Intervju

Intervju: Salvatore – øvrevoll, marokko, via chicago

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 20.08.02

Oslo-bandet Salvatore har siden 1998 vokst fra å være en ubetydelig kvartett til en fullblods sekstett. De har siden debuten Clingfilm (1998), som ble innspilt på Øvrevoll, reist til Marokko hvor materiale til to hele skiver ble unnfanget. Det ble til kritikerroste Jugend – A New Hedonism (2000) og Fresh (2001). I år har de vært i Chicago og spilt inn med John McEntire. Det kan høres på den rykende ferske Tempo, som kan anskaffes på en platebutikk nær deg. Det var derfor mer enn på høy tid for å ta et uhøytidelig møte med medlemmene på deres hjemmebane i Brugata på Oslos østkant, som i tillegg til Salvatore engasjerer seg på mange kanter i prosjekter som The White Birch, Portrait Of David, Boy, Perculator og Palace of Pleasure.

Denne brede bakgrunnen kommer også “superkollektivet” til gode, og Salvatore spiller en rytmisk og drivende form for instrumentalmusikk som ikke tilhører noen bestemt “scene”. De har et fundament der alle medlemmene trekker i samme retning, med innflytelser blant annet fra krautrock, dub, eksperimentell space-rock og post-rock. Siste benevnelse ble først og fremst festet på musikk fra Chicago-området siden midten av 90-tallet, og benyttet om artister som lånte uttrykksformer fra både jazz, rock, improv og electronica, og som dermed gjorde dem vanskelige å genrefeste etter ordinære termer. Sentrale band innen post-rock bevegelsen er blant andre Gastr Del Sol, The Sea and Cake, Directions og Tortoise. Et nøkkelnavn i dette miljøet er John McEntire, multi-instrumentalist og produsent for overnevnte band og en rekke andre. Det er på mange måter McEntire som har definert den vage post-rock termen, og lyden av McEntire/Soma Studios (og selskapet Thrill Jockey) blir ofte karakteristisk uansett artist. Det er nettopp McEntire som har produsert Salvatores kommende plate.

– Vi sendte en demotape til ham, og lurte på om han var villig til å jobbe sammen med oss, og det var han, kan Jon Birger Wormdahl fortelle. Det koster ikke stort mer å jobbe med ham i Soma enn det ville kostet å spille inn platen i for eksempel Halden, hvis man ser bort fra reiseutgiftene.

Salvatore reiste til Chicago uten nevneverdig studioerfaring. I Marokko spilte de alt inn direkte på en PC, nesten uten å etterarbeide låtene.

– Det var derfor litt uvant å komme inn i et stort studio med en slik størrelse bak spakene, men det gikk fort over. Vi tilbragte atten dager i byen, hvor det aller meste gikk med til hard jobbing. Vi gjorde nesten ingenting utenom å jobbe, men bodde i det mexicanske området av byen sammen med McEntire. Så vi hang stort sett sammen med hans venner om kveldene for å spilte flipper på stamstedet. Hele prosessen ble mer profesjonell når vi kom i studio. McEntire var dessuten en rolig og hyggelig fyr som ga oss mye frihet til å gjøre det vi selv ønsket. I tillegg var studioet overelesset med alskens effekter, og mye av instrumentene på platen tilhører Soma, blant annet elektrisk sitar og vocoder.

Til og med gitaren til Ola Fløttum er ny, da han ankom byen noen dager etter de andre – uten bagasje. Hans 12-strengers Jerry Jones var forsvunnet med resten av bagasjen, men heldigvis lå det en Gretsch i studio til fri disposisjon.

Selv om Soma/McEntire har sin personlige signatur, var ikke dette noe Salvatore spesielt higet etter. Alle medlemmene kjente godt til McEntires signatur fra før, men de har et ganske reflektert forhold til hans tidligere meritter:

– Vi prøvde ikke å gjenskape et bestemt lydbilde, eller plukke fra det andre har gjort før oss. Vi ønsket oss et renere og mer konkret lydbilde enn det vi har hatt tidligere. McEntire gjorde en kjempejobb, noe vi særlig merket når han skulle mikse platen sammen. Han jobbet uhyggelig fort og godt, snudde opp-ned på låtene våre og viste at han hadde et meget godt lydøre. Så det var under miksingen vi merket hans kvaliteter best. Musikken er mer effektbelagt, det er mer lydlek her, og Tempo er et album med en mer poppa feeling enn tidligere.

Wormdahl representerer også plateselskapet Racing Junior, som i den senere tiden har opplevd økende interesse for artister som St. Thomas og Ai Phoenix, som er lisensiert ut til respekterte labels som City Slang og Glitterhouse. En lisensavtale for Salvatore er heller ikke helt uaktuelt, men ingen konkrete planer er i skrivende spikret.

Etter en lengre prat er bandet sånn omtrent fulltallige, og vi beveger oss inn i deres lekestue. Inne i en labyrintaktig leilighet har de et arsenal av elektronisk utstyr og diverse instrumenter (blant annet bordtennisracketer, et merkelig marokkansk strengeintrument og hjemmelagde effekter). Etter bare et par minutter finner en av dem en rytme, en plattform som de andre kan bygge videre på, og gradvis bygger de opp sin monumentale musikk. Ingen gir ordrer. Ingen sjefer. I nesten kommunistisk ånd er det den kollektive tanken som styrer hver og enkelt inn i nye musikalske rom, der harmoni og musikalsk forståelse råder.

groove.no tusler etterhvert ut av rommet, med den sedvanlige Salvatorske-gåsehuden over hele kroppen, vel vitende om at Tempo kan være kapabel til å gi samme følelse.

Intervju: Howe Gelb – a perfect harvest

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment
Giant Sand, tidlig 90-tall

Giant Sand, tidlig 90-tall

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 18.03.02

Det amerikanske bandet Giant Sand strider mot mange av rockens etablerte lover og regler. I over 20 år har Sandman Howe Gelb gitt ut plater fra hjemstedet Tucson i Arizona, med eller uten platekontrakt, i en rekke konstellasjoner og under forskjellige navn (Giant Sandworms, OP8, Band of… Blacky Ranchette). Den 18. mars er Giant Sand ute med en ren coverskive, Covers Magazine (Thrill Jockey/ MNW). I den sammenheng spanderte vi noen kroner til televerket for å prate med vokalist, pianist og gitarist Howe Gelb.

Gravitasjon
Han sitter i London på fridagen sin og benytter den til å svare på alskens spørsmål fra europeisk presse før flyet skal bringe ham hjemover. Gelb har nettopp avsluttet en fire ukers soloturne der han har jobbet med nye ideer og låter. Mottagelsen har som vanlig vært god (“publikum er like forvirret som meg, så det virker bra…”) og det virker som han er blitt glad i vår del av verden.

– Det beste med Europa er togsystemet, kan han fortelle. Jeg elsker det fordi det er så presist. I statene kan toget være forsinket i dagevis, mens her er det i høyden noen minutter etter tabellen. Jeg går ut fra at han ikke har benyttet NSB på sine få norgesbesøk.

Årsaken til at han nå flytter til Danmark har likevel andre grunner. Gelb er gift med danske Sofie Albertsen, sammen med henne og hans to barn [Patsy Jean er båret frem av hans første kone, Giant Sandwoman Paula Jean Brown, journ. komm.] vil de nå bosette seg i Århus for sommeren. Som farkost vil Gelb medbringe sin Plymouth Barracuda. Han eier både en ’65 og en ’66 og blir svært interessert da undertegnede kan fortelle om et legendarisk ’66-kjøp av en notorisk norsk skihopper for noen år tilbake. Gelb kunne tenke seg å selge bilen før han vender tilbake, og vi blir sittende å diskutere både akseptable priser og reservedeler en periode, et tema ingen av oss egentlig har noe særlig rede på. For ordens skyld, Gelb eier nå to stk. Pontiac Izuzu med aircondiotion, noe som var himmelsk etter 25 år med sort interlør i den glohete ørkenen. “Man, it was a breeze” sier han med ettertrykk.

– Jeg tar med meg hele katastrofen over for sommeren. Derfra kan jeg gjøre en del soloshow. Tucson er ikke bare en het by om sommeren, den vokser i raskeste laget, og Gelb, som bor i den mexicanske bydelen, mener det kan være greit å komme bort for en periode. Han er opprinnelig fra Pennsylvania, men familien ble med sin militære far nedover da han ble stasjonert i Tucson på 70-tallet. Der har han bodd i nærheten siden, med unntak av et lengre opphold i New York tidlig på 80-tallet.

Motivasjon
Giant Sand ble tidlig etablert som et ørkenrock-band, både på grunn av geografien, likheten til andre byband som Naked Prey og Green on Red, og den klare ørkenestetikken på de tidlige omslagene. Det er en merkelapp Gelb ikke er helt villig til å dele:

– Jeg bryr meg rett og slett ikke om slike termer. Hva jeg tror på er irrelevant i forhold til andres oppfatninger. Jeg gjør mine ting for meg selv, og av mine egne grunner. Hvis du var i et band ville jeg kalt det for Scando-Rock. Alt det forteller er bare hvor musikerne lever – ikke hvor musikken lever. Den tiden du refererer til var i mindre grad preget av å utnytte musikalske uhell, det hundredelsuhellet som bare venter… venter på å bli din venn. Når du ikke inviterer dem på fest, vel, så bare fester de på egenhånd. Det blir en mye bedre fest når inviterer dette inn i musikken. Det er hva jeg har lært og det visste jeg ikke da”, fortsetter han, og gjør dermed kort rede for store deler av sin musikalske utvikling.

Den har nemlig hele tiden vært i progresjon, fra rølpete gitarrock mot et langt mer eksperimenterende uttrykk, preget både av jazz, country, blues og til en viss grad electronica. Ironisk nok startet platekarrieren med en Neil Young-låt, ”Revolution Blues” på Blackys selvtitulerte debut fra 1985, og sirkelen sluttes på mange måter i år, med en cover av Youngs ”Out On The Weekend” – “retirement and full circle” som Gelb sier, med hentydinger til at ringen nå virkelig er sluttet.

