Month: March 2016

The White Birch: Tålmodige perfeksjonister

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hvitt landskap, sol i sikte bak skyene: The White Birch slipper sitt andre album siden 1998. De har kommet en lang vei siden de ble dannet på tittelen til SubPop-bandet Codeines nydelige andreplate. Sammen med produsent Helge Sten har trioen fra Oslo gått både dypere og mer luftig til verks enn noensinne. Come Up For Air er resultatet av en prosess på tre år – en plate som allerede har rukket å bli godt lagt merke til på kontinentet.

Come up for air
De tar seg god tid, disse hvite bjørkene. To plater i løpet av de siste sju årene vitner likevel mer om grundighet enn latskap. Siden debuten Self-portrayal i 1996 har The White Birch vist seg å være et band i stadig utvikling, mot stadig mer ettertenksom, gjennomarbeidet musikk uten spor av overflødige elementer. Deres forrige utgivelse Star Is Just a Sun var en særdeles hvit utgivelse, en plate fylt av vidstrakt nattehimmel og frostfulle partier som langsomt tinte i ørene på den som tok seg tid til å lytte. Fire år etter kommer The White Birch igjen ut med en plate som kaster nytt lys over deres tålmodige prosjekt, men som også følger noen av de samme sporene som forgjengeren. Come Up For Air ble gitt ut på Glitterhouse for det europeiske markedet på tampen av 2005, her i landet ble den sluppet av Racing Junior litt senere.

Der forgjengeren avslørte et band på sitt aller mest sårbare, viser de på årets utgivelse en tendens mot noe mer melodiøse låter og åpne, tør vi si luftige arrangementer. Selv om de kommer opp for å snappe etter luft, holder de fremdeles tilbake, og det er i spenningen mellom det åpenbare, florlette og det skjulte, dype The White Birch igjen har laget en plate som setter spor. Både sen Talk Talk (Laughingstock-perioden) og Sigur Rós har blitt benyttet som musikalske merkelapper bandets siste plater. Det kan sikkert diskuteres, men det tjener i det minste som et foreløpig veikart for de som fremdeles ikke har blitt kjent med trioen.

Den 4. januar 2006 markerte de årets utgivelse med plateslipp på Mono i Oslo, som for anledningen var veldig utsolgt. White Birch spiller ikke så mye i Norge, deres kjernemarked er det europeiske. Platekontrakt med Glitterhouse og en generell interesse på kontinentet for ’nordisk melankoli’ har gitt bandet en viss kultstatus, og i etterkant av denne utgivelsen venter først en turné i Tyskland, Sveits og Østerrike. Senere planlegges det visstnok ferd til blant annet Frankrike, Italia og Kroatia.

Perfeksjonistene
Jeg møter vokalist/gitarist Ola Fløttum og bassist Ulf Rogde for en samtale rundt deres nye plate, som noe nølende sier seg fornøyd med det de har prestert ’i den grad perfeksjonister kan bli fornøyde’, som Fløttum uttrykker det. Perfeksjonisme er et begrep det er lett å feste til bandet. Han utdyper:

– Det er viktig å ikke stresse eller være utålmodig for hva en låt trenger av en modningsprosess. Det dreier seg om å prøve og feile, og det er rett og slett tidkrevende å prøve ut mange forskjellige ting. Men når vi tar oss tid til å prøve ut ulike ideer, så bidrar det også til at vi løfter oss den nødvendige biten som vi krever av oss selv. Vi kan ikke slå oss til ro før vi har nådd det stadiet, sier han, og legger til: – Man må finne og ta essensen i ideen og dens enkle mekanismer.

Bassist Rogde legger til: – Vi oppdager stadig nye sider ved musikken, sider som forberedes, vi forsker på ulike måter å spille inn på og lage låter til vi er fornøyde. Med utgangspunkt i demoer velger vi ut en til en kjerne som heller mot den retningen vi ønsker å gå.

Come Up For Air virker noe mer luftig og skal vi si lysere stemt enn Star Is Just a Sun, kan dere si noe om hvilken retning dere ønsket å gå denne gangen?

– Det kan du si… Vi prøvde å lage en plate med litt mer luftige sanger, der vi ønsket å holde en lettere stemning – men med en dybde. En form for livsbejaende og optimistisk melankoli, der vi ville ’scale’ ned og komprimere ned det låttekniske, men også ha en sammenhengende flyt i det hele, forklarer Fløttum.

Ze polar sound, oder…?
The White Birch blir ofte koplet opp mot noe typisk ’nordisk’, utenlandsk presse griper gjerne fatt i begreper som ’polarnatt’ og ’tundra’. SoundsLike skriver blant annet: “Wide, sweeping tundras. Majestic Fjords. Long cold winter nights that never end and endless summer days…”, mens Americana UK mener at (…) The White Birch “…manages to somehow evoke the long cold winter nights and bleak tundra of their native land.”

Akkurat slike seiglivede myter flirer Fløttum litt av der han sitter i en slitt del av Oslo sentrum med sushi på fanget, selv om han har en forståelse for beskrivelsene. Rogde legger til at han i ettertid faktisk har opplevd noe av disse verdiene i musikken til White Birch.

– Man blir kanskje påvirket av det man hører om seg selv hele tiden, og selv om vi ikke tenkte i de baner når musikken ble til, har jeg ved et par anledninger på fjellturer fått øynene opp for disse nevnte kvalitetene. Men det har kommet til meg i ettertid, ikke i forkant.

