatt og kompleks struktur.
4) Eksperimentering med selve soundet, for eksempel med elektroniske instrumenter.

Kryss av på alle fire, med et bittelille spørsmålstegn ved pkt. 2 – visdom.

Q for ?

R for Rick Rubin: Produsenten er kjent fra samarbeid med Slayer, The Cult, System Of A Down, Johnny Cash, og cirka 4000 andre. Han gir skiva et både kraftig, massivt og luftig lydbilde.

S for space: Innslag av space-effekter er sikkert ment å gi platen et ’mystisk og drømmende’ skjær (se P, pkt. 2), men bruken gjentas på en forutsigbar måte som også kan virke enerverende.

T for The Tremulant EP: Kan være grei å sjekke ut hvis man synes at 60 minutter med Mars Volta blir i meste laget (noe det gjerne blir).

U for ualminnelig: Det lages ikke plater som dette lenger. De-Loused In The Comatorium er noe helt for seg selv. Og det er jo alltid et pluss i seg selv.

V for voldsom: Fra synonymordboken: Balstyrig, barsk, brutal, grov, hard, krass, nærgående, overdreven, rabus, ubehersket, ustyrlig, brakende, drastisk, dundrende, eksplosjonsartet, forrykende, heftig, himmelstormende, homerisk, intens, lidenskapelig, mektig, morderisk, overhendig, overveldende, rabus, rivende, rungende, vulkansk, øredøvende.
Vet ikke hva rabus er, men resten stemmer i hvert fall høvelig bra.

W for weltschmerz: Eller lidelse, smerte, tungsinn og spleen. Med to dødsfall i nærmeste omkrets på relativt kort tid kan man ha forståelse for at alvoret har senket seg over de gjenlevende. Husk: Narkotika er farlig.

X for X: 10 låter. Det holder, det.

Y for ypperlig: Til tross for min noe nøkterne holdning til denne skiva, så er det ikke til å stikke under en stol at Mars Volta tidvis er ypperlig lytting. De utviser en voldsom intensitet, finner spenstige overganger og holder hele tiden et tight samspill.

Z for Zlutt.

Moss: Sub Templum (Rise Above, 2008)
The New Dark Age
Jeg forsøker å ikke altfor grundig saumfare medfølgende presseskriv i forkant av en omtale. Men i dette tilfellet er teksten til og med trykket inne i selve platen, og er dermed litt vanskelig å unngå. Blikket falt på første setning, som lyder:

’Moss first cracked the earth in the bleak summer of 2001 – born from a sickening lust of horror, drugs, insane occult visions and a desire to create the heaviest doom metal anti-music of all time.’

Wow! Her har vi et band on a mission! For de fleste ville en slik setning virket ødeleggende i det øyeblikk platen rulles i gang, et ufrivillig latterlig poeng som kunne virket ødeleggende, men i tilfellet Sub Templum tar jeg meg i å undres om Moss faktisk er veldig nær å oppfylle sin gigavisjon.

Den bassløse Southampton-trioen har tilsynelatende benyttet årene etter debuten (Cthonic Rites, 2005) til å grave seg dypt ned i okkulte kildeverk, ofre små, hårete pattedyr i skjul av nattens mulm og mørke og fyre en anselig mengde afghansk tobakk for å nærme seg et slags doom-metallens episenter. Electric Wizards frontmann Jus Oborn er igjen hentet inn som overoppsynsmann til Moss. Det må ha vært en satans session dette!

Moss bygger sitt uttrykk på konkrete riff, mer enn langtrukne droner, men i all sin langsomme og evig oppbyggelige stil skylder de litt gjeld til både doom (Sabbath, Pentagram, Sleep) og mer utflytende dronemetall (Sunn, Khanate). Rekken av band som har søkt det dypeste av det dype og det svarteste av svart er nærmest endeløs. Sub Templum mest strekker og drar i allerede etablerte formler, de legger ikke akkurat opp til sprell og fanteri. Men det er selvsagt i alvorets harde klo denne fungerer optimalt, som et jerngrep som tvinger oss til å bevitne noe vi ikke har lyst til å tenke for mye på.

Om ikke så utfordrende genremessig, Sub Templum er uansett et velkomment bidrag i rekken og blant de mest dyptpløyende. Fem spor, derav to på halvtimen hver og en lovnad om at hele platen er tuftet på Crowleys Moonchild, Antonius Rex’s Neque Semper Arcum Tendit Rex og en tåke av drugs virker lovende. Jeg synes kanskje de tar vel hardt i når de liksom må beskrive hver låt med heftelser som ’underground worship’, ’dirge mass’, ’ceremonial sacrifice’ etc. Greit, vi skjønner alvoret. Uansett, sett på skiva, og led deg inn i en helvetes tung verden av evige riffdragninger, buldrende bassfrekvenser (det høres ut som bass) og en vokalist som liksom sliter hvert skrik ut av lungene som med sine aller siste krefter, blødende, døende, borte. Dette er en horrofilm for ørene, og en plate som kan skremme de norske metalltrollene langt til skogs med en hypnotisk kraft og dødsrallende viljestyrke. Sub Templum er musikk som er lei av livet.

Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)
Wooden Shjips gjorde seg bemerket med et selvtitulert debutalbum som plasserte dem i kategorien hypnotisk og primitiv stonerkraut/psykedelia. Som et blaff fra fortiden rasket California-bandet med seg Velvet, Neu!, Hawkwind, Suicide, Loop og Spacemen 3 på sin vei mot kosmos. De skal altså ikke beskyldes for å være spesielt framtidsorienterte. Men deres retro-fetisj er likefullt ganske i tiden. Band som The Black Angels, Howlin Rain og Crystal Antlers er med på å definere en liten trend der borte i California som er mer Charles Manson enn Brian Wilson.

Dos følger forgjengerens fotspor – med andre ord spor som er tråkket godt ned fra før. Innrøyka potrock for retronisser vil sikkert noen hevde (uten at de akkurat tar feil), mens de av oss som har hjertet veldig nær band nevnt over vil rugge anerkjennende til kvartettens seanser. Disse strekkes lengst i omfattende ”Down By The Sea” og ”Fallin’”. Begge over 10 minutter lange, begge med motorisk disiplin og minimalistisk tilnærming som enten vil få lytteren til å umiddelbart kjede seg eller bli sugd inn i det. Sistnevnte blir i overkant langtekkelig for meg, med en synth som jeg kan styre meg for liggende over det monotone riffet, sammen med Ripley Johnsons reverb-røst et sted mellom Suicides Alan Vega, Jim Morrison og Bryan Ferry. ”Down By The Sea” er mer vellykket, om ikke i variasjon. Med sitt mørke sug og gnistrende gitarer skaper Wooden Shjips farlig forlokkende toner, litt Stereolab møter Silver Apples, like mye for kollektiv begeistring som for lotusstillingen. ”For So Long” (som ikke er lengre enn en vanlig radiohit) ligger i samme gate, og stilen fungerer vel så greit i kortformat. Denne oppsummerer egentlig bandets formel på fire minutter, og er den mest naturlige inngangsporten til hele plata. Tommelen opp for Dos, men hvis Wooden Shjips har noe mer å spille på, kan de gjerne legge det fram når de skriver tres.

The Heads: At Last (Sweet Nothing, 2003)
Bristolnaut
At Last består av opptak fra øvingslokalet til The Heads, unnfanget høsten 2002. Både energi, intensitet og lydkvalitet er deretter, og har du finslipt og skarp lyd som viktigste kjøpskriterium er nok dette feil plate å ønske seg til jul. Men så er denne kjøpergruppen den eneste som bør styre unna dette monsteret av en plate. Langtidsfans av The Heads vil nok gjenkjenne en del av disse sporene fra tidligere skiver, britene har faktisk holdt det gående nede i undergrunnen siden midten av 90-tallet. The Heads (som ikke må forveksles med sine amerikanske navnebrødre) har spilt med blant andre Oneida, turnert USA med mer kjente Nebula, og de driver dermed ikke overraskende med både syrete spacerock og tyngre stoner der nede i grotten sin. Med minst et par drypp av psykedeliske utsvevelser og raut av kraut sier det seg selv at der finnes det vibber man helst forbinder med substanser som p.t. er forbudt i Norge. Men hodene sitter overraskende nok på fire streite britiske kropper, som i dagslys opptrer som bl.a. lærere og sjåfører. De søker tydeligvis inn mot sine mer hårete sider når de om kvelden åpner døra ned til kjelleren. Med Hawkwinds Space Ritual, Monster Magnets Tab 25 og Cans Tago Mago under armene skaper de tidvis fryktelig frekk rock. På scenen drar de gjerne coverlåter av MC5, Stooges og Hendrix, for ytterligere å komplettere bildet og plassere seg langs riktig tidsakse.

Vokalen til Simon Price trekker ned inntrykket noe, han blir for litt for erketypisk ’slørete’, og på de korte, mer fokuserte vokallåtene mister The Heads litt av særpreget sitt. De funker aller best med løsslupne, instrumentale orgier og jamming. Her hører vi hvordan de bygger opp til og holder på urgrooven i lang tid. Med tunge rytmer, speisa surklelyder og wah-wah pedaler som flyr veggimellom skaper de et akselererende hurtigtog som det er vanskelig å stoppe. Slik ruller ”Troppo Ampio” som primal rock uten bremser i syv minutters tid og ”The Ritual” i drøye ni. Ellers er dette en ganske variert plate, der The Heads tydeliggjør at de ikke kan plasseres som verken det ene eller andre. Platen åpner i dissonant Sonic Youth’sk stil, men det tar ikke lang tid før det hele flyter mer ut. ”Fuego” og ”Vibrating” er monstermagnetiske låter kledd med Mudhoney-gjørme, mens sinte ”Filler” og ”31st” raser avsindig avsted med skrikende vokal og blødende gitarer i kjølevannet. Alt fremført i en tåke av tung, tung psykedelisk stemning cirka 1969. Man blir litt bustete i hodet av å høre på The Heads i lange perioder, men det er slettes ikke å forakte som motstykke til den mer friserte popmusikken som kan høres et sted over øvingslokalet i Bristol.

Old Man Gloom: Christmas (Tortuga, 2004)
Gloom jul

10 kjappe:
1. Den smilende duden på omslaget spiller trekkspill. Er dette en slags folkemusikk-plate?

Neida, selv om trekkspill faktisk er sentralt på én låt, ”Accord-o-matic!”. Her snakker vi rock av noe mer knallhard og eksperimentell sort. Resultatet har blitt en av årets sprekeste plater. Som de sier selv: ’This recording is a tribute to the recording engineers skills to capture the quietness of soft summer rain, the strong clap of thunder, home sounds, farm sounds, street sounds, office sounds, jungle sounds, all on one record.’

2. Pretensiøse jævler. Jeg ser at Aaron Turner er kreditert her, han er det noe kjent med?

Jepp. Du kjenner ham kanskje fra det glimrende bandet Isis, som faktisk snart er plateaktuelle med et nytt verk, Panopticon. Han driver også blant annet det forstyrrede ubåt-prosjektet House Of Low Culture, styrer med plateselskapene Hydra Head og Tortuga, og har egentlig blitt en slags Mike Patton-type for Boston-scenen. Old Man Gloom kan faktisk minne litt om begge hans band, og med det skapes en fusjon som strekker seg langt utover de vanlige grensene for et ordinært hardrock-band. Her er det for eksempel trekkspill-droner, bibelsitater, faretruende ambient, rituell messing og dyrelyder. For å nevne noe.

3. Høres rotete ut…

Ikke det hele tatt. Overraskende er et bedre ord. Foruroligende kan man også si, man blir litt på alerten av Christmas. Du vet aldri helt hva som skal skje, men når det skjer, virker det helt på sin plass. Det er rene låter med hardcore metal og stunder med kvitrende fuglesanger her, for å si det slik, men de kan også blande flere uttrykk inn i en og samme låt med stort hell.

4. Hmm… Old Man Gloom, det virker litt for gotisk, vil jeg si.

Ikke la bandnavnet skremme deg. Det er mulig å hevde at det er noe ’gloomy’ over Christmas, men det er også et direkte, kompromissløst uttrykk som ikke står tilbake for, ja la oss si Mastodon, eller Oxbow. Den arge vokalisten derfra, Eugene Robinson, synger faktisk også litt her.

5. Oxbow og Isis. Du snakker. Er det andre godtfolk med her?

Gjett! Old Man Gloom er tross alt et av de mest sentrale bandene i Boston undergrunnens metall-scene, og inkluderer også medlemmer fra Cave-In og Converge. Dette er deres fjerde fulle, og de kan vel ikke lenger kalles et sideprosjekt.

6. En supergruppe, altså?

Vel, i hvert fall et band som preges av de ulike musikernes ambisjoner og idéer. Som tillater og dyrker originale og uventede løsninger. Som er in your face det ene øyeblikket og far out in space det neste.

7. Snakk norsk!

Ok, jeg prøver igjen. Her er kan vi i tillegg spore eldre helter som Eyehategod, Today Is The Day og Neurosis. Old Man Gloom er verken spesielt komplekse eller særlig ensidige, de syr inn såpass mye variasjon at de blir interessante nær sagt uansett musikalske preferanser. Dynamikken understreker kraften i de hardeste sporene, og de instrumentale, enten akustiske eller ambiente sporene, sørger for at det er en sjelden sterk nerve som dirrer platen gjennom. For å være litt snobbete, dette er hardrock som forlanger at man bruker hodet til mer enn bare å slenge med. Det er band som dette som bringer rocken et skritt videre. Synes nå jeg da.

8. Litt lite kritisk her nå, synes jeg, er det ikke noe å trekke for på denne platen?

Egentlig ikke så mye, selv om enkelte av de harde partiene nærmer seg faretruende tradisjonell noisecore, med grov buldrevokal og hvasse gitarer. Men altså, du må innta dette med sanseapparatet på vidt gap og det er en kvalitet som jeg alltid er svak for. Det er klart at de ortodokse puristene nok vil brenne den langsomt over åpen flamme, men det gir jeg jamnt f…

9. Rolig nå! Er det noen spesifikke låter du ønsker å fremheve?

Dette er en plate, ikke et knippe enkeltlåter. Noen er ned mot minuttet i lengde, andre strekker seg lengre over tid. Men det er vanskelig å komme utenom kvarter lange ”Christmas Eve parts I, II And III”, som starter som en tung mørkemesse før den sakte blåser langt inn i de kaldeste fjellvidder der den stilner hen.

10. Det skjønte jeg ikke noe av, uansett. Men til slutt, du, hva er egentlig poenget med å lage slike omtaler? Er det et forsøk på å være annerledes eller er det mislykket forsøk på å være morsom?

He-he… Det var to på en gang så nå har du nok oversteget din spørsmålsgrense. Sett på platen igjen og hold kjeft denne gangen.

Om: Variations On A Theme (Holy Mountain, 2005)
OMatt & OMatt
Chris Hakius og Al Cisneros besøker jorden igjen! Sist de ga lyd fra seg var som 2/3 av legendariske Sleep, som med skiver som Volume One og Jerusalem (senere reutgitt som Dopesmoker) satte en ubønnhørlig standard for røyktung steinrock, langt mer i sin egen verden enn samtidige publikumsfavoritter som Kyuss og Monster Magnet. Da gitarist Matt Pike ble med High On Fire valgte trommis Hakius og bassist/vokalist Cisneros å fortsette under det nye navnet Om. Nå har de igjen slått seg sammen med tekniker Billy Anderson (kjent her i landet blant annet for samarbeid med Noxagt og Årabrot). Det virker som hurraguttene har brukt tiden på kjente og kjære aktiviteter. Det går naturlig nok ikke så raskt i svingene med disse kara, som igjen utforsker gjørmeriff i langsom kino.

Variations On A Theme er delt i tre låter, som varierer mellom 10 og 20 minutter i lengde. Referansene er igjen den svarte veien Black Sabbath en gang tråkket opp, og mørkefyrster som Earth, Melvins og Sunn O))) senere har latt seg lokke mot. Mindre steine og mer kosmiske, er albumtittelen meget passende. Likte man Sleep, så vil denne platen gi en anledning til å reise seg fra bongen og bytte ut Jerusalem i CD-spilleren. Uten gitar blir Om om mulig enda mer nedstrippet og minimale enn Sleep, men med en blyvegg så tett at man ikke tar seg i å savne gitarer eller noe annet her. Det er rett og slett ikke rom for det. Den fete riffene i fuzzbassen til Cisnero fyller alle hull som dyttes ettertrykkelig på plass av Hakius’ solide trommespill.

Mens Sleep inkluderte direkte dopreferanser i sin musikk, så er Om mer tvetydige. Det er uansett mye ’space and time’ og ’flight to freedom’, sunget av Al Cisnero som en frihetssøkende sjaman. Hans stemme er i likhet med musikken stoisk og ubevegelig, fremført som mantra med slørede øyne og løse tanker. Det har nok gått med mye grønn tobakk i årene mellom Jerusalem og Variations On A Theme, og våre venner fra California har igjen laget et stoner-epos som få kan kopiere. Repetisjonsmetoden som låtene bygger på fungerer kompromissløst og mektig, dette er som en blytung jamsession uten begynnelse eller slutt. For de der ute som søker sådan så vil Om sikkert fungere som en hellig gral de neste fullmånene. Kreves variasjon og rytmebrudd i oppbygningen så vil det selvsagt bli noe tyngre. For oss streitinger kan nok derfor platen bli noe enerverende med sine variasjoner rundt det samme temaet i mer eller mindre tre kvarter. Noe tid til å bli ordentlig kjent med innholdet bør uansett påregnes – og sjansene for at man vil la seg suge inn øker for hver gang.

Ostinato
Ostinato holder til i den delen av musikkskogen hvor Pink Floyd, Tool og Slint har sådd sine frø og der Mogwai, Explosions In The Sky og Isis på hver sin måte har båret fruktene videre. På norsk betyr det altså en plate med kraftige vegger av lyd der instrumentale partier er sentrale. Både melodier og vokal veksler mellom svevende flyt og muskuløs, rå kraft, med en dynamikk som eskalerer gjennom konstant oppbygning, fra gjørmevandring til voldsomme stormkast – og tilbake.

Left Too Far Behind (Exile On Mainstream, 2004)
En hårdnakket trio
Med rundetider stort sett på fem-sju minutter gir de seg nødvendig tid til å veksle gir mellom seige eller drømmende partier og majestetiske utblåsninger. Åpningssporet ”Majestic” er dermed en ganske talende tittel, selv om jeg får litt Seigmenn-minner av vokalen og den litt-for pompøse marsjen. Men det viser seg raskt at dette bandet har mer å by på enn som så. Allerede på ”Convolution” viser de en mer aggressiv profil, musikalsk ikke ulikt Mogwais vakre gitarklanger, mens desp-bjeffingen trekker tankene mot Envy eller Isis. Denne variasjonen er en gjennomgående stil, fra 90 Day Men progen møter Godspeeds fjell på ”Hey Up In The Tower” til Hawkwinds juggernaut ”Jaggernath” tre kvarter senere. Ostinato spiller stramt, og skjener ikke ut i altfor mange feilskjær. Men det faktum at de aldri beveger seg ut i det ekstreme i noen retning svekker egenarten noe. Jeg synes de er tjent med å bruke vokal, og bandet skriver dessuten tekster som går litt lengre enn den gjengse hjerte/smerte problematikken. Eksempelvis med linjen ’This call is an effort to bridge the gap between our difference in language and culture. Although we may not understand each other well we are still bounded by the rhythm and tone of our voices’. Et lite, men sentralt bidrag i en verden der den slags brobyggende tankegang ikke så lett blir hørt i disse dager.

Men all min plapring til side, de beskriver best hva de streber etter selv, med følgende frase:

I weave like a bee
tangled in the sweet
tip of a nectared tongue
lost
in a city of pollen
I shoot my stinger
like a speeding train
into your tunnel mouth

For faktaavdelingen: Ostinato er et italiensk musikkuttrykk som betyr vedvarende, hårdnakket, med et motiv som stadig gjentas i samme stemme/tonehøyde, og er passende nok navnet på denne trioen med base i Virgina/DC-området. De har en egenutgivelse fra 1998 bak seg, og har med andre ord tatt seg meget god tid til oppfølgeren. Dette er da heller ingen plate der tilfeldighetene råder. Left Too Far Behind virker meget gjennomarbeidet, litt for velpleid for den som foretrekker det grisete uttrykket, men med et energinivå som hele tiden holder oss lyttere på kanten, og pirrer oss mot ekstasen. Jeg tror den kommer til fulle når bandet står på en scene.

Chasing The Form (Exile On Mainstream, 2006)
Ostinato er ute på nye jaktmarker. Ja visst er dynamikken, vekslingen mellom det harde og det mer emosjonelle, de utbroderende instrumentalpartiene og den plutselige dramatikken fremdeles til stede. Men bjeffingen og de mest direkte uttrykkene er lagt til side, til fordel for et mykere, mer orkestrert sound og nesten utelukkende bløt, hviskende vokalbruk. En gjennomgående svømmende gitarlyd, duvende partier med Hammondorgel og nærmest ambiente instrumentalpartier viser en trio som på langt nær er så enkle å plassere. At det i det hele tatt er en trio er også verd en liten tanke, de virker som et langt større band. Her har de riktignok rikelig med hjelp i form av stryk og blås (kornettist Paul Watson kjennes kanskje fra både A Camp, Tulsa Drone og Tanakh).

Jeg hører en del både fra svenske Logh og 90 Day Men i Chasing The Form. De hadde mange av de samme elementene i sin musikk, både de mer progga bitene og i de mer utadvendte øyeblikkene. For selv om Ostinato nå heller mer mot episk orkestrering og psykedelisk flyt, er det fremdeles både en melodisk linje, et hypnotisk groove og en underliggende uro som hele tiden ligger i deres musikk. Nå må det også legges til at utover på platen stagnerer noe av inntrykket den lovende innledningen bar bud om, og det er låter her, for eksempel ”Between The Years”, som henfaller litt for meget i sine egne tanker og ”Volant” som ikke utfordrer den klassiske post-rockens mest utbrukte virkemidler. Men før du kommer så langt vil du mest sannsynlig være oppslukt i storslagne og strålende låter som nesten 9 minutter lange, voldsomme ”Goal Of All Believers” og den like lange spacdubben ”Antiaircraft”.

Selv om sluttresultatet er mykere, har ikke Ostinato mistet gløden. Tvert i mot, Chasing The Form er i sin helhet både en mer kompleks og fokusert utgivelse enn forgjengeren.

Pyramids: Pyramids (Hydra Head, 2008)
I pyramidens øye
Det er alltid litt ekstra stas med band som både er uforutsigbare og nytenkende. Pyramids er for meg nykomlinger, og det eneste jeg vet er at de holder hus i Denton, Texas, og at den foreliggende selvtitulerte platen er deres debut. Tror jeg. Det er ikke mye info å hente om hvem som skjuler seg bak bandnavnet. Utgiver er i hvert fall kvalitetsgarantist Hydra Head, og det er relevant i forhold til deler av dette bandets uttrykk.

I likhet med Justin Braodricks Jesu driver også Pyramids innen noe som kan kalles ’shoetal’ eller ’metalaze’. En besnærende miks av skotupp og støy kommer oss i hvert fall til gode på det fabelaktige åpningssporet ”Sleds”. Som en julenisse på syre strømmer Pyramids på med tykke lag av gitarer, støyeffekter og drømmende svevevokal som av alle ting høres ut som en blanding av My Morning Jacket og Animal Collective. Ah, nydelig!

Pyramids beveger seg snart ut i mer anstrengende terreng, men stort sett med denne eteriske stemmen svevende rundt i en snodig bizarro world. Dette domineres av, i tillegg til tykke, tykke lag av støy, svært så intens tromming. Spenningen mellom det myke og aggressive er grundig utforsket tidligere, men jeg har ikke hørt noe som høres helt ut som Pyramids. De blir kanskje tatt litt på senga selv også, for de endrer ikke akkurat radikalt på formelen utover her. Selv om de frenetiske, maskinelle trommeutbruddene påkaller svake migreneanfall over tid, så er dette – i hvert fall i korte perioder – noe av det sprekeste jeg har hørt på en stund, men jeg tror bestemt det er en love/hate-sak. En edruelig halvtime med et band som slites mellom panikkangst og lykkepillerus er sånn sett akkurat passe.

Wino: A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser (Temporary Residence, 2008)
Louisville Sluggers
Til tross for et relativt våkent blikk på den amerikanske bråkerocken på 90-tallet må jeg innrømme lite forhåndskunnskap om Louisville-bandet Wino. A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser samler hele deres innspilte karriere, som strakk seg fra 1994-1999, digitalt remastret, med to timers spilletid og nærmere 40 låter. Så da er det ikke lenger noen grunn til å la Wino befinne seg i skuggens dal (gamle kjennere av bandet får ha den unnskyldt).

