The Cynics: Rock’n’roll is a very jealous bitch

Pablo Gonzalez, Angel Kaplan, Gregg Kostelich and Michael Kastelic. The Cynics for 4-4

The Cynics ble dannet i Pittsburgh, Pennsylvania i 1983, og har holdt det gående mer eller mindre kontinuerlig siden den gang. Med ett bein i garasjerocken og det andre i en pøl med relaterte stilarter tilhører de en eksklusiv gruppe artister som The Cramps og Dead Moon: Standhaftige, rettroende og ikke minst sikre leverandører av pur, uforfalsket Rock. Stor R.

Sentralt i bandet står Gregg Kostelich og Michael Kastelic, førstnevnte gitarist, produsent og grunnlegger av det helt supre plateselskapet Get Hip (i tillegg til The Cynics, ansvarlig for utgivelser med blant andre A-Bones, Thee Headcoates, Gore Gore Girls, våre egne Kwyet Kings, Sloppy Seconds, Hellacopters og en drøss andre ujålete band). Vokalist Kastelic har vrengt lungene sine i tre tiår, mens rytmeseksjonen har derimot vært svært omskiftelig.

Det har ikke alltid vært like lett å bli en del av partnerskapet til Kostelich og Kastelic, forteller den omgjengelige vokalisten til meg:

– The rhythm section changes over the years are very frustrating! I guess Gregg and I are both very extreme personalities, so sometimes we just drive people nuts! I also think we’ve had some people who like the idea of being in a band but they are not really true musicians.

– Rock and roll can be a very sad and hard life sometimes and if you don’t have it in your soul, then you can’t hang for decades like we have. You find other things that take priority like families, love or real jobs. But rock’n’roll is a very jealous bitch and she won’t let anything or anyone be more important, she owns your soul. Adam and Nathan, the two brothers we have in the band playing bass and drums now, are real musicians, and live only to play. This makes them my favorites ever to play with.

Psychedelic lollipops & midnight special
Jeg ber Kastelic fortelle litt om bakgrunnen til hvordan han og Gregg startet det hele, og han kan berette om hvordan tilfeldigheter førte dem over til en viktig innflytelse: Blues Magoos:

– Gregg and I have had a very similar musical development over the years. We both have childhood memories of hearing 60’s stuff like the Stones & Paul Revere and The Raiders and especially The Blues Magoos’ Psychedelic Lollipop album. We both have that record in common big time. My grandfather was a policeman and they arrested someone who had stolen a bunch of records from a little radio station. After his trial the radio station had replaced the records so my grandfather gave the stolen booty to me. It was stuff like The Blues Magoos, The Foundations, and of course The Animals, and it really blew my mind after listening to Winnie the Pooh records until then.

– As we were children in the 70’s we of course were drawn to the Bowie/Stooges/Cooper scene. I was really into Roxy Music, Eno, Velvet Underground, John Cale, Bowie. I remember seeing The New York Dolls and The Sparks on some TV show called Rock Concert and the David Bowie 1984 Floor Show on some show called The Midnight Special when I was about 10. I had a feeling that there was something more important than music going on. This of course led us to end up in the 70’s Punk scene. We were both in lots of punk bands in the early 80’s and late 70’s. Unfortunately punk rock only really existed until 1978, so being totally disgusted that our beloved punk rock had been corporatized and homogenized, we went back to the earliest music we remembered. Well it was that primal 60’s stuff that really sounded more punk than anything! We weren’t the first to realize this, and we soon discovered there were bands like The Lyres and The Fleshtones who were doing this sound.

Revenge of the living
Dette soundet har The Cynics i stor grad holdt seg til siden de startet i 1983. Det har ikke medført den store kommersielle suksessen, men det er en skjebne Kastelich ar slått seg til ro med:

– I’ve spent my life in the world of ‘sex drugs and rock’n’roll’ but it was a decision that I made when I was just a child. Of course I had planned to be very rich and very famous, and that part of the plan never really worked out now did it? That started to become less and less important and now I’m actually grateful it never happened. If we had gotten money and fame I would probably be dead now.

Michael Kastelic har vært gjennom en ganske tøff periode. Det tok 8 år fra Get Our Way (1994) til den talende titulerte comebackplaten Living is the Best Revenge (2002). Hva skjedde egentlig?

– I find it really hard to believe. I was on drugs and a little jail time during that period. I also believe I had a nervous breakdown and was suicidal. It all seems like a dream now and in retrospect, it only felt like it was a few months, not years. At any rate there is no excuse and I cannot figure out why we don’t record more. We usually end up playing so much after a record comes out that recording a new one gets put aside…

Hvordan vil du beskrive deres hittil siste utgivelse som ble til i samarbeid med Tim Kerr?

– I really liked working with Tim Kerr. He has a fantastic attitude that puts you at ease, yet keeps you on your toes and trying your best. I think it’s a really great record. I really love the songs “Revenge”, “Making Deals”, and “I Got Time”. I also think the cover and layout are really outstanding.

– I still hope, in my mind though, that someday we can make a record that I will just love more than anybody else’s!! This could probably never happen because I can’t really look at my own work and be objective. I think I can feel it if a show is going well, but a record could be different at different times. Sometimes a record sounds great, and on a different day I don’t love it. Living is the Best Revenge is the best garage record I’ve heard in a while. It sounds best if you play it really loud and listen in a different room!!

Get hip, or get lost
– Personally, I’ve never been happier in my life. I think the band has a lot of really good fans who dig our music and that makes for really great tours and shows. I would much rather have a bunch of really cool people who know what the music is about, than to try to convert the world of assholes to garage rock. We still preach the good word, but remember, it’s Get Hip or Get Lost!!

Hvordan har bandet utviklet seg gjennom årene?

– I believe we are more focused now than in our early years. Older? Of course. Wiser? I dunno’ but I hope so. More Cynical? Maybe less cynical and more accepting of our fate. I think we’re more relaxed and comfortable in our own ugly skins, but that’s only natural. In most ways it’s still the same as the first show ever, every time we play I still get the same feeling. That feeling when Gregg’s guitar and my voice blend together to make this unique and thrilling sound. I’m really a fan of that perfect live show sound. It seems like we’re getting more of that magic lately than in some previous line-ups.

Som en av de opprinnelige garasjerockerne der ute, hva kan du si om dagens tilstand for genren?

– The state of garage rock today I think is very good. I realized this again when we put the band on MySpace and I see again how many young people are really into the sound and how many young bands are so good at it. There are of course always people who are trying to make garage rock into a commodity, and tell you that bad new wave like The Strokes is garage rock. But who cares? They can’t kill the punk spirit just by misrepresenting it. As long as there are snotty young brats, whether they have basements, or garages, or just make music alone in their rooms, then garage punk will live in the subterranean dark caves as it always has and always will. That’s where it belongs and the hip people know where to find it.

Hva kan publikum forvente av en konsert med The Cynics ?

– With Adam and Nathan in the band we like to do a straight forward ‘power set’, we call it. Just bang-bang-bang song after song without any breaks or me babbling. We try to do the songs that people like to dance to. You never know though, they can certainly play some of the ballads beautifully and we will try to throw in some different selections for each show. What can you always expect from The Cynics? The singer will be drunk and the guitar will be loud!

Kastelic kan også gi følgende eksakte beskrivelse av vårt land:

– Every time we have been to Norway it has been cold, expensive, delicious food and very beautiful. Beautiful people and beautiful scenes. The land, the air, the architecture, the fashions – I love it all! I know everyone in Norway knows how to dance and shake! I know the food is rich and filling! I know the liquor is very expensive!

Noen spesielle minner fra tidligere besøk?

– I remember going to the cool college radio station in Bergen in ’94, riding a train and seeing both moose, and the town of Hell, eating moose steak, playing in a fallout shelter, having my sinuses explode on a plane to Tromsø, hanging out with The Launderettes, Johan from Thee Mono Sapiens, Egon – the rock’n’roll mayor of Tromsø, how bad King Kahn’s body odor smelled in Moss, eating at a Chinese buffet in maybe Bergen again… In other words I have nothing but fond memories of Vikings and cavemen and cavewomen!

Sier Kastelic, som har hatt en nær-døden opplevelse også her:

– One time, we took a plane from Oslo to Bergen, and our tour manager & merch person took the van to the next place after Bergen. They almost died in a van accident in the ice & snow. If we were in the van we probably would be dead because all the backline crashed through the passenger area. So I know that Norway is lucky for us and the Nordic Gods approve!

Vi får håpe det går bra også denne gangen. Det er i hvert fall ingenting som tyder på at denne gjengen ikke gir alt når de nå igjen nærmer seg norske scener:

– As far as playing the punk garage in front of people, it’s something I can’t STOP doing. It’s an addiction worse than the smack. It is also very selfish on my part because I think I’m having a better time than the people in the audience!! Really, when I see people smiling and dancing it makes me so happy I want to cry. Sometimes I do cry…

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble først publisert i 2006.

St. Thomas: Be Cool, Be Nice

st_thomasSt. Thomas Hansen var postmannen fra Furuset som ble en av landets fineste sangere og låtskrivere. Han startet i bandet Emily Lang på slutten av 90-tallet, debuterte som soloartist med Mysterious Walks i 2000 og fikk sitt store gjennombrudd med The Cornerman EP’en som kom året etter. St. Thomas markerte seg som nådeløst ærlig, sårbar og morsom, en varm og raus type som levde tett på hele spekteret av den menneskelige psyke. En svoren fan av Skeid og Ipswich. Og han var en fantastisk låtskriver. St. Thomas rakk å spille i Royal Albert Hall (oppvarming for Lambchop), laget plate i Nashville med Mark Nevers (fra samme band), spilt inn med Howe Gelb (Giant Sand) og Jeremy Barnes (Neutral Milk Hotel), og utgi fem studioalbum før han så ubeskrivelig tragisk gikk bort i 2007. Han ble bare 31 år gammel. Disse tre korte tekstene er alle skrevet i tiden rundt release og belyser egentlig ikke noe annet enn at jeg var glad i fyren.

st_thomas_cornermanThe Cornerman EP
(Racing Junior, 2001)
St. Thomas Hansen fra Oslo var for enkelte kjent som mannen bak Emily Lang. Han blir sikkert langt mer ettertraktet som Hellige Thomas, ikke minst med tanke på kommende opptredener på Quart og Roskilde. Med seg i reiseveska kan han trygt ta med seg sin nye, glimrende firespors EP.

The Cornerman byr på fire hovedsakelig akustiske låter med en skjør nerve, naivt vakre uten å bli infantile og umiddelbart fengende. Hvis standarden holder seg kan vi kan trygt glede oss til den kommende skiva, og St. Thomas har alle muligheter for å bli en stjerne.

Kjæresten min introduserte ham med følgende spørsmål: ’Dette er Thomas. Har ikke han de flotteste øynene du noensinne har sett?’ Hmmm…

st_thomas_homeI’m Coming Home
(Racing Junior, 2001)
’So gather round me children, to the story I will tell, about Pretty Boy Thomas the singer, Oslo knew him well….’

Vår egen Woody Guthrie, Neil Young og Will Oldham har kommet hjem. Jeg vet ikke hvor han har vært, men han må ha tilbragt mye tid i uendelige skoger, drukket av de dypeste kilder og vandret langs endeløse veier. Der har han hatt tid til å skrive noen av de beste visene bergrøysa har hørt på lenge.

Fra den coole åpningen ”The Cool Song” – Neil Young anno ”Heart Of Gold” – til sorgtunge ”I’m Coming Home”, er Thomas Hansens andre plate en triumf innen skakk folkpop. Sammen med medlemmer fra blant annet Ai Phoenix har han faktisk klart å konsentrere seg over et helt album, og viser at gnistrende The Cornerman EP ikke var en tilfeldighet. To av låtene er forøvrig hentet herfra, og de sklir lekende lett inn. Han jodler som en skøyer (”She Married a Cowboy”), drømmer seg bort (”Failure #1”) og synger guddommelig hele platen gjennom. Munnspill, banjo og fele, akustiske gitarer og et ravende fyllekor sprer munterhet i en tradisjon som ellers preges av innavl og innesluttede farmere som drøvtygger skråtobakk.

Seriøs kreditt bør også sendes til Guro Strande som synger særdeles skjønt på ”Take A Dance With Me”, og ikke minst gitarspillingen som holder gjennomgående høy kvalitet. St. Thomas kan gjerne være skeiv og impulsiv, bandet kan framstå som upretensiøs lo-fi, men egentlig er de i ferd med å bli et av landets beste.

st_thomas_longtimeA Long Long Time EP
(Racing Junior, 2003)
Det er ikke særlig long long time siden Thomas Hansen framstod som en innadvendt og heller ganske sær artist der han pludret rundt på hovedstadens mindre scener. Det har virkelig løsnet det siste året, platekontrakt med City Slang, oppvarmingsjobber for Lambchop, samarbeid med Howe Gelb og plateinnspilling i Nashville med Mark Nevers (Lambchop). Hansen vanker med kjempene nå. Han har fått nye – og gode – venner.

”A Long Long Time” har allerede rukket å få tung rotasjon på P3, og statskanalen fulgte opp med opptreden i Store Studio og en dokumentarfilm på én og samme dag! Det er kanskje ikke så rart at humøret tilsynelatende er stigende i Camp Thomas. Tittelsporet er i hvert fall en vinner, en fengende melankolsk trall med den sjarmerende norsk-amerikansken som kler St. Thomas så godt. Det høres ut til at han har fått stemmen mer under kontroll, og hele lydbildet er preget av mer varme og mindre hjemmemekk enn på I’m Coming Home. Det synes jeg er en fordel, skjønt jeg også satte stor pris på hans forrige utgivelse. Nå er det jo slik med låter som man hører overalt og til stadighet at man går lei etterhvert, og selv om ”A Long Long Time” er en jovial poplåt er den heller ikke så mye mer enn akkurat det.

I god EP-tradisjon regner jeg med at de fire øvrige låtene ’leftovers’ fra innspillingene. I så fall er det like lovende for platen som selve tittellåten. ”Sugarmilk Coffee” følger opp den småmuntre, slentrende stemningen som en vennlig og kort clap-a-long, uten særlig nerve men med desto større hyggefaktor. ”Ride” er den beste av de fire. Den skiller seg positivt ut med et funky og orgelbasert driv, og har et mer muskuløst sound enn den mer ’naive’ stilen til vår cowboy. ”Something Happened” er mild Calexico-mariachi med Hansens karakteristisk såre stemme i front. På ”America” synger han på sjeldent neddempet vis, og sammen med en plukkende banjo, sirisser og syngende barnestemmer til selskap er den en fin avskjed til den lille gutten som pakket Amerikakofferten og dro fra Norge til Nashville.

Bortsett fra det fengende tittelsporet så er det ingen direkte killers her, men jeg må si at hvis disse låtene tilsammen er representative for det kommende albumet så er det bare å glede seg. Med Thomas Hansens naturlig ærlige talent og så sikre samarbeidspartnere kan jeg ikke helt skjønne hva som kan gå feil denne gangen heller. Når det gjelder disse mye omtalte bidragsyterne så heter det på denne singelen bare at den er ’played by St. Thomas and his friends’.

Det er slike uhøytidelige grep som gjør St. Thomas og hans låter så forbasket lett å like.

Bjørn Hammershaug

Norwegian Depression: Det Norske Alternativet

10 år med dyp melankoli, western-romantikk og hulkende barstol-trubadurer

norwegian_depressionDenne teksten ble skrevet på tampen av 2004, og publisert i en prøveutgave for groove i bladformat tidlig i 2005. Bladet ble aldri realisert.

Café Mono, 17. november 2004: Gene Clark ville fylt 60 år, og blir hedret med en hyllestkonsert på Oslo-klubben. Mono har de siste fem årene overtatt Gamlas rolle og blitt hovedstadens samlingssted for en ny bølge av countryrockere, singer/songwriters og barstool crooners, godt representert både på scenen, bak baren og blant klientellet. Artistene, stedet de spiller på, og mannen de samles rundt denne kvelden, antyder en musikalsk retning i Norge som i løpet av de siste ti årene har blitt såpass tydelig i dagens norske musikkliv at den fortjener en nærmere orientering.

Til tross for at musikkjournalistene i Akersgata regelmessig nedvurderer sangerinner som Heidi Hauge, Jenny Jenssen og Liv Marit Wedvik, og hyppig triller terningkast én for deres plateutgivelser, er det likevel deres Nashville-tro countrypop og tradisjonell country som har sterkest røtter og størst nedslagsfelt i Norge. Disse er blant de mest populære og mestselgende artister i Norge i dag.

country_snakes_bondeUtgangspunktet for den populære norske countryen er Country Snakes som startet i 1967. Lillian Askeland kom med i bandet som vokalist i 1970, samme år som den stødige crooneren Bjøro Håland platedebuterte. Begge ble enormt populære utover på 70-tallet, og de to kan tilsammen skilte med platesalg i millionklassen.

Den progressive anti-Nashville kulturen kom til uttrykk i USA både gjennom mer rocka country og mer politisk bevisste singer/songwriters på 70-tallet. I Norge var det ingen slik reaksjon mot mainstream country, og vi har heller ingen sterk outlaw-tradisjon her i landet (det nærmeste må være røveren Thore ‘Henki’ Holm Hansen). Våre egne Hank & Woody, Prøysen & Sandbeck, er heller ikke låtskrivere med særlig innvirkning på dagens artister. Country Snakes’ tolkning av Merle Haggards “Okie From Muskogee”, “Bonde ifra Bygda” kunne derfor stå uimotsagt i mange år:

Ingen røyker hasjis her i bygda
Den tur vi tar er uten LSD
Vi går aldri rundt og demonstrerer
Vi synger ut og er fornøyd med det.

Den norske varianten av countryrock kan spores til 70-tallets Bergen, og bandet Hole in the Wall. Deres debutplate fra 1972 regnes som landets første i genren, og det nærmeste vi har kommet Gram Parsons og Flying Burrito Brothers. To av drivkreftene bak Hole in the Wall var Rune Walle og amerikaneren Erik Moll, begge ble sentrale i miljøet i årene etter dette kortvarige prosjektet. Walle dannet det mer etablerte softrock/countrybandet Flying Norwegians sammen med Cato Sanden, mens Moll i første rekke har markert seg som soloartist, gjestemusiker og låtskriver for blant andre New Riders of the Purple Sage, Steinar Albrigtsen og Eriksen.

Fra Halden sprang det også ut et miljø som tidlig markerte nærhet til amerikansk country, personifisert gjennom Kai Ø. Andersen, Tom Skjeklesæther og Henning Kvitnes. Andersens studio Athletic Sound har blant annet tatt imot artister som Kvitnes, Paal Flaata, Madrugada og El Corazon. Kvitnes har vært en sentral figur i den norske rocken siden slutten av 70-tallet. Først i mer punk/new wave orienterte band som Ice Cream Band, Young Lords og Saturday Cowboys, senere i Little Eden og deretter en etter hvert ganske så omfattende solokarriere. Skjeklesæther startet som lokal konsertarrangør, men gjorde seg snart bemerket som en av landets mest ivrige talerør for amerikansk country og rock, ikke minst som redaktør i Beat, programleder i radio og etterhvert ildsjel bak festivalen Down on the Farm.

På midten av 80-tallet dukket det opp en rekke nye amerikanske artister, som Green On Red, Gun Club, Rank & File, REM, The Long Ryders og True West, like mye preget av country, som punk/new wave og rock’n’roll. Disse skapte ikke noen umiddelbare endringer i norsk musikkliv. En del nye aktører gjorde seg bemerket i det som snart skulle bli omtalt som roots her til lands. Dette omfatter artister som Somebody’s Darling, Eriksen, Cato Sanden og Steinar Albrigtsen, alle holdt seg mer eller mindre trygt innenfor mer tradisjonell country. På dette tidspunktet har det altså ikke vært noen sterk tradisjon for å fornye countrymusikken i Norge, og den har heller ikke utviklet noen sterk egenart. Dette kan skyldes indre forutsetninger, som at den ikke er en naturlig del av vår musikktradisjon eller kulturarv, eller ytre faktorer; politisk ukorrekt, andre dominerende genre, språket. De norske artistene har heller skuet direkte mot de amerikanske kildene, enn fra norsk fortid.

– Det var mer snakk om enkeltstående og lukkede miljøer på denne tiden, sier Tom Skjeklesæther. Han trekker fram Gamla som det mest innflytelsesrike samlingspunktet i hovedstaden på 80-tallet:

– Her var det faste månedsoppdrag for ulike artister, der særlig amerikanske Tom Russell ble en sentral skikkelse i den norske countryrocken. Det var på Gamla det ble skapt et fundament for det som utover på 90-tallet ble kjent som roots, sier Skjeklesæther.

En annen viktig opplærende faktor gjennom hele 80-tallet og deler av 90-tallet var selvsagt musikkavisene, deriblant Beat hvor Skjeklesæther var en viktig drivkraft og som fanget opp mye av den nye amerikanske countryrocken. Et annet sentralt tilholdssted i en tiårsperiode fra 1986 var Texas-inspirerte Cruise Café på Aker Brygge i Oslo, hvor artister som Wilco, Giant Sand, Darden Smith og Mark Olson opptrådde.

Kan man se på dagens norske country-relaterte band som en reaksjon på den mer konservative country-tradisjonen på 80-tallet, eller står den i kontrast til den norskspråklige rocken som var dominerende inntil midten av 90-tallet?

deLillos, Raga Rockers, DumDum Boys og Jokke & Valentinerne var på hell, og etterfølgere som Postgirobygget og Trang Fødsel oppnådde på langt nær samme status. Det ble plutselig skapt et tomrom og en åpning som førte ut av den såkalte DH-rocken, og samtidig ut av det norske språk. Håkon Moslet skrev om Madrugadas første album i Dagbladet (1999): ’Madrugada er sjefer, Madrugada har baller, Madrugada kaster Postgirobygget og resten av middelmådighetene i norskrocken på Nordsjøen.’

Madrugadas Sivert Høyem uttalte i 2002: ’Mye av den suksessen vi har opplevd i Norge skyldes nok at vi var rett band til rett tid. Vi kom inn i norsk musikk på et tidspunkt da det var et aldri så lite vakuum etter flere av de gamle store artistene, og vi hadde i likhet med artister som Cave, Cohen og Cash et musikalsk uttrykk som passet den norske folkesjelen veldig bra.’

1994 er et merkeår for den nåværende bølgen av country i Norge. Selv om det er en retning som fremdeles kan virke konservativ, kjennetegnes den av både større bredde, flytende skiller mellom genrene og en klarere tendens til å ville skape et eget uttrykk. Impulsene hentes ikke utelukkende fra det amerikansk heartland, og det har blitt mer vanlig å trekke veksler på britisk folk (Nick Drake, Richard Thompson), vestkystpop (America, CSN&Y) og mørke visesangere (Leonard Cohen, Nick Cave). Berlin (Madrugada), New York (Thomas Dybdahl) og Lisboa (Midnight Choir) ble like naturlige byer å vende seg mot som Austin og Nashville.

En sentral hendelse i 1994 var at Johnny Cash startet serien American Recordings, der han på nedstrippet vis tolket låter av blant andre Soundgarden og Depeche Mode, og med det bygget broer inn mot countryrelatert musikk for mange nye lyttere. Samme år gav Motorpsycho ut soundtracket til den fiktive filmen The Tussler, Midnight Choir spilte inn sitt debutalbum og Madrugada tok form. De to siste bandene skulle på mange måter bli toneangivende i den første norske alternative varianten av amerikansk country. Med mindre fokus på country-elementer, og mer orientert mot rock, skulle det komme en rekke band med en del fellestrekk. Dominerende og alvorlige mannsstemmer i fokus, tekster på engelsk, og ikke minst, tristesse og melankoli som dominerende sinnsstemning: Norwegian Depression.

midnight choir

Midnight Choir

Fra ’Gamla-skolen’ var de fremste elevene en trio fra Skien som kalte seg Midnight Choir (etter Leonard Cohens ”Bird on a Wire”). I 1994 reiste de til Fredericksburg, Texas for å spille inn sitt debutalbum sammen med Andrew Hardin. Tom Russell var selvsagt med og Gene Clarks ”Gypsy Rider” var et naturlig covervalg. Paal Flaata, Atle Bystrøm (Al DeLoner) og Ron Olsen ga ut sin selvtitulerte debut året etter, og i 1996 gjorde de seg ytterligere bemerket med oppfølgeren Olsen’s Lot. Innen denne tid hadde de alliert seg med Seattle-bandet The Walkabouts, og med det knyttet de et samarbeid som skulle bli av lengre varighet. Midnight Choir toppet sin karriere med Amsterdam Stranded (1998), som pekte ut av det amerikanske og søkte innover mot et mer tidløst og stedløst landskap.

Flaata var naturlig frontfigur, men DeLoner var bandets hjerne. Hans asketiske livsfilosofi og kontakt med Phill Brown, lydtekniker på Talk Talks siste plater, ble en kombinasjon som munnet ut i en sjelden sterk og sjelfull plate som solgte til gull. DeLoner klarte å skape åpne rom for den store vokalen til Flaata, som Walkabouts-vokalist Chris Eckman har beskrevet slik: ’He could sing the Trondheim phone book and make you cry.’

Med en stemme et sted mellom Elvis, Chris Isaak, Lee Clayton og Gud var Flaata den fødte tolker av DeLoners storslåtte og melankolske egenskaper som låtskriver. De tre medlemmene i Midnight Choir har etterhvert viet seg mer til egne prosjekter. Flaata fremførte låter av artister som Townes Van Zandt og Tony Joe White på sin In Demand (2002), DeLoner beveget seg ytterligere mot minimalistisk ambient med prosjektet Höst (sammen med Chris Eckman) og soloplaten The Mess Age Is Joy (2004).

madrugda_depressionPå samme tid som Midnight Choir slapp sitt første album, flyttet bandet Abbey’s Adoption fra Stokmarknes til Oslo. Vokalist var Sivert Høyem og de skiftet snart navn til Madrugada. Musikken var dyster, tung og melankolsk, preget av The Gun Club, Grant Lee Buffalo og Nick Cave, med et hardere og tettere gitarsound enn Midnight Choir. Madrugadas andre EP, A New Depression (1999), signaliserte et forhold til en amerikansk tradisjon, noe trommeslager Jon Lauvland Pettersen utdypet under innspillingen av bandets andre album: ’I Norge har jo den amerikanske musikken alltid stått sterkt, også i Nordland finnes det fanatiske tilhengere av den amerikanske rootsmusikken som det skrives om i magasinet No Depression. Vår musikk er mye mer groovebasert og messende enn noe av denne, og benytter seg av monotone repetetive partier som vi har hentet fra den elektroniske musikken.’

Madrugada ble umiddelbart lagt merke til med sitt debutalbum Industrial Silence (1999), som raskt passerte over 100 000 solgte. De er fremdeles aktive, og deres hittil siste CD Grit (2004) pekte vekk fra tungsinnet og mot en mer skitten rockestil. Som en motvekt til Grit debuterte Høyem i 2004 med den dempede soloplaten Ladies and Gentlemen of the Opposition.

Den norske melankolien
Midnight Choir og Madrugada kan sies å være de første bandene i Norwegian Depression: Den alternative norske countrybølgen. Snart fulgte en rekke andre med lignende trekk. Den Store Stemmen er gjennomgående, og etter Flaata og Høyem har vokalister som Joachim Åkerstrøm (Cinnamoon), Tore Aurstad (Muzzlewhite) og Pål Angelskår (Reverend Lovejoy, Minor Majority) gjort seg bemerket som frontfigurer i sine band.