– Hvis jeg skal pensjonere meg så skal det bli en “uplifting experience”, ikke en tragedie, sier han, og viser til kontrastene mellom Giant Sands to siste utgivelser.Den forrige plata var en vanskelig og langvarig prosess, og fikk både en egen verdighet og tyngde over seg. Det var ikke intensjonen å lage et coveralbum nå, men heller å gjøre en plate som var morsom for de involverte, særlig ønsket jeg at det skulle være gøy å spille med John og Joey igjen.

Convertino og Burns var Giant Sands faste på trommer og bass fra hhv 1988 og 1990, før de forlot bandet til fordel for sitt eget Calexico.

– John og Joey er travelt opptatt med Calexico. Altfor opptatt. Giant Sand pleide å være en nødvendighet, det pleide å være en grunn for oss til å eksistere – og fordi vi trengte penger. Vi trenger ikke Giant Sand på samme måte mer, de tjener penger på sitt Calexico, jeg tjener mitt som soloartist. Når vi kommer sammen nå, er det derfor av ren lyst mer enn av nødvendighet. Cover Magazine viser at gløden fortsatt er tilstede, og strider mot spørsmålet: Skal vi slutte med dette? Da gjør vi det, eller vi vil gjøre det eller vi gjorde det fordi vi ville gjøre det, og da kan jeg bare gå ut fra dette er vår siste plate. Inntil vi gjør en ny. Denne lysten eller trangen er en god følelse.

The Cover Magazine er resultatet av denne lysten. Den inneholder ikke låter av Mickey Faust (Michael Krohn), som Gelb lovte ved forrige Oslo-besøk, men derimot av blant andre Black Sabbath, Goldfrapp og Nick Cave. Hva lå egentlig til grunn for valget av disse låtene?

– Vi valgte andres låter fordi det fjernet min rolle som låtskriver, og plasserte meg mer jevnbyrdig med de andre musikerne. Som ansvarlig for låtene må jeg stadig ta avgjørelser, hvem skal spille hva, hva er riktig, bør noe endres og så videre. Uten dette ansvaret kunne jeg spille bedre enn jeg noensinne har gjort tidligere. Det er også mulig å høre på platen, vi er alle inspirerte av hverandre, og Cover Magazine er vår mest velspilte album noensinne.Jeg var trøtt av å være sjefen, og kunne tenkt meg at alle musikerne var jevnbyrdige, som i REM. Det var slik Giant Sand begynte, men fordi jeg var den som lot bandet fortsette har jeg blitt seniormedlem, uten at det ble mulig for andre å komme inn på likeverdig nivå, av frykt for å ødelegge bandnavnet eller min posisjon.

– Jeg har alltid følt det ansvaret på mine skuldre, og alltid forsøkt å åpne for andre musikere til å dele dette. Verken Joey Burns eller John Convertino gjorde det. John var for sjenert, og likte ikke engang å bli avbildet. Joey ble invitert både til å skrive og til å synge, han er lærenem og en flink duplikatør, men det gikk ikke i Giant Sand. Bill Elm var vår første og eneste roadie, og en unggutt fra Tucson som bare ønsket å komme seg litt vekk. Han kunne spille, og Giant Sands mentalitet har alltid vært at da blir du med oss og har det gøy! Etter et års tid hadde han nok låter selv og dannet Friends of Dean Martinez. Når disse fikk tilbud fra egne selskap ble de eiegode i forhold til sine nye band, og ville ha det for seg selv. Det er forståelig, men litt synd. Begge disse bandene har vokst ut av Sand, og vi hadde det veldig bra sammen.

“Those kids… they’ll learn”, humrer likevel den mer anarkistiske Gelb gemyttelig.

Opprettelsen av OP8 var et lignende forsøk på å distansere seg fra “Giant Sand” navnet. Sammen med Lisa Germano på vokal, oppnådde Gelb, Burns og Convertino sin største kommersielle suksess med Slush (V2, 1997). Det var et godt prosjekt i følge Gelb [og det var det sannelig!, jour. komm.], som falt sammen på grunn av de andres involvering i “sitt eget” Calexico.

Progresjon
I en samtale med Howe Gelb er det naturlig å pense innom hans stadige evne til å fornye sitt musikalske uttrykk. Fra 1988-1990 tok bandet en dreining som for alvor plasserte dem kreativt over samtidige artister som Naked Prey, Thin White Rope og The Dream Syndicate. På The Love Songs (1988) ble John Convertino fast medlem, og akkurat det var et lykketreff.

– Jeg hadde aldri skrevet “love songs” før The Love Songs, og jeg er ikke engang sikker på om jeg har gjort det der heller. Den er uansett det nærmeste vi har kommet, og det var en plate som var veldig morsom. John var egentlig på vei til en annen øving, så vi hadde ham bare for cirka 40 minutter, og måtte spille låtene litt for raskt.

En låt som skiller seg ut er “Fingernail Moon, Barracuda and Me”…

– Den låten forundret meg da jeg lyttet til den her om dagen, særlig fordi melodien er så vakker, også uten synth. Patsy var bare noen dager gammel, og jeg var i sjokk over å være far. Hun lå sovende på rommet sitt og…. hvis du er en maler må du male, hvis du er musiker må du spille… Jeg hadde en gammel 4-spors og min daværende kone Paula Jean Brown hadde en trommemaskin, og jeg forsøkte å lære å bruke den. Så der satt jeg, som en barnevakt og lagde den låten, hviskende for ikke vekke det lille spedbarnet som lå under meg.

Det er slående hvordan 80-talls utgivelsene ikke høres ut som de ble produsert på den tiden, men har beholdt en mer tidløs aura over seg.

– Det var intensjonen helt fra starten. Rainer Ptacek og jeg delte syn på dette, men jeg tror han fikk det bedre til enn meg. Men når vi startet hadde vi nettopp som mål at vi kunne lytte til våre egne skiver 20 år frem i tid. 20 år har gått, så jeg er ganske fornøyd med alt vi ikke gjorde.

– Fra Long Stem Rant (1989) og frem til i dag har mye av den samme filosofien ligget til grunn. På den tiden bodde jeg midt inne i ørkenen, og sammen med John forsøkte vi oss som en duo. Det hele foregikk inne i en låve i Mojave, i “the high desert” like ved The Joshua Three, i midten av juli. Der og da startet en prosess basert på å ikke ha materiale klart før innspilling? Frivillig forkastet jeg å møte forberedt, for heller å se hva jeg kan komme opp med – “right then and there”. Dette er fulgt opp helt frem til Chore. For hver gang ble det lettere å konstruere musikk direkte i studio – on the spot. Tanken er for teknikeren å fange opp en låt aller første gangen den blir spilt. Vi vil aldri spille akkurat den låten slik igjen, og det er positivt, fordi da spiller du med følelsene og ikke med tankene. That’s what I call a perfect harvest.

På Purge & Slouch (1993) vokste denne filosofien til nye høyder. Ingenting var planlagt, alt innspilt der det passet bandet, være seg soverom eller verandaer.

– Problemet med denne er at vi ikke øvde i det hele tatt, og kan rett og slett ikke etterkomme publikums ønsker når de for eksempel vil høre ”Blue Lit Rope”. Hele platen har blitt en unik, verdifull ting, men av og til kan det være greit å lage litografier i stedet for malerier. På Glum (1994) var det helt annerledes. Imago hadde mye penger [og gikk nedenom og hjem rett etter at Glum var ferdig, jour. komm.], så vi leide et stort hus i New Orleans, fikk penger til reise og kunne benytte 18-spors innspillingsutstyr. Det som står igjen etter den innspillingen er likevel hvor forferdelig vokalen min høres ut. Jeg var inne i fase der jeg ønsket å finne ut hvor dårlig jeg kunne synge eller hvor gammel jeg kunne høres ut. Det plager meg. Nå er jeg svært fornøyd med egen vokal, men savner energien fra gamle dager – så slik er det, du taper noe og vinner noe.

– Alt du gjør kan være feil og det du lærer er ikke korrekt, så det gjelder å tømme hodet [sier Gelb, som også rensker kroppen gjennom faste fra tid til annen]. Det har riktignok medført et problem på konserter. Jeg har jobbet med å tømme hodet både før studiosessions og livespillinger, og dette går nå automatisk. Jeg trenger ikke lenger konsentrere meg, men hvis jeg hadde tenkt på det vil jeg blitt livredd ved tanken på 300 mennesker i salen og meg alene på scenen, ute av stand til komme på noe som helst. Det har riktignok ikke skjedd, og med en gang jeg er der ute kommer alt tilbake. Det er som å falle bakover og håpe at noen tar i mot deg i fallet. Slik blir det aldri kjedelig eller rutinemessig, og jeg tror det har vært hovedårsaken til at jeg har fortsatt med dette i alle disse årene. Jeg tror også det har ført til at jeg ikke har blitt like populær, som for eksempel Calexico har blitt.

Men populariteten har da stadig vært økende forsøker groove seg, til en lattermild Gelb.

– Vel, tenk deg en graf som ser ut som en rett linje, men som ved nærmere ettersyn så vidt går oppover. Der har du min karriere. Kanskje det er bedre enn høye topper og dype daler nå alt kommer til alt. Dessuten er jeg veldig fornøyd med Thrill Jockey [Tortoise, Sea and Cake, Brokeback etc.]. Jeg forventer fra et plateselskap at de er fair, og Thrill Jockey er de beste jeg har vært borti så langt. Jeg forventer også at alle i et selskap vet hva som skjer, følger med og er interessert i artistene sine.

Gelb er ikke fremmed for fremtidig samarbeid med noen av sine nye labelmates, men som han selv avslutter: “There’s always so many things to do and I gotta ’nuff workload…”

Intervju: Jim Stärk – sakte. sikkert

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 12.02.03

Oslo-bandet Jim Stärk har mottatt mange lovord for sin debutplate Ten Songs And Hey Hey, som kom ut på den lille jazzlabelen bp høsten 2002.

Vokalist og låtskriver Einar Stokke Fadnes og bassist Inge Sørbrøden letter ikke helt i taket av den grunn. Sakte, men sikkert er et munnhell som ser ut til å kle både artistene og den tidløse, visebaserte musikken de fremfører. En relativt anonym tilværelse som kritikerroste yndlinger kan likevel endre på seg i tiden som kommer. TV-opptredener, by:Larm, Alarm- og Spellemann-nominasjoner, ny singel ute og kommende plate på vei peker mot at 2003 kan vise seg å bli et enda viktigere år for det sympatiske bandet fra Oslos vestkanter.

