It’s sweeter than I drink easily
I don’t even like the taste of my bourbon beard
But I’d rather feel sleazy than desperate and crazed
My bourbon beard
Holds my head up for a while
Helps me feel like I’m not shot
(Silkworm, ”Bourbon Beard”)

13ghosts: The Strangest Colored Lights (Skybucket, 2008)
Ute er det høysommer. 30 varme i skyggen, og skyggen er det eneste rette stedet å være. Vinterbleke kropper ligger halvdøde i gresset. Rislende vannfontener og et svakt sus i løvverket er det eneste som beveger seg. Til slike dager må man velge sin musikk med omhu, kanskje av den litt late, melankolske, men likevel oppløftende typen. 13ghosts er herved anbefalt som følge. De kommer selv fra dampende og varme omgivelser (Birmingham, Alabama), og det er som en hetebølge alltid omfavner deres sørstatsgotiske låter.

When the summer comes to us, we have nowhere to go, I can hardly hold my head up, I’ve been drinking to long

The Strangest Colored Lights er en høyst variert, men sjelden variabel plate som strekker seg i mange retninger, men alltid med en litt dorsk, behagelig ro over seg som gjør den lett og sommerlig. Her er gitarer rustne som spiker, blåsere som kneiser stolt og 60-talls pop-harmonier, akustisk tristesse og fullt øs fra barkrakken om hverandre. De to vokalistene Brad Armstrong og Buzz Russell bidrar alene med to farger, der den ene har en raspende, litt folk-aktig stemme, mens kompanjongens uttrykk leder tankene mer mot psykedelia og spacepop – til sammen blir resultatet som en nærmest uimotståelig miks der Neil Young, Pink Floyd og Beatles ligger som solid og samlende fundament.

Innspillingen hjemme i sør er for øvrig tatt med videre til tekniker Doug Van Sloun, som med erfaring fra band som Bright Eyes og Magnolia Electric Co. kan å behandle varer av det gylne slaget.

Radarparet Armstrong og Russell har en snart 20 år lang historie bak seg, i det som er en kronglete fortelling med utdanning, flytting rundt om i landet og etter sigende en hang til sterkere stoffer som medvirkende faktorer til at 90-tallet var et broket tiår når det kommer til musikken. Etter at tredjemann i gjengen tok sitt eget liv i 1999 ble de enige om sele på hesten igjen, og The Strangest Colored Lights er deres fjerde utgivelse som 13ghosts. På sitt fjerde album er det ikke de lyse stemninger som får dominere, de fører oss inn i mørket med sin mollstemte realisme. Men i denne skinner et lys forsterket av gode melodier, innbydende stemningsbilder og den nærværende trusselen om svarte skyer som trolig kommer rundt neste hjørne.

Dette er en helstøpt og vellykket utgivelse, og selv om jeg lar blende mest av platens første del, så er dette en av de platene som får stempelet ’Sommeren 2008 – et soundtrack’ påtrykket med store bokstaver.

American Analog Set: The Promise of Love (Tiger Style, 2003)
Know By Heart (2001) var en aldeles utsøkt plate av dette bandet fra Forth Worth, Texas (senere har de tatt den faste løypa fra Austin til Brooklyn), hvor de fant en nær perfekt form for sval dronepop med en evigvarende flow, fylt av varme melodier og svevende stemninger. The Promise of Love fortsetter stort sett i samme løype, riktignok med et par småskjær i sjøen.

”Continuous Hit Music” pumper i gang platen med et skeivt orgel og sagende gitarer som får lov til å rulle noen minutter, inntil vokalen etterhvert kommer døsig og hviskende inn. Det fungerer for så vidt greit som en åpning, og kan minne om Yo La Tengo tidlig på 90-tallet, eller litt deres egen ”Million Young” fra forgjengeren. Resten av ’side 1’ er rene popperler. Her har de funnet frem igjen klokkespillet og skaper hypnotisk Chicago-inspirert delikatesse på linje med The Sea and Cake og The Mercury Program; søvnig sommervarm drømmepop, rikholdig på klanger, teksturer og lette stemninger.

Akkurat som ”Continuous Hit Music” dro platen i gang på relativt hardt vis, starter ’side 2’ også ganske så kontant. På tittelkuttet vender bandet seg mot et hardere uttrykk, styrt av droneorgel og motoriske beats. Det fortsetter de også med på ”The Hatist”, som er et forsøk på å funke seg opp til en slags dansbar form for krautpop. ”Fool Around” er heller å foretrekke med sin noe mer luftige stil, men heller ikke her klarer de å fange lytteren helt, slik som på det lange avslutningssporet ”The Modern Drummer”. Monoton og repetitiv flyter den avgårde som en elv av klokkespill, cello og vokal i leia til Ira Kaplan eller Dean Wareham, og er en slik låt du ønsker aldri tar slutt.

Amanset, som de også kaller seg, viser igjen spor av delikat eleganse på The Promise of Love. De overrasker ikke akkurat, men behager desto mer. Selv om enkelte av låtene her står seg mer enn godt i forhold til tidligere prestasjoner, er den i sin helhet likevel ikke like solid som Know By Heart.

Bishop Allen: The Broken String (Dead Oceans, 2007)
’A hook is a musical idea, a passage or phrase, that is believed to be appealing and make the song stand out; it is ‘meant to catch the ear of the listener’ (John Covach). Eller for å si det med låtskriverne Al Kasha/Joel Hirschhorn: ’The hook is what you’re selling’. Det nevnes elementer som en drivende, dansbar rytme, en melodi som fester seg i hodet, selve teksten – eller rett og slett en ’lyd’, slik som ’da doo ron ron’.