Særlig har Minor Majority fått en viss suksess. Og i tråd med Midnight Choir og Madrugada er det melankolske aspektet mest fremtredende. Ti år etter at disse to bandene dannet skole for en ny norsk bølge opplevde Oslo-kvartetten Jim Stärk at den milde EP’en Morning Songs plasserte seg høyt opp på salgslistene, mens Thomas Dybdahl fikk sitt definitive nasjonale gjennombrudd. Begge minner om ett fenomen som holder stikk: Melankoli selger i Norge – og i motsetning til Nashville-countryen blir den også godt mottatt blant et mer urbant publikum, og ikke minst i Akersgata:

’Midnight Choirs melankolske uttrykk må kunne beskrives som noe mer enn musikk. Jeg velger å lytte til de forskjellige sangene som malerier eller skulpturer….’ skrev Nye Takters Erik Valebrokk i en svært panegyrisk omtale av Midnight Choirs Amsterdam Stranded (1998).
’…en stemme som bryter seg fløyelsmykt løs fra en slentrende og ofte blytungt instrumentert melankoli’ mente Mode Steinkjer i en like bejublende omtale av Madrugadas Industrial Silence (1999).
’…du kan nå langt med å være lavmælt, forsiktig og melankolsk’, Nye Takters Øyvind Holen om Thomas Dybdahls …that Great October Sound (2002).
’Jim Stärk byr på mollstemt og melodiøs melankoli.’ VG om Jim Stärks No Time Wasted (2003).
’Debutalbumet er melankolsk, følelsesladet og nokså forførende.’ VG om Washingtons A New Order Rising (2004), mens NRK like gjerne beskrev Minor Majoritys Up For You & I (2004) som ’melankolisensasjonen’.

Musikkjournalist Skjeklesæther vet ikke hvorfor den melankolske dragningen er så sterkt tilstede hos dagens norske artister, men mener den er et typisk trekk for denne delen av norsk rock:

– Særlig det melankolske elementet som befinner seg et sted mellom nettopp Hank Williams (ikke “Jambalaya-låtene”) og Townes van Zandt har tilsynelatende festet seg, og det er her de norske har funnet noe som de har gjort til sitt eget. Dette gir et visst nyskapende trekk, for dagens artister bruker dette krysningspunktet til å skape noe nytt. Med det forhindrer de, tross sin tilbakeskuende stil, å bli regnet som nostalgiske. Jeg har aldri hørt noen bruke ordet nostalgisk om disse bandene, sier Skjeklesæther.

Jim Stärk

Den nye depresjonen
Jim Stärk benytter til en viss grad cowboy-klisjeer for å skape en lun form for amerikansk vestkyst-pop, blant annet i sin tolkning av disco-hiten ”You Know What I Want”, i duett med Norges countrydronning Claudia Scott. Bandet slekter mer mot visesangere som Nick Drake enn mot Hank Williams, men passende nok viser de respekt for Van Zandt med sin versjon av ”Like a Summer Thursday”.

Thomas Dybdahl fullførte i 2004 oktober-trilogien der han har koblet soul, vise og minimalistiske country-elementer på en særegen måte, et sted mellom Jeff Buckley og Talk Talk (…that Great October Sound, 2002 og Stray Dogs, 2003). Dette ble særlig vellykket på hans tredje oktober-plate, One Day You’ll Dance For Me, New York City, hvor han i likhet med Midnight Choir gransker dype sjelsstemninger, og samtidig våger å eksperimentere mer med lydbildet enn tidligere.

En artist som til fulle har gått veien fra pop til melankolsk country er William Hut fra Bergen. Hut har en fortid i Poor Rich Ones, og siden de skilte lag har han markert seg som en mer lavmælt visesanger. På Days to Remember (2004) tok han skrittet for fullt inn i countryen. Sammen med amerikanske musikere ble platen innspilt som en tradisjonell countryplate av den stillferdige sorten, der Huts varme forhold til Hank Williams kommer frem.

Men det lå ingen klar plan bak Huts prosjekt, noe som kan tjene som et eksempel på hvor naturlig norske låtskrivere har inkorporert den amerikanske påvirkningen:

– Bakgrunnen for denne countryplaten var et spontant prosjekt, som ble til gjennom noen amerikanere jeg ble kjent med. Det lå ingen særlige planer bak, men min store inspirasjonskilde er 40-50-talls country, og da særlig Hank Williams, sier Hut, som også kan fortelle at han nettopp har gjort seg ferdig med en gjennomlytting av Williams’ samlede katalog. En produksjon hvor han ikke overraskende verdsetter det han kaller ’sutresiden’ høyest.

Det er i første rekke den melankolske stemningen disse artistene har til felles, for det er et sprang fra Jim Stärks lyseblå viser til Madrugadas rødglødende rock. Løftes blikket ytterligere, finnes det sterke melankolske elementer hos mer eller mindre country-relaterte artister som Tromsø-bandet Washington, Bergens Ai Phoenix, haldenserne i El Corazon og dunkelpopen til Wholy Martin – for å nevne noen.

Et annet alternativ
Parallelt med denne melankolske dragningen finnes det også en annen retning innen moderne norsk countryrock. Motorpsychos soundtrack til den fiktive filmen The Tussler (1994) ble sett på som en kuriositet, i bandets mest kreative periode. Platen kom i sterkt begrenset opplag, men ble raskt en kultskive. Nå har tiden vist at det ikke bare var en engangsforeteelse, og ti år etter kom Motorpsycho, denne gangen i en kreativ downperiode, med venner ut av skapet nok en gang med sin andre Tussler-plate. Nå under det mer etablerte navnet The International Tussler Society. Her viser trønderne inngående kjennskap til det Parsons kalte Cosmic American Music. De mikset rock, country, blues, sumprock og både vestkyst- og sørstatsrock, på et vis som få andre har gjort tidligere i Norge. Håkon Gebhardt har i tiden mellom tusslerne blitt ytterligere involvert på denne siden av vannet, i første rekke med samarbeidsprosjektet HGH, sammen med Martin Hagfors og Lars Håvard Haugen (Hellbillies).

home groanMartin Hagfors er verd en nærmere studie, som et alternativ til den rådende melankolske trenden her i Norge. Norsk-amerikaneren var lydmann på Cruise Café, og har drevet Home Groan siden 1996. Et band som har eksistert i et hjørne av norsk musikkliv med skranglete blandingsrock, og favoritter mer blant artistene enn platekjøperne. Han har til og med fått sitt eget hyllestband; The Cream of the Crop består av blant andre Martin Horntveth (Jaga Jazzist), Paal Flaata og Gebhardt. Hagfors har i motsetning til de fleste andre aktørene bakgrunn fra USA, og hadde skrevet låter i lang tid før han kom til Norge som ung mann. Hans første band var Tripwire, sammen med blant andre Vidar Busk og Lars Håvard Haugen. De fikk avtale med PolyGram og jobbet i lengre tid med en plateinnspilling. Men så ble det hele lagt på is:

– Home Groan ble en reaksjon på denne langvarige prosessen, forteller Hagfors.

Han var ute etter et mer rølpete og spontant sound, som skulle bli typisk for det pågående prosjektet Home Groan. Hagfors ser ikke på seg selv som en countryartist, men henter uttrykk fra mange genre. Han nevner Woody Guthrie som en stor favoritt, men også like gjerne engelske folkartister (Richard Thompson), soul (Curtis Mayfield), punk og gospel. Hagfors fremmer en leken infallsvinkel som kan virke unorsk:

– Å skrive musikk er en kreativ prosess hvor det er viktig å leke seg. Man bør ikke stå stille, sier han.

Det har han heller ikke gjort, og med samleplaten The Cream of the Crop (2003) er det mulig å få et godt inntrykk av noen av de beste låtene til Hagfors. Han ser, i likhet med Skjeklesæther, melankolien som rådende blant mange av dagens artister, en trend han selv ikke regner seg som en del av. For ham er fortellerelementet minst like viktige som melodiene, i kontrast til William Hut, som er mest opptatt den helhetlige låten, og ikke spesielt historiefortellingen. Hagfors bruker mye av sin amerikanske bakgrunn som grunnlag for sine fortellinger, men mener at tekstens funksjon går mange hus forbi her i landet:

– For enkelte kan det virke som soundet er viktigere enn tekstens innhold. Mange tyr til highway-klisjeer, som virker stilmessig riktig, men som fort blir intetsigende, sier Hagfors.

Han nevner Hellbillies blant landets beste tekstforfattere, og trekker også frem Gebhardt, som med sine naive tekster driver med noe han kaller ’oppfinnsom minimalisme’. Det er altså verdt å merke seg at det ikke finnes band i Norge som har tatt opp i seg hverken den sterke tradisjonen for historiefortelling, eller det samfunnskritiske elementet som mange av artistene de er inspirert av er kjent for, og som den amerikansk singer/songwriter-kulturen delvis er tuftet på.

Roy Lønhøiden

Det finnes også noen norsk-språklige artister som kan festes til countryrock-tradisjonen, som for eksempel Hellbillies. De har gjerne en tendens til å bli sett på som bygdefenomen eller P1/Norsktopp-vare – mer enn hos de engelskspråklige – selv om de musikalsk kan være ganske like. En som med hell bruker amerikanske myter satt inn i en norsk, rural sammenheng er Roy Lønhøiden. Hans debutplate Det Ensomme Landet (2004) viser at det er mulig å bruke det norske språket uten å falle under for klisjeene, som selvsagt blir tydeligere når morsmålet benyttes. Engelsk er det rådende språket, noe som kan gå på bekostning av den fortellertradisjonen musikken har sitt utgangspunkt i.

2004, og framover?
Innen mer rufsete og streit countryrock finner vi også artister som Bönkers (Opp, 1999), Vidar Vang (Rodeo, 2002, Stand Up Straight, 2004) og Sgt. Petter (It’s a Record, 2003). Oppdal-bandet Bönkers ble startet på midten av 90-tallet, med blant andre Lars Lien, som også er involvert i The International Tussler Society og Washington. Den lille trønder-bygda har en tilsynelatende levende scene for denslags, og i dag ser teXum ut til å bli Bönkers’ arvtagere. Mer sump, sprit og sprut er det hos Stavangers Helldorado og Bergens Emmerhof and the Melancholy Babies, begge band som låner mye fra både The Cramps, The Gun Club og ikke minst Denver-trioen 16 Horsepowers mytiske bilder fra det amerikanske bibelbeltet. Særlig Emmerhof kan høres som mer direkte etterfølgere av Madrugada, og den stilen de var tidlig ute med å etablere.

I den bløtere bagen, et sted mellom country, pop og vise ligger det mange artister. Særlig verd å trekke frem er Jim Stärk, El Corazon, Minor Majority — og Thom Hell.

Kristiansanderen ga ut sin debutplate i 2004, I Love You var den talende tittelen, og Hell er en artist som uten blygsel hevder utskjelte navn som Glen Campbell og John Denver som inspirasjonskilder. Det hadde ikke fungert for ti år siden, men i dag er det ikke lenger forbundet med skam å si denslags, snarere tvert i mot. Disse artistene har alle bidratt til økt aksept rundt myke uttrykksformer. 2005 er ikke mange dagene gammelt før Johnny Palmar Hide (ex-Number Seven Deli) debuterer med et country-preget visealbum og Emmerhoff and the Melancholy Babies slipper sin nye plate. Band som Sweetheart og Jake Ziah er også trygt innenfor de rammene som er skissert i denne artikkelen, og begge forventes å slippe sine debutalbum i løpet av 2005.

Tilbake til Café Mono, 17. november 2004: Johnny Palmar Hide synger Gene Clarks ”Gypsy Rider”, ti år etter at Midnight Choir gjorde det samme. Det er mulig å argumentere for at lite har skjedd i løpet av disse årene. Men det er viktig å huske på at det for ti år siden ikke eksisterte et så bredt miljø for alternativ countryrock i Norge. Selv om scenen er levende er den store historiefortelleren og den store låtskriveren fremdeles fraværende, og ingen har så langt vært i nærheten av samme status som heltene de tolker.

Thom Hell oppsummerer tilstanden slik: – I Kristiansand var det ikke noe miljø i det hele tatt, det var metall og det var Flying Crap. I dag er det en helt annen situasjon med langt flere artister i mange genre.

På spørsmål om hvorfor det har blitt slik, svarer han etter en liten tenkepause: – I dag vil alle bli rockestjerner.

Bjørn Hammershaug

A Tribute to Labels

Labelsamlere birdrar gjerne til å virke samlende på en bestemt musikkscene. Tidlige samleplater fra SST, Blast First, SubPop etc. skapte eksempelvis inntrykk av en felles enhet av artister som hørte sammen på en eller annen måte. Selv om de enkelte artistene hadde et ulikt uttrykk, fikk de sin egen betegnelse og en unik tilhørighet i et fellesskap. Labelsamlere kan også bidra til å skape et inntrykk som er mer stedsbestemt: ’Lyden’ av Seattle, Chapel Hill, Olympia eller Athens, Georgia for eksempel.

Her er et knippe omtaler av slike samlere, med vekt på etiketter mer kjent for sitt gode omdømme enn for sine store salg. Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

20 Years of Dischord (Dischord, 2002)
Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye og hans kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980.

22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years Of Dischord 1980-2000 – 3 CDs – 73 songs – 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CD’ene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje – og for samlere mest interessante – platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen hos Dischord ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med artistinfo, komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle er representert, Fugazi får like stor plass som Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Void og The Untouchables (med Sham 69s ”If The Kids Are United” i noe som ser og høres ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June Of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation Of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) – bare for å nevne noen. Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil – signaturlåta ”Straight Edge” (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveversjon – eller kompromissløse motstand mot big business og kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er mest kjent, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte navn som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State Of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, om man ikke akkurat blir slått i bakken av det i dag.

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke scenen fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb – før pengene overtok der også. Bare Shudder To Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av de involverte skyldes kanskje at grupperingene sjelden tok seg tid til å jobbe seg fram mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra sped skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte navn som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk.

Uansett, harDCore, punk, indierock og emocore er og vil være labelens viktigste merkelapper. Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation Of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder To Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid. Ferske signinger som Q And Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt etiketten. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser – i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alternative Tentacles, SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det.

La oss håpe på 20 nye år med tankegangen ’music over marketing, content over profit, ethic over strategy’.

Neurot Recordings 1 (Neurot, 2004)
De gir ikke ut så veldig mange skiver der borte på Neurot Recordings, men kvaliteten de holder på hver enkelt utgivelse er jevnt over meget høy. Med samleplaten Neurot Recordings 1 skaffer du deg raskt et overblikk over de mest sentrale artistene. Dette er et smørgåsbord av favoritter som for eksempel Neurosis, House of Low Culture, Isis, Sabers og Grails.

Neurot har base i San Fransisco, og ble grunnlagt av det legendariske Oakland-bandet Neurosis. Medlemmene her er involvert i mange av prosjektene i labelstallen, men den musikalske diversiteten avslører ikke det. Sterkeste fellesnevner er det tunge alvoret som preger nær sagt alle artistene, uansett hvilket musikalsk uttrykk de dyrker. En nøyere titt på bakmennene i studio viser også at Neurot har forgreninger dypt inne i den amerikanske undergrunnsscenen, både i øst og vest. Steve Albini, Martin Bisi, Kevin Nettleingham og Robert Rich er noen mer eller mindre kjente studiohoder som jobber med Neurots artister.

Denne doble discen tilfredsstiller både øyne og ører. CD1 inneholder kun audiospor, CD2 er en DVD med 8 filmer og ytterligere 6 audiospor til avspilling foran skjermen (disse med bare coveret som bilde). Låtutvalget er en blanding av nytt, gammelt og uutgitt.

Neurosis er nok for de fleste det mest kjente bandet. Deres ”Burn” (fra The Eyes of Every Storm, 2004) innleder platen med en fryktinngytende pondus. Det evig eksperimentelle og selvfornyende hardrock-bandet har vært blant den alternative rockens frontfigurer siden midten av 80-tallet, og om ikke Neurosis alene favner bredt nok, så involverer medlemmene seg i en rekke spennende sideprosjekter. De har et alter ego i Tribes of Neurot, som vier seg mer til ambient electronica/støy – sjekk for eksempel doble Adaption & Survival (2002), som er manipulerte og bearbeidede opptak av insektlyder. Steve Von Till og Scott Kelly dyrker begge en akustisk solokarriere, ikke helt ulikt Mark Lanegan eller Mike Johnson. Deres vellykkede samarbeid med Swans’ Jarboe (Neurosis & Jarobe), Scott Kelly og Noah Landis’ Blood & Time og de gyngende folk-hypnotikerne Culper Ring (med Steve Von Till) er alle en del av familien til dette lunefulle orkesteret. Neurosis er nok stammen, men de har sannelig fått lange grener med årene.

Den instrumentale post-rocken à la Glasgow og Montreal ivaretas av Grails, med en tidligere uutgitt låt som heter ”Reprieve”. Her er det også mørk og skummel ambient fra House of Low Culture, industriell støy av Sabers, japansk destruksjon av KK Null, både solo og som Zeni Geva og mektig kraftrock med Isis og Tarantula Hawk. Mens bluesrocken voldtas etter beste evne av gode gamle Oxbow, hvis vokalist ser ut til å spise Henry Rollins til frokost spiller de som de siste dager er nær. Enablers er enda et alvorlig bekjentskap, bestående av medlemmer fra blant annet Swans, Tarnation og Out in Worship. Deres ”Pauly’s Days In Cinema” (fra ferske End Note) er iskald post-punk motorikk som lover godt for videre fordypning. Et annet band det er nødvendig å trekke fram er Lotus Eaters. Nei, det er ikke det engelske synth-bandet fra 80-tallet, men et relativt nytt lag bestående av Aaron Turner (Isis), James Plotkin (Khanate) og Stephen O’Malley fra mektige Sunn O))) – et alle tiders superlag altså. Utdraget fra deres Mind Control For Infants viser at de ikke bare byr opp til bråk, for dette er et skjønt stykke ambient-drodling.

Filmdelen består av både konvensjonelle musikkvideoer og liveopptak. Regissør Josh Graham er en gjenganger, og han dyrker både mørke, gotiske og marerittaktige landskaper i sine filmer. Den vakreste er ”Duality I” med Tribes of Neurot, mens Tarentels nærbilder av grener i svart/hvitt til sine dronefolk tar hjem prisen for den enkleste. Utdrag fra en dokumentar fra sluggerne Oxbow og to liveopptak med det for meg fremmede bandet VHK (Galloping Coroners) kan også beskues, men både lyd og bilde er noe simplere her. Sistnevnte er muligens fra Ungarn, frontes av fargerik fyr og spiller en form for øst-europeisk post-punk.

De mange ulike prosjektene egner seg rett og slett best som full fordypning gjennom egne utgivelser – og de fortjener å oppleves slik. Men Neurot Recordings 1 er en av de viktigste samleplatene du kan anskaffe for å være oppdatert på et av de mest progressive plateselskapene av i dag.

I den informative og subjektive ånd, her er noen tips til ytterligere utforskning. Merk i samme slengen at Neurot vektlegger at utgivelsene skal SE bra ut, dette er ikke plater du ripper, kompis:

Neurosis & Jarboe: s/t, 2003 (et samarbeid til å få gåsehud av. Skummelt, vakkert og slemt – på en gang)
House of Low Culture s/t, 2003 (Finding Nemo goes Eraserhead.)
Isis: Celestial, 2000 (ok, dette er ikke en Neurot-utgivelse, men for bra til å utelates. En gedigen plate.)
Grails: The Burden of Hope, 2003 (en majestetisk blåmandag)
Tribes of Neurot: Adaption & Survival: The Insects Projects, 2002 (bzzz-bzzz-bzzz)

A Drag City Supersession: Tramps, Traitors & Little Devils (Drag City, 2001)
’It’s too cold to snow…/ black leafless trees…/ must be zero degrees…’ Slik innledes noe som høres ut som en krimsjuk Eddie Vedder, backet av Captain Beefhearts magiske band på en vindskeiv dag. Hva slags orkester er dette, om ikke en ekte Drag City Supersession?

Plateselskapet med base i Chicago har en mildt sagt respektabel katalog, og kan vise til utgivelser av artister som Palace, Smog, Jim O’Rourke, Stereolab, Royal Trux og Gastr del Sol. Det er fra dette miljøet en gjeng har slått seg sammen til en løs trupp, under det passende konseptnavnet. Gjengangerne på de fleste låtene er kjenninger som Bill Callahan (Smog), Edith Frost, Rian Murphy og Neil Hagerty (Royal Trux, Pussy Galore). Dette er et stjernelag hvor man går litt om hverandre, og det høres ut til at alle har hatt det både morsomt og kanskje litt fuktig under denne innspillingen. Som omslaget hinter om: Dette er mer en skive for jukeboksen en støyende kveld på byen, enn stilfull og rolig sofacore.

Her tolkes både egne og andres låter, med det til felles at volum stort sett er skrudd opp et par hakk i forhold til det vi er vant til, og at artistene skramler og skrangler langt mer enn under sine ordinære navn (unntatt Hagerty som har god fuzzerfaring). Etter Bill Callahans folk-boogiestart ”Zero Degrees”, sjangles videre med et par bråkerockere i Lou Reeds ”Charley’s Girl” og Hagertys ”Texas Dogleg”, sunget av henholdsvis Edith Frost og Hagerty selv.

Hank Mills-klassikeren ”The Girl on the Billboard” går også raskt unna, og det er mange år siden Bill Callahan har vært såpass rufsete. Dette er jo nærmest cowpunk, og det av en mann som stort sett sitter og ser på regnet, mens han tankefullt skriver viser om livets miserable skjebner (sitt eget spesielt). Artig! Av alle låter går de også løs på Black Sabbath-klassikeren ”N.I.B.” Her er det ikke snakk om å gjøre noe annet enn en ravende planke, og selv om Hagerty ikke er Ozzy, så funker det faktisk over all forventning. Manglende groove og tyngde erstattes helt enkelt av fiolin, og det bisarre skjer at Black Sabbath høres ut som et garasjeband på låvedans.

Litt lowtunes er det selvfølgelig også plass til, Edith Frosts ”Leaving The Army” og Bill Callahans ”Nothing Rises To Meet Me” vaker i mer velkjent farvann, og det er vel ikke uten grunn at disse artistene har skapt karriere ut av moll, og ikke dur. Særlig Callahans låt holder høy klasse, med en utmerket fiolinsolo av Jessica Billey. Platens vakreste tre minutter besørges ellers av Edith Frost og hennes tolkning av Randy Newmans ”Old Man”.

Det er det litt skjødesløse og egentlig sjarmerende uhøytidelige preget som er denne platens styrke. Det høres ut som om musikerne koser seg og vi lar oss gjerne rive med, men etter noen runder kommer dagen derpå, og da er det egentlig bare å håpe på at disse eminente artistene kommer tilbake med mer trøstende ting med sine ordinære partnere.

Audio Flashcard 1994-2001 (Gold Standard Laboratories, 2002)
Plateselskapet Gold Standard Laboratories (GSL) er vel ikke blant de mest kjente etikettene her i landet, men med sampleren Audio Flashcard 1994-2001 er det kommet en både billig og bra mulighet til å bli kjent med dette spennende selskapet som for tiden har base i San Diego, California. Mannen som styrer det hele heter Sonny Kay, og han har siden oppstarten i 1993 stått bak en rekke interessante utgivelser. Audio Flashcard summerer opp noe av det som har foregått på GSL på de 50 første.

Hvis inntrykket denne platen gir stemmer, så er det stor takhøyde på Sonny Kays kontor. Heldigvis går ikke den store spennvidden ut over kvaliteten. Her er det plass til både elektronisk/synth, garasjerock/punk, eksperimentell rock, og enda litt til.

Synthbandet Beautiful Skin får æren av å åpne platen, og det er helt naturlig i og med at platen er lagt opp etter alfabetisk rekkefølge. Første gullbarre står derfor De Facto for med sin herlige dubstil-møter-mariachi i låten ”Fingertrap”. Dette er et slags sideprosjekt for Cedric Bixler som tidligere spilte med At the Drive-In, og nå Mars Volta (som også er et GSL-band), men dette høres ut til å være noe ganske annet, og vel så spennende å sjekke ut.

De Facto etterfølges av en ualminnelig tight sparkerumpe-gjeng kalt Dead and Gone. Deres ”Shiny and Black” er både energisk og aggressiv, og med en desperate vokalist kan de minne om salige Jesus Lizard. Noe av den samme energien deler også drevne The Locust, som angriper sin egen ”Gluing Carpets to Your Genitals Does Not Make You a Cantaloupe” med japansk støypresisjon gjennom et lo-fi filter. Kaotisk hardcore dekker også det Mohinder driver med på ”The Static Cult”, men begge disse to sporene er for korte til at man egentlig rekker å finne ut om det er noe særlig hold utover en enkelt låt.

Da er det litt mer spennende med Outhud fra Sacramento.”JGNE” er en funky og leken instrumental-låt, dansbar, men med snåle effekter som også gjør det fett å lytte til. De skal etter sigende gi ut en plate på Kranky i 2002, og vil i så fall bli blant den etikettens mest fengende navn hvis dette utdraget er representativt for hva de ellers sysler med.

Pleasure Forever er vel sammen med Vue de to bandene som er mest kjent her. De har begge spilt i Norge i 2002, og Pleasure Forever er nok enda raffere live enn i studio, selv om ”Curtain Call For a Whispering Ghost” viser dem fra en god side. Det er noe med deres blanding av rå punkrock spedd ut med gotiske og psykedeliske overtoner som gjør dem ganske så fengslende å høre på. Pleasure Forever er forøvrig signet på SubPop nå. Litt i samme gate finner vi trioen The Rapture. ”The Chair That Squeaks” er en av skivas snåleste rockere, men også en av de beste, og kan minne om June of 44 eller Ink.

Høydepunktene kommer tett nedover alfabetet. Subpoena the Past er et eksperimentelt band med vekt på trommer og bass, og består blant annet av sjefen sjøl, Sonny Kay, og Joey Karam fra The Locust. De har dessuten spilt inn skive med Helios Creed (tidl. Chrome), og ”Patience” er et fascinerende møte mellom drum&bass og elektronisk støy. The VSS er et sentralt navn i GSLs historie, og de strekker seg tilbake til tidlig 90-tall. Da var de kjent som Angel Hair, men fra 1997 utviklet de seg til Slaves, og senere Pleasure Forever. Sistemann Sonny Kay dannet altså Subpoena the Past. Energisk punk er i hvert fall oppskriften på ”I Cut My Teeth”. Nevnte Vue (nå på SubPop) framfører også en av samlerens aller beste øyeblikk med ”Young Soul”. De kombinerer glatt punkens energi med elementer fra 80-tallets New Romance-stil.

Så viser det seg at en av de største gullbarren er spart helt til slutt. Septetten (tre spiller også i Outhud) med det merkelig navnet !!! er som å oppleve en slags krysning av The Clash og Minutemen – og det er det neimen ikke ofte man har muligheten til å høre! ”Storm the Legion” er platens vinner, og selv om jeg ikke vet annet enn at de iblant turnerer med Modest Mouse og Les Savy Fav i Statene, så er dette noe som bør være verd å sjekke ut! (eller !!!)

En del band er ikke omtalt noe særlig her, garasjerockere som Le Shok og Lost Kids eller synthband som I Am Spoonbender og Beautiful Skin for å nevne noen. Men det bør vel være igjen noen overraskelser også.