Denne samleren avdekker et band med røtter både i hjembyens undergrunnskretser (det er umulig å ikke nevne Slint, men også Evergreen, Crain og June Of 44 er i samme nabolag), en foregangsscene innen soft/loud-dynamikk, intrikate melodilinjer og undertrykt aggresjon. Med dette som utgangspunkt gir Wino større rom for utløp og tar en skarpere retning mot screamo/støyrocken. Vokalist Aaron Hodge har med sine gutturale utbrudd sikkert hørt både på Jesus Lizard og Unsane i sårbar alder, og ikke minst merker jeg at hjertet pulserer med samme rytme som i Amphetamine Reptiles glansdager: Hammerhead, Guzzard eller tidlig Today Is The Day var vræl fra middle-America som gjorde 90-tallet til et godt sted å være. Alle band som ga følelsen av å sitte på i en bil totalt ute av kontroll, anført av bedugget sjåfør på såpeglatte veier med møtende trafikk og bratte juv på begge sider. Wino bør nå legges til på denne listen av slemmingrock – ikke som et påheng til de andre, men som likeverdige og et foregangsband. For å tegne kartet frem mot våre egne etterfølgere; med sine presise og olme søppeldyngerock har tilhengere av både Årabrot og Ranheim mye å hente her vil jeg mene. Arvtakerne er mange, men Wino gir følelsen av å grave opp autentisk gull.

Platen er usselt utstyrt med info – fra det helt nødvendige til det som er ønskelig på en slik samler (kanskje det finnes lekrere eksemplar i butikkene). Men innholdet er riktig så ypperlig. Jeg vil anta at den er lagt opp så noenlunde kronologisk. De innledende sporene viser i hvert fall en mer pønka innfallsvinkel (”Dutch Oven”, liveopptaket ”Dogs”), et noe grusete lydbilde og generelt slarkete adferd innen post-hardcore/støyrock som raskt blir mer detaljert og spissfindig arrangert. Ikke minst er CD2 preget av buldrende soniske angrep og hissige innfall, de siste sporene med også en tjenlig bedre produksjon. Det er uansett overraskende lite dødtid her, selv om smådoser av materialet nok er mest å anbefale.

A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser etterlater meg frådende av glede, og 10 år etter sin oppløsning fremstår Wino paradoksalt nok som et av årets beste band.

Asva: Futurists Against The Ocean (Mimicry, 2005)
Seigmenn
Asva ble dannet av Stuart Dahlquist fra Sunn O))) og Brad Mowen fra Burning Witch i 2003. Disse to har etterhvert fått selskap av en imponerende rekke grimme mørkemenn til å skape sin form for doom/dronerock. Her er folk fra blant andre Master Musicians Of Bukkake, Mr. Bungle og Black Horse, mens lydtekniker er Billy Anderson (Sleep, High On Fire, Melvins, Noxagt). Futurists Against The Ocean er fire spor/femti minutter med blytung granitt, låtene hugges inn med en olm kraft som søker å hensette lytteren nærmere sine mørkeste sider.

”Kill The Dog…” innvier oss i ritualer som Black Sabbath en gang var eksponenter for, bare i sterkt nedsatt tempo. Likheten til quaaludes-fenomenet Earth er klar (Dylan Carlson var med i en tidligere utgave av Asva), her er tyngden til Melvins, tålmodigheten til Sleep og skyggene av Sunn O))). Bak de seige, kompakte gitarmassivene høres mumlende stemmer, ’tubular bells’ og Hammondorgel som gir et mer variert lydbilde. ”Kill The Dog…” flyter ubemerket over i ”Zaum; Beyonsense”. Her graver de dypere furer i jorden i det som er en slags feedback-dominert begravelse. Først etter 6:30 banker døden på døren med knoklete hender, og skaper en form for rytme blant de skjærende gitarene. Med sine drøye 10 minutter er dette tung kost, selv for de mest tålmodige av oss, vil jeg mene.

”Fortune” fortsetter gravearbeidet, igjen av gitarslammet som ligger som tjære på bakken og et orgel som bidrar til droneskapende effekt. Asva er ikke bare bulder & brak, men like mye etterdønningene av en apokalyptisk tilstand. Fra de dødes ruiner stiger det opp en ganske vakker låt faktisk, nærmere bestemt etter 5:30 da Jessika Kenneys (Gamelan Pacifica, Black Horse) klare sirenesang skrur låten over i en gotisk mørkemesse sammen med et kirkeorgel. Man skal være tolerant overfor den slags opera for å nyte det lange partiet, for min del blir det noe langtekkelig. ”By The Well Of Living And Seeing” fortsetter med Kenney i front, her støttet av kraftigere gitarer. Det blir som en skrudd blanding av Diamanda Galas og Thorr’s Hammer, som for noen helt sikkert vil gi ståpels og ilinger nedover ryggen. Igjen må jeg bare hevde min egen smak: Kenneys stemme tar for mye plass, ja, hun blir rett og slett riktig så plagsom når hun hyler som besatt på slutten av det lange avskjedssporet.

Futurists Against The Ocean er slett ingen lykkepille av en plate. Asva forsøker nok å finne nye sider av den noe oppbrukte doom-genren, men de har ikke skapt et definitivt verk slik Sunn O))) eller Sleep har gjort tidligere.

Heavy Water Experiments: Heavy Water Experiments (Intrepid Sound, 2009)
LA-duoen Heavy Water Experiments (tidligere Imogene) har blitt beskrevet som en krysning av Crosby, Stills & Nash og Queens Of The Stone Age. De tagger seg selv som ‘Pink Sabbath’, altså en kombinasjon av Pink Floyd og Black Sabbath, som også er en retningsgivende beskrivelse. Disse sammenligningene tjener i hvert fall som en tydeliggjøring av deres sound, som er en mild og lettprogga form for stoner/space rock med en klar vintage 70-tallseim og grunge light.

Deres andre album er en kurant time med småsvevende og psykedeliske tripper, med mye fint gitarspill og myke vokalfraseringer. Men de to bringer ikke så mye nytt til torgs i løpet av denne skiva. Fraværet av tyngde og kraft blir ikke erstattet av et interessant nok lydbilde, ei heller dristige komposisjoner eller spennende produksjon som kunne tatt oss lyttere med til andre galakser. Det blir ikke hardt nok, og ikke atmosfærisk nok, og det blir noe litt smålunkent over de mest monotone partiene som tilpasset norske forhold ikke er helt fjernt fra noe Seigmen eller Motorpsycho kunne forkastet. På den annen side, mer østlig innflytelse på et spor som ”Octavian” viser hva som faktisk bor i bandet, og som gjør at det kan være verd å følge dem videre. Ønsker du en avslappende dose stoner-muzak kan nok Heavy Water Experiments være tilfredsstillende nok.

Bjørn Hammershaug

The Hold Steady: Paradise By The Dashboard Light

The Hold Steady viderefører en stolt, fordrukken tradisjon fra Minneapolis. Craig Finn & co følger etter The Replacements med sin rufsete og ’ærlige arbeiderklasserock’, slik som ikke har like gode vekstvilkår i et land mettet av oljepenger og med tette sosiale sikkerhetsnett. For dette er ’the real deal’. The Hold Steady er på ingen måte et ’kult’ eller ’tidsriktig’ band, de kunne like gjerne eksistert i 1975 – eller i 1985 der de befinner seg et sted på tidslinjen mellom Bruce Springsteens gateband og Green On Reds velmaktsdager. Det som selvsagt sikrer Hold Steady mer enn vanlig spaltegjemsel, ved siden av lyrikken, er at de spiller med tjukk nerve og ektefølt sjel, alfa og omega om man skal forhindre gubbestempel og utdatert vare påklistret leveransen.

Separation Sunday (French Kiss, 2005)
Born To Run
’She said always remember, never trust me’ sier vokalist og låtskriver Craig Finn innledningsvis, han har en slik slitt stemme man får av for mange lange kvelder ute på byen, ikke spesielt bra, men du verden så effektfull. Bandet kommer så inn og ruller opp med en tungt gitarladet og melodisk sugende ”Hornets! Hornets!” der man umiddelbart legger merke til det fyldige orgelet som følger oss platen ut. Åpningslåten legger til grunn en gjennomgående mørk tone på tekstsiden, geografisk konsentrert i Minneapolis:

I guess the heavy stuff ain’t quite at its heaviest
by the time it gets out to suburban Minneapolis
We were living up at Nicollett and 66th
with three skaters and some hoodrat chick

I dette urbane midt-vestuniverset tegner Finn bilder han tydeligvis kjenner godt, som en nyfødt Lou Reed beskrives gatelivet meget stilsikkert, med et blikk som er både sløret og skarpt, og med en penn som er likedan. Persongalleriet er levende, fortellingene, gjerne tragiske og tunge, troverdige med gjengangere som går på tvers av låtene (protagonist er ’hoodrat’ Holly Halleluja). Humoren er av det svarte slaget. Det skrives med rene ord for pengene, men forfattere som Algren og Yeats kan gjerne dukke opp i samme låt, side om side med en Pogues-pastisj (”Fairytale Of New York”). Det er definitivt mye street-smarts over godeste Craig Finn.

Musikalsk er stilen passende til tekstene; rått jordnære, ubehøvlet og direkte, med en sårbar undertone. Blåsere og orgel gir soul feeling, de hvasse, huggende gitarene trekker mot punken og asfaltrocken, den tidvis episke rockmytolgien mot Meat Loaf, med den samme svetten som drypper ned ryggen til Greg Cartwright i Reigning Sound. Sa jeg classic rock? FM-radio? Åpne veier og fullt volum. Jepp, jeg gjorde visst det.

Boys And Girls In America (Vagrant, 2006)
On The Road
Da vi forlot The Hold Steady i 2005 var de full fart ut av nabolaget hjemme i Minneapolis og suste inn i den håpløse og håpefulle amerikanske drømmen i en åpen bil – der paradis er dashboardet, nabojenta kaster seg inn i passasjersetet og sørstatsflagget blafrer under hagla bak sjåførens trippelnakke. Jo, det var radioen på full guffe, det var Meat Loaf, Bruce Springsteen og Tom Petty, det var møkk under fingerneglene, ‘a hard earned livin’ for the blue collar worker’.

Ett år etter en alle tiders hangover-søndag jakter Craig Finn og hans kumpaner fremdeles etter lykken og finner stort sett dritt. Det blir gjerne gode toner ut av den slags søken, håp og med en solid dose resignasjon. The Hold Steady har på sett og vis gitt avkall på sine mest rufsete og ubarberte sider, til fordel for en mer klassisk stor-rock. Ut med The Replacements, inn med Thin Lizzy. Og ikke minst Bruce Springsteen. Både i tekst og musikalsk innpakning ligger Boys And Girls In America nær det sjefen rendyrket for 30 år siden. Særlig tydelig med de hamrende pianoakkordene på åpningssporet ”Stuck Between Stations”, der Finn umiddelbart søker den samme energien som Springsteen i sin tid hadde. Ikke mye har skjedd siden Mary svinset ut hageporten, på vei mot lykkelandet langs tordenveien på det som er den beste teksten amerikansk rock noensinne har gitt oss.

The Hold Steady skriver ikke spesielt minneverdige melodier, og da hviler mye på utførelse og tekster. Låtene preges av litt for lik oppbygning, med litt for sterk hang til seige pop-punk riff som løser seg opp i oppblåste refreng. De tar et par fornuftige grep her, for eksempel på ”Chillout Tent” hvor Dave Pirner (fra Soul Asylum) og ikke minst Elizabeth Elmore avlaster Finns ikke altfor brede vokalregister.

Tekstene til Craig Finn er stort sett gode. Han forsøker i hvert fall å si oss noe, men snubler litt som stor lyriker. Innledningslinjen drar oss rett inn i Jack Kerouacs On The Road: ’There are nights when I think Sal Paradise was right, boys and girls in America have such a sad time together…’ Lovende! Men selv om de aspirerer mot de store ting, så har kanskje ikke bilen kommet så langt avgårde likevel. Mye universelt kan også sies i de nære ting, og når de på avsluttende ”Southtown Girls” synger om Nicollett Avenue og Lyndale så er vi fremdeles stuck i Minneapolis. I mellomtiden har det blitt veldig mye gutt og jente, med en ikke uvesentlig dose rusproblematikk som spenningsmoment og lokalt småbytrøbbel som bakteppe. Klassisk amerikansk rock, på godt og vondt, altså.

The Hold Steady har forsøkt å lage en Stor Amerikansk Plate, og Boys And Girls In America er slett ikke noe dårlig forsøk. Jeg er ikke sikker på hvor vesentlig den er. Solid rock harves ut med tidvis glød og tidvis forutsigbarhet, tekstene veksler mellom hardkokt dop-poesi og rødmende high school-svermerier. Og står igjen et sted mellom Springsteens Born To Run og Thin Lizzys Night Life.

Bjørn Hammershaug
(Omtalene er tidligere publisert på groove.no)

Circle: Sirkulære Finner

Circle, 2006 (Foto: Greg Neate/Wikimedia Commons)
Circle, 2006 (Foto: Greg Neate/Wikimedia Commons)

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Finland gjemmer utvilsomt Nordens mest interessante musikkscene innen friere former for folk, spacerock og psykedelia – stilarter som langt på vei er marginalisert her til lands. I stedet for å klage på det, kan man jo se til nabolandet og grave noen godbiter opp fra mosen. En spennende label er Ektro, og et av flaggskipene der er Circle. De har holdt på siden tidlig på 90-tallet, sentrert rundt Jussi Lehtisalo. Gjennom en lang rekke utgivelser har Circle vist tendenser til å være et noe uberegnelig orkester, som gjerne kan gi seg hen til kosmisk støy, mektige droner og psykedelisk galskap av mangefarget art.

Forest (Ektro, 2004)
Rundt og rundt og rundt
Forest er en fin, om enn ganske rolig og folkbasert inngang til dette bandet, deres 17. fullengder på få år er også en av deres mest kontrollerte og stillferdige. Bestående kun av fire lengre spor gir de seg her rom for å bygge opp minimalistisk blues, akustiske mantra og repeterende rytmebruk. Slik kan det jo bli aldeles trolldomsaktig musikk av. Den drøyt 12 minutter lange seansen ”Havuporti” holder en stødig rytme gjennom hele, basert på gjentagende gitarriff og indianske slagverk. Circle lykkes ikke bare å skape en naturlig flyt, men oppnår nærmest en hypnotisk effekt på dette sporet. Noe av det samme gjentas på ”Luikertelevat Lahoavat”, som ligger nærmere en nedstrippet form for gitarblues som får meg til å tenke på afrikanske Tinariwen som en nærliggende referanse. En litt for dominerende synth får lov til å overta store deler av lydbildet etter hvert, og fjerner dessverre noe av magien fra åpningskuttet. Vokalist Janne Westerlund synger denne gangen på engelsk, og det med en kraftig aksent, særlig framtredende på ”Ydinaukio”. Hans mer eller mindre forståelige rabling sender tankene til et arktisk Can anno Damo Suzuki. Platens lengste kutt er 18 minutter lange ”Jäljet”, og dette er også det beste sporet. Den innledes av dyp rumling, iskald vind og plutselig skumle lyder fra et kassettbånd. Ut fra intet kommer plutselig bandet fram, først i langsom hastighet, før de gradvis kjøres opp i full speed. Dette er Circle på sitt beste, plassert et sted rundt Can, Neu! og Acid Mothers Temple. Hastig joggende grooves, blues-riff, spaca vokal og fete orgelpålegg tar oss med inn i den lange dansen, og tro meg, de 18 minuttene går fort! Selv om Circle kan bite langt kraftigere fra seg enn de gjør på Forest, så anbefales denne sirkulære soppfesten fra de finske skoger som et fullgodt alternativ til sisu og sauna.

Tulikoira (Ektro, 2005)
New wave of finnish heavy metal
NWOFHM står det med fete røde bokstaver inne i coveret på Tulikoira. Circle goes metal? Joda, finnene går denne gang the new wave of british heavy metal nærmere etter sømmene – men de gjør det på sin måte. Def Leppard, Saxon, Overkill, Venom og Judas Priest spøker i kulissene, fra et band som gir ut plater i et hysterisk tempo og som gjerne leker med ulike genre og tilnærminger til forskjellige stilarter. Et rød tråd i bandets karriere er eksperimentell spacerock/kraut/drone, som også utgjør et visst fundament på denne platen. Det er et faktum som gjør at undertegnede kan skrive noen ord uten å føle seg helt på bortebane. Men den kunne nok like gjerne vært studert av en metall-ekspert.

Med unntak av 3:50 lange ”Tuulintu” så er de tre sporene ganske lange, med 25 minutter lange ”Puutiikeri” som den mest ekstreme. Her rir de inn med rustning og sverd, og med den finske vokalen langt fram i lydbildet skapes en illusjon av norrøn sagafortelling og overdramatiserte plateomslag fra 80-tallet med voldsomme slagscener. Men etter en 4-5 minutter sklir Circle ut til venstre med et lengre spaca progparti som groover godt. Dette mellompartiet blir likevel i lengste laget da de etter hvert farer langt, langt inn i stjernetåken. Men de henter seg tilbake og nører oppunder et drivende parti som krysser Allman Brothers med Neu! på en låt som blir stående igjen som platens absolutt sterkeste. Denne sjangerblandingen er egentlig det mest bemerkelsesverdige ved Tulikoira. De utnytter metallens utgangspunkt og setter det inn i en ny kontekst basert på varierte virkemidler som prog og kraut. ”Berserk” er også ganske vellykket, drapert med atmosfæriske symfoniske progpartier og en tungladet mørkemannsstemning. ”Rautakäärme” veksler mellom gotisk messing, droner og thrasha gitarriff på full speed, mens ”Tuilintu” er platens mest klassiske NWOBHM med falsett-vræl og huggende gitarer komplett med solo og det hele.

Det tok en stund å komme seg gjennom denne, men når det første sjokket har lagt seg så avdekker Circle at det er mulig å bruke en i utgangspunktet håpløst satt genre og skape spennende musikk. Som dokument over bandets mangslungne karriere står Tulikoira fram som en brobygger, en fredsmegler mellom musikalske leire, og jeg tror ikke på noen måte dette er et ’tulleprosjekt’. Circle har også tidligere vist fascinasjon for metall/hardrock, de tar bare skrittet fullt og helt ut. Men Tulikoira er nok en plate som har et relativt lite nedslagsfelt. Jeg kan aldri tenke meg at de rendyrkede metall-hodene vil akseptere deres variant fullt og helt, og for de som foretrekker Circles mer rendyrkede eksperimentelle musikalske sider, så blir nok dette i overkant dramatisk. Men for all del, sirkulær metall fra psykedeliske skogsfolk ikledd lærjakke og vikinghjelm er ikke noe du får kloa i hver dag. Også er det fetere enn Nightwish, da!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no.

Just Gimme Indie Rock

Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)
Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)

Hør spillelista i WiMP: 10 Strake: Indieschool

Built To Spill
Built To Spill ser ikke ut til å ha noen planer om å slutte med sin fengende, vridde, intrikate, himmelstormende, jordnære popmusikk. Anført av Doug Martsch, med bakgrunn fra blant andre Halo Of Benders og Treepeople, har bandet fra Boise, Idaho holdt på siden 1992. Et høydepunkt i deres katalog er ambisiøse Perfect From Now On fra 1996, der de ga sin powerpop en psykedelisk proginspirert bekledning. Dette er tre av deres senere album.

Keep It Like A Secret (City Slang, 1999)
Built To Spill stiller for første gang med samme besetning i to utgivelser på rad, noe som kanskje er grunnen til at de høres mer fokusert ut enn noensinne. Låtene er kortere og mer intense, og det som var av rufsete skrangling har blitt erstattet av et strammere sound og større presisjon – uten at de mister sin umiskjennelige sjarm og lekenhet. Denne gangen er det tilbake til trioformatet i ordets rette forstand. Borte er de orkestrale arrangementene og lange gitarsoloene, og tilbake står noe så kjedelig som en ordinær rocketrio. Likevel er det nesten så man kan høre Billy Corgans uttalelse om ’gitarrockens død’ falle på steingrunnen sin. Built To Spill viser med en overlegenhet få forunt at det stadig er mulig å gå nye veier med gamle instrumenter. Eller i det minste å stjele gamle ideer på nye, raffinerte måter.

Melodiene er fengende uten å være direkte nynnbare, mer på en hypnotisk og suggererende måte. Martsch holder på sin sedvanlig søvnige og karakteristiske lyse stemme, som lar tekstene sno seg rundt oss uten å tråkke i de vante klisjeene. Tidvis feier de all konkurranse om rocketronen til side, som i ”Else”, ”You Were Right” og ”Carry The Zero” der Brian Wilson og Neil Young møter hverandre i perfekt disharmoni. Built To Spill kan dra en slentrende melodi, stoppe opp, vende til noe som kunne blitt et fengende refreng, før de setter kursen mot himmelen på en sky av gitarer, mens vi som lyttere sitter utfintet tilbake. Tradisjonell låtstruktur har aldri kjennetegnet bandet, i stedet får medlemmene konstruere og dekonstruere i noe som tidvis kan høres ut som en tilfeldig jamsession, men som likevel hele tiden bærer preg av å være planlagt. På Keep It Like A Secret er jampreget strammet til, og melodiene kommer mer opp i dagen. Dette er en nær perfekt popskive, og når mektige ”Broken Chairs” toner ut, så setter vi jammen på en gang til, og spør: Hvor ofte er det man blir betatt av en plate fra første stund som bare fortsetter å vokse? Denne utgivelsen inneholder nok til å gjøre Built to Spill til pophelter, men det er nesten så den burde beholdes som en liten hemmelighet, som vi få kan trykke lykkelig mot vårt bryst.

You In Reverse (Warner, 2006)
Allerede anslaget til ”Goin’ Against Your Mind” er lovende i all sin energiske utfoldelse, og gir en umiddelbar pekepinn om at bandet som alle tilhengere av brilliant popmusikk har savnet daglig siden 2001, endelig er tilbake. Her er de episke kvalitetene fra Perfect From Now On, den skarpe produksjonen fra Keep It Like A Secret og melodiene fra, vel, fra hele karrieren, meislet inn på snaue 9 minutter uten ett – ett – eneste kjedelig øyeblikk. Med stadige vekslinger, hooks, nydelig gitarspill inkludert en bunke soloer, hurtigmotorikk og ikke minst Doug Martsch’ skjøre falsett. For et overskudd! For en glede! For et band!!

Nå dempes energien noe utover etter denne brillefine åpningen, uten at det skader platens kvaliteter altfor mye. Det er ingen som kan lire av seg lyden av classic amerikansk rock fra Neil Young til Dinosaur Jr. og 80-talls indiepop vs. 70-talls psykedelia på samme vis. På ”Traces”, ”Liar” og korte ”Saturday” senkes tempoet til mid, stemningen til front porch og intensiteten til slacker. Men båret fram på en delikat måte med lett og ledig poplek og ren, fyldig studiofinish. Built To Spill er både intrikate og umiddelbare, de kombinerer jam med struktur og indie-estetikken med et velformulert sound som på sitt beste er helt uimotståelig. På You In Reverse er de stort sett opp mot sitt beste, selv om de av og til tenderer å miste tråden på hvor de vil gå med sine melodier. Denne troner rett under Keep It Like A Secret og Perfect From Now On.

Gitarspillet er som alltid skinnende og Martsch/Jim Groth flyter uanstrengt sammen i utbroderende soloer av psykedelisk solskinn (”Mess With Time”, punchy ”Just A Habit”). Derfor funker også låter som ”Wherever You Go” og poppunka ”Conventional Wisdom”, selv om de ikke bobler like mye over av energi som ”Goin’ Against Your Mind”. Det er sikkert fullt mulig å være mer kritisk til You In Reverse, noen vil nok hevde at de hverken når proporsjonene til Perfect From Now On eller har skrevet like sterke melodier som tidligere. Det er ikke jeg enig i, men det er et moment som bør noteres av mer nøkterne tilhengere. For mitt vedkommende har det blitt en daglig glede å sette seg ned med denne platen, og det skjer bare ikke så altfor ofte. You In Reverse vil ikke overraske noen, og åpningen står nok igjen som platens episenter. Men Built To Spill er tilbake akkurat der vi vil de skal være akkurat nå: Som verdens beste popband. Alle som mener noe annet havner i den sorte gryte.

There Is No Enemy (Warner, 2009)
Musikkskribenter er en vanskelig horde å tilfredsstille. Fra noen artister stilles det krav til konstant fornyelse og nyorientering, av andre forventes stadig nye formtopper, mens enkelte blir radbrekket for å forsøke noe nytt. Ja, noe må vi jo mene. Det er enklere med Built To Spill: Bare gjør som dere alltid har gjort. Fortsett med å komponere blendende poplåter, fortsett med å skru den rette gitarlyden, la vokalen ligge akkurat i det samme toneleie. Se der ja, vips har vi There Is No Enemy. Og sannelig er det like fint å høre på som første gang vi møttes en gang i 1993.

Built To Spill har funnet sin formel, en vekting av såre ballader og fengende indiehits. Denne gang er det særlig deres mer tilbakelente sider som fremheves – flere i sjelden stilfull innpakning. Jeg kan vanskelig tenke meg låter det er bedre å være i selskap med enn lettbente ”Hindsight” og duvende ”Good Ol’ Boredom”. Det litt dorske preget er perfekt tilpasset Doug Martschs nær bristende falsett og når han liksom løfter seg opp på ”Hindsight” og spør ’What about Canada?’ har vi som lytter blitt akkurat så mørnet inn i hjerteroten at det er bare å falle om og bli med til ’paradise with pines and ice’. Ah, det er søren meg like fint hver gang.

