Nighthawks & Gentlemen

29/01/201410/11/2019 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

If…
If you…
If you could…
If you could only…
If you could only stop…
If you could only stop your…
If you could only stop your heart…
If you could only stop your heart beat…
If you could only stop your heart beat for…
If you could only stop your heart beat for one heart…
If you could only stop your heart beat for one heart beat.
(Bill Callahan: ”Too Many Birds”)

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Joe Henry: Scar (Mammoth, 2001)
Joe Henry har i mange markert seg som flittig leverandør av kvalitetsmusikk, uten å vekke altfor stor oppmerksomhet. Det er på tide at dette endrer seg, for Scar vil være en plate det er vanskelig å sno seg unna – nesten uansett dine musikalske preferanser. Med hjelp fra et knippe instrumentalister i verdensklasse har dette blitt et svært fascinerende album. I tillegg til Henrys tekster, er det er særlig jazzmusikerne som gjør den til en vinner. Fra den gamle frijazzlegenden Ornette Coleman til unge, hotte Brad Mehldau (piano), Brian Blade (trommer), og ikke minst gitargeniet Marc Ribot. Ved hjelp av disse blir Henrys genuine fortellerevne markert på en ny og særegen måte. Han har dermed fjernet seg en del fra sin tidligere cowboystil, som innebar blant annet samarbeid med The Jayhawks. Nå har han riktignok plenty av teft når det gjelder gjestemusikere, og den lange listen strekker seg fra Helmet til T-Bone Burnett.

Scar er et foreløpig høydepunkt i hans musikalske karriere. Jeg er ikke sikker på linken mellom Joe Henry og Richard Pryor, men både i navn, referanser og bilder går han igjen på omslaget. Første sporet er rimelig nok titulert ”Richard Pryor Addresses A Tearful Nation”, og er en sløy intro til resten av platen. Her blir også bandet gradvis avdekket. Marc Ribots steelgitar, Brian Blade forsiktig bak trommene, Coleman som sklir inn med en nydelig solo, og ikke minst Mehldaus flytende pianoganger. Henry selv framfører en desperat kjærlighetsappell, innledet av åpningsstrofen ’Sometimes I think I’ve almost fooled myself’. Det er ikke uten grunn at plateomslaget viser et innriss av ordet ’amor’. Dette er på sett og vis en kjærlighetsplate, men med vekt på de arrene som alle på en eller annen måte har, og som aldri kan fjernes.

”Stop” er med sin cubanske mambostil preget av Ribot. På denne kommer det ganske nære slektskapet mellom Henry og Tom Waits også frem. En del skyldes nok fellesskapet i en rusten stemme, som riktignok ikke er så whiskey-sunken som Waits, men også i atmosfæren av teater og cabaret som Henry ofte gjenskaper. Der ”Stop” bærer preg av Ribot, er ”Mean Flower” et mesterstykke i samspillet mellom ståbassen til David Pilch og igjen, Brad Mehladus følsomme tangenter. ”Struck” er en i utgangspunktet enkelt instrumentert ballade, som utfylles ved hjelp av et strykeorkester. Etter funky ”Rough And Tumble”, så trylles ”Lock And Key” fram: ’God only knows, how I love you/ but God and His ghost/ and His roadhouse crew/ ran me out of town on a silver rail/ free at last and begging Him for jail’. Tunge tanker i en setting som kler Joe Henry: I en røykstinn bar, som en crooner med svartsinn og ikke rent lite angst ved sin side. Det er mulig han også sender en liten tanke til skoledagene, der han delte benk med den notoriske massemorderen Jeffery Dahmer.

”Lock And Key” etterfølges av den rivende instrumentalen ”Nico Lost One Small Buddha”, der Ribot, Me’shell Ndegéocello på bass og Mehldau freser avgårde sammen med Bobby Malach på sax og klarinett. En heftig låt, som kommer på et passende tidspunkt i platen. Det er greit å la Henry hvile litt, og gi lytteren tid til å svelge de avslørende fortellingene han risser opp, samtidig som fokus rettes kun mot musikerne. Det dempes etterhvert noe ned igjen, med en standard i rene Louis Armstrong-stil. ”Cold Enough To Cross” er kort og henrivende, særlig når Brad Mehldau får spillerom. Tittelsporet er tidfestet til drøyt fem minutter, men er i realiteten nær et kvarter lang. Det innledende countrypreget, avløses etter en kort pause av en Ornette Coleman i kjent stil og fri utfoldelse. Med sin søkende blues egner den seg som en fin oppsummering av Scar. Dette er en genreløs plate, som uansett musikkstil understreker Henrys blå historier.

Scar er både personlig og universell, men passer ikke for enhver anledning. Det er en merkelig plate og det er en lytteplate. Tar du deg tid til det, er sjansene gode for at du ikke vil gi slipp på den med det aller første.

Daniel Lanois: Belladonna (Anti, 2005)
Belladonna vil få deg til å ligge på ryggen. Du vil se månen der oppe, og kjenne jorden under deg. Etter en stund vil du føle deg vektløs, og miste oppfatningen av om musikken du hører kommer fra månen – eller om det er du som har kommet dit, og hører musikk fra jorden.

Mitt gode forhold til Daniel Lanois skyldes ikke opplagte valg som hans renommerte arbeid som produsent (U2, Rolling Stones, Dylan, you name it) eller tidligere soloplater. Jeg forbinder og verdsetter Lanois i første rekke med tre opptredener: Stikkord: Apollo, Sling Blade og Sessions At West 54th. Helt kort, og fordi det er delvis relevant i forhold til Belladonna:
1) Apollo: Atmospheres And Soundtracks (1983) var et samarbeid med Brian Eno, en plate man aldri avslutter sitt vennskap med. Kombinasjonen av Enos maleriske spacebilder og Lanois’ utsøkte gitarspill skapte en form for spacecountry som fortsatt ikke er tangert.
2) Den lange åpningsscenen i filmen Sling Blade hadde ikke vært det samme uten Lanois. Fra nesten umerkelig bakgrunnslyder økes intensiteten i takt med Billy Bob Thorntons dirrende skildring om drapet på sin mor, ’some call it a kaiser blade, I call it a sling blade…’ I reckon de av dere som har sett filmen vet hva jeg sikter til.
3) Sessions At West 54th er en samling med ulike artister, der Lanois med sin ”Orange Kay” til fulle får vist hvilke klanger og svingninger han er kapabel til å skape med bare én gitar.

Ok, grunnen til at jeg nevner dette er opplagt. Belladonna har mye til felles med disse tre referansene, og da særlig Apollo. Her pensles de samme langsomme tonene, pedal steel/gitar avtegner mektige, stoiske landskap. Uten Eno denne gang riktignok, men med blant andre jazzmusikerne Brian Blade (trommer) og Brad Mehldau (piano). Det er et lite påtrengende selskap, men gjør at Lanois aldri blir sittende helt alene i ørkenen. Mest sand er det på ”Agave”, med litt forsiktig mariachi-blås – i de to minuttene den får leve. Og det er et gjennomgående særtrekk ved Belladonna; med et par unntak tikker alle sporene inn under fire minutter. Det kunne skapt inntrykket av en plate bestående av skisser, med uferdige, løsrevne biter. Slik er det ikke (selv om et spor heter ”Sketches”). Belladonna er en plate der enkeltlåtenes rolle er underordnet helheten. Det er en plate med sterke filmatiske kvaliteter, det er bildeskapende toner som males fram for oss. Låtene blir mer som tablåer som alle passer inn i samme historie. At Lanois er påvirket av sitt opphold i Mexico tør være selvsagt. Stor himmel, en endeløs horisont, enorme, folketomme arealer – det er som om Lanois har vært ute i høyere sfærer siden 1983, vendt tilbake og funnet noe av det samme landskapet her på jorden. Mytene vi liker å tillegge den amerikanske sørvesten forrykkes ikke, snarere underbygges de gjennom låttitler som ”Desert Rose”, ”Oaxaca” og ”Agava”. Band som Friends Of Dean Martinez og Calexico har i mange år utforsket de samme områdene, til tider med lignende utkomme, men aldri så sjelfullt og varmt som det Daniel Lanois tilbyr her.

Floskler skal man holde seg langt unna, men å si at mannen kiler oss godt nedover i nakken med sin pedal er ikke å overdrive. For det er i første rekke den som taler til oss, i all sin rikdom. Aldri overdrevent eller nærgående, men med milde, vennlige drag. Av og til spores en spansk-aktig folkemelodi som har gått seg vill i mørket og svever for seg selv i bedøvende peyote-rus, av og til er det bare stemningsbilder som settes sammen og skaper vakre teppemønstre (”Oaxaca”, ”Telco”). De av dere som ønsket mer av ”JJ Leaves LA” (fra Shine, 2003) har blitt bønnhørt.

Som nevnt er dette en plate som veves sammen i ett. La meg likevel trekke fram et par bilder på veien: På åpningen ”Two Worlds” hører vi suset av Apollo lande og steel gitaren trer opp fra røyken. På avsluttende””Todos Santos” kommer skipet tilbake, og forlater oss uten gitaren. Det er som om Belladonna bare var et kort besøk fra rommet. Mellom disse gis vi et riktig så nydelig sett. Her er vemodige Carla som kanskje drømmer om et bedre liv på den andre siden, ekkoet av overtonene som speiler seg i oasen ”The Deadly Nightshade, Frozen” med sin jazza smak av Jamaica. Kritikere vil kanskje hevde at dette er ufarlig ’desert muzak’, en Vangelis for ørkenromantikere eller lydkulisser for et naturprogram på BBC. Vel, det får så være. Jeg vil påstå at denne platen er sydd sammen av tråder som er så skjøre, likevel så sterke, at ingen vil være i stand til å rive den i stykker.

Så uanstrengt, avslappende, vakkert, så hinsides denne verden, Så tilsynelatende enkelt. Belladonna følger deg inn i natten, skaper drømmene dine og holder rundt deg når du våkner til en ny dag.

Nick Castro: Further From Grace (Strange Attractors Audio House, 2005)
Nick Castros andre soloskive er en fager ferd tilbake til den sommeren en gang på 60-tallet, da vi tilbragte fredfulle dager i engelske småbyer omgitt av grønne enger, kledd i glorete skjorte og tweedjakke, med en eksotisk sigarett i munnviken og alpelue på hodet. La meg forklare:

Castro har sikkert hørt om briter som Donovan, Nick Drake, John Renbourn og Syd Barrett. Selv er han fra Hollywood, og legger man godviljen til kan man tenke seg nettopp den britiske folk-tradisjonen møte Californias frisinnede solskinnsbarn. I tillegg til denne tråden kan man også nøste seg fram til arabiske og franske inspirasjoner. Den omflakkende tilværelsen, sammen med relativt åpne sinnsstemninger, gjør at Further From Grace helt sikkert vil falle i god jord hos frifolkerne. Her er riktignok ikke mye bjellerasling og snåle lydopptak, Castro er en anstendig, tilbakelent type som hovedsakelig holder seg til myke, innsmigrende viser – en thc trubadur av vår tid. Det ryddes plass til morsomheter som mijwiz (arabisk treblåser), lap dulcimer og dumbek (tromme fra midt-østen) og ikke minst mye fint fløytespill av en gjeng som for anledningen kaller seg The Poison Tree (som inkluderer blant andre nydelige Josephine Foster og medlemmer fra Espers). Nick Castro legger ikke opp til konfrontasjon med sin musikk, i hovedsak dreier dette seg om harmonisk, melodisk og bedagelig visefolk med tekster om jorden, evigheten, månen og stjernene – litt new age filosofi med islett av bonderomantikk.

Det er lett å se for seg Nick Castro med beina i kors og gitaren i fanget mens han trollbinder et salig publikum av nyhippies og folksters. Musikk av menn med hestehale og skjegg, laget for kvinner med batikkskjerf og midtskill, tenker du kanskje, og ja, jeg skal ikke hevde at Castro er den tøffeste gutten i gjengen og på langt nær så erten som for eksempel Devendra Banhart & hans pranksters. Castro synger på en rund og dempet måte, om enn noe pregløs, den halvsøvnige drømmestemmen er innbydende, i stil med musikken. Vi fraktes først ut på middelaldermarked i Scarborough (”Sun Song”), før trollfløyten lokker oss vemodsstemt videre langs de pastorale stier, på vei mot frihet og glede (”To This Earth”, ”Unborn Child”). Huskende langsomt & duvende vennlig leies vi inn i dette eventyrlandet til Castro, og det er ingen grunn til gjøre særlig motstand. Spesielt godt lykkes han på vei til sympatiske ”Guilford”, med den varme lengten etter livet på landet der ’lovers rode by horse and carriage, like days of old, when a rose bore no thorn’. Her lukter det honning og blomstereng!

’Travel east, your heart follows free’ synges det et annet sted på ”Guilford”, og med ”Music For Mijwiz” kastes vi brått ut av den keltiske kosestemningen og rett inn i bazarhallene et sted i Midtøsten. Blant slangetemmere, skurker og magedansere føres vi rundt og rundt i en raga, inntil vi like raskt som vi ankom dyttes ut igjen. Åtte minutter mektige ”Deep Deep Sea” er en instrumental med cello, slagverk, akustisk gitar og en blåser. På chanson-aktige ”Won’t You Sing To Me” legger Castro seg ganske nær Nick Drakes elegante britiske intonasjon, mens han på ”Waltz For A Little Bird” legger vokalen til side og virkelig svinger seg rundt cafébordene på Montmartre.

Further From Grace er en plate med klassisk balladeri antrukket med mange ulike gevanter. Men ikke keiserens nye klær.

Frode Fivel: Patience Will Win (HoneyMilk, 2003)
Patience Will Win er en debut som kom ut av det blå den fine senhøsten 2003. Riktignok kjennes Frode Fivel som en tredel fra det pan-skandinaviske skranglebandet Hello Goodbye, men som soloartist har han relativt ren samvittighet. Helt til nå.

Tittelen på debuten indikerer at han har tatt seg god tid med å få den ferdig, og belønningen er en velregissert og variert utgivelse som står på to meget solide bein: Fivels øre for fengende, melankolske melodier og en stilsikker fremføring. Han har med seg et stort antall gode hjelpere, solide folk med bakgrunn fra blant annet Remington Super 60, Madrugada, Ricochets og Serena Maneesh. Antall musikere får likevel på ingen måte skygge for hovedpersonen, her tjener alle Fivel og hans låter og fjerner det som måtte være av debutantskjelven.

Musikk-Norge er såpass oversiktlig at det går an å tillate seg en noe lettvint lefling med referansene til det vi hører, og i dette tilfellet har jeg lyst til å trekke frem Thomas Dybdahl og St. Thomas. Der linjen mellom disse to møtes er det mulig å ane noe av Frode Fivels uttrykk. Han er en ganske inderlig type, men mens Dybdahl hengir seg til mer innadvendt og sjelfull lulling, så virker Fivel som en mer streit singer/songwriter som ikke skjuler sine sjelfulle sider. Fivel deler heller ikke den ambisiøse vokalstilen med Dybdahl, men er nærmere St. Thomas sin litt småsure sang og slentrende, imøtekommende fremtoning. Det hjelper selvsagt å se ut som man er oppvokst med Will Oldham som storebror, men Fivel er ikke en sådan banjoklimprende fjellfant, men skaper heller luftige og bløte viser som har et tid- og stedløst preg over seg. Elegante, late spor som ”My Obsession”, ”My Garden” og tittelsporet er nærmere britisk singer/songwriter-tradisjon og særs behagelig å lytte til. Catchy ”High Heels Soft Ground” og nydelige ”Mountaineer” bidrar ytterligere til å markere platens midtparti som det kvalitative tyngdepunktet – og det på en plate som er prisverdig jevn. Fivel har nok bladd litt i sin rockhistorie, og det er ganske nærliggende å nevne Velvet Underground, Televison og Neil Young (vel, det gjelder uansett rockeplate). Særlig på seigere gitardominerte øyeblikk som ”The Long Run” og ”Sweeping The Dusty Corners” kommer dette ganske klart frem, begge med mer vekt på rufsete gitarer og et tyngre, suggererende groove.

Jeg synes Frode Fivels tålmodighet har betalt seg, det er ingenting ved denne platen som tilsier at vi har med en fersking å gjøre. Jeg har dessuten tro på at han kommer med både strammere materiale og dyrker sin egenart i enda større grad til neste korsvei. Det er noe over hans delikate ballader som er veldig innbydende, og sorgen over Elliott Smiths bortgang blir noe lettere å bære med Patience Will Win. Passe lang, passe variert, litt høst og litt sol, original uoriginal – da må det være lov å si at dette har blitt en av årets mest vellykkede debutplater.

Geoff Berner: We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End (Black Hen, 2003)
‘Every song is a kind of prayer
Every prayer is a kind of advertising jingle’

Med disse akk så slående ord åpner Geoff Berner sitt første hele album. We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End er den stolte tittel som favner rundt hans 10 fortellinger. Vancouver-artisten tør være mer kjent enn den gjengse gatesanger fra Canada, ikke minst på grunn av hyppig reisevirksomhet hit til landet. Geoff Berner er en slik type som plutselig dukker opp på en eller annen kneipe en onsdag kveld for å underholde med sitt trekkspill og noen gode historier. Det er noen av disse låtene han nå endelig har fått samlet til et helt album. Endelig, siden den hyggelige EP’en Light Enough To Travel kom så tidlig som i 2000.

Geoff Berner spiller trekkspill og synger på denne platen også, slik vi er blitt vant til å oppleve ham på scenen. Men han har fått med seg en del gjester som fyller inn både på vokalsiden (blant annet Origamis Benny Braaten) og med ytterligere instrumentering (fiolin, trommer, ukulele og bass). Berner er ingen Toralf Tollefsen med belgen akkurat, men bruker trekkspillet som et følsomt akkompagnement for sine historier, og han utarter aldri med høy ompafaktor. Det gjør ham original, skiller ham ut fra singer/songwriter-massen, men det blir ikke nødvendigvis veldig spennende låter av den grunn. For det er tekstene som i første rekke er Berners aller sterkeste kort. Musikalsk må han settes i folkbåsen, enten det er klezmer eller bulgarsk tungsinn, folkpunk eller ballader, mens innholdet dreier seg rundt temaer som den andre verdenskrig, drekking, kjærlighetslengsler, religion og mer drekking. Berner veksler mellom humor og alvor, uten noensinne å falle gjennom i noen av retningene. Han synger med intens, sterk stemme, som gjerne sprekker når han blir ivrig, og han virker alltid ærlig og troverdig. Og ikke minst har han noen gode one-linere på lager, som ’Prague is like Disneyland for the terminally fucked’.

Det er noen låter som stikker seg ut, både lyrisk og musikalsk. Tristessen som preger ”Volcano God” er Geoff Berner på sitt beste, en spissfindig tekst satt til triste klezmer-toner. ”Clown And Bard” er også en vinner, mer konvensjonell singer/songwriter denne, men igjen med en lesverdig tekst og ikke minst en vokalduett med Frazey Ford som gir et visst country-preg. Fremheves må også ”Maginot Line”, om franskmennenes mislykkede forsvarssystem under krigen (’a perfect fortress makes a perfect tomb’), som blir til en svirevise av godt kaliber. Det kan man vel også kalle ”We All Gotta Be Prostitute Sometimes”, ”The Way That Girl Drinks Beer” og ”Porn Queen Girlfriend”, selv om de skjuler mer seriøse temaer enn det tittelen indikerer.

Berner med sin spisse og poengterte tunge og liketil væremåte er først og fremst en entertainer, kanskje mer enn en plateartist. Se ham på scenen først (han spiller ofte rundt om i Norge), så kan du jo alltids kjøpe plater av ham etterpå.

J Mascis + The Fog: Free So Free (City Slang, 2002)
Enkelte forventer kontinuerlig nyskapenhet av artister, og nøler ikke med å skrike om stagnasjon hvis så ikke skjer. Utvikling kan være fint, men det er noen som faktisk ikke trenger å endre seg så mye. Blant disse er slackerdinosaur J Mascis. Han holder seg til det han behersker best og er tilsynelatende upåvirket av gjeldende trender. Han tilhørte den ypperste eliten av amerikansk 80-talls indie, så grungen komme og gå, og ble et ikon blant de sløyeste snowboarderne – J driver med sitt. Etter oppløsningen av Dinosaur Jr. på slutten 90-tallet har han famlet seg litt i gang som soloartist. Free So Free er hans andre som konstellasjonen J Mascis + The Fog, tredje hvis man regner med det rene soloprosjektet Martin + Me (1996). Jeg er ikke helt sikker på hva som ligger i + The Fog denne gangen, for etter omslaget å dømme så virker det som om han spiller det meste selv.

Free So Free har faktisk gitt meg tilbake noe av troen på mannen som sprengte store deler av trommehinnene mine på Cruise Café i 1991, for dette er hans beste utgivelse siden Without A Sound (1994). Det er ikke de store endringene som forårsaker min milde entusiasme, snarere det motsatte. Først trodde jeg at det var ungdomsminnene som tok overhånd, men selv etter en del tid i selskap med platen låter den overraskende frisk. Det er på langt nær noen ny Bug eller You’re Living All Over Me, men det er tross alt to av 80-tallets bedre album. Free So Free er tettere opp til 90-tallsplatene Where You Been, Without A Sound og Hand It Over, og alle de ti låtene kunne med letthet vært hentet fra denne perioden. Det betyr rene poplåter i fuzzdrakt, litt spor av glam/psykedelia, alltid nærværende og meget lekre gitarsoloer, samt et par triste ballader.

Mascis skriver fengende låter som få andre, spiller på en imponerende og uanstrengt måte og evner å stadig finne nye grep til sine tilsynelatende identiske melodier. Han er fortsatt the missing link mellom Brian Wilson og Neil Young, særlig når han tar sin gråtkvalte stemme opp i lys falsett, som på den mektige powerballaden ”Free So Free”. Takket være gitarspillingen klarer han også å komme i mål med relativt anonyme låter (”Freedom”, ”Say The Word” og ”Outside”). Det er platens midtparti som er best, ”Set Us Free”, ”Bobbin”, tittelkuttet og ”Tell The Truth” har en nærmest evigvarende gitarflyt, et melodiøst driv og en konstant oppbygging som Mascis behersker til fingerspissene. Produksjonen er klar og ren, og fremhever det fyldige og kontante øset som han har gjort til et slags varemerke.

Den som leter etter en ny Freak Scene vil nok lete forgjeves, og de som siden slutten av 80-tallet har ventet på Mascis’ store kommersielle og musikalske gjennombrudd bør snart slå seg til ro med at han nok ikke kommer til å gjøre større revolusjoner enn dette. Og det er mer enn bra nok.

Faris Nourallah: I Love Faris (Western Vinyl, 2003)
Det er litt trist at man kan finne Nourallah Brothers’ lille popmesterverk slengt rundt i tilbudshyllene. Som et av de triveligste bekjentskapene på denne siden av sjarmerende pop burde den heller hatt en hedersplass i de tusen hjem. To år siden vi sist hørte fra Dallas-brødrene Faris og Salim, vender førstnevnte tilbake med en stor popplate som med glans tangerer debuten. Og i likhet med andre sære genier så skriver, spiller og produserer han like gjerne alt på egenhånd.