Denne samleren anbefales for sin høye musikalske kvalitet alene, men i samme slengen anbefales det også å følge med på hva GSL driver med framover. Selskapet ser ut til å ha evnen til å pelle ut band fra garasjen før de andre rekker å finne riktig gate.

Survive and Advance – A Merge Records Compilation (Merge, 2002)
Jeg husker en gang på 90-tallet at en overmodig synser spådde Chapel Hill, North Carolina til å bli det neste Seattle. Det var vel å ta litt hardt i med tanke på at det var Superchunk, Archers of Loaf, Polvo og Seam som frontet byens scene. Ingen Nirvana blant disse akkurat, og Chapel Hills artister har hatt for vane en litt for intellektuell eller snål profil til å gi de helt store salgstallene. Merge Records har i en årrekke stått bak mange av byens band, og selskapet kan leses på ryggen til en rekke store og små undergrunnsfavoritter. På Survive and Advance Vol.1 finner vi fjorten av dem, både fra hjembyen og andre steder.

For å ta det positive først så er det kjekt at Merge konsentrerer seg om stort sett utilgjengelig materiale, og ti av låtene er tidligere uutgitte. Det gjør platen verd å anskaffe både for førstegangslyttere som vil snoke på artistene så vel som komplettistene. Mest kjent av alle er vel Nashville-kollektivet Lambchop som gjør en sedvanlig nydelig utgave av ”The Puppy and the Leaf”, og igjen tar jeg meg i å nyte bandet mer på plate enn på scene. Låten finnes også på Lambchops flotte tour-only plate Pet Sounds Sucks, som også anbefales sterkt. Personlige favoritter som Radar Bros., East River Pipe og Crooked Fingers gir også korte øyeblikk av vemodig poplykke, akkurat som de pleier. Det er vel likevel en grunn til at disse låtene er nettopp uutgitte, for ingen er umiddelbare favoritter. Det må Spaceheads og Destroyer ta seg av. Sistnevnte band er Dan Bejar (The New Pornographers) med gnagende stemme og en mariachi-gitar, mens Spaceheads skiller seg befriende ut fra resten av bandene. Deres liveversjon av ”Atmo” er en sugende drum&trompet killer fra de drevne britene. Groovy jazz er ikke hva man først og fremst forbinder med Merge, men Atmo drar platen et par hakk opp. 60-talls inspirerte The Ladybug Transistor (”Nico Norte”, live) er også verd å få med seg.

Ellers er det som vanlig fra Merge litt ymse hva de byr på. Mye er ganske tilbaketrukken indiepop eller singer/songwriter som ikke er helt oppe blant stjernene. Spoon står egentlig som eneste skikkelige rockband her, med kule ”Small Stakes” fra Kill the Moonlight (2002). Ellers gjør ikke Stephen Merritts (Magnetic Fields) gotiske tulliball ”The Gothic Archies”, ’superbandet’ Imperial Teens drømmede new wave, Annie Haydens folkblues eller et kort møte med David Kilgour noe særlig fra eller til. Verst bærer det med Portastatics versjon av Nick Drakes ”Northern Sky” – det er mulig jeg er litt sær på Drake, men man bør ikke røre denne låten før man er helt sikker. Denne versjonen av Superchunks Mac McCaughan kunne vi gjerne vært foruten. Mens vi er i det sure hjørnet vil jeg også trekke litt for Ashley Stoves utdaterte og kjedelige gitarpopindierock.

Survive and Advance er en samler litt over det jevne, og som sagt, sjekk ut Merge hvis du ikke kjenner til etiketten fra før. Det slippes en del snop herfra, og med denne i hånden har du dannet deg et visst grunnlag for å orientere deg.

Grass Roots Record Co.: Family Album (Grass Root Recording Co., 2007)
Family Album møter vi artister som hver for seg driver med varierte musikalske uttrykk, men som satt i sammenheng av Grass Root Recording Co. står samlet i et større hele. Det er et godt stykke mellom den frie avantrocken til Hella og visesangen til Mariee Sioux. Men her er det mulig å ta inn – og nyte – begge på en plate, og det for lyttere som kanskje ikke ellers hadde sett muligheten. Family Album er også en stedbunden plate. Vi befinner oss i Nevada City, California – en liten småby med lange kulturelle tradisjoner som i en tid der mange søker etter det neste ’store’, eller i hvert fall det neste ’unike’ bare er et tidsspørsmål unna før den puritanske gløden erstattes av et mer kynisk drag drevet fram av markedskåte krefter. Kanskje. La oss ikke håpe det.

Inntil så skjer får vi bare glede oss over den likeframme og joviale holdningen som ser ut til å prege byens mange artister og som denne platen bærer frem: ’In my experience these are the real deal artists, singers, poets, and rockers, playing for the right reasons – inspiration, art, communication, and FUN’ sier initiativtager og labelsjef Marc Snegg, og tilkjennegir en fellesskapholdning som man omtrent må tilbake til det sene 60-tall for å finne maken til.

The Family Album skiller seg fra alle andre samlinger, hevder Snegg, og uttaler videre at: ’This is not a collection of tunes culled from across time and place. This is an album. Though the songs are diverse in style and voice, you will hear an uncanny continuity from track to track and from artist to artist.’ Det er vel å ta det litt langt, men han skal ha for gløden. Det er likevel en rød tråd gjennom platen, og den går gjennom den akustiske folkmusikken. Mariee Sioux er allerede nevnt tidligere, men hun stråler sannelig sterkest også på denne samlingen. “Two Tongues at One Time” er fra hennes ferske og flotte debut, og hennes sang om ’candles & buffalo’s eyes’ går fremdeles langt ned i ryggmargen. I samme åndedrag er det vel verd å merke seg Jessica Henry og Alela Diane som innrammer platen med sine gåtefulle viser, og ikke minst Alina Estelle Hardin som pleier enhver sliten muskel med sin sirenesang. Det er også et sedat, melankolsk drag over Benjamin Oak Goodmans myke ”Yes My Heart” – en aldri så liten popperle for høsten 2007. Framheves bør dessuten den trillende popmelodien til Golden Shoulders (hvis band samler mange av de involverte under en paraply).

Det bør være lov å si at det er en gjennomgående folkelig stil over platen, enten det er fjellbilly fra The Reckon Family eller garasjestomp fra Made In. De mest åpenbare bruddene serveres med blant annet som dynestøy fra Them Hills, progressiv avantrock fra Hella, bluesrock fra Lee Bob Watson, jazzjam fra Snegg Band og Galaxie 500-drømmerier til Kings & Queens. Som en teaser til nærmere bekjentskap er dette absolutt et vellykket prosjekt, selv om bare en låt blir litt skrint grunnlag å vurdere holdbarheten på. Jeg har i hvert fall funnet et par åpenbare favoritter takket være denne platen.

Det er noe godt og gammeldags over Grass Root Record Co. Artistene har alle en familiær holdning og spiller mer enn gjerne på tvers av hverandres prosjekter der det kanskje er gleden over å spille som er den fremste drivkraften. Dette er en tvers igjennom trivelig plate, med et innhold som bærer bud om et lengre forhold.

The Enlightened Family (Voodoo Eros, 2005)
For et par år siden samlet Devendra Banhart sammen en plate bestående av en del nye, amerikanske folkbaserte artister fra mange glenner og grender i utmarken. Golden Apples of the Sun står igjen som en sentral dokumentasjon av en retning der nevnte Banhart etterhvert selv har blitt en nøkkelperson. Ett av bandene som deltok på Golden Apples var søsterduoen CocoRosie. Den ene halvdelen er Bianca Casady, i skrivende stund Banharts utkårede, hun er også den ene halvpart bak det nystartede plateselskapet Voodoo Eros.

The Enlightened Family er deres første utgivelse, og en samler ikke helt ulik Golden Apples, i hvert fall genremessig. Den brede appellen og det sammensatte aspektet som gjorde epleplaten såpass grunnleggende er ikke så fremtredende her, og The Enlightened Family står mer frem som en videreføring av denne – som et dypdykk for de allerede innvidde. Så er da også denne familieansamlingen mer sentrert rundt en smalere krets av miljøet. Ikke unaturlig er det en høy kvinneandel (artister som søster Casady, Diane Cluck og Jana Hunter), historiske røtter er ivaretatt (Vashti Bunyan) og større vektlegging på ukjente/uutgitte spor, som heller ikke binder seg utelukkende opp til ’frifolken’, dominerer.

Nevnte Devendra Banhart bidrar med to låter, både ”Houses” og ”Happy Birthday!” er hentet helt tilbake fra 1997 da han bare hadde dun på haken. Stilen han la for en dag på sin debutplate noen år senere viser at denne slett ikke var bygget på tilfeldigheter. Under navnet J.H.T. framføres låten med den retoriske tittel ”Why Am I Still Sucking Your Dick?” live fra NYC, 1996. Hvem som spør står det ikke noe mer om, men jeg skal vedde en pen liten pengesum på at det er Antony og hans Johnsons. Det høres i hvert fall slik ut! Nomi skiller seg noe ut her. Den iøynefallende New York-artisten har et mer ’polert’ beatbaserte pop/hip-hop sound enn den gjengse nyfolk-lurvebanden. Det samme gjør franske Spleen & Zen med sin groovy hip-hop og for meg ukjente Island Folk Lore (det hevdes at denne er fra 1982, men jeg tar årstallene med en klype salt), der det høres ut som Quasimoto har forvillet seg inn på en okkult folkmesse et sted ute i ødemarken.

For de aller fleste av disse 13 låtene faller i kategorien snål, hjemmevevd kniplingsfolk tilhørende en annen tid. Noe er halvferdig, en del er obskurt og helhetsinntrykket mildt sprikende fra yngre artister som Diane Cluck, Jana Hunter, Sierra Casady og ikke minst bestemor selv; Vashti Bunyan. Hennes ”Song of a Wishwanderer” må vel være et sjeldent liveopptak, hentet fra Holland anno 1968. Legg for øvrig merke til likheten i lydbildet mellom Bunyans over 30 år gamle opptak og f.eks Diane Clucks ”Nothing But God” fra 2003. Lo-fi estetikken dyrkes fremdeles for det den er verdt!

Mye fin musikk her altså, og en helt essensiell samler for dere som tråler dette miljøet til daglig. For den gjengse lytter vil det nok holde med ordinære studioutgivelser fra nevnte artister. Ja, det betyr alle sammen.

Acuarela Songs (Acuarela Discos, 2001)
Acuarela er en spansk label stiftet i 1993. De har fine artister som For Stars, The Clientele og ikke minst Migala i stallen, og har tidligere gitt ut eksklusive plater med blant andre Songs: Ohia og Will Oldham. På denne doble samleren har de fått et imponerende sterkt lag av artister til å levere et bidrag som på en aller annen måte kan knyttes opp til ordet Acuarela, ’vannfarger’. Hovedvekten av artistene er amerikanske, og kan sortereres med merkelapper som singer/songwriter, alternativ countryrock (americana på norsk) og sadcore, med enkelte avstikkere til lo-fi indiepop/rock. Det er også plass til noen europeere her, blant andre Amor Belhom Duo, Paloma og Vera Clouzot. Slike labelsamlere er sjelden uhyre interessante, men denne fungerer ikke bare som veiviser for noen av dagens og morgendagens mest spennende artister, den er både lekker å ta, høre og se på. Med unntak av Virgil Shaws ”Water Color” er dessuten alle 32 låtene tidligere uutgitte, og med større spennvidde i artistenes kjendisstatus enn i låtenes kvalitet anbefales Acuarela Songs som et grovt overblikk over noen av de mest sentrale artistene i sin genre. At platen vil medføre store utgifter når man etterpå må innhente diverse back-kataloger må regnes som ren bonus i den sammenhengen.

Det blir litt voldsomt å gå detaljert gjennom de enkelte låtene her, men det bør understrekes at dette er en langt mer variert samling enn det stetsoninntrykket et raskt øyekast kan tilsi. Et fellestrekk ved de fleste vannmalerne er at de skaper detaljerte bilder med sine rolige, forsiktige malerstrøk. Ved å bruke duse og bleke farger males bilder man helst må tilbringe litt tid med før de avslører sine kvaliteter. Det benyttes ingen skjærende farger eller drastiske virkemidler, men heller melankoli, stillferdighet og ’soft explosions’, som Knife In the Water uttrykker det. Å si at det er en introspektiv rød tråd her er ikke å overdrive. Skal man trekke frem noe negativt ved å sette sammen en plate som er så low-key så er det at de fleste av disse artistene produserer helhetlige album mer enn umiddelbare hitlåter. Acuarela Songs lider derfor som de fleste samlere noe under av at vi kun får et raskt innblikk i hva de enkelte står for.

De franske Calexico-partnerne Amor Belhom Duo åpner med en jazza og stilig ”You’re Open Housing”, og setter med det høy standard for ypperlige CD1. Her sitter godlåtene tett. Dakota Suites ”The Colour of Water” er en groovy, jazza (ja, faktisk!) instrumental , Mojave 3 er svært så fengende i ”Krazy Koz”, og Greg Weeks gir kraftfull rockmelankoli på ”The Waves”. Han etterfølges av et kobbel kvalitetssikre navn: Doug Hoekstra, Early Day Miners, Howe Gelb (knitrende fra et baderom i Århus) og Empty House Cooperative (bestående blant annet av Chris Brokaw (Codeine, Come, Pullman) Thierry Amar (Godspeed!) og Willard Grant Conspiracys David Michael Curry), som alle leverer bidrag trygt innenfor forventet standard. Meget hørbart er også de ambiente folketonene til Tracker og TW Walsh, og Mark Eitzels electro-støyende Sunset Retirement Community.

Disc 2 har et sterkere fokus på akustisk country/folk (Paula Frazer, Virgil Shaw, The Court and Spark, The Mountain Goats), men har ikke like gjennomgående høy låtkvalitet. Paloma og The Clientele er begge tilknyttet Acuarela, og sammen med australske Sodastream og franske Vera Clouzot serverer de ytterligere stillferdig tristesse uten det helt store særpreget. Heller ikke Tara Jane O’Neil, Sarah White eller Norfolk & Western løfter taket med sine innadvendte viser. Jeg vil trekke fram Paula Frazer (Tarnation) sin spanskinfluerte ”Watercolor Lines” og alltid-bra Willard Grant Conspiracys ”Painter Blue” som de to beste kuttene. Nevnes bør også spanske Emak Bakia med robotstemmer og et slags utdatert Grand Prix-lydbilde, Viva Las Vegas og Nacho Vegas som begge er en nyttig påminnelse om hvor befriende det er å slippe den evinnelige engelsken hele tiden. Spansk egner seg mer enn ypperlig, selv om man ikke forstår tekstene like godt (eller kanskje derfor).

Selv om CD1 er bedre enn CD2 er denne solide samlingen et trygt valg for den som kjenner til bidragsyterne fra før, men også for nye interesserte som vil holde seg oppdaterte på vestfronten. For dere tar jeg på meg rollen som veileder og våger meg ydmykt frempå med noen naturlige valg videre som kan falle i smak.

Disse ti platene bør uansett finnes i ethvert godt hjem i god tid innen Vol. 2, i tilfeldig rekkefølge:
Howe Gelb: Confluence (Thrill Jockey, 2001)
Early Day Miners: Let Us Garlands Bring (Secretly Canadian, 2002)
The Court and Spark: Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001)
Willard Grant Conspiracy: Everything’s Fine (Ryko, 2000)
M. Ward: End of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
The Mountain Goats: All Hail West Texas (Emperor Jones, 2002)
Norfolk & Western: Winter Farewell (FILMGuerrero, 2002)
Mark Eitzel: Songs For Confidence and Courage (New West, 2002)
Tracker: Polk (FILMGuerrero, 2002)
Doug Hoekstra: Around the Margins (Inbetweens, 2001)
Migala: Restos de un Incendio (Acuarela, 2002)

Sammen med Acuarela Songs burde vel det dekke behovet en stund fremover.

Summer and Smiles of Finland (Fonal, 2006)
Hva består alt dette fuzzet om finsk musikk av nå for tiden, lurer du kanskje på, og finner det litt uoversiktlig å orienteres i vrimmelen av plater med knapt leselige navn gitt ut av band med altfor mange doble vokaler og overivrig bruk av tødler.

Fonal records har gjort jobben enklere med Summer and Smiles of Finland, en labelsampler som presenterer både kjente og uuttgitte spor med aktuelle navn som Islaja, Paavoharju og Shogun Kunitoki. Åtte artister i alt, fordelt over 17 spor.

Fonal er et nøkkelselskap innen moderne finsk musikk på siden av den veletablerte finske musikkbransjen (ingen nevnt, de fleste glemt). Noen stikkord: Her er artister uten noen klart definerte genre-begrensninger. Men de dyrker gjerne både finsk språk og higer heller etter det originale og det søkende enn å forsøke å gjenskape velbrukte (les: vestlige) pop-formler. Mye av musikken er preget av en kollektiv enhet, se bildene i det rikt illustrerte og fyldige innleggsheftet. Improvisasjon, hjemmemekket lo-fi eller kunsten å fange øyeblikket virker viktigere enn å finpusse detaljer og vaske bort særpreg. Fonal kler dessuten hver utgivelse med stilren coverdesign fri for plast, en luksuriøs innpakning som innbyr til innkjøp.

Bak det lille selskapet, som etterhvert har vekket interesse verden over, finner vi Sami Sänpäkkilä. Han har nå base i Tampere, og har drevet Fonal siden 1995. Summer and Smiles of Finland er altså en markering av et tiårsjubileum og er katalogutgivelse nummer 40 i rekken. Samme Sänpäkkilä er også hjernen bak Es, som har et knippe strålende plater bak seg (den hittil siste er den doble LPen Sateenkaarisuudelma som ble utgitt på belgiske K-raa-k i 2005). Es lar høre fra seg med tre spor, hentet fra de to Fonal-utgivelsene A Love Cycle og Kaikkeuden Kauneus ja Käsittämättömyys, samt en uutgitt og mer uhøytidelig låt med samme tittel som platen. Es dreier over i retning av minimalisme/ambient, men grunnholdningen holdes organisk og melodisk. Es er en lydskulptør, med et genuint øre for vekslingen mellom kulde/varme, akustisk/elektronisk og det jordnære og det åndelige, og Sänpäkkilä er også en del av Kiila. Deres ”Auringonlunta” (fra Silmät Sulkaset) er platens mest fabelaktige fem minutter – en skapning fra skogbrynet med håndtrommer, akustisk gitar og fløyter som tryller oss langt bortenfor Tove Janson-land og tilbake til hine tiders mer frihetssøkende seanser.

Noe av Fonals uttrykk balanserer mellom det elektroniske og det organiske. TV-Resistoris spiller noe naïv og sjarmerende beatbasert casiopop, mens beskrivelsen av Shogun Kunitoki kan overføres til en større sammenheng som gjelder hele kompaniet: ‘…using worn analog equipment in order to give electronic music human warmth, a soul…’

Islaja og Paavoharju utga to meget fine skiver i 2005, henholdsvis Palaa Aurinkoon og Yhä Hämärää. Savolinna-bandet Paavoharju, en krets gjenfødte kristne som sjelden spiller ute blant folk og som befinner seg et sted mellom hjemmelaget elektronika fra 80-tallet, soundtrack fra en Bollywood-film, folkemusikk og rustne beats som blander seg med lydene av naturen rundt.

Islaja aka Merja Kokkonen lager personlige og hjemmelagde viser med et helt eget særpreg. Hennes Palaa Aurinkoon kunne høres som en form for folkemusikk fra et eksotisk sted; naiv, men gjennomtenkt, åndelig men jordnær. Alt går sakte, som i halvsøvne veves stemme og melodi sammen. Islaja spilte dessuten nylig hovedrollen i en episode av SVTs oppegående serie This Is Our Music, og er kanskje den av Fonals artister med størst potensiale til å nå utover kultstatus.

Kultstatus har i hvert fall Kemialliset Ystävät, med Jan Andrezén som naturlig sentrum. Med ti år bak seg har de kjemiske vennene krydret tilværelsen vår med kryptiske og vakre toner av avantfolk/drone og eksperimentell skogs-elektronika. Gjennom grenene av instrument-virvaret skimtes innflytelse fra både østen og krautrocken, avant garde og eksperimentell minimalisme. Et aldri hvilende lydbilde gir platen en konstant flyt og en form for dynamikk som gjerne er fraværende i denne genren av folk/avant/psykedelia.

Merk: Summer and Smiles of Finland blir ikke solgt på vanlig måte over disk, men følger gratis ved innkjøp av andre skiver fra Fonal. Det er selvsagt å anbefale. For de uinnvidde foreslår undertegnede Islaja, Paavoharju og Es som forrett, så får du vurdere appetitten videre selv.

Bjørn Hammershaug

A Tribute To Tributes: 10 Hyllestalbum

Hyllestalbum er en øvelse på stram line. Ikke bare må hver enkelt artist vurdere en rekke problemstillinger – skal deres versjon ligge tett opp til originalen, hva nytt skal tilføres, etc. – platen bør også fungere i sin helhet, med en egen verdi. Som nevnt i omtalene av Black Sabbath-tributen: ”Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den.” Dette er en tribute til tribute-skivene, 10 eksempler som varierer både i utførelse og vellykkethet.

Everything Comes & Goes: A Tribute to Black Sabbath (Temporary Residence, 2005)
Åtte lange år tok det Temporary Residence å gjøre ferdig denne hyllestplaten til Black Sabbath. Et poeng som kan illustreres med at et av bandene ble dannet, spilte inn én låt (til denne platen) og ble oppløst før de rakk å gi ut noe annet. Tilfellet gjelder Curtis Harvey Trio (Rex, Loftus, Pullman), som dessverre endte sin karriere med en nydelig, akustisk folkversjon av ”Changes”.

”Changes” utgjør én av ni tolkninger av Black Sabbath på Everything Comes & Goes, der de færreste gjør særlig forsøk på å tilnærme seg originalmaterialet på konvensjonelt vis. Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den. Et raskt blikk på artistlisten gir raskt signaler om dette er noe utenom det vanlige; Ruins, Grails, Four Tet, Matmos og The Anomoanon virker å være en broket gjeng å samle sammen rundt Black Sabbaths alter, men det fungerer faktisk meget godt. Epoken de konsentrerer seg om pendler mellom Sabbaths fire første – og klassiske – album.

Matmos slipper ’billig unna’ med ”F/X”, som er snaue to minutter med klikk’n’knitter. Noe meningsløst knapp, men den setter i hvert fall en standard på en plate der ’utradisjonelt’ og ’vågalt’ er to nøkkelord. Japanske Ruins er noe mer underholdende med en collage de har kalt ”Reversible Sabbath”, som følges av den ydmyke beskjeden ’we hope Sabbath fans will not angry this song’. Det er det vel ingen grunn for, de raser i kjent stress-stil gjennom 7-8 Sabbath-riff i alle retninger over et par minutter. Det etterlater oss syv spor av en viss lengde. Det er selvsagt i snaueste laget, men kvaliteten høynes utover og man unngår i det minste fyllspor som ofte dominerer slike plater.

Etter en ikke helt overbevisende åpning så strammes grepet med en perlerad utover. Grails får ”Black Sabbath” (låten) til å fremstå som et post-rock korstog fra Montreal-skolen, med rustne strykere og småskumle lyder. Four Tet omgjør ”Iron Man” til varm, følsom elektronika med lette rytmer og akustisk gitar som melodibærende element. Kraftlåten viser at den også kan omskapes til behagelig hvilemusikk! Det første vokalsporet kommer med nevnte Curtis Harvey Trio som får ”Changes” til å bli en sår folklåt man kan krype ned i fosterstilling av, og som framhever den ærlige og vonbrotne teksten. Instrumentalistene i Paul Newman gjør ”Fairies Wear Boots” til et både dynamisk variert og intenst høydepunkt. Det samme må sies om The Anomoanons littforlange ”Planet Caravan”, der Ned Oldham får fram en Ozzy-likskap i vokalen på en låt som oser av ulovlige rusmidler og en mildt sagt hazy atmosfære. Racebannon er vel nærmest Sabbaths power og energi med ”Sabbath Bloody Sabbath”, som er blant de mest intense øyeblikkene, og noe av det beste jeg har hørt fra Racebannon i det hele tatt. Den samme nærheten til Sabbath kan også sies om Greenness (sammen med en fyr under navnet Philly G) som avslutter med å hoste fram ”Sweet Leaf” med hint av moderne beats.

Everything Comes and Goes bør tilfredsstille åpne Sabbath-fans og tilhengere av mange andre former for rock kan bare stemme i: No one will angry with these songs.

Nothing Left to Lose: A Tribute to Kris Kristofferson (Incidental, 2002)
Med denne hyllestplaten kan man håpe at Kris Kristofferson får den brede respekten han fortjener også utenfor det rene countrymiljøet. Han huskes nok godt av mange som junior til Waylon, Willie og Johnny, en kjekkas ved siden av Barbara Streisand og kona Rita Coolidge eller som rabiat trailersjåfør i Convoy, men det ville vært en skam hvis han skulle gått i glemmeboken med et slik ettermæle. Vi snakker tross alt om en av de cooleste menneskene i vesten, en frihetssøkende og kompleks kunstner med et mer fargerikt liv enn de fleste. Han kom fra en ressurssterk familie, studerte William Blake (som coveret refererer til) og engelsk litteratur ved Oxford, byttet til en karriere som helikopterpilot for hæren, droppet West Point for Nashville og jobbet seg opp som en av de mest suksessrike låtskriverne på 70-tallet. Etterhvert har han også vist et sterkt politisk og sosialt engasjement på venstresiden, blant annet i Nicaragua.

Kris Kristofferson har hatt langt større suksess som låtskriver enn som soloartist, og ikke få musikere kan takke ham for gode listeplasseringer. Selv spilte han på Newport på slutten av 60-tallet, og sørget for et av Isle of Wights definitive øyeblikk da han spilte ”Me & Bobby McGee” for et publikum i full oppløsning. Med Janis Joplins suksessversjon av denne låten ble han også i større grad anerkjent utenfor Nashville. Det er likevel blant country- og pop-folket han har et stort navn, dokumentert blant annet på doble Singer/Songwriter (1991) med en samling av noen av hans mest populære versjoner. Den inneholder bidrag fra artister som Bobby Bare, Roger Miller og Willie Nelson (som i 1979 utga et helt album med tittelen Sings Kris Kristofferson). Kris Kristofferson har skrevet låter som kan benyttes i videre forstand, men det er særlig et knippe komposisjoner fra tidlig i karrieren (1968-73) som er mest kjent og benyttet. Naturlig tyngdepunkt er hans vellykkede debut Kristofferson (1970), året etter utgitt som Me and Bobby McGee som et salgsfremmende tiltak. Det er stort sett fra denne perioden låtene på Nothing Left to Lose holder seg innenfor. Eneste unntaket står Crooked Jades for med ”Shipwrecked in the Eighties” fra 1984. Jeg har ikke hørt originalen til denne (hvem ønsker egentlig en av hans skiver fra 80-tallet?), men Crooked Jades, som spiller etter mottoet ’Old Time Is Not a Crime’, tar den mange tiår tilbake i tid – heldigvis vil jeg tro.

Man kommer da heller ikke så lett utenom klassikere som ”Bobby McGee”, ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, ”Border Lord” og ”Help Me Make It Through the Night”, og her framføres de av eliten innen alternativ amerikansk ’countryrock’. Det er en kombinasjon som vanskelig kan slå feil. Med Calexico, Howe Gelb, Grandaddy, Richard Buckner, Califone, Radar Brothers og The Handsome Family som noen av spydspissene er årets beste hyllestplate innen denne øvelsen et faktum.

