Cosmic Thunder Revival

ESA/Hubble & NASA, Judy Schmidt

En håndfull skiver fra 2000-tallet som deler en felles forkjærlighet for 60-talls frihetsrock, retro psykedelia, far out og fuzzdrapert gitarlyd, der noen har øynene vendt mest mot kosmos, mens andre graver i malmfull jord. De aller fleste av disse bandene og albumene har allerede falt ned i glemselens mørke, men strobelysene gløder fremdeles ved et gjenhør. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

The Black Angels: Passover (Light In The Attic, 2006)
The black angel’s death songs

’Illness, insanity and death are the black angels that kept watch over my cradle and accompanied me all my life’.

Sitatet av Edvard Munch står å lese i omslaget på Passover, debutskiva til Austin-bandet The Black Angels. Inne i det samme omslaget kan det også så vidt skimtes to datoer: 1. august 1966 – 9. august 1969. Dette er ikke tidspunktet for selve innspillingen, selv om det kunne vært det. Om morgenen den 1. august 1966 gikk Charles Whitman på toppen av universitetetstårnet i Austin, bevæpnet til tennene. Da dagen var omme lå 17 døde igjen etter ugjerningene han begikk. Nesten eksakt tre år senere ankommer banden til Charles Manson huset til Roman Polanski og hans gravid kone, skuespilleren Sharon Tate, og dreper fem mennesker på ytterst bestialsk vis. Disse skjebnesvangre datoene rammer på mange måter inn Passover, som også omfatter en tid som inkluderer opptrappingen i Vietnam, Velvet Underground og 13th Floor Elevators sine debutplater (begge utgitt i 1966), noen av de beste fra Stones og nøkkelperioden til The Doors. Alt dette er selvsagt ikke tilfeldig.

For det er i sannhet mørke engler som våker over dette bandet, og selv om de er 40 år gamle er deres tilstedeværelse like aktuell i dag. Bakteppet til Passover er også av den grimme sorten, blant annet dagens krigføring i Irak. Med det knyttes relevante bånd mellom fortidens ugjerninger og dagens lignende mistak. Dette er musikk skapt i et land i krig, fra ”The First Vietnamese War” til den akustiske snutten som dukker opp etter en pause på tampen av platen, med linjer som ’he’s fighting in the Iraqi war, but what for…’

De svarte englenes musikalske rotfeste tilhører Velvet (blant annet bandnavnet) og 13th Floor Elevators (hør ”Manipulation” kontra ”Reverberation”), men jeg vil også trekke tråder til Gun Clubs predikerende gospelpunk, The Jesus & Mary Chains tette lydvegger, Spacemen 3 sine droner og glohet ørkenblues. Da har vi en putrende gryte av seig psych/garasjerock som plateselskapet beskriver som ’Native american drone’n’roll’.

Vokalist Christian Bland synger med behersket, dog bestemt vokal ikke helt ulik Jim Morrisson, gitarene sager konsekvent gjennom marg og bein i tykke, tykke lag, krigstrommene gjaller, orgelet til Jennifer Raines (kreditert med ’drone machine’) er en konstant trussel og groovet er tungt, farlig og sterkt vanedannende. ’Run for the hills, pick up your feet and let’s go…’ er første linje ut på den tunge ”Young Men Dead” og når shoegaze-aktige ”Call To Arms” avrunder med ’the trigger to the finger, the finger to the trigger’ en times tid senere, er det klart at The Black Angels har levert en strålende oppvisning av en harmdirrende og skamløst fengende plate, som knapt har dødpunkter. Det er en stemning av noe som gikk veldig feil som preger Passover; håpet som brast og fremtiden som ble bombet i grus mens kjærlighetsbarna forsvant inn i regnbuen.

The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den tøffeste debuten av året, og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: ’Turn On, Tune In, Drone Out’.

The Black Angels: Directions To See A Ghost (Lights In The Attic, 2008)
The Black Angels fortsetter eksakt der de slapp med debuten. Mistanken om at de faktisk eksisterer i en tidslomme rundt 1969 synes altså ytterligere bekreftet. Vi hører fremdeles ekkoet av The Factory og peyotepreik, deltar på syreprøver og vietnamprotester. All Tomorrow’s Parties og Yesterday is here, man. Fra det tidstypiske coveret til innholdet er dette en ferd inn i det sorgløse 60-tall som kræsjet med realitetene, da den psykedeliske regnbuedansen møtte flimrende paranoia og festen endte i en eneste lang bakrus. Dette er tiden til The Black Angels. På godt og vondt.

For slik høsten 1969 åpnet med Woodstock og endte i kaos på Altamont, kaster The Black Angels også lange, mørke skygger som de ikke alltid søker å finne ut av. Det betyr at bak den hypnotiske grooven og de flerrende gitarene skjuler det seg en tykk tåke som de av og til kan lulle seg inn vel mye inn i. Som på litt for kvarterlange ”Snake In The Grass”, ”Doves” og ”The Return”, der skotupp-slektskapet til Black Rebel Motorcycle Club og Spacemen 3 kommer tydelig frem. Men det er fremdeles ingen som kan skape like suggererende, mørke anthems som The Black Angels. Sjekk ”You On The Run”, nærmest en direkte oppfølger til ”The First Vietnamese War” fra debuten, dans til tribale ”Science Killer” eller bli med inn i bakgatene til San Franciscos ”Mission District” for å bli overbevist.

Selv om 60-tallets mange motbevegelser fremdeles danner både bak- og framteppet til The Black Angels, så er protesten, sinnet og engasjementet kanskje også overførbart til i dag? På ”Never/Ever” synges det i hvert fall om at ’You say the Beatles stopped the war/They might’ve helped to find a cure/But it’s still not over…’ Det er et poeng de nok kunne gjort noe tydeligere, men så er det heller ikke lett å tolke ordene som krabber ut av vokalist Alex Maas.

Directions To See A Ghost får ikke debutens drahjelp og bandet har ikke lenger overraskelsesmomentet på sin side. De blir nå vurdert i lys av tidligere prestasjoner. Som nevnt er det ikke de store endringer som har skjedd i leiren, men lydbildet er tettere og låtene mindre umiddelbare. Sett under ett er nok Directions… like bra som debuten, selv om det er ingen kontante killere som ”Young Men Dead” eller ”Better Off Alone” her. Dette er uansett en überfet reise fra Velvets tidlige performancer, inn i kaleidoskopisk psych-rock, inkludert den elektriske bøttelyden til hjembyens 13 Floor Elevators, tung bluesrock, hint av indisk raga og slørete shoegaze. Slik flyter låtene nå over i hverandre uten de store grenseoppgangene. Dette er ingen plate i kontrastenes navn, men en likelydende strøm av bilder som nå bør være rimelig åpenbare. Det får meg i kritiske stunder til å undres om The Black Angels har veldig mye mer å by på enn akkurat dette. Til vi finner ut av det er det egentlig bare å skru opp og droppe ut nok en gang.

Black Mountain: Black Mountain (Jagjaguwar, 2005)
Let’s smoke some kill, man! Canadiske Black Mountain drar far out på tripper’n med sin selvtitulerte debut. Tyngdepunktet i dette kollektivet (finnes det ikke ordentlige band lenger?) er Stephen McBean, som også driver noe mindre barske Pink Mountaintops. Fint det også, men det er selvsagt svartfjell som er det tøffeste stedet.

Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, ”Modern Music”: ’1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…’ i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. ”Modern Music” renner over i seige bluesriff à la Zeppelin/Sabbath på ”Don’t Run Our Hearts Around” til überfete ”Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.

Amber Webbers flagrende vokal og McBeans raspende bluesrøst gjenskaper noe av feelingen til hine par som Richard og Linda Thompson eller Brian Auger/Julie Driscoll. Rock’n’roll, funk, blues, psykedelia, sørstatsrock; Black Mountain er cosmic american music som føyer seg inn i en lang retroslack tradisjon fra Royal Trux til My Morning Jacket.

På en relativt kort plate som domineres av høylydte rockere, og underlig nok en velfungerende Kraftwerk-aktig sak (motoriske ”No Hits”), er det på balladene de virkelig smelter hjertet fullstendig. ”Set Us Free” og ”Heart Of Snow” drar oss så langt opp i tåkeheimen at du som lytter ikke kan unngå å bli med på svevet.

Black Mountain: In The Future (Jagjaguwar, 2008)
’Set us free…’ sang Black Mountain på sin debutplate i 2005, en grom oppvisning i nedprogga, post-psykedelisk retro-hasjorck som nå etter tre år endelig møter sin arvtager. Og storebror skal det vise seg. In The Future har gått på høypuls i et par måneder nå, og det er fremdeles ikke rust å spore i sylindrene på denne musikalske ekvivalenten til Easy Rider eller Wild Angels. Vancouver-bandet har bare blitt enda coolere siden sist, og klarer utrolig nok å tangere debuten med en plate som seiler rett opp blant årets store favoritter. Den kickstartes med stoner-rock anthemet ”Stormy High”, og derfra bærer det raka vegen inn fremtiden på en hot rod med ”Bright Lights”. Ikke ett øyeblikk ønsker vi å snu oss tilbake. 1969, here we come!

In The Future er tyngre, mer kompakt enn debuten. Ideene er bedre foredlet, momentene tydeligere og låtene vibrerer av energi, vilje og teft. Dette er ikke et band som tar lett på sin musikalske historie, og da snakker vi Historie. Led Zeppelin, Black Sabbath, Pink Floyd, Jefferson Airplane. Ja, de stikker alle på samme spidd og sluker det rått.

”Bright Lights” kunne med sine 16 ambisiøse minutter endt som en stor floskel, en parodi på stormannsgalskapen som tilhørte 70-tallet. Men det er den ikke. Når vi snakker om store spidd; i løpet av det drøye kvarteret fortæres alle de nevnte kildene, der nedtoningen tilhørende Pink Floyd, riffene fra Ozzys rike og det tilbakevende, pumpende Motorpsycho-groovet omsluker oss slik det omsluker hele Black Mountains nyvunne kongerike. Hail to the king! De 16 minuttene skulle vært doblet.

Heldigvis er det mulig å skru rett over til eksakt halvparten så lange ”Tyrants”. Galopperende intro, muligheter for freidig symfonisk overgang, men så; stopp. Alt faller på plass. Pot-gitarer siver inn, før Stephen McBean svever over oss på en sky av Neil Young. On the beach, man. Inn kommer Amber Webber, den nydelige stemmen som gir bandet et snev folkrock av typen Richard & Linda Thompson, litt hippie à la Grace Slick/Paul Kantner. Så vokser ”Tyrants” igjen, den reiser seg sakte og vibrerer mellom å ville klaske til oss og holde oss på den skjøre linjen de to strekker ut. Ok, det er kanskje ikke helt noen ny Crown Of Creation eller I Want To See The Bright Light Tonight, men det er mot noenlunde disse sfærer Black Mountain strekker seg.

Det er et par ess til her som bare må fremheves. 6 minutter lange «Wucan» er en ren killer, med et suggererende orgel-groove som binder hele låten sammen, nydelig call-and-response mellom Webber og McBean, og en truende oppbygning som holder oss på tå hev låten gjennom.

Igjen er det denne balansen mellom sårhet og råskap som Black Mountain her utnytter i større grad enn på debuten. Så er det ”Queens Of Play”. Enkle, repeterende riff. Webbers klare stemme:

‘Blood crawls through the night holes

Blood sprawls across the walls

Blood crawls up and hassles…’

Vi har alle sett morgendagen, sier hun, og konkluderer med at ’demons may be hiding in our shadows’, der det forløsende brekket tjener til at vi lar sorgene hvile mens vi tas med ned i ’total nightmare, darkness…’. Latterlige korte ”Wild Wind” peker nese som en potensiell lighter-hit som slukkes før den kommer ordentlig i gang. ’Set us free…’ sang de på debuten. De gjentar denne gangen, nærmest som en påminnelse: ”Stay Free” heter det nå, med et døsig akustisk komp og en slags undrende skjørhet som Wayne Coyne burde kjenne seg godt igjen i. Helt til slutt forsvinner de inn i mørket med den Twin Peaks-lignende hymnen ”Night Walks”, og stillheten som følger er øredøvende.

In the Future er et perfekt soundtrack for 196.. jeg mener 2008. Black Mountain har funnet koden til tidsmaskinen, de kan ta oss med ’high up on the sun’ og ned igjen hvis de vil, men støvet på klærne deres kommer fra landeveien, ikke outer space. Dere kurs er fastlagt: Jeg husker jeg tilbragte en aften i bandbussen deres, der de pumpet ut Sloche (tror jeg det var) fra 70-tallet. Og det er nettopp der Black Mountain hører hjemme i 2008. I en svart, moderne buss, med gammel progrock på øret, på full fart baklengs inn i fremtiden. Viddere. Viddere!

Comets On Fire: Blue Cathedral (Sub Pop, 2004)
Demon Box

Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står fram som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: ’…fucking riffs from a mighty warrior on acid.’

Comets On Fire starter gjerne sine låter med fullt frontalangrep. Lyden er gjennomgående mudrete og møkkete, der grove gitarer graver frem klassiske riff, mens revnende vokal og et flammende groove valser over oss med stor kraft. Fra bokstaven M kan vi si at tidlig Motorpsycho, Mudhoney og Monster Magnet til sammen stod for noe lignende på 90-tallet. Men Comets On Fire tar den lengre ut, opp og fram. Det er særlig delene som bygger oppunder eller svever rundt kraftpartiene (som ”Whiskey River” og ”The Bee And The Cracking Egg”) som gjør denne platen til mer enn bare en orgie av svett slenghår og retroinspirert rockeøs. Det gir jo en viss indikasjon når et band setter av en person (Noel Harmanson) til å kun styre med Echoplex (ekkomaskinen som ble mye brukt som UFO-effekt i sci-fi filmer) og navngir låter som ”The Antlers Of The Midnight Sun.”

Field Recordings From The Sun (2002) var et ganske så tettpakket vanvidd, hvor de bare så vidt nærmet seg de ytre sfærer som her skaper nødvendig balanse. Instrumentale og neddempede ”Pussy Footin’ The Duke” har et drømmende prog-driv, med orgel og klar gitar som trekker mot ELP og Pink Floyd. Det er også nærliggende å tenke Floyd cirka 1974 på passende titulerte ”Brotherhood Of The Harvest”. På 10 minutter lange ”Blue Tomb” driver de inn mot sørstats-bluesrock, mens de på ”Antlers Of The Midnight Sun” og ”Whiskey River” lar heavy vokal, saksofon og gitarsoloer smelte sammen i en ekstatisk blanding av Stooges og Robert Plant.

Comets On Fire står med føttene godt plantet på gulvet, men svever stadig videre oppover mot nye høyder der de ser rock’n’nroll-kartet uten grenser og rockhistorien i en eneste stor sammenheng.

Crystal Antlers: s/t (2008)

Inferno i flammer

Long Beach-banden Crystal Antlers skal jeg ikke påberope meg å vite så mye om. De er en kvintett, og jeg tror dette er deres debut i et større format. Det er ikke så veldig nøye.

Det viktigste er at innholdet på denne EP’en, som tross alt nærmer seg brukbare halvtimen, er av det helt ypperste merke. Latterlig bra, faktisk. Dette er en nær fullkommen psykedelisk, hårristende, støybuldrende, sjelfull freak-out i California-ånden etter Comets On Fire (RIP) og Wooden Shjips. Originalt? På langt nær. Givende? Herfra til solen! Crystal Antlers vasser i lasergitarer og drukner i orgelsyre, har en tomanns rytmeseksjon som dasker vettet av seg, og i tillegg frontes de av en vokalist med den mest hjerteskjærende og desperate vokalen siden Ethan Miller satte kometer i brann for noen år siden.

Legg merke til hvordan det hele åpner. Her er ingen nøling, rett inn i galskapen fra første sekund, et vanvittig driv kaster oss inn i et kaleidoskopisk inferno som aldri slipper taket. ”Until The Sun Dies” er like deler melodi og kaos, med et islett av progging, og en av de grommeste åpningslåtene jeg har hørt siden gudene vet når.

Resten av innholdet går mer eller mindre i samme leia. En saksofon kaster seg med i slaget hist og her, perkusjonsbruken er eminent, av og til gis det rom for mer patos og antydning til stormannsgalskap gjør det hele egentlig bare mer fristende. Crystal Antlers er nemlig mer enn bare den vanlige tekoppen retrorockere med wah-wahpedaler, regnbueblikk og gryende skjeggvekst.

Dead Meadow: Old Growth (Matador, 2008)

Steinrock i skogen

Dead Meadow har i en årrekke vært eksponenter for en fusjon av 60-talls psykedelia, 70-talls blues/hardrock og 80-talls shoegaze, ispedd en ikke uvesentlig musikkbrukerdose av tjall og syre. En god, gammeldags dop-jam med andre ord. Tre år etter Feathers er de nå endelig klare med Old Growth. Deres fjerde album er innspilt i Los Angeles og i et gårdshus ute på bøgda. Trioen fortsetter kursen de staket ut på forgjengeren, mot en mer tilgjengelig og vellydende form for ny-psykedelia.

Et skikkelig produksjonsteam besørger et ryddig, dynamisk lydbilde. Flytting vestover til Los Angeles har kanskje ytterligere bidratt til å gi bandet en dunst av Paisley Underground og retro-romantisk Topanga-sound, og trioen er mer Byrds og Young enn Black Sabbath og Blue Cheer. Referansene henger i det hele tatt som nedfallsfrukt, men fans av skjeggrockere som Brightblack Morning Light, Black Mountain og MV & EE vil nok fremdeles flire hemningsløst på innpust i pot-trynene sine av en skive som dette.

Old Growth har en overordnet laidback stemning over seg, noen vil nok kalle den daff, med vokalist Jason Simon som tilsynelatende konstant skev, småtrøtt frontfigur. Bandet har en stil som skapt for lange, utsvevende utskeielser, men her komprimeres de potensielle jammene inn i låter på stort sett 3-4 minutter. Det gir om ikke annet en ganske velordnet følelse, på den annen side: Er ikke litt av greia at man skal sitte og rugge i en 8-10 minutter når wahwah-pedalene først begynner å gå seg varme ‘a? Vel, jeg liker det jeg hører, og uten å ha altfor sterke bånd til deres tidligere skiver slipper jeg den store skuffelsen over at de legger mer strukturelle bånd på seg selv.

Åpningen ”Ain’t Got Nothing To Go Wrong” er uansett en killer, platens lengste, og standardsetter med sitt todelte uttrykk: Repeterende, sløye riff og hazy vokal på den ene siden skaper et utsvevende inntrykk, en relativt tight, hardtarbeidende rytmeseksjon strammer det hele til igjen. Det er mye gull her; fra ’låtlån’ i Tony Joe White-stil i pumpende bluesrock (”Between Me And The Ground”) og ”’Till Kingdom Come” med strykerpålegg til et par halvakustiske folk-perler (”Either Way”, ”Down Here”) som tar det hele litt ned igjen og gir rom for å strekke litt på seg. Det betyr ikke at Old Growth er en ren triumfferd. Her er også mer baktunge og søvnige øyeblikk innenfor samme kategori og formelen strekkes i lengste laget over en hel skive. Dette er ikke et mesterstykke av en plate, men furene til Dead Meadow pløyer seg nær mitt musikalske hjerte. Old Growth vokser sakte, men den vokser godt og lenge.

Heavy Hands: Smoke Signals (Language Of Stone, 2008)

Run through the jungle

Kvalitetsetiketten Language Of Stone (ledet av Espers’ Greg Weeks) har med sine åtte første utgivelser markert seg med å stort sett gi ut eksperimentell nyfolk av ymse sort. Med Smoke Signals bryter de denne stigmatiserende rekken. Brooklyn-bandet Heavy Hands graver seg heller ned i mørk stoner/prog, 70-talls tungrock og bluesbasert psykedelia med et hampduftende slør drapert over det hele. På debuten smeltes groovy basslinjer, gnistrende wah-wah fuzz og trippy strobelys sammen i et slags traumefylt mareritt som fra Vietnamkrigens dager. Ikke på noen måte helt ulikt det Black Angels har gitt oss de siste årene. Eller et utall progband fra slutten av 60-tallet til midten av 70-tallet.

Den psykedeliske tilnærmingen til Heavy Hands er gjennomgående tilstede, og kan illustreres med for eksempel den singalesiske masken på omslaget og låttitler som ”From Stonehenge To Saturn”. Men det skramler også av bandet, og de kvier seg ikke for å gå inn i garasjen: To-minutterne ”Black Heart” og ”She Got It” er forankret både i 90-tallets Seattle og 70-tallets Birmingham.

I mer stillestående blir Smoke Signals mer en pastisj over noe som har vært, men det er noen reale hodetripper som virkelig gjør denne skiva. Tribale ”See Saw” er platens beste, med 7 minutter der powertrioens kraft forenes med en groovy dynamikk som både blir slagferdig og dansbar på en gang. En av årets låter. Innledende ”Can’t See Thru” er også en viril faen, som riktignok ligger mer i streit stoner-terreng, men likevel evner å sette oss i rett stemningsleie. Jeg vil dessuten trekke frem ”3 Days Gone”, som åpner som en søvnig drogballade før den virvler ned Mississippi og inn i bluesjungelen på en sky av pot. Ikke ueffent i det hele tatt! På sitt beste har Heavy Hands en uovertruffen coolness, litt som om Creedence covrer Black Sabbath med Hunter S. Thompson som mentor og Hell’s Angels som følge.

Indian Jewelry: Free Gold (We Are Free, 2008)

…there will be blood…

’Indian Jewelry was gone, but now they’re coming back and there’s going to be a bloodbath’ lover, eller truer, utgiveren til denne skiva. Jeg kan ikke se for meg at denne musikken vil starte de store opptøyer, men la gå.

To år etter vellykkede Invasive Exotics er Free Gold nok en intergalaktisk ørkentripp fra dette Houston-bandet. Fra Pompeii til Seventh Heaven, her åpnes det i rikt monn for strobelysende, slørete shoegaze-psykedelia innpakket i tette lag av gitarer og simpel elektronisk støy, endeløse droner og langsom sirkeldans gjennom bare til dels håndfaste melodier. Dette er friformrock fra den femte dimensjon, der det ikke gjøres noen særlige grep for å imøtekomme den delen av publikum som kunne ønsket seg et noe mer tilgjengelig uttrykk enn ved forrige korsvei. Jeg hadde kanskje foretrukket at de hadde løftet litt mer på sløret, slengt fra seg noen monsterriff i ny og ne, men de er selvsagt for sedate til å utføre den slags prøvelser. For den som foretrekker sin psykedelia psykedelisk burde denne timen i hvert fall holde langt ut til neste sfære.

Free Gold er ikke spesielt intrikat, den er lettere, mer luftig, enn forgjengeren, men likevel ganske vrien å få has på slik umiddelbart. En del nonsens er det også her. Jeg vil nevne noe ubrukbare synth-industri som ”Hello Africa”, og litt forutsigbar Suicide-møter-Velvet på ”Bird Is Broke”. Men slik er Indian Jewelry; vekslende mellom briljant kreativitet og ganske irriterende sloppyness. Jeg tror alle kan henge veldig greit med i første halvdel, men etter hvert er det som om platen glipper gradvis mot slutten. Det er faktisk ganske fint, akkurat som den aldri helt starter, lander den heller ikke. Indian Jewelry har med Free Gold skapt en langsomt bevegelig masse som aldri tar av, men som heller ikke skal gjøre det.

Det er riktig så fett å dykke ned i denne sirupsrocken, og det skjer mye, mye rart rundt om i det tette lydbildet som det er mulig å bruke litt tid på. Dessuten dukker det opp noen mer luftige saker her også. Særlig på ”Everyday” lysner det helt, og ut av tåkeheimen stiger en utsøkt psych-ballade i beste vestkysttradisjon. Det er ikke å forakte i det hele tatt, og viser at under den tette pakningen skjuler det seg små popperler, skal vite. Kanskje av glass, men dog. Jeg tror uansett ikke det er spesielt smart å fokusere på enkelte låter her, men heller ta seg tid til å få med seg hele ferden. På med solbrillene, løsne sikkerhetsbeltet.

Midnite Snake: Shaving The Angel (Birdman, 2007)

Uten sikkerhetsbelte

Denne trioen valser rundt i Pittsburghs gater med en blomsterfarget tanks på jakt etter noen gamle Hawkwind og Acid Mothers Temple-skiver de kan destruere. På sin ferd krysser de innom både psykedelia, metall, garasjerock og noe mer ondsinnet doom, presentert her gjennom seks separate spor. Midnite Snake plasseres passende mellom ’Thunder + Lightning and Psychedelic Speed Freaks’, og det signalementet omfatter det meste av deres uttrykk på en grei måte. Vi snakker beinhard stonerrock med riff herfra til Saturn og glorete gitarutskeielser som vekker Jimi Hendrix til live.

Som instrumentalband kan de ikke hvile på vokalprestasjoner, men bare stole på sine respektive redskaper. Det holder i massevis, for de lar seg ikke friste til å bare kjøre rett frem hele veien. Midnite Snake tar seg en del musikalske friheter, legger inn litt hvileskjær der det trengs, evner å ta noen overraskende vendinger og holder på interessen hele platen gjennom. Ti minutter lange ”Sacred Mist” utvikler seg fra en gravende frifolker til et røykfylt stoner-anthem uten å blunke. Noe av den samme teknikken bruker de på kortere ”Bigfoot ’69”, der fuglekvitter og akustisk gitar svis av med kontante metallriff som snart skjener til alle kanter i et halsbrekkende rally. ”In The Grass” innbyr til fire minutter med meditasjon, før de kaster seg i vei med tittelkuttet uten noen som helst med hemninger. Det er likevel 25 minutter lange ”Supermodified” som tar kaka. Med et tempo som Melvins eller Earth vil nikke (langsomt) anerkjennende til øker den langsomt både i kraft og etter hvert tempo, og det siste kvarteret skjener den ut i en powerorgie av svett og hårete feedback-drevet rock’n’roll av den überfete typen.

Akkurat av den typen som preger hele denne platen.

Oakley Hall: Gypsum Strings (Brah, 2006)

Cosmic Americans

Fra Brooklyns milde, solfylte gressenger sprer denne gjengen vibber som tilhører California cirka 1969. På sin andre av årets to fullengdere har de kommet opp med noe som veldig gjerne kan bli en av årets beste sommerplater.

Vi snakker ’cosmic american music’, slik Gram Parsons og Flying Burrito Brothers realiserte sin elektrifiserte countryrock for drøyt 30 år siden. Legg til en dæsj Neil Young, noe Grateful Dead, Byrds i sine glansdager og en skvett Fleetwood Mac, og vi har omringet Oakley Hall ganske nøyaktig. Utkommet plasserer gruppen i relativt samme kategori som for eksempel Black Mountain, Magnolia Electric Co, Brightblack Morning Light og The Fiery Furnaces. Dype røtter, milde furer og åpent landskap – her er Oakley Hall.

Selv om Gypsum Strings vaier mellom jovial country-psykedelia, seig gitarrock, kokain-ballader og løssluppen låvedans, så blir den aldri vinglete i stilen. Den offensive ruggen ”Confidence Man” setter umiddelbart en standard som holder seg platen gjennom; nesten hypnotisk felespill og voldsomme gitarkaskader sendes ned i strykene mellom bejublende vokalrop, avløst av late, tunge ”Having Fun Again” som smøres med tjukke lag av sirup. Resten av platen veksler mellom nettopp elektriske utblåsninger og dorsk blåsnipp, countryrock. Vel, tradisjonelle ”House Carpenter” kunne nesten vært tatt fra et eller annet britisk folk-progband en gang på 70-tallet, spake ”Bury Your Burden” minner meg om Herman Düne, mens ”If I Was In El Dorado” sannelig får meg til å minnes Uncle Tupelo i sin beste depresjonstid.

Alt tankegods til side, Gypsum Strings står uansett fjellstøtt på egne ben. Oakley Hall henfaller aldri til tam hippie-shit eller altfor utsvevende jammer; dette er solid som eik, mildt beroligende som gypsum weed, forfriskende som en morgendukkert i skogstjernet. Patrick Sullivan forlot i sin tid Oneida for å dyrke mer organisk grønt i Oakley Hall, og har funnet en sekstett som trakterer massive gitarer, samt fele, lap steel, banjo og dulcimer. Vokaldelingen med Rachel Cox er meget harmoniskapende, og sjelden har koplingen vestkyst-rock og no depression vært så betagende som akkurat her. For å slutte sirkelen; det er dette cosmic american music dreier seg om.

Så, skjenk den drinken, sett deg i skyggen og la denne dagen bare gå sin gang. Og den neste.