Han ser ut mot havet Faris, mon hva han tenker på? Kanskje en dame han engang elsket, en melodi han ikke får ut av hodet eller kanskje et land langt borte. Han bøyer seg ned og kroter ned med en kvist: ’I Love Faris’, og før bokstavene slukes av tidevannet tusler han hjem og skriver 14 låter som varer lenge etter at havet har hvisket bort kjærlighetserklæringen.

Faris er ikke som Texanere flest, han bryr seg verken om country, krig eller olje. Han holder seg til 60-talls pop med preg av klassisk britisk dannelse og en dash psykedelia. Tenk deg Syd Barrett (uten medikamenter), The Kinks (med medikamenter), David Bowie, ja her er til og med vokalspor av Elvis Costello. Han bygger opp låtene gjennom storslåtte men enkle arrangementer, og lar piano, blåsere og strykere dominere to-tre minutter lange melodier man nekter å tro aldri har vært skrevet tidligere og som man både kan nynne sommerlykkelig og skvette nostalgiske høsttårer til.

Mellom åpningen, svulstige ”Brogadiccio” til den tullete lirekasseavslutningen ”I Like To Go To Parties” åpner Faris hele sitt hjerte til oss, og favner samtidig over 30 års musikkhistorie. Det er for mange favoritter her til å ramse opp alle, men jeg anbefaler å starte med ”Someone Who Doesn’t Love You” (med nydelig kor av den eneste som har fått lov til å blande seg inn i dette soloprosjektet, Tiffany Nourallah – for en familie!), lengtende og oppløftende ”Let’s Get Married”, melankolske ”The Road” og ”Christian Flyer”: ’…you’ll be going up to heaven slowly…’.

Dette er en plate man kan ta med på stranda en varm sommerdag, og mens solen langsomt forsvinner kan den fortsette ut i den svale natten mens bålet sender siste rester av gnister opp mot himmelen. Da kan man lene seg over på siden og skrive en hilsen i strandkanten: I Love Faris, too.

Faris Nourallah: Problematico (Western Vinyl, 2003)
Han drømmer kanskje om å stå på en eller annen scene Faris Nourallah. Der kan han framføre sin egenkomponerte musical, en gripende kjærlighetsreise fra Moskva til Paris akkompagnert av rytmebokser, pianoballader og litt gitar, og med et lyrisk vidd som blender publikum. Enn så lenge er han mer en loner, en ’prince alone in the studio’. Her kan han gjøre som han vil, og musikalsk betyr det at han fremdeles drikker fra samme kildevann som Donovan, Elvis Costello, Syd Barrett, Bryan Ferry og Lennon/McCartney. Han suger fra hovedåren, men ånder likevel i utkanten av artistuniverset. Faris befinner seg muligens mentalt et sted i 60- og 70-tallet, og finner det like naturlig å bedrive hjemmemekket revypop og revolusjonær glamrock (”Start A Revolution”) som melankolske lirekasseviser og sorgmunter lo-fi. Han høres ut til å ha overvintret noen år i studio, og er dermed relativt upåvirket av omskiftelige trender og rådende retninger. Av nyere artister kan han trekke lyttere fra de som også hører på retro-psykedelikerne i Elephant 6-scenen, Sebadoh/Folk Implosion og altmuligmannen Jim O’Rourke. Og selvsagt alle de som også setter pris på sin popdose utenfor storveien.

Med sine to storartede popalbum Nourallah Brothers (sammen med broren Salim) og nydelige I Love Faris står Problematico som den tredje pop-perlen fra denne Dallas-baserte eksentrikeren på kort tid. Problematico er ikke jevnt over like positivt overraskende, men helhetlig er den jevn som I Love Faris. Platene deler ellers det samme uttrykket, og det er derfor naturlig å spørre seg om Nourallah burde ventet littegrann før han igjen åpnet døren til sitt rike låtskriverkammer. For det er fortsatt nok av glitter til at Problematico også kan anbefales. Varme låter som ”You’ve Got It” og ”I Know Your Name” med sine vanedannende refreng, vemodige ballader som ”Impossible To Know” og ”Will We Ever Know Why”, mens tittelkuttet viser hvordan ELO kunne vært i lo-fi utgave. Mer originale snurrigheter som ”Sick On The Escalator”, ”Sometimes I Dream I’m A Country” og ”Moscow In The Morning” øker underholdningsverdien ytterligere. Og når han avslutter med ”Adieu” er det med en tåre i øyekroken som får lytteren til å gripe tak i den nærmeste og holde tett rundt hverandre.

Mark Steiner: Little Fallen Birds (Stagger, 2007)
Mark Steiner er en velkjent figur i hovedstadens musikalske underverden, og han har vært her så lenge at de fleste antar mannen er norsk. Det er han ikke, New Yorkeren er en omreisende fant som henger rundt vannhullets skygger ved stengetid – uavhengig om det står New York, Oslo eller Paris på nærmeste veiskilt. En musikalsk hobo som suger til seg næring fra noenlunde samme atmosfære som i sin tid påvirket Lou Reed, Nick Cave, Stuart Staples – ja, hele denne kretsen av huløyde, svartkledde nattravner med hulkerøst, sigaretten i munnviken og flaska stikkende opp av lomma. Mark Steiner er en slik karakter – og av alle ting fremstår han som en naturlig etterfølger av en tradisjon mer enn som nok en pastisj-rytter.

På Little Fallen Birds har Steiner samlet mange av sine kumpaner opp gjennom årene, norske, amerikanske og franske, og merkelig nok endt opp med en blanding av en helaftens plate og en EP (med samlet spilletid på under halvtimen), innspilt i Oslo, New York og Paris. Som presentasjon av artisten Mark Steiner er Little Fallen Birds ytterst lovende. Han er en relativt voksen artist, og bedriver en stil som fordrer en viss modenhet og stilsikkerhet. Han når ikke helt ned i de samme dybder som sine forgjengere og samtidige innen crooner-rocken, og en låt som ”Unbearable” bærer heller med seg trekk fra folkrockerne The Walkabouts. Den smarte bruken av bratsj på ”(Now She’s) Gone” tilfører et dunkelt østeuropeisk preg, og understreker Steiners bein i den mørke kabaret-tradisjonen. ”Drunk” farges av Dag Stibergs sax, men er ellers fritatt for den originaliteten som kjennetegner Steiner på sitt beste, og står igjen som småblek Cramps-lignende drikkevise.

Som for ikke glemme hva det handler om; siste runde heter ”Cigarettes” og er veldig flott. Chris Isaaks blåvokal og innbydende måneskinnstwang rammer inn en låt som følger røykens langsomt snirklende ferd fra bardisken og opp til takviften (dette er lenge før røykeloven må vite) nok en altfor sen kveld på en litt for hard krakk. Det er på denne stolen Mark Steiner omgjør røykskyer til kunstneriske kreasjoner, og det er her han er på sitt aller beste.

File under: Voksen og lovende!

Rob Crow: Living Well (Temporary Residence, 2007)
Rob Crow har mange jern i ilden. Hans mest kjente band er nok Pinback, og for enkelte hans samarbeid med Zach Hill (fra Hella) i The Ladies. Dette er hans tredje under eget navn, og for kjennere av Pinback vil ikke Living Well innebære det helt store sjokket. Det betyr emosjonell indiepop som etter et par runder avdekker enkelte smarte grep, og låter som etter et par uker sitter klistret til barken tross sin uortodokse oppbygging.

Dette er ingen plate som vil trekke nye fans til leiren. Rob Crow selv har gjort alt for å holde en så familiær profil som mulig; poserende på coveret foran heimen med kaffekoppen i hånda, på baksiden sammen med sin bedre halvdel og inne i coveret gjespende med en baby på fanget. I ledige stunder mellom pliktene har han snekret sammen Living Well, et ganske personlig dokument, der bare John Goldens dyktige teknikerfingre har blandet seg inn i prosess og resultat. Platen lider ikke nevneverdig av å være hjemmegjort, det er snarere litt for mange middelmådige låter som tærer på tålmodigheten. Mellom hver lille perle dukker det opp et par mer gjennomsnittlige mid-tempo, tilbakelente og mest behagelige låter som bare stryker varsomt på popmagiens skjøre overflate. Uten Pinbacks siste snert, men til å være produsert på pappaperm er Living Well en hyggelig påminnelse om tilstanden til en artist som aldri ser ut til å tømme sin kreative brønn.

Tom Waits: Used Songs 1973-1980 (Rhino, 2001)
Tom Waits er en magisk låtskriver, en genuin artist, den siste ekte beat-poet og en levende legende. Used Songs er i likhet med Asylum Years (1985) en samleplate som favner over hans tidlige karriere fra årene på Asylum (1973-1980). Det forteller litt om mannens kvaliteter når det er mulig å gjenta en slik samler med godt resultat, uten å repetere altfor mange av låtene.

Waits har alltid rettet mange av sine tekster mot samfunnets dunkle mennesketyper, og gitt presise observasjoner av det andre omtaler som tapere. Horer, alkoholikere, fant og pakk skramles sammen i hans tidvis personlige lyrikk, og danner et rangleorkester som gir liv og farge til hans viser. Used Songs er ikke kronologisk sammensatt, men hopper fritt fra plate til plate, og veksler mellom Waits’ ulike tilnærminger. Fra debuten Closing Time (1973) er det bare en låt (”Ol’ 55”). Allerede her markerer Waits seg som en stilfull artist, dog uten raspestemmen og særegenhetene han senere utviklet. Bohemen Waits viser seg klarere frem på oppfølgerne The Heart Of Saturday Night (1974) og liveskiva Nighthawks At The Diner (1975). ”(Looking For) The Heart Of Saturday Night” og ”Eggs And Sausage” følger en artist på vei fra den entydige singer/songwriter-stilen mot en mer jazzy crooner, og til og med den ru stemmen er i ferd med å sette seg.

Lenken mot jazz forsterkes med Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977). ”Step Right Up” er et heftig samspill mellom Waits’ scatting, Jim Hugharts gromme bass og Lew Tabackin flytende i bakgrunnen med tenorøksa. Med fra Small Change er også den orkestrerte versjonen av ”Waltzing Mathilda”; ”Tom Traubert’s Blues”, noe som får fram den store spennvidden i Tom Waits’ uttrykk.

Utgiver har lagt stor vekt på Foreign Affairs (1977). De klassiske pianoballadene ”A Sight Sore For Sore Eyes”, ”Burma Shave” og Bette Midler-duetten ”I Never Talk To Strangers” viser Waits på sitt mest innsmigrende, som et styggvakkert vrengebilde av Chet Baker. ”Funky Muriel” på sin side er Waits på sitt mest humpende, frådende og spyttende, og er en velsignet motvekt til de nydelige visene. Et av hans mest sentrale album er Blue Valentine (1978). Det er tydeligvis samlerne enig i, da de har gitt plass til fire låter: ”Whistlin’ Past The Graveyard”, ”Wrong Side Of The Road”, ”Christmas Card From A Hooker in Minneapolis” og tittelkuttet. På de to førstnevnte er Waits en uimotståelig alley-cat, akkompagnert av The Beat Generation og hele sitt underlige freakshow, noe som også peker mot hvordan han skulle utvikle seg videre utover i karrieren, som Rain Dogs og Frank’s Wild Years. Fra hans siste Asylum-utgivelse, Heartattack And Vine (1980), er det igjen med heftig skramlejazz og en nydelig ballade i form av tittelkuttet og flotte ”Jersey Girl”.

Tom Waits behersker alle sine stilarter, fordi det er en del av ham selv, og fordi han alltid har gjort det som føles naturlig eller riktig. Han har ikke latt seg fange, verken av seg selv eller av skiftende stilarter og musikalske retninger rundt ham. Han er senter i sitt eget musikalske univers. Denne samleren gir et representativt minne om hvordan Waits var og er som artist, og forhåpentligvis vil den lokke nye lyttere over mot hans originale plater – som vel er meningen bak en litt unødvendig samleplate?

Bjørn Hammershaug

Fanituller & Trolltoner

20/01/201422/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og Svir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir

Unni Løvlid: Rite (Grappa, 2008)
To bilder danner innsiden av det flotte omslaget: Et enslig tre der vi følger røttene dypt ned i grunnen, som om vi ser inn i jorda, et gammelt stabbur som har slitt seg i vinden og svever ut i intet. To bilder til: Et gammelt bestefarsur, og i front, en fugl som liksom spruter ned i marka. Det er altså ikke direkte unaturlig å tolke bildene som symboler på både noe som har graver dypt ned i røttene og noe som sprenger seg vekk fra disse. De vakre bildene er slik noe forutsigbare i all sin symbolkraft, men også talende for innholdet på Rite.

Sist vi møtte Unni Løvlid var det i et gravkammer på Oslos beste vestkant. Vita (2006) – et samarbeid med Helge Sten – tok oss ned i Emmanuel Vigelands mausoleum. Løvlid bør også kjennes som en tredel av det vellykkede prosjektet Rusk, sammen med blant andre Frode Haltli. Hun er fra Hornindal, født inn i en rik folkemusikktradisjon med fagfelt innen hardingfele og sang, og har utdannelse fra Musikkhøgskolen. Akademia og tradisjon, røtter og frigjøring, folkemusikk og samtidsmusikk – det er Unni Løvlids fundament, og sjelden har disse to uttrykkene blitt forent på smekrere vis enn her, på Rite.

Med seg har Løvlid et topplag av dagens musikere som på et eller annet vis alle driver nettopp i dette spennende genreløse, moderne landskap mellom samtid, jazz, folk og elektronika: Helge Sten, Frode Haltli, Hild Sofie Tafjord og Håkon Kornstad for å nevne noen. Sammen med produsent og tekniker Ingar Hunskaar sørger disse for å gi Løvlids sanger en sofistikert, tidløs ramme. Aller best på utrolige ”Bak Vaker Verda”, med sin hemmelighetsfulle hvisken, fromme barnekor, samiske mystikk, lokkende sang og sugende rytmer danner den et komplett bilde av Rites aller sterkeste kvaliteter.

Unni Løvlid har skrevet og komponert alle de 8 sporene, og både i uttrykk og tekstform preges det av hennes tålmodige ’less is more’ filosofi. Ordene er få og luftehullene mange i produksjonen, dette er musikk som både åpner seg i mange retninger og som også skaper åpninger for lytteren. Det må legges til at hennes røst, som alltid, er klar som vestlandsluften, lokkende som seterjenta og forførerisk som Nøkken. Rite er en assosiasjonsrik plate som tar oss ned, som innbyr til – og er mest tjent med – grundig lytting. Slik avdekkes detaljene og rikdommen som aldri er langt unna, eller ikke tilstede i det hele tatt: ”Eg Drikk Din Raude Vin”, platens andre store høydepunkt, består kun av Løvlids stemme, og er en hypnotisk vokalmesse på seks minutter.

Etter en åpning med mye vind, natt, pust og søvn øker dramatikken helt på slutten. I nevnte ”Eg Drikk Din Raude Vin” er det sulten elskov som får boltre seg fritt (’blodtrevlar, slim, fett, hinner, hår, kjertlar’) og i avsluttende ”Portrett” avdekkes en blodig transformasjon (’Brennande løsnar du ditt eige kjøt/i eit trestemt dødsrall’ og ’I mjuke sirklar spyr du blod og vatn’). Det er 18-års grense på slutten her altså, understreket av Lene Grenagers blodige cellostrøk og Helge Stens buldrende lag med støy som får boble helt opp til overflaten. Fra avgrunn til høyeste himmel.

Storm Weather Shanty Choir: Way Hey (And Away We’ll Go) (Musikkoperatørene, 2009)
Storm Weather Shanty Choir er et skue live, og et riktig så morsomt et som sådan. Deres hovedprosjekt, slik det ligger i navnet, er å gjenoppfriske den kystnære sjantitradisjonen, altså tradisjonelle sjøsanger. Med tilhørighet på Vestlandet er dette en stil som vel ligger nærere enn den mer ’rotnorske’ tradisjonsmusikken fra innlandet. Sjantien var ikke lukket inne bak fjell og daler, men seilte sin egen sjø, med saltsprut og gyngende, taktfaste rytmer over vannet. Dens grenser er havets åpne, ikke dalens trange. Framføringen er kraftfull og egnet til å ildne mannskapet til arbeid, ikke svinge seg i solnedgangen.

Slik sjantien har utviklet seg på bøljan blå, er også Storm Weather Shanty Choir et kor i bevegelse. Det er et fornuftig grep når de nå har kommet til sitt fjerde album. De virker å være genuint opptatt av å få frem genrens bredde (motiverende arbeidssanger og mer melankolske frivaktviser) og internasjonale tilsnitt (synger både på norsk og engelsk). Spennvidden gjenspeiles også i både den rike instrumenteringen (dette er ikke et rent kor) og i gjesteartistene (William Hut, Nils Økland, Sigrid Moldestad m.fl.). Resultatet er rik på variasjon og plata er åpen for mange impulser. Den henter ikke inspirasjon fra alle de syv verdenshav, men seiler i atlanterhavstradisjonen av norske, britiske og amerikanske sanger.

Som en anmelder med det ene beinet godt plantet i innlandet, er ikke sjantiene noe jeg umiddelbart får hjemlengsel av. Faderi-faderullandei-sanger kommer, for meg, aller best til sin rett i en livesetting, med skummende pilsnerbrygg i nevene og dertil stigende sangbehov. På plate blir det littegrann enerverende med disse syngende menn som tilsynelatende aldri tappes for energi. Det må samtidig legges til at instrumenteringen er utsøkt platen gjennom, og forhindrer rust i holken. Jeg trives vel så godt sammen med de mer dempede, melankolske sangene. Tolkningen av ”The Maid Of Coolmore” kunne nesten hørt hjemme i katalogen til den skotske indie-folksteren Alasdair Roberts, og deres vakre versjon av ”Shenandoah” stikker seg ut. Her snakker vi umiddelbar gåsehud. Det samme kan sies om snikende ”Whip Jamboree”. En ramsalt sang av den direkte sorten:

Now we’re warping through the docks,
all the pretty young girls on the pier do flock
and there’s me Jinny who I soon shall fuck!

De fikk sagt det, de gamle ulkene. Etter et par måneder i selskap med bare skjeggete mannfolk, fristet nok de dunkle neonlysene fra Liverpools havn mer enn vi i dag kan ane. Dette er naturlig nok et gjentagende tema. En norsk versjon sier vel det samme, dog i mer dannede former:

Så spørger vi kapteinene om lov å gå i land
Og kysse vakre jentene og tage dem I favn
(”Vokt Dig Vel”)

Det er ikke til å komme forbi at sjantiene har en formel som er seg selv lik. Det ligger i dens bruksområder og i det opprinnelige norske genrenavn – oppsang. Vi har å gjøre med en kraftfull sanger som synger noen strofer av full hals, før koret kommer istemmende inn på refrenget. Det mest klassiske eksempelet er selvsagt ”What Shall We Do With The Drunken Sailor”, her i en feiende frisk versjon. Dette kan også gjøres i langsomt gyngende samsang. 8 minutter avsluttende ”Cape Cod Girls” er nærmere vestens leirbål i formen, og med William Hut på vokal og Nils Økland på hardingfele strekker Storm Weather Shanty Choir formen på et vis som lover godt for disse karene. De utviser en solid forståelse av samspillet mellom nyvinning og tradisjon, og denne platen bør åpne dørene for mang en lytter som ikke har noe forhold til denne musikken fra før.

Elisabeth Vatn: Piper On The Roof (Heilo, 2009)
Hvis du har en såkalt alminnelig platesamling hjemme, er vel sjansene relativt store for at sekkepipeplater er i mindretall. For de fleste forbindes nok ikke dette blåseinstrumentet så veldig med kreativ skaperglede, men heller med lettere irriterende gateartister eller parader fra et eller annet skotsk slott med tilhørende buskehatt og rutete skjørt. Altså, noe vi flirer litt overbærende av.

Kom Elisabeth Vatn, og hun vil forandre dette ensidige bildet og bryte ned noen etablerte fordommer. I innleggsheftet minner Vatn om sekkepipas lange og rike historie, som et av verdens eldste (opprinnelig fra Egypt) og i bruk på våre breddegrader fra middelalderen av. Et velbrukt danseinstrument og Sveriges nasjonalinstrument før fela. Hun viser også til at det var en sekkepipe-revival tidlig på 80-tallet, men understreker at det ikke var snakk om noen omfattende bølge. Siden tidlig på 90-tallet har Vatn vært en ihuga fan av sekkepiper fra hele verden. Hennes første ble kjøpt i Makedonia (en guida), og her trakterer hun sine mange svensk varianter som hovedinstrument. Det er altså ikke bare en lang musikalsk tradisjon som forvaltes her, men også en musikkhistorisk verdensarv som strekker seg over mange landegrenser.

Det skal ikke underslås at for den overfladiske lytter, så er sekkepipe et instrument som ikke umiddelbart faller lett for øret. Det er noe med den stoisk monotone lyden som kan virke enerverende, selv om instrumentet er traktert av en virtuos som Elisabeth Vatn. Derfor gjør hun et smart grep ved å hente inn et knippe strålende musikere i blant andre strengmester Geir Sundstøl, gitarist Olav Torget og altmuligmann Gjermund Silset. Sammen med vokalbidrag fra gode stemmer som Niko Valkeapää og Øyonn Groven Myhren. Slik sikres et rikt og variert uttrykk, som hele veien underbygger hovedpersonens rolle. De gir et bakteppe som er like mye afrikansk som keltisk, like mye urnorske folketoner og samisk mystikk som samtidsjazz. Piper On The Roof er tross spennvidden ikke en plate som tar de mest vågale grep, og den seriøse tilnærmingen gir heller ikke de største rom for musikalsk galskap. Vatn skifter også ut sekkepipen, som på flotte ”Reed Poetics” der hun trakterer såkalt ’Meråkerklarinett’, en vellykket fusjon av arabisk blås, tette rytmer, hardingfele, droneboks og lap steel.

Det må også nevnes at Vatn har skrevet det meste av materialet selv, og hun er en interessant låtskriver som også henter fram igjen amerikanske Rufus Harley Jr., den svarte jazzmusikeren som brukte sekkepipe som sitt primærinstrument. I tillegg til hennes bidrag finner vi her en versjon av ”Visa Från Utanmyra”, kjent gjennom Jan Johanson, her i samisk språkdrakt, den tradisjonelle irske ”Danny Du” og den svenske dansemelodien ”Springleik After Troskari Erik”. Elisabeth Vatn har dermed ikke bare tatt sekkepipa tilbake fra det skotske høyland og plassert den i et nordisk landskap, hun har også gjort et solid bidrag til å fornye vårt syn på instrumentets bruksmuligheter.