De to er likevel opptatt av å holde alle sammenligninger og referanser på en armlengdes avstand. Det er viktig å ha distanse til omverdenen når man skal skape noe eget, sier de to låtskriverne.

– Vi har en litt sånn Thor Heyerdahl-holdning til det å lage musikk, humrer Rogde. Vi søker mot steder vi ikke har vært tidligere. Det vi vel først og fremst ønsker er å skape er store musikkopplevelser, vi har et ønske om å lage noe genuint og grunnleggende annerledes. Vi er veldig vare på å ikke ligge for nær noe annet, og det var nok enklere å høre inspirasjon fra andre artister på de første skivene. Dessuten er det vanskelig å se sin identitet når du sitter midt oppe i det hele, kanskje det er en slik felles nordisk sfære.

Helt, ikke stykkevis og delt
I dag, hvor sensitive artister selger i bøtter og spann, kunne dere ikke spandert et enkelt, nynnbart refreng på en av låtene og skaffet dere en skikkelig hitlåt, provoserer jeg med et smil.

– Det med hitpotensiale er et tveegget sverd, sier Fløttum. Det er selvsagt hyggelig å nå ut til mange, men man kan også miste noe av seg selv i den prosessen. Mye av popmusikken baseres på det umiddelbare, vi ønsker nok heller å lage noe som overlever det umiddelbare. Man må rett og slett være ærlig på det man selv skaper.

Et annet aspekt som spiller en viktig rolle for bjørkebandet, er bevisstheten rundt det å skape et fungerende album, ikke en plate med løsrevne, enkeltstående kutt.

– Albumet er det viktigste, det å sette sammen en plate som fungerer. Hitlåter nuller ofte ut sporene rundt, og enkeltlåter kan slå hverandre ihjel. Igjen, vi søker mot noe mer holdbart, noe som kan vokse på den som lytter.

Ola Fløttum kjennes ellers som en driftig fyr, blant annet fra band som Salvatore, soloprosjektet Portrait of David og Briskeby. Han har også laget musikk til en del kortfilmer, teater og reklame, og er til høsten aktuell med musikk til langfilmen Reprise av Joachim Trier. Er det noen likhet mellom det cinematiske elementet i The White Birch og det å skrive filmmusikk?

– Egentlig ikke, svarer Fløttum. – Når jeg skriver for White Birch tenker jeg ikke i visuelle bilder, da dreier det seg mer om å kunne gå inn i seg selv. Når man skriver for film må det gis plass og ta hensyn til for eksempel selve bildet, dialogen og selvsagt den naturlige lyden, og det å skape rom og åpninger er også noe The White Birch er opptatt av, så du kan si det er en viss likhet der.

Andre impulser
Come Up For Air gjestes av musikere fra relativt ulike ståsteder. Susanna Wallumrød (Susanna & the Magical Orchestra) drysser sin vakre stemme over et par av låtene, Ivar Chr. Johansen (Ravi) spiller trompet og samtidsmusikeren Isak Anderssen bidrar på cello. Produksjonen er som sist ved Helge Sten (Deathprod). Er det nødvendig å slippe inn litt frisk luft i form av ulike artister, Fløttum?

– Ja, det er bra å trekke inn andre og få inn noen nye impulser. Ivar har vi kjent i lang tid og spilt med tidligere (Øya, 2003), og med Susanna har det vært en dialog som har pågått lenge. Vi har også en del felles musikalske møtepunkt. Når det gjelder Isak Anderssen er han en bekjent av Helge Sten, som vi var så heldige å få med oss.

Nevnte Sten er en viktig del av White Birch sitt ferdige uttrykk, og hans produksjon regner både Fløttum og Rogde som meget viktig for bandet. Han produserte også deres forrige skive, et samarbeid så vellykket at de ville gjenta det i år. De så ingen vits å bytte ut noe som fungerte så bra.

– Så lenge vi utvikler oss sammen med ham og ikke stagnerer er det veldig positivt. Sten forstår verdien av å utvikle ting langsomt. Han har en veldig god musikkforståelse, men er samtidig veldig konsis. Han evner å spore opp det uforløste, er veldig åpen for det meste, men klarer på samme tid å peke ut retningen for oss hvis det trengs. Han gir bandet trygghet, og siden vi er trygge kan vi også være vågale, avslutter Fløttum.

Det nærmer seg konsertstart, deres første i Norge siden Øyas kick-off i 2003 og Fløttum er både lykkelig og litt utslitt over responsen som har vært bandet til del de siste dagene.

– Det er tidvis en jobb, men samtidig så givende at det ikke er vanskelig å holde på den spontane gleden. Det er jo selve guttedrømmen som på en måte skjer nå.

Bjørn Hammershaug
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på ballade.no 6.1.2006 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Frie toner fra Brugata: Kai Mikalsen

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Kobi er i disse dager aktuelle med utgivelsen Dronesyndrome (Silber). Bak dette artistnavnet står Kai Mikalsen. Han har i en årrekke vært sentral i landets mer eksperimentelle og musikalsk vidsynte musikksirkler, og har en lang rekke utgivelser bak seg. Noen stikkord: Origami, Sketch, Ka, Brugata og Looop. Jeg forsøker å nøste opp i noe av mannens virke og finne ut hva som skjuler seg bak disse mystiske begrepene.

