Violent Femmes: Violent Femmes (Slash, 1983)

Alle har et forhold til Violent Femmes’ debutalbum. Eller de burde ha det. Det kan ikke være mange skiver fra de siste tredve åra som vekker mange levende ungdomsminner blant oss som vokste opp en gang på 80-tallet. Flaue eller sødmefylte bilder av evig vår, flaue fester og glemt kjærlighet våkner til live igjen. Årene går fortere enn man aner, men sannelig kan man fortsatt bli litt rød i toppen av å høre ”Add It Up” den dag i dag. Det er som om kvisene popper ut igjen når Gordon Gano synger ”Kiss Off”. Det er som om tiden har stått stille når xylofonen til Brian Ritchie går solo på ”Gone Daddy Gone”. Føttene blir plutselig dansbare igjen når ”Prove My Love” ruller ut av høyttalerne. Man hører det er et klassisk album allerede på anslaget av ”Blister In The Sun”.

Jeg oppdaget Violent Femmes på en samler fra LA-selskapet Slash, der kutt fra Los Lobos, Green On Red og The Blasters fungerte som et direkte og evig sprang inn i amerikansk undergrunnsrock. Ved siden av Green On Reds ”Five Easy Pieces” var det Violent Femmes’ ”Gimme The Car” som gjorde mest varig inntrykk. Kanskje det var den direkte teksten som gjorde utslaget: ’Come on dad, gimme the car tonight, I got this girl, I wanna…’ …ja, vi visste hva han ønsket, og vi digget det.

Debutplata til Violent Femmes viser en tegning av en jente som kikker inn en dør, til noe som ser ut som et gammelt lysthus. Det er ingen spesiell tilforlatelig stemning over bildet, heller er det ladet med hemmeligheter, som om hun oppdager noe hun aldri burde sett. Kanskje det er Gordon Ganos verden hun får et innblikk i. Den er preget av religion og sex, begge med et tungt slør av synd og skam hengende over seg.

En historie fra virkeligheten: Amerikanske jenter var en sjelden raritet i det virkelige liv, og da ryktet gikk om at et par-tre stykker hadde slått seg til på en hytte oppe i fjellheimen, var ikke turen så lang på mopeden. Utpå kvelden fortalte den ene av jentene en skremmende, selvopplevd historie om en fest i hjemlandet, der hun plutselig hadde blitt etterlatt alene sammen med en gutt. Livredd, ifølge henne selv, ble hun ikke før han satte på den ’skumleste låten hun noensinne hadde hørt’. Interessert og oppriktig nysgjerrig spurte jeg hvilken låt dette kunne være, men den fortsatt forskremte jenta husket ikke navnet på dette ’fæle bandet’. Jeg ga meg ikke, ba henne synge noen strofer, og hun bevret mens hun lavmælt dro i gang: ’Y’know, it went something like this: Come on dad, gimme the car tonight…’. Ubetenksomt nok lyste jeg opp, og i et anfall av ungdommelig beruselse hjalp jeg henne videre et par-tre vers. Det bør være unødvendig å fortelle at hytteturen ikke endte i særlig suksess for noen parter. Men det minnet om hvordan Violent Femmes påvirket og berørte, på tvers av store hav og landegrenser.

De ti låtene som skjuler seg i lysthuset gjør et uutslettelig inntrykk. Catchy og morsom som debutplaten deres er; leken, lett og spretten. Violent Femmes tok punkens fengende sider og krysset dem med amerikansk folkrock – på et vis ikke mange har tangert. Ikke engang dem selv. De begikk nemlig bare én ’tabbe’ med debuten; at de aldri kom til å overgå bedriften. Selv om de prøvde å kopiere den (håpløst) eller forsøkte noe annet (mislykket). Slik kan et lykketreff vise seg å bli et tungt lodd å bære for et ungt band. Selv om både Hallowed Ground (1985), The Blind Leading The Naked (1986) og 3 (1989) hadde en del bra ved seg, og Why Do Birds Sing? (1991) ble deres nest beste fremstøt, fant bandet aldri igjen til den umiddelbare spillegleden, låtene, intensiteten og gløden som preget debuten.

Uansett, selv uten singlen ”Gimme The Car” er dette 10 soleklare 80-tallshits. Jubileumsutgivelsen er fullastet med godbiter for fansen, hele 26 i alt, samt et fyldig og informativt innleggshefte. På disc 1 får man, i tillegg til hele albumet, elleve låter under tittelen Demos & More. Lydmessig er ikke kvaliteten den helt store, og jeg aldri helt forstått poenget med å utgi slike demoer – det blir som å selge kladden til et kunstverk. Artig for å samlere, og for å se utviklingen til et band, men egentlig ganske meningsløst for alle andre. Tre av sporene, ”Girl Trouble”, ”Breakin’ Up” og ”Waitin’ For The Bus” er hentet fra samleren Add It Up 1981-1993. Og heldigvis har de tatt med vår kjære ”Gimme The Car” og b-siden ”Ugly” (1983). Den var også inkludert på CD-versjonen, som vel de fleste sitter med i dag.

Disc 2 består av ulike liveopptak. Dere som har sett Violent Femmes i levende live vet hvor ekstatisk det kan være. Kalvøya og Alaska på Chateau Neuf tidlig på 90-tallet var et par højdare. Disse opptakene er eldre, mellom 1981-83, da trioen var litt mer skranglete, men også minst like sjarmerende. Det er påtakelig hvor lite bandet har endret på settet sitt, og man kan bare fantasere om hvor lei Gano er av å gaule de samme låtene i dag. De fire første opptakene fra hjembyen Milwaukee i 1981 inkluderer to av tre høydepunkt fra oppfølgerplaten Hallowed Ground; ”Country Death Song” og ”Never Tell”, og da savnes kun utrolige ”Black Girls” med John Zorn på sax. Fra The Jazz Gallery i Milwaukee, 1981 er det valgt ut fire tidligere uutgitte spor, men både ”Her Television” og ”How Do We Say Goodbye” er ikke stort mer enn hyggelige, og ”Break Song” og ”Theme And Variations” er mest for skisser å regne. Ellers er det opptak fra New York, og et radioshow. Fra dette er det tatt med et artig gammelt intervju av Michael Feldman, der Gano blir introdusert som ’the man who writes songs that makes girls cry’.

Damn right he did. Den amerikanske jenta som fikk angstanfall av ”Gimme The Car” for lenge siden er dessuten sikkert trebarnsmor og sitter i kassa på Wal-Mart nå, uansett. Håper hun dumper borti denne skiva igjen, før eller senere.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 13.08.2002

Reklamer

Nirvana: Nirvana (Geffen, 2002)

Foto: Charles Peterson

Nirvana var mitt The Beatles. Musikknostalgi er beskrevet i utallig mimrelektyre, slik Lars Saabye Christensen brukte Beatles som bakteppe for sin kjente oppvekstroman med samme tittel. Å føle en sterk og nær tilknytning til et bestemt band, å sitte i ring rundt singleplatespilleren i kollektiv forventning, musikk som katalysator for transformasjon, for samhørighet, ungdom. Alle har sitt Beatles. For mange av oss i 30-40 var det Nirvana, og denne samleren minner om at det slettes ikke var så verst.

På slutten av 1980-tallet poppet det opp en rekke kule rockeband fra Seattle-området. Kanalisert i første rekke gjennom Sub Pop ble det plutselig legitimt å digge hard rock som ikke var polert, rufsete rock uten svart symbolikk, fri for staffasje og pyrotekniske effekter. Seattle-bølgen slo inn i kjølevannet av band som Melvins, Dinosaur Jr., Hüsker Dü, The Replacements og Big Black, som tilhørte ulike og sprikende miljøer lengre ned i undergrunnsspiralen. Selv om også Seattle-bandene for så vidt var forskjellige, klarte Sub Pop å skape en helhetlig identitet. Tekniker Jack Endino og fotograf Charles Peterson ble i seg selv ikoniske, og særlig Peterson bidro sterkt til å gi Sub Pop en særegen visuell profil. Konsekvent design og forbløffende evne til å få hvert band til å virke unikt bidro til å bygge en egen, hip scene. Og selvsagt var timingen perfekt. En kombinasjon av dyktighet, teft og flaks, som vanlig. Den vitale peaken til Seattle-scenen var kort, allerede på hell da Nevermind traff hele verden med et schmell. Men på slutten av 80-tallet vibrerte det på nordvestkysten. På relativt kort tid fikk vi Superfuzz Bigmuff av Mudhoney, God’s Balls av Tad, Green River, Soundgardens Screaming Life — og Nirvana med Bleach.

Nirvana skilte seg ikke nevneverdig ut fra de andre, men Bleach er fremdeles min favoritt og en av de feteste debutskivene som ble utgitt på 80-tallet. Seig som Sabbath, rå som Wipers, en fengende hybrid mellom punk og garasje, framført med anger, angst og affeksjon. Låter som ”Blew”, ”School”, ”Big Cheese”, ”Mr. Moustache”, og ”Negative Creep” definerte mye av det senere grunge-begrepet. En tekst som går ’I’m a negative creep, I’m a negative creep, I’m a negative creep, I’m stoned’ virket som en fyrstikk inn i en unggutts bensintank av en hormonfull kropp, sjel og sinn.

Det er ikke til å unngå å bli skuffet når den lenge bebudede Nirvana-samleren kun har med popperlen ”About A Girl” fra Bleach, samt, pussig nok, b-sidelåta ”Been A Son” fra samme periode. Det forteller nok noe om tankegangen, dette er først og fremst et forsøk på å lage en slags hitparade ved å velge de mest catchy, mest kjente og ihjelspilte låtene. Kanskje et rettighetsspørsmål, hva vet jeg, men et definitivt samlealbum blir det altså ikke. Låtene fra Nevermind fungerer godt til et slikt formål, men Nirvana var mer et albumband enn et singleband. Deres bevisste bruk av ulike produsenter framhevet retningsendringene, men her berøres utviklingen på en altfor overflatisk måte. Verd å trekke frem i positive ordelag er det innbydende og stilrene omslaget, med varme ord fra musikkjournalist David Fricke på innsiden. Og – den inneholder en låt vi ikke har hørt før.

I en ellers strikt kronologi serveres vi – uheldig nok, synes jeg – den største og hardeste pakka først; ”You Know You’re Right”. Dette er Cobains siste opptak med Nirvana (fra 30. januar 1994). Vi begynner altså med slutten: ’Things have never been so swell, I have never been so well…’ Ikke helt. Dette er en seig, eksplosiv sak som hadde passet bedre inn på In Utero enn Nevermind, og kunne ubemerket sklidd inn mellom ”Serve The Servants” og ”Scentless Apprentice”. Plassert her foran ”About A Girl” merkes den selvdestruktive utviklingen til Cobain, og vi hører hvordan Nirvana stadig beveget seg mot mer kompromissløst uttrykk.

Mellom Bleach og Nevermind slapp Nirvana EP’en Sliver, en overgangsutgivelse som markerte deres første skritt ut av gjørma. Sliver er et naturlig bindeledd; catchy, med større og klarere lyd og punkens råskap og intensitet i bunn. «Sliver» er en av disse låtene som er akkurat så bra at man begynner å spenne forventningene til det som skal komme, værer noe stort, noe annet, men vet ikke helt hva. Det vet vi jo nå, alle sammen. Men dette var altså i post-steinalderen (før MP3 og internett, etter MTV). Informasjonen gikk litt treigere den gang, men vi oppe i nord fikk da med oss litt. Som når førstesingelen «Smells Like Teen Spirit» skulle ha premiere på kanalen vi egentlig mislikte, men måtte bare se-en-video-til. Det var den kvelden foran videospilleren jeg forstod at Nirvana var mitt Beatles. Alle forventninger ble naturligvis innfridd, det var ikke bare en ’tøff låt’ som vi sa – det var en tønne med dynamitt rett i fleisen, det var Revolver, Rubber Soul og White Album på en gang. Det er en følelse man sjelden opplever.

Jeg husker ikke bare forventningene i tiden før Neverminds release, men også antiklimakset det var å sette den på første gang. «Teen Spirit» var så definitiv at det tok litt tid å svelge at den umulig kunne toppes. Men platen kom kjapt inn i systemet, og det var den beste skiva i hele verden. Lenge var den det. Tolv klassiske poppunk-låter kledd i et krystallklart, men massivt lydtrekk av Butch Vig. Han var jo en kultfigur lenge før Nevermind, kjent fra midt-vestens glimrende Smart Studios der han skrudde lyd for godband som Laughing Hyenas og Killdozer. Det meste som skjedde etter Nevermind er yadi-yadi-yada, men den er takknemlig å velge fra til en slik samler. Det er bare å plukke fritt, så singlene ”Come As You Are” og ”Lithium” er forståelig nok tatt med, det samme er ”In Bloom”, som i ettertid står igjen som en av skivas minst holdbare.

Nirvana 1993 (Foto: Jesse Frohman)
Nirvana 1993 (Foto: Jesse Frohman)

Hjulene gikk vel litt for fort for alle etter suksessen. For min del punga jeg på det ene dekket da konserten på Alaska i Oslo ble avlyst, og parkerte egentlig etter den tragiske Kalvøya-konserten i 1992 der Kurt var som en blek skygge av sitt eget lik som statisk lirte av seg det massene forventet. Man opplever heller ikke mange revolusjoner på kort tid, og In Utero året etter gjorde ikke det helt samme inntrykket. Nirvana unngikk klokelig nok å forsøke seg på en Nevermind II, mye takket være Steve Albini som etterlot sin signatur på like karakteristisk vis som Butch Vig. Uten overraskelsesmomentet, like umiddelbare låter eller helt den samme gnisten som hadde preget deres foregående album var den dømt til å bli møtt med skepsis. In Utero er likevel en mer interessant skive, og på mange måter bedre enn Nevermind. Et skritt i retning av hva de kunne blitt hvis de hadde fått holde på lengre. In Utero pekte kanskje mot et band på vei mot noe mindre tilgjengelig enn millionselgerne, et band på vei tilbake til røttene. Eller kanskje ikke. Jeg registrerer uansett med viss skuffelse at utgiver igjen har valgt ut de mest attraktive sporene, der Scott Litts remix av ”Pennyroyal Tea” (versjonen etter Cobains ønske) er det mest interessante.

Det var ikke helt slutt etter dette. MTVs Unplugged-serie fikk oss en gang for alle til å lure på om Nirvana egentlig var et popband som spilte rock, eller et rockeband som spilte poplåter. Bowies ”The Man Who Sold The World” og Ledbetters ”Where Did You Sleep Last Night” var absolutte høydepunkter, selv om de ikke helt egner seg som oppsummering av en karriere.

Det er egentlig unødvendig å trekke fram mangler på en slik utgivelse. Dette er en helt grei oversikt over Nirvanas mest kjente øyeblikk, som du selvfølgelig allerede bør eie på de fire albumene de er hentet fra. At de har nedprioritert Bleach, b-sider og andre godsaker er det bare å godta, men savnet av andre låter er egentlig større enn gleden over de som er tatt med. Slik sett er dette en lettvin, uspennende og trygg samleplate som på ingen måte tilfredsstiller forventningene og de langdryge rettsmøtene som har pågått siden Kurts død i forkant. Jeg kan ikke få meg til å tro at det er en plate i hans ånd, og den er i beste fall å regne som en skjev introduksjon til nye generasjoner av fans.

Å høre på Nirvana igjen er likevel som å åpne en dør tilbake i tiden. Det var Nirvana som trigget meg til å cruise rundt med Sub Pop-logoen lakkert over hele panseret, gå i rutete skjorter, forsøksvis anlegge grunge-hår og andre dumme ting. Det var Nirvana som sørget for den første skikkelige manneklumpen i halsen, over nyheten om at en vilt fremmed mann i Seattle hadde blåst seg. Det var Lennon som døde, mens Yoko overlevde, Paul ble rikere og kjedeligere, George forsvant og Ringo… vel, hvem bryr seg om Ringo uansett? Nirvana var mitt The Beatles. Og det er de ennå.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert 22/11-2002

Fair Ladies Of Castles & Canyons

Fagre trubadurer med kassegitar, huldrer fra trollskogen og eksperimentelle frifanter: Dette er en bukett med artister som knytter bånd tilbake til 60-tallets singer/songwritere fra Greenwich Village til Topanga Canyon men som alle har funnet sitt unike uttrykk av i dag.
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Hør spilleliste med utvalgte låter i WiMP

Liz Durrett
Jeg elsker stemmen til Liz Durrett. Den er en mild aftenbris som tar oss i hånden, fører oss gjennom høstfargene og inn i nattens og drømmenes verden. The wind is a dream, laid out for you…

The Mezzanine (Warm, 2006)
Disse 11 låtene er skrevet dels på et loft i Oakland og dels gatelangs i hjembyen Athens, Georgia. The Mezzanine er da også en blanding av støvete loftpoesi fra bestefars gamle koffert og enslige nattvandringer gjennom folketomme gater. Den er nesten helt nedstrippet fra unødvendig staffasje; vokal, akustisk gitar og litt piano/synth. Men den er ikke naken i betydningen mangelfull. Durretts hese, upolerte og sensuelle stemme er bærekraft god nok alene, instrumenteringen er akkurat passe porsjonert og det er en fin detaljrikdom som skjuler seg i visene. I tillegg til Liz Durrett sitter nemlig hennes onkel, Vic Chesnutt og sørger for den rette finish.

Dette er en skive som stort sett er svært nedpå, med melodier som legger seg inntil deg i mørket. ”Cup On The Counter” er mest oppe, i en Suzanne Vega, coffee shop lignende setting, omkranset av gamle lydopptak av en fire år gammel Liz i passiar med bestefar. Slike lune øyeblikk er likevel i mindretall, for de fleste av Durretts viser har en mer intim, spøkelsesaktig klang. Skumle ”Creepyaskudzo”, den hjerteskjærende prærie-lullabyen ”Marlene”, ”Shivering Assembly” med sitt lengtende munnspill og ikke minst det avsluttende dropset ”In The Throes” er alle viser som kommer fra drømmeland og napper varsomt i gåsehuden. Best av alle er nok ”No Apology”, med sine feedback-styrte bakgrunnskulisser og kontrasterende xylofon fra Vic & Tina Chesnutt.

The Mezzanine har mer ved seg enn man først kan tro, den skriker ikke på de helt store superlativene, men det er med forsiktige fakter den fortjener din fulle oppmerksomhet.

Outside Our Gates (Warm, 2008)
Instrumenteringen er fyldigere og arrangementene er mer gjennomarbeidet denne gangen. Hør for eksempel den velkomponerte og sjelfulle blåserrekka på ”You Live Alone”, nærmest popaktige ”Wild As Them”, eller det urolige krattet av ulyd som skaper urovekkende stemning på ”In The Eaves”. Her kan det være naturlig å minne om onkel Vic Chesnutt, og det uttrykket han fikk til på North Star Deserter året før.

Slik innledes platen med gripende ”Wake To Believe”:

Round, round goes the clock
My panic sound like tick tock
Night, oh night, move on
your clutch is much too strong

Den blomstrer opp med fyldig instrumentering etter hvert, som om Durrett vil holde nattens spøkelser på avstand ved å invitere masse gjester inn til seg. De skygger ikke for temaet som hele tiden ligger til grunn, toner ned og avslutningsvis står hun igjen alene og
gjentar den samme innledningen.

Åpningssporet setter standarden for det som skal følge. Jeg har særlig sans for den mørke twangen, den primitive rytmen og de forstyrrede strykerne på ”Always Signs”, hvor hun deler noe av den ubehagelige sørstatsgotiske stemningen som Carla Bouzoulich eller Paula Frazer tidligere har blottlagt for oss. På den andre, men egentlig samme, siden: Akustisk gitar og en stemme stor som stjernehimmelen over sørstatsbyen. Det er Durrett alene mot natten. Med natten. Myke tangenter legger seg inntil hennes bedende røst. Det er disse øyeblikkene jeg setter størst pris på. ”Not Running”, ”We Build Bridges”, ”Lost Hiker”, disse gripende øyeblikk av naken tristesse og nærhet.

Outside Our Gates vaker mellom ensom nattergal og en mer kollektiv prestasjon. Liz Durrett har styrken til å bære begge uttrykk på sine skuldre. Hun er bedårende uten å være svak og innbydende uten å bli klam. Med det besitter hun kvaliteter som jeg er i stand til å sette stor pris på.