Bishop Allens to faste medlemmer er ikke uteksaminert fra Harvard for ingenting. Deres kunnskap om hooks blir avslørt cirka 1 ½ minutt ut i åpningssporet ”The Monitor”, som svulmer et sted mellom Shins og Springsteen:

The neighbourhood’s quiet at night, but sometimes my ears still ring, and you’d think I understand that a rock ‘n roll band doesn’t mean a blessed thing…

… synger de forsiktig inntil det jublende ’la da da da’-refrenget slynges skamløst opp i været sammen med hele bøtteballetten av et orkester som stemmer i. Med det åpnes en plate som ikke streber etter særlig originalitet eller søker å fordype seg de utilgjengelige irrganger. Det er ikke intensjonen med The Broken String. Dette er en plate i popmusikkens vårtegn, og her er det flust av små og store blomstringsøyeblikk som kan plukkes og pleies med omhu. Vakkert arrangert, smakfullt dandert og vennlig levert over til oss lyttere som en liten hilsen fra et utopisk solskinnsland.

Supermuntre ”Rain” kan vel gjerne stå igjen som sommerens anthem for oss på Østlandet i 2007: (’Oh let the rain fall down and wash this world away, oh let the sky be grey, cause if its ever gonna get any better, its gotta get worse for a day’). Ukulele-drevne ”Click, Click, Click, Click” plasseres lett i den samme sjarm-bagen, mens ”The Chinatown Bus” er en slik fin, spankulerende vise med trompeter og fløyter som titter fram langs fortauskanten, og med de litt typisk lettere humoristiske tekster om hint og hist hele platen er full av:

And I remember Shanghai
How I wasn’t sure just what was safe to eat
The chickens pecked and wandered at the barefoot ankles
of the children hawking figurines of workers smiling
What’s the Chinese word for cheese?

For en stakket stund står Bishop Allen bak en av årets mest positive popplater. De aller beste låtene; ”The Monitor”, ”Flight 180”, ”The Chinatown Bus” og ikke minst ”Like Castanets” – satt til Santiago, Chile, deler alle en balanse mellom sårhet og stolthet, veksler mellom vemodig folkrock og mer jublende pop-arrangementer som jeg finner ganske uimotståelig. Det ligger vel i bandets øre for hooks vil jeg tro, der både de små detaljene, arrangementene og tekstene spiller en sentral rolle.

Jeg deler likevel denne platen i to. Første halvpart utmerker seg som den friskeste, mens de går noe på tomgang i andre omgang, tross fine øyeblikk som ”Corazon” og ”Choose Again”. Tragikomiske ”The News From Your Bed” sørger dessuten for en avslutning vi alle kan stemme i; en skikkelig gla’låt med deppetekst er aldri å forakte. Med unntak av skramlende og utilpasse ”Middle Management” (med tekstlinjer som ’I’m over by the water cooler, listen to the chatter, while I’m working to get fired, but it doesn’t seem to matter’) leveres låtene hovedsakelig i pent og pyntelig stand.

Denne anbefales mest for sin ukuelige optimisme og smittende glede, og i mindre grad for variasjon av en formel som etter noen runder virker noe utvannet tross sin utvilsomme sjarm.

Bishop Allen har for lengst bosatt seg i Brooklyn (bombe!) og i 2006 markerte de seg med å utgi en ny EP for hver måned (med til sammen 58 låter). Det er tydeligvis ingen mangel på ideer og visjoner i den gården. For kjennere må det legges til at mye av materialet fra denne serien benyttes her, riktignok i nye versjoner. Utgiver er for øvrig et nytt søsterselskap til kvalitetsgarantistene Secretly Canadian/ Jagjaguwar.

Brother JT3: Spirituals (Drag City, 2002)
Broder JT alias John Terlesky er en ustoppelig artist. Mange vil sikkert kjenne ham fra 80-talls bandet The Original Sins, men i de siste årene har han i hovedsak viet seg til Brother JT3. Denne konstellasjonen består i tillegg til JT av bassist Bill Melcher, samt en av trommisene Jamie Knerr (The Psyclone Rangers) og Dave Ferrara (The Original Sins, Crack Baby). Siden tidlig på 90-tallet har Brother JT gitt ut et dusin album på mindre selskap som Twisted Village og Bedlam. Hos Drag City kan han dele lønnsslipp med Neil Michael Hagerty (Royal Trux, som også har produsert denne), Stephen Prina og Damon & Naomi. Det skulle vel passe vår venn bra.

I 1999 ble en av Terleskys låter snappet opp til bruk i filmen High Fidelity, noe som bidro til å gjøre det økonomisk forsvarlig å spille inn Spirituals. Den holder som tittelen lover seg inntil mer åndelige spørsmål av vår hverdag, og det markeres med to tradisjonelle låter: ”Wayfaring Stranger” og ”Mole in the Ground”, i tillegg til seks Terlesky-originaler. ”Mole in the Ground” tør være en ganske kjent folklåt, og er blant annet spilt inn av Doc Watson. Jeg kjenner best til den gjennom Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928, og JTs psykedeliske drogpreg (ute der med Spiritualized og Spacemen 3) er ganske langt unna hans nakne, banjodrevne fjell-stil. Historien forteller forøvrig at Lunsford lærte denne låten av en viss Fred Moody tilbake i 1901, så her snakker vi musikkhistorie. I en så stor sammenheng vil ikke JTs utgave bli husket særlig lenge. ”Wayfaring Stranger” er også blitt en yndet låt å vrenge på, og i de senere årene har både Papa M og Giant Sand gjort flotte versjoner av denne. Brother JT3 klarer ikke å skape like god stemning, ei heller kommer den opp mot forsøk fra 16 Horsepower og Emmylou Harris. ”Wayfaring Stranger” er likevel så sakral i utgangspunktet at den vanskelig kan bli annet enn vakker, og denne enkle utgaven med bare vokal og orgel er et av platens bedre spor.

JT holder seg stort sett til den psykedeliske halvdelen av den alternative rockescenen denne gangen, og da snakker vi 60-70-tallet og artister som Donovan, T-Rex og Syd Barrett. Hans smått skrudde viser veksler mellom det ganske-vakre og litt-for-kjedelige. Vi serveres derfor blant annet en jevn mid-temporocker (”Be With Us”), bedagelige ”Praise Be”, der den akustiske visen får besøk fra verdensrommets merkverdige lyder og ”Lord You Are the Wine”. Den skiller seg ut ved å låne litt fra Marc Bolans glamstil, riktignok i et langt seigere tempo enn hos T-Rex, men med klappingen intakt.