Brugata-kollektivet

Kai Mikalsen har kontor i Brugata i Oslo, i det som er et løselig samlingspunkt for en viktig del av landets mer eksperimentelle musikkscene. Det romslige lokalet fungerer ikke bare som kontor, plateselskap (Apartment) og øvingslokale, her er det også rom for plateinnspillinger, jamsessions og av og til private fester for spesielt inviterte:

– Vi tar imot band med tanke på å sette konserter til for eksempel Blå eller Spasibar, men av og til er det både enklere og billigere å rett og slett holde arrangementet her. Dessuten er det et velegnet sted til å teste ut noen av våre egne mange ulike konstellasjoner eller nye prosjekter.

Disse prosjektene omfatter en rekke artister. Salvatore er nok det mest kjente fra det såkalte ’Brugata-kollektivet’, et band Mikalsen selv har vært involvert med på produsentsiden. Ellers kan navn som Del, Birds, Soft Rebels og Slowburn til en viss grad knyttes til dette stedet.

Mikalsen er ikke ukjent med å jobbe i ulike sammensetninger og med diverse musikalske uttrykk. Helt siden på slutten av 80-tallet har han utforsket lyd og lydlandskaper der improvisasjon, klanger, disharmoni/harmoni, dynamikk og rom er noen sentrale begreper. Dette har han utviklet under navn som Sketch, Origami Arktika, Ka og Kobi. Sistnevnte er nå ute med platen Dronesyndrome. Denne gangen har han samarbeidet med medlemmer fra blant annet Salvatore, Slowburn, samt Tore Honoré Bøe og Petter Pogo.

Trolske naturstemninger og dype droner

Dronesyndrome frigjør seg fra rytme, melodi og standardharmonier, og hele platen lurker rundt mørke strømninger og svevende stemninger. Hva er egentlig den musikalske idéen til Kobi?

– Grunnidéen til Kobi er å kombinere ambient, droner og elektro-akustikk i forskjellige former, sier Mikalsen. Jeg bruker natur- eller studioopptak som projiseres med datamaskin. PC’en brukes jeg til å gjøre lange opptak som strekkes ut og klippes opp som vi så kan improvisere over.

Kobi står dermed litt i kontrast til et tidligere prosjekt som Sketch. Mer tuftet på elektronikk, rytmer og ambient techno ble Sketch dannet i 1987 sammen med Tor Jørgensen, og som via Geir Jensens (Biosphere) kontakter med belgiske Apollo Records fikk gitt ut Reason to Sway i 1994. Sketch har ligget brakk i noen år, og nå er det særlig Kobi som har hovedfokuset til Mikalsen.

– Jeg har nok gått mer bort fra det elektroniske til fordel for å skape trolske naturstemninger gjennom akustiske virkemidler. Fokuset til Kobi ligger i dronene, som tittelen indikerer, og vi er mer instrumentbasert. Dette i motsetning til beslektede Ka som jeg driver sammen med Kjell Braaten og Tore H. Bøe, som baserer seg helt og holdent på lydopptak og musique concrete.

– Kobi søker å være moderne uten å legge skjul på røttene. Mye dreier seg om gjøre noe nytt i forhold til sine kilder, mener Mikalsen, som blant disse kan nevne Terry Riley, Phillip Glass, tidlig Pink Floyd og Tangerine Dream, This Heat, Brian Eno og Robert Fripp.

Det virker som det organiske elementet også er noe du etterstreber både som musiker og som billedkunstner?

– Det stemmer. Jeg bruker for eksempel en gammel analog synth for å sikre det organiske lydbildet. Det er også lite loops på denne plata, jeg foretrekker heller å gjøre lange opptak som kan klippes ned. Jeg er opptatt av at musikken ikke skal bli statisk, men dynamisk. Jeg liker låter som begynner et sted og slutter på en helt annen plass, med noen umerkelige vendinger underveis. Det skal være rom for tilfeldigheter, støy og forstyrrelser, det gir musikken dynamikk og form. Jeg er også fascinert av å skape lyder som aldri har eksistert gjennom å strekke eller bearbeide materialet. Spilt i sammenheng med andre så lages det noe helt nytt.

Er det en rød tråd mellom musikken og bildene du lager, som også preges av abstrakte motiv med naturelementer?

– Ja, jeg er interessert i makro/mikronivå, som likheten i landskap sett høyt fra luften og i mikroskop. Tekstur er noe jeg er opptatt av i musikken, men jeg ser ikke bilder når jeg lager denne. Da bruker jeg bare ørene, og er mest opptatt av å få ting som passer sammen til å stemme med hverandre. Jeg jobber ut fra intuisjonen om at hvis det stemmer for meg, så stemmer det for andre.

Lite miljø, store selskap

Kai Mikalsens musikalske virke har ikke gitt seg utslag i store salgstall eller allmenn anerkjennelse her i landet. Han mener at selv om aksepten for såkalt eksperimentell musikk har blitt noe større, eksempelvis gjennom band som Supersilent, så har ikke det hatt noen særlig ringeffekt. Responsen i miljøet her hjemme er god, men dette er lite, og han nevner Brugata og Dans For Voksne som de mest nærliggende.

– Folk flest stiller seg nok litt utenforstående til deg jeg driver med, og de som ikke er vant til ny eksperimentell musikk synes jo at alt er skummelt. Miljøet i Norge er lite, men det har det vært hele tiden. Jeg har spilt en del i Tyskland og Danmark, og det er den samme tendensen der. Selv om et blad som The Wire ofte henviser til at den norske støyscenen er i verdensklasse, med artister som Fe-Mail, Supersilent og Lasse Marhaug, så har ikke markedet blitt noe særlig større. Det er litt underlig at selv om for eksempel Supersilent trekker en masse folk på sine konserter, så virker ikke publikum nødvendigvis å være mer interessert i beslektede band.

