Erlend Apneseth Trio: Det andre rommet

erlend-apneseth-trio_det-andre-rommetErlend Apneseth Trio: Det andre rommet
Hubro, 2016

Bildet på omslaget til Det andre rommet er tatt inne fra en tunnel, en ubelyst, trang tunnel der fjellets egne, grove formasjoner utgjør en naturlig hvelving. Utenfor, nede i svingen, står et hvitt bolighus. Jeg vet ikke om vi med denne platen drar ut av tunnelen og inn i lyset, eller om vi er på vei bort fra hverdagens normalitet og inn i det ukjente. Men en reise tas vi med på: Erlend Apneseth Trio inviterer deg til uutforskede steder, lytteren inviteres med til å ta del i musikk som er ute av denne verden.

Erlend Apneseth kommer fra Jølster. Han er utdannet ved Ole Bull Akademiet, der han studerte under Håkon Høgemo. Sin unge alder til tross har han opparbeidet seg en solid status som elitespelemann i A-klassen. I tillegg til Apneseth selv på hardingfele, består denne trioen av Øyvind Hegg-Lunde (Electric Eye, Building Instrument, José González) på slagverk og Stephan Meidell (Cakewalk, Krachmacher) på gitar og knotter. Randall Dunn har stått for miksen i Seattle-studioet sitt, og han har jobbet med artister som Earth, Sunn O))), Akron/Family og Six Organs of Admittance. Det er undergrunnsnavn som nok ikke vekker umiddelbar gjenkjennelse blant norske folkemusikklyttere – men de deler alle noe av den norske trioens eksperimenttrang.

Det andre rommet følger opp Erlend Apneseths prisbelønte og kritikerroste debut Blikkspor fra 2013. Apneseth viser igjen et bemerkelsesverdig vidt spenn i sin tilnærming til musikken, og trioen har i enda sterkere grad funnet et spennende formspråk. Med tradisjonsmusikken som fundament begir de seg inn i et lydmalende landskap hevet over tid, sted og sjangre. Jeg har brukt liknende fraser om mange andre plater for denne spalten tidligere, men få har overbevist i like stor grad.

Erlend Apneseth Trio legger ikke bare en ny dimensjon til folkemusikken. De utvikler sitt eget språk og sin egen tonalitet, oppløser den i et improviserende samspill der fragmenter fra jazz, samtidsmusikk, dronemusikk og post-rock utforskes, plukkes fra hverandre og settes sammen på stadig nye måter. Det andre rommet er ikke noen umiddelbar plate, og den vil nok heller ikke appellere til den som søker et umiddelbart musikalsk kick. Her ligger kunsten like mye mellom linjene, i det uventede og i de små detaljene.

”Trollsuiten” innleder plata med en vemodig melodilinje fra en gjenkjennelig hardingfele, som etter hvert får selskap av dirrende elektroniske overtoner. Slik går teppet opp for en plate der det gjenkjennelige smelter sammen med det abstrakte. På ”Under Isen” avløses hardingfelens jordnære søken av noe langt mer dunkelt og pulserende. Supersilent, David Lynch, Nils Økland, John Cale og ambientmusikken til Aphex Twin er de umiddelbare referansene som dukker opp i mitt hode.

Tittelsporet står som platens høydepunkt, et mektig beist som langsomt reiser seg fra nær sagt intet og vokser umerkelig fra varsom strengplukking til ren støymusikk. Jeg vil også trekke fram ”Magma”, med sin klokkespill-likende rytmikk som kunne tilhørt Tortoise, intense felespill og en majestetisk melodi som lett kan overføres til rockens idiom. Imellom disse enkeltutvalgene eksisterer det et vell av impulser og innfall som til sammen danner et kompromissløst og tiltalende hele.

Inne i plateomslaget gir Erlend Apneseth selv en kort beskrivelse av prosjektet. Han skriver blant annet: ‘One of my greatest sources of inspiration has been exploring my own instrument, finding new sounds, discords, really anything that can evoke a new mood or association.’ Erlend Apneseth og hans trio har funnet et rom som er i konstant bevegelse og utvidelse, og vi som lytter blir selv en del av det. Det andre rommet er en døråpner, og Erlend Apneseth vil være garantert være en sentral kraft i norsk musikk i tiden framover.

En liten gest til plateselskapet Hubro er også på sin plass. I en årrekke har de stått som landets kanskje fremste representant for en åpen holdning til musikk og stilarter, og en like kompromissløs garantist for kvalitet og musikalsk nysgjerrighet. Se etter ugla neste gang du besøker platebutikken eller strømmetjenesten.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 28.4.2016

Bjørn Hammershaug

Reklamer

Valdres, Texas

kristine_valdresdatterAnders Røine med Marit Karlberg, Hans Hulbækmo og Sondre Meisfjord:
Kristine Valdresdatter
(Ta:lik, 2016)

Anders Røine fikk i oppdrag av Jørn Hilme-stemnet 2013 å skrive ny musikk til stumfilmen Kristine Valdresdatter fra 1930. Siden har musikken blitt framført live sammen med filmen flere ganger, og nå er den altså ute i fysisk format. Du kan velge mellom å kun høre musikken eller å oppleve den sammen med filmen på den medfølgende DVD-en.

Kristine Valdresdatter er basert på en historie av H.A. Foss, regissert av Rasmus Breistein og med en ung, fager Aase Bye i hovedrollen – alltid upåklagelig antrukket i festdrakt. Det var kanskje vanlig på bygdene på den tiden? Kristine Valdresdatter ble laget i stumfilmens solnedgang, faktisk som den siste av sitt slag her til lands før lydfilmen tok helt over. Selv om kritikere visstnok var heller lunkne, ble filmen en folkelig blockbuster.

Selve filmen er ikke all verden. Flotte naturbilder fra Valdres og traktene der omkring til tross: Selve historien er i hovedsak et klassisk kjærlighetsdrama av den ulykkelige og uforløste sorten, romslig drapert med tåredryppende skjebner fra første sekund. Den framstår ikke akkurat som noen skjult filmskatt, men vi får et høyst interessant innblikk i tidlig norsk filmkunst, et tidsbilde av datidens kulturlandskap og svunnen bonderomantikk.

Nå har filmen altså fått nytt liv. Anders Røine har fått med seg Marit Karlberg (også hun fra eminente Sudan Dudan), trommeslager Hans Hulbækmo (Broen, Your Headlights Are On, Snøskred, Moskus) og bassist Sondre Meisfjord (Urban Tunélls Klezmerband, Gjermund Larsen Trio, Come Shine). Til sammen er de en særs kapabel og musikalsk frilynt kvartett, som evner å ta musikk ut i uutforskede spor og nye retninger på tvers av sjangere. Det gjør de også på Kristine Valdresdatter.

Musikken er dermed mer eventyrlysten og fantasifull enn selve filmen er. Kvartetten åpner seg i mange retninger, fra groovy ørkenblues og hypnotiske psykedeliske partier (tittelsporet) til norsk-Americana (”Jeg må bare tåle (i Valdres)”, ”Mamma hørte” og den Stein Torleif Bjella-aktige ”Hard vår”), tradisjonelle ballader og bearbeidede folketoner fra Valdres. På enkelte malende instrumentale partier er det ikke helt ulikt Ry Cooder (tenk Paris, Texas) eller filmmusikken Nick Cave og Warren Ellis har laget gjennom årene.

Andre steder er band som Atlanter eller Tinariwen mer passende referanser, eller som de selv hinter om med tittelen på sistesporet ”Ali, Hank og Ivar”: musikk i grenselandet mellom Ali Farka Touré og Hank Williams. Det er kanskje lange avstander mellom Valdres, Virgina og Vest-Afrika, men Anders Røine gjør sannelig sitt beste for å korte dem ned.

De vidstrakte referansene går ikke på bekostning av selve filmprosjektet, snarere tvert om. Slik musikken med filmbildene får et tablå å speile seg i, gis filmen en ny skjønnhet i hendene på disse musikerne. Det er som om lag på lag med støv fra en svunnen tid blåses bort og fortidens glans igjen skinner med ny prakt. Ikke først og fremst ved å tilpasse musikken en forgangen stil, men snarere ved å skape spennende kontraster til innholdet. Innimellom spiller Røine & co. på parti med filmens handling, som i den perfekt timede ”Søt harmoni” eller ved å synge tekster direkte relatert til det vi ser. Men vel så gjerne bryter de med det opplagte og gir både filmen og musikken en ekstra karakter.

Den spenstige og litt uhøytidelige introen angir tonen, og som et av mange vokalbærende spor står det seg godt som egen låt. Som akkompagnement til filmen er det spesielt de mange fine instrumentalpartiene som fungerer aller best. Noen spor er mest som små, billedskapende snutter på rundt minuttet, mens andre låter får lov til å utvikle seg over tid. ”Dramasetra” åpner med et tradisjonelt stev, før det sklir over i et rytmisk suggererende parti – i filmens mest dramatiske action-sekvens, der folkedans blir til folkedance. I den andre enden av skalaen finner vi eksperimentell lydkunst på ”Brennevin og følelser” og ”Knust”. Her får Anders Røine vist fram sin evne til å skape sublime musikalske øyeblikk i helt nedstrippet, meditativt format.

Se gjerne filmen, men gjør det for all del i selskap med denne kvartetten. Sjansene for at du faktisk blir sugd inn i handlingen, og feller en tåre over i løpet av den, er absolutt tilstede. Så tar du med deg musikken videre. Som plateutgivelse står Kristine Valdresdatter seg mer enn godt nok på egen hånd, uavhengig av sjangertilhørighet. Dette er en av de fineste norske platene jeg har hørt i år.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 20.5.2016
Bjørn Hammershaug

Bjørn Sigurd Glorvigen: Dovresange – Folkesangar frå Dovre

dovresangeBjørn Sigurd Glorvigen: Dovresange – Folkesangar frå Dovre
(Etnisk musikklubb, 2015)

”Ofte er det vel slik, at ein ikkje ser det som ligg rett framfor augo sine”, sier Bjørn Sigurd Glorvigen om bakgrunnen for denne plata. Han oppdaget ikke sitt hjemsteds musikalske arv før han flyttet fra Dovre til Oslo, og det var først da han reiste ut at han ble oppmerksom på den kulturskatten som alltid hadde ligget rett foran ham. Resultatet av Glorvigens gjenoppdagelse foreligger her i form av 16 tradisjonsmelodier og folkesanger fra hjembygda, en fin blanding av skillingsviser, salmer og ballader, bånsuller og springleiker.