Det bør være klart at Built To Spill ikke vil overraske noen her, og den nedpå stilen kan også styre mot det intetsigende (”Oh Yeah”) eller bent fram kjedelige (”Life’s A Dream”). Heldigvis har de erfaring nok til å unngå de mest opplagte fellene. Korte og hastige ”Pat” vekker opp et ganske tamt midtparti (selv om å høre Martsch si ting som ’everybody’s fucked up’ blir litt kunstig). Inn med mer tidløs pop av midtveis, midtempo-typen. Sjekk gitararbeidet på ”Done” og ikke minst de to perfekte på tampen: Vuggesangen ”Things Fall Apart” og Weezer-aktige ”Tomorrow”. Finnes det noe flottere enn Built To Spill i slike øyeblikk? Dette er et band å vokse seg gammel med. Så til deg som sitter på litt for mange Built To Spill-skiver og spør deg selv om du egentlig trenger én til. Svaret er: Ja, det gjør du. Du trenger akkurat en til denne gangen også.

Evan Dando: Baby I’m Bored (Setanta, 2003)
It’s great to be straight, yeah
Evan Dando vekker til live mange gamle minner hos oss aldrende; det er jommen meg snart ti år siden vi løp rundt i gresset og sang Lemonheads-favoritter som ”Into Your Arms” og ”My Drug Buddy”. Sitronhodene var synonymt med sommerlig popglede, og sannelig er det mulig at Evan Dando igjen blir blant de store solfavorittene utover våren 2003. Baby I’m Bored har blitt en triumferende tilbakekomst.

Jeg var litt spent på hva han ville komme opp med etter sin syv år lange fest (avrusning inkludert), men på konserten forut for denne platen feide han vekk enhver tvil. Riktignok snublet han opp på scenen rimelig skev og lovlig sent, rotet med tekstarkene sine og surret rundt seg selv innledningsvis. Han så ut som en blanding av Gram Parsons og John Sebastian med det lange håret og de store solbrillene, men etter cirka femten sekunder hadde han et overfylt Mono i sin hule hånd, og han slapp oss ikke før etter et par timer. Da hadde han like godt kjørt gjennom store deler av sin karriere, med hovedvekt på It’s A Shame About Ray, tolket Parsons og Iggy, og sjarmert i senk alle som en av oss på elegant vis. Dando stod frem som en scenepersonlighet uten like denne kvelden. Og innimellom snåle vitser, bokopplesning og flørt med publikum presenterte han også deler fra sitt første soloalbum.

Baby I’m Bored er en passende tittel fra slackerprinsen som alle kvinner svermet rundt på midten av 90-tallet. Sist jeg så Dando var vel i James Marigolds nydelige film Heavy (som kjæresten til Liv Tyler), og han høres fortsatt ut som ’the boy next door’ med den varme, slørete stemmen i god behold. Platen er ikke et direkte oppgjør med fortiden, men det er klart at en låt som ”Why Do You Do This to Yourself?” og Ben Lees ”All My Life”, med nøkkelinjen: ’All my life I thought I needed all the things I didn’t need at all’ lett kan settes i et slikt perspektiv. Dando er likevel ingen sytepave, han virker relativt komfortabel med seg selv, og framstår med et skjevt flir om munnen som om ingenting har hendt. Dette er rett og slett Evan Dando slik vi har lært å like ham på så mange fine popalbum; en ærlig trubadur med sans for bittersøte stemninger, sommerbris og the herbs. Baby I’m Bored består av en samling veldig likandes låter, kledt som lun countryrock, akustiske viser eller midtempo powerpop. Dando betyr fortsatt de mest catchy låtene du kan tenke deg, klassiske hooks og vanedannende melodier enten det er som fuzzdrevet rock eller i Parsons-pastisjer. Det tar riktignok litt tid før han finner seg helt til rette, men fra og med ”Hard Drive” er Baby I’m Bored lyden av en voksen mann der It’s a Shame About Ray og Come On Feel… var en obsternasig skolegutt.

Mye av æren for at dette har blitt et så vellykket comeback må nok deles med mange av hans dyktige samarbeidspartnere. ”Hard Drive” og ”In The Grass All Wine Colored” lunter avsted i kjent Tucson-tempo takket være Howe Gelb, Joey Burns og John Convertino, mens produsent-fenomenet Jon Brion hviler som en skygge over hele platen, også som artist og låtskriver. Dando har fortsatt mange venner i bransjen både ’over there & down under’. Chris Brokaw, eks-partner Tom Morgan og Ben Lee er noen av kreftene som løfter ham tilbake til på plass. Der han hører hjemme. Det er godt å ha ham tilbake, og ja, det er nesten som om tiden har stått stille alle disse årene.

The Lemonheads: Varshons (Bad Taste, 2009)
Evan Dando – uhelbredelig rotekopp, sosehode, storsjarmør, kvinnebedårer og innimellom – en briljant popsmed, ansvarlig for noen av det tidlige 90-tallets flotteste popøyeblikk. Han snubler seg fremdeles fremover i en platekarriere som har blitt noe ujevn med årene, men som alltid har noen klarsynte øyeblikk. Dando holder fremdeles liv i sitronhodene, og Varshons er deres andre på bare to år (da hadde det gått ti år siden sist). Som tittelen indikerer er dette en ren coverplate, og den gjenspeiler på sett og vis Dandos liv slik vi kjenner det sett utenfra. Smårotete, sjarmerende og noe ute av fokus, og visstnok inspirert av musikalske utvekslinger med Butthole Surfer Gibby Haynes (som også har produsert). Det forklarer kanskje den store spennvidden i låtmaterialet.

De 11 sporene spriker nemlig i mange retninger, men alle (med ett uhederlig unntak) har blitt pakket inn med umiskjennelig Lemonheadsk drakt. Det betyr dels småcatchy powerpop, dels vennligsinnet countryrock med Dandos stadig dypere røst i front. Det går fra gedigne låtskrivere som Townes van Zandt, Leonard Cohen og Gram Parsons til sjokkrocker GG Allin, punkrockerne Fuckemos og Linda Perrys ”Beautiful” (mest kjent med Christina Aguilera). Sistnevnte er blant de mest vellykkede. Tatt helt ned og strippet fri for effekter, stiger det opp en sårbar og håpefull sang av det riktig så vakre slaget. Her gjør The Lemonheads et godt grep. Det samme kan sies om Van Zandts klassiker ”Waiting Around To Die”, en låt som kler Dando godt. Her må særlig Ian Kennedys felespill framheves, han gir den et raskt, swingende driv (og styrker Fuckemos’ ”Mexico” på samme vis). I samme åndedrag kan også Gram Parsons’ ”I Just Can’t Take It Anymore” i slentrende og jovial utgave nevnes. Trikset med å dempe råere låter brukes gjentagende ganger, og blir etter hvert ikke så veldig interessant.

Dando er som vanlig omgitt av vakre kvinner, og to av dem griper til mikrofonen: Kate Moss’ vokalbidrag på ”Dirty Robot” er ikke av det sterkeste slaget, og elektronisk new wave er heller ikke noe denne gjengen bør forske videre på. Liv Tyler synger derimot krystallvakkert i duett på Leonard Cohens ”Hey, That’s No Way To Say Goodbye” uten at den vil rage høyt i musikkhistorien på noen som helst måte. Det er de gode låtene som er platens styrke, mer enn The Lemoheads’ versjoner, som ikke preges av særlig fantasifull glød eller voldsom inspirasjon. Varshons er en hyggelig plate, men ikke så veldig mye mer. Den virker ikke å drevet frem av stort andre årsaker enn å hygge seg i studio med gode venner. Det blir gjerne ikke storslåtte plater av det, men småtrivelig må vi kunne konkludere at det har blitt.

Death Cab For Cutie: Transatlanticism (Barsuk, 2003)
They might be giants
Den trivelige småbyen Bellingham, helt nord i staten Washington, kjennes kanskje best i musikkretser som hjemsted for en rekke garasjeband sentrert rundt etiketten Estrus. Men byen har også fostret et mer finstemt popband i Death Cab For Cutie. Oppfølgeren til The Photo Album (2001) ble utgitt av Barsuk i 2003 men fikk norsk distribusjon først i 2004.

Ved de første lyttingene virket platen noe lett og overfladisk. Men gradvis fester låtene seg, en etter en, og etterhvert har det nesten blitt vanskelig å klare seg uten en daglig dose. Her er det 11 vanedannende poplåter å velge fra, som til og med har fått en gammel grinebiter til å trekke på smilebåndet og mimre tilbake til midten av 90-tallet og en tid da band som Built To Spill, Sunny Day Real Estate og The Dismemberment Plan var nye og friske. Sammen med The Weakerthans tar Death Cab For Cutie opp hansken de fleste av disse nå har kastet for å bære den oppegående indiepop-fakkelen videre. Det er altså ikke det nyskapende som er bandets varemerke, men de må heller ikke betraktes som copycats. Hovedlåtskriver Ben Gibbard (også kjent fra electropop-stuntet The Postal Service) skriver både fengende og smygende låter; ikke så country som The Weakerthans, ikke så storslåtte som Built To Spill, ikke så emo som Sunny Day Real Estate og ikke så imponerende som The Dismemberment Plan, men han har funnet en nisje et sted midt i mellom. Gitarist Chris Walla har jobbet med blant andre The Long Winters og Nada Surf, mens trommis Michael Schorr har vært med ørkenbandet Tracker på en liten reise. Det er mulig all denne sidejobbingen har tilført Death Cab en ny gnist, Transatlanticism er i hvert fall stramt arrangert, variert og enhetlig satt sammen uten å inneholde direkte dødpunkter.

Platen åpner med den noe resignerte linjen ’So this is the new year, and I don’t feel any different’. ”New Year” er en alvorlig låt som slekter mer til Codeine/Karates slowcore enn den lettbente emopopen bandet har blitt så navngjetne for, men det tar ikke lang tid før de løsner på snippen og øker tempoet: ’Let’s make believe that we are wealthy for just this once, lightning firecrackers off on the front lawn…’. Gitarene tones ned fra og med lavmælte ”Lightness”, ”Title And Registration” og ”Expo ’86”. Det er døsig pop uten skarpe kanter, men med et levende indre, og med både tekster og melodier som setter seg. Death Cab For Cutie blir paradoksalt nok mest anonyme når de gir seg over til den mest fengende powerpopen, som seige ”Tiny Vessel” og clap-a-longs som ”The Sound Of Settling” (ba-ba ba-ba…). I den andre enden av skalaen finner vi derimot de mektige balladene. Sentralt plassert er det nesten åtte minutter lange tittelkuttet, et pianobasert stykke musikk som kunne gitt Coldplay et godt alibi og hvor igjen kjærlighet og avstand er den sentrale tematikken. I samme stillferdige leia bringes vi over i den enda mer neddempede ”Passenger Seat”. Den flotte karakterstudien på ”Death Of An Interior Decorateur” kunne lett sklidd inn på Built To Spills There’s Nothing Wrong With Love, mens tilbakeskuende ”We Looked Like Giants” igjen sørger for at gitarene og drivet igjen vender tilbake. Og har jeg glemt å nevne avslutningen ”A Lack Of Color”, så er ikke det meningen. Det er platens mest fortryllende, en kort akustisk sak, akkurat så nede at vi fryser på ryggen når Gibbard bekjenner:

I’m reaching for the phone
To call at 7:03 and on your machine I slur a plea
for you to come home
But I know it’s too late, and I should have given you a reason to stay

Så slutter det ikke så lykkelig, men vi som lytter kan ikke annet enn å føle oss litt mer oppkvikket etter dette. Det er ikke noe mer hokus-pokus med Death Cab For Cutie, annet enn at de skriver og fremfører meningsfylt popmusikk som tåler gjentatte lyttinger. Slik bærer også Transatlanticism umiddelbarheten til en millionselger og holdbarheten til en kultklassiker (og blir sikkert ingen av delene…)

The Flaming Lips
The Flaming Lips er et band som har utviklet seg kraftig siden de landet med romskipet sitt i Oklahoma City på midten av 80-tallet. Mine ører fanget først opp deres kosmiske signaler på Telepathic Surgery (1989), og siden den gang har jeg med stigende beundring tatt del i Wayne Coyne og hans annerledesverden. På 90-tallet stabiliserte Coyne bandet som en trio sammen med Michael Ivins og det musikalske vidunderbarnet Steven Drozd, samt produsent Dave Fridman, og det er denne konstellasjonen som har sørget for å utvikle bandet fra et skjevt skramleorkester til et mer sofistikert popband. De ga ikke ut en eneste dårlig plate på 90-tallet, men heller ikke noe mesterverk, inntil de fikk sitt velfortjente gjennombrudd med The Soft Bulletin (1999) – allment anerkjent som en av tiårets definitive rockeplater, og deres største kommersielle suksess så langt.

Yoshimi Battles the Pink Robots (Warner, 2002)
2002: A Space Odyssey
Ingen grunn til å ha lave forventninger til deres tiende album, med andre ord, og de tre årene som har gått siden sist har bare bidratt til å øke spenningen. Bak den kreative tittelen skjuler det seg en ganske trist historie. I 2000 fikk Coyne beskjed om at en venninne fra Osaka plutselig var død, og han satte seg ned for å skrive ”It’s Summertime” til dennes familie. Det utløste en prosess som så ble til dette albumet (navnet Yoshimi er forøvrig lånt fra en annen japansk dame, Yoshimi P-we er trommis i The Boredoms, og medvirker her).

Yoshimi Battles The Pink Robots er en plate der livets sårbarhet hele tiden ligger på lur, men også med Coynes sedvanlige optimisme og ellers snåle verdensanskuelse tilstede. Den følger på mange måter i sporene etter forgjengeren, og tar i tillegg dennes kvaliteter et stykke videre. Resultatet blir enda mer vekt på den elektroniske biten, dog uten umiddelbare låter som ”Race For The Prize” og ”Waitin’ For A Superman” (med et mulig unntak i den potensielle hiten ”Do You Realize??”), og er derfor en litt mindre tilgjengelig krabat, i hvert fall ved de første gjennomspillingene. Platen er dessuten noe mer nedtonet i formen, og de som for eksempel husker dem som et gitarband må lete lenge før de finner spor av slik rufs og rask her. Skulle man klare å skrelle vekk alle lydlagene, så ville man ganske enkelt finne et knippe behagelige akustiske viser, som uten videre fiksfakseri kunne minnet om Neil Young på en god dag. Men som på The Soft Bulletin har hver låt blitt grundig bearbeidet ved hjelp av alskens teknologiske verktøy, der bandet nærmest forsvinner i sitt eget computer-psykedeliske sci-fi univers. De skriver ikke så lange låter, og det er nesten litt merkelig med tanke på den noe pompøse og arrangerte stilen de har utviklet. De komprimerer heller den storslåtte popen ned mot mer radiovennlige lengder, noe som gir et tight inntrykk, men som også fører til platen forsvinner i raskeste laget.

Wayne Coyne har rukket å passere de 40, og åpningen ”Fight Test” viser noe av den modne og mer ettertenksomme stilen det har ført med seg. Den handler om hva som er verd å kjempe for her i livet, ’to fight is to defend, if it’s not now then tell me when’, og som vanlig klarer han å ta slike nære ting inn en kosmisk eller abstrakt sammenheng (’I don’t know where the sunbeams end and the starlight begins’), noe som også gjør bandet interessante å følge på tekstsiden. ”Fight Test” er uansett en litt tam åpning, men den etterfølges av ”One More Robot/Sympathy 3000-21”, som med sin delikate bassgang og svevende 60-talls lignende koring er en nydelig poplåt. Her introduseres dessuten robot-symbolet, og når Coyne synger ’…when its circuits duplicates emotions…’ er det mulig å overføre linken til selve bandet, som også strever etter å humanisere maskinene. Robot-lignelsen bringes ytterligere videre i det todelte tittelkuttet. Part 2 er en nesten-instrumental med Yoshimi P-we som desperat hyler i bakgrunnen i det som er et litt unødvendig og slitsomt intermezzo. Part 1 på sin side er bedre, og er historien om heltinnen Yoshimi som har svart belte i karate, spiser vitaminer og er svært disiplinert, noe som sannelig trengs når man skal ’defeat those evil machines’.

Aller finest blir det når de flyter over i balladene, som ”In The Morning Of The Magicians” og ”Ego Tripping At The Gates Of Hell” (lange låttitler skal det være), som er Lips på sitt mest innsmigrende. Det betyr Coyne i sitt skjøreste hjørne, i selskap med svulstige strykere, harmonisk koring og et ikke altfor overdrevent elektronisk hardkjør. I avdelingen for utenomjordisk vakker tristesse finner vi også ”Do You Realize??”. Faretruende nær en pompøs Grand Prix-schläger, men med en vinnende kraft få er forunt å skape. Temaet er også til å bli rørt av, spesielt når man tenker på Steven Drozd og hans fars kraftige rusproblemer, som vel ligger i bunn her: ’Do you realize that everyone you know someday will die’ synger Coyne, som gir slike sentimentale øyeblikk en sårbar troverdighet.

Ikke alle låtene løftes like høyt opp som disse. ”Are You A Hypnotist??” og ”It’s Summertime” sklir lett inn platen som helhet, men forsvinner raskt uten å feste seg helt. Den instrumentale avslutningen er også en påminnelse på at Wayne Coynes vokal og tekster fortsatt er bandets viktigste ingrediens, selv om de er noe troll med maskinene sine. The Flaming Lips har for lengst bevist at de er et av vår tids mest interessante rockeband, og deres utgivelser kan ikke overses av den som ønsker å holde seg orientert innen moderne rock. Yoshimi Battles The Pink Robots er et håndfast og hørbart bevis på akkurat det. Med denne har de tatt skrittet inn i et nytt årtusen, slik The Soft Bulletin var en verdig avskjed med det gamle. For egen del må jeg legge til at den ikke skapte like stor entusiasme som The Soft Bulletin de første rundene i spilleren, men etterhvert har den vist evner til å overraske og glede. Om den vil bli en klassiker på linje med forgjengeren, det er fortsatt litt for tidlig å si.

At War With The Mystics (Warner, 2006)
Jeg har tilbragt påsken sammen med Wayne Coyne. Det har nærmest blitt en vane at vi treffes omlag en gang i året. I 15 år har vi kjent hverandre, så han kan trygt regnes med blant mine nærmeste og mest trofaste bekjente. Et møte med Coyne og hans Flaming Lips er sjelden helt bortkastet. Det skjer alltids noe gøy når han er i nærheten, han bringer med seg håpets kvitrende toner, fargerik regnbue-melankoli og på én og samme tid symfonisk AOR, retrobefengt space-psykedelia og hjemmelaget lo-fi. Hva slags påskemums har han puttet i egget sitt denne gangen mon tro?

‘They tell us ’autumn’s a comin’ and soon everything around us will die…’ («Cosmic Autumn Rebellion»)

Ah, finnes det en vakrere måte å ønske våren i møte, tenkte jeg da jeg pliret mot solen her om dagen og så verden våkne til liv.

Only a fool believes he is different from the birds in the sky
all those birds go chasin’ some better sunny days
you can’t hear them singing ’cause they’ve all gone away

Her er Coyne i sitt ess, barnslig undrende og sympatisk drømmende skaper han ren popkunst som går fra det mest sårbare over til en storslått eksplosjon av gnistrende regn – og det hersens, standhaftige fuglekreket blir symbolet for det håpet som er gjenganger i hans rare fortellinger. Akkurat hva som er platens bindende tematikk denne gangen har jeg ikke engang orket dvele over, i Coynes hode finnes et eget univers av snurrigheter som svever i tankebaner man ikke på død og liv må følge. Men som så ofte før handler det en del om liv og død, håp og oppstandelse:

Som på superfine ”Vein Of Stars”: ’Off in the future maybe there ain’t no heaven, It’s just you and me and maybe it’s just as well, ’cause if there ain’t no heaven there ain’t no hell…’ og Coyne gløtter opp mot himmelen og undrer ’who knows…?’ på en måte som fjerner all tvil og negativ energi. Det samme i platens tredje smelt; ”Mr. Ambulance Driver”: ’For everyone that dies, someone new is born…’

Men mellom slike høydepunkt dras vi gjennom en del ymse. Striden er ikke bare mot mystikerne, men også mellom et moderne sound og en form for nostalgi der ingen kommer særlig vinnende ut. Platen åpner ganske heseblesende og i overkant kreativt med ”The Yeah Yeah Yeah Song” og ”Free Radicals”. Førstnevnte som et slags Animal Collective med ELO-kick, nummer to som en Prince på syrefest med Ween – og det er ikke så gøy som det høres ut som. Det er utvilsomt en god del snop her, men sannelig settes vi på prøve mer enn én gang. Eksempelvis saggefunken ”It Overtakes Me” og instrumentale ”The Wizard Turns Me On” som havner i kategorien for overflødig materiale. ”Haven’t Got A Clue” minner litt om åpningen til Yoshimi-låten, men i likhet med ”The W.A.N.D” fører de ikke noe som helst sted. Av og til holder det ikke å svinge tryllestaven over space-kabinettet, man må ha en bærende melodi også. Det tar seg riktignok noe opp igjen avslutningsvis med den svale ryttermelodien fra Pompeii og nok en håpefull ballade i ”Goin’ On”. Men hovedinntrykket er og blir noe sprikende.

Wayne Coyne (og nå skal vi ikke helt glemme Ivins/Drozd heller) kan fremdeles skrive sanger som får voksne menn til gråte. Hans konserter, som gjerne inkluderer store teddybjørner, såpebobler og uforglemmelige lysshow vil også bære denne platen. Men her går det litt over stokk og stein. Men for all del. Du kan ikke annet enn å elske denne mannen.

Embryonic (Warner, 2009)
Free side of the moon
Wayne Coyne har siden Flaming Lips’ morgen, tidlig på 80-tallet, sørget for at de har vært et unikt veksthus av ideer, åpen for innfall med psykedelisk eksperimentering av ulik art. De siste 10 årene har de etablert seg blant de største bandene innen alternativ rock, kunstnerisk og kommersielt toppet med The Soft Bulletin. De har sopt med seg Grammys og Brit Awards, og ”Do You Realize??” er nå intet mindre enn den offisielle rockelåten for Oklahoma.

For enkelte kunne det sikkert vært fristende å fylle opp kontoen med en hitparade av et album tilpasset massene, og Coyne er definitivt kapabel til det. Derfor er det gledelig at veteranene benytter anledningen til å vise hva de er laget av, at de aldri har vært et band som har valgt letteste vei, men som fremdeles, etter 25 år evner og orker å utfordre seg selv – og sitt publikum. Embryonic er på mange måter en omfattende plate, 70 minutter lang, med et lydbilde fortettet og kantete mer enn sfærisk og luftig, alltid ambisiøs og mangfoldig.

Inspirert av doble mesterverk som White Album og Physical Graffiti, kanskje også Miles Davis’ Bitches Brew for det jeg vet, for det er definitivt en eim av 70-tallets intense electric Miles oppe i denne gryta. Billedlig talt holdes dermed ballongene og dyremaskene litt mer skjult til fordel for et mindre opplagt veier inn i skitten funk, radbrukket spacepop og symfonisk lo-fi, om det er mulig å bruke slike paradoksale tagger om et album.

Bidragsyterne underbygger omfanget. Her er Karen O (fra Yeah Yeah Yeahs) som simulerer dyrelyder, synthpoperne i MGMT og en Thorsten Wörmann, matteprofessor i Dortmund, som snakker om sitt. Embryonic er en plate der anarkiet kontrolleres gjennom erfaring, der musikalsk frihet og uryddig kaos smelter sammen med grandiose popvisjoner i et laboratorium av astrologisk tåkeprat og visjonære ideer. Er alt like vellykket? Nei. Er det mindre interessante øyeblikk her? Jepp. Men Embryonic er ikke en samling låter, men et konseptuelt dobbeltalbum som Wayne Coyne selv uttalte følgende om: ’Double albums usually fall into a couple of categories… indulgent, egotistical or lazy. They are almost always summed up as ‘would have made a better single album if only the artist would have focused themselves, edited themselves, and got down to work and trimmed the fat’.’ Selvsagt kunne de skjært bort noe fett her, men det er også dette overskuddslageret som gjør Embyonic til en plate som det vil ta tid både å bli ordentlig kjent med – og lei av. Og som han selv filosoferte: ’Either way, it’s too late… the damage has been done.’

Bandets neste prosjekt skal visstnok være en remake av Pink Floyds Dark Side Of The Moon. Enn så lenge er det mulig å dykke langt ned i dette Ummagumma av en plate.

Fleet Foxes: Sun Giant (Sub Pop, 2008)
Giant sun
Sub Pop har som vanlig en fin nese for god popmusikk, og vi ønsker med dette Seattle-bandet Fleet Foxes velkommen inn det gode selskap der klarstemte vokalharmonier og skogduftende, sommerlige åpne landskap verdsettes høyt. Anført av vokalist Robin Pecknolds ljomende fjellrene røst knytter disse revene umiddelbart vennskapsbånd med Ben Bridwell (Band Of Horses) og Jim James (My Morning Jacket). Stilmessig ligger ikke Fleet Foxes heller så forskrekkelig langt unna, men der hestene legger opp til noe mer rural, gitarbasert rock, og My Morning Jacket er tuftet på saftige sørstatstradisjoner er uttrykket mykere og mer flytende. Fleet Foxes er således like nær den elegante barokkpopen til Grizzly Bear, det smittende humøret til Akron/Family og pot-surrealismen til Vetiver.