Siden oppstarten i 2001 begynner det nå å “ta av” for Jim Stärk. Platen selger fortsatt jevnt og trutt og førsteopplaget er allerede utsolgt. groove.no finner tiden overmoden for et møte med herrene Stokke og Sørbrøden over en søndagskaffe i Oslo sentrum, for å prate litt på hva som venter i tiden fremover.

De to er ofte å finne i arbeid på populære Gloria Flames på Grønland, men Jim Stärk har likevel unngått å bli et slags husband der.

– Vi har valgt å være noe restriktive med spillejobbene sier Inge, som særlig understreker at det har vært viktig å unngå slitasjen slikt raskt fører til i en liten by. Nå skal vi spille på Mono på tirsdag, og da har vi spilt der for et års tid fremover.

Det å holde litt tilbake, se an og ikke forhaste seg ser ut til å være en gjennomgående tankegang. De lar seg ikke synlig stresse, men velger med omhu ut scener og mediadeltagelse, slik at presse og publikum stadig påminnes deres eksistens uten at de blir mette. Med bare en plate ute og et noe begrenset låtutvalg å velge i er det sikkert fornuftig.

– Vi har ikke faste øvinger engang, men møtes når Einar har skrevet en ny låt eller i forbindelse med spesielle anledninger, slik som nå, sier Inge to dager før konserten på Mono.

En miniturne med blant annet fullsatt hus på Garage og opptreden på Frokost-TV med Per Ståle Lønning (!) er noe av det Jim Stärk har brukt vinteren til. Nå er de singleaktuelle med en versjon av Grease-hiten “You’re the One That I Want”, der Olivia Newton-Johns stemme ivaretas av Claudia Scott, den norske countrystjernen som for tiden bor i Nashville og livnærer seg som låtskriver der.

– Hun var i Norge i forbindelse med rettsaken mot Øyvind Myhrvold og Casino Steel, og da huket vi fatt i henne. Låten hadde vi spilt inn tidligere, på samme session som selve platen. Det hele begynte vel egentlig som en flipp, sier Fadnes som bærer Travoltas del av vokalen. Singelen er i første rekke tiltenkt radiospilling, og den bemerkelsesverdige varianten av har allerede fått en del oppmerksomhet på eteren, blant annet på P1.

Stärk står også på reisefot til årets by:Larm i Trondheim. På spørsmål om hva de forventer etter det arrangementet oppstår det en liten, munter taushet, og spørrende blikk utveksles.

“Nei, hva skal vi egentlig dit for…?” sies det med latter. De er skjønt enige om at by:Larm er et viktig treff, særlig i forhold til spillejobber senere og ikke minst bare ved å minne om at man fortsatt “lever” som band.

Det er nok liten mulighet for at Stärk blir borte i vrimmelen oppe i Trøndelag. De skal spille to konserter og er dessuten nominert som årets popband til årets Alarmpris, en utmerkelse som de ikke anser seg som favoritter til å vinne.

– Vi ligger solid plassert nederst på publikumskåringen på nettet, smiler Inge og innrømmer at de heller ikke har gjort noen voldsomme grep for å rykke oppover akkurat der. De befinner seg dessuten i sterk konkurranse med Thomas Dybdahl, Monopot, Loch Ness Mouse og Hello Goodbye. Enda sterkere anser de konkurransen ved årets Spellemannpris, der de tror Gåte og Maria Mena er soleklare favoritter som Årets nykommer. De er likevel godt fornøyd med å bli nominert uansett utfall.

– Årets nykommer er en kategori vi synes spesielt godt om å bli nominert til, sier Inge, vel vitende om at det er første og siste gang de blir nominert i akkurat den kategorien.

For nå er det den “vanskelige” andreplaten som står for tur.

Fadnes: – Jeg føler det nesten som om dette blir den virkelige debuten. Låtene til Ten Songs and Hey Hey ble til over en periode på flere år, nå må alt skrives i løpet av mye kortere tid.

Samtidig er Jim Stärk blitt mye sikrere som spillepartnere:

– Vi merker hvor mye tryggere vi har blitt på hverandre i løpet av det siste året, nå kjenner vi hverandre som band på en mye bedre måte, og kan spille på hverandres kvaliteter. Vi vet hvor vi har hverandre musikalsk. Sørbrøden og Stokke forteller at de to har spilt sammen siden midten av tenårene, men det var først i kontakt med Asbjørn Ribe (tangenter) og Simen Mæhlum (trommer) – kjent fra blant andre Number Seven Deli – fant en kjemi som de forstod passet perfekt.

De er fortsatt tidlig i prosessen med hensyn til oppfølgeren av Ten Songs and Hey Hey, men planleggingen er i full gang og de har allerede vurdert ulike løsninger i forhold til den kommende platen.

– Det er mulig vi pakker sammen alt og drar til et sted på landet hvor vi kan holde på i ro og fred sier Inge, som også innrømmer at de leker med tanken på ulike samarbeidspartnere – uten at noen konkret er bestemt.

Enkelte av låtene er allerede begynt å komme på plass, og de to virker oppløftet over utviklingen.

– Det blir kanskje en mer utadvendt plate denne gangen, og mer sjelfull, tror Fadnes. De er heller ikke urolige med tanke på å bli sett og hørt i den etterhvert store strømmen av norske plater som kommer ut hvert år. Det er mulig det blir en oktober-plate igjen. Men man kan jo ikke slippe en plate avhengig av når det passer best i markedet.

—
Konsert: Cafe Mono 11.02.02
Jim Stärk entrer scenen til kledelige toner fra Calexicos brennferske Feast Of Wire, og kan trygt skue ned på et dørgende utsolgt Mono som ønsker dem hjertelig og varmt velkommen. Tilløp til ampert press ved døra vitner om at de har en solid posisjon i hovedstaden. Stinn brakke betyr ikke alltid fullt fokus, men til tross for at likegyldigheten økte desto lengre bakover man kom i lokalet, så var Jim Stärk på hjemmebane denne kvelden. Kvartetten er ikke akkurat de mest utadvendte på scenen, men så er det da heller ikke koseprat og sceneshow man forventer når Oslo-bandet skal presentere sine sobre låter.

Jim Stärk fungerer som et meget solid liveband, og det er slående hvor sikre de har blitt som sceneband. Det er særlig de mest uptempo eller utadvendte låtene som sitter best live, ikke minst takket være Asbjørn Ribes tangentlek som gir Stärk et noe mer lekent preg, og frigjør bandet fra havne i den mer typiske singer/songwriter-tradisjonen. “Let It Out”, “Pillow”, “Claire” og “Take Your Coat Off” blomstrer opp og kles med mer fylde og trøkk enn på plate.

Nydelige melodier som Talk to Me og Sweet forsvant litt blant menneskestemmer og mingling, i hvert fall for oss som måtte trekke noe bakover for å gispe inn luft. Det er synd, for det er noe inderlig og ekte over Einar Stokkes nakne ballader som fortjener publikums fulle oppmerksomhet.

De spilte fra hele Ten Songs, samt et par nye låter som ikke rakk å feste seg helt etter første gangs lytting. Deres neddempete versjon av “You’re The One That I Want” mistet noe av sin identitet uten Claudia Scotts partnerskap på vokal, men den har likevel de kvaliteter som trengs for å sprite opp en konsert som ellers, naturlig nok, består av stort sett kjente låter.

Jim Stärk står i grenselandet mellom obskuritet og nasjonal berømmelse. Mye avhenger av deres neste plate, og med den gode opplevelsen de etterlot på Mono denne kvelden ser jeg ingen grunn til at de ikke skal havne i sistnevnte kategori.

Intervju: Pamelia Kurstin – me & my theremin

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 20.07.08 i forbindelse med Safe As Milk 2008

Amerikanske Pamelia Kurstin kommer til Norge, og spiller på Safe as Milk festival i Haugesund. Kurstin er fra sørlige California, er en multi-instrumentalist og regnes for å være blant verdens fremste og mest progressive utøvere på theremin. Hun har samarbeidet med artister som David Byrne, Bela Fleck og norske Ulver, og slapp sitt soloalbum Thinking Out Loud i 2007. Hun bor for tiden i Wien.

Pamelia Kurstin er blant disse artistene som ikke kan plasseres til noen bestemt genre, og som heller ikke ønsker å tilhøre et bestemt musikalsk felt. Dermed passer hun godt inn på Safe as Milk, som nettopp søker å være en bred, genrefri festival. Kurstin har nærmest på egenhånd gjort thereminen interessant igjen, og både gjennom hennes uortodokse, imøtekommende vesen, morsomme sceneopptredener og utsøkte øre for musikk er hun en bemerkelsesverdig kunstner. Dette er hennes første opptreden i Norge som soloartist.

– As a soloist, I’m improvising and what comes out I can’t really describe. But it does involve the use of looping, since my instrument is monophonic and I like having layers of harmony, sier Kurstin.

Hun omtaler seg selv først og fremst improvisasjonsmusiker, og er ikke så opptatt av hva slags etiketter som puttes på det som kommer ut:

– Some people just know of me as a jazz thereminist, or classical, or playing with hard-to-describe bands or ensembles that don’t quite fit genres. Or you might run into me playing in some dive-hole beer and vomit stinking punk clubs along with a band covering a Black Sabbath song.

I det siste har hun spilt i tospann med Laurette Friis fra Tys Tys, i det som omtales som ikke-kategoriserbar form for musikk, et sted i grenseland mellom improv og struktur. Det bør også nevnes at piano er hennes opprinnelige instrument, og at et solo pianoalbum er under arbeid i disse dager.

Men det er altså som theremin-spiller hun er mest kjent, etter 11 år med dette elektroniske vidunderinstrumentet. Det er nærmest uunngåelig å la være å spørre om hvordan man faller for et instrument som vel er mest kjent fra utallige 50-talls sci-fi filmer.

Kurstin oppdaget thereminen gjennom en dokumentar om oppfinneren, russeren Leon Theremin, og fikk umiddelbart lyst til å prøve det ut – i likhet med de fleste instrumenter hun har vært borti – sammen med bandet Geggy Tah som hun da var involvert i.

– It was difficult, nearly impossible to find a theremin just to try out and we ended up buying one of the small theremins that Bob Moog was manufacturing, the Etherwave model. When I finally got the thing in the mail I immediately set it up to try it out. It was difficult, so I turned it around the other way and discovered I was a lefty on it – and it just made sense.

– At that time, I had some string arrangements for what we were working on recording, and I was having a hard time trying to find a cello and violin to borrow so I could just overdub the parts – no budget to hire a quartet – and I heard the possibilities of the theremin and knew, fuck it, I can do all those parts with the theremin and it’s a direct input clean signal. The parts were not so hard to play and my goal was just to play those parts. But I ended up playing more and more with it just for fun, and played it a couple of weeks later at a gig and it was kind of quickly that I started to be a session musician in Los Angeles recording theremin parts for people. It helped a lot too that I could read music. I ended up sticking with the instrument because it felt very comfortable to play and was capable of expressive subtleties that I love in bowed string instruments. If I owned a cello or violin, I probably wouldn’t have continued with the theremin.

Hva finner du mest fascinerende ved thereminen?

– This question is a can of worms! Let me try my best to summarize some things about what is so fascinating or interesting:

– First off, that it was of the very first synthesizers that were created with the idea in mind of not trying to be like another instrument. It is based on the idea of a musical instrument that is based on infinitely variable pitch and volume. The inventor didn’t make it controllable with a keyboard or other familiar interface that would resemble any other known instrument. It was something that you would have to use your ears to play, similar to working with your voice – with no visual reference points – but also, without physical reference points, which makes it very difficult, but forces the player to use intuition and ears. It is the only electronic instrument or synthesizer that is truly capable of sounding as vocal as a voice or string instrument and I don’t know of any other way that this concept could be accomplished even today. You realize that there is infinity between any two notes no matter how close together they are to each other, and the same idea with the volume control: It is like the first and last of the most advanced and forward thinking of ideas for a non-acoustic instrument to support the capability to sound so human and natural – besides also sounding completely the opposite, depending on how it is played.

– The other fascinating aspect of it is how it is all based on relativity. Moving the weight of your body from your heels to the front of your feet will re-calibrate the pitch field. For example, if there are three centimeters between a root note and a whole step, like from C to D, when you shift more body mass towards the pitch antenna, you will make the distance between the notes expand. And there is no such thing as a true consistency. It is a complete balancing act to play on it, and I think the only instrument that works this way, but makes it so difficult to get accustomed to.

Jeg leste et sted at du utviklet en spesiell teknikk som du kalte “the walking bass”. Hva går denne ut på?

– Oh, it was just a joke idea I had one night. I just thought, what if I play bass lines on it – since I am a bassist, and I had an octave pedal to drop the range on the small theremin, plugged it into a fat bass amp and it worked! In order to get a plucked upright sound, I just calibrated the volume control to be extra sensitive so with a small movement from the volume antenna, I could have full volume and staccato without jerking my hand strenuously and returning the hand to the volume antenna slowly to control how long the notes would “resonate” as if on a bass when plucking notes that walk slowly.

Hvordan arbeider eller øver du for å utvikle deg som theremin-spiller?

– Practice? He-he, I don’t practice. I hate practicing. It is really really, really, really boring. I think my progression has more to do with what I get inspired by, like something I hear and really get excited about wanting to play. And then somehow along the way of trying to execute something in a way I am happy with. It isn’t centered round the theremin. There are many things I like to explore with other instruments, and I think everything you dive into and explore makes some sort of contribution to everything else you do. Discovering something new I didn’t know I could do, and learning of a new technique to be able to make use of.

– Since I moved to New York and met a lot of people with much more diverse record collections, and also the move to Vienna. I think all of those inspirations have helped push me into experimenting with what I was doing and opening up to new ideas of the limitless possibilities of expression could be that could be explored.

Hva førte deg egentlig til Wien – og hvordan opplever du den byen?

– I think falling in love has inspired me to make the biggest long distance moves of my life, whether it be the time I spent not playing any music and living on a farm surrounded by animals and perfectly happy, or a move from New York to some city I never ever imagined or dreamt or considered living in if i were to move to Europe.

– By chance it seems to be a really great place for me after all; easy to get out to a farm and contact with animals, so many styles of music and inspiring people I am working with or just hanging out with here in town. I have my big classical gig debut at the Musikverein this fall, a hard-to-describe wonderful local band that is completely insane and hilarious and serious and weird, I recently became part of – and learning some Viennese expressions, poetry and culture from them.

– I really, really am loving how quiet it is everywhere. No background music when I go to coffee shops and restaurants. Quiet people. A really healthy place for me to rest when I am not on the road, but I couldn’t imagine being here full time. I think I would go completely nuts and depressive. It’s a good balance and challenge for me, especially learning German… ouch!

Din første soloplate Thinking Out Loud kom ut i fjor. Hva ønsket du å presentere med denne?

– It took a while to figure out what I would do. At some point I decided I wanted to make an album that is live improvisations, no overdubs and more to do with stream of consciousness, and at the same time to be able to listen back and live with what went down. It took time for me to really feel like I had control of the gear and my body – like, stepping onto a pedal while balancing my weight so I don’t fuck up the pitch I am playing as I record into a loop. There were many things which were not intended when I was first working with this pedal set-up and being in a live situation I couldn’t just stop and start over, I had to live with what happened, and listen to what possibilities could fit with what I just did.

– I learned the most about what was possible from so many shows and situations where what I intended to do got fucked up and was surprised with a new possibility I didn’t think of. Eventually, there was a new vocabulary of techniques that got added to what I could make use of when improvising live and I felt ready to start recording. I had a couple of weeks of tour, recorded shows and so the names of the cities or clubs where the tracks were recorded are on the album. Except for the piano piece and one track which I had to overdub, guitar and theremin. Now, I just feel strange about selling that album because it is old for me and sounds nothing like the live shows these days.

Hva kan vi forvente av Pamelia Kurstin på scenen under Safe as Milk?

– I try not to even think about or make any expectations for myself before a gig, just so I don’t set myself up for disappointment which could totally sabotage a clear-headed improv. There are moments it can seem orchestral or like church organs or twinkling stars or rolling up a burrito.

– I’m more curious to hear what the audience thinks of what comes out afterwards!

https://ted.com/talks/view/id/218

Intervju: Howe Gelb – preaching to the choir

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Tekst og foto: Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 13.05.09

Så, vet du hva du hva skal gjøre i kveld?

Tenkepause.

– Nei. Sadly. Det er fremdeles samme greia. Det er noe feil med meg, og det mener jeg. Jeg skal faktisk ikke engang spille i kveld. I honestly believe to God.

Howe Gelb løfter blikket over brillene. Intervjuet er over, han er på vei inn på lydsjekk og har det travelt. Han ser opp og humrer:

– Jeg spiller ikke før jeg står der oppe på scenen.

Han har vært Giant Sand i et kvart århundre, Howe Gelb i litt over det dobbelte. Vi har fått sneket til oss en snau halvtime bak scenen på Rockefeller, der han senere på kvelden skal varme opp for PJ Harvey og John Parish. Han har blitt grå i håret, tynnere i det også, blikket er fremdeles like våkent, vennlig. Han snakker lavt og langsomt med rusten twang i røsten, tenker seg om før han sier noe, og i hvert svar, i hver setning, gjemmer det seg en tekstfrase som kunne smyget seg ombord på hans egne låttekster. Det er noe genuint over hele hans språk, væremåte og stil. Gelb er hel ved, en mann som inngir respekt, men som også utstråler imøtekommenhet.

Vi snakker litt om å eldes. Gelb bikket 50 for et par år siden, og jeg undres på hvilke refleksjoner han har gjort seg rundt dette.

– Jeg kan endelig konkludere. Du spiller hver konsert som det er din siste, gir ut hver plate som det er den siste. For det er det. Til det kommer en ny. Og du vet ikke om det gjør det. Det er annerledes når man er ung, you cannot imagine demise, and you can’t feel the tentacles of… mortality. Når du blir eldre, overlever de 40, ser du at mange har gått bort, havnet i fengsel, på dop, det er ulykker, forferdelige sykdommer, og jo mer forstår du at livet spinner rundt døden – og det spiser oss. Da… skjønner du at det er et begrenset tall show igjen, et begrenset antall skiver. Du husker akkurat det når du spiller hver kveld.

Hva er bra med det?

– Man setter større pris på en del ting når man blir eldre. At man har evnen til å spille, for det vil forsvinne, the eyes’ gonna go, the senses’ gonna go, everything’s gonna go. So you evaluate and handle it in a way you’ve never done before. With a certain kind of care. Jeg har også blitt fortrolig med at jeg har lidd – og tjent – på et fravær av ambisjoner. Selv om jeg liker å lage musikk, liker å spille, så er jeg ikke ambisiøs i forhold til hva som skjer. Jeg har sett hva som har skjedd med folk som har levd for å fôre sine ambisjoner. Det er ikke bare negativt, men det er annerledes. Jeg har alltid ment at for mye suksess er vanskelig, men for lite blir også vanskelig. Man skal forsørge sin familie. Så blir foreldrene syke, alt blir tøffere. Det er grunner til at folk sjekker ut.

Han plukker på gitaren, en strofe kommer mens han snakker videre:

– So, through it all, you cut a course, and hang to the vessel that you manage to keep afloat, you pray for good winds, calm seas, but you enjoy a good storm now and again…

Accurate view
Howe Gelb tilbringer sommermånedene i Danmark med sin danske kone Sofie Albertsen Gelb og sine to yngste barn. Da har de fri fra skolen og det er mulig å unnslippe heten i hjembyen Tucson for en periode. Han mener også at barna har godt av å få innsikt i et annet samfunn og en annen mentalitet, gis en mer accurate view mens de fremdeles er små. Han beskriver årene med den forrige presidenten – som han ikke nevner ved navn – som “dark, depressive” og en periode med “lack of inspiration”.