Residual Echoes: s/t (Holy Mountain, 2005)

The man from Utopia

’The cosmos at large

It’s so very big

It’s so far away

The comets… the craters… the vapors

The solar wind

The residual echoes… the residual echoes

The residual echoes from the giant explosion

Where they said it beginned… ’

(Frank Zappa: «The Radio Is Broken»)

Om det er denne sangen, fra The Man From Utopia, Residual Echoes har tatt navnet sitt fra aner jeg virkelig ikke, men mye kan tyde på det. De omgir seg i hvert fall med både gitarlyst, gigantiske eksplosjoner og kosmiske fenomener.

Denne trioen er først og fremst en herre som heter Adam Payne. Han trakterer stort sett det som er av lyder på platen; i første rekke wah-wah gitar og grovkornet bass, samt en dynge med tangentinstrumenter. Payne flyttet visst nylig til Santa Cruz, California der han raskt ble kjent med byens stoltheter Ethan Miller (Comets On Fire) og Ben Chasny (Six Organs Of Admittance, Comets On Fire). Begge band tjener som relativt fornuftige referanser til vårt nye bekjentskap. Residual Echoes er jambasert og psykedelisk støyrock med elementer av både frie former og far out hardrock. Fritt & fett som fanden.

Den selvtitulerte debuten sparker i gang med 13 minutter lange ”Slant”. Umiddelbart slående med lydbildet er inntrykket av at her er det meste ødelagt! Forsterkerne er sprengt, instrumentene er i ferd med å knuses, mikrofonen er allerede tygd i filler (ja, det må sies at vokalen er bandets svakeste ledd, ”Slant”). Midt inne i Armageddon av brukne deler og ødelagt skrap skapes et monster som motorisk maler all motstand vekk. Trioen tråkker Monster Magnet og dess like godt ned i søla og trekker beinrestene nådeløst etter seg. Gitaren skrangler, skjærer ut og feedes, men du verden som dette river. Når så de siste tre minuttene overtas av en hjerteskjærende, skrikende blåser, så skapes en assosiasjonsrekke som strekker seg fra Coltrane/Pharoah/Ayler frem til Morthana. Da er det umulig å ikke strekke armen i været, knytte neven og skrike ut primale gledeshyl. Intenst!

Det bærer i alle retninger på ”Slant”, så det er greit at 12 minutter lange ”Diamond Drops” lar støyen ligge og lure litt i bakgrunnen i form av frittgående elgitarer. I front høres en søkende akustisk gitar med tilhørende vokal fra drømmeland. Hvis ”Slant” kunne minne om tidlig Comets On Fire er #2 mer i tråd med Six Organs Of Admittance. Men også denne utvikler seg mot nærmest druknende hvit støy der den pumpende aggresjonen hele tiden fornemmes og aldri slipper taket.

Det er 25 fantastiske minutter som innleder denne platen, som det tar tid å komme seg opp fra. Det tar også litt tid før platen reiser seg igjen. Vi gis et par korte mellomspill av mer lydlekende art (”Fish Don’t Swim”), en heftig trommeutblåsning à la Dyret i Muppet Show (”This is Not a START”) og ”A START 1 & 2” (den starter som noe punkgreier, har et rotete mellomparti og slutter med litt country-twang, alt i overkant av tre minutter…). På ”A STARDT 3 & 3 ½” er vi tilbake på den gode gamle timinutteren. Her kan tidlig Pink Floyd og Velvet Underground nevnes som kildegrunnlag, og da mener jeg begge to, samtidig – i tillegg til enkelte progpartier og de slemmeste bluesriffene på denne siden av Blues Explosion. Igjen kan man legge merke til den stødige rytmeseksjonen med oppbrettede ermer som pumper ufortrødent til de utagerende gitarinnfallene til Adam Payne. Denne sørger for at bandet aldri faller ut i det totale kaos, gitarutskeielsene holdes hele tiden til en viss grad i tømmene, groovet opprettholdes.

Etter nok en destruktiv og utblåsende session puster både vi og bandet ut med snaue ”Better Substitute For Butter”, som tar oss vennligsinnet med til den andre siden. Med akustisk følge legger vi ’monster bass, fuzz, metallurgy, hollering, broken alto, unseasoned drumming, migraine…’ bak oss og lukker øynene. Germs from space? Indeed.

Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)

Motorisk minimalisme

Wooden Shjips gjorde seg bemerket for et par år siden med et selvtitulert debutalbum som plasserte dem i kategorien hypnotisk og primitiv stonerkraut/psykedelia. Som et blaff fra fortiden rasket California-bandet med seg spor av Velvet, Neu!, Hawkwind, Suicide, Loop og Spacemen 3 på sin vei. De skal altså ikke beskyldes for å være spesielt framtidsorientert. Men deres retro-fetisj er likefullt ganske så i tiden. Band som The Black Angels, Howlin Rain og Crystal Antlers er med på å definere en liten trend der borte i California som er mer Charles Manson enn Brian Wilson.

Dos følger forgjengerens fotspor – med andre ord spor som er tråkket godt ned fra før. Innrøyka potrock for retronisser vil sikkert noen hevde (uten at de akkurat tar feil), mens de av oss som har hjertet veldig nær bandene nevnt over vil rugge anerkjennende til kvartettens hypnoser. Disse strekkes lengst i omfattende ”Down By The Sea” og ”Fallin’” – begge over 10 minutter lange, og begge med motorisk disiplin og minimalistisk tilnærming som enten vil få lytteren til å umiddelbart kjede seg eller bli sugd inn i dette kosmos. Sistnevnte blir i overkant langtekkelig for meg, med en synth liggende over det repeterende riffet, sammen med Ripley Johnsons reverb-røst et sted mellom Suicides Alan Vega, Jim Morrison og Bryan Ferry, blir det litt Stereolab møter Silver Apples. ”Down By The Sea” er mer vellykket, om ikke i variasjon. Med sitt mørke sug og gnistrende gitarer skaper Wooden Shjips farlig forlokkende toner, like mye for kollektiv begeistring som for lotusstillingen. ”For So Long” (som ikke er lengre enn en vanlig radiohit) ligger i samme gate, og stilen fungerer vel så greit i kortformat. ”For So Long” definerer bandets formel på fire minutter, og er den mest naturlige inngangsporten til denne platen. Tommelen opp for Dos, og hvis Wooden Shjips har noe mer å spille på kan de gjerne legge det fram når de skriver tres.

Arbouretum: Rites Of Uncovering (Thrill Jockey, 2007)
Arbouretum er Walker David Teret og David Heumann fra Baltimore, sistnevnte har tidligere spilt i rufsebandet The Anomoanon samme med blant andre Paul Oldham. Anomoanons mixed blend av sørstat og vestkyst, bonderock og hippiejammer har resultert i en rekke hørbare plater, som er en ganske så naturlig sammenligning med herværende orkester. Paul Oldham har også med tiden opparbeidet seg en bra kundeliste til sitt Rove Studios i Kentucky, hvor deler av Rites Of Uncovering er spilt inn. John McEntire har hatt hovedansvaret for mikseprosessen. Legg til at de to herrene har med seg folk fra blant annet Lungfish og Love Life, så burde det være klart at alle målemerker peker mot en plate i den positive enden av kritikerskalaen.

Det er da også ganske tøft det Arbouretum presenterer på sin andre plate. De trekker med seg en ganske seig, innrøyka ballast fra 70-tallet, med vekt på hardrock, prog og folkrock. Alt fra Black Sabbath/Led Zeppelins roligere partier til Grateful Deads psykedeliske blomstringsperiode kan forestilles som et fundament i musikken, utbygget med Neil Young & Crazy Horse sin gitardominans, toppet med litt klagesang i landeveien til Jason Molina eller Will Oldham (så, da ble broder’n nevnt også). Det hele sydd sammen til en sløy helhet av et band som gir låtene rom for å utvikle seg i alle retninger uten at de forhaster seg i prosessen.

Det er særlig et par ganske utsvevende stonerblues-låter som markerer seg på en plate der formen får lov til å gå foran fasongen. Utemmede ”The Rise” gir oss 11 minutter med gromlyd. Fra den innledende call-and-response sangen sklir den ganske raskt over i en groovy og svett gitarjam som både Zappa og Hendrix nok nikker anerkjennende til fra oven. Halvveis i låten kommer koret tilbake og skaper et lite pusterom, før det for alvor braker løs de siste minuttene. Det andre monsteret som drar seg opp mot 10 minutter er ”Pale Rider Blues”, som følger i stort sett samme spor, med vekslinger mellom rolige vokalpartier og ganske omfattende gitararbeid, men melodilinjene er klarere og denne bluesen står igjen som hakket mer målrettet og vellykket.

Det øvrige låtmaterialet sentreres rundt terrenget som er beskrevet ovenfor, dog i noe mindre utflytende grad enn de to nevnte spor. Eneste gitarsolo-frie sone er avsluttende ”Two Moons”, så fans av bongbasert gitarhygge vil nok bli tilfredsstilt av det som serveres her. Men over en hel plate savner i hvert fall jeg noen grep som går utenpå den formen som etableres og egentlig fullendes med den fokuserte åpningslåta ”Signposts And Instruments”.

Bjørn Hammershaug

Reklamer

10 Samlere Verden Rundt

Australia: Inner City Sound: Australian Punk & Post-Punk (2006)
Our band could (almost) be your life, mate
Denne samleren er titulert og formet etter Clinton Walkers sentrale bok som ble utgitt for første gang tidlig på 80-tallet. Som boken gir platen et grundig inntrykk av hva som rørte seg i australsk undergrunn fra 1976 og i noen hektiske år fremover. Det er i sammenheng med nyutgivelsen av boken at denne doble platen lanseres som velegnet lydspor til lesingen, produsert av nevnte Walker.

Med 47 spor over cirka 2 1/2 time og omtrent like mange artister, sier det seg selv at kvaliteten er ymse, og Inner City Sound er vel så interessant som dokumentasjon som for sitt musikalske innhold. Dette er da heller ingen ‘best of’, og platen inneholder blant annet opptak som ikke tidligere er utgitt av band jeg tror man må være mer enn normalt opplyst om for å ha kjennskap til. Desto morsommere for oss oppdagerlystne altså!

Det er likevel ingen følelse av fyllvare som preger Inner City Sound. Der et par ting som ble tydelig ganske raskt for meg i hvert fall: Australske ungdommer skilte seg ikke så veldig fra sine amerikanske og britiske mates i sin samtid. To riff og snerrende vokal er nå engang et universelt språk fremført av angstfylt og rastløs ungdom i storbyens skitne bakgater. Det må også sies at det helt klart var et meget vitalt miljø i de største australske byene, et miljø som i stor grad har blitt oversett og glemt både i vesten og her i landet. Det er også klart at i stimen av kjellerband er det noen gullkorn, og det er ikke uventet navn de fleste bør kjenne til fra før: Go-Betweens, Boys Next Door/The Birthday Party, Saints, Triffids, New Christs, Laughing Clowns, Hunters & Collectors utgjør de mest kjente, og også de beste delene av Australias musikkhistorie fra denne tiden.

Fra DIY-tregrepspunken som innleder CD1 følger vi en naturlig og kjent utvikling mot post-punk, synth/electropunk, new wave, pop-punk, kupunk og enda mer eksperimentelle toner tidlig på disc 2, som dermed er den beste delen i mine øyne. Dette bidrar til å skape et inntrykk av at det australske musikkmiljøet på ingen måte lå tilbake for de mer kjente amerikanske/britiske navnene i samme periode. Et fellestrekk er de mange desillusjonert lydende mørkemenn, der høydepunktene er å finne i Laughing Clowns groovy new wave/avantjazz (”Ghost Beat”), Scientists cowboypunk à la Gun Club i ”Happy Hour”, og selvsagt Birthday Partys klassiske ”Release The Bats” for å nevne et par.

Det er ikke noe stort poeng å ramse opp alle låtene/bandene, og jeg vil heller la det bli opp til lytterne å oppdage sine egne favoritter. Ved siden av de som allerede er nevnt vil jeg likevel trekke frem et par godbiter. *** *** (dette er et bandnavn) stråler med sin frenetiske Minutemen-aktige ”Study For Falling Apart”, mens Triffids’ ”Family Name” fra 1983 er en strålende låt mer i retning av Talking Heads. Sekret Sekret fra 1984 ville med et annet statsborgerskap sikkert glidd rett inn i Paisley underground-stilen, hvis ”Girl With A White Stick” er representativ for deres uttrykk.

Det er litt merkelig at platen går utenfor sitt ’mandat’, Go-Betweens er representert med et kutt fra 2005, men den nydelige låten får vel lov til å representere nåtiden. Mange av bandene/artistene som her kan oppleves i sin spede begynnelse har senere blitt langt bedre kjent, som Nick Cave, Ed Kuepper og nevnte Go-Betweens, men de fleste vendte tilbake til de obskure platesamlingers jaktmarker etter knappe 15 minutters berømmelse.

Med i platen følger et oppdatert nytrykk av familietreet som ble tegnet i 1980, og som i form er identisk med det arbeidet Willy B. har foretatt i Norge. Her kan vi følge sentrale personer som Ed Kuepper fra Kid Galahad & The Eternals (1973), via Saints og til Laughing Clowns ti år senere, gå i fotsporene til ringrever som Nick Cave og Kim Salomon og notere det tette nettverket mellom mange av disse gruppene. Det er vel heller ikke så rart, for en påfallende stor andel av alle de involverte er fra enten Melbourne eller Sydney.

Inner City Sound er pent satt sammen og bærer preg av skikkelig arbeid. Det er ingen komplett oversikt, og bør snarere spore til interesse. Fra de jeg husker i farten og som var blant mine personlige favoritter så kan det nevnes at Radio Birdman, Lime Spiders, Crime And The City Solution, Celibate Rifles og Beasts Of Bourbon alle glimrer med sitt fravær av en eller annen grunn. Disse bør sjekkes ut uansett, og inntil da er det nå mulig for de fleste å øke kunnskapene om aussierock.

Canada: Innocence And Despair: The Langley Schools Music Project (2002)
The Langley Schools Music Project startet i utgangspunktet som et ganske enkelt musikkprosjekt ved et lite landsens kanadisk skoledistrikt på midten av 70-tallet. Pådriver var den unge og nyutdannede musikklæreren Hans Fenger. I Langley ble han kjent med en progressiv rektor som digget Miles og Coltrane, og som ga Fenger tommelen opp for et større prosjekt i distriktet. Fenger sier i ettertid at han hadde liten kunnskap om hvordan han skulle lære barna musikk, men fant raskt ut at barnas kritiske sans og musikalske smak gjorde jobben lettere for ham. Fenger: ’Whether the results were good, bad, in tune or out was no big deal – they had élan.’ Hans inspirasjonskilder var blant andre Sun Ra, Brian Wilson og Phil Spector, og ganske snart ble han også kjent med arbeidet til den tyske musikkpedagogen Carl Orff. Drevet frem av inspirerte barn og en vag ide begynte det å rulle på seg, og ganske snart kom vennen Greg Finseth inn i bildet. I 1976 gjorde disse to gymsalopptak på en tospors Revox, og resultatet ble presset på vinyl til glede for elevene og deres familier. I 1977 ble prosjektet gjentatt med elever fra andre skoler i nærheten, igjen med barn i alderen 9-12 år. Det er fra disse opptakene vi utenfor den nære kretsen nå har muligheten til å være med tilbake på en nostalgisk og vakker ferd.

Det er vanskelig å måle dette spesielle albumet ut fra vanlige kriterier, men det mest slående med The Langley Schools Music Project er gleden som disse barna sprer, seriøse til sitt arbeid som skolebarn flest, og med en naturlig barnslighet som ingen voksne er i stand til å kopiere. Det gjør at opptakene aldri blir latterlige, snarere er det en varm og ekte stemning i dette som ligger lysår unna dagens kvalme designerbarnestjerner. ”Good Vibrations” er en nøkkellåt i så måte, for man får virkelig gode vibber av dette her, enten det er Bay City Rollers (”Saturday Night”), Fleetwood Mac (”Rhiannon”) eller Wings (”Band On The Run”) som blir behandlet av barnestemmer. Det at opptakene aldri var tiltenkt et større publikum gjør selvsagt troverdigheten desto større. Selv om albumet har en kollektiv styrke, er det likefullt prestasjoner her som hever seg over de andre. Av de tre solistene er det verd å lytte ekstra til 9 år(!) unge Sheila Behman som gjør en utrolig tårevåt prestasjon av Eagles’ ”Desperado”. Det er nesten så man må være tilbøyelig til å være enig med Fengers ord: ’I always felt ”Desperado” was better than versions by the Eagles and Linda Ronstadt.’ Joy Jackson beveger også noen av de samme hjertestrengene med sin tolkning av ”The Long And Winding Road”, mens solist Tina van de Weteringe Buys synger på det mest overraskende låtvalget, ”Calling Occupants Of Interplanetary Craft” av det obskure prog-bandet Klaatu (riktignok hadde låten blitt spilt inn av The Carpenters tidligere, men dog). Nevnes bør også David Bowies ”Space Oddity”, med en meget særegen gitarsolo – hør selv.

Fenger gjør et poeng av at barn sjelden foretrekker ’søt barnemusikk’, men at de heller ’cherished songs that evoked loneliness and sadness’, som gjerne gjenspeiler barns liv på en mer sannferdig måte. Det gjør The Langley Schools Music Project befriende fritt for tradisjonelle barnesanger eller direkte gla’låter, selv om allsangfaktoren hele tiden er tilstede, noe som i ettertid forsterker den uskyldsrene melankolien. Platen er en ypperlig mulighet til å høre unike versjoner av ”Sweet Caroline” (Neil Diamond), Michael Murphys ”Wildfire” og ”To Know Him Is To Love Him” (Phil Spector) som virkelig har et bittersøtt preg over seg. Brian Wilson og Spector må ha vært sentrale i denne prosessen, og Wilsons signatur finnes på hele seks av låtene.

Selvfølgelig kan de skranglete rytmeinstrumentene og det altoppslukende og intensive koret bli noe voldsomt over lengre tid, så det er en ide å trekke frem og lytte til enkeltlåter etter behov. The Langley Schools Music Project er et meget vakkert gjenhør med fortiden, og selveste John Zorn har uttalt seg om den på følgende måte: ’This is beauty. This is the truth. This is music that touches the heart in a way no other music ever has or ever could’. Disse store ordene får stå som en passende, om enn noe pompøs beskrivelse på denne særegne utgivelsen.

Danmark: Pioneers – The Beginning Of Danish Electronic Music (2009)
Har du ikke noe særlig kunnskap om tidlig dansk elektronisk musikk, sier du? Da er vi i samme båt. Denne samlingen gir et godt innblikk i en, sikkert for mange, ukjent scene og historie. Og den gis vi gjennom en meget flott sammensatt dobbel utgivelse, med et tykt innleggshefte som gir god bakgrunnsinformasjon.

’Man kan ikke påstå at Danmark på nogen måde var førende i udviklingen av den elektroniske musikk – tværtimod var det relativt sent og til dels modstræbende, at vi kom med’ står det å lese i et avsnitt om hvordan danske pionerer møtte motstand fra det etablerte musikalske miljøet. Et elektronisk musikkstudium ble ikke etablert før i 1967, og det første offentlige og fullt utstyrte studium var ikke på plass før i 1987 (DIEM i Århus).

Det tegnes dermed et bilde av at de første pionerene i Danmark, på slutten av 50-tallet, var henvist til selv å anskaffe eget utstyr – som var meget kostbart, komme seg inn i Danmarks Radio på et vis eller dra utenlands. De første som begynte å eksperimentere med elektronisk musikk i Danmark – og jeg forholder meg til fakta på denne utgivelsen – var komponistutdannede Else Marie Pade og Jørgen Plaetner. De er representert med fire stykker her. Bent Lorentzen startet et teorikurs for elektronisk komposisjon på Ingeniørhøjskolen i Århus – som virker å være et sentrum for elektronisk musikk i Danmark – der blant andre Gunnar Møller Pedersen og Fuzzy deltok. De tre utgjør brorparten av stykkene som er tatt med her, og da er det bare plass til ett verk av de to Svend’er: Nielsen og Christiansen. Det virker altså ikke å være et altfor uhåndterlig krets, på en plate som favner over 18 år, fra 1960-1978, og som inkluderer en rekke uttrykksformer (ambient, droner, improvisert støy, klipp & lim, moderne komposisjon og konkret musikk for å nevne noe).

I platens nevnte omfattende innleggsbok er det også en grundig innføring i bakgrunnen for fremveksten av den elektroniske musikken av Finn Egeland Hansen, som knytter bånd mellom den elektroniske musikken og kunstmusikken (futuristene og wienerskolen), en historisk linje som kanskje kan diskuteres. Han gir også en god oversikt over apparatene pionerene hadde å bale med og her er også intervjuer med alle de nålevende involverte og deres verker. Denne kontekstualiseringen gir platen økt nytteverdi, og muliggjør en forståelse av prosessene bak det enkelte verk skapt av primitive redskaper og med en langt større tålmodighet enn dagens musikere og deres datamaskiner.

Ta for eksempel Jørgen Plaetners klangrike ”Continuo” (1960), laget ved hjelp av tonegeneratorer og båndklipping, som ikke står tilbake for ting Deathprod kunne funnet på å skru sammen nå 40 år senere. Hans ”Beta” (1962 – 63) lar dronene hvile og Plaetner hengir seg mer til rytme og motorikk her. Ganske spaca som sådan, og ”Beta” er blant de tidligste eksemplene på noise som i hvert fall jeg har hørt. Fra samme periode finner vi Else Marie Pades (det måtte da være et ensomt sted for en kvinne på den tiden?) som bearbeider klanger fra båndmaskiner på ”Etude I” (1961), dandert som en lydstafett inspirert av Gertrude Steins replikk ’En rose er en rose er en rose’, her omgjort til ’en lyd, der griber en lyd, der griber en lyd…’

Jeg trekker frem ett stykke til: Bent Lorentzens ”På Oppdagelsesfærd i Pianoets Indre og Ydre Verden” tar utgangspunkt i det konkrete instrument, pianoet, går på oppdagelsesferd i det og bearbeider lydene han finner til det ugjenkjennelige i etterkant. ’Man skal slappe fuldstændig af, når man hører det stykke. Det er ikke meningen, at man skal blive sur og gal’ sier komponisten selv, om stykket som visstnok ble møtt med nettopp sure miner da det ble fremført første gang i 1968. Det var den gang elektronisk musikk vakte sterke reaksjoner i sin samtid.

Dette er et forbilledlig arbeid og en fin presentasjon av en genres mest spennende fase: pionertiden. Jeg glemmer snart at det er historisk materiale jeg lytter til, og lar meg heller suge inn i musikken. Jeg undres på om elektronisk musikk – dansk eller ikke – noensinne var mer spennende enn i nettopp disse årene. Det er et spørsmål som taler til denne samlings store fordel. Svarene er – om ikke opplagte – meget interessante.

Diverse: More Great Moments Of Vinyl History (2004)
I 1987 satte BBCs DJ Andy Kershaw sammen en plate han kalte Great Moments Of Vinyl History. Det var et dykk ned i en eklektisk platesamling som ble meget godt mottatt og raskt utsolgt. Billy Bragg, Orchestra Baobab og Dwight Yoakam var bare noen av artistene han stilte ved siden av hverandre den gangen.

17 år senere har Kershaw på nytt børstet støv av sin sikkert enorme platesamling, og funnet frem 20 artister der tid og sted er underordnet, men som alle deler en folkbasert tilnærming til musikken. Det være seg om røttene ligger i Mali, Hull, Tennessee eller Jamaica. Andy Kershaw viser igjen hvordan musikk ikke har noen grenser, men tilhørighet, og hvordan artister som på papiret ikke har noe til felles blir som gamle bekjente når de plasseres sammen. Det er mye genre-hopping her, men det knyttes flere bånd enn det skaper brudd. Og platen er en glitrende måte å lufte sine musikalske sanser på. For ordens skyld ser jeg på samlingen med utgangspunkt i tre hovedområder; Afrika, England og USA.

Afrika er et glemt kontinent, både politisk og musikalsk, men noe av dets mangfoldige kultur får sin rettmessig store plass her. Mest kjent er nok Malis bluesgitarist Ali Farka Toure. «Patience» synges av Hayra Arby, ’the best singer in Timbuktu’ ifølge Toure, og ikke tidligere innspilt inntil 1988, da Kershaw på musikk-safari i regionen fanget dette magiske øyeblikket med enkelt opptaksutstyr.

Youcef Boukella spiller til daglig bass i fransk-afrikanske Orchestre National De Barbes, men han er også soloartist. Hans algeriske bakgrunn og rai-stilen kan høres på ”Salam”.
Ellers strekkes bånd fra den afrikanske frigjøringen på 60-tallet (Dorothy Masukas Ghana) frem til moderne rap fra Mali (Magic Black Mens Can 2002), fra Sør-Afrikas kamp mot Apartheid (MK Platoons Apartheid Dead) og til dagens Sør-Afrika ved Maskanda-gitaristen Shiyani Ngcobo.

Vi vender til England og to legender: John Martyn med en i denne sammenheng passende crossover-versjon av reggae-bandet Slickers (”Johnny Too Bad”, fra Grace And Danger, 1980). Joe Strummer kan høres pre-Clash og i velkjent stil med sitt første band The 101ers og låten ”Motor Boys Motor”, fra hans første studiobesøk i 1975. (Kuriositet: Vic Maile produserte låten, senere produsent for Bill Carter og Screaming Blue Messiahs, hvis første band også het Motor Boys Motor.) Forfatter, BBC-programleder og Barnsley Football Club’s poet-in-residence Ian McMillan startet på Kershaws oppfordring et samarbeid med det britisk/indiske-folkbandet The Angel Brothers & Satnam Singh, her med en underholdende historie om det å kjøpe Captain Beefheart-skiver hjemme i Barnsley på 70-tallet! Keltisk folk kommer sterkere inn med Jim Eldons sure Thatcher-versjon av Springsteens ”Dancing In The Dark”, og er det noen som husker ”You’ll Always Find Me In The Kitchen At Parties”? Her hentes det frem en annen Jona Lewie-original; ”I’ll Get By In Pittsburgh”.

Platens tredje geografiske hovedområde er USA, og særlig genrene country & soul. Også her er bredden stor, fra texaneren Dale Watsons tolkning av Merle Haggard-klassikeren ”Mama Tried”, til Nashville og standard-duoen Carl And Pearl Butlers honky tonk ”Sundown In Nashville” og Joe Tex’ southern soul ”Buying A Book”.

Av de mer ukjente kan det være verd å få med seg soulartisten Stanley Winstons ”No More Ghettos In America” (han er beskrevet slik: ’Absolutely nothing is known about Stanley Winston, even in the obsessive circles of soul music collectors…’) og countryartisten Dan Pickett som var i studio kun én gang. Det skjedde i 1949. Om låten ”99 1/2 Won’t Do” heter det: ’… a gospel standard, transformed by Pickett into what may be the first recorded rap…’

Det er heller ikke bare musikalske rariteter som er plukket frem. New Havens Miracle Legion er vel platens mest ordinære band, men ”The Backyard” er både en fin poplåt og en liten påminnelse om hvordan US-indiepop hørtes ut på midten av 80-tallet.

Platen er flott illustrert av tegneren Glen Baxter, det er en ryddig presentasjon med anekdoter om hver artist ved Kershaw selv og liner notes av John Henry Bisbrowne (som driver en platesjappe i Burton-On-Trent). More Great Moments Of Vinyl History favner bredt, og bør være kjærkommen ikke bare til de som liker å høre Kershaw på BBC (eller P2s Wasabi), men til alle som er opptatt av musikk generelt. Den oppfyller dessuten samleplatens to store krav ved å fungere utmerket på egen hånd, og samtidig friste til mange ytterligere bekjentskaper.

Selv om ikke alle låtene isolert sett er prima, så er More Great Moments Of Vinyl History helsekost for alle som har trenger fornyet musikalsk appetitt.

Diverse: The Tone Of The Universe (=The Tone Of The Earth) (2005)
PseudoArcana er plateselskapet til Antony Milton, som holder til i Wellington, New Zealand. Han gir ut CD’er og CD-R med artister som seg selv, The Skaters, Richard Wright, Keijo og The Moglass. Stilmessig strekker det seg fra ambient/drone, elektronika, psykedelisk folk og mot mer støyende saker – og litt videre. Med andre ord finnes det ingen særlig musikalske grenser for Milton, ei heller geografiske. Et dykk ned i hans selskap betyr at man kan stifte bekjentskap med artister fra bl.a. New Zealand, Ukraina, Finland, Italia og USA. Med samleren The Tone Of The Universe (=The Tone Of The Earth) drar vi like gjerne langt ut i verdensrommet. Vi er på vei til en fjern galakse som heter Perseus.