Så er det da heller ikke først og fremst originaliteten de scorer på. Men gammel odør feies unna og lar lyset forgylle gammel glans til fordums prakt. Det er noen band som har slike evner i blodet. Fleet Foxes er et slikt; nesten irriterende vanskelige å mislike. Med sin imøtekommende andre EP presenterer de seg for et større publikum med 18 minutter pur popmagi, for oss her i Norge mest som en forsmak på deres (den aldeles glimrende – gled dere, folkens!) kommende album. Fleet Foxes lener kroppstyngden i mer i eteriske retninger av britisk folk (”Mykonos”) og vestkystnostalgien til for eksempel Crosby, Stills, Nash & Young (”Drops In The River”, ”English House”). På åpningssporet ”Sun Giant”, en nydelig korgutt-uskyldig søndagsskolegospel, og avsluttende ”Innocent Son” lar de vokalen styre det meste av kursen, og den har kraft nok til å fylle en katedral alene. Med i tillegg så avslappet backing av denne godslige, gyngende gjengen har Fleet Foxes funnet en formel med åpninger i mange retninger. Dette er et nydelig band jeg tror vi vil høre mye godt fra i fremtiden.

Girls: Album (Fantasy Trashcan, 2009)
Kids
Christopher Owens virker tilsynelatende som en av mange i rekken av Amerikas sønner og døtre med bakgrunn som outsider i lokalsamfunnet, glad i drugs, bryter med familien, begir seg ut på et målløst liv som hjemløs og/eller et omflakkende liv som kunstner, lander til slutt i San Francisco. Owens’ forhistorie bærer flere av disse karakteristikkene, men har også et innslag av mer kuriøs art – og som ikke bare nevnes her i kraft av dette, men fordi det preger debutplaten til Girls.

Jeg vil slå et lite slag for den fine nettsiden FAQ Magazine (faqmagazine.org). Her publiseres utelukkende intervjuer med undergrunnsartister av ymse slag, lange samtaler uten forstyrrende dill men med fullt fokus på objektet. De har ikke publisert så mange, men nylig var det et intervju med denne Christopher Owens som vakte interesse. Han er altså hovedhjernen bak de gryende indiefavorittene, og hadde litt av en livshistorie å berette. Owens har bakgrunn i den relativt strenge kulten Children Of God i Texas og tilbrakte sine formative år sammen med moren, isolert fra populærkulturens massekommersialiserende krefter. Som 16-åring tok han et realt oppgjør med hele greia til fordel for en ganske omskiftelig tilværelse hjemme i statene. Da hadde han bodd i Asia og Europa, uten skolegang og fått innprentet budskapet fra en gruppe som han i dag omtaler som ’super extreme’. Owens, som har rukket å nærme seg de 30, er oppfostret på Everly Brothers og Skeeter Davis, lærte å spille gitar i menigheten, digger Michael Jackson og Elvis, og heises opp som et av årets mest unike talent. Girls er da også lett å like, med catchy twang, støyende lofi-punk, surf, radiopop, doo wop, west coast (nei, de bestemmer seg ikke helt), med Owens som figurerer et sted mellom Elvis Costello og Buddy Holly. Det blir strålende anført av åpningskuttene ”Lust For Life” og ”Laura”. På førstnevnte kommer også noe av hans personlige bakgrunn umiddelbart frem, når han bretter ut om at ’I wish I had a boyfriend, I wish I had a loving man in my life, I wish I had a father, then maybe things would have turned out right’. Men Owens er ’just crazy, and fucked in the head’, og drømmer seg bort i solskinn, strandhus og grillfester. Et sjeldens fengende uttrykk for et desillusjonert sinn.

Og det er slik duoen Girls framstår (andre halvdel er en mer anonym fyr fra Santa Cruz som kaller seg JR White). Dette er California bummer solskinnsmiks, der gråtkvalte tekster møter blendende melodier, kald asfalt støter på palmesus og lyseblå drømmer. Store visjoner og simple virkemidler, litt som en Brian Wilson hensatt i en garasje med lite verktøy. For her er orkestrale arrangementer byttet ut med skranglende enkelhet og illusjonen om California erstattet med doprøyking i parken og hverdagslig realitet. Slik sett blir Beach Boys-aktige ”Big Bad Mean Motherfucker” (ikke i teksten, som dere skjønner) mest et obskurt ekko av noe som ikke har vært. Chris & Chet er ikke akkurat Jan & Dean.

Høydepunktet heter ”Hellhole Ratrace”, seks minutter som fanger noe av den kampen Owens må ha kjempet på personlig plan i en mer dramatisk musikalsk kontekst: ’Like a sad song in my sweet heart, all I really ever needed was some love and attention/But I don’t wanna cry my whole life through, I wanna do some laughing too, so come on come on come on laugh with me’ hulker han. ”Hellhole Ratrace” bygger seg møysommelig opp til en storslått hymne for de rotløse, fortapte, håpefulle, søkende sjeler der ute, og viser noe det ytterligere potensial som Girls kan komme til å få forløst senere.

Christopher Owens har uansett kommet seg ut av sitt hellhole, og Album peker mot en langt lysere fremtid for denne lovende artisten som jakter sin ’broken dream’.

Grandaddy: Sumday (V2, 2003)
The electric spacelight orchestra
Grandaddy drikker fra de samme åndelige kildene som Flaming Lips og Sparklehorse, og det er tydelig at alle som har smakt disse edle dråpene senere hengir seg ivrig til kreativ låtsnekring der både hammer, sag og strømførende kabler benyttes flittig. Jason Lytle er en blanding av Petter Smart og en landsbyoriginal. Ved å knytte bånd mellom Neil Young, Brian Wilson og Jeff Lynne har han sammen med de andre i Modesto-bandet igjen levert et funklende knippe låter i krysningen blåsnipp-folkrock og symfonisk spacepop.

Etter tidvis glimrende Under The Western Freeways (1997) og enda mer glitrende The Sophtware Slump (2000), har de nå lagt enda større vekt på en pompøs melankoli som dresses opp i et vennlig og velordnet lydbilde, med fortsatt rom for små utskeielser. Borte er riktignok de sjarmerende feilkoplingene fra debuten, men mer umiddelbare melodier som omfavner både ’tall trees & desktops cryin’ sounds’, og som på sitt beste smelter sammen til en reise langt inn i La-la-land. Selv om ikke Grandaddy er ute etter å fornye seg selv i den grad forgjengeren kunne love, er Sumday en fargerik og slitesterk skive, som om ikke annet er svært hyggelig å finne frem på en bekymringsløs sommerdag på vei fra storbyen og ut i ’the great wide open’.

Den herlig kraftfulle og potensielle popslageren ”Now It’s On” åpner dørene til solskinnet: ’Bust the lock off the front door/once you’re outside you won’t wanna hide anymore/ light the lights on the front porch/once it’s on you’ll never wanna turn it off anymore/and now it’s on…’ Storslåtte låter som ”I’m On Standby”, som kunne vært produsert av Jeff Lynne, fengende ”El Caminos In The West”, ”Lost In Yer Merry Way” og vakre ”The Final Push To The Sum” står som noen av de fineste så langt.

Lytle skildrer gjerne livet til det Moderne Mennesket og Naturen, og i en note på platecoveret påpekes det at bandet vil sørge for å erstatte alle trærne som går med i prosessen til denne platen. Dette naturvennlige synet kommer også fram i låter som ”The Group Who Couldn’t Say No”, om de to flinke selgerne som oppdager naturen etter å ha fått en feriereise i premie av sjefen: ’She’d never noticed dragonflies, her drag and click had never yielded anything as perfect…’ I ”El Caminos In The West” sier han nedslående, men håpefullt: ’El Caminos in the west/all collapsed and futureless/I’ll paint the words a simple wish/for peace of mind and happiness’. Når dette framføres av en drømmende Neil Young-lignende stemme og et band som spiller strammere enn noensinne blir resultatet både sørgmodig og blendende. I andre låter, som ”Sadest Vacant Lot In All The World” og ”Stray Dog And The Chocolate Cake”, er de nede blant fattigfolket og småbyens outsidere. Her berettes det om Datsun-kjørende fylliker og ’carload of kids with beer and cigarettes, burnin’ out and doing lawn jobs in the park’. Tekstene illustrerer på mange måter bandets dragninger, også musikalsk, der de svever mellom white trash og space age.

Videoen til ”The Crystal Lake” karakteriserer for så vidt bandet ganske godt med Grandaddy som farmer-aliens susende på himmelen i en trehytte. De lander i et moderne og uforståelig bysamfunn med stressede forretningsdamer og blinkende trafikklys før de padler nedover bygatene med kano. Tilbake til naturen.

Modest Mouse: Good News for People Who Love Bad News (Epic, 2004)
Down, men ikke helt Out
Den noe overraskende åpningsfanfaren til side, Modest Mouse dingler fortsatt med beina et sted mellom arty New York nyveiv og white thrash cowboy stompin’ fra trailerparkens indre. På sin fjerde ordentlige skive er det fortsatt som de fire hyperaktive bastardsønnene til Talking Heads, Pere Ubu, Pixies og Tom Waits som har fått i seg litt for mye av det søte liv og våkner med kuppelhue og svartsinn. Good News For People Who Love Bad News innebærer ikke noe voldsomt løft, selv om de denne gangen har med seg notable gjester som The Dirty Dozen Brass Band (horn) og The Flaming Lips (diverse instrumenter på det siste sporet). De er lette å kjenne igjen, har fått sin egen karakteristiske stil. Ustabile Isaac Brock er fremdeles like tørst, rastløs, hissig, manisk-depressiv og skarpsynt, skriver fortellinger som om det brenner lys i alle ender, mens gitaren bøyes, bendes og ustemmes i kjent stil. Ny trommis har de fått i Benjamin Weikel, men ellers er alt som det skal være i musenes rottehull.

Det har alltid vært mye turbulens rundt Brock & co, og særlig i statene har det vært en del engasjement ved bandets bevegelser den senere tiden, som deltagelse i en reklamefilm for et bilmerke, overgangen til et stort selskap og Brocks utsvevende livsførsel. Pessimistenes spådommer er i hvert fall gjort til skamme, for Modest Mouse har reist seg igjen. Det er ingen ”Truckers Atlas” og ”Cowboy Dan” her, og Modest Mouse framstår i dag mer som et mer ’gjennomtenkt og modent’ band. Det tjener kanskje platen som helhet, men samtidig har de mistet noe av den fandenivoldske gnisten fra sine tidlige skiver.

Skiva åpner meget bra. Brock lar ordene rulle nervøst ut i sin egen rytmikk på ”The World At Large”, det handler om å flyte med tross alt, slik det gjør på muntre (ja, muntre) ”Float On” også, den mer-enn fengende radiohiten: ’I backed my car into a cop car the other day, well he just drove off, sometimes life’s OK’. Det er vel omtrent så lyst som livet kan være for Brock. Med ”Ocean Breathes Salty”, ”Bury Me With It” og Pixies-møter-Rawhide i ”Dance Hall” er det mer om å gjøre å holde seg flytende på de ustabile bølgene bandet skaper, bare rave, hoje, skrike og hoppe oppogned: ’I was dancin’ on the tin roof, cat be damned. Comitting crimes running down the alley, I am the captain and you are in the galley!’ Etter den forsiktige innledningen kommer bandet inn med fullt øs. Modest Mouse er bønda i by’n, se opp, de ruller inn langs 5th avenue og spiller discopunk man kan hogge tømmer til.

De streiter seg mer opp med rolige ”Bukowski” med sitt pumpeorgel, før de går inn i bakhagen til Tom Waits (”This Devil’s Workday”), sper på med mer retromoderne funky rytmer (”The View”), og gir 16 hestekrefter fra det dype sør på skumle ”Satin In A Coffin”. Ja de setter seg til og med til hvile på den skjelvne balladen ”Blame It On The Tetons”, som ikke humper, men beveger seg smidig langs mer melodiøse kurver. ”Black Cadillacs” tar igjen noe av den innledende villskapen, med sitt vinnende, stammende refreng. Og sistelåten, ”The Good Times Are Killing Me”, binder i hvert fall det hele sammen med en åpenhjertig Brock: ’Need more sleep than coke and methamphetamines. Late nights with warm, warm whisky.’

Så da pakker de vel sammen og forlater storbyen igjen til fordel for Issaquah, Washington og lange whisky-sunkne kvelder der. Skal se det blir mye vonde historier ut av det også.

Pavement: Slow Century (Domino, 2002)
StereooeretS
Som et av 90-tallets aller beste rockband fortjener slackerikonene Pavement en skikkelig gjennomgang når deres karriere skal dokumenteres i filmformat. Med Slow Century har Domino utført jobben aldeles fortreffelig, og denne doble utgivelsen inneholder nok stoff til å glede de aller fleste av bandets mange trofaste venner – og huke inn noen nye: Her er en lengre dokumentarfilm, komplett videografi og to hele konserter, samt litt skjult ekstrastoff (ok, for å spare dere: velg plate 1, dokumentar, main menu og press venstre for å markere P’en i Pavement. Litt av et styr for et par konsertopptak, men gjemt bak denne bokstaven får vi godbiter som Malkmus’ ’håndjernstale’ ved bruddet i 1999 og en spontan versjon av låten ”REM”).

’Unlistenable, and therefore interesting’ (Thurston Moore)

Lance Bangs heter mannen som står bak både regien av filmen Slow Century og flere av Pavements musikkvideoer. Selv om han ikke er noen Scorsese har han gjort grundig nok arbeid med sin kronologiske dokumentasjon. Vi guides ubesværet gjennom Pavements tiårige historie fra oppstarten i Stockton med gitaristene Stephen Malkmus og Scott Kannberg i hovedrollen. Samarbeidet med den erfarne punktrommisen Gary Young satte fart i karrieren og de begynte å gi ut singler på tampen av 80-tallet som stort sett bare entusiaster som Thurston Moore viste særlig interesse for. Sonic Youth-vokalisten kjøpte selvsagt deres aller første sju-tommer, og kommenterer innholdet som ’unlistenable, and therefore interesting’. Da Gary Young forlot/ble sparket ut av Pavement mistet de noe av sin primale aggresjon, slik vi kan se i tidlige opptak. Med Steve West inn bak trommene fikk de til gjengjeld en stabil line-up som skulle vare i ti år: Vokalist og hovedlåtskriver Malkmus, Kannberg, West, bassist Mark Ibold og altmuligmann Bob Nastanovich. Det var en kombinasjon som skulle vise seg å fungere meget godt.

Det er viktig å huske at Pavements framvekst skjedde nesten samtidig med eksplosjonen rundt Nirvana, og det enorme fokuset som da ble rettet mot amerikansk indierock. Pavements kanskje fineste øyeblikk, Crooked Rain, Crooked Rain (1994) førte den sjarmerende kvintetten rett opp i elitedivisjonen, og midt på 90-tallet surfet de rundt mellom Lollapallooza (se hvordan de blir gjørmedynket i West Virgina), støttekonserter for Tibet og Jay Leno. Malkmus kommenterer selv de forventningene som lå i oppfølgeren, men heldigvis var Pavement et par hakk for originale til å passe inn i mainstreamen. Malkmus forstår ikke helt selv hvorfor de valgte ut den skjeve countryballaden ”Father To A Sister Of Thought” som førstesingle fra glimrende Wowee Zowee, men som han sier: ’I smoked a lot of weed back then’. Det bar back to the underground etter dette. Brighten The Corners (1997) var en liten nedtur og etter Nigel Godrich-produserte Terror Twilight (1999) har ikke Pavement så lenge igjen. Det blir mer og mer tydelig at Malkmus drar i en annen retning enn resten av bandet. Han melder så og si sin avskjed i London, 1999 med et par håndjern lenket til mikrofonstativet som symbol på hvordan han opplever det å være bandmedlem.

Som en ganske alminnelig guttegjeng fra California har ikke Malkmus, Kannberg og Nastanovich så veldig mye skandaløst å melde om sin karriere, og opptak gjennom ti år viser da også mest hvor særdeles ordinære denne gjengen var utad. Her er det lite nykker og jetset-liv, og humoren og kreativiteten har heller blitt konsentrert inn i musikken.

Alle Pavements tretten musikkvideoer er tatt med. Her bindes de sammen av ulike kryssklipp og feltopptak i kronologisk rekkefølge. De første videoene er preget av mer barnslige humoristiske innfall og en uhøytidelig gjennomgangstone. Man kan også velge å høre bandets kommentarer til hver video, og det er like underholdende som det er uinteressant, med stort sett slengbemerkninger av popcorn-typen: ’Wow, I’ve never seen this video before…!’, og ’Hey, you’re a great actor, Bob’. Noen mener at en god video kan redde en dårlig låt, men ikke en gang relativt simple videoer som ”Range Life” og ”Rattled By The Rush§ klarer å dekke over låtenes kvaliteter. Budsjettene økte utover i karrieren, og ”Father To A Sister of Thought”, Spike Jonzes ”Shady Lane”, ”Stereo”, ”Carrot Rope” og ”Major Leagues” tilfredsstiller både syn og hørsel.

De to liveopptakene er begge hentet fra deres siste turne i 1999 (fra Seattle i juli og Manchester i desember). Sistnevnte er best både i intensitet og lydkvalitet, men er bare en drøy halvtime i lengde. Seattle-konserten er merkelig tam, selv muligheten til å velge mellom to kameravinkler kan ikke skjule en statisk og ganske ordinær opptreden. De tiner riktignok noe opp på slutten, og selv om mye av låtmaterialet naturlig nok dreier seg mye rundt Terror Twilight, så banker de også inn 90-tallsklassikere som ”Gold Soundz” og ”Cut Your Hair”.

Pavement var aldri så destruktive som Nirvana eller så umiddelbare som for eksempel Weezer. I krysningen mellom Malkmus’ noe dandy vokalstil og røslige Bob Nastanovic’ mange innfall, intelligente tekster, skrudde melodier, lo-fi holdning og en naturlig coolness lå noe av nøkkelen til bandets vinnerformel. Det er nesten så man savner 90-tallet etter noen timer med Slow Century.

Mercury Rev: All Is Dream (V2, 2001)
Mikkel Rev i drømmenes flosshatt
Med See You on the Other Side (1995) begynte Mercury Rev sin lange reise mot drømmenes eventyrverden. Mens deres to foregående album utmerket seg på mer støyende maner, viste de på denne at det gikk an å utfolde seg uten å sprenge lydmuren. De videreutviklet seg med Deserter’s Songs (1998) og opplevde en av disse merkelige og plutselige mekanismene i musikken og ble stjerner ut fra en nærmest klar himmel. Deserter’s Songs står fortsatt igjen som en av de bedre platene fra 1998, og sånn sett oppnådde amerikanerne en fortjent kommersiell rus.

Mercury Rev har tatt seg god tid til oppfølgeren, og det vil være et understatement å si at forventningene har vært store mot neste trekk. Basisen i bandet er fortsatt eks-Flaming Lip Jonathan Donahue, bassist og produsentkjendis Dave Fridman (Mogwai, Jane’s Addiction, The Flaming Lips), Grasshopper og den nye trommisen Jeff Mercel. Sammen med en haug gjestemusikere kan disse gutta vanskelig trå feil. Vi blir ledet inn i drømmens verden av et orkester som høres ut som rulleteksten fra en gammel Hollywood-film, før Donahues spinkle stemme blir alene med pianoet. ”The Dark Is Rising” er en tidløs låt som kombinerer det orkestrale med Neil Youngs visetradisjon, og er en bløt og nydelig åpning. ”Tides Of The Moon” er et annet høydepunkt. Dualiteten mellom det håpefulle og dommedagsfylte, med et buldrende mørke avventende i bakgrunnen som etterhvert presser seg frem, det er Mercury Rev opp mot sitt beste.

Flere spor blir dessverre irriterende enkle, og mangler den magien som bandet klarer å frembringe i intense øyeblikk. Dette preger låter som den svingende poplåten ”Chains” og ”Lincoln’s Eyes”, som minner mest om en marerittaktig barneregle fra filmen De Fortapte Barns By. Her savner jeg et forløsende trekk eller et kreativt inngrep eller to. I en tekstlinje på ”A Drop In Time” heter det (i beste Being John Malkovich-stil): ’…stuck inside of Leonard Cohen’s mind’, og den har en melodi som faktisk minner om Cohens viser, godt skjult bak en litt barnslig fasade. ”You’re My Queen” begynner fascinerende, men er egentlig over før den starter. Alle disse sporene svinner hen altfor fort, uten å etterlate annet en svak stemning av ubestemmelig og forbigående art. ”Little Rhymes” er ganske streit, men utmerker seg med nydelig pedal steel, anstrøk av psykedelia og vinnende vokal, og er en nyttig påminnelse på hvorfor vi egentlig er så glad i dette bandet.

Den eneste låten med seriøs lengde er sistesporet, ”Hercules”. Med sine åtte minutter får endelig bandet tid til å bygge seg opp og slippe seg løs. Det er godt å høre, og mangelen av dette er egentlig et savn gjennom hele albumet. All Is Dream er selvfølgelig en godt gjennomført og tidvis uimotståelig forførende, men nok ikke den klassikeren mange håpet og ventet på. Selv om den trekker veksler på forgjengeren, savnes en liten gnist som ”Goddess On A Hiway” eller ”The Funny Bird”. Den er nok like jevn, og selv om Mercury Rev for første gang viser tegn på stagnasjon har de heldigvis havnet på et delikat sted. I drømmenes verden. ’We live in a dream! I have been to one of their meetings, they live above a convenience store…’ (David Lynch).

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Rainy Day & Night Music

Hør 10 Strake: Regnværsmusikk i WiMP

Culper Ring: 355 (Neurot, 2003)
Culper Ring var navnet på USAs første nettverk av spioner, organisert i motstandskampen mot britene på 1700-tallet og grunnlagt av selveste George Washington. Det var mange dristige oppdrag disse herrene tok på seg, og det foregikk selvsagt i dypeste hemmelighet. Identiteten på de involverte ble ikke kjent før godt over 100 år senere. Og de var ikke bare menn; den første kvinnen var en myteomspunnen agent med kodenavnet 355. Nå er Culper Ring også blitt synonymt med et annet nettverk, som ikke er riktig så gammelt og hemmelighetsfullt: Fiolinist Kris Force (Amber Asylum) begynte å interessere seg for president George W. Bush sin tilknytning til det sære broderskap Skull & Bones ved Yale, knyttet opp til forløperen for CIA – altså Culper Ring – gjennom en lukket krets på universitetet.

Sammen med altmuligmann Steve Von Till (Neurosis) og gitarist Mason Jones (Subarachnoid Space) har Force gitt ut materiale som har hatt lang modningstid: Platens åtte spor (TRK1-8) er improvisert fram og spilt inn i løpet av tre dager, men over en periode på fire år. Opptakene er mikset om og pusset opp til 43 minutter med nydelig musikk, hentet fra de opprinnelig mer støyende og dissonante jam-baserte originalopptakene. At de har god tid kan også høres på musikken. 355 er en plate med mange merkelige hulrom og den følger få opptråkkede stier. Culper Ring maner fram en sammenhengende opplevelse som tar oss med gjennom melankolsk minimalisme og mer abstrakt retningssøken, fra My Dying Bride-lignende strykebasert tristesse til dunkel, sorgtung ambient. Culper Ring lager noen utrolig stemningsskapende partier her, jeg vil nevne to sentrale spor spesialt. På ”TRK5” ligger trykkende tangenter og noen forstyrrende effekter under enslig gitarklimpring og drømmeaktig kvinnelig sang. Etter fire minutter kommer en hviskende mannsstemme inn i lydbildet, først nesten uhørlig, gradvis mer dominerende. ’Nothing has happened here’ sier han med fast røst. Snart kommer flere mannsstemmer til, alle mørke og alvorlige. Som den maskekledde seansen fra Eyes Wide Shut stiger de opp med tiltagende og oppslukende kraft. ”TRK5” flyter umerkelig over i enda mer effektfulle ”TRK6” med mer messende vokal og gråtende gitarer som langsomt pensler såre toner hinsides menneskelige følelser. Disse to sporene fanger inn essensen av et album som er selvsagt selskap for søvnløse netter så vel som søvnige dager.

Eluvium: An Accidental Memory In The Case Of Death (Temporary Residence, 2004)
Det regner monotont fra grå himmel, slik det har gjort i flere uker. Det er en tid for å sitte inne, drikke kakao og la melankolien synke inn i kroppen. Det er tid for Eluvium.

Eluvium heter egentlig Matthew Cooper, sørstatsgutten debuterte med vakker minimalistisk elektronisk ambient på Lambent Material i 2003, og følger her opp med syv suiter for piano. Komposisjonene ble kanskje inspirert frem av Jeannie Lynn Paskes bilder, hun står i hvert fall for det vakre omslaget som også fanger inn platens farger. Selve innspillingen tok bare to timer, fanget opp med én mikrofon og uten noe post-produksjon preges de 27 utvalgte minuttene både av en umiddelbar intim følelse med åpen romklang. No frills, bare naken mollbasert tristesse som Cooper spiller lett og presist, med enkle melodiske linjer som minner om Erik Saties Piano Works. Med unntak av syv minutter lange ”The Well-Meaning Professor” der intensiteten økes noe, framføres hele platen med en indre ro og stillferdig tidløs skjønnhet som ingen moderne virkemidler og effekter er i nærheten av å gjenskape.

Jeg har ingen inngående kunnskap om klassisk piano, men det kreves ikke for å nyte denne skiva. Temporary Residence forbindes helst med eksperimentell rock og post-rock, ikke pianister av den klassiske skolen. De som kjenner sin Debussy og Glass til fingerspissene vil kanskje smile overbærende av Eluviums enkle spill, hva vet jeg. Kanskje han er et nyskapende geni, kanskje en Richard Clayderman med alternativ appell, kanskje han bare avslører at han slett ikke er noen skolert pianist. Det er ikke så viktig. Viktigere er det at Eluvium henvender seg til en ganske annen gruppe lyttere, som ellers trolig ikke ville funnet inn til denne musikken. Om Eluvium vil spore til videre søken inn i klassisk pianomusikk eller om man velger å meditere kun med ham alene får bli opp til hver enkelt.