Høydepunkt inkluderer den Donovan-lignende slentringen på ”Summer” og ”Mellow”, hvor han sannelig har noe av den samme skjelven i stemmen som briten. Ikke akkurat Mellow Yellow, men tryllefløyten er artig nok til å redde låta. Vil også trekke frem ”Right There” med sine psyche gitarlyder som svever forbi og skaper skumle stemninger.

John Terlesky er en original fargeklatt i musikkverden, og et oppkomme av ideer. Tilgi meg derfor Broder, for at jeg ikke helt fant lyset med Spirituals.

Centro-Matic: Love You Just the Same (Misra, 2003)
Will Johnson er en sentral herremann i Denton, Texas’ vitale musikkscene. I stillere stunder kaller han bandet sitt for South San Gabriel, men når han vil plugge inn mer elektrisitet kjennes han best som Centro-Matic. Sammen med Matt Pence, Scott Danbom og Mark Hedman har han stått bak en rekke bra plater under dette navnet. Love You Just the Same er sånn cirka det niende albumet Johnson har signert siden 1997 – i tillegg til en stabel kassetter, singler og EP’er. Jeg har ikke hørt alt det som renner ut av mannen, men etter det mine ører klarer å oppfatte er dette noe av det bedre han har prestert som Centro-Matic.

En grunn til det er at grensene mellom South San Gabriel og Centro-Matic har blitt noe mer utydelige. Og trives man i selskap med både vemodsstemte verandaballader, streit indie og blåsnipp arbeiderklasserock så dekkes alt sammen her. Det hele bindes sammen av med følelse for den gode popmelodi og varme arrangementer (vibrafon, Rhodes, fiolin). Det blir hverken strengt eller ekskluderende, men like vennlig som et grillselskap med en kjølebag full av pils i en av Dentons bakhager en sensommerkveld omgitt av gode venner… og, ja – point taken.

Det er noe usedvanlig vanlig over måten Matt Johnson fremstår på, så veldig all-american rufsete. Med sin hese stemme (Paul Westerberg til Ryan Adams) og de Youngske gitardragene er ikke dette hverken spesielt innovativt eller vågalt. Men av og til er det andre kvaliteter som også teller. Som det å skrive solide låter og tekster som kan leses et par ganger, som det å skape en atmosfære som det er mulig å besøke flere ganger. Det har Centro-Matic lykkes med på Love You Just the Same.

Det er ikke til å underslå at det er et knippe anonymiteter her, låter som mangler nødvendig glød eller nerve, eksempelvis streite poprockere som ”The Mighty Midshipman”, ”Spiraling Sideways” og ”Argonne Limit Co.” Singlepotensielle ”Biology Tricks” har dessuten et lite løft i refrenget som hver gang får meg til å tenke på Briskeby og ”Propaganda” (!), så derfor har denne dessverre blitt et spor som må skippes forbi. Men det er som alltid noen godbiter i posen også. ”Flashes and Cables” er en sommerlig bris av en låt, drevet fremover av Matt Pence’ alltid stødige trommer og et flott oppbygget arrangement kan den minne litt om Sparklehorse og ”All the Lightning Rods” er en meget vakker ballade. Slutten er forøvrig bra, med seige ”Silver Plate Complaints”, muntre ”Breathe Deep – Not Loud” og platens klare vinner ”Without You”, der de nesten finner den samme nøkterne storheten som det My Morning Jacket har gjort til sitt kjennemerke, men både her og på ”Reset Anytime” er det klart at Johnson ikke er noen Jim James.

Det går en slackerlinje fra The Replacements til Wilco, og det er her Centro-Matic vandrer. Nok en plate for et vellykket grillselskap, med andre ord!

Death Ships: Seeds of Devastation (2006)
Navnet hinter om et hardrock-band, coveret om en countrygruppe, og musikken? Vel, den er either/or. Death Ships er fra hjertelandet; Iowa City, og spiller en form for dempet, kontrollert og vellagd popmusikk med emosjonelle overtoner av country.

Det er utvilsomt kvaliteter over Seeds of Devastation, og for de av oss som foretrekker et drag av mørke, så ligger det nok noe dunkelt bak alle disse 11 låtene uten at jeg har finlyttet til tekstene. Åpner du det idylliske omslaget vil du i hvert fall se at låven er brent til grunne og ravnen henger håpefullt i trærne. Formen er uansett ganske tradisjonell. Death Ships evner å smette inn preg av alt. country og akustisk drømmepop på en plate som på ingen måte skriker om oppmerksomheten din etter et par runder på spilleren. Den skriker ikke etter 20 runder heller, og det er ikke lett å si om dette er tidløst eller pregløst. Med avrundede kanter og et ’voksent’ uttrykk triller de 11 kornblonde låtene først inn i øret uten at de hverken irritererer eller gleder – de bare er. Noen lyttinger senere har i hvert fall jeg funnet en smule glede over deres trofaste stil, det er noe holdbart over låtene her likevel. De tar aldri av, og i sin forsiktige forutsigbarhet skaper de en slags trygghet og en solid følelse av noe som er ment å skulle vare. Vi skal med andre ord langt fra hipstertrender og vågale stilbrudd.

Åpningslåten ”Remains to Be Seen” er ganske smekker, og hensetter oss umiddelbart i området rundt der Joe Pernice har syslet med i en årrekke. Vokalist og frontfigur Dan Maloney har en myk, innbydende stemme som står godt til bandets akustisk sobre uttrykk, men de når ikke inn under huden på samme måten som Pernice. Great American er en annen fin, litt søvnig låt med en teskje American Music Club og en porsjon Hayden, som i likhet med en del andre kutt her trekkes ut litt i lengste laget. De tjener på å utfordre sin egen stil noe, og sistesporet ”Knock Over Time” har en mer skurrende tone og tungladet følelse over seg, som de gjerne kunne tydd til oftere.