Perseus resonerer, ifølge astronomene (ifølge PseudoArcana that is), ’in a steady b flat drone…’ Siden disse tonene ikke kan oppfattes av mennesket, ikke bare er de langt unna, de svinger sånn cirka 50 oktaver under det øret kan fange opp, tenkte Antony Milton at det var på sin plass å lage en hyllestplate til dette musikalske og kosmiske underverk her på jorden! Resultatet har blitt en variert og vakker plate med mye hengende toner og underlige lyder.

Siden jeg er tonedøv har jeg egentlig ingen anelse om alle artistene har lagt seg på en b flat, men en del titler indikerer det. Selv om platene fungerer godt i sin helhet, med myke overganger i det som er en relativt sammenhengende romreise, så er det like viktig at vi presenteres for en rekke artister som stort sett holder seg skjult for allmenheten. Selv om mer oppegående personer enn meg sikkert vil kjenne godt til alle som er representert, våger jeg likevel påstanden om at de fleste av oss her vil skaffe seg nye vennskap. Av de mest etablerte navnene finner vi Blithe Sons, Vibracathedral Orchestra, My Cat Is An Alien og Birchville Cat Motel. Av de for meg ukjente satte jeg umiddelbart pris på finske Kejio og Ukrainske Moglass. La oss se litt mer systematisk på de to platene, som er delt i en hvit og en svart disc.

Den hvite platen innledes av Blithe Sons, duoen bestående av Glenn Donaldson og Loren Chasse, som på mange måter definerer San Franciscos vel ansette kollektiv/label Jewelled Antler. Deres ”Map Of Dusk” er en drømmende og abstrakt kosmisk reise, som å sveve alene ut i det store intet. Blithe Sons etterfølges av den meget produktive lydskulptøren Peter Wright (fra Christchurch, New Zealand). Wright var for øvrig delaktig i dannelsen av selskapet kRkRkRk, som har en spennende katalog bak seg. Hans bidrag heter Haboob, og den forsiktige akustiske gitaren som beveger seg langs bølgende klangvegger bidrar til å holde oss i kosmos noen minutter til.

Jeg nevnte finske Kejio, og Stellar Wind er et nydelig kutt av finnen; et hypnotisk bearbeidet hagelandskap vevet sammen med stemmen til Rumlingane. Mer galaksedroner skal det bli. Eugene Carhesio/Leighton Craig, Anla Courtis (hennes bidrag er for øvrig slitsomt statisk), Hands of Satisfaction og A.M/Uton (Uton er nok et finsk band) holder seg alle til en eller annen form for drone/ambient og underbygger platens kosmiske utgangspunkt. CJA skiller seg noe ut fra dette med sin Misty, som i hovedsak er noen enslige bluesaktige gitarriff som høres ut til å være spilt inn i et kjølelager. Kreditt dessuten til Vibracathedral Orchestras raga-lignende 3 Bb Moods – det var godt med litt rytmer igjen!

Den svarte CDen skiller seg ut fra den hvite i form av større musikalsk spenn. Moglass er noe så sjeldent som et band fra Ukraina (sjeldent, tja, si det, kanskje landet gjemmer en supervital undergrunn?). De har også en del utgivelser bak seg som virker mer enn gjennomsnittlig spennende, og befinner seg i landskapet droner/eksperimentell friform. De er dessuten aktuelle med en plate i samarbeid med Tom Carter (Charalambides) som selvsagt bør sjekkes ut. ”05:05” er en mystisk og forlokkende blanding av maskinelle lyder, diffus støy, og uklare gitarlinjer. Vanskelig å gripe tak i, men likevel med en merkelig sterk tiltrekningskraft.

Neil Campbell (frontfigur i nevnte Vibracathedral Orchestra) hengir seg tydeligvis til mer eksperimentell cut-up elektronikk når han figurerer under eget navn. ”Bbreeze” har mer Oval enn VCO over seg, preget av varme, organiske uklarheter. Birchville Cat Motel drar på sin ”I Am But Dust” mer i retning Mogwai/Flying Saucer Attack, der de lar mektige lag av gitarfuzz omsluke sitt bidrag, og står igjen som platens mest konvensjonelt støyende låt. Fra det ene til det andre, med The Skaters bærer det rett til skogs. Platens skumleste, og kanskje aller beste. Her kommer vokalen frem for en sjelden gang, riktignok i form av ordløs kauking. Dette høres ut som et eldgammelt indiansk stammerituale, med handlinger av en form man helst ikke vil vite om finner sted. Det er dermed nesten betryggende å bli med Seht ut i rommet igjen. ”Antarctica Download” har ingen kanter, ingen form, bare materie, og legger seg som et mykt teppe over ørene. Of og 1/3 Octave Band befinner seg i en mer lydmalende og forstyrrende stil, sistnevnte med noe riktig så vond metallisk gnissen. Ikke helt ulikt Nether Dawn (et av Antony Miltons utallige prosjekter) som også høres ut til å forske på spenningen mellom ambient og støy. Avslutningsvis, den minimalistiske italienske brødreduoen My Cat Is An Alien, med passende titulerte ”Hear The Voice Of The Cosmos”. Fra menneskelig hvit støy slippes vi løs langt, langt der ut blant svarte hull og ukjente galakser.

New Zealand: Need For a Crossing – A New New Zealand Vol. 1 (2007)
Når Table Of The Elements spanderer på seg en utgivelse, så skjer det nesten uten unntak på forbilledlig vis. Need For A Crossing – A New New Zealand er ikke noe unntak, her er det høy klasse over både utformingen og det meste av innholdet.

Med denne platen følger en 24-siders bok med smakfulle svart/hvite bilder fra øyas gamle dager, med fokus på øde veistrekninger som snor seg gjennom trøtte byer og rundt skogkledde åser og høye fjell. Det minner egentlig litt om Norge, og parallellene kan også overføres til musikken. Det er i ’utkantland’ som her hjemme, i Finland og nettopp New Zealand vi finner noe av de mest spennende bandene innen såkalt eksperimentell rock for tiden.

Sentrale navn er Antony Milton, Peter Wright, Stefan Neville, Campbell Kneale, Leighton Craig og Greg Malcolm. Tilsammen danner de sentrum i New Zealands ’nybølge’, men uttrykksmessig spriker de i flere retninger. De utgjør ingen samlet front som står klar til å overta verden, og platen gir oss mer en god oversikt over det som rører seg, enn å by på de helt store overraskelsene og de vanvittige musikalske høydepunktene. Men samlet sett avdekkes en interessant scene.

Wellingtons Birchville Cat Motel (Campbell Kneale) er et nærmest etablert navn i disse kretser. Under dette navnet har Kneale samarbeidet med blant andre Lee Ranaldo og (selvsagt) nesten-navnebror Neil Campbell (Vibracatherdral Orchestra). Han har også gjestet Norge ved flere anledninger, både som Birchville og som dronemetal-prosjektet Black Boned Angel. Overveldende ”Skies Crimson Tears” fører oss inn i platen med militante gitarvegger som viser at Kneale også kan være både hard og kontant som Birchville Cat Motel, og låten står igjen her som platens virkelige killer.

Campbell Kneale driver plateetiketten Celebrate Psi Phenomenon, som gir ut mye av landets avantrock-artister – og også utenlandske ting. Labelen kjennes ved sine enhetlig utformede plateomslag, og har blant andre Kemialliset Ystävät, Seht og Greg Malcolm i katalogen.

Sistnevnte gitar-elegant er representert med to spor her, begge preget av sin særegne signatur bestående av droner, Fahey’sk gitarstil og slagverk – alt framført samtidig av den firearmede mannen. Greg Malcolm har også spilt flere ganger i Norge, og anbefales på det varmeste som liveartist.

Blowfly Saint er for meg et nytt bekjentskap. Musikalsk snakker vi her om lyd-draperinger og atonale gitarklanger i rusten, minimalistisk disharmoni. Bak navnet står Stefan Neville og Leighton Craig. Begge er dypt involvert i mange ulike prosjekter down under. Neville driver blant annet Pumice, som er representert med to spor. Disse skiller seg litt ut da de er en smule mer melodisk fundert enn det meste annet her. ”Bold/Old” går i en slags blanding av singer/songwriter og hjemmestøy – litt Richard Youngs møter David Grubbs kanskje, mens ”Stars” virker å være spilt inn en kjeller og fremført i en kirke; en dose katedralsk lofi-noise med andre ord. Den Sebadoh-beslektede stilen føres videre med GFrenzy, nok en ukjent person og han etterlater ikke noe særlig dypt inntrykk med sine tilmålte 1:37.

Det siste kvarteret flyter langsomt opp i de høye luftlag med Leighton Craig, Antony Milton og Peter Wrights langstrakte casio/gitardroner. Milton står eksempelvis bak band som Claypipe og Swagger Jack, og ikke minst bestyrer han den kjekke etiketten PseudoArcana.

Denne samleren kan inspirere til dypere graving i New Zealands mange egenartede musifanter. Ikke alt er like velformulert, ei heller på denne samleren. Men som informativt prosjekt og den forbilledlige måten det er utført på gjør at jeg vil gi mine anbefalinger.

Norge: Compendium Records: Norway’s First Progressive Record Store And Label 1974 – 1977 (2010)
Plastic Strip fortsetter sitt utrettelige arbeid med å plukke fram obskuriteter fra norsk musikks glemte skattekott. Denne er plukket fra Compendium Records i årene 1974-77.

Det var ikke bare i punken at DIY-tanken stod sterkt, slik enkelte ynder å tro, idealister fantes også blant de som hadde tilhørighet i såkalt ’avansert’ musikk. Eksemplifisert her. Bakgrunnen for Compendium var tre karer i Oslo (Frode Holm, Gunnar Skogen, Jomar Johansen) med sans for progressiv musikk. I deres ’programerklæring’, gjengitt i omslaget, står det blant annet at hensikten med Compendium er ’å gi utgi musikk som er av høy kvalitet og som springer ut ifra en ekte musikalsk innlevelse og ikke ut ifra ønsket om rask fortjeneste’ og ’å gi progressiv og avansert musikk en mulighet for å utvikle seg gjennom produksjon av plater’. Troikaen hadde dessuten et ønske om å spre norsk musikk ut i verden, gi artistene større økonomisk andel av platesalg og skyte eventuelt overskudd tilbake til artister og arrangører. Disse noble tanker var ikke overraskende lite forenlige med økonomiske realiteter, og Compendium fikk ingen lang levetid i norsk platebransje. Katalogen var heller ikke så fet, 10 utgivelser ga de ut, men kvaliteten er desto mer imponerende.

Lars Mørch Finborud i Plastic Strip arbeider ved Henie Onstad Kunstsenter i dag, og har revitalisert den musikalske satsningen der. Her vanket også herrene bak Compendium og fikk blant annet med seg konserten med The Soft Machine i 1971. De stod senere bak Henry Cows konsert på samme sted, og fikk tatt opptak av det som ble Compendiums første utgivelse. Kontakten med medlemmer i The Soft Machine etter konserten på HOK førte til at Compendium også fikk utgitt Hugh Hoppers Hoppertunitybox og Hopper/Dean/Tippett/Gallivans jazzskive Cruel But Fair.

I tillegg til kontakten med Canterbury-scenens toppnavn, utga Compendium album med britiske Mirage, flere album der Joe Gallivan og Charles Austin var involvert, og ikke minst et knippe spennende norske utgivelser. Karin Krog og Archie Shepps Hi-Fly, Saluki (med Freddy Dahl på gitar) og Blow Out (med bl.a Jon Eberson og Jon Christensen).

Katalogen til Compendium representeres her med én låt fra de ulike albumene, fra Krog/Shepps nydelige ”Steam” til Henry Cows halvtimes løse improvisasjon, tatt opp 25. juli 1975 på Henie Onstad. Et illustrerende eksempel både på noe veldig tidstypisk og ganske så tidløst. Ikke alt har tålt tidens tann like godt, og det hviler en dunst av te og teak over denne samleren. For de av oss som liker slikt så er det selvsagt essensielt, og som dokumentasjon over en noe oversett scene i norsk musikkhistorie så er dette ikke minst en historisk viktig samling.

USA: Evangeline Made – A Tribute To Cajun Music (2002)
Følgende definisjon av cajun gir en god beskrivelse av hva det dreier seg om: ’A person born or living along the bayous, marshes and prairies of south Louisiana; devoted to gumbo, boudin, sauce piquante, crawfish and jambalaya; dedicated to the fais-do-do, French music, hard work and letting the good times roll’ (av ukjent opphav).

Den offisielle bakgrunnen er som følger: Franske bosettere i Nova Scotia, acadianere, ble forvist fra sine områder etter at de nektet å støtte britene i konflikten mot franskmennene. De forsvant sørover til USA på 1760-tallet, og svært mange endte opp i de fruktbare, sørvestlige delene av Louisiana. Der blandet de seg med mørke fransktalende kreoler, som fortsatt snakker sin særegne form for fransk. Blant de relativt isolerte sumpene rundt Lafayette, Lake Charles og Evangeline har cajun-kulturen klart å bevare sin rike egenart, både innen språk, tro, mat og ikke minst – musikk.

Både kreoler og cajuns delte mye av den samme musikktradisjonen, som i første rekke var musikk man danset til ved dansetilstelninger, såkalte fais-do-dos, gjerne gamle europeiske danser som masurka, polka eller vals, og instrumentene var tradisjonelt fele, munnspill og trekkspill. Utover på tidlig 1900-tall ble cajun-musikken også kjent utenfor Louisiana, mye takket være opptakene til folkloristene Alan og John Lomax. Siden den gang har populariteten spredt seg, og med Evangeline Made kan vi kanskje håpe på økt anerkjennelse også her hjemme.

Evangeline Made er et prosjekt ledet av Ann Savoy. Hun ønsket å fungere som brobygger ved å samle artister utenfor det tradisjonelle cajun-miljøet sammen med mer genuine musikere. Det viste seg å ikke være vanskelig å finne deltagere som ønsket å være med på dette. John Fogerty, Rodney Crowell, David Johansen, Nick Lowe, Richard & Linda Thompson og Maria McKee var blant de som med glede ønsket å delta. De fremfører stort sett eldre låtmateriale, synger på originalspråket, og er backet av et stjernelag av dyktige instrumentalister. Mest kjent er kanskje felespiller Michael Doucet fra Beausoleil (som har spilt på Superbowl (1996) og vunnet Grammy for beste tradisjonelle folk album (L’Amour Ou La Folie, 1997)). Produsent Ann Savoy deltar selv sammen med ektemannen Marc Savoy. Han har helt siden sekstitallet gjort seg bemerket for sin innsats for cajun-kulturen, både som musiker (trekkspill) og arrangør. Han har spilt i Savoy Doucet (sammen med Michael Doucet), Balfa Brothers og The Louisiana Aces, og dannet Savoy Music Centre som blant annet arrangerer ukentlige jam-sessions og som jobber særlig for å sikre rekruttering av yngre musikere. Barnebarnet til legenden Amédé Breaux – Jimmy Breaux – deltar på trekkspill, bestefar Breaux var forøvrig svoger til Joseph Falcon, mannen bak den første bevarte cajun-innspillingen (1928). Jeg mistenker dessuten at noen av Broussardene som er med her kan være i slekt med pionerer fra 30-tallet som Aldus og Evelyn Broussard. Akkurat som denne platen i seg selv er et møte mellom nytt og gammelt, og er blitt til en musikalsk gledesreise inn i de dypeste delene av Louisiana. Geografisk begrenset, men musikalsk grenseløst.

Det mest sentrale uttrykket, ved siden av fele og trekkspill, er sangen. Akkurat som Harry Smith lagde sine korte sammendrag av tekstinnholdet når han samlet amerikansk folkemusikk på 50-tallet, oppsummerer Ann Savoy kort hva hver enkelt låt handler om (noe som er nyttig for oss med haltende fransk-kunnskaper). Temaene omhandler stort sett kjærlighet av den lengtende sorten eller rene festelåter. John Fogerty låter friskere enn på lenge med ”Diggy Liggy Lo”, som er beskrevet slik: ’Diggy Liggy La is my sister, she married Diggy Liggy Lo, to go live in town and have fun!’. Mye av cajun-musikken dreier seg nettopp om å spre ren glede i dance-halls, og det smitter over på lytteren også. Dette er musikk som går til hjertet, mer enn til hjernen.

Smittende spilleglede til tross – her det mange triste skjebner å velte seg i. To låter må nevnes i særdeleshet, og begge er ballader. Ann Savoy synger duett med Linda Ronstadt om en femten år gammel jentes kjærlighetssorg. Et lignende tema tar Patty Griffin opp i ”Pa Janvier, Laisse Moi M’en Aller”, om en ung jente som ikke får tillatelse til å dra sammen med sin kjære. Jeg kan love at stort vakrere enn disse visene kan ikke musikk bli. Linda Thompson er også svært innbydende der hun byr opp til en vals, ”Valse De Balfa”, og Maria McKee tar tak i en annen ballade som hun gjør til sin egen, ”Tout Un Beau Soir En Me Promenant”, som hun oppdaget i far og sønn Lomax sitt skattekammer. Langsomme låter, som Rodney Crowells ”Blues De Bosco” og Nick Lowes ”Arrêtte Pas La Musique” blandes med forrykende hælesprett. Det er for eksempel ryddet danseplass til to instrumentale, ”Vagabond Special” signert Marc Savoy (’a hardcore dance hall favourite’) og ”Two Step De Prairie Soileau” av Amédé Ardoin. Ardoin levde tidlig på 1900-tallet og bemerket seg som noe så sjeldent som å være en sort trekkspiller. Han spilte mye sammen med felespiller Dennis McGee (som tidvis måtte virke som beskytter mot rasistiske publikummere), og det heter seg at det ikke er en ekte fais do-do før man spiller en låt av Ardoin. Passende nok er derfor skyggen hans med her også.

Evangeline Made har blitt den best tenkelige introduksjonen til cajun-musikk, og jeg våger en bolle kyllinggumbo på at alle som kjøper denne vil bli øyeblikkelig frelst. Arrêtte Pas La Musique – Don’t Stop the Music!

USA: Gastonia Gallop – Cotton Mill Songs & Hillbilly Blues (2009)
North Carolina er rik på historisk old time music. Med grenser både mot Appalachene og sørstatene kan staten skilte med tradisjoner både innen fjellmusikk og Piedmont blues (etter regionen av samme navn). Bluegrasskongen Doc Watson kom herfra, det samme gjorde den anerkjente folkloristen (og musikeren) Bascom Lamar Lunsford som samlet mye av tonene fra Great Smoky og Blue Ridge Mountains og omliggende områder. Mye av det vi kjenner som ’typisk’ amerikansk folkmusikk har altså sine røtter herfra, noe som tidligere har blitt grundig dokumentert gjennom en rekke prisverdige samlinger og bokssett. Gastonia Gallop viser at det fremdeles er hull å fylle.

Gastonia klinger kanskje ikke med gjenkjennende bjeller hos alle musikkinteresserte. Byen huser cirka 70 000 sjeler, og henger vel snart sammen med den ti ganger så store metropolen Charlotte. På 20- og 30-tallet var Gastonia det blomstrende hovedsetet for tekstilindustrien i USA. Byen tiltrakk seg store mengder arbeidsfolk, og dermed var grunnlaget også lagt for en kulturell oppblomstring. Dette danner det historiske bakteppet for samleplaten Gastonia Gallop – Cotton Mill Songs & Hillbilly Blues, med undertittelen Piedmont Textile Workers on Record, Gaston County, North Carolina 1927-31.

Mye av grunnlaget for om slike samlere – som det tross alt er en del av – er vellykket, ligger i originalitet og innpakning. Utgiver Old Hat Records er som alltid sitt ansvar bevisst, og har laget en lekker sak, litt i Robert Crumb-stil, og med platen følger en 24 siders booklet med mye god informasjon, fotografier og illustrasjoner. Her kan vi for eksempel lære at det ble gjort hele 350 plateopptak i Gastonia før 1942, innen folkballader, ragtime og hillbilly blues. Dette er musikkformer med klare rurale tradisjoner, og noe av det mest interessante med denne samlingen er at Gastonia var et tidlig industrisamfunn, og dette gjenspeiles også hos artistene som er med her.

Nær sagt alle var hvite tekstilarbeidere med fulltidsjobb i fabrikkene. Og de synger om virkeligheten og hverdagen, slik artister gjorde i gamle dager, da musikk gjerne ble brukt for å belyse sosiale og politiske utfordringer. Her er historier om økonomiske nedgangstider, drekking, fattigdom og stræv. De 24 sporene sentreres rundt et knippe artister, men den musikalske bredden er større enn det artistiske miljøet. Hillbillyartisten David McCarn, mandolin/gitar-trioen Three ‘Backer Tags og stringbandet Wilmer Watts & The Lonely Eagles er blant eksemplene på variasjonen og virtuositeten som må ha preget Gastonia i byens blomstringstid etter denne samleren å dømme.

Det understrekes i innleggsheftet (ført i pennen av produsent Marshall Wyatt og forfatter Patrick Huber) at disse arbeidende musikerne var bevisst sine musikalske tradisjoner fra nærområdet, men også preget av nye bølger innen amerikansk massekultur (Tin Pan Alley, vaudeville, jazz). Det poengteres også at arbeiderne i Gastonia hadde en liten, men fast inntekt som gjorde at de kunne skaffe seg utstyr og få spilt inn musikken sin, muligheter for regelmessige bandøvinger og mange muligheter for livespilling, i motsetning til de mer isolerte musikerne i fjellene, og dette bidro til å dyrke frem både en egenart og en stilsikkerhet som er gjennomgående her.

Dette er også en plate som minner om regionale forskjeller som har forsvunnet i takt med fremveksten av det moderne samfunnet som vi her møter i sin spede begynnelse. Gastonia Gallop er pre-hillbilly, pre countrymusikk og i det hele tatt en glitrende innføring av musikk fra en tid som for lengst er forgangen, men ekkoet fra de stengte fabrikkene bør fremdeles tale til oss i dag.

Wales: Ankst Records: Radio Crymi Playlist Vol. 1 1988-1998 (2003)
Velkommen til konsonantangstens arnested, Wales. Her kan du høre fremmedartede låttitler som ”Gyda Gwen” (With a Smile), ”Hwyl Fawr Heulwen” (Goodbye Sunshine), ”Cwcwll” (Hood) og ”Llawenydd Heb Ddiwedd” (Never Ending Joy) på radioen, noe som for oss nordboere gjør musikken mer eksotisk enn den nødvendigvis er. For når det gjelder materialet på denne platen så er det av ganske så gjenkjennelig art hele veien.

Walisisk musikk har for meg begrenset seg til relativt etablerte navn som Super Furry Animals, Gorky’s Zygotic Mynci, Reinhallt H. Rowlands og Catatonia. De er alle representert på denne samleren fra plateselskapet Ankst, som siden 1988 har gjort sitt beste for å vise at Storbritannia er mer enn London, Glasgow og Madchester. Ankst ble dannet av de to studentene Alun Llwyd og Gruff Jones på slutten av 80-tallet, som begynte å gi ut kassetter i hjemlandet. Brukbart salg og økt aksept av sitt eget språk fikk de to til å satse videre, og Ankst består fortsatt.

Radio Crymi Playlist Vol.1 1988-1998 (bare å håpe på en volum II). Ankst produserte åtti titler i løpet av denne perioden, og til sitt 15 års jubileum har de altså fått lov til å velge seg ut sine personlige favoritter. Det har sikkert vært utfordrende nok, for Ankst høres ut til å ha gitt ut mye spennende plater fra en variert katalog.

Waliserne virker frisinnede nok med en original vri om sin popmusikk, selv om det selvsagt ikke er vanskelig å finne likheter med særlig den engelske scenen. Her serveres vi pur pop fra Topper og Gorky’s Zygotic Mynci (blant annet perlen ”Diamonds O Monte Carlo”), bråkepop med Super Furry Animals, industriell støyrock fra Ty Gwydr, vever pop fra Mely og elektronika/dance fra WWZZ, Traddodiad Ofnus og Llwybr Llaethog. Mørkemenn som Reinhalt H. Rowlands og David Wrench viser en grimmere side av Wales, et land av slitne gruvebyer og nedlagte stålverk. I det hele tatt virker Ankst som et passende navn på dette selskapet. Et mindretall av disse sporene har en ’feel-good’ stemning, snarere preges svært mange av skitne fabrikkpiper, arbeidsledighet og endeløse rekker med anonyme murhus. Det fremmedartede språket virker positivt inn for de fleste låtene, mens de få engelskspråklige ikke markerer seg i samme grad. Jeg oppdaget vel ikke akkurat noen skjulte skatter på denne samleren, og inntrykket jeg sitter igjen med er at det finnes en underskog av band i Wales som særlig skylder Joy Division, The Smiths og Jesus & Mary Chain en stor takk (som sikkert også skyldes at disse låtene er hentet fra perioden 88-98). De beste kuttene kommer fra de mer etablerte artistene jeg har nevnt, ellers vil jeg trekke frem Geraint Jarmans sløye tropico ”Tref Lundinuium” (London Town), Björk-lignende Ectogram, alltid eksperimenterende Datblygu og litt ren Walisisk nytelse i duetten mellom Gorky’s Zygotic Mynci og Reinhallt H. Rowlands, Iechyd Da (som betyr Good Health) som noe av det beste denne platen har å tilby.

Ankst Records: Radio Crymi Playlist skjuler kanskje ikke de helt store skattene, men som en innfallsport til en noe oversett del av moderne europeisk populærmusikk er dette en uvurderlig samling.

Bjørn Hammershaug

Bruce Springsteen: Born To Run (Columbia, 1975)

Med sitt tredje album satte Bruce Springsteen Chevyen i gir, svingte ut av nabolaget i Freehold, New Jersey og ut på tordenveien med kurs for stjernene og det lovede land. Hva annet kunne han gjøre: ’It’s a town full of losers, and I’m pulling out of here to win…’. Han ble da også en vel fortjent superstjerne etter Born To Run, en status han har beholdt siden. Platen er fylt av åtte sydende, episke historier om kjærlighet og lengsel, tapere og slitere, håpet og drømmene blant folket litt nede på stigen. Born To Run er en klassisk rockeplate som holder forbløffende godt på sin ungdom.

Ovenstående sitat karakteriserer mye av Springsteens gjennomgående tematikk. Selv om han formidler en viss resignasjon så er det alltid håp. Drømmen lever, det er fortsatt mulig å slippe unna – i det minste å rømme vekk. Her skildres hverdagens ’broken heroes’ i mangfoldige og fargerike persongallerier, framført med en vilje og optimisme som preget alle de tre første Springsteen-skivene. Hans boblende penn og gnistrende låter skaffet et publikum både blant blåsnipp og hipstere.

Selv om han hadde to vellykkede utgivelser og over ti år bak seg i diverse barband, var han i 1974 fortsatt regnet som ung og lovende – så lovende at Columbias berømte John Hammond Sr. (legenden som også huket inn blant andre Count Basie, Pete Seeger og Bob Dylan) og selskapet la inn store ressurser for at hans tredje plate skulle bli et skikkelig gjennombrudd. Den tok nærmere et år å fullføre i studio, fra juni 1974 til juli 1975, i det som senere er omtalt som en meget utmattende prosess. Born To Run er drapert med et voldsomt lydbilde fra produsentene Jon ‘I saw rock & roll future and his name is…’ Landau og det opprinnelige valget Mike Appel. Med er også mange av de samme musikerne som deltok på The Wild, The Innocent And The E Street Shuffle (1973). Det er særlig saksofonist Clarence Clemons og Roy Bittan på tangenter som er sentrale, men også den nye trommeslageren Max Weinberg og bassist Garry Tallent bidrar med autoritet. The E Street Band hadde siden 1973 vokst til å bli et hardtarbeidende og tight orkester som ga Springsteens låter den energien og oppbackingen som behøvdes og de fant for alvor sin fasong her (Steve Van Zandt er riktignok bare med som korist).

Columbia hadde en bevisst strategi i sin satsning på Springsteen, men denne platens status skyldes ene og alene at han her skrev noen av sine aller beste låter: ”Thunder Road”, ”Backstreets”, ”Meeting Across The River”, ”Jungleland” og tittelkuttet er en del av moderne amerikansk rocks kanon som fortsatt brenner med uforminsket styrke og aktualitet.

”Thunder Road” er en definitiv signaturlåt, som i løpet av noen få vers summerer opp drømmene og livene til millioner unge mennesker. Den desperate låten som gradvis bygger seg opp er spekket med minneverdige fraser: Fra åpningen ’The screen door slams, Mary’s dress waves, like a vision she dances across the porch…’, der han lokker jenta som: ’ain’t a beauty but hey you’re all right, oh and that’s all right with me.’, vil ta henne med ’to chase the promised land…’, for ’the night is busting open and these two lanes will take us anywhere, we got one last chance to make it real, to trade in these wings on some wheels…’.