Det aller fineste med An Accidental Memory… er likevel at den fungerer som et kort lydskisse for en regntung midtsommerdag, med en kopp kakao i hånden og melankolien som eneste selskap. Man må ha noen slike stunder også.

Dakota Suite
Frontfigur Chris Hooson har med sitt Dakota Suite i en årrekke formidlet språklige gråtoner og høstlige melodilinjer av det helt dempede og svært så langsomme slaget.
Leeds-trioen har siden 1996 beveget mange av oss med sine innadvendte og stillferdige toner, ikke helt ulikt Red House Painters, American Music Club og Spain.

The Way I Am Sick (Glitterhouse, 2002)
Denne skiller seg noe ut fra bandets tidligere utgivelser. Dobbelplaten består utelukkende av instrumentale stykker, et grep de også benyttet på Navigators Yard (1999), men store deler er denne gang tilrettelagt for orkester. Halvparten er spilt inn i South Parade Baptist Church i Leeds, mens den andre platen består av spor som tidligere har vært å finne på Songs For A Barbed Wire Fence (1998), Alone With Everybody (1998), Signal Hill (2000) og Morning Lake Forever (2000).

For de av dere som har et forhold til bandet fra tidligere er det derfor de nye innspillingene som er mest interessante. Dakota Suite har transformert sin minimale stil over til kammermusikk beregnet for et større orkester. I tillegg til trioen (piano, orgel og cello) bidrar derfor ti fiolinister, fem på cello, tre på bratsj, i tillegg til kontrabass og orgel. Gjennomgangstonen er blitt meget sakral og stemningsskapende på et høsttungt og saktmodig vis. Mest vellykket blir det på det lange tittelsporet, som kan regnes som platens tyngdepunkt. Melodien er basert på refleksjoner av et dikt med samme navn, som også står på trykk i sin helhet på omslaget, og var en slags inspirasjonskilde for hele dette prosjektet. Main man Chris Hooson fikk tilsendt teksten av en Elliot Sturdy, og det skapte så sterke reaksjoner at han umiddelbart satte seg ned for å tonesette sine følelser.

Hooson har heldigvis styrt unna de verste stormannsgale fellene, noe som gjerne kan bli resultatet når mer konvensjonelle band forsøker seg på slike ambisiøse prosjekt. Uten å være noe særlig bevandret i kammermusikk stiller jeg vel på linje med de fleste som kjenner Dakota Suite fra tidligere, men jeg vil tro det er flere med meg som blir fristet til å ytterlig snuse litt på denne musikkformen etter å ha blitt kjent med The Way I Am Sick. Koplingen mellom klassisk og dunkel tristesserock fungerer utmerket. Amerikanske Rachel’s er inne på noe av det samme, tenk også Godspeed You Black Emperor! på sitt mest melankolske, i de pirrende øyeblikkene før de bryter ut i soniske eksplosjoner, Low på sitt mest ravnsvarte, og Labradford når det kommer til å skape filmatiske og trykkende stemninger. The Way I Am Sick er et nedtonet og finstemt stykke musikk, som også gjerne kunne gått inn som underbyggende stemningskulisser i filmene til Fred Kelemen (Abendland) eller Aleksandr Sokourov (Mor og Sønn).

Disc 2 er noe mindre orkestrert, men det nedstrippede uttrykket skader heller ikke. Her kan man lettere spore trekk fra ambient/drone musikk, noe som gir assosiasjoner til Erik Satie og John Cales Dream Syndicate. Særlig betagende blir det når en trompet kommer svevende inn bak kirkebenkene på ”One For The Shoeshine Man”, mens de ellers dyrker et renere, minimalt uttrykk – som til gjengjeld kaster lange og mørke skygger.

The Way I Am Sick er en av årets aller vakreste plater, og bør høres enten du trives i samvær med moderne tristesse eller om du har et ben i gammel kammermusikk av det mørkere slaget.

Waiting For The Dawn To Crawl Through And Take Away Your Life (Glitterhouse, 2007)
Everton Blues
Bildene som utgjør omslaget er riktig så gyldige for innholdet, slik de pleier å være på platene utgitt av Dakota Suite. Fotografiene er tatt i svart/hvitt, og er enten kornete motiv av store, øde landskap eller nærbilder av noe menneskeskapt og forlatt, eksempelvis en støvete vinduskarm, en rusten kran. Poenget er selvsagt å illustrere noe i musikken, som naturlig nok ikke er av det lystige slaget, men består av noe som forstørrer personlige, følelsesmessige hendelser, noe som søker stillheten i naturens mektige krefter.

Waiting For The Dawn To Crawl… er innspilt i California og hjemme i Leeds, og med et kobbel kjente fra tidligere som besørger både det orkestrerte uttrykket og ivaretar elementer fra countrymusikken. En sentral gjest er Bruce Kaphan fra American Music Club, som var nært beslektet til Dakota Suite. For det er et sted mellom countrymusikkens og kammerpopens kjennetegn britene finner ly for sin ensomme sjel. Låttitler som ”I’m Leaving You”, ”Over A Loveless Winter” og ”A Darkness Of Moons” er talende for både uttrykk og innhold. Selv uttaler Chris Hooson at platetittelen oppsummerer hans syn på verden og hans plass i den.

Det er altså regntungt på utsiden og hustrig på innsiden, men det betyr ikke at alt er dynket i selvmedlidenhet og tristesse. Her er det mye fint å hvile ørene til. Produksjonen virker enkel, men er organisk og gir skaper en imøtekommende, intim stemning. Vokalpartiene med Anna Elias er svært delikate, likeså skaper den varsomme omgangen med strykere, steelgitar og blåsere et behagelig, nærmest søvndyssende velbehag. Faren er selvsagt at lytteren vil glippe med øynene tidlig i leken, og i så fall vil det ikke bli lett å finne noen oppkvikkere. Hele platen flyter i sitt saktegående tempo, som en grå dagdrøm fra en engelsk småby der ingenting skjer – der ingenting vil skje. Så får det være opp til den enkeltes smak hvor interessant det er. For et kjapt inntrykk kvalitetene anbefales umiddelbart ”Because Our Lie Breathes Differently”, som må være noe av det flotteste Hooson noensinne har skrevet.

Inkludert på denne fine utgaven er en DVD bestående blant annet av dokumentarfilmen Wintersong – A Film On Dakota Suite, der vi kommer litt tettere inn på Chris Hooson. Det er mye langsomme naturbilder og hverdagsliv på en film som vel henvender seg mest til allerede svorne fans. Den gir i hvert fall et nært innblikk i denne sympatiske mannens liv. Han uttrykker blant annet overraskelse over at ingen har avslørt hans manglende musikalske talent, at ingen bare har tatt fra ham gitaren. ’Jeg skriver ikke en gang noter’ unnskylder han seg. Han sier videre om denne skiva at hans evner er begrenset, at dette er det beste han kan gjøre og frykter alltid det ikke er godt nok. Han har i løpet av alle disse årene med andre ord ikke fått særlig økt selvtillit til egne evner.

Chris Hoosons største glede finner han tilsynelatende i Everton FC: ’I’m more an evertonian than a musician or a man…’ sier han og utdyper: ’Football can break your heart in a way that a woman can’t.’ Jeg skal ikke bestride det , men vil legge til at Dakota Suite også minner om at musikk kan være ganske så hjerteknusende.

Enablers: End Note (Neurot, 2004)
Et alvorsord eller to
Her er det ikke mye smil og allsang. Dette er en alvorlig plate, i sin helhet berettet av poeten Pete Simonelli. Hans sobre, stødige fortellerstemme er det sentrale element i San Franciscos Enablers, som bringer moderne storbypoesi sammen med emocore/math-rock

Simonellis historier backes av en kraftfull trio bestående av Joe Goldring (Out Of Worship, Swans, Toiling Midgets), Kevin Thomson (Timco, Nice Strong Arm), begge på gitar, og eks-Tarnation/Broken Horse ’Yuma’ Joe Byrnes på trommer. De spiller på kanten av Louisville/Chicago-band som Slint, June Of 44, Don Caballero, For Carnation og Rodan, vekslende mellom hardt og følsomt, lavt og høyt. På enkelte spor viser kvartetten seg som en sugende enhet (”Pauly’s Days In Cinema”), men stor sett sørger de for at Simonellis fortellinger blir understreket uten å anonymiseres, balanserende mellom det tilbaketrukne og det eksplosive. Simonelli har en stemme som holder en helt nøktern tone uavhengig av intensiteten i diktene sine, og det blir opp til trioen å understreke dette.

Pete Simonelli skriver prosadikt som i hovedsak har bakgrunn på vestkysten; ’Steinbeck Country’, Salinas, San Luis Rey, og særlig San Fransiscos mer brokete strøk; Castro, Mission District. Det er her vi støter på skjebner på randen:

Pauly: He’s stepping heavily, a humbled sort canting his course in random lines down Mission Street: a grave heat on.
George: George’s hit code red again, a downright 2 and 8, holding a walking bellow like he was the mighty and distant purge of the Swatted Ball in old Warner Bros. cartoons: all mouth and jangling tongue, yawning toward the downtown skyline as designed by lung and carnal rage.
Joe, den indianske kjøkkenhjelpen: Things’re astir in the kitchen, constant with sibilant tides and the clatter of several wares plied at once.

Mellom mørke barer, stinne gater og vakre landskap flakker personene i Pete Simonellis verden, omgitt av død, sprit, råskap, tomhet og faenskap.

Savoy Grand: Burn The Furniture (Glitterhouse, 2002)
Tilfeldighetene ville at jeg satt her da og leste en omtale av min nyanskaffede forsterker (Marantz PM 6010) i et norsk hi-fi magasin mens Burn The Furniture rullet i bakgrunnen. Det ble med ett klart at teksten like gjerne kunne behandlet platen som den sølvgrå kladden. Her står det å lese om lyden: ’…åpen, luftig og lekker…’, og skribenten greier videre ut: ’Dette er forsterkeren med mer feminin ynde enn akkurat maskulin styrke. Man kan liksom se for seg kimono og kirsebærblomster i en vårlig pastell i vakre, men litt kjølige og sarte farger.’

Man skulle nesten tro det var Savoy Grand som var på denne mannens ører også. Dette britiske bandet er nemlig yndige og vevre så det holder, men samtidig kjølige og distanserte. De skaper store, åpne rom på sin produksjon (de har trolig brent møblene) – tenk Talk Talk (Laughing Stock), Karate (The Bed Is In The Ocean), til og med Slint (Spiderland). På den svært sparsommelige åpningen kan de nesten forveksles med en mer organisk utgave av Hood eller de mer følsomme sidene hos Mogwai. De benytter piano, blåsere og strykere til å fylle opp rommet, noe som ytterligere understreker den barokke stemningen (for eksempel vakre ”Moonlit”), og da kan vi legge til Sigur Ros og Radiohead i referanseregisteret.

Vi lar forsterkermannen fortsette: 1Her er mer detaljer og tydeligere klangkarakter og overtonestruktur på grunn av særdeles lekker diskant’. Sikkert sant det, detaljer og klanger er i hvert fall begrep som passer godt på Savoy Grand. De lar melodistruktur vike til fordel for dette, og lar heller låtene være nakne som løvtrær i oktober. De som foretrekker nynnbart materiale har ikke så mye å hente her, men ”Face Down In A Fountain” er nærmest. Til tross for at førsteinntrykket virker litt stakkarslig, trer det fram detaljer etterhvert og de tilsynelatende statiske melodiene finner sakte men sikkert sin form.

Mer Marantz: ’Åpen og luftig klangbalanse med ’snill’ lyd. Musikken låter usedvanlig pent uten noen gang å bli utpreget skarp eller ubehagelig tross en detaljert topp.’ Det med de detaljerte toppene er jeg ikke så sikker på, men topper finnes det her også: I enkelte øyeblikk bryter Savoy Grand ut av sin innestengte og tilbakeholdne stil. På ”Glen A Larson” slår gitarene uforvarende til, ikke spesielt lystig eller energisk, snarere hardt og metallisk på en nesten resignert måte. Den truende melodien med sine dunkle stemninger og Graham Langleys intense hviskevokal underbygger følelsen av at vi nå er ute på en skummel ferd. ”Glen A Larson” er en topp, og noen av de mest intense minuttene på denne siden av The For Carnation. På ”Business Is Good” og ”Match Farm” er det blåserne som får friere utløp, og bidrar til å skape dissonans i det ellers så stilrene hele. På ”The Mirror Song” derimot lar de all innestengt velde slippe løs, og etter åtte minutter pumpes det ut en strøm av gitarstøy. Det er nesten befriende, som om bandet endelig får luftet ut alt de tidligere har holdt inne.

’Her er mer finesser enn krefter, med finkornet og pastellaktig lyd’, heter det om signaturklumpen fra Ken Ishiwata. Akkurat det blir litt påtagende på de mest emosjonelle poplåtene, som ”Why Did You Disappear” og ”Survivor”, som mangler det truende eller eksploderende. Til gjengjeld får vi delikat pop uten særlige machokraft, men med desto mer finesser. Disse låtene er likevel de som gjør minst inntrykk platen hørt under ett. Da kan man vel kanskje følge Marantz-mannen som skriver: ’Bassen er derimot litt slapp og lite inspirerende på grunn av beskjedne krefter’. Litt slappe og lite inspirerende kan også britene tendere til å bli i sine mest sjelfulle stunder.

For å følge dommen til magasinet så var den samlet på 82 av 100 poeng. Anvendeligheten var satt til kun 75, men design og kvalitetsinntrykk dro opp – og det er heller ingen ueffen parallell.

Grey Daturas: Return to Disruption (Neurot, 2008)
Grey metal
Grey Daturas oppgir selv et knippe innflytelser for sitt eget sound, som til sammen ser oppsiktsvekkende fett ut: The Stooges, Earth, John Coltrane, John Cage, Darkthrone og DNA. Det sier seg selv at det ikke er mulig å koke kål på så mange ulike ingredienser, men Return To Disruption viser at trioen har ryddet god plass på kjøkkenet, der de utviser oppsiktsvekkende smakssans. Som det grå omslaget insinuerer så er dette ganske dyster musikk, instrumental sådan, med et tungladet sinn og faretruende lynne som liksom aldri får helt utløp. Men innestengt aggresjon går som kjent sine egne, mystiske veier. Etter seks år og en rekke utgivelser, blant annet med likemenn som Bardo Pond, Monarch, Yellow Swans og Wolf Eyes, har Melbourne-bandet jobbet fram et fint uttrykk der massive, seige gitarriff, pulserende droner, harsk støy og psykedelisk improvisasjon males sammen i et tung hele. Slik passer de godt inn i sitt nye hjem hos Neurot, denne åpne og olme etiketten som stort sett er garantist for kvalitet.

Daturas tredje fullengder er utvilsomt deres mest forseggjorte. Halvannet år med flikking og postproduksjon har betalt seg. Trio-soundet (gitar, bass, trommer) er utfylt med en rekke effekter av både instrumentell og ikke-instrumentell form; fiolin, saksofon, elektronikk, skrapjern og redskaper. Det betyr ikke at dette har endt opp som noe slags flinkisprosjekt, men bearbeidelsene har vært tjenlig for platens helhetsinntrykk og bidrar til å skape en fortettet atmosfære og et variert uttrykk. Tre av de syv låtene opptar 2/3 av hele albumet. Timinutterne ”Answered In The Negative” og ”Demarcation Disputes/Unity”, samt nesten like lange ”Neuralgia”. Dette er da også et band som jobber med tiden – som lar tiden jobbe for seg. Dette er ikke et band som søker katarsis. Oppbyggingen er konstant mellom bølgende grooves og jernhard disiplin, og faller man først inn i tralten, eksempelvis på en killer som ”Answered In The Negative”, så er det ingen grunn til å ønske seg ut med det første.

Grey Daturas forsøker ikke å være unødig publikumsvennlige, og vil ikke gjøre det enkelt for den som kun er ute etter en kjapp leksjon i sludgerock. Det er godt stykke mellom den spøkelsesaktige felegnikkingen på ”Undisturbed”, hvis fem minutter virker å være hentet fra en offermesse, til den kompakte psychrocken på ”Neuralgia”, som kunne vært fra en jam mellom Comets On Fire og Bardo Pond. Det er slike elementer av uforutsigbarhet som gjør at Return To Disruption vil være en plate å vende tilbake til gjentatte ganger.

1 Mile North/Colophon/The Wind-Up Bird: Conduction. Convection. Radiation. (The Music Fellowship, 2004)
Ledning. Konveksjon. Stråling. De tre formene for varmeoverføring er også tittelen på en plate med tre varmeledere av noen band. Dette er den tredje utgaven i The Music Fellowships Triptych-serie, der tre relativt likelydende artister blir samlet og presentert over en hel plate. Fellestrekket til disse her er ambient minimalisme, post-rock og electronica.

1 Mile North er gitarist Jon Hills og Mark Bajuk på analoge synther. De skaper langsomme lavastrømninger ikke ulikt Aphex Twins ambiente serie, sen Talk Talk/Mark Hollis, Labradford/Stars Of The Lid og Brian Eno/Daniel Lanois. Meget behagelig og svevende, men ikke uten engasjement, der særlig den usedvanlig nydelige timinutteren ”East Coast Harbour” sørger for at resten av platen må inntas liggende, og man holdes våken kun takket være kunstig åndedrett. På ”Silence The Deaf” er det mulig å tenke seg at den krystallklare gitaren har vært på besøk hos Mogwai en gang i tiden, og sannelig sprekker den i en lite eksplosjon sammen med synthlaget avslutningsvis – platens eneste lille antydning til ’outburst’.

Colophon er soloprosjektet til Jefre Cantu-Ledesma, som nok er bedre kjent som daglig leder av Tarentel. Som Colophon hengir han seg mer til dekonstruksjon av gitardroner og knitrende klipp & lim, noe som setter tankene over til Fennesz, Oval og mer minimalistisk electronica. Sentralt står 12 minutter lange ”Texas Heat”, som er akkurat så stillestående og trykkende som texasvarmen kan være – og like spennende, kan noen hevde. Selv om det finnes en viss bevegelse i den nær statiske lydstrømmen, er dette stor himmel, bred horisont og flatt landskap. På ”Vicodin Dream/Josi’s Last Stand” trer han ut av ambienten og tilbake til mer eksperimentelle lydskulpturer, der bearbeidede feltopptak og tungt klukkende pianodrypp skaper en sorgtung, melankolsk stemning.

The Wind-Up Bird er enda et navn det er verd å merke seg. Joe Grimm beveger seg i noenlunde samme landskap, det vil si varsom ambient minimalisme, men med større variasjon over instrumentbruken som blir bearbeidet. Mest utstikkende er ”Violin & Trumpet”, med et element av klassisk/folkemusikk, som beveger seg over mot Arvo Pärt.

Dette er ikke først og fremst en samling av tre ulike band, men en vakker plate som holder seg på samme frekvens og stil.

A Weather: Cove (Team Love, 2009)
Portland-kvintetteten har beskrevet seg selv som ’stomach relief’. En betegnelse det bare å skrive under på. Dette er medisin i plateformat, smertestillende uten bieffekter. Lavmælt – nesten hviskende både i tunge og tone, og det er ikke unaturlig å bruke velbenyttede begreper som ’varm tristesse’ eller ’intimt vemod’ over det vi blir servert. På sitt beste. På det gjennomsnittlige kunne A Weather mer passet som filmmusikk til en  samlivskomedie av Sam Mendes.

De er ikke direkte forkynnende, men den sakrale tonen underbygges både i og mellom tekstlinjene som drysser ut av Aaron Gerber og Sarah Winchester i engleaktig samsang. De synger som for ikke å vekke noen i naborommet, til og med i mer upbeat låter (”Small Potatoes”) holder de stemmene helt nede. De øvrige musikerne tar heller ikke noen grep for å stige ut av dvaletilstanden, men holder en høyst varsom tone. Cove er delikat i sin sparsommelighet, men ikke av den kalde, frastøtende arten. A Weather legger seg i et hovedsakelig akustisk leie, mildnet med klokkespill og myke tangenter, og bidrar til å gjøre hele platen innbydende og imøtekommende. Dette er vennlig samværspop’, tre kvarter som skapt for å døse i tosomhet på sofaen og telle ruter i taket mens tankene flyr ut av vinduet og svinner ut i den varme brisen for å løses opp i skylaget.

Ikke noe galt i det, og Cove er en av disse små perlene av noen plater som kanskje ikke vil bli hørt på så ofte, men som alltid er der for deg. Den kan bli i overkant spenningsløs etter noen runder, og den preges heller ikke av de helt store enkeltlåtene. Åpningssporet ”Spiders, Snakes” bærer kanskje egentlig bud om noe større enn det som følges opp – selv om, eller kanskje derfor, lite forandres utover på skiva. Men det er her, i Spiders, Snakes, A Weather egentlig oppsummerer alt de står for. En låt som inneholder teksten ’And I want you again/listening to Bedhead’ kan bare ikke trå feil. Hør på denne. Sjansene er store for at du kryper inn i fosterstilling for å få med deg resten mens du gradvis kjenner at magesmertene slipper taket.

Tara Jane O’Neill/Daniel Littleton: Music For A Meteor Shower (Tiger Style, 2002)
Tara Jane O’Neill og Daniel Littleton er ingen hvem-som-helster i indiekretser. O’Neill har en fortid i meget hørbare Louisville-band som Rodan, Retsin og The Sonora Pine, mens Littleton vel er mest kjent som vokalist i popbandet Ida, og som medlem i The Hated og Liquorice.

Låtene til Music For A Meteor Shower ble visstnok improvisert fram i løpet av en natt under et meteorregn i New York, mens selve platen ble ferdigsydd ved en senere anledning. Det er ikke vanskelig å se for seg Littleton og O’Neill sittende i hver sin stol med gitaren på fanget og med meteorregnet som eneste lyskilde. Meget stillferdig plukkes det på de respektive akustiske gitarene, som av og til får selskap av et klokkespill, elgitar eller tandre tangenter. Det er god plass i dette lydbildet, og lite eller ingenting gjøres for å fylle det. De skapes en nærmest kald ambient stemning som fungerer meget vel som akkompagnement til å kikke på stjernene, se på at snøen daler eller å bare glo langsomt inn i veggen – med andre ord litt meningsløse aktiviteter uten særlig spenning. Littleton/O’Neill makter ikke å bruke de nakne tomrommene med nok kreative innspill til at det blir overvettes interessant å høre på, og jeg tar meg aldri i å gispe av forbauselse eller glede av å følge deres våkenatt. Det er ingen kutt som hever seg særlig fra andre, men platen omkranses av to timinuttere: ”Talking In The Kitchen” er en enerverende monoton plukkfisk, mens avsluttende ”Long Held Ones” er mer avslappende lytting. Den blir også meningsløst lang, uten noen form for utløsning eller særlig utvikling. Et underlig unntak er den franskspråklige vokallåten ”Ohh La La…” som med sine hint til Serge Gainsbourg/Stereolab skiller seg mest ut.

Det sagt, Music For A Meteor Shower er slett ikke et ubehagelig tonefølge i all sin monotone og søvndyssende flyt, og som soundtrack til en film om for eksempel meteorregn vil platen sikkert kommet bedre til sin rett. Interessen for prosjektet ligger nok like mye i de to navnene, og for de som kompletterer diskografien vil ikke denne på noen som helst måte forvolde skade på samlingen. På den annen side vil det ikke utgjøre det helt voldsomme savnet å misse den heller.

Sainte Chapelle: s/t (Cardboard Sangria, 2000)
Sainte Chapelle er ikke bare et lite gotisk kapell i Paris, men også en mindre kjent duo fra Chicago. Det er herrene Dan Schneider og Gary Pyskacek som har konstruert denne tittelløse EP’en, som så vidt jeg vet er deres platedebut. Begge er dessuten involvert i det mer omtalte countryrock-bandet Pedal Steel Transmission og driver plateselskapet Cardboard Sangria i Chicago som huser, ja akkurat, disse to bandene.

Sainte Chapelle er mindre countryrock og mer improvisert akustisk fingerspill og lydeksperimentering med knirkende pedal steel, samt forbigående dronebruk av orgel og litt forsiktig tromming. Dette plasserer duoen stilmessig i nærheten av David Pajos Papa M og hele miljøet rundt Boxhead Ensemble, til og med den jagede gitarstilen til Nick Drake og John Martyn kan høres som en viss påvirkning. Dette er særlig merkbart på innledende ”At The Mercy Of The Queen” og ”Say A Prayer For Surfer Boy, Wherever He Is”. Sainte Chapelle forleder oss med dette til å tro at de er et rent instrumental-band, men på tilbakelente ”Spring Forth Mercury” dukker det også opp en anonym stemme som ikke etterlater  særlig avtrykk. Med ”Is That the Sun, Completo” forlates den gråtonede folkstilen, til fordel for mer oppstykket og tilsynelatende improvisert gitarplukking og droner, men låten er for kort til å rekke å etablere seg. Det er på det siste sporet beveger seg mot stjernene. ”Dirge” er en ambient sak som bare ligger og duver uten å flytte seg noe sted. Spake orgellyder og bølger av pedal steel er det eneste som får den til å røre så vidt på seg. De gjør heller ikke noe nevneverdig forsøk på å bygge opp eller skape overraskende forstyrrelser, nei, etter 10 minutter dør den bare langsomt hen.