Jolie Holland: Springtime Can Kill You (Anti, 2006)
Jolie Holland ble som kjent funnet drivende på en elvebåt langt utenfor folkeskikken sammen med Devendra Banhart for noen år siden (det viste seg at de hadde rømt fra samme sangskole). Med seg hadde de en sprukken kassegitar på deling, en våt bunke med gamle sanghefter stjålet fra biblioteket til Alan Lomax, strikketøy og et ræl av noe innspillingsutstyr fra borgerkrigens dager som de fisket opp en tidlig formiddag. Det var en heldig fangst, for resten er selvsagt historie. Da Catalpa ble funnet og utgitt i 2003 vakte det universell beundring fra både nostalgiske folk-connaisseurer og postmoderne nyfolk-revivalister – ‘autentisk’ var vel det mest brukte ordet om den platen. Oppfølgeren Escondida viste at fruen fra Texas slett ikke var bundet til å spille inn plater kun under sådan semre forhold. Hennes klassesprang inn i de møblerte hjem kunne ikke skjule en vagabond og hobo i sjel og sinn under det velkledde ytre. Denne musikkens Eliza Doolittle vil aldri nippe stettglass med Diana Krall eller Norah Jones. Setninger som ’Like a stubborn beast when the barn is on fire, I might resist you when you try to save my life’ minner om at hun tilhører en annen virkelighet.

Hun fortsetter likevel sin søken etter å forlede oss. Springtime Can Kill You er langt fra råttent tre og sprukne 78-plater. Dette er delikat musikk, sober og stilfull, med preg fra mange deler av den amerikanske musikkarven (country/folk, blues, jazz, populær). Holland gynger i stolen til Billie Holidays fløyelstragedier, Hank Williams ser på oss fra en falmet veggplakat, Kentuckys tobakksåkre sukker tungt i den late sommervarmen og fra gaten kjennes den forlokkende duften av en nattsvart gumbo.

Selv om dette er tilgjengelig og veldandert vare betyr det ikke at Holland har tatt snarveier med låtskrivingen eller sviktet sine idealer. Tvert imot. Med hun tar med seg  arven og – uavhengig av bakgrunn og genre – transformer det inn i en egen sammenvevd verden av forgangen ynde og hemmelighetsfull mystikk. I hvert fall på de beste sporene. Sammen med et kobbel av dyktige instrumentalister, behagelige arrangementer, sin personlige sangstil og en blanding av nyskrevne og tradisjonelle låter har dette blitt en plate som kan framføres på steder der det spises måltider med kniv og gaffel, men sannelig hører den vel så hjemme i bakhagen til den tannløse familien som fyller den lille strømløse stua langt inne i skogen.

Med tekster som henter bilder både fra moderne og gammel tid (her er en god del om himert og søleveier), det personlige og allment betraktende er Holland også vel verd å låne et øre til. Historien om hun som står i ghettoen og venter på bussen mens ’the ants are crawling over my pants as if to say they know where the honey is’, om hun som må forlate sin tvilsomme elskede: ’My mind is like unto the sun, From east to west it ranges, Yours is like unto the moon, It’s every month it changes’ Fra southern gothic-realisme (’I took my sister to the river and I came back alone’) til muntrere linjer som kjærlighetserklæringen ”Mexican Blue”: ’When I was hungry you fed me, I don’t mean to suggest that I’m like Jesus Christ’.

Larkin Grimm: The Last Tree (Secret Eye, 2006)
The Last Tree viser en artist som ikke akter å ta snarveier eller ønsker å fremstå som mer umiddelbar i stilen. Hun virker heller tryggere på at det hun driver med er den rette vei, og utnytter erfaringen til å dyrke sider ved musikken som debuten bar løfter om. Harpoon (2005) er en veldig fin plate i kategorien rustikk sørstatsfolk møter Laurel Canyon i et villmarkens avant-Oz. Det var mulig å trekke likheter med, på summarisk vis; Björk, Diamanda Galas, Devendra Banhart og Joni Mitchell på Grimms debut, og dette er fremdeles gyldige referanser.

The Last Tree er ikke den vanlige koppen med folk-urtete. Jo visst er det klare geografiske røtter å snuse seg frem til her. Banjosullen ”Rocky Top” er en sildrende ode fra fjellsiden, en lengtende tilbake til røttene-bluegrass som både Victoria Williams og Dolly Parton kunne svingt seg til. Gode, gamle Rocky Top, Tennessee, ække no’ røyk, regninger eller smog der oppe, nei!

Larkin Grimm kan gjøre en slik tradisjonell låt, som for å vise sin tilhørighet. For stort sett bruker hun disse tradisjonene, både når det gjelder instrumenter og i villmarkstekstene sine, til å skape noe nytt og uventet. Hun brekker melodiene som tørre kvister og gjemmer dem i kudzu-krattene hvor ingen vil lete. Hun bærer stemmen sin fra bomullsmarkens sorgtunge strev, legger den i en flettekurv og slipper den fritt nedover Mississippi. Hun lar instrumentene finne tonene på egenhånd om natten, når menneskene har lagt seg og spøkelsene danser utenfor.

Av og til blir det veldig vakkert, på en litt mystisk måte. Åpningssporet er en ganske enkel vise, og når hun ber oss om å ’close your eyes and follow me, into the dark inviting sea, into the woods, under the leaves’ er det ikke vanskelig å slå følge. Men det er ingen lystig ferd vi da begir oss ut på.

Allerede på ”I Killed Someone” er den forlokkende sirenesangen forsvunnet. ’I killed someone out deep in the woods’ avslører Grimm, og tonen er nå langt mer burlesk. Stemmen har tatt bolig i et gjenferd fra 1870, skjør som et løvblad i oktober, besatt av dyriske ånder vokser den rundt ørene våre fra nervøs hvisken til aparte skrikutbrudd. Og her må jeg innrømme mitt lille ankepunkt i forhold til Larkin Grimm; vokalen hennes er enten noe du liker, eller som du vil få fullstendig fnatt av. Det er noe teatralsk over den, dramatisk som gamle gospelsanger slukt av en ulv og ult opp igjen. På sitt mest utagerende blir det vanskelig å høre på uten å vri seg litt. Men dette bidrar da også til å skape en egenartet atmosfære. Det er talende at platens duett passende nok er sammen med en 7 år gammel jente som ikke helt klarer å synge.

I am strange and have been reckless
But I’ve never been insane
Will you remember me when I’ve
Been gone for a couple years or more?

Ja, Larkin Grimm, det er akkurat det jeg tror vi vil. Tross alt.

Diane Cluck: Countless Times (Voodoo Eros, 2005)
Diane Cluck ble tidlig i karrieren knyttet opp til New Yorks antifolk-gjeng og kretsen rundt den samlende caféen Sidewalk. Dette begrepet, ja mye av hele denne ’bevegelsen’ har mistet noe kraft de siste årene. Hårete og lune kassegitarister har heller poppet opp fra hver en sten mens Devendra Banhart danser indianerdans i sentrum. Kryssende linjer avtegnes med myke grener, og Cluck er en av damene som også kan knyttes til ’frifolken’. Hun holder nå hus hos selskapet Voodoo Eros, som binder bånd til artister som Banhart, Jana Hunter og CocoRosie, og det passer henne vel like bra – det vil si, hvem bryr seg nå egentlig om disse genre-navnene uansett. Cluck lager fortsatt sin musikk samme hva, og hun gjør det stadig på like elegant skeivt vis.

Tidligere har hun vist seg som den klassisk trente pianisten og hennes forkjærlighet til Erik Saties minimalisme. Countless Times er i første rekke gitaristen Cluck, eller det vil si, sangeren og tekstforfatteren. Hun er ingen stor gitarist, men det har ingen enorm betydning, så lenge de to andre momentene er så sterkt tilstede. For hun har en utvilsom stemmekapasitet, med kraften til både Joan Baez og Laura Nyro, samt det mer yndige uttrykket til f.eks Cat Power. Fraseringene er langstrakte, veksler mellom høyt og lavt, nært og distansert, som de lever sitt eget liv over de offbeat-melodiene. Det bør vel gi et godt grunnlag for å treffe enkeltes hjerterøtter.

Etter et par litt for anonyme låter innledningsvis kommer et knippe høydepunkt fra og med ”Sylvania”, sangen om hennes hjemstat. En ganske nedpå vise om Pennsylvania (vel, ’who gives a shit about William Penn anyway’). ”A Phoenix & Doves” er rent ut vakker. Cluck viser noe av sitt rike stemmeregister, med trollbindende harmonier. Vokalen er mikset dobbelt, noe som gir rom for rike klangbunner. Dette brukes særlig effektivt i ”Love Me If Ye Do”, en av de vakreste visene disse ørene har fanget opp på en god stund. Det samme går for ”United. The Way You Were.” hvor det igjen høres ut som hun står under åpen himmel og synger, i nærheten av en park, der bilene suser forbi et stykke unna. Sammen med ”Mystery Over Mind” danner disse sporene en meget sterk bukett av Brooklyn Campfire Tapes.

Hun kan utvilsomt tvinne oss rundt lillefingeren godeste Cluck, derfor er det litt synd at hun bruker såpass mye tid på ”My Teacher Died”, som kommer i to versjoner, inkludert en a capella goes gospel og en litt knisende avslutter som ikke helt skaper det verdige farvel denne platen hadde fortjent. Countless Times viser like mye Diane Clucks mange sider som å være en enestående helhetlig plate.

Judy Dyble: Talking With Strangers (Termo, 2009)
Judy Dyble har en sentral, om enn noe underkjent posisjon i britisk folk/progrock. Hun var vokalist i Fairport Convention, var med i en tidlig utgave av King Crimson og innom The Incredible String Band for å nevne noe. Tidlig på 70-tallet trakk hun seg ut av musikkens verden til fordel for familiens. 30 år senere dukker hun opp igjen med Talking With Strangers – som om ingen verdens ting har hendt i mellomtiden. Til og med musikerne er de samme. Her er folk fra de nevnte band, samt Trees, Pentangle og No-Man. Et a-lag på alle måter. Resultatet kunne fort blitt geriatrisk, men det skjer ikke. Judy Dyble har tatt en Vashti, som det heter i disse kretser etter Vashti Bunyans legendariske comeback for noen år siden, etterfulgt av et skred med folkartister som tilsynelatende bare har ventet på en anledning til å entre scenen igjen.

Talking With Strangers blir nok ikke mottatt med samme panegyrikk som Bunyan opplevde, men det ville være et grovt overtramp for den folk-interesserte å la den passere i stillhet. Den forføreriske åpningen ”Neverknowing” og ”Jazzbirds” tar oss i hånden og leder inn til en plate av vellydende britfolk – tverrfløyte, autoharpe og myke, duvende gitartoner.

Dybles stemme er fremdeles påfallende sterk (eventuelt har hun en produsent å takke). Nå utfordrer hun ikke den stemningen som etableres innledningsvis, og for de av oss som kunne ønsket mer vekt på de progressive eller eksperimentelle elementene som lå i moderbandene, så blir Talking With Strangers i tryggeste laget med sin melankolske, hviskende softfolk. Mer genrefast enn grensesprengende. Aksepteres dette, så kan man egentlig bare legge seg på rygg og lukke øynene til et musikalske ekko av engelsk landsbygd anno 1972. Tyngdepunktet bretter seg ut over halve platen. 20 minutter lange ”Harpsong” – med et merkbart innhopp av Robert Fripp som gir oss en leksjon i prog – er Judy Dybles fortelling, hennes historie. Om hvordan hun ble kalt inn i musikken, om idealismen og gleden de første årene, om mørket som la seg over de lykkelige trubadurer og om hvordan hun trakk seg ut av det hele med helsen i behold:

I closed my ears for thirty years, sier hun et sted her.

Men musikken kalte Judy Dyble tilbake, og med Talking With Strangers er hun hjemme igjen. Ganske nøyaktig der hun startet. Det er i seg selv bemerkelsesverdig.

Laura Gibson: Beasts Of Seasons (Souterrain Transmission, 2009)
Laura Gibson kommer fra en tømmerby på den regnfulle vestkysten av Amerika, og er nå bosatt i Portland. En by med en vibrerende musikkscene, og der en god andel er med her. Hun har selv bidratt hos blant andre The Decemberists, The Dodos og White Hinterland, og det er folk fra denne kretsen som nå støtter Gibson på hennes fjerde soloplate.

Gibson er en singer/songwriter med tilhold i mollstemt americana og spartansk visefolk, og står ikke fram som en som vil flytte de store grensene i musikken. Hun er ikke spesielt weird i framtoningen, ei heller er hun kommers nok til å skaffe seg et stort navn. Beasts Of Seasons er likefullt en veldig fin og slitesterk plate, et typisk eksempel på en undervurdert utgivelse som vil drukne i støyen av alt som daglig pøses ut. Desto større grunn til å sette seg ned og lytte ordentlig til disse 40 fredfulle minuttene.

Beasts Of Seasons er splittet i to motiver, ‘Communion Songs’ og ‘Funeral Songs’. Musikalsk uten de store forskjeller, for her er hele platen holdt heeelt nede, med langsomt avdekkende melodier som viser sin grasiøse ynde kun ved legge øret inntil og la øynene hvile. ”Shadows On Parade” og ”Come By Storm” er to eksempler på Gibsons evne til å dandere melodier med mye luft, minimalistisk i stilen men variert i instrumentbruken. Fele, piano og blås legges ikke oppå hverandre, men veves heller inn i Gibsons varme knirkestemme og nylonstrenger, slik som i huskende og nynnbare ”Spirited” – skal vi kalle den platens hit – der hun selv oppsummerer:

Autumn bears a bitter song
Creeping out across the yard
And weaving through the alder branches overhead
Of all that is escaping us
I have never been so certain as today

Uten de store variasjonene i lynne eller lydbilde, del 2 utmerker seg med særs flotte ”Where Have All Your Good Words Gone?”, med banjoplukk og tungladde, neste Dirty Three-lignende feler og den bønnfallende vuggevisen ”Glory”, som lar platen flyte ut umerkelig mykt, sakralt og personlig:

I remember my mother’s hands
Laced in prayer
Frail as birds
Face she carried
Like a terrible, terrible ache
I have never seen
Such glory since

Liz Janes: Poison & Snakes (Asthmatic Kitty, 2004)
Det har etterhvert blitt en del slike hjemvendte, de som returnerer til ’røttene’ etter noen år i indierockens eller post-punkens tjeneste. Paula Frazer (Tarnation), Neko Case (The New Pornographers), Carla Bozulich (The Geraldine Fibbers) og Jolie Holland (The Be Good Tanyas) er bare noen artister som svever forbi i farten. Legg et nytt navn til denne rekken. Liz Janes har en mer punk-orientert forhistorie, men også hun har vel funnet at en så sterk stemme kan brukes til så mangt. De siste årene har hun vært tilknyttet det oppegående selskapet til Sufjan Stevens, Asthmatic Kitty og den store familien der som har gjort ’kristenrock’ til et hedersbegrep i indiekretser. På sitt andre album har hun også med seg et bredt utvalg hjemme fra San Diego; Rocket From The Crypt, Black Heart Procession og Three Mile Pilot er representert sammen med folk fra for eksempel Castanets, Danielson Famile og Soul-Junk. Denne sammensetningen gjenspeiles også på platen, som feier over en rekke stilarter under Liz Janes myndige ledelse. Hun skramler mer enn medsøstrene nevnt innledningsvis, og kvier seg ikke for å vise frem sine punka sider. Men her er også sterke elementer av folk, gospel, blues og country.

Janes lar oss vente en stund før hun presenterer sine aller beste kort. På ”Vine” får hun til fulle vist hvor sterk stemmen hennes kan være, der den ljomer fjellimellom, mens hymnen ”Desert” er en usigelig vakker trompet/strykerbasert soveballade som bringer oss langt inn i ørkennatten. Og mens vi er inne på geografi, her er også to fra våtere elementer: ”Ocean” er skivas mest innyndende. Lang, mørk og røykfylt holder Janes her stemmen nede og akkompagneres kun av litt slagverk og en akustisk gitar. På ”Deep Sea Diver” bringes like gjerne hele gospelkoret inn, altfor kort, og skaper en hallelujah-stemning jeg gjerne kunne hørt mer til. Den første halvdelen av Poison & Snakes er heller ikke direkte b-vare. For om ikke låtene i seg selv slår meg i bakken med sin kombinasjonen av slarkete gitarer, countryrock og blåsere, så har Liz Janes stemme nok til å bære det meste, til og med uoriginal riffrock som ”Streetlight” og skeiv barcrooning som på tittelkuttet. Hennes faste trekk ser ut til å være å tillate partier av all-skramling som hun kan ri på et stykke, før hun tar det hele ned igjen, som for å vise en slags kontrast. Det er et vel utprøvd grep som ikke funker mer enn måtelig – som vanlig.

’I want to play guitar like Son House and sing like Mavis Staples’ har hun uttalt en gang. Det er jo et klart definert mål hun fortsatt kan strebe etter. Innen rekkevidde er det også, og ingen skulle ta skade av å følge prosessen.

Sharron Kraus: The Fox’s Wedding (Durtro/Jnana, 2008)
Krauss er fra Oxford, har blant annet tidligere gitt ut plate med Meg Baird og Helena Espvall fra relaterte Espers. En datter av John Barleycorn, en moderne wicker woman som ikke skjuler de mørke og mystiske aspektene som ligger i folkmusikken. Med finstemt instrumentering, i hovedsak banjo, kassegitar, strykere, og som alltid anført av en klokkende stemme. Det skjuler seg mye dystert og tungt i de eventyraktige fortellingene hennes; fra falske profeter til barnerov, men også varme og kjærlighet. Alt er pakket inn med delikate toner, om enn ikke direkte umiddelbare melodier, som gjør The Fox’s Wedding til en fryd å høre på.

Sharron Krauss ivaretar dype og lange tradisjoner på utsøkt vis. Nå er det ikke nødvendigvis variasjon eller modernisme som er hennes sterkeste kort, så man bør vel være lettere disponert for gammelmodig språkdrakt, fløytesoli, karnevalopptog, spinnerikoner og alt annet som hører med til en landlig eventyrstund for å få fullt utbytte av dette her. Så får det være lokkende eller advarende.

’I am pregnant but not with a child, inside me is a forest’ kan Sharron Krauss fortelle. Jeg anbefaler å bivåne denne fødselen.

Samara Lubelski: Parallell Suns (The Social Registry, 2007)
Den erfarne fiolinisten og vokalisten Samara Lubelski beveger seg mot det eteriske og rurale uttrykket til 60-tallets mange folk-chanteuser, og framstår nærmest som en modernisert fortolker av Vashti Bunyan eller Anne Briggs. Parallel Suns er en varm og imøtekommende utgivelse av psykedelisk visekunst, sval som sommerkvelden og med en luftig bris som skaper akkurat passe med skygge. Delt opp over ni korte låter vever Lubelski i hop en nærmest sammenhengende kjede av mild pust, framført med en sommerfugls kraft.

Samara Lubelski har opp gjennom årene virket i en rekke sammenhenger, mest kjent er hun kanskje fra Hall Of Fame, Tower Recordings, Sonora Pine og Jackie O-Motherfucker. Hun har lang erfaring fra mange ulike hold, og det er noe hun tar med seg også som soloartist, nå for tredje gang. Hun er stilsikker, kompetent og trygg på det hun driver med, og det hjelper når man beveger seg inn i et såpass lufttomt rom som Parallell Suns. Hun klarer å knytte bånd mellom dynemyk indiepop og eksperimentell folk, eller det enkle og umiddelbare med mer utprøvende formasjoner, der det første momentet ’vinner’. Det er ikke krevende å lytte til dette, men samtidig er materialet solid nok til at den transparente overflaten kan bære over tid.

Den skjøre styrken i Lubelskis viser blir forsterket av et kompetent lag av musikere, i hovedsak tyske, da platen ble innspilt på en gård utenfor Stuttgart. I tillegg til medlemmer fra Metabolismus bidrar også Pat Gubler (PG Six) og andre til å gjøre Parallell Suns til noe langt mer enn spartansk gråstein. De rike arrangementene åpner for flere muligheter enn Lubelski ønsker å utnytte, og med det sitter jeg igjen med en liten følelse av underytelse. Dette er så nært et spacepop-mesterverk, hør bare Stereolab-aktige ”Tasting The Candy” eller yndige ”Born From The Tree” der strykerne dekker solstrålene med et tynt lag av høstløv. Dette er inderlige momenter av tidløs skjønnhet, men over en hel plate – og denne er ikke lang – åpnes ikke nye dører, den gir ingen umiddelbar ny innsikt utover sin dvelende, dorske skjønnhet.