Jon Faukstad, Hans W. Brimi & Mary Barthelemy: Norwegian Folk Music (JPS, 1979)
I en tid der modernitet, nyvinning og genrebrudd er de fremste hedersord innen folkemusikken, er det ikke mindre viktig å minnes røttene, tradisjonalistene og de lange linjer bakover i tid. En utsøkt mulighet for et slik dypdykk gjøres nå mulig ved at Norwegian Folk Music – fiddle, accordion and flute music from Gudbrandsdalen endelig reutgis på CD av Jon Faukstad og hans JPS Records.

Norwegian Folk Music ble opprinnelige utgitt på LP i 1979 på et amerikansk selskap, og var aldri ordentlig tilgjengelig i Norge. Denne platen gir et omfattende sveip over tradisjonsmusikk fra Gudbrandsdalen og dekker alt fra springleik og bånsuller til gjetermelodier og runddans. Dette er med andre ord musikk som gjerne regnes som det mest urnorske av det norske; musikk fra Ottadalen og Heidalen, de brede dalfører nord i Gudbrandsdalen som er iherdige områder når det gjelder å ivareta eldre musikalske tradisjoner. Takket være blant annet disse bidragsyterne. De tre hovedmusikerne har en rik historie i sitt felt. Jon Faukstad fra Heidal og Hans W. Brimi fra Lom er blant landets fremste traktører på sine respektive instrumenter (trekkspill og fele). Med seg har de den amerikanske fløytisten Mary Barthelemy (senere kjent fra Dalakopa) som flyttet til Glåmos utenfor Røros og har studert musikk fra både sine nye hjemtrakter og Gudbrandsdalen. Barthelemy er altså den fremmede i flokken, men også det viktigste elementet i forhold til å gjøre dette prosjektet til en realitet. Det var via henne at folkedansmiljøet i Madison, Wisconsin kom i nærkontakt med det norske og inviterte troikaen over dammen for en liten turné midt på 70-tallet. Amerikanerne fikk i stand en plateinnspilling i etterkant av ferden, og i forkant av en ny – innspilt i NRK og utgitt for det amerikanske markedet. Det er dette materialet som nå kan høres i nyoppusset tilstand. Dette er folkemusikk i sin reneste og mest trofaste form, men framført av enere i genren som utøver hver tone med en stilsikker eleganse og naturlig letthet som gjør hele platen velegnet som et slags grunnkurs i norsk folkemusikk. Dette kan være et naturlig sted å starte.

I tillegg til det fine innholdet teller det også positivt at JPS igjen har nedlagt så mye ressurser i selve utgivelsen, som virkelig er et lekkert smykke å brodere platehyllen med. Lignende utgivelser fra den amerikanske musikkhistorien tiltrekker seg lyttere fra mange ulike lag. Jeg ser ingen grunn til at Norwegian Folk Music ikke bør gjøre det samme, selv om det sikkert er å håpe på for mye.

Hardingrock: Grimen (Nyrenning, 2007)
Bak prosjektet Hardingrock finner vi en noe sjelden kobling av musikere: Folkemusikk-høvding Knut Buen og svartmetallistene Vegard og Heidi Tveitan (Ihsahn og Starofash), førstnevnte best kjent fra Emperor. Men som denne platen minner om, det er flere sammenfallende momenter i rotnorsk folklore og moderne svartmetall, ikke minst i troen på mytiske vesener og en grunnleggende skepsis til den kristne tro. Trioen har tatt utgangspunkt i kjente sagn om blant andre Fanitullen, Margit Hjukse og Fossegrimen. Musikalsk er dette langt mer enn en renskåren metallplate. Grunnlaget for melodiene finnes særlig i slåttemusikken. Det kommer til syne i rene folkemusikksekvenser, men ligger også til grunn for de mer ’rocka’ partiene. Tveitan-parets tilnærming vitner om både kunnskap og respekt for materialet, og stort sett lykkes de tre i å forene flere stilarter uten å tråkke i de mest opplagte fellene. Men det er spesielt opplesningsstykkene som skaper gåsehud. Underbygget av gysende lydkulisser, djevelens instrument og feltopptak fra omgivelsene, er det her Hardingrock virkelig står fram som et vellykket møte mellom nytt og gammelt.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Taker 12.06.2007

Origami Arktika: Trollebotn (Silber, 2007)
Trollebotn er et både mytisk og reelt landskap. Mytiske Trollebotn ligger på kanten av verden, over de store vannene der tussene og fjelltrollene regjerer. Geografisk ligger Trollebotn idyllisk til ved Seljordshei i Telemark. Her i hjertet av Norge, midt i landet og lukket for innflytelse utenfra, har det vært godt grunnlag for alskens legender og myter. Dette er et område med gode vekstvilkår for underjordiske vesener og overjordisk tro, det er hit Origami Arktika tar oss med på sin helt ferske plateutgivelse.

Origami Arktika er en del av det verdensomspennende kulturnettverket Origami. Denne avgreiningen startet i 1992 med grunnlegger Tore Honore Bøe og Kai Mikalsen (Kobi) som sentrale medlemmer. Sondring (1996) og Vardøgr (2002) er to meget anbefalelsesverdige plater fra denne kanten, begge med røtter dypt nede i norsk folkemusikk, minimalisme, musique concrete og naturmystikk. Dette er alle elementer som føres videre på deres syvende plate. Trollebotn er i første rekke verket til vokalist Rune Flaten, selv med røtter i Seljord. Han tok med seg en blandet krets fra storbyen, blant andre Bjarne Larsen (Salvatore), Kjell Rune Jensen (DEL) og nevnte Mikalsen, til Vesleøy ute i Seljordsvannet. Her blant tusser og sjøormer ble gamle sagn funnet fram igjen og tonesatt i omgivelser som helt tydelig har påvirket det musikalske resultatet.

Låtmaterialet er i stor grad bygget på gamle historier og sagn, ikke minst basert på dikteren Jørund Telnes (1845-92) fra Seljord. Telnes står blant annet bak syklusen om kjempekaren Sterke-Nils (han som løftet steinen som i dag står ved kirken i bygda). ”Sterkenils døyr” følger hans tre siste dager:

U mein er sterk aa stor, han endaa er som høy:
Tidt fe ein liten Bjor ein kjempekar laut døy.

Flaten synger også om ”Guro Heddelid”, en av de rikeste og fagreste kvinnene i Telemark og akk så ulykkelig gift og vuggesangen ”Anna sit heime og tullar fe Baane”, begge signert Jørund Telnes. De øvrige sporene er alle tradisjonelle og lokale folkeviser, stev, skjemte- eller drikkeviser. Trollebotn er med andre solid forankret i Telemark; geografisk, historisk og musikalsk. Teksten er alle skrevet og framført på dialekt, i en noe arkaisk form, men i det informative innleggsheftet gis det oppsummeringer om innhold og bakgrunn. Det styrker inntrykket av dette er et solid og helhetlig gjennomført prosjekt.

Men Origami Arktika har langt fra laget en tradisjonell folkemusikkplate. Trollebottens mytologiske plassering i ytterkanten av verden kan med letthet overføres til musikken. Det er her platen løftes fra å være en lokalhistorisk kuriositet til å selv bevege seg inn i mytenes rike. Det er mystikken og overtroen i legendene og de gamle sagnene som snirkler seg fra bøkene og inn i instrumentene. Origami beveger seg ikke langs allerede utformede spor, men lager sine nye. De forsøker ikke å rocke opp folkemusikken, eller folke opp rocken, men heller å skape stemninger som kler innholdet uavhengig av genre.
Stilen er minimalistisk, intim og trolldomsbindende hypnotisk. Kompassnåla går i spinn, og jeg tenker både i retning av Tinariwens ørkenblues, Pink Floyds mest dempede øyeblikk på Pomepii og amerikansk post-rock. Det bør være unødvendig å legge til at den geografiske bindingen til Telemark dermed for lengst er oppløst, fjellheimen og det bunnløse vannet betraktes både ovenfra og innenfra.

Jeg synes nok Rune Flatens tilstedeværelse blir litt for dominerende. Han slipper ikke helt taket i musikerne, som fint kunne fått større instrumentalt spillerom. Vi bringes hele tiden tilbake til historiefortelleren, da vi av og til heller burde fått lov til å forsvinne inn i skogen for å møte Fanteguten, Haugebonden og de andre inne blant trærne. Men det sparer de til konsertene sine tenker jeg. For Trollebotn griper stillferdig tak og fører deg med inn i skogen. Skogen hvisker lydløst i mørket, det bunnløse vannet ligger urørlig og venter, månen kaster et dunkelt skjær over landet og bare tussenes tasling kan høres rundt hytteveggen.
Opprinnelig publisert på ballade.no 02.11.2007

Gabriel Fliflet: Rio Aga (NOR-CD, 2008)
Dype furer i et endeløst åkerlandskap er inngangsporten til denne platen. Det er et fint bilde, og det er et talende bilde for selve innholdet på Rio Aga. Dette er musikk som graver dypt og favner vidt. ’Musikk uten grenser’ er et noe forslitt begrep som ofte heftes til den like intetsigende termen ’verdensmusikk’. Likevel, det er det grenseløse og utforskende uoppdagede som danner grunnlaget for mye av Gabriel Fliflets virke som artist. Rio Aga er et strålende eksempel i så måte.

Fliflet har lang erfaring som musiker i grenselandet mellom norsk tradisjon og verden utenfor. Allerede midt på 70-tallet i Rimfakse, Fri Flyt, Novogorod og senere Fliflet Hamre. Han er også sentral som vert for andre artister av samme ånd i kraft av å være leder for Folkemusikklubben Columbi Egg i Bergen. Ett fast holdepunkt i hans karriere er en større grad av innflytelse fra østlige enn vestlige tradisjoner, og da særlig musikken rundt Balkan. Dette kommer til uttrykk også på Rio Aga, men her strekker furene seg enda lengre, helt til der elvene møtes og renner sammen til ett. Tore Bruvolls langstrakte gitarklanger på ”Tenkom brun” hensetter også til den amerikanske sørvestens golde sandgrunn, mens Ånon Egelands fele i ”Tenkom blå” drar oss med inn i Carter Burwells filmmusikk i Fargo. Norge, USA, Balkan. Dette er passerens punkter som denne platen slår romslige ringer rundt.

Sjantien ”Ute på havet”, med tekst av Ragnar Hovland, er en flott innledning. ’No har vi vore lenge ute på havet/ute på havet/Ja, vi har trufast fulgt vår skute/Ein gong kjem vi vel i hamn – med vår båt’ hoies det, men fast grunn skal vi ikke kjenne før platen er slutt, da vi skylles i land med det mediterende tittelkuttet. Denne gjengen tar oss nemlig ikke med langs en humpet kjerrevei. Det er de delikat bølger og finstemte vinder som fører oss videre. Det er heller ikke ekstasen eller de store emosjonelle svingninger vi utsettes for. Rio Agas stemningsbilder kommer til oss slik en dyp, rolig elv langsomt søker havet mens den drar med seg innhold fra bredden.

Vemodsstemt og lengtende er platens gjennomgående uttrykk. Slik blir en spretten reinlender (”Reinlender”) og småfyrrige ”Freidige får” mest som kontraster til hovedlinjen. For variasjonens del så er nok slike innspill et pluss, men jeg vil særlig trekke fram mer dvelende øyeblikk som de virkelig verdifulle, ”Tenkom-trilogien”, ”Eg såg det” og ”Fanavalsen” er både storslåtte og vakre.

Rio Aga er en strålende plate som ikke står utenfor, men over geografiske grenser og trange genre, for å vende tilbake til klisjebruken innledningsvis. Den sprenger seg ikke frem med brautende mine. Der den musikalske forståelse og genuine spillegleden som gjør denne til en av de flotteste så langt i år.
Opprinnelig publisert på ballade.no 29.02.2008

Valkyrien Allstars: s/t (Heilo, 2007)
Under Landskappleiken på Lillehammer i 1968 spilte spelemann Odd Bakkerud en versjon av ”Fanitullen” på hardingfele, og det på et vis som fikk en tilhører til å utbryte i vantro: ’Høyr, høyr, han spela på to felu!’ Mon hvordan vedkommende ville reagert hvis hun hadde hørt Valkyrien Allstars for førti år siden! En ting er sikkert, det har skjedd en del innen norsk folkemusikk siden den gang. Majorstuen er så langt unna dalstroka innafor som det er mulig å komme i dette landet. Rett ved landets mest trafikkerte veikryss på den pene vestkant ligger det brune vannhullet Valkyrien pub, eller Valka på folkemunne. Valka er en solid havn i dette hastige og fikse miljøet, en robust oase som åpner dørene tidlig og med tilstrekkelig takhøyde til å romme både kjente mediefolk og øltørste supere av alle slag. Og nå også en folkemusikktrio.

Valkyrien Allstars har gjort Valka til sitt stamsted, møtepunkt og øvingslokale. Litt som Valka er et utskudd på Majorstuen, så representerer trioen et unntak i norsk folkemusikk – men også en framtid. De senere år har miljøet blitt beriket av en rekke unge og uredde utøvere som våger å gå på tvers av det etablerte. Med det bidrar de til å fornye vår musikalske arv og samtidig holde den i live. Det er av uvurderlig verdi. Ikke bare har de tilhørighet i ’stor-Oslo’, trioen bestå av noe så urbant og ufolk som to bæringer! Valdrisen Ola Hilmen blir dermed den nærmeste geografiske lenken til den mest tradisjonelle delen av miljøet. Det passer i og for seg bra, for Valkyrien Allstars er på mange måter to deler modernitet/fornyelse og en del tradisjonsbærer.

Hardingfeletrioen har på relativt kort tid (de tok form i 2004) opparbeidet seg et renommé som forrykende liveartister med tilhørighet i den mer progressive delen av norsk folkemusikk. Vel fortjent mottok de Grappas debutantpris i 2006, der premien var en platekontrakt. Resultatet foreligger nå, og verken juryen, bandet selv – eller publikum for den saks skyld – trenger å skjemmes av resultatet. Tvert om, Valkyrien Allstars viser et teknisk drivende godt band, med bred genreforståelse og moderne uttrykksmåter tuftet på solide røtter.

Den britiske musikkskribenten Simon Reynolds lanserte termen post-rock en gang midt på 90-tallet, som en beskrivelse av artister som benyttet seg av ’rock instrumentation for non-rock purposes’. Noe av det samme kan overføres til Valkyrien Allstars. De bruker opprinnelige folkemusikk-instrumenter (hardingfele) til å skape musikk som ikke har så veldig mye med folkemusikk å gjøre – i hvert fall i tradisjonell forstand. Grunnlaget til mye av låtutvalget baserer seg på slåtter og stev, men trioen bruker dette mest for å søke et eget uttrykk. Skal vi våge oss på å kalle det ’etterpåfolk’?

Sammen med blant andre trommeslager Martin Langlie og bassist Magnus Larsen legger Valkyrien Allstars opp til en vital energiinnsprøytning av en plate, der rock og folkemusikk kommer hverandre i møte på et likeverdig grunnlag. De utfordrer ikke i særlig grad andre grenser, skuer ikke mot mer eksperimentelle spenningsfelt. Med Valkyrien Allstars har de mer lagt et grunnlag for noe slikt senere, de har begitt seg ut på første del av en vei som det skal bli spennende å følge fremover. Men debuten er mer enn godkjent i seg selv. Det mest ’radikale’ enkeltsporet må være Jokkes ”Hvis jeg var deg”, som kan tenkes å være en hyllest til stedet de regner som sitt annet hjem, og som en posisjonering inn mot rocken. Samtidig faller Jokkes drikkevise inn i en rekke av fyll & fanteri-låter:

”Alli meir”:
Eg er full og du er klein
Nå må vi sjå til helvete
og komme oss heim

”Fyll mitt beger på nytt”:
(oversettelse av Lord Byron)
Fyll mitt beger påny! Ti i begerets skjød
er den glede som varmer min sjel med sin glød.
Drikk meg til! – Hvem vil ikke? – Alt skifter vel brått!
Men mitt beger er trofast i vondt som i godt.

Ikke til å undres at trioen er velkommen på Valka! Men her er også Webster Lewis’ ”It’s Your Thing” og Arne Garborgs tekst ”Å gjev du batt meg”. Det er intet å si på spennvidden med andre ord. Det er kanskje et paradoks, men jeg synes faktisk trioen kommer aller best til sin rett på de mest tradisjonsnære sporene; ”Kåfjell”, ”Knepphallingen” og ”Trumpen hass Trond” har rockens glød, men på folkemusikkens prinsipper – og ikke omvendt. Jeg får tidvis en slags følelse av ’Gåte møter Lynni Treekrem’ og noe teatralsk drag på noen av de nynorske vokalsporene. Det er ikke en ettersmak som er å anbefale.

’Folkemusikken er den nye rocken’ meldes det fra utgiveren, som legger til at bunaden er borte. Det er flott at noen utfordrer det etablerte, men vel så viktig er det med unge artister som faktisk tar i bruk vårt eget tradisjonsmateriale, ser verdier i det og i tillegg evner å skape noe eget med det som utgangspunkt. Det er et kompliment som sendes udelt til denne trioen. Valkyrien Allstars har allerede blitt en salgssuksess. Det er ikke bare hyggelig for artisten alene, men hvis den fungerer som en døråpner og brobygger så har platen en verdi langt utenfor seg selv. Alt dette til tross, jeg synes det unge bandet skal få slippe å stå til ansvar for en hel musikkforms fremtid, og håper de konsentrerer seg om å utvikle seg videre med det grunnlaget de her har lagt.

Og neste gang er det bare å kjøre på mer hardingfele – trioen viser at den er både kul og rocka, og det er det gamle hedersinstrumentet som står igjen som platens virkelige vinner.
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.10.2007

Diverse artister: Viser på vandring i Norden – Gijepa pre tradrepa an Lallaro, Dannik ta Sevedo – Songs of the Romany People in Finland, Norway and Sweden. Documentary Field Recordings from Traditional Songs to Rap (2007)

Få folkegrupper er belemret med så mange negative forestillinger som romanifolket. Helt fra de vandret inn i Europa utover i Middelalderen har de vært et jaget, utstøtt og hatet folk. Nazistene forsøkte etter beste evne å radere bort hele hopen under den andre verdenskrig, og Stalin fulgte trofast opp der Hitler mislyktes. Heller ikke vi stolte borgere av Norge har særlig grunn til å slå oss på brystet over mottagelsen romanifolket har fått i kongeriket i løpet av sine 500 år. Fyndord om integrering og mangfold får en viss ettersmak med tanke på hyggelige tiltak som passnekt og tvangssterilisering. Romanifolkets flyktige tilværelse har naturlig nok bidratt til en svak sentralmyndighet, og de har aldri hatt noen sterk samlende politisk kraft til å fronte sin sak. Fremdeles er situasjonen for denne utstøtte folkegruppen begredelig i store deler av Europa, her i Norden er de i beste fall en glemt minoritet.

Romanifolkets kultur er særegen og slitesterk, og den har overlevd alle forsøk på å utradere og kjeppjage selve folket. De siste årene har enkeltpersoner gitt romanifolket et musikalsk ansikt med appell til et bredere lag av befolkningen, som Elias og Veronica Akselsen og Laila Yrvum. Like fullt, deres musikk er lite kjent her i Norge. Med denne staselige utgivelsen er det tatt et krafttak for å endre på dette.

Samlingen av dokumentariske feltopptak fra nyere tid minner igjen om neglisjeringen av egen kulturarv her i Norge. Det er sannsynligvis flere som har førstehåndskunnskap om samlingene til Harry Lomax og Harry Smith enn om norsk tradisjonsmusikk. Appalachene er mer kjent enn Setesdal for de fleste musikkinteresserte nordmenn. Heldigvis er det ildsjeler fra flere felt som forsøker å gjøre noe med dette, blant annet ta:lik, Normann records og ikke minst Etnisk musikklubb og Arne Fredriksen. Han har tidligere stått bak fine samlinger med sjeldne opptak og obskure artister i sin vandringsserie med om romanifolket. For første gang er det nå produsert en samling med romaniartister fra Norge, Sverige og Finland.

Innholdet reflekterer vandrernes mangslungne historie, fra deres indiske røtter og egenartede språk, til ulike grener som tatere (fant, skøyere) og sigøynere. Her serveres dermed både drikkeviser, salmer, bygdeviser med mer, i et salig blandingsspråk og med et vidt geografisk og tidsmessig spenn. Men en del gjennomgående fellestrekk går igjen, ikke minst den mollstemte melankolien og den østlig pregede tonaliteten i sangen som går på tvers av landegrensene.

For dette er i første rekke en dokumentasjon av sang og sangere. Over en periode på fire år har initiativtager Arne Fredriksen arbeidet med å finne, dokumentere og sette sammen denne samlingen. Hovedfokus var denne gang på tradisjonelle romanisanger med mye bruk av egne romaniord. Utfordringene stod naturlig nok i kø i et slikt prosjekt. Avtaler måtte settes lang tid i forveien, sangerne måtte ha dagen for å kunne levere og gamle viser viste seg å ikke være nedskrevet og er i ferd med å forsvinne fra nyere generasjoners minne. Akkurat det siste får være en påminnelse om at det var på høy tid med en slik dokumentasjon. Den nære måten opptakene er utført på gir et autentisk bilde av sangtradisjonen og underbygger sangenes funksjon for fellesskapet, som samlingspunkt rundt leirbålet på campingplassen.

Den musikalske bredden kan illustreres med spennet mellom de gamle, tradisjonelle romanisangene på rene vokalspor og frem til moderne rap. ”Hårda minnen lever kvar” av Malik Faltin-Fredriksson aka Tattarprinsen står som eksempel for moderniseringen også i dette miljøet; en raplåt med urbant lydbilde, men også med den tilstedeværende melankolien og en åpen selvbevissthet rundt egen bakgrunn og sitt folks historie: ’Hårda minnen lever kvar bland et folk som har gömts nästan tömts på all sin kultur blev behandlad som odjur’.

Tattarprinsen gis god plass på CD2, og vitner om en sikkert nødvendig utviklingsprosess også på det musikalske feltet for å være relevant og levedyktig. På samme plate er det dessuten en relativt omfattende presentasjon av svenskene Lenny Lindell og Ralf Novak Rosengren, som står som mer moderne visetrubadurer i den svenske sangtradisjonen. De svenske artistenes bakgrunn er best dokumentert i innleggsboken som følger platen, og det er litt pussig at det samme ikke gjelder for de to andre landene.

Tradisjonssanger fra Finland og Norge gis størst plass på CD1. Finland i første rekke gjennom Hilja Grönfors, mens det fra norsk hold serveres viser fremført av blant andre Kent Johan Hallman, Walter og Karl Willy Johansen og Hjalmar Oliver Karlsen. Sangene deler et visst slektskap med folkemusikken, stev og skjemteviser for eksempel, men med en egenartet vri og utforming. Utvalget er kanskje ikke foretatt i kraft av at alle er like store sangere eller unike kunstnere, det sier historien dessverre lite om for de norske bidragene, men som formidlere av noe helt uforfalsket og ektefølt skinner de likevel som fortolkere av sin kulturelle historie og sitt folks bakgrunn.