– Vi har nyhetskanelene, spesielt Fox News som var pupetteers of that regime, and comically so, og som nå er så stakkarslige at det er rent morsomt å se på. Før stod de i skyggen av den fyren, snakket som news, kledde seg som news, de måtte være de ekte nyhetene, ikke sant? Men det var det ikke. Det eneste andre Fox har er gode tegnefilmer, som The Simpsons, men det er egentlig nyhetene deres som er tegnefilm.

Gelb avsluttet Australiaturneen en dag tidligere enn planlagt for å reise hjem og være med på valgnatten, og har sterke sympatier med Obama som han, om han ikke vil endre så mye, ”will make a dent” som han sier.

Jeg synes å spore noen tekster som visst politisk ladet på proVISIONS (Yep Roc, 2008)?

– Ja, og det var derfor vi måtte få den ut før det ble skifte, slik at vi kunne fortelle hvordan ting har vært. Etterpå ville det vært mer uinteressant. But I don’t wanna make it so apparent, so that the songs would be punished for it. It’s better he gets punished, not the songs.

I tiden fremover kan vi også se frem til en plate sammen med noen spanske flamencospillere, en liveskive – og film med ‘Sno Angel, og filmmusikk til animasjonsfilmen Mars, der Gelb også har fått en talerollen (til en skurk, kan han fornøyd fortelle). Han jobber også med et annet filmprosjekt i Tucson titulert The Lightbulb, og han ser på filmmusikk som noe han vil gjøre mer av, ikke minst for å slippe all reisingen.

Hvordan klarer man seg som musiker i dag?

– Jeg har en ganske god deal, en 50/50 splitt og alle rettigheter selv. Greia er at jeg gjør en hovedplate cirka annethvert år, samtidig gjør jeg en rekke andre prosjekter. Pianoplater, tour-only plater, Down Home-series, mer uoffisielle offisielle utgivelser kan du si. Hovedplaten selger mest, de andre selger halvparten og under det igjen. Men til sammen blir det 50 000 skiver hvert annet år. Det er ganske bra. Men det er konserter man lever på. Musikk høres ikke så bra ut lengre, men live låter det bedre enn noen gang.

Hva er ditt syn på nedlastning i et slikt bilde?

– MP3 er behagelig, men det høres ikke så godt ut. Det er greit å laste ned musikk, men hvis man liker musikken bør man gjøre seg selv den tjenesten å kjøpe en større fil. Downloading er en god måte å spre ordet på, og det er lettvint. Men jeg ender alltid opp med å kjøpe på CD eller LP til slutt selv.

I kveld skal du varme opp for andre artister, hvordan opplever du den rollen?

– Harvey og Parish er gode, gamle venner. Men det er litt snålt å åpne for noen. I am just 10 minutes to old to try to explain myself in song and application. I just wanna preach to the choir. Hver kveld står du mellom det folk har kommet for se mens klokken tikker. Man må være smart, finne det. Jeg gjør fremdeles noe nytt hver kveld for å utfordre meg selv.

Så også denne kvelden. For han kom på scenen. En kort halvtime med gelbness, on the spot versjoner av låter som Explorer og gullkorn som “This is not jazz. No clapping during soloes” og “Takk! …what are you takking about? I’m from Arizona. Tucson. Tucson talk…”

Yeah, takk Howie.

Intervju: Diane Cluck – music just comes from living

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 09.06.06
Diane Cluck vil for noen være kjent fra samleplaten Golden Apples Of The Sun (2004), der hun havnet i selskap med blant andre Antony, Devendra Banhart, Josephine Foster og Iron & Wine – med andre ord midt i nåløyet av amerikanske nyfolkere og freaky hipsters. Andre vil nok kjenne henne best som en New York “antifolker” som har jobbet med Herman Düne, mens atter andre sikkert ikke har hørt om damen tidligere.

Det er det i så fall på høy tid å gjøre noe med, for Cluck er en av de mest særegne røstene innen akustisk neo-folk. Som en folksanger fra fjellom som har kommet til den moderne storbyen tegner hun smarte og skarpe historier som er vel verd å låne øre til. Fra å gi ut Erik Satie-møter-Kate Bush inspirerte CD-R plater har hun gradvis utviklet seg som artist, som hun selv forteller oss:

– Ummm, the progression seems to have gone from external to internal, from specific to less specific, from personal to universal, from piano to guitar.

“I grew up in ‘sylvania, there aren’t so many woods now… and who gives a shit about William Penn?” synger Cluck på ”Sylvania” fra platen Countless Times (2005). Hun vokste opp i landlige omgivelser i Pennsylvania, men har bodd i Brooklyn, New York de siste ti årene. Der har hun etablert en artistkarriere som sanger av den intime sorten som nettopp henter elementer både fra det rurale og det urbane. Melodisk off-pist og med en stemme som spinner seg rundt lytteren inntil vi blir fullstendig fanget inn i hennes myke nett, ikke helt ulikt artister som CocoRosie, Jana Hunter, Scout Niblett, Joanna Newsom eller Josephine Foster – og det bør være tillatt å trekke linjer tilbake til både Joan Baez og Joni Mitchell. Det er en organisk, ubehandlet stemning over hennes lo-fi innspillinger, en ærlig råhet over tekstene og noe besnærende over hennes intrikate melodilinjer som gjør henne tidløs som artist – og som kanskje bidro til at folk-guru Devendra Banhart omtalte henne som sin favorittsangerinne fra New York.

Når hun nå vender tilbake til Norge, er det hennes andre besøk til Norge, da hun også var her sammen med Herman Düne våren 2005:

– Norway’s gorgeous, green and fresh and trippingly beautiful, to me. The snowy landscape was awesome. We stopped during our drive to admire the whiteness and saw a skier, far away. He was pulling a sled over a frozen river with something that looked like a stiff corpse. The skier came up to the bank where we were standing and uncovered the sled – it turned out to be guitars.

Gitaren er stort sett det eneste instrumentet Cluck trakterer for tiden, men hun minner om at det ikke er nødvendig med ytterligere påfyll så lenge tekstene gir mening og melodiene pirrerer sansene. Det spartanske i hennes lydbilde betyr ikke det er mangelfullt, heller at det gir rom for detaljene. Men det fordrer gjerne et lyttende publikum. Cluck mimrer om en av hennes dårligere øyeblikk på scenen:

– I made a dumb mistake last year while I was on tour with the kings of whatever… We played a show in London and as usual I soundchecked without monitors. But I wasn’t aware we’d be playing for a loud, drinking crowd, and I really couldn’t hear myself through the whole set. Eventually the sound guy came up to the stage and made a slashing motion across his throat – while I was in the middle of a song. I lost it on him. It ended up making the people who’d been listening feel really uncomfortable and bad and I was embarrassed I’d used a stage mic for that kind of purpose.

Med plater som holder seg tett opp til et live-sound er det også en nær forbindelse mellom disse og hennes konserter:

– So far I haven’t tended to improvise much. When the songs come to me, initially, they come one way. The words and pitches have a specific placement that feels good/right/important. What changes from night to night is the weather, how I feel/who I’m singing for… In that way the songs can change a lot, for me it’s communication, using the same words each time to communicate whatever’s going on in that moment.

Selv om Diane Cluck er løselig tilknyttet New Yorks Anitfolk-miljø og scenen rundt Sidewalk Café, sammen med artister som Jeffrey Lewis og Adam Green, er ikke dette nødvendigvis en bås hun føler seg helt komfortabel med:

– I don’t reject the association, but in a lot of ways that scene has come & gone for me. The individuals who made it up are still around mostly, still making music, but the community is more diffuse now. When I first discovered the artists at Sidewalk Café back in january of 2000, the unifying factor was that everyone was really just into being themselves and showing that through songs or comedy or drawings or whatever. Probably something like the early days of punk, before it became a uniform. Having a word for anything like that kind of ruins it, I don’t particularly care for the word “antifolk” to describe what went on at or around the Sidewalk, but if I had to call it something I might have called it “normal inspired people giving of themselves”.

“Music just comes from living” sier Cluck om hvor hun får sin inspirasjon, og det er ikke i første rekke fra andre musikere. Hennes distanse til den noe begrensende “antifolk”-termen stopper ikke bare ved Sidewalk Café:

– I stopped going out to hear music a year or two ago. I used to go out a few times a week, until I just got oversaturated. I’m not really hanging with an artistic community right now. My community is made up of a few close friends, some of whom make art sometimes. I spend a lot of time by myself. I try to get out in the sun for at least a few minutes each day.

Er det en rød tråd å lese ut av dine tekster, de virker både å være personlige, men også med en mer politisk rettet brodd?

– They’re never about one thing, they’re about truths that occur to me and to anyone else that hears them. But the phrase “self-responsibility” comes up a lot for me lately. I find joy and freedom in taking responsibility for my own choices, mistakes, whatever… it’s gross to me how many people want to hand that gift over to someone else; a doctor, a lawyer, a corporation, a government.

Etter at Diane Cluck har spilt på Safe As Milk vender hun tilbake til sitt Brooklyn – enn så lenge:

– Right now I’m saving up to move back to Pennsylvania for awhile. I need to go somewhere rural where I can make lots of noise without worrying about the neighbors. Maybe I’ll form a band, maybe I’ll break into the local high school and steal a drummer. I’m just trying to set myself free.

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.

Intervju: Greg Malcolm – trippelgitaristen

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 19.06.06

Greg Malcolm kommer fra New Zealand til Haugesund og Safe as Milk for å spille, ikke bare på én gitar, men tre stykker – samtidig. Med den ene på fanget og et par liggende på gulvet for benbruk. På den måten tryller han frem stillferdig og vakker dronemusikk som henter inspirasjon fra en rekke kilder. Hans nye plate Hung anbefales på det varmeste, så vel som en konsertopplevelse med mannen.

Han har vel fremdeles ikke den store stjernestatusen her til lands, og jeg lot Malcolm få presentere seg for det norske publikum:

Bibliotekaren
– I grew up playing in Velvet Underground inspired rock bands like the rest of the New Zealand underground scene. At around 20 years old I became interested in experimental and improvised music. In the early eighties, I met a guy, John Kennedy, who introduced me to a lot of music. I was explaining to him how I was lying the guitar down on a table and preparing it and he said: “Oh that sounds like Fred Frith, Keith Rowe, blah blah blah” and he brought around a lot of records that both depressed and inspired me. He had a huge collection from free jazz through to Faust, This Heat, Conlon Nancarrow, Harry Partch and others.