En sentral person for å i det hele tatt få gjennomført Dovresange, er Tor Wigenstad (1911–2003). Denne Gudbrandsdalens svar på John Lomax samlet inn og sammenfattet Dovremusikken, i en notesamling med nærmere 700 nedtegninger. Det sier seg selv at hans pionerarbeid har vært av uvurderlig betydning, og hans møysommelige virke hviler tungt over hele albumet.

Glorvigen er særs kvalifisert til å sette Dovremusikken på kartet. Han er utdannet folkesanger fra Norges musikkhøgskole, A-klassevokalist på Landskappleiken og med bred erfaring som inkluderer både visejazz (Østenfor Sol) og tidligmusikk/folkemusikk (Tidligfolk) for å nevne noen av hans prosjekter.

Med seg på Dovresange har Glorvigen med seg en dyktig duo i Ådne Svalastog (trøorgel) og Bjørn Kåre Odde (fele), samt litt vokalbistand fra Linn Andrea Fuglseth på et par spor. Gruppa besørger et stilrent og renskårent musikalsk uttrykk, uten unødvendige fiksfakserier som tar fokus vekk fra historiene. For det er Glorvigen og hans høyreiste, klare røst som inntar den mest sentrale posisjonen her, enten helt alene eller varsomt akkompagnert av de to andre.

Det er noe stoisk og rotfast over både melodi og tekster. Gudbrandsdalen har aldri vært mest kjent for de fyrrige sprell, men heller en slags vemodsstemt varme – som Bjørn Sigurd Glorvigen formidler med trygghet og troverdighet. Dette er ikke en plate for de som setter nyskapende eksperimenter og musikalsk spenning foran formidling og dokumentasjon, og stoffet vi serveres er langt fra ekskluderende.

Det er nok en fordel å være i overkant interessert i lokal musikkhistorie generelt eller vokalmusikk spesielt for å få fullt utbytte av Dovresange. Men det er også en plate som er så teknisk vellaget og klar i sitt budskap at den kan nå bredere ut – og kanskje bidra til en revitalisering av folkemusikktradisjonene i distriktet. Selv satte jeg veldig stor pris på den underliggende og stemningsskapende instrumentalmusikken – som jeg mer enn gjerne også skulle hørt mer av i sin helhet. Vi får noen instrumentale smakebiter, i form av i ”Jeg vet en hvile” og ”Springleik etter Pål E. Angård”.

Pluss i boka får også Etnisk musikklubb, som tradisjonen tro har lagt det lille ekstra i utgivelsen: et 30 siders hefte med tekster, bildemateriale og nyttig bakgrunnsinformasjon om både dialektuttrykk og bakgrunnen for sangtekstene.

Dovresange har slik blitt en verdifull dokumentasjon på urmusikken fra dette underkjente området i folkemusikksammenheng, forhåpentlig til glede og nytte for folk langt utenfor området. Det hadde også vært veldig givende å høre opptakene Tor Wigenstad selv foretok på slutten av 1950-tallet, om de fremdeles finnes og ennå ikke er utgitt.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 8.7.2016

Bjørn Hammershaug

Quick, Fast, in a Hurry: 10 klassikere på under halvtimen

descendents_1200

Rekker du aldri å fordype deg i det gedigne 50-skivers store bokssettet du bestilte for et par år siden eller grave deg ned i uendelige lag av komplisert musikk som krever timer og timer med intens lytting. Er du fanget i tidsklemma og finner aldri nok tid til å høre ferdig den plata du kjøpte for en stund tilbake. Her er løsningen, dette er 10 klassiske album på under halvtimen, plater du kan fortære i løpet av et par stopp med bussen eller mens du venter på at potetene skal koke.

dwarves_bloodThe Dwarves
Blood, Guts & Pussy

(Sub Pop, 1990)
Tid: 13:11
En kontroversiell og moderne punk-klassiker. The Dwarves var (og er) notorisk kjent for sine superkorte og intense konserter, og de benyttet heller ikke albumformatet til unødvendige dikkedarer. Blood, Guts & Pussy er spekket med infantil humor, søplete punk og et knippe supercatchy låter som rett og slett brenner seg raskt inn i hjernebarken – og blir der. Bandet ble naturlig nok skyteskiver fra mange hold for kombinasjonen av cover og tittel, og det var nok akkurat det de ønsket å oppnå. Få også med deg senere praktverk som The Dwarves Are Young And Good Looking og den mer selvkritiske (?) The Dwarves Must Die. Men hør denne først.

minutemen_punchlineMinutemen
Minutemen
The Punch Line

(SST, 1981)
Tid: 15:00
18 låter som klokker inn på kvarteret, det sier seg selv av Minutemens første ’langspiller’ ikke preges av dødtid. The Punch Line er ikke deres beste utgivelse, men det er retningsgivende for en karriere som – i likhet med albumet – skulle bli både kort og innflytelsesrik. Minutemen hadde en naturlig tilhørighet i vestkystens hardcore-scene, men uttrykte seg ganske så annerledes enn sin samtidige med rastløse, komplekse låter der funk, jazz og post-punk fant sammen på finurlig vis. Det skulle de rendyrke på sine påfølgende album, men de fortjener også å høres i sin jomfruelige utgave.

descendents_miloDescendents
Descendents
Milo Goes To College

(SST, 1982)
Tid: 22:32
Descendents er ren moro, og et band det bare er plent umulig å mislike. Nesevis poppunk møter Nerdenes Hevn, solfylte melodier møter tenåringsangst, pubertal humor møter poengtert satire. Descendents var begunstiget med like deler hjerte og hjerne, og debutalbumet deres står igjen som selve essensen av California-punk fra tidlig 80-tall. De var unge og umodne, men slik er det nå en gang med de unge og umodne. Få i hvert fall med deg høydepunktet “Suburban Homes” med frasen ’I want to be stereotyped/I want to be classified!’ Oppfølgeren heter I Don’t Wanna Grow Up, og var nesten like bra.

raga_maskinerRaga Rockers
Raga Rockers
Maskiner i Nirvana

(Intence, 1985)
Tid: 24:03
Var Raga Rockers noensinne bedre enn dette? På sitt forrykende andrealbum kombineres kontant øs-pøs rock med skimrende post-punk, 80-talls nevroser, urban angst og fremmedgjøring går som en rød tråd gjennom skiva. Fra de tidløse riffene på det innledende tittelsporet til den dvelende avslutningen med “Søvnløse Netter”. Bandet skulle få sitt virkelige gjennombrudd noen få år senere, men et stykke vintage Raga er selvsagt aldri å forakte.

serge_gainsbourg_histoireSerge Gainsbourg
Histoire De Melody Nelson

(Mercury, 1971)
Tid: 27:53
Et konseptalbum på under halvtimen? Joda, det er mulig. Serge Gainsbourgs sensuelle tilnærminger sentrert rundt en Lolita-figur kan i beste fall virke noe betenkelig – men hans musikalske forlystelser er aldri av tvilsom karakter. Melody Nelson er for øvrig spilt av Jane Birkin, hans daværende store kjærlighet. Det høres. Historie De Melody Nelson har hatt stor påvirkning opp gjennom årenes løp, Beck, De La Soul og Portishead – for å nevne noen, og er et udiskutabelt mesterstykke som Paste Magazine oppsummerer ganske godt som ’morally reprehensible, musically enthralling’.

 

nick_drake_pinkNick Drake
Pink Moon

(Island, 1972)
Tid: 28:01
Nick Drakes siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si. Da Pink Moon så dagens lys hadde Nick Drake allerede vendt tilbake til skumringen. Hans tredje album er strippet for alt annet enn en brennende sjel som gir en dirrende nerve knapt overgått verken før eller senere. Dette ble Nick Drakes musikalske testamente, og i likhet med hans to foregående album, milepæler innen britisk folkrock – ja, innen musikk generelt, som er umulige å passere uforandret forbi. Som du ikke kan passere forbi.

byrds_notoriousThe Byrds
The Notorious Byrd Brothers

(Columbia, 1968)
Tid: 28:28
De kunne kunsten å komprimere et album på 1960-tallet. The Byrds var blant disse bandene som knapt ga ut et album på over halvtimen, som alle virker lengre på grunn av sin musikalske rikdom og tidløse kompleksitet. Deres femte album ble innspilt på randen av intern kollaps og sammenbrudd, og det er kanskje derfor den har en spesiell ånd over seg. Og låta ”Goin’ Back” som jo er noe av det flotteste noensinne festet til tape.

 

slayer_reignSlayer
Reign In Blood

(American, 1986)
Tid: 28:56
Oh lord, hvilke ord er mektige nok for å beskrive dette albumet. Reign In Blood er selvsagt et nøkkelalbum for Slayer, en merkestein innen thrash metal, innen metal generelt vil jeg mene, og særdeles viktig for utviklingen av speed metal og også dødsmetall. Det er Slayers tredje langspiller, det første styrt av produsent Rick Rubin, og ble i sin tid omtalt som det hardeste album verden noensinne hadde hørt. Det er det kanskje ikke lengre, men blant de aller tøffeste? Utvilsomt.

 

simon_garfunkel_parsleySimon & Garfunkel
Parsley, Sage, Rosemary and Thyme

(Columbia, 1966)
Tid: 29:14
Det diametrale motstykket til Slayer – på alle måter. Bortsett fra at dette også er et klassisk album. New York-duoens tredje album er fritt for skarpe kanter og dissonans. Innledet av perfekte ”Scarborough Fair” som en myk pute du skal hvile deg på og bare la de perfekte vokalharmoniene hypnotisere deg til grønne blomsterenger og pastorale åkre. Føl deg groovy på 59th Street og la nostalgiens tårer svulme til ”Homeward Bound”, dette er Simon & Garfunkels første virkelig gjennomførte albumperle.

 

ramonesRamones
Ramones
(Sire, 1976)
Tid: 29:21
1-2-3-4, gabba gabba hey!! En av tidenes absolutte debutalbum. Ramones er en slik skive som ikke bare definerer et band, men også en tidsepoke, en æra. Og det er en slik skive som det egentlig bare er mulig å kopiere, men aldri overgå. Bare for å si det opplagte helt kort: Musikkhistorien ville sett ganske annerledes ut, hadde det ikke vært for disse limsniffende slabbedaskene fra Queens. Og den ville vært akk så mye kjedeligere.

 

Først publisert på magazine.wimp.no 27. mars, 2014

Bjørn Hammershaug

The Waiting is the Hardest Part

linda_perhacs

Enkelte artister gir ut nye plater som fra et samlebånd, andre klokker inn med faste intervalle; ett nytt album hvert år. Men noen har det ikke så travelt, av mange årsaker: Trøbbel internt i gruppa, personlige problemer, livets uransakelige veier. Afghan Whigs kom nylig med Do to the Beast, som er deres første på 16 år. Etter 10 år sammen igjen er Pixies også endelig tilbake med Indy Cindy, deres første på 23 år. Velkjente treiginger inkluderer selvsagt My Bloody Valentine som drøyde 22 år med sin oppfølger, mens mange telte ned (dog, med synkende entusiasme) sammen med Guns N’ Roses. De måtte ’bare’ ha 15 år for å fullføre sitt Chinese Democracy.