Den anti-kommersielle holdningen til Kai Mikalsen kommer til uttrykk gjennom hans syn på de store plateselskapene. Han har alltid fulgt sin egen kunstneriske visjon uavhengig av rådende trender og ’flavor of the month’.

– Jeg driver ikke bevisst med å lage sær musikk, det er basert på en genuin interesse. Jeg prøver heller ikke å tilpasse meg noe marked eller et spesielt miljø eller trend, og den gode musikken er da heller ikke tidsavhengig. Grunnen til at den er tidløs er at artistene ikke har vært opptatt av trender, men heller ikke flaue over å trekke linjene bakover i tid. Et band som Can trakk jo linjer både ut i verden og bakover i tid, og skapte noe helt eget og tidløst.

Du virker til å ha en ganske klar anti-kommersiell holdning, og har tidligere uttalt at du er ’drittlei plateselskaper’.

– De store multinasjonale plateselskapene som bare tenker penger står i kontrast til det levende miljøet som lager musikk av genuin interesse. De er kannibalistiske i sitt forbruk av artister og tjener ikke den kreative lydkunsten. Den etablerte platebransjen er kjent for å snyte artistene, for eksempel ved å lage dårlige publishing-avtaler. At de skal eie kunstverket ditt gjelder bare for denne bransjen. Vi har stiftet vårt eget publishing-selskap ut fra prinsippet om at man nettopp skal eie sitt eget.

Dronesyndrome utgis på det lille amerikanske selskapet Silber Records. Hvordan oppstod den kontakten?

– De tok kontakt med oss, mens ingen av de norske selskapene var interessert. Silber har en veldig god deal med sine artister der man selv beholder 10% av opplaget for eget salg. Det er bra for oss å få solgt for eksempel på konserter, ikke minst siden de ikke har distribusjon i Europa.

Brugata (Foto: Bjørn Hammershaug)

Brugata (Foto: Bjørn Hammershaug)

Looop

Når det gjelder distribusjon av norske plater, så er det nye ting på gang. Det arbeides nå med å koordinere noen av de mindre norske plateselskapene gjennom noe som heter Looop.

– Looop er et Brugata-prosjekt som fremdeles er i begynnerfasen. Vi skal bli en stiftelse som samordner distribusjon og salg av plater til småselskaper som blant andre Apartment og Sofa. Tanken er å koordinere noe av dette arbeidet, i stedet for at alle skal sitte på hver sin tue og gjøre de samme tingene. Looop skal først og fremst bli en nettside myntet mot utlandet og distributører der, men den skal også være beregnet for salg til enkeltpersoner. Dette ligger fremdeles litt fram i tid, og det er litt tidlig å si når vi er i full gang.

Origami og folkemusikk

Den kollektive tanken virker å stå sterkt på mange plan. Du tilhører også det globale kulturnettverket Origami Republika, som har cirka 200 medlemmer i 18 land.

– Ja, Origami er et flatt nettverk av likesinnede, mest for å sette navn på et nettverk som likevel hadde eksistert. Det er ikke noen diktatorisk organisasjon akkurat, ler Mikalsen, snarere et løst, anarkistisk foretak. Vi har for eksempel ingen spesiell felles politisk agenda, men når jeg møter andre fra Origami så deler vi av en eller annen gjerne de samme synspunktene. På FN-dagen den 23/10 skal vi etter planen ha 23 konserter over hele kloden. FN er bra!

Sammen med folk som Tore H. Bøe, Bjarne Larsen og Rune Flaten har du bidratt med mer folketone-orienterte Origami Arktika og en plate som Vardøgr (Silber, 2002). Det er et prosjekt som vel har en noe annen innfallsvinkel enn dine andre band?

– Origami Arktika er både morsomt og interessant. Det er helakustisk, basert på folketoner og vi prøver å holde det helt nede og simpelt ved hjelp av enkle hjelpemidler, droning og minimalisme. Rune Flaten har studert gamle folketoner og stev, og vi kler inn hans stemme med vår type musikk.

Hvordan har responsen vært i folkemusikkmiljøet på dette?

– Den kretsen er veldig konservative og vil nok grine på nesen av Origami Arktika. Jeg mener at folkemusikk er en organisk masse som alltid har vært i utvikling. Man bør ikke fryse denne til en bestemt epoke. Jeg mener også at vår tilnærming passer bedre til den opprinnelige tonen, enn for eksempel de forsøkene vi har sett av å forene rock og folkemusikk. Origami Arktika kan dessuten like gjerne være inspirert av Ali Farka Toure, indisk folkemusikk og akustisk dronerock.

Du virker til å blikket vendt utover i verden, og gjerne mot ulike typer folkemusikk. Om Kobi sier du blant annet at du vil ‘…konsentrere klangen rundt de harmonier som skjer gjennom intuisjon og ved å spille med hørsel, istedenfor å følge de vanlige vestlig-tempererte harmonier’.

– Nemlig, folkemusikk har sin egen logikk. Det høres gjerne skeivt ut, men samtidig veldig riktig. De bruker naturtoner fordi det er riktig, og det er jo ikke slik at vårt skalsystem som ble oppfunnet i midt-Europa nødvendigvis må følges.

Kai Mikalsen er også tilknyttet Radio Nova og programmet Sort Kanal. Sammen med Trond Bremnes har han presentert programmer viet blant annet Fripp/Eno, ambient/techno og Can.