Sainte Chapelle er en fin, liten plate å plukke frem en grå regnværsdag, da man ikke stiller større forventninger til det man vil høre på enn at musikken passer til regnet og den avventende stemningen det fører med seg.

Agitated Radio Pilot: World Winding Down (Deadslackstring, 2008)
Hvis heller ikke du er særlig kjent med arbeidet til den irske artisten Dave Colohan fra tidligere, så er dette stedet å begynne. World Winding Down er en omfattende samling fra hans bandprosjekt Agitated Radio Pilot, bestående av to fulle plater av høy kvalitet. Agitated Radio Pilot kan få gå under paraplyen ’introvert, stillfaren og dempet folkmusikk’, akustisk, vemodig og alvorlig som den er. Colohan går likevel utenpå den ordinære sutre-tekoppen, og han har et relativt bredt register å spille på som gjør hele denne platen til en variert og givende lytteropplevelse. Kort sagt er ren visesang/folk og lydmalende kulisser og naturopptak to av de viktigste pilarene her.

Sistnevnte kommer i form av instrumentaler og feltopptak (fra Marokko, Irland, New Zealand og Norge), stemningsskapende og langstrakte bilder som tonesetter omslaget på slående vis. Detter er musikk for dis og demring, musikk fylt av hentydninger og ettertenksomme stunder, musikk som søker nærhet til naturen og et øde i geografisk tilknytning og som mental tilstand. Noen ganger veves feltopptak, folkdroner og visekunst virkningsfullt sammen, som i lange ”Earthfast” og ”Leave The City On Foot”.

Når Colohan åpner stemmen, avslører han røst er også av den stolte, irske sorten. Det er viljesterk kraft og vindfull sjel i denne stemmen. De mange kvinnelige medvokalistene han omgir seg med gir også et viktig bidrag. De myker opp inntrykket, og gir et mer yndig, intimt preg. Platen er for øvrig dedikert til Townes Van Zandt, og det er en naturlig lenke mellom de to når det kommer til låtforståelse og fremførelse. Men Agitated Radio Pilot har på en måte byttet ut Amerikas tradisjoner med sine egne, senket tempo – og tilgjengelighet – og hensatt det hele i en mer gold verden. Vår mann Colohan har med seg en bataljon av medmusikanter som ellers gir platen liv, der særlig akustiske instrumenter spiller en helt sentral rolle.

Det tar litt tid å bli kjent med alt materialet. Det kan da også bli i overkant sepia innimellom, men dette er en plate som virkelig fortjener å synke inn over tid. World Winding Down vil vare helt til trekkfuglene igjen returnerer nordover.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Devendra Banhart: Long Haired Child

Devendra Banhart ble gravd fram i en bortgjemt låve nede i Mississippi et sted av Michael Gira (fra Swans), der han hadde ligget nedgravd i jord og støv siden en gang på 30-tallet. Da Gira dro ham med seg ut viste det seg at han hadde lommene fulle av snåle folkviser og historier, at han egentlig var født i Texas i 1981, hadde bodd noen år i Venezuela og senere i Los Angeles. Gira ble så gira av det han hørte at han uten å skrape bort tidens tann like gjerne ga ut rubbel og rask på sin egen label Young God. Resultatet var en av 2003s aller mest særegne utgivelser av noe som hørtes ut som obskur amerikansk folkemusikk anno 1932 krysset med Marc Bolan. Oh Me Oh My… (og en lang hale av ord) hadde en merkelig sterk holdbarhet og magnetisk tiltrekningsevne, og sammen med EP’en Black Babies etablerte Banhart seg som en av de mest interessante unge amerikanske folkartistene på lang tid. Dette er omtaler fra hans første skiver, alle skrevet i tiden rundt release.

Oh Me Oh My… (Young God, 2003)
Det er bare å merke seg navnet Devendra Banhart først som sist. Han har knapt fylt 20, og har gitt ut en av de mest bemerkelsesverdige debutplatene jeg har hørt på lang tid. Omstreiferen høres ut som en etterlevning fra den tiden Alan Lomax og Harry Smith trålet markene i sørstatene på jakt etter røtter, funnet i en låve uten særlig kontakt med den moderne verden siden hine hårde dager. Han låter ubesudlet og autentisk, og er ikke helt umiddelbart lett å plassere i vår tids tettpakkede hverdag. Tenk om Syd Barrett hadde vokst opp i Clarksdale på 20-tallet, eller om Marc Bolan hadde gjenoppstått som John Jacob Niles. Eller noe slikt. Det er mulig å spore eldgamle bluestradisjoner her, så vel som 60-talls visefolk og nyere lo-fi artister som The Mountain Goats, The Microphones og Guided By Voices. Men mest av alt er Banhart noe helt for seg selv.

Oh Me Oh My… består av 22 låter/skisser til låter og en del kladd, som varer fra 30 sekunder og opp til fire minutter. Alt er spilt inn på en 4-spors kassettspiller og var i utgangspunktet ikke ment som en ferdig plate, noe som kanskje forklarer hvorfor det høres så befriende naturlig ut. Michael Gira ønsket å bevare dette uttrykket uten videre finpuss, og selv om man kan bli mettet av hjemmepregede, susete opptak, av og til småsurt og stort sett småskeivt, så var det et fornuftig trekk av Gira. Den spartanske produksjonen bindes sammen av Banharts urovekkende røst, surrealistiske tekster og fingerplukking. Perkusjonen ivaretas av litt fottramp, knipsing og klapping. That’s it. Dette er hardcore og upolert lo-fi milevis fra den klagende soveromstypen, og burde gå rett hjem enten du liker White Stripes eller Will Oldham.

Vokalen kan nok være vanskelig å takle for enkelte, Devendra Banhart kan gå opp i en skingrende, kvinnelignende falsett som er ganske creepy, og tekstlinjer som ’My friend has my favorite teeth, they bend backwards when he speaks’ (nydelige ”Michigan State”) og ’Christmas is here, all the leaves are jumping, when will they learn…’ (”The Spirit Is Near”) understreker mannens kreative omgang med ord. Jeg forstår ikke alltid hva tekstene hans handler om, men det gjør ikke så mye: ’Soon is good, sooner is best, under evil doorsteps, mid-July, the middle of June, evil Elvis good-afternoon…’ som avspilt fra en litt ujevn syvtommer på en slitt platespiller høres bra ut uansett.

Rejoicing In The Hands (Young God/XL, 2004)
Når han skal følge opp sin genuine og kritikerroste debut er forventningene naturlig nok skrudd en del høyere. Men Devendra klemmer like gjerne til med to utgivelser på rappen. Det første som slår en er at gutten har skikket seg siden sist. Innspillingen foregikk under mer ordnede forhold, i Georgia, i et stort sørstatshus fylt av gammelt musikkutstyr hjemme hos produsent Lynn Bridges. Her fant Banhart seg tydeligvis godt til rette, for han spilte inn noe slik som 30 låter på noen dager. Opptakene ble senere pusset på og utviklet i New York, blant annet i en duett med 60-talls-legenden Vashti Bunyan (tittelsporet). Omgitt av lydteknikere og flere musikere kunne han gjerne mistet noe av identiteten sin, men det gjør han ikke. Heldigvis. Dette er ikke en plate som kommer fort, men den kommer godt. Den gåtefulle vokalen smyger seg fremdeles like skjelvende innpå, om enn i noe mer kontrollerte former. En akustisk gitar er fortsatt hans nærmeste følgesvenn, og benyttes stort sett til fingerplukking, som har blitt mer avansert i stilen. Melodiene går ikke rett inn, men kryper sakte inn etterhvert. Da gjør det ikke så mye at knitringen er borte og skissene er blitt til ferdige malerier. Tiltrekningskraften er der fremdeles. Røttene er like dype, og strekker seg fra den amerikanske til den engelske landsbygda.

Rejoicing In The Hands er en mer variert plate en Oh Me Oh My…, og Banhart strekker sin lo-fi folk til å inkludere både saloon-varieté (”This Beard Is For Siobhan”), litt tullesang på spanske ”Todo Los Dolores” og oppramsing av Elvis-låter (”Poughkeepsie”). Piano, cello, fiolin og bass fylles inn med omhu og gir større bredde i lydbildet. Men i hovedsak er dette en nedstrippet folk-plate, der detaljene fremheves og understreker skjønnheten i hans originale visekunst. Preget mer av varme sørstatskvelder på herregården enn svetten på bomullsmarkene utenfor har ikke Rejoicing… det store overraskelsesmomentet ved seg, men befester Banharts posisjon som en egenartet artist med mer på hjertet enn et blaff av en debut. Merk også at coveret er stilfullt prydet av egne tegninger, hvis eneste minus er de mer eller mindre uleselige tekstene.

Det er en rotløs vandringsmann vi følger her, hvis bopel kan være San Francisco, New York eller Paris, på søken etter lykke og fromme. Men den ekte kjærligheten, se den er ’like finding home in an old folk song…’ Han har funnet seg vel til rette i dette hjemmet, Devendra Banhart.

Niño Rojo (XL, 2004)
Devendra Banhart har opparbeidet seg en posisjon som en av de fremste artistene innen den store fremveksten av ny-psykedeliske folksters & hipsters fra statene. Det er en posisjon han har skjøttet godt. I 2004 stod han bak samleren The Golden Apples Of The Sun (utgitt i samarbeid med Arthur Magazine), som oppsummerte mye av hva denne ’bølgen’ dreier seg om. Mange av de samme artistene hylles også her, under overskriften ’The wind blew the leaf and the leaf thought I can fly…’: Iron & Wine, Joanna Newsome, Six Organs Of Admittance, Little Wings og Espers er noen av bladene på dette treet hvor Devendra er en sentral grein. Etter debuten forlot Banhart depresjonstiden, reiste sørover og spilte inn et knippe låter hos Lynn Bridges i Georgia. Første del kom på vårparten i 2004, mens Niño Rojo sørger for å avrunde denne delen av Devendra Banharts allerede bemerkelsesverdige karriere.

Jeg skal ikke hevde at Niño Rojo innebærer den store utviklingen i forhold til første del, dette er to plater som hører i lag (naturlig nok utgitt sammen på dobbel vinyl). Hadde vår gode mann sopt sammen de 15 beste kuttene av de over 30 ville vi nok fått én mer fokusert plate, men samtidig mistet noe av den surrete sjarmen som også er en del av hans artistiske uttrykk. Det skal være rom for det uhøytidelige på hans plater, og det er i denne helheten Banhart befinner seg som artist. Skal man likevel peke på utviklingstrekk kan man si at Niño Rojo har flere innslag av mer variert instrumentering (både av det som kan blåses, klimpres og strykes på, om enn sjelden samtidig) og en stadig utvikling med vekt på lekenhet både når det gjelder stilarter og tekster.

Platen starter passende nok med barne/folk-sangerinnen Ella Jenkins’ ”Wake Up, Little Sparrow” (fra hennes Rhythms Of Childhood, 1963), passende både i stil og tematikk. På sin forrige plate bragte han Vashti Bunyan opp i lyset, mens han her hensetter oss til Jenkins’ naive og undrende vidstrakte verden som kan virke som en minst like naturlig inspirasjonskilde. Det er noe han selv fører videre i både ”We All Know” og ikke minst den bisarre dyrevisa ”Little Yellow Spider”: ’Well I came upon a dancing crab and I stopped to watch it shake/I said dance for me just one more time before you hibernate/and you come out… a crabcake’. Legg sammen 2+2, som i Vashti Bunyan og Ella Jenkins (og uunngåelige Marc Bolan), så er vi i nærheten av hva Devendra Banhart driver med. Han suger inn både britisk folk, amerikansk psykedelia og blues/country og blåser ut sin egen milde røyk.

Se på de to videoene som følger med, så er vi enda nærmere en nøkkel. Begge filmene (”Little Yellow Spider” og ”At The Hop”) dyrker forestillingen om en overvintrende hippie fra California. Han sitter med indianersminke og fjærpryd omgitt av en rekke obskure skikkelser fra 1969 eller danser lykkelig rundt i naturen, en skikkelig be-in anno 2004 virker det som, noe sitaren på ”At The Hop” ytterligere underbygger. Denne behagelige duetten med Vetivers Andy Cabic er platens mest strålende øyeblikk av vinglete sommerlykke. Noe mindre overskudd kan høres på ”Horseheadedfleshwizard” og ”Ay Mama” (som finnes i en omtrentlig lignende versjon på Vetivers debutplate), samt en viss uthaling over samme tema i løpet av disse 45 minuttene forhindrer at platen oppnår helt samme status som det artisten selv har skaffet seg. Devendra Banhart lager ikke umiddelbare sing-a-longs, men mer underfundige folkviser og vennligsinnede batikk-fargede ballader. Det er disse som preger skiva, sammen med noen mer godlynte felleskapsløsninger fra kollektivet («Be Kind», «The Good Red Road») som bidrar til at den har en både smart og lat aura som både bør og vil smitte over på lytteren.

Av alle hans tre plater bærer denne mest preg av en kollektiv seanse, en happening, enn av en ordinær studioinnspilling. Devendra Banhart besitter både et lyrisk og musikalsk frisinn. Niño Rojo er tre kvarter med muntre, snåle og sinnsutvidende viser, og hans hittil mest vennlige og tilforlatelige plate.

Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer’ messer apostelen et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og slikt: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze’. Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet råder denne grunnen. På toppen av treet der bak sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!

Tilfeldighetene ville det slik at det lå to plater slengende rundt platespilleren da Cripple Crow landet i stua. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine tidskoloritter fra det sene 60-tallet. Her kommer altså denne kråkeklubben inn døra og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er et naturlig midtpunkt innen frilynt folk, etter dette løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock, han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.

Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Mer variert, mer umiddelbar, står han på mer stødig grunn enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede, men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger det hele, som en slags oppfølger til samleplaten Golden Apples Of The Sun han kurerte. Cripple Crow gjestes av mange av de samme nøkkelnavnene; CocoRosie, Vetiver, Currituck Co m.fl. bidrar til å gi låtene fargerike gevanter. Denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper lever i ånden av folk som Marc Bolan, Donovan, Jim Morrison, Syd Barrett og John Lennon.

Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert og godt arrangert plate. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland av klassisk americana. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter for eksempel Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”, freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet/Iggy-aktige singelen ”I Feel Just Like a Child” er en groovy og skeiv fest for sansene.

Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. ”The Beatles” er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder. Men alle tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk og jakten på svakheter virker unaturlig kritisk. Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. «Sawkill River» slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, «Luna De Margarita» kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens «Korean Dogwood» er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock, der den er unnfanget. Akkurat hva som ligger bak teksten på «Little Boys» kan det vel spekuleres litt i. Det som starter som en litt tung sak av den velkjent typen (‘Life is tough and love is rough/For the man who just can’t ever seem to get enough/The days go by and the women come and go…’) flyter etterhvert over i linjer som: ‘I see so many little boys I want to marry, I see plenty little kids I’ve yet to have…’ til en munter melodigang. Vi får sette det på kontoen for underlige innfall. Og de er det heldgvis fortsatt en del av.

Smokey Rolls Down Thunder Canyon (XL, 2007)
Smokey & His Bandits
Banhart har siden første plate fulgt en klar visjon som låtskriver/artist, snarere på tross av hypen som har overstrømmet ham. Han utnytter sin ikoniske status til å rette fokus mot glemte artister (Vashti Bunyan, Linda Perhacs, begge er med her) og et utall nye (blant annet med sitt eget plateselskap). Og han fortsetter sine frilynte musikalske vandringer. Her har han med seg en salig blanding som spenner fra kjekkas-skuespiller García Bernal (han som spilte Che Guevara i Motorsykkeldagbøkene) til Chris Robinson (Black Crowes) og Rodrigo Amarante fra brasilianske Los Hermanos.

Smokey Rolls Down Thunder Canyon er spilt inn ’at our home in California’, og bærer stempelet ’Made in California’ over hele seg. Fra Haight-Ashbury, ned Pacific Coast Highway og Ventura Freeway til downtown LA, før smogen legges bak i en støvsky og vi tas med opp i Topanga Canyon, i sporene etter Charles Manson, Neil Young, Canned Heat, Spirit, Little Feat, The Doors… ja, i det hele tatt. Det er en symbolladet klang over Devendras casa. Her i de vakre åssidene mellom Stillehavet og Santa Monica-fjellene er det som om tiden har stått stille når en ny gjeng med røvere vender tilbake etter 40 års fravær og alle kan stemme i det overordnede refreng:

’I’m high, I’m happy and I’m free…’ (”Seahorse”)

Dette er ikke et sprikende surrehode av en plate. Smokey er noe av det vakreste og mest delikate du kan pleie ørene dine med i år, en plate som kan skrelles som en appelsin mens du slurper i deg saftene. Ja, den er lang og den er variert: Her er samba, doo-wop, reggae, visesang, gospel, folkrock og latino. Men vi er altså i California, og skiva kan gjerne symbolisere staten som kulturell smeltedigel. Devendra Banhart er personifiseringen av dens kulturelle miks; dels spansktalende, dels engelskspråklig, med lånt innflytelse fra alle verdens hjørner som omskapes til noe eget. Det er et overskudd av musikalsk glede som lett smitter over på lytteren. Han koser seg vitterlig glugg ihjel, kødder rundt og driver gjøn med oss, men alt med et smil og en glød som ikke akkurat er dagligdags. Good vibrations og revolution blues hånd i hånd.

Som en musikkens Quentin Tarantino tøyser han med en rekke popkulturelle referanser, herunder fryktelige ”Shabop Shalom”; doo-wop med jødisk tvist. Med unntak av ”Seahorse”, som befinner seg i den andre enden av kvalitetsskalaen, og et par-tre andre, er de mest flagrende innfallene tonet ned til fordel for et mer dempet uttrykk. Det skaper en nær sammenhengende atmosfære av en fredfull tilstand, lange kvelder med snadda i kjeften og vin i kagga under måneskinnet. Det er særlig på de streiteste folklåtene, de minst pretensiøse og minst genre-overgripende, dette kommer best fram. Det er her, uten alle vennene og påvirkningen utenfra, Devendra Banhart egentlig er aller best.

Jeg vet ikke jeg, de som forventer at Banhart skal fornye seg selv for hver plate kan kanskje bli litt skuffet, men er ikke det i meste laget å forvente fra en artist som tross alt bare er et menneske, og ikke en hjemkommen Messias?

Bjørn Hammershaug

Vetiver: El Troubadour

Andy Cabic (Foto: Bjørn Hammershaug, 2009)
Andy Cabic (Foto: Bjørn Hammershaug, 2009)

Vetiver er et band fra San Francisco sentrert rundt Andy Cabic. Han har en historie bak seg fra North Carolinas oversette The Raymond Brake, men har dukket opp blant nyblomstene på vestkysten, blant annet i samarbeid med Devendra Banhart. Vetiver startet som urbane nyhippies, men fant etter hvert veien inn mot et mer popbasert uttrykk.

Vetiver (DiCristina, 2004)
På sin debut fikk Vetiver med seg en rekke gode hjelpere. Devendra Banhart både synger litt og står som medskribent på et par av låtene, Hope Sandoval (Mazzy Star), Colm O’Ciosoig (My Bloody Valentine) og Joanna Newsom er også med, mens Pernice Brother Thom Monahan har produsert. Joda, Andy Cabic & co er i trygge hender med sine gemyttlige skogseventyr. Vetiver er ikke slående originale, der de spiller løs og ledig psych-folk, litt som Peter, Paul & Mary en sen kveld på verandaen med en tømt flaske tequila mellom seg.

Dette er i det store og hele Cabics verk, men Banharts bidrag, språkrike ”Amour Fou” og ”Los Pajaros Del Rio” preges i stor grad av hans penn. Hope Sandovals stemme er som vanlig himmelsendt (”Angel’s Share” er platens flotteste), mens Colm O’Ciosoig gjør seg mest bemerket med sitt trommespill på lange ”On A Nerve”. Musikerkollektivet er tjent med å vise seg fra flere sider. Her er det både rom for barberte akustikere og mer strykebelagte låter. Dessuten skal Cabic ha for at han unngår å tråkke i altfor kjente melodispor. Han er ikke så nøye med vers/refreng, og melodiene tvinnes like gjerne fram i en tilsynelatende spontan stil. Det gir et uhøytidelig uttrykk som stort sett fungerer helt greit, selv om jeg sliter litt med å få helt den store følelsen. Vetiver er utvilsomt en lovende debut, det er en varme og luftighet over hele produksjonen som gjør den til en mild sommerbris å lytte til.

Det har dukket opp mange gode folkbaserte trubadurer de siste årene, med Sufjan Stevens, Iron & Wine og Devendra Banhart i fremste rekke. Vetiver plasserer seg godt blant disse, ikke fremst, men litt lengre inn i skogen. På et lunt, trivelig sted med gode venner der ingen dårlige vibber får slippe til.

Between (DiCristina, 2005)
Denne 15 minutter korte EP’en er som tittelen antyder mest ment som et slags mellomspill, en teaser til hans kommende langspiller. Her serveres fem spor tatt opp litt rundtomkring; i stua, fra radioen og live. Det er vel rimelig å anta at Vetiver ønsker å stake ut en slags kurs framover. Hvis så er tilfelle kan vi nok glede oss til en hyggelig sak. Stemningen er like uformell og tilbakelent, og ganske så nedstrippet. I hovedsak akustisk, med litt fløyter og kor hist og her. Vetiver kretser et sted rundt Espers, Devendra og Iron & Wine i stilen, nikker forsiktig mot 60-70-talls artister som Incredible String Band, Gram Parsons og The Byrds. Det betyr mindre far out psykedelia, mer leirbål og ildfluer. En nydelig cover av Fleetwood Mac overskrider grensene til softrocken, en sløy sang i batikkfarger. Aldeles nydelig med andre ord. ”Busted” sklir inn mot Flying Burrito Brothers sitt nærområde. Liveversjonen av ”Maureen” er også countryfarget, med fin ambiens fra lokalet som stemningsskaper. Det blåser en pastoral bris også over sedate ”Belles” som runder av denne korte smakebiten på nydelig vis.

Akkurat som sin gode venn og partner Devendra Banhart ser det ut til at Andy Cabic i stadig større grad lar skjegget gro og blomsterfargene komme til syne under vesten.

To Find Me Gone (Fat Cat, 2006)
Ligner ikke Devendra Banhart, Andy Cabic og co. mistenkelig på Charles Manson, Danny DeCarlo og resten av crewet som herjet Los Angeles’ åssider på slutten av 60-tallet? Well, 10 million dune buggies are still coming down the mountains, fra en tid da også Neil Young, David Crosby, Stephen Stills og Joni Mitchell gjorde de samme områdene rundt Laurel Canyon til en slags liberal frikerhovedstad i California.

Man, Vetiver har funnet en lignende vibe både i stil og uttrykk. Sammen med en relativt fast bande bestående av bl.a. Devendra, cellist Alissa Anderson og fiolinist Jim Gaylord har Andy Cabic skapt Vetiver til å bli et sentralt orkester i den amerikanske nyfolken. Her har han med seg folk fra kretsen rundt Espers, Currituck Co., Nick Castro og andre uflidde vagabonder, og presenterer en plate som med glans overgår den lovende debuten fra 2004.

Det er gledelig å melde at nesten alle de 11 låtene denne gangen holder en jevnt høy kvalitet. Hypnotiske ”You May Be Blue” er høydepunktet, sammen med mektige ”Red Lantern Girls”, på en plate der låtene slentrer godmodig fra pastoral folk til bølgende bossa, 70-talls FM-pop og joviale countryviser. Fra Between får vi et par nyrestaurerte versjoner, blant annet det fine åpningssporet ”Been So Long”.

Fotografiene inne i omslaget forestiller Cabic og hans Vetiver på veien, i bussen, på kafé – på reise. To Find Me Gone er ikke en rastløs roadmovie av en skive, men heller en musikalsk reise, der selve gjennomgangstonen er mild som en sommerlig solnedgang på Zuma Beach. Han har vokst som bandleder og låtskriver, godeste Cabic (han har skrevet alle selv). Med hektisk turnévirksomhet både sammen med eget band og med Banhart, og cirka 25 medmusikere inn og ut av studio kunne dette raskt blitt en både rotete og usammenhengende skive. Men det er snarere overskuddet som preger innspillingene. Dette er avslappet og uanstrengt, kollektivt vennskap og musikalsk byttehandel på sitt mest vellykkede.

Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen renne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg opp på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra og Cabic på sin vei ned til El Rio (’he’ll take the cool nights with him’). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der.

To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

Thing Of The Past (Gnomonsong, 2008)
Coverlåter er gjerne ikke det beste utgangspunktet for å lage en spennende plate, men Vetiver treffer en viss nerve. Dette er årets triveligste; en for lange kvelder ute i det grønne, fisketuren oppe i lia, dorske ettermiddager ved fjorden og late formiddager i bakhagen.

Andy Cabic samlet våren 2007 sammen en haug venner og tok med et knippe favorittlåter inn i studio for en hyggestund. Helt upretensiøst, ganske nedpå og veldig fredfullt smyger denne platen seg inn som en solgangsbris i juli. Hadde Cabic skrevet disse låtene selv ville vi lett hyllet ham som en av vår tids store låtskrivere. Men han lykkes å gjøre dem til sine, mye takket være det særdeles samstemte bandet (bestående av gamle travere fra tidligere, og gjester som Michael Hurley og Vashti Bunyan). Alt er spilt inn live, som for å underbygge det spontane og understreke den kollektive spillegleden som så tydelig kommer frem her.

