Stikkord

,

Lonely Moans: «Jiggerwhack» Relativt obskur utgivelse fra Tupelo – plateselskapet som er mest kjent for tidlige grunge-ting (Nirvanas Bleach og en en del Melvins-skiver). Det er intet å hente fra omslaget på denne CD-utgaven, og info om Lonely Moans på nettet er i beste fall sporadisk. De ga ut en syvtommer på Sub Pop året før denne fullengderen, som jeg bare må anta ble deres eneste hilsen til verden.

Med sin selvtitulerte skive markerte Lonely Moans seg som et band preget av tung garasjeblues med psykedeliske gitarvegger, en dæsj rockabilly og med en utagerende side som viser en tydelig punka bakgrunn («Slave»). Det er lov å anta at de ble fostret på britisk 60-tallsbølge, vokste opp med punken og fant seg dårlig til rette både i collegerocken og den gryende grungen fra tiden.

Dette er et eksempel på en skive som falt utenfor de fleste hipster-kategorier (utgiver til side) og langt ned i glemselens bunnløse dyp. Det er ikke noe must å grave den fram heller – og slik passer den fint inn her. Men gitarspillet er fremdeles fint, og flere av låtene har stått seg riktig så bra. Førstesporet, dysfunksjonelle «Jiggerwhack» slår an tonen med sitt Butthole Surfende, tribale driv og en matlei vokalist som vræler om selvmordsforsøk og om å ligge med hodet ned i dass. Vanskelig å toppe en slik start!

Reklamer