Dronesyndrome er ute nå på Silber records.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 20.9. 2005 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Astroburger: 20 år på feil planet

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment
Foto: L-P. Lorentz/presse

Foto: Astroburger 10 år senere, L-P. Lorentz/presse

Det er 20 år siden Astroburger kom svevende ned til Planet Oslo fra sin bane rundt solen. Her har de blitt værende og markert seg som leverandører av tidløs pop, et knutepunkt i Osloscenen og etterhvert som veteraner i norsk musikkliv. Eneste faste astronaut er Geir Stadheim (Don Bingo) som nå kan feire at et nytt studioalbum er ute. They Came From the Sun… er tittelen, og jeg møter Don Stadheim først og fremst for en samtale om denne platen.

Fem, tre, fire
They Came From the Sun… ble spilt inn i Spendless studio ved Grünerløkka lufthavn. – Dette er egentlig den første studioplaten vi har gjort. Denne gangen ble platen til i studio, mens vi tidligere har øvd inn låter og spilt de live, gjorde vi det nå helt motsatt, forteller Stadheim

Noe av grunnen til dette var at Astroburger ble redusert til en trio da David Gurrik og Andreas Grøtterud forlot bandet for et par år siden til fordel for henholdsvis utelivsbransjen (Hell’s Kitchen) og andre bandprosjekter (Bonk). Men trioformatet funket utrolig bra, i følge Stadheim:

– Det ble mindre lyd, så man hører detaljene tydeligere og vi overkompenserer gjerne med mye koring og rare soloer.

Selv om platen ble spilt inn som trio, er Astroburger allerede en kvartett igjen, da bassist Andreas Mastrup (The Jessica Fletchers) nå har blitt en del av bandet. Han ble med på tampen av innspillingen og har også spilt på deres to konserter etter utgivelsen. Flyktige strukturer har alltid preget dette bandet, men hvilken betydning har dette hatt for frontmannen?

– Det er både slitsomt og givende. Man må alltid starte på null, men det er mest en psykisk greie. Etter et par øvinger henger de fleste med på notene. Det er viktig at alle som er innom tenker litt og finner sin egen stil. Jeg hører veldig forskjell på Astroburger opp gjennom årene, men tror ikke så mange andre gjør det. Jeg tenker først og fremst på låta og om den blir fin. En Astro-låt skal være åpen og kan ta mange veier, og det går jo mye på hva de enkelte liker. Alle har sine fikse ideer og det er kult at ingen vet alt.

Jeg hørte rykter om at Rolf Yngve Uggen ble gitarist i sin tid uten å ha spilt gitar tidligere?

– Ja, det stemmer det. Han kom som bassist fra Lust-O-Rama og plukket gitar på første øving. Han kunne jo spille da, men hadde vel ikke spilt gitar i band tidligere. Men jeg husker fremdeles ordene hans fra den øvingen: ’Jeg kan spille gitar jeg, men soloer er uaktuelt.’ Det gikk vel cirka to låter før han dro soloen til “Take On Me” og han endte opp med å spille sammenhengende i syv minutter på In Orbit (1994). Så mye for ’Mr. Ikke-solo’, ler Stadheim.

– Litt moro da, at når han ble med i Gluecifer fikk han egentlig ikke spille noe særlig solo i det hele tatt!

Deadlines

Forrige plate Equalize It (2002) var en samler med utvalg låter fra et heseblesende stunt: 12 singler i løpet av ett år. De kom i mål, men ikke helt etter planen.

– Det var en skrullete idé fra Big Dipper, smiler Stadheim.

– Vi trodde de var gale da det ble foreslått, men siden det var ment på alvor kastet vi oss ut i det. Det var festlig det første halvåret, men allerede rundt påsketider begynte det å halte. Mye av problemet lå i det tsjekkiske trykkeriet, som ga utslag i absurde situasjoner:
– Jeg ringte for eksempel ned dit for å purre en gang, og hadde en samtale som gikk omtrent slik:
’What do you mean this colour K?’
’It means black’ (CMYK er den mest brukte fargekoden for trykking).
’Oh, so you mean black…?’
’Yes…’

– Men opplegget var artig nok og ga musikken en viss nerve, en abonnementsordning hvor kundene kunne gå og plukke opp en ny skive hver måned. Men vi ble ferdige innenfor året og for vår del var det viktig å følge planen, selv om det ikke ble så enkelt. Det ble en del surr og luften gikk på mange måter ut av ballongen. Men det er ikke dumt med deadlines.

Det har gått en god stund siden forrige skive. Hva har tatt så lang tid, er det mangelen på deadlines?

– Noe av grunnen var at David og Andreas forsvant i 2003. Men platen var faktisk ferdig i juni i fjor, så prosessen stoppet i mastringen (ved Andreas Møller) og igjen i trykkingen.

Omslaget på They Came From the Sun… viser tre utkledde romvesener som ser ut til å være hentet fra en innspilling av en Ed Wood-film. Men det er ikke Astroburgere som skjuler seg bak bekledningen av søppelsekker, yoghurtbeger og pappesker, kan Stadheim fortelle:

– Nei, bildet er hentet fra en bok om roboter som jeg leste. Det er faktisk fra et skuespill titulert They came from the sun…, satt opp på en barneskole i midt-vesten cirka 1973. Men det er faktisk flere som har pekt ut oss bak draktene, så det er vel en viss likhet.