Ikke bare gis vi litt innsikt i Vetivers musikalske ankerfeste, vi får også muligheten til å stifte bekjentskap med noen nye navn til blokka. For det er i hovedsak ikke de mest kjente artistene eller eviggrønne slagerne de tar for seg. Utvalget er hentet fra perioden 1967-1973, og med en fin blanding av trygg grunn og ukjent terreng. Vi stifter slik bekjentskap med obskure folkartister som Elyse Weinberg og Dia Joyce. Garland Jeffreys og Fairport Conventions Iain Matthews er representert, det samme er mer overraskende valg som Hawkwind og Norman Greenbaum (han bak ”Spirit In The Sky”), samt mer etablerte navn som Loudon Wainwright III og Townes van Zandt. I hendene på disse folkene låter alt som ett band fra nevnte periode, i det som er lyden av en uskyldig, harmonisk tid av gyllen vestkyst-americana og dorsk veranda-folk.

I en uttalelse om utvalget sier Cabic selv:

– I wanted to share songs which were favorites of mine and my circle of friends and perform them with a reverence and appreciation for their finer qualities, the lyrical and sonic nuances which keep me returning to them time and again for inspiration.

Noe av dette blir vel i overkant jovialt, som trucksangen ”Blue Driver” (av og med Michael Hurley), countryrockeren ”Hurry On Sundown” (Hawkwind), Norman Greenbaums allsang ”Hook & Ladder” og Loudon Wainwrights sjarmerende ”The Swimming Song”. Men disse uptempolåtene bidrar også til en større variasjon og til å markere de roligere stundene. For det er på de lateste kuttene som virkelig gir det store velbehag. Iain Matthews’ ”Road To Ronderlin”, Garland Jeffreys motellrom-betraktninger i ”Lon Chaney”, og ikke minst den utsøkte vuggesang-versjonen av Bobby Charles’ ”I Must Be In A Good Place Now” – som oppsummerer det meste av hva Thing Of The Past handler om:

Oh what a good day to go fishin’
And watch the sunset in the hills
Dream of my yesterdays and tomorrows
And hope that you’ll be with me still

Dette er altså et blikk i bakspeilet for Vetiver, og uansett hvor fine låter de har plukket ut og hvor vakkert og autentisk de fremføres, så blir dette en ’venteplate’ inntil de returnerer med originalt materiale. Men den holder en sommer. Eller to.

Tight Knit (Sub Pop/Bella Union, 2009)
Vetiver befester sitt musikalske ståsted som en formidler av singer/songwriter i tradisjonen til vestkystens softrock/country på 70-tallet. De er ikke bare stemningen og vibrasjonen, bandet har også hele tiden dreid seg om låtene. Thing Of The Past understreket dette, med sedate tolkninger av i hovedsak låter fra 1967-73. Både i musikalsk stil og tidsmessig koloritt er det fremdeles her Vetiver befinner seg. I enda større grad enn før, og med enda sterkere dragning mot popens verden (les: The Beatles).

Omslaget viser skog og stjernetegn tett vevet sammen, og dette er på mange måter en plate som skapt for å ligge på ryggen i bushen med stjernene som eneste teppe. Det er ikke noe som forstyrrer livet her i gården, og Tight Knit er den mest helstøpte platen Vetiver har signert. En behagelig ferd fra ”The Rolling Sea” til ”At Forest Edge” – fra en mild bris fra Stillehavet, gjennom tilbakelent harmonisk slendrian til poplykke som kiler under haken som en løvetann en sval sommerdag. Men hele platen deler også dens flyktige eksistens.

For det er et lite ’men’ her. Tight Knit er musikalsk omtrent like spennende som en middels Beckstrøm-skive, fri for friksjon og motstand, der sorgløs rockabilly (”More Of This”) og oppfunka pop (”Another Reason To Og”) representerer det eneste som kan kalles sidesprang til den dorske stemningen som hviler over platen. Det må legges inn et lite forbehold når Sub Pop omtaler den som ’surprising’ og med ’unexpected twists’. Det er selvsagt ikke meningen at Tight Knit skal være progressiv i formen, og jeg har på ingen måte noe i mot California-glasert countrypop. Jeg hadde vel bare håpet at Vetiver skulle dra et par ekstra trumfkort opp av hatten. Veldig vakkert og fint alt sammen, og litt kjedelig.

Bjørn Hammershaug

Down Depression Road

In this dark hour, midnight nearing
The tribulation time will come
Storms will hurl in midnight fear
Sweep lost millions to their doom

I’m goin’ where there’s no depression
To a better land that’s free from care
I’ll leave this world of toil and trouble
My home’s in Heaven I’m going there

Hør spilleliste med de omtalte artistene i WiMP

Uncle Tupelo: 89/93 – An Anthology (Columbia, 2002)
Lite ante vel tre kompiser fra St. Louis-området at punkbandet deres var første skritt på veien mot å bli pilarer innen moderne countryrock. På restene av The Primitives dannet barndomsvennene Jay Farrar og Jeff Tweedy, sammen med trommis Mike Heidorn, Uncle Tupelo i 1988. Deres uflidde og helhjertede miks av country og rock lå nærmere skid row enn Music Row, og skulle bli riktig så skoledannende utover i 90-åra.

Tittelen på debuten fra 1990, No Depression, henviste til pionerene i The Carter Family, og ga navn både på til genren og dens meste sentrale musikkmagasin. Nå fantes det allerede mange band som drev med noenlunde det samme – og enda flere skulle følge – men Uncle Tupelo var blant de beste og mest innflytelsesrike. I og for seg var det ikke noe revolusjonerende over selve musikken. Flying Burrito Brothers, Neil Young og The Band holdt på med lignende ting i sin tid. Men Uncle Tupelo bidro til en revitalisering og en popularisering,  brakte countryelementer tilbake inn i alternativ rock og inn mot et nytt publikum av mer urbane musikksnobber. Influert av alt fra Hank Williams til Hüsker Dü skapte de et eget paradigme. Etter bare tre utgivelser kom siste spiker i kista med Anodyne i 1993. På høyden av sin karriere skilte Tweedy og Farrar lag året etter, og dannet henholdvis Wilco og Son Volt.

Her er det låter fra alle fire albumene, men også en del andre godbiter. Ryddig og oversiktlig sammensatt av Columbia Legacy, nyoppusset lyd og et 15-siders hefte med bilder og lesestoff. Både for nye og gamle lyttere gir samlingen et godt bilde på hva dette bandet var gode for. Låtskriverne Tweedy/Farrar ble countryrockens svar på Lennon/McCartney, og har begge sitt distinkte uttrykk som utfyller hverandre godt. Farrar  med sin nasale, klagende stemme, Tweedy med en mer uanstrengt og ledig stil. Friere i formen. De var dessuten hele tiden backet av dyktige musikere, som Gary Louris (The Jayhawks) og Brian Henneman (The Bottle Rockets). Stilmessig veksles det mellom rolige, akustiske countryballader og mer harvende gitarrock, som tekstmessig bindes sammen av småbyens daglige skildringer. Farrar & Tweedy skapte sitt eget univers ut av hjembyen Belleville, Illinois, et sted som ofte ble utgangspunkt for langt større og mer universelle tema. Tweedy utviklet seg etterhvert til å ta over mye av lederrollen, og åpnet for mer melodiøse og raffinerte strukturer, noe han senere skulle utnytte i enda sterkere – og bedre – grad med sitt eget Wilco.

De fire første sporene er hentet fra debuten. Tittelkuttet er en klassiker fra depresjonen på 30-tallet som i Tweedys hender aktualiseres for et USA på 90-tallet (som riktignok gikk inn i en lengre oppgangstid, men dog), og det ble en signaturlåt for bandet. Uncle Tupelo var best på disse akustiske låtene. Barstool-rock som ”Graveyard Shift” og ”I Got Drunk” er mest for rølpeviser å regne. Andreskiva Still Feel Gone (1991) var hakket hvassere i kantene, og representeres med slacker-anthemet ”Gun”, Farrars nydelige ”Still Be Around” og ”Watch Me Fall”. På March 16-20, 1992 – min personlige favoritt, forlot de egentlig ’rocken’. Inspirert av eldre folkeviser endte de opp med et tidløst og tradisjonelt album, som i all hovedsak er akustisk. Herfra får vi glimrende ”Black Eye”, trad’en ”Moonshiner”, ”Fatal Wound” og ”Grindstone”. Innspillingen fant sted i Athens sammen med Peter Buck (REM), og skiva bidro til at mange virkelig fikk øynene opp for bandet. I 1993 signet de dermed på et stort selskap (Sire), og resultatet ble glitrende Anodyne. Det ble slett ingen sell-out, men viste heller et band i stadig utvikling. De spilte tettere og mer kompakt enn noensinne, og noe av grunnen lå nok i at Max Johnston (banjo, steel gitar), John Stirratt (bass) og Ken Coomer (trommer) ble sterkere integrert i selve bandet. Låtene ble spilt rett inn i studio, og den mye omtalte spenningen mellom Tweedy og Farrar merkes egentlig best ved gnistrende godt spill. Her er her ”The Long Cut”, ”Chickamauga” og ”New Madrid” tatt med.

Ved siden av representanter fra de fire studioalbumene er det også hentet fram en del mer eller mindre obskure spor. Singlene «Sauget Wind»/»Looking For A Way Out» og ”I Got Drunk”, John Forgertys ”Effigy” og ”We’ve Been Had”, et livekutt fra promoplata The Long Cut + Five Live (1994). Dessuten får vi to tidligere uutgitte: ”Outdone” (demo fra 1989), samt en planke av Stooges’ ”I Wanna Be Your Dog” (hentet fra innspillingen av Still Feel Gone).

Uncle Tupelo var et band som hele tiden balanserte mellom det ordinære og eksepsjonelle, dette utvalget heller mest mot det siste.

Lambchop: Nixon (City Slang, 2000)
The dukes of Nashville
’In the royalty of American music, no man swings more or stands higher than the Duke…’
Richard M. Nixon.

Lambchop tar den amerikanske presidentens omtale av Duke Ellington på kornet, og gir ut en ’royal’ utgivelse som vil være vanskelig å komme utenom når oppsummeringen av årets beste plater skal foretas. Nå er det ingen stor overraskelse at det serveres kvalitet fra denne kanten. Fra sitt fromme ønske I Hope You’re Sitting Down (1994) har Kurt Wagner & co holdt en uvanlig jevn standard på sine utgivelser, og det er gledelig å melde at Nixon igjen er en overbevisende oppvisning av grensesprengende genrefrigjøring fra et bemerkelsesverdig band.

Noe feilaktig har Lambchop blitt knyttet litt for tett opp til sin hjemby Nashville. Det er ingen direkte dødssynd, de kler fortsatt sine Stetsons med stil, men samtidig fortsetter de å utvikle et større register, finner flere strenger å spille på. Mens de tidligere gjorde seg bemerket med at et så stort band kunne spille så stille og forsiktig, dukker instrumentene denne gangen stoltere fram fra bakhagens gyngestoler. De fortsetter med å innlemme soul og gospel som et naturlig uttrykk, slik de også gjorde på utrolige What Another Man Spills (1998) og EP’en Thriller (1997). Som om ikke det er nok med tretten musikere, har de også fått Nashville String Machine til å stryke på flere av låtene. En dyp samstemmighet og et musikalsk fugleblikk må være noe av grunnen til at de mange brikkene bare virker utfyllende og faller naturlig inn i hverandre.

Stadig tydeligere bruker de sitt ståsted mellom ’white suburbia/blue collar’ til å nærme seg svarte musikkformer, der særlig Wagner imponerer med sitt stemmeregister. Han går elegant fra dypeste bass til den mest følsomme tenor, og navigerer oss gjennom store deler av USAs musikkhistorie og -geografi på en avslappet og naturlig måte. De har igjen  lånt fra Curtis Mayfields arv (”The Book I Haven’t Read”) og fra den tradisjonelle musikkboka (”The Butcher Boy”) Og det er i dette spenningsfeltet Lambchop opererer. Resten av låtene er Kurt Wagners egne, og han skaper behagelige vannhull med rolige frontporch-skråblikk i ”The Old Gold Shoe” og ”The Distance From Here To There”. Ellers bør funky ”Grumpus” og herlige ”Up With People” (med fullt gospelkor) trekkes spesielt fram. Legg til eksentriske tekster og strøken coverkunst, så er resultatet en plate det er vanskelig å ikke bli svært glad i.

President Nixon skal resignert ha sagt om det amerikanske folk, mens han betraktet et bilde av forgjengeren John F. Kennedy: ’I deg så de hvordan de ønsket å være. I meg ser de hvordan de egentlig er.’ Jeg vet ikke om Lambchop har hatt dette i tankene, men det er fullt mulig å høre denne platen som et bilde av Amerika slik arbeidsfolk, slitere, de hjemløse og fattige opplever det under den glitrende og smilende overflaten.

Whiskeytown: Pneumonia (Lost Highway, 2001)
Ryan Adams, rebellen fra North-Carolina, ble midt på 90-tallet kalt den nye Gram Parsons både på grunn av sine låter og utagerende festing. Han personifiserte en ny generasjon av urbane cowboyer med Whiskeytown, sammen med likesinnede i Wilco og The Jayhawks. Nå er bandet lagt på is, og Adams solid etablert som soloartist med den status han fortjener. De ville festryktene var visstnok også noe overdrevne. Hvordan det går med svirebrødrene og -søstrene er litt mer usikkert, men det er i hvert fall mange som har gått og ventet på at denne platen skulle bli tilgjengelig. Pneumonia ble nemlig innspilt i 1998, men forsvant i kaoset som fulgte etter sammenslåingen mellom Universal og Polygram. Kvalitetssikre Lost Highway har endelig fått den ut, og spørsmålet er om den har tålt lagringen?

Svaret er et nølende, men oppriktig ja. Det er forbudt ved lov å røre Adams’ status som låtskriver, og han skriver virkelig noen av de mest hjerteknusende viser du kan tenke deg. Verden ville sikkert fortsatt gått rundt uten Pneumonia, men det er ikke mange som kan fortelle om den som Ryan Adams. Det finnes ikke like umiddelbare øyeblikk som ”Houses On The Hill” eller ”Dancing With The Women At The Bar” her, ikke så mange utagerende rockere, men alle låtene stanger opp mot et høyt nivå og sørger for en særdeles jevn utgivelse.

Whiskeytown spiller en tradisjonell form for countryrock som kan plasseres mellom rufsete midtempo fylleviser og ditto rødøyde hangoverlåter. Noen liker kjerringa, men jeg mener de mest var et band for dagen derpå. Det er på de rolige balladene, de inderlige stundene, Whiskeytown hadde sine beste øyeblikk og de gode historiene kommer fram. Som Townes Van Zandt og Gram Parsons før ham, skisserer Adams sine små, hverdagslige betraktninger som er like aktuelle og allmenne, befolket av mennesker med såre hjerter, store håp og dype lengsler. Derfor er det greit at disse er i klart flertall. Fra klassiske ”The Ballad Of Carol Lynn” (som minner en del om The Bands glansdager) til salige ”Bar Lights” er dette en plate uten store jordskjelv eller spennende teknikk. Men hver enkelt låt har en særegen varme som gjør den vanskelig å mislike. Det er også en del spor som beveger seg i ytterkantene av hva vi er vant med; ”Mirror, Mirror” og ”Don’t Be Sad” heller mer mot vestkystpop enn alt. country. Både countryen og rocken tones faktisk noe ned på Pneumonia, som i første rekke er en suveren oppvisning av klassisk låtskriving. Whiskeytown var på denne tiden et band halvt i oppløsning. James Iha (Smashing Pumpkins) og Tommy Stinson (The Replacements, Guns’n’ Roses) er blant artistene som deltar med hjelpende hender, og dette er ikke en bandplate i samme ånd som deres tidligere utgivelser, mer en pekepinn mot Adams’ påfølgende soloutspill.

Damien Jurado
From the window to the doorway
This is the way we planned our escape
Five miles of road, three hours of conversation
My feet and ears could only take so much

From Texas to Ohio is too long a walk
Even if it’s with someone you love
Five miles in the walk you already want to do them in

Where Shall You Take Me? (Secretly Canadian, 2003)
Et gulnet bilde av et forblåst hus på prærien. Slik presenterer Damien Jurado sitt nye album. Han høres da også selv ut som en forblåst sanger fra Nebraska. Stødig som gjerdestaurene plantet på begynnelsen av århundret, sterk som piggtråden som fortsatt minner om den gang det var liv på disse jordene, et blafrende lysskinn fra vinduet i huset der det fremdeles bodde mennesker. I dag er det bare vinden som besøker disse slettene – og Damien Jurado. Han har vendt tilbake til forfedrenes homestead, til den store stillheten og endeløse horisonten, midt i vesten.

Nå er det godt mulig at Jurado har spilt inn Where Shall You Take Me? i Seattle eller omegn, men det er i hvert fall en stemning av endeløs prærie med minner fra riktig gamle dager. Etter mer hardtslående I Break Chairs har han levert en ny lavmælt og intim plate, hans femte siden Rehearsals For Departure (1999). Jeg synes det er fornuftig at han har dempet lydstyrken et par knepp, det kler ham best, og det er bare på trailerrockeren ”Texas To Ohio” styrken heves på både gitar og vokal. I stedet har han skjært innspillingen inn til beinet og endt opp med en ’naken’, stillferdig visepreget plate. Han innleder med ”Amateur Night” hvor en langtrukken drone vibrerer bak vokalen så nær at han befinner seg i samme rom som oss. På ”Omaha” kommer så Rosie Thomas på besøk, og gir som vanlig gåsehud hver gang hun åpner munnen. Med sin silkestemme skaper de to en nær perfekt symbiose på ”Window” og ”Matinee”. På en plate der det er helheten som er viktig vil jeg også trekke fram ”Abilene” og ”I Can’t Get Over You”, et par glemte skatter fra the Great American Songbook som Damien Jurado har gravd opp fra bakhagan.

Det hender dessuten at andre godtfolk slumper innom, bak gjengen Gathered In Song finner vi Jonathon Ford (Roadside Monument), David Bazan (Pedro The Lion) og fiolinst Seth Warren (Red Stars Theory, Okkervil River) som alle tar seg også tid til en kaffetår og litt spelling mens sola går ned. De er ikke akkurat ute etter å vekke kornåkerne til live, men de lage fine stemninger som passer Jurados levende historier fra et døende landskap.

And Now That I’m in Your Shadow (Secretly Canadian, 2006)
Årets leveranse er et steg opp fra skuffende On My Way To Absence (2005) og inneholder 13 solide låter skrevet skrevet med mørkere penn. Jurado er nemlig tilbake i det terrenget som kler ham aller best. Han framstår ikke lenger som soloartist, men omtaler seg som et band. Damien Jurado er en trio bestående av ham selv, i tillegg til Eric Fisher og Jenna Conrad. Den røslige bamsen fra Seattle står uansett i sentrum på en plate der bandformatet utnyttes på ytterst minimalistisk vis.

And Now That I’m in Your Shadow er akustisk dandert og svært sparsommelig pyntet. Litt trommer, noe stryk og piano, men i første rekke Jurados tørre, litt resignerte stemme. Hans lett huskende narrative fortellinger fra et sørgmodig hverdagsliv. Minner fra barndommens uskyld og tanker rundt livets generelle motbakker. Jurado er skyggen for sola, men også en trøstens apostel der han maler frem sine forsiktige sanger. Han kler denne spartanske stilen med den store, åpne klangen rundt seg. Åpningssporet ”Hoquiam” setter en standard som holder platen ut; med troverdighet, tålmodighet og små detaljer maner trioen fram et uttrykk som krever konsentrasjon, og som vil vokse over tid. Mest interessant blir det når de bryter opp de mest tradisjonelle låtene til fordel for en mer frigjort oppbygning. Her er det ennå større muligheter, som han gjerne kan utnytte ytterligere neste gang. Det blir sikkert ikke så lenge til.

Richard Buckner
En av kjennetegnene ved Richard Buckner er at det tar nøyaktig ett sekund fra han åpner den breie kjeften sin, til du gjenkjenner hvem som synger. Det er en røst som har vært lagret dypt i en brønn og på eikefat i generasjoner. Fyldig og varm lever den sitt eget liv, slynger seg rundt hans sanger og skaper et egenartet uttrykk basert på lange amerikanske fortellertradisjoner.

Richard Buckner (Overcoat, 2003)
I 1996 gikk Richard Buckner sammen med kassegitaren sin inn i et studio i San Francisco. Resultatet av den seansen kan nå endelig nytes av massene, for platen var i sin tid beregnet mest for salg på konserter. Disse elleve låtene er også å finnes på sterke Devotion + Doubt (1997) og Since (1998), begge med sitt særpreg gjennom de ulike musikerne Buckner benyttet i sin dekonstruktive tilnærming av det tradisjonelle: Howe Gelb, Calexico, Marc Ribot på førstnevnte, John McEntire og David Grubbs på den andre. Uten å tilsøle Buckners talent som særegen låtskriver løftet gjestene platene hans det lille ekstra, og hjalp ham opp blant de virkelig store artistene innen alternativ country.

Her møter vi Buckner-favoritter som ”Lil Wallet Picture”, ”Pull” og ”Ed’s Song” i nedstrippet format, og selv om bortfallet av rytmeseksjonen til Burns/Convertino eller savnet av Eric Heywoods pedal steel og John McEntires trommespill trenger seg på, er det også en viss fryd å høre disse låtene i sin pureste form. De blir riktignok ikke så veldig forskjellige fra hverandre, og det nær monotone preget er det største ankepunktet mot hele plata. På den annen side er det lettere å fokusere på Buckners knappe, men billedrike tekster, hans lett gjenkjennelige mørke stemme og den rastløse gitarspillingen. Intim og varm er Buckner, men med en røff og ekte holdning som viser at singer/songwritere kan ha like store appell hos skjeggete truckers som hos følsomme tøffelpoeter.

Dents And Shells (Fargo, 2004)
Noen lever for å skrive, Buckner skriver for å overleve. Det er en tung, inderlig desperasjon gjemt bak vandringsmannens staute ytre, noe han har brukt fem-seks plater og ti år av sitt liv på å formidle. Hans tidligere skiver tenderte til å ende likelydende og ensidige, der variasjonen lå mer i hvilke musikere han til enhver tid omga seg med, enn i selve låtmaterialet. Etter et noe hardere uttrykk (Since, 1998) og helt akustiske ting trodde jeg at jeg var litt lei den røslige bamsen. Men nå vender han sannelig tilbake i storform og leverer en av sine beste plater på lang tid.

Dents And Shells består i første rekke av de gode Låtene. Det er bare ti av dem, og etter en drøy halvtime er det hele over. Men hovedparten stikker seg ut, og de skiller seg fra hverandre på en måte han ikke helt har fått til før. Mens Impasse (2002) kunne virke som en ganske vinglete soloaffære, kompes Buckner her av en kompetent gjeng (folk fra bl.a. Butthole Surfers og Meat Puppets), slik at han kan konsentrere seg om det han kan best: Fortelle triste historier og spille gitar.

Dents And Shells holdes stort sett nede av akustisk gitarer, pedal steel, fiolin og piano, men er likevel hans mest varierte. Høydepunktene kommer tett mens han beveger seg fra luftig uptempo country-rock (”A Chance Counsel”), pop-flørten ”Her”, inderlige ”I Don’t Know” og ned til det helt spartanske og mørke (”Firsts”, ”Charmers”). Mannen spiller ut hele sitt – om enn begrensede – register, og alle disse er blant hans mest minneverdige øyeblikk. Det er derfor litt synd at den siste halvdelen ikke er riktig så minneverdig, uten det sterke limet som holder meg naglet gjennom første halvdel.

Selv om det fortsatt er mye som gnager Richard Buckner fremstår han i 2004 som mer avslappet og trygg enn noensinne.

The Walkabouts
Siden midt på 80-tallet har det sympatiske ekteparet Chris Eckman og Carla Torgerson stått som gran og bjørk ved siden av hverandre. Gjennom The Walkabouts og duoen Chris & Carla har de gradvis utviklet sin egen stil fra folkbasert rock til å inkludere mer sofistikert og dunkel pop, og til og med små drypp av dub, electronica og jazz, uten at de har mistet sin identitet. The Walkabouts har opp gjennom årene blitt knyttet opp til bølgebetegnelser som grunge og americana, men det ser ikke ut til å ha affisert dem det minste. Seattle-bandet har overlevd mange utskiftninger gjennom karrieren, opplevd sine ups and downs, men stadig vendt tilbake med solide plater.

Ended Up A Stranger (Glitterhouse, 2001)
De begynner å bli gamle venner nå, The Walkabouts. Denne trivelige gjengen fra Seattle, en gang Sub Pops mest jordnære alibi, har overlevd sine samtidige tømmerband, men også delvis seg selv. Ended Up A Stranger er heldigvis en opptur fra noe skuffende Trail Of Stars (2000), men et overraskelsens epos er det ikke.