Marissa Nadler: Songs III: Bird On The Water (Peacefrog, 2007)
New York-baserte Marissa Nadler har med sine to foregående album markert seg blant de store kvinnelige røstene innen moderne amerikansk folk og visesang. Nadler har en ganske tradisjonell tilnærming til sin låtskriving, der Leonard Cohens enkle, repeterende gitarplukking er et høyst sentralt fundament (hennes versjon av Cohens ”Famous Blue Raincoat” er i så måte en passende hommage). Med sin krystallklare sopranstemme danner disse elementene grunnlaget for det meste Nadler har gjort så langt.

Songs III: Birds On The Water har hun med seg et knippe flere gjester enn tidligere. Vi gjenkjenner raskt en trio fra Espers, Greg Weeks har for øvrig også produsert, samt Jesse Sparhawk fra Timesbold på mandolin. De stresser ikke med å overdøve essensen i hennes melodier og tekster, men utfyller de små rommene som er så lett å overse og som betyr så mye for totalopplevelsen. Musikerne underbygger på nøkternt vis englestemmens historier som i hovedsak domineres av død og fordervelse.

Marissa Nadler har et visst slektskap til den engelske folkscenen og tradisjonell britisk musikk, i likhet med de gode hjelpere i Espers. Likhetstrekk med eksempelvis Sandy Denny og Vashti Bunyan er like framtredende som hennes tilknytning til amerikanske ’mordballader’ og moderne country-psykedelia. Den tidløse elegansen og grasiøse framføringen løfter sangene opp til et sakralt nivå. Det gjelder særlig ”Dying Breed” og Hope Sandoval-lignende ”Mexican Summer” – låter som gir frysninger langt inn i sjelen.

Nina Nastasia: The Blackened Air (Touch & Go, 2002)
Nina Nastasia er visstnok en ekte Manhattanite. Det skinner da også gjennom på hennes andre album, som likevel har et sterkt landsens preg over seg. På The Blackened Air sikrer arbeidshesten Steve Albini godlyden som studiotekniker, mens samboer Kennan Gudjonsson står for annet kreativt og teknisk arbeid. Han har vel også påvirket enkelte av hennes ganske så intime tekster vil jeg tro. Av de mange erfarne musikerne som ellers er med, kan det nevnes at trommis Jay Bellerose tidligere har dasket med Suzanne Vega og Elton John, og at Dylan Williams (bratsj) har spilt en del med indie-heltene Guided By Voices.

Sjefen er likevel Nina Nastasia. Hun er en moderne trubadur, hverdagsfilosof og låtskriver. Hennes klare, søvnige stemme bærer høyt over skyskraperne, og med lydene av blant annet fiolin, mandolin, trekkspill og sag tar hun ofte turen ut på landsbygda. Det står fint til hennes langsomme, melankolske viser, og gir platen hennes en ekstra dimensjon. Jenter med høy i håret trenger ikke bety Nanci Griffith og Emmylou Harris, og jenter med storbyen i blodet kan være mer enn Carole King og Edie Brickell. Et sted mellom disse kan vi plassere Nina Nastasia. Dette er musikk som egner seg like godt på en urban kaffebar som rundt leirbålet nattestid. Sjansen er uansett stor for at de vil gnage seg inn i hjerterøttene dine.

Nina Nastasia er medelev på en skole av likesinnede som Edith Frost, Cynthia Dall og Cat Power. Disse unge, obsternasige jentene bryter en del med den tradisjonelle viseformen. Kombinasjonen av det ensomme, akustiske og et mørkt, fargerikt banduttrykk gjør at dette aldri blir kjedelig eller forutsigbar lytting, og 16 låter blir slett ikke for meget. Litt dumt er det likevel at mange av de mest minneverdige varer så forbasket kort, helt ned mot 30 sekunder.

Tekstene er gjerne enkle, poengterte, på grensen til det banale, samværspoesi som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. Ved hjelp av slike små observasjoner, vakre melodier og meget stilsikker kledning har dette blitt en plate som man gjerne kan krype inn i natten sammen med.

Nive Nielsen & The Deer Children: Nive Sings! (2010)
Nive Nielsens historie er ikke blant de vanligste i musikkhistorien. Hun er en oppdagelsessøkende eskimo fra Nuuk på Grønland, gudbenådet med en nydelig stemme og evne til å skrive vakre låter. Hennes utferdstrang har han ført henne til flere kontinenter hvor hun har drevet både med film og musikk.

Nive Sings! er hennes debut, sammen med hjortebarna som i hovedsak er multi-instrumentalist Jan DeVroede. I flokken finner vi også godtfolk som Howe Gelb (Giant Sand), John Parish (PJ Harvey), Eric Craven (Hangedup, GY!BE), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade), samt en rekke andre venner fra Montreal, Bristol og Ghent hvor platen stort sett er innspilt.

Og la meg si det med en gang – dette er en utmerket plate. De tre første låtene er egnet til å smelte de mest hardføre blant oss: Singlen ”Room” og ”Good For You” er huskende folkviser i intim kledning, i hovedsak med akustisk backing som gir god plass til Nives varme og innbydende stemme. Jeg hører ikke noe ekstremt originalt – Marissa Nadler eller Sharon Van Etten kunne sikkert funnet på noe lignende – men gir meg over da ”Aqqusernit” toner inn med lokal språkdrakt og gjøglende blåsere til en vemodig melodi. Nive treffer en nerve her, og hun har evne til å finne slike øyeblikk.

Det er liksom ingen god grunn til å skru av en slik plate, og det er enkelt å bli værende i selskap med Nive Nielsen gjennom disse 15 låtene. Nå er ikke utviklingen voldsom, og utfordringene står ikke i kø gjennom Nive Sings! Den søker ikke å krysse andre barrierer enn de vi innledningsvis har blitt ført gjennom. Dette er akustisk, folkbaserte visepop, men av den typen som hever seg over den gjengse cafétraller. ”Pirate Song” og ”Done & Gone” med Howe Gelb – stemmene deres står fint til hverandre, er smeltet is møter hel ved. Nive viser også smak for de skarpere kanter og eksperimentvilje som gjør at, om jeg ikke akkurat sitter fremst på stolkanten, stadig oppdager nye, fine ting på denne platen.

Rosie Thomas: When We Were Small (SubPop, 2002)
Rosie Thomas er et menneske jeg for første gang støtte borti på glimrende Ghost Of David av Damien Jurado. Der sang hun aldeles fortryllende på vakre ”Parking Lot”. Det var derfor med en viss forventning jeg satte meg ned sammen med hennes debutalbum. Det ble ingen skuffende stund, snarere starten på noe som kan bli et lengre forhold.

Rosie Thomas går stille og rolig til verks, og benytter debuten til å skue attende til barndommens daler og sin oppvekst i Detroit (det er ikke så lenge siden heller, for hun er ikke mer enn 24 år). Ti meget personlige viser om kjærlighet, brudd, tap og andre gulnede minner som hun skånsomt børster støv av, og gjør like levende for lytteren som et fotoalbum. Av og til tar hun i bruk autentiske lydopptak fra heimen, og det bidrar ytterligere til å få frem det intime, nesten smertefullt nære. Det øker også den sentimentale effekten, om noe som har vært, men som for alltid vil merke ens liv på godt og vondt.

Låtene er kledd med balansert og dempet bruk av akustisk gitar, piano og cello. Bare unntaksvis guffes det noe opp (sjekk flotte ”Wedding Day”), og det er vokalen som er fremste instrument. Og for en stemme! Thomas har en krystallrøst som rykker henne rett opp i elitedivisjonen, mellom Joni Mitchell og Emmylou Harris, og hun minner om både gode, gamle The Bangles og nyere favoritter som Nina Nastasia.

Av de ti låtene er det ingen som skiller seg ut som direkte svake, men noen skildringer er tegnet med skarpere penn enn andre.”2 Dollar Shoes” er en åpning som gjør det vanskelig å skru av platen. Vi føres rett inn i stuen til den håpefulle familien Thomas, og blir en del av datterens minner. Derfor virker det helt naturlig å høre dem prate hyggelig sammen på et gammelt opptak (fra 1980?), inntil ”Farewell” gjør slutt på idyllen. Dette er platens tristeste tre minutter, men også de viktigste – låten der Rosie Thomas beretter om hvordan hun opplevde foreldrenes skilsmisse da hun var i tenårene, noe som naturlig nok preget henne fremover. Hennes foreldre skal visstnok ha brutt sammen i gråt da de hørte denne, og det er nesten så man kan gjøre det samme selv.

Selv om melankolien henger som et slør rundt When We Were Small er ikke dette ren tristesse eller en deppeplate. Den skaper noe av den samme følelsen som når en selv tar seg i å bla i et gammelt album, kjenne en ubestemmelig duft av en parfyme man ikke har kjent på årevis eller få et plutselig minne om en drøm som egentlig for lengst var borte. Det rundes av med nok et gammelt lydopptak, og man blir vekket opp igjen til lyden av filmrullen som flaprer løst, nesten litt skamfull over å ha snoket rundt i andres liv på denne måten.

På de aller skjøreste visene, som ”October” og ”Charlotte” skapes det like mye støy som når et fallende løvblad sakte treffer bakken, noe som for mange kan være en sterkere opplevelse enn det kraftigste jordskjelv. Rosie Thomas gjør aller sterkest inntrykk når hun fanger bladets bevegelser i luften, og blir med på vei ned mot bakken.

Thomas er bosatt i Seattle, og der er hun for mange kjent som stand-up komikeren Sheila. Humoren er nok ikke så enkel å finne her, men hennes fortellerevne er sterk enten hun forteller morsomme historier eller beretter om barndommen. Kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til fortsettelsen, nå som jeg har blitt litt kjent med henne.

Jenny Toomey: Tempting – Jenny Toomey Sings The Songs Of Franklin Bruno (Misra, 2002)
Jenny Toomey har tidligere sunget i band som Tsunami, Grenadine, Liqourice og Pine Valley Cosmonauts. På sitt andre soloalbum har hun valgt å tolke låter av singer/songwriter Franklin Bruno (fra Nothing Painted Blue). Ikke bare er dette en glimrende anledning til å bli kjent med to sørgelig oversette artister, det er en plate det fint går an å nyte enten man kjenner til opphavsmannen eller ei.

Toomeys valg av medmusikere er eminent, med hovedvekt på en trivelig og dyktig gjeng fra Tucson-scenen sentrert rundt Calexico (John Convertino, Joey Burns, Craig Schumacher, trompetist Jacob Valenzuela, fiolinist Jean Cook og cellist Amy Domingues). Variasjon er et nøkkelord på Tempting. Flamenco-åpningen ”Your Inarticulate Boyfriend” kan forlede oss til å tro at calexicanerne har tatt kommandoen, men det er ikke tilfellet. Åpningssporet er fengende og swingende, og ikke minst viser den Brunos morsomme sider: ’He can barely form a compound sentence, he can barely state his case at all’. Musikken løftes til værs av hele burritobanden, anført av Valenzuela som blåser som en gud. Men Toomey beveger seg videre og tar raskt føringen selv. Allerede på ”Decoy” er det siesta-tid, og bare John Convertino blir sittende og besørge et lett og lekent ørkenbeat. Sammen med Jean Cook og Amy Domingues trer det fram et mer sofistikert uttrykk, der Toomey tar oss med inn mot stearinjazz, crooning, blå fløyel og til en sen kveld på Broadway med bilder av Bing Crosby, Judy Garland og Frank Sinatra på veggene. Tempting glir slik i sin egen 50-tallsaktige døs, legg merke til Chet Baker-lignende ”Pointless Triangle”, standard-duetten ”Let’s Stay In” med Joey Sinatra Burns og den oppløftende pop-avslutningen ”Every Little Bit Hurts”.

Tekstene til Bruno er mildt sagt fornøyelige. Han tar blant annet for seg spenningen med utroskap, fagforeninger eller ønsket om for en gangs skyld å tilbringe kvelden inne: ’people at parties are nosy, and bars are smoky and loud, let’s stay in where it’s warm and cozy, and three is a crowd, we could play Scrabble, or a hand of gin’. I selskap med Jenny Toomey kan man trygt være inne i mang og lang en stund. Kan man i tillegg dele en flaske rødt med noen vil kvelden kanskje bli… tempting.

Tiny Vipers: Life On Earth (SubPop, 2009)
Det er mulig å danne seg et ganske presist inntrykk av musikken til Tiny Vipers før man i det hele tatt setter platen i spilleren. Enslig kvinne med vind i håret ser ned på et ulmende bål med en duskgrå himmel i ryggen. Låttitler som ”Dreamer” og ”Slow Motion”. Hvis man i tillegg husker at Tiny Vipers er soloprosjektet til Seattle-baserte Jesy Fortino, og at hun har et par ålreite skiver med akustiske folkviser i bagen fra før, så er Life On Earth brukbart forhåndsvurdert.

Så kan man i tillegg lese seg til at Fortino dro til Austin for å lage denne platen, nærmere bestemt i studioet til Andrew Hernandez. Der driver han etter gode, gamle analoge prinsipper, og han har besørget en varm, naturlig klang som tjener de spartanske uttrykket til Fortino. Hennes sterke, klare stemme og forsiktige gitarplukking fanges opp på et vis som forsterker intimiteten i hennes viser. Høres dette velkjent eller kjedelig ut, så får det så være. Don’t judge the book by its cover, for Jesy Fortino har nemlig noe spesielt over seg.

Med stemmen som hovedinstrument og den akustiske gitaren som varsomt akkompagnement sier det selv at dette ikke er et karneval av en plate. Life On Earth påkaller refleksjon og vemod, en plate av typen som kommer om natten og gjerne blir med over til drømmenes verden. Jesy Fortino følger ikke nødvendigvis helt standard tradisjon, men drar seg elegant over mot mer drømmeaktig og tåkelagt terreng. Det fordrer en viss tålmodighet og ikke minst vilje til å la materialet synke innover seg for å få fullt utbytte. Det betaler seg, dette er en plate som, tross sin minimalistiske kledning, har en kraft som drar lytteren mot seg. I hvert fall på natta.

Tiny Vipers bevegelse bort fra det konkrete og mot det løsrevne eller abstrakte gjenspeiles også i tekstene. Smått surrealistiske jeg-fortellinger med naturalistisk tilsnitt slik det sømmer seg en skogsjente fra Seattle. ’The secret to a language that is spoken from the soul it its silence’ ytrer hun på en plate som kanskje søker seg inn mot det åndelige gjennom kontemplasjon. ’All hail the darkness, it is ours’ synger hun på det lange tittelkuttet, som også fanger mye av essensen her. Life On Earth kan være riktig så dunkelt som vi vet, og det er ikke vanskelig å tenke seg Fortino sittende rundt et bål med spøkelser ved sin side og ånder i sitt indre. Det kommer til uttrykk blant annet på smertefullt vakre ”Tiger Mountain”; ’all across the mountain they went searching for my ghost/but I was hiding’.

Ordene spinnes rundt melodilinjer som ikke gripes så lett (i betydning nynnevennlige), men har likevel i all sin enkelhet en tiltrekkende effekt. Låtene strekker seg gjerne over tid, opp mot 10 minutter, som for ytterligere å understreke dragningen bort fra singer/songwriter-strømmen og over mot noe rikere av mer transcenderende art.
Bjørn Hammershaug

Into The Wild: Villnis fra landeveien

Musikk med tilhørighet utenfor metropolene, grisgrendte musikalsk stil eller geografisk opphav. Fra introverte folksangere via psykedeliske drømmere til grovkvernet truckrock, dette er et knippe artister som trives best bortenfor motorveiens blodårer og neonlampenes lysskjær.
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

The Anomoanon
The Anomoanon er et countryrock-band fra de dype skogenes trailerpark, en slags blanding av 70-talls Neil Young og Stones fram til Songs: Ohia og Will Oldham. Hovedperson og låtskriver er da også Ned Oldham, broder’n. Hans signatur er slett ikke fjern fra Will, men noe lunere og varmere i stilen er han, den svingende stemmen som beveger seg fra verandahusken og helt tilbake til amerikansk folkemusikks barndom deler de begge.

Asleep Many Years In The Wood (2002)
Mitt første møte med The Anomoanon var Mother Goose i 1998, en rørende og morsom plate bestående av 23 tonesatte barnerim som ”Peter, Peter Pumpkin Eater” og ”Solomon Grundy”. I 1999 gjentok de en lignende bedrift med Robert Louis Stevensons A Child’s Garden Of Verses. Asleep Many Years In The Woods består derimot utelukkende av Oldham-originaler, men fortsatt med barn og familie i fokus.

Åpningssporet ”Sixteen Ways” og ”Ain’t Skeert” (vi er på bøgda, see…) etablerer raskt en ’down-home’-stemning. Det er lett å se for seg musikerne mer som en løselig gjeng som hygger seg på bruket enn et etablert studioband. Behagelige ballader som ”Bluebird Of Happiness” og ”One That Got Away” skaper en uformell, white-trash bonderomantikk, mens innavl-country som ”Sadie And Rudy” og ”Complaint”, komplett med en sur bratsjsolo fra David Curry (Willard Grant Conspiracy) og gaulende allsang i beste backwoods frontporch stil, minner oss om at det fortsatt er langt fra Shelbyville til Nashville.

Med hardere rockelåter som ”Kick Back” og ”A Story” legger de skogens ro bak seg til fordel for tradisjonelle utblåsninger av booze’n’roll-typen. Jeg synes nok det funker best når de finner den varme melodien, som i smittende ”Tongue And Heart”. Noen forglemmelige rufserockere til tross, dette er et hjertevarmt kollektivbruk av en skive, som gir lyst til å vandre rolig inn i skogen med en whisky-flaske i neven, langt, langt unna byens tjas og mas.

Joji (Temporary Residence, 2004)
The Anomoanon vender seg i stadig større grad mot 70-tallet, classic rock, vestkyst-nostalgi og sørstatsrock. Ned Oldham og hans makkere graver dermed videre i de furete sporene til Allman Brothers, The Band, Eagles, Neil Young & Crazy Horse, Flying Burrito Brothers, Grateful Dead. Seig gitardominert rock fra sumpene, varme vokalharmonier fra California og mer jam-preget frisinn fra bakhagan får dominere. Det er først og fremst de småsnurrige tekstene og vokalen som knytter Ned til familienavnet; den karakteristisk småsure sangstilen er slett ikke ulik broder Will, og det er også denne som gir The Anomoanon et mer særegent uttrykk. Joji er likevel ingen Joya.

Åpningssporet ”Down And Brown” står igjen som det beste. De drøye åtte minuttene har en utsøkt balanse av sirupsharmonier, psykedeliske skogstoner og humpete countryrock – ikke overvettes originalt, og med noen ganske så kjedelige gitarpartier, har den likevel en gunstig trekk av solbris og ølsunkne kvelder på porchen som er veldig tiltalende. Platens andre tyngdepunkt er ”Wedding Song”. Den strekker seg over ti minutter, en lengde som krever en del progresjon eller oppbygning for ikke å falle sammen. Her strekker de seg dovent mellom rural folk og noen flotte, mer drømmende partier som kan minne om ”Summer Never Ends” (fra EP’en med samme navn), men roter seg dessverre litt for langt og litt for lenge ut i gitarjam-land.

Ved siden av disse to langdragerne (vel, Grateful Dead’ske ”Nowhere” drar seg også over syv minutter, og er sammen med «Down & Brown» platens formtopp) leverer de fem-seks bonderock-låter som ikke etterlater det helt store inntrykket. Det går noenlunde i samme stilen hele veien, og The Anomoanon har hverken melodier eller originalitet nok til å gjøre Joji til den store, klassiske rockeplaten. Men for all del, det kan være et nær perfekt fredags-soundtrack: Av med overallen, vask av deg oljesølet, jekk en bayer og ta deg en vel fortjent pust i bakken.

Spokane
Spokane har et landsens preg over seg, men ikke som the usual cup of country. Hvis det er noe som heter ’ambient folk’ så hadde vel det passet rimelig greit. Dere som husker Coen-brødrenes Fargo vet at landskapet der ble fascinerende fanget av fotograf Roger Deakins. Uten sol eller skarpt lys, uten en klar horisont og uten skog eller fjell til å bryte monotonien fant han et tilsynelatende evig hvitt der himmelen gikk i ett med jorden. Det finnes likevel knapt en mer fargerik film, og noe av den samme effekten søker Spokane med sin musikk. En vidstrakt, blek præriehimmel som Rick Alverson & co forsiktig pensler sine toner mot. Det krever litt mysing før du får øye på sjatteringene, men etterhvert dukker de fram i all sin tandre skjønnhet.

