Musikalske yttergrenser i sentrum

Det spirer i de mer eksperimentelle delene av hovedstadens musikalske miljø. Jeg trives godt innenfor Ring 1 og tuslet en tilfeldig formiddag ut i vårsola på jakt etter nye impulser. Det var slett ikke dumt!

Biologisk Helt Feil (Blå)
Det er 1. april. En handlevogn ligger henslengt midt på gulvet. Publikum kranser i en ring rundt og ser opp på scenen. Der sitter en muskuløs, svart mann på kne og klasker på trommen han sitter på. Rundt ham: Et par gitarister, en pianist, en mann på kontrabass, kvinner dollet opp i fargerike klær som trakterer trekkspill, slagverk, lampe. En theremin er stilt opp. Det lages mystisk og vakker musikk som trollbinder publikum. Bak oss skramler plutselig to vesener kledd i plastposer som slår rundt seg, en halvnaken fyr med en rekke lange støvsugerslanger festet til hodet joiner inn. De finner plassene sine, og gradvis øker intensiteten og støynivået. Orkesteret finner snart et rytmisk, medrivende groove som ligger i tradisjonen til Can, og ikke minst moderne lofts-kollektiv som Sunburned Hand of the Man og No-Neck Blues Band.

Gjengen som spiller kaller seg Biologisk Helt Feil, og er et løselig organisert kollektiv sentrert rundt Øyvind Karlstad, men har en flytende line-up (folk som har vært innom denne laben inkluderer Sten Ove Toft og Anders Gjerde). Det er ikke så viktig hvem som er hvem, det er summen av alles innsats som avgjør utfallet av en konsert med Biologisk Helt Feil.

Det er 1. april, sola har funnet det for godt å stikke seg frem og det er en fantastisk formiddag i Oslo sentrum. Klokken er 15.00 og stedet er Blå. Klubbkonseptet Fritt Fall har i 5 år bydd opp til musikalske opplevelser uten strenge rammer, ’uforutsigbare konserter med nye lydmøter og rom for eksperimentering’, med base i hovedstadens jazz-, improv- og elektronika-miljø.

Biologisk Helt Feil blir i denne sammenheng Helt Riktig. Her finnes ingen strenge grenser innenfor en bestemt genre, mer et slags musikalsk veksthus hvor alle som kan bidra til å skape er velkommen. Selv om man heller burde befunnet seg på et loft i Brooklyn eller Philadelphia en sen nattetime, så var dette en helt fantastisk konsert. Om det blir like bra, eller om det blir likt i det hele tatt, neste gang, det er vel mer usikkert.

N-Collective (Sound Of Mu)
En time senere, konsertslutt og fem minutter lengre opp i gaten holder den nystartede klubben Sound of Mu til i sine mikroskopiske lokaler. I dag er det trangt om plassen, for også her er det formiddagskonsert. N-collective er i likhet med Biologisk Helt Feil basert på improvisasjon, og også dette er et svært løselig sammensatt orkester. Men der stopper de fleste likhetspunkter.

N-Collective er et mer anerkjent, internasjonalt nettverk av involverte innen improv, elektronika, støy, jazz og samtidsmusikk. Denne utgaven av N-Collective består av Anita Kaasbøl (vokal/elektronikk), saksofonistene Dirk Bruinsma og Kjetil Møster, fløytist Bjørnar Habbestad, bassistene Michael Duch og Koen Nutters, samt radarparet Anders Hana på gitar og Morten Olsen på trommer og slagverk. De spiller en mer disiplinert form for improvisasjon, musikerne er mer skolerte og rammene er mer fastlagte. Det musikalske utbyttet er minst like givende.

Musikken er mindre umiddelbar og tilsynelatende tilgjengelig, her brytes det melodiske i stykker, og det skapes en mer fragmentert improvisasjon basert på kontroll og lydhøre musikere. Særlig imponerende på denne konserten var etter mitt skjønn trommeslager Olsen og ikke minst bassist Duch, mannen som går i ett med sitt instrument og blir selv en bass. Grunnen til at disse to nevnes er vel like gjerne i kraft av at de er mest synlige, både de underliggende gitar-påleggene til Hana og Kaasbøls eksepsjonelle vokal-eksperimenter bidro til å gjøre dette til en konsert noe utenom det vanlige.

Det spesielle med Mu er det heldekkende vinduet som vender ut mot gaten. Det store vinduet kan tjene som en grense mellom oss som er innenfor, som forstår, og de som er utenfor, men det skaper også en åpning og bidrar kanskje til bygge ned grensene mot musikk som «folk flest» sikkert vil avfeie som ’pling-plong’. De mange skuelystne som kikker inn blir også en del av scenen på Mu, de skaper på en måte et bakteppe som under denne lørdagens konsert dannet et fint bilde av byen, bevegelse, lydene. I nabolokalet åpner en leketøysforretning og barn og klovnerier blir en del av denne helheten. Men verden utenfor ble også innlemmet i selve konserten.

Etter første sett sang vi alle bursdagsangen for Anders Hana, som ble overrakt en gave fra kollektivet. Det var en liten lektøysgitar fra nevnte butikk, og Hana plugget den like gjerne inn og fremførte andre sett med denne. Det vekket ikke bare munterhet på begge sider av vinduet, den unge gitaristen fant også lyder i plastleket som jeg vil anta de fleste andre vil ha store vanskeligheter med å gjenskape.

Biologisk Helt Feil og miljøet rundt Apartment Records/Fritt Fall, og kretsen rundt N-Collective teller et høyt antall involverte med en samlet enorm kulturell spennvidde. Denne lørdagens to konserter viser bare noe av det de har å tilby. Med små steder som Blå, Spasibar og Sound of Mu finnes også naturlige møteplasser for interesserte som ikke er så nøye på hva musikken kalles, men hva som kommer ut fra instrumentene og inn i ørene.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 03.04.06

Reklamer

Konsert: Royer’s One Man Band, Mono 2004

Etter en pinse sammen med banjospillere som Sufjan Stevens og David Eugene Edwards virket det bare naturlig å avrunde helgen med nok en klimprer: Royer’s One Man Band. Denne bluegrassens svar på Hasil Adkins heter Eric Royer, og er en ung gatefolkartist fra Boston-området som spiller og synger tradisjonell amerikansk folk/country, litt honky tonkin’ Hank Williams og litt bluegrass fra fjellom. Han har cirka fire plater bak seg, med titler som Street Bluegrass og Bluegrass Contraption. På papiret ikke så veldig unikt. Men måten han opptrer på er litt av et skue.

Vår bredt smilende venn trakterer nemlig sin egen «Guitar Machine», en sinnrik konstruksjon sist sett i Flåklypa Tidende. Rundt halsen har han banjo og munnspill, på fanget en lap steel, og på gulvet ligger maskinen, en klump av to gitarer (akustisk og bass) og en kubjelle, hektet i hverandre med noen pinner og snører som han styrer via pedaler med sin skoløse venstre fot. Royer spiller på alt i hop, samtidig med at han til hodet har knyttet et snøre til filledukka Polly som dingler muntert i mikrofonstativet. Jo da, han kunne endt opp som en kuriositet, men dette er ikke bare et backwoods freak show, Royer er en høyst seriøs folk-artist som tilfredsstiller ørene nesten like mye som øynene.

Det var ikke bare The Guitar Machine som sikret minnene fra denne kvelden. Dette var også datoen Helseminister Høybråten og hans Friske Armé hadde beordret for å avslutte den eldgamle tradisjonen med øl, musikk og røyk rundt en bardisk. En puffende Royer var underrettet og tilegnet allerede sin andre låt til hr. Minister’n, med den passende tittelen ”Mind Your Own Business”, mens han fem minutter på midnatt framførte en han akkurat hadde skrevet om samme tema. Det er vel fair å si at ingen av disse gikk i favør av den nye loven. Mellom disse to anti-antirøykesangene vartet Royer opp med gnistrende låvedans, med en blanding av egne og tradisjonelle folk-låter, instrumentale eller med nasal Hank Williams-lignende stemme. Vi fikk blant mye, mye annet ”Pretty Boy Floyd”, ”Cotton Eye Joe”, ”King Kong Kitchie Kitchie Ki-Mi-O” og ”Honky Tonk Blues”. Eivind Monogutt kom ved et par anledninger opp på scena (’vi har bare hatt 5 minutter med øving altså…’) og dro fela, ja det var i det hele tatt uformell og god stemning under første del av konserten.

Vet ikke om det skyldtes røykeforbudet, det sene klokkeslettet eller det faktum at en drøy time med Royer egentlig var akkurat passe, men da han tuslet tilbake etter en halvtimes pause hadde mange forlatt lokalet, og de bebudede hordene av astmatikere og allergikere som aldri tidligere hadde vært på pub, ja de uteble, gitt. Det ble derfor litt antiklimaks med det andre settet, men med avsluttende høydepunkt som ”Coo Coo Bird” og ”Duelling Banjos” (her duellerte han for ordens skyld mot seg selv) tok jeg meg selv i å danse som han lange faren i Deliverance, howlin’ at the moon.

Opprinnelig publisert 01.06.04
Bjørn Hammershaug