Men 15 år er småtterier i dette selskapet. Vi har funnet fram til noen artister som ikke har skjemt oss bort med hyppige plateutgivelser de siste tiårene – men som alle leverte hederlig når de først vendte tilbake.

 

linda_perhacs_parallelogramsLinda Perhacslinda_perhacs_soul
Parallelograms (1970)

The Soul Of All Natural Things (2014)

Ventetid: 44 år

Linda Perhacs kom svevende inn med blomstrende hippie-idyll på slutten av 60-tallet, og ga ut ett album som gikk under radaren for de aller fleste: Parallelograms var et nydelig stykke singer/songwriter-kunst et sted mellom Joan Baez og Joni Mitchell. Så forlot hun hele musikk-bransjen og ble tannpleier i Beverly Hills. Blant pasientene: Kjendiser som Cary Grant, Paul Newman og Henry Fonda. Selv levde hun et stille liv, men Perhacs ble gjenoppdaget av nyfolkere som Devendra Banhart og Joanna Newsom tidlig på 2000-tallet, som dyrket hennes album som en hellig avgud. Sammen med artister som Nite Jewel og Julia Holter har Linda Perhacs fulgt opp debuten- med samme friske pust av evig kjærlighet, indre fred og endeløs sommer. Old school new age, dental style.

bill_fay_timeBill Faybill_fay_life
Time Of The Last Persecution (1971)

Life Is People (2012)

Ventetid: 41 år

Britiske Bill Fay ga ut to klassiske singer/songwriter-plater i 1970 og 1971, musikalsk beslektet til tidlig Bowie, Nick Drake og John Lennon. Han ble et kultfenomen, ofte trukket fram av artister som Jim O’Rourke, David Tibet (Current 93) og ikke minst Wilco som har bidratt til å løfte ham fram i lyset igjen. Fay har brukt store deler av livet sitt til å skrive og spille inn ny musikk, men ikke fått samlet det til en ordentlig utgivelse før Life Is People – 41 år siden forrige gang. Som gledelig nok var en mer enn verdig oppfølger. Et ettertenksomt, reflekterende og inderlig vakkert album.

vashti_lookafteringvashti_diamond_dayVashti Bunyan
Just Another Diamond Day (1970)

Lookaftering (2005)

Ventetid: 35 år

På slutten av 60-tallet satte Vashti Bunyan ut på veien med hest og kjerre (og kjæresten) for å finne sitt paradis, Donovans hippie-samfunn ute på Isle Of Skye. Etter et par års loffing gjennom Storbritannia kom de endelig fram – og fant ut at de andre for lengst hadde gitt opp hippiedrømmen og dratt sin kos. Vel tilbake i London lagde Bunyan den utrolige folkplaten Just Another Diamond Day basert på reisen og sine opplevelser, fikk sønnen Leif og vendte tilbake til Irland for å vie seg til familielivet. Først i 1997 googlet (eller alta vistaet, kanskje) hun seg selv og fant ut hun faktisk var husket. Mer enn det, Bunyan ble trukket fram som en skjult skatt av både publikum og flust av andre artister, debutskiva gikk for ville priser på eBay. I 2005 returnerte Vashti Bunyan som plateartist med Lookaftering, like vakker og vever som forgjengeren 35 år tidligere. Som om tiden hadde stått stille der på veien mot det tapte paradis.

simon_finn_passSimon Finnsimon_finn_magic
Pass The Distance (1970)

Magic Moments (2005)

Ventetid: 35 år

Pass The Distance er en av disse mange glemte perlene fra det magiske plateåret 1970. Simon Finn kom til London fra Canada, og busket rundt på pubene med sine folklåter i noen år, før han fikk laget sitt hypnotisk vakre debutalbum. Det fikk hvile i fred i mange herrens år, inntil David Tibet fra Current 93 ristet liv i det igjen. Simon Finn hadde for lengst flyttet tilbake til hjemlandet, der han drev som karatelærer og med organisk landbruk, men ble lokket inn i musikken igjen av nevnte Tibet. Etter 35 år skapte han endelig nye Magic Moments, selv om noe av magien nok hadde blitt borte i årenes løp.

iggy_rawThe Stoogesstooges_weirdness
Raw Power (1973)

The Weirdness (2007)

Ventetid: 34 år

Ikke helt rettferdig denne, siden spesielt Iggy Pop har vært svært så aktiv i tiden i mellom. Likevel, The Weirdness var det første albumet til The Stooges siden proto-punk klassikeren Raw Power i 1973. Bakgrunnen lå tilbake i 2002 da Asheton-brødrene turnerte med J. Mascis, og dro noen gamle Stooges-låter til stort hell og til stor interesse. Året etter stod de samlet på scenen igjen (på Coachella), med Mike Watt fra Minutemen som erstatter for avdøde Dave Alexander. Etter noen år med livespilling, dro de til Steve Albinis studio i Chicago og spilte inn The Weirdness. Ikke så weird, og heller ikke så rå ble den, er det vel lov å si.

ed_askew_askEd Askewed_askew_eyes
Ask The Unicorn (1968)

Little Eyes  (2002)

Ventetid: 34 år

Ed Ask-who? Ed Askew er enda en av disse psych-folkartistene som forsvant inn i obskuritetens tåke i en tåkefull tidsperiode. Little Eyes ble spilt inn rett i etterkant av debuten, men ble liggende bortgjemt i over 30 år inntil det ble gjenoppdaget og utgitt. I mellomtiden etablerte Askew seg som maler og poet. Superfan Sharon van Etten, gitarist Marc Ribot og andre har vært med å underbygge en musikalsk karriere som har endelig har blomstret ut i livets høst. 71 år gammel satte Ed Askew ut på sine første USA-turne med sin nye plate For The World (2013) i reisetaska.

ben_watt_marineBen WattBEN WATT hendra space 2
North Marine Drive (1983)

Hendra (2014)

Ventetid: 31 år

Watt er mest kjent som den ene halvparten av duoen Everything But The Girl, men han debuterte som soloartist allerede i 1983 med North Marine Drive, et fint album med melankolske låter i folk/jazz-landskapet. I 2014 fulgte han opp med aldeles nydelige Hendra, laget i samarbeid med blant andre David Gilmour (Pink Floyd) og Bernard Butler (Suede). Watt har nok laget mye fint i Everything But The Girl, men det er noe eget med hans soloalbum – selv om de ikke kommer så ofte.

magazine_magicMagazinemagazine_thyself
Magic, Murder And The Weather (1981)

No Thyself (2011)

Ventetid: 30 år

Howard Devoto forlot punkpionerene Buzzcocks i 1977 til fordel for Magazine. I grenselandet mellom punkens rasende energi og mer kunstskolebasert intelligens ble Magazine et foregangsband innen britisk post-punk og new wave. I løpet av noen korte år harvet de ut et knippe klassiske album med Real Life (1978) og The Correct Use Of Soap (1980) som stående påler. Etter 30 år var restene av bandet tilbake igjen – og tidens tann hadde faktisk behandlet Magazine godt. BBC oppsummerte: ’The surprise excellence of the songs and the music makes this the long-overdue fourth great Magazine album’.

eagles_longrunEagleseagles_eden
The Long Run (1979)

Long Road Out Of Eden (2007)

Ventetid: 28 år

I følge Don Henley ville Eagles komme sammen igjen ’when hell freezes over’. Det var i 1980, og 14 år senere skjedde faktisk mirakelet. Da kom i hvert fall livealbumet med samme navn, som innledet den lange veien mot et nytt album fra countrypop-gigantene. Etter seks år lang og utmattende produksjonsperiode var de endelig klare med noe nytt også fra studio. Høvelig titulerte Long Road Out Of Eden så dagens lys i 2007.

big_star_thirdBig Starbig_star_space
Third/Sister Lovers (1978)

In Space (2005)

Ventetid: 27 år.

Egentlig bør vi plusse på noen år her. Big Stars tredje album Third/Sister Lovers ble nemlig ferdigstilt allerede i 1974, men først utgitt fire år senere. For øvrig et av tidenes aller beste album. Originalmedlem Chris Bell døde kort tid etter dette, og sørstatsbandets andre frontfigur Alex Chilton fortsatte sin egen solokarriere. Det ble fornyet interesse rundt Big Star da band som REM og The Posies til stadig navnga dem som viktige innflytelseskilder. En reunion var uunngåelig, og Chilton og Jody Stephens tok med seg et par blad Posies og fikk den suksessen de alltid hadde fortjent. In Space kom i 2005.

cars_doorThe Carscars_move
Door To Door (1987)

Move Like This (2011)

Ventetid: 24 år

’I’m saying never and you can count on that.’ Det uttalte Ric Ocasek en gang om mulighetene for at The Cars noensinne skulle finne sammen igjen. Men det gjorde de altså, etter nærmere et kvart århundre. Move Like This fikk dessuten hederlig omtale av stort sett samlet kritikerkorps, og The Cars fortsatte vel egentlig å kjøre videre på den veien de alltid hadde befunnet seg. Eller som Rolling Stone så pent sa det: ’This is the sound of a band picking up a conversation in midsentence.’

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 25. april, 2014.

Bjørn Hammershaug

Fra Engelsk til Norsk: Tidenes 25 Beste Coverlåter

wenche_myhre_1200

Vi i den norske WiMP-redaksjonen har satt oss som mål å kåre tidenes beste coverlåter oversatt fra engelsk til norsk. Vi slapp selvsagt løs et monster som vanskelig lot seg stogge, men satte en øvre grense ved 25 låter. Vi begrenset utvalget til maks to låter pr. norske artist, og satte ellers ikke så mange andre premisser enn at vi både liker originalen og den norske versjonen, og at både oversetter og fortolker har truffet godt med tekst og musikk. Og at låten måtte være tilgjengelig i WiMP.