Death Ships oppnådde en viss status med singlen ”Thelma Lou” (fra Deep Elms This is Indie Rock-serie), men den er ikke tatt med her. Det er synd, for Seeds of Devastation hadde tjent på et par tydelige låter som kunne bundet sammen et noe anonymt og likelydende materiale. Etter oppstarten i 2001 har de spilt med band som Tapes ‘n Tapes og The Decemberists, som slett ikke er et dårlig selskap. Selv om de mangler gløden til førstnevnte og den språklige rikdommen til sistnevnte er dette et greit krysningspunkt å forholde seg til.

Så gjenstår det å se om Death Ships evner å seile ut fra sin trygge småbyverden i midt-vesten for å oppdage nytt, og kanskje mer spennende land. Låven er i hvert fall nedbrent, så det er lov å håpe.

Drakkar Sauna: Jabraham Lincoln (Marriage, 2006)
Duoen Drakkar Sauna, med base i studentbyen Lawrence, Kansas, har et par album bak seg fra tidligere – plater jeg for ordens skyld ikke kjenner særlig til.

På Jabraham Lincoln har Wallace Cochran og Jeff Stolz med seg frender fra distriktet som enkelte sikkert kjenner fra før, for eksempel Jason Groth (Magnolia Electric Co, Impossible Shapes), Chris Crisci (The Appleseed Cast) og folk fra Split Lip Rayfield. Gjestene besørger helst instrumenter som banjo og trompet, på en plate som i det hele tatt er ganske akustisk og folk-orientert i uttrykket.

Det lovende åpningssporet ”Teach Me Your Legs” høres ut som den er basert på en gammel klezmer-folketone, mens de på påfølgende ”Decoy Schmecoy” har et mer hoiende 60-tallsuttrykk som kan minne litt om Animal Collective rundt Sung Tongs. Drakkar Sauna har i det hele tatt et løselig, skramlende uttrykk, vokalen kastes ut med en predikants kraft og det er en slags jovial fryd over musikken på Jabraham Lincoln.

”Mongrel of a Halfman Slave Bitch” framføres med en slags front-porch optimisme som befinner seg nærmere Billy Bragg enn Devendra Banhart for å bruke et forsøksvis forklarende bilde på hvor landskapet ligger. Mer episk anlagte ”You Left Me Liberty” hadde på sin side ikke vært helt upassende i hendene på The Decemberists eller Geoff Berner, men jeg klarer ikke å hente ut den helt samme gløden som disse nevnte referansepunktene evner på sitt beste.

Platens tyngdepunkt er ni minutter lange ”Abandon Love”. Her fremviser duoen et harmonisk vellykket vokalregister og avslører noe av sitt rike språk, men de klarer likevel ikke å forsvare nesten 10 utviklingsløse minutter. Talende nok for platens endelige vurdering er at det er på de tre kortere snuttene Drakkar Sauna er mest spennende. Neste gang håper jeg de forsøker å utvikle disse ytterligere. Det kan vel også nevnes at ærverdige Portland Mercury mente at platen er ’extremely smart, hilarious’, men der er jeg altså ikke helt enig.

Jabraham Lincoln er dog en gjennomgående trivelig plate, men uten de helt tydelig markerte holdeplassene som vil få meg til å gå om bord veldig ofte.

Goldcard: Goldcard (Off, 2003)
På midten av 90-tallet skyllet grungebølgen over Seattle, vasket hver eneste krink og kaffebar og fortsatte med full fart sørover mot Portland. Vi som var med den gangen lot oss ikke be to ganger når SubPop lanserte band som Sprinkler, Hazel og Pond. I det store og hele svant de hen etter at bølgen igjen traff havet og skylte hypen ut i det store blå. Jeg hadde i hvert fall langt på vei glemt disse navnene.

Inntil Goldcard nå dukker opp.

En del av dere kjenner sikkert navnet fra konsept-platen Colonel Jeffery Pumpernickel (med blant andre Black Heart Procession og Howe Gelb), begge forøvrig utgitt på Chris Slusarenkos Off Records. Bak artistnavnet Goldcard skjuler det seg en viss Charlie Campbell som tidligere var å finne i nettopp Pond. Med seg her har han blant andre brødrene Slusarenko (Sprinkler), Chris Brady og Dave Triebwasser fra moderbandet Pond, samt en rekke større og mindre stjerner fra vestkystens indiescene. En haug med folk, blant annet fra Grandaddy, Quasi, Halo Benders og Sleater-Kinney er listet opp her, uten at det fortelles akkurat hva de har bidratt med. Goldcard er altså mer et kollektiv av kreative krefter enn et rigid band, og det smitter også over på musikken.

Disse 16 sporene er spilt inn over et spredt tidsrom, med en rekke ulike artister og på flere forskjellige steder. Det var ingen konkret plan om at de noensinne skulle gis ut. I en kjeller, et eller annet studio eller på tilfeldige og svært sjeldne øvinger (én, for å være nøyaktig) har Campbell & co unnfanget disse låtene. Det gir platen et ganske løsaktig preg, man kan nesten kalle den sprikende. Likevel er det bare noen få kutt som virker litt unødvendige og drar ned helhetsinntrykket, og Goldcard er en av årets største positive overraskelser på platefronten.

De er nok mer varierte i stilen enn det jeg husker Pond noensinne var – med et aldri så lite forbehold siden jeg ikke kjenner deres sisteplate Rock Collection (1997). Av de 16 kuttene er det en del utitulerte, korte snutter av ymse art: Vietnamesisk disco, garasjepunk, drum & bass, lek med trommemaskiner og DET (Campbells gitar-tricks). I tillegg serveres vi et knippe lengre låter som kan deles mellom pianobasert orkesterpop/ny-psykedelia (tenk Brian Wilson, Jim O’Rourke og Elephant 6) og fengende fuzzpop ikke ulikt Grandaddy, Guided by Voices eller Sparklehorse. Charlie Campbell skriver om noe av prosessen og tankene sine i omslaget. Her kan man lese om bandets første og siste øving, om hvordan Campbell bygger Goldcard rundt DET – hans ’revolusjonerende’ oppdagelse av hvordan å lage en stryke-aktig lyd på gitaren (lytt til det første sporet) eller hvordan han faktisk takket ja til å holde slippefest for platen – så sant han kunne sitte skjult inne i en boks hvor ingen kunne se eller ta på ham.