Det er for øvrig en glede å meddele at innpakningen står i stil med det musikalske innholdet, noe som understreker den dokumentariske verdien av denne utgivelsen. I tider hvor ulovlig nedlastning stikker kjepper i hjulene for selskapene, må noe av løsningen være å presentere utgivelser i en form som innbyr til kjøp og bevaring. Med unntak av noe svak billedbruk bør denne boksen i bokformat tilfredsstille alle behov for den dedikerte platesamler og fornemme estetiker. Dette er en nødvendig utgivelse fra vår egen kulturarv som for mange nok vil fremstå som både fremmed og ukjent men som ikke desto mindre er en del av vår egen.

Opprinnelig publisert på ballade.no 07.12.2007, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug

American Wilderness: Homeland Hymns & Acid Evangelism

18/01/201416/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

We need the tonic of wildness. At the same time that we are earnest to explore and learn all things, we require that all things be mysterious and unexplorable, that land and sea be indefinitely wild, unsurveyed and unfathomed by us because unfathomable. We can never have enough of nature.
Henry David Thoreau

Daniel Johnston: The Early Recordings Volume I (Dualtone, 2003)
Daniel Johnston kom til verden i 1961, til en strengt kristen familie som snart flyttet fra Sacramento til West Virgina. Sønnen fant seg ikke særlig vel til rette der, og tilbragte mye og stadig mer av tiden i familiens kjeller. Her begynte den unge aspirerende kunstneren å skrive og spille, særlig inspirert av The Beatles hadde han en drøm om å bli popstjerne (han begynte å spille inn eget stoff da han skuffet fant ut at han ikke kunne synge). Han blir nok heller aldri noen ’stjerne’ for de fleste, men Johnston har opparbeidet seg solid kred blant sentrale artister innen den mer alternative scenen og nyter stor respekt blant både artister og et voksende publikum. Han har samarbeidet med størrelser som Jad Fair, Sparklehorse og Okkervil River, mens fans som Built to Spill og Yo La Tengo tidligere har tolket hans låter.

To kassetter ble spilt inn og gitt ut i årene før han flyttet til Austin, titulert Songs Of Pain og More Songs Of Pain. Grunnlaget for Johnstons merksnodige karriere begynner altså her, med dette materialet fra 1981-1983, som nå er tilgjengelig på CD. Lydkvaliteten er som man kan vente av 20 år gamle kassettopptak, men all støyen, utydelige feltopptak og båndsnurr forsterker bare varmen i sangene hans. Johnston har en boblende, kvekkende stemme som tærer på tålmodigheten til tider, og hans hamrende saloon-piano kan også bli over the top. Det gjelder særlig More Songs Of Pain (med noe masete låter som ”You Put My Love Out The Door”, ”Follow That Dream”). Men det er ikke nødvendig å høre på begge platene sammenhengende, og uansett hersker det ingen tvil om at mannen tidlig fant en egen stil med et godt utviklet øre for klassiske popviser, ja riktig så fengende til tider (”Joy Without Pleasures”, ”Wicked World”). Styrken ligger likevel i hans ærlige og åpne tekster. Med en naivistisk uskyld beretter Daniel uten blygsel om den fryktelige skuffelsen han følte da den store kjærligheten ikke viste interesse og heller stakk av med en begravelsesagent (a capella-låten ”My Baby Cares For The Dead”), skravler om lokale potheads (’you say that you are happy and that you like stormy weather, I think that you’re just dumb and you don’t know any better’) eller hilser hjemstedet i ”Wild West Virgina” (’well I don’t like John Denver, but I always come back to those rolling hills’).

Alle låtene er Johnstons egne, med unntak av en sår utgave av Beatles’ ”I Will” og en skakk versjon av Bacharach/David sin ”You’ll Never Get To Heaven”, og de oser av et ungdommelig overskudd som fortsatt får opptakene til å leve. Når man hører på Daniel Johnstons gamle låter, så er det ikke vanskelig å tenke seg at artister som Sparklehorse, The Microphones, Sentridoh og Devendra Banhart også har gjort det samme. Han er en innflytelsesrik artist, og disse platene viser hvorfor. The Early Recordings Volume 1 er heldigvis påkostet et strøkent cover med mange av Johnstons egne tegninger, en lengre artikkel av Louis Black (fra The Austin Chronicle) og en kort hilsen fra Butthole Surfer Paul Leary. Han setter de rette ordene på Daniels musikk når han skriver: ’I thought my band was way out there, but Daniel Johnston was way out there’. Det blir ofte gjort et poeng av Johnstons mentale problemer, om hvordan han begynte å miste grepet for alvor etter å ha droppet syre (visstnok på en Butthole-konsert) og at han fremdeles bor hjemme hos sine foreldre. Disse opptakene minner om hvor fokus bør være. Daniel Johnston er først og fremst er en høyst original låtskriver/vokalist og en fantasifull og ærlig tekstforfatter. I en tid der Idol-stjerner og annet rask kaller seg artister er det på sunt å bli minnet om at det finnes de som vrenger sjelen sin når de synger. Velkommen til Daniel Johnstons verden.

Butthole Surfers: Humpty Dumpty LSD (Latino Buggerweil, 2002)
Texanere har nå alltid vært noe for seg selv. Av de mange mentalt tvilsomme tilfellene fra staten er Butthole Surfers et lysende eksempel på hvordan kombinasjonen av for mye barne-tv, dårlig syre og kjedelige forsteder kan slå ut i spenstig retning. Allerede på deres selvtitulerte debut (også kalt A Brown Reason To Live, 1983) og dens etterfølgende liveutgave (Live PCPPEP, 1984) lot Gibby Haynes. Paul Leary & co galskapen strømme uhemmet fra sin base i San Antonio. Herlige låter som ”The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave” og ”Hey” fungerer fortsatt glimrende i gode lag, og skaper artige scener på ethvert mentalt ustabilt dansegulv. Jeg er vel ikke akkurat alene om å mene at Butthole Surfers hadde sin storhetstid på midten/slutten av 80-tallet. Da kom klassikere som Locust Abortion Technician (1987) og Hairway To Steven (1988) som noen av periodens mest skrudde skiver innen alternativ gitarrock. Sammen med band som Pixies, Jane’s Addiction, Hüsker Dü og Dinoasur Jr. gjorde Butthole 80-tallet til en god tid for oss som likte den slags. Nedturen startet med Pioughd (1991), deres første på et større selskap, og med et lite unntak av Independent Worm Saloon (1993) har de ikke klart å etterleve den voldsomme kreativiteten som finnes på de tidligste utgivelsene.

Humpty Dumpty LSD består av kjente og ukjente opptak i perioden 1982-1994, heldigvis med hovedvekt på 80-tallet. Latino Buggerweil har gjort slett arbeid med selve utgivelsen, her er det lite info og en rotete låtrekkefølge, men når den skuffelsen har lagt seg kan man nyte selve innholdet. For det første er lyden av topp kvalitet, all opptakene er remastret fra de originale mastertapene. Selve låtene er også interessante, her er det både glemte studiospor, hjemme innspillinger, øvingslåter og kutt fra diverse samlere. Det sier seg selv at innholdet spriker, og igjen får vi bevist at bandet nådde toppformen i perioden 1985-1988.

Selv om Butthole Surfers i sine barneår var et rent punkband (”Just A Boy”, ”I Hate My Job”, begge fra 1982 og ”Concubine Solo”, 1983) utviklet de seg raskt mot noe helt eget. Her får man anledning til å følge utviklingen fra prompelåta ”Night Of The Day” (1983) fram mot dagens mer polerte uttrykk. Fra 1985 kan vi høre opptak fra innspillingen til Rembrandt Pussyhorse (”Perry Intro”, ”Hetero Skeleton”), og disse kunne vel fortsatt ligget i studio. Sjekk heller ”I Love You Peggy” og ”Eindhoven Chicken Masque” fra samme år som er noe av det streiteste bandet kunne være på den tiden, og som viser at de tidlig begynte å skrive gode låter. Blant høydepunktene finner vi også ”Day Of The Living Dead” (1987), som er en tidlig utgave av ”Jimi” fra Hairway To Steven (den med jenta som engstelig roper ’oh daddy, daddy’) og ”One Hundred Million People Dead” fra samme år. Fra ’87 er det også tatt med to hjemmeinnspillinger kalt ”Space I” og ”Space II”, som eksempel på snåle og vridde instrumentale låter ganske langt unna ordinær rock, og nærmere det som må være lyden av en bad trip. På åtte minutter lange ”All Day” har de fått med seg en annen weirdo, Daniel Johnston på vokal, og resultatet er en skikkelig støyende psykedelisk syresaus i god Butthole-tradisjon. Mange husker sikkert deres ”Earthquake” på hyllestskiva til Roky Erickson (apropos gærne texanere). Fra nyere tid er det ellers gjort rom for kun to låter. Det er ”Ghandi” (1992) og ”Dadgad” (1994), begge hentet fra øvingslokalet. Førstnevnte er en skummel sak, mens avslutningssporet faktisk er en sjarmerende, instrumental poplåt.

Dette er et fint gjenhør med gamle helter, og som Gibby Haynes en gang uttrykte det: Hvis du spiller denne platen baklengs kan du høre det skjulte budskapet: ’Satan, Satan, Satan!’ Ya bet.

Animal Collective: Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished/Danse Manatee (Fat Cat, 2004)
Animal Collective tok form en gang på slutten av 90-tallet, består av fire barndomsvenner fra landsbygda i Maryland og er nå etablert i Brooklyn. Med sin fjerde plate, Here Comes The Indian (2003), har de for alvor skapt vibrasjoner i undergrunnen. I forbindelse med denne var tiden dermed moden for å gjenutgi deres to første plater, som kan være tøffe å få tak i, samlet på en dobbel CD.

Og her er det mye rart å kose seg med. La oss starte med CD1. Spirit They’re Gone, Spirit They’ve Vanished ble spilt inn i 1999 og opprinnelig utgitt på CD i 2000. På denne tiden var Animal Collective bare en duo, og her er det Avey Tare som gjør det aller meste (synger, spiller gitar, piano, synth og leker seg med båndspilleren), mens Panda Bear krediteres med slagverk. Dette er den mest konvensjonelle av de to når det gjelder låtstrukturer og melodiføring, men befinner seg et stykke unna det vi kan kalle ’ordinær pop’. Blant psykedelisk frisinn og støyende skurr lager dyrekollektivet noe som kan beskrives som elektronisk folk med en skrudd vri. De pakker inn sine tidvis vakre viser, ofte basert på piano og akustisk gitar, med både fuglekvitter og feedback. Lyder som illuderer klokker, harper og fløyter svever hele tiden omkring i lydbildet. Det kan høres ut som om disse guttene har tilbragt barndommen innelukket med en bunke skiver fra 60-70-tallet (Love, Syd Barrett, Beatles, The Soft Machine) og en del hallusinogener før de storøyde har blitt sluppet løs på 90-tallet. Deres musikalske hage består ikke bare av vakre blomster men også en del ugress som gjør det til et mangslungent oppholdssted for den som liker å rote rundt i den type landskap. Jeg har i hvert fall ikke noe imot å være med på lukingen.

I tid varieres det fra minuttkorte snutter (”La Rapet”) til 12 minutter lange ”Alvin Row”, og platen preges i sin helhet av en ’alt går’-holdning. Det kan tidvis bli både noe ufokusert og sprikende. De ti låtene har en samlet spilletid på drøye 60 minutter der slett ikke alt er like vellykket, men mellom en del rør finner vi musikk som etterlater seg spor. La meg illustrere med tre av de bedre: Hvis Mercury Rev skulle gitt ut sin neste plate på Mego kunne de sikkert skapt den typen vemodig rotepop glasert med knitrende støy som vi hører på åpningssporet. ”April And The Phantom” kunne vært tatt opp på en åpen jamsession med Ween cirka Pure Guava sammen med David Bowie, mens de på ”Alvin Row” går ut som et frijazz-ensemble som raskt ombestemmer seg og forsvinner opp i mer luftig lag på sitt lappete teppe. På vei mot gudene-vet-hvor.

Danse Manatee ble spilt inn i 2001 og utgitt i et begrenset opplag på 1000. På dette tidspunkt var de vokst til en trio og fått med seg Geologist på vokal, synth, minidisc og diverse former for elektroniske duppedingser. Flere låter og noe kortere spilletid til tross, dette er ikke en enklere tilgjengelig plate. Tvert imot. Her brytes låtstrukturene mer ned og Animal Collective fremstår som et enda mer eksperimentelt band med vekt på elektronikken, mystiske stemninger og improviserte, halvgode ideer. De har en barnlig glede over oppdagelsen av enkelte snåle lyder, en sjarm med de surrete innfallene som hever enkelte partier, men i det store og hele blir det litt for mye søvnig messing og spaca bjellerasling som ikke åpner mine indre dører, for å si det sånn. ”Meet The Light Child” med sine 8 minutter er lengre enn de fire første låtene tilsammen, som alle er utsnitt fra normalitetens ytterkanter. Og det gis ikke ved dørene utover på en plate som heller mer mot David Grubbs, Gastr Del Sol og Fennesz enn tidligere nevnte referanser. Det er litt for mange slike løst sammensatte underligheter her, som tilsammen gir et inntrykk av at trioen forsøker å distansere seg fra sine kilder, men at de i sin streben ikke helt lykkes med å skape noe eget som holder vann. Eller at de egentlig bare gir faen. Danse Manatee er like gjerne en prøvelse som en åpenbaring – men det er det jo også noen som foretrekker.

Dette er på mange måter lyden av et uferdig eller prøvende band, særlig virker det slik på sistnevnte utgivelse. Det er ikke selve låtkvaliteten som bør trekkes fram, til det er resultatet for sprikende, men like mye nysgjerrigheten og frihetstrangen som preger trioen. De spiller gjerne på det uventede, og evner faktisk å overraske. Ikke verst bare det for et rockband i 2004. Men med tanke på at de har gitt ut bedre ting senere er ikke denne doble samleren det beste stedet å starte.

The No-Neck Blues Band: Qvaris (5 Rue Christine, 2005)
Når den moderne frifolkens historie skal oppsummeres en gang i nær framtid, eksemplifisert med kun én låt, så kan ”The Doon” tjene som et representativt valg. Den er genremessig fokusert og tidsmessig komprimert i all sitt sirkulære messende mosekledde forlokkende åndemanende sende-fredspipa-rundt-tempo. No-Neck Blues Band, det fineste hvite bandet fra Harlem, dveler ikke for lenge over dette temaet, de har delt inn platen i 11 spor, og går snart opp i en langt mer formløs tilstand. Qvaris-temaet som går igjen flere ganger og ”The Caterpillar Heart” er for eksempel litt for lange seanser, med Romlinganes høye toneleie, mye rasling og gnikking, plutselig saksofon, indiansk voodoo og midt-østen-mystisisme i skjønn forening. Det er den landlige og improvisatoriske mystikken som preger første halvdel av Qvaris. Rent ut skummelt, men ganske innbydende på samme tid; vanskelig å høre på, vanskelig å legge fra seg.

Etter en liten evighet i jakten på de flyktige åndene er det befriende å bli slengt ut i ”Boreal Gluts”, som har en langt mer offensiv sprut, som Captain Beefheart i en dropout boogie med surf-twang. Platens mest freaky øyeblikk er ”Dark Equus”, som bringer oss langt inn i den utemmede og ville jungelen med sine dyreimitasjons-skrik og en framtredende Black Dice-lignende panikk. Trekkes frem må også lange ”Lugnagall”, med dunst av gammel psykedelia, wah-wah-gitar, orgel og funky, retningsbærende rytmer er den en kollektiv frihetsdans som tar oss opp til ekstasen på en god dag. Det er en glimrende måte å avslutte en plate som tar oss langt og lengre enn langt, av et band som holder på sin opprinnelige grunnholdning – hva nå enn det kan være.

Det hemmelighetsfulle kollektivet av en 7-8 individer er ingen noviser i gamet. Drøyt ti år ut i karrieren framstår de som mer nysgjerrige og søkende enn noensinne. Oppfølgeren til ypperlige Sticks And Stones…, deres første studioalbum, ble utgitt i en fancy treboks på John Faheys Revenant i 2001, og Intomancy som kom i 2003 er mindre raga-preget og mer basert på underfundige meditasjoner av fri-improvisatorisk art. Om det virker som et løfte eller en trussel er jeg ikke helt sikker på selv en gang. Men at Qvaris inviterer på en utfordrende ferd må være helt klart. Jeg digger det i hvert fall.

Dark Meat: Universal Indians (Cloud, 2006)
Dark Meat er en sterk gumbo sammensatt av Neil Young/Crazy Horse, Stooges og Albert Ayler, krydret med saftige Memphis-blåsere, en klype country og soul og tilsatt en solid porsjon sørstatsrock. Umulig? Neida, ikke for denne gjengen. Det som i utgangspunktet er en kvartett med svoveldryppende vokalist Jim McHugh (tenk Mick Jagger, Captain Beefheart) i front, har est ut til en gedigen hjord med base i Athens, Georgia. Av de 20+ medvirkende kjennes navn fra blant annet blomsterkollektivet Elephant 6 og Summer Hymns. Men det er ikke psych-popen som først og fremst dyrkes her. Med et 7 minutter langt frihetsrite åpnes portene til en ganske så bemerkelsesverdig plate, der særlig den kraftfulle horn-seksjonen spiller en sentral rolle, og bidrar til bandets egenart. Alle spiller samtidig, som det må briste eller bære, og med voldsom iver og energi. Tidvis renner det litt over i heseblesende kakofoni, men den glorete gjengen har likefullt endt opp med en smittende musikkfest der tuba og ølbokser(!) spiller en like viktig rolle for sluttresultatet.

Universal Indians blir aldri forutsigbar; her kan fordrukken country gjerne møte håndspåleggende gospel dypt nede i en grøfterenne, mens didgeridoo og hillbilly-fele overkjøres av et hoiende brassband på vei til Mardi Gras. På den avsluttende låten, mulig kandidat til årets tittel med ”There Is A Retard On Acid Holding A Hammer To Your Brain” messes den gjentagende linjen: ’It’s your life and you hate it, but it’s your life just the same’ mens Babels tårn blåses i tusen knas – og med det oppsummeres egentlig hele Universal Indians ganske presist.

Psychic Ills: Mirror Eye (The Social Registry, 2009)
Respekt til et band som åpner en skive med en ti minutter lang syretripp med eim av persiske tepper og røkelse. Det setter stemningen for de tre kvarterene som utgjør New York-bandets andre plate. Mirror Eye er i sin helhet hallusinerende, røykbelagt og mystisk. Her er mye ’inner space’, indisk åndelighet, spaca jammer og slikt, men med et rytmisk, medrivende groove som bidrar til en kontinuerlig rugging under lytting.

’The more it succeeds, the more it fails’ står det skrevet inne i omslaget. Det er et sitat av Alan W. Watts, som var en kjent britisk filosof i forrige århundre. Watts var dypt interessert i østlige religioner og asiatisk filosofi, som han gjorde tilgjengelig for et vestlig publikum. Han var også interessert i ulike former for sinnsutvidelse, og eksperimenterte tidlig med LSD. I en av sine titalls bøker om psykedeliske droger, The Joyous Comology, leverte han blant annet det praktfulle sitatet, som kanskje like gjerne kunne vært brukt her: ’When you get the message, hang up the phone’.

Psychic Ills ’gets the message’, tror jeg, men Mirror Eye er beviset på at de ikke har hengt på røret. Tvert imot, de legger det av og setter på høyttaler slik at vi kan del i deres psykedeliske reise. Den nevnte innledende ”Mantis” er med sin ragakraut særlig egnet til selvhypnose, noe bandet ikke vender tilbake til før på jevnlange ”I Take You As My Wife Again”. Her møter Kraftwerksk disiplin og løselig jamming, minimal techno og shoegaze. Det er særlig disse to sporene – som altså utgjør over 20 minutter av platen – som er de virkelige øyelukkerne. Se også opp for gyngende ”Fingernail Tea”, platens mest umiddelbare og ganske så ’streit’ (hvis man synes Hair & Skin Trading Co. og Spacemen 3 er det). Mellomsporene er både noe uforløste (”The Way Of”) og mer som stemningsskapende bindeledd å regne.

Mirror Eye er vel ikke direkte sunn musikk, ei heller spesielt nyskapende, men for en kveld i sofamodus så er den et perfekt tonefølge. Etterpå kan du åpne øynene og gå til drømmeland.

Wooden Wand: Harem Of The Sundrum & The Witness Fig (Soft Abuse, 2005)
James Toth driver til daglig sitt avantfolk-ensemble Wooden Wand And The Vanishing Voice. De har i mange år og med en lang rekke utgivelser beveget seg i skogens ytterkanter. Når Wooden Wand himself skal debutere som soloartist er det dermed noe overraskende at det skjer i en mer konvensjonell form. Harem Of The Sundrum & The Witness Fig er mindre snål enn tittelen antyder. Dette er en plate som rusler godmodig mellom stier Will Oldham tråkket som Palace Brothers, Beck på sitt mest innadvendte, og med milde hint av Devendra Banhart sin mer psykedeliske verseform. Etter sigende ble den til mens Toth var i Los Angeles, og søkte lyden av det han kaller ’the other California sound’. Med David Crosby, John Phillips og Gene Clark i bakhodet vandret han åsene i Hollywood og langs strendene for å søke åndelig inspirasjon. Selv om han ikke tangerer de gamle mestre, så har han endt opp med noe som står godt på egne bein. Det er ikke spesielt vanskelig å se for seg James Toth sittende på stranda med gitaren på fanget, plukke fram melodier som flyter inn fra Stillehavet en sen sommerkveld. Det er noe mildt og vennlig over denne platen, den bærer en sedat stemning som passer godt til kvelder med lite annet gjøre enn å sitte rolig og telle ildfluer og passe på stjernene. Dette er i hovedsak en helt akustisk affære, kun elektrifisert av en gitar og med selskap av noen som korer litt enkelte steder. Lyden er like sprukken som Toths vokal, og angir også et velvillig forhold til 30- og 40-tallets fjellsangere og blueshelter fra sør. Toth søker og lykkes med sitt ’tidløse’ uttrykk, men har i gleden over å ha funnet ’the other sound’ glemt å skrive låter som står seg helt til solen står opp og det er på tide å legge seg.

Wooden Wand And The Vanishing Voice: L’un Marquer Contre La Moissonneuse (Three Lobed, 2005)
James Toth har bakgrunn fra Golden Calves, som blant annet ga ut en plate sammen med Sonic Youths Thurston Moore i 1999. Som Wooden Wand And The Vanishing Voice fortsetter han sin musikalske reise inn i psykedelisk improvisasjon. I tråd med mange av dagens åndelige frifolk-navn virker også de å være mer som et løst oppbygd kollektiv av diverse skapninger, de har en bråte (seriøst, en bråte!) CD-R, vinylsingler og kassetter bak seg og hengir seg til en stil som slett ikke kan genrefestes til noen konkret retning. Men Wooden Wand tilhører den fjernere delen av skogsgalaksene, en slags form for avantgarde americana, og etter oppstarten i Brooklyn har de passende nok funnet hjem et eller annet sted i Tennessee.