Det brytes ikke voldsomt med originalene hvis techno- eller hip-hop-versjoner er et kriterium, men personlig vinkling vektlegges i aller høyeste grad. Ørkenrevene Calexico og Giant Sand gjør henholdsvis ”Casey’s Last Ride” og ”The Pilgrim (Chapter 33)” om som til sine egne. Calexico med en hviskende utgave hvor de har beholdt både klapperslange-effektene og strykerne, men plusset på med keyboards og Marianne Dissard (trolig, hun er ikke kreditert) som gebrokken chanteuse i mellompartiet. Burns og Convertino sin mariachi chanson kan minne om deres egen ”The Ride pt.II”. De tidligere Giant Sand medlemmene tangeres likevel av sjefsgiant Howe Gelb, han etterlater som vanlig et svært personlig avtrykk. ”The Pilgrim (Chapter 33)” er en oppjustert live-versjon fra bootlegen Pedalless, med navnedropping fra Chris Gantry til PJ Harvey (om Kristoffersons store innflytelse som låtskriver) som passende innledning. Gelb har en helt egen tilnærming til andres så vel som sine egne låter, noe som gjør ham unik hva han enn driver med. Så også her, hvor han humper avgårde i sitt eget tempo. Han tar andre svinger og veivalg enn de fleste, men kommer alltid ut som en suveren vinner.

Av andre høydepunkt er det vanskelig å komme unna The Handsome Familys enkle men ærlige utgave av ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”. Ikke bare er den tidenes søndags-låt, Brett Sparks har en vokal som ikke er så fjern fra originalen, og er som skapt til å fremføre denne. Den tilhører Kristoffersons ’slice of life’ betraktninger, og handler om å våkne opp, ta øl til frokost og øl til dessert, snuble ut på gata, og finne melankolien: ’On the sunday morning sidewalk, wishing Lord that I was stoned, cause there’s something in a sunday, makes a body feel alone’.

Califone (et stjernelag fra Chicago med ex-Red Red Meat Tim Rutili, Ben Massarella og Brian Deck) leverte en svært sterk skive med Roomsounds (2001), der de videreutviklet sin særegne kombinasjon av minimalistisk folk, blues og electronica, et terreng de også bringer ”Border Lord” inn i. Sammenlignet med Acetones 10-minutter lange overkjøring på I Guess I Would, 1994 blir den selvsagt noe spinkel, men Califones utgave er vel så interessant å høre på. Vi finner forøvrig bandet igjen sammen med tidligere Spinanes-vokalist Rebecca Gates på den vakre balladen ”Nobody Wins”.

The Court and Spark er et navn jeg forbanner stadig oftere, fordi de er så vanskelig tilgjengelige her hjemme. Jeg anbefaler deres Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001) til alle som trives i armkroken til Townes, Drake eller Low, og igjen leverer de et usigelig pent stykke musikk med ”For the Good Times”. Mens vi er inne på vakre toner kommer man ikke utenom mer etablerte Radar Bros. LA-bandet har en mer elegant og poppa tilnærming til sin myke drømmecountry, og det er nesten unødvendig å si at ”Help Me Make It Through the Night” ikke falmer i hendene til Jim Putnam & co – selv om de ikke har samme autoritet som det Mark Eitzel presterte på sitt glimrende coveralbum Music For Courage and Confidence.

For meg ukjente Zmrzlina fra San Francisco gjør en bedagelig trip-hop møter country av signaturlåten ”Me and Bobby McGee”. Sammen med Milk Chopper, trommemaskiner og strykere blir det slett ikke så guffent å høre på. Andre kunne likevel fått mer ut av frihetseposet til Kristofferson, og McGee blir faktisk nokså anonym i dette selskapet. Det blir ikke Deanna Varagona (Lambchop). Med klar og kraftfull stemme gjør hun en nedtonet ”Burden of Freedom”, mild som en sørstatsbris og mektig som Appalachene står hennes versjon igjen som platens klart stolteste og flotteste bidrag.

Det er disse artistene som leverer de beste varene til Nothing Left to Lose. Legg ellers merke til Grandaddy i friskt rockehumør på ”Best of All Possible Worlds”, en som vanlig solid Richard Buckner (”Lovin’ Her Was Easier…”) samt et gjenhør med Souled American (”Please Don’t Tell Me How the Story Ends”), så er det ikke så veldig mye å trekke på dette prosjektet.

Poor Boy: Songs of Nick Drake (Songlines, 2004)
Det er en tøff jobb å våge seg inn på Nick Drake. Han etterlot seg en liten, men meget verdifull skattkiste som fortsetter å beta, glede og forundre. Sist jeg var innom en slik hyllestplate var det italienske prosjektet Blend og deres Far Leys (2002) som ikke var altfor spennende. Jeg har til gode å høre noen overgå mesteren i ettertid, og det var med nøktern forhåpning jeg mottok denne platen. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Nick Drake står for en god andel av mine absolutt kjæreste musikalske øyeblikk og min kritiske nese er nok skarpere enn vanlig. Desto hyggeligere er det at Poor Boy: Songs of Nick Drake slett ikke gjør skam på hovedpersonen.

Utgivelsen har sentrum i Canada, og da særlig rundt musikkmiljøet i Vancouver. Tony Reif som driver plateselskapet Songlines arrangerte en hyllestkonsert til Nick Drake i Vancouver i 1999, og dette er en videreføring av denne. Av de meste kjente navnene, i hvert fall for meg, er det amerikanerne som dominerer: Strykemester Eyvind Kang, americana-dronning Jesse Sykes og Tucker Martine fra Mount Analog. I tillegg finner vi musikere med erfaring fra artister som Radiogram, Rollerball og Bill Frisell. ’Nick Drake re-imagined by jazz improvisers, singer-songwriters, experimenters…’ står det på omslaget, og det er ganske riktig en vidtfavnende artistrekke som stiller opp her. Det er likefullt en hard kjerne som står bak mange av låtene, og Reif har sørget for å holde en rød tråd gjennom hele platen.

Tilnærmingen til låtene fra Vancouver-artistene er i hovedsak mildt jazz-inspirert, med innslag av både moderne og underlige lydkilder, mens Seattle-musikerne som er med i sjeldnere grad angriper selve låtstrukturen. Det er uansett tydelig at artistene har gått til oppgaven med en dyp respekt for opphavsmannen. Og det er enkelte som setter en merkbar signatur under Drakes, og som lykkes med det.

Et av de beste i så måte er jazz-sangerinnen Kate Hammet-Vaughans Billie Holiday/Jimmy Smith noir-mystifikasjon av ”Clothes of Sand” som er meget innbydende. Noenlunde samme stil kan høres når Jason Michas synger ”Three Hours”, med backing fra den italienske trekkspilleren Filipo Gambetta, fiolinist Jesse Zubot og trommis Dylan van der Schyff. Det afrikanske beatet i låten brytes her opp til fordel for en løsere avantgarde/improv-stil. Mer ren jazz er det når pianist Chris Gestrin og bassist Simon Fisk, begge gjennomgangsfigurer, tolker ”One of These Things First” som en ganske fri instrumental versjon et godt stykke til venstre for originalen. Platens sentrale kutt er også et jazz-spor, en kvarter lang bearbeiding av ”Horn” og ”Know”, innledet av gitarist Tony Wilsons egenkomponerte ”For Nick”. Fra en prøvende Bill Frisell-aktig gitar/cello intro vokser den fra kammerjazz til et ganske tett frijazz-stykke med klarinett, trompet og trommer (”Horn”). ”For Nick/Horn” er det partiet som klarest søker å utfordre Nick Drakes originaler, og sette ham inn i et annet uttrykk. Det er et flott stykke musikk, som er ganske langt unna den opprinnelige. Uansett finner de tilbake til et slækt groove med Danielle Héberts myke vokal når de flyter over til ”Know”. Og i det hele tatt må det sies at dette er en både vågal og vellykket tolkning. Det gjelder også for ”Parasite”. Ian Masters (ex-Pale Saints) og Ishigami Kazuya fra Friendly Science Orchestra skraper den ren med fargeløs vokal og spartansk nylongitar, men drysser rundhåndet på med bjeller, fløyter, sag og diverse snåle instrumenter som skaper en merkverdig og fremmed klang.

Trekkspiller Veda Hille og pianist Robin Holcomb tar for seg ”Hanging On a Star” og ”Road”. De er litt for muntre for min smak, og gir begge låter et slags taffel/salong-utrykk. Noe faller enda mer gjennom. Jeg kan for eksempel styre meg for Hammet-Vaughans bluesy tolkning av ”Poor Boy”, som minner om en svett kveld med et eller annet coverband på Smuget. I hendene på trioen Dumovich/Horist/Shimada blir ”Fly” en unødvendig pregløs og sjelløs vise, og høres ut som en ballade fra Seattle på midten av 90-tallet. Jeg klarer heller ikke helt å bli kvitt bildet av en Eddie Vedder-type når Mike Dumovich står alene og drar el-gitaren på ”From the Morning”. På samme nivå havner til en viss grad også gitarbaserte ”Things Behind the Sun”, mye takket være Sam Mickens stemme, som virker å anstrenge seg for å være innbydende og nær. Hans rue hvisken ligger for nær opp til Drake, men mangler samtidig veldig mye på å gjenskape hans vokalevner. Takke meg da til Jesse Sykes, som sammen med blant andre Tucker Martine og Eyvind Kang gjør sitt ytterste for å minne oss om at ”River Man” er blant tidenes flotteste låter – kanskje den største av alle. Borte er (selvsagt) Drakes gitarspill, og uten det mister den det meste av trykket og den underliggende nerven. Men Sykes stemme og Kangs bratsj redder likevel denne fint i land.

Platens høydepunkt er lagt nesten helt til slutt, og er en 10 minutter lang utgave av ”Black Eyed Dog”. Dette er en låt Drake aldri spilte inn på ’ordentlig’, og hans opptak er et mørkt, skjelvent stykke som gir rom for mye tolkning. Her er det sitar (Ian Moore), bratsj (Eyvind Kang) og loops (Randall Dunn) som styrer mye av det som skjer. De skaper en drømmende åpning, med et slags drone-raga og flerstemt vokalmantra som synges med lukkede øyne og blikket vendt innover. I 9 minutter svømmer de innover i Nick Drakes mørkeste verden, og søker sin sjelefred der.

Ellers er det å si om denne utgivelsen at Tony Reif har lagt vekt på at både lydkvalitet og coverdesign skal glede platekunden. Jeg synes i det hele tatt at Poor Boy: Songs of Nick Drake er blitt en verdig hyllest, som viser noe av mulighetene som fortsatt finnes gjemt i Nick Drakes låter.

Så, nå er det på tide å finne frem originalene igjen!

We Could Live in Hope: A Tribute to Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Duluth, Minnesota-trioen Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope (1994), som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger.

Artistene er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene (”Words”, ”Fear”, ”Cut” og ”Slide”), som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) tilhører kretsen rundt Low i Minnesota, og han utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun kler ”Down” passende ned inn i sin verden, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunns-uro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også fremheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av ”Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Spanske Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over the Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Timeless: A Tribute To Hank Williams (Lost Highway, 2001)
Hank Williams burde ikke trenge nærmere introduksjon. På Timeless har et knippe artister fått det ærefulle oppdraget å hylle en av countrymusikkens (og dermed mye av dagens populærmusikk) stamfedre med sine versjoner. Valget har falt på stødige, sikre musikere, de fleste med lang og tro tjeneste i bransjen. Dette er altså et prosjekt som vanskelig kan feile. Siden alle bidragsyterne på direkte eller indirekte vis står i musikalsk gjeld til Hank, så er det ingen fare for at noen ønsker å skitne til opphavsmannen, på den annen side kan overdreven respekt forhindre et naturlig uttrykk, og dermed underminere poenget med dette prosjektet.

Respekten er så visst tilstede, men det blir takk og lov ikke ødeleggende for sluttresultatet. Fordelen med en såpass snever utvelgelse i genrespenn gjør at Timeless blir en helstøpt opplevelse, nesten som et fullverdig album i seg selv. Når det gjelder låtutvalget kan man diskutere dette i årevis. Det er likevel litt snodig at bare tolv låter er tatt med, men valget er fattet og det hjelper lite å fike til dommeren når straffesparket er dømt.

Blant de tolv er det derfor lite fyllmasse. En låt skiller seg likevel ut som et voldsomt høydepunkt, og det er Emmylou Harris’ rystende vakre tolkning av ”Alone and Forsaken”. En av de mest desperate låtene noensinne skrevet tas opp til himmelen uten at budskapet forsvinner. Lucinda Williams gjør en hes og svært hørbar versjon av ”Cold, Cold Heart”, mens Sheryl Crow den minst minneverdige i denne trioen, der hun jodler gjennom ”Long Gone Lonesome Blues” med et smittende smil om munnen. Av mennene her er det bare Johnny Cash som har like markant stemme som damene, han høres fortsatt frisk ut i det han snakke-synger seg gjennom ”I Dreamed About Mama Last Night”.

De mer tradisjonelle country-låtene tar andre hånd om. Hank ville vært stolt av sitt barnebarn Hank III. Ikke bare er han hard på flaska, han går i hatt, speller gitar og har en stemme ikke rent ulikt bestefar. Hank III holder seg mer til den rocka formen for country, noe han bringer videre med ”I’m a Long Gone Daddy”. Jodle kan han også. Det samme gjør Ryan Adams, eller rettere sagt uler mot månen, og han høres virkelig avensjuk ut på ”Lovesick Blues”.

Bluesgitaristen Keb’ Mo’ er en fin påminnelse om at også Hank hentet inspirasjon fra et sted, selv om ”I’m So Lonesome I Could Cry” holder seg pent og pyntelig innenfor countryland, med framtredende bruk av fiolin og steelgitar. For å tiltrekke seg den yngre garde er Beck både et klokt og naturlig valg. Han har selvfølgelig vett nok til å gjøre jobben skikkelig, og behersker ”Your Cheatin’ Heart” på søvnig, greit vis. Greit er også stikkordet til Mark Knopfler (i duett med Emmylou), Tom Petty og Keith Richards som ikke setter dype spor med sine versjoner, men som heller ikke trekker utgivelsen ned.

Et ørlite savn meldes likevel. Når artistrekken blir såpass stabil, mister Timeless noe av den spiriten Hank Williams hadde, og som så vidt ulike artister som Jeff Buckley, Killdozer, Hasil Adkins, The Residents, Clem Snide, Cat Power og Bill Frisell tidligere har formidlet. Det er ingen ueffen tanke å samle noen av disse versjonene for en Timeless 2. I mellomtiden får vi kose oss med denne lekre hyllesten, eller enda bedre; med en ekte Hank-skive.

Everything Is Ending Here – A Tribute To Pavement (Homesleep, 2003)
Spearmints drodling rundt ulike Pavement-låter får æren av å innlede denne doble hyllesten til Stocktons fineste. Everything Is Ending Here består av 36 bidrag fra artister som Tindersticks, Trumans Water, Bardo Pond, Fuck og Silkworm. I tillegg er en rekke mer eller mindre ukjente Pavement-elever og indie-outfits, særlig fra Italia, med som leverandører på denne sjarmerende, men ikke altfor spennende platen.

De fleste artistene på CD1 gjør ikke de helt revolusjonerende endringene i forhold til Pavements opprinnelige versjoner. Slik tolker Yuppie Flu, Number One Cup, Comet Gain og Lenola henholdsvis ”Give It a Day”, ”Here”, ”Ann Don’t Cry” og ”Kennel District” på en liketil måte, uten å etterlate det helt store inntrykket. Sparesnare gjør ”We Dance” enda mer dozy, og har døpt den til ”Dancing With the Elders”. Italienske Perturbazione lykkes bedre med ”We Dance”, men det er egentlig fordi de ligger nærmere opp til originalen. Verken El Goodo eller Kicker får særlig mer ut av ”Trigger Cut” og ”Father to a Sister of a Thought”. Av de mer aparte bidragene finner vi Solex’ corky versjon av ”Shady Lane” og selvsagt Appendix Out (”We’re Underused”) som sikkert kunne omskapt AC/DC til ut et skotsk folkband.

Den andre platen inneholder en smule sterkere navn og låter. Det starter ganske oppløftende med Fuck (det vennlige popbandet med det litt misvisende navnet), Tindersticks (”Here”) er som vanlig umiskjennelige og Future Pilot aka vs Colditz legger på italiensk tekst på sin piano-møter-knitrende electronica utgave av ”Range Life”. Garlic, Boxstep og Airport Girl gjør helt kurante utgaver av favorittene ”Gold Soundz”, ”Stop Breathin” og ”Cut Your Hair” – alle låter det er vanskelig å bli sur og tverr av, nær sagt uansett hvem som spiller. De triveligste minuttene på samleren er det likevel sjarmørduoen Bernhard & Bianca som står for. Guro Strande og Robert Jønnum løfter blikket opp fra skoene og får smilet tilbake til på plass for et par minutter med ”Gangsters & Pranksters”.

Bolognas Homesleep er en fin-fin label, men Everything Is Ending Here fungerer mer som påminnelse om kvalitetene til Stephen Malkmus og Pavement enn en oppdagelsesferd inn i nye band og spennende tolkninger. De aller fleste av disse låtene finnes allerede i bedre versjoner i originalene, og det sier seg derfor selv at dette blir en noe sprikende samler som nok helst bør finne takknemlig hjem hos godt etablerte Pavement-fans.

Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek (2005)
Har du ikke hørt om Jandek, sier du? Vel, det er kanskje ikke så merkelig. De siste 25 årene har denne obskure artisten holdt seg stort sett godt skjult fra omgivelsene, presse, publikum og ja, mennesker generelt. Men siden 1978 har han pøst ut plater i et umenneskelig tempo fra sin hjemmebase i Houston, Texas. Alt er utgitt fra hans eget Corwood Industries. Stikkord er simpel, amatøraktig, skrudd visekunst bekledd i en uniformert stil: Kornete bilder av en person ved et hus, portretter av samme mann – eller bare et hus. Det er vel kanskje Jandeks verden. Uten en umiddelbar stemme å forelske seg i og med en noe ukonvensjonell spillestil på en gitar som ikke er stemt etter Lillebjørns visebok, er Jandek ingen mann for massene. Men han har etterhvert fått en stor kult rundt sitt virke, både blant et sakte voksende publikum og ikke minst blant andre musikere. Det resulterte i hyllestplaten Naked in the Afternoon: A Tribute to Jandek i 2000, med blant andre Low og Bright Eyes på listen. Nå er nummer to her, Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek framviser igjen en ganske imponerende samling artister som kommer ut av Jandek-skapet. Av de mest kjente finner vi Jeff Tweedy (Wilco), Okkervil River, Mountain Goats, Six Organs of Admittance og Rivulets.

Det er mye ymse på denne samleren. En del artister forsøker å gi Jandeks låter ny eller annerledes musikalsk kledning, og det med noe ujevnt resultat. Andre holder seg til mer rettroende versjoner. La meg trekke frem de beste først som sist. Felles for disse er at de alle legger seg relativt nært opp til Jandeks opprinnelige uttrykk og de er alle sentrert i platens første halvdel:

– Jeff Tweedy: Sammen med sin sønn på trommer, gadd vite hvor gammel den snoppen er, gjør Tweedy en helt enkel og hjerteskjærende vakker ”Crack a Smile” som umiddelbart fanger den inderlige stilen Jandek har gjort til sin.
– Okkervil River: ”Your Other Man” høres ut til å spilt inn i sløret tilstand som sender tankene tilbake til LA’s paisley underground på midten av 80-tallet. Kryptiske tekster og undergangsstemning preger en låt som sakte bygger seg opp til en mektig sak og står igjen som platens beste.
– Six Organs of Admittance: ”I’ll Sit Alone and Think Alot About You” er både tittel og gjennomgangsstrofe, og hvis Ben Chasny bare er i nærheten av å formidle inderligheten Jandek har lagt i denne linjen, så tar man seg i å tenke at han trolig har sittet inne veldig, veldig lenge og tenkt veldig, veldig mye.
– Lewis & Clarke: ”Nancy Sings” er igjen en helt nedpå akustisk vise, riktig vakker den også. ’Listen to the sound of constant fall’ synges det, og det fanger inn både stil og stemning.

Bagen for mindre vellykkede bidrag forbigås raskt, blant andre: Live Show Rabbits enerverende skramlerocker ”You Painted Your Teeth”, Home for the Defs ditto rytmeboksete ”Cave In You” er som en dårlig utgave av G. Love vs. Beck før den sklir over i en mager huleboerversjon av ”European Jewel”. Ikke bra. Og det er noen slike uforståelig slitsomme stunt her. Marshmallow Suitcases, for eksempel. De skaper et støyende mareritt i langsom kino av ”Down in a Mirror”, som er nærmest komplett umulig å høre på. Kanskje disse tilfører originalen noe essensielt, hva vet jeg, men en coverlåt skal da fungere også for seg selv. Disse innbyr verken til nysgjerrighet til Jandeks versjoner eller ønske om videre kjennskap til bandene som fremfører.

Mellom disse to kategoriene finner vi en del bidrag plassert i midtsjiktet, et knippe låter som verken hever eller senker kvaliteten nevneverdig. Eric Gaffney gjør en fin utgave av ”The Dunes”, mens både Brother JT og The Mountain Goats ligger ganske nært inntil Jandeks spillestil og vokal, og lykkes ganske greit i å både framheve originalen og tilføre den litt av sitt eget. George Parsons leser teksten ”Aimless Breeze” som en annen beatpoet, mens Acid Mothers Kawabato Makotos ”Babe I Love You” er regelrett en hurdy gurdy og noe gutturale stønn. Jack Norton og Rivulets gjør akustiske kjellerutgaver av ”Naked in the Afternoon” og ”Sung”, og formidler med det noe av den krypende angstfulle isolasjonen som ligger som et tungt teppe over store deler av Jandeks produksjon.

Down in a Mirror kan fungere som innfallsport til Jandeks musikalske univers, og i så fall har den tjent sin hensikt. Den kan også risikere å støte fra seg en del interessenter, for det er som sagt ikke alt her som bidrar til å fremheve Jandeks viser. Og det er vel en viss sannhet også i dette.

A Raga For Peter Walker (Tompkins Square, 2006)
Peter Walker er nok for de fleste et glemt navn blant 60-tallets folk/raga-gitarister. Walker ble en del av Cambridge/Greenwich-scenen på 60-tallet. Han var student hos Ravi Shankar og en musikalsk organisator på LSD-profeten Timothy Learys lystige samlinger ’celebrations’, før han slapp platene Rainy Day Raga (1967) og Second Poem to Karmela, or Gypsies Are Important to år senere – begge på anerkjente Vanguard. Jeg vil tro at Learys frihetsbudskap passet godt til Walkers frihetssøkende og tranceskapende musikk. Walkers interesse for østlig og vestlig musikk satte ham i par med artister som John Fahey og Robbie Basho, og han har jammet med blant andre Sandy Bull, Fred Neil, Tim Hardin og Karen Dalton. I de senere år skal han dyrket en stigende interesse for flamenco og reiser visstnok av den grunn jevnlig til Spania.

Men det er ikke flamencoen som preger A Raga For Peter Walker. De siste årene har vi sett en liten revival av en ny generasjon folk/raga-artister, her kan nevnes Harris Newman, Jack Rose/Pelt, Glenn Jones/Cul de Sac og Ben Chasny/Six Organs of Admittance. Sistnevnte siteres på coveret med utsagnet om at Walker faktisk er en større innflytelse enn Fahey og Basho, noe Chasny selv bekreftet da jeg snakket med ham om dette. Han deltar ikke på denne platen, men det gjør Sonic Youths Thurston Moore, Robbie Bashos etterfølger Steffen Basho-Junghans, nevnte Rose, folktronika-artisten Greg Davis, psych-texaneren Shawn McMillan og briten James Blackshaw. De gjør alle et utvalg Walker-komposisjoner fra hans to Vanguard-skiver.

Selv om jeg gjerne skulle hørt Chasny her, så representeres bredden godt med de artistene som er med. Greg Davis har som vanlig med seg sin bærbare, og gjenskaper med den en regntung mystikk på ”Truly We Dwell in Happiness”. Thurston Moore kjenner nok også godt til Vanguard-artistene i kraft av både sin store musikkinteresse og som gitarist. På ”Dirt Raga” tar han med seg Sonic Youths gatestøy-estetikk og plasserer det inn i en hypnotisk raga-setting som fungerer godt. Det fineste stykket her er det nok likevel Steffen Basho-Junghans som står for med ”Blue Mountain Raga”, som er en mer mediterende rundreise av dansende stålstrenger og voksende intensitet.

Dette er ikke et helt ordinært hyllestalbum. Peter Walker er nemlig selv sterkt tilstede, gjennom fire helt nye spor, som viser en gitarist som slett ikke plages av leddgikt i fingrene. Han spiller lett og ledig i stilen, oppbyggingen følger sine egne veier i uvante progresjoner, men som likevel ikke etterlater meg helt i ekstase. Det er en konsentrert intensitet over Walkers spill, koplet med en ubestridt teknisk eleganse, tabla og frihetssøken som gjør låtene både luftige og klarsynte.

Hederslabelen Tompkins Square gjør en god jobb med å både reutgi gamle klassikere og trekke opp nye artister innen denne stilen. På A Raga For Peter Walker møtes fortid og nåtid i en sømløs generasjonsfest. I disse dager har Peter Walker lagt ut sin første USA-turne siden 60-tallet, sammen med Jack Rose. Det kan bli en ragatastisk opplevelse!

All Sewn Up – A Tribute to Patrik Fitzgerald (Crispin Glover, 2009)
Patrik Fitzgerald har ikke skrevet seg inn i historiebøkene med de største skrifttyper. Det lille selskapet Crispin Glover (oppkalt etter min favorittskuespiller) har lagt ned en formidabel innsats for å oppgradere hans posisjon. På den doble hyllestplaten All Sewn Up presenteres 31 låter fra mannens karriere, utført av like mange artister fra inn- og utland. Artistlisten kan virke tilfeldig og sammenrasket, men utvalget speiler vel like gjerne Fitzgeralds mangslungne karriere. Det er en hovedvekt av trønderband, og fordelingen mellom etablerte/eldre artister (Motorpsycho, Israelvis, Betong Hysteria), og nyere, mer ukjente skaper en fin balanse mellom fortid og nåtid. Samlingen er internasjonal med en del (overraskende) utenlandske navn. Jello Biafra er vel den mest prominente, Terry Lee Hale (hvor ble det av han, liksom?), Geoff Berner og Jackie Leven er blant bidragsyterne. Alle stiller opp for Patrik Fitzgerald.

Hvem er så denne Patrik Fitzgerald? Jeg må innrømme at jeg måtte lese meg litt opp i forkant. Følgende oppsummering skal være mer eller mindre korrekt: Han regnes som den ’første britiske punkpoeten’, eksperimenterte tidlig med spoken word og markerte seg med samfunnsrefsende tekster. Han prøvespilte i en tidlig variant av The Clash og fikk sitt gjennombrudd i ’77 med ”Safety Pin Stuck in My Heart” uten at han ble verdensstjerne av den grunn, snarere beskyldt for å ’selge seg’. Han begynte etter hvert å eksperimentere mer med elektronisk musikk, og flyttet senere til New Zealand hvor han p.t jobber som postbud. Fitzgerald trenger vel ikke si opp jobben sin etter dette stuntet, men han har i hvert fall fått en smule heder og ære på sine voksne dager. Og det er gjort en skikkelig jobb her.