Feil planet

Selv om Geir Stadheim og Astroburger har trillet ut flotte poplåter i snart 20 år, har bandet aldri fått særlig oppmerksomhet blant det brede lag i befolkningen. De har alltid vært et undergrunns Oslo-fenomen, et knutepunkt av folk som kan knyttes til for eksempel Bonk, Gluecifer, Tables, Kung Fu Girls, Anal Babes og Run Dog Run.

– Det er ikke mange som digger slik musikk, det er ren matematikk det, forklarer Stadheim. Vi startet med utgangspunkt i misnøye med de norske bandene på slutten av 80-tallet, som i hovedsak bestod av dystre, new wave gotiske etterligninger. Det var dødfødt i utgangspunktet å spille melodiøs pop og synge på engelsk. Vi har fremdeles ambisjoner, det står ikke på det. Vi har en klar type stil, så noe må skje med verden, ikke med oss. Vi har jo ikke hevet oss på noen bølge akkurat.

Hvordan ser du på den norske musikkscenen i dag?

– Jeg synes det har blitt et veldig velprodusert og industrialisert preg over det hele, og det virker som alternativ-scenen er veldig nede. De minste bandene vil gjerne fremstå som store og amerikanske, alle vil bli Idol, ingen vil bli Iggy og det er på en måte helt legitimt. Personlighetene har blitt borte, og det virker som folk planlegger veldig mye i dag, band virker ferdigproduserte omtrent før de har gjort noe som helst. Noe av grunnen til det ligger nok i fremveksten av hjemmestudio og den forenklede studio-teknikken som enklere kan fjerne ’feil’ under innspillingen.

– Det er rett og slett ikke noe særlig marked for norsk pop. Vi er små amerikanere alle sammen.

Pop-Norge rundt et bord

I løpet av intervjuet får vi selskap av to andre figurer fra norsk pop-undergrunn; Herjulv Arnkværn fra The Soft Rebels holder på å spille inn sin kommende plate i samme Spendless studios, ved hans side er Robert Birdeye fra jevngamle og nå oppløste The Tables. Sammen har disse tre herrene hatt en finger med det mest som har rørt seg i Oslopopen de siste 20 årene. Det er naturlig å høre med nestorene hvordan de anser Astroburgers rolle i norsk pophistorie.

Arnkværn, den første som omtalte Astroburger i norsk presse (i Beat-spalten Norske indianere, der hans omtale av munnspillet som ’munnspill fra helvete, i hvert fall ikke kromatisk’ førte til at han fikk det tilsendt i posten. Og det var kromatisk.) nøler ikke:

– Astroburger er en inspirasjonskilde for alt som har skjedd i undergrunns-Oslo, og er en ren utdanningsinstitusjon. Jeg har dessuten vært så heldig å få være med i tribute-bandet til Astroburger; kortvarige Don Bingo’s Astroburger, hyllestorkesteret som spilte gamle Astroburger-låter med manisk & regi av rektor Stadheim.

Birdeye er like klar i sin tale:

– Astroburger er Norges beste popband – det er ikke noe mer å si om den saken.

Astroburger kjennes også som et uforglemmelig liveband. Dette er tross alt bandet der vokalisten brekker beinet etter klatrestunt på Mars, og gjør neste konsert på John Dee liggende i sykesengen, eller som spriter opp sine konserter med egne cocktail-miksere.

Dagen etter dette intervjuet spiller Astroburger nok en strålende konsert i Oslo for å markere slippet av They Came From the Sun… Alltid vitale og spillekåte Astroburger spiller for en liten gruppe frelste pophoder, og serverer gamle og nye perler om hverandre. Det er 20 år siden de kom til denne planeten, og de svirrer fremdeles i sin egen bane et sted rundt solen.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på Ballade.no 27.4 2006 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

The Cumshots: Illsinte vers og livredde refrenger

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

– Det som er med The Cumshots er at alle som bare hører musikken synes det er helt rått, men når de ser hvem som spiller blir de umiddelbart mer skeptiske, sier innehaveren av en rockesjappe i Oslo sentrum.

Jeg er på vei for å snakke med det myteomspunne bandet som vel så ofte blir omtalt for sine utenom-musikalske stunt. – Vi har fått en del velfortjent juling i media som ikke har hatt så mye med musikken å gjøre opp gjennom årene, sier vokalist Kristopher Schau. Nå er de snart aktuelle med sin tredje plate, der en noe mer melodisk og variert side av det hardtslående bandet trer frem.

Livredd, svanger metall
Just Quit Trying er tittelen på den kommende utgivelsen til den notoriske Oslobanden. Gitarist Ole Petter Andreassen lover en mer variert og forseggjort plate enn de to foregående. Både sintere og med flere tårer i øynene, eller ’illsinte vers og livredde refrenger’ som de uttrykker det. The Cumshots startet på en voldelig grunnmur bygget på Motörhead og Entombed, men har nå utviklet seg noe videre. Det melodiske uttrykket har kommet tydeligere fram, uten at trøkket har blitt nevneverdig svakere. Produksjonen er mer ryddig og tight, uten at de grovskårne søppelelementene er kastet helt overbord.

Hva ønsket dere egentlig å lage når dere gikk inn i studio. Hadde dere et gitt mål for hva dere skulle ende opp med?

– På de to første var vi nok litt mer regelbaserte på at det ikke skulle være noe jåleri. Nå tillot vi oss å prøve ut mange forskjellige ting uten å bry oss med annet enn hva vi selv likte, og vi brukte månedsvis på den prosessen. Til slutt endte vi opp med noe vi selv syntes rett og slett låt fett, men som det ikke er så enkelt å klistre en genrelapp på, sier Schau. – Av og til måtte vi bare spørre oss selv hva i huleste dette var for noe, uten at vi hadde noe svar på det.