Gå bort til boksen. Legg øret inntil. Ikke rør. Hør.

The Good Ship: The Good Ship (Orange Twin, 2003)
’Ja, ja, nok en plate å legge i fiskeveska, på vent til neste tur med stanga.’ Det var min første tanke etter at The Good Ship hadde tilbragt sin jomfrutur i spilleren. Jeg følte at deres debutplate var som skapt for å lyttes til et sted i fjellheimen, foran bålet en sen kveld og med duften av granbar og mose som eneste selskap. Etterhvert har jeg blitt ganske godt kjent med Robert Lomax, Jesse Flavin & co, og platen fungerer faktisk fint også i mer sosiale sammenhenger.

Sekstetten har nemlig laget en ganske så sjarmerende plate bestående av detaljrik saktegående porch-pop. Denne løse samlingen av lærere, bibliotekarer og snekkere har spilt en del sammen med blant andre Elf Power og Crooked Fingers hjemme i USA, og selskapet Orange Twin tør være kjent for sine kvalitetsutgivelser (Lovers, Elf Power, Great Lakes) og sitt lokale samfunnsengasjement. The Good Ship deler ikke bare bandmedlemmer med Lovers, mens også noe av den svale kveldsbrisen vi fikk presentert på deres Star Sunken Ship (2002), og jeg ville verken blitt særlig overrasket eller skremt over å støte på disse menneskene søvnig klimprende på en veranda en varm sommerkveld nede i Athens, Georgia.

Her går det i enkle og melodiøse folkbaserte viser, gjennomgående vemodig og lavmælt er det, men alltid med en behagelig og vennlig stemning bak klagingen. De kler sine akustiske låter pyntelig med ulike instrumenter, litt i minimalistisk Lambchop-stil med forsiktig bruk av horn, litt banjo fra huska og plystring. Lydbildet er luftig og klart som en morgen på fjellet, og hele platen er delikat arrangert med god plass til å trekke pusten. Det mest negative med The Good Ship er at den gode feelingen de etterlater seg gjør at platen blir noe motstandsløs lytting, og den har en tendens til å ende opp som bakgrunnsmusikk når den spilles, mer enn at jeg som lytter blir fanget av den. Det er en fin linje mellom sørstats-døsende kveldskvitter og søvndyssende bysselalle-traller, og jeg sitter egentlig igjen med en god, men noe likeglad følelse etter at Sugarcane toner vekk etter tre kvarter.

En plate for fisketuren? Joda, men på grunn av vekthensyn må man alltid foreta et utvalg, og jeg er rimelig sikker på at både Summer Hymns, Elf Power og Mendoza Line stiller foran i køen når skiver av Athens-band skal velges ut.

The Graves: Love, Love, Love (FILMguerrero, 2003)
The Graves har base i Portland, Oregon og er enda et bekjentskap fra det glimrende selskapet FILMGuerrero, her sentrert rundt vokalist/låtskriver Greg Olin. Med seg på debutplaten sin har han med en fin samling musikere, blant andre fra det vitale K-miljøet (Karl Blau og Kyle Field, som begge har spilt en del med The Microphones) og Norfolk & Western (Adam Selzer, Rachel Blumberg). Det høres ut til at de mange medvirkende har hatt noen meget trivelige stunder sammen med Olin gjennom våren 2002, for dette har blitt en plate i sommerens, popens og kjærlighetens ånd skapt av ’this family of friends, lovers and friends of lover’s lovers’ som de selv sier.

Love, Love, Love skiller seg noe ut i forhold til de tidligere utgivelsene på FILMGuerrero. Her tas vi ikke med langs ensomme ørkenveier eller vidstrakte panorama-landskap, The Graves har heller følere tilbake til 60- og 70-talls pop, softrock og country i slekt med The Beatles, The Byrds og America. Vokalharmonier, klokkespill og blåsere er sentralt plassert, og med sin bløte stemme og sine følsomme låter trekker Greg Olin tråder frem til arvtagere i ’brorskap’ som Pernice, Radar og Nourallah. Med et variert bakgrunnslydbilde vil jeg trekke frem for eksempel Sparklehorse, Lambchop og nyere Wilco som andre artister The Graves kan relateres opp til. De er med andre ord inne på et spor som fører til et sted der klassisk låtskriving med moderne innslag verdsettes høyt.

Love, Love, Love er sommerlig og kjærlig fra start til slutt, men ikke av den jublende sorgfrie typen. The Graves kiler oss heller med varsomme kjærtegn, som formidlet av Joe Pernice (”Calm Me Down”), The Byrds (”O’Connors Pass”) eller Sparklehorse (”Suburban Girls”). Sammen med etterfølgende ”Show Girls Love” og My Sweet Lord-aktige ”Dark Hair Is Cool Too” er dette de beste eksemplene på Olins evner til å skrive tidløse poplåter. Det er slike svaiende og svale øyeblikk som bidrar til at Love, Love, Love står i par med Faris Nourallahs I Love Faris som 2003s fineste popalbum så langt. Begge anbefales i horisontal stilling på en flytemadrass med en paraplydrink i neven og sola i øynene, uten en grå tanke i sikte.

Hezekiah Jones: Hezekiah Says You’re A-Ok (Yer Bird, 2006)
Etter noen runder i selskap med Hezekiah Jones hadde jeg notert tre navn på huskelappen bak øret: Iron & Wine, M. Ward og Will Oldham. Dette Philadelphia-baserte orkesteret sentrert rundt en viss Raphael Cutrufello deler nemlig mange av de nevnte sine kjennetegn. Jeg må innrømme at jeg var ganske blank på hva eller hvem Hezekiah Jones var, så jeg klikket meg inn på hjemmesiden deres på søken etter litt mer info, og sannelig min hatt var de samme tre navn nevnt der også. Ikke så overraskende, men greit å få det bekreftet.