Det dukket opp et par interessante aspekter underveis i denne kåringen. Vi støtte på en utfordring i valget av Folque og deres ”Skjøne jomfru”, som flere steder listes som en tolkning av Fairport Conventions ”Matty Groves”. Men som så ofte i folkemusikken er røttene lengre og dypere, og Fairport-lenken viste seg å være en myte. Morten Bing fra Folque satte det hele på plass for oss og oppklarte misforståelsen: – Bassfiguren i Folques innspilling av “Skjøn Jomfru” er stjælt fra “A Sailor’s Life” på Fairports Unhalfbricking-album – ikke “Matty Groves”. Folques kilde til “Skjøn Jomfru” er å finne i Bygdebok for Tresfjord utgitt i 1959, ti år før Fairport Convention spilte inn ”Matty Groves”, forklarer Bing. Da håper vi at dette er oppklart en gang for alle, og etter litt om og men har vi bestemt oss for å la låten ligge inne på lista.

Et typisk trekk er frekvensen av coverlåter på 1960- og 70-tallet kontra i dag, og ikke minst den korte tiden fra originallåtens premiere til det forelå en norsk coverlåt klar for det hjemlige markedet. Willy Martinsen i TONO forklarer:

– Det var jo en annen kultur den gangen. Og det var på Midem i Cannes det skjedde. Bransjefestivalen er jo i dag bare en skygge av fordums storhet, men på 60- og 70-tallet dro det musikkforlags- og plateselskapsfolk dit fra hele verden for å kjøpte kataloger av engelske hits for å oversette til sitt nasjonale språk. Jeg er blitt fortalt at norske bransjefolk nærmest kjøpte rettigheter over disk, og kom hjem med kofferten full av låter. Så var det bare å få skrevet noe på norsk så kjapt som mulig, finne riktig artist, gå i studio og så sende det ut i butikkene og radiostasjonene Og folk elsket det. Nordmenn var jo ikke så stødige i engelsk den gangen, og melodiene var jo … hits. En vinnerformel, sier Martinsen. Han mener at noe lignende ikke ville fungert i dagens marked:

– Jeg tror folk er mer opptatte av at artister skal ha integritet og originalitet. At sangen skal føles mer ”sann”. Så jeg tror det viktigste grunnen til at vi opplever mindre av dette i dag er at markedet er borte. De fleste hit-låtskrivere vil jo være mer enn fornøyd om låtene deres brukes og oversettes – og genererer inntekter.

Vi lurte også litt på hvordan det foregikk i dag i forhold til å innhente tillatelse fra opphavseier, og snakket litt med artisten Tom Roger Aadland. For noen få år siden utga han et album med Dylan-tekster på norsk, Blod på spora, som er representert på vår liste:

– For meg var det mest nervepirrande ikkje sjølve gjendiktinga, som gjekk ganske greitt, men det å gå og vente på å få tillating til å gje ut Blod på spora. Eg fekk god hjelp av Sony sin representant i Stockholm til å presentere prosjektet, og då han sendte inn førespurnaden, fekk me faktisk grønt lys frå hovudkontoret i New York same dag. Sony ville ha ord for ord-omsetjingar tilbake til engelsk av dei norske gjendiktingane, og det var jo litt spesielt, sidan ei slik omsetjing som regel ser litt underleg ut. Men det gjekk jo bra, sier Aadland.

– Fleire har spurt meg om eg trur Dylan har høyrt Blod på spora, men det tvilar eg vel på. Men det er jo lov å drøyme, legger han til med et smil.

Nettopp Bob Dylan er en sentral låtskriver i vår liste med de 25 utkårede, der vi håper du finner både noen gamle favoritter – og kanskje noen nye. Og med det åpner vi teppet for Tidenes 25 Beste Norske Coverlåter:

25: Hei Kjære Dragspelar: Oddvar Torsheim
En sann original møter en sann original. Eller to utbrente gammel kråker treffes, for å bruke Torsheims egne ord. Kunstneren og musikeren gjør sin uforglemmelige og helt egen versjon av Dylans ”Mr. Tambourine Man”, hentet fra Tur-Retur Blues (1999).

24: Farvel Kan Sies På Mange Måter: Wenche Myhre
Skrevet av Paul Simon og å finne på hans Still Crazy After All These Years i 1975. Året etter var den å finne på Wenche Myhres Wenche og gjort i samarbeid med Jan Eggum. Fantastisk låt så klart, og litt av en versjon. Vi kan ikke la være med synge til ”Er du deg selv, Kjell” og ”Bær ikke nag, Dag”. Ubetalelig.

SØteliv23: Du Vet Du Juger: Finn Kalvik
Finn Kalvik gjør Fleetwood Mac? Hans tolkning av Lindsey Buckinghams ”Go Your Own Way” ble utgitt på Det søte liv (1984) og er en litt utypisk Kalvik-låt, med umiskjennelig 80-tallsklang og et sugende driv.

22: Fylt Av Min Kjærlighet: Anne Grete Preus
Bob Dylan går igjen med flere låter på vår liste. ”Make You Feel My Love” er å finne på hans Time Out Of Mind (1997). Anne Grete Preus gjorde denne tolkningen til albumet Nesten Alene i 2009. Enkelt, ærbødig og vakkert gjort, og oversatt med en kunstners skarpe blikk: ”Når regnet blåser i fjeset ditt/Og all verden fersker ditt mareritt/Kunne jeg holdt deg til du var blitt/Fylt av min kjærlighet…”

21: Ivar Medås Øyne: Prima Vera
Denne er å finne på humortrioens album Den 5te (1981), og heter egentlig ”Bette Davis’ Eyes”. Låta er skrevet av Jackie DeShannon, men mest kjent med Kim Carnes i 1981. Samme år dukket det opp en amerikansk parodi titulert ”Marty Feldman’s Eyes”, og det er vel via denne lenken at Prima Vera endte opp med Ivar Medaas. Hovedpersonen selv synes ikke det var noe spesielt gøy å bli parodiert og ble tildelt økonomisk erstatning etter en rettsak. Prima Vera hadde for øvrig feilstavet navnet hans på originalutgivelsen. Men låta er bra den, og backes solid av Lava.

20: Skjøn Jomfru: Folque
Egentlig en gammel folkesang, og ”Matty Groves” finnes i utallige versjoner. Joan Baez, John jacob Niles, Martin Carthy og Doc Watson er bare noen av artistene som har tolket denne. Versjonen til Folque fra 1974 ligger opp til det britiske folkrockbandet Fairport Convention, som spilte den inn på sitt suksessalbum Liege & Lief i 1969.

Tilleggsnote: I etterkant av denne kåringen har vi hatt kontakt med medlemmene i Folque, som har oppklart en seiglivet myte. “Skjøn Jomfru” er ikke en cover av Fairport Convention. Morten Bing fra Folque sier: – Dette er en spøk fra Øyvind Rausets (medlem i Folque, red.anm) side. Det de to låtene har felles er toneart og takt. Melodiene er faktisk ganske forskjellige hvis man studerer dem nærmere. Bassfiguren i Folques innspilling av “Skjøn Jomfru” er stjælt fra “Sailor’s Life” på Fairports Unhalfbricking-album. (Altså ikke “Matty Groves”). Folques kilde til “Skjøn Jomfru” er Bygdebok for Tresfjord utg. i 1959. Ti år før Fairport Convention spilte inn Matty Groves!
Vi lar likevel denne stå på lista, ikke bare som en drivende god coverlåt, men også for å belyse at coverlåter innen tradisjonsmusikken og coverlåter i populærmusikken ikke er helt det samme.

19: Fru Johnsen: Inger Lise Rypdal
”Harper Valley PTA” ble en gedigen hit for Jeannie C. Riley, skrevet av geniale Tom T. Hall og utgitt i 1968. Det gikk ikke mange månedene før vi fikk den på norsk, med tekst av Terje Mosnes og framført av Inger Lise Andersen (senere Rypdal) sammen med Terje Fjærns Orkester. Dette ble hennes store gjennombrudd som artist.

18: Vikla Inn I Blått: Tom Roger Aadland
I 2009 utga Tom Roger Aadland et helt album med Dylan-tekster. Blod på spora er en nynorsk versjon av hele albumet Blood on the Tracks (1975). En klassiker som krever sin penn, og den besitter Aadland. Her er hans utgave av ”Tangled Up In Blue”.

17: Damer I Regn: Jan Erik Vold & Kåre Virud
Mer Dylan: Jan Erik Vold og Kåre Virud har gjort mye fint sammen. Boken Damer i regn ble utgitt i 1977, med 70 av Bob Dylans sanger gjendiktet av Jan Erik Vold – et mestermøte mellom to poeter. Legg til Kåre Virud og Telemark Blueslag, så har vi en vinnerkombinasjon. Stein. Regn består av 14 låter hentet fra nevnte bok, utgitt i 1981 med Harald Are Lund i produsentstolen. Vi landet på tittelsporet med det fengende refrenget ”Hele folket må bli schteine…”

16: Landet Imot Nord: Odd Nordstoga & Ingebjørg Bratland
”Across The Borderline” har en like lang og omskiftelig historie som grenseområdene den beskriver. Den er skrevet av låtskrivergigantene Ry Cooder, John Hiatt og Jim Dickinson, som en remake av låta til Freddy Fender (fra filmen The Border med Jack Nicholson) og mest kjent fra albumet av samme navn med Willie Nelson (1993). Det må et par norske storheter til for å bære denne på norsk, og det klarer Odd & Ingebjørg på mesterlig vis. ”Landet Imot Nord” ble gitt av duoen til Flyktninghjelpen i 2013.

sunde_fnatt15: Hei, Der og Stikkelsbær: Øystein Sunde
Utgitt på 1001 Fnatt i 1970, fire år etter at den ble udødeliggjort av The Beatles på Revolver. Ingen andre enn Sunde kan vel helt naturlig oversette ”Everywhere” med ”Stikkelsesbær”, på det som er blant hans mest innyndende øyeblikk. Dette er en vakker og sommerlig kjærlighetsvise.

14: Hei Gamle Valdresfjell: Vazelina Bilopphøggers
”City Of New Orleans” skrevet av Steve Goodman og gjort virkelig kjent med Arlo Guthrie i 1972 beskriver en togreise fra Chicago til New Orleans. Vazelina Bilopphøggers tok den på kornet med sin versjon i 1987, der ferden går fra Oslo S til Vang i ”Vællers”, befolket av hælvfulle menn fra Kapp og med Einafjorden som bakteppe er dette en av deres aller flotteste låter.

13: Guttær: Henning Kvitnes
Dette er en cover av Steve Earles ”Pilgrim” fra hans album The Mountain (1999), gjendiktet av ‘vår egen’ Steve Earle. Henning Kvitnes fikk stor suksess med låta som han egentlig skrev som bursdagsgave til kompisen Levi Henriksen. Er å finne på Ut av veggen fra 2006.

12: Ta Det Rolig: Ottar Big Hand Johansen
”Take It Easy” er skrevet av Jackson Browne og Glenn Frey i 1972, mest kjent i versjonen til Eagles, men også utgitt med Browne året etter. Den norske utgaven er gjendiktet av Arve Sigvaldsen, og var å finne på Ottar Big Hands album Hverdagshelter fra 1978 og inneholder klassiske linjer som ”Come on baby, ikke vær smålig” og ”Skal jeg rømme mens jeg kan, eller ta det som en mann…”.

11: På Verdens Tak: Kirsti Sparboe
”Top Of The World” var en hit med The Carpenters fra 1973, gjendiktet av Arne Riis og utgitt samme år med Kirsti Sparboe og Benny Borg. En av verdens vakreste låter bærer bud om ‘evig solskinn og strålende smil’, der de myke stemmene til Kirsti og Benny står perfekt til hverandre.

ole_ivars10: Regnets Rytme: Ole Ivars
En av de lengstlevende, hardest arbeidende og mest populære og folkekjære band her til lands. Hamar-bandet Ole Ivars ble dannet allerede i 1964, og fikk sitt gjennombrudd med nettopp ”Regnets rytme” i 1968, skrevet av Lasse Hovd. Den norske versjonen er en ganske bokstavtro utgave av umåtelig populære ”Rhythm Of The Rain” av The Cascades (1962), men gjenskaper fremdeles bilder av en akk så fjern fortid: Knitrende singleplater, peau-de-peche, Teddysigaretter, k-o-r-r-e-k-t diksjon og dydig teenage-dans på ungdomsklubben der de sorgtunge rytmer innhylles i et skjær av uskyldig nostalgi.

9: En Tur Rundt I Byen: Finn Kalvik
”En tur rundt i byen” åpner Finn Kalviks debutalbum Tusenfryd og grå hverdag fra 1971. Slik introduserte han seg for oss, og slik skulle han skape seg et navn som av våre fremste visesangere. Kalvik har gjort en rekke fine sanger – både andres og sine egne – men hans versjon av Ralph McTells ”Streets Of London” fra 1969 er særlig flott. McTell berettet om de hjemløse og glemte i storbyen, et tema som Kalvik elegant overførte til hjemlige forhold. Han taler krigsseilernes sak, på det som må ha vært et tidlig tidspunkt, mens ”desembervinden nynner trist mens dagslyset forsvinner”. Klassisk Kalvik, klassisk materiale. Kuriøst nok fikk Ralph McTell en hit med denne tre år etter Kalviks versjon, da den ble utgitt som single i England først i 1974.

8: Si Hva Du Tenker Min Kjære: Inger Lise Rypdal
”Where Do You Go To (My Lovely)?” var en av 60-tallets aller flotteste og mest populære svisker, skrevet og framført av Peter Sarstedt i 1969. Historien omhandler en ung kvinne (Marie-Claire) og hennes befatning med jetset-miljøet i datidens Paris – komplett i fransk chanson-stil. Teksten er som en utgave av Se & Hør med navnedropping av kjendiser og fokus på dandy livsstil. Bare noen måneder senere forelå den norske versjonen, ført i pennen av Terje Mosnes og sunget av Inger Lise Andersen (Rypdal). I tråd med originalen navngis ekte kjendiser og steder – Rolling Stones og Marlene Dietrich er byttet ut med Per Øyvind Heradstveit og Arne Hestnes, referanser til Biafra og han som bor i åsen med ‘villa til en million’ (en million, dere!) og blå telefon skaper naturlig nok en viss tidstypisk distanse som det er vanskelig å relatere seg helhjertet til i dag. Men sangen er fremdeles like smektende og Inger Lise lyser som en stjerne ved mikrofonen, og oppløser det mest av kitchy elementer.

7: Feil Side Ta Mjøsa: Vazelina Bilopphøggers
Andre låt fra Vazelina på denne lista, og den vi plasserer høyest. Aldri har vel Viggo Sandvik vært mer inn til beinet enn når han synger ‘Jeg sitt her med klumpen i hæsjen, je har kjint’n der før…’ om han som sitter sønderknust og forlatt på feil side ta Mjøsa. Dette er en historie like tidløs Mjøsblues som Alf Prøysen, like bygdedyster realisme som Stein Torleif Bjella. Originalen er forfattet av Tom Rush og utgitt i 1970, denne versjonen ble utgitt på Musikk tel arbe i 1986.

6: Liten Og Grønn: Øystein Sunde
Den andre låten vi har plukket fra det rike repertoaret til Øystein Sunde er ”Liten og grønn” hentet fra Barkebille Boogie, 1981. Og dermed er det også den andre norske versjonen av ”City Of New Orleans” på denne lista – som tidligere nevnt er skrevet av Steve Goodman og gjort kjent med Arlo Guthrie i 1972. Den opprinnelige togreisen fra Chicago til New Orleans blir i Sundes penn en ”Twin Otter på vei fra Mo i Rana” som blant annet frakter en ‘livredd visesanger på turné’.

kleveland_natta5: Midt På Natta: Åse Kleveland
Hele Norges Åse hadde sin største kommersielle suksess som artist med visegruppa Ballade! (med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen) – blant annet kjent for sine Beatles-tolkninger ”Hei Knut” og ”Du kan godt få sitte inntil meg Leif”. Men et par år før dette, i 1976, kom Kleveland med soloalbumet Midt på natta med en rekke fine og mer samtidige tolkninger. Tittelsporet er hennes versjon av JJ Cale og tilbakelente ”After Midnight”. Cale skrev låta midt på 60-tallet, som ble en stor hit for Eric Clapton i 1970. Ingen kunne vel håndtere to av rockens mest elegante herrer som landets kanskje mest elegante Dame (med stor D).

4: Togsang: Moddi
Vashti Bunyan ble oppdaget i ung alder og tatt under vingene til Rolling Stones’ manager Andrew Loog Oldham. I 1965 serverte han henne Jagger/Richards-skrevne ”Some Things Just Stick In Your Mind” som førstesingle og håpet å skape en popstjerne. Låten floppet og Vashti forlot snart London, humpet langs landeveien i et par år og platedebuterte med stillfarne og mesterlige Just Another Diamond Day i 1970. Så vendte hun hele musikkbransjen ryggen og ble nærmest glemt, inntil hun en dag tidlig på 2000-tallet googlet seg selv og oppdaget at en ny generasjon folk-fans dyrket henne som en avgud. Et vel fortjent – og veldig vellykket – comeback fulgte. Vel, mellom singlen til Oldham/Stones og debuten, utga hun et par andre singler – blant dem ”Train Song”. ”I wanted to bring simple acoustic music into mainstream pop” som hun skriver i innleggsnotatene til en sampleplate fra 2007. Dette er en nok en hviskende diamant fra Bunyan, som blir helt naturlig tatt videre av Senjas egen Moddi. Han bærer meg seg mye av det samme musikalske genmaterialet, men ispedd en distinkt lokal tilhørighet som bidrar til å rotfeste låta i ny grunn. Først innspilt i 2010, dette er en av de siste åras aller flotteste coverlåter i norsk språkdrakt – og den står helt på egne bein.

3: Alle Vet Jo Det: Kari Bremnes
Leonard Cohen har en helt spesiell posisjon her til lands, som en av disse artistene vi har trukket litt ekstra til vårt bryst. Og fint er det, for det finnes knapt maken til låtskriver. Det er mulig kombinasjonen stoisk tilstedeværelse, levd rødvinsrøst og intense kjærlighetshistorier har en ekstra grobunn her i landet langt mot nord. Da Cohen utga I’m Your Man i 1988 la det seg på toppen av salgslistene i ukesvis, og tross sitt mer moderniserte synth-uttrykk, var jo dette relativt uhørt på denne tiden. Det var derfor ikke så unaturlig at det kom en hyllestplate med Cohen på norsk (titulert nettopp det, utgitt i 1993), med en rekke fine tolkninger. Aller best er Kari Bremnes og hennes versjon av ”Everybody Knows”. Møtet mellom nordnorsk sensualitet og canadisk tristesse ga grobunn for en helt spesiell magi som fremdeles gløder etter 20 år.

2: Ei Krasafaren Steinbu: Hellbillies
Hellbillies skriver tekstene sine først på engelsk, før de overlates til Arne Moslåtten som tar seg av den norske omsettingen. Moslåtten har i stor grad vært med på å forme bandets uttrykk og befeste deres posisjon som både et av landets mest markante på tekstfronten og gi dem en lokal tilhørighet til Hallingdal. Deres store gjennombrudd kom med andrealbumet Pela Stein i 1993 og låta ”Ei krasafaren steinbu”. Dette er en versjon som opprinnelig er signert Mick Hanley som ”Past The Point Of Rescue” og nok mest kjent i versjonen til Hal Ketchum i 1991. En drivende god låt er det, en av disse som ikke har noe datostempel, som ytterligere styrkes av Moslåttens blomstrende lyriske kvaliteter. Hvem kan ikke istemme åpningslinja: ”Eg skull’ te fjells for å jakte rein. Bussen va ganske sein, eg skulde gå te Hein…”

portrett_lillebjorn1: Barn Av Regnbuen: Lillebjørn Nilsen
Noen tolkninger blir mer enn ”bare en coverlåt”. De lever sitt eget liv, vokser seg større enn opphavet og får en ny betydning for stadig nye generasjoner mennesker. ”Barn av regnbuen” er en slik sang. Den ble opprinnelig skrevet av folk-legenden Pete Seeger som øko-barnesangen ”My Rainbow Race” i 1967, omgjort til norsk av Lillebjørn Nilsen i 1973. Den ble umiddelbart en hit, og festet seg med årene som en av våre aller mest folkekjære sanger, både for store og små, med sin universelle tekst og sitt romslige budskap. Og den viste seg å ha både de samlende og lindrende egenskapene nasjonen trengte etter tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet. Om ikke ”Barn av regnbuen” allerede var kanonisert før den tid, vil den for all tid bety noe langt mer for veldig mange. Den brakte lys i mørket og ga håp i en vanskelig tid. ”Barn av regnbuen” er gravert under huden hos de fleste nordmenn. Og det er en god ballast å ta med seg.

Bjørn Hammershaug

Natalie Prass: Nashville Spacebomb

natalie_prass_1200

natalie_prassNatalie Prass har vært på alles lepper dette året. Nå er hun klar for Øyafestivalen 2015. Den 28 år gamle artisten slapp sin selvtitulerte debut til internasjonal anerkjennelse i januar, etterfulgt av opptredener på flere store TV-show. Prass er for tiden på turné rundt i Europa med Ryan Adams. I tillegg til deres egne set, har de også startet å samarbeide. Adams gjør sin versjon av ”Your Fool”, mens Prass er med på flere av hans låter på scenen.

– Jeg er overveldet. Altså, hvordan skjedde alt dette? ler hun.

– Jeg kjøpte faktisk Gold da jeg gikk på high school og pianisten hans spiller nå på min egen plate.

På telefon fra London, like før hun går på scenen på Hammersmith Apollo, forteller Natalie:

– Det har vært en fantastisk reise, og jeg synes det er synd at turnéen nå snart er slutt. Vi har blitt behandlet med så mye godhet og omtanke hele veien. Alle sammen kommer så bra overens – det har bare vært en avslappet og morsom turné.

Selv om Natalie Prass er et nytt navn for mange, er hun på ingen måte en nykommer. Født i Cleveland i 1986, oppvokst i Virginia, før hun flyttet til Nashville hvor hun har brukt de siste årene som låtskriver og musiker. Hun har spilt keyboard for Jenny Lewis og varmet opp for Angel Olsen.

– Jeg fullførte college der før jeg brukte ni år på å jobbe i Nashville. Jeg fikk en publiseringsavtale, gjorde session-arbeid, spilte og gjorde innspillinger hele tiden – tjente knapt med penger i flere år, forteller hun.

– Dette er faktisk første gangen jeg kan ta med et helt band på veien.

Prass fortsetter: – Nashville er veldig utfordrende, men jeg lærte så mye i den byen. Jeg flyttet tilbake til Richmond i Virginia for å være nærmere bandet mitt. Richmond er en veldig inspirerende by, men jeg elsker Nashville. Jeg dro derfra, men kan alltid komme tilbake.

matthew_white_innerTing begynte virkelig å røre på seg når Natalie fant ut at en gammel venn i Richmond hadde begynt å lage musikk sammen med noen lokale musikere. De kalte seg selv for Spacebomb, en produksjonsgruppe som inkluderer et husband, blåserrekke, strykere, og kor. Vennen var ingen ringere enn Matthew E. White, som var ansvarlig for den første Spacebomb-produksjonen.

Whites første soloalbum Big Inner ble en uventet kritiker-yndling i 2012 og nykommerne i Spacebomb måtte utsette alt annet, inkludert debuten til Prass.

– Albumet var innspilt i 2012, men av ulike grunner var det aldri et riktig tidspunkt å slippe det, og datoen ble stadig dyttet framover. Det begynte å bli frustrerende, innrømmer hun. – Big Inner gikk så bra, men jeg ville jo ha musikken min ut.

– Det er ingen sure miner mellom oss. Vi er alle gode venner, og alt gikk bra til slutt. Jeg ønsker ikke å lage trendy musikk uansett, og jeg stolte på at dette var en plate som kunne vare og fortsatt ha relevans om 10 år. Jeg håper det fortsatt er en god plate.

Når hun blir spurt om hun vil fortsette å lage musikk med Spacebomb-gjengen er hun usikker.

– Det å lage dette albumet var en fantastisk erfaring for oss alle, men for å være ærlig, så er jeg ikke sikker. Alle er så travelt opptatt om dagen, men du vet, før eller siden kommer vi nok til å jobbe sammen igjen. Vi liker å jobbe sammen.

Prass’ debutalbum er stappet med klassiske amerikanske referanser, fra Muscle Shoals og New Orleans jazz, til lyden av Stax, country-soul og tidlig 80-talls R&B. Som utøver har hun blitt sammenlignet med Dionne Warvick, Dusty Springfield og Dolly Parton, for å nevne noen.

Hun er rask til å kreditere Spacebomb-gjengen, som ikke bare sikret hennes musikalske fundament, men også utfordret det.

– Vi var alltid på samme nivå. Jeg hadde en ganske klar idé på hvordan jeg ville at albumet skulle føles, men de snudde om på det og delte sin ekspertise med arrangering av blåsere og strykere, forteller hun.

Med linjer som ”Even if I wanted to/No I never could get over you/Now there’s nothing left for me to do”, er det flere som trekker linjer til kjærlighetssorg. Uten å gå i detalj, sier hun ’det handler alltid om noen personlige erfaringer. Ikke ord for ord, men de kommer helt klart fra noe personlig’.

Med så mye velfortjent oppmerksomhet rundt albumet, lurer man på hva slags press hun føler.

– Det tok så lang tid å få albumet ut, at jeg til slutt ikke visste hvordan jeg skulle føle rundt det. Når jeg endelig valgte dagen å gjøre det på, var det bare å kjøre på. Jeg visste ikke hva folk ville mene om det, men jeg var bare så fornøyd.

For Prass kommer ekte glede fra det å lage musikk.

Når hun til slutt får beskjed om å komme til scenen, avslutter hun: Alt jeg ville var å ha muligheten til å fortsette med det jeg alltid har gjort – og alltid vil gjøre.

natalie_prass_2

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 13. mars 2015

Bjørn Hammershaug

Pixies: Working Class Indie Heroes

Hvordan jeg vil beskrive lyden av Pixies anno 2014? Du store… Vel, vi er eventyrlystne. Nostalgiske, freshe. Og gamle, sier Joey Santiago, med en rungende latter.

Jeg har fått tildelt noen minutter i telefonisk selskap med den eminente gitaristen i Pixies. Joey Santiago er ute på veien med Pixies og befinner seg passende nok i Santiago, Chile. Bakgrunnen for vår samtale er selvsagt bandets etterlengtede albumcomeback. I 2004 begravde kvartetten gamle stridsøkser, og har brukt de siste årene på massiv turnévirksomhet verden rundt. Men de lot seg ikke forhaste med å produsere nytt materiale. Inntil nå. 10 år etter reformasjonen og drøyt 20 år etter forrige album er de aktuelle med Indie Cindy.

– Jeg kan egentlig ikke beskrive eksakt hvordan vi høres ut, men jeg synes vi har en slags ’eventyrlysten aura’ over oss. Jeg vet ikke om det akkurat er et definert sound, men jo, det er det nærmeste jeg kommer, sier han over en dårlig linje.

pixies_pilgrimHistorien om Pixies er brolagt med triumf og tragedie. De startet opp hjemme i Boston i 1985, og markerte seg umiddelbart på alternative rockekartet. Allerede til debut-EP’en Come On Pilgrim hadde de signert med britiske 4AD – et av datidens viktigste plateselskap, og som ikke minst visuelt bidro til å underbygge bandets mer ’arty’ appell. Påfølgende Surfer Rosa og Doolittle er blant 80-åras aller beste og mest innflytelsesrike utgivelser, og en direkte påvirkning for indierockens eksplosive framvekst på 90-tallet.

Pixies forente popens umiddelbare kraft med punkens energi på et vis som sjelden falt inn i det ordinære. Inn i musikken tok de med seg trekk fra både post-punk og surf, powerpop og støyrock. Med sin effektive veksling av start/stopp-oppbygning og loud/quiet/loud-dynamikk skapte de et karakteristisk og mye kopiert sound. Med vekslingen mellom Black Francis’ paniske raljering og Kim Deals stoiske coolness, de finurlige og innovative gitarlinjene fra Joey Santiago og trommis David Loverings atypiske rytmemønstre satte Pixies en særegen signatur på rocken i en viktig brytningstid.

pixies_bossanovaDe utga kun fire album i første del av karrieren, og selv om Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) ikke var like gigantiske som deres to første, er Pixies fremdeles et band som ga seg på topp. I 1992 gikk medlemmene hver til sitt, omtrent samtidig med at den musikken de selv hadde vært med å legge fundamentet for endelig skulle slå gjennom til massene. En epoke Pixies ikke fikk oppleve eller umiddelbart høste fruktene av. I stedet ble Black Francis til Frank Black og startet en noe ujevn solokarriere, mens Kim Deal oppnådde suksess med sitt The Breeders. David Lovering gjestet ulike prosjekter og satset på en karriere som magiker (ja, magiker), mens Joey Santiago jobbet en del både med Fank Black og etter hvert i større grad med å lage musikk for film og tv. Etter en tiårsperiode begynte de gradvis å tilnærme seg hverandre igjen, først med å jamme litt sammen, etter hvert med å dra ut på veien, og endelig med å produsere nye låter.

Etter så mange år, hvorfor var det riktig for dere å spille inn noe nytt akkurat nå?

– Det har aldri vært et riktig tidspunkt for oss, men det har alltid vært et feil tidspunkt. Det hadde vært helt feil å gjøre noe slikt i begynnelsen av vår reunion, da ingen ville brydd seg om nye låter i det hele tatt. Da var det forventet at vi kun skulle reise jorda rundt for å spille gammelt materiale. Men årene har gått, og vi har faktisk vært lengre sammen denne gangen enn i første runde. Så det ble på en måte vår tur. Vår tur til å ikke bare underholde andre, men også ha det litt moro selv, forklarer Joey Santiago.

Pixies har gått en langsom vei mot sitt comeback som albumartister, materialisert som en serie med tre EP’er over en lengre periode. Et grep som i følge Santiago har vært mer eller mindre tilfeldig. På spørsmål om sitt syn på albumet som levedyktig format i dag, svarer han at de egentlig ikke har peiling på hva de holder på med.

– Vi prøver oss fram. EP’ene var noe vi gjorde mest for å teste ut nye måter å utgi musikk på. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å gi de ut som et album. Neste gang gir vi kanskje ut bare singler, det er umulig å si. Ingenting er feil i dag, ikke noe er dødt, man må bare gjøre det som føles riktig. Jeg tipper at albumformatet også vil komme tilbake i en eller annen form, men jeg vet ikke hvilken form det vil ha.

pixies_cindyNoen spesielle låtfavoritter på den nye skiva?

– Jeg liker ”Indie Cindy” med sine snåle vendinger, elementer av progrock og dens vakre partier. Og jeg er veldig glad i ”Magdalena 318”, som også har blitt omfavnet av publikum.

Pixies forlot scenen som et av sin tids mest innflytelsesrike og lovpriste band. De turnerte med U2 og ble hyllet av David Bowie. Kurt Cobain er mye sitert på at ”Smells Like Teen Spirit” mest av alt var et forsøk på å kopiere Pixies, mens Radiohead har sagt om ”Paranoid Android” at de ville lage en miks av Queens ”Bohemian Rhapsody” og Pixies. Deres forgreininger strekker seg langt og dypt inn i moderne rock.

Jeg lurer på til hvilken grad bandets egen forhistorie har påvirket hvordan de høres ut i dag, om de følte at de hadde noe å bevise for omverden.