Noe av den samme tematikken kommer igjen på det kjente tittelkuttet, platens ’anthem’ som også oppsummerer mye av dens innhold:

Baby this town rips the bones from your back
It’s a death trap, it’s a suicide rap
We gotta get out while we’re young
’cause tramps like us, baby we were Born to Run

Og igjen er det kjærligheten som skal hjelpe til med å bryte ut:

The highway’s jammed with broken heroes
On a last chance power drive
Everybody’s out on the run tonight
But there’s no place left to hide

Men som han avslutter oppløftende med:

Someday girl, I don’t know when,
we’re gonna get to that place
Where we really want to go…

Den opprinnelige LP-versjonen avslutter hver side med to lange spor, ”Backstreets” og ”Jungleland”, begge tegner rike bilder av storbyens skyggesider:

Endless juke joints and Valentine drag
Where dancers scraped the tears
Up off the streets dressed down in rags
Running into the darkness
Some hurt bad, some really dying

På ni minutter lange Jungleland er resignasjonen komplett:

(the poets) …reach for their moment
And try to make an honest stand
But they wind up wounded
Not even dead
Tonight in Jungleland

Springsteen framfører sin folkelige poesi med fandenivoldsk innlevelse, og med feiende melodier og en likefrem street-cred som henvendte seg både til flaggvinkende patrioter og mer sosialt bevisste radikalere. Han klarte dermed, i motsetning til Dylan, å bli akseptert blant begge segmenter uten altfor store konflikter (noe han gjentok i enda større utstrekning, og til enda større suksess, på Born In The USA, 1984).

Born To Run førte til at Springsteen stirret på oss fra forsiden av både Time og Newsweek, og ledet til et stort internasjonalt gjennombrudd. I kjølvannet fulgte også langdryge rettslige krangler med manager Mike Appel, og etter tre lange år den mer innadvendte oppfølgeren Darkness On The Edge Of Town. Bruce Springsteen fortsatte å jakte etter de amerikanske mytene, men fant stort sett en hard realitet et stykke unna løftene. Han ble enda mer bevisst på dette senere i karrieren, og selv om jeg foretrekker hans mørkere og mer lavmælte uttrykk lykkes han med Born To Run å nå målet om å synge som Roy Orbison og skrive som Bob Dylan lydsatt av Phil Spectors tidlige 60-talls produksjoner.

New American Lore: 25 Fra Utmarka

På midten av 2000-tallet fikk frifolk/freakfolk sin tilmålte tid som noe av det hippeste og mest cutting edge der ute. Artister med spenn fra Devendra Banhart til Animal Collective ble plassert i den romslige båsen, som etter hvert svant tilbake og inn i skogen uten å etterlate seg så altfor mange dype spor. Men det var artig så lenge det varte. Dette er 25 album fra frifolkens prime time, midten av 00-tallet. 25 etterlevninger fra kvisthaugen, fra skogbrynet, fra øvingsloftet. En salig blanding av mild visefolk og out there naturbasert noise. Tekstene er skrevet i tiden rundt albumslipp, og minner om en del glemte skatter, og ikke minst om en større entusiasme enn det som nok er tilfelle 10 år senere.

I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist David Keenan i en lengre artikkel for seg oppblomstringen av et nytt undergrunnsfenomen. Welcome To The New Weird America: Sunburned Hand Of The Man And The Free Folk Explosion omhandlet en mangefasettert og løselig organisert scene med band og kunstnere fra alle hjørner av USA. Utgangspunktet for bladets presentasjon var Vermonts Brattleboro Free Folk Festival og artister som Sunburned Hand Of The Man, Six Organs Of Admittance og Tower Recordings. Med en spennvidde fra krautrock og frijazz til hillbilly folk, blues og psykedelia var festivalen en av de første, samlende happeningene for frifolken. Mange av bandene trekker veksler på en stil som i en årrekke har vært dyrket av bl.a No-Neck Blues Band og Sun City Girls, videre bakover mot The Residents og Captain Beefheart. I løpet av siste halvdel av 90-tallet har kretsen i økende grad sprengt seg frem – om ikke helt til overflaten, i det minste til mindre undergrunnsmiljøer.

Både de fleste artistene og selskapene de gir ut på, henvender seg i første rekke til de av oss som fremdeles synes det er stas å lete opp musikk utenfor de etablerte og konforme kanalene. Og der ligger også muligens noe av grunnen til denne framveksten. Frifolkerne kan ses som en reaksjon på det konforme samfunnet som lukker seg stadig strammere rundt oss. Gjør det sjøl-holdninga er sterk, idealismen er ikke død og aktiviteten energisk: Gi ut platene selv, selg platene selv, lag egne festivaler, samarbeid på tvers av musikalske grenser, hey, det er ingen musikalske grenser! Denne brytende holdningen til en bransje som stort sett bryr seg med iPod, Idol og Pepsis budsjetter gjenspeiles også i musikken, som favner langt forbi folk-genren, men som tar i seg en rekke alternative uttrykk på grasrotplan. Revolusjonen starter her. Samtidig er vi i dag velsignet med så åpne kommunikasjonskanaler at det faktisk er mulig for en skribent i lille Oslo å presentere en marginal plate som Rare Wood som den mest naturlige ting i verden. Det er som om kampgløden fra 60-tallet og dagens teknologiske muligheter til sammen bidrar til at band som Six Organs, SHotM, Jackie O-Motherfucker og Pelt både står fram som reelle alternativ til rådende trender og markedsmekanismer, samtidig som de med vår tids trang til å stadig fange opp det siste nye også står i fare for å bli et utvannet fenomen før de rekker å sette spor. Vi får se.

Les også: The Wire 300: Byron Coley commemorates one of the New Weird America’s founding fathers

Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Animal Collective ligner ikke på så mye annet. Det er kanskje derfor de regnes som edelstener blant musikk-gravere på stadig søken etter det siste nye; knestående i fjell av gråstein skal det ikke mye glimmer til før det minste gullfunn hausses opp som et nytt Klondyke. Vel, jeg er nok en slik graver selv, og fornekter ikke å ha sneket meg innpå disse dyremenneskene for å se hva de egentlig har bedrevet med der inne i skogen siden 2000. De har skjenket oss noen opptak fra sine seanser, varierte og varierende greier fra psykedelisk fri-folk til elektronisk lo-fi avantgarde fordelt over fire plater. Og de gjestet Norge i april 2004, og leverte et sett som fremdeles etterlot meg like undrende til hva de egentlig holder på med som før de kom hoppende inn på scenen med indianermaling og krigsrop.

Sung Tongs er om ikke den mest konvensjonelle pop-platen du vil høre i år, den mest forståelige av deres nedtegnelser så langt. Virkemidlene til Avey Tare og Panda Bear (tror ikke Geologist og Deaken er med her, men det er lite info på min utgave) er få; kassegitar, rytmeinstrumenter og stemmer. Sleng på noen enkle effekter og en opptaker så er det stort sett det hele. Likevel skaper de musikk som altså ikke ligner så mye annet. Hvordan får de det til å bli så bra?

Røttene til Animal Collective strekker seg vidt under bakken. Er Avey og Panda Brian Wilson og Syd Barrett i yngre utgaver, og er dette som et tenkt samarbeid mellom de to geni-gærningene? Nå er nok ikke våre nye bekjente verken like skrudde eller geniale, muligens, men på Sung Tongs finnes både visjonene, harmoniene og de rare melodiene. Jeg hører lokk fra tyske krautband, ser ferske spor etter The Residents og Sun City Girls og aner slektskap til artsfrender som Jackie O-Motherfucker, tidlig Mercury Rev og Jim O’Rourke i sin naturalistisk popmusikk. Denne utstrekningen bruker de både til å stadig suge til seg ny næring – de virker fremdeles både nysgjerrige og lekne – og til å holde på det uforutsigbare. Man kan fange Animal Collective, men de kan ikke temmes eller holdes i bur særlig lenge av gangen.

Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Sung Tungs er en organisk opplevelse, en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme. Det er noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel ”The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.

Når Animal Collective er i godt humør jubler de høyt, og det er da de blir minst interessante. Som på ”Who Could Win A Rabbit?” der de dæljer løs på kassegitarene sine blir resultatet ganske enkelt litt masete pop. Men i all hovedsak er Sung Tongs en hengekøye av en plate, som på ”Kids On Holiday” og 12 minutter lange ”Visiting Friends” der de bare lar gitarene gynge uanstrengt til noen uforståelige lyder som bølger ut og inn, bare litt for lenge. Ikke alt vekker like stor entusiasme, men det er som om det må være en del mindre fascinerende kutt også, som for å understreke det umiddelbare og ikke minst det feilbarlige. Prøve-og-feile estetikken er som regel langt mer verdifull enn den trygge og gjennomtenkte.

Sung Tongs er en plate jeg kommer tilbake til igjen og igjen, og den fortsetter å overraske og skape glede – og irritere en smule – hver gang. Det er dette bandets evne til å dra lytteren med til nye steder, vekke nysgjerrigheten og til og med få frem smilet som gjør den til en berikende opplevelse. Jeg tror det er en kvalitet som flere vil finne gjenkjennende.

Animal Collective er fremdeles barn av jungelen. Oppvokst med dyrene finner de vår verden noe fremmed. La oss håpe at de ikke blir preget av oss tobeinte altfor raskt.

Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Kathleen Baird tør være kjent for enkelte i forbindelse med sitt engasjement i Chicagos avant/psych-folkband Spires That In The Sunset Rise, dessuten har Baird tidligere utgitt plater under artistnavnet Traveling Belle. Opptakene som utgjør Lullaby For Strangers er gjort i 2000-2001, men de er remikset nå i 2006. I tillegg til Baird finner vi også en smule hjelp fra to cellister, blant dem Taralie Peterson fra nevnte Spires.

Det er med andre ord Kathleen Baird som stort sett får boltre seg i fred her. I både stemme, tekst og musikk er dette et merksnodig stykke spøkelsesmusikk, der det mest er den akustiske instrumenteringen som kan knyttes opp til ’folk’-begrepet. Fløyte, kassegitar og bjeller kan høres, sammen med Bairds søvntungt messende og dype stemme. Uten noe spektakulært melodisk fundament, denne musikken stavrer seg gjennom myra på morkne stylter gjennom tåketunge droner og småsteine rytmeritualer. Tidvis bikker det over mot burlesk kabaret, andre steder dupper Baird ut i et mer hjemmeheklet landskap der det rasler og risler i holtet – men alt som skjer foretas med den største ro og andakt.

Jeg liker veldig godt Spires… og har ellers stor sans for mye av det denne gjengen driver med. Lullaby For Strangers er ingen plate det er umiddelbart lett å falle for, tross disse preferansene, men det er tydelig at de siste års bedrifter ikke er en tilfeldighet eller resultat av en plutselig stilendring. Baird skal ha for sitt forsøk på å innføre en smule gotiske grøss og mørketoner inn i en genre som gjerne kan bli i overkant trivelig. En halvtime i hennes selskap er i og for seg nok, og Lullaby For Strangers blir aldri helt essensiell.

Devendra Banhart: Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer…’ messer en apostel fra et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og denslags: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze.’ Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet hersker her. På toppen av treet bak dem sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!

Tilfeldighetene (nåja…) ville det slik at det lå to skiver slengende rundt platespilleren da Cripple Crow kom krypende til gards. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine plater gitt ut sent på 60-tallet, ellers med lite annet til felles enn omslagene. Her kommer altså Cripple Crow inn og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er naturlig midtpunkt innen den etterhvert så omtalte amerikanske frifolken, men med Cripple Crow løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock (der platen er spilt inn), han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.

Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleren Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar til å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert, strukturert og godt arrangert plate i forhold til tidligere. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland og typisk ’americana’. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”), freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet-aktige singelen ”I Feel Just Like A Child” er en groovy og skeiv fest for alle sanser, dog uten samme ekstase som å oppleve den fremført live. Det er i tradisjonen etter The Doors, Marc Bolan, Donovan, Syd Barrett og John Lennon og Beatles-koring at Devendra Banhart ruller ut denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper.

Det er mye musikk på Cripple Crow: 75 minutter/22 låter i alt. Om ikke det er nok, her er også et MP3 spor med 10 minutter lange ”White Reggae Troll/Africa” (riktignok med ganske slett lyd). Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. The Beatles er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder, men alle små tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk. 2005 har fremdeles til gode til å komme opp med noe i nærheten av det overskuddet som presenteres på Cripple Crow.

Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. ”Sawkill River” slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, ”Luna De Margarita” kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens ”Korean Dogwood” er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock. Som om vi har vært bare der hele tiden.

Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
B’eirth, Bee eller Jon Michael Eirth som er hans egentlige navn, er mannen bak Birch Book. Fortune & Folly er hans andre utgivelse under denne tittelen, spilt inn på San Juan Island på den amerikanske vestkysten. B’eirth introduserte sitt nye alter ego Birch Book i 2005, og med det markerte han også en stilendring som mer ’basic folk’ enn moderskipet In Gowan Ring. Nevnte konstellasjon har eksistert siden midten av 90-tallet, med klart preg av B’eirths musikalske slektskap til britisk og middelalder-inspirert folk, der Incredible String Band og Pentangle kan være to kjente referanser.

Med Birch Book fremstår B’eirth altså som mer konvensjonell i stilen, heller i sporene til en Drake eller Donovan, ja, på en sukkerpille som ”New Joy” kan man endog trekke likheter til en akustisk Neil Young fra tidlig 70-tall. B’eirths enkle fremtoning og liketil fremføring betyr ikke at det er ihjeltygget drøv han serverer oss her. Han kler denne mer ’avkledde’ drakten nettopp på grunn av at den fremhever det grasiøse i hans låtskriverkunst, den gir nærhet til den myke vokalen og det milde gitarspillet og samtidig ivaretas et snev av psykedelisk undring som sjelden er langt unna.

Fortune & Folly er spartansk utrustet (her er ingen info med unntak av låttitler), men den besitter tidløse kvaliteter, sin klare tid- og stedfesting (britisk folk fra 60-70-tallet) til tross, dette er musikk som verken går på eller av moten. Innrammet av to instrumentale låter tas vi med til en verden av endeløse enger og dovne daler, der bekken klukker fornøyd og trærne hilser god morgen med høflig rasling. Fortune & Folly er en vandringsplate ledet fremover av eventyrfortelleren selv i vemodstemt harmoni mellom natur og menneske, og med en tåkefull magi som innhyller de beste låtene. Først på 7 minutter lange «The Trip Goes On» åpnes døren for alvor til mer elektrifiserte toner som skjærer gjennom den behagelige stemningen, slett ikke ulikt det Espers driver med for tiden. Anbefaler også en ekstra lytt til lokkende ”Zephyr Through Willows” med sitt messende kor, hymnen ”Whisper In The Pine” og ”Young Souls” med sin såre styrke.

B’eirth risikerer nok å falle inn i bølgen av frifolk-artister, men idet termen er i ferd med å bli like mye et hinder som en døråpner for nye artister, bør det understrekes at musikk av denne sorten ikke fortjener å lenkes til noen bestemt kategori. Det er bare å ta av seg skoene, legge seg nedpå og lukke øynene. Lenge.

Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Bølgen av ’american primitive’ gitarister på 60-tallet kaster fremdeles lange skygger over dagens fingerplukkere. Takoma-skolen ved blant andre Leo Kottke, Robbie Basho og John Fahey utmerket seg blant annet med sin velkomne holdning til flere stilformer. De holdt en åpen dør inn mot avantgarde, new age, neo-klassisisme og østlig innflytelse, og forenet med det tradisjonalisme (blues, country) og ‘far out’. I nyere tid har en rekke artister funnet tilbake til disse innovatørenes arbeider. Noen er nærmest for rene kopister å regne, andre har utviklet en tydeligere stil og videreutviklet grunnlaget fra de gamle mestere. Av dagens mest kjente – og kanskje beste – navn, kan nevnes Ben Chasny (Six Organs Of Admittance), Jack Rose (Pelt) og Glenn Jones (Cul De Sac). Og Sir Richard Bishop.

Mannen med det flotte navnet har i flere tiår vært en tredel av avantrock-bandet Sun City Girls, som i seg selv er en institusjon. Ved siden av moderbandet har Bishop pleiet en solokarriere siden 90-tallet, og han har allerede en hel rekke plater bak seg som inngår i den ovennevnte tradisjon. Han har blant annet utgitt soloskive på Faheys Revenant-label, bare for å klargjøre en del tråder. Bishop tilhører den kretsen som fortsetter å utvikle, ser muligheter, som ikke bare holder døren åpen, men går inn i nye rom.

While My Guitar Violently Bleeds består av tre spor, på henholdsvis 7, 11 og 25 minutter, og de lever alle opp til primitivistenes intensjon. Bishop tar med seg tradisjonene på ryggen og vandrer lett ut i verden på sin søken, og med verden menes både østlig og vestlig kompassretning – som seg hør og bør. Pakningen er primitiv, med en enkel gitar og noe effekter. Innspillingen er foretatt i Paul Oldhams flotte Rove studios, og bærer preg av en intim setting. Det er ikke noe nonsens her, og det er ganske fascinerende å være med Bishop på hans reise inn i ukjent land, uten akkompagnement, uten å klamre seg til andre faste holdepunkter av mønstre enn de som skjer i hans eget hode. Det er denne frihetsfølelsen som er så sterk i Bishops gitarspill, den naturlige, formløse flyten uten en tydelig begynnelse eller en definert slutt. Mest imponerende i så måte er halvtimes lange ”Mahavidya”. Tittelen er vel hentet fra hinduismen og henspiller på indre tankekraft. Det er et naturlig stoppested, for både raga og – skal vi si – noe frigjort sanseapparat er to elementer som tradisjonelt spiller sterkt inn i denne musikken.

Dette er en form som kler slike lange, nærmest tranceskapende, låter. Det betyr også at dette ikke er musikk for alle – hele tiden – slik som gjerne kjennetegner god musikk uansett genre. Bishop oppnår ikke denne følelsen med korte ”Zurvan”, mens mellomlange ”Smashana” er holdt i en ganske annen stil. Her oppløses strukturene ytterligere, og han henvender seg nærmere den mer abstrakte, elektriske gitarstøyen og feedback-dronene til f.eks Sonic Youth.

Som ufaglært er jeg ikke den rette til å vurdere Bishops tekniske kvaliteter som gitarist. Det får eventuelt overlates til fagfolket. Men hans mangfoldige repertoar taler vel sitt tydelige språk, og den sterke åndelige kraften som henger ved hele denne platen kreves det ingen utdannelse i gitar for å verdsette.

Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004)
’We’ve been described as glitchy improv-chamber-folk. I have no idea what that means, but it sounds cool.’ Så sier duoen Black Forest/Black Sea i et forsøk på å beskrive seg selv. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det særlig bedre. Men:

Bestående av Miriam Goldberg (cello) og Jeffrey Alexander (gitar). Alexander kommer fra oppløste The Iditarod, og som musikalske gjester har de fått med Glenn Donaldson (Thuja, Mirza, Blithe Sons) og Christina Carter (Charalambides). Samples er hentet blant annet fra den finske psych/folk-artisten Kemialliset Ystävät og Fursaxa. Oppegående lesere vil nok på dette tidspunkt for lengst ane hvor vi beveger oss: Ut i naturen, inn i sjelen og ned i dypet. Vi snakker ikke uventet om mediterende, flytende improvisert kammer-folk av det mer aparte slaget. De nevnte band fungerer altså godt som referanser. Dette er etter hva jeg forstår duoens andre plate, da en selvtitulert skive kom ut i 2003.

Opptakene til Forcefields And Constellations er foretatt på ulike steder. Liveopptak fra blant annet Free Space Gallery (Fitchburg, Ma.) og Waldron Arts Centre (Bloomington, In.), diverse radiostasjoner og en del hjemmeinnspillinger fra Providence, RI. Samme hvor vi er, Black Forest/Black Sea høres ut til å befinne seg på et sted langt inn i svarteste skogen et sted i Øst-Europa uten særlig kontakt med den hastige moderne verden omkring. De plukker og gnikker forsiktig på strengene sine, Miriam messer/synger av og til varsomt i søvne, vesener som bedriver ulike former for bjelling, klokking og rasling – og av og til ren støy – dropper innom leiren. For det er ikke ensomt rundt teltåpningen deres. En gammel radio skurrer og går i bakgrunnen mens en lite kyndig operatør skrur prøvende på den, en alv spiller baklengs på banjo, noen rustne etterlatenskaper fungerer godt som perkusjon, og kan med glede skrapes på for å skape lyd. Enkelte låter er dessuten nærmest konvensjonell kammerfolk. Og det er vakkert sådan, slik som ”Tangent Universe” og krypende ”Hung Far Lowish”, mens andre (”Kyy Plays Perpetual Change”, ”…With A Dead Man I’ve Never Met”) er av mer abstrakt art. Uansett makter Goldberg og Alexander å både overraske og glede med sin plate.

Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Det er langt fra Hollywoods slitte neonglans til keltiske ritualer og persiske eventyr. Nick Castro fra filmbyen korter avstanden med sin tredje plate der han inviterer oss inn i sitt hus, og det er ingen grunn til å stå igjen utenfor. Dette er innbydende saker, der the Wicker Man skuer ut over Persiagulfen med de falmede Hollywood-bokstavene i bakgrunnen.

Han har en tendens til å henge på et eller annet bandnavn på sine plater, denne stillfarne amerikaneren. Årets plate er kreditert The Young Elders, som består av blant andre Chris Guttmacher fra Cul De Sac og B’eirth fra folkmagikerne In Gowan Ring. De aller fleste av medmusikerne stiller med underlige saker, her er rytmeinstrumenter fra hele verden (marokkansk tabla, dumbek, nyabinghi tromme etc.), persiske strenginstrumenter (saz, oud) og utgamle fingerpiano fra Zimbwabe (mbira).

Disse bidragene gjør Castros tredje plate til en særs grenseløs opplevelse, sanserik på lyder og fremmede rytmer som hele tiden spinner rundt hans i utgangspunktet neddempede akustiske viser. Jeg var rundhåndet i forhold til hans forrige plate (Further From Grace), som i ettertid har vist seg som enda mer trofast enn først antatt. Men både den og hans fine debut fremstår som nesten uferdige og mindre gjennomførte i lys av Come Into Our House. Melodisk og musikalsk støtter han seg fremdeles klart til den britiske folktradisjonen og en form for psykedelisk folkrock, men berikelsen i lydbildet utvider horisonten ytterligere.

Det er bare ni låter her, men den strekker seg skikkelig ut på slutten, og de to siste sporene er nær et kvarter hver. Vi dras for fullt med inn i en eventyrverden der øst møter vest. ”Lay Down Your Arms” og ”Promises Unbroken” veksler mellom sirkulære perkusjonsritualer, mørke droner, akustisk gitarer og småstein vokal. Før den siste halvtimen åpenbarer seg føres vi varsomt inn i platen, med Leo Kottke/Bert Jansch-aktige gitarlinjer, melankolske viser og Scarborough Fair’ske sit-ins, som ”One I Love” (med vokalist Wendy Watsons). Instrumentale ”Attar” fortsetter der ”Music For Mijwiz” sluttet på forgjengeren, og er en suggererende bazardans med B’eirth i rollen som Rottefangeren fra Hameln på fløyte. Timinutteren ”Voices From The Mountains” forlater visestilen helt, til fordel for mer soniske eksperimenter med strykere og uvisse bakgrunnslyder i slekt med Boxhead Ensemble eller Jewelled Antler-kollektivet. Vi liker jo slike ’bowed strings’, men gnissingen fører ikke noe spesielt sted, og 10 minutter med vannpipe og felejam tværes ut i lengste laget.

Men det ødelegger ikke helhetsinntrykket, og jeg har veldig sans for at Castro & the Young Elders strekker viseformatet sitt mot både det eksotiske og det eksperimentelle såpass mye som han gjør her. Han er ikke alene om å samle vestkyst-psych, brit-folk og midt-østen i ett rike, men få gjør det like innbydende.

Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
For en behagelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har denne drevne duoen fra Houston, Texas (Tom og Christina Carter) levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de her stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.

Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale bluesaktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; ”BBB” gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina Carter stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.

Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre Spring er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger, healing sounds indeed. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig.

A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.

CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Da sa Gud til Noah: ’Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine sønnekoner med deg! Ta med alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere seg.’

Duoen CocoRosie – søstrene Casady, har tatt beretningen fra 1. Mosebok på alvor, og samlet både firbente og tobente på sin ark. Brekende sauer, mjauende katter og rautende kuer mingler med godtfolk som Dianne Cluck, Antony og Devendra Banhart. Resultatet av denne brokete ansamlingen er en nydelig og vakker plate som sjonglerer ganske fritt med omgivelsene.

Et av de mest umiddelbare øyeblikkene er ”Beautiful Boyz”, som kan være løselig basert på historien om den omstridte forfatteren Jean Genet: ’Born illegitimately to a whore most likely, he became an orphan (…) ten years old was his first glory, got caught stealing from a nun, now his love story had begun….’ Som vi vet levde Genet et flakkende og promiskuøst liv som forarget mange i sin samtid, og det knitrer nedover ryggraden når Antony (hvem andre?) kommer inn og ødsler av sin fyldige stemme på refrenget: ’All those beautiful boys, pimps and queens and criminal queers…’ som kan få den mest homofobe til å ralje høylydt med i samsang.

Hans Magnus Enzensberger skriver i etterordet av Genets mesterlige Tyvens Dagbok: ’Det forargerlige hos Genet kommer imidlertid fra et dypere sjikt, og her er det gamle, bibelske ordet på sin plass: ve den fra hvem forargelsen kommer. Det forargerlige hos Genet er et begrep fra den religiøse sfære. I virkeligheten er Genet vesentlig en religiøs forfatter. Med rette har Sartre sammenlignet ham med den hellige Teresia. Allerede vokabularet viser at denne forfatteren er besatt av kristendom. Begreper som ’alter’, ’Golgata’, ’fallen’, ’mirakel’, ’sakrament’, og forestillinger som engler, palmegrener, madonna er helt og holdent sentrale for ham. Nettopp de mest sjokkerende kombinasjoner av hellighet og seksualitet, grusomhet og nåde er så langt oppstått i Genets hjerne som man jo finner dem i hele den europeiske mystikks klassiske tekster.’

Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra Armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (’Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…’ etc.). De søker å virke provoserende i stilen (viser for eksempel til omslaget), men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som ’kniplingsfolk’, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianerdrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.

Snåle lyder romsterer igjen rundt deres sedate melodiføringer, men Noah’s Ark er ganske nedstrippet for overflødige effekter. I hovedsak bæres platen frem av ertende, lokkende og barnslig sang, og i likhet med foregående utgivelse La Maison De Mon Rêve (2004) har duoen laget en plate som virker både utfyllende, variert og leken med simple virkemidler. Årets utgave vil nok overraske i mindre grad, men den er mer gjennomarbeidet og stilsikker, og ikke minst fylt av bedre låter. The Casadys kan veve mønster av trip hop, gammel blues/folk og fransk rap, synge en allsang for undergangen og leke leketøy-tøys på en ganske så kjælen måte. Låter som ”Brazilian Sun” (med sitt indianske kvad og jungelfargede bekledning), forstyrrende ”South 2nd” (med linjer som ’somebody’s baby boy ain’t coming home tonight…’ understreket av et dunkelt trekkspill, en telefon ingen besvarer og creepy klokkespill) og Dianne Clucks vakre vokalhjelp på tittelkuttet utgjør noe av denne platens solide fundament.

Kan du svelge tanken om at Billie Holiday synger duett med Mama Cass på et høyloft i Paris omgitt av ville dyr, fugler og engler så er også du på god vei til å få plass på Noah’s Ark 2005.

Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
Madison, Wisconsins frihetsforkjempere Davenport tar ikke musikken bare et stykke ut på viddene som en del andre frifolkere, de graver seg like greit dypt ned under torva og lar mose og gjørme bekle både sinn, sjel og musikalsk uttrykk. Bare tidvis gløtter det frem toner av en viss melodisk art, da stort sett i form av sykelig spinkel folkemusikk så langt utenfor vår sivilisasjon at den for lengst har falmet og blitt glemt. Rabbit’s Foot Propeller består i det store og hele av funnet, bearbeidet lyd, noe som gir hele platen en sterkt levende og organisk aura, som et skummelt soundtrack til en dokumentar om innavl og sykdomsspredning på den amerikanske landsbygda en gang i det forrige århundre.