– Vi har vel ikke tenkt så mye fremover, men bare gjort det som har falt oss naturlig. Når så mange av oss hører på country, så ble det naturlig å blande inn både noe piano og steelgitar, samtykker Andreassen. – Det er ting på denne platen som er lettere tilgjengelig enn noe annet vi har laget. Vi har jo selv trodd at vi har nærmet oss popmusikk på en del låter, men når vi har spilt disse til folk som liker denslags så har vi vel funnet ut at, nei, det har vi ikke.

De enes etter noe diskusjon om benevnelsen Prego Metal, pregnant metall, som for å beskrive at platens skiftende humørsvingninger kan sammenlignes med en gravid kvinne. Med en blanding av svartmetall, hardcore punk, country og rå rock’n’roll beveger The Cumshots seg i et musikalsk territorium som ikke er altfor befolket her hjemme. Det bekrefter de også selv:

– Det er ikke mange som driver med det samme som oss, nei. Vi faller litt mellom to stoler. Black metal-folka liker oss ikke, eller de tør ikke innrømme det. Vi er for harde til å spilles på radio og vi faller utenfor spesialprogrammene. Men siden det er cirka 2000 black metal-band i Norge og 800 ’swedish rock’-band, er jeg utrolig glad for ikke være akkurat der, sier Ole Petter Andreassen. – Vi ligner vel ikke akkurat på noen, men det er et lite høl for oss der ute. Det er kult nok det.

Knallharde countrytekster
Låtskriver Kristopher Schau har skrevet mer personlige tekster denne gang, uten å ta særlige hensyn til hva som er normen i metall-kretser:

– Dette er det eneste fora for meg å si av det jeg virkelig mener, og det er faktisk veldig viktig for meg, selv om det kan være vanskelig å høre gjennom all brølinga. Det å bruke et ord som ’love’ er jo nærmest forbudt, og det å synge om egne feil og svakheter er jo så langt unna metall som du får det.

– Det er egentlig veldig mye country i tekstene, mener gitarist Fredrik Gretland.
– Knallharde country-tekster satt i en metall-kontekst. Uten at de ønsker å utdype tekstene ytterligere. Låttitler som “Vomitory”, “Bitter Erection” og “Praying For Cancer” gir vel et lønnlig håp om at det ikke akkurat er søndagsskole-poesi.

Ferdig med miljøvern
Tiden rundt forgjengeren Norwegian Jesus bar preg av mange mediefokuserte saker av ikke-musikalsk art. Hvordan har dette kjøret preget bandet og denne innspillingen?

– Vi er veldig stolt av den nye platen, og liker den selv. Det er det viktigste. Men det hadde vært deilig med en anmeldelse som bare hadde fokusert på musikken, uten at Quart-festivalen eller mitt navn nevnes, sier Kristopher Schau. – Til høsten slipper vi en DVD, og da kan pressen skrive hva de vil. Det blir en film om hva vi har gjort de siste fem årene som bekrefter alle fordommer. Da kommer fokus uansett bort fra musikken igjen.

– Vi skulle i hvert fall ikke bort noen gratis argumenter denne gangen. Vi må overbevise mer enn det vi gjorde før, for at det i det hele tatt skal skrives om hva som er på selve plata. I etterkant av forrige skive spilte vi nesten 100 konserter, og én av de konsertene hadde et innslag på tre minutter som ble hovedfokus. Derfor tittelen; det får bli som det blir, sier Andreassen.

– Vi har ikke noe hånd på det selv, hvis vi prøver på noe så blir det ikke slik vi har tenkt det uansett, sier Schau.

– Vi har sluttet å bry oss om miljøvern da, sier Andreassen. – Definitvit quit trying. Man kan lage bra musikk her i landet, men må tydeligvis ikke være for underholdende. Det beste må da vel være en totalopplevelse av både musikk og sceneshow, men det skal vi altså få tyn for, fortsetter han uten å virke særlig bitter av den grunn.

Selv om fleipen sitter løst og løgnaktighetene stadig popper opp, er det ikke et parodisk tulleband som sitter med en fersk plate her. Det er et moment som media gjerne utnytter, ikke minst siden Kristopher Schau er involvert. Hans likefremme fremtoning og usnobbete attityde er nesten bemerkelsesverdig med tanke på all den viraken og mediefokuset som følger i hans kjølevann. Mannen er først og fremst genuint musikkinteressert, og i likhet med resten av medlemmene i The Cumshots, meget dedikert til det musikalske prosjektet de har jobbet med siden slutten av 90-tallet.

Rakkestad Dartklubb
Schau innrømmer da også at det blir mye fokus på ham i dette bandet, men de mener at det har blitt noe bedre opp gjennom årene:

– I begynnelsen kom nok folk i hovedsak for å se TV-kjendisen Schau, sier Andreassen. – Men publikum vender tilbake til konsertene og de fortsette å kjøpe platene våre, så da må det vel være noe med musikken som også trekker.

Schau fortsetter: – Vi har skapt mye styr rundt oss med forskjellige ting, men det er ikke først og fremst for å skape blest rundt oss selv, men fordi det er gøy! Vi tenker at ’dette er det ingen som har gjort før, la oss prøve!’ Det viktigste for oss er å ha det gøy. Det er jo derfor man spiller i band.