– Vi gjorde egentlig akkurat det vi selv ville gjøre, parerer Santiago vennlig. Han svarer imøtekommende og ettertenksomt på mine spørsmål, uten å åpne seg mer enn man kan forvente av en kort telefonsamtale med et verdenshav i mellom oss. Han fortsetter:

– Det eneste vi ville bevise var at det er mulig å lage god, vital musikk som fortsatt er spennende og relevant for et band som har vært borte så lenge. Det var egentlig bare det vi tilstrebet. Pixies er heldige nok til at vi kan gjøre nesten hva vi vil, og fremdeles høres ut som Pixies. Men vi forsøkte å tilnærme oss et mer futuristisk uttrykk, en ambisjon vi forhåpentligvis lykkes med, og fremdeles lage respektabel musikk. Jeg tror at når folk om noen år ser tilbake på vårt nye album vil de tenke at, jo, det er faktisk pokker så bra.

Er det mulig for dere å påvirke unge mennesker i dag, på samme måte som dere gjorde for 25 år siden?

-Nei det tror jeg ikke. Dagens unge som hører på oss er nok et resultat av at de har gjort sin egen musikkhistoriske research. På den veien kan de snuble innom oss. Men vi er såpass heldigstilte at vi fremdeles er uforutsigbare og har en slags fresh vibe, som gjør at stadig nye generasjoner av musikkinteresserte støter borti oss på sin vei.

Da Pixies gjestet Sentrum scene i Oslo tidligere i år [2014] var det som et velsmurt maskineri som overkjørte publikum i to samfulle timer. Ikke noe snakk mellom låtene, ikke noe dilldall. Ikke noe flørt med publikum og ingen synlig kommunikasjon internt. De lot musikken snakke, og det gjorde den minst like overbevisende som 20 år tidligere. De flettet noen nye låter inn i settet, men det var ikke overraskende de gamle slagerne som fikk størst respons. Selv om Santiago ikke er hovedlåtskriver, er vi nysgjerrige på hvordan de tilnærmet seg det å igjen skrive nye låter.

Forsøkte dere å oppsøke nytt musikalsk land, eller ønsket dere å finne tilbake til en, skal vi si, tidligere utprøvd formel?

– Vi forsøkte så absolutt å finne nytt territorium. Målet vårt var å høres mer futuristiske ut, og det synes jeg vi fikk til. Jeg har aldri brukt så mye effekter tidligere, ikke engang da jeg jobbet med filmmusikk, så det var en ny opplevelse for meg. Men selve prosessen var den samme gamle. Charles (Charles Thompson IV aka Black Francis aka Frank Black) kom opp med akkordene og grunnideene til låtene, jeg la på gitarlinjene, Dave fant en kul, atypisk rytme – også var vi i gang. Når vi er i studio så jobber vi, rett og slett. Det er jobben vår, og det er 5 % moro og 95 % arbeid. Slik det alltid har vært for oss.

Dere er et ’arbeiderklasseband’?

– Yes, det er akkurat det vi er, knegger Santiago.

– Du skjønner, det er mer arbeid å være i studio enn hva folk tror. Men det er bare fint at det høres ut som vi bare drikker og tuller rundt i studio. Det er noe av trikset, det skal høres ut som kaos og galskap råder, men det er selvsagt bare noe vi selv har iscenesatt.

Pixies har klart å holde en bemerkelsesverdig stabil besetning opp gjennom årenes løp. Med unntak av Kim Deals avskjed med bandet i 2013. Hennes anstrengte forhold til særlig Black Francis er godt dokumentert og kjent for å ha medført mye stress inn i bandet. Deal var også den mest lunkne til å lage nytt materiale med Pixies. Hun ble først erstattet av en annen Kim, Kim Shattuck fra The Muffs, inntil Paz Lenchantin (A Perfect Circle, Zwan) nå er inne som et mer stabilt medlem av bandet.

Hvordan ble Pixies påvirket av Kim Deals avskjed med bandet?

– Utrolig mye. Vi gikk på en smell når hun forlot Pixies. Det var mye ‘shit’ og ‘fuck’, og jeg og Charles dro ut på pub for noen ”ales”, som Santiago så høflig uttrykker det.

pixies_surfer– Når vi kom tilbake til studio ventet Gil [produsent Gil Norton, som jobbet med alle Pixies-utgivelsene etter Surfer Rosa, journ.anm.] på oss og sa at vi burde gjøre ferdig låtene. De var ferdige – og de ventet på oss. Vi hadde en jobb vi skulle gjøre ferdig, ikke sant. Igjen, dette arbeiderklassegenet i Pixies som kom opp i dagen. Men vi visste ikke akkurat hva vi skulle gjøre, så på et tidspunkt tenkte vi å ikke engang kalle oss for Pixies. Men vi hadde jobbet så lenge for dette og fant ut at det bare ville være latterlig. Vi høres ut som Pixies, for pokker. Det var store sko som skulle fylles, men andre band har vært borti verre ting. AC/DC mistet vokalisten sin, og de fortsatte jo med sin greie.

Et band som Pixies gnistrer av spenning og friksjon i selve musikken, og jeg antar det også er en del spenninger internt i bandet. Hvordan har dere klart å opprettholde spenningen i årenes løp og ikke henfalt til å bli et tilbakelent, fornøyd coverband av egne låter?

– Ja, det er alltid en form for spenning tilstede i Pixies. For mitt vedkommende, jeg konsentrerer meg mest om å være flink til de oppgavene jeg skal gjøre, spille inn riktig og gjøre min del av jobben. Jeg tenker mest på hva jeg vil gjøre med gitaren min – og så gjøre det. Det er spenningen for meg, svarer en diplomatisk Joey Santiago – som heller ikke er mest kjent for å være bandets interne urokråke. Han legger til:

– Også er det selvsagt spenninger i forhold til innspillingssituasjonen, det er dager da vi ikke kommer overens i det hele tatt, så ja, det må være spenning på et eller annet vis for å lage noe som er bra. En bru trenger spenning, ellers vil den falle sammen. Det samme gjelder for oss, både individuelt og som en gruppe.

Vi penser samtalen inn på dagens digitale hverdag og streaming, som er en virkelighet Santiago snakker varmt om.

– Digital musikk er letteste måten å introdusere folk til ny musikk. Det er noe vi i Pixies omfavner på det varmeste og noe av grunnen til at vi har begrenset våre fysiske utgivelser. Det er mindre kostnader for artisten og tilgjengeligheten for fansen er mye større enn tidligere – en vinn-vinn situasjon for alle parter.

På hvilken andre måter, sett fra et bands perspektiv, har musikkindustrien endret seg siden tidlig på 90-tallet?

– Vi er heldige nok til å være et allerede etablert band. Vi har vårt eget marketing-apparat, og vi har vår egen distribusjon. Det er de to nøkkelelementene til et plateselskap. I den digitale tidsalder trenger vi egentlig ikke lenger en label. ’You can call your own shots a lot better these days’, som han sier det.

Etter så mange år, hva er egentlig det kuleste med å spille gitar i Pixies?

– Først og fremst at jeg får den friheten til å gjøre akkurat det jeg vil. Charles stoler på meg til å gjøre gitardelen riktig for Pixies, og jeg vet jo omtrent hva den går ut på, ler Santiago, og legger til:

– Jeg har funnet min egen stil, og heldigvis er den akseptert av Pixies. Så det er vel det viktigste for meg. Det er deres sound, og det er min stil.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 28. april 2014

Vashti Bunyan: Way to Skye

vashti_bunyan_1200

Just another diamond day
Just a blade of grass
Just another bale of hay
And the horses pass.
– Vashti Bunyan

You can’t stay in your corner of the Forest waiting for others to come to you.
You have to go to them sometimes.
– Winnie The Pooh

***

The story of Vashti Bunyan is an unusual one.

She entered swinging London as a young, blue-eyed singer-songwriter in the late ’60s, briefly glimpsing into a world of stardom, until she went out on the road for a couple of years in search for paradise – and released one sole album that existed totally off the radar for 30 odd years.

Bunyan didn’t know anything about the growing cult around her music until she googled herself one day in the early 2000s, inspiring her to step back into to the spotlight with another set of gorgeous songs in 2005. Now, almost ten years later, she is back with her third album in 35 years. It is as if times stands still around Vashti Bunyan and her tender, graceful music.

I talked with this unique artist about her unique career, walking with her from the early days all the way until today and her new album.

Beginnings
– My father was a great lover of recorded classical music, which was always playing in our home, says Vashti when being asked about her family background.

– I was the youngest of three – and was referred to as ‘the arty one‘ – because unlike my sister I did badly at school, drew and painted a lot and sang to myself each night before sleeping. My older brother especially was very supportive of my wanting to write songs and sing – and he recorded my songs himself in the mid-sixties. He thought no one else could ever capture my sound the way he could.

freewheelin_bob_dylanBunyan, born in 1945, grew up in London, and studying at Ruskin School of Drawing and Fine Art in Oxford where she eventually got kicked out for failing to attend classes, having been ‘wasting’ her time writing songs and playing the guitar. In the summer of ’63, 18 years old Vashti visited her sister in New York, where she discovered the sheer brilliance of Bob Dylan and his then brand new Freewheelin’ album. In it she found a sound that would change her life forever:

– Having had a somewhat sheltered post-war upbringing but knowing that there was a whole world out there that I ached to find out about – the songs on The Freewheelin’ Bob Dylan opened my eyes to a world so different to mine, one that I wanted to be part of and understand. It sowed the seeds for my romantic notion of becoming a wandering musician.

Bunyan returned to London, determined to become a pop singer. Andrew Loog Oldham, manager for the Rolling Stones, took notice of her and handed her the Jagger/Richards-penned song “Some Things Just Stick in Your Mind.” The release went unnoticed by the larger public, and Bunyan herself returned to her original, quieter ideals of making music. She did a couple more recordings, but gradually lost her dream of becoming a pop star, pursuing divergent path instead – this time by horse and buggy.

– It didn’t turn out the way I wanted it to – I didn’t succeed in bringing quiet acoustic songs into the mainstream. When I met art student Robert Lewis, our likeminded thoughts and dreams led to a plan to escape the city and head for what we hoped would be a more meaningful life. We intended to make our actual days the picture, the painting, the song, says Vashti on what would become an almost two year long journey across Britain, on their way to Skye.

donovan_mellowIn Search of Eden
Around that time Donovan, wealthy from the success of his hit songs like “Sunshine Superman” and “Catch The Wind,” had bought three remote Scottish islands in the Inner Hebrides, near the Isle of Skye, in order to build up an artistic commune. The couple finally reached their destination, only to find that Donovan had lone ago fled his visionary project.

– I learned more on that journey than I could have any other way. I refer to it every day even now in my thinking – in some way or other. The differences in people and the humanity we found as well as the hostility we realized that traveling people experience. Also the fact that we were able to live on so little – and that we came to recognize our responsibility for other creatures. So much so that they became just as important to us as our human companions.