’(…) using a handheld recording device with its erase head removed. This allowed for infinite overdubs, but without the ability to monitor the previous tracks. This CD is the digital copy of how the tape turned out.’ (Frontfigur Clay Ruby)

Vel, den tapen er en underlig sammensetning av lyd, kan jeg fortelle. Og jeg er ikke i stand til å intellektualisere innholdet, ei eller hylle det i panegyriske ordelag. Som bakgrunnsmusikk blir det mest forstyrrende og skremmende, men inne i et par gode hodetelefoner, med øynene lukket, blir musikken langt mer billedskapende og effektfull. Mangelen på en klar, overordnet struktur og det mildest talt organiske lydbildet kommer her så nær lytteren at det er mulig å ta del i platen som en passasjer på en flåte som driver nedover Mississippi midt på svarteste natten. Vi passerer falleferdige småbyer, forfalne skur og tett lavt hengende løvskog som strekker seg døsig mot oss. Av og til hører vi bilene kjøre forbi på veien, en enslig sanger sprekker frem på en gammel radio (”Agwe Breath”, ”In The Grass Again”) men forsvinner raskt i naturens stillhet. Det er en reise fra et ukjent startsted, og definitivt uten et fastlagt stoppested. Vi bare driver med, driver bort i mørket, langt vekk fra folk og fe.

Davenport har vært med i gamet lenge, og har en bråte kassetter og CD-R der ute. Så vidt jeg kjenner til er dette deres første skikkelige CD, utgitt på 3 Lobed som også har snacks som Wooden Wand i sin stall. Rabbit’s Foot Propeller strekker den eksperimentelle delen av amerikansk nyfolk til det ytterste abstrakte, og selv om jeg har sans for alle deler av denne boken i det musikalske leksikon, så betyr ikke det nødvendigvis at hvert kapittel er like lesbart. De ulike mønstrene og lydene som dukker opp, fra skrantne rytmiske verktøy til fjerne stemmer, skaper et hele som ikke etterlater meg som lytter noe særlig klokere eller lykkeligere enn da jeg åpnet disse sidene.

Men den etterlater et avtrykk av fremmede spor som det er vanskelig å ikke følge.

The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
Denne platen åpner som en ustø ramlende prosesjon på vei ut i naturen, som om Sun City Girls, Master Musicians Of Bukkake og Black Dice hadde slått seg sammen. «The Modern Revival» og «Elijah The Stone» påkaller vår oppmerksomhet med feledroner, bjeller, harper og alt som hører en slik flagrende familie til. Det kan høres ut som et kollektiv eller storfamilie fra 70-tallet på bærtur, bokstavelig talt, og det er ikke vanskelig å forstå at vi igjen er på full fart inn i frifolkens frilynte verden. Det tar ikke lang tid før våre venner må sette seg ned og slappe av litt der ute i lyngen. De vrenger av seg klærne og lar håret gro. Det blir det riktig så vidunderlige toner ut av, meditativt og stemningsfullt. Og det er i denne retningen Walls Are Stuck bærer.

Instrumentene som benyttes blandes med naturens egne lyder, og det er vanskelig å skjelne mellom håndholdte dingser og håndplukkede opptak. Walls Are Stuck blander seg med røyken både fra og rundt leirbålet, og de mange involverte her utmerker seg mer i kraft av å være en del av kollektivet enn som utpregede artistiske individer, og ingen er da heller kreditert spesifikke instrumenter. Platens tyngdepunkt er 10 minutter lange ”Asmodeus”. Her opphører formen nesten fullstendig, i det som er et abstrakt stykke musikk bestående av underlige lyder fra diverse strengeinstrumenter. Mest tydelig er en fele som høres ut som den har ligget i fukt et par hundre år, mens tilløp til en fast rytme aldri overholdes i bakgrunnen. Den lett psykedelisk tilnærmingen, den drømmende messingen og svevende atmosfæren som preger låter som ”Goat With The Dolphin Face”, ”Lake Of Holy Fishes” og ikke minst den umiddelbart betagende psychfolken i ”The Happy Burial” mer enn indikerer et vennskap til artister som Tower Recordings, Charalambides, Six Organs Of Admittance, Thuja og Skygreen Leopards. Og dermed har vi kommet til de rene fakta. The Franciscan Hobbies skjuler nemlig noen helt sentrale mennesker i USAs far out folkemiljø; Glenn Donaldson og Loren Chasse.

Donaldson og Chasse, sammen med Rob Reger, er nemlig den faste basis i ansamlingen med base i San Francisco som går under navnet Jewelled Antler. Det betyr at The Franciscan Hobbies er nok et blad på et tre som også bærer nettopp Thuja og The Skygreen Leopards, sammen med The Blithe Sons, Leaf Yard, The Birdtree, The Muons og et gedigent antall andre i sitt løvverk.

Hobbiesene har en CD ute fra før (sammen med et par obligatoriske CD-R), og har gjort det til sitt kjennemerke at de tar med alskens instrumentræl og minidiscer ut i naturen, hvor enn det skal være; elveleier, bakhagan, canyons, strender. De vikler lydene sammen uten en tilsynelatende klar plan, men utkommet er nesten utelukkende vakkert og mystisk, et akkompagnement til meditasjon, eldgamle ritualer eller rett og slett som en liten mental ferietur.

Tittelen på platen bør også nevnes, siden den fulle setningen som står i omslaget også kan tjene som et rettesnor for bandet: ’Walls are stuck… Outside– ideas fly in all directions’

Akkurat, og siden mannen bak dette sitatet heter Pandit Pran Nath (indisk vokalkunstner og -lærer) har vel noen allerede vendt tankene mot moderne komponister og hans elever Terry Riley og LaMonte Young. Nath var blant annet opptatt av den tonale kvaliteten som ligger ’mellom notene’, den som passet til ragaens stemninger. Ser du, alt henger sammen med alt. Utendørs, that is.

The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005)
Hypnagogia refererer til den tilstanden man er i like før drømmene tar over, det kortvarige og merkelige grenselandet mellom våken tilstand og søvn. Den franske psykologen Alfred Maury forsket på og navnga fenomenet på 1800-tallet, og avledet tilstanden av de greske ordene hypnos (søvn) og agogeus (guide). Mange har vært interessert i dette, helt fra Aristoteles’ tid og fremover mot for eksempel den russiske filosofen Ouspenskys oppdagelser av ‘lucide drømmer’ – drømmer vi er bevisste og til en viss grad herre over (slike man har på trikken en dag etter jobb, for eksempel). I 1987 publiserte psykologen Andreas Mavromatis en bok titulert Hypnagogia, der han ser hypnagogia i sammenheng med våre drømmer, men også tilstander som schizofreni, kreativitet, meditasjon og paranormale opplevelser.

The Gray Field Recordings’ albumtittel virker på ingen måte å være tilfeldig valgt. De 11 kuttene her både høres som de er fremført i dels hypnagogisk tilstand – og den truer hele tiden med å påvirke lytteren ditto. Dette er med andre ord toner skapt av dormende drømmerier der bevisstheten vår er i ferd med å entre en annen dimensjon. På Hypnagogia varer den i over 40 minutter – og har du ikke begynt å puste tungt da, vel, så bør du sjekke pulsen (eller koffeininntaket).

Bak dette noe merkverdige prosjektet finner vi Rebecca Loftiss fra Ingemannsland, Oklahoma. Påvirket av både bestefarens folkemusikk og farens lydeksperimenter er hun en naturlig arvtaker til å holde familietradisjonen i hevd. Loftiss nevner selv at hun er påvirket av både folk, støy og klassisk – og alle tre elementene kommer frem her. Hypnagogia er en strålende vakker reise inn i drømmeland. Akustisk og organisk i formen, abstrakt i fasongen, forførende i resultat.

Det er på sin plass å stresse at dette ikke er en ren ambient plate, for det er nettopp i dette halvdrømmenes grenseland The Gray Field Recordings gjør platen interessant. Selv om det hersker et slør av søvnig ambiens over de fleste låtene, så har de et preg av en urolig tilstand, døren er ikke bare åpen inn til nattens rike, det er også mulig å trekke seg tilbake til normaltilstand. Overført til innholdet så kan man si at den vevre kvinnelige stemmen til Loftiss er drømmeskapende. Hun snakker/synger/hvisker med lukkede øyne som om hun vil dele noen hemmeligheter med oss. Loftiss står for all musikken selv, med unntak av litt hjelp på fiolin/bratsj. Tonene preges av et vidt spekter av lydkilder, fra samples av gamle countrysanger til støysekvenser via elektronisk minimalisme, lydbånd og klassisk/avantgarde fremført med potter og kar, buer og strenger, tricks & loops. Anbefaler å være rask på labben hvis dette kan virke fristende – AntiClock har kun 123 håndlagde eksemplarer til folket.

Du vil få fine drømmer av Hypnagogia.

Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Larkin Grimm er det uvanlige navnet på denne kvinnen fra Memphis, oppvokst i Dahlonega, Georgia, ved foten av Appalachene, og nå med base i musikalsk kreative Providence. Fra en familie med sangere og musifanter har Grimm tatt med mye av sin bakgrunn på sin debutplate Harpoon.

Harpoon er ’recorded in dark places’ i Dahlonega, og Providence, og det er nettopp denne krysningen av hulder og moderne avant-chanteuse som preger platen. Instrumenteringen er rustikk og fremførelsen ’old fashioned’, med hovedvekt på strengelek og rytmer. Den er spartansk fordelt på disse tolv låtene, og finner sjelden sammen i enkle harmonier. Rytmeinstrumentene ramler heller skramlende sammen mens gitar/dulcimer og vokal vikler seg inn i hverandre og danner et tett vev av grener. Det er tross alt stemmen som er Grimms mest bemerkelsesverdige særtrekk, tidvis mytisk mot det hedenske (som en av de forlokkende sirenene fra The Wicker Man), hun går djupt ned i markens muld og skjener ut i skjærende skrik. Noen ganger ikke ulikt Devendra Banhart, andre steder som en Diamanda Galas sluppet løs i de dype skoger eller en Björk med dårlig tannstilling hensatt i et sørstatsdrama med skrekkelig utgang. Det er den utfordrende røsten som gir Grimm et særpreg, som er hennes styrke, og som også kan gjøre platen noe krevende å lytte til.

Det er på de mest konvensjonelle låtene at røttene til både folk og gospel trer klarest frem, og det er Grimms fortolkning av disse som står igjen som platens aller mest vellykkede. En låt som ”Harpoon Baptism” kunne vært hentet fra en begravelse nede ved elva et sted i sørstatene, men den syke latteren som blander seg inn tilhører en besatt heks. Det er nok slike absurde innfall som bidrar til at Harpoon ganske sikkert ikke vil nå ut til andre enn de som vil grave litt dypere i sporene til Devendra Banhart og CocoRosie. Og det er ingen dum vei å gå!

Harpoon bør spilles på en 78-platespiller, sittende i en råtten gyngestol, med en lefse av Flannery O’Connor som lektyre – eventuelt til å vifte bort de halvdøde fluene som henger rundt hodene våre, der nede i det dype, dype sør.

Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Tre kvinner sitter tett inntil hverandre i en liten stue i Fishtown, Pennsylvania der de alle bor. En kommer fra USA, en er svensk-amerikaner og den siste har britisk pass. Det er helt stille, et enslig stearinlys tegner skygger oppover veggen. En cello, to gitarer, tre stemmer – og en bok full av folksanger fra begge sider av havet. Det er det som skal til. Tenn lyset selv og bli med inn til en forlokkende reise tilbake i tid – som viser tidløsheten i disse sterke låtene.

Bladene som faller fra dette treet bærer alle på en rik historie. Ni sanger har de funnet fram. Alle er tradisjonelle, noen flere hundre år gamle. Alle valgene er begrunnet i omslaget, og vitner om stor kunnskap til det de holder på med. De tre damene har ikke som ærend å fornye eller fortolke disse i radikal retning, men noen harmonier og enkelte melodier er mer improvisert. De tilnærmer seg uansett materialet med en åpen respekt og nær hengivenhet. Alt er innspilt live på en ettermiddag, i det som må ha vært en magisk stund.

Noen ganger legger de instrumentene helt vekk og synger alene, som på ”The Derry Dems Of Arrow” og ”Barbry Ellen”. Selv trives jeg aller best der stemmen smelter sammen i harmoni på de mer melankolske melodiene, drevet fram av celloen til Helena Espvall (Espers) og Baird/Krauss’ gitarer. Der står den velbrukte mordballaden ”Bruton Town” og hinsides vakre, Espers-lignende ”Fortune My Foe” frem som det aller ypperste. Som tre sirener fra O Brother; dette er rent vann, dype kilder, duggfriske enger og alt du forbinder med krystallklar musikk.

Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Bak et navn som ganske sikkert spiller på berber-gjengen Master Musicians Of Joujouka finner vi en løselig ansamling individer fra Seattle-området som bedriver en rituell form for folkemusikk som strekker seg fra Kina via Lappland til de amerikanske indianerområdene. Kollektivet bygges rundt sjefs-sjamanene John Schuller (aktiv på CD-R fronten siden slutten av 90-tallet) og Randall Dunn. På The Visible Sign Of The Invisible Order har sekstetten i tillegg med seg en bråte folk, mest kjent er vel fiolinisten Eyvind Kang og et par medlemmer fra notoriske Sun City Girls (Alan Bishop & Charlie Gocher, Abduction er for øvrig deres egen label). Solskinnsjentene har vært en sentral del av frimusikkens ytterste sfærer i en årrekke, og kan også tjene som et referansepunkt i forhold til MMOB. Av andre, nyere band kan Animal Collective og Sunburned Hand Of The Man være naturlige å trekke frem som likesinnede. Men der dyrekollektivet heller mot melodiøse jaktmarker og de solbrente funker rævva di, drar denne gjengen litt lengre ut på landet for å fjerne. Her er det ikke mye som minner om popmelodier eller wah-wah funk, men desto mer sirkulære fredspipe-mantra, rituell chanting og urbefolknings-raut vevet sammen med krigsrop og dyrelokk.

Lyttetips: Rot rundt på loftet til du finner igjen den gamle indianerhøvding-fjærpryden, ta med tipien du fikk i niårs gave og sank litt sopp på veien, dra til fjells og sett deg ned sammen med The Visible Sign Of The Invisible Order. Platen er en av mange i det nye årtusen som strekker seg bort fra det moderne, konsumorienterte og hastige Amerika, den vender seg mot eldgamle historier fortalt rundt leirbålet, jager den løsslupne dansen, søker åndelig frihet og spirituell virkelighet. De vil lett plasseres under banneret New Weird America og dermed likevel tas opp som et moderne fenomen. Genren kan selvsagt ikke isoleres fra sin samtid, men det vil heller ikke være riktig å holde gjeldende trender mot selve musikken. Derfor, opp til fjells, eller langt fra folk, ta deg tid å finne ut om denne musikken har noe å tilby deg i år 2005.

Det er i hvert fall ikke vanskelig å nullstille seg for min del. Introen «Enter The Wang» åpner dørene til et tradisjonelt kinesisk teater med et gong, og derfra og ut er denne platen en nær sammenhengende tilbedelse av åndelige krefter og naturens skiftninger. I tråd med gjengens musikalske intensjon – eller, hva enn det måtte være – så er store deler innspilt utendørs, både ved kysten og i skogen. Den bruser i hvert fall av både saltvann og løvskog, og det er ikke vanskelig å se de mange involverte sitte tett sammen, av og til på en strand, av og til i en skoglysning, på søken etter en høyere dimensjon. Det er godt over 20 personer involvert, halvparten krediteres slagverk og vokal (les: chanting, roping, fuglesimulering, krigshyl, etc.) Musikken er således svært rytmisk og formfri, de bindes ikke opp av harmonier eller låtstrukturer etter vanlig vestlig vis. I tillegg til alskens håndtrommer og rytmeinstrumenter kan vi stort sett høre litt akustisk gitarklimper (bluesen ”Bukkake Sunrise”), banjo (Alan Bishop spiller til alt overmål på burmesisk banjo) og fløyter av mange slag.

15 låter har de fått plass til i løpet av denne timen, men som sagt, seansen er nær sammenhengende og bindes sammen av feltopptak og ur-lyder. De varierer fra halvminutter lange snutter til opptil ti minutter lange sterkt suggererende ”Access Of Evil”. Ikke alt har hallusinogene evner, det er partier her som bygger mer rundt støy enn rytme (området rundt ”Horseheart Revolution”, ”Pillow Of Green Light”) og oppstykket kvekking drevet frem av strykere (”Lucky Duck”). Men stort sett er dette en plate det er vanskelig å ikke rugge fornøyd til, mens man hensettes til slangetemmere i Calcutta eller sjamaner fra gammen. Den mektige og vakre avskjedshilsenen heter ”Circular And Made Of Earth”, og inneholder både vokaldroner, bølgeskvulp, Ry Cooder-ish slide og etterlater et inntrykk av en plate som har fart langt og lenge, men som nå stedes til hvile og gis til gudene.

The Visible Sign Of The Invisible Order kunne nok fort blitt en opplevelse mest for snålhetens skyld, men i det som kan virke som galskap hører jeg i denne musikken heller noe som er basert på noe ekte, varig – og får samtidig stor tilfredsstillelse av å se meg selv i krigsmaling mens jeg hopper rundt i byen på jakt etter noen blekansikter som bør ofres.

Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
Her er litt av en godbit til dere som har sansen for den mer hjemmeheklede delen av nyere visefolk. Mountain Home vikler seg godt inn i maskene til Espers, Josephine Foster og Marissa Nadler med sin flotte debut. Den består kun av 5 spor, men har en samlet spilletid på snaut 40 minutter hvor ikke mange er viet dødtid og tomprat.

Mountain Home er en duo bestående av Joshua Blatchley og Kristin Sherer fra San Diego, men på deres MySpace-side står en rekke andre navn også oppført som bandmedlemmer. Platen inneholder ingen eksakt info om dette, men kjenninger som Espers’ Greg Weeks (som også er produsent) og Marissa Nadler er listet som medlemmer i følge den kortfattede infoen nettsiden. Det som i hvert fall er sikkert er at Mountain Home utgis på Philly-baserte Language Of Stone som Greg og Jessica Weeks nå har startet opp, noe som understreker den sentrale posisjonen Espers har opparbeidet seg, ikke bare i hjembyen, men i store deler av statenes folk-miljø.

Den selvtitulerte platen består av tre egenskrevne og to tradisjonelle og velkjente viser; ”Omie Wise” og ”Nottamun Town”. De behandles med samme ro og fredsomhet som preger de øvrige låtene. Mountain Home har ingen problemer med å dra seg opp til 10 minuttersmerket (”Battle We Were”), alle låtene er snarere som skapt til å fortsette uforstyrret inn i det uendelige. Den overjordiske kvinnestemmen, den avslappede bruken av akustiske strengeinstrumenter og fiolinen som legger et tåkefullt slør over det hele; det og et knippe sterke låter er alt som skal til. Noe pent og vevert blir det jo, og fordelt over flere låter ville jeg nok etter en stund savnet noe sterkere krydder. Den tråden får vi eventuelt ta opp igjen ved en senere anledning. Enn så lenge er dette blant årets aller vakreste debutplater.

The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
New York Citys myteomspunne No-Neck Blues Band er et løst sammensatt kollektiv bestående av syv-åtte personer som omgir seg med en viss mystikk. De spiller en rituell, frigjort form for folkmusikk der improv, avantgarde jazz, indianerdans, drone og krautrock er sentrale elementer.

Disse mystikerne har holdt det gående siden tidlig på 90-tallet, og ble vel ved en anledning omtalt av Sonic Youths Thurston Moore som universets (ikke bare verdens, nei) beste band. De er sammen med Arizonas Sun City Girls blant de mer erfarne innen den senere tids oppblomstring av snål folk i USA (Animal Collective, Pelt, Sunburned Hand Of The Man for å nevne noen) som alle gjør arven etter Zappa, Residents, Sun Ra og Captain Beefheart til sin egen . og de har en bunke plater bak seg det kan være verd å lete litt etter.

Det gamle ordtaket Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me er den fulle tittelen på denne fire spors (pluss tre ukrediterte)/73 minutter lange platen. Den ble opprinnelig utgitt i en luksuriøs treboks på John Faheys Revenant (han var også en dedikert fan) i 2001, ble innspilt av Lovin’ Spoonfuls Jerry Yester i 1999, og nå tilgjengelig for noen flere takket være en mer ordinær nyutgivelse fra bandets egen etikett Sound Atone.

Stilsikre Revenant er et naturlig sted for No-Neck Blues Band. De står bak folk-utgivelser av blant andre Harry Smith og Dock Boggs, frijazzister som Derek Bailey og Cecil Taylor, og eksperimentalister som Captain Beefheart og Jim O’Rourke. Det er Revenant i nøtteskall, og hvor merkelig det enn høres ut, det er i krysningspunktet mellom lange tradisjoner og utfordrende nyskapning No-Neck Blues Band eksisterer. Nærmeste klare NYC-refereranse må være LaMonte Young/John Cales pre-Velvet Underground arbeider og Sonic Youth på sitt mest aparte.

No-Neck Blues Band (NNCK) fjerner nemlig ’storby’ i storbyjungel, og setter seg med ryggen til omverdenen – med fløyter, bjeller og slagverk, indianermaling og fjærpryd, pattepipe og fredstobakk, og skuer inn mot den tette skogen som vokser et sted på Manhattan bare de færreste vet om. Her er det ikke elektrisitet, så ingenting kan plugges inn for å overdøve de rene naturlydene. Akustiske gitarer/slidegitar dominerer sammen med blåsere der en frittblåsende saksofonist gis mye spillerom (tenk Ayler, sen Coltrane), en fløyte bryter inn (som et ekko av Yusef Lateef eller Pharoah Sanders, særlig merkbart på spor 6) og rytmer fremskapt av tramping, skrangler, håndtrommer, steiner eller hva det nå er. Vokalinnslagene veksler mellom messing, sang og krigsrop, i det hele tatt det er en sterk følelse av at NNCK søker etter noe grunnleggende primitivt med sin musikk, det rene, eller umiddelbare, som bare kan komme ved full frigjøring fra gitte grenser eller forhåndsbestemte avtaler. Det er en vanskelig vei å gå, men når de lykkes så godt som her blir resultatet meningsfullt langt utenfor den lille sirkelen av jamming der musikken ble skapt.

New Yorkerne ser seg tilbake til da Manhattan var indiansk grunn; tar på seg deres klær, synger deres sanger, maner frem deres ånder – hele tiden med en strømmende flyt og fredfylte hensikter. De bruker lang tid på å bygge opp sine suggererende låter, starter gjerne prøvende, nærmest nølende med noen få instrumenter før stadig flere musikere tar del i seansen og det etableres et groove, eller en stødig rytmikk som har et ustoppelig driv, som enten får gå fritt eller bli utfordret av saksofon eller fløyter. Sentralt på platen står snaut 20 minutter lange ”Assignment Subud» og timinutteren ”Back To The Omind (I’d Rather Not Go)”. Førstnevnte er et utrolig stykke musikk som fører langt avsted, fra Albert Aylers Spiritual Unity de første 6-7 minuttene over til Cans Tago Mago og David Byrnes My Life In The Bush Of Ghosts.

Selv om de på enkelte partier strekker strikken vel langt når de stemmer gitarene og lærer seg å spille fløyte samtidig, er det en del aspekter her som overskygger det: Det kan være den tette rytmeseksjonen som holder platen i konstant bevegelse, det kan være den åpne holdningen NNCK bruker for å bryte grenser mellom nytt og gammelt, tradisjoner og nyskapenhet, og ikke minst det faktum at kollektivet her har skapt en plate som du skal bruke meget lang tid på å både bli fortrolig med, men også miste interessen av å utforske.

Langt der ute, utvilsomt, men samtidig dypt, dypt nede i jorda. Sticks And Stones May Break My Bones… er en nødvendig messe for det moderne mennesket.

Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Hvem har sagt at friform-basert støymusikk må være introvert og kjedelig? Raccoo-oo-oon representerer den strake motsetning til det kjedsommelige.

Med sin tredje utgivelse, deres første ’skikkelige’, begir Iowa-kvartetten med det snåle navnet seg virkelig inn i de hemmelige riker. Behold Secret Kingdom er en kontinuerlig oppdagelsesferd uten start og slutt, men med en konstant strøm av inntrykk, funn og faenskap.

Behold Secret Kingdom domineres av et veldig fortettet uttrykk, det er noe som lever i denne musikken, pakket med organiske lyder og ulyder av alskens sort. Slik vaskebjørnen både holder til i skogen og er kjent som en notorisk søppeltjuv, er Raccoo-oo-oon som en hel flokk av slaget som har kommet over et skikkelig festmåltid. Her skal det tas for seg!

Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.

Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. Dere som ble kjent med bandet gjennom Is Night People (2006) vil ikke bli slått av en voldsom stilendring, og et gløtt på min omtale av denne viser at hovedmomentene er like gjeldende i dag. Det er i første rekke gjennom det mer utviklede lydbildet at disse skogstrollene har funnet nøkkelen til en vellykket utvikling.

I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand of the Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.

For å si det helt enkelt: Dette låter fordømt fett!

Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Sett meg på første fly til Nevada City, California! Byen kryr tydeligvis av fagre piker som lokker med vakker musikk. For å nevne noen; Joanna Newsom, Alela Diane, Jessica Henry – og Mariee Sioux. Noe av forklaringen på denne musikalske blomstringen ligger nok i at Nevada City i årtier har vært en kulturell oase i California, et fristed som har trukket til seg kunstnere av ymse slag siden Mark Twains dager, et samfunn som kanskje er et slags Nord-Californias motstykke til sydligere Topanga Canyon.

Det er fra denne fredelige pletten på jord at Mariee Sioux debuterer med langspiller på den svært kjekke lokale etiketten Grass Roots. Hun har tidligere gjort seg bemerket sammen med likesinnede Brightblack Morning Light, har en anerkjent musiserende far (Gary Sobonya) som spiller mandolin her, og har blant andre fått med seg new age-artist, Grammy-nominerte Gentle Thunder på diverse tradisjonelle instrumenter. Så hun er ikke alene, men det er tydelig at den unge Sioux har musikken i blodet. Melodiene kommer lett til henne, gitartonene sitter løst og den behagelig sky stemmen er fra naturens side utstyrt med imøtekommende kvaliteter.

Impulsene har kommet fra familien (som tidlig presenterte henne for Simon & Garfunkel og Grateful Dead), senere oppdaget Sioux den noe oversette artisten Kate Wolf som skal ha virket utløsende for hennes egne ambisjoner som artist og endelig etter en lengre reise til Patagonia fant hun sitt eget artistspråk. Sioux er heller ikke alene musikalsk sett, det er mange enslige svaler der ute med kassegitar i hånden og hodet fullt av snåle tanker. Men hun skiller seg positivt ut fra mange av sine samtidige – både her hjemme og over der – som klimprer i vei med akustiske og yndige folkviser. Først og fremst dyrker Mariee Sioux et personlig uttrykk ved å fremheve nærheten til det åndelige, til naturen og til røttene. Hun skaper både jordnær og søkende musikk, understreket av tekstene:

’Now I’m sewing, sewing, sewing medicine bundles
With grass threads and porcupine quills
I’m filling them up with galaxy beams… ’

Bruken av tradisjonelle instrumenter, særlig indianerfløytene til Gentle Thunder, skaper en nærhet til improvisasjonsmusikken, og fremhever en viktig egenart når man driver i dette segmentet. Hun overskrider normene for ordinær bruk av vers/refreng og skaper heller fortellende, lineære viser som gjerne bikker opp mot 10 minutter. Det kunne fort blitt langdrygt, men hør bare på ”Wild Eyes”. Dette er en fjær som letter fra marken og blåser sin egen vei over menneskene og trærne. ”Wild Eyes” og jevnlange ”Bundles” kan måle seg med Joanna Newsoms episke Ys (2006), men uten hennes rike arrangementer og eventyrspråk. Gi Mariee Sioux et par år til der ute i bushen, så kan hun gjerne være den artisten som tangerer Newsom – eller best av alt, de kan jo forsøke seg på en pow-wow sammen!

Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Manifestation ble opprinnelig gitt ut som en ensidig LP i 2000, raskt sugd opp av 500 individer som sikkert for lengst sitter i lotus-stilling og messer knapt hørbart på et språk de færreste i vesten forstår. Nå har Strange Attractors heldigvis tatt tak i den saken, og resultatet er en gjennomført vellykket nyutgivelse, med remastret lyd og doblet spilletid fra de opprinnelig 20 minuttene.

Six Organs Of Admittance er Ben Chasny fra California, som enkelte kanskje har blitt kjent med som gitarist i kraftbandet Comets On Fire eller gjennom Holy Mountain/Time Lag-utgivelser som Compathìa (2003) og For Octavio Paz (2004). Med stort sett bare akustisk gitar som hovedinstrument har Chasny vært med å bane vei for en økt oppmerksomhet rundt det amerikanske folk/psykedelia-miljøet.

Chasny tilhører skolen til fingerplukkere som Robbie Basho og John Fahey, og The Manifestation minner om at han også bekjenner seg til mer astrale dimensjoner – og at han i like stor grad fremstår som en mystiker fra østen som tilber solgudene og inntar måltidene med langpipe. Og nettopp solen er det sentrale temaet på The Manifestation.

Tittelsporet er en 20 minutter lang spaceraga fra 1999 som åpner med håndtrommer, rasler og messende dronevokal før harpeklang og rislende gitarstrenger utfyller lydbildet. Chasny synger etter hvert med en stemme som kommer langt bortenfra: ’Friendship is sun! Under the moon! One more season, the dawn is coming soon…’ Etter 13 minutter flyter gitartemaet bort i en bølgende ambient dronesky, for etter 17 minutter å vende tilbake igjen, men nå uten de flagrende gevantene det omga seg med tidligere. The Manifestation er en soldans med en viss forankring både i hippienes forkjærlighet for østlig religion og filosofi, Canterbury-scenens utfjerninger og amerikansk folk/blues. Et solid stykke musikk med andre ord!

Bonussporet på denne CD-utgaven er et cirka 20 minutter langt stykke som heter The Six Stations. Det ble spilt inn i 2004 og er delt opp i seks deler som stort sett holdes i mer standard fingerspill, med høytlesning av Current 93s David Tibet og peisvarme som noe av innholdet. Mike Mills raderte vinylutgavens b-side av The Manifestation naturligvis som en sol, og det er den organiske knitrelyden denne solen skaper som her brukes som element for å skape ambiens og også gi et rytmisk fundament til Ben Chasnys akustiske gitarspill. Ved å slippe stiften ned på tilfeldige steder på platen fant Chasny stadig nye variasjoner av solens knitrende ’click & pops’, som kunne brukes som utgangspunkt for disse komposisjonene. Idéen var at de ulike opptakene skulle representerer de seks planetene fra Merkur til Saturn. Det er her David Tibet kommer inn som diktoppleser. Han stiller som talsmann for den musikkløse Jorden med bare den menneskelige stemme (en intens Julian Cope-ish røst). Det kan vel virke lovlig langt ute, men uansett, denne planetariske reisen har et merkverdig preg av nytt og gammelt i seg, og svært vakker meditasjonsmusikk blir det ut av det. Hvis Pole hadde spilt gitar i stedet for på maskiner kunne det kanskje blitt noe à la ”The Six Stations”?

Av de platene jeg har hørt fra Six Organs Of Admittance så langt, er The Manifestation den mest originale og pretensiøse. Og den mest interessante.

The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Ahh… California: Zuma Beach, Laurel Canyon, Frisco Bay, Big Sur – og Skygreen Leopards. Med syndens pøl San Francisco som base har Glenn Donaldson/Donovan Quinn i en årrekke fristet oss med frihetsmusikk fra det mosekledde landskapet i utkanten av byen. De har vært sentrale som en del av vestkystens ’frifolk-scene’, ikke uventet preget av en mildere, mer hippie-lignende stil enn på østkysten. Paraplyen har vært Jewelled Antler, som har pøst ut prosjekter med naturbasert avantgarde i høyt tempo. Ut fra dette kollektivet kommer altså The Skygreen Leopards, som har mer til felles med mer visebaserte folksters som Devendra Banhart og Vetiver enn sine andre far out prosjekter som Thuja, Blithe Sons og The Once And Future Herds.

Disciples Of California legger seg ganske nær Vetivers siste plate; ypperlige To Find Me Gone, dog uten den siste melodiøse touchen som gjorde den til en av årets fineste. Men leopardene deler noe av den samme hengslete, litt rufsete akustiske country/folk-stilen med en utpreget vestkyst-følelse og mild sommerfugl-psykedelia. Duoen har nå blitt kvartett, de har laget en plate som er utsatt for skikkelig studioarbeid, og ikke minst har de rett og slett mekket sammen 11 ubesværete og veldig lett likandes poplåter. Alt dette bidrar til at Disciples Of California er deres fineste arbeid så langt.

Dette er musikk man kan dyppe tærne i vannskorpen til en ubekymret solskinnsdag, en plate med viser om dyre- og planteriket ispedd noe Jesus og hallelujah, litt Neil Young-sårhet, en smule Grateful Dead-harmonier og Byrds-twang. Disciples Of California vil nok ikke omvende ditt verdensbilde, men som en gylden pastoral popplate vil den gjøre din korte tid her på jorden littegrann lykkeligere. Og det er ikke å forakte.

Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på den velkjente klubben Vera, Groningen og det siste tatt opp hjemme på landet i Massachusetts.

Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende her.

Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.

Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
For en liten tid tilbake forvillet jeg meg inn i den gigantiske Redwood-skogen ved Big Sur, California. Et mektig skue for alle sanser fremstod dette skaperverket som noe langt større og vedvarende enn oss mennesker og vår korte tid på jorden, fylt av en dyp ro som setter menneskets kjas og jag i et underlig lys. På Pine Cone Temples er det som om Thuja har sett noe lignende, dette er musikk laget av høye trær og svart jord, en over 90 minutter lang ferd inn i de store, dype skoger med alle sansene skjerpet og en indre fred i sinnet. Denne doble platen, som består av 8 utitulerte spor (6+2) spilt inn i perioden 1999-2004, er fri fra stivnede, faste former. Pine Cone Temples fylles opp av sammensatte lyder som danner et fullverdig – og faktisk et kraftfullt og vakkert hele. Vi tas med gjennom stier som fører til dramatiske utkikkspunkt, men blir også ledet langt inn mot de mørkere delene av skogens indre, blant furukonglene.

De fire som utgjør Thuja er de mest sentrale deltagerne i San Franciscos improv/frifolk-kollektiv Jewelled Antler: Loren Chasse, Glenn Donaldson, Rob Reger og ikke minst mørkemannen Steven R. Smith kan briske seg som ansvarlige for prosjekter av typen The Skygreen Leopards, Franciscan Hobbies, Hala Strana, Mirza, Blithe Sons og andre relaterte eksperimentelle band. Thuja er på mange måter essensen av Jewelled Antler, ikke bare i kraft av være et av de lengstlevende navnene, men også i tilnærmingen disse fire har til det å skape musikk: Lyder av verden rundt seg knyttes sammen med improvisasjon basert på akustiske instrumenter. Feltopptak, liveopptak fra naturen og ‘found sound’ skaper grobunn for et meget organisk lydteppe, instrumentene (gitar, perkusjon, piano, fele kan gjenkjennes) strøs over med varsomme bevegelser og lutrende ører. Alle de fire har ulike musikalske uttrykk (dette er for eksempel langt mer abstrakt og spartansk enn vennlige The Skygreen Leopards), og alt kan spores inn i Thuja, men under dette navnet samles ikke bare de fire som en sprikende enhet, de strekker seg med samlet kraft mot nye musikalske horisonter.

Kvartetten tar seg veldig god tid og musikken står i grell kontrast til en stresset byhverdag, folkemylder eller hang til raske avgjørelser og lettvinte løsninger. Pine Cone Temples står stødig som furuskogen sjøl, og deler også den stoiske roen man får av å gå inn til trærne, kjenne barnålenes myke teppe under seg og dra inn den rene lukten av kvae og mose. Landskapet ser tidløst og urørlig ut, endringene som hele tiden finner sted tilhører et annet tidsbegrep enn menneskets. Litt som Thuja: Ved de første rundene virker det ikke som om denne musikken har mål eller mening. Jeg kan heller ikke love at du vil få en åpenbaring, men sjansene er definitivt til stede for at du gradvis vil oppdage hvordan platen vokser seg sakte inn i dine sanser. Eller du vil si at den er like spennende som å høre mose vokse.

’Mikroskopisk psykedelia’ kaller Strange Attractors det vi hører. En treffende beskrivelse. Det er så man tar seg i å se musikkens formasjoner med lupe. Bøy deg ned til jorda og gransk alle de små organismene som lever under beina dine, legg øret helt ned mot den fuktige bakken og hør nøye etter: Biller som graver, maur som bærer, forråtnelse og vekst; det lever der nede og vi hverken ser eller hører det når vi haster forbi til daglig. Thuja har her bremset tiden og fanget lyden av dette detaljerte mikrokosmos.

En annen, om enn mer søkt metafor til det musikalske innholdet er den spirituelle, noe som slo meg ved å google Pine Temple, i søken etter om det var noe jeg hadde gått glipp av, et ordspill eller noe annet å gripe fatt i. Jeg fant Pine Mountain Buddhist Temple, et tempel og meditasjonssenter i California, litt sør for Thujas hjemmebase. Om enn tilfeldig, det er heller ikke helt far out å høre denne musikkens åndelige og meditative kvaliteter. Som skapt for å sitte i lotusstilling og i dyp konsentrasjon er Pine Cone Temples en plate som stadig gir og som stadig avslører nye lag og dybder. Men den krever også – blant annet tålmod. Hva du hører og hvilket utbytte det gir, er nok i større grad enn vanlig avhengig av deg som lytter.

Disse forsøkene på å beskrive musikken kommer nok som vanlig til kort. Men å beskrive det faktiske innholdet er minst like vanskelig. Jeg har nevnt det organiske aspektet, det er som om platen puster og lever. Den dempede stilen og seigtflytende massen som drar med seg låtene kan karakteriseres som nærmere ambient enn folk/psykedelia, og om den har en varm bekledning er det viktig å legge til at det ikke er særlig med sol som slipper forbi grenene. Det er på mange måter en mørk plate, de mange lydene som hele tiden kommer ut fra intet, være seg fjern torden, knirkende fottrinn eller dødssyke skrapende feler, bidrar til skumle stemninger som er en David Lynch verdig. Fra Blue Velvet er det særlig én scene som har brent seg fast; åpningen fra den grønne velpleide hagen og Mannens fall ned mot bakken. Vi følger dette helt inn til mikronivå, og til utøyet som hersker rett under overflaten. Særlig på disc 1/spor 4 er dette et stadig tilbakevendende bilde, men også på flere andre partier bygges det en nesten intens spenning hvor den folkbaserte instrumenteringen møter jordiske krefter.

Det er også mulig å trekke ut andre elementer som bygger opp under helhetsbildet; østvendte gitartoner, minimalistisk western, akustiske melodilinjer og rustne vrakrester av forlagt skrap. Her er dessuten hint av mer urban art; sirener og gatestøy som minner om verden utenfor. Og selv om musikken formes ut fra et nærfokus, så presenteres den gjennom en kikkertlinse. Thuja graver seg ikke helt inn i sin egen verden. De åtte stykkene er i hovedsak lange og mektige med luftige, åpne rom. Fra vår vinkel gir det et inntrykk av intimt innsyn, men det skapes også et godt overblikk av mer episk karakter.

Skogen er vakker den, men den er slett ikke så uskyldig som den ser ut ved første øyekast. Her er dunkle hemmeligheter vi aldri vil forstå og stier som fører dit ingen har satt sin fot. Bare vent til du får dette inn i hodetelefonene dine: De nakne bena dine vil også ta deg med til nærmeste skog, og du vil bli der inne svært, svært lenge.

The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
I den moderne, psykedeliske folkmusikkens innerste sirkler sitter Tower Recordings og rugger, fremdeles i samme lotus-stilling, på det som er deres femte eller sjette album. Som om de sovnet en gang i 1969 og våknet opp igjen på 90-tallet er Tower Recordings i den situasjon at deres retro-inspirerte folk-psykedelia har fått en aldri så liten revival. Mest kjent gjennom mer populære alternativer som Devendra Banhart og Joanna Newsom, skjuler det seg bak disse en skog av kollektiv, lofts-ensemble, skogstroll og dvergnisser av ymse sort. Det er nede i den dypere delen av skogen Tower Recordings har sin faste plass.

Dannet av Matt Valentine og Pat Gubler (PG Six) på midten av 90-tallet i New York City har TR vokst til en stor familie av likesinnede og venner. Valentine har markert seg parallelt, både alene og sammen med sin Erika Elder (The MV & EE Medicine Show) og som styrer av etiketten Child Of Microtones. New Zealand-artisten Dean Roberts, Samara Lubelski og Essex Green Tim Barnes er andre profilerte artister som sitter med Tower Recordings. Dette miljøet er en labyrint det er vanskelig å komme ut av når man først har forvillet seg inn i den. Med sitt tredje album Folk Scene (2001) bidro i hvert fall Tower Recordings til at det ble etablert en begynnende bevissthet rundt mange løselige samfunn som fantes i undergrunnen med sine egne labels og CD-R utgivelser, en bevissthet som først nå er i ferd med å få gjennomslag utenfor de mindre miljøene. Det er vel neppe sannsynlig at Tower Recordings vil skape like store overskrifter som Banhart eller Newsom, men det de har å tilby her er likefullt en vellykket reise inn i mer åndelige dimensjoner.

Venner av både Velvet, Acid Mothers Temple, Syd Barrett, Beatles (Revolver), Can og The Incredible String Band kan nok få plutselige flashbacks av bare tittelen alene: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of... De seks låtene her er på mange erketypiske for frifolken. Med i hovedsak akustiske instrumenter, en vektlegging av suggererende rytmikk, improvisasjon, og en åpen holdning til mer frihetssøkende uttrykk (space, raga, psykedelia, drone) skaper Valentine & co en eksotisk form for ny folk. På The Galaxies… er de innom både huskende akustisk visebris, gammel blues og groovy spacefolk à la Sunburned Hand Of The Man/Vibracathedral Orchestra. Det hele drives frem ved hjelp av hele instrument-lageret (feler, bjeller, fløyter, orgler), varierte vokalspor (messing, sur sang, kauking, Robert Wyatt’sk drømmevokal) og en tilsynelatende ustoppelig vilje til å være i bevegelse. Tower Recordings har lykkes med overgangen til lengre låter, og med platens korte spilletid fremstår de (nesten) som helhetlige og fokuserte.

Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
Han fornekter seg ikke, denne trollmannen fra Oz, Tennessee. Wooden Wand har med Gipsy Freedom igjen gitt ut en omfattende og ganske storslagen plate, som etter det jeg har hørt (diskografien begynner allerede å bli svær) er hans mest fullendte så langt, i en karriere som på kort tid har rukket å avtegne en artist av mangetydig format. Gipsy Freedom strekker seg i mange retninger, fra frijazz, blues, via progaktig tungrock(!), til krautlignende grooves og mer folkbasert far-out. For ikke minst er Gipsy Freedom en avstikker vekk fra den mest erketypiske frifolken, til fordel for mer vokalbruk og melodilinjer som drar mer mot blues, jazz og 60-tallets frihetsfølelse og psykedelia.

Fellesnevner er en relativt fri innstilling til struktur, en avantgardistisk holdning til instrumentbruk og et fokus på rytmer og organiske lydkilder. Med dette som grunnlag, kan det også etterspores islett av Albert Ayler, Velvet Underground, Can og The Jewelled Antler Collective, som for å understreke noe av den spennvidden Wooden Wand (aka James Toth) og hans Vanishing Voice forsøker, og tidvis lykkes, å binde sammen til en helhetlig fungerende plate denne gangen.

Som mest notable gjest har Wooden her med seg frijazzisten Daniel Carter, en kanskje noe glemt blåser som har spilt med Cecil Taylor, Sun Ra og Thurston Moore, for å nevne noen. Han kan blant annet høres på tribale ”Didn’t It Rain”, som er en nydelig krysning av frijazz og avantfolk på over 10 minutter, og som i motsetning til mange slike sirkulære seanser har et definert mål gjennom en gradvis oppbygning som forløses av det avsluttende vokalpartiet. ”Didn’t It Rain” går fra minimal strengeplukk og treblås, fløyter og raslelyder, funderes på en gjennomgående basslinje, elektrifiseres med gitarer, og betones av Daniel Carter som legger på følsom sax. Langsomt dras vi inn i et mytisk landskap, slik omslaget viser, mørkegrønt og mosekledd, i takt med at musikken går fra lotus til runddans. ‘Didn’t It Rain, rain, rain, Didn’t we cry, cry, cry, My lord, We sang to the sky, sky sky, For you my lord…’ messer Satya Sai som sømløst tar over hovedrollen mens tempoet nå har økt ganske mye. Selv om bandet ikke helt utnytter det potensielle klimakset, så står denne låten igjen som den mest vellykkede.

Men for all del, her er mye snas. Særlig nevnes må platens clou, over 20 minutter lange ”Dead End Days With Ceasar”. Det er en jam-aktig blues fundert på et seigt, tungt bass/tromme-komp som nærmest kunne vært hentet fra Velvets ”The Gift” i slow motion. Når en stream-of-consciousness snakkevokal kommer inn etter 12 minutter er det også med en viss overførbarhet til Lou Reed & co. ”Dead End Days With Ceasar” tar deg med til ruggeland, og slipper deg ikke ut av hypnosen før den altfor korte ”Genesis Joplin” avrunder med tilfeldige trommer til en enslig og inderlig kvinnesang fra Satya Sai, slik den åpnet nesten en time tidligere. I løpet av den tiden har du fått servert mye holdbar musikk.

Tre-fire spor sliter jeg dog litt med å få noe særlig ut av, enn så lenge. ”Hey Pig He Stole My Sound” stamper rundt en gryte som består av skrangleinstrumenter, skramletrommer og fri rytmikk, der sjefskoker Wooden Wand gjør lite annet enn å røre rundt i suppa for å se hva som skjer (ikke så mye). Superkorte ”Don’t Love The Liar” er en mer ekstatisk Animal Collective-lignende rocker, som også følges av en fin liten videosnutt i regi av Heidi Diehl, men som blir stående i et noe ensomt metallisk skjær. ”Sun Sets On Clarion” fomler rundt sitt eget sentrum uten noensinne å komme noen særlig vei, dominert av en predikerende blues-stemme som preiker i tåka om et eller annet. Men alle disse sporene dyrker en tro på det umiddelbare, og kanskje feilbarlige, som kjennere av band som No-Neck Blues Band og tidlig Jackie-O Motherfucker sikkert vil verdsette. Som en lysning i skogen stiger «Dread Effigiy» frem som en nærmest konvensjonell, akustisk folklåt med bare vage hint av anormale strukturer.

Gipsy Freedom byr derfor på noe for de fleste med hjerte utenpå og hodet på skrå, men vil sikkert finne sitt hjem hos et fåtall. Den som likevel bringer platen med seg på sin vei loves, med visse forbehold, en grønnkledd ferd over engene.

Les mer:
Summer Of Love Redux (New York Times)
The New Weird Generation (II) (Notes On Metamodernism)
Freak Folk Flies High (San Francisco Chronicle)

Bjørn Hammershaug

Road Trip USA 2004: Fear & Loathing In Vegas

‘Every now and then when your life gets complicated and the weasels start closing in, the only cure is to load up on heinous chemicals and then drive like a bastard from Hollywood to Las Vegas … with the music at top volume and at least a pint of ether.’
(Hunter S. Thompson, Fear and Loathing In Las Vegas)

Musikk: Tortoise: «A Survey» + «Along The Banks Of Rivers»

Road Trip USA 2004: Arizona Thunder

A storm is coming, Frank says
A storm that will swallow the children
And I will deliver them from the kingdom of pain
I will deliver the children back the their doorsteps
And send the monsters back to the underground
I’ll send them back to a place where no-one else can see them
Except for me
Because I… am Donnie Darko.
(Donnie Darko)

Musikk: Sun City Girls: «Lord Brown Of Due South» (fra Flute And Mask, Abduction 2002)

Oh Canada: 10 Glemte Lønneblader

10 utvalgte og for mange glemte perler fra Canada. Albumene har lite til felles utenom sitt geografiske opphav, men de deler et fellesskap i form av at de fremdeles vekker glede å gjenoppleve. Omtalene er skrevet i årene albumene ble utgitt.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006)
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående med Harmony In Ultraviolet er hvor høyt den virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’..pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’. Det kanskje mest besnærende sporet heter ”Chimeras”:

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne platen, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

Black Ox Orkestar: Nisht Azoy (Constellation, 2006)
Black Ox Orkestar har et redelig prosjekt gående: Å spille tradisjonell jødisk musikk som verken skal fremstå som tam samtids-fusion eller synke ned i nostalgia. Målet er altså å forvalte og formidle den rike klezmer-tradisjonen på en måte som gir den relevans og en form for friskhet i dag. Hadde Black Ox stammet fra Jerusalem, eller New York for den saks skyld, kunne de kanskje lettere blitt borte i vrimmelen av ’world-musikk’, men i kraft av sin bakgrunn fra det canadiske Constellation-miljøet kan musikken ikke bare høres på flere vis, men også nå ut til flere grupper lyttere.

Denne sammensetningen fra Montreal har altså en annen bakgrunn enn det vi gjerne forbinder med jødisk folkemusikk, og det bidrar nok til at de også lettere kan trekke veksler på andre former for folketoner enn den ’rent’ jødiske. Både balkan, slavisk og arabisk folk er en del av det musikalske kartet de bretter ut for andre gang. Sporene fra moderbandene Godspeed You Black Emperor, Silver Mt. Zion og Sackville er derfor noe utvisket, men en del av estetikken drar de likevel med seg, ikke minst den dunkle, melankolske dragningen mot det mørke og mystiske. Det er altså med sin bakgrunn i rocken, og ved å benytte elementer fra et bredere geografisk spekter, at Black Ox Orkestar gjør sin egen vri. Og som alltid når det er snakk om tradisjonell musikk er det mulig å høre et slektskap som strekker seg fra Lappland til Afrika i tonemønsteret.

Oppbyggingen på Nisht Azoy er både langsom og insisterende, dette ligger et stykke unna den mer fyrrige varianten til New Yorks Klezmatics for å si det slik. ”Bukharian” med det sørgende koret er illevarslende, mørk – framført i skyggen av fulle tog på vei mot leirer vi helst ikke vil tenke på. Stolte ”Az Vey Dem Tatn” med det høylytte koret og ikke minst ”Violin Duet” som etterhvert blir til en lettbent dansevise med fele og klapping som begge framviser musikkens sterke livgivende kvaliteter. På ”Ratsecr Grec” åpenbares en fyldigere blåserseksjon som trekker mer mot jazzen, mens ”Tsvey Taybelakh” gradvis utvikler seg mot en kosakk-lignende melodi. ”Dobriden” og ikke minst det tungt melankolsk ladede avslutningsnummeret ”Golem” bringer oss ned i de mest sorgtunge sidene av Midtøsten anno 2006 – og det låter både vakkert og verdig på samme tid.

Nisht Azoy er en uhyre velspilt plate, den omtenksomme formen krever en viss tid å bli fortrolig med, men etter flere uker i kompaniskap gir denne platen stadig nye gleder og åpner stadig nye rom i lytterens hode. Bandet har selv uttalt at platen er lyden av båten som knaker når vennene dras ombord, og viser til den nydelige teksten på «Tsvey Taybelakh» som eksempel:

When you come to a strange city, my love
Think of my words
When you come to deep waters, my love
You will not drown in sorrow
When you come to great fires, my love
You will not be burnt in sorrow

Må dessuten legge til at musikken serveres i det lekreste omslag, slik Constellation har for vane. Min utgave inneholder dessverre ikke tekster, og siden min jiddisch har blitt litt noe rusten med årene må jeg derfor la eventuelle ord om disse ligge.

Triple Burner: Triple Burner (Madrona, 2006)
Jeg har ved flere anledninger trukket frem Harris Newmans egenskaper som gitarist. To flotte soloplater og en rekke gjestevisitter med andre har presentert oss for en musiker dypt rotfestet i ’american primitive’, psykedelisk folk, krautrock og minimalisme. Montreal-artisten kjennes vel også som bassist (Hrsta, Sackville) og han har bygget seg opp en ganske bra CV som lydtekniker, ikke minst i den lokale scenen (Wolf Parade, Black Ox Orkestar, Fly Pan Am) med tette bånd til Constellation-etiketten.

Triple Burner knytter tråden til dette miljøet også i form av duoens andre medlem; Bruce Cawdron (trommis i Godspeed, Set Fire to Flames, Esmerine). Han er med her som slagverker, og i større grad enn de korte innhoppene på Newmans to soloplater (Non-Sequiturs, 2003 og Accidents With Nature And Each Other, 2005). Jeg har stor sans for hans mer framtredende rolle. Newman er eminent med strengene, men Cawdron underbygger låtenes liv, bevegelse og dynamikk. Det er ikke rent få som driver i noenlunde samme retning i våre dager, tidlig Six Organs Of Admittance, Glenn Jones (Cul De Sac) og Jack Rose/Pelt kan her nevnes. Triple Burner evner å skape strukturerte komposisjoner i løselige former, der det flytende samspillet aldri rokkes ved.

Den selvtitulerte platen deres består av sju spor, der kvarterlange ”The Pulse Of Parc Ex” får oppta mest rom, og der det er satt av lite plass for dødtid og tomspill. Fra ”The Wherewithal” og ut er dette cirka 40 minutter med instrumentalt spill i toppklasse. Newman/Cawdron kneler ned i dyp amerikansk muld, graver med bare nevene etter røtter som ikke lenger er så synlige, dekket av asfalt og betong som de er. Men hør, de kommer tilbake med armene fulle av tradisjonell folk, deltablues, stompin’ låvedans og sannelig har de kommet seg helt gjennom til østen og dradd opp noe østlige raga-chanter også.

Satt inn i en enkel, minimal setting spiller de fangsten opp mot hverandre i noe som må være en slags hypnotisk rus. Det spinner rundt og rundt på ”Bride Of Bad Attitude” der Cawdron klasker med skjeer, drikker heimert rett fra flaska og danser rundt Newmans trollbindende gitarspill. De spiller seg begge nesten til blods på slide-baserte ”Wall Socket Protector”, mens tempoklivene på tidvis frenetiske ”Roundabout” kan ta pusten fra de mest veltrente av oss.

Senk derfor pulsen til ”Parc Ex”-nivå noen minutter. Trommene sender ut et dunkelt budskap om uro blant stammene, mens gitaristen lusker seg rundt bålet og stryker krigsmaling på kinnene til alle som sitter rundt og nyter sin pipe. Sakte vokser harmen som snart utløses i en tribal dans, inntil roen igjen senker seg over leiren og alle olme planer utsettes nok en dag. I stadig progresjon er ”The Pulse Of Parc Ex” et kroneksempel på at slike lange gitarinstrumentaler ikke bare er mentalt billedskapende men rent ut medrivende lytting.

Nydelige saker, fra ende til annen!

Harris Newman: Accidents With Nature And Each Other (Strange Attractors Audio House, 2005)
Gitarist Harris Newman er ute med sitt andre soloalbum, og igjen har han samarbeidet med Bruce Cawdron (Set Fire To Flames, Godspeed) som bidrar med trommer og slagverk. Med er også Sandro Perri på lap steel, ellers kjent fra Constellation-bandet Polmo Polpo.

Men i all hovedsak er det Newmans gitar dette dreier seg om, og som på sin fine solodebut Non-Sequiturs (2003) beveger han seg inn i Takoma-stilen. Mest nærliggende referanse er dermed John Fahey, senere Robbie Basho, Leo Kottke og Peter Lang. Deres skoledannende gitarspill fikk en ny oppblomstring på slutten av 90-tallet med artister som Glen Jones (Cul de Sac), David Pajo (Papa M), Steffen Basho-Junghans, Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) og Jack Rose (Pelt). Vi snakker dermed om suggererende, rastløse, fingerplukkende reiser langs stålstrengene inspirert av så vel østlig mystikk som vestlig tradisjonalisme (blues, folk).

Harris Newman er en respektert gitarist i sitt miljø, han deltar på en rekke plater fra den eklektiske Montreal-scenen, og med denne bør han også nå videre utenfor hjembyen. Accidents With Nature And Each Other er ytterligere utforskninger langs nevnte akse, med både nødvendig variasjon og tekniske kvaliteter som gjør at den ikke bare blir en hommage til tidligere tiders glansnumre, men som også gir den relevans i dag. Harris Newman har med sin andre plate tatt steget ut av Faheys skygge, selv om den fremdeles er godt synlig, og funnet sine egne mønstre og strukturer, på vei mot et eget språk. Det merkes på en plate dominert av vanedannende spor. Det er en besatt stemning over låter som ”Cloud City”, en urolig, spøkelsesvibrasjon over dronene på ”It’s a Trap (I-II)” og en langstrakt, rolig skjønnhet som hviler over ”Lake Shore Drive” – for å nevne et knippe.

Harris Newman har forstått behovet for dynamikk og dybde når en plate i hovedsak består av kun én akustisk gitar. Her er tett sammenvevde mønstre, men også nok luft og åpenhet, en slags spartansk fylde og et løst, men sikkert fokus som dekker hele området mellom Paris, Texas og Takoma, Maryland. Og det er det som gjør Accidents With Nature And Each Other til en ganske så ekstraordinær opplevelse.

Do Make Say Think: You, You Are A History In Rust (Constellation, 2007)
Do Make Say Think tar post-rockens urbane tilknytning og noe akademiske formspråk inn i et mer ruralt landskap, der improvisasjon og musikalsk frihet også spiller en viktig rolle. Deres femte album er passende nok innspilt i en hytte og en låve på den canadiske landsbygda, og gjennomsyres av en avslappet tilnærming og behagelig stemningsbærende flyt på tvers av forutbestemte sjangergrenser.

You, You’re A History In Rust er ikke noe direkte kvantesprang sammenlignet med deres tidligere utgivelser. Det har likevel blitt en svært frisk og eklektisk plate som strekker seg fra det oppjagede lykkeberusende til det melankolsk folk og laidback jazz. Folk fra Broken Social Scene, Akron/Family og Great Lake Swimmers bidrar ytterligere til å utvide bandets musikalske palett og signaliserer kanskje også en vilje om å strekke seg utenfor plateselskapet Constellations nærområder. Særlig vokalbidraget fra Akron/Family bør trekkes frem som et vellykket bidrag som trekker post-rocken ut av sitt noe velbrukte skinn.

Foto: Sandlin Gaither/Constellation
Foto: Sandlin Gaither/Constellation

Med fingerplukkende akustisk gitar som hovedfundament fyller de skjønnsomt på med slagverk, horn, sag, fiolin og piano med uanstrengt mine og gjennom non-lineære låtstrukturer.

The Mohawk Lodge: Wildfires (White Whale, 2007)
I call timber
’cause everyone I know is falling

Se bort fra at Wildfires åpner som en slags Coldplay-klone som sklir ut i danseband-modus. Etter et par minutter har The Mohawk Lodge funnet nøkkelen, åpnet døren og slipper oss inn i sin storslåtte verden. Det er ingen grunn til ikke å bli med inn!

Hvis det er mulig å snakke om en skole innen såkalt ’moderne indierock’, så er den store vokalen, det åpne lydbildet og de mektige låtene noen viktige elementer. My Morning Jacket og Band Of Horses er et par sentrale representanter for denne stilen. Ikke minst har denne fått skikkelig fotfeste nord for grensen, og både Vancouver, Toronto og Montreal har store scener i denne retning (Wolf Parade, The Besnard Lakes, Black Mountain, Ladyhawk). Vancouver-bandet The Mohawk Lodge føyer seg dermed inn i en etablert tradisjon, men de har blikket mer vendt mot arbeiderklassen og blåsnipprocken (Magnolia Electric Co, The Hold Steady) enn post-punken. Det passer meg utmerket. Grunnlaget for å like Wildfires er – mildest talt – godt fundert. Når de i tillegg fyller stilen med låter like solide og tidløse som Douglasgran, like åpne og endeløse som den canadiske prærien, vel, da nærmer The Mohawk Lodge seg noe veldig ålreit.

Med hjelp av folk fra blant andre Wolf Parade, Great Aunt Ida og Octoberman har frontfigur Ryder Havdale fått stort spillerom for sine låter. Han synger selv med en både hjerteskjærende og kraftfull stemme, noe som underbygger hele bandets ståsted som balanserer mellom det sorgtunge og det jublende. De holder litt tilbake, slipper seg ikke helt løs, men lar oss ane de sterke kreftene som hele tiden ligger under. Ikke noe sted kommer dette bedre frem enn på det mektige tittelsporet. Over 7 minutter bygger de bro over kløften mellom Springsteen og Fleetwood Mac, og danser elegant over den.

Med sin blanding av desperat lengsel og delikate melodilinjer tenner Wildfires en gnist som starter en brann som ikke slukkes før lenge, lenge etter «Rising Sun» igjen har gått ned.

Ladyhawk: Ladyhawk (Jagjaguwar, 2006)
Fra samme nedslitte nabolag som Black Mountain, både geografisk, utseendemessig og omtrentlig musikalsk, kommer Ladyhawk. Der førstnevnte Vancouver-band stilmessig kan knyttes til navn som Led Zeppelin og Blue Cheer, er Ladyhawks ballast heller fylt opp med Neil Young og The Replacements. Det vi får levert på Ladyhawk er på ingen måte musikk av revolusjonær sort. Kvartetten dyrker ’bar sunken saturday nights & soggy sunday morning blues’ (for å si det litt tøft) gjennom sine 10 låter, der arbeiderklasserocken til The Replacements forenes med Neil Youngs gitarvegger à la Zuma og svartmaling à la Tonight’s The Night.

Siden dette er opptråkket mark – og det må vel sies, mark undertegnede slett ikke er fremmed for å besøke i ny og ne – så er det en fare for å gå seg vill, eller ikke vite hvor man har tenkt seg. Jeg skal heller ikke brautende hevde at Ladyhawk har begått et mesterverk uten sidestykke i musikkhistorien. Men, de har jaggu skjært ut noen rett så troverdige låter med rufsete sikkerhet. For det første evner de å lage ganske storslåtte verk av det som i utgangspunktet virker å være fundert på en svært så slacker-stil. Mye skyldes den deilige, grovbygde gitarlyden som får dominere fint over hele platen. Dessuten har vokalist Duffy Driediger en slik passe troverdig raspestemme, en blanding av desillusjonert på brun pub rundt stengetid og rastløs kid ravende på jakt etter lykken, selv om jeg savner en kvinne ved hans side til å myke opp det hele av og til.

En låt som ”Long ‘Til The Morning” viser Ladyhawk fra sin beste side, som over 7 minutter reiser seg opp fra barkjellerens sneipbelagte gulv til den cruiser gatelangs i Vancouver på måfå; taket nede, armene hengende slapt langs bilsiden, stereoen på full guffe. Dette er hungover-rock av beste vare, selv om Driediger ikke helt når opp til My Morning Jackets Jim James’ i stemmeklangen. Langs samme stripe finner vi ”The Dugout”: Klassisk blåsnipp-rock, slik omfangsrike sigarettrøykende menn med konføderasjonsflagg på capsen og store pick-up’er kan rugge godmodig til rundt grillen, men samtidig med et friskt driv som vil få college-ungdommen til å kaste på håret. En av sommerens aller feteste utelåter, dette. Når de klapper i vei med ”My Old Jacknife” blir det vel i overkant jovialt, selv om dette sikkert en klar live-vinner på fredagskvelden. Og det er, i det store og hele, akkurat her Ladyhawk hører hjemme, og de gjør da heller intet for å skjule det.

Det er befriende mange band for tiden som skuer over mot 70-tallets kraftrock og vestkystens cosmic american music. Selv om Ladyhawk ikke er helt der oppe med Magnolia, The Hold Steady, Brightblack Morning Light, Oakley Hall eller Black Mountain så har de laget et meget godt utgangspunkt for videre utforsking i dette terrenget. Som de råder på «Advice»:

Don’t you worry
Because time will pass quickly, yeah
Soon you’ll be 50 and soon you’ll be dead
So smoke if you want to
And drink up your fill
Your good looks are fading fast
So fuck who you will

Goddamn right, preacher man. Det er slike meldinger man trenger å høre – av og til.

Radiogram: All The Way Home (Endearing, 2002)
Radiogram regnes som Canadas fremste americana-band for tiden. Siden debuten Unbetween (2000) har den Vancouver-baserte septetten, anført av vokalist/låtskriver Ken Beattie, spilt sammen med blant andre The Handsome Family, Giant Sand, Richard Buckner og Red House Painters, og er nå blant de mer respekterte navnene innen genren. All The Way Home er enda en samling solide låter, med mye av styrken i Beatties velskrevne tekster som fremføres med hans noe gnagende, nasale stemme.

Instrumentbruken er mangfoldig, og gir bandet et løft. Multi-instrumentalisten Ida Nilsen (også kjent fra The Beans), Jonathan Anderson (Jonathan Inc.) og Shelley Campbell (fra Auburn) er blant bidragsyterne som fyller inn med behagelige toner av trekkspill, banjo, dobro, lap steel og diverse blåseinstrumenter. Av gjestene finner vi Bob Egan (Wilco, Freakwater) og vokalist Carolyn Mark (som har jobbet med blant annet Neko Case). Alt dette gjør Radiogram til et meget sjarmerende, men ganske alvorlig stemt kvalitetsorkester av melankolsk pop og ambient folk og c&w, som garantert vil nytes av alle med et forhold til noe mellom Lambchop, Okkervil River, Gram Parsons og Yo La Tengo.

Flom i Fraser Valley, 1977 (Vancouver Sun)
Flom i Fraser Valley, 1977 (Vancouver Sun)

Dette er en plate som tar i seg mange elementer fra det vi gjerne omtaler som americana. Åpningen ”Self Helpless” og den avsluttende ”Not Here” er majestetisk dronefolk i langsom og mektig præriestil, som rammer inn en ganske så variert skive. Vennligere og mer poprelaterte melodier slipper til med ”Gone To Stay”, ”(Waiting For) Merry Go Round” og ”Summer Song Summer” som alle minner noe om Yo La Tengos slentrende pop-øyeblikk. Mer classic country er det på ”Love Vigilantes” og ”Whiskey In My Bed”, hvor det vel er Carolyn Beek som kommer inn som sidevokalist, og skaper en tydelig tråd til Chris & Carla, og ikke minst Gram & Emmylou.

Tekstmessig holder Beattie høyt nivå hele veien, og tar for seg både one-hit wonders (”Summer Song Summer”) og fyllestandards (’the Whiskey in my bed is a pillow for my head’). Nevneverdig er også ”Can America”, der det tas et hardt oppgjør med den hoverende kjempen i sør, og landsmennenes knefall for det voldsomme amerikanske presset på mange områder i det amerikanske samfunnet. Teksten ble til etter at Beattie for lenge siden leste om hvordan Canada tappet vann fra sine friske elver for å selge det i flasker til amerikanerne, den er ikke mindre aktuell etter 11/9, og den smittende kraftpatriotismen som særlig Canada har fått merke. Politisk betonte låter i denne genren er det ikke for mange av!

All The Way Home er summa summarum en av fjorårets mest oversette alt.country utgivelser her hjemme, og det er kanskje ikke så merkelig med tanke på at den kun er tilgjengelig på import. Hindringene bør bare virke som spore til inspirasjon for å skaffe den.

The Weakerthans: Reconstruction Site (Burning Heart, 2003)
Jeg ble oppmerksom på Winnipegs The Weakerthans for et par år tilbake, rundt den tiden Left And Leaving (2000) ble gitt ut her i landet. Det var akkurat for sent til å oppleve bandet på scenen i Oslo, tror de spilte på Mir den gangen, og svært bra var det visst også. Vel, vel, deres nye presang til verden heter Reconstruction Site, og betyr kanskje at de pakker ryggsekken igjen. Selv om deres tredje plate ikke innebærer den helt store utviklingen, så er skiva i enda større grad fri for skarpe kanter, og såpass radiovennlig og catchy bør det ikke overraske noen om bandet står på større scener under sitt neste besøk. John K. Samson & co skriver nemlig fortsatt låter der vennlig, jordnær powerpop og intelligente tekster møtes i skjønn forening. The Weakerthans springer blant annet ut av Propaghandi, og Samson tok med seg de fengende melodiene derfra, lot det mest politiske budskapet ligge igjen og erstattet den sinte punken med en vennligere og mer personlig popvariant. Weakerthans’ form for powerpop, collegerock, indierock, whatever, berikes med både blåsere, nøktern benyttelse av steelgitarens liflige toner og Samsons klare, sterke stemme. Det betyr at de har et riktig så godt utgangspunkt, og The Weakerthans skjøtter jobben sin vel, uten at de akkurat etterlater meg siklende på gulvet, gispende etter mer.

Det er nå engang noe interessant og samtidig litt arrogant over ’poppunkere’ som namedropper franske filosofer, særlig når resultatet blir så latterlig fengende som i ”Our Retired Explorer (Dines With Michel Foucault in Paris, 1961)”. Det er tydeligvis noen beleste bedrevitere dette, som ellers siterer tenkere som den britiske forfatteren Martin Amis, Winnipegs egen dikter Catherine Hunter og Vancouver-poeten Patrick Friesen. Denne interessen for litteratur (Samson driver også som skribent og forlegger) smitter tydeligvis over på tekstene, som alle holder meget høy klasse. De er gjerne som korte noveller, et risp inn i duken som skjuler det moderne samfunnets avkroker. Samson skaper sterke bilder med enkle virkemidler, tar hverdagslige snapshots fra Winnipeg (særlig i ”One Great City!”, med den gjentagende linjen ’I hate Winnipeg’), der vanlige folks strev og indre uro skrives med en forståelig, men samtidig original penn.

So you don’t get to be a saint
Martyrs never last this long
Guess I’ll never be the one to defeat desire in a song
(”Benediction”)

Etterhvert demper de seg et par hakk også musikalsk, og det er på de mer country/akustiske pregede låtene at The Weakerthans virkelig er best. Som nydelige ”Time’s Arrow” og selvsagt når de drar frem en grom pedal steel på den bitende gyngestol-balladen ”A New Name For Everything”. I kategorien ’platens vakreste øyeblikk’ kårer jeg likevel den velsignede duetten med Sarah Harmer som behager oss i den svale country-låten ”Benediction”.

Utfordringen for et slik band som tydeligvis ikke ønsker å støte noen fra seg blir å ikke falle mellom alle stolene i rommet, men Reconstruction Site har blitt en god venn fra The Weakerthans. En venn du ikke angrer på å besøke, men som du heller ikke går rundt og savner sånn til daglig.

Besnard Lakes: The Besnard Lakes Are The Dark Horse (Jagjaguwar, 2007)
Andreplaten fra denne Montreal-gjengen avdekker et band med udiskutable kvaliteter. Frontet av ekteparet Jace Lasek og Olga Goreas er The Besnard Lakes en musikalsk kjempe som ikke skiller mellom Brian Wilson og Roy Orbison, FM-rockens storslåtte lydbilde og et mer spaca shoegaze-uttrykk.

I et intervju til Montreal Gazette i 2006 bekrefter Lasek sin opplagte innflytelse fra både Orbison og Wilson, men også sin kjærlighet til David Lynch og verdens beste tv-serie Twin Peaks:

’The cool thing about Twin Peaks is that sometimes it was really sugary, other times it was the creepiest thing you had ever seen, often back to back… I think I’m trying to re-create that feeling’

Med dette som utgangspunkt har Lasek, hans band og en saftig gjesteliste av folk skapt en vellykket og ambisiøs plate bestående av 8 episke låter. The Besnard Lakes Are The Dark Horse bader i mektige arrangementer, storslått crooning og en fascinerende veksling mellom nattlig twang-mystikk, mer introvert gitarøs og orkestrert, kosmisk psykedelia.

The Besnard Lakes mister paradoksalt noe av styrken sin når de kjører strobelysene på fullt (”Devastation”), men er desto mer innbydende i Julee Cruise-inspirerte øyeblikk som ”Because Tonight”. Mitt største ankepunkt ligger i selve oppbyggingen av låtene, som helst skal utmeisles med stor kraft drevet frem av badende gitarer. Det hadde vært å foretrekke om de av og til bare hadde lukket øynene og gynget sakte avsted fra veikroa i Twin Peaks og inn blant uglene i nattens fylde. Nærmest kommer de på aldeles nydelige ”And You Lied To Me” og nevnte ”Because Tonight”. Men idet man aksepterer det premisset åpnes i stedet nye dører inn i forståelse av dette bandet, som kan være minst like tilfredsstillende.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på groove.no, 2002-2007

Doomsday: 10 Mørke & Majestetiske

-The joint I am about to roll requires a craftsman. It can utilise up to 12 skins. It is called a Camberwell Carrot.
-It’s impossible to use 12 pages on one joint.
-It is impossible to make a Camberwell Carrot with anything less.
-Who says it’s a Camberwell Carrot?
-I do. I invented it in Camberwell and it looks like a carrot.

Sleep: Dopesmoker (TeePee, 2003)
Velkommen til alle doprøykeres drømmegulrot! Gedigne Dopesmoker er nemlig den opprinnelige versjonen av Jerusalem, som ’bare’ var drøye 50 minutter lang. Med dette gir California-bandet Sleep en siste gest til fansen, for som de selv sier så er Dopesmoker ’a more dynamic recording and a heavier mix’ enn utgaven fra 1999. Alle som kjenner Jerusalem kan tenke seg hva det betyr av dominerende stoner, doom og spacerock fra ørkenlegionen. I tillegg til dette monsteret fyrer de en ti minutters tjall til slutt, og det er singellengde for disse gutta som ikke akkurat haster avsted.

Sleep huskes for enkelte av oss med korttidsminnet intakt særlig for to ting: Musikken til en kongescene i Gummo og som bandet som halte i land en svær majorlabel avtale med London Records – og formelig blåste den. De flikket på nytt materiale et par års tid og fikk fyken da dette her endelig ble presentert for ledelsen. Det var saftige saker de hadde kokt ihop, slett ikke så salgbart som dressgutta sikkert håpet, men fett låter det. Sammen med Billy Anderson (Melvins, Mr. Bungle, Noxagt) dyrker marihuananautene frem en brutal, seig og altoppslukende låt som overkjører oss i samme tempo vi ellers kjenner fra Earth, Melvins og Sunn O))).

Grunnlaget for «Dopesmoker» ligger i de tunge gitarriffene (det er bare et par av dem) som hele tiden river og sliter i stykker hva som enn er i nærheten. Sleep er ikke fullt så monotone som Earth, og Al Cisneros kraftfulle skurrestemme skaper også brudd i bulldozer-doomen som trioen hele tiden pumper ut. Bassist og vokalist Cisneros holder ikke sin første far-out preken før etter 8:24, og det er en meget doprelatert utlegning han serverer. Det skjer også mer her, ikke så raskt og ofte, men nok til at låten fløtter seg fremover. Matt Pikes gitarsoloer gir fortjent pusterom, for eksempel på 14:26 og 39 blank, der særlig sistnevnte er en deilig sløy affære som glir over i låtens mest speisa to minutter inntil the stoned caravan ruller over oss igjen.

”Dopesmoker” har en sterk påvirkningskraft. Selv om man i utgangspunktet bare vil rocke ut eller groove litt, så spiser stykket seg sakte men sikkert inn i nervesystemet og lammer ganske snart alle vitale kroppsdeler. Man blir enten sittende som en stein i stolen eller man faller i tung søvn når musikken siver ut i rommet. Jeg synes vel egentlig at 52 minutter er lenge nok, og jeg skal være ærlig nok til innrømme at Jerusalem stort sett får stå i fred hos meg – som et sovende monster man nødig vil forstyrre. Lydmessig høres dessuten Jerusalem litt klarere ut og er mer behagelig i hodetelefonene. Hvis man allerede sitter på Jerusalem, og ikke sliter ut den, så vil man nok nødig spille ihjel ”Dopesmoker” heller.

Det andre sporet på denne platen er en livelåt som heter ”Sonic Titan”, og den holder hva tittelen lover. Altså mer monster-riff og grumsete buldre-rock. Det er hyggelig av Sleep å fylle ut spilletiden, og jeg lover eder at 73 minutter med dette er drøye greier.

Definisjonen av kompromissløs stoner-rock finnes langt på vei her, og platen er en nødvendighet nær sagt uansett hva man putter i seg av søtsaker. Sett på, fyr opp og stem i den lystige melodi:

’Drop out of life with bong in hand
follow the smoke to the riff filled land
follow the smoke Jerusalem…’

Sunn O))): Monoliths & Dimensions (Southern Lord, 2009)
Sunn O))) har for lengst oversteget grensen for hvor langsomt, høyt og dypt det er mulig å spille. De er i en posisjon hvor de ikke trenger å vise at det endeløse mørke er en ubevegelig tilstand. Utfordringen for Sunn – etter en rekke utgivelser med dette som utgangspunkt – er snarere å utvikle seg innen en formel de har dyrket i over 10 år og gjennom en seks-syv plater. Det skrittet tar de ytterligere her, ikke uventet i snegletempo, men den kappekledde duoen beveger seg sakte inn i nytt land.

Som tittelen indikerer er Monoliths & Dimensions en plate av monolittiske kvaliteter og nye dimensjoner. De bygger fjell av lyd med stoisk ro og gigantisk kraft, men har nå fått med en skokk av musikere, særlig fra vestkysten, til å forme et mer teksturbasert verk (folk fra Earth, Asva og dess like). I tillegg finner vi den australske gitaristen Oren Ambarchi og igjen den ungarske vokalisten Attila Csihar i sentrale posisjoner. Og kanskje viktigst av alt: På arrangørsiden har de med drevne Eyvind Kang som et spennende grep. Det bør også nevnes at de har de fått med en stor blåserrekke, som sammen med harpe og kor understøtter de nærmest bibelske proporsjonene her.

’The album is not Sunn O))) with strings or metal meets orchestra material’ betrygger utgiver Southern Lord, og det har de heldigvis rett i. Sunn beveger seg langt utenfor slike ordinære akser. I et solid intervju i The Wire (april 2009) snakker duoen Stephen O’Malley og Greg Anderson om sine varierte kilder til innflytelse, som strekker seg langt utenfor black metal og doomrockens kjerneverdier. De har gått en lang vei fra å være et ’hyllestband’ til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. I det nevnte intervjuet toucher de innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer. Det er derfor passende at de også har fått med seg Julian Priester denne gang (fra bl.a Sun Ra, Herbie Hancock og John Coltrane).

Dette betyr ikke at Sunn har laget en symfonisk jazzplate, men de har definitivt utvidet rammene for sitt soniske verdensbilde. De våger å utfordre seg selv, tvinger seg selv videre. ”Aghartha” hinter kanskje til elektrisk Miles Davis, men er også åpningen ned i underverdenen, og det er hit Sunn O))) igjen ønsker å føre oss. Jeg kniper øynene igjen og blir med ned trappene.

”Aghartha” åpner med sine smeltende signaturriff, og en følgetekst som tydeligvis skal virke beskrivende til det vi hører: ’Thunderous resonant sounds call from beyond the depths and the winds of gravity change….’ Det er den slags gigantiske krefter denne gjengen gir seg i kast med. Jeg kan riktignok styre meg for Attilas fortellende kammerstemme. Det blir liksom hakket før det ufrivillig komiske. Musikalsk er dette likevel blant Sunn mer interessante stykker, som beveger seg fra nevnte dronedrønn til et mer abstrakt, nærmest goldt landskap som ender i bare en evig vind og Csihars stønn: ’I search for the riddle in the clouds from where a new world shall form….’

”Big Church” er bevæpnet med en myr av gitarer, et klosteraktig kor og lyder som kunne vært hentet fra maskeballet på Eyes Wide Shut. ”Hunting & Gathering” gir oss Attila gryntende på ungarsk om Cydonia – et asteroidebelte utenfor Mars – denne gangen et mannlig slavekor, pauker og blåsere. Igjen, merkverdig, dramatisk og annerledes, og igjen synes jeg Csihar tar for stor plass i lydbildet. Det avantgardistisk orkestrale og det doomedagsaktige forenes mest effektivt i det kvartelange sistesporet ”Alice” (til Alice Coltrane, I presume) er det vakreste Sunn O))) har lagt ned på plate. De harde gitarene mørnes, tordenregnet stilner og himmelen åpner seg av blåsere som puster skyene mildt vekk.

Igjen står vi som lyttere nakent måpende mot mørket som lukker seg idet stillheten omslutter oss.

Earth: Hex; Or The Printing In The Infernal Method (Southern Lord, 2005)
Når jeg hører Hex: Or Printing In The Infernal Method, så dukker min favorittskuespiller Crispin Glover frem med det lange nesegrevet sitt og sier med et intenst stirrende blikk:

’Are you going to the town of Machine? That’s the end of the line…’

Allerede fra første anslag blir det klart at Earth har et annet oppdrag å utføre enn tidligere. Det blytunge soundet i arven etter Sabbath og Melvins, som var med å prege utviklingen av slowcore/doomscenen på 90-tallet er erstattet av en ’americana’ godt utenfor postkort og glansbilder. Jeg har en lei tendens til å ty til de samme bildene om igjen og om igjen, men denne gangen har faktisk Southern Lord kommet meg i forkjøpet, og nevner selv Neil Youngs Dead Man-soundtrack som en retningsangiver. Like greit det, jeg hadde vel trukket frem den linken uansett. De peker også mot countryartister som Merle Haggard og surfgitaristen Duane Eddy, selv om denne innflytelsen kommer i mer subtile former.

Poenget er i hvert fall at Earth med Hex: Or Printing In The Infernal Method fortsatt viser seg å være et band i bevegelse – om enn langsom. Grunnlaget vil nok være gjenkjennelig (hør for eksempel den blytunge malingen som driver i gang ”Raiford”). Bandet som inspirerte Sunn O))) til å starte, har fortsatt sine mørke hetter på, men nå har de satt en Stetson på hodet i tillegg.

Dylan Carlson & hans kumpaner har begitt seg ut på en vandring fra velstående Seattle til ’the town of Machine’. På samme trøstesløse jernbane som Johnny Depp tok fra utviklede Cleveland, og inn i en verden av lykkesmeder, olme pelsjegere, forfyllede horebukker og rotløse røvere av alle slag – et villere og råere vesten, langt unna Tex Willer og Sølvpilen. Morricones western-elementer kan skues, men den fremstår i en gjørmete Sodoma og Gomorra-setting et godt stykke unna de maleriske filmkulissene hans navn gjerne er knyttet til.

De mørke gitarene driver platen fremover, de repeterende riffene og den minimalistiske stilen er fremdeles der. Men de sager ikke lytteren i to med tung kraft som på Earth 2 (1993). Earth skaper heller store himmelrom og åpne daler med sin langsomme dynamikk, der ekko, vindsus og bjeller bidrar til en episk atmosfære platen gjennom. Her brukes også steelgitar og banjo for å skape melodiøse trekk i deres dronebaserte slowcore countryblues skrudd ned til halv fart og fremført med tålmodig besluttsomhet. Det er lett å argumentere for at dette blir både for langtrukkent og ensidig, men det er vel dette vi liker med Earth?

Thorr’s Hammer: Dommedagsnatt (Southern Lord, 1998)
Thorr’s Hammer må for all del ikke forveksles med det islandske 60-tallsbandet som har en -r mindre i navnet sitt. Våre venner er av nyere dato – og har ondere hensikter.

Ballard, Washington er en trivelig, om enn søvnig del av Seattle, kjent for sin store tetthet av nordmenn. Her har gitaristene Greg Anderson og Stephen O’Malley base, begge senere kjent i diverse doom/skrekkband som Burning Witch, Goatsnake og ikke minst allmektige Sunn O))). Deres fascinasjon for tidlige gjørmebrytere som Earth og Melvins (eller enda lengre tilbake; Black Sabbath), gjorde at de tidlig tok opp instrumentene med det formål å spille så tungt og sakte som mulig. Ting falt på plass da de dumpet borti norske Runhild Gammelsæter på en Carcass-konsert. Hennes fagre oppsyn – Joni Mitchell med dolk og huggtenner – og unike stemme, var den manglende biten i Anderson og O’Malleys plan. Sammen med Jamie Sykes og James Hale var Thorr’s Hammer et faktum, i hvert fall for noen måneder i 1995. De spilte kun inn et knippe låter og gjorde bare et par konserter.

Dommedagsnatt ble dermed bandets eneste utgivelse, da Gammelsæter etter kort tid forlot vestkysten til fordel for Norge. Den ble først gitt ut på kassett, men er nå i 2004 tilgjengelig igjen via Southern Lord. Det er en begivenhet som ikke bør gå upåaktet hen.

Det er to aspekter ved Thorr’s Hammer som raskt blir tydelige:
Anderson og O’Malley har hatt en klar visjon med sin musikk siden første stund. Dette er ikke en lekegrind. Du skal lete lenge etter tyngre, seigere riff, mer mannevond tromming og et tempo som holdes helt nede, truende og mektig som å bli langsomt hugget i småbiter en mørk dommedagsnatt.
I 1995 hadde de ikke helt utviklet en egen stil, slik de senere har med for eksempel Sunn O))). Her er ikke denne lavfrekvente undervannsbuldringen og dronefulle eksperimenteringen så tydelig, Thorr’s Hammer preges mer av ’tradisjonell’ brutal doom med buldrevokill. De blir dermed stående igjen i historiebøkene som et meget minneverdig, om enn noe uforløst prosjekt. Likevel, dette er hardere, mørkere og skumlere enn det meste annet du vil få høre i år.

Dommedagsnatt består av tre låter; ”Norge”, ”Troll” og tittelkuttet. I tillegg er det nå gjort rom for det 12 minutter lange liveopptaket ”Mellom Galgene” og en 30 minutter langt konsertfilm. Begge av ganske grumsete lyd- og bildekvalitet. Det er litt synd, særlig siden vokalen drukner litt i det musikalske blodbadet som utspiller seg. Filmen er uansett interessant med tanke på at dette er den ene av bare to opptredener bandet rakk å gjøre. Merk for øvrig at Gammelsæter har latt høre fra seg igjen med nevnte Sunn O))), syngende ”Eg Heiter Håvard Hedde” på deres White1 (2002).

”Norge” er skrevet av Nordahl Grieg. Gammelsæter åpner med å kvede frem noen klare vokallinjer, før hun med et tungt stønn slår om. Den grove knurringen (som å høre en kraftig irritert Satan med seriøse halsproblemer) hun klarer å presse ut av seg er fryktinngytende, en form gutturale knurr som langt på vei er noe av det mest skremmende som er prestert av en kvinnelig vokalist. Ever.

Teksten til ”Troll” er skrevet av Runhild, og la meg si det med en gang: Jeg kan styre meg for slike eventyrfortellinger. Historien om troll som marsjerer fra Jotunheimen, knyttnever, krigssang, hammerslag og Åsgård er ikke min cuppa. Vokalen derimot er om mulig enda mer utrolig her, med en syk hvesing påkalles makter hinsides denne verden – hver gang. Best er likevel ”Dommedag”. Jeg har aldri hørt noen uttrykke dette ordet så inderlig som Runhild Gammelæter:

’Mørket hersker, men ikke for alltid
Bortenfor mørket venter
Dommedagen på sin tid…’

Herreminskaper.

Harvey Milk: Courtesy And Good Will Toward Men (Relapse, 1997)
Utgitt og raskt glemt i 1997, 10 år senere fremstår Courtesy And Good Will Toward Men i all sin prakt – og med en liveplate som bonus. Kanskje det er på tide å åpne ørene denne gangen?

Harvey Milk var på utsiden av sin samtid, og de er vel ikke noe mindre venstrefils i dag. Det er så mye ved dette bandet som skaper undring. Forbildene inkluderer ZZ Top, Led Zeppelin og Leonard Cohen – de gjør en helt streit cover av sistnevntes ”One Of Us Cannot Be Wrong” her. Det corny navnet er hentet fra en velkjent amerikansk politiker og homo-forkjemper. De kommer fra sørstatene, men høres ut som en blanding av California og Seattle. De er verken indierock, prog, metal eller post-rock, og har like mye til felles med nihilistiske gothfolkere som Current 93 som riffmesterne i Melvins. Harvey Milk er et langsomt bevegelig beist som er vanskelig å definere, og Courtesy And Good Will Toward Men gir mye å bryne seg på for den som tar fatt på oppgaven.

Det var utvilsomt en ambisiøs ferd de la ut på i sin tid. Anført av gitarist og vokalist Creston Spiers er trioen fra Athens, Georgia opphengt i tunge riff, repeterende mønstre og massive strukturer. Førstelåten her, ”Pinnochio’s Example”, er drøye 10 minutter som leder oss fra gotisk mystikk, gjennom lange dronedrag, via en kraft à la Mastodon og Melvins og tilbake til en akustisk messe fra det hinsidige. Et særegent åpningskutt, indeed.

Det viser seg at Pinocchio ikke sitter igjen med lang nese denne gang, for det øvrige materialet her utspiller seg på en lignende arena, rett foran vårt måpende åsyn. Akustisk følsomhet møter majestetisk kraft, hulkende bekjennelser møter strengt patos, personlige kvaler møter allmenne bekjennelser – Swans stanger Envy, for å si det i korthet. Det er ikke i seg selv en revolusjon, men både det faktum at denne platen er 10 år gammel og den effektive måten dette utkjempes på gir grunn til å la seg imponere. På nakne kutt som ”A Good Thing Gone” fremstår Harvey Milk på sitt aller mest redselsfulle – og det er positivt ment. På en dødsmarsj som ”Sunshine (No Sun) Into The Sun” viser de mulighetene som finnes i å kombinere akustisk gru og molefonkne gitarriff på effektfullt vis.

Ordet sier at Harvey Milk har gjenoppstått fra de døde, og at Creston Piers og co. har fått med Joe Preston (Thrones, Melvins) på laget. Det er godt nytt. La oss håpe at ambisjonene fremdeles er like høye i 2008.

Boris: Akuma No Uta (Southern Lord, 2005)
Boris er en trio fra Japan som har skjenket oss noen ganske gromme skiver de siste årene, eksempelvis er Amplifier Worship og Absolutego begge tilgjengelige via doomekspertene Southern Lord. Boris har markert seg som et ganske vidsynt band, og kan vise til samarbeid med vidt forskjellige artister som Kenji Haino og Merzbow. Denne gangen forenes både slowcore doom og søplete punkrock.

Akuma No Uta er velsignet med årets tøffeste cover, og jeg anbefaler umiddelbart å gå til anskaffelse av den lekre 10» billedplaten som er tilgjengelig. Slektskapet til Nick Drake og  Bryter Layter er likevel ikke tilstede på selve rillene. Akuma No Uta inneholder tung, fet rock, mer i familie med Black Sabbath, Melvins og The Stooges enn engelske folktrubadurer.

Variasjon er igjen et nøkkelord for Boris, og i løpet av 40 minutter skjer det ganske mye her. Introen ”Intro” som varer i cirka 10 minutter, bringer oss rett inn til klassen for Sabbaths mørke elever; Melvins, Earth, Sunn O))). Det vil si blodige gitarriff som klabber avgårde i monotone dødskramper. Men de innledende, enslige sagbladene får etter hvert selskap av mer spaca effekter som gradvis tar kontrollen og sluker de siste minuttene i en malstrøm av støy. Intro er allmektig, dommedagslydende og voldsom.

Fra de langsomme dronenes land kastes vi hodestups ut i to voldsomme og korte kickin’ out the jams av punka og syrete hardrock (tenk Hendrix, Stooges, Comets On Fire). ”Ibitsu” og ”Furi” er likevel ungdommelig villstyringer i forhold til den 12 minutter lange Naki Kyoku. Den starter harmløst med en duggfrisk, gitardrevet melodi som bryter ut i en lengre, løssluppen jam-sak. Ikke spesielt målrettet, og med en vokal som faller litt gjennom, men drivende strømgitarer og en psykedelisk glød sørger for at håret hele tiden får svingt seg.

”Ano Onna No Onryou” er mer Sabbathske gitarer i en heller streit, midtempo garasjepunker som må finne seg i å være platens anonymitet. Det altfor korte tittelkuttet sørger for full circle med en tilbakevending til det blytunge groovet som stammer fra bandets gudfedre, Melvins.

A Storm Of Light: And We Wept The Black Ocean Within (Neurot, 2008)
A Storm Of Light legger ingen skjul på hvilke mentale bilder de ønsker skal knyttes opp til sitt uttrykk. Bandnavn, låttitler og plateomslag peker alle i samme retning: Mørke, sterke krefter. Endeløse hav, bunnløse dyp og voldsomme strømninger. Det er bilder av de store naturkrefter som liksom må tas i bruk for å beskrive kraften i musikken.

Signalene blir kanskje noe overtydelige, og som et genreband er A Storm Of Light i godt selskap med likesinnede som Isis, Neurosis, Envy og Torche, et klassisk sound av såkalt monolittisk metall slik som bør kjennes godt fra kvalitetsselskap som Neurot og Hydra Head. Fallhøyden for å mislykkes i dette terrenget er større enn for det gjengse garasjeband som digger Ramones, det er lite selvironi og distanse å spore i disse bandene. Det er derfor ekstra gledelig å merke seg at A Storm Of Light ikke bare føyer seg inn, de utmerker seg i sin disiplin.

Det er ikke så merkelig. Bak bandet, med base i Brooklyn, skjuler det seg lang erfaring innen alvorlig og monumental rock. Josh Graham har erfaring fra blant andre Red Sparowes og Blood Red Mice, Domenic Seita fra Tombs og Asea og Pete Angevine fra Satanized. (Etter denne utgivelsen har de også fått med seg eks-Unsane Vinny Signorelli).

Fans av alle nevnte artister tør være godt kjent med det foreliggende konseptet: Langsomme dragere av noen presise og hardtslående låtbeist, 7-8 minutter lange i snitt, gitarer tunge som transaktinider, bloddryppende lag av keyboards, trommer som gjaller opp fra graven og en på alle måter generelt dystopisk uttrykksform. Jeg kan styre meg for den gutturale vokalen til Graham, men bortsett fra den er And We Wept the Black Ocean Within ren fryd å ødelegge enhver vårmorgen til.

Presseskrivet forsøker å styre vår oppmerksomhet noe bort fra de opplagte tungrock-referansene, og over mot mørkemenn som Edgar Allen Poe, Crime + the City Solution og Nick Cave, og det må særlig være i tekstmaterien dette er mest gyldig. Det er ikke så lett å skille ut vokalen her, men ut fra tekstheftet å dømme står ordene godt i stil med det øvrige innholdet. Her er linjer som ’I’m cold and silent/Always across the sea…’ og ’The sea and the salt will corrode/And join us together as one… ’

Vi skal med andre ord druknes langsomt, og A Storm Of Light holder et fast grep i våre nakkeskinn til lungene eksploderer og overflaten igjen har blitt stille.

Nadja: Radiance Of Shadows (Alien8, 2007)
Toronto-duoen Nadja var opprinnelig enkeltmannsforetaket til Aidan Baker, som ønsket en ny plattform for sitt gitarspill med større plass for sine drone/doom eksperimenteringer. Et par år senere ble han joinet av Leah Buckareff, og den nåværende besetningen fant med det sin form. Dette er deres tredje album, utgitt på den romslige etiketten Alien8.

Radiance Of Shadows er en monumental plate der Nadja henter ut kraften til Sunn O))), de mest sfæriske partiene til Isis, oppbyggeligheten til Mogwai og melankolien til Mono. Det skjer gjennom tre spor, hver på cirka 25 minutter, hvor de aldri lar det mørke, gåtefulle aspektet vike, der de aldri tillater seg enkle løsninger gjennom umiddelbare riff eller viser vilje til å bombardere oss med voldsomme eksplosjoner.

Dette er ingen ’bumpy ride’, i et dvelende lydbilde nærmer Nadja seg nesten shoegaze-uttrykket med sin dynestøy (My Bloody Valentine, Bardo Pond) og for å fullføre referanse-jungelen; det må legges til at kjennere av labelpartner Tim Hecker eller Fennesz også vil ha en del å hente her. Her er ingen skarpe kanter eller brå brudd, men en tettpakket masse av ambient doom som gjør det vanskelig å slippe unna det taket de umiddelbart fester. Det er et knugende alvor over hele dette seige monsteret av en plate.

Omslaget er beskrivende illustrert. Bildet er som hentet fra de hemmelighetsfulle skoger utenfor Twin Peaks, med trær tynget av snø i fimbulvinterens iskalde favntak. Slik musikken selv mer varsler om det ragnarok som skal komme. Pre-ragnarock, med andre ord.

Neurosis & Jarboe: Neurosis & Jarboe (Neurot, 2003)
Neurosis tar oss med til et tribalt jungelrituale. Jarboe ofrer til gudene, hveser som Gollum i Lord of the Rings:

’I tell you if God wants to take me, he will
He’s coming
can’t you see he’s cooooming….»

Jeg har ikke blitt så satt ut av et åpningsspor på det jeg kan huske. Når Jarboe stønner seg gjennom slutten av ”Within” så er det som om fryktelige krefter er i hælene på henne. Illusjonen av at vi er midt inne i et mareritt blir enda sterkere av et par korte, drømmeaktige partier som bryter opp uroen, uskyldige som engler. Det er himmel og helvete som åpenbarer seg, og en mildt sagt lovende innledning til et interessant samarbeid mellom to foregangsband de siste 20 årene: Neurosis og Swans – som på mange måter jo er naturlige samarbeidspartnere. Sistnevnte er representert ved Jarboe, Michael Giras trofaste partner, og soloartist siden 1992. Myk og forlokkende det ene øyeblikket, full av umenneskelig kraft det andre, styrer hun sine lojale undersåtter som fôrer henne med det hun til enhver tid krever. Denne gangen er det ambient metall og industriell uro som møter gotisk doom i mørk forening og her gjøres det ikke noe forsøk på kunstig skremselspropaganda. Dette er i sannhet ekte vare uten kunstige tilsetningsmidler. Et mørkt fangehull der ulykkelige skjebner og menneskelige tragedier, tro og vantro, død og faenskap omsettes til musikk.

Styrken til Jarboe og Neuosis finnes like mye i det faktum at de holder tilbake, at de tar seg tid til å dvele og ikke faller for fristelsen til å frigjøre den kraften de tross alt kan slippe løs. Store deler av platen er slik en neddempet og suggererende truende opplevelse, men tidvis får vi også glimt inn i selve avgrunnen. På voldsomme ”Erase” avsløres begge deler i løpet av ti minutter, fra den rolige åpningen til avslutningen med sykelig vrengt vokal, er det en låt som river og sliter istykker alt i sin umiddelbare nærhet. Mektig er også duetten mellom Jarboe og Steve Von Till i det 12 minutter lange avslutningssporet ”Seizure”, der Von Till har overtatt den syke vokalen Jarboe siklet ut innledningsvis. Som for å svare henne: ’Here I am, Come take me now…’, mens Jarboe gjentar hypnotisk: ’I’m ready, I’m ready…’. Det er ikke en spesielt lystig avslutning på en plate som heller aldri forsøker seg på lettvinte frierier eller å spile på de muntre følelsene i sinnet.

Kontrasten mellom bønnesangen ”Receive” og destruktive ”Erase” viser noe av den spennvidden både Jarboe og Neurosis er gode for, lyrisk som musikalsk. Tilhengere av både Swans og Neurosis vil ha mye å glede seg over her. Liker du også følelsen av å tisse litt på deg når musikken kryper innunder genseren din og skraper deg opp på ryggen, så er dette en plate du ikke bør være foruten. Creeepy!

House Of Low Culture: Edward’s Lament (Neurot, 2003)
Tenk deg at du er sperret inne i en liten ubåt. Det er fullstendig mørkt der inne, rommet er helt nakent med unntak av en stor jerndør. Du går bort til døren, legger øret inntil og lytter. Etter en stund hører du… noe. Det kommer lyder fra den andre siden, lyder som virker svært truende. Et tungt, monotont bulder får hele fartøyet til å dirre og sakte åpnes døren. Du vil ikke vite hva som kommer inn, lukker øynene og merker at rommet gradvis fylles av hjerteskjærende barneskrik av døde fugler av messende munker av en gresshoppesverm som borer seg inn i hjernen din til du. går. fra. forstanden. Stadig høyere og nærmere til du ikke har noen annen mulighet enn å åpne øynene og stivne av frykt.

Slik åpner House Of Low Cultures forstyrrede mesterverk Edward’s Lament. Tillat meg å spole tilbake noen dager, da alt virket helt normalt. Aaron Turner vil sikkert noen av dere gjenkjenne fra Old Man Gloom og det hardtslående Boston-bandet Isis. Her viser Turner at han har mange tilnærmingsmåter til det å skape musikk, og selv om Isis evner å skremme de gamle hjem i all sin brutale prakt, er House Of Low Culture noe helt annet og mer skremmende. Dette prosjektet er et sonisk laboratorium med vekt på atmosfæriske oppdagelser skapt i et trykkende støykammer – eller er det støyende trykkammer.

Etter den mildt sagt ubehagelige åpningen åpenbarer det seg en plate som nekter å slippe kvelertaket som tidlig festes. Dyp, tung og truende ambient, mer onde vibber enn du har våget å drømme om i dine mest angstfulle mareritt, og undervannsjakt etter fremmede lydfisker er denne platens fellesnevnere. Bare unntaksvis popper det opp mer konvensjonelle overflatemønstre, som det Dead Man-aktige tittelkuttet eller den surklende vannpipe-vokalen vi forbinder med mer stoner-psykedelia (”On The Upswing”). For dette er mer som en messe fra havets bunn. En lang en sådan, platen klokker inn på gode 70 minutter, så ikke sett deg ned for å lytte mens du venter på at potetene skal koke.

Det er fåfengt å plukke ut enkeltspor, men jeg vil særlig trekke frem mindbenders som den nesten 20 minutter lange ”…And Now The Man You’ve All Been Waiting For” – hvis det hadde vært mulig å fange opp lyden nederst i Marianegropen kunne det sikkert vært noe slik, mens ti minutter lange ”Off You Go” er som den siste ferden nedover mot det evige mørket, med tungt pulserende støy som passasjer og noe som minner om en didgeridoo som enslig veiviser. Men la meg ikke skremme dere helt bort her, det er nemlig også et ensomt og melankolsk, og ikke minst et vakkert aspekt ved Edward’s Lament, som ytterligere gjør platen til en ren nytelse – om enn noe hårreisende!

Platetittelen kan referere til en bok av Paddy Chayefsky, eller filmen den er basert på med samme navn; Altered States (1980), med William Hurt i rollen som Dr. Edward Jessup. Med tanke på Jessups bevissthets-eksperimenter og ønske om å kunne hallusinere seg tilbake i tid, ville dette trolig vært det perfekte soundtrack til nettopp den filmen.

I kategorien årets skumleste plate er Edward’s Lament en favoritt. Marerittene den skaper blir ikke lette å kvitte seg med.

Bjørn Hammershaug

Yo La Tengo = Genius + Love

Det er vanskelig å ikke bli personlig når man skal holde en liten tale i forbindelse med et porselensbryllup.

Første forelskelse var med en EP som het President. Det skjedde i 1989, og side 2 førte til et langvarig hakeslepp grunnet det da ukjente bandet (selv om de hadde et par album bak seg allerede) Yo La Tengo fra Hoboken, rett over elva for New York City. Den bikkjelange feedback-orgien ”The Evil That Men Do”, avrundet med Bob Dylans ”I Threw It All Away” ble starten på et langt og varig kjærlighetsforhold.

Forlovelsen kom året etter og gikk under navnet Fakebook. Den inneholdt akustiske coverversjoner fra Gene Clark, John Cale og The Kinks til The Flamin’ Groovies og Cat Stevens, en aldeles nydelig plate som gjorde det klart at vi her hadde å gjøre med band som gikk utenpå de fleste amerikanske indierockere på den tiden. Og sannelig har det vist seg, snart 20 år gamle – en anstendig alder for denne formen for musikk – står Yo La Tengos låter seg forbausende godt. De tidlige tingene deres er (naturlig nok) preget av en mer rastløs lo-fi skrangling, men modningsprosessen krever på ingen måte kronologisk kunnskap.

De to nevnte platene skulle likevel bare vise seg å være en begynnelse. Helt inntil noe skuffende Summer Sun (2003) har trioen hele tiden utviklet seg, funnet nye veier der de har finpusset sitt eget sound, blitt bedre og bedre i det som har vært en bemerkelsesverdig stødig og solid karriere. Basert som en powertrio i indieformat har de tatt opp i seg innflytelse fra shoegaze, krautrock, drømmepop, bossa nova, støyrock og electronica, og flettet det inn til å bli en del av sitt eget uttrykk – med en egen stemme. Noe av det som slår meg i gjennomgangen av deres karriere er det sensuelle, myke elementet som preger alt fra de innbydende balladene til de mest utagerende støyeaksjonene. Det er en melodiøs intimitet, en følsomhet, som gir Yo La Tengo et fortrinn og et solid fundament i forhold til mange av deres likesinnede. Inntil de selv ble et referanseband er selvsagt linken til Velvet Underground sterk, sammen med røttene i new wave/indierock-scenen og band som Eleventh Dream Day, db’s, Sonic Youth, The Feelies og Stereolab.

Hør Legende: Yo La Tengo i WiMP

Yo La Tengo har gitt så mange store opplevelser i løpet av sine anstendige 20 år som artister. Jeg må dele et par med dere. Mitt gylne øyeblikk med Yo La Tengo er knyttet til en ørkesløs busstur gjennom midt-vesten i USA midt på nittitallet, med President EP rundt skallen. Etter døgn med flatt, akkurat i solnedgangen, akkurat i det øyeblikk «Orange Song» langsomt dro i gang, raget plutselig Rocky Mountains opp i det fjerne, som en mektig, nærmest hellig åpenbaring som ble ytterligere understreket av musikken.

Et annet, om ikke så majestetisk minne er knyttet til en tidlig intervjusituasjon. Dette var noen år senere, og jeg hadde blitt forespeilet en samtale med ekteparet Ira Kaplan og Georgia Hubley – bandets kjerne, låtskrivere og frontfigurer. Da jeg ankom hadde de blitt huket tak i og fraktet vekk av NRK, og jeg «fikk» bassist James McNew med inn på et bakrom. Den hyggelige bamsen var ikke direkte avvisende, men gjorde det raskt klart at han ikke likte å bli ’intervjuet’, at han heller ville vært på hotellet og sett The Simpsons, og at vi strengt tatt ikke hadde noe som helst å prate om. Det ble en svett halvtime innestengt på et 3 kvm stort rom. Vår lille samtale kom aldri på trykk – men konserten de spilte i etterkant ble noe av det beste Oslo kunne by på i løpet av 90-tallet. Det er på scenen Yo La Tengo virkelig lever. Enten det er gjennom lange gitarorgier, eller med vakre popdrømmerier, enten Georgia hvisker innbydende inn i mikrofonen eller Ira lar gitarens muligheter alle komme frem i løpet av 10 minutter lange orgier. Dette har de i stor grad klart å overføre også på plate, med eklektiske I Can Hear the Heart Beating As One (1997) og stillferdige And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000) som to søyler. Med den labre konserten på Rockefeller i 2003, en relativt uspennende sisteplate (Summer Sun) og nå en samler, kan man bare spekulere på om de igjen vil by på øyeblikk av magi. Det vil de nok. De har uansett en karriere bak seg få andre er forunt, og med Prisoners Of Love får vi et lite utsnitt fra denne.

Prisoners Of Love: A Smattering Of Scintillating Senescent Songs 1985-2003 (Matador, 2005)
Det er ikke lett å sammenfatte hele bandets bredde på 2-3 CD’er, og for et ikke akkurat ’singleband’ blir det heller ingen ’greatest hits’. Det vil nok derfor være mer tilfredsstillende å hengi seg til en skikkelig fullengder, men her er det i hvert fall mulig å få et overblikk over karrieren (selv om rekkefølgen virker tilfeldig). Det er ikke så mye å klage på selve låtutvalget her, det blir litt personlig, tilfeldig og meningsløst uansett. Matador kunne plukket 20 andre uten å svekket inntrykket, men Prisoners Of Love vil lett fungere både for nye og gamle ører. Sistnevnte får sitt med bonus-CDen som inneholder ’outtakes and rarities’. Den vil i første rekke appellere til de som kjenner bandet godt fra før, selv om bare en håndfull er uutgitte eller nye. Dessverre selges den ikke separat etter det jeg vet. Her er det plukket frem 16 uutgitte spor, singler, remikser og sjeldenheter. Av de mer kjente låtene finner vi demoversjonen av ”Big Day Coming”, en akustisk variant av ”Tom Courtenay” og ”Decora”, samt Kevin Shields remix av «Autumn Sweater» (som også var med på bonusplata til I Can Hear the Heart Beating As One, 1997).

På de to ordinære samleplatene har de klemt inn 26 låter. Fordelingen er skjønnsomt og jevnt fordelt, fra singlen ”The River Of Water” (1985) til Summer Sun (2003). Alle skivene er representert med, med unntak av debuten Ride The Tiger (1986) og ambiente The Sounds Of The Sounds Of Science (2002). Nestenhits som ”Autumn Sweater”, ”Tom Courtenay” og ”Stockholm Syndrome” er selvsagte. Bandets bredde fremheves med covervalg fra Sun Ra (den uventede favoritten, rytmiske ”Nuclear War” fra 2002) og Sandy Denny (”By The Time It Gets Dark”). Har man alle platene fra før, og det synes jeg man bør ha, er det sikkert mulig å sette sammen en mer personlig samler på egenhånd, men slik vil det alltid være.

Hvis man skal summere; genius + love = Yo La Tengo. De kan svinge, støye og drømme, de kan være et frelsesarméorkester hos Hal Hartley og de kan avholde sin egen åttedagers festival med gjester som Calexcio, Richard Hell og Conor Oberst. Yo La Tengo er et av de siste store bandene fra sin tid, og de er blant de få som har vokst med stil. Jeg gir tilnærmet full pott til denne samleren, ikke bare på grunn av musikalske kvaliteter, men også for å oppmuntre nye lyttere til å oppsøke trioen, for en helhetlig og pen utgivelse og som takk for et snart 20 år langt ekteskap.
(først publisert på groove.no, 21.04.05)

Summer Sun (Matador, 2003)
Hvis Summer Sun hadde vært debutplaten til en fersk trio fra New Jersey så ville det kanskje vanket flottere ord med større patos enn tilfellet nå er. Den harde realtieten er at det ikke finnes mange band som har levert varene så trofast over så lang tid som Yo La Tengo.

Ekteparet Ira Kaplan/Georgia Hubley har helt siden EPen President (1989) hatt en konstant formutvikling som hele tiden har pekt opp og fram. Den akustiske coverplaten Fakebook (1990), de gyngende gitarkaskadene på Electr-O-Pura (1995), omfangsrike I Can Hear The Heart Beating As One (1997) og dampende mørke And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000) står som de høyeste pålene i bandets karriere. Det er derfor man stiller litt ekstra krav til at Hobokens største etter Sinatra igjen skal levere varene, og det er derfor skuffelsen nok blir urettferdig stor når man for første gang på mange år merker at de tilsynelatende ikke etterlever de store forventningene. Ta det likevel med litt med ro, platen vokser – ikke i plutselig byks, men den kommer sakte sigende inn under huden hvis man tar seg tid.

Summer Sun følger i stor grad sporene etter den stemningsfulle forgjengeren. Man bør derfor ikke la seg lure av låttitler som «Beach Party Tonight» og «Moonrock Mambo», for dette er en plate som i stor grad ikler seg høstlige farger. Denne gangen har de også for første gang (bortsett fra på Fakebook) frigjort seg fullstendig fra gitareksessene til Kaplan. I stedet har de døst inn i et behagelig drømmeland der detaljene som eksisterer i bakgrunnen er mer sentrale. Platen er stort sett bygd opp ved hjelp av forsiktig rytmebruk, hviskende vokal og stillferdig instrumentering som rører innom både electronica, jazz og søvnig sambapop.

I tillegg til den sedvanlige produsenten Roger Moutenout, har de også med seg bred bistand fra blant andre Lambchops Paul Niehaus (pedal steel), fiolinist Katie Gentile fra Run On, samt trompetist Roy Campbell Jr og saksofonist Daniel Carter, begge fra Other Dimensions In Music. De to sistnevnte er særlig hørbare på ti minutter lange «Let’s Be Still», som nikker høflig til jazzmestere som Roland Kirk og Yusef Lateef.

Det er nok av øyeblikk med hypnotiske detaljer og svale partier på Summer Sun, dannet ved hjelp av lag med baklengse gitardroner, casio, rytmebokser og piano. Funk-instrumentalen Georgia vs. Yo La Tengo løser opp stemningen litt over halvveis, og ‘tredjehjulet’ James McNew gjør en av sine sjeldne vokalprestasjoner på «Tiny Birds», uten at det akkurat markerer et savn. Slik trioen nå står frem er deres sterkeste kort likevel i Georgia Hubleys søvndyssende-morfinstemme. Hun leger som vanlig alt som er vondt, så også på «Today Is The Day», luftige «Winter A Go-Go» og platens vakreste spor «Take Care». Det er til gjengjeld skrevet av Alex Chilton, og befinner seg på Big Stars klassiker Third/Sister Lovers (1975). Her står endelig Yo La Tengo frem på sitt aller skjønneste i et par minutters tid. Hubleys vokal, den melankolske melodien og Niehaus’ pedal steel er det som skal til.

Yo La Tengos plater har ingen holdbarehetsdato, og kan med letthet plukkes frem igjen når som helst. Summer Sun har kvaliteter som gjør at den vil stå seg over tid, og hvis jeg ser solen om noen år vil jeg være den første til å trekke min litt lunkne holdning tilbake. Av praktiske hensyn må likevel platen omtales mens den er relativt fersk, og jeg har så langt ikke vært i stand til å gå helt ned i knestående av den.
(først publisert på groove.no, 28.04.03)

Bjørn Hammershaug