Han fortsetter:

– Libraries were and are important, as I would borrow lots of music. It’s risk free, as it was a free service. So I would borrow everything that looked interesting from John Cage prepared piano to Korean folk and social music to some FMP recordings.

Such n such
Jeg vet at du har vært involvert i et barne-prosjekt. Hva dreier det det seg om?

– Jenny and I had the idea of doing a children’s show to try and get off the unemployment benefit. Although I was convinced that it would never work and kept telling Jenny it will never work but it did work!

Such n Such toured the south island for nearly two years performing in tiny (sometimes only 15 pupils) schools. We stayed in camping ground cabins in the weirdest little towns. Our show was quite off beat and could be appreciated on many levels (like the Simpsons). We don’t perform with Such n Such anymore, but it was the best years of my life!

En flyktning i Berlin
Midt på 90-tallet flyttet Greg Malcolm og hans kjære Jenny Ward til Prenzlauer Berg, i Berlin. Bakgrunnen er en ganske omfattende historie, som veldig forenklet dreier seg om følgende:

I 1995 slapp Malcolm platen Trust Only This Face. En av låtene var den mediekritiske The Ballad of Peter Plumley-Walker. En avisjournalist ved navn Edward Rooney fattet interesse for låten, og ringte til lederen av kristendemokratene på New Zealand, spilte av låten og fortalte at denne sangen hadde mottatt offentlig kunstnerisk støtte. Rooney og Sunday Star Times startet deretter en ganske voldsom kampanje mot Malcoms låt (som ironisk nok handler om nettopp media-hype). I korthet, det blåste etter hvert kraftig rundt ørene til Malcolm. Trøtt av mediekjøret svarte paret med samme mynt, og halvveis konstruerte en historie om hvordan de ble tvunget ut av New Zealand:

– I was accused of being in bad taste for a piece which was intended to highlight the sensational and dubious nature of the New Zealand news media. I was interviewed and crucified on talkback radio shows and even in New Zealand parliament. So I manufactured my own story based on actual events in the same way that a journalist created his story on me: Stating that public persecution forced me and Jenny Ward to flee New Zealand.

Ferden over var likevel kunstnerisk viktig for Greg Malcolm, han fortsetter:

– My stays in Berlin were important developmental times. When we moved to Prezlauberg in 1995 they was so many great musicians and so much innovative music around. We also had lived in Prezlauberg in 1991-92. I got to know record company executive Volker Schneemann who lived at the same squat as us. We got chatting and he was complaining about the lack of good music in Berlin at the time. I was like: “What do you mean?” as this was the only reason that I was living there. I took Volker along to a solo Evan Parker show and he loved it and got quite enthusiastic about um-unusual music. In the meantime Jenny and I returned to New Zealand for 3 years and made a living touring and performing with Such n Such and lost money on all the “adults” shows I arranged.

The Anorak
Etter tre år gikk de lei av barneshow og New Zealand, og de vendte tilbake til Berlin i 1995, der Volker Schneemann hadde startet klubbkollektivet The Anorak:

– The Anorak was kind of a center for a lot of interesting improvised/new music that was developing in Berlin at the time. Musicians such as Tony Buck, Axel Dorner, Olaf Rupp, Burkard Beins, Leonid Soybelman and Joe Williamson would perform there regularly. As well as heaps of touring acts, and it was a very social hotbed of ideas a probably the centre in Berlin for that sort of music at the time. I loved it. I was an uncooperative member of the collective, which meant I would light the oven/heater and clean the toilets in exchange for free entry and free beer. I lived just two flights of stairs above the club and was at every show I could make it too. Berlin was great I could go out 2 or 3 nights a week and see some pretty inspiring music and chat with people about their approach and methods. I was impressed by the level of commitment most of the Berlin based musicians had, and because I lived in a squat my costs were very low and I could find the time to play music nearly all day long.

Hvordan påvirket Berlin deg?

– I suppose Berlin gave me time and inspiration but the ideas that I was and am working with are essentially the same as they have always been. I am still working with tunes that I have now been playing for 15 years still kicking the floor guitars still droning on. These days another main interest/inspiration is old field recordings of ethnic music. Both for the content and the sound of the old technology like wax disc recordings.

Trippelgitaristen
Hvordan vil du selv si at du har utviklet deg som artist opp gjennom årene?

– Hopefully I have created and refined a more distinguished voice/sound that is my own. Solo multiple guitar performances seem to be my main thing at the moment so I am destined to carry 3 guitars and a suitcase to every concert for the next few years at least.

Ja, det må du nesten fortelle litt om. Tre gitar på en gang, det er noe spesielt. Hvordan går du frem når du spiller på disse?

– I had an acoustic guitar which I taped pickups to different parts of its body. ie, by the tuning pegs, on the neck etc. This enabled me to turn up sounds that are generally avoided such as guitar body noise. The sound of the string vibrating towards the nut, scrapes etc. The acoustic guitar was the prototype type for my adapted electric guitar. I collaborated with a friend of mine; Lyttelton based Luthier Peter Stephen, who built me a guitar after discussions about the requirements and possibilities. It was 2 years in the making.

– I have been using the floor guitar for many years. It started when I modified the first guitar that I had brought at the age of 16, and made a complete mess of it until all it was good for was to lie on the floor and kick. I started by giving it the occasional kick to cover any mistakes I was making. Then I realized I could sit down and play simple rhythms on the floor guitar and tambourine. Later I added another floor guitar for drones and extra noise. I found I could operate the whammy bar with my foot almost playing simple tunes and or a real racket.

Og dette er også slik du fremfører konserter?

– Generally I perform solo with this set up. It is quite versatile and enables me to get a lush sound with lots of varied timbre. I also like the idea that every sound comes from a movement and I enjoy the unstable nature of the set up. Sometimes I think that the improvisational elements in my music come more from the unstable nature of my set up than any conscious decision to reinvent the tunes on each passing. It’s kinda of like driving a truck on ice where the goal is fixed but the path may vary. It keeps it interesting for me and makes for a few brutal accidents along the way.

Hung
Du er aktuell med den meget vakre platen Hung. Hva kan du fortelle om denne?

– Hung is basically live recordings where I set up stereo mics and record direct to dat trying to get a good versions of the various tunes without having to edit or cut pieces. Most of the work is done long before the recording in experimenting with the pieces and finding the way I most like to play them. Hung also contains several improvisations where I go fishing for something I like. I sent about one hour and 30 minutes of material to to Campbell Kneale (som groove-lesere vil kjenne fra selskapet Celebrate Psi Phenomenon, journ.anm.), and lazily told him to edit and compile it. I think he did a nice job. It also made it fresh for me to hear someone elses picks and sense of flow.

Surfin USSR
Du er også involvert i et prosjekt som kaller seg Surfin USSR, som etter sigende driver med “surf-klezmer”. Dette må du fortelle litt om.

– Surf klezmer and anything else we feel like dealing to. The idea came about sort of by accident: I often practice by playing along with tapes. I started playing around with lot of eastern European/klezmer stuff when I had all that free time in Berlin. Mainly to improve my ear and because I would rather play tunes than exercises. About 3 years later I went back to them and tried playing one of the klezmer tunes in a surf style. It just fell under my fingers so naturally and sounded so right that I thought it would be a good thing to do to combine surf music and klezmer. I had also just arrived back in New Zealand and had played a few shows of my more experimental music, which no one seemed to like. So I thought fuck it, I will form a bar band that can pay in pubs and when people ask what sort of music we play I can answer them for once, “Oh we play surf/klezmer” and they will be none the wiser.

– It is a great band that has over the past 6 years of playing developed it own personality. It was meant to be my big sell out but we still get billed as avant garde. Another example of why I should never try to guess people’s taste. I am bound to get it wrong by making some interesting music along the way. Surfing USSR Kings of the toe tapping avant garde.

Det virker ikke som du har altfor mye dødtid, har du andre ting på gang?

– Occasionally I do music for theater shows or dance. I am working on a solo program of Steve Lacy tunes hopefully done in my own way; a mixture of melody and noise called leather and lacy. I also have a release coming up which is duo performances with Tetuzi Akiyama recorded in a week long residency at Extrapool as part of Project Bronbrom. Jenny and I also sing old country songs under the name Stranger and I play with friends and acquaintances in Christchurch.

Ser frem til å komme tilbake hit

Og nå er du snart på vei hit til Norge, for andre gang. Opprettet du kontakt med noen norske artister da du spilte på Dans for Voksne?

– I played a short duo with Per Gisle (Galåen, journ.anm) in Oslo last time I was there and also got a lot of great records/CDs. I’m looking forward to working with people on this trip to Norway. I have plenty of time for mucking around and meeting people?

Hva kan festivalpublikummet på Safe as Milk forvente av din opptreden der?

– Hypnotic evolving melodies built upon layered drones. All sounds are created live and organically by string manipulation techniques on three simultaneously played guitars.

Det høres rett og slett brillefint ut! Til slutt, Malcolm, hva ruller på platespilleren din for tiden?

Joseph Spence: Folkways Recordings 1958
Charlemeagne Palestine: Stumming Music
Music! 1900 2000 Berlin Phonogram-archiv
Conlon Nancarrow: Studies for Player Piano
John La Barbara: Voice is the Original Instrument
Musique de le Grece Antique: Atrium Musicae
Mans early musical instruments: Ethnic Folkways edited by Curt Sachs
Harry Partch: Delusion of Fury
Joelle Leadre: Urban Bass
Elizabeth Cotton: Freight Train and Other North Carolina Folk Songs

Greg Malcolm spiller under årets Safe as Milk festival i Haugesund.

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.

Intervju: Oren Ambarchi – Sound as a landscape

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Publisert på groove.no 19.06.06 og i programmet til Safe As Milk 2006
Lydkunstner og gitarmanipulator Oren Ambarchi kommer til Safe as Milk i juli. ‘I love getting lost in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener’ sier han i dette intervjuet.

Sound as a landscape
Oren Ambarchi er en 37 år gammel gitarist fra Sydney, Australia med røtter fra Irak, som nå med hjemmebase Melbourne. I løpet av en omfattende karriere har han jobbet med artister som Sunn O))), Fennesz, John Zorn, Dave Grohl, Phill Niblock, Evan Parker, Damo Suzuki, Keji Hano – og en rekke andre. Han har også vært med på organisere Australias største eksperimentelle musikkfestival “What Is Music?” i perioden 1994-2005. Det er en travel og allsidig herre som kommer til Safe As Milk i juli, hvis hovedfokus fremdeles holdes til egne soloarbeider.

Din musikk blir beskrevet i ordlag som “minimalistisk, kraftfull og vakker.” Hvordan vil du selv beskrive ditt “musikalske prosjekt” for det norske publikum?

– I mainly focus on my solo project which is primarily guitar based. I guess there is a common thread that connects the various so-called “diverse” projects I’m involved in; I don’t know exactly what it is, but I think many of these projects approach sound as a landscape and, they also explore the concept of “music as time”. And without sounding like a hippy, there might be something spiritual or transcendental in the sound and the effect it has on some of the people who experience it.

Det kan være mulig å spore innflytelse fra den amerikanske komponisten Alvin Lucier i Ambarchis arbeider med lyd, og selv om den kunnskapsrike og allsidige australier henter impulser fra en rekke hold, er han enig i denne påstanden:

– Alvin Lucier’s works are very inspiring, I find his music fragile, dreamy & psychedelic; qualities I love! Most importantly his pieces usually put me in a trance – I love getting “lost” in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener.

Fra trommer til gitar
Hvordan forløp egentlig din egen musikalske dannelsesreise?

– I actually started off as a drummer when I was really young, playing along to Kiss, Hendrix & Led Zep records from an early age. In my early teens I discovered jazz & became completely obsessed with Coltrane, Ayler, Taylor, Ornette and others. My first live playing experience was doing gigs in Sydney playing drums in a free jazz group. My grandfather used to have a second-hand store, selling lots of used records, electronics, effect pedals, so from a young age I had a collection of reel-to-reel machines, pedals etc etc. I used to make crude “concrete” recordings at home from a young age. Eventually I incorporated the electronic in the free jazz group performances, and slowly I became more & more interested in live electronics than percussion. At one point I found a guitar at a rehearsal studio & immediately this was added to my drums/electronics set-up in the free jazz group.

Then at the age of 23 after seeing Keiji Haino play in New York I decided I wanted to play guitar full-time. He wasn’t a “technical” player, but his playing was so utterly personal I decided I had to do it and ‘find my way’. I knew absolutely nothing about how to play the guitar but that didn’t stop me…

Ambarchi har siden holdt seg i hovedsak til gitaren, skjønt lyden som kommer ut ikke nødvendigvis høres ut som en gitar. Det er nærliggende å spørre litt om hvordan han går frem når han komponerer:

– It’s all guitar and basic effect pedals. I don’t use a computer to process sounds. On the records I record to multitrack tape in a studio with an old desk. Most of my recordings start off as an improvisation and then I “shape” the piece via overdubs to the tape in the studio. Lately I’ve been adding acoustic elements to my solo records; instruments such as strings, bells and percussion. When I play live it’s really basic, straight guitar & pedals, usually in mono!

Det har også vært en betydelig utvikling å spore i ditt uttrykk opp gjennom årene. Hvordan vil du beskrive din egen musikalske vandring?

– Things have changed a lot since I first started using the guitar in 1992. In those days I was quickly jumping from idea to idea and the sound was much noisier. Things have really calmed down since then, although the sound is still quite physical. The duration of the pieces are now much longer, the tones are lower and the tempos are slower! But hopefully the music is becoming more personal this is very important to me.

The Black One
Av svært mange spennende prosjekter du har vært involvert i, det er vanskelig å komme utenom ditt gitararbeid sammen med Sunn O))) på deres ferske Black One. Hvordan tilnærmet du et slik samarbeid?

– Originally Stephen O’Malley asked me to work with Sunn a while ago on a film soundtrack for Cameron Jamie, this never eventuated, but a few months later I played with Sunn a few times when they toured Australia. Soon after they invited me to Europe for a summer tour in 2005, which was a lot of fun. At the shows I played a combination of my solo sounds, noise textures + I also doubled the chords of their pieces with a more distorted down tuned “Sunn” sound. The Black One recordings were approached differently, almost like a soundtrack.

Ambarchi finner det vanskelig å trekke frem spesifikke samarbeidspartnere som har vært særdeles givende, men nevner tre prosjekter: Sunn O))), Keith Rowe og Phill Niblock, som ifølge ham selv alle preges av en “timeless feeling”.

Han dekker et vidt spekter med sine samarbeidsprosjekter, og kan fortelle at det er både morsomt og viktig for ham, siden han selv elsker variert musikk. Og som han selv sier det; “it helps keep my solo work fresh.”

Current grooves
Oren Ambarchi spilte sammen med Johan Berthling i Oslo/Bergen i 2004, og han kjenner godt til mange sider av norsk musikkliv.

– Of course I’m familiar with loads of Norwegian Black Metal from the early 90’s. I have a HUGE black metal collection, he-he, it’s ridiculous how much I have of this stuff – I love it!

Men han har også kunnskap om mye annet fra vårt eget skattekammer, og trekker frem Lasse Marhaug & Jazzkammer, Fe Mail/Maja Ratkje, Noxagt, Sindre Bjerga, og selskap som Rune Grammofon og Melektronikk som de fremste. Av eldre norske ting går han like gjerne til de virkelige store klassikerne og fremhever Arne Nordheim, The Dream, Min Bul og tidlig Rypdal.

Imponerende! Da må man nesten grave nesen litt i hvilken plater som teller nå for tiden, og blant mange andre trekker vår venn frem følgende skiver:

Scott Walker – The Drift
Striborg – Embittered Darkness
Loose Fur – Born Again In The USA
Flower Travelling Band – Make Up
Liars – Drums Not Dead
Belketre – Ambre Zuethi
3/4 Have Been Eliminated – Year Of The Aural Gauge
Neil Hamburger – Great Moments at Di Presa’s Pizza House
Arthur Russell – First Thought, Best Thought
Merzbow – Turmeric
Bill Fay – From The Bottom Of An Old Grandfather Clock
Luciano Cilio – Dell’ Universo Assente

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.
Foto: andynew/Wikimedia Commons

Intervju: Jolie Holland – en bortgjemt villblomst

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 30.03.04

Down a dark country road I first left my home when I was seventeen
and I paid my respects to my fellow rejects
but I tended to wander alone like I was listening to the words of a song
whispered soft and low
(Periphery Waltz)

Disse linjene fra Jolie Hollands første plate Catalpa (2003) fanger mye av essensen i hennes virke. Den 29 år gamle Houston-fødte artistens har levd store deler av sitt liv på utsiden av det ordinære og hennes solodebut består av innspillinger som ikke var ment utgitt “any further than my neighborhood” som hun selv noterte på omslaget. Men så var det noe med disse mørke landeveiene og den myke, dempede stemmen som etterhvert fant veien inn til stadig flere hjerter. Det startet med spinkle salg på konserter og fra hennes hjemmeside, men interessen vokste gradvis takket være ryktebørsen, noen oppegående radiostasjoner i Berkeley og New York samt et knippe imponerte penneknekter.

Ordet om den fagre stemmen med viser som hørtes ut som 100 år gamle skatter gravd frem fra en bortgjemt låve i Kentucky traff en nerve som endelig vibrerte i kontorlokalene til Anti/Epitaph (som også huser Joe Henry og Tom Waits, sistnevnte er fan og har uttalt at “her music is like creek-dipping at Birdland”). Anti slapp Catalpa som den var; en rå, ubehandlet plate som bar i seg røtter fra store deler av den amerikanske folkmusikken. Blues, cajun, gospel, mountain music, spedd på med W.B. Yeats og Syd Barrett. Jolie Holland har mye musikk i blodet og drypper det utover på en plate med rolige, fingernemme strøk. Nå er hun aktuell med oppfølgeren Escondida (april 2004) og har tre Europa-turnéer i vente.

Ting ruller for Holland, men hovedpersonen selv ser ut til å ta det ganske så med ro, der hun har krøpet seg opp i en sofa og strikker på det som en gang skal bli en veske. Høflig, morsom og reflektert ønsker hun norsk presse velkommen. Alt dette for en plate som altså var ment for naboer og gode venner i San Francisco.

Holland ble overrasket over den gode mottagelsen, men sier likevel at hun helt fra begynnelsen mottok signaler som tydet på at den ville gjøre det godt.

– Allerede mens Catalpa kun var å få i 40 kopier ble jeg tilbudt $25 000 for rettighetene. Jeg har fortsatt ikke tjent opp denne summen, men foretrekker å sitte på rettighetene selv, smiler hun.

Hun blir neppe millionær av sine viser, til det er hun både for tradisjonell og utradisjonell. Et viktig element i hennes låter er den spontane stemningen og det varierte registeret hun omfavner så helhjertet. Hun har blitt sammenlignet med artister som Bob Dylan, Billie Holiday, The Carter Family og selvsagt den omfattende og uvurderlige samlingen med Harry Smiths autentiske opptak fra 20-30-tallet samlet som The Anthology Of American Folk Music. Og dette er musikalske røtter Jolie Holland kjenner godt og er oppriktig interessert i. Av nyere navn trekker hun frem Freakwater, Giant Sand og Devendera Banhart som dyktige, spontane liveartister som klarer å skape sitt eget uttrykk. Banharts utrolige debut Oh Me Oh My… (Young God, 2003) var i likhet med Hollands heller ikke ment for offentligheten, og deler noe av det samme sprukne, susete og varme lydbildet som Catalapa. Favoritten er likevel canadiske Geoff Berner, den trekkspillende visesmeden er en nær venn. Sammen med sitt gamle band, The Be Good Tanyas har Holland også spilt inn en av hans låter, noe som faktisk hjalp ham frem i lyset, kan hun fortelle.

Til tross for sine klare referanser til tradisjonelle stilarter både i form og innhold så handler det mer om god musikk enn historie for Jolie Holland.

– Når jeg skrur på radioen så er det så mye som høres dårlig ut for meg, både når det gjelder musikk og kunst generelt. Jeg liker mange moderne uttrykk, men det er de gamle tingene som rører ved meg. Når det gjelder den tradisjonelle instrumenteringen så bruker vi bare det som finnes rundt oss. Jeg plukket opp fiolin som 13-åring og spilte piano fra jeg var helt liten. Jeg er mest interessert i det organiske uttrykket.

I det moderne USA har mange av de regionale variasjonene blitt hvisket ut i takt med økt urbanisering og massekultur. Eksisterer disse unike uttrykkene i særlig grad i dag?

– Det finnes fremdeles lokale musikalske variasjoner i USA, særlig blant eldre mennesker, men de kan være vanskelig å få øye på. Et eksempel er en god venn av meg som heter Jake Fussel. Han bor nede i Georgia og spiller gammel blues sammen med en 80 år gammel munnspiller og har produsert den gamle bluessangerinnen Precious Bryant. Han er et eksempel på den levende regionale tradisjonen som tross alt finnes. Men likevel, alt handler vel mest om MTV i dag…

Hollands interessefelt strekker seg naturlig nok også utenfor musikkens begrensede verden. Hun leser mye, og favoritten nå er Mihail Bulgakovs The Master and Marguerita.

– Jeg skrev en sang basert på den boken, og fant senere ut at Rolling Stones’ “Sympathy For the Devil” er basert på samme historie! Bulgakov fikk aldri gitt ut bøker under Stalin, og ble ikke anerkjent før etter sin død. Jeg finner det inspirerende med mennesker som har jobbet under vanskelige forhold, men som likevel har klart å lage stor kunst, sier Holland med referanser til sin egen brokete bakgrunn.

Hun dro tidlig fra Houstons forsteder, og vandret rundt på kontinentet sammen med kunstnere og hobos, fra Vancouver i nord (der hun stiftet populære The Be Good Tanyas) til Louisiana i sør, før hun vendte vestover til San Francisco der hun nå lever. I den sammenheng nevner hun også antroplogen Zora Neale Hurston, referert til på Catalpas flotteste øyeblikk, “Alley Flowers”.

– Hun samlet svart amerikansk folkemusikk, og det er ingen tvil om at det var vanskeligere før i tiden, for eksempel når det gjelder kvinners rettigheter og den tiden de fødte 10 barn hver… grøsser hun.

Hennes kommende plate er spilt inn i et mer propert studio og bærer tittelen Escondida, “hidden”. Hva er det som er gjemt denne gangen? Holland bruker Dylan og filmen Masked & Anonymous som utgangspunkt for sitt svar.

– Dylan var kjent for å kunne være vrang mot pressen, og besvarte gjerne dumme spørsmål med enda dummere svar. Jeg tror et av hans poenger var at alle på død og liv ville vite hvilket budskap han hadde med sine sanger, og at han prøvde å si at det må man finne ut selv: ’Lytt til sangene, ikke spør meg hva sangene handler om, de kan eksistere på ulike nivåer’. Tittelen min er en referanse til dette. Dessuten er det et personlig tilnavn jeg har fått av diktervennen The Invisible Rabbi, og endelig er det en språklig referanse til Catalapa. De to platene hører sammen, alt er skrevet i samme periode og alle låtene er en del av det samme for meg.

På spørsmål om hva hun er mest stolt av med den nye platen svarer hun bandet sitt, og trekker frem hvordan godt de jobber sammen og spontaniteten i det de driver med.

– Det er mye som er tatt opp på første tagning, noen låter var faktisk helt uøvd – som “Mad Tom of Bedlam” – og gikk bare rett inn på første forsøk. Jeg vil særlig trekke frem gitarist Bryan Miller. Hans bruker en 1950s Gibson Hummingbird som høres mer ut som et B12 orgel.

Hun er forøvrig enig i at platen har et mer jazza uttrykk enn forgjengeren.

– Escondida høres mer ut som våre regulære liveshows, Catalapa er mer slik vi høres ut når vi samles hos mine venner, smiler Jolie Holland.

Og det ser ut til at hun kan fortsette å smile, for hun vinner stadig flere gode venner som oppdager hennes kvaliteter.

Intervju: Jason Molina – Fra Ohia til Magnolia

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no, 19.01.2005

Det er en legende fra Hawaii som forteller om hvordan Ohia-treet ble til. Flammegudinnen Pele drepte det unge kjærlighetsparet Ohia og Lehua, men fikk ordre fra de andre gudene om å bringe begge to tilbake til verden i live, slik at de for alltid kunne være sammen. Pele omformet Ohia til et tre som vokser på vulkansk grunn, mens Lehua ble til en vakker rød blomst som trives best rundt stammen til dette treet.

OHIO
Jason Molina kommer selv fra askejord, nærmere bestemt småbyen Loraine, Ohio ved Lake Erie. Det bleke industrilandskapet rundt de store sjøene har i årevis strevet i motbakke, og går under navnet rustbeltet i USA. Hjembyen beskriver Molina selv som veldig depressiv:

– Steel mills, shipyards, factories, a really beat up beat down town. Looking out at all those factories in the winter nights… they just went on for miles…

OHIA
Han forlot Loraine til fordel for Cleveland, og startet midt på 90-tallet opp sitt soloprosjekt Songs: Ohia. I begynnelsen virket det å være som en av mange lo-fi artister med et heller mørkt syn på livet og gitar rundt halsen. Men med album som Impala (1998) og Axxess & Ace (1999) markerte han seg likevel raskt som et spesielt navn, særlig i kretser som også slukte deppefolk som Smog og Will Oldham. En mer gjennomført produksjon kom med The Lioness (2000), spilt inn i Skottland med likesinnede fra Appendix Out. Selv om dette er tre anbefalingsverdige titler var det først med Ghost Tropic (2000) at Songs: Ohia virkelig markerte seg med en særegen plate.

Tropic er en av det nye århundrets dunkleste utgivelser. Med lange monotone låter, minimalistiske lydkulisser og sin karakteristiske brukne røst skrapet han helt inn til beinet denne gangen. Her ble låter strukket til over 10 minutter med et spartansk tungsinn som høres ut som et tonene av et lenkelag fra depresjonstiden fremført av en arbeidsledig fabrikkbeider på en nedlagt jernbanelinje utenfor Cleveland.

MAGNOLIA
Med beksvarte Ghost Tropic hadde Molina på mange måter fullendt mørkets reise, og stablet seg på beina for å ta fatt på en ny musikalsk ferd. Denne gangen i stål og jern, med diesellukta hengende tungt over studio. Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003) markerte både et stilendring og et navnebytte. Produksjonen ble bedre og soundet tyngre og fyldigere. Molina beveget seg med disse platene bort fra den skrinne folkstilen, mot mer classic arbeider-rock à la Neil Young & Crazy Horse, Creedence og Green On Red. Magnolia markerte dessuten en avskjed med Songs: Ohia som artistnavn og de kommende skivene i 2005 vil bli utgitt som Magnolia Electric Co. Jason Molina har for godt klatret ned fra Ohia-treet.

-Etter 10 år som Songs: Ohia ville jeg rett og slett ha en forandring. I Magnolia er det nye musikere, tilnærmingen er en ganske annen, og holdningen mer profesjonell til hvordan og hvorfor vi fremstår på scenen. Det er egentlig ikke noe annet enn en markering av noe nytt, og akkurat nå er det som Magnolia Electric Co. 

Navnet ble valgt etter en låt fra det forrige albumet:

– Etter at jeg laget sangen av samme navn ble det klart for meg at alle låtene på platen hadde et nært forhold og ble bundet sammen av Magnolia: It is a tree and a flower, and it has followed me everywhere.

Magnoliaen stikker dypere enn Ohia-treet, og Molina har gravd seg langt ned i den brune jorda med sine siste plater. Han har da også alltid vært en artist i drift, men hva har egentlig styrt ham denne gangen?

– Det er alltid vanskelig å si hva det skal bli når vi går i studio. Jeg synes at gode album er “to the point” og liker sjelden lange plater. Det er viktig med en sammenheng mellom låtene, ikke så tydelig som for eksempel Whos Tommy, men at det er en flyt som ikke forstyrrer lytteren, og der spiller tekstene en viktig rolle. Jeg blir skuffet over gode tekster eller gode sangere som ikke virker overbevisende, men der spiller selvsagt innspillingsteknikken en viktig rolle.

ELECTRICAL AUDIO
De siste platene er spilt inn hos Steve Albinis Electrical Audio i Chicago, som har klart å gi musikken det uttrykket som Molina ønsker:

– Livefølelsen er viktig for meg, ikke i betydningen av de er mangelfulle eller fulle av “fuckups”, men at studioplatene har et visst menneskelig element i seg. Selv den mest ekstreme støymusikken kan ha elementer av menneskelighet i seg. Ved å spille inn i Electrical Audio sammen med et fullt band får vi det soundet som jeg har søkt etter i lang tid, men som har jeg har vært forhindret av, grunnet for eksempel stadige turnèer eller pengemangel. Det som har vært konstant og viktig hele tiden er å spille inn platene live.

TO NYE PLATER
Det gjelder også den første platen til Magnolia Electric Co. i 2005. Trials & Errors er en helt urdedigert liveplate fra Brüssel i 2003 hvor vi gjennom både nye og gamle låter presenteres hans nye band og deres mer hardtslående uttrykk. En ny studioskive følger senere på året, titulert What Comes After The Blues. Ifølge Molina vil den videreføre den første Magnolia-platen, men også inneholde en del akustiske sanger og mer vokalbidrag fra Jennie Benford (fra Jim & Jennie And The Pinetops). I tillegg til de to platene er Molina også aktuell med et musikalsk bidrag til antologien Isn’t It Romantic: 100 Love Poems by Younger American Poets. Med denne boken følger en CD med “romantiske sanger”, med bidrag fra blant andre Magnolia, Richard Buckner, CocoRosie, Hammell On Trial.

Jason Molina bor nå sammen med bandet sitt i Indiana:

– It’s the most beautiful place. We have rolling hills, cornfields — and the mighty Ohio River.

Kontrasten til hjemstedet er i tråd med hans musikalske utvikling. Som Magnolia Electric Co har Molina dannet et nytt fundament for en karriere som stadig er i endring og som stadig når nye høydepunkt.