L’un Marquer Contre La Moissonneuse er en proper CD, gitt ut av Three Lobed (som har utgivelser av blant andre Tarentel, Rachel’s, Six Organs Of Admittance og Bardo Pond på samvittigheten). Den består av fire spor, der ”Bloated Moray Elk” (25 minutter) og ”White Fungus Bird’s Nest And A Moon Pie” (15 min.) utgjør hovedstammen. Stikkord: Rare lyder, dvelende droner og jambaserte ragas; ’countrified acid evangelism and wordless rural ritual’ som plateselskapet Volcanic Tongue så treffende har beskrevet dem.

Åpningen ”White Fungus Bird’s Nest” bringer oss umiddelbart til et bortgjemt, eventyraktig landskap. Litt som Boxhead Ensembles ishavsknirkende ambiens, bare at her møter vi lyden av stubber og morkne trær, vindsus og glemte skogsriter. Noen slurper fra en kilde. Et stort dyr brunster i brynet. Instrumentene stemmes mens de spilles og en generell følelse av frihet, både musikalsk, mentalt og sjelelig blir nærmest påtrengende. Men som så ofte, fra det som i utgangspunktet virker usammenhengende og meningsløst, bygges det opp og sammen, både i intensitet og fasthet. ”White Fungus” blir både tiltrekkende og suggererende ettersom formen setter seg blant de involverte. Et brudd etter 10 minutter frigjør rytmen, og de siste minuttene er bare rent ut skumle.

”Bloated Moray Elk” er den lengste delen. Den åpner prøvende med gnikkende buer, tåkelyder, skraping med noe kjeler og spann, og noe tilfeldig spinkel gitarplukking. Etter en ti minutters tid klarner det opp, der gitarene trer frem fra skyggen med tydeligere melodilinje. Noen pinner og kvister skaper en form for rytmisk ballast, gir det hele et visst fundament, og sammen akselerer skogsmennene både i volum og intensitet. Rytmen øker i takt med de skarpere og tettere gitarklangene, en messende vokal sneier forbi, men opp til et visst punkt stopper det litt opp. De tar ikke låten opp til et høyere, ekstatisk nivå, slik for eksempel Sunburned Hand Of The Man kunne funnet på det, de har havnet inn i sin egen trance.

Ved siden av disse to omfattende stykkene med improvisert weirdness, dukker lille ”Counterfeit Kingdom” opp. Det er en tilnærmet ordinær lo-fi låt, som noe Lou Barlow eller Mt. Eerie kunne stelt i stand under kummerlige forhold. Pent, men drøyt skeivt. Halvannet minutt lange ”Windflower” tar oss med ut av skogen og opp i verden igjen i form av en slags naiv a capella do-re-mi. Det er en merkelig avslutning på en plate som langt fra kan kalles konvensjonell. Likevel, under de rette omstendigheter vil jeg tro at hvem som helst kan finne på å tilbe L’un Marquer Contre La Moissonneuse som veien inn i det hellige. Vel. Ikke hvem som helst.

Festival: Come, Arrow, Come (Language Of Stone, 2008)
Festival er søstrene Powell (Alexis og Lindsay). De holder til Brooklyn, men i likhet med så mange medsøstre og -brødre av i dag, er deres uttrykk fundert lengre ut på landet og lengre tilbake i tid. Med debuten Come, Arrow, Come utgitt på Espers-relaterte Language Of Stone er det heller ikke unaturlig å sy tråder fra moderne amerikansk folk-psykedelia til britisk hedenfolk. The Powells er likevel mer enn en forenklet og minimert utgave av Espers, selv om et kutt som ”Return” hadde hørt fint hjemme et sted mellom deres to plater. De spenner videre enn som så, og noe av det viktigste å legge merke til er duoens fabelaktige vokalharmonier som de spinner mye av sitt uttrykk på, faktisk ikke helt ulikt naboene i Grizzly Bear eller de mer framfuse Animal Collective på andre siden av gata. Med sine liflige kildevannsrøster som bærende element blir det myke helhetsinntrykket bevart hele veien. Lett dandert akustisk instrumentering og finornamentert låtskriving besørger en plate som favner vidt og berører mildt.

Det er ikke vanskelig å bli mo i knærne av old-timer bedhussangen ”Fair And True”, som åpner porten til en plate med mange bærende kvaliteter av rituell mosefolk, wicca-tro, akustisk skjønnhet og hellig allsang. I løpet av 28 minutter og 10 korte låter får Festival i første rekke presentert seg. De legger ut åte til seg selv i mange retninger, og det blir ikke minst spennende å se hvor de beveger seg etter denne fristende smakebiten.

Forest Fire: Survival (Catbird, 2008)
’I’m living for what’s on my mind’ gnager Mark Thresher småsurt et sted på Survival, som et annet avkom av Will Oldham. Påfølgende låt er et sveip innom kjelleren til Velvet Underground, raskt avløst av noe yndig pastoral urbanfolk. Åpningen høres ut som et kollektiv av overvintrede sen-hippies som akkurat har våknet i glenna hvor de har tilbragt de siste månedene, som griper instrumentene foran frokosten og lar også denne dagen gli hen i allsang og gruppekos.

Det bør dermed være ganske klart at Forest Fire rir på flere hester, men de beveger seg aldri langt fra regnbueranchen (platen er innspilt i Oregon, omslaget viser soverom/studio hjemme i Brooklyn). ’Homeland hymns’ kaller visst kvartetten selv det de holder på med, og det er en helt høvelig betegnelse. Deres sparsommelig arrangerte og sårbare folk-psykedelia bør vekke interesse hos dere som holder band som Castanets og Skygreen Leopards høyt. Selv om jeg ikke blir heeelt fra meg av begeistring for Survival, til det er den litt for sprikende og ujevn, treffer de en nervestreng på flere av låtene. Sjekk særlig ”Fortune Teller”, som med litt mer ork kunne utviklet seg til en liten schlager. At de har brukt 8 måneder på å fullføre Survival sier vel mest noe om arbeidstempoet til bandet, men Forest Fire føyer seg inn i rekken av lovende villmarksband fra storbyen.

Ill Lit: WACMusic (Badman, 2002)
’She stepped out of a doorway on 86th Street
startling me badly, and softly spoke
a word that might have been my name –
a pretty fourteen-year-old maybe, in black denim’

Slik starter diktet ”Encounter 3 A.M.” av den prisbelønte poeten Franz Wright, hentet fra samlingen Ill Lit. Wright er en moderne realist som gjerne knyttes til temaer som paranoia og isolasjon i en mørk verden. Boken kan hermed anbefales som lesning mens man har bandet av samme navn på anlegget. Ill Lit, bandet, er i første rekke Daniel Ahearn og Melanie Moser, i tillegg er en rekke etternavn kreditert som bidragsytere. Mest kjent er vel produsent Dylan Magierek; han styrer Badman Recordings og har tidligere jobbet med blant andre Erlend Øye, Mark Kozelek og Paula Frazer.

Selv om Ill Lit berører noe av den samme tematikken som Franz Wright, så aner jeg ikke om de kjenner til boken, jeg vet faktisk ikke stort mer om dem enn at de er to Brooklyn-baserte artister som nå bor i Los Angeles. Det har da heller ikke så stor betydning, det er som alltid musikken som teller. WACMusic that is, som ser ut til å stå for We Are Country Music. Det er det også til en viss grad, men langt unna den som kommer fra Nashville.

Ill Lit tar sine akustiske folkeviser inn i en toybox bestående av rytmer, radiosignaler, feltopptak, skurr og støy og blippblopplyder. Her inne klipper og limer de alt sammen på nytt med en barnslig iver, og når de kommer ut så har de med seg en småskev, sammenlappet samling låter som så vidt står oppreist på egen hånd. Skjørt og hjemmelaget makkverk vil sikkert puristene le hånlig – vakkert, ektefølt og naturlig sier vi som også gjerne nyter vår dose Grandaddy, My Morning Jacket og Sparklehorse i ny og ne. Deres største sjarmoffensiv mot countryfolket finner vi i den delte vokalen mellom Ahearn og Moser, de to skaper en harmonisk og stødig motvekt til lydteppet som flakser rundtforbi. På ”Here’s To Rescue” (der en spilledåse med ”New York, New York” pludrer og klunker i bakgrunnen) og ”Options” (med en finte til ”Over The Rainbow”) lykkes de til fulle å mikse tradisjonell låtskriving med fikse innfall, og dermed skape sin egen form for WACMusic. De er ikke fullt så umiddelbare som nevnte Grandaddy eller Sparklehorse, men bevares, dette er ikke bare et originalt forsøk på å smelte sammen electronica og lofi-folk/country, det er en høyst vellykket plate som ikke bare står av seg selv, men som også vokser etterhvert som man blir kjent med den.

Når tonene av skjønne ”I Would Be True” svinner hen så kan man fullføre ”Encounter 3 A.M.”, bla om til neste dikt og starte platen på ny:

’But finally I did
what lots of normal men would do,
given the chance.
I started walking, fast, and turned my back on her.’

Lights: s/t (Language Of Stone, 2008)
Etiketten til Espers’ Greg Weeks fortsetter å spre om seg med fin folk-relatert musikk. De omtaler seg selv som ’an artist-centric label that champions organic musicanship and the human element’. Denne gangen følges credoet med Brooklyn-baserte Lights. Tre damer og en herremann utgjør denne kvartetten, som egentlig ikke beveger seg så veldig langt fra det Espers presenterte på sin første plate. Vi snakker om flerstemte vokalharmonier fra de kvinnelige sirenene og lettere psykedelisk folk med relativt enkle virkemidler. Spesielt vokalen må fremheves her som særlig flott, der de vever seg inn og ut av hverandre i frilynt harmoni. Kombinasjonen av imøtekommende fraseringer og mørkere skogsmystikk er ikke å forakte, og Lights formidler dette på troverdig og lyttervennlig vis.

Det hadde faktisk vært spennende å høre dette bandet i en enda mer distingvert setting enn den noe hengslete stilen som de legger opp til her med gitarfuzz og minimalistisk backing, men musikken stjeler i hvert fall ikke fokus vekk fra stemmene. Lights er ikke akkurat ’farlige’ eller spesielt krevende å høre på, men desto mer behagelig å synke hen i. Sjekk særlig åpningssporet ”At Midnight”, ”Branches Low” og ikke minst hypnotiske ”Sing It O-O-O” for eksempel på utsøkt arbeid med å etablere et slags paradis i det grønne – tre låter som kan gi fred i de mest forstyrrede sinn. Blir disse tonene litt for bløte vil kanskje ”Break, Run, Fly” og ”For You” verdsettes høyere, der de beveger seg fra det rolige skogholtet og med åpne øyne mot den brennende Wicker Man-kjempen ute ved havgapet.

Soft Circle: Full Bloom (Eastern Developments, 2007)
Den unge studenten Hisham Akira Bharoocha ble raskt knyttet til det rike musikkmiljøet i Providence, Rhode Island. Han dannet Lightning Bolt sammen med Brian Gibson, men byttet raskt beite til eksperimentelle Black Dice. Etter at han flyttet til Brooklyn har han markert seg også der, blant annet i Among Natives, og nå med soloprosjektet Soft Circle. På Full Bloom trakterer Bharoocha det meste av instrumenter selv, eneste medhjelpere er teknikerne Chris Coady (TV On The Radio) og Griffin Rodriguez (Lichens). Utgiver er for øvrig Eastern Developments, den spennende etiketten som nylig ble stiftet av blant andre G. Scott Herren (Prefuse 73, Savath & Savales). Den er verd å følge med på.

Full Bloom ligger et stykke unna Bharoochas mest støyende fortid, til fordel for et organisk, nesten meditativt uttrykk. Låtene er preget av en slags åndelig oppvåkning, fylt av messende, monoton vokalchanting og tribal, sirkulær perkusjon. Låttitlene gir klare hint om fokuset: ”Moon Oar Sunrise”, ”Stones And Trees”, ”Sundazed”, ”Earthed”. Jepp, vi skal ut av byen igjen.

Soft Circle skaper myke underlag, teppekledd med lagvise lydteksturer som til sammen blir musikk velegnet å strekke armene i været og langsomt våkne til, mens sola kiler i øyekroken og gresset tørker av seg morgendugget. Kanskje er det Bharoochas japanske bakgrunn som spiller inn både i de zen-lignende passasjene, så vel som de klart østlig påvirkede rytmene. Etter hvert trekker disse over mot en form for teknobeats, noe som gir en mer oppstemt, ja, nesten dansbar virkning. Organisk ambient og grønn tekno? Fint blir det uansett på en plate som vaker smaløyd mellom syre, sommer og sjelefred.

Blir man litt daff av all klostermessingen og fuglesangen innledningsvis, så er det greit å vite at i de relativt lange sporene skjuler seg stort sett en klar progresjon, og fraværet av et klart uttalt budskap kommer til gjengjeld frem i form av Full Blooms sterke indre glød.

Metallic Falcons: Desert Doughnuts (Voodoo Eros, 2006)
De to medlemmene som ifører seg heldekkende ansiktsmasker kaller seg Metallic Falcons og gir ut debutplaten sin på den merkede dato 6.6.6. Men det er altså ikke et satanisk metallband vi har med å gjøre, langt derifra. Falcons er de to damene Sierra Casady (kjent fra søskenduoen CocoRosie) og Matteah Baim (en av grunnleggerne av labelen VoodooEros). De er basert i New York, tilhører avantfolk-sirkelen der borte – den løst samlende kretsen som inkluderer blant andre Devendra Banhart, Antony, Jana Hunter og Tarantula A.D – og hey, alle bidrar på Desert Doughnuts i en eller annen form. Mest markant er Antonys flotte vokalbidrag på lange ”Nighttime And Morning”.

I likhet med CocoRosie preges Metallic Falcons av gulnede noteark, støvete instrumenter og spindelvev-draperte melodier fra drømmeland. Det er noe svevende og lite håndfast over hele platen, musikken kommer i tilfeldige formasjoner ut fra tåkeheimen, flyter inn og ut av fokus. Casady/Baim broderer både yndig vakre og mystisk mørke bilder bak hettene sine, av og til som Diamanda Galas i tospann med Sigur Ros, andre steder som et mareritt fra krypten med Jarboe på vokal der harde metalliske gitarer riper deg til blods, eller slik de beskriver seg platen med egne ord: ’Samples from Nico’s last trip to Disneyland, pagan songs welcoming the solstice, small hearts waiting for the morning, and a tender electric fire fanned to a smolder by the fevered longing of teenagers’.

Like klok, montro? Vel, innholdet lar seg ikke beskrive på 1-2-3, kall det gjerne soft metal eller gotisk folk, det er like mye den mystiske stemningen som ligger over Desert Doughnuts, mer enn de enkelte låtene, som gir en ganske egenartet lytteropplevelse. Inspirert av vandringer i ørkenen i New Mexico, bragt tilbake til Brooklyn er denne platen langt mørkere enn CocoRosies mer pludrende, naivistiske badekar-fantasier. At Baim og Casady kler seg i helsort og helhvitt er vel heller ikke tilfeldig, og låttitler som ”Nighttime And Morning” og ”Snakes And Tea” spiller på noe av den samme symbolbruken – kreftene mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke.

Du kan bli forledet til å la deg vugge i søvn av duoens forlokkende skjønnhet, men du bør ikke undervurdere disse to damenes hensikter. Om ikke direkte ondskapsfulle, de er kapable til å skape mange rare bilder inne i hodet ditt. Og det er altså ment som et kompliment.

Nymph: s/t (The Social Registry, 2010)
Noen utgivelser blir pakket inn med referanser i en størrelsesorden og et omfang det er vanskelig å leve opp til. Til foreliggende plate ramser utgiver opp 13th Floor Elevators, Coltrane, Can, Sun Ra, Black Flag, Steve Reich, This Heat… kort sagt noen av de kuleste artistene på moder jord, for å beskrive dette bandets usedvanlig omfattende musikalske uttrykk. Referansene illustrerer om ikke annet noe av det åpne og utforskende uttrykket som skjuler seg bak navnet Nymph. Dette er en Brooklyn-basert gjeng bestående av folk fra blant annet Coyote og Dark Meat, og deres først innspilling er overvåket av Jason Meagher (No-Neck Blues Band). Vi befinner oss temmelig nær Ground Zero i indierockens kultsfære. Også musikalsk er dette temmelig avantgarde stoff.

Åpningen ”Il Yo” er 10 minutter der den heftige dynamikken mellom bandleder Matty McDermott (tenk Beefheart, US Maple, Deerhoof) og den uortodokse, elsk/hat ekspressive vokalbruken til Eri Shoji (hyl, skrik, rop), bundet sammen av en riktig så intens rytmeseksjon, fungerer som et løst rammeverk. Fra en noe tung start-stopp åpning vokser ”Il Yo” sammen til en skikkelig medrivende tribal seanse som gjør den vel verd å følge helt ut. Noe av den samme intensiteten legger de til grunn på 20 minutter lange ”Namu”, som avslutter platen, med noen riktig så heftige gitarstrekk fra McDermott. Mer et langt parti der det skjer veldig mye enn en lang låt, ”Namu” tøyer uansett tålmodigheten noe. Mellom disse slagene viser Nymph flere sider fra sitt register. Jeg har vel så mye sansen når de demper seg en smule, drar opp klarinetten, og hengir seg til en mer frijazza tilnærming i sine improvisasjoner (”Reeds Of Osirion”) eller drar seg mot fjerne fjerne østen i akustiske ”Bird Song”. Hvis denne skiva sier noe om hvordan Nymph låter live, vil jeg anta vi har å gjøre med et band som kommer ytterligere til sin rett i et trangt, varmt konsertlokale.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Neil Young: Rearview Mirror

10/01/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I can be like
a fire in the night
Always warm
and giving off light
But there comes a time
when I shine too bright
Oh, I’m just a fire in the night
(”Will To Love”)

American Stars n’ Bars (Reprise, 1977)
Countryrock-platen American Stars ‘n’ Bars er en ofte undervurdert utgivelse i Neil Youngs kanon. Nå som den endelig er tilgjengelig på CD avdekker den seg da som noe rotete og ujevn. Men man må ikke glemme at her er noen låter som står igjen blant Youngs aller fineste: Både klassikeren ”Like A Hurricane” og ”Will To Love”, blant mine all-time Young favoritter, hever plata betraktelig.

American Stars ‘n’ Bars solgte ikke allverden i USA (trippel-samleren Decade ble til gjengjeld sendt ut på markedet noe senere og solgte bøtter og spann), men den gikk inn på listene i Storbritannia på 12. plass. Akkurat som Tonight’s The Night ble valgt ut til fordel for opprinnelige Homegrown noen år tidligere, var også Stars ‘n’ Bars et mer impulsivt prosjekt i typisk Neil Young-stil. Egentlig var et det titulert Chrome Dreams og ferdig for lansering, men sjefen ville det annerledes. I mellomtiden gjorde han opptak med blant andre Linda Ronstadt og Nicolette Larson, og det var disse Young ville inkludere på sin plate. American Stars ‘n’ Bars består av låter fra 1974-1977, og det ble dermed litt av hvert som ble inkludert: ”Hold Back The Tears” var opprinnelig fra opptakene av Chrome Dreams, ”Star Of Betlehem” er en eldre innspilling med Emmylou Harris, og ”Homegrown” var tittellåta på den nevnte platen som ble droppet.

Side 1 på LP’en og de fem første låtene, framføres av Young, Crazy Horse og The Bullets. Sistnevnte er altså Ronstadt og Larson, samt Carole Mayedo på fele og selvsagt Ben Keith på steel. Disse opptakene er alle gjort i april 1977. Det er en løs, landlig stemning på låter som ”The Old Country Waltz”, ”Saddle Up The Palomino”, ”Hold Back The Tears” og Comes A Time-lignende ”Hey Babe”, sidens triveligste spor. Langt mer vellykket enn senere country-prosjekt som Old Ways (1985), men heller ikke med låter som står igjen som direkte Young-klassikere. Typisk også av Young å vende tilbake til ranchen det samme året som punken slo an for fullt, men han har alltid gått sine egne veier, og disse sporene minner mest om at han også har vært en viktig inspirasjonskilde for alt.country-bølgen på 90-tallet, og ikke bare en ’grandfather of grunge’. Til slutt serveres anmassende ”Bite The Bullet”, som rocker til med mer elgitarer, og stikker seg mest ut som en noe plagsom bluesrocker.

For det er særlig andre del som hever Stars ‘n’ Bars opp på et høyere nivå, med Crazy Horse i sadelen er dette fire låter tatt opp mellom 1974-77. Den vakre balladen ”Star Of Betlehem” (november 1974) med Emmylou på vokal, er en slentrende country-perle. Men mest er den en oppladning til ”Will To Love” (mai 1976). Det er syv minutter med Young, hans kassegitar og den knitrende peisen, og her kryper han endelig under huden på oss. Dette er en av de mest ensomme, såre og spøkelsesaktige låtene som noensinne er skrevet. Han ’rambles on and on’, i vers etter vers, dette er Young på sitt mest magiske og låten står i klasse med ”On The Beach” og ”Ambulance Blues” (fra On The Beach).

Den drømmeaktige lignelsen starter slik:

It has often been my dream
To live with one
who wasn’t there
Like an ocean fish
who swam upstream
Through nets,
by hooks, and hungry bears

Det er ganske langt unna lettere tekster som for eksempel ”Hey Babe” (’All I need is your love, and the stars above’). Pålegg av piano og gitar er omhyggelig lagt på etterpå, men lydkvaliteten på dette hjemmelagde kassettopptaket er så-som-så. Det skjærer uansett gjennom marg, bein – og hver eneste hudfold i kroppen reiser seg når Young sprekker gjennom med:

Sometimes I ramble on and on
And I repeat myself
till all my friends are gone
And get lost in snow
and drown in rain
And never feel the same again

Phew. Etter dette mesterlige stykket kommer voldsomme ”Like A Hurricane” (november 1975), en definitiv livefavoritt, og en på alle måter stor låt. Studioversjonen gjør på ingen måte skam på det, men jeg synes nok den er noe malplassert på en plate som Stars n’ Bars. Med sitt glimrende og voldsomme gitarspill, Crazy Horse-style, er det en låt som alle kjenner til (det håper jeg da virkelig!) og refrenget er rockepensum så det holder:

You are like a hurricane
There’s calm in your eye.
And I’m gettin’ blown away
To somewhere safer
where the feeling stays.
I want to love you but
I’m getting blown away

”Like A Hurricane” er en av Youngs store signaturlåter. Sistesporet ”Homegrown” (juni 1977) avslutter på noenlunde samme måte som ”Bite The Bullet”, det vil si mer seig og heller forglemmelig countryblues-bonderock med høye gitarer. I dette tilfellet er det en ode til hjemmedyrket:

Homegrown’s
all right with me.
Homegrown
is the way it should be

Joda, han har alltid likt å smatte på snadda, Neil Young. Men akkurat denne låten er ikke den best tenkelige avslutningen, og understreker at American Stars ‘n’ Bars, uansett hvordan man snur på det, er en noe ujevn plate. Omslaget må også trekkes frem: Laget av vennen og original Topanga Canyon-kunstner, skuespilleren Dean Stockwell, er det et av Youngs morsomste, og sammen med de beste låtene nok en god grunn for å innlemme denne i samlingen.

Hawks & Doves (Reprise, 1980)
Fire hauker, fem duer
Etter de voldsomme Rust-platene året i forveien, Rust Never Sleeps og Rust Live, gir Neil Young ut en ganske merksnodig plate i 1980. Side 1 på Hawks & Doves er rasket sammen fra forskjellige steder og perioder, helt tilbake fra 1974. I likhet med på American Stars n’ Bars plukket Young nemlig låter fra de uutgitte Homegrown-sessions. Og det er ikke den eneste likheten, nok en gang deler han opp en utgivelse i to separate sider. Side 1 med fire akustiske spor og side 2 som i sin helhet innspilt i Gold Star i Hollywood, bestående av mer tradisjonell countryrock.

Den korte platen (30 minutter) bærer preg av å være satt sammen med en litt for ukritisk hånd, og det er de fire første låtene som bærer platen. Det korte åpningskuttet ”Little Wing” (1975) er nydelig, og viser igjen at årene 73-75 var en kreativt topp for Young. Dette er en trall med gitar og munnspill som har lignende potensiale som ”Will To Love”, men som dessverre rundes av etter bare et par minutter. Platens ’episke’ høydepunkt er syv minutter lange ”The Old Homestead”, spilt inn på Broken Arrow med Elliot Mazer i 1974. Igjen en akustisk perle, med spøkelsesaktig sag og som tilhører Youngs hjørnesteiner. Den lange, kryptiske teksten penser rundt ’The naked rider gallops through his head …up and down the old homestead’, og er egnet for lengre analyser med all sin mørke og hemmelighetsfulle tematikk.

Påfølgende ”Lost In Space”, den merkverdige, drømmeaktige låten med et snålt barnekor og hans majestetiske folklåt ”Captain Kennedy” er også blant mannens mer minneverdige originaler. Den seige honky-tonk/countrybluesen på side 2 er derimot litt vondere å svelge. Elegant utført, med Ben Keith i en sentral rolle (steel gitar, dobro), mens Young synger ukomplisert om Kjærligheten (”Stayin’ Power”, ”Coastline”) og om Arbeideren:

”Union Man”:
I’m proud to be a union man
I make those meetings when I can, yeah

og ”Comin’ Apart At Every Nail”:
It’s awful hard to find a job,
On one side the government,
the other the mob
Hey, hey ain’t that right
The workin’ man’s in
for a hell of a fight

Låten som vel var tyngst å svelge – i hvert fall for radikalere som hadde fulgt Neil på 70-tallet, var nok det dypt patriotiske tittelsporet:

Ready to go, willin’ to stay and pay
U.S.A., U.S.A.
So my sweet love can dance
another free day
U.S.A., U.S.A.

Jo da, Youngerns republikanske periode var kanskje ikke så lang, men resultatene av hans politiske markering fikk sine hørbare resultater. ”Hawks & Doves” er i hvert fall den mest livate av de heller traurige kuttene på denne ’siden’ av platen.

Hawks & Doves er på langt nær Neil Youngs mest solide, men enkeltlåter gjør den bedre enn det ryktet som ser ut til å ha festet seg til utgivelsen.

Greatest Hits (Reprise, 2004)
Neil Young med en Greatest Hits! Det er ikke hvert år han ser tilbake på sin karriere (sist var vel i 1977, da med den triple LP’en Decade). Mannen har da heller aldri vært noen utpreget singleartist, med enkelte opplagte unntak som ”Heart Of Gold”. Det er album han i første rekke har laget, på godt og vondt. Young har stort sett snudd ryggen til trender rundt seg og aldri tatt opplagte karrierevalg. Det har gitt få radiovennlige singler, men klassiske låter er det selvsagt nok å velge av. Det er kanskje på grunn av dette paradokset at tittelen må støttes av forklaringen ’based on original record sales, airplay and known download history’.

Det første som er slående med denne samlingen er hvor konsentrert Youngs karriere plutselig virker. Selv om låtene presses gjennom fire tiår, er 10 av 16 fra 70-tallet, fire fra 1969, og hele 11 stykker er hentet fra årene 1969-1971. Det er bare én fra det mildt sagt variable 80-tallet (”Rockin’ In The Free World”) og én fra 90-tallet (”Harvest Moon”). Med andre ord, Greatest Hits begrenser seg i hovedsak til Everybody Knows This Is Nowhere (1969), After The Goldrush (1970) og Harvest (1971). De tre resterende fra 70-talls katalogen er ”Like A Hurricane”, ”Comes A Time” og ”Hey Hey My My (Into The Black)”. Klemt mellom disse er singlen ”Ohio” og ”Helpless” fra Crosby, Stills, Nash & Youngs Déjà Vu (1970).

Dette er altså ingen plate designet for den mest hardbarka Young-fansen. Sluppet rett før julerushet 2004 er det derimot en ypperlig gaveidé til den aldrende, en gang frika onkelen som solgte platesamlingen sin i en downperiode tidlig på 80-tallet. Eller en gave fra samme onkel til jyplingen av en nevø som bare hører på Linkin Park dagen lang. ’Her skal du få noe skikkelig musikk, gutt!’ Men for all del, dette er slett ikke den verste samlingen å skaffe seg. For den søkende gir den et raskt overblikk over den mest glamorøse delen av Youngs karriere, for den etablerte er det en lettvint oppsummering uten alle fellene han har satt opp for oss. Det er ikke vanskelig å surmule over slike samlinger, ikke minst når det gjelder Young, og det er ikke til å unngå at det særlig savnes spor fra de tre beste platene hans (Zuma, Tonight’s The Night og On The Beach). Men skitt au, de må kjøpes inn separat, uansett.

For å tilfredsstille litt bredere lag av kundene enn det jeg noe fleipete skisserte over, så følger det med en DVD. Den fordrer at du har brukbart hjemmeutstyr for å få full effekt. ’Because sound matters’ står det på omslaget, og det dreier seg om ’the original master mixes in super-saturated DVD-stereo for the highest quality audio available on DVD’. Ikke mindre. Jeg forventer uansett mer enn et bilde av en platespiller når jeg setter inn discen. To videosnutter (av de to nyeste låtene) oppveier ikke helt den skuffelsen, men for Hi-Fi entusiaster som også er Young-fans så er dette sikkert helt topp tillegg.

Greatest Hits har ikke som mål å gi et samlende inntrykk av Neil Youngs rare og fabelaktige karriere. Den samler rett og slett de 16 låtene som er mest spilt og som det er mest sjanse for at du har før. Den gangen jeg blir bedt om å plukke ut 16 låter til en slik samler vil den kanskje se ut som listen under, for deg ganske sikkert litt annerledes, og Greatest Hits er en forsonende og kompakt løsning de aller, aller fleste kan si seg fornøyd med.

Det kunne på en gitt dag kanskje blitt disse:

Down By The River
Cowgirl In The Sand
Round & Round
Running Dry
After The Goldrush
Southern Man
Out On The Weekend
Alabama
On The Beach
Ambulance Blues
Tired Eyes
Danger Bird
Cortez The Killer
Will To Love
Eldorado
Love To Burn

Living With War – Raw (Reprise, 2006)
USA Today
Neil har ladet opp gitaren, og han er pissed. Han lager gjerne sine beste plater når han er i det lune. Målskiven er denne gang i første rekke president Bush, våpenet er en gitar ladet med bly og en skarpslipt penn som maler med store bokstaver. Hvert gitarriff skriker mot oss, trommene drønner som torden over prærien, hvert ord slynges ut med et snerr. Han roper ut i billboard-overskrifter, tvinger oss til å lytte. Noe er fryktelig galt, og noen må si fra. Det er på tide å hente frem frihetens fanebærer og rettferdighetens dommer, folkets jury og maktens bøddel. Ulven Neil er tilbake.

Låtene på Living With War er ikke i seg selv blant hans mest minneverdige. De er skapt i vredens navn. Som de er blitt til av nødvendighet, smerte og andres dumskap. Vi har ofte hørt lignende toner fra denne kanten, men ikke siden Freedom (1989) har han rispet oss så til de grader opp til blods (Niko Bolas produserer også denne gang). Til og med balladene har en sint tyngde, som de bærer en massiv bør på sine skuldre. Det er i første rekke mot tekstene vår oppmerksomhet skal henledes, og med denne utgaven – Raw – er koret fra originalutgaven fjernet, og platen framstår som enda, eh, råere. Akkurat som låtene i seg selv er tekstene skrevet rett fra den dypeste levra, og i en tradisjon som har dype røtter i amerikanske protestviser. ’Let’s impeach the president for lyin’, and misleading our country into war’. Det er ikke et snev av ironi – takk og lov – og budskapet er umulig å misforstå. ’Don’t want no damned jihad, blowin’ themselves away in my hood. But we don’t talk to them, and we don’t learn from them. Hate don’t negotate with Good’. For Young elsker sitt land, han vil selv være en del av folkedypet – det er maktens stupide lederskap som skal rives ned fra tindene. Han vil ha en sjef som kan ’renske opp’ – Chuck Norris-style, og ’make this country strong’ igjen.

Harmen har ikke bare å gjøre med krigen i Irak, men også regjeringens håndtering av orkanen Katrina (til en melodi ikke akkurat ulik ”City Of New Orleans”), korrupsjon, fusk og generell løgnaktighet. I det hele tatt, the whole lot. Når støvet en gang har lagt seg på prærien, når Obama eller Powell styrer landet, og verdens framtid igjen ser lysere ut, vil Living With War stå som et minne over en tid der det ikke bare var nødvendig å rope ut – men også som en sørgelig enslig søyle over en æra hvor så mange av hans samtidige ikke evnet å gjøre det samme. Men dette er ikke i første rekke en plate for ettertidens fingranskning, det er en vekker for Her og Nå. Av og til trenger vi det også.

De gamle er fremdeles eldst. Høvdingen har talt, og har allerede vendt “Roger And Out”, trippin’ down that ol’ hippie highway. The glory is ragged and everybody knows this is nowhere. Keep on rockin’ in the free world.

Chrome Dreams II (Reprise, 2007)
Neil Young ser ikke ut til å stresse med sitt gedigne arkivprosjekt (to liveplater er så langt sluppet ut av hvelvet). Men inntil han får dette på plass kan vi hygge oss med plater som Chrome Dreams II, som altså er noe så spesielt som oppfølgeren til en ikke utgitt skive; Chrome Dreams fra 1977. Det var (og er) ikke uvanlig for Young å endre planer på kort varsel, han går som alltid sine egne stier. Det har gitt oss som har fulgt ham noen år litt hodebry. Det skyldes ikke minst den originale Chrome Dreams, som med planlagte låter som ”Will To Love”, ”Powderfinger”, ”Sedan Delivery” og ”Like A Hurricane” lett kunne blitt blant mannens aller beste utgivelser. Men neida, han valgte heller å forlate kromdrømmen i 1977, og de sporene som har sett dagens lys ble fordelt på mer ujevne plater fra American Stars ‘n’ Bars og helt opp til Freedom fra 1989.

Freedom er en nøkkelplate i Youngs diskografi, utgivelsen som markerte hans tilbakekomst som solid albumartist etter ørkenvandringen på 80-tallet. Han har sannelig gitt oss ymse også i de 20 påfølgende år (det er kvalitativt langt fra Ragged Glory til Are You Passionate?), men sett i ettertid har platene kommet jevnt og stort sett godt. Freedom viste oss artisten Neil Young i sin fulle bredde, og det er nettopp denne platen han selv peker her. Young ønsket å lage en plate der stilartene ble blandet, i stedet for å komponere en mer spesifikk grunntone. Her veksles det fra korte, myke ballader, via lange epos og til den skurrende gitarrocken fra Rust-platene. Årsaken til dette ligger naturlig nok i at låtutvalget er hentet fra varierte opptaksperioder, blant annet r&b-skiva This Note’s For You, countryplaten Old Ways og ikke utgitte Times Square. Med seg til innspillingene har han hentet inn de gode gamle gutta; Keith, Molina, produsent Bolas og en rekke andre røvere. Resultatet er en plate av solid Young-merke.

18 minutter lange ”Ordinary People”, av alle ting plukket ut som første radiosingle, er ingen ny Hurricane, men kan minne litt om ”Crime In The City” (fra Freedom) der den veksler mellom tunge gitarer, lengtende soloer og saftige blåsere, mens Young ruller ut en episodisk strøm av bilder fra bakgatene i en ode til underklassen, arbeiderne og taperne på gata som han alltid har identifisert seg med, om ikke akkurat vært en del av. Han klarer likevel å tegne troverdige bilder og fremstår som en sosialt engasjert samfunnsrefser det er verd å lytte til:

Down at the factory
They’re putting new windows in
The vandals made a mess of things
And the homeless just walked right in
Well they worked here once
And they live here now

”Ordinary People” er en sugende vinner.

Den andre kolossen her heter ”No Hidden Path”, og drar seg mot kvarteret. Her får gitarene langt friere spillerom og tonen er av det mer psykedelisk slaget. En signaturlåt, om ikke underskrevet med den kraftigste pennen. Rundt disse serveres vi altså en porsjon nytt og en skvett gammelt. Særlig de sårbare visene ”Beautiful Bluebird” og ”Shining Light” er aldeles nydelige. Dette er hengslete, Harvest-Neil; munnspill, kassegitar og en røst som siger langt ned i ryggraden. ”The Believer” er dusinvare, ”Dirty Old Man” er ganske grufull plankerock, mens ”Ever After” er en helt standard countrysviske. Da vil jeg heller trekke fram ”Spirit Road”, som i kraft av sin gitarmakt kunne flettet seg glatt inn på Ragged Glory (kanskje den stammer fra den tiden, for det jeg vet).

Det odde sistesporet ”The Way” er også verd et par ord (og vel så det). Sammen med barnekoret The People’s Chorus Of New York skapes en merkelig kontrast fra mannen som to låter tidligere snerret ’I’m a dirty old man’, og som nå smiler med nisseskjegg foran alle barna som harmløst synger i kor: ’We’ll show the way, to get you back home, to the peace where you belong…’

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Songs Of Faith And Devotion

09/01/201420/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Your love for me, like tall majestic mountains
your love for me, like gently flowing streams
your love for me, like a cloud in a desert
your love for me, like stars up in the heavens
your love for me, like the moon out in the night
your love for me, like the sound of children laughing
(Lenny Smith)

Lenny Smith: Deep Calls To Deep (Sounds Familyre, 2001)
Salmer og sanger vi gjerne hører
Dette er kristendom av den gode sorten, ikke svovelvarianten med tukt, Ole Hallesby eller blodige dukker. Lenny Smith predikerer om kjærlighet til sin Gud på en mellommenneskelig måte, fri for synd og skam. Den snart 60 år gamle singer/songwriter er nok for mange yngre mest kjent som faren til medlemmene i New Jersey-baserte The Danielson Famile, kristenfolkpunk-kolonien som har gitt ut en stabel med underholdende plater. Far Lenny er en visesanger av den gode gamle typen som ikke legger skjul på sin kristne tro, men hans universelle og tidløse viser passer like godt for både troende, tvilere og frafalne.

På Deep Calls To Deep har han samlet 15 av sine hundretalls viser fra midten av 70-tallet og fremover, deriblant hans mest avholdte og verdenskjente salme ”Our God Reigns” (1974). Innspillingen av låtene som utgjør Deep Calls To Deep har foregått i perioden 1993-2000, med blant andre hele barneflokken og vår egen Emil Nikolaisen (Loch Ness Mouse, Serena Maneesh) som gjester. Resultatet er en blanding av visebasert folkmusikk med avstikkere til groovy 60-talls inspirert popmusikk (”I Saw A Mighty Angel”), gospel og country. Alt med Lennys akustiske gitar og hans lette, uanstrengte vokal i forgrunnen. Det er noe så naturlig enkelt, ektefølt og rørende vakkert over både tekster og fremføring at jeg tar meg i å bli beveget til tårer og smile fromt om hverandre.

Omslaget har både tekster og akkorder påtrykt, og heftet åpner med den joviale oppfordringen ’Please pick-up your instrument and sing and play along’. Tro meg, Deep Calls to Deep gjør det vanskelig å la være.

The Welcome Wagon: Welcome To The Welcome Wagon (Asthmatic Kitty, 2008)
Menighetsfakultetet
Welcome To The Welcome Wagon kan høres som den musikalske parallellen til filmen Lars And The Real Girl: Sorgmunter, jordfarget og godlynt. Trygge protestantiske rammer, der forståelsesfulle mennesker møtes rundt peisen i hjemmestrikkede gensere og diskuterer tro og holdninger med velmenende dannelse og fromme holdninger mens snøen daler ned utenfor. Og litt som filmen selv blir mer et karakterstudium enn et virkelig sjelfullt sammenvevd drama, faller The Welcome Wagon ned i noen floskler på sin vei mot frelse. Begge deler en form for nostalgi uten tilsynelatende kontakt med ’verden utenfor’. Og, for å avslutte parallellen, både filmen og platen (som for ordens skyld ikke har noe med hverandre å gjøre utenfor denne anmelders hode) er et stillferdig og varmt bidrag som det likevel er givende å stoppe opp for å få med seg.

The Welcome Wagon er altså en duo, bestående av det syngende ekteparet Aiuto, som har flyttet fra landsbygda i vestre Michigan til hipstersentrum Williamsburg i Brooklyn. Et eller annet sted på veien har de møtt Sufjan Stevens, som har spilt inn, produsert og arrangert deres debutplate. De står nær hverandre i troen, og de står nær hverandre musikalsk. De 12 låtene dreier seg alle i hovedsak om Jesus Kristus, enten det er gjennom lovsang og gospel, i nye eller gamle viser. Stevens har sørget for å sy sammen duoens uttrykk til en helhetlig plate, og med hjelp fra blant annet kirkekoret og et lokalt blåseorkester har dette blitt en plate av både avdempet, intim art og episk orkestrert jubelsang. Denne variasjonen gjenspeiles også i låtutvalget som spenner fra 1700-talls salmer til coverlåter (Velvet, Lenny Smith og The Smiths). Etter det jeg har forstått har platen blitt til gjennom ulike sessions, ’hjemme hos’, i øvingsrom, kirker eller stuer rundt forbi. Det gir kanskje ikke den helt store, helstøpte studiofeelingen, men så har da også Welcome Wagon et uttrykk som takler en slik litt ad hoc tilblivelse. De er ’on a mission for God’, og den er som kjent like gyldig overalt.

Det er når de lar treblåsere og pauker hvile at ekteparet virkelig kravler ned under skjortekragen. Tradisjonelle ”He Never Said A Mumblin’ Word” gis et mildt countrypreg, og er hinsides vakker der de beskriver sin frelsers siste pinefulle dager: ’They all cried, crucify, but He never said a mumblin’ word, not a word, not a word, not a word….’ De samme kvalitetene gjelder for egenskrevne ”Up On A Mountain”: ’Up on a mountain our Lord is alone, without family, friends or a home’ synger Monique Aiuto så tandert hun bare kan, mens nydelige vokalharmonier omkranser henne (hør også på vokalbruken på ”Unless The Lord The House Shall Build”). Det er slike øyeblikk som gjør livet litt mildere – og det er mange slike her. Av coverlåtene viser særlig den gospelifiserte versjonen av The Smiths “Half A Person” at The Welcome Wagon har kvaliteter også på mer profant grunnlag. Hitlåten her er for øvrig fengende “Sold! To the Nice Rich Man”, med sitt funky driv og glitrende klokkespill.

Det er nok fullt mulig å få piggene ut etter mange timer i strekk med håndklappende gospelfryd og bedehus-indie. Særlig når ikke alle låtene er like vellykket som ovennevnte. Man skal i hvert fall ha litt ekstra sans for høystemte og masete musikaler for å umiddelbart digge en låt som ”I Am a Stranger” – og jeg tar meg i å tenke: Hvordan ville denne platen blitt uten Sufjan Stevens? Hans allestedsnærværende rolle er sikkert et positivt bidrag, men kan det tenkes at hans visjoner blir i overkant tydelige? Det vil bare senere plater gi svar på. Da håper jeg på en litt mer helstøpt utgivelse og et knippe enda sterkere låter.

Welcome To The Welcome Wagon er uansett en plate som kan samle familien rundt peisen til kos, 50s style, mens julehysteriet får gå sin gang der ute et sted. Det kan virke litt klamt, men på den annen side, er det ikke det julen egentlig er til for? Hadde pastor Vito Aiuto holdt til i min kirke skulle jeg sannelig gått dit oftere selv.

The Lionheart Brothers: White Angel Black Apple (Sally Forth, 2003)
Tilbake til Nangijala
De gode brødrene Jonathan og Karl Løvehjerte bekjempet både drager og tyranner på sin eventyrlige ferd i Nangijala. Astrid Lindgren tok opp emner som død, sykdom og savn i historien om Brødrene Løvehjerte, som tematisk ligger et stykke unna idylliske Bakkebygrenda og Katthult. Selvmord og ondskap utlevert til rene barnesinn var for enkelte fysjom-fy, og dermed ble boken en de mer interessante i hennes forfatterskap.

Så var man kanskje en av disse sneipene som slukte slike fortellinger, og senere henga seg til musikk som også var mer innadvendt enn den som var å finne oppover på listene. Vokste man opp på 1980-90-tallet var det mulig å nyte en tilsynelatende endeløs strøm av skotuppkikkere som Ride, Spiritualized, My Bloody Valentine, Jesus & Mary Chain, Loop og Swervedriver. Holdt man til i Klæbu var sikkert muligheten stor for at man kunne diskutere noen av disse bandene med Marcus Forsgren. Ikke vet jeg om han faktisk bodde der, men bandet The Lionheart Brothers kommer i hvert fall derfra, og består i tillegg til gitarist/vokalist/låtskriver Forsgren av Audun Storset og Fred Strand. White Angel Black Apple er deres debutplate, og jeg må umiddelbart si meg ganske imponert over det de presterer.

Det er litt for mange norske band som står trygt midt i veien med identitetsløs indiepop, men The Lionheart Brothers er såpass trofaste mot en halvglemt stilretning at de virker forfriskende. De åtte låtene holder seg alle innenfor rammene av svevende, gitarbadende strobelysende shoegaze, rimelig trygt i skjørtekanten til de bandene jeg har nevnt her. Dermed er det bare å legge seg tilbake og døse avgårde til Nangijala i en drøy halvtime.