Hezekiah Says You’re A-Ok er en trivelig plate, solide låter fylt av varm og oppløftende melankoli. Cutrufello synger dempet og vakkert, musikken er stort sett akustisk, med ikke en uvesentlig andel sårbarhet over seg. Med en passelig lengde på cirka halvtimen og uten de helt store topper eller fallgruver er det en trygg investering for de som er på jakt etter noe nytt innen genren. I flommen av plater som kommer fra alle kanter så er det dessverre en fare for at denne faller i glemselens brønn. Gi låter som ”Agnes of the World” og ”Which Side Are We On?” en sjanse, de to innrammende sporene er platens beste.

Bandets navn må være hentet fra diktet “Black Cross”, gjort kjent av Bob Dylan i sin tid, som berettet om den triste skjebne Hezekiah Jones ble til del: ’hung high as a pigeon’ for ’the son-of-a-bitch never had no religion!’ Det er ingen grunn til å straffe denne gjengen på samme måte, selv om de ikke biter fra seg like sterkt som den gamle mester, hverken i tekst eller tone. Men et hyggelig bekjentskap er det.

Jail: There’s No Sky (Oh My My) (2009)
Med ovenstående dramatiske linjer åpner There’s No Sky (Oh My My) av kvartetten Jail fra Milwaukee. Det er deres første langspiller så vidt meg bekjent, og en av de hyggeligste overraskelsene hittil i år.

Jail har holdt sånn av og på siden 2002, uten å ha etterlatt seg dype spor utenfor hjemtraktene, ’mostly slacking time while making good music poorly’ ifølge dem selv. Det er lov å anta at noe av tiden er brukt til å koke sammen noen latterlig fengende låter og utvikle et tidløst uttrykk med vintage-preg.

For de holder seg til gamleskolen, reflektert som garasjerock, British invasion og 50-talls rock’n’roll, men med også med et klar dragning mot powerpop, americana og 90-talls slacker-indie. Det er nærliggende å sette dem i bås med andre moderne ’retrorockere’ som The Strange Boys og Thomas Function. Catchy garasjepop kan være en samlebetegnelse, men det er ikke mye støv på denne historieboka av ei skive.

Jail har ikke ett klart definert uttrykk, mer en klar forkjærlighet for all-american gode låter – Midtvesten-style. De er rundhåndet med håndklapping, doo wop-kor, smukke harmonier, snotty Jagger-vokal, en countryfarget ballade her og en slarkete akustiker der. På en plate uten en svake spor merkes likevel en viss begrensning utover på side 2, en side som ikke helt klarer å opprettholde den sammenhengende løsslupne optimismen fra første side.

Det må også legges til at banden har kreert noen fantasifulle relasjonstekster, dessverre smurt sammen i en mølje i heftet, men med linjer som skiller seg ut fra hopen: ’Love takes shots, it doen’t matter if you’re cold or if you’re hot, proofs in your favourite soap and porns where pickup lines don’t fail, girls read like braille, but their fingertips don’t lie…’ eller ’I don’t want this to be a yellow tape criminal investigation, but you’re swinging in kicks above my knees and hanging threads of speculation that this ain’t no mindless love, it’s not one I trade for for drugs so don’t leave me unbreathing split on your rug…’

Det utypiske og lyriske overskuddet går hånd i hånd med musikken til et band jeg virkelig håper kommer seg til Norge i nær fremtid. Når du henger på milkshakebaren og har noe småmynt igjen i lomma er dette bandet du ønsker å finne på jukeboksen.

Namelessnumberheadman: Your Voice Repeating (The Record Machine, 2004)
I den pågående serien ’band med rare navn fra rare steder’ er vi nå kommet til Namelessnumberheadman (NNMH blant venner, men det ser ut som en slags høyskole, og jeg bruker derfor hele navnet) fra Kansas City. En by med et befolkningsgrunnlag på nivå med halve Østlandet, og som har fostret omtrent like mange moderne rockeband som Hønefoss de siste årene. Denne trioen kan komme til å sette stedet på indie-kartet, selv om det de leverer på Your Voice Repeating ikke akkurat kan kalles for genuint nyskapende. Men kanskje er det deres avstand til musikalske landmerker som bidrar til at de likevel lager en snurrig popmiks som blir ganske så lekker.

‘Futuristic lo-fi’ omtaler de seg selv som, og deres lo-fi møter post-rock vispet med trommemaskiner, ProTools og synther er en stil som for eksempel Grandaddy og The Notwist har lykkes godt med. Vekslingen mellom moderne storbybråk og landlig fuglesang kan knapt kalles vågal, hvor lenge skal vi høre band ta en “Canada” og jage opp sprukne trommeritt mot de store høyder, falle tilbake og starte på nytt, og må virkelig alle ha Kid A i lomma, innvender du kanskje. Jo da, jeg ser poenget ditt, men Namelessnumberheadman virker likevel som de gir beng, de er uforskammet opplagte og har bestemt seg for å prøve alt en gang til. De har visst en gang sagt at Metropolis og The Sweet Hereafter er deres favorittfilmer, og siden det er farlig nær mine egne, og ettersom det på en måte beskriver det de driver med like korrekt som noe annet, så gir vi dem en sjanse til.

De har et album bak seg fra 2002 som jeg aldri har hørt, og skal visstnok være et hysterisk bra liveband, selv om sjansene for å få sett dem her i landet er minimale. Your Voice Repeating er et nydelig lite popalbum som kretser i de sfærer jeg har skissert ovenfor. Øyeblikk av ren poplykke og antydningen til svært smittende refreng varer sjelden lenge, før det farer ut i en hoppeborg med trioens leketøy. En kikk på noen av låtene kan illustrere det bedre. Den første ordentlige, ”Every Fiber”, er en flott sak. Kassegitar, uanstrengt vokal, sommerlig melodi før et kort piano-break fører den inn i et mer rytmisk driv som de lar pulsere ut. ”Full & Frayed” åpner like rolig, igjen kassegitar og piano, vokalen litt mer svulstig og melankolsk. På ”Tension Envelopes” legges det til en hurtig beat, en dårlig synth fører melodien her, og det etableres en kjapp danserytme etterhvert. Gitaren kommer inn og de jager et klimaks. Det kuttes på toppen, og en perlefin steelgitar får lov til å leie låten til sengs. Snadder! ”Going to Breathe Again” har mer skrivemaskin-beats og et lydbilde som etterhvert blir ganske likt Notwists Neon Golden med perkusjon og cymbaler langt fremme sammen med den korrekte vokalen. ”Mid-Continent” er også en vakker akustisk sak med høstlig gitarspill, klokkespill og kor-samples.

Selv om de tyner denne formelen noe ut etterhvert og senker intensiteten mot slutten blir det aldri kjedelig. Låtene er stort sett passe korte, og møtet mellom det organiske og mer maskinstyrte virker aldri påtrengende.

The Red Thread: After the Last (Badman, 2003)
Vokalist Jason Lakis er en relativt kjent figur fra the bay area som trommis i den stemningsfulle trioen Half Film. Etter lengre tid i hi har han nå fått med seg medlemmer fra det for meg ukjente San Francisco-bandet The Inspectors og overtatt sjefsrollen som vokalist og gitarist. Det har blitt en vellykket kopling, da hans slepne røst passer godt til bandets sløye, men presise spillestil. En herlig tilstedeværende pedal steel og relativt hvasse gitarer plasserer bandet mellom bardisk-country og saktegående dagen-derpå rock.

Sammen med den sedate pedal steel-flyten bidrar The Red Thread med huggende start-stopp rytmikk som mer enn gjerne minner om Karate på en mørk bar. Skrell bort Farinas intrikate gitarspillerier og hør for eksempel på “Subject to Change”. The Red Thread mangler noe av den styrken Karate presterer, og heller mer i retning mot countryrocken. Veien er da heller ikke lang til Scud Mountain Boys’ siste-drink ballader, sjekk særlig ”The Fly Out”, ”5” og ”Borrow and Spend”. Den noe uvanlige krysningen mellom Geoff Farina og Joe Pernice blir ikke nødvendigvis eksplosiv, men det funker på et troverdig vis. To høydepunkter som særlig må nevnes er ”All In”, hvor de lar mektige gitarvegger bygges opp i større grad, og instrumentale ”Details”, der de utforsker detaljene mellom en enkel huskende melodi og klokkespillet til Daryle Goldfarb. En cowpunk-versjon av Bad Brains’ ”Sailin’ On” er både frisk og morsom, og indikerer dessuten at de er hakket mer underholdende live enn på plate.

After the Last er et solid håndverk mer enn en artistisk triumf, men jeg håper og tror bandet utvikler seg videre basert på det gode grunnlaget de har lagt med denne korte debutplaten. Vi får nemlig servert del pekepinner på at Lakis har flere gode kort gjemt i ermet.

Adam Selzer: All the Walls Are Bare (FILMguerrero, 2003)
Portlands Adam Selzer steller til daglig med bandet Norfolk & Western, og er gjerne å finne på utgivelser av FILMGuerrero band som Peace Harbor, Tracker og The Graves, enten som musiker eller tekniker i sitt Type Foundry Studios. Men mannen har også litt tid for seg selv, slik som sommeren 2002. Da satt han ifølge omslaget en del inne på sitt tomme soverom for å spile inn et knippe låter. Helt tomt er det dog ikke, han har selskap av en håndfull instrumenter og en åttespors-opptaker. Slik blir det ikke mye så sprut av, men desto mer intimitet.

All the Walls Are Bare er en passende tittel, for dette er en ganske ’naken’ plate, en slags Nebraska for Selzer. Han trakterer den helakustiske platen alene ved hjelp av gitar, munnspill og leilighetsvis en mandolin, klokkespill eller enkel perkusjon som med ytterste varsomhet lister seg inn bak sengekanten.

Selzer er naturgitt med en bløt hviskende stemme som egner seg for soverommet, om ikke annet for å lulle oss lyttere behagelig inn i drømmeland. Han tar ingen grep for å vekke oss opp av den slumrende tilstanden tittelkuttet umiddelbart hensetter oss i, men med ti låter på snaue 30 minutter rekker man aldri å sovne helt inn. Titler som ”It Was Quiet” og ”Slowness” bør si det meste, og blant hans egne låter, der ”Gentrified” er den beste, dukker også Beatles’ ”This Boy” opp. Den sklir ubemerket og naturlig inn i resten av denne melodiøst vennlige og trivelige utgivelsen.

All the Walls Are Bare mangler en del for å nå opp til Selzers andre – og glimrende prosjekter, men for dere som liker disse, artister som Iron and Wine, Damien Jurado og M. Ward eller generell soverommusikk så vil jeg anbefale anskaffelse. Dessuten har FILMGuerrero sin vane tro igjen sørget for en delikat innpakning.

Silkworm: Italian Platinum (12 XU, 2002)
Silkworm har holdt det gående siden 1987, og som en av USAs mange mer eller mindre små hemmeligheter har de utgitt en anselig mengde plater siden tidlig på 90-tallet. De oppnådde vel en viss kult i forbindelse med utgivelser på småhippe Matador en periode, men er nå tilbake på et mindre selskap i oppegående 12XU (Touch & Go i statene). Det kan Matador angre på. Ikke at dette blir en superselger – bra musikk blir sjelden det – men kvalitetsmessig er dette noe av det bedre innen gitarrock av den amerikanske, øldrikkende, utvaska jeans-typen. Det er ikke noe overjordisk over det Silkworm driver med. De spiller steinfast rock i klasse med The Bottle Rockets, Uncle Tupelo, Pavement og øhh… Counting Crows, med en touch av post-punk (”Is She a Sign”, ”The Brain”).