The late 1960s was a period when many artists fled the cities, returning ‘back to nature’ in search of of inner peace and the discovery of a more truthful life. The concept of a more pure, down-to-earth music form went hand-in-hand with this idealism.

– Looking back I can only speak for myself as I was not involved with any other musicians at the time. For me the promise of remote places that had been abandoned and were waiting to be lived in by anyone willing to go without electricity or mains water – that was the appeal. Having not been able to make a living from music my only other choice seemed to be a ‘day-job’ – but I was too restless for that. And so perhaps living in places that others undervalued became a movement of its own – for artists especially.

Do you feel now, or did you feel then, that something has been lost in the interplay between modern life and something basic in us as humans?

– No I don’t feel it has been lost. It has been added to by other layers of possibilities and exchange of ideas and information. We are still human and still have the same choices between greed and generosity.

In his book Electric Eden, author Rob Young writes of Bunyan’s music “reveals many of the contradictory impulses that shape the British artistic imagination: craving the freedom and peace of a countryside that is already shaped and manicured.”

How do you see yourself and your music fit into such a description?

– On that journey I learned the realities of the ‘country living’ that I – as an urban child – had so romanticised. I came to understand that the little sheepies were going to be slaughtered, that the low moaning of the cows at night was because their calves had been taken from them, that the fields were being poisoned and that the fish were dying. I still wrote songs as if this were not happening – in order to comfort myself more than anything. The shepherd and shepherdess in “Rose Hip November” were more a picture from an old blue-and-white china plate than from real people.

The folk scene in those transitional days were torn between a new, progressive direction and a more traditional, purist form. Did you associate with either of those mentalities in those days, or were you more of an outsider?

– I was never a part of the folk scene and so now when I am referred to as a folksinger I bristle and complain bitterly ’till everyone around me sighs and looks at the ceiling.

Bunyan smiles, and continues,

– Before I left London with a horse, a dog and a boyfriend I had been recording with Andrew Loog Oldham and making my songs into what I’d hoped would enter the pop charts of the day. It didn’t happen and I left in a sulk – and vowed never to set foot in a recording studio again. Joe Boyd changed all that.

Diamond Days
She encountered Joe Boyd through a friend while on the road.

vashti_diamond_dayBoyd was a keystone figure in British music at the time, especially in the bourgeoning folk scene. He worked with Nick Drake, Fairport Convention, The Incredible String Band and countless others, including the debut album of Vashti Bunyan, a collection of her traveling songs, released as Just Another Diamond Day in 1970.

– Joe was unusual as a producer in that he really cared about the musicians he worked with. Coming from the States I think he had quite a rosy view of traditional British folk music, but recognized that there were young people making more of it than had been made before – unique musicians like Fairport Convention, and The Incredible String Band. That was difficult for me as it wasn’t really what I was up to – I was not traditional in any way.

Have you talked to Boyd about this later?

– Yes, when I saw Joe recently he said he understood now that he had been wrong to bring in folk musicians for Just Another Diamond Day and that it is his fault that I am still referred to as a folk singer. But in his defense, he said, he did visit me when I was living a life that was more ‘folky’ than any folk singer he knew, in that I was living in a field with a horse and a dog. And a boyfriend.

And through Joe Boyd, you also met Nick Drake?

– That’s true. Joe wanted me to meet up with Nick Drake at his house and try to write something together. I’d had a baby by then who cried every time I picked up my guitar. Nick’s shoulders went higher and higher as he sat at an old upright piano – and we exchanged not a word. I had not heard Nick’s songs at that time – I had no record-player – and I am sure he hadn’t heard mine – and we were both too shy and individual to be able to work together. I have never been able to work well with others on writing ever since.

Just Another Diamond Day received good reviews, but went largely unnoticed to the public. And Vashti Bunyan went away, again. This time for good, spending the next decades peacefully and privately, raising her children and living a quiet life.

Rebirth
30 years down the road she suddenly discovered that her album had turned into a cult item among connoisseurs and collectors, and her style being cherished among a new generation of artists.

Devendra Banhart, Joanna Newsom and other praised Just Another Diamond Day as a forgotten masterpiece. Once again she came back from the shadows, now heralded as a consequential figure from the ’60s.

What was it like to learn your music was so vital in inspiring a new generation of artists?

– Unreal and strange after so many years in a musical wilderness of my own choosing. My overwhelming thought was ‘if only they had been around back then’.. they would have understood what I was trying to do.

You’ve been called the ‘Godmother of Freak Folk’ for your influence. How do you feel about this title?

– Oh dear. A fairy dress and wings – I think not! And I don’t think I was such an influence – I think those young musicians made a place for me – for which I adore them.

vashti_lookafteringOut of that revival, you returned to the music world to release a new record, Lookaftering, with some help from the musicians you inspired, such as Banhart and Newsom.

What was that experience like?

– As if in a dream – mostly going over my head. I had written the songs, made the demos and had arranged a lot of the instrumentation – but Max Richter who produced the album knew what to do where I really did not. However he taught me as we went along, included me in decision making every step of the way and I am forever grateful to him, for Lookaftering could not have been made without him. Devendra Banhart, Joanna Newsom, Adem, Adam Pierce and Robert Kirby all contributed so good-heartedly and looked after me so well.

Your music has been covered by many artists – Devendra, Fever Ray, Feist and Ben Gibbard, to name a few. Do you have any favourite reinterpretation of your songs?

– I love Fever Ray’s version of “Here Before.” It made me fall off my chair when I first heard it. In a quite different way I also like Norwegian singer Moddi’s version of “Train Song,” and Beautify Junkyards’ “Rose Hip November.”

vashti_heartleapHeartleap
Heartleap is your third album, and your first in nine years. What can you tell us about the album and the process that went into making it?

– Where I had been so sheltered by all the people who helped me make Lookaftering – this time I wanted to take what I had learned and try to understand the process for myself. I had always been fascinated by recorded music but not until I got my hands on music software in 2000 did I get the chance to get the music in my head out into the real world. I don’t read or write music and so it has been a great gift.

You’ve said this is your last album?

– I just feel that it is unlikely that I will make another collection of songs in album form – partly because I am so slow – but also because I am not sure there will be such a format as ‘album’ in however long it would take me to come up with ten more songs. That does not mean I would turn my back on music again – I find the whole process of recording too fascinating now.

– I will, I’m sure, keep making music. No more turning backs.

vashti_bunyan_2

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på read.tidal.com 5/11 2014.

Sannhet: Mutation is the Chaos Factor

sannhet_1200Some records just blow us away.

Brooklyn-based instrumental metal band Sannhet recently released their sophomore album, Revisionist, an exciting musical journey taking us into unexplored landscapes, crossing through foggy realms of black metal, no wave and post-rock.

Sannhet began out as a recording project between two cities, with Christopher Todd based in New York and guitarist John Refano working in Philadelphia. When Refano moved to Brooklyn the pair decided to take the band in a more live-oriented direction, but something was missing.

“A million pedals and practices later we were playing the recorded material live. Eventually we decided no matter how much I could emulate bass with pedals and amps, we craved the extra dimension a bassist added to the band,” says Todd.

Bassist AJ Annunziata joined while they were writing their 2013 debut, Known Flood, solidifying the powerful trio Sannhet is today.

With the proud exception of bands like Hüsker Dü, Vattnet Viskar and Lutefisk, Scandinavian names are not exactly common choices for American bands. How did you end up calling yourself Sannhet?

The word ‘Sannhet’ means truth, but it also means reality, which is open for interpretation. We would rather our songs to be interpreted, so we don’t use vocals or lyrics because they are too specific, they lock a song into one idea. The same goes for our live shows. We use projections, and the rule of thumb for the artwork is that it should be abstract enough to imply a mood or feeling without being overly specific.

Playing purely instrumental music must give you some sort of artistic freedom?

Yeah, it opens the door and leaves room for a lot of creative ideas. A lot of our craft is in details. There are thousands of tracks on this record. When you listen to our songs, you might hear a sound you didn’t notice the time before. Very rarely, if ever, are phrases repeated verbatim.

There is an evolution throughout most of the material. It may all be happening in such a subtle way that people don’t notice… or it just flies by too fast. Which is fine, it’s not important for people to analyze things as long as the music is pulling you towards something.

You manage to stick out of the crowd. What are your thoughts about Sannhet in terms of defying label categorization?

That has always been a goal of the band. We prefer you to not quite understand where to categorize the music. Mutation is the chaos factor that drives evolution. Hopefully the sonic ambiguity being created by us and our other genre-bending contemporaries inspires a new one.

sannhet_revisionistIs this what the title of the album is about as well?

It’s a nod to the iterative process by which the band works, but it’s also a comment on the interpretation and evolution of ideas.

In another interview we spoke about the poetic ending of the album’s mixing, after having recorded and re-recorded the songs for almost a year, laying down thousands of tracks, tweaking and pushing everything… we mixed the entire record on an analog board, so there was no way to edit any further. If we hadn’t done that we probably would have never finished the album.

The Brooklyn metal scene seems very vital these days. What does it mean for you being located here?

Your location matters less than it used to, but it still matters. The sharing of ideas is always what helps a scene progress or grow, and before the internet you really did only have maybe 10 major scenes in the country that were below mainstream.

NYC is cool in general just because of the culture of acceptance or maybe even indifference. It allows artists to really experiment, in a space that is very open, and also one that can take or leave it. I find that liberating. In the practice space we rent with two other bands, we are in a building that has hundreds of bands, and you just get to know these people and everyone is really supportive.

I understand that the local Saint Vitus bar has played a special role in the early stages of your career?

Yes, Saint Vitus has been integral to our coming out. The owners there were the first to really help push the band into actual light. Dave Castillo (Saint Vitus) has been very supportive, and so have other promoters like Fred Pessaro, Ric Leichtung and Bill Dozer (the Acheron). These guys hear countless bands a year, and they help develop the ones they like. We are hugely grateful for the faith they put in us – and the chances we’ve been afforded.

In what ways have you progressed since your first album?

Maybe subconsciously we tried to take some of the reviews of the first record and expand on them. But the truth is that was probably the last thing we thought about when writing this album.

The first record was mostly written when the band was a two-piece. This record we were learning how to write together. Now we’ve really gelled and can accurately articulate our ideas. However, in that time, the cultural climate changes, music tastes mature and cycle.

So, what does this means for the future sounds of Sannhet?

The music we are writing for our next record will probably surprise some people, as I’m sure some of the songs on Revisionist did. We are fortunate enough to have been able to grow and to for people to follow along as we have done so.

Opprinnelig publisert på read.tidal.com, 18. mars 2015

Bjørn Hammershaug