‘Problemet’ med slik støypop – i hvert fall for min del – er at det kreves ikke en ren liten porsjon av egenart, galskap, hallusinogener etc. for at jeg skal bli veldig imponert. Her sliter The Lionheart Brothers noe, de blir litt for ’snille’ da de vektlegger den drømmende popdelen mer enn den utagerende støydelen. Det er heller ikke lett å løfte ut enkeltspor som slående eksempler på deres originalitet. Av de mest opplagte favorittene er gitarkaskadene på ”Feed Me Eden” og det Sonic Youth-lignende racet på deler av ”Love Ludicrous”. Den lange avslutteren ”Horse Transform Unicorn” har et tungt og mektig gitardriv, og står igjen som skivas beste. Enkeltlåtene har likevel ikke så stor betydning, da det ikke er noe problem å høre det hele som en eneste langt drømmetrip, for det er en riktig så behagelig plate de har gitt ut.

White Angel Black Apple er ikke et produkt fra et ferdigutviklet band, men angir en retning det skal bli spennende å følge videre. Hvis de får et mer massivt lydbilde i produksjonen, skriver litt hvassere låter og er noe mer vågale i eksperimenteringen så leser jeg i kortene at fremtiden vil se lys ut for The Lionheart Brothers.

The Lionheart Brothers: Colour Contrast Context (Chewin’ Pine, 2004)
Kontrastvæske
Med sin andre EP skal The Lionheart Brothers befeste sin posisjon som et av landets mer lovende unge band, i hvert fall innen britisk-klingende shoegaze/drømmepop. Det er nemlig vanskelig å høre dette uten å sende noen tanker tilbake til Spacemen 3, Ride, My Bloody Valentine, Slowdive og lignende. Eller ulignende. Det er nemlig også mulig å få (om enn svake) vibber av noe islandsk (koringen på ”Lead Me To The Water”) og Pink Floyd (innledningen på ”Time River Floaty”).

Jeg setter pris på at de løfter på sin bløte dyne med et par kortere EP’er, etterfulgt av tung turnering rundt omkring i landet. Dette bandet går den lange veien, og i mange tilfeller, den eneste rette. Hard jobbing og innarbeidelse av materialet er ofte det som skal til for å skape noe av en viss kvalitet. Det har ikke gått meg hus forbi at de har høstet meget gode omtaler for denne EP’en allerede, og jeg skal ikke være den som kaster vann på bålet. Men for å gjøre det klart med en gang, Colour Contrast Context lover mer dybde både i tittel og omslag enn det de presterer her. De fire låtene er ryddig produsert, det vil si at antydningen til tåkefulle hemmeligheter bringes frem i lyset mens støyen holdes mer skjult. Melodiene er likefullt kledd med en slags disig prakt, og duver avgårde med gyngende puls. Marcus Forsgren synger med søvnig, litt likeglad stemme som passende nok drar ut av seg mer eller mindre meningsbærende tekster. Musikalsk pakker de seg inn med en rik instrumentering, framheves i så måte bør Astrid Skogvang som skaper mye av særpreget på platen med sitt fiolinspill og Kine Wallum på fløyte. Det hever et ellers ganske intetsigende spor som ”I Burn Myself On You” og legger et generelt mykt skogsromantisk moseunderlag som tåkeguttene kan hvile seg på.

Dette er nok et vellykket plateslipp fra The Lionheart Brothers, men de virkelig store ordene vil jeg la ligge inntil de slipper et helt album som viser om de evner å holde høy kvalitet over tid. Til da har de nok også spikret en enda fastere identitet. Mest av alt er det den bølgende, varierte ”Lead Me To The Water” gir meg mest tro på bandets framtid. Over fire låter er uansett ikke dette så verst, selv om det blir ganske så høytidelig og emosjonelt til tider: ’I’ve been crying, Eyes are dry and blood is shed, Fill me up, I’ve been laying in a bed of blood and sweat, That’s where we’ll meet again…’ Gler mæ.

The Appleseed Cast: Lost Songs (Deep Elm, 2002)
Gamle sanger, nye horisonter
Lawrence, Kansas-bandet The Appleseed Cast stod bak 2001s mest ambisiøse utgivelsespar med tospannet Low Level Owl, Vol.1 og 2. Her tok de den energiske og emosjonelle hardcore/indierocken et skritt videre inn i fremtiden, og med dagens studiotekniske muligheter skapte de en sammenhengende strøm av intrikate passasjer, fantasifull oppbygning og genreløs dybde. Overmodigheten betalte seg i form av to fascinerende og gjennomarbeidede plater som etablerte bandet som et av de mer interessante amerikanske undergrunnsband å følge, uavhengig av genre.

Low Level Owl er ikke de mest overkommelige å fordype seg i – på godt og vondt – og for dere som synes disse ble i meste laget å fordøye, så er Lost Songs gode nyheter. De returnerer med en noe mer umiddelbar og oversiktlig form, en forening av ’old-school og new-school songwriting styles’ ifølge Deep Elm. Mange av disse låtene stammer opprinnelig fra 1999 (fra en innspilling den 14. mai for å være nøyaktig), og disse er nå spilt inn på nytt, og danner grunnlaget for Lost Songs. Det er klart at dette materialet var altfor bra til å bli lagt bort, og ved å gi ut en slik samling av ’tapte sanger’ bidrar de dessuten til å tone noe ned de voldsomme forventningene etter Low Level Owl .

Nyinnspillingene viser at Christopher Crisci & co. fortsatt evner å rocke fra seg, og selv om de hører hjemme i ’emocore’-båsen, så bør ikke den merkelappen forhindre andre tilhengere av alternativ rock å sjekke ut denne, her finnes det spor av både Sonic Youth og Radiohead. På ”Peril Parts 1, 2 And 3” legger de seg på en nærmest hverdagslig rufsestil som mest av alt minner meg om The Replacements, mens åpningssporet ”E To W” og ”Novice” minner om hvordan bandet gjennom årene har blitt stadig mer talentfulle byggere av kompakte lag med melodiøs følsomhet vs. følsom støy. Her viser Appleseed Cast at det ikke trenger å være noen motsetning i det å skape drivende, melodiøs rock med komplisert/uventet låtskriving. ”Facing North” og fantastiske ”State N W/K” er gode eksempler på hvorledes de hele tiden evner å holde lytteren i spenning ved hjelp av likevekt mellom aggresjon, melodiøsitet og dynamikk. ”House On A Hill” og ”Novice Ambient Civilisation” er instrumentale stykker av ambiens, feedback og støy som smeltes over i hverandre, og viser at de heller ikke frykter å bevege seg langs ukjente, mer eksperimentelle veier. Legg til de mer forsiktige og akustiske ”Beach Gray” og ”Take”, så er Lost Songs absolutt en fullverdig plate av et band som fortsatt står på høyden av sin karriere – selv om den mangler noe av storhetene til sine to forgjengere.

The Loch Ness Mouse: Friends & Fenders EP (Perfect Pop, 2003)
Museviser
Friends & Fenders er vel ment som en liten forsmak på musenes kommende plate, oppfølgeren til finfinfine Key West (2002). Hvis disse fire kuttene er omtrentlig representative, så går vi en problemfri vår i møte.

EP’ens fire låter er alle like innbydende og luftige. Lettbeint 60-talls inspirert pop er ensbetydende med Loch Ness Mouse, høflig romantikk som en sommerlig spasertur i parken med bare tær, varme smil og svermeriske par som nikker vennlig i alle retninger. Som sine amerikanske søsterband (Elephant 6-søskenbarn som Essex Green og Ladybug Transistor) bærer de et slør av fordums fryd og landlig lykke som aldri virker påtatt. Passende nok har de denne gangen fått god hjelp av New Yorks Gary Olson (Ladybug Transistor) både på vokal, trompet og som produsent, og like naturlig fremfører de en svært charmant versjon av Jeff Barons (Essex Green) ”All Summer Long”. Om ikke Loch Ness Mouse er helt der oppe på det nivået Baron & co tryllet frem på The Long Goodbye, så framkaller de i hvert fall den samme gode stemningen. Den kan sikkert også tilskrives en del nære familiebånd, for her bidrar familien Nikolaisen (Emil, Elvira og fast medlem Hilma), familen Akerholt (Tommy, eller Amy Jubb som han heter i Silver og Henriette) og selvsagt familien Åleskjær. Under sine hjemmekvelder kan Loch Ness Mouse møtes og dele på instrumenter så vel som vokalharmonier helt til den lyse morgen.

På ”Friends & Fenders” og ”New Devotion” har de skrudd opp tempoet noe, og selv om begge er sommervarme popstykker, så er de to mer melankolske sporene de virkelige perlene. ”Harmony High School II” (nyarrangert for anledningen av Gary Olson) og vemodige ”All Summer Long” er folkbasert popmusikk som varmer langt inn i vintermørket.

Perfekt pop? Jo da, det er nok ikke så langt mellom Høland og Brooklyn som kartet kan lure oss til å tro.

Soulsavers: It’s Not How Far You Fall, It’s The Way You Land (V2, 2007)
Duoen Soulsavers fra Stoke er vel ikke det mest beskrevne blad i musikkhistorien, men de har da tidligere figurert i diverse produksjons/remiks-sammenhenger for blant andre Doves, Starsailor og Beastie Boys. På sitt andre album har de med seg en del gode hjelpere, mest fremtredende er Mark Lanegans gravkammerstemme på hele åtte av sporene, og som bidrar sterkest til å forme uttrykket. I tillegg møter vi blant andre PW Long (fra de nå oppløste bluesrockerne Mule), Jimi Goodwin (Doves) og Will Oldham i mindre roller. Sistnevnte figurerer i duett med Lanegan på Neil Youngs ”Through My Sails”. Den er en av tre flotte coverlåter: Spains ”Spiritual” (den som går slik: ’Jesus, I don’t wanna die alone’) og Rolling Stones’ ”No Expectations” blir også behandlet vel, begge kler det langsomme og tungsinnede preget som dominerer her. Det er vel også mulig å regne nyinnspillingen av Lanegans egen ”Kingdom Of Rain” i denne rekken.

Covervalgene er et greit utgangspunkt for hele skivas ståsted, som dermed befinner seg et godt stykke unna Stoke og England. Soulsavers tar et godt grep om en del amerikanske musikkformer, både blues, country og gospel er elementer som spiller en viktig rolle her. Den gjennomgående mørke kuløren og amerikanske mytologien avtegnes allerede på omslaget, med et sitat fra Bukowskis Factotum og en forside belagt med klare tegn på hvordan vi skal lande: pistol, terning, Jesusfigur, pengesedler.

I tillegg til de mer ordinært anlagte vokalkuttene legger Soulsavers selv på tre mer stemningsfulle instrumentalkutt. ”Arizona Bay” (kanskje en hyllest til Bill Hicks?) er en varm ørkenferd med filmatisk slep, mens ”Ask The Dust” vender blikket tilbake til England og band som Portishead og Massive Attack. All denne viraken kunne gjort platen som helhet til et rotete puslespill av gjester, coverlåter og stilarter – men jeg synes det funker. Tonen er helhetlig gjennom det hele, det henger sammen på et vis. Fra platens beste låt, gospelåpningen ”Revival”, til indisk-fargede ”Jesus Of Nothing”, mer downtempo beats og de nevnte coverlåtene er dette et troverdig dykk inn i amerikansk mytomania – og da særlig ned i det troende og tvilende sør. Vi serveres en perlerekke med låter her, selv om Soulsavers med følge i første rekke utnytter sitt fulle potensial med sugende Revival.

It’s Not How Far You Fall, It’s the Way You Land gir oss mørk, tidvis plaget musikk. Men det er gjerne i den slags kroker man finner både mest varme og lys, blant de frafalne og fortapte sjeler. Eller som Bukowski sier det: ’The darkness of the room was like sunlight to me’.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Sound Of The City

02/01/2014 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

These are cities!
And this is the people for whom these
Alleghenys and Lebanons of dream have been raised!
Castles of wood and crystal move on tracks and invisible winches.

Old craters ringed with mammoth statues and
coppery palms roar melodiously in flames.
Festivals of love reverberate
from the canals suspended behind the castles.
(Arthur Rimbaud: ”Cities Vagabonds”)

Blood On The Wall: s/t (The Social registry, 2004)
Gutt møter jente og søt musikk oppstår. I New York kan slike tilfeldigheter også avstedkomme mer konkrete musikalske resultat. Som da Courtney Shanks på et gatehjørne dumpet borti en plateselgende Miggy Littleton etter å ha trålet rundt i byen på jakt etter nye skiver. Shanks spilte bass og kunne synge, Littleton hadde spilt trommer med det fine lo-fi bandet Ida. Da manglet det bare en gitarist, og siden Courtneys bror Brad satt hjemme i Kansas uten noe særlig fore var Blood On The Wall et faktum. Etter bare en single (”Baby Likes To Holler”) debuterer trioen med en fullspiller.

Blood On The Wall er på papiret ganske basic triobasert asfaltrock; gitar, bass og trommer. En naturlig sammenligning kunne vært det mer kjente bror-søster bandet White Stripes, men Detroit-rocken erstattes av New Yorks vibrante scene som et tydeligere bakteppe. Det er en rastløs spenning over debutplaten som gjør den ganske så frisk og viril, til tross for at grepene er velbrukte. De har spilt med band som Enon, Liars, og Animal Collective, og både dansbar art-punk og cool by-blues (”It’s So Strange”, ”Baby Likes To Holler”) er en del av dette bandets uttrykk. Et annet særpreg er hvordan Brad og Courtney deler på vokalen, og gir bandet to ulike stemmer. Han: Skjærende, lettere hysterisk, småsur, litt som David Thomas (Pere Ubu) eller Doc Corbin Dart (Crucifucks), Hun: Med en mer slørete Kim Gordon shoegazer-sensualitet. Det gjør at trioen kan spille på et ganske bredt register. De klarer likevel å binde det helhetlig sammen, uavhengig av hvem som synger, med en løssluppen, rufsete spillestil og en ikke liten porsjon stå-på vilje og amatørmessig sjarm. Det største minuset er rett og slett mangelen på et par virkelige killer-spor. På denne halvtimes lange platen er det litt for mange halvannen-minuttere som ikke sitter særlig lenge igjen etter at platen stilner hen. Kanskje en EP ville vært en mer naturlig progresjon, for inntrykket er om enn ganske positivt, at Blood On The Wall er litt for smarte til å virkelig sparke rumper, og litt for enkle til å skape de store vibrasjonene. Anbefales som et børst-preget alternativ til Sonic Youth, Royal Trux og White Stripes.

Black Dice: Miles Of Smiles (DFA, 2004)
Gjøk og sisik, trost og stær
Frosker, sirisser, ugler, småfugler, en prustende elgokse. Skogen lever. Ellers er alt stille. Så rasler det i løvet og et merkverdig opptog kommer inn til byen. Et karnevalskledd tog av musikanter, med harper, bjeller, trompeter, klokker og skrangler tramper langsomt forbi oss som måpende står og ser på. Lyden blander seg med naturens, etterhvert overdøver marsjen alt annet i et herlig sammensurium av lyder. Fem minutter bruker opptoget på å passere – og så – kutt, helt stille. Sceneskifte: To hvitkledde, alvorlige menn med legefrakker og hansker står ovenfor hverandre. Mellom dem et bord med ulike former for rytmeinsrumenter som de prøver ut i hver sin kanal, mens fuglene plystrer lystig utenfor. Et nytt brudd oppstår. Plutselig kommer opptoget tilbake igjen, denne gangen møter vi gjengen midt inne i karnevalsfeiringen. Den monotone marsjen har blitt erstattet av fritt spill uten tilsynelatende annet mål for øyet enn jubel og fryd i en lystig frijazz-samba. Etter et par minutter inne i et kjøleanlegg toner Miles Of Smiles bort. 15 minutter har passert, og vi er halvveis. Det siste kvarteret har de kalt ”Trip Dude Delay”. Med bare strålende keyboards bak seg åpner den med et messende vokalkor. Etter noen minutter druknes idyllen med flammende cymbaler som med hvit støy dreper alt liv rundt seg i et lengre parti, der bare de mest vågale synthene våger å stikke hodene frem. De siste minuttene av denne EP’en er de mest musikalsk gjenkjennelige, med rituelle rytmer, drømmende gitarklanger og generell jungel-mystikk som virkemiddel.

Brooklyns Black Dice utvider stadig sitt terreng og Miles Of Smiles er intet unntak. Med sin organiske ambient skaper de musikalsk frihet som ville fått Miles selv til å smile. Weird stuff, great stuff.

No Age: Nouns (Sub Pop, 2008)
This Band Could Be Your Life
Los Angeles-duoen No Age har allerede en EP-samler bak seg (Weirdo Rippers) og de har rukket å skape noe forventningsfull smårøre i indiekretser forut for Nouns. Deres første fullengder, ikke en helaftens skive riktignok, er en påkostet sak når det gjelder innpakning (inkludert en fet bok), innholdet derimot er langt mer minimalistisk. Randy Randall og Dean Spunt holder seg henholdsvis til gitar og trommer/vokal, og de slipper ikke til noe annet her. Nouns er en slik plate som kan få folk på min alder til å både bli lykkelige og litt nostalgiske på samme tid. De stikker nemlig et sugerør dypt ned i amerikansk 80- og 90-talls indierock, og spytter ut sin versjon med en ujålet friskhet slik bare ungdommen kan.

Deres gjør-det-sjøl holdning strekker seg tilbake til punken (som i SST-scenen), videre med hint mot Sonic Youths disharmoniske støyrock, Hüsker Dü sin spinkle massivitet, britisk shoegaze, Sebadohs skramlende lo-fi fuzzpop og for så vidt frem mot Animal Collectives rørete gledesutbrudd. Dette er en stil som i hvert fall tiltaler meg ganske sterkt, selvsagt i kraft av å ha et nært forhold til nettopp stilen som alle disse representerer. Men Nouns er vellykket på selvstendig grunnlag, som akkurat dette brokete, eklektiske lappeteppe. Gjennom stort sett to minutter korte låter gir de oss en leksjon i det enkle. De teller til tre, kjører på og ser seg sjelden tilbake (med unntak av et par mer intetsigende instrumentaler). De er ikke akkurat de første som gjør akkurat dette, men kombinert med fengende melodier, glimt i øyet, springende register og lite nonsens har de skapt en skive som det er veldig lett å like. I hvert fall i 30 raske minutter. Om Nouns står igjen som en påle om noen år er vel heller tvilsomt, men det er ikke alltid like viktig. Dette er en plate for her og nå, fritt for pretensiøse ideer eller selvhøytidelig alvor, men med mye hamrende iver og smittende ståpåvilje – og med råtten lyd og full diskant som etter beste evne forsøke å drukne melodiene.

Det er fullt legitimt å se for seg No Age med et mer opprensket og dynamisk lydbilde og en noe mer fokusert idémyldring. Men så var dette med den sjarmerende gløden og den tilsynelatende oppriktige slacker-holdningen, som også kan være ganske uimotståelig. Det er mest lykke å hente her altså. Nostalgien – vel den får hvile litt denne gangen også. Det blir nok av tid til å plukke frem gamle gullkorn senere. Akkurat nå anbefales Nouns som følge inn i den lyse årstid, der avrundingen av denne sammen med No Age på Øya 08 ganske sikkert vil fylle oss med begge disse følelsene, smeltet sammen i et ekstatisk øyeblikk uten tanke på morgendagen.

The Ponys: Celebration Castle (In The Red, 2005)
Chicago-bandet ble med sin første plate Laced With Romance (2004) hyllet som en hybrid mellom postpunk og garasjerock, tidfestet mellom britisk 80-tall og amerikansk 60-tall. Det bør være unødvendig å legge til at platen virvlet opp en del fuzz, om ikke av The Strokes-dimensjoner, så ble debuten fôr til et tilsynelatende umettelig publikum som hungret etter denne revivalen av dansbar og energisk post-punk. Nå er nok den verste hypen i ferd med å legge seg, og når støvet atter faller tilbake til bakken, så får vi se hvem som egentlig står oppreist tilbake. Med Celebration Castle forteller The Ponys (for et fislenavn) at de ikke akter å gi seg uten sverdslag. Dette er nemlig en plate som viser et band som fortsatt har nok energi og vilje til å fylle 37 minutter, selv om første halvdel skinner aller sterkest.

Celebration Castle er spilt inn hos Steve Albini hjemme i Chicago, og han har nok ikke hatt planer om å strømlinjeforme kvartetten i særlig grad. Selv om overraskelsesmomentet ikke lenger er påtrengende, så har The Ponys igjen klart å skape noen låter som kjemper mellom britisk kjølighet og amerikansk pågåenhet, der angsten denne gang har seiret over viljen. Det er likevel et mer gjennomtenkt produkt som denne gangen slippes fra hestene, som igjen beviser at ekstensiv turnering fortsatt gjør band tightere og sikrere på hva de driver med. Fra de glassklare gitarene på triumferende ”Glass Conversation”, via korte, superfengende låter som ”I’m With You” og mørke krypere som ”We Shot The World” spenner bandet ganske vidt, og signaliserer at dette er en plate som også bør finne seg vei inn i øregangene til alle som nynner på god støypop som Arcade Fire, Franz Ferdinand og Wolf Parade. Vokalist Jared Gummere har en passe brit-cocky, spastisk attitude som skjuler både frustrasjon, emosjon, desperasjon og aggresjon. Her deler han oppgaven også med de andre bandet, noe som utvider uttrykket på en positiv måte. The Ponys klarer å virke smarte uten å bli overbærende, og det er mulig å grave opp røtter (Joy Division, The Cure, The Fall, Wire, Television, Gun Club kan nevnes) uten at de tyr til altfor klisjefylte grep. Det er helst når de gir seg i kast med mer Rolling Stones-ish garasje/bluesrock, som på ”Get Black”, at de blir litt for simple etter min smak. Heller ikke bassist Melissa Elias’ vokalbidrag på ”She’s Broken” er en veldig interessant låt, selv om man her plutselig tar seg i å tenke en blanding av Kim Gordon og Sleater/Kinney. Selv om det renner ut litt i intet på de tre-fire siste sporene, avsluttes ballet med en høyoktan rockesprut med ”Ferocious”, så da er det meste tilgitt igjen.

Når det er sagt, det er ikke enkeltlåtene som styrer denne platen, og det mest imponerende er energien som ligger i det fokuserte lydbildet, samtidig som det er en alltid tilstedeværende nerve som klarer å dekke over det mest av kildene. Med en blanding av kunstferdig post-punk, garasjerøtter og dansbar indierock/støypop er Celebration Castle riktig så vellykket, og selv om det umiddelbare vaker i skorpen, så trenger den faktisk en god del runder før den sitter full og helt. Dette er ingen Pink Flag, Marquee Moon eller Doolittle, og Celebration Castle kommer kanskje ikke til å omvende livene våre. Men det er en såpass kompakt og fengende plate, at den i det minste holder festen gående i snaue 40 minutter til.