Jeg har ikke hørt mange av hans låter i originale utgaver, så All Sewn Up blir mitt første møte med Patrik Fitzgerald – i likhet med mange andre lyttere vil jeg tro – og vurderingen her blir derfor basert isolert sett på coverlåtene. Og det er mye fint på disse to platene, der vi kastes i mange retninger på kort tid. Electronica (BC), reggae (Benjamin Zephaniah), post-punk (The School), metall (Monolithic), en rekke ulike akustiske varianter, powerpop (POG) og en god dose punkrock (Betong Hysteria, Israelvis) for å nevne noe. Sjarmpoeng går som alltid til trekkspillpoeten Geoff Berner (”All the Years of Trying”, som høres ut til å være skapt for ham), og jeg må særlig trekke fram samarbeidet mellom Motorpsycho og Biafra som platens mest interessante – deres versjon av Punch vekker til live minner om Biafras utgivelser med DOA og Nomeansno i hine dager.

Det blir altså ’noe for enhver smak’, men det er ikke så døvt som det kan virke. Snarere taler denne genreblandingen til samlingens fordel. Aller best – for meg – funker sporene som åpner opp for Fitzgeralds tydelig skarpe penn, mens jeg skipper raskere forbi de mest bråkete innslagene. Kanskje en enkel CD ville holdt, men pokker heller. Det er kult å hamre på stortromma. For meg har denne samlinga skapt interesse for en artist jeg ikke hadde snøring på i forkant, og det er vel noe av hovedpoenget vil jeg tro. Jeg kommer nok heller til å sjekke ut Fitzgeralds originalmateriale, i den grad det er mulig å skaffe, enn å spille ihjel denne samlingen. Det får stå igjen som hyllestplatenes evige paradoks. Det er uansett en meget respektabel jobb Torgeir Lund og Crispin Glover Records har utført.

Everybody Knows This Is Norway: A Tribute to Neil Young (Switch Off/Racing Junior, 2001)
Dette er en utgivelse litt i samme ånd som The Bridge (1989), en støtteplate til The Bridge School for physically challenged children, der indie-rockere som Pixies, Dinosaur Jr. og Flaming Lips spilte Neil Young-låter. Everybody Knows This Is Norway har nok ikke så hellige hensikter, annet enn å ha det gøy, vise seg fram og ’pay respect’ til alle gudfedres gudfar.

Han ble omfavnet i indiekretser utover på 90-tallet, særlig ved å benytte Sonic Youth som oppvarmingsband på den monumentale Ragged Glory-turneen og senere ved å samarbeide med grunge-ikonene Pearl Jam. Siden har han klart å bevare kredibilitet hos både country- og rockefolket, og med oppblomstringen av amerikansk rootsmusikk i de senere årene finner også hans tidligere utgivelser hjem hos stadig nye fans.

Everybody Knows This is Norway er en 17-spor stor samling med stort sett uetablerte norske band som våger seg på dykk i sjefens skattkiste. Et slik prosjekt er dømt til lykkes og mislykkes på samme tid. Få har signert så mange klassiske låter som Young’ern, og det skal mye vond vilje til å for å klare å radbrekke disse. På den annen side har han i stor grad signert låtene ferdig selv, en Neil Young-låt uten mannens tynne klagestemme, den rivende gitaren, flanellskjorta og det pistrete håret som gynger i takt med gitaren er på sett og vis meningsløst. En vei å gå kunne selvfølgelig vært å snu opp ned på låtene og skapt noe helt nytt, men det er det ikke så mange som prøver seg på her. Et unntak er åpningen med Behind Barn Bluegrass Boys, som gjør en gla’grass versjon av ”Out On the Weekend”, litt useriøst, men ganske så artig. Den slår an tonen i beste Young-tradisjon; et passe lurvete og skranglete album som består av 50/50 rolige viser og støyende rockere. Den avsluttes passende nok med en ny utgave av ”Out On the Weekend”, denne gangen i en herlig mørk slowcore-versjon med Slowburn & the Soft Rebels. Det er en låt som ikke kan høres for ofte, og for min del kunne alle bandene like gjerne forsøkt å lage nye variasjoner av denne. De to bandene har i hvert fall vist noen åpninger.

Fordelingen er ellers ganske jevnt fordelt over Neil Youngs over 30 år lange karriere, men med hovedvekt på de tidligste utgivelsene. My Rhyme gjør det korteste spranget med vakre ”Razor Love” (fra Silver and Gold), mens fra 90-tallet har Safe In Santiago valgt seg ”Safeway Cart” (fra Sleeps With Angels) og Funguson ”War of Man” (fra Harvest Moon). Det mest minneverdige fra disse sporene er egentlig vokalistene Pål Ingholm i Funguson og Frode Fivel i My Rhyme, som nok begge ønsker å steppe inn for Neil hvis han skulle bli forkjølet under neste norgesbesøk. Ellers er ”Safeway Cart” en sann klassiker som Safe In Santiago slett ikke gjør skam på, her er den skumlere enn noensinne og et av platens beste spor.

Skuffende nok har bare to band våget seg på Neil Youngs tetteste minefelt: 80-tallet; Electric Jam Soul Aquarium (”Prisonors of Rock ‘n’ Roll” fra Life) og Wagle (”Little Wing” fra Hawks and Doves). Dermed er det klassisk 70-talls Young som i størst grad blir hedret (samt en neve låter fra ’69). Madrugada og Home Groan er vel skivas ansikt utad i kraft av å være de mest etablerte navnene. Nordlendingene gitarøser på med ”Thrasher”, til og med Sivert Høyem blir påvirket av Youngs gnagestemme, i ni litt-for-lange minutter, mens Martin Hagfors & hans hjemmedyrkere betaler tilbake litt av gjelden de skylder med en svingende ”Barstool Blues”. Salvation Circus går helt opp til en signaturlåt, men ”Cinnamoon Girl” får ikke nytt liv denne gangen heller. Bedre versjoner er dessuten hørt tidligere, blant annet av The Dream Syndicate og Loop.

Trekkes fram bør American Suitcase (”Through My Sails”), Ring (”Mellow My Mind”) og Oyster (”The Needle and the Damage Done”) som faktisk er det eneste bandet med kvinnelig vokal i Charlotte Jacobsen.

Arvid Skancke-Knutsen har fått æren av å skrive kryptiske liner-notes, mens resten av takketalen bør gå til Henning Krane ved Switch Off, som ikke bare er en gjenganger i mange av bandene, men som også er hovedansvarlig for utgivelsen. Det er et fint tiltak både i forhold til å fremme norsk musikk og en god påminnelse om å tørke støvet av en del gamle skiver.

Å bedømme et slikt album rettferdig er komplisert; faktorer som blant annet utførelse, tolkning, låtvalg, helhet og originalitet spiller inn, særlig med tanke på at låtmaterialet i stor grad er kjent fra før. Med så stort sprik som finnes her, i alle ledd, er det vanskelig å ende opp med en fulldekkende beskrivelse, annet enn at Neil Young fortsatt er kongen. Om noen trengte en påminnelse på akkurat det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

American Stars & Bars: Porch Poetry

It’s sweeter than I drink easily
I don’t even like the taste of my bourbon beard
But I’d rather feel sleazy than desperate and crazed
My bourbon beard
Holds my head up for a while
Helps me feel like I’m not shot
(Silkworm, ”Bourbon Beard”)

13ghosts: The Strangest Colored Lights (Skybucket, 2008)
Ute er det høysommer. 30 varme i skyggen, og skyggen er det eneste rette stedet å være. Vinterbleke kropper ligger halvdøde i gresset. Rislende vannfontener og et svakt sus i løvverket er det eneste som beveger seg. Til slike dager må man velge sin musikk med omhu, kanskje av den litt late, melankolske, men likevel oppløftende typen. 13ghosts er herved anbefalt som følge. De kommer selv fra dampende og varme omgivelser (Birmingham, Alabama), og det er som en hetebølge alltid omfavner deres sørstatsgotiske låter.

When the summer comes to us, we have nowhere to go, I can hardly hold my head up, I’ve been drinking to long

The Strangest Colored Lights er en høyst variert, men sjelden variabel plate som strekker seg i mange retninger, men alltid med en litt dorsk, behagelig ro over seg som gjør den lett og sommerlig. Her er gitarer rustne som spiker, blåsere som kneiser stolt og 60-talls pop-harmonier, akustisk tristesse og fullt øs fra barkrakken om hverandre. De to vokalistene Brad Armstrong og Buzz Russell bidrar alene med to farger, der den ene har en raspende, litt folk-aktig stemme, mens kompanjongens uttrykk leder tankene mer mot psykedelia og spacepop – til sammen blir resultatet som en nærmest uimotståelig miks der Neil Young, Pink Floyd og Beatles ligger som solid og samlende fundament.

Innspillingen hjemme i sør er for øvrig tatt med videre til tekniker Doug Van Sloun, som med erfaring fra band som Bright Eyes og Magnolia Electric Co. kan å behandle varer av det gylne slaget.

Radarparet Armstrong og Russell har en snart 20 år lang historie bak seg, i det som er en kronglete fortelling med utdanning, flytting rundt om i landet og etter sigende en hang til sterkere stoffer som medvirkende faktorer til at 90-tallet var et broket tiår når det kommer til musikken. Etter at tredjemann i gjengen tok sitt eget liv i 1999 ble de enige om sele på hesten igjen, og The Strangest Colored Lights er deres fjerde utgivelse som 13ghosts. På sitt fjerde album er det ikke de lyse stemninger som får dominere, de fører oss inn i mørket med sin mollstemte realisme. Men i denne skinner et lys forsterket av gode melodier, innbydende stemningsbilder og den nærværende trusselen om svarte skyer som trolig kommer rundt neste hjørne.

Dette er en helstøpt og vellykket utgivelse, og selv om jeg lar blende mest av platens første del, så er dette en av de platene som får stempelet ’Sommeren 2008 – et soundtrack’ påtrykket med store bokstaver.

American Analog Set: The Promise of Love (Tiger Style, 2003)
Know By Heart (2001) var en aldeles utsøkt plate av dette bandet fra Forth Worth, Texas (senere har de tatt den faste løypa fra Austin til Brooklyn), hvor de fant en nær perfekt form for sval dronepop med en evigvarende flow, fylt av varme melodier og svevende stemninger. The Promise of Love fortsetter stort sett i samme løype, riktignok med et par småskjær i sjøen.

”Continuous Hit Music” pumper i gang platen med et skeivt orgel og sagende gitarer som får lov til å rulle noen minutter, inntil vokalen etterhvert kommer døsig og hviskende inn. Det fungerer for så vidt greit som en åpning, og kan minne om Yo La Tengo tidlig på 90-tallet, eller litt deres egen ”Million Young” fra forgjengeren. Resten av ’side 1’ er rene popperler. Her har de funnet frem igjen klokkespillet og skaper hypnotisk Chicago-inspirert delikatesse på linje med The Sea and Cake og The Mercury Program; søvnig sommervarm drømmepop, rikholdig på klanger, teksturer og lette stemninger.

Akkurat som ”Continuous Hit Music” dro platen i gang på relativt hardt vis, starter ’side 2’ også ganske så kontant. På tittelkuttet vender bandet seg mot et hardere uttrykk, styrt av droneorgel og motoriske beats. Det fortsetter de også med på ”The Hatist”, som er et forsøk på å funke seg opp til en slags dansbar form for krautpop. ”Fool Around” er heller å foretrekke med sin noe mer luftige stil, men heller ikke her klarer de å fange lytteren helt, slik som på det lange avslutningssporet ”The Modern Drummer”. Monoton og repetitiv flyter den avgårde som en elv av klokkespill, cello og vokal i leia til Ira Kaplan eller Dean Wareham, og er en slik låt du ønsker aldri tar slutt.

Amanset, som de også kaller seg, viser igjen spor av delikat eleganse på The Promise of Love. De overrasker ikke akkurat, men behager desto mer. Selv om enkelte av låtene her står seg mer enn godt i forhold til tidligere prestasjoner, er den i sin helhet likevel ikke like solid som Know By Heart.

Bishop Allen: The Broken String (Dead Oceans, 2007)
’A hook is a musical idea, a passage or phrase, that is believed to be appealing and make the song stand out; it is ‘meant to catch the ear of the listener’ (John Covach). Eller for å si det med låtskriverne Al Kasha/Joel Hirschhorn: ’The hook is what you’re selling’. Det nevnes elementer som en drivende, dansbar rytme, en melodi som fester seg i hodet, selve teksten – eller rett og slett en ’lyd’, slik som ’da doo ron ron’.

Bishop Allens to faste medlemmer er ikke uteksaminert fra Harvard for ingenting. Deres kunnskap om hooks blir avslørt cirka 1 ½ minutt ut i åpningssporet ”The Monitor”, som svulmer et sted mellom Shins og Springsteen:

The neighbourhood’s quiet at night, but sometimes my ears still ring, and you’d think I understand that a rock ‘n roll band doesn’t mean a blessed thing…

… synger de forsiktig inntil det jublende ’la da da da’-refrenget slynges skamløst opp i været sammen med hele bøtteballetten av et orkester som stemmer i. Med det åpnes en plate som ikke streber etter særlig originalitet eller søker å fordype seg de utilgjengelige irrganger. Det er ikke intensjonen med The Broken String. Dette er en plate i popmusikkens vårtegn, og her er det flust av små og store blomstringsøyeblikk som kan plukkes og pleies med omhu. Vakkert arrangert, smakfullt dandert og vennlig levert over til oss lyttere som en liten hilsen fra et utopisk solskinnsland.

Supermuntre ”Rain” kan vel gjerne stå igjen som sommerens anthem for oss på Østlandet i 2007: (’Oh let the rain fall down and wash this world away, oh let the sky be grey, cause if its ever gonna get any better, its gotta get worse for a day’). Ukulele-drevne ”Click, Click, Click, Click” plasseres lett i den samme sjarm-bagen, mens ”The Chinatown Bus” er en slik fin, spankulerende vise med trompeter og fløyter som titter fram langs fortauskanten, og med de litt typisk lettere humoristiske tekster om hint og hist hele platen er full av:

And I remember Shanghai
How I wasn’t sure just what was safe to eat
The chickens pecked and wandered at the barefoot ankles
of the children hawking figurines of workers smiling
What’s the Chinese word for cheese?

For en stakket stund står Bishop Allen bak en av årets mest positive popplater. De aller beste låtene; ”The Monitor”, ”Flight 180”, ”The Chinatown Bus” og ikke minst ”Like Castanets” – satt til Santiago, Chile, deler alle en balanse mellom sårhet og stolthet, veksler mellom vemodig folkrock og mer jublende pop-arrangementer som jeg finner ganske uimotståelig. Det ligger vel i bandets øre for hooks vil jeg tro, der både de små detaljene, arrangementene og tekstene spiller en sentral rolle.

Jeg deler likevel denne platen i to. Første halvpart utmerker seg som den friskeste, mens de går noe på tomgang i andre omgang, tross fine øyeblikk som ”Corazon” og ”Choose Again”. Tragikomiske ”The News From Your Bed” sørger dessuten for en avslutning vi alle kan stemme i; en skikkelig gla’låt med deppetekst er aldri å forakte. Med unntak av skramlende og utilpasse ”Middle Management” (med tekstlinjer som ’I’m over by the water cooler, listen to the chatter, while I’m working to get fired, but it doesn’t seem to matter’) leveres låtene hovedsakelig i pent og pyntelig stand.

Denne anbefales mest for sin ukuelige optimisme og smittende glede, og i mindre grad for variasjon av en formel som etter noen runder virker noe utvannet tross sin utvilsomme sjarm.

Bishop Allen har for lengst bosatt seg i Brooklyn (bombe!) og i 2006 markerte de seg med å utgi en ny EP for hver måned (med til sammen 58 låter). Det er tydeligvis ingen mangel på ideer og visjoner i den gården. For kjennere må det legges til at mye av materialet fra denne serien benyttes her, riktignok i nye versjoner. Utgiver er for øvrig et nytt søsterselskap til kvalitetsgarantistene Secretly Canadian/ Jagjaguwar.

Brother JT3: Spirituals (Drag City, 2002)
Broder JT alias John Terlesky er en ustoppelig artist. Mange vil sikkert kjenne ham fra 80-talls bandet The Original Sins, men i de siste årene har han i hovedsak viet seg til Brother JT3. Denne konstellasjonen består i tillegg til JT av bassist Bill Melcher, samt en av trommisene Jamie Knerr (The Psyclone Rangers) og Dave Ferrara (The Original Sins, Crack Baby). Siden tidlig på 90-tallet har Brother JT gitt ut et dusin album på mindre selskap som Twisted Village og Bedlam. Hos Drag City kan han dele lønnsslipp med Neil Michael Hagerty (Royal Trux, som også har produsert denne), Stephen Prina og Damon & Naomi. Det skulle vel passe vår venn bra.

I 1999 ble en av Terleskys låter snappet opp til bruk i filmen High Fidelity, noe som bidro til å gjøre det økonomisk forsvarlig å spille inn Spirituals. Den holder som tittelen lover seg inntil mer åndelige spørsmål av vår hverdag, og det markeres med to tradisjonelle låter: ”Wayfaring Stranger” og ”Mole in the Ground”, i tillegg til seks Terlesky-originaler. ”Mole in the Ground” tør være en ganske kjent folklåt, og er blant annet spilt inn av Doc Watson. Jeg kjenner best til den gjennom Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928, og JTs psykedeliske drogpreg (ute der med Spiritualized og Spacemen 3) er ganske langt unna hans nakne, banjodrevne fjell-stil. Historien forteller forøvrig at Lunsford lærte denne låten av en viss Fred Moody tilbake i 1901, så her snakker vi musikkhistorie. I en så stor sammenheng vil ikke JTs utgave bli husket særlig lenge. ”Wayfaring Stranger” er også blitt en yndet låt å vrenge på, og i de senere årene har både Papa M og Giant Sand gjort flotte versjoner av denne. Brother JT3 klarer ikke å skape like god stemning, ei heller kommer den opp mot forsøk fra 16 Horsepower og Emmylou Harris. ”Wayfaring Stranger” er likevel så sakral i utgangspunktet at den vanskelig kan bli annet enn vakker, og denne enkle utgaven med bare vokal og orgel er et av platens bedre spor.

JT holder seg stort sett til den psykedeliske halvdelen av den alternative rockescenen denne gangen, og da snakker vi 60-70-tallet og artister som Donovan, T-Rex og Syd Barrett. Hans smått skrudde viser veksler mellom det ganske-vakre og litt-for-kjedelige. Vi serveres derfor blant annet en jevn mid-temporocker (”Be With Us”), bedagelige ”Praise Be”, der den akustiske visen får besøk fra verdensrommets merkverdige lyder og ”Lord You Are the Wine”. Den skiller seg ut ved å låne litt fra Marc Bolans glamstil, riktignok i et langt seigere tempo enn hos T-Rex, men med klappingen intakt.

Høydepunkt inkluderer den Donovan-lignende slentringen på ”Summer” og ”Mellow”, hvor han sannelig har noe av den samme skjelven i stemmen som briten. Ikke akkurat Mellow Yellow, men tryllefløyten er artig nok til å redde låta. Vil også trekke frem ”Right There” med sine psyche gitarlyder som svever forbi og skaper skumle stemninger.

John Terlesky er en original fargeklatt i musikkverden, og et oppkomme av ideer. Tilgi meg derfor Broder, for at jeg ikke helt fant lyset med Spirituals.

Centro-Matic: Love You Just the Same (Misra, 2003)
Will Johnson er en sentral herremann i Denton, Texas’ vitale musikkscene. I stillere stunder kaller han bandet sitt for South San Gabriel, men når han vil plugge inn mer elektrisitet kjennes han best som Centro-Matic. Sammen med Matt Pence, Scott Danbom og Mark Hedman har han stått bak en rekke bra plater under dette navnet. Love You Just the Same er sånn cirka det niende albumet Johnson har signert siden 1997 – i tillegg til en stabel kassetter, singler og EP’er. Jeg har ikke hørt alt det som renner ut av mannen, men etter det mine ører klarer å oppfatte er dette noe av det bedre han har prestert som Centro-Matic.

En grunn til det er at grensene mellom South San Gabriel og Centro-Matic har blitt noe mer utydelige. Og trives man i selskap med både vemodsstemte verandaballader, streit indie og blåsnipp arbeiderklasserock så dekkes alt sammen her. Det hele bindes sammen av med følelse for den gode popmelodi og varme arrangementer (vibrafon, Rhodes, fiolin). Det blir hverken strengt eller ekskluderende, men like vennlig som et grillselskap med en kjølebag full av pils i en av Dentons bakhager en sensommerkveld omgitt av gode venner… og, ja – point taken.

Det er noe usedvanlig vanlig over måten Matt Johnson fremstår på, så veldig all-american rufsete. Med sin hese stemme (Paul Westerberg til Ryan Adams) og de Youngske gitardragene er ikke dette hverken spesielt innovativt eller vågalt. Men av og til er det andre kvaliteter som også teller. Som det å skrive solide låter og tekster som kan leses et par ganger, som det å skape en atmosfære som det er mulig å besøke flere ganger. Det har Centro-Matic lykkes med på Love You Just the Same.

Det er ikke til å underslå at det er et knippe anonymiteter her, låter som mangler nødvendig glød eller nerve, eksempelvis streite poprockere som ”The Mighty Midshipman”, ”Spiraling Sideways” og ”Argonne Limit Co.” Singlepotensielle ”Biology Tricks” har dessuten et lite løft i refrenget som hver gang får meg til å tenke på Briskeby og ”Propaganda” (!), så derfor har denne dessverre blitt et spor som må skippes forbi. Men det er som alltid noen godbiter i posen også. ”Flashes and Cables” er en sommerlig bris av en låt, drevet fremover av Matt Pence’ alltid stødige trommer og et flott oppbygget arrangement kan den minne litt om Sparklehorse og ”All the Lightning Rods” er en meget vakker ballade. Slutten er forøvrig bra, med seige ”Silver Plate Complaints”, muntre ”Breathe Deep – Not Loud” og platens klare vinner ”Without You”, der de nesten finner den samme nøkterne storheten som det My Morning Jacket har gjort til sitt kjennemerke, men både her og på ”Reset Anytime” er det klart at Johnson ikke er noen Jim James.

Det går en slackerlinje fra The Replacements til Wilco, og det er her Centro-Matic vandrer. Nok en plate for et vellykket grillselskap, med andre ord!

Death Ships: Seeds of Devastation (2006)
Navnet hinter om et hardrock-band, coveret om en countrygruppe, og musikken? Vel, den er either/or. Death Ships er fra hjertelandet; Iowa City, og spiller en form for dempet, kontrollert og vellagd popmusikk med emosjonelle overtoner av country.

Det er utvilsomt kvaliteter over Seeds of Devastation, og for de av oss som foretrekker et drag av mørke, så ligger det nok noe dunkelt bak alle disse 11 låtene uten at jeg har finlyttet til tekstene. Åpner du det idylliske omslaget vil du i hvert fall se at låven er brent til grunne og ravnen henger håpefullt i trærne. Formen er uansett ganske tradisjonell. Death Ships evner å smette inn preg av alt. country og akustisk drømmepop på en plate som på ingen måte skriker om oppmerksomheten din etter et par runder på spilleren. Den skriker ikke etter 20 runder heller, og det er ikke lett å si om dette er tidløst eller pregløst. Med avrundede kanter og et ’voksent’ uttrykk triller de 11 kornblonde låtene først inn i øret uten at de hverken irritererer eller gleder – de bare er. Noen lyttinger senere har i hvert fall jeg funnet en smule glede over deres trofaste stil, det er noe holdbart over låtene her likevel. De tar aldri av, og i sin forsiktige forutsigbarhet skaper de en slags trygghet og en solid følelse av noe som er ment å skulle vare. Vi skal med andre ord langt fra hipstertrender og vågale stilbrudd.

Åpningslåten ”Remains to Be Seen” er ganske smekker, og hensetter oss umiddelbart i området rundt der Joe Pernice har syslet med i en årrekke. Vokalist og frontfigur Dan Maloney har en myk, innbydende stemme som står godt til bandets akustisk sobre uttrykk, men de når ikke inn under huden på samme måten som Pernice. Great American er en annen fin, litt søvnig låt med en teskje American Music Club og en porsjon Hayden, som i likhet med en del andre kutt her trekkes ut litt i lengste laget. De tjener på å utfordre sin egen stil noe, og sistesporet ”Knock Over Time” har en mer skurrende tone og tungladet følelse over seg, som de gjerne kunne tydd til oftere.

Death Ships oppnådde en viss status med singlen ”Thelma Lou” (fra Deep Elms This is Indie Rock-serie), men den er ikke tatt med her. Det er synd, for Seeds of Devastation hadde tjent på et par tydelige låter som kunne bundet sammen et noe anonymt og likelydende materiale. Etter oppstarten i 2001 har de spilt med band som Tapes ‘n Tapes og The Decemberists, som slett ikke er et dårlig selskap. Selv om de mangler gløden til førstnevnte og den språklige rikdommen til sistnevnte er dette et greit krysningspunkt å forholde seg til.

Så gjenstår det å se om Death Ships evner å seile ut fra sin trygge småbyverden i midt-vesten for å oppdage nytt, og kanskje mer spennende land. Låven er i hvert fall nedbrent, så det er lov å håpe.

Drakkar Sauna: Jabraham Lincoln (Marriage, 2006)
Duoen Drakkar Sauna, med base i studentbyen Lawrence, Kansas, har et par album bak seg fra tidligere – plater jeg for ordens skyld ikke kjenner særlig til.

Jabraham Lincoln har Wallace Cochran og Jeff Stolz med seg frender fra distriktet som enkelte sikkert kjenner fra før, for eksempel Jason Groth (Magnolia Electric Co, Impossible Shapes), Chris Crisci (The Appleseed Cast) og folk fra Split Lip Rayfield. Gjestene besørger helst instrumenter som banjo og trompet, på en plate som i det hele tatt er ganske akustisk og folk-orientert i uttrykket.

Det lovende åpningssporet ”Teach Me Your Legs” høres ut som den er basert på en gammel klezmer-folketone, mens de på påfølgende ”Decoy Schmecoy” har et mer hoiende 60-tallsuttrykk som kan minne litt om Animal Collective rundt Sung Tongs. Drakkar Sauna har i det hele tatt et løselig, skramlende uttrykk, vokalen kastes ut med en predikants kraft og det er en slags jovial fryd over musikken på Jabraham Lincoln.

”Mongrel of a Halfman Slave Bitch” framføres med en slags front-porch optimisme som befinner seg nærmere Billy Bragg enn Devendra Banhart for å bruke et forsøksvis forklarende bilde på hvor landskapet ligger. Mer episk anlagte ”You Left Me Liberty” hadde på sin side ikke vært helt upassende i hendene på The Decemberists eller Geoff Berner, men jeg klarer ikke å hente ut den helt samme gløden som disse nevnte referansepunktene evner på sitt beste.

Platens tyngdepunkt er ni minutter lange ”Abandon Love”. Her fremviser duoen et harmonisk vellykket vokalregister og avslører noe av sitt rike språk, men de klarer likevel ikke å forsvare nesten 10 utviklingsløse minutter. Talende nok for platens endelige vurdering er at det er på de tre kortere snuttene Drakkar Sauna er mest spennende. Neste gang håper jeg de forsøker å utvikle disse ytterligere. Det kan vel også nevnes at ærverdige Portland Mercury mente at platen er ’extremely smart, hilarious’, men der er jeg altså ikke helt enig.