Denne er strammere balansert mellom bandets mer countryrocka, gitarorienterte uttrykk og mollstemte orkester-noir. Forsøk på å kople amerikanske og europeiske tradisjoner har alltid har vært en del av The Walkabouts’ prosjekt, selv om de pompøse arrangementene i en periode var i ferd med å overta for godt. I tillegg fortsetter de å benytte elektronisk fiksfakseri, noe som forsiktig bidrar til en dreining i mer eksperimenterende retning. Som alltid er det Eckman og Torgerson som drar lasset, i kraft av både tekster, musikk og framføring – sangspleisen til ekteparet er fortsatt effektfull. Eckmans gravkammerstemme kan få blod til å fryse til is, mens Torgerson smelter det like fort. Phill Brown (Talk Talk, Midnight Choir) klarer igjen å skape både et bredt og detaljert lydlandskap, ved å knytte kvintetten sammen med en variert ansamling av musikere.

Denne skiva har ikke den klare røde tråden som preget Trail Of Stars, og musikalsk er den mer variert. The Walkabouts presenterer seg fra alle sine beste sider, der flertallet av låtene befinner seg innenfor en trygg radius av lavmælt og neddempet voksenrock. Låter som ”Life: The Movie, More Heat Than Light” og det lange tittelsporet får oppløftende selskap av funky spor som ”Radiant” og instrumentale ”Mary Edwards”, uten at det bryter med den mørke helheten. Det som savnes mest, hvis det skal være noe, er viljen til å ta ting lengre ut, sparke litt hardere, eksperimentere enda mer. The Walkabouts er gjennomført solid vare, men ikke nødvendigvis så veldig spennende å høre på.

Ended Up A Stranger plasserer seg uansett greit mellom gullkorn som Satisfied Mind, New West Motel og noe svakere Setting The Woods On Fire og Trail Of Stars, og bør gå rett hjem til den innerste sirkel. For de som befinner seg litt på utsiden holder det sikkert med noen av de 14-15 øvrige utgivelsene.

Drunken Soundtracks (Glitterhouse, 2002)
Denne samleren er en glimrende måte å bli bedre kjent med The Walkabouts, og en kjekk mulighet for oss semi-samlere til å hanke inn spredt materiale fra de siste årene.

Jeg har alltid vært mest svak for deres mest renskårne folkrock-plater, og holder den tidlige perioden aller høyest; Cataract (1989), Rag & Bone (1990), New West Motel og Satisified Mind (begge 1993). Drunken Soundtracks tar for seg ’lost songs and rarities’ mellom 1995 og 2001, og gir dermed et innblikk i deres senere periode. The Walkabouts er stadig i utvikling, og det er faktisk de seneste opptakene som er mest interessante her. Låtene presenteres i omvendt kronologisk rekkefølge, så vi starter med 2001 og går tilbake til 1995 (med noen sidespor), noe som gjør CD1 til den beste.

Det er tydelig hvordan Chris Eckman sørger for de mørkeste stemningene i bandet, mens Carla Torgerson på vakkert vis framhever det lettere pop-uttrykket. Jeg vil også nevne multi-instrumentalist Glenn Slater som har vært blant bandets mest trofaste medlemmer, og som står for mye av de underliggende stemningene i musikken. Det er også merkbart hvordan Eckman/Torgerson har tatt sin rurale amerikanske musikkarv inn til de europeiske storbyene (de bor i Lisboa deler av året), og man kan høre hvordan musikken deres har fått stadig sterkere preg av en slags elegant urban noir, mer brostein og mindre tømmer. Mens Satisfied Mind var en plog gjennom amerikanske musikkåkre, så var Train Leaves At Eight (2000) en reise gjennom europeiske storbyer, et møte med blant andre Jacques Brel, Neu!, Midnight Choir og deus. De strevde en periode med å finne den rette balansen mellom kontinentene, og både Devil’s Road (1996) og Trail Of Stars (1999) var skuffende anonyme, nærmest sterile utgivelser uten en markant signatur, mens Ended Up A Stranger og Nighttown (1997) står igjen som noe mer vellykket. På Drunken Soundtracks kan vi nyte noen glemte perler fra hele denne perioden.

Det skjønnsomme utvalget gir en bred og god dokumentasjon over deres viderverdigheter, liveopptak (”Bonnie & Clyde” med The Nighttown Orchestra), remikser (blant annet en country-mix av singlen ”The Light Will Stay On”), b-sider, samt kutt fra diverse samle- og hyllestplater. Drunken Soundtracks er dermed ingen best-of, men heller ingen skrapsamler. Den er en naturlig oppfølger til Death Valley Days (lost songs and rarities 1985-1995), og med disse to utgivelsene dokumenteres noen av The Walkabouts aller beste øyeblikk.

Det er ikke så veldig mye igjen å spore av den opprinnelige countryrocken, og det er vel like greit. The Walkabouts hadde på en måte gjort sitt i det terrenget. Det er bra de ikke ser ut til å stagnere, men heller søker mot å utvikle eller innlemme nye uttrykk. De står bak det ’hemmelige’ dubbandet I, og dette er en stil de behersker overraskende godt. Så når de tolker Jacques Brel med en dub-utgave av ”People Such As These” som et av platens høydepunkt skjer det like stilsikkert som på Townes Van Zandts mørke ”Sanatorium Blues”, Neil Youngs ”Albuquerque” står naturlig side om side med 22 Pistepirkkos ”Shot Bayou”. Denne gjengen har tøyelige grenser for hvor de henter sin inspirasjon. Det gjør dem ganske unike, selv om de ikke framstår som de store musikalske innovatørerene. Det er lett å bli glad i The Walkabouts, og det er lett å glemme akkurat det. Det er liksom noe trygt og godt over dem, og der finner vi vel både deres styrke og deres svakhet.

Shimmers (Glitterhouse, 2003)
Men, det var da voldsomt til iver! Dette er den tredje samleplaten på kort tid, og slik pleier aldri å være et særlig godt tegn. Watermarks (Selected Songs 1991-2002) kom tidligere i år, og den andre raritetssamleren Drunken Soundtracks ble gitt ut i fjor. Nå har jo The Walkabouts plenty av flotte sanger å velge i, og Shimmers er en mer rendyrket ‘greatest hits’ (vel, nå har de ikke hatt noen særlige hits å skryte av med et lite unntak i ”The Light Will Stay On”).

Låtskriver, vokalist og frontfigur Chris Eckman redegjør på bandets hjemmeside at dette ikke er ment som et komplett, endelig tilbakeblikk over bandets drøye 15 plater. Tanken var heller å komponere et album med en sammenhengende flyt, som en slags kjøretur der nye ører får muligheten til å sitte på et stykke. Det har de lykkes med, ved å plukke ut noen av sine mest delikate og innsmigrende låter. For oss som har fulgt bandet siden starten har ikke Shimmers noe særlig mer å tilby – annet enn en hyggelig kjøretur en drøy times tid. Og det er da heller ikke å forakte.

Låtene er hentet i stor grad fra bandets senere utgivelse, bare to fra tiden før 1996. Fra Devil’s Road er det plukket tre, mens det er to hver fra Nighttown, Trail Of Stars og Ended Up A Stranger. Det er ikke mye stygt å si om spor som ”Winslow Place” og ”The Stopping-Off Place”, de kunne selvsagt lagt til et par nye, men det er egentlig like redelig slikt. Shimmers er lagt for å henvende seg til nye fans i forbindelse med å promotere en forestående Europa-turné.

Liner-notes er skrevet av Maxim Jakubowski. Han er krimforfatter og driver en bokhandel i London. Hans ord bærer tittelen ’Confession of a Minor Novelist’, og er en kjærlighetserklæring til bandet han oppdaget på MTV med ”Your Hope Shines”. Jeg synes Jakubowski har et godt poeng når han skriver at ’This is not just American music, it’s downright universal’. Shimmers minner om at The Walkabouts har gått langt siden oppstarten i de store skogene, langs veier som har ført dem over det amerikanske kontinentet og dypt inn i det mørkeste hjertet av Europas storbyer. Fra det erke-amerikanske til det universelle.

Willard Grant Conspiracy
It was early in the morning
In Wisconsin’s dreary clime
When he rode the fatal rapids
For that last and fatal time.
They found his body lying
On the rocky shore below
Where the silent water ripples
And the whispering cedars blow

In The Fishtank 8 (Konkurrent, 2001)
m/ Telefunk
Samarbeidet mellom amerikanske Willard Grant Conspiracy og hollandske Telefunk er et velkomment bidrag i denne serien hvor artister møtes og samarbeider på tvers. I utgangspunktet virker det litt snålt at et mørkt americana-orkester skal forenes med europeisk electronica. Selv om de to bandene ligger et stykke unna hverandre musikalsk, har de likevel et visst kjennskap til hverandre gjennom at Robert Fisher fra Willard Grant tidligere har produsert hollandske Cords, som bestod av medlemmer fra nettopp Telefunk.

I stedet for å velge fra sine egne komposisjoner har Willard Grant Conspiracy og Telefunk plukket ut tre tradisjonelle folkelåter hver fra 18-1900-tallet. Disse er så blitt radikalt omarrangert og gitt nytt liv. Resultatet har blitt en gjennomtenkt syntese av nytt og gammelt, moderne og tradisjonelt. De tilgis derfor at de brøt med Fishtank-konseptet ved å øve litt på forhånd, og det eneste negative er egentlig den altfor korte spilletiden. Det er Willard Grant Conspiracy som dominerer lydbildet ved første ørekast, ikke minst i kraft av Robert Fishers mørke, alvorstyngede stemme. Den brukes ellers til å berette dagligdagse skildringer fra det amerikanske samfunnets skrå bredder, passende tonesatt av tilhørende instrumenter. Etter fire glitrende utgivelser er det befriende å høre at de evner å utvikle seg videre, og det er nok i første rekke Telefunks fortjeneste.

Ved hjelp av Arnoudt Pieters samples og loops, og Simone Pieters og Esther Sprikkelmans vevre stemmer får Wilards trad-rock en mer moderne snert, Telefunks electronica bringes ned på et mer jordnært nivå, og brobyggerne møtes på et høyere plan. De unngår slik å overrumple hverandre, og beviser igjen at samarbeid er veien gå. Det finnes ikke ett svakt øyeblikk i denne fisketanken. Den rolige åpningen med folklåta ”Twistification” fungerer som en skakk velkomst inn i rytmiske og sløye ”Cuckoo” og ”Grün Grün” hvor to vokalspor og den delikate flersidige instrumenteringen flyter naturlig over i hverandre. Hvem hadde trodd at nederlandsk (eller er det tysk?) og engelsk skulle harmonisere så vel sammen! ”Near The Cross” er en hymne fra 1869, og det er nesten så man kan høre knitringene fra en gammel 78-plate i bakgrunnen. Det er vel den versjonen som er mest tro mot originalen, og den er en sakral pause mot de to avslutningslåtene; ”Just A Little Rain” (med litt upassende 80-talls beat) og mektige, dystre ”Dig A Hole In The Meadow”.

Regard The End (Glitterhouse, 2003)
Boston-kollektivet har etterhvert vokst til å omfatte et anselig antall medlemmer. Ljubljana-innspilte Regard The End er deres femte offisielle plate siden debuten i 1996, og her står elleve personer kreditert som bandmedlemmer, mens ytterligere syv bistår på enkeltspor. Sammen med Robert Fisher finner vi selvsagt mer eller mindre faste medlemmer som David Michael Curry, Simon Alpine og Paul Austin, samt venner som Kristin Hersh, Chris Eckman, T.W. Walsh og Jess Klein. Denne brede sammensetningen sørger for at deres akustisk baserte slow motion-folk dresses opp med bl.a. bratsj, fiolin, mandolin og trompet, noe som gir et mer høystemt og pastoralt uttrykk enn de har servert tidligere.

Dere som kunne ønske at de fortsatte langs samme eksperimenterende spor som In The Fishtank, kan risikere å bli en smule skuffet. Men hvis du foretrekker en plate mer i tråd med Everything’s Fine (2000) og Mojave (1999) er dette tryggheten selv. Bandets tradisjonsrike kombinasjon av voggefolk og murder ballads kan klemmes inn mellom Lambchop, Tindersticks og Nick Cave, der instrumenteringen står i stil med linjer som ’I’m the ghost of the girl in the well/killed by a man who owned my family…’ Det går stort sett langsomt og alvorlig for seg når Willard Grant byr opp til dans, men desto mektigere og mer stemningsskapende blir resultatet.

Blant høydepunktene på en plate hvor brorparten av melodiene er skrevet av Fisher til tradisjonelle tekster, er Calexico-møter-Nick Cave aktige åpningen ”River In The Pines”, de sjelfulle balladene ”Fare Thee Well” og ”Beyond The Shore”, den ‘fengende poplåten’ ”Soft Hand” og selvsagt det mektige og lange avslutningssporet ”The Suffering Song” (med det lite løfterike refrenget ’Suffering’s gonna come to everyone someday’). Her bidrar Jess Klein med fin harmonivokal, noe som også tjener ”The Trials Of Harrison Hayes”, slik Kristin Hersh’ salige stemme myker opp ”Ghost Of The Girl”.

Regard The End kan virke både traust og stillestående ved de første lyttene, men etterhvert som man blir mer og mer kjent med den blir det nok en kjær kompanjong. Peisbålet på omslaget gir dessuten en klar hentydning om hvor og når denne best kan nytes.

South San Gabriel
Denne gjengen fra Denton, Texas vil nok for mange også være kjent som Centro-Matic, det bejublede rufsebandet til hyperaktive Will Johnson. South San Gabriel er et slags sidespor som leder mot et roligere og mer dystert landskap. Nattens halvbror oppsøker steder der Palace Brothers, Sparklehorse og Songs: Ohia tidligere har oppholdt seg.

Songs/Music (Munich, 2000)
The dark side of Denton, Texas
Songs/Music har blitt en aldri så liten perle. De ti sparsomme visene dreier seg hovedsakelig rundt Will Johnsons såre, tidvis gråtkvalte stemme, og for venner av sytepaver som liker å nyte sin musikk i fosterstilling så er det selvfølgelig godt nytt. Dette er ikke musikk som blåser friskt over prærien, men stemmer som kommer fra en stille veranda, og ender ensomt ute i nattemørket et sted.

Will Johnson har heldigvis bra selskap der han knirker i gyngestolen sin. Gjengen i Centro-Matic har lagt bort sine mest støyende instrumenter – med unntak av Chris Plavidal hvis eneste oppgave er nettopp å lage ‘snåle lyder’. Sammen med litt fiolin, en Farfisa og slide klarer texanerne å overføre sine triste sider over på plate. Selv om det er både skjelvent, skeivt og rart, så er det umulig å skjule den tidløse skjønnheten i låter som ”With Broken Hands” og ”The Ensuing Light Of Day”. På denne og ”Destroyer” får Johnson sitte alene med et sett nylonstrenger, og selv om han ikke treffer rent på alle tonene, formidler han en nærhet og varme som gjør at det føles nesten som å sitte ved siden av ham. En firedel av platen vies ti minutter lange ”Innocence Kindly Waits”. Den langsomme, tunge trallen trekker seg unna det melodiske, og nærmer seg gotisk-folk med den dominerende fiolinisten, som bygger opp mot klimaks i beste Dirty Three-stil.

Aksepter den litt for støyende ”Proud Son Of Gaffney”, og du har fått et nytt soundtrack til sene kvelder og stille netter.

Welcome, Convalescence (Munich, 2003)
Will Johnson har igjen fokusert på lavmælt, skjelvende stillferdig tristesse. Av typen som napper i gåsehuden, får hjertet til å banke litt raskere og øynene til å blunke et par ganger ekstra. For det er igjen de stille stunder som har sitt tonefølge med South San Gabriel. Welcome, Convalescence er spilt inn i Denton, sammen med lokale venner som Slobberbones’ Brent Best og Joe Butcher (Pleasant Grove), og vil være en velkommen plate i lytterkretser hvor slike navn nevnes ofte. Wilco (som på Yankee Foxtrot Hotel med blipp & blopp og rustent felespel), Songs: Ohia, Okkervil River (som de har gitt ut en splitsingle med) og Dirty Three kan også være brukbare referanser til det vi hører, men det er først og fremst Sparklehorse som er den deres nærmeste musikalske slektning (hør ”Saint Augustine” og ”Smelling Medicinal”). Gabriel er ikke fullt så speisa som Mark Linkous, men de deler både den sårbare stemmen og de delikate melodiene, og nå som Johnson også har bygget opp et mer variert og komplekst lydbilde (blant annet med hårfin bruk av samples og elektroniske duppeditter), så blir de mest som to musikalske blodsbrødre å regne.

Det vi får her er 45 minutter med langsomme, stillferdige melodier som pakkes varsomt inn med en vennlig fele, myk steelgitar og døsige rytmer rundt et knitrende bål som sakte blir til aske. Det er bare å legge seg inntil eller bli med de siste gnistene på vei til himmels og knitre sammen med ildfluene i takt med syv-åtte minutter lange hymner som ”New Brookland”, ”Everglades” og ”The Splinter Angelic” – den storslåtte avslutningen er platens høydepunkt. Med de relativt knappe, men velskrevne tekstene er det også rom for lengre instrumentale partier. Som på ”Everglades”, der steelgitaren etterhvert drukner i knitrende støy. Slike grep bidrar heldigvis til at den jevne flyten ikke blir altfor behagelig. For det er velbehag å høre klokkespill-drevne nattasanger som ”Like A Madman” (død og ulykker er et gjennomgående tema, her om ekteparet som blir offer for en gasslekkasje mens de sover) og ”Saint Augustine”. På sistnevnte er det Johnsons majestetiske pianospill som er verd å legge særlig merke til. Welcome, Convalescence har på rekordtid blitt en liten favoritt her på ranchen, og bare klirringen av isbitene i whiskeyglasset får virke forstyrrende når Will Johnson hvisker om savn og sorg, mens bandet klamrer seg til instrumentene som om hver melodi skal være er den siste.

Natalie Merchant: The House Carpenter’s Daughter (Myth America, 2003)
Natalie Merchant har søkt mot folkstilen tidligere, både i 10 000 Maniacs og som soloartist. Men hun har aldri gått så grundig til verks som her. The House Carpenter’s Daughter bærer undertittelen ’A collection of traditional & contemporary folk music’, og bare ved å ta et raskt blikk på låttitlene ser vi at hun denne gangen har gravd både dypt og grundig inn i den amerikanske musikktradisjonens innerste rom.

I denne meget pent utformede utgivelsen gjør hun rede for både prosjektet generelt og om hver låt spesielt. Hun søker ’a true definition of folk music’ og ’the music that define us’. ’Us’ er det anglo-amerikanske folket, men kulturarven deres er jo ikke akkurat særlig fremmed her i Norge heller. Merchants prosjekt dreier seg om å bære denne videre, vise en musikalsk linje og fortellertradisjon som hun hevder gradvis har forsvunnet i takt med blant annet økt urbanisering og sentralisering. Hun ønsker å presentere viser som er en del av ’oss’, som fortsatt sier noe viktig om verden vi lever i og som vi ikke bør glemme – og hun går dermed inn i tradisjonen til folk som Alan Lomax og Ewan MacColl. Når det gjelder den amerikanske folktradisjonen mener jeg den lever godt på en nostalgibølge for tiden, og Merchant står slett ikke alene som kulturverner. Det gjør ikke hennes visjoner mindre verd, og jeg støtter hjertelig hennes kamp for bevaringen av folkesanger, uansett opphav. Når det gjelder oss her hjemme savner jeg noe av det samme glødende engasjementet for vår egen musikalske tradisjon, som gjerne går på bekostning av nettopp den amerikanske, men det temaet får ligge her.

Merchant har skuet vidt for å plukke låter til denne platen, fra The Carter Family, via Fairport Convention til nyere artister som The Horseflies. Hun hevder innledningsvis at det som kjennetegner en folklåt er ’…a song that is universally loved and understood will endure the test of time and become folk music because it has made itself useful to so many of us (…) What they all have in common is that they remind us of our humanity, of what we share’. Det er tydelig at Merchant har et varmt forhold til tradisjonen, og det gjenspeiles på skiva. Dette har blitt en rikholdig samling americana, som fungerer både på egne ben og som som døråpner til enda større skatter.

Stilmessig søker ikke Merchant i særlig grad å bryte med de tradisjonelle versjonene, og de aller fleste låtene fremføres ved hjelp av lap steel, fele, banjo og trekkspill. Lydbildet er likevel moderne og velpolert uten å bli altfor glatt, men fritt for knitter og grus – som advarsel til puristene som forlanger det. Det skaper en behagelig lytteropplevelse.

Det er første halvdel som er best. Åpningen ”Sally Ann” er skrevet av The Horseflies, og Judy Hyman og Richie Stearns fra bandet bidrar på hele skiva med henholdsvis fele og banjo. Visen er som Merchant ganske riktig uttrykker det; ’hauntingly beautiful’, den føres i tradisjonell fortellerstil og feledominansen gir en vag assosiasjon av cajun. De fire etterfølgende låtene er like solide, og viser bredden og variasjonen som finnes under fellesnevneren ’folk’. Her er protestviser (gospelen ”Which Side Are You On?” fra 1947), britiske folkrock (Fairport Conventions ”Crazy Man Michael” fra Liege & Lief), den tradisjonelle mordballaden ”Diver Boy” og religiøse tekster (”Weeping Pilgrim”). Alle holdt stødig på plass av Merchant sterke stemme og enkle, men virkningsfulle instrumentering.

Barnesangen ”Soldier, Soldier” bryter den rolige stemningen som er etablert. ’We’ve taken some liberties with its arrangements’ skriver hun, og har omgjort reglen til seig, elektrisk sumprock. Carter Familys første innspilling ”Bury Me Under The Weeping Willow” (1927) har blitt en munter låvedans. Jeg kan ikke sammenligne alle hennes versjoner med originalene, men ”Down On Penny’s Farm” inspirerte meg til å bla opp Harry Smiths uunnværlige Anthology Of American Folk Music. Opprinnelig spilt inn av The Bently Boys med banjo og gitar, senere lånt av Bob Dylan som omarrangerte den til ”Maggie’s Farm”. Merchant har tatt den spinkle folkvisen og gjort den om til en spretten, rask dansevise som har mer til felles med Dylan enn The Bently Boys.

”Poor Wayfaring Stranger” er kanskje den mest kjente, og finnes i utallige utgaver. Merchant legger seg midt på treet med sin tolkning. Denne personlige favoritten er vanskelig å tukle til, men hun klarer ikke helt å etterlate en personlig signatur som avskjed. Det er litt synd, for med en litt mer storslagen avslutning kunne jeg lettere oversett et par-tre anonyme spor midtveis. Det bør likevel ikke dekke over at Natalie Marchant har gitt ut en plate av dels essensielle kvaliteter.

The Bruces: The War Of The Bruces (Misra, 2002)
Braveheart
Brucene er en stolt del av skotsk historie. Sjefsbruce Robert knuste engelskjævlene ved Bannockburn i 1314 og sammen med broren Edward valset de inn i Irland året etter, riktignok med dødelig utfall for Edwards vedkommende. Alex McManus har sikkert noe skotsk blod rennende i årene, men han er på langt nær like blodtørstig som sine forfedre. Han er mest kjent som medlem i Lambchop, men som The Bruces gir han ut musikk når han selv føler for det. Sist det skjedde var i 1995, da i samarbeid med Simon Joyners Sing Eunuch label. I tillegg til å spille med Lambchop kan man ellers risikere å støte borti mannen i forbindelse med artister som Bright Eyes, Crooked Fingers og Vic Chestnutt. Alle disse skulle dekke feltet som The Bruces beveger seg i, og hvis noen skulle stusse over at han ser ut til å henge mye med folk fra sørstatene og Nebraska, så skyldes vel det at han har bodd i Athens en tid, men nå har pakket sekken og vandret hjem til Omaha.

Kanskje det var på denne turen låtene ble til. The War Of The Bruces er i hvert fall en reise mellom varme sørstater og flate åkerlandskaper, både i tekst og melodi. Det bør bli en blanding av følsomme popmelodier og gnagende americana av sånt. Vår venn blir litt ensom i forhold til Wagner & co, mer intim kan man kanskje si, men kompenserer det med å guffe opp gitarene i større grad. Hjelp har han da også fått fra blant andre Mark Nevers og trompetist Jonathan Marx (begge Lambchop) og Curtiss Pernice (Porn Orchard, Vic Chestnut). Alle låtene er hans egne, med unntak av ”I Wish I Was A Mole In The Ground”. Han burde vel strengt tatt holdt seg til en gammel skotsk melodi, men uansett. På slutten av denne sedate feedback-versjonen får vi utdrag av det som høres ut til å være Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928.

The Bruces hopper litt fra tue til tue, og det virker som McManus har litt problemer med å bestemme seg for hvor han skal sette seg. Han er jo en god låtskriver, så det blir aldri dårlig, men litt opp og ned må det være lov å si platen er. Det er egentlig best å høre ham på de mørkeste låtene. Som på banjoplukkende ”Two Dogs” og ”Haint Blue” der han uler ensomt mot månen: ’Just find your fears and make them lonely’. ”Hey, Bird” er det beste eksempelet på at McManus er aller best på sine upretensiøse og enkle viser sammen med kassegitaren. (Låten inneholder forøvrig den kostelige linjen: ’Hey, bird, another sunny day for you to fade the fuck away’). I høydepunktposen legger vi dessuten ”After Hours”, hvor banjoen tidvis drukner i overstyrte gitarer.

The War of the Bruces er, om ikke akkurat årets viktigste album, en skive tilhengere av både nevnte band og gjeldende genre bør kjenne til. Og ganske sikkert vil få en viss glede av.

Bjørn Hammershaug