Indian Jewelry: Invasive Exotics (Monitor, 2006)
Indian Jewelry er en trio fra Houston, nå med base i LA, som gjerne blir en røverbande som teller 20 personer på en god dag. Invasive Exotics er etter det jeg vet deres første plate – og det er slett ikke dårlig det de gir oss. Førstesporet ”Lesser Snake” er en mørk stammedans med autoritær vokal og sinte gitarhugg som higer etter å føre oss inn i en slags delirisk sekt som dyrker ekstatiske ritualer. Allerede på neste spor, talende titulert for hele platen ”Powwow”, viser Indian Jewelry at de har langt flere hensikter enn det umiddelbare. Invasive Exotics inneholder i det hele tatt et mylder av ideer, men det er likefullt en overordnet linje som er mulig å følge gjennom platen. Stilmessig er det fullt mulig å trekke tråder et par tiår tilbake, der både Suicide og Depeche Mode kan navnedroppes, og et musikalsk slektskap til nyere navn som Black Angels, Black Dice og Black Rebel Motorcycle Club. Fra tredjesporet ”Dirty Hands” er vi allerede langt borte i støyende syretrip psych-land, og der blir vi værende til ”Lost My Sight” flyter vekk noen lysår senere. Det er altså droger og droner, strober og støylag som gjelder her. Løse låtstrukturer og et gjennomført søplete lydbilde av skrapende metall og dissonante jam-sessions hjelper til med å bringe bandet nærmere avantrocken, mens både en repetitiv motorikk, stammerytmer og dansbare beats gir en viss dynamikk over det hele. De lykkes ikke helt i å omfavne meg på det som er platens definitive spor, 10 minutter lange ”Going South”, som omfavner alt som er skissert her, men jeg gir for forsøket.

Spriket mellom kjølige synthlåter som ”Come Closer” og lo-fi skrangel i ”Partying With Jandek” (som henviser til einstøingen fra hjembyen) representerer bare noe av den søkende tankegangen på Invasive Exotics – som over en hel skive aldri finner helt en samlende drivkraft – men servert fra et band det skal bli mer enn spennende å følge i tiden fremover.

Chris Brokaw: Red Cities (12XU, 2002)
Chris Brokaw er en musiker med enorm tyngde i alternative rockekretser. Trommisen/gitaristen fra New York er kanskje mest kjent fra SubPop-legendene Codeine og Come, men han har i de senere årene også markert seg med band som Pullman, The New Year og The Empty House Cooperative. Brokaw har samarbeidet med et vell av artister: Steve Wynn, Evan Dando, Bundy K. Brown, Will Oldham, Thalia Zedek (Come), Curtis Harvey (Rex), David M. Curry (Willard Grant Conspiracy), Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback), Matt Kadane (Bedhead) og… kort sagt, det meste som kan krype eller gå innen god og alternativ rock. Ikke rart han av og til får lyst til å gjøre noe helt på egen hånd, det er han selvfølgelig mer enn kapabel til, og følgelig trakterer han både gitar og perkusjon selv på denne helinstrumentale platen. Slik kan det fort bli navlebeskuende saker ut av, men så er ikke tilfelle med Red Cities, som er Brokaws første hele soloskive (han slapp en EP i 2001).

Selv om det er mulig å kjenne igjen spor fra mange av hans tidligere prosjekter, er denne stilmessig ganske langt unna det han har drevet med tidligere. Men så har han da også gjennom hele sin karriere vist evne til å beherske ulike arenaer, og på Red Cities kan man si at vi møter mange av hans ansikter. Det er måten han klarer å skape stemningsfulle variasjoner over en relativt enkel lest som gjør dette til en fantastisk plate, og som for alvor bør få flere til å merke seg hvilken spennende musiker Brokaw egentlig er. Alle sporene er forøvrig egne komposisjoner, med unntak av vakre ”The Look Of Love (Burt Bacharach/Hal David).

Brokaw har maktet å hekle sammen et lappeteppe av gitarer, enten de brukes klart og melodiøst, med ren feedback-lyd, eller slide, twang, støy og harmoni – en gitar er ikke en gitar er ikke en gitar i hans hender. Han binder disse collagene sammen med sin kontante trommestil, noe som gjør Red Cities til en kontinuerlig rik opplevelse å lytte til. Hvis John Fahey, Calexico og Papa M er gode nok referanser for deg også, så er dette et opplagt must-have. Fahey/Pajo-linken kommer særlig godt frem på det ti minutter lange ”The Fields (Part II)” som han dristig nok har lagt nesten helt først. Den hypnotiske låten setter de andre noe i skyggen, i hvert fall umiddelbart. Her lar han gitarene flyte lagvis over i hverandre i en suggererende symbiose av melodi og støyelementer, der fokus aldri slippes helt i den frie flyten. Det viser seg raskt at det flere godsaker i vente. Etter den lange stjernemarsjen klimprer han til med en fiffig mariachi-lignende sak, ”Calimoxcho”. Noe av det samme terrenget som Calexico/Friends Of Dean Martinez er en rød tråd på store deler av Red Cities, selv om Brokaw er nærmere New York enn Mexico. Vi serveres dessuten klassiske post-rock partier (”Wallet Corner”), spaghetti-western (særlig i martnas-dansen ”Topsfield State Fair”) og drone/støy-rock på rekke og rad, og det er ingen grunn til å savne et større spekter i instrumenteringen (selv om klokkespillet på de svært punchy sporene ”Shadows” og ”King Ferdinand” gir ytterligere driv). Den store spennvidden til tross, låtene er enhetlig satt sammen, der kombinasjonen av vakre melodier med truende støypartier er en slags fellesnevner. Det gir Red Citites en urovekkende, rødglødende aura. Hos meg fører slikt til glede langt inn i øregangene, helt inn i nervesenteret. Det er en opplevelse flere bør kunne få av denne skiva.

Métal Urbain: Anarchy In Paris (Acute/Carpark, 2003)
Post/electropunken har på ny blitt et populært fenomen (Hot Hot Heat, Liars, Interpol) og travere som Wire, Joy Division og Gang Of Four har blitt gjenoppdaget av nye generasjoner. Bra er det, men et band som ikke har blitt nevnt så ofte er franske Métal Urbain. Deres historiske og musikalske verdi bør med utgivelsen Anarchy In Paris oppgraderes. Den består av absolutt alt dette bandet noensinne spilte inn, så det er ingen grunn til å klage på at man savner noen låter her. Utgiverne bærer dessuten preg av å være bevisst den historiske rollen som ligger i denne oppsummeringen. Her er det gjort plass for en solid biografi, listing av ulike medlemmer samt en komplett diskografi. Alt er satt ryddig og pent sammen – slik det skal gjøres.

Behersker du engelsk kan du selvsagt lese den litt tragiske historien selv, men siden de er såpass lite omtalt vil jeg gjør plass for en kortversjon. Métal Urbain eksisterte mellom 1976-1980, i realiteten opphørte de som band allerede på senvinteren 1978, og de ble dannet i Paris av Eric Débris (vokal, synth) og gitarist Rikky Darling. Skiftende besetninger preget gruppen, der vokalist Débris var eneste faste skikkelse. Han lot seg påvirke av Fripp, Hawkwind og Lou Reeds Metal Machine Music med sine første band på midten av 70-tallet, og navneskiftet til Métal Urbain var en direkte hilsen til Velvet Underground. Débris beskriver sitt utgangspunkt i et intervju: ’…a music made of reprocessed sounds, nothing natural. Like Eno did in Roxy, voices went through a synthesizer, guitars through filters etc. We had a complete aesthetic approach.’

Métal Urbain benyttet ingen bassist, men trakterte synth, trommemaskiner og to gitarer. Det var ikke noe grensesprengende i seg selv, men sammen med Débris’ hissige slagordformede vokal (passende nok på morsmålet), trommemaskinen kjørt opp på full speed og overstyrte gitarkræsj skapte de en monstermaskin av primal rock som best kan beskrives som den manglende linken mellom Suicide (sjekk ”Train Vrs 2”), Wire og The Jesus & Mary Chain (”Ultra Violence”). Med sin første syvtommer ”Panik”/”Lady Coca Cola” (den heftige Warhol-hyllesten er også med i engelsk utgave som ”Sweet Marilyn”) markerte de seg dermed som et originalt tilskudd i den voksende punkbevegelsen. Men Frankrike var ikke London eller New York, og de søkte snart mot England på jakt etter lykken der. De skapte en viss buzz i undergrunnen, Rough Trade ga ut en single som solgte godt og John Peel hyllet bandet. Men det ble ikke noe mer ut av det. I Frankrike eksisterte det heller ikke noe nettverk som kunne ta seg av aparte protopunk-band, og de fikk ifølge platens biografi dessuten et noe dårlig rykte heftet ved seg. Slik svant Métal Urbain hen i glemselens tåke. Deres senere innspillinger viser et band som var godt på vei mot noe nytt, med mer hulkevokal og et tydeligere elektronisk uttrykk, men dette fikk de ikke utviklet som Métal Urbain. De splittet seg i de to grupperingene Métal Boys og Dr. Mix And The The Remix. Der stopper den korte og ikke helt vellykkede historien om dette bandet.

Jeg vil ikke si at absolutt alt de bedrev i disse årene har holdt seg like godt. Lyden er passe søplete og det konstante øset, det maskinelle drivet og de huggende gitarene kan bli en prøvelse i 71 hele minutter. Men de beste sporene, og da må særlig de tidlige singlene framheves, det historiske perspektivet og den kraften som fremdeles skinner gjennom på disse låtene snart et kvart århundre etter de ble spilt inn, gjør dette til en plate alle med interesse for rock generelt og punkhistorie spesielt bør kjenne til.

Produsent Steve Albini siteres også på denne platen med spørsmålet: ’Why can’t people try to sound like Métal Urbain for a change?’ Albini/Big Black, Jesus & Mary Chain og Severed Heads er bare noen av artistene som blir regnet for å være påvirket av disse franskmennene. Kjent blant kjennere altså, og forhåpentligvis nå også blant folket.

Larsen: Play (Important!, 2005)
Torino-bandet med det norsk/cognac-klingende navnet har med Play tatt sin folk/drone/post-rock og gått på besøk til de elektroniske innovatørene Autechre. Play er nemlig inspirert av deres låter, uten at det kan høres sånn rent umiddelbart. Larsen er mer elektrisk ikke-electronica, drone-postrock, eller som det skrytes så pent på coveret: ’Italian cult-collective-urban-folk-ritual-experimental soundscape wall of love band’. Ikke snaut bare det.

Bakgrunnen for Play var at bandet mistet et par medlemmer, blant annet sluttet den kvinnelige vokalisten, samtidig som de ble invitert til å spille på en festival innen kort tid. En idé om å bygge et livesett på rene coverversjoner ble utviklet til å konsentrere seg om et band godt unna Larsens opprinnelige lyduttrykk. Valget falt altså på Autechre. I følge eget statement ble det et mislykket prosjekt, da de raskt svant hen i sin egen verden. Mislykket som coverkonsept muligens, men ganske vellykket rent musikalsk. Det mest autechreske er nok å høre mer som en vag bakgrunnskilde, mens det larsenske stiger fram med late melodier av melankolsk dybde og tålmodig kraft. Larsen trekker veksler på og lykkes langt på vei med sitt utgangspunkt i folkbasert dronerock (à la Vibracathedral Orchestra) og post-rock (Explosions In The Sky og Godspeed) som sentrale kilder i sin musikk.

Sporene er delt opp i bokstavkodene CESJGP, der dvelende ”C” angir både stemning og retning for de øvrige bokstavene. Langsomme drag av trekkspill og forsiktige klunk på xylofonen innleder, mens låten bygger seg langsomt opp mot et mer støyende og kraftfullt terreng. Vridd vokal og melodisk synth gir fint særpreg. ”E” strekker seg mer mot svevende ambient, men også denne klatrer langsomt oppover fjellsiden på vei mot de høyeste tinder med en symfonisk og ganske overdådig utrustning, mens ”S” bringer tilbake harmonium/klokkespill/samples av stemmer som skaper et melankolsk, drømmende landskap som de ikke gjør så veldig mye ut av. Og der ligger noe av ankepunktet mot denne korte platen. Det er veldig fint å høre, men Larsen utnytter ikke sitt i utgangspunkt spennende potensiale til å lage særlig nyskapende musikk.

Larsen har etter innspillingen blitt venner med amerikanske Xiu Xiu, og inngått partnerskapet XXL (regn ut den nøtten selv) som har en fersk utgivelse bak seg. En fugl har dessuten tisket meg i øret at en Larsen remiks-skive er på trappene, der både Deathprod og Origami visstnok skal delta. Larsen har holdt på siden tidlig på 90-tallet, men er fremdeles et band å se opp for i fremtiden.

why?: Oaklandazulasylum (Anticon, 2003)
Soveromsbeatpoesi
Det skjer så mye spennende på Anticon at det er verd å følge ekstra godt med på hva som rører seg i dette nettverket. Sage Francis og Sole, og lengre på utsiden av den rene hip-hopen finner vi mer eksperimentelle og genreoverskridende artister som Dosh, Odd Nosdam og ikke minst why?

why? kan under tvil sorteres under hip-hop genren, men det han driver med er et stykke unna de som skryter og skyter på salgslistene. Det er mulig å se Cincinnati-geeken Jonathan Wolf som en mer elektronifisert og påvirket åndsbror av undergrunnspoeter som Beck og Lou Barlow. I stedet for gitarklimpring fant Wolf en 4-spors i farens synagoge, og han rapper like gjerne som å synge med sin skrudde nesestemme der det måtte passe. Tvilende til konformiteter og flirende til autoriteter passer han lett inn under Anticons store og merkverdige parasoll, for musikalske grenser er ikke så viktige i whys hode. Lo-fi, casiopop, Nintendo-lyder og syrefolk er andre begreper som kan kle Oaklandazulasylum. why? rapper og synger, mumler og laller, gitarrocker og tv-sampler om hverandre på debutalbumet. Det hele foregår med en eim av hjemmelagde leketøy, alternativ tobakk og generell galskap hengende lunt over platens 14 spor (snutter og låter, stort & smått). Det spraglete uttrykket tar av og til vendinger mot tegneserieverden til Ween og Danielson Famile, han lirer av seg en del treffsikre vendinger og roter seg borti noe meningsløst dill han likevel stort sett klarer å komme seg tørrskodd ut av.

I just found out for sure, the girl I have a crush on is a lesbian

Det er en naturlig dysfunksjonell intelligens over Wolf. Dette er en leken person man bare må undre seg litt over, og dermed blir han også straks interessant. Selv om ikke alt funker til fulle her så har han med Oaklandazulasylum skapt en lekegrind jeg har lyst til å sitte i av og til. Det gjelder særlig når han ikke bare rører rundt, men også treffer øyeblikk der alt klaffer. Som ”Bad Entropy”, platens lengste og beste, der hans kjølige, mørke rapping etterhvert flyter ut i tåka og smelter sammen til ambient drømmepop.
Oaklandazulasylum er vel ikke en plate for alle, men den som kan digge saubreking, skrudde synther og mørke soveroms-beats har mye å hente her.

Blank Dogs: Under And Under (In The Red, 2009)
New Boredom
En av sommerens heteste hipsternavn har vært Blank Dogs, soloprosjektet til en anonym Brooklyn-basert maskekledd musiker ved navn Mike. Han har spilt som Blank Dogs siden 2007, har vært med i en del mindre kjente punkband på østkysten, driver etiketten Captured Tracks og slipper plater i kurant tempo. Under And Under gis ut på sterke In The Red (som også har Vivian Girls, her med på litt kor), og er en samling mutt, gotisk postpunk, lo-fi i holdning, stil og tone. Vår mann Mike har sikkert lagt sin elsk på Joy Division, The Cure og den generelle tidsånden i England tidlig på 80-tallet. Monotone trommebeats, kjølig, småsur vokal og litt skjærende gitarfuzz draperes i svart med et innadvendt blikk og overføres til ganske depressive låter.

Blank Dogs evner riktignok å erte oss med noen småcatchy popmelodier her og der (”Tin Birds”, ”Around The Room”, ”Setting Fire To Your House”), men dyrker ikke den tendensen til det fullkomne. Tvert imot er det fraværet av å søke mot det fullkomne som preger Under And Under og strikken strekkes for langt gjennom 15 låter. Lydbildet blir fort flatt og låtene slepes over hverandre uten nevneverdig engasjement. Det smitter over på en lytter som fremdeles har en smule livsgnist igjen. Jeg håper på et mer fullverdig konsept senere. Om han ikke tar av seg den fysiske kappen han gjemmer seg under, kan han gjerne riste av seg noe av det spinkle og grå soundet han pakker inn musikken med.

Mates Of State: Team Boo (Polyvinyl, 2003)
Par i hjerter med flere ess i ermet
Kori Gardner og Jason Hammel startet Mates Of State mens de studerte i Kansas vinteren 1997, men de flyttet snart til San Francisco for å satse videre på bandet sitt. Etter at de giftet seg vendte de hjem til East Haven, Connecticut hvor det ser ut til at de kan slå seg løs for fullt. Team Boo er den tidligere lærerinnen/legens tredje album. Det er spilt inn med Jim Eno (Spoon) og John Croslin (Beulah) i Willie Nelsons Pedernales studio. De har turnert blant annet med Beulah, Death Cab For Cutie, Bright Eyes og Mars Volta, og hvis man skal trekke noen forståelige linker mellom alle disse bandene, så kan Mates Of State være fellesnevner gode som noen.

Trekk pusten: Ivrig og energisk er viktige nøkkelord for dette bandet, og ekteparet fremstår nå som en hysterisk tromme-orgel duo som oser av glede og glød, i en konspirasjon av uskyldsren indiepop og dansbar garasjerock. De løsrevne tekststrofene slynges ut med en barnlig lyst, gjerne med flere vokalister som hojer og jubler og blander seg sammen med Gardner og Hammels ungdomsfriske hurrarop. Musikken besørges av klapping, tamburin, trompet og stadige taktbrudd fra diverse tangenter (el-piano, Rhodes, Hammond B3) samt trommer som galopperer hastig omkring. Gitar og bass er nærmest fraværende i deres vers/refreng-frie melodiverden. Her er det desto mer uvanlige harmonier og et høylytt, offensivt uttrykk som gjør Team Boo både fyldig og mettende. Det er en rastløs plate der hver låt inneholder elementer av minst fire andre. Det blir tidvis stressende, men oftere sjarmerende og uimotståelig. Er det et øyeblikk som kjeder så er det ikke lenge før det dukker opp noe nytt, så de 45 minuttene løper raskt avsted. Duoen dveler ikke nevneverdig med å se seg tilbake, og det kan gå vel raskt i svingene til tider. Pyttsann, har man trukket opp dette paret er det visst ikke noe som kan stoppe dem. Men det er ikke bare heisann og hoppsann her. Det er fantasifulle oppbygginger, smittende glede og variasjon så det holder, og viktigst av alt; duoen skriver gode låter som både er skrudde nok til at man bør bruke tid til å studere dem og medrivende nok til at man får lyst til å hoppe opp-og-ned i tre samfulle kvarter. Pust ut.

Med det energinivået disse to holder, håper jeg de ikke har for mange alvorlige krangler hjemme.

Terrestrial Tones: Dead Drunk (Paw Tracks, 2006)
Mortal, angel AND demon
Når plateselskapets lokkemat er at Terrestrial Tones denne gangen lyder som de ’spent a bit too much time in the Parisian flea markets, African food stands, forgotten European pop records, discarded American analog pedals and junk, old Soviet electronics…’, vel, da vet jeg ikke om det skal tolkes positivt eller negativt. Når vi vet at duoen bak heter Eric Copleand og David Portner, bedre kjent fra Black Dice og som Avey Tare i Animal Collective, så blir vel både forventninger og forutsigbarhet stilt på prøve.

Dead Drunk er deres tredje plate, spilt inn i en leilighet da de to luringene bodde sammen i Paris sommeren 2005. Dette er ikke lyden av Montmartres muntre tilrop eller Champs-Elysées spradevennlige eleganse. Dette er ikke fasjonable café-slurpende Paris, nei, dette er slapset fra rennesteinen, nattens synder og de fortapte kunstneres by, det er William Burroughs sitt Paris og det er Arthur Rimbauds. Ja, Copeland og Portners opphold i metropolen får meg til å tenke på det intense forholdet mellom Rimbaud og Paul Verlaine der de sjanglet seg mellom kneipene i Paris (og London) ruset på absint og dop i euforisk vannsinn fylt av vold og kjærlighet 100 år tidligere.

Dead Drunk er også turbulent, bygget opp av innfall og utfall, spilt inn i syfilis-feber, befengt med hallusinasjoner og mareritt, krydret med opptak fra det lokale galehuset uten altfor åpenbare indre sammenhenger. Melodisk frafallen og heller ikke lydmessig åpenhjertig blir dette litt for mye skrap fra livets slam og dårlige nedturer etter forrige kvelds opptur. Men, når det er sagt, det er teksturer og partier her som både er styggvakre og ganske fascinerende konstruert. Heseblesende vokalpartier, fucked opp instrumenter og en skjødesløs omgang med inventaret gjør denne til en versting en veik søndag morgen. Denslags kan man alltids like.

Kanskje dere tilbragte litt for mye tid på loppings i Paris? Ta turen til Tanger neste gang!

Ten Volt Shock: 78 Hours (X-Mist, 2009)
Sjokkfri sjokkrock
Tyske X-Mist Records har bestandig vært litt i randsonen av min musikalske radar, men tilsynelatende alltid vært der. Har du kjøpt skiver av band som So Much Hate, Crowbar, Spermbirds eller Kurt kjenner du allerede godt til deres katalog og sjangerfokus. Det er nettopp tyske Kurt som er bindeleddet til Ten Volt Shock, med vokalist Frank Otto i front. Ten Volt Shock byr heller ikke på det store musikalske sjokket, sett i forhold til X-Mists tidligere utgivelser. Dette er slarkete punk med militant presisjon, hardcore med trekk både mot emocore og støyrock, som helt sikkert vil appellere til fans av Big Black, Jesus Lizard eller Hot Snakes. Her i landet har vi band som Ranheim og Bungalow Ranch Style som opererer i omtrent samme nabolag. Det betyr en ni korte låter og en halvtime med gneldrende vokal, barbergitarer og en konsis rytmeseksjon, som helt sikkert vil være enda mer effektiv å oppleve på en liten, skitten klubb et eller annet gudsforlatt sted. Ikke hakesleppende overraskende eller preget av de enorme låtene, men en overbevisende påminnelse om powertrioens ubestridte makt. Sjekk for eksempel drepende ”Moscow” for et kjapt innblikk.

Det er lett å bli hensatt i storhetstiden av dette møtet, sentrert rundt etiketter som Amphetamine Reptile og Touch & Go tidlig på 90-tallet. Men Ten Volt Shock fortjener å leve sitt eget liv på det som er deres tredje album. 78 Hours er en nykkefri og overbevisende plate, selv om jeg nok vil vende ørene oftest mot de opprinnelige bandene når denne finner sin hylleplass.

For øvrig er det vel ampere, og ikke volt du får støt av. Men det hadde jo blitt et litt mindre snappy bandnavn.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt albumrelease

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Month: January 2014

Nighthawks & Gentlemen

Fanituller & Trolltoner

Neil Young: Rearview Mirror

Songs Of Faith And Devotion