Jabraham Lincoln er dog en gjennomgående trivelig plate, men uten de helt tydelig markerte holdeplassene som vil få meg til å gå om bord veldig ofte.

Goldcard: Goldcard (Off, 2003)
På midten av 90-tallet skyllet grungebølgen over Seattle, vasket hver eneste krink og kaffebar og fortsatte med full fart sørover mot Portland. Vi som var med den gangen lot oss ikke be to ganger når SubPop lanserte band som Sprinkler, Hazel og Pond. I det store og hele svant de hen etter at bølgen igjen traff havet og skylte hypen ut i det store blå. Jeg hadde i hvert fall langt på vei glemt disse navnene.

Inntil Goldcard nå dukker opp.

En del av dere kjenner sikkert navnet fra konsept-platen Colonel Jeffery Pumpernickel (med blant andre Black Heart Procession og Howe Gelb), begge forøvrig utgitt på Chris Slusarenkos Off Records. Bak artistnavnet Goldcard skjuler det seg en viss Charlie Campbell som tidligere var å finne i nettopp Pond. Med seg her har han blant andre brødrene Slusarenko (Sprinkler), Chris Brady og Dave Triebwasser fra moderbandet Pond, samt en rekke større og mindre stjerner fra vestkystens indiescene. En haug med folk, blant annet fra Grandaddy, Quasi, Halo Benders og Sleater-Kinney er listet opp her, uten at det fortelles akkurat hva de har bidratt med. Goldcard er altså mer et kollektiv av kreative krefter enn et rigid band, og det smitter også over på musikken.

Disse 16 sporene er spilt inn over et spredt tidsrom, med en rekke ulike artister og på flere forskjellige steder. Det var ingen konkret plan om at de noensinne skulle gis ut. I en kjeller, et eller annet studio eller på tilfeldige og svært sjeldne øvinger (én, for å være nøyaktig) har Campbell & co unnfanget disse låtene. Det gir platen et ganske løsaktig preg, man kan nesten kalle den sprikende. Likevel er det bare noen få kutt som virker litt unødvendige og drar ned helhetsinntrykket, og Goldcard er en av årets største positive overraskelser på platefronten.

De er nok mer varierte i stilen enn det jeg husker Pond noensinne var – med et aldri så lite forbehold siden jeg ikke kjenner deres sisteplate Rock Collection (1997). Av de 16 kuttene er det en del utitulerte, korte snutter av ymse art: Vietnamesisk disco, garasjepunk, drum & bass, lek med trommemaskiner og DET (Campbells gitar-tricks). I tillegg serveres vi et knippe lengre låter som kan deles mellom pianobasert orkesterpop/ny-psykedelia (tenk Brian Wilson, Jim O’Rourke og Elephant 6) og fengende fuzzpop ikke ulikt Grandaddy, Guided by Voices eller Sparklehorse. Charlie Campbell skriver om noe av prosessen og tankene sine i omslaget. Her kan man lese om bandets første og siste øving, om hvordan Campbell bygger Goldcard rundt DET – hans ’revolusjonerende’ oppdagelse av hvordan å lage en stryke-aktig lyd på gitaren (lytt til det første sporet) eller hvordan han faktisk takket ja til å holde slippefest for platen – så sant han kunne sitte skjult inne i en boks hvor ingen kunne se eller ta på ham.

Gå bort til boksen. Legg øret inntil. Ikke rør. Hør.

The Good Ship: The Good Ship (Orange Twin, 2003)
’Ja, ja, nok en plate å legge i fiskeveska, på vent til neste tur med stanga.’ Det var min første tanke etter at The Good Ship hadde tilbragt sin jomfrutur i spilleren. Jeg følte at deres debutplate var som skapt for å lyttes til et sted i fjellheimen, foran bålet en sen kveld og med duften av granbar og mose som eneste selskap. Etterhvert har jeg blitt ganske godt kjent med Robert Lomax, Jesse Flavin & co, og platen fungerer faktisk fint også i mer sosiale sammenhenger.

Sekstetten har nemlig laget en ganske så sjarmerende plate bestående av detaljrik saktegående porch-pop. Denne løse samlingen av lærere, bibliotekarer og snekkere har spilt en del sammen med blant andre Elf Power og Crooked Fingers hjemme i USA, og selskapet Orange Twin tør være kjent for sine kvalitetsutgivelser (Lovers, Elf Power, Great Lakes) og sitt lokale samfunnsengasjement. The Good Ship deler ikke bare bandmedlemmer med Lovers, mens også noe av den svale kveldsbrisen vi fikk presentert på deres Star Sunken Ship (2002), og jeg ville verken blitt særlig overrasket eller skremt over å støte på disse menneskene søvnig klimprende på en veranda en varm sommerkveld nede i Athens, Georgia.

Her går det i enkle og melodiøse folkbaserte viser, gjennomgående vemodig og lavmælt er det, men alltid med en behagelig og vennlig stemning bak klagingen. De kler sine akustiske låter pyntelig med ulike instrumenter, litt i minimalistisk Lambchop-stil med forsiktig bruk av horn, litt banjo fra huska og plystring. Lydbildet er luftig og klart som en morgen på fjellet, og hele platen er delikat arrangert med god plass til å trekke pusten. Det mest negative med The Good Ship er at den gode feelingen de etterlater seg gjør at platen blir noe motstandsløs lytting, og den har en tendens til å ende opp som bakgrunnsmusikk når den spilles, mer enn at jeg som lytter blir fanget av den. Det er en fin linje mellom sørstats-døsende kveldskvitter og søvndyssende bysselalle-traller, og jeg sitter egentlig igjen med en god, men noe likeglad følelse etter at Sugarcane toner vekk etter tre kvarter.

En plate for fisketuren? Joda, men på grunn av vekthensyn må man alltid foreta et utvalg, og jeg er rimelig sikker på at både Summer Hymns, Elf Power og Mendoza Line stiller foran i køen når skiver av Athens-band skal velges ut.

The Graves: Love, Love, Love (FILMguerrero, 2003)
The Graves har base i Portland, Oregon og er enda et bekjentskap fra det glimrende selskapet FILMGuerrero, her sentrert rundt vokalist/låtskriver Greg Olin. Med seg på debutplaten sin har han med en fin samling musikere, blant andre fra det vitale K-miljøet (Karl Blau og Kyle Field, som begge har spilt en del med The Microphones) og Norfolk & Western (Adam Selzer, Rachel Blumberg). Det høres ut til at de mange medvirkende har hatt noen meget trivelige stunder sammen med Olin gjennom våren 2002, for dette har blitt en plate i sommerens, popens og kjærlighetens ånd skapt av ’this family of friends, lovers and friends of lover’s lovers’ som de selv sier.

Love, Love, Love skiller seg noe ut i forhold til de tidligere utgivelsene på FILMGuerrero. Her tas vi ikke med langs ensomme ørkenveier eller vidstrakte panorama-landskap, The Graves har heller følere tilbake til 60- og 70-talls pop, softrock og country i slekt med The Beatles, The Byrds og America. Vokalharmonier, klokkespill og blåsere er sentralt plassert, og med sin bløte stemme og sine følsomme låter trekker Greg Olin tråder frem til arvtagere i ’brorskap’ som Pernice, Radar og Nourallah. Med et variert bakgrunnslydbilde vil jeg trekke frem for eksempel Sparklehorse, Lambchop og nyere Wilco som andre artister The Graves kan relateres opp til. De er med andre ord inne på et spor som fører til et sted der klassisk låtskriving med moderne innslag verdsettes høyt.

Love, Love, Love er sommerlig og kjærlig fra start til slutt, men ikke av den jublende sorgfrie typen. The Graves kiler oss heller med varsomme kjærtegn, som formidlet av Joe Pernice (”Calm Me Down”), The Byrds (”O’Connors Pass”) eller Sparklehorse (”Suburban Girls”). Sammen med etterfølgende ”Show Girls Love” og My Sweet Lord-aktige ”Dark Hair Is Cool Too” er dette de beste eksemplene på Olins evner til å skrive tidløse poplåter. Det er slike svaiende og svale øyeblikk som bidrar til at Love, Love, Love står i par med Faris Nourallahs I Love Faris som 2003s fineste popalbum så langt. Begge anbefales i horisontal stilling på en flytemadrass med en paraplydrink i neven og sola i øynene, uten en grå tanke i sikte.

Hezekiah Jones: Hezekiah Says You’re A-Ok (Yer Bird, 2006)
Etter noen runder i selskap med Hezekiah Jones hadde jeg notert tre navn på huskelappen bak øret: Iron & Wine, M. Ward og Will Oldham. Dette Philadelphia-baserte orkesteret sentrert rundt en viss Raphael Cutrufello deler nemlig mange av de nevnte sine kjennetegn. Jeg må innrømme at jeg var ganske blank på hva eller hvem Hezekiah Jones var, så jeg klikket meg inn på hjemmesiden deres på søken etter litt mer info, og sannelig min hatt var de samme tre navn nevnt der også. Ikke så overraskende, men greit å få det bekreftet.

Hezekiah Says You’re A-Ok er en trivelig plate, solide låter fylt av varm og oppløftende melankoli. Cutrufello synger dempet og vakkert, musikken er stort sett akustisk, med ikke en uvesentlig andel sårbarhet over seg. Med en passelig lengde på cirka halvtimen og uten de helt store topper eller fallgruver er det en trygg investering for de som er på jakt etter noe nytt innen genren. I flommen av plater som kommer fra alle kanter så er det dessverre en fare for at denne faller i glemselens brønn. Gi låter som ”Agnes of the World” og ”Which Side Are We On?” en sjanse, de to innrammende sporene er platens beste.

Bandets navn må være hentet fra diktet “Black Cross”, gjort kjent av Bob Dylan i sin tid, som berettet om den triste skjebne Hezekiah Jones ble til del: ’hung high as a pigeon’ for ’the son-of-a-bitch never had no religion!’ Det er ingen grunn til å straffe denne gjengen på samme måte, selv om de ikke biter fra seg like sterkt som den gamle mester, hverken i tekst eller tone. Men et hyggelig bekjentskap er det.

Jail: There’s No Sky (Oh My My) (2009)
Med ovenstående dramatiske linjer åpner There’s No Sky (Oh My My) av kvartetten Jail fra Milwaukee. Det er deres første langspiller så vidt meg bekjent, og en av de hyggeligste overraskelsene hittil i år.

Jail har holdt sånn av og på siden 2002, uten å ha etterlatt seg dype spor utenfor hjemtraktene, ’mostly slacking time while making good music poorly’ ifølge dem selv. Det er lov å anta at noe av tiden er brukt til å koke sammen noen latterlig fengende låter og utvikle et tidløst uttrykk med vintage-preg.

For de holder seg til gamleskolen, reflektert som garasjerock, British invasion og 50-talls rock’n’roll, men med også med et klar dragning mot powerpop, americana og 90-talls slacker-indie. Det er nærliggende å sette dem i bås med andre moderne ’retrorockere’ som The Strange Boys og Thomas Function. Catchy garasjepop kan være en samlebetegnelse, men det er ikke mye støv på denne historieboka av ei skive.

Jail har ikke ett klart definert uttrykk, mer en klar forkjærlighet for all-american gode låter – Midtvesten-style. De er rundhåndet med håndklapping, doo wop-kor, smukke harmonier, snotty Jagger-vokal, en countryfarget ballade her og en slarkete akustiker der. På en plate uten en svake spor merkes likevel en viss begrensning utover på side 2, en side som ikke helt klarer å opprettholde den sammenhengende løsslupne optimismen fra første side.

Det må også legges til at banden har kreert noen fantasifulle relasjonstekster, dessverre smurt sammen i en mølje i heftet, men med linjer som skiller seg ut fra hopen: ’Love takes shots, it doen’t matter if you’re cold or if you’re hot, proofs in your favourite soap and porns where pickup lines don’t fail, girls read like braille, but their fingertips don’t lie…’ eller ’I don’t want this to be a yellow tape criminal investigation, but you’re swinging in kicks above my knees and hanging threads of speculation that this ain’t no mindless love, it’s not one I trade for for drugs so don’t leave me unbreathing split on your rug…’

Det utypiske og lyriske overskuddet går hånd i hånd med musikken til et band jeg virkelig håper kommer seg til Norge i nær fremtid. Når du henger på milkshakebaren og har noe småmynt igjen i lomma er dette bandet du ønsker å finne på jukeboksen.

Namelessnumberheadman: Your Voice Repeating (The Record Machine, 2004)
I den pågående serien ’band med rare navn fra rare steder’ er vi nå kommet til Namelessnumberheadman (NNMH blant venner, men det ser ut som en slags høyskole, og jeg bruker derfor hele navnet) fra Kansas City. En by med et befolkningsgrunnlag på nivå med halve Østlandet, og som har fostret omtrent like mange moderne rockeband som Hønefoss de siste årene. Denne trioen kan komme til å sette stedet på indie-kartet, selv om det de leverer på Your Voice Repeating ikke akkurat kan kalles for genuint nyskapende. Men kanskje er det deres avstand til musikalske landmerker som bidrar til at de likevel lager en snurrig popmiks som blir ganske så lekker.

‘Futuristic lo-fi’ omtaler de seg selv som, og deres lo-fi møter post-rock vispet med trommemaskiner, ProTools og synther er en stil som for eksempel Grandaddy og The Notwist har lykkes godt med. Vekslingen mellom moderne storbybråk og landlig fuglesang kan knapt kalles vågal, hvor lenge skal vi høre band ta en “Canada” og jage opp sprukne trommeritt mot de store høyder, falle tilbake og starte på nytt, og må virkelig alle ha Kid A i lomma, innvender du kanskje. Jo da, jeg ser poenget ditt, men Namelessnumberheadman virker likevel som de gir beng, de er uforskammet opplagte og har bestemt seg for å prøve alt en gang til. De har visst en gang sagt at Metropolis og The Sweet Hereafter er deres favorittfilmer, og siden det er farlig nær mine egne, og ettersom det på en måte beskriver det de driver med like korrekt som noe annet, så gir vi dem en sjanse til.

De har et album bak seg fra 2002 som jeg aldri har hørt, og skal visstnok være et hysterisk bra liveband, selv om sjansene for å få sett dem her i landet er minimale. Your Voice Repeating er et nydelig lite popalbum som kretser i de sfærer jeg har skissert ovenfor. Øyeblikk av ren poplykke og antydningen til svært smittende refreng varer sjelden lenge, før det farer ut i en hoppeborg med trioens leketøy. En kikk på noen av låtene kan illustrere det bedre. Den første ordentlige, ”Every Fiber”, er en flott sak. Kassegitar, uanstrengt vokal, sommerlig melodi før et kort piano-break fører den inn i et mer rytmisk driv som de lar pulsere ut. ”Full & Frayed” åpner like rolig, igjen kassegitar og piano, vokalen litt mer svulstig og melankolsk. På ”Tension Envelopes” legges det til en hurtig beat, en dårlig synth fører melodien her, og det etableres en kjapp danserytme etterhvert. Gitaren kommer inn og de jager et klimaks. Det kuttes på toppen, og en perlefin steelgitar får lov til å leie låten til sengs. Snadder! ”Going to Breathe Again” har mer skrivemaskin-beats og et lydbilde som etterhvert blir ganske likt Notwists Neon Golden med perkusjon og cymbaler langt fremme sammen med den korrekte vokalen. ”Mid-Continent” er også en vakker akustisk sak med høstlig gitarspill, klokkespill og kor-samples.

Selv om de tyner denne formelen noe ut etterhvert og senker intensiteten mot slutten blir det aldri kjedelig. Låtene er stort sett passe korte, og møtet mellom det organiske og mer maskinstyrte virker aldri påtrengende.

The Red Thread: After the Last (Badman, 2003)
Vokalist Jason Lakis er en relativt kjent figur fra the bay area som trommis i den stemningsfulle trioen Half Film. Etter lengre tid i hi har han nå fått med seg medlemmer fra det for meg ukjente San Francisco-bandet The Inspectors og overtatt sjefsrollen som vokalist og gitarist. Det har blitt en vellykket kopling, da hans slepne røst passer godt til bandets sløye, men presise spillestil. En herlig tilstedeværende pedal steel og relativt hvasse gitarer plasserer bandet mellom bardisk-country og saktegående dagen-derpå rock.

Sammen med den sedate pedal steel-flyten bidrar The Red Thread med huggende start-stopp rytmikk som mer enn gjerne minner om Karate på en mørk bar. Skrell bort Farinas intrikate gitarspillerier og hør for eksempel på “Subject to Change”. The Red Thread mangler noe av den styrken Karate presterer, og heller mer i retning mot countryrocken. Veien er da heller ikke lang til Scud Mountain Boys’ siste-drink ballader, sjekk særlig ”The Fly Out”, ”5” og ”Borrow and Spend”. Den noe uvanlige krysningen mellom Geoff Farina og Joe Pernice blir ikke nødvendigvis eksplosiv, men det funker på et troverdig vis. To høydepunkter som særlig må nevnes er ”All In”, hvor de lar mektige gitarvegger bygges opp i større grad, og instrumentale ”Details”, der de utforsker detaljene mellom en enkel huskende melodi og klokkespillet til Daryle Goldfarb. En cowpunk-versjon av Bad Brains’ ”Sailin’ On” er både frisk og morsom, og indikerer dessuten at de er hakket mer underholdende live enn på plate.

After the Last er et solid håndverk mer enn en artistisk triumf, men jeg håper og tror bandet utvikler seg videre basert på det gode grunnlaget de har lagt med denne korte debutplaten. Vi får nemlig servert del pekepinner på at Lakis har flere gode kort gjemt i ermet.

Adam Selzer: All the Walls Are Bare (FILMguerrero, 2003)
Portlands Adam Selzer steller til daglig med bandet Norfolk & Western, og er gjerne å finne på utgivelser av FILMGuerrero band som Peace Harbor, Tracker og The Graves, enten som musiker eller tekniker i sitt Type Foundry Studios. Men mannen har også litt tid for seg selv, slik som sommeren 2002. Da satt han ifølge omslaget en del inne på sitt tomme soverom for å spile inn et knippe låter. Helt tomt er det dog ikke, han har selskap av en håndfull instrumenter og en åttespors-opptaker. Slik blir det ikke mye så sprut av, men desto mer intimitet.

All the Walls Are Bare er en passende tittel, for dette er en ganske ’naken’ plate, en slags Nebraska for Selzer. Han trakterer den helakustiske platen alene ved hjelp av gitar, munnspill og leilighetsvis en mandolin, klokkespill eller enkel perkusjon som med ytterste varsomhet lister seg inn bak sengekanten.

Selzer er naturgitt med en bløt hviskende stemme som egner seg for soverommet, om ikke annet for å lulle oss lyttere behagelig inn i drømmeland. Han tar ingen grep for å vekke oss opp av den slumrende tilstanden tittelkuttet umiddelbart hensetter oss i, men med ti låter på snaue 30 minutter rekker man aldri å sovne helt inn. Titler som ”It Was Quiet” og ”Slowness” bør si det meste, og blant hans egne låter, der ”Gentrified” er den beste, dukker også Beatles’ ”This Boy” opp. Den sklir ubemerket og naturlig inn i resten av denne melodiøst vennlige og trivelige utgivelsen.

All the Walls Are Bare mangler en del for å nå opp til Selzers andre – og glimrende prosjekter, men for dere som liker disse, artister som Iron and Wine, Damien Jurado og M. Ward eller generell soverommusikk så vil jeg anbefale anskaffelse. Dessuten har FILMGuerrero sin vane tro igjen sørget for en delikat innpakning.

Silkworm: Italian Platinum (12 XU, 2002)
Silkworm har holdt det gående siden 1987, og som en av USAs mange mer eller mindre små hemmeligheter har de utgitt en anselig mengde plater siden tidlig på 90-tallet. De oppnådde vel en viss kult i forbindelse med utgivelser på småhippe Matador en periode, men er nå tilbake på et mindre selskap i oppegående 12XU (Touch & Go i statene). Det kan Matador angre på. Ikke at dette blir en superselger – bra musikk blir sjelden det – men kvalitetsmessig er dette noe av det bedre innen gitarrock av den amerikanske, øldrikkende, utvaska jeans-typen. Det er ikke noe overjordisk over det Silkworm driver med. De spiller steinfast rock i klasse med The Bottle Rockets, Uncle Tupelo, Pavement og øhh… Counting Crows, med en touch av post-punk (”Is She a Sign”, ”The Brain”).

Det er ikke noen småfolk som deltar på Italian Platinum. Kelly Hogan (Pine Valley Cosmonauts), Matt Kadane (fra Bedhead og The New Year) og tekniker Steve Albini (den mannen sover aldri!) yter sin skjerv her. Hadde de kuttet ned platen med noen spor, hadde Italian Platinum blitt en fabelaktig utgivelse. Åpningssporet ”(I Hope U) Don’t Survive” er en kraftrocker av beste sort, der vokalen til Kelly Hogan er et meget velkomment innslag i koret. Hun kunne vært benyttet i langt større grad, da hun skaper nødvendig varme til Andy Cohens røffe stemme. Samarbeidet på ”White Lightning” er også et av platens aller beste spor, og hun får synge helt alene på sjelfulle og hjerteskjærende ”Young”. Balladene ”The Old You”, ”Bourbon Beard” og ”LR72” er også passe rølpete til at de passer både før og etter hangover. Fengende ”A Cockfight of Fightings” hadde blitt en radiohit i en rettferdig verden. Men mellom disse sporene finnes det en del gråstein. Silkworm blir aldri dårlige, men Italian Platinum mangler den siste lille finishen som forhindrer den fra å bli en støvsamler etter en tids rotasjon. På den annen side er dette musikk det bør gå an å hente frem etter et par år, trolig til stor glede.

Silkworm har vandret fra Missoula, Montana via Seattle (der de mistet vokalist/gitarist Joel R.L. Phelps som ville dyrke solokarrieren) og nå til Chicago. Det merkes at dette er vandringsmenn. Det er som man kan se dem for seg i en schvær bil et sted langs en highway, mens låtene naturlig kommer av seg selv der de turer forbi småbyene, før de stopper på en kneipe for å spille litt for billig booze. De er preget av en typisk slacker-holdning, og på hjemmesiden sin virker de oppriktig overrasket over at Touch & Go fortsatt satser på bandet! Det er vel en holdning som både viser bandets styrke og deres svakheter. Det må dessuten legges til at man forventer mer enn en simpel papirlapp av et CD-omslag i dag, men det passer vel litt inn i bandets småsløve image.

The Speakers: Yeats is Greats – The Speakers Sing the Poems of W.B. Yeats (2006)
W.B. Yeats er nok en liten helt for denne trivelige duoen fra San Francisco. Yeats is Greats er i hvert fall dels basert på tekster av den store britiske forfatter – og jeg skal ikke begi meg ut på noen glattis for å utlegge om hans litterære kanon. Det får andre gjøre. Men noen ord om musikken på sin plate fortjener The Speakers – for tidvis tryller de frem riktig så fine toner.

De første sporene er veldig bra; huskende, vennlige melodier, sober vokal, lett og ledig akustisk leie med dempede blåsere. Ikke i det hele tatt ulikt Iron & Wine på nær gåsehudfremkallende ”The Mountain Tomb”, mens de på andre låter ligger nær for eksempel Elliott Smith, Microphones, Will Oldham og Sufjan Stevens – vi snakker altså om en varsom form for folkpop og alt-country som det er lett å like. De to herrene Brian Miller og Peter Musselman ser også ut som to likandes karer, en barneskolelærer og en musikklærer, venner gjennom halve livet og medlemmer av Jolie Hollands band. Duoen deler nok ikke helt Hollands særegenhet, og Yeats is Greats blir aldri særlig mer enn behagelig, drømmende lytting – men det er jo ikke alltid man ønsker noe særlig mer.

Halvparten av låtmaterialet er bandets eget, og skulle jeg hatt et ord med i laget ville jeg heller knappet inn på spilletiden og konsentrert fullt og helt om Yeats. Det hadde gitt et skarpere fokus og kanskje forhindret følelsen av en del resirkulering. Unødvendigheter av noen halvferdige snutter sniker seg mellom småperlene, og trekker ned på helheten. Men det er mye fint her. Legg for eksempel merke til helt nydelige ”Nothing Ever Dies” med sin herlige trekkspillsolo. For tilhengere av slik musikk som er skissert, så er det verd å merke seg at troverdige San Francisco Chronicle hadde denne platen på sin topp-ti liste for lokale utgivelser i 2005.

Som nevnt vil jeg ikke gå særlig inn på W.B Yeats, men kan likevel ikke dy meg: Med så mange middelmådige tekster som surrer rundt hodet til enhver tid, er det like greit å sikre den biten. Jeg velger å la dette utsnittet fra en av de aller beste, både i tekst og tone, ”He Wishes His Beloved Were Dead”, tjene som eksempel:

Were you but lying cold and dead,
And lights were paling out of the West,
You would come hither, and bend your head,
And I would lay my head on your breast;
And you would murmur tender words,
Forgiving me, because you were dead.

Sudden and Subtle: We Were, and Will Be… (Very Nice Dementia, 2009)
Kvartetten Sudden and Subtle befinner seg så nær middle America som mulig, basert i Marshalltown, Iowa. Det er da også noe veldig ’middle’ over musikken de presenterer. Det trenger ikke tolkes negativt.

We Were, and Will Be er seks fengende poplåter, bygget opp på klar, tidvis falsett-aktig vokal, akustiske gitarer med anslag av elektrisk nerve og en slags lo-fi, kjellerklang som gir et slentrende, uhøytidelig preg over det hele. Ujålete og iørefallende er det ikke vanskelig å like dette låtknippet. Materialet er upåklagelig det, uten de store høydedrag eller åpne fallgruver. Jeg vil slett ikke bli forundret om Sudden and Subtle kommer opp med et fullt album av interesse. Med denne EP’en som utgangspunkt ville de nok vært tjent med en større og mer saftig produksjon, eventuelt ta det hele ut i litt mer ukjent terreng. Nå fremstår Sudden and Subtle som – rett og slett litt middle.

Det er også verd å merke seg at de tilhører en krets i Marshalltown som tydeligvis er ganske aktive, og at det finnes andre band (med en del sirkulasjon av de samme folkene, naturlig nok) som det også er verd å notere seg for den som er interessert i amerikansk indierock. Land of Blood and Sunshine er ett av disse. Gode ting har kommet ut av små miljøer tidligere, og det er kanskje i dette den største spenningen denne EP’en etterlater.

Bjørn Hammershaug

The Notwist: I Won’t Sing Hilarious

Tyske The Notwist har gjennomgått noen bemerkelsesverdige transformasjoner i løpet av et drøyt tiår. Fra å starte som et hvilket-som-helst hardcore-band, har brødrene Acher og herrene Messerschmid og Gretschmann utviklet seg til å tilhøre Europas innovative musikkelite, og er en aktuell påminnelse om at enkelte artister modnes med stil.

Neon Golden (City Slang, 2001)
Denne utgaven av Neon Golden er formet som et smykkeskrin. Når du åpner det finner du to bittesmå, skinnende tretommere, besmykket med omlag 40 minutter musikk. Det ser ut som den lille esken skjuler noe verdifullt, og innholdet skulle da heller ikke skuffe den mest kresne diamantsamler.

Det som startet med en liten flørt med elektronikken har utviklet seg på en smakfull måte, og bidratt til storebroren Tied + Tickled Trio – et prosjekt som lenge har utmerket seg med sin fusjon av jazz, electronica og dub. Gjør klar for lillebrors kreative og stillfarne hevn.

Utgivelsen vekker interesse allerede på omslaget. Den enkle, iøynefallende tegningen viser en ring – et symbol man gjerne forbinder med enhet, samhold og kjærlighet. Tittelen gir flere assosiasjoner; Neon – byen, natten, det moderne samfunn og Golden – det naturlige, vakre. Det er i dette skjæringsfeltet The Notwist opererer. De har utviklet en krysning av enkle melodier som er organisk fundert, med et nettverk av detaljrikdom basert på elektroniske virkemidler – en kombinasjon som gjør bandet ganske så uimotståelige. Dette er et grep tyskere har forsøkt tidligere, og The Notwist kan minne om brukbare forsøk til landsmenn som Locust Fudge og Hip Young Things og andre moderne, men mer ensidige elektrikere som Oval, Pole og Autechre, alle vil kunne fungere som knagger The Notwist kan henge sammen med.

Det er vanskelig å ikke konse på vokalist Markus Acher først, særlig når han er så fremtredende i lydbildet som her. På lavmælt snakke-synge vis høres han klart og tydelig, med litt tyske brytninger i den britiske aksenten, og heldigvis med nok pauser til at han ikke blir altfor anstrengende. Mens mange relaterte artister kjører en helinstrumental linje, er vokalen her integrert som naturlig og nødvendig, og fremhever ytterligere det tungsindige preget. Avslappet mot det søvnige formidler Acher budskap som mitt enkle jeg ikke helt har klart å finne en klar tematikk i, men som likevel virker effektfulle og tankevekkende i sin bruddstykke-stil. Eksempelvis fra et av platens mest umiddelbare spor, ”Pick up the Phone”, hvor teksten går: ’You know this place, you know this gloom? We’ve been here before. When life is a loop, you’re in a room without a door…’

Etterhvert er det mulig å bevege seg videre inn i platen, og begynne å feste seg ved hva som egentlig skjer bak vokalisten. Som sagt høres melodiene ofte enkle ut, men hvert enkelt spor er fylt med et utall av irrganger og passasjer som gjør dem spennende å oppsøke. Ved å utnytte sammenhengen mellom tradisjonelle instrumenter (blant annet cello, saksofon, banjo) og moderne lyder i form av hypnotiske rytmer, plutselige bruddstykker og udefinerbar støy, klarer The Notwist å viske bort de motsetningene som mange ender opp med. Mye av grunnen til det er at komposisjonene aldri fylles opp med for mye lyd, og ved heller å tone ned enn å overdøve hverandre tvinges lytteren til å gjøre akkurat det en lytter skal. Uten sammenligning forøvrig går tankene til et band som Lambchop, som kanskje jobber etter noe av den samme filosofien.

The Notwist er like avslappede, men mer europeisk i uttrykket, da særlig med tanke på britiske deppere (Joy Division, The Smiths) og 80-talls synthpop (Depeche Mode). Etter gjentatte lyttinger oppleves likevel Neon Golden som vel statisk og kjølig. Det trenger ikke være negativt, men dette er ikke en plate som bør konsumeres for raskt og for ofte – snarere en juvel som du vet vil vare lenge, og som kan hentes frem ved passende anledninger.

Neon Golden har likevel alle egenskaper til å bli en storselger – og ganske sikkert en kritikerfavoritt, og den bør gå rett hjem både hos de som til vanlig oppsøker nyskapende elektronisk musikk, til de som er på jakt etter moderne pop, og til alle som leter i platebutikken på måfå etter noe ’nytt og bra’. Det skulle bli de fleste av oss.

The Devil, You + Me (City Slang, 2008)
6 år er lang tid i platebransjen. For mitt vedkommende var det overraskende at det allerede hadde gått så mange år siden Neon Golden markerte seg som en av de tidlige 00-tallets mer innflytelsesrike plater innen melankolsk elektropop. Neon Golden høres fremdeles ikke utdatert ut, slik The Devil, You + Me også fremstår som en plate med lang holdbarhet – foran den umiddelbare gledesrus.

Vi som har fulgt denne gjengen med et halvt øye, vet at de har holdt seg aktive gjennom en rekke prosjekter de siste årene (Lali Puna, Tied + Tickled Trio, 13 & God, Ms. John Soda mm.), men det har vel vært The Notwist vi har ventet mest på. Første spørsmål blir derfor: Er den ’verdt’ ventetiden?

Tja. The Devil, You + Me vil neppe skape de store bruduljer. Men det er i hvert fall en veldig gjennomarbeidet og detaljrik plate som kommer smygende ved gjentatt lytting. Gjennom hodetelefonene kommer de mange finessene til sin rett, blant annet samarbeidet med stort orkester, og det er helt klart et imponerende arbeid som ligger til grunn i både arrangementer og produksjon her. Hør for eksempel på en aldeles nydelig sak som ”Gloomy Planets” der akustiske, elektroniske og orkestrale elementer flettes sammen til en sømløs høstsonate. The Notwist lesser aldri på, de er restriktive i bruken av virkemidler og vever mange av sine ideer inn i et sobert uttrykk som er veldig deres eget og faktisk ganske uforandret siden sist. Jeg synes vel at et band som Portishead kom tilbake etter et lengre opphold med en mer spennende plate enn det The Notwist gjør her. Men det har vel kanskje heller ikke vært poenget deres. The Devil, You + Me er i første rekke en usedvanlig behagelig lytteropplevelse. Og den har sine øyeblikk, selv om disse aldri blir ‘ruvende’.

’I won’t sing hilarious’ synger Markus Acher søvnig på Alphabet, og det har han jo helt rett i. Med sin restriktive, nesten følelsesløse vokal underbygger han The Notwists distanserte uttrykk, som sammen med det kontrollerte lydbildet ikke gir de store rom for det lekne og impulsive. Det kan passe godt på vemodige låter som ”Sleep”, hvor det er vanskelig å ikke bli døsig og lykkelig på samme tid. De minner hele tiden om at det er et varmt hjerte som banker bak den tilsynelatende kjølige kontrollen.

Her finnes også enkelte koplinger mellom mer uventede utbrudd og det kraut-motoriske drivet som fungerer godt. Jeg liker måten de beveger seg inn i et mer avantgardistisk terreng, uten å miste fokus på de vevre melodiene sine (som på ”On Planet Off” og ”Hands On Us” som ikke er helt ulikt nevnte Portishead), men i likhet med alt annet de gjør så skjer det uten de store fakter.

Mange andre band har fulgt i Notwists fotspor etter Neon Golden, men fraværet av en unik opplevelse denne gangen oppveies i det store og hele av å være med på en delikat ferd gjennom et høstfarget landskap. Notwist roper ikke etter din oppmerksomhet, men kanskje det er med sin stillfarne eleganse denne vil komme styrket ut av tidens gang.

Det må også legges til at omslaget er særs utsøkt, og nasjonalfølelsen kan skrus et par hakk opp ved tanken på at det er norske Yokoland som står bak dette.

Tied + Tickled Trio: Electric Avenue Tapes (Clearspot, 2001)
Det finnes vel fortsatt enkelte der ute som får frysninger av ’tysk musikk’, og tenker på ompa-rytmer, euro-pop eller lærkledde tungrockere. Glem det. Europas lokomotiv fører også an innen den moderne musikkscenen (Pole, Oval og Mouse on Mars er band som kan nevnes). Tied+Tickled Trio er også et elektronisk eksperimenterende band, men samtidig så mye mer. Deres kopling mellom jazz, dub og elektronica slår svært heldig ut!

Etter at første pianoakkord blir spist opp av sultne teknokrauter er det ingen vei tilbake. De første minuttene av ”United World Elevator” er noe nølende, som om musikerne leter etter en stabil rytme å forholde seg til. Den bygger seg gradvis opp gjennom fusjonen av en elektronisk bakgrunn og det levende bandet. Klingers bass er dyp som Bill Laswells og rytmen finner snart sitt eget liv. Tilfeldighetene gjorde at jeg anskaffet denne platen samme dag som Neu 2 fra 1973, og likheten med denne er ganske fascinerende.

Etter åtte minutter slippes så Ulrik Wangenheim løs med sin saksofon. Den allerede groovy musikken blir komplett da mannen svinger øksa mot orgasmiske høyder. ”United World Elevator” har noe av den samme bevegelsen som trompetisten Donald Byrd tok i bruk på 70-tallet, og det betyr at det låter funky og dansbart. Lenken mellom T+T og dubrytmer blir enda klarere med låter som ”Tusovska Dub Version” og ”Sevastopol Version”. På disse sporene plasseres disse i en skitten lydsetting, noe landsmennene Pole også rendyrker.

”Konstantinopel” er i formen det frieste av sporene, et slags herlig kaos i sporene av John Coltranes velmaktsdager. Denne kombinasjonen av flere stilarter blir i dette tilfellet ikke forvirrende, men virker helt naturlig. Ved hjelp av maskinenes muligheter, og med menneskelige egenskaper som improvisasjon og det uforutsette lykkes Tied + Tickled Trio med sin moderne fusion.

Enkelte har omtalt T+T som et band i ånden til Miles Davis klassiske In a Silent Way, i forhold til hans strukturer rundt monotoni og den kontinuerlige rytme. Det er forståelig, men mye av den utagerende eksperimenteringen som han gikk videre med, for eksempel på Get Up With It er også merkbar.

Har du som meg savnet et band som krysser jazz (Miles Davis/ John Coltrane) med dub og rå energi, så har du antakelig løst problemet ved å kjøpe denne platen.

Bjørn Hammershaug

Electric Wires & Dark Corners

It was summer
And a hundred and six degrees
The air was hot water
There was no motion in the trees
And in this weather only two things grow
Or three
Hot tempers
And disease
(The New Year: ”Disease”)

Sonna: Smile and the World Smiles With You (Temporary Residence, 2003)
Sonna ga ut flott titulerte og kritikerroste We Sing Loud Sing Soft Tonight i 2001 (med en korreksjon, der ’sing loud’ var overstrøket), og følger opp med en like passende tittel nå som de har fjernet vokalen fullstendig: Smile and the World Smiles With You er deres positive budskap denne gangen. Det er ikke vanskelig å bli i godt humør av Sonna – de får ikke frem skoggerlatteren i oss, men et avslappet og søvnig smil kan man lett oppnå av denne kvartetten fra Baltimore, som igjen har fått med seg Steve Albini inn i Electrical Audio til å fange opp deres betagende toner.

”Frone Taj” og ”The Right Age” er taktfulle post-rockmarsjer der man tar seg i å vente soniske eksplosjoner à la Explosions in the Sky, men Sonna griper aldri til slike utagerende voldsomheter. I stedet vever de toner før og etter klimaks som er mer egnet for kontemplasjon, drømmerier og lange våkenetter. Mens trommene skaper en fri rytme smyger den klare gitarlyden rundt oss på befølende vis og lar låtene bygge seg langsomt opp inntil de ebber vekk uten å ende i noen form for forløsning.

De fire resterende låtene er enda mer ambient i formen, der Rhodes og melodica hjelper til på dronefronten. På sfæriske ”Smile” er melodica det bærende instrument, mens bass og keyboards hviler i bakgrunnen før gitaren luller oss inn bysselalleland med overgangen til ”And the world Smiles With You”. Her havner Sonna i et hjørne de ikke kommer helt ut av i løpet av de ti minuttene den varer, og hvor monotien verken er tander nok til fullstendig bedøvelse eller skarp nok til å fungere som vekkelse. Med det etterlater Sonna et noe uforløst inntrykk. Vi føres likevel helskinnet tilbake til jorden igjen etter en tur i det blå, uten anelse om hvor vi egentlig har vært.

Det er ingen umiddelbare melodier på Smile and the World Smiles With You, men til gjengjeld får vi en sammenhengende og kompleks formet plate som er egnet både som bakgrunnsmusikk, som lydskisser man kan ta med utendørs eller som direkte innsprøytning inn i hodet via hodetelefoner. Dette er en plate man kan høre uendelig mye på, som aldri tar skikkelig tak, men som heller ikke slipper så lett.

‘preciate it, står det inne i det lekre bretteomsalget, og det er en oppfordring man kan forsøke å følge. Eller for å si det på en annen måte: Le, og verden ler med deg; gråt, og du gråter alene.

The New Year: The End Is Near (Touch & Go, 2004)
’The end is not near, it’s here’. Med denne lite oppmuntrende påstanden åpner The New Year sitt andre album på tre år, som for ordens skyld heter The End is Near.

Brødrene Kadane (Matt og Bubba – herlig navn!) fra Texas har tilsynelatende alltid spilt langsomt. Først i Bedhead, fra 1999 som The New Year. Det er nok mulig de ønsker å separere seg fra sine tidligere produksjoner, og The New Year er riktignok ikke fullt så svevende som sovehodene, men den musikalske distinksjonen er uansett marginal. Alle som har lært seg å sette pris på Kadanes varsomme melodiføringer og forsiktige tråkk på fuzz-pedalen kan trygt kjenne seg komfortabel også her.

Bedhead var et av 90-tallets mest underkjente band, med deres tredje og siste album Transaction de Novo (1998) som høydepunkt. Savnet etter dem er nå i ferd med å fylles, selv om det er vanskelig å bli veldig engasjert i hva brødrene har å melde i 2004. Det er noe betryggende over The New Year, som om tiden ikke har påvirket dem i særlig grad, de holder på med sitt. Men det er også tegn til en viss utvikling, og den går i retning av mer konsise, raskere låter og en tydeligere reflekterende holdning til livet. Sprukne forhold og gryende alderdom er temaer som bringes på bane, men uten at det blir plagsomt sutrete.

The New Year åpner for større rom av majestetisk oppbygning som de ikke utnytter til fulle. De starter gjerne med en enkel melodilinje med ren gitarklang eller bass, vokalen kommer tidlig inn, hviskende og døsig, gjennom flytende feedback og hardere gitarkaskader strammes grepet, for så å fade ned etter et par-tre minutter. Ikke spesielt vågalt, men fortsatt ganske effektivt. Og ikke minst stramt framført, med blant andre Chris Brokaw (Codeine, Come) på trommer og Mike Donofrio (Saturnine) på bass. Sammen med den nydelige strykedraperte avslutningslåten ”Stranger to Kindness”, vil jeg særlig trekke fram 7 minutter lange ”18”, hvor de for en gangs skyld tar seg tid til å la låten vokse. De kunne gjerne benyttet den store ubrukte plassen til flere av samme lengde.

Dette er uansett en halvtime med vakker tristesse som nok vil vokse inn på deg hvis du gir den litt tid. Jeg sitter ikke tilbake som en knust mann etter å delt deres selskap, for det er en komfortabel ro og ikke ren resignasjon over The New Year. The End is Near er en samling av ettertenksomme vuggesanger som duver oss sakte inn i natten.

Joan of Arc: So Much Staying Alive and Lovelessness (Jade Tree, 2003)
Joan of Arcs forrige utgivelse The Gap (2000) ble møtt med unison slakt etter hva jeg kan huske. Platen har likevel holdt stand som en av de mest trofaste gjengangerne i min samling, et dekonstruert popverk jeg alltid har glede av å komme tilbake til, og som stadig avdekker sine små finurlige overraskelser.

Jeg har en viss forståelse for de som finner Joan of Arcs intrikate emo-pop noe anstrengende, påtatt intellektuell eller meningsløs. Det kan de også være til tider. Men mer og mer anser jeg bandet som virkelig originalt og kreativt. Med So Much Staying Alive and Lovelessness har hovedmann Tim Kinsella returnert med nok en bemerkelsesverdig utgivelse. Denne gangen har han også skrevet noen låter som i større grad vil gå rett inn i hjertet på alle som har frekvensen innstilt på følelsesladet og flott popmusikk. Mer umiddelbar og utadvendt, men også stillferdig og vakker fortjener Kinsella nå å bli tatt på alvor av flere enn den innerste krets av fans.

For de som ikke kjenner Joan of Arc så godt kan en kort oppsummering være på sin plass. Tim Kinsella er en musikalsk edderkopp som også knyttes til de nå oppløste emocore-pionerene Cap ‘n Jazz, samt nyere bekjentskap som Owls og Friend/Enemy. Alle disse prosjektene er sentrert rundt hans særegne tilnærming til låtskriverkunsten, den kontrollerte vokalen, poetiske tekster og hans komplekse gitarspill. Det er Joan of Arc som ser ut til å være hovedgeskjeften de siste årene, og som vanlig møter vi en kjerne av musikere fra Chicago-miljøet rundt ham. Her finner vi igjen broren Mike (også i Owen), Sam Zurick og Graeme Gibson, men også mer kjente størrelser som kornettist Robert Mazurek, Ben Massarella (Califone, Red Red Meat) og Jim Becker (Boxhead Ensemble) som noen av platens gjester. Det borger for kvalitet.

Av platens elleve spor er mange framført under ulike ’bandnavn’, som JOAII, Friends + Enemy eller Sam Zurick Band, men det er likevel Kinsella som er den tydelige mastermind bak det hele. De tre første låtene er de beste jeg har hørt fra denne kanten, alle av JOAII. Her kommer Joan of Arc fram med tydelige melodilinjer, som et potent band der både punkrøtter og emocore feies under teppet. Det trylles i stedet fram melodier nærmere leken jazz og varsom pop. Den søvnige melodiflyten, Kinsellas lineære tekstform og de lette arrangementene skaper en ubesværet og sval stemning som er meget behagelig å høre på. Særlig er ”The Infinite Blessed Yes” helt suveren med Robert Mazureks lett gjenkjennelige kornett, og hans inntreden mot slutten kommer inn til perfekt timing, som vanlig. På ”Perfect Need and Perfect Completion” er kornetten borte, og det er Jim Beckers pedal steel som står for det perfekte ekstraelementet.

På nesten hvert eneste spor er det noe spesielt som skiller ut låtene og forhindrer anonymitet. På ”Mean to March” overlates vokalen til bassist Todd Mattei, på ”Diane Cool and Beautiful” er det Jim Beckers fiolin og på ”Dead Together” Jacob Smiths elektriske piano som gjør det lille ekstra. Det er fint det, selv om jeg gjerne hadde hørt Mazurek og Becker enda oftere.

Slett ikke alt holder like høy standard som åpningssporene. Lirekasse-kompet på ”Mr. Participation Billy” er for eksempel noe jeg gjerne kunne vært foruten, det samme går for ”Hello Goodnight Good Morning Goodbye” som allerede i tittelen minner om hvorfor man kan mislike Joan of Arc. Den fulle teksten går som følger: ’Hello Goodnight Good Morning Goodbye, Camus isn’t your boyfriend, You’ll never go back to school…’ – dette er nok beregnet for mer lærde mennesker enn undertegnede. Men Kinsella er et lyrisk overskuddsmenneske, og tekstarkene er fylt av levende bilder og gode historier som tilfredsstiller også den sansen.

Joan of Arc er nok fortsatt for underlige for den gjengse pop-lytter, og for rolige for rockerne, men for alle oss som også trives sånn midt i mellom har de absolutt mye å by på.

Wire: Read & Burn (Pink Flag, 2002)
Et av post-punkens mest skoledannende band er britiske Wire. Epokegjørende Pink Flag landet som en klasebombe inn i punkens relativt enkle verden i 1977, og de etterfølgende albumene Chairs Missing (1978) og 154 (1979) står fortsatt høyt oppe blant den tidens store øyeblikk. Så ble det stille i mange år, inntil Wire pt.2 dukket opp på 80-tallet. Etter The First Letter (1991), da under trio-navnet Wir, ble det på ny stille. Men se om ikke kjempene atter beveger på seg på ny.

Det er som tiden nesten har stått stille når Wire anno 2002 driver i gang på Read & Burn. Det er en 6-spors EP som tar opp i seg den samme kontante aggressiviteten som de hadde på slutten av 70-tallet, samtidig som de låter forbausende friske og opplagte. Wire ble inspirert til å forsøke seg på en ny etter en meget vellykket USA-turne i 2000, og resultatet viser at det ikke var en dum tanke.

De sytten minuttene raser raskt unna, og bærer tegn på at Wire i enda større grad enn tidligere vektlegger intensitet, hurtighet og volum. Det betyr ikke at deres arty sider er helt forsvunnet, men mer at de er litt bedre gjemt. Som Neu! med gitarspillet til Television, et ustoppelig trommebeat og med Colin Newmans lett gjenkjennelige vokal er ”In the Art of Stopping” en uimotståelig åpning. ”I Don’t Understand” er mer støyende og metallisk, og ikke fullt så vellykket. De kommer sylskarpt tilbake på ”Comet, Germ Ship” og ”1st Fast”, hvor de støyende gitarkaskadene til The Jesus & Mary Chain forenes med den voldsomme intensiteten til Ministry. Og det er kanskje mulig å tenke seg denne fusjonen som et brukbart bilde på hvordan Wire høres ut i dag.

Det er bare å legge seg flat for de originale helter, og det blir spennende å følge utviklingen mot et fullt album. Velkommen tilbake!

Evergreen: Evergreen (Temporary Residence, 1996)
Temporary Residence omtaler Evergreen som en blanding av Fugazi, Television og Stooges. Det er en tredeling som favner godt over det vi hører på denne platen, de 13 sporene holder seg alle på en eller annen måte innenfor kombinasjonen av Raw Power og Repeater. Det betyr uvøren moro og kontrollert sinne på en og samme tid. Eller post-punk, for å si det kort.

Om ikke Evergreen er et direkte nyskapende band, så holder musikken seg godt (denne ble opprinnelig utgitt i 1996). Dessuten vekker musikerens respektable bakgrunn en viss interesse. Her finner vi blant andre gitarist Tim Ruth (The For Carnation) og trommis Britt Walford (Slint, Breeders). Louisville-kvartetten ble dannet i 1992 og bygger forøvrig på restene av lokale Cinderblock. Byen har som kjent fostret en lang rekke spennende ensembler, der Slint var det store midtpunkt. Det er en del Slint over Evergreen også, men uten de intrikate partiene og den uforlignelige dynamikken. Evergreen treffer mer rett i trynet, og for den som liker sin Detroit-rock med et anstrøk av Dischord så er dette definitivt en plate å sjekke ut.

Gitarist Tim Ruth finner noen riktig så flotte, skjærende gitarlinjer, mens samarbeidet mellom Troy Cox og Britt Walford tilfører Evergreen nødvendig spenst. Vokalist Scott McLoughlin skriker passe desperat, og tilsammen er det formelen for en fandenivoldsk kvartett som ikke går ut på dato med det første. Bandet er utvilsomt heltent, og det er låter her som river godt tak (særlig ”Sweet Jane”). Likevel så er det ikke nok originalitet og variasjon over hele materialet, og ikke minst med tanke på alle prosjektene de fire medlemmene har vært knyttet til, både før og senere, så blir Evergreen stående igjen som et av de mer anonyme.

Jeg vet ikke helt hvorfor Temporary Residence velger å trekke fram denne glemte utgivelsen på ny, men siden interessen for ektefølt og ubesudlet rock igjen er stor, så kan det vel tenkes at Evergreen også treffer nytt publikum. Særlig venner av Radio 4 og Interpol vil oppdage at dagens helter ikke har funnet opp alt kruttet selv. Det blir ikke minst tydelig på instrumentale ”New York City”, den passende tittelen som avslutter det hele.

Her er det også plass til to tilleggsspor som opprinnelig ble utgitt i 1994. ”Pants Off” og ”The Queen Song” er med som bonuslåter, og som lokkemat til de som kjøpte platen da den ble gitt ut på Chicagos Hi-Ball Records.

Shark Quest: Gods and Devils (Merge, 2004)
Shark Quest bedriver instrumentalmusikk beslektet med Morricone-style ringrever (Friends of Dean Martinez, Chris Brokaw), surfere (Dick Dale), til dels avantrockere (Cul de Sac, Don Caballero, Polvo), postrockere (Explosions in the Sky, Do Make Say Think) og en dose arabisk lynne. Med andre ord, Gods and Devils er en variert plate. Den bindes i det hele godt sammen av denne drevne kvintetten fra Chapel Hill, North Carolina.

Bakgrunnen for dette prosjektet kan spores til animatøren Bruce Bickford, også han fra Chapel Hill, som ønsket at Shark Quest skulle tonesette noen av hans installasjoner. Dette samarbeidet ledet dem over til filmregissørene Brett Ingram og Jim Havercamp, som skulle gjøre dokumentarfilmen Monster Road om nettopp Bickford. Shark Quest gikk derfor tilbake til studio for å bearbeide materialet videre for den filmen, og resultatet er å høre blant disse 7 låtene.

Det spenner altså ganske vidt, men med den instrumentale stilen til felles. Ved å inkludere for eksempel mandolin, marimba, cello og glassflasker skaper de et ganske frodig musikalsk uttrykk, men det er i første rekke gitarene som styrer disse melodiene. Det går i vennlige surf-klanger, tilbakelente jam-pregede soloer, solbrent twang og hypnotisk magedans. Særlig ”Three Ivy Leaves” har et preg av Midtøsten som er ganske underholdende. Det funky orgelet på jam-pregede ”Shivers” fungerer også godt, men stort sett går dette i en lang flyt uten de store overskriftene.

Denne skiva egner seg ikke bare som akkompagnement til bevegelige leirfigurer, det er et søkende og billedrikt stykke musikk Shark Quest har skapt og vokalen savnes aldri. Jeg har ikke hørt deres tidligere plater, men det er tydelig at dette er en form de behersker godt. Gods and Devils er ganske uanstrengt i formen, virker mindre høytidelig enn det meste annet innen ny, amerikansk instrumentalrock. Shark Quest legger seg nær en melodiøs, avslappet sommerlig stil, men med nok av delikate detaljer og artige sidesprang som bidrar til at platen både kan nytes i bakgrunnen med hodet fullt av tanker og i konsentrasjon for å fylle opp med noen nye.

Ink: Reagent Specs (Monitor, 2002)
Arven etter noen av 70-tallets beste band lever videre. Vi snakker ikke om ELO eller Lynyrd Skynyrd, men den mer kunstneriske retningen fra blant andre Pere Ubu, Joy Division, Wire, The Fall og This Heat. I USA har alltid tilstedeværende Slint og Jesus Lizard, og senere June of 44 og 90 Day Men vært noen av de fremst eksponentene for videreutviklingen innen denne stilen. Baltimores Ink er kanskje noe mer ukjente for ’folk flest’, men de er på ingen måte underlegne de nevnte band, og har klart å karre til seg sin tilmålte flekk av egenart i en ellers overfylt musikkverden.

Kjernen i bandet består av medlemmer fra Candy Machine og Science Kit, og har holdt det gående som Ink siden 1997. På Reagent Specs har de konstruert et fantastisk stykke plate – written and recorded simultaneously at ACR, Baltimore, MD, USA som det loves på det utsøkte, håndtrykte omslaget. Et fascinerende samspill mellom en slækk bassist, en mangearmet trommis, diverse uidentifiserte elektroniske innspill og en altomfattende gitarist som tetter de siste skoddene skaper et vanntett skip, ledet av skipper Peter Quinn i fortellerrollen.

Det høres slett ikke så tilfeldig ut som omslaget kan få oss til å tro. Sammen skvulper de langsomt frem og tilbake, tar noen turer langt under overflaten, snurrer oss rundt i alle himmelretninger og hva bedre er: De leder oss tørrskodd inn til nytt land i farvannet mellom new wave, moderne post-rock og urban angst, hvor gode melodier også finner sin naturlige plass i en klar og ren produksjon som fremhever detaljrikdommen.