Det er ikke noen småfolk som deltar på Italian Platinum. Kelly Hogan (Pine Valley Cosmonauts), Matt Kadane (fra Bedhead og The New Year) og tekniker Steve Albini (den mannen sover aldri!) yter sin skjerv her. Hadde de kuttet ned platen med noen spor, hadde Italian Platinum blitt en fabelaktig utgivelse. Åpningssporet ”(I Hope U) Don’t Survive” er en kraftrocker av beste sort, der vokalen til Kelly Hogan er et meget velkomment innslag i koret. Hun kunne vært benyttet i langt større grad, da hun skaper nødvendig varme til Andy Cohens røffe stemme. Samarbeidet på ”White Lightning” er også et av platens aller beste spor, og hun får synge helt alene på sjelfulle og hjerteskjærende ”Young”. Balladene ”The Old You”, ”Bourbon Beard” og ”LR72” er også passe rølpete til at de passer både før og etter hangover. Fengende ”A Cockfight of Fightings” hadde blitt en radiohit i en rettferdig verden. Men mellom disse sporene finnes det en del gråstein. Silkworm blir aldri dårlige, men Italian Platinum mangler den siste lille finishen som forhindrer den fra å bli en støvsamler etter en tids rotasjon. På den annen side er dette musikk det bør gå an å hente frem etter et par år, trolig til stor glede.

Silkworm har vandret fra Missoula, Montana via Seattle (der de mistet vokalist/gitarist Joel R.L. Phelps som ville dyrke solokarrieren) og nå til Chicago. Det merkes at dette er vandringsmenn. Det er som man kan se dem for seg i en schvær bil et sted langs en highway, mens låtene naturlig kommer av seg selv der de turer forbi småbyene, før de stopper på en kneipe for å spille litt for billig booze. De er preget av en typisk slacker-holdning, og på hjemmesiden sin virker de oppriktig overrasket over at Touch & Go fortsatt satser på bandet! Det er vel en holdning som både viser bandets styrke og deres svakheter. Det må dessuten legges til at man forventer mer enn en simpel papirlapp av et CD-omslag i dag, men det passer vel litt inn i bandets småsløve image.

The Speakers: Yeats is Greats – The Speakers Sing the Poems of W.B. Yeats (2006)
W.B. Yeats er nok en liten helt for denne trivelige duoen fra San Francisco. Yeats is Greats er i hvert fall dels basert på tekster av den store britiske forfatter – og jeg skal ikke begi meg ut på noen glattis for å utlegge om hans litterære kanon. Det får andre gjøre. Men noen ord om musikken på sin plate fortjener The Speakers – for tidvis tryller de frem riktig så fine toner.

De første sporene er veldig bra; huskende, vennlige melodier, sober vokal, lett og ledig akustisk leie med dempede blåsere. Ikke i det hele tatt ulikt Iron & Wine på nær gåsehudfremkallende ”The Mountain Tomb”, mens de på andre låter ligger nær for eksempel Elliott Smith, Microphones, Will Oldham og Sufjan Stevens – vi snakker altså om en varsom form for folkpop og alt-country som det er lett å like. De to herrene Brian Miller og Peter Musselman ser også ut som to likandes karer, en barneskolelærer og en musikklærer, venner gjennom halve livet og medlemmer av Jolie Hollands band. Duoen deler nok ikke helt Hollands særegenhet, og Yeats is Greats blir aldri særlig mer enn behagelig, drømmende lytting – men det er jo ikke alltid man ønsker noe særlig mer.

Halvparten av låtmaterialet er bandets eget, og skulle jeg hatt et ord med i laget ville jeg heller knappet inn på spilletiden og konsentrert fullt og helt om Yeats. Det hadde gitt et skarpere fokus og kanskje forhindret følelsen av en del resirkulering. Unødvendigheter av noen halvferdige snutter sniker seg mellom småperlene, og trekker ned på helheten. Men det er mye fint her. Legg for eksempel merke til helt nydelige ”Nothing Ever Dies” med sin herlige trekkspillsolo. For tilhengere av slik musikk som er skissert, så er det verd å merke seg at troverdige San Francisco Chronicle hadde denne platen på sin topp-ti liste for lokale utgivelser i 2005.

Som nevnt vil jeg ikke gå særlig inn på W.B Yeats, men kan likevel ikke dy meg: Med så mange middelmådige tekster som surrer rundt hodet til enhver tid, er det like greit å sikre den biten. Jeg velger å la dette utsnittet fra en av de aller beste, både i tekst og tone, ”He Wishes His Beloved Were Dead”, tjene som eksempel:

Were you but lying cold and dead,
And lights were paling out of the West,
You would come hither, and bend your head,
And I would lay my head on your breast;
And you would murmur tender words,
Forgiving me, because you were dead.

Sudden and Subtle: We Were, and Will Be… (Very Nice Dementia, 2009)
Kvartetten Sudden and Subtle befinner seg så nær middle America som mulig, basert i Marshalltown, Iowa. Det er da også noe veldig ’middle’ over musikken de presenterer. Det trenger ikke tolkes negativt.

We Were, and Will Be er seks fengende poplåter, bygget opp på klar, tidvis falsett-aktig vokal, akustiske gitarer med anslag av elektrisk nerve og en slags lo-fi, kjellerklang som gir et slentrende, uhøytidelig preg over det hele. Ujålete og iørefallende er det ikke vanskelig å like dette låtknippet. Materialet er upåklagelig det, uten de store høydedrag eller åpne fallgruver. Jeg vil slett ikke bli forundret om Sudden and Subtle kommer opp med et fullt album av interesse. Med denne EP’en som utgangspunkt ville de nok vært tjent med en større og mer saftig produksjon, eventuelt ta det hele ut i litt mer ukjent terreng. Nå fremstår Sudden and Subtle som – rett og slett litt middle.

Det er også verd å merke seg at de tilhører en krets i Marshalltown som tydeligvis er ganske aktive, og at det finnes andre band (med en del sirkulasjon av de samme folkene, naturlig nok) som det også er verd å notere seg for den som er interessert i amerikansk indierock. Land of Blood and Sunshine er ett av disse. Gode ting har kommet ut av små miljøer tidligere, og det er kanskje i dette den største spenningen denne EP’en etterlater.

Bjørn Hammershaug