The Proud Graduates (Jagjaguwar, 2001)
Eine kleine porchmusic
Rettighetene til låtene på The Proud Graduates tilhører The Day In Bed Music. Det er et ganske treffende navn, ikke bare fordi Spokane høres ut som de ligger i senga når de spiller, platen egner seg svært godt som dynekos en uggen regntung dag man ikke ønsker å fjese verden

Listen over molefonkne amerikanske gitarmelankolikere begynner å bli ganske lang, og det blir stadig mer komplisert å skille mellom gull og gråstein innen denne genren. Men det er alltid plass for flere, så ønsk Rick Alverson endelig velkommen inn i det ypperste selskap, sammen med relativt likesinnede herrer som Mark Kozelek, Will Oldham, Michael Krassner, Kurt Wagner, Bill Callahan. Alverson har en lang karriere bak seg som frontfigur i Drunk, men det ser ut til at han nå vier seg kun til Spokane, dette er deres andre utgivelse. Rent konkret innebærer skiftet en mindre omgangskrets enn dusinstore Drunk, men resultatmessig har det ikke så mye å si. Det synges og spilles fortsatt lavt, hovedsakelig akustisk og langsomt, og de få menneskene som omgir ham er de samme som sist. Det nye bandnavnet er dessuten mer kledelig, til tross for at det ligger en prærieavstand unna hjemstedet i Virgina.

Spokane blir gjerne kalt Syrinbyen (Lilac City), en blomst som avhengig av fargen symboliserer ungdommelig uskyld, anstendighet, renhet, ydmykhet. Det er symboler som også gjelder for deres musikk. The Proud Graduates kan nemlig med glede benyttes utenfor soverommet. Den rolige, varme stemningen som disse åtte fredelige visene skaper, er som skapt for en veranda, en langsom solnedgang, rundt leirbålet. Da vil tankene kunne flyte uforstyrret en stund, tenker jeg. I tillegg til multi-instrumentalist Alverson og hans dunkle vokal, bærer låtene størst preg av Karl Runges strykere, enten han bruker fiolin eller cello og Courtney Bowles vakre stemme. Innslag av klokkespill og vibes bidrar ytterligere til et noe rustikk preg på denne tidløse platen.

’On the porch, it’s five p.m….’ Slik åpner platen, om paret som er ferdig med skolegangen, og er på vei inn i det ukjente. Alverson kan dette med å skisserer opp bruddstykker av en fortelling og skape bilder ut av knappe setninger som lytteren kan gripe fatt i og spinne videre på. Tekstene er gjerne sentrert rundt temaer som savn og tomhet, og spiller mye på barndom/ungdom og voksne relasjoner. Den melankolske stemningen av ung uskyld fremstilles effektfullt på instrumentale ”Other Rooms”, der opptak av lykkelige barnestemmer og latter blandes inn i musikken. Tiden går fort i behagelig selskap, og det rundes av med ”The Workweek”, ’fire timer senere’: ’Nine p.m. and the boys scatter like wounded men’.

The Poor Graduates burde vært tilgjengelig i helsekostavdelingen, som helbredende sedativ med øyeblikkelig virkning.

Able Bodies (2002)
Whiter shade of pale
Rick Alverson er i et særdeles kreativt godlune om dagen. Ikke før har vi svelget alle klumpene i halsen etter The Poor Graduates, før han er over oss igjen med mer sørgmodig og vakker tristesse. Mens forgjengeren hadde et slør av duse høstfarger over seg, er Able Bodies en naturlig fortsettelse inn i vinterens frostfulle netter.

Lydbildet er skåret helt inn til hjertet denne gangen, der strykertrioen Karl Runge, Maggie Polk (begge på fiolin) og Molly Kien (fra Early Day Miners, på cello) gis stort spillerom. Mellom strykelagene ligger så Alversons skjelvne, mørke hviskestemme. Ellers består bandet også denne gangen av Courtney Bowles, som ikke bare dasker følsomt på trommer og klokkespill, men dessuten synger himmelsk vakkert. Tekstene er fremdeles ikke regulære historier, mer som løsrevne utdrag eller skisser til noe som kunne vært en novelle. Gjennom korte, talende setninger understrekes den relativt tungsindige stemningen. Et fellestrekk er etter sigende erfaringen de fikk etter en alvorlig bilulykke bandet var involvert i for kort tid siden, noe som i hvert fall kan leses direkte fra platetittelen.

Førsteinntrykket kan nok være at låtene sklir utydelig og monotont over i hverandre, men ta det med ro. Dette er stemningsskapende toner som bygger seg langsomt opp, der hvert øyeblikk inneholder nøye kalkulerte detaljer som etterhvert trår fram. Able Bodies er en kort plate, syv låter på drøyt halvtimen kvalifiserer vel knapt nok til albumstatus, men så lenge de har en nærmest evig etterklang spiller ikke tiden så stor rolle. Og i Spokane står tiden stille.

Measurement (Jagjaguwar, 2003)
November er en måned med sin egen stillhet. Mørket og tausheten senker seg over landet, menneskene søker inn i varmen. Det er en hustrig mørketid, inntil de første snøfnuggene langsomt gjør verden hvit.

Og hvert år er som det forrige. Og hvert år er det en åpenbaring. Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner. Rick Alverson og Courtney Bowles er Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke oppfarende og har en dialog hentet fra en novelle av Raymond Carver.

De har fått med seg Labradfords bassist Robert Donne, som har erstattet fiolinist Karl Runge. Med det har Spokane vendt seg noe bort fra kammerstemningen som preget forgjengerne. Den er erstattet med mer spartanske romløsninger og minimale stemningsskapere. Slik settes alt på plass.

De knappe setningene fra hverdagslige øyeblikksbilder. Ikke en tone til overs. Ikke et ord overflødig. Tiden står stille. Svart/hvite fotografier av nakne trær. En park med tomme benker. Fotspor. Mittens full of snow. And the promise of warm hands.

Spokane er å stå opp en tidlig, klar frostmorgen. Det er fremdeles helt stille overalt. Du setter deg ned og ser natten langsomt lysne til dag. Og der kan du sitte. The length of days has widened now. The cost of times seems clear.

Measurement gjør høsten om til vinter og vinter om til varme.

Bevel
Bevel er ikke et band det er så lett å genrefeste. Mye forklares likevel i navnet, som betyr noe skrått eller skjevt. I dette tilfellet er det snakk om langsomme og skakke folkeviser, nærmere beslektet Brian Eno enn Bill Monroe.

Where Leaves Block The Sun (Jajaguwar, 2001)
Bevel er Via Nuon (fra Drunk og Manishevitz) og på sin andre skive har han fått med seg litt av et stjernelag ut på skråplanet: Bak The Council Of Rosseau finner vi blant andre cellist Fred Lonberg-Holm, Ryan Hembrey (Pinetop Seven), Deanna Varagona (Lambchop), Mick Turner (Dirty Three) og store deler av The Lofty Pillars og Boxhead Ensemble, inkludert Michael Krassner som har produsert. De som kjenner til disse artistene aner nok hvor leia går. Chicago er et vitalt og progressivt kraftsentrum innen både eksperimentell, abstrakt rock og country/folk.

Det hviler en trolsk, nesten gammelmodig stemning over denne utgivelsen, noe i likhet med hva skotske Appendix Out har gjort til sitt varemerke. Bevel etableres inn i den mer tilbaketrukne delen av folk-tradisjonen. Chicago er ingen eldgammel britisk landsby, men det er som Bevel ikke ser skyskraperne for bare trær, og snur tiden tilbake til ’the days of yore’.

Den starter som en mild sommerbris med to korte spor; instrumentale ”Exitrance” og lette ”Genoricity”. Et høydepunkt er den åtte minutter lange utflukten ”Once A Pond”. De kunne gjerne gjort dette oftere, da dronende strykere, dvelende gitarer og Nuons mystiske snakkehvisken som smyger seg inn og ut egner seg svært godt over et lengre tidsrom.

Landlig, rolig og avslappet er begreper som kan hektes på Bevel, uten at de på noen måte blir snille og tamme. En dunkel, mørk stemning henger som en tåke over låtene, og som lyttere blir vi ikke bare lokket inn i skogen, vi dras inn i underverdenens hemmeligheter.

Down The Puppet String, Marionettes EP (Jagjaguwar, 2004)
De tre årene som har passert siden debuten har ikke ført med seg de store endringene for Via Nuons bandprosjekt, og han har med seg mange av de samme støttespillerne på denne 19 minutter lange EP’en. Deanna Varagona (Lambchop), Michael Krassner (Boxhead Ensemble), Adam Busch (Manishevitz), Jason Adasiewicz (Central Falls) er noen av de fine folkene som omskaper Nuons viser til elegante, pastorale hymner. Årsaken til at de store omveltningene er fraværende ligger selvsagt i at disse låtene opprinnelig stammer fra 1998, og de ble nyinnspilt tilbake i 2001 og 2002.

Nuon er som en eventyrforteller fra en annen tid, og skiller seg noe ut fra det vi gjerne omtaler som ’stillfaren americana’. Dette er en gjeng som verken hever stemmer eller instrumenter, men tar tak i hver låt med varsomme bevegelser. EP’ens seks spor flyter således nærmest sammenhengende avgårde i et helt rolig og avslappet leie, der de forskjellige instrumentene aldri forsøker å overdøve Nuons dempede stemme. Fra de mer orkestrerte åpningssporene (med fem musikere) tones det langsomt ned til mitt favorittkutt ”From The Private Life Of E Lear” og endelig helt nedstrippede ”Last Of The Pastoral”. Omfanget av Bevels verden markeres forøvrig i valget av de to coverversjonene; Donovans ”Teas” og den tradisjonelle folklåten ”Kitchen War Song”.

Dette er en trivelig liten plate, som mangler låter som hever den til de store høyder. Den behagelige stemningen og korte spilletiden gjør den til velegnet selskap en tidlig morgen foran vinduet med tekoppen i hånden. Når koppen er tom er platen slutt, og du vil føle deg litt bedre uten helt å forstå hvorfor.

Summer Hymns
Summer Hymns kombinerer sløye frontporch-stemninger med en mild, groovy døs et sted mellom 70-talls softrock, americana og garasje-psykedelia. Neil Young og Robert Wyatt smelter til ett hos frontmann Zachary Gresham, som skriver låter som omgir seg med en slags en oppstemt melankoli og vekker til live vage minner om sval sommerbris, rasling i løvet og varme, late kvelder uten ende. Med andre ord er dette musikk som holder vintermørket og snøslapset på en armlengdes avstand. I det minste for en stakket stund. Summer Hymns fra Athens, Georgia lever virkelig opp til navnet sitt.

A Celebratory Arm Gesture (Misra, 2001)
På sin andre utgivelse trekker Summer Hymns inn både psykedelia, vemodig pop og mild country som sentrale elementer i et sørstatsvarmt lydbilde. Zachary Gresham har fått med seg medlemmer fra lignende band som Elf Power (Adrian Finch) og Of Montreal (Dottie Alexander, Derek Almstead, Jamey Huggins). Med denne gangen er dessuten Alex McManus fra Lambchop, samt Peter Erchick fra Olivia Tremor Control. Da er det kanskje ikke så rart at Summer Hymns sprer toner av både sommerlig verandapop og blomstrende psykedelia.

Bandet bruker bare åtte minutter på å komme frem til spor seks, så man kommer ganske langt ut i platen før de virkelig flotte låtene kommer. De er til gjengjeld meget betagende. ”Something’s Going On” og ”Trolling On The Lake” er en vemodig syntese av Syd Barrett møter The Flaming Lips på Gog Magog Hills, mens hviskende ”I Could Give The World Away” og ”Everything At Best” er pur popmagi med en søt bismak av country. Det er disse sporene som gjør A Celebratory Arm Gesture til en honningkrukke for bier som oss. Summer Hymns bryter opp platen med korte, snurrige instrumentaler med en snert av electronica («The Twilight», «Turn Here», «The Daybreak»), og legger nok en dimensjon til sin mangeartede stil.

Clemency (Misra, 2003)
Nasjonalhymner fra Nashville
Med Clemency har Summer Hymns klart å tangere tidligere bragder, og dermed gitt sommeren 2003  et liflig soundtrack. Siden sist har Matt Stoessel kommet med på pedal steel, og han legger ytterligere skjønnhet til Zachary Greshams varsomme låter. Summer Hymns anno 2003 har ikke helt mistet popsensibiliteten sin, men heller tonet noe ned sin form for psykedelia-pop. Innspillingen i Nashville med Lambchops Mark Nevers (St. Thomas, Bonnie Prince Billy) sikrer ytterligere at country-strømningene og hageatmosfæren kommer sterkere frem denne gangen.

Med sin såre vokal, klokkespill og steel gitar er ”Be Anywhere” en nydelig åpning, og den etterfølges av et knippe fredelige, men storveis låter. Fengende ”Upon Your Face” gjør meg i knakende godt humør, jeg blir mo i knærne av ”Feeling In Rafters” og knekk sammen til ”Trouble”. Disse første sporene er allerede sommerklassikere i mine ører, en eneste lang flyt av sårbar og vakker folkpop som man skulle ønske aldri tok slutt.

Selv om platen ikke akkurat taper seg utover, så kan man si at den flater noe ut, men Summer Hymns er for alvor i ferd med å finne seg til rette på et ytterst komfortabelt sted.

Value Series Vol. 1: Fool’s Gold (Misra, 2003)
Dette er første del av serien(?) Value Series. Den selges som en EP, men med ti låter og en spilletid på 29 minutter er det ikke så mye som skiller fra et ordinært album. Opptakene er mest en ryddesjau blant ting de spilte inn i sitt hjemmestudio mens de ventet på å turnere med materiale fra Clemency. Det er ikke en så helstøpt enhet de har sydd sammen her, men Fool’s Gold består heller ikke b-vare.

Gresham omgir seg med et stadig voksende antall musikere som dresser opp hans låter, her med blant annet cello, keyboards, pedal steel og saksofon. Fool’s Gold angir med de to første sporene en retning mer mot Grandaddy og Flaming Lips, og veien er heller ikke lang over til blomsterbarna under fellesnevneren Elephant 6 (særlig tydelig på ”Fear The Law” og ”What They Really Do”). Det er tydelig at de spiller med skuldrene senket, og det er selvsagt tillatt med litt ymse variasjon på en slik, skal vi si, mer uhøytidelig utgivelse. Vi finner også igjen litt honning-country, ikke minst med den første av to coverversjoner de har tatt med. George Harrisons ”Behind That Locked Door” (fra All Things Must Pass) er et stykke rent solskinn med en saftig pedal steel. ”It Takes Two” er en Johnny Guitar Watson-original, og det nærmeste dette bandet slår ut håret på plate (dette er da også en låt de har spilt en del live). ”Buttonflies” og ”It’s Just Not Right” er Summer Hymns på sitt mest inderlige, men begge er dessverre så altfor korte. ”Capsized” og ”No Butlers” er like nydelige og bikker heldigvis et par minutter, men igjen sitter jeg tilbake med en prikkende lengten etter å høre disse låtene utvikle seg ytterligere.

Burd Early
Burd Early, eller James Angelos som foreldrene kalte ham, er en singer/songwriter av den mer melankolske typen. Den alvorlige røsten slekter på David Berman (Silver Jews) eller Bill Callahan (Smog), mørk og avmålt som han mumler mørkt inn i mikrofonen. Musikalsk er også dette helt kurante knagger å henge på Burd Early.

Magnet Mountain (Western Vinyl, 2001)
Soverom kan benyttes til så mangt, men skal en dømme etter antall enslige amerikanske soveromspoeter kan det være alvorlig grunn til bekymring for fødselshyppigheten i landet. Burd Early er en av disse einstøingene, og New Yorkeren skriver, spiller inn og fremfører alle låtene selv. Magnet Mountain er hans andre album.

Det som slår meg først med denne er likheten til Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews), alvorlig, grov og nesten snøvlende stemme, dels syngende og dels fortellende. Også framføringen minner tidvis om de to, særlig Smog på sitt mest minimale og enkle, det vil si klagende lo-fi med litt countrypreg. Nå har ikke Burd Early verken Silver Jews’ sjarm og lyriske vidd, eller Smogs mest hjerteskjærende poesi, så han blir på mange måter en fattigmannstrøst. Det forhindrer ikke en del minneverdige øyeblikk, særlig der han lar låtene flyte uhindret av sted, som på det lette, nesten fengende åpningssporet ”Driftwood”. I god amerikansk tradisjon handler historiene mye om rastløshet og det å stadig søke lykken mot nye steder. ’Drifting’ er et nøkkelord som går mye igjen hos Burd, ’I’d like to be like Driftwood, floating with the flood, being taken for a ride’, som han innleder platen med. Dette kommer han også tilbake til på den nydelige bakgårdscountry-låta ”Tire”, der han løfter vokalen opp til et skjærende skrik, på ”Don’t Wake Me”, der det høres ut som om han har funnet et øyeblikks sjelefred og på resignerte ”Proper Place”.

Enkelte av låtene har en mer sløy blues-feel over seg, og på disse synes jeg ikke Early kommer seg noe særlig avgårde, men blir mest stående på stedet hvil og stampe målløst rundt sin egen navle. Instrumentale ”Little Caper” og tittelkuttet virker dessuten noe unødvendige, da det et er stemmen og tekstene som er Earlys sterkeste kort.

Leveler (Western Vinyl, 2003)
Leveler er minst et skritt i riktig retning for Burd Early, og denne gangen er også de gode låtene i flertall. Leveler er ikke særlig muntrere enn forgjengeren, med et blekt uttrykk som kretser rundt lo-fi/americana og soveroms-scenen. Men takket være benyttelse av pedal steel, fele, trompet, Moog og ’electronic birds’ har platen fått et mer variert og varmere lydbilde enn forgjengeren.

Det er faktisk de to første sporene som er tyngst å bli fortrolige med, men det løsner etterhvert. ”Phonecall Away”, med gjestevokalist Rosario Garcia-Montero, er en nydelig søvnig ballade, og hvorfor ikke hun er med mer er for meg en stor gåte. ”Tangent” drives fram av Tim Barnes’ (Silver Jews, Essex Green) kontante tromming og felespill i en slentrende stil. Et annet høydepunkt er ”Here We Go Again”, hvor akustisk gitarklimpring brytes opp av tunge og dystre folketoner med rivende felespell som drivkraft.

Men den slags er unntaket på en plate som oppsøker mer underfundige stier og nattastemninger, som lange ”Street From The Sea” der Early viser sin forkjærlighet for gitarklanger og fingerspill. Aller best er laidbacke ”Desire Asymptonic”, med Arthur Schupbach på pedal steel. De to herrene skaper med hell trist skjønnhet. Aller best: Ti minutter lange ”Casual Listener” er ørebalsam til kveldens siste whisky og bør nytes på verandaen med ildfluene som eneste belysning. Earlys varsomme gitarspill lar oss tilfeldige lyttere bli sittende halvt hypnotisert igjen i nattemørket.

Mind And Mother (Western Vinyl, 2004)
Early grey
New Yorkeren fortsetter bare oppturen fra usikre Magnet Mountain og lovende Leveler. Ja, Mind And Mother setter begge i skyggen med stoisk ro og langsomt brennende glød. Vår mann har ikke gjort de voldsomme endringene siden sist. Han synger fortsatt med litt vablete, halvtrøtt stemme, men han lar den i større grad flyte med av melodiene denne gangen. Musikken er fortsatt langsom, dvelende tar det aldri helt av med Early. Mens jeg tidligere har ansett mannen som en student av sine likesinnede har han nå bestått sin første viktige eksamen som fagmann, han er ikke lenger en prøvende og feilende student. Der de to forrige skivene har slitt med en del låter av den anonyme sorten har han skrelt bort de fleste av disse. Borte er hangen til å rocke ut eller eksperimentere seg bort med låtstrukturene. Fokuset ligger på den enkle, melankolske visen, og det behersker Early godt. Nå er han trygg nok til å fylle en hel plate i denne stilen.

Mind And Mother er en kort plate og består bare av ni låter, men stort sett fri for grøftekjøring (et par av låtene midtveis sklir mest forbi, uten å etterlate dype sår) og med en konsistent stil egner den seg godt til sammenhengende lytting. Han starter i gravferdstakt og blir stort sett værende der. Instrumenteringen er holdt enkel, her er det ikke tegn til leven av noe slag. Det musikalske sørger han stort sett for selv med sedvanlig delikat gitararbeid. De elektriske er holdt nede, og er mest fremtredende på ”Blackdot”. Ellers velger han seg av og til å kjøre dem baklengs bak i lydbildet, noe som skaper en smått surrealistisk effekt. Litt bistand utenfra kommer i form av Bexar Bexar og Rosario Garcia-Montero (filmregissør som er aktuell med kortfilmen Are You Feeling Lonely? som presenteres på Sundance 2004, der Early har musikken). Hun spiller bass og synger særdeles vakkert på ”Undoing The Day”. Sakte går det, men ikke slik at vi stivner, snarere gynger søvnig med, øynene lukket, drømmer oss vekk.

Jeg skal ikke hevde at dette er et enestående mesterverk, men Mind And Mother er en av disse platene som ubemerket kryper inntil deg, ligger og maler tålmodig helt til den dagen kommer da du setter deg, tar den opp, klapper den forsiktig og lurer på hvorfor du ikke har gjort det for lenge siden.

The Skygreen Leopards
Disse psykedeliske barn av naturen er døpt Donovan Quinn og Glenn Donaldson og de stiftet The Skygreen Leopards i 2001. Quinn har en solokarriere som Verdure, sistnevnte er et renommert navn i de kretser som følger den psykedeliske folkmusikken med argusøyne. Donaldson grunnla det sentrale CD-R selskapet Jewelled Antler på sluttten av 90-tallet, og har ellers erfaring fra band som Thuja og Blithe Sons. I utvidet forstand kan man se Jewelled Antler som en del av frifolkmiljøet som i San Francisco-området også omfatter Devendra Banhart og Vetiver, og på den andre siden av skogsholtet, Animal Collective.

Life & Love In Sparrow’s Meadow (Jagjaguwar, 2005)
O duggfriske dalfører og pastorale enger, velsignet være sommerfuglens muntre vingeslag og ekornets skarpe blikk. I denne Edens hage råder idyllisk fuglesang og liflig humlesurr. Bare tonene fra The Skygreen Leopards tillates å berøre det organiske suset fra bekker og blader, og sannelig gjør de det uten å forstyrre roen her i Sparrow’s Meadow.

Life & Love In Sparrow’s Meadow er deres fjerde plate, og den første som er tilgjengelig via norsk distribusjon. Denne drøye halvtimen er en behagelig stund i det grønne. Og rosa. For selv om The Skygreen Leopards i stor grad benytter seg av folk/akustisk-instrumentering (ulike harper, fløyter og slagverk) og feltopptak av naturlige lyder (fluesurr, fuglekvitter) så skjer det med et skjær av psykedelisk frisinn som danner milde hallusinasjoner og knytter platen opp mot senere 60-talls band som Grateful Dead, Syd Barrett og The Incredible String Band. Her er også et par banjo/munnharpe-drevne viser som slekter mer mot fjellene enn tåka. Låttitler som ”Tents Along The Water” og ”Clouds Through Sparrow’s Eyes” blandes dermed skjønnsomt med mer steine bilder som ”Belle Of The Woodman’s Autumn Ball”, ”Labyrinth Windows” og en litt for lang Eden-trilogi. Det er heller ikke de enkelte låtene som utgjør denne platen, mer en sammenhengende natur-trip som ikke nødvendigvis dreier i en bestemt retning.

Life & Love In Sparrow’s Meadow er ikke noen umiddelbar plate man raskt blir kjent med, selv om den ikke er så veldig komplisert anlagt. Innspillingen er preget av lav stressfaktor og låtene renner uanstrengt forbi som bekken de sitter ved siden av. Men noe av den sedate stemningen får gå foran de sterke melodiene, og den spinkle, drømmende vokalen kan være en prøvelse inntil man venner seg til den. Innen den tid er sjansene tilstede for at du har fått av deg dressen, kippet av deg skoa og danser halvnaken i sola.

Jehovah Surrender (Jagjaguwar, 2005)
Bakgrunnen for at en plate blir til kan ha så mange historier – vonde, bitre og surrealistiske. Det er også en ganske artig anekdote bak tilblivelsen av Jehovah Surrender: Glenn Donaldson og Donovan Quinn satt en kveld på verandaen hos en kompis i Port Costa og helte innpå med billig vin, mens de koste seg med at kompisens døtre danset for kara i måneskinnet. Utpå natten tar denne fyren våre to venner med ut til bakhagen, låser opp skjulet, og viser dem instrumentene Arlo Guthrie angivelig hadde spilt med i bandet Hobo Splendor i hine år. Donaldson/Quinn lot seg ikke be to ganger og spilte selvsagt Guthrie-låter til sola stod opp og flaskene var tømt. Inspirert av denne seansen ble EPen Jehovah Surrender til.

The Skygreen Leopards er altså den melodiøse retro-fetisjen til Donaldson og Quinn, som for øvrig driver med langt mer innadvendt og åndelig virksomhet i band som Thuja og The Blithe Sons. Det er fortsatt naturen som preger musikken her, men ikke de dypeste skoger (være seg indre eller virkelige). The Skygreen Leopards hengir seg til en LSD-trip i lo/fi-rus med hazy lazy fuzz-psykedelia i stilen til Donovan, Syd Barrett, og nettopp Arlo Guthrie – selv om det ikke akkurat er en Alice’s Restaurant her!

Jeg har en smule vansker med den trange vokalen og piggtrådgitaren fra 1967 som fremdeles skjærer gjennom det akustiske yndet til leopardene, og var derfor ikke helt super-entusiast over deres forrige fullengder. På en EP som denne blir ikke dominansen og det slørete 60-talls soundet så påtrengende, eller kanskje det er bare låtene som virker hakket mer fokuserte og klartenkte nå? Jehovah Surrender er i hvert fall seks spor som best av alt flyter som honning over i hverandre og skaper ett langt spor der både vakre pop-partier og weirde folk-elementer skaper en mer tilfredsstillende helhet enn tilfellet var ved forrige møte. Når det er sagt, det er særlig Byrds-kloningen ”Julie-Anne, Patron Of Thieves” og såre, nesten allsangvennlige ”I Was A Thief” som virkelig får meg til ønske jeg hadde vært på denne festen. Lurer på hvor det ble av måneskinns-jentene?

Micah P. Hinson: Micah P. Hinson And The Gospel Of Progress (Sketchbook, 2004)
Det er mange av dem der ute. Bråmodne, bustete amerikanske gutter som føler at de har noe veldig viktig å formidle verden, helst av sorgtung, personlig karakter. Det er ikke så unikt med rotløs ungdom som roter seg borti dop og damekrøll, havner på kant med loven og hele den leksa der. Men av og til klarer noen av disse sjelene å karre seg tilbake til overflaten med fornyet styrke, og når de i tillegg evner å formidle sine opplevelser så blir det gjerne både troverdig og autentisk rennesteinspoesi. Et eksempel: I 2002 ble jeg bergtatt av en viss Kid Dakota, en beretter som flerret sine fortellinger med stikkende gitarer og en sår undertone som ga frysninger på ryggen. I 2004 kommer altså noen av disse samme følelsene tilbake, men det harde, knappe præriegufset fra midt-vesten er nå byttet ut med sørstatenes lunefulle værskifter, og det som av enkelte kalles ’southern gothic’.

Micah P. Hinson er nok en mytebefengt, alvorlig, ung amerikaner (født i Memphis, oppvokst i et strengt kristent hjem i Abilene, Texas) med en broket bakgrunn, kassegitar, litt sånn småvablete, dorsk stemme (à la Bill Callahan, David Berman, Burd Early) langt eldre enn sine 22 år, i møte med svermerisk pop-psykedelia av fineste sort. For bak navnet The Gospel Of Progress finner vi ingen ringere enn The Earlies. Barndomsvennene fra Texas, som står bak en av 2004s mest bejublede utgivelser (These Were The Earlies), skaper en flerfarget flora med sitt store lager av instrumenter på Micahs debutplate. De fletter inn sine blåsere, strykere, strengeleker, ikke påtrengende, men underbyggende og som et helt naturlig element på denne platen.

Han kunne endt opp i den store hopen av singer/songwriters med Dylanske ambisjoner og Kerouac i baklomma, men det er noe ved unge Hinson som får meg til å stoppe opp. Noe av det mest imponerende med hans debut er den store variasjonen han med tilsynelatende letthet behersker. Det er noe Cohensk over stemmedybden og den rullende gitarstilen (”Beneath The Rose”, ”Stand In My Way”), her er tungt strykerdraperte ”At Last”, ”Our Promises”, fuzzbelagt gitarrock (”Patience”), mariachi-blås (”Stand In My Way”) og en nesten ni minutters uforglemmelig ferd inn i sørstatenes mørkeste avkroker (”The Day Texas Sank To The Bottom Of The Sea”) hvor bedehusene renner ut i Mexico-gulfen mens gospelkoret standhaftig blir stående igjen.

The Earlies fortjener mye av æren, men Hinson skriver også låter av slitesterk karakter. Jeg strever ofte med å få med budskapet uten tekstheftet foran meg, og siden vår mann tydelig har så mye på hjertet kunne plateselskapet gjerne spandert litt ekstra på et ellers så nydelig omslag. Men noe fanger jeg likevel opp, og det er ikke mye rosenrødt over disse fortellingene. Som på den treffende åpningslåten ”Close Your Eyes”, som bærer i seg mye av denne artistens essens. Låten starter rolig med piano og klokkespill, Hinson klemmer i gang med nikotingul stemme: ’Close your eyes and don’t you make a sound, there’s no worries now… there’s no one else around to hear you cry yourself to sleep again’. Denne linjen gjentas flere ganger, i økende tempo kommer strykerne, så ruller trommene og el-gitaren på en altfor kort men majestetisk låt. Alt fungerer ikke like optimalt, spor som ”At Last”, ”Our Promises” og ”I Still Remember” stagnerer noe. Sistnevnte er en duett med Sara Lowes fra The Earlies, som det kunne vært ønskelig å hørt med mer innsmigrende Hope Sandoval som visstnok takket nei til oppgaven.

Britene har lagt sin elsk på Micah Hinson, kanskje fordi han har bosatt seg i Manchester, kanskje fordi han tidvis kan minne en smule om en edru utgave av Shane McGowan krysset med en rufsete Nick Drake. I likhet med nevnte Kid Dakota er dette sanger fra hans periode som bummed out & homeless, og nå som BMG har snappet rettighetene til hans låter er det bare å håpe at han ikke mister intensiteten og originaliteten som preger denne debuten.

Om ikke en milepæl for historien, Micah P. Hinson kan gjerne stå igjen som det mest opplagte valg i sin genre for 2004. Han er en av få som klarer å gjøre sine indre demoner og sjelelige kvaler om til et stort, bankende hjerte.

Horse Feathers: House With No Name (Kill Rock Stars, 2008)
Denne helgen skal jeg på en hytte langt inn i fjellheimen. Oktober i fjellet. Snøfjoner, kaldt i lufta og peisknitter. Her vil jeg, trolig en gang utpå natten, skjenke et glass og sørge for at Horse Feathers sprer seg i rommet. De har allerede avbildet hytta på omslaget, strengt tatt en slags låve, men uansett, det er slik det skal være der. Passe lite spektakulært. Så kan vi sette oss tett rundt det blafrende stearinlyset, la stillheten senke seg, lukke øynene og kanskje nynne lavstemt med.

Eller kanskje ikke. Denne trioen spiller i hvert fall musikk som passer til denslags rurale aktiviteter. Enda mer nede enn Words Are Dead (2006), dette er langsomme valser og intime sørgetoner helt fritt for kjas og mas, langt fra folkeskikken egentlig.

Uten moderne staffasje og med bare akustiske strengeinstrumenter; Horse Feathers er likevel ikke det sedvanlige fjellfolk-bandet. Heather Brodericks nydelige innslag av fele og cello sørger for å utfylle lydbildet, og hun bidrar til å knytte bånd mellom gammelt og nytt, hytta på fjellet og musikkhøyskolen i byen. Broderick bygger opp under de folkelige aspektene ved platen, men hun forhindrer også at den henfaller i en bestemt kategori. Hør på ”Albina” og ”A Different Gray” som gode eksempel på hennes elegante bruk av buen. Det kan også nevnes at broren hennes, Peter Broderick, også er med her. Han kommer fra Norfolk & Western. Det er en prestasjon at Broderick holder instrumentparken på et anstendig nivå, samtidig som trioen bevarer et spartanske inntrykk.

Mye av hemmeligheten til House With No Home ligger i detaljer som avsløres gradvis. Førsteinntrykket var nemlig både blekt og magert, men sannelig har denne gradvis avdekket nye lag av skjønnhet. Det funker best for meg når de tar den helt ned. Helen er et flott stykke enkelhet. Kassegitar og vokal, litt banjoklimpring og et kor som sitter et sted i naborommet og synger i halvsøvne. For det er jo relativt tradisjonelle greier vi egentlig snakker om her; akustiske viseplukking og lavmælt, sårbar tristessesang (Justin Ringle har ikke akkurat en bærekraftig røst, og stemmen blir i overkant emosjonell). Derfor er det imponerende at Horse Feathers står frem med så pass mye egenart, selv om jeg kunne ønske at de i større grad hadde frigjort seg fra ’popstrukturene’ på låtene, og begitt seg et stykke lengre ut i den musikalske ødemarken.

Jeg har aldri skjønt hvorfor tekstene er med når de er så slitsomme å lese, men en åpningslinje som ’Lover of things, won’t you agree how the winter could bring the darkest spring’ indikerer noe av stemningsleiet.

Eilen Jewell: Sea Of Tears (Signature Sounds, 2009)
Hun har en fjellbekks stemme, unge Eilen Jewell. Klar, frisk og ren sildrer den gjennom denne platen, fra vemodsstemte ”Rain Roll In” (en opplagt radiohit) til ”Codeine Arms” duver inn i armene våre 40 minutter senere. Den røsten bærer med seg en kraft og skjønnhet som aldri brister, som aldri skaper tvil. Og den bærer mye av denne platen.

Hun er fra Boise, Idaho men har nå forflyttet seg til sin base i Boston. Ut fra Sea Of Tears å dømme er det en reise hvor hun har suget til seg store deler av amerikansk folkmusikk på veien, som tilsynelatende startet på 1920-tallet og nådde sitt høydepunkt en gang på 50-tallet. Jewell har svingt sørover til ørkenen, opp igjen til Chicagos bluesklubber, tilbragt endeløse timer på landeveien i midt-vesten, og levd i ’old tin shacks in the hills of Georgia’, reist ned til Nashville, det dype sør og opp i fjellheimen, før hun endelig landet i sin nye hjemby besjelet av sitt lands musikktradisjoner de siste 100 år. Point taken, dette er en dame bevisst sin bakgrunn, som – for å la flosklene flyte – bruker fundamentet til å stå fjellstøtt på egne ben.

Det er ikke nok med en sterk røst alene. Med seg har Jewell sin faste, classy trio på gitar/steelgitar, ståbass og trommer. Dette enkle oppsettet, uten de mest genretypiske virkemidlene, bidrar til å gi Sea Of Tears et både entydig og tidløst preg uten rom – eller behov – for noe ytterligere staffasje. De tre fargelegger et knippe eminente låter med mye twang, sløy rockabilly og blues. Det er et uttrykk som definitivt er vintage, men utført med en moderne holdning som tilfører vitalitet mer enn å dyrke gulnede minner. Sea Of Tears drar oss med til en fortid av brylkrem, innendørs sigarettrøyking, luftige prikkede kjoler og biler store som romskip. Den nostalgiske fremtidsidyllen draperes likevel med et mørkt slør, ikke så ulikt estetikken til David Lynch.

Eilen Jewell fremstår som en ytterst sikker låtskriver, trolig med en dragning mot svartere deler av sjelslivet og en fascinasjon for tradisjonelle murder ballads. Platen er ikke så gråtkvalt som tittelen kan forlede oss til å tro, men det er heller ikke noe dansing på bordene her. Sea Of Tears preges heller av innyndende, sjelfulle nattebevegelser, også gjeldende i coverversjoner av ”Shakin’ All Over”, Loretta Lynns ”The Darkest Day” og Van Morrissons ”I’m Gonna Dress in Black”.

’I’m sick and tired
of being sick and tired
I wanna live like I’m on fire’ synger Eilen Jewll, og gir uttrykk for en flamme som ikke kommer til syne i musikalske eksplosjoner, men mer en indre flamme som til gjengjeld brenner med sterk kraft.

Jim And Jennie And The Pinetops: Rivers Roll On By (Bloodshot, 2005)
En huggestabbe, en skyggefull lysning i skogen, blå himmel. Man kan nesten høre elva rulle i nærheten. Jim And Jennie And The Pinetops legger ikke skjul på at deres tilhørighet er både i tid og sted langt unna asfalt og eksos. Deres hjem er en hytte et sted i North Carolina, hvor de i fred og fordragelighet kan sitte i blågresset og la de nye tider seile sin egen sjø. Heldigvis er det ikke påtatt retrofakter over denne gjengen, snarer en ektefølt glede over gamle musikktradisjoner koplet til en godvilje mot fornyelse. Den slags blir det fine toner av.

Noen vil sikkert kjenne igjen frontfigurene Jim Krewson og Jennie Benford med sin klarstemte stemme fra samarbeid med Jason Molina (både i Songs: Ohia og Magnolia Electric Co.), og de skal så visst ha sin del av æren for Molinas dreining mot nettopp bluegrass – eller skal vi si bluesgrass – på sine plater. Men det er altså med the Pinetops de tjener sitt daglige brød, og dette er et klart mer rendyrket countryprosjekt. Rivers Roll On By er vel deres fjerde siden slutten av 90-tallet. På omslaget av vellykkede One More In the Cabin (2002) vises et kart over hjemstaten Pennsylvania med omkringliggende stater og det er i fjellområdene heromkring bandets tradisjoner er tuftet.

Det som har vært av punk-attityd har blitt vasket noe vekk med årene, uten at det har godt på bekostning av gløden til bandet. Her skinner strimer av psykedelisk solskinn side om side med løvsus fra fjellsidene i Kentucky som hvisker både om Fairport Convention og The Carter Family. Det er dette frisinnet som bidrar til at Rivers Roll On By blir såpass vellykket. Det er også merkbart hvor stilsikre Jim og Jennie har blitt som låtskrivere. Mens det aller meste av materialet på Little Rivers (2000) var versjoner av enten standarder eller tolkninger av størrelser som Earl Scruggs, Carter Family og Delmore Brothers, så er de fleste sporene her eget materiale. Det er to versjoner fra Don Reno (overkant muntre ”Country Boy Rock & Roll”, og fine ”I Know You’re Married But I Love You Still”). Reno var en klassisk skikkelse fra bluegrassen (han døde på 80-tallet), med tilhørighet i samme nabolag som Jim & Jennie. Han hadde bakgrunn som banjospiller fra bandet til Bill Monroe, og stod også bak den velkjente ”Feuding Banjos” (bedre kjent som ”Duelling Banjos”). Sammen med tradlåter som ”Katy Hill” og ”Walking In My Sleep” utgjør disse den historiske tyngden av albumet, men låtene bryter ikke nevneverdig med de egenskrevne (med unntak av tekststrofer som henviser til nyere tider, som Mt. St. Helens).

Frisk som morgenlufta på fjellet, frodig som dalstrøka innafor, og freidig som ei ungpike på sin første låvedans er Rivers Roll On By en lettstemt, positiv og forlystende time.

Pine Valley Cosmonauts: The Executioners Last Song (Bloodshot, 2002)
Pine Valley Cosmonauts er mer et fellesprosjekt enn et regulært countryband. Det styres av musikeren og maleren Jon Langford (Mekons, Waco Brothers) og en kjernetrio bestående av Steve Goulding, John Rice og Tom Ray. I tillegg til disse kommer en ubegrenset strøm av musikere som deltar på de forskjellige utgivelsene, som så langt teller hyllestalbum til Bob Willis og Johnny Cash.

The Executioners Last Song er ikke bare nok en glimrende plate. Ved å kjøpe den bidrar man også til å støtte en god sak (eller en dårlig sak hvis man er for dødsstraff). Hele overskuddet går nemlig til en organisasjon som kalles The Illinois Coalition Against the Death Penalty (www.icadp.org og http://www.deathpenaltyinfo.org). Det er en 25 år gammel non-profit organisasjon som kjemper mot dødsstraff i Illinois, staten som etter å ha gjeninnført ordningen i 1977 har tatt livet av et titalls mennesker.

Kosmonautene har med dette alvorlige budskapet til grunn plukket fram 18 nye og gamle mordballader, fremført av et knippe genuine artister. Med glimt i øyet og western-mytologien som bakteppe, viser de at moderne cowboys ikke er like blodige og hevngjerrige som i gode gamle dager. Kombinasjonen av kjente og mindre kjente artister/låter gjør denne utgivelsen særdeles spennende. Eller hva annet kan sies om en countryversjon av den gamle punkhiten ”Gary Gilmore’s Eyes” (The Adverts) av Waco Broder Dean Schlabowske. Drapsmannen Gilmore var forøvrig den første som ble henrettet (Utah, 1977) etter gjeninnføringen av dødsstraff i USA i 1976, og saken fikk i sin tid bred omtale verden over. Tom Dooley var også en morder som har fått en kjent låt oppkalt etter seg. Det er opprinnelig en folkevise fra Appalachene, og omhandler historien om Tom Dula og drapet på Laura Foster i 1866. Her er det Steve Earle som gjør en solid og tung versjon på kjent vis. Det er en del slike standarder her, men særlig må Jenny Toomeys utgave av Cole Porters ”Miss Otis Regrets” trekkes fram. Toomie har bakgrunn fra indiepop-bandet Tsunami, men har de senere årene beveget seg nærmere Nashville. Det ser ut til å betale seg, ”Miss Otis Regrets” gjøres i hvert fall i nydelig akustisk drakt.

Edith Frost ser også ut til å være i kreativt godlune om dagen, og hennes navn er å finne nær sagt overalt. Det er helt greit, særlig når hun synger så vakkert som på Merle Haggards ”Sing Me Back Home”. Det er i det hele tatt mange kvinner som utmerker seg positivt her; Janet Bean (Freakwater, Eleventh Dream Day) som i Carter Family-stil gjør Mel Tillis’ ”The Snakes Crawls At Night”, mens den for meg ukjente sangerinnen Diane Izzo gjør en naken, skremmende versjon av Ralph Stanleys ”Oh Death” (kjent også med Camper van Beethoven). Puerto Muerto er også et nytt bekjentskap det er verdt å merke seg, ledet av en kvinnelig vokalist spiller de flerstemt folkpop på melankolske ”The Hangman’s Song”.

Det er mye gull her: Rosie Flores med Hank Williams’ ”I’ll Never Get Out of This World Alive”, Brett Sparks’ (fra The Handsome Familiy) drivende versjon av ”Knoxville Girl” og Neko Case sin dansbare bluegrass ”Poor Ellen Smih”. Jon Langford trer også selv fram ved et par anledninger, både sammen med Johnny Dowd (på ”Judgement Day”), og sammen med Sally Timms (fra The Mekons) på ”The Plans We Made”. Blant de mer humørfylte innslagene er Lonesome Bobs utgave av ”Pardon Me (I’ve Got Someone To Kill)” et hyggelig gjenhør – kanskje noen husker versjonen til kultcowboy T. Tex Edwards, fra platen med samme navn. Brødrene Navin tar et skritt vekk fra sitt daglige drømmepop-band The Aluminum Group med Shel Silversteins gysende klassiker ”25 Minutes To Go”, om en dødsdømts siste 25 minutter.

Enkelte parenteser til tross (Chris Ligons tøvete Great State Of Texas”, Rick Sherrys ”Hanged Man”, Tony Fitzpatricks høytidelige ”Idiot Whistle”), er dette en suveren skive fra start til mål. Den slutter da også som den begynte med at nytt og gammelt går hånd i hånd, i Paul Burch’ (Lambchop) versjon av Bill Monroes ”Walls Of Time”.

Det er et bredt spekter av amerikansk folkemusikk på The Executioners Last Song, og flust av gode artister med ulik bakgrunn og en rekke klassiske låter. Ved å kjøpe den bidrar du til å støtte en god sak, og da er det vel egentlig ingen særlige gode argumenter for å styre unna?

The Wooden Sky: When Lost At Sea (Black Box Recordings, 2007)
Det første man legger merke til med The Wooden Sky er stemmen til Gavin Gardiner. Han blottlegger mye nerve, en del frustrasjon og desperasjon, i et toneleie som preges av rangling og levd liv. Tankene går umiddelbart til Jason Merritt (Timesbold) eller Conor Oberst (Bright Eyes) på det marsjerende åpningssporet ”The Bird Has Flown”. Strøk av cello og pålegg av klokkespill og banjo bidrar til å bygge opp under det som er en medrivende og umiddelbar låt. Ytterst lovende med andre ord, fra dette debuterende Toronto-bandet. Det består av en tilsynelatende løst sammensatt gjeng, sentrert rundt multi-instrumentalistene Gardiner og Andrew Wyatt, med Chris Cocca som fast trommeslager og Anissa Hart som positivt bekjentskap på cello.

The Wooden Sky satser på trygghet foran innovasjon, og de befinner seg i et territorium som har både lange tradisjoner og ikke minst en rekke solide kontemporære etterfølgere. Det er ikke lett å pløye nybrottsmark i dette terrenget. Bandet satser nok heller på å rendyrke kvalitative egenskaper som er godt fundert, enn å bygge nye, og de har mange fordeler på sin side: Vokalisten er nevnt, han skriver i tillegg gode tekster, har øre for melodier og sist men ikke minst har han med seg en gjeng som både er kapable og lydhøre. Dette bidrar til at When Lost At Sea er en holdbar plate, rik på lagringskvalitet og med lang ettersmak.

Variasjonen begrenser seg i hovedsak mellom innbydende folkballader og løsslupne rockere. Fremheves her kan gnistrende og klappende Hold Steady-lignende ”North Dakota”: ’Leaving this town headed south bound, the car full of narcotics, some cheap cocaine and we cut our losses in North Dakota where it’s true they name their streets all after thieves.’ I likhet med Craig Finn skriver Gavin Gardiner ganske gatesmarte tekster med Midtvestens vidåpne horisont som bakteppe, enten det er med brennende gitarer eller i mer akustiske takter: ’There are ghosts that walk along the streets of this town, and a lot of folks have been dying just to keep them around’ (”Darker Streets Than Mine”).

Gavin Gardiner klarer fint å bære låtmaterialet på egen hånd, men bandet kler også et større format, med allsang og blåsere i latterlig korte ”Virgina” eller på ”Poor Caroline”. Et band som har så god råd med tiden viser tegn på kreativ selvsikkerhet. Det lover godt for fremtiden. For mest av alt er When Lost At Sea en veldig lovende debut, der The Wooden Sky åpner for mange muligheter de kan utnytte og utbygge senere. Dette er trolig ikke deres mesterstykke, men jeg anbefaler å slå følge allerede her.
Bjørn Hammershaug

Kranky: Breaking The Waves Since 1993

Høsten 2013 kan Kranky feire sine første 20 år. Det lille, store selskapet med base i Chicago har vært med å sementere  karrierene til blant andre Godspeed You Black Emperor, Low, Tim Hecker, Stars Of The Lid og Deerhunter. Noen sjangermessige stikkord for den sjangerløse labelen kan være ambient, eksperimentell, elektronisk, post-rock. Mye fin musikk har de gitt oss, dette er noen omtaler hentet fra disse årene.

Stjerner fra Texas
Brian McBride og Adam Wiltzie dannet sitt dronebaserte ambient-prosjekt Stars Of The Lid i Austin, Texas tidlig på 90-tallet. De to har gitt oss uendelig med vakker musikk de siste 20 årene, både med sitt duoprosjekt, med soloplater og i andre sammenhenger. Dette er noen få høydepunkter:

Stars Of The Lid: The Tired Sounds Of Stars Of The Lid (2001)
Julian Cope uttalte et gang om Tangerine Dreams album Zeit (1972): ’If you leave to pee or make tea, the room in which Zeit is playing becomes that room. You know that anyone calling in the middle of its playing will never see that room in the same light ever again.’

Nå har Stars Of The Lid tatt det fulle skritt inn i deep-space, og kommet ut igjen med en mektig dobbel-CD/trippel-LP. Resultatet og effekten er i nærheten av det Tangerine Dream frembrakte 30 år tidligere. Ved hjelp av elektroniske instrumenter, strykere, blåsere, piano og field recordings har de skapt et storslagent verk med minimalistisk ambient skjønnhet. La deg ikke lure av det som høres statisk og monotont ut ved første dykk, her er det uendelige og nydelige stemninger som langsomt manes frem.

Brian Eno er et navn som må nevnes i denne sammenhengen. Tankene går både til hans rendyrkete ambient-plater (for eksempel Music For Airports, 1978) og ikke minst hans egen reise opp til stjernene, som endte som et av verdens vakreste album, Apollo (1983). Hør ”Requiem For Dying Mothers” og ”Piano Aquieu” med den steel-gitar lignende lyden som flyter bak i tonelagene. Denne var noe mer fremtredende hos Eno, da han plasserte Daniel Lanois i en lignende rolle. Den samme likheten går også igjen i deler av ”Broken Harbors 1-3”, som med sine bølgende daler fortsetter der ”Under Stars” avsluttet så altfor raskt på Apollo.

Når Stars Of The Lid benytter strykeinstrumenter (”Fac 21”) gjøres det med noe av den samme tilnærmingen som Tony Conrad skapte med LaMonte Young og John Cale (Dream Syndicate) på 60-tallet – med tilsynelatende endeløse toner og ytterst få hørbare endringer. Melodi som begrep passer ikke til det Stars Of The Lid steller med. Dette er minimalisme i ordets rette betydning. Pulserende, langsomt og repeterende endres harmoniene over tid, og akkurat som en lavalampe dannes stadig nye og overraskende former. Hver gang du hører på dette vil du kunne oppdage nye variasjoner, nye sammensetninger og nye mønstre.

The Tired Sounds… er en passende tittel på dette verket. Ikke at musikken blir trettende (selv om den kan bli hypnotisk søvndyssende), men i betydning av at den har preg av fred og evig hvile. Den består av nitten enheter som bindes sammen i seks suiter, og varer i snaut to timer. Lytt, lytter – og rommet er ikke lenger det samme.

Brian McBride: When the Detail Lost Its Freedom (2005)
Det meste Brian McBride legger sin hånd på omdannes til tungt hengende formasjoner som langsomt endrer farge, form og fasong. Kanter er ikke-eksisterende, dette er musikk i flytende form. Bare på ”Our Last Moment In Song” brytes det helt sfæriske med følsomme tangenter, downer-twang og ubehagelige overtoner. Her åpner dessuten McBride munnen, og avslører en stemme sunget i halvt i søvne, tilpasset det øvrige musikalske uttrykket. Et annet solid stykke er ”The Guilt Of Uncomplicated Thoughts”, med klar gitarlyd, sørgmodig trompet-rekke og englesang. På disse to eneste vokalkuttene bringes vi som lyttere inn i McBrides intime sfære, førstnevnte synges sammen med hans eks-kone Cheree Jetton, mens sistnevnte peker mot en ny fremtid i form av forloveden Cheri Keating.

For When The Detail Lost Its Freedom var innspilt under trøblete omstendigheter i Brian McBrides liv: ’it was therapy during a divorce and a move to a city which thrives on sucking the life of out people’s souls’ uttalte han selv. Men de ytre omstendighetene, skapt i skjæringen mellom brudd og håp, påvirker ikke musikken i samme dramatiske grad. Lydbildet er kresent, det er som enkelte spor puster tungt mot oss. Noe av grunnen til dette kan være den i hovedsak organiske instrumenteringen (gitar, piano og fiolin, romstøy, ymse lydbehandling) som pålagt innspillingen fra en keyboard-sampler (ingen synther eller keyboards er benyttet). Det lages duve klanger, slike som kan fylle de fineste dyner, og lytting over hodetelefoner anbefales varmt. Terapi, som Brian McBride nevner, kan vel være et nøkkelord for hele denne platen. Dette er terapi også for den som lytter. Jeg garanterer en drøy time fritatt for all uro som ellers preger hverdagen, enten det er indre eller ytre demoner som jager.

Jeg vet likevel ikke helt. Det er ikke noe stygt å si om denne platen, den er veldig komfortabel som nattamusikk, og om morgenen forhindrer den enhver trang til å bevege seg ut av fosterstilling. Men den er heller ikke noe særlig mer enn det. Jeg har ikke funnet noe særlig ’interessant’ å gripe fatt i her, hva er det som avsløres under de lagvise påleggene av vakker lyd? Jeg vet ganske sikkert med meg selv at i det øyeblikk denne platen settes inn i en hylle blir den stående litt for trygt. Neste gang jeg vil lulles inn blant skyer og skodde, vil nok både The Dead Texan og Stars Of The Lid friste mer enn denne. Men det er mitt tap, ikke ditt.

The Dead Texan: s/t (2004)
Adam Wiltzie har bodd i Brüssel de siste årene, noe kanskje artistnavnet signaliserer, og det er med denne distansen han har skapt en plate som utligner forskjellene mellom livet på havets bunn, i himmelrommet og de endeløse flatmarkene i Texas. For er du glad i lange, bølgende musikalske lavaformasjoner? Trives du med mediterende, hypnotiske toner som saaaakte former stjernebilder du lar deg suge inn i? Foretrekker du din romlyd framført med analoge foran elektroniske instrumenter? Da kan du sette pris på døde texanere. The Dead Texan skaper musikk som hever seg over hverdagens, ja, egentlig hele verdens trivialiteter. De søker ut mot det hinsidige, opp mot noe evig eller endeløst. Ikke så rart da kanskje, at mannen bak dette bandet heter Adam Wiltzie.

Med dette soloprosjektet bedrives mye av det samme vi fikk levert på The Tired Sounds Of Stars Of The Lid, men Wiltzie syntes at dette materialet var for aggressivt for den kommende Lid-plata. Det må være aggressivt etter hans målestokk, for selv om det er enkelte øyeblikk av mer vokalbasert og melodiorientert saktepop, så domineres denne platen også av krusninger til Brian Enos Apollo-ferd og Aphex Twins utvalgte ambiente arbeider som signaliserer en endeløs tomhet. Det er også et minimalistisk og klassisk anstrøk over disse komposisjonene, som blir særlig tydelig på de mest piano- og strykerbaserte sporene (”Taco Me Manque”, ”La Ballad d’Alain Georges”).

Det er noe dvelende over kammertonene til The Dead Texan, men det er også en plate som ikke krever altfor mye av deg som lytter. Den kan gjerne spinne uforstyrret i bakgrunnen til nær sagt enhver aktivitet, den fyller ikke rommet med toner – men fargelegger omgivelsene i knapt merkbare, duse farger. Ikke hårreisende, ikke overmannende, men vakkert og behagelig på uanstrengt vis er dette en plate som kan rulle og gå i ukesvis non stop.

Merk at platen serveres både som en rent auditiv opplevelse og med bilder til, da det følger med en DVD laget av Wiltzie i samarbeid med den greske videokunstneren Christina Vantzos. Det dreier seg om sju stykker fra platen, som ikke overraskende fanger opp rekke abstrakte bilder/animasjoner av vann og lys som formes, krystalliseres eller omdannes i sakte film foran de plirende øynene dine. Helt på sin plass til musikken.

Valet: Blood Is Clean
Honey Owens har i en årrekke vært en relativt obskur skikkelse i en relativt obskur scene i hjembyen Portland, Oregon, involvert i band som Jackie-O Motherfucker, Dark Yoga og Nudge. Blood Is Clean er hennes debut som soloartist, en plate som visstnok ble til gjennom spontane prosesser i løpet av et halvt års tid. Hun kan selv berette at musikken i denne perioden var inspirert av ’lucid dreams and physical artefacts that appeared to me daily that hinted at a sound-world of Haitian Voodoo drumming, various shamanic dreamtime music, the Velvet Underground, and the ‘Fourth-World’ concepts of Jon Hassell’.

Owens selv gikk gjennom denne prosessen nærmest som en utenforstående til sin egen musikk, som ’a medium channeling sounds from an unknown place, opening up and spilling out onto the computer-tape’. Og det er vitterlig en slags utenomjordisk, sanselig stemning som preger Blood Is Simple. Morsomt titulerte ”Burmajuana” (som kanskje kan bidra til å belyse noe av Owens visjoner) er representativ for mye av det som serveres oss. Bygget opp av monotone og repeterende lyder skapes en suggererende kraft faktisk ikke helt ulikt Biosphere/Deathprod. Over dette grunnlaget skjer det mye rart; hviskende stemmer, forstyrrende, skramlebrudd og horror-lignende klokkespill. Skummelt og innbydende på en gang.

På tittelkuttet trer vokalisten Honey Owens fram, ikke uventet med en klar, drømmeaktig stemme. Igjen med et repeterende groove i bunn som beskjæres med tungt ladde gitarer, som vel er det Kranky selv henviser til med beskrivelsen ’alien-psychedelic-blues-jams’ når disse vrir oss i hjertet. Legg spesielt merke til de bastante trommene, som sammen med gitarutbruddene kanskje vitner om en liten forkjærlighet for Suicides beryktede kombinasjon av stålfast kontroll og voldsomt raseri. ’My blood is clean, but the devil’s in me’, hvisker hun – og jeg tror på henne.

På de mer ’drømmende’ sporene trekker Valet mer mot spøkelsesmusikken til for eksempel Charalambides, men også mot moderne folk-huldre fra både USA og Finland, med en forkjærlighet for hedenske ritualer og sirkulære skogsseanser. Slik følger litt for lange ”North” (på nesten et kvarter) oss ut av denne platen som langsomt forsvinner opp til Nordpolen på et isflak av ambient drodling.

Blood is Clean har blitt et høyst fascinerende stykke musikk, selv om den nok appellerer mest til de som er rede for sjamanistisk drømmemusikk. Men på sitt mest besettende viser Honey Owens virkelig hypnotiske kvaliteter.

Jessica Bailiff: s/t (2002)
Jessica Bailiff fra Toledo, Ohio er et navn som gjerne knyttes til slowcore-bandet Low. Det skyldes ikke bare at de har felles interesse av å skape vinterknitrende pop, men også det faktum at hennes to første plater ble spilt inn i Lows studio 20 Below av vokalist/gitarist Alan Sparhawk. Sparhawk og Bailiff ga dessuten ut singlen Crush/Highwire sammen i 2001. Hun har tidligere vist å beherske både mektige gitarlåter (”The Sordid Light Of Morning”, ”Trust” og ”Falling Yesterday” fra Even In Silence, 1998) og mer pyntelige viser (”Warren” og ”Toska” fra Hour Of The Trace, 1999). Materialet til dette tredje albumet er tatt opp hjemme hos henne selv, sammen med Jesse Edwards (Red Morning Chorus) og Noel Keesee.

Hun følger opp med nok en veldig vakker utgivelse, der den himmelske vokalen fortsatt står i sentrum. Med en akustisk gitar som hovedinstrument og kledelige strukturer av ulike støyformasjoner bak seg er Jessica Bailiff en plate som inneholder en akkurat passe blanding av slørende drømmepop og angstfull folkemusikk i sørgetempo. Det kommer godt fram på ”Hour Of The Trace” hvor det tas i bruk et instrument som heter violin-uke. Det er en merkelig blanding av fiolin og ukulele, et lite 16-strengers instrument som skjærer gjennom marg og bein, og skaper en effektiv kontrast til Bailiffs behagelige vokal. Dronelyden kommer tilbake i noe redusert versjon på ”Big Hill”, som høres ut som en gammel amerikansk folkemelodi sunget av en engel.

Det er flere flotte spor her. ”Mary” er i utgangspunktet en tander og enkel vise, men som takket være de forstyrrende signalene som skurrer og hviner langt der bak får en dimensjon av noe urolig, forstyrrende. Det samme kan sies om ”You Were So Close”, med forholdsvis enkel og repeterende gitarplukking, men med flere skumle lyder som tåkelegger lydbildet. På ”Disappear” kommer det like gjerne smertefulle gitarkaskader og slår som bølger innover Bailiffs fredelige strand, og det er nettopp i disse brytningene hun er aller sterkest som artist.

Dette albumet er både nakent og velkledd på en og samme gang, og vil nok gå rett inn blant de av oss som liker Low og Julee Cruise (”Time Is An Echo” er som hentet fra Twin Peaks mens Bob vandrer rundt i nærheten og sprer en lettere nervøs kiling). De mest opplagte referansene finner vi på den andre siden av havet, og ved siden av Cranes (Bailiff mangler litt på spurvestemmen til Alison Shaw), vil jeg trekke fra Slowdive anno Pygmalion og Movietone i samme sfære. Og det er jo en fin sfære det.

Bird Show: Untitled (2008)
Ben Vida er en etablert frimusiker med bakgrunn i band som Town & Country, Terminal 4 og Central Falls. Et kjennetegn ved Vidas virke er hans brede nedslagsfelt, men alt med en eksperimentell holdning trygt plassert i den progressive musikkscenen i Chicago. I 2005 startet han prosjektet Bird Show som en plattform for musikalske reiser på egenhånd.

Denne utitulerte tredjeplaten er bygget opp av en bråte instrumenter, opptil flere med krøkkete konsonantstavelser (qraqeb, shona mbira). Til å håndtere parken av lydkilder har Vida med seg artister vi kjenner fra relaterte prosjekter som Lichens og laptop-folkster Greg Davis. I likhet med en del andre avantgarde/moderne komponister benytter Vida låttitlene til (stort sett) å stå som en forklaring på HVA som spilles, mer enn et bilde på hvordan det skal oppfattes. Sinnet kan dermed renskes for andre konnotasjoner enn det rent musikalske, og egne bilder kan eventuelt formuleres. Et blikk nedover listen avslører dermed raskt det store omfanget og den store variasjonen til Bird Show. Her er musikk som kunne hørt hjemme i Vest-Tyskland 1974 (”Two Organs And Dumbek”), psykedeliske sirkelseanser (”Mbira, Harp And Voice”, ”Percussion And Voice”) og tribal rytmedans (”BRDDRMS”). Her er musikk som vil tilfredsstille zen-tilhengere og new age-søkere (”Pan Pipe Ensemble And Voice”) og rom for mer uforståelig plingplong (”Synthesizer Solo”). I det hele tatt hviler det en tåkefull stemning over det hele, og den kommer like gjerne fra røkelsespinnene inne som fra naturen rett utenfor.

Vida viser mye av sitt unektelig store talent, og Untitled er en plate med mye fin musikk. Å høre på den fra start til slutt blir litt voldsomt, og jeg mener Ben Vida og hans venner lar den kreative viljen gå litt på bekostning av det ferdige resultat. De beste sporene er de lengste og mest helhetlige; ”Two Organs And Dumbek” og billedlige ”Green Vines”. Her er oppbygningen sterkere, og den gjentakende stilen kommer mer til sin rett. Hovedinntrykket blir at instrumentene brukes mer bevisst for å skape et uttrykk, mer enn som en presentasjon på hvordan de høres ut.

Boduf Songs
Mat Sweet er en ung mann fra Southampton som jeg tipper sitter mye inne for seg selv i mørket og sturer. I kompaniskap med en kassegitar blir det gjerne litt molefonken musikk ut av slikt. Til daglig gir han ut CD-R plater på sitt Bluebaby recordings, og dette er hans første forsøk på å spille inn sine egne låter under artistnavnet Boduf Songs. Kranky snublet over innholdet og ble henrykt over det de hørte. De ’tok en Devendra’ og ga ut innspillingene i sin rene form, uten noen form for inngripen.

Boduf Songs (2005)
Boduf Songs er en ganske kort plate bestående av ni låter, alle med hviskende vokal. Sweet synger som om hans egen stemme er ham fremmed. Han benytter, i tillegg den delikate gitaren, feltopptak av fugler og vann, en datamaskin og fiolin/lekepiano til å bekle sine viser. Dette både fyller ut og skaper forstyrrelser i lydbildet, som aldri blir dominerende eller ødeleggende. Det skaper heller et psykedelisk slør som forhindrer det totale mørke og spartansk svartsinn. For det er vanskelig ikke å la tankene vandre mot dystre visesangere som Nick Drake og Elliott Smith når man hører denne platen. En åpningslåt med tittelen ”Puke A Pitch Black Rainbow To The Sun” sier vel det meste om retningen dette bærer. Boduf Songs har en aura av gråtoner formet av britisk småbyer, dårlig vær og slett humør. Jeg tror ikke det er den sunneste platen å lytte til når dagene blir kortere. Om det er den intime nærheten eller den kjølige distansen som gir meg frysninger skal være usagt.

Om Boduf Songs er det ellers å si at om melodiene kan virke bleke og tafatte, så er det en smygende kvalitet og nobel eleganse her som har visse lindrende kvaliteter som muligens kan gjøre den til en trofast følgesvenn. Boduf Songs skal etter planen spille inn nytt materiale under bedre forhold neste år. Uten at jeg tror Mat Sweet kommer til å slå ut håret av den grunn.

Lion Devours The Sun (Kranky, 2006)
Vi kan med en gang slå fast at vår antagelse – ikke overraskende – var berettiget. Mathew Sweet fra det sørlige England er fremdeles i særs sedat lune, og han har ikke endret seg i særlig grad. Lion Devours The Sun er spilt inn i enkle kår; hjemme, og med kassegitar som mest fremtredende instrument til Sweets søvnfulle stemme.

Mindre bruk av feltopptak, og mer strykere gir denne et mer elegant innpakning, men ideene er de samme. Sweet dyrker mørket i sine melodier og fremføring. Låtene er lineært bygget, og et følge med dem er slett ikke å forakte. Men det er som Sweet stenger dørene rundt seg, tross et innbydende ytre er det ikke enkelt å finne veien inn i deres hjerte. Som lytter føler jeg meg hele tiden utenfor, som en noe ubedt betrakter av Sweets fremføringer.

Når det er sagt; Lion Devours The Sun er ni låter med fin minimalistisk folk, og Sweet legger til en del elementer som virker stemningsbyggende; platespiller, e-bow og noen ubestemmelige, skumle knirkelyder som han vrir rundt melodiene sine. Den konstant ubehagelige følelsen av natt og tåke skaper dessuten en nagende stemning som aldri slipper. For tilhengere av den slags lyster vil dette være et særs velkomment tilskudd til samlingen.

Charalambides
Siden 1991 har denne Houston-baserte duoen bestående av Tom & Christina Carter produsert eksperimentelle og utfordrende plater i et meget høyt tempo. Siden enkelte av utgivelsene deres opprinnelig kun ble gitt ut på kassett eller som CD-R i små opplag, er det glimrende at Kranky tar et tak for å øke tilgjengeligheten til musikk som bør nå ut til langt flere. Eller i hvert fall noen flere.

Unknown Spin (2003)
Unknown Spin ble opprinnelig spilt inn i 2002, og gitt ut som Untitled (med ett ekstra spor) på en CD-R i fattige 300 eksemplarer samme år. Nå er platen rede for verden, så spørs det bare om verden er rede for Charalambides.

’Spøkelser er lydløs musikk’ meldte en gang den engelske fysikeren Richard Lord som mente at gjenferd egentlig var lavfrekvente lyder som ikke kunne fanges opp av øret, og at det er slik infralyd som skaper reaksjoner som angst, sorg og frysninger. Pussig, det er samme følelsen jeg sitter igjen med etter å tilbragt noen mørke kvelder med Unknown Spin på alteret.

Det drøyt halvtimes lange tittelsporet frembringer om ikke annet en urolig tilstand, og du vil trolig bli fylt med både søvntungt behag og nagende frykt av tonene du hører. Det er en tilstand som sannsynligvis vil vedvare lenge etter at denne timen har svunnet hen. Stilmessig føres vi inn i en minimalistisk form for improvisasjon, der musikken utelukkende skapes ved hjelp av gitar, pedal steel og stemmebruk. Den ene gitaren lager rene klanger gjennom varsom napping på strengene, mens den andre klager ut tunge sukk og stønn. En pedal steel bøyes, vris til det ugjenkjennelige og avslører hemmelige rom av skjulte lyder som vi vanligvis ikke forbinder med dette instrumentet. Langsomt og forførerisk trekkes vi så inn mot en monoton gitarlinje som legemliggjør et tema gjennom store deler av låten. Sammen med de stadig mer urolige klangene som driver forbi med urolige skrapelyder, feedback og lyden av den klagende strengebøyingen, svever det etter seks minutter inn et par drømmelignende, spøkelsesaktige stemmer. Det er Christina Carter som messer sammen med kveldens gjest, Heather Leigh Murray på pedal steel. Det er når den vevre spøkelsessangen kommer inn fra hver sin kanal at nakkehårene virkelig reiser bust. Sangen forsvinner igjen etter noen minutter, brått skremt bort, og vi etterlates alene med gitarene som i mellomtiden har blitt mer pågående, og fortsetter å gynge oss sakte, sakte inn innover i natten. Unknown Spin er et urovekkende stykke improvisasjonskunst.

Men selv om Charalambides med dette har tatt bolig i sjelen, så må til og med en tålmodig lytter som undertegnede innrømme en viss kroppslig uro når også de tre etterfølgende sporene følger mer eller mindre i samme mønster. Det er i samspillet mellom gitarenes mange ukjente klanger denne musikken blir til, kun med den drømmeaktige åndemaningen som selskap. Det blir etterhvert noe statisk å følge denne atonale minimalismen, og spenningen mellom gitarplukk og droner kan ha sin begrensning. De gjennomsiktige tvillingene blir også mer humane etter hvert som jeg blir mer vant med deres tilstedeværelse, men når det hele er over er det ikke fritt for at jeg har blitt ganske blek om nebbet selv.

Joy Shapes (2004)
Gjennom disse fire låtene på tilsammen 75 minutter gjør the Carter family sammen med Heather Leigh Murray ikke noe særlig for å forenkle sitt forhold til publikum. Musikken på det omfattende åpningskuttet ”Here Not Here” er flott nok, med de sedvanlige skjelvende gitarene (steel og akustiske) som veves inn i hverandre med langtrukne, bølgende drømmebevegelser, et mønster som bygger både på folk, drone og improvisasjon. Noe verre er det med den dramatiske, pinte klagesangen til Christina Carter som svever ordløst gjennom rommet nesten hele tiden og som gjør stykket rett og slett utålelig å høre på. Her er hun langt mer enerverende enn for eksempel på Unknown Spin. Da skapte hun i det minste gåsehud med sine skumle sukk og stønn. Her er det lyden av et gjenferd som slett ikke trives noe særlig. Jeg opplevde åndemaningen på nært hold under All Tomorrow’s Parties i England, og vet at trioen kan skape mer inderlige øyeblikk enn dette.

Etter 22 minutter med kvaler hadde det vært ønskelig med noe utvikling på 10 minutter lange ”Stroke”. Selv om jeg visste at det var for mye forlangt, så var det likevel med en viss resignasjon Carters messing igjen blander seg inn i strengeleken, harpene, bjellene, klokkene og tåkedisen de verken vil eller kan komme ut av. Noe mer strukturert (og hørbart) blir det på tittelkuttet, og ”Voice For You” har sine vakre partier med en elektrisk gitar som uler ensomt mot det monotone akustiske grunnriffet. Men jeg må nok innrømme å komme til kort her, dette tar ikke bolig i min sjel. Det er mulig Joy Shapes siger inn etter noen år, men ærlig talt tror jeg ikke den vil få den sjansen. Uneasy listening, indeed.

A Vintage Burden (2006)
For en gledelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har Charalambides levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de tidligere stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.

Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale blues-aktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; denne bluesen gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.

Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre ”Spring” er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig. A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.

Brent Gutzeit: Drug Money (2004)
Brent Gutzeit har en fortid fra laptop-gruppen TV Pow, er en nøkkelperson i Chicagos improv/laptop-kretser, driver plateselskapet Boxmedia og har tidligere jobbet sammen med styrmann James Plotkin (Mosquito Dream, 1999). Det er også en artist han har en god del til felles med når det kommer til maritim skrekkfilmmusikk.

Drug Money er hans tredje plate (solodebuten Losing Every Day kom i 2003). Her tas vi igjen med ned på dypt vann gjennom svært langsomme og dvelende stykker fremskapt av elektronikk og samples. Bare fire totalt, men med en samlet spilletid på drøyt 70 minutter er det god tid til å havne i hypnose. Drug Money er en plate som forlanger din totale oppmerksomhet, den krever tålmodighet og skjerpede sanser, men så gir den til gjengjeld meget tilbake med sine både vakre og svært billedskapende lydkreasjoner.

Det kan virke som det skjer svært lite, og det er ingen skarp, hørbar struktur på låtene. Musikken tar form gjennom nesten urørlige bevegelser, ingen raske endringer eller brudd forstyrrer den nær totale ro og endeløse stillheten. Svakt pulserende lyder, monotone droner, dyp buldring og knakende bevegelser utgjør stammen i lydbildet. Kranky forteller: ’All of the source sounds for Drug Money were created by Gutzeit by placing electric motors on the strings of a piano’. Opptakene høres okkesom ut som de er foretatt på havbunnen, eller på månen, et sted mer eller mindre uberørt av mennesker. De lever sitt eget liv. Umenneskelig og fremmed, men både i skjønnhet og ensomhet er Drug Money en plate som viser at datamaskinene lever lenge etter de er slengt på havets bunn som skrap. Ja, det er kanskje da de virkelig begynner å leve. En totalopplevelse, ikke et øyeblikksinntrykk. Stig inn i dypvannsklokken og bli med ned i mørket.

Lichens: The Psychic Nature of Being (2005)
Lichens er soloprosjektet til Chicagos Robert Lowe, der han gjør alt selv – det vil si gitar, perkusjon, vokaldroner og diverse effektbruk. Gjennom tre langstrakte liveinnspilte stykker basert på improvisasjon, loops, lydeffekter og minimalt med etterarbeid søkes her langt helligere graler enn han gjør med sine andre, mer direkte og kontante band.

The Psychic Nature Of Being er musikk av åndelig karakter, der særlig den særegne chantingen gir inntrykk av at vi tar del i et indiansk eller tibetansk ritual rundt leirbålet, med mer peyote i sirkulasjon enn godt er. Sjamanistisk og spirituelt, underbygget av akustisk fingerplukking, gjentagende temaer som nesten bringer oss i hypnose, og lydmalende bakgrunnsbilder av endeløst ishavsøde som peker mot mer en ambient stil. Med et spor som klyver seg over anstendige 20 minutter er det klart at man må være litt spesielt mottagelig for å ta inn over seg Lichens, for øvrig herlig titulert ”You Are Excrement If You Can Turn Yourself Into Gold”. Denne er todelt, der de siste 7-10 minuttene bringer oss inn mot mer hellig grunn. Det er når Lowe løsriver seg fra de mest repeterende folk/blues-raga elementene og flyter inn i mer frie stykker han best lykkes å drive musikken fremover – og innover. De østvendte spirituelle elementene understrekes også av fotografiet i omslaget, som viser Lowe foran noe som ser ut som et buddhistisk tempel.

The Psychic Nature Of Being er en riktig så smukk sak å nyte etter mørkets frembrudd. Lichens åpner ikke alle sinnets dører med denne platen, men han viser vei mot en lindrende meditasjon og ettertenksom ro. Jeg kommer til å ta med meg denneneste gang jeg skal padle Grønland på langs og trenger musikk som kan underbygge en indre fred og avspeile naturens uberørte toner.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (2006)
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

Tim Hecker: An Imaginary Country (2009)
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.

An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.

Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.

Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Labradford gjorde det ikke umiddelbart lett for seg selv da de i 1997 lanserte sitt flotteste verk. Mi Media Naranja er kledd i et dunkelt omslag, uten forklarende tekst, låtene bærer knapt titler. For de av oss som gikk mang en vinter i møte med deres foregående album, ikke minst A Stable Reference (1995) var Virgina-bandet allerede en velkjent kompanjong – så det gjorde ikke så mye. Alle deres skiver er verdt å sjekke ut, Mi Media Naranja er et naturlig førstevalg. Ikke bare som deres mest tilgjengelige, men også fordi de her utvidet sine lydskulpturer til et eget sound, omformet sine abstrakte strøk om til noe allment og konkret – og usigelig vakkert.

Knitrende elektroniske nyanser, minimalistisk dub, sober orkestrering, hviskende stemmer, dvelende gitartwang – dette er Brian Enos Apollo-ferd filtrert gjennom tysk modernisme (Pole, Oval), svevende over den amerikanske vesten sett gjennom David Lynch’ linse. Mi Media Naranja er et sfærisk album, fullt av åpne rom, som likevel alltid avslører nye dybder; minimalistisk, magisk og alltid ytterst smakfullt. Dette er musikk i vektløs tilstand. Skapt for evigheten.
Bjørn Hammershaug

Årabrot: Fandenskap Fra Fyllinga

‘Lukta av organisk materiale som rotnar er ikkje til å ta feil av. Ho kjem i frå Årabrot.’
– Vi omtaler oss selv som norsk noise-rock. Vi er anti-Van Halen, anti-skolerte og anti-teknikk. Det viktigste er at musikken kommer fra hjertet. Norsk rock virker i dag i altfor stor grad å være preget av band som sitter i øvingslokalet og tenker på hva som er riktig i forhold til publikum. Jeg mener ikke at man på død og liv må være nyskapende. Men man må våge å være ærlig med seg selv og det man driver med. Vi spiller ikke ’sær’ musikk for å være sære, det faller seg nå bare naturlig for oss. (Kjetil Nernes, 2006)

Adding D To Anger 7’’ (Safe As Milk, 2001)
Rett vest for Gehenna
Årabrot er navnet på en søppelfylling utenfor Haugesund. Om det er odøren derfra som har formet bandet av samme navn vites ikke, men de spiller i hvert fall skitten rock – akkurat slik søppelrock skal være.

Kvartetten var for meg et nytt bekjentskap forut for denne tospors vinylsinglen, men de involverte har etter sigende lang erfaring fra Haugesunds alternative musikkscene, med røtter i fra både punk, avantgarde, støy og dronerock. Dette har de tatt med seg inn i Årabrot – de to sporene er en vill blanding av nevnte genre, og det har blitt svært vellykket.

Det går raskt unna dette her, både i tid og tempo. ”Marionettes” er en svært energisk låt, dominert av en lettere hysterisk vokal, som til slutt bryter ut i rene skrik, og heftig interaksjon mellom med bass/trommer og møkkete gitarer, litt i gate med Jesus Lizard/ Steel Pole Bath Tub, og naturlig nok MC5 og Stooges. ”Bogus Boogie” er seigere og tyngre, en gjørmeboogie av typen vi husker Killdozer, Laughing Hyenas og Tad herjet med på 1980-90 tallet. Fett og freskt låter det og bandet etterlater lytteren med hodet i søpla, brølende etter mer. Felles og gledelig for begge sporene er at de inneholder en fandenivoldsk gnist – autentisk, originalt og rått.

Med bare noen få minutter til grunn for vurdering er det vanskelig å spå hvordan Årabrot kommer til å utvikle seg videre – hvis de i det hele tatt gjør det. Det håper jeg virkelig, for denne gjengen tilfører norsk rock sårt tiltrengt galskap som bør appellere like mye til tilhengere av plain tungrawk som til intelligent støyrock.

Årabrot, 2013

Årabrotsverk: Et rocksjokk
Del av en lengre omtale om Øyafestivalen 2003
Årabrot inviterte til etterpålag på Blue Monk både fredag og lørdag. Helt gratis var det også, men allikevel var det ikke mange som stilte opp – og av disse hørtes ikke rent få ut til å komme fra hjembyen Haugesund. Jeg hadde forut for konserten kun hørt deres lovende single Adding D To Anger, så det var relativt open minded jeg stilte opp foran scenen. Med en spøkelsesaktig trommis og to snauklipte spretter som stod på hver side av den svære, Veivesenkledde vokalisten var de litt av et syn. De holdt en meget høy intensitet konserten gjennom med sin primale og støyende bulldozerrock. Det føltes som å få gjentatte slag i mellomgulvet, og det føltes utrolig godt å stå i en mørk bar og bli spyttet på av en sint sanger etter timevis med vakre, smilende mennesker i en idyllisk park.
Mens fredagens klimaks bestod i å sveve sammen med tusenvis av mennesker i felleskapets ånd, var lørdagens klimaks nesten det stikk motsatte. Men Årabrots råe kraft tuftet på hardcore, noise og rock’n’roll var langt på vei å foretrekke. Hvis deres kommende plate bare er i nærheten av det de presenterte på Blue Monk så bør de absolutt stå på Øyas ønskeliste for neste år.

Rogues Gallery EP (Safe As Milk, 2003)
Vestland Vestland er ikke lenger hva det var
Årabrot er et bråkeband jeg har ganske stor tiltro til fremover, et syn jeg baserer både på sjutommeren Adding D To Anger og enkelte konserter i Oslo. Særlig deres andre opptreden i forbindelse med Øyafestivalen var heftige greier. Andre konserter har på sin side vist at Haugesund-kvartetten fortsatt er noe ferske, og ikke skade av mer spilletrening. Det er derfor fornuftig at de følger opp med en kort EP, sånn i første omgang. Utgiver av Rogues Gallery er igjen landets beste selskap for tiden; Safe as Milk. Det skjer virkelig mye bra rundt dette miljøet med base i Haugesund, og Årabrot er en viktig del av denne scenen.

Dels primalpunk, dels svartaktig skittenmetall gir ikke Årabrot stor plass for dynamikk og dybde i sin voldsomme gjørmestil. Her valses det rett frem og over alt og alle uten at de nesten tar seg tid til å trekke pusten. Det er forrykende å høre på, men de mangler noe som bryter opp den rytmiske angreps-monotonien. På låter som ”Debris” og ”Eye Catcher” har de riktignok litt mer preg av den angstfylte og stressede post-punken i røttene til Wire og Pere Ubu, og det er en tendens de gjerne kan utvikle ytterligere. Vokalistens vrengte, gutturale skrik er dominerende og preger alle de fem låtene som raser avgårde i løpet av 12 rastløse minutter. Lyden på Rogues Gallery er gjennomgående søplete.

Jeg mener fremdeles at Årabrot besitter et stort potensiale. De henter ut noe her, så får vi se om de fortsetter sin utvikling mot noe riktig sjefsgrisete grapserock.

Proposing A Pact With Jesus (Norway Rat, 2005)
Dei kjem med søpla
Graps & gru! Årabrot er endelig ute med sin debutplate, og der foreslår de like gjerne en avtale med selveste Jesus fra Nazareth. Mon det. De tre søppelgraverne fra Haugesund har med et par singler og et knippe konserter bygd seg opp til å bli effektive eksponenter for en brutal, hissig og vrælende stil, dels fundert på punk/hardcore, dels på alternativ/støyrock. Jeg har alltid hatt litt tro på dette bandet; den militante rytmeseksjonen, den hårete vokalisten med veiarbeidsklær og gutturale stemme, det intense volumet og det tettpakkede, fandenivoldske drivet. Vil særlig trekke frem deres opptreden på Musikk Under Oslo våren 2005 som et eksempel, da jeg med selvsyn opplevde små barn begynne å gråte og gamle damer gå fra forstanden til trekløverets undergravende bulldozervirksomhet midt i lørdagsrushet. Et herlig syn!

Billy Anderson hadde kanskje den samme gode følelsen, han takket i hvert fall ja til å produsere denne. Anderson har tidligere styrt lyd på plater fra blant andre Melvins, Fantomas og Sleep, og kjenner norske forhold gjennom sitt arbeid med Noxagt. Årabrot er noe mer punka i sitt uttrykk, men har ellers en del likhetstrekk med alle disse. Selv får jeg også flashback til storhetstiden til amerikanske undergrunnsselskap som Touch & Go og Amphetamine Reptile. Uansett, Anderson har gitt Proposing A Pact With Jesus et relativt rent lydbilde, uten at punchen har blitt borte. For det er mye grovkornet trøkk her, intensiteten kan nesten bli overmannende, så at spilletiden er satt til under en halvtime er bare fornuftig. Det virker heller ikke som Årabrot har utrolig mye mer låtmateriale å by på i denne omgang.

Vokalisten Kjetil Nernes’ troverdige desperasjon er som alltid hele tiden et uromoment. Det er så man formelig kan se tarmtottene komme ut av kjeften hans, men han varierer noe med en heliumaktig panikkstemme, særlig hørbar i nesten melodiøst vennlige ”Liaison Summer”. Med unntak av monotont slitsomme og navnløse -, så utfordres egentlig ikke de rammene som bandet spikret på sine to første EP’er. Lyden er bedre, samspillet høres ut til å sitte litt fastere, ingen kompromisser virker å være inngått, verken med Jesus eller andre.

Det er ikke altfor mange band i Norge i dag som er hvassere enn Årabrot. Mens JR Ewing drikker av stettglass for tiden spiser Årabrot glasskår. I et mer og mer strømlinjeformet samfunn er det viktig med noen slike utskudd som gir alle som har lyst til å skrike ut i motstand en røst. Årabrot kan være den stemmen for deg, og Proposing A Pact With Jesus kan være avtalen du trenger: Revolusjonen starter på en søppelfylling på Vestlandet.

Rep. Rep (Norway Rat, 2006)
Årabrot har for andre gang arbeidet med den amerikanske lydteknikeren Billy Anderson. Mannen har en CV som langt på vei oppsummerer Årabrots musikalske neksus, med Melvins, Noxagt, High On Fire og Neurosis som naturlige hjørnesteiner. Trioen fra Haugesund er høvelig oppkalt etter en lokal søppelfylling, de dyrker en skitten punkestetikk og oversetter stilen sin til ’grapserock’, som i korthet kan oppsummeres som høyt, brutalt og slemt.

Rep. Rep er kanskje ikke noe forløsende høydepunkt i deres karriere, men en naturlig utvikling fra vellykkede Proposing A Pact With Jesus. Noe fastere i fisken har de nok blitt i skranglebeina, men i hovedsak er dette et realt spark i trynet på alt som lukter borgerlig kos og harmløs idyll. For Årabrot er hissigere og mer thrashy enn noensinne. Trioen valser over oss med stor kraft, viljestyrke og liten vilje til å søke kompromisser.
Vokalist Kjetil Nernes slynger fram et ganske så nihilistisk budskap; med en nervøs, hulkende intensitet og i voldsomme brøl rundt en bunnsolid vegg av larm og leven, fundert rundt Jesus Lizards atonalitet og Hammerheads presise villmannskjøring.
Det er kanskje ingen ny ”Liaison Summer” her, men Årabrot har igjen skapt et monster av en plate der ni minutter lange ”Ramshackle Row” representerer ny progresjon for hva de er kapable til å skape. Takket være forståelse for dynamikkens vesen og et øre for mer eksperimentelle grep, blir det aldri kjedelig å la seg drukne i dette sinte beistet av et søppelberg.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 5.12 2006

Totalopplevelsen
Årabrot har spilt på flere Bylarm, og er snart som veteraner å regne i så måte. Men konserten på Revolver var en maktdemonstrasjon av det helt sjeldne. Som en pakt mellom Sunn O))), Slayer og fanden sjøl serverte de en 37 minutter lang ny låt som overgikk alt annet de tidligere har gjort på en scene. Sammen med lydkunstneren Stian Skagen bygget de opp en grotesk mektig sak. 12 minutter tok det før første trommebeat kunne høres (det er vanskelig å se noe bakerst på Revolver) over de monotone bassriffene. Langsomt og gradvis utviklet låten seg til et altoppslukende monster som slukte alt nede i kjellerlokalet. Smertefullt høyt, på terskelen til galskap, men samtidig helt uimotståelig. Årabrot åpnet dørene til helvete denne kvelden. For å si det med Klaus Kinskis ord, da Werner Herzog en gang roste ham for å ha gjort en ’fantatsisk prestasjon’: ’I was not extraordinary! I was monumental. I was epochal!’
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 21.2.2009 som del av en artikkelserie om by:Larm 2009.

Absolutenegativism EP (Norway Rat, 2009)
m/ [concept.virus]
Guttene og Fanden
Årabrot har gjennom de siste 8 årene dyrket sin søplete aggropunk til det ytterste – og ypperste, gjennom et knippe plater av fryktinngytende temperament og villskap. Det sier seg selv at tiden var inne for å utforske andre sider ved seg selv, og resultatet har gitt seg utslag i denne voksne EP’en.

Hvis man tenker seg at Årabrot tidligere har stått på et ulmende søppelberg og frådet av den rødglødende bakken under seg, har de her åpnet porten ned i dypet, forbi flammene, og beveget seg mot mørket. Portåpner er [concept.virus] (født som Stian Skagen, og kjent fra bl.a Ryfylke), det er han som leder villmennene inn- og nedover. Allegorien kan føres videre til omslagstegningen, som er hentet fra folkeeventyret Gutten og Fanden, om gutten som fanget Fanden sjøl inn i en liten nøtt. Det er vel innkapslingen av den lukkede nøtta som er Absolutenegativism.

Skagen og Årabrot har utviklet et samarbeid over lengre tid, og enkelte av oss kunne ta prosessen i selvsyn både på Revolver i Oslo og Henie Onstad ute på Høvikodden. Årabrot/Skagen fremstod her som en mer utemmet utgave av Sunn O))), med noe av deres samme vilje til å presse seg (og oss) til det ytterste gjennom langsomme krabbetak som enten virker delirisk eller bare frastøtende. Årabrot er et satans liveband, men de har også fått grep om de håndfaste delene av sin karriere. Absolutenegativism har ikke livesettingens samme styrke, noe som delvis skyldes en mindre sammenhengende oppbygning. Det er ikke nødvendigvis uheldig i plateformat. De navnløse kuttene (I-IV) domineres av I og III. Kvarterlange I er en mørk vandring med ambient svartmetall og dronestøy, der en konstant underliggende uro skaper truende atmosfære. Brått rives kjellerlemmene opp på vidt gap der bandet får hyle ut i tre minutter, mest som for å innlede til halvtimeslange III. Dette er en kvernende sak som også dyrker elementer som monotoni og repetisjon, men her med tunge riff og kraftig driv, omgitt av mektige, skumle lydeffekter som bygger seg gradvis opp for å smuldres opp i hvit støy med en langsom landing som hale på beistet.

Årabrots kurs er ikke overraskende med tanke på Skagens bakgrunn, ei heller med gitarist Kjetil Nernes og bandets fascinasjon for doom & droner fra Black Boned Angel, Earth, Om, etc. Det hele er skrudd sammen av Billy Anderson.

I Rove EP (Fysisk Format, 2009)
Fremtiden er svart – fremtiden tilhører Årabrot.
Endelig krones Årabrots store år – som har etterlatt oss med en stabel utgivelser – med fabelaktige I Rove. En EP som sentrerer rundt det 20 minutter lange tittelsporet, som de tidligere har fremført til voldsom effekt live. Samarbeidet mellom sludgerock-trioen og støymakker Stian [concept:virus] Skagen har her nådd sitt foreløpige høydepunkt.

”I Rove” blir aldri kjedelig, men er i konstant bevegelse og som visstnok tar for seg ’en Raskolnikov-aktig figur’ i en pesende febervandring gjennom sjelens trange smug til steder hvor kåtskap og galskap brenner gjennom ryggmargen og tar kontroll over lemmene. Årabrot drar oss opp i hypnotisk marsj med tunge, sugende Bleach-era bassriff som etter fire minutter har bygget seg opp med fullhypnotisk effekt. Inn kommer fanden sjøl som lokker med ondskapsfull vrede. Kjetil Nernes har aldri vrengt sjelen sin ut på så effektivt vis tidligere, og det uten knapt å heve stemmen over hvesing. Den dirrende intensiteten, de barberbladhvasse gitarhuggene, den monotone bassgangen, det vanvittige trommekjøret og etter ti minutter et voksende elektronisk mareritt skaper et monster av en autoritær killerlåt som tangerer AmRep-støyrock, noise og svartmetall. Pure fucking armageddon i 20 minutter.

”The Serpent” blir nærmest en trad. partyrocker etter dette, og coveren av The Fangs ”The Money Will Right In” (senere benyttet av blant andre The Monkeywrench og Nirvana) er ren sommerfryd. Men jeg tror vi alle har godt av et par slike utblåsninger etter å ha stukket hodet ned i kjelleren til ”I Rove”, og på de to sporene høres Årabrot bedre enn ut enn noensinne, gnistrende lyd, tight og med fornyet overskudd.

Dette er tre låter som oppsummerer alt som er bra med Årabrot, og som stiller dem i klassen som en av landets aller best band av i dag. Fysisk Format har påspandert lekker innpakning også, i nummerert utgave, så denne er det bare å sikre seg med en. eneste. gang.

Nernes/Skagen: Ad Undas (Fysisk Format, 2009)
Fysisk Fist
Dette er Kjetil Nernes’ store år. I løpet av sommer og høst 2009 har han bidratt til at den norske platejungel har blitt fem plater tettere – i dobbel forstand. Nernes er ikke en musiker som griper til det milde og myke i sin musikk. Med Årabrot fronter han en trio som stadig evner å utvikle seg i nye retninger. Årets The Brother Seed og Absolutnegativism EP vitner om det. Sistnevnte var i samarbeid med Stian Skagen – et samarbeid som har vart i et par og som også har båret rike frukter på livefronten. Det er denne konstellasjonen som her opptrer i duoformat: Nernes med metallisk gitarharving, Skagen med rike og varierte lag av noise gjennom ulike effekter og samples, samt en Korg MS20 som han maltrakterer på fint vis.

Duoens modus operandi velter ikke nytt land. Vi snakker om en relativt godt utforsket del av tung stoner og mørkemannsdoom beslektet til Sunn O))), tidlig Earth og Sleep, men jeg vil i denne sammenheng også trekke frem mer out there artister innen både no wavens kjølige riff (Glenn Branca) og minimalismens repeterende kraft (Tony Conrad) for å lede lytteren inn på det vi her hører. Det er vel akkurat i dette krysningspunktet de to møter hverandre, Nernes med sin punka bakgrunn, Skagen med sin mer kunstneriske historie.

Det går sakte, det er svart som f, det er brutalt og ikke så rent lite mektig. Med fire låter, alle drar seg mot 20 minutter hver, kan det være en kraftanstrengelse å dykke ned i denne soniske malstrøm. Men først der, så er det også lite fristende å kravle tilbake i lyset. På ”Second Delirium” demper de gitarene, og Skagen legger et atmosfærisk lydteppe til Nernes’ tale. Han serverer oss en truende preken á la Current 93, i det som er en slags dødens forgård av en låt og et fortjent ’pusterom’ på denne platen. Kappene puttes igjen på med sistesporet, et ”Synopsis” av hele Ad Undas: Kald og naken gitar møter et knitrende uvær, som sammen oppsøker det mørkeste tungsinn to stykker kan utforske. Det er noe med standhaftigheten hos Nernes/Skagen som er både oppskakende og frastøtende på samme tid.

Ad Undas er et nydelig stykke plate, utgitt som fire siders LP med utbrett. Det er også mulig å strømme platen i sin helhet på hjemmesiden til Fysisk Format, men dette er en plate som egner seg i hjemmet. Bak låste dører.

Intervju: Årabrot: Norsk noiserock reiser seg fra søppelhaugen (Ballade 2006)
Om Proposing A Pact With Jesus, Billy Anderson, DDR – og hjembyen Haugesund:

I Tysland ble de Papegøyebrød (ara, brot), mens i amerikansk presse har bandet blitt omtalt som Arab Rot. Med albumtittelen «Proposing a Pact With Jesus» åpner det seg selvsagt en del nye tolkningsmuligheter. Men navnet er hentet fra en søppelfylling i Haugesund, og det er kanskje et passende valg. Med bakgrunn fra den lille byen på Sør-Vestlandet, skulle man tro at Årabrot ble fulgt med argusøyne av lokale medier. Men det er ikke tilfelle. Tvert i mot, sier Nernes:

– Pressen i Haugesund har lojalt fulgt opp alle lokale band, unntatt oss. Ikke er vi anmeldt i avisene, ikke får vi spilt der, ikke en gang på Safe As Milk-festivalen har vi vært. Jeg aner ikke hvorfor, men slik er det.

– Det ser likevel ut til at Haugesund stadig dyrker frem artister med en viss, skal vi si motkulturell profil. Hva er det egentlig med Haugesund?

Nernes må tenke seg om en stund før han svarer: – Det er noe med å ligge plassert innenfor fjellene og utenfor fjorden, og det er ikke nødvendigvis positivt ment. Husk at Haugesund ligger i pengebeltet, ikke i bibelbeltet. Det er et sted hvor folk bor i store hus og har mye penger mellom hendene, samtidig som det er noe traust og bondsk over byen. Det er et kræsj mellom det å tro at man bor i en storby, og det faktum at man faktisk lever i en liten småby som preger folk som bor der. Men jeg har ikke bodd i Haugesund på nesten 10 år, og har ikke noe spesielt forhold til byen lenger.

Byen har uansett etterlatt sine merker på unge Nernes. Han trekker opp genseren og viser frem et femtitalls sting på den høyre albuen.

– Vi var ute på byen en folketom torsdag i Haugesund, og på vei ut fra et nachspiel sparket jeg borti noen postkasser som lagde litt skrammel. Vi sprang rundt et hjørne, der politiet tilfeldigivs satt og spanet etter noen innbruddstyver. Det hele endte i en jakt som endte med knekt håndledd, knust albue og hjernerystelse for min del, mens kompisen min fikk en en schäfer over seg.

– Politivold?

– Det er punkversjonen, men jeg hadde visst bare falt ned fra et gjerde.

Les hele intervjuet i Ballade

Intervju: Årabrot: Ut av skyggen, opp fra mørket (Ballade, 2007)
Om Rep.Rep., sprengte lunger, turnelivets hverdag og fokusert energi
– Årabrot fokuserer på musikk på en annen måte enn de fleste rockbandene vi kjenner til. Mange er bare posterband som driver med musikk bare for å feste og ha det gøy sammen. Det kan være greit når du er 17-18 år, men det har ikke så mye med ekthet i rocken å gjøre. Litt for mange band her hjemme spiller svinbra, men mangler evnen til å skape noe eget. Det har kanskje med at Norge har så mye penger, slik at alle har supert utstyr og spiller teknisk perfekt – men samtidig mangler de egne tanker. Slike burde heller fått seg jobb som modeller. Vi fokuserer på å lage et ærlig uttrykk, forme et produkt mer som et kunstnerisk prosjekt – selv om det kan høres pretensiøst ut.

– Vi er interessert å utforske en energi, som utdannede musikere aldri hadde fått til, samtidig som vi forsøker å fylle den energien med et intellektuelt innhold, supplerer Evensen.

– Den merkelige miksen i Årabrot skjer et sted mellom store tanker og en fandenivoldsk attityd, legger han til om bandets fremtid.

– Jepp, nå går vi fra garasjerock til… eh, skikkelige saker, lover Kjetil Nernes med et lurt smil.

Les hele intervjuet i Ballade

Alle bandfoto: Tarjei Krogh/presse, livefoto fra Wikimedia Commons
Bjørn Hammershaug
Alle tekstene er skrevet i samtida.

Kronikk: Resirkulert journalistikk

Surmaget kronikk som stod på trykk i Aftenposten 12. januar 2009 under tittelen ‘Resirkulert journalistikk’:

Resirkulert rock
’Er du blant dem som hadde håpet at spennende nykommere og grensesprengende genremiksing skulle prege 2009, må du nok forberede deg på å bli skuffet’, fastslår Aftenposten over tre(!) sider den 30. desember. I kommentaren Resirkulert rock får vi vite at ’plateåret 2009 ikke vil by på nye navn og artister’, men ’preges av gjenforeninger, reutgivelser og veteraner’. Det er liksom ingen grunn til å gå rundt og glede seg.

Masse nytt
At de store plateselskapene ikke er så kvikke til å fange opp nye musikalske trender og nå satser trygt på et mer voksent (les: platekjøpende) publikum, bør vel ikke lenger slå ned som noen stor bombe. Nå er hverken reutgivelser eller veteraner noe negativt i min ordbok, men 2009 vil selvfølgelig også by på ’spennende nykommere og grensesprengende genremiksing’ en masse. Kanskje mer enn noen gang før! Mengden musikk som produseres, har vel aldri vært større, ei heller tilgjengeligheten. Det skaper enda større behov for opplysende, tematiske artikler og kontekstualiserende guider enn tidligere.

De mest lovende
Tenk om Aftenpostens kvalifiserte musikkstab heller hadde slått sine hoder sammen og brukt tre sider på Musikkåret 2009 – dette ser vi frem til: De mest lovende artistene, Norges mest spennende musikkbyer eller nye musikalske strømninger. Kanskje Aftenposten kunne presentert mulige måter å laste ned, samle og lytte til musikk på? Kanskje de til og med kunne benyttet denne gylne anledningen ved inngangen av året til å erklære at de nå frigjør seg fra lanseringsjournalistikkens lenker, som er så styrende for musikkdekningen. Det hadde vært en mer offensiv og etter mitt skjønn nødvendig rolle for å ha relevans for sine musikkinteresserte lesere i 2009.

Utfordringer
Aftenpostens oppslag tjener dermed som en påminnelse om at det ikke bare er den etablerte platebransjen som har utfordringer i tiden fremover. Mens dagspressens musikkjournalister tidligere kunne lene seg trygt på selskapenes fastlagte utgivelsesplaner for å holde leserne orientert fra uke til uke, vil utfordringen fremover være av langt mer oppsøkende og gravende art. Det er ikke lenger en håndfull plateselskaper som styrer det vi skal – eller kan – høre. Om det er positivt eller negativt, er en egen diskusjon. Platevåren trenger slett ikke bli ’preget av veteraner, reutgivelser og gjenforeninger’ – om ikke da Aftenposten selv ønsker å lide samme skjebne som de mener har rammet platebransjen.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i Aftenposten