Legg særlig merke til truende låter som ”Alger Hiss”, ”Stereo Eyes” og ikke minst ”Calm Machines” der kombinasjonen av den kalde, klare gitarlyden og den monotone bassgangen er et av mange interessante aspekter ved Reagent Specs. Stadige vekslinger i lydbildet gjør denne platen til en slik kontinuerlig oppdagelsesferd der støyhelvetet aldri åpner seg helt, Ink etterlater heller lytteren med en følelse av å ha balansert ytterst på kanten til stupet. På ”Insp.States” gir de seg i kast med et mer industrielt sound som blir litt for kjølig, mens instrumentale ”Lists, Spinning” blir litt for stillestående. Men dette er tross alt for bagateller å regne.

Reagent Specs bør spilles høyt, og den kan spilles mye uten å blekne. Så gjenstår det bare å lete opp skiva, som etter sigende kun har kommet i et eksklusivt opplag på 1000.

The Post: Backwards (SA, 2002)
Gotisk post-punk, new wave og verdensmusikk fra Ben Swanson? Det høres merkelig ut, men faktum er at trioen The Post kan karakteriseres som noe i denne retning. Det virker som et merkverdig prosjekt til Swanson å være. Han driver jo som kjent labelen Secretly Canadian, og jobber helst med mer forsiktige band som Early Day Miners og Spokane. Backwards er på sin side utgitt på Super Asbestos (SA). Der i huset er det høyt oppunder taket og alle dørene står på vidt gap og fanger inn impulser. For lytteren gjelder det dermed bare å åpne sansene.

Sammen med Oliver Boch og Brent Gubatan har trioen laget en sugende messe som langsomt drar deg med inn i andre sfærer. For å ta stemmebruken først, så brukes det ikke så mye ’vanlig’ sangvokal. Her er det mer messing og chanting som integreres som en del av musikken og det høres ut som noe man heller forbinder med buddhismen eller fra en indianerstamme, enn med Bloomington, Indiana. Også musikken forøvrig er noen skritt til venstre for det Swanson ellers sysler med. Meget rytmisk bygd opp med ulike former for slagverk blir det tidvis dansbart (som på ”Waiting” og ”Fear of Numbers”) og alltid suggererende lytting. I underskogen lyder den dype bassen, svevende keyboards og forskjellige strengeinstrumenter; særlig med harde gitarklanger som river og sliter opp den rytmiske monotonien. Alle disse aspektene ved The Post er ytterst medrivende, og hvis man er villig til å klatre over enkelte høye gjerder venter det gode belønninger på den andre siden.

På sitt beste er Backwards nemlig riktig så forrykende. Nevnte ”Fear of Numbers” ruller avgårde med didgeridoo, mens det er som en sirkel av indianere som danser rundt bålet og hisser hverandre opp til ekstase. På det mest streite sporet, ”Carrie Fisher”, minner The Post litt om en kombinasjon av Interpoles skumle fetter og storheten til Godspeed You Black Emperor! Det bør være en kombinasjon å søke til når man setter seg på toget og kjører baklengs inn i tunnelmørket.

Alex Delivery: Star Destroyer (Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-kvintetten Alex Delivery er et av de mer spennende bandene som har kommet ut fra Jagjaguwars skole for nye talenter på en liten stund. Deres musikalske tilnærming er bygget på et vell av inspirasjonskilder. Selv navngir de stilarter eller teknikker som spacerock, musique concrete og krautrock som gyldige kildehenvisninger. Plateselskapet hjelper ytterligere til ved å navngi artister som Can og Faust, Dead C, minimalister som Terry Riley og pop-originaler som Sparks – som for å forvirre oss fullstendig.

Men i hendene på dette bandet blir den slags genreblanding ikke til vassen salat, men heller den musikalske smeltedigelen de tydelig higer etter å katalysere i sitt bilde. Star Destroyer består av kun 6 spor, men halvparten av disse bikker 10 minutter, og platen som helhet er så spekket av alle former for innfall, lydlag og ikke minst lydlek at det er vanskelig å rive platen ned til enkeltspor.

Men et eksempel i ”Sheath-Wet” (11:09). Her forløses deres elektro-organiske rytmer inn i indiepopens univers der Yo La Tengo tar hånden til Arthur Russell, mens Tortoise jammer sammen med Arcade Fire i ytterkanten av bildet, inntil de svever ut i kosmos på en sky av Kraftwerk de siste minuttene. Ganske heseblesende, men også givende på en god dag.

Deres retromoderne, urolige og rike lydbilde bør være høvelig tilpasset hippe eklektikere, og særlig i mindre doser er Star Destroyer både riktig så smart og fengende. Xiu Xiu-lignende ”Rainbows” og en kort vuggevise som avsluttende ”Vesna” viser at dette er en gjeng med store kvaliteter og egentlig uendelig potensial.

Om de evner å stramme noe inn og fokusere litt skarpere fremover blir det ytterligere noen knepp bedre.

Absinthe (Provisoire): Alejandra (Distile, 2006)
’Postrocken er død – lenge leve postrocken’ er tittelen på hittil siste utgivelse i mixtapeklubben jeg er medlem av. Den var nok ment som en slags ode til en utdøende genre, der band som Godspeed You Black Emperor og Mogwai vel står igjen som de største. Noe av luften har nok gått ut av det som bare for få år siden var det nye hippe – der er jeg enig med min gode venn. Men det betyr selvsagt ikke at det aldri mer vil dukke opp hørbare band i dette segmentet.

Et eksempel på det er franske Absinthe (Provisoire), dannet i Montpellier i 2000. De har et album bak seg fra før (fra 2002), så Alejandra er deres andre i rekken. De griper til en del kjente løsninger på sin plate. Den er inndelt i fire spor, der det første strekker seg mot halvtimen i lengde. Vekslingen mellom det episk harde og det melankolsk utstrakte som bølger frem og tilbake er skapt med omhu. Lange instrumentale partier, tremolo-gitarer og dramatisk oppbyggende scenarier – wide screen style – er alle elementer som får plass i den franske kvartettens lydbilde.


Det er tidvis beintøffe greier dette her. Det nevnte åpningskuttet drar seg gjennom ild og vann, sleper seg over fjell og etser opp i frådende svovel i løpet av sitt lange liv. Det lange mellompartiet minner tidvis om Pink Floyd anno ”Echoes”, mens hissig ordspytting på fransk og mer lydmalende kulisser skaper en fascinerende variasjon. ”Kocka” er et mektig musikkstykke, og det absolutte høydepunkt på Alejandra. Etiketten lover en uforutsigbar plate der støy og frirock møter delikate melodier, og det innfris til fulle akkurat her.

Timinutteren ”Amour – Infidélité – Introspection” følger en mer tradisjonell kurve (soft-hard-soft), men biter godt fra seg likevel. ’Korte’ ”Someone Said: Your Heart Belongs to the Dead” drukner i denne sammenheng, og over kvarterlange ”Love Song for a Dutch Bitch” er en voldsom slutt. Igjen med en smådesp kamikaze-vokalist som slenger noe uforklarlige gloser ut av seg, ifølge tekstheftet gullkorn som ’Dear miss, I’m the pilot of a yellow zeppelin, and I want to rush straight towards the sea, straight towards you…’ Nåja, det er ikke på grunn av tekstene denne platen bør anskaffes. Uansett sklir kjærlighetssangen for dette hollandske kvinnemennesket ut i ganske høye skylag etter noen minutter. Det gir tid for refleksjon og tanker rundt for eksempel det faktum at Alejandra sikkert vil gå samme vei for de aller fleste. Det vil i så fall være veldig synd.

Parts & Labor: Mapmaker (Brah/Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-trioen Parts & Labor følger opp fjorårets Stay Afraid med nok et sonisk angrep mot trommehinner og stive danseføtter. Samtidig utforsker de i større grad mer melodiøse og eksperimentelle sider ved seg selv, og bandet har generelt gjort et lite byks både som låtskrivere og arrangører.

For enkelhets skyld oppgir de selv sine viktigste kilder, slik at sånne som oss skal slippe å late som vi er allvitere; Hüsker Dü, Minutemen, Sonic Youth og Boredoms, for å trekke opp et knippe av de mest opplagte. Det er et ekstrakt av disse Parts & Labor suger næring fra, og dermed forklares også mye av den kjekke blandingen av støyrock, pop-sensibilitet, vanedannende gitarhooks og mektige refrenger. De baler med en dualitet som kanskje er forsøkt illustrert på omslaget, som kan tenkes å vise krysningen mellom deres energiske, catchy sider og de mer forstyrrende, slemme støyelementene.

Mapmaker har bandet finslipt dette, sitt (minst) todelte uttrykk, og de livnærer seg både av fengende indierock, noise og post-hardcore. Gradvis har bandet våget seg på mer vokalbruk, som på ingen måte er ulik Hüsker Dü og Bob Mould, og avslører at de også evner å skrive meningsbærende tekster med politisk snert. Vokalen bidrar til å trekke ytterligere veksler på band som Interpol og I Love You But I’ve Chosen Darkness, uten å dra den sammenligningen for langt.

For mitt vedkommende er det særlig i den utagerende støybruken det mest interessante skjer, og det er her innflytelsen fra f.eks. Sonic Youth og Boredoms (eller for den saks skyld slektskap til Lightning Bolt og Melt Banana) kommer til syne. Som barn av Brooklyn kan det være naturlig å sette bandet i kontekst med støymakere som for eksempel Black Dice, men Parts & Labor aldri tar ting så langt ut. De bevarer strukturene og skjuler aldri helt de melodiske sidene i musikken sin, ja, på sitt mest tilgjengelige kan de minne om et Neutral Milk Hotel som kollapser, mens de frenetisk forsøker å riste liv i noe billig elektronisk ræl som for lengst er ødelagt.

Det er kanskje ikke så veldig originalt å forene støy og melodi, elektro/støy og punk, men Parts & Labor utfører dette med en stilsikker føring og smittende iver. Åpningslåten ”Fractured Skies” setter standarden for mange av de elementene jeg har forsøkt å beskrive over. Med smågrisete lydgulv, heist opp av en ivrig blåserrekke, en trommeslager med klare tegn på ADHD og et generelt forrykende driv blåses vi videre til halsbrekkende Brighter Days, igjen med skral elektronikk, barsk vokal og kaotiske trekk som momenter.

Over tid tværes dette noe ut, i hvert fall for mine ører, selv om det er en god del snask utover på platen. Coverversjonen av Minutemens “King of the Hill” står naturlig i denne sammenhengen, mens ”Knives and Pencils” blir en storslått avslutter. Denne komplett med sekkepipe og voldsomt patos som langsomt druknes i en strøm av vrengte gitarer.

Det er en lovende avslutning fra et band som ser ut til å ha funnet sin vinnerformel.

Neon Hunk: Smarmymob (Load, 2003)
Denne duoen fra Milwaukee utfører sine musikalske inngrep med synth og trommer som verktøy. Mothmaster og Mossmaster bedriver sin drill og bor eksperimentering som to ondsinnete tannleger som roter i nervene dine med ødelagte instrumenter. Høres det deilig ut? Neida, men det er ikke så behagelig å høre på deres debut heller.

Men så er det vel ikke meningen at denne musikken akkurat skal behage lytteren. Neon Hunk tilhører samme skoleklasse som The Locust, Melt Banana og Kites, plageåndene altså. Men duoen er verken de slemmeste eller morsomste i gjengen, mer de to slitsomme hyperaktive dustene som sitter bakerst, hiver kastestjerner og later som de er kampsportstjerner, mens de egentlig bare lever inne i sin egen Nintendo-fikserte verden. Man har ikke helt lyst til å bli kompis, men man blir tross alt litt nysgjerrig på hva som rører seg inne i de ødelagte hodene deres, og holder seg delvis inne med dem, slik for sikkerhets skyld. Tross alt, de sprer jo litt galskap i hverdagen.

Dette er sikkert fett live, men på plate blir Neon Hunk en slitsom opplevelse, og det til tross for at Swarmymob freser unna på 20 minutter. Da har vi vært gjennom 17 låter av cirka det samme; en hylende og skjærende Casio, en trommeslager som jager intenst etter i cirka ett minutt, og av og til noen smerteskrik nede fra gulvet et sted. Noe nærmer seg det spastisk dansbare, men stort sett gir de blanke i denslags og sprøyter på med rødglødende hjemmelaget ADHD synth-terrorisme.

Fint for den som liker sånt, men husk: Ekstremisme er ikke alltid like gøy.

Bjørn Hammershaug

Tre timer med gåsehud

Iron & Wine/Calexico
Rockefeller, 1. mai 2006
Vel var nervene nokså frynsete allerede i utgangspunktet, men da Sam Beam satte i gang med sin tredje låt på Rockefeller, en helt ny en sådan, kunne jeg sverge at vannglasset mitt ble en smule salt. Noe mer bevegende og vakkert til vise er det da vel ikke mulig å skape! Da hadde vår mann allerede liret av seg ”Sodom South Georgia” og ”Cinder & Smoke” på et vis som fikk et nær fullstappet Rockefeller til å kollektivt lukke både øyne og munn. Da jeg uforvarende mistet knappenålen jeg holdt i hånden kjente jeg olme blikk bore seg inn i min gåeshudsprengende nakke fra langt bak i lokalet. Det er en helt spesiell følelse å høre 1000 mennesker stå i samlet stillhet, og det er få artister som klarer å få dette til.

En slik artist er Sam Beam.

Med en stemme som lindrer alle vonde ting er denne Miami-baserte Beam noe av det mest betagende man kan tenke seg. ’Hvis man kunne ønske seg en evig tilstand, ville det vært den stemningen Iron & Wine skaper’ som en god venn uttrykte det etter konserten.

Etter fire ganske nedstrippede låter sammen med korist og felespillende kone Sarah, eskalerte både instrumenter, personell og volum noe utover i settet, der særlig låtene fra Woman King EP ble ytterligere utbrodert. Nå kunne Beam gjerne trillet visesang hele kvelden for mitt vedkommende, skrekkelig fint var det uansett.

Konserten til Iron & Wine dreide seg snart rundt EP’en In the Reins, samarbeidsplaten med Calexico, som også var kveldens bindende ledd. Sammen med John Convertino (herregud for en cool trommeslager han er!) og en Joey Burns i riktig godlune, samt ringrever som Volker Zander, Martin Wenk, supercoole Paul Nihaus på pedal steel og en haug andre, en jevn rullering av arbeidsoppgaver og instrumentskifter kunne dette endt som et salig kaos. Men det gjorde aldri det. En versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” falt seg helt naturlig i et sett som var preget av lekenhet, spilleglede og gjensidig forståelse mellom alle de involverte.

Det skulle vise seg at dette ikke var en ordinær konsert, men mer som en helaftens pakke. Etter at Iron & Wine/Calexico hadde gjort sitt, presenterte Burns sin mexicanske venn Salvador Duran. Duran var en velvoksen kar sørfra som med voldsomt patos fremførte tre tradisjonelle mexicanske folkesanger, og fikk en mottagelse som tydelig rørte ham langt inn i el corazon. Trubadurens dyreimitasjoner, klikkelyder og morbide kjærlighetsballader rørte vel litt i oss alle, selv om vi ikke forstod alt han sang om.

Joey Burns var regissør for denne kvelden, en rolle han var tydelig komfortabel med, og han står nå frem som ’bandleder’ med større tyngde enn tidligere. Calexico overrasket på flere vis denne kvelden, og ikke bare ved å levere en gnistrende konsert – muligens den beste jeg har sett med dem; de var mer fokusert enn på lenge, låtutvalget var mer exico enn man kunne forventet, med stram regi og tydelig progresjon, og fokuset på den ferske Garden Ruin var tonet ned til fordel for en tour de force fra hele karrieren. Det betød gjenhør med fabelaktige låter som ”Sonic Wind”, ”Stray” og ”Crystal Frontier”, en gnistrende ”Not Even Stevie Nicks”, hjerteskjærende ”Sunken Waltz”, en rødglødende ”All Systems Red”, og et par coverlåter i form av Loves ”Alone Again Or” og Minutemens ”Corona”.

Gudene vet hvor mange ekstranummer og hvor lenge de holdt det gående, vi sang Hurra for deg til Martin Wenk og ble illegale immigranter hele hopen der vi vaiet våre mexicanske flagg i vinden. Jeg var langt ned trappen da jeg hørte Burns påkalle hele gjengen tilbake på scenen, og fikk med en praktfull ”He Lays In Reigns” sunget av Beam og Duran – og de glinsende trompetene fulgte oss alle langt inn i natten der vi galopperte over prærien på vei hjem.

Noen ord om scenen må også inkluderes her. Mikrofonene var pent snurret med eføy, og bak scenen hang et gedigent hekleteppe hvor stillbilder og filmer vekslet fra låt til låt. Under Iron & Wine var bildene stort sett i grønt, med naturmotiver tilpasset Beams uttrykk. Under Duran og Calexico dreiet det seg mer om den kjente tematikk; grensetraktene, den mexicanske kulturen, de døde byene og the western states. Nevnte jeg at lyden var plettfri fra første kremt?

Aldeles praktfullt fra ende til annen med andre ord, negativ kritikk er meningsløs (ok, de kunne spilt ”16, Maybe Less”). Tre timer har sjelden gått så fort og en av årets beste konserter er historie. Men den vil leve lenge der den hører hjemme. I hjertet.

Bjørn Hammershaug

Tåkefyrsten: Bill Callahan & Smog

Bill Callahan vokste ganske raskt fra å være en av cirka ti millioner småfrustrerte amerikanere med kassegitar, til å bli en av vår tids mest markante låtskrivere og utøvere av personlig tristesse. Fra skrale hjemmelagde kassetter og noen haltende utgivelser tidlig på 90-tallet har det stort sett gått oppover med den nedstemte mannen. Gjennom helstøpte albumklassikere som det nakne mesterverket The Doctor Came at Dawn (1996), country-pregede Red Apple Falls (1997) og potente Dongs of Sevotion (2000) har vi fått anledning til å bli godt kjent med hans musikalske og sjelelige utvikling.

Knock Knock (Domino, 1999)
Siden den hjemmesnekrede debuten Sewn to the Sky (1990), har Bill Callahan vokst fra å være en anonym og sky kjøkkentrubadur, til å bli en av 90-tallets mer markante undergrunnslåtskrivere. Med sine nesten ubehagelig personlige tekster og lo-fi stil, har han klart å sette et klart særpreg på sine mange gode utgivelser. Med Wild Love (1995) og The Doctor Came at Dawn (1996) sendte han med storslått enkelhet sin melankoli ut til verden. Red Apple Falls (1997) gjorde det klart at Smog hele tiden utviklet seg mot en mer arrangert produksjon og noe mer imøtekommende låter. Dette videreføres med Knock Knock, som også inneholder flere positive overraskelser.

Det er en mindre rastløs og en tanke mer moden Callahan som sprer sitt budskap denne gangen. Som han sier i ”Teenage Spaceship”: ’I was a teenage smog/ Sewn to the sky…’. Med både et trist blikk bakover i tid og et mer optimistisk øye fremover, tar han oss med på en reise inn i sin verden. Han starter optimistisk med å flytte ut på landet i første låt, “Lets Move to the Country”, der han proklamerer at ’…my travels are over’. Det legger til grunn en positiv ro, som preger mye av platen. Tekstene er langt fra lystige, der bitre minner, knust kjærlighet og forstyrrende familieforhold er noen av temaene, men de sees likevel i et litt mer distansert lys enn tidligere: ’Bitterness is a lowest sin, a bitter man rots from within’, erkjenner Callahan. Til tross for sin selvpålagte søken etter ro og harmoni, ender han likevel til slutt med å dra rastløst bort på ny: ’I had to leave the country, though there was some nice folks there, and now I don’t know where I’m going’ (“Hit the Ground Running”).

Selv om tekstene er den bærende kraften og vokalen på mange måter det mest fremtredende instrumentet, har det også blitt lagt mer vekt på den musikalske siden av bandet. Både “Hit the Ground Running” og “Cold Blooded Old Times” er drivende, tidvis fengende låter, mens “Held” drypper av støy og rivende gitarer. Chicago Children Choir legger en fin stemning på to av låtene, og “No Dancing” er noe av det nærmeste Smog har kommet noe som ligner på allsang!

Det er likevel det introverte og lavmælte som dominerer, en form som absolutt passer Smog best. Rundt helt enkle melodilinjer, akkompagnert av tidvis bare et piano, syr Bill Callahan sine vakreste viser. Monotont, men melodiøst – sårt og vakkert, som i “River Guard”, eller i svanesangen “Left Only With Love”, der en ensom gitar omkranser en kort, vakker tekst.

Produksjonen er nok en gang holdt svært godt i hevd av aktive Jim O’ Rourke (Gastr del Sol, Red Krayola mm) – som ikke akkurat er noe hinder for kred-status i dag. Han har særlig fått den mørke stemmen til Callahan godt frem i lydbildet, og gitt Knock Knock en varm og romslig lyd.

Accumulation: None (Domino, 2002)
Parallelt med sine album har Smog Callahan gitt ut en anselig mengde singler som nå kan være ganske så harde å få tak på. Derfor kan de av oss med enkelte hull i samlingen ta i mot Accumulation: None med åpne armer. Her er det samlet sammen tolv spor fra 1991-2002 som tidligere har vært spredt rundt på ymse steder, og den inneholder både radio-opptak, single-kutt og til og med et helt nytt spor.

Det går litt hulter til bulter med årene i låtrekkefølgen, men det skjuler ikke at både lydbilde og låter har tatt store skritt fremover siden de første forsøkene. Albumet starter og slutter med opptak fra 1991, og de korte snuttene ”Astronaut” og ”Hole in the Heart” er som rammer rundt resten av innholdet. Sistnevnte låt er hentet fra singlen Floating (1991), der også det snaue og skurrende tittelkuttet er tatt med som en liten obskuritet.

”Chosen One” var det beste sporet fra tredjeskiva Julius Caesar (1993), men denne nydelige versjonen må være fra en noe senere John Peel Session, i likhet med fantastiske ”I Break Horses” (opprinnelig fra Kicking a Couple Around, 1996). Begge skal dermed være å finne på singlen Cold Blooded Old Times (1999). ”Chosen One” kommer særlig til sin rett med en renere lyd, mens ”I Break Horses” ikke når helt opp mot albumutgaven. Det er en mektig låt, og selv om jeg foretrekker den lavmælte og enkle albumutgaven (pluss den sure koringa) står denne hymnen frem som et av samlingens høydepunkter. I kraft av å være blant Callahans beste låter er det uansett på plass å ta med begge.

Fra de eldre dagene finner vi også ”A Hit” (1994), som viser Smog på sitt mest primale og fengende:

It’s not going to be a hit
so why bother with it…
I’ll never be a rock’n’roll saint
Cause I can’t sing
I’ll never be a Bowie
I’ll never be an Eno
I’ll never be a Bowie
I’ll never be an Eno
I’ll only ever be a Gary Numan

Ikke den mest optimistiske starten på en karriere, men med den befriende svarte humoren inne i det mørke og selvutleverende som alltid har vært en viktig del av Callahans tekster. Dette er skikkelig hjemmemekk som høres ut som Weezer på diesel, men bak det skitne lydbildet hører vi hvor gode låter Callahan skrev tidlig i karrieren, og som pekte fremover mot hans senere utgivelser.

Bill Callahan blir vel som han sier aldri noen stor stjerne, men han kan absolutt synge, og tok et skritt i riktig retning ved å våge å avsløre sine gode låter gjennom en mer akustisk renskåren form. Det blir til tider skjært smertefullt helt inn til beinet, noe som best kan høres på min favorittsingle Came Blue/Spanish Moss (opprinnelig utgitt på Hausmusik, 1997). Dette er Smog på sitt beste; nedstrippet, intenst og gråtkvalende vakkert. Callahan var aller mest hjerteskjærende i perioden rundt The Doctor Came at Dawn og Red Apple Falls, og disse to sporene bidrar ytterligere til å bekrefte det. I noenlunde samme gate finner vi også ”Real Live Dress” (fra Manta Rays of Time, 2000, en obskur Aussie-EP) og ”Little Girl Shoes” (fra singlen Ex-Con, 1998). Vi får også en akustisk versjon av High Fidelity-hiten ”Cold Blooded Old Times” (her fra b-siden på singlen Held, 1998).

”White Ribbon” er ikke utgitt tidligere, og er så vidt meg bekjent en helt ny låt. Den lover godt for hva Bill Callahan akter å foreta seg fremover. Nå har han i de senere årene beveget seg noe nærmere et mer band-orientert og variert uttrykk, noe det høres ut som han har tenkt å føre videre. ”White Ribbon” er en hypnotisk låt med gråtende el-gitarer, og akkurat så langsom og lengtende som Bill Callahan kan være.

Accumulation: None har blitt en såpass variert samler at jeg ikke nøler med å anbefale den til både nye og gamle fans. Vær klar over at platen viser et snitt av Smog gjennom hele karrieren så langt, så da kan du selv velge hvor du skal gå etter denne (og hvis du spør meg så anbefaler jeg Red Apple Falls som en god start). For gamle Smog-hoder vil det kanskje være litt skuffende at det bare er valgt ut 12 spor når man først skal lage en slik oppsummering, men i stedet for å klage over mangler får vi heller håpe på en oppfølger en gang i framtida. Det er nok å ta av.

Supper (Domino, 2003)
Bill Callahan er en artist jeg setter høyt. Jeg falt for hans soveroms-sutring midt på 90-tallet, og har egentlig ikke reist meg helt igjen siden. Han har hele tiden utviklet seg musikalsk under artistnavnet Smog (eller (smog) som det skal være nå), fra hjemmesnekret lo-fi til fyldigere og mer gjennomarbeidede produksjoner.

Supper er en varm og harmonisk plate til Callahan å være, der en mer bandorientert konstellasjon får frem hans mer utadvendte sider. I likhet med Red Apple Falls får vi også en del tilbakelente country-strømninger, mye takket være pedal-gitarist Ken Champion og vokalist Sarabeth Tucek. De preger mye av platen og vi møter de to allerede på åpningssporet ”Feather By Feather” som er en ren veranda-ballade med Tucek i duett med Callahan.

Den svært vake åpningen etterfølges av låter med et noe hardere uttrykk og kontante gitarriff; ”Butterflies Drowned In Wine”, ”Morality” og ”Ambition” er ganske hvasse til Callahan å være. Mannen tar som vanlig aldri helt av, og her skapes en kontrast mellom hans søvntunge stemme og det kraftfulle bandet med rufsete riff. Men det er som alltid på de roligere og akustiske sporene jeg synes Callahan best kommer til sin rett som historieforteller. ”Vessel In Vain” og ”Truth Serum”, som minner om en saktegående utgave av ”Dress Sexy at My Funeral”, føyer seg begge inn i god Smog-tradisjon.

Albumets beste låt heter ”Our Anniversary”, og er så enkel og lett at den er plent umulig å få ut av hodet. I munter slentretakt og med en hypnotisk gitarlinje får den tusle uhindret i nesten seks minutter. ’We go outside, look at highway stars, the crickets are trippin’…’ grynter Bill, og minner her om både David Berman og Kurt Wagner. Lugne ”A Guiding Light” avslutter som en stille aftenbønn, og da tilgir vi bruktbil bad-tripen ”Driving” som kiler seg inn med tekstlinjen ’And the rain washes the price / Off of our windshield’ som gjentas i det uendelige.

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Bjørn Hammershaug