Golden Pollen: Gypsys, Tramps & Thieves

Black poppy sleeps a dreamless night
In summer shade of moony light
Hazy veils of clouds loom low
The warm kittens close to the earth
Underground bodies stir with no sound
No one to tear them under the ground
Ghost horse and stillborns turn in their cradles
Silvery meadow murmurs the song of
Tiny glow worm glowing
Rain starts her shimmery descent
Into the old leathery skin of the farm
(«Blackpoppies», CocoRosie)

beirut_gulagBeirut: Gulag Orkestar (Ba Da Bing!, 2006)
Siste lass er losset. Kjerra kan endelig parkeres for kvelden. Den spartanske sigøynerleiren er rolig, med unntak av ett dunkelt opplyst telt. Her er menn og kvinner samlet i en tett