En av tingene The Cumshots har gjort seg bemerket med er de intensive byturneene sine; syv konserter på syv dager. Et konsept som i første rekke var behagelig i forhold til overnatting og transport. Et annet stunt var å auksjonere bort en av sine konserter på QXL. Vinneren ble Rakkestad Dartklubb.

– Tro meg, det er ikke spesielt bra PR å spille der, smiler Schau.

Så er da heller ingen overordnet mediestrategi som ligger bak alt dette. Snarere tvert om.

– Pressen spør oss hele tiden om hva vi har planlagt som neste stunt. Men vi har aldri planlagt noen ting! Ta den Fuck For Forest episoden på Quart som eksempel. Vi kom rett fra Tyskland og hadde helt glemt forespørselen deres. Hadde vi hatt en agenda ville vi sørget for både en god advokat og en skikkelig presseplan i forkant. Vi ble rett og slett tatt fullstendig på senga av alt oppstyret rundt den episoden.

– Det var jo bra konsert også. Den eneste avisen som anmeldte selve konserten var Fædrelandsvennen. Der fikk vi terningkast 6. Ironisk nok, ler bassist Tommy Reite.

– Folk tror at det er stor plan bak det vi driver med, at vi er noen slags mediestrateger som koker i hop ting på bakrommet, sukker Kristopher Schau. – Det er så lite strategi bak det vi gjør at det nesten er flaut. Jeg mener, vi var flinke som klarte å samles alle her i dag! For eksempel hadde Dagbladets Magasinet et fire siders intervju med oss ett år etter at den forrige platen kom ut og ett år før den neste ble sluppet. Det er vel sånn cirka 200 000 kroner i markedsverdi rett ut av vinduet.

Da var det schäfer’n beit
– Vi øver på tirsdager, prøver å lage en plate som vi er fornøyd med, så drar vi ut for å spille låtene gjennom best mulige konserter og samtidig ha det så gøy som mulig. Så enkelt er det.

The Cumshots trives på landeveien. Også i etterkant av Just Quit Trying skal de ut på turné med klubbkonserter fra mars til juni og festivaler på sommeren. Status skal gjøres opp midtveis i sommerferien før høsten planlegges. Det er først og fremst her i Norge bandet har sitt marked. Kontinentet kan være en mer krevende affære forteller de:

– Det kan være jævlig å spille utenfor Norge, og vi har heller ingen tanker om å erobre noe som helst. Når det gjelder Tyskland skal det litt til før vi tar akkurat den ruta igjen. Man får sin dose av schäferhunder og barbeinte punks. Vi spilte, folk var stort sett livredde og når vi gjorde opp status på vei hjem satt vi igjen med cirka 400 kroner hver som vi spilte bort på Kielferga. Det er en veldig rar form for ferie.

Anderassen utdyper litt videre: – Den største effekten av en slik turné, for vår del i hvert fall, har nok vært at vi har fått blest om det her hjemme. For at det skal ha en verdi kreves et større apparat enn det vi rår over. Derfor kan det nok være slitsomt hvis man ikke er kompiser. Vi har hatt det utrolig gøy på turné fordi vi er så gode venner. Det er det viktigste. Vi har det så bra når vi sitter i den lille bilen at vi gjerne tar en ekstra sveip rundt byene for å få turen til å vare litt lengre, smiler han.

– Jeg trodde alle hadde det slik jeg, repliserer Schau. Inntil jeg snakket med andre band som kunne fortelle at de satt ofte med hver sin laptop og hodetelefoner på. Hos oss er det bare fnising og ekstremiteter i alle bauger og kanter. Men så har vi slitt ut to lydmenn også da…

Live er The Cumshots en ganske utagerende og voldsom opplevelse, og det handler om å gi alt: – Når man går av scenen skal det overhodet ikke være noe mer å gi. All energi må ut, og man skal være helt i kjelleren både psykisk og fysisk for at man kan si seg fornøyd etterpå.

Kristopher Schau kan fortelle at han blir fysisk svært sliten av å vrenge ut den voldsomme vokalen han presterer med The Cumshots: – Det var fælt i studio. Ofte legges det ekstremt mye kraft i første vers, så må det være enda verre i andre, men du klarer det ikke for du er så forbanna sliten og må sitte på huk med vondt i hue. Så skal du ha en skikkelig feeling bak det hele samtidig. Det var en utfordring og jeg levde stort sett på Paracet og Battery under hele innspillingen, ler han.

– Jeg tror ingen skriker så høyt som Kristopher, samtykker Andreasesen. – Det er ikke high pitch, men en slags halvhøy tenor. Han synger lysere enn før og presser registeret for det er verdt. Det er litt mindre growl og stemmeleiet ligger helt i toppen av hvor lyst han kan synge. Det skaper en veldig bra energi.

Flax
Det brutale omslaget på Just Quit Trying er igjen utformet av Are Kleivan, som også står bak albumcover for Amulet, Thulsa Doom og en rekke andre norske rockeband.

– Han kommer forresten innom for å hente lønna si snart, sier Schau, og minner seg selv om at han snart må stikke bort på nærmeste Narvesen.
– ?
– Ja, han tar betalt i flaxlodd.
– ??
– Fem flaxlodd pr. bandmedlem, og han er så evil at en del av dealen er at loddene skal åpnes foran øynene på bandet – i tilfelle en storgevinst slår inn, humrer Schau.

De andre medlemmene i bandet trekker alle en fempakning flaxlodd opp av lommene og bekrefter dealen.

Jeg trekker meg klokelig tilbake før Are Kleivan ankommer for å cashe inn en eventuell milliongevinst.

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 10.3 2006, og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug