Vi befinner oss dypt under gatenivå på Oslos østkant. Inne i et industrielt kompleks, bak en anonym ståldør, ned skitne trapper og gjennom mørke korridorer. Her ligger Madrugadas lydstudio og øvingsrom. Jeg møter Sivert Høyem og Frode Jacobsen på hjemmebane, rett før det offisielle slippet av deres femte studioalbum: Helt enkelt titulert Madrugada.

Agnellos metode
Madrugada ble til i samarbeid med John Agnello, som har jobbet med blant andre Mark Lanegan, Patti Smith, Son Volt, Dinosaur Jr – og på Madrugadas to første utgivelser. Han er en meget erfaren studiotekniker som de først kom i kontakt med gjennom Steve Wynn (fra The Dream Syndicate) og som har sitt eget Watermusic studio i Hoboken, et steinkast fra Manhattan.

Agnello fanget mye av Madrugadas uttrykk på deres to første plater; det høyreiste og alvorlige, truende storhet og kraftfull åpenhet. Bandets essens er dypt rotfestet i amerikansk musikktradisjon – fra gammel blues til den alternative rocken på 80- og 90-tallet. De har aldri vært synlig opptatt av modernitet og hipness-faktor, men ved å føye seg inn i en rik tradisjon har de skapt sitt eget uttrykk på pilarene til Cave, Cash, Cohen og Cramps – for å holde oss til bare én bokstav i deres alfabet.

– Grunnen til at vi dro tilbake til Agnello er at det er han som har forstått seg best på oss, tolket oss best kan du si, sier Sivert Høyem.

No fillers
Hva var utgangspunktet deres for å lage denne platen? Hva ønsket dere å ende opp med denne gangen?

– Vi ønsket rett og slett å gjøre noe som var bedre enn alt det tidligere vi har gjort. Det ene blir en reaksjon på det andre, og nå ville vi først og fremst bort fra det polerte uttrykket.

For mens Grit (2002) er en skitten leksjon i ubehøvlet rock’n’roll, er The Deep End (2005) en mer gjennomprodusert og finpusset affære under produksjonsledelsen til George Drakoulias. Platen endte som en hit på listene, men California-oppholdet ble på mange måter også en prøvelse for Madrugada, ikke minst i forhold til Drakoulias’ studiometoder:

– Robert var en veldig spontan gitarist, og når han fikk beskjed om å sette seg ned i studio en hel uke i strekk for å arbeide med detaljer så ble han sittende å klø seg i hodet, humrer Frode Jacobsen, og fortsetter:

– Vi har alltid synes at vi har fått til kulere ting live enn på skive.

De to forteller at de hadde øvd en del i forkant av reisen over, men uten å ha noen klart definert forhåndsplan. ’Vi ønsket å dyppe tåa litt i vannet og se hvor det bar’ som de uttrykker det. Det viste seg å bære ganske så bra, for de kom tilbake til Norge med en så godt som ferdig plate.

Høyem: – Vi ønsket å lage en skive uten ’fillers’, uten overflødige låter. Vi ville spille den inn live denne gangen, men hadde ingen stor intensjon utover det. Man trenger ikke en agenda, og om den er der så trenger den i hvert fall ikke å være uttalt.

Hvordan ser dere nå i etterkant på det ferdige resultatet?

– Det er en floskel, men vi mener dette er den beste platen vi har laget. Den har en mørk, litt ’stygg’ lyd, som vi er glad i, og det er en plate uten noe gimmick – den høres ut som oss. Jeg liker veldig godt det store, mørke rommet, den svære romklangen som også har noe ’dirty’ over seg.

Our time won’t live that long
Madrugada ble i sin helhet skrevet og laget før – men gitt ut etter – et sentralt bandmedlem gikk bort. Robert S. Burås ble som kjent funnet død i sin leilighet 12. juli i 2007. Da var låtene og innspillingene allerede ferdige. Men dødsfallet betyr likevel at utgivelsen og dens innhold, både tekstene og uttrykket, vil bli tillagt en annet mening, leses på en spesiell måte og settes inn i en annen kontekst enn det bandet opprinnelig tilla materialet.

Dette er refleksjoner som både Jacobsen og Høyem naturlig nok er bevisste på.

– Når vi slipper plata er den på en måte ikke vår lengre, og folk får nå tolke den som de vil. Men det blir veldig feil hvis Roberts bortgang skal overskygge musikken. Dette skal ikke være noen sørgemarsj, og det er det siste Robert hadde ønsket selv. For ham betydde musikken alt. Men det er klart, alt har forandret seg. For vår del forsøker vi å konsentrere oss om noe annet enn det tragiske.

I hvor stor grad har bortgangen til Robert Burås preget det ferdige resultatet og måten dere har jobbet frem platen på?

– Robert er ikke her lengre nå, men han er med på alle låtene. Når det gjelder platen har vi jobbet en god del med den i ettertid, mye ble lagt til, men det meste tatt bort igjen. Det er i første rekke Mikael Lindqvists orgel- og pianoarbeid som står igjen fra det vi gjorde i etterkant.

Dere har lagt den tungt symbolladde ”Our Time Won’t Live That Long” til slutt. I ettertid står den som nærmest skremmende profetisk der Robert Burås tar mikrofonen og starter med å synge: ’Don’t know when they put me in the ground…’

Hvorfor valgte dere å plassere denne som avslutning?

– Den låten er et klart og verdig punktum, og egentlig var det ikke noe annet sted å sette denne på platen. Dessuten fikk Robert siste ord, og det ville han likt godt, sier Høyem som forteller at han fremdeles synes det er ubehagelig å høre på denne.

Livet går videre
Hvordan ser dere på framtiden for Madrugada?

– Vi skal i hvert fall ikke utelukke at vi gjør noe mer selv om Robert nå er borte. Det er musikk som er livet vårt, og vi kan ikke bare slutte med det. Det er litt tidlig å si noe konkret om hva som skjer, men livene går videre også for oss som er igjen, det er det viktig å huske på. Vi har lagt ned 12-13 år av livet vårt på Madrugada, og gir oss ikke så lett. Om nødvendig skal vi holde på bare på trass, ler Høyem, som også sier at han heller ikke ser for seg et Madrugada uten Burås.

Det kan være tvetydighet å spore i fremtidsplanene til Høyem/Jacobsen når det gjelder Madrugadas videre skjebne, men ikke nedstemt resignasjon. De har mistet et sentralt medlem i bandet, og enda viktigere, en god og nær venn gjennom hele livet, men sorgen over tapet virker ikke hemmende. Det er som de har vendt blikket fremover igjen, og om ikke utsikten er helt klar så er kursen staket.

– Vi har masse ting liggende overalt, så vi skal i hvert fall begynne å restaurere gamle datamaskiner og samle sammen gammelt låtmateriale, så får vi se hva det blir ut av det, sier Høyem.

Rather travel in a ditch
Robert Burås sa i et intervju tidlig i bandets karriere: ’Vi vil heller være et litt mindre band som kan leve av musikk over lengre tid enn å bli store stjerner’, og siterte Neil Young: ’Rather travel in a ditch’. Hvordan betrakter dere Madrugadas livsløp i dette perspektivet?

– Vi har hatt suksess, og med The Deep End fikk vi også mulighet til å leve av musikken. Vi ble ikke rike, men vi kunne gjøre det vi hadde mest lyst til. Men det har vært en humpete vei, og vi har ikke akkurat gått rett for gullmedaljen. Vi er ekstremt kritiske til oss selv, og har aldri helt forstått artister som tar helt av på gode kritikker og salgstall.

Men er dere fremdeles spent på mottagelsen den nye platen får?

– Jeg er veldig stolt av denne platen, og man blir litt mindre touchy når man er fornøyd med noe, sier Høyem.

– Men ja, jeg er veldig spent. Det blir jo ingen neste sjanse.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 18.01.2008 og gjengitt her med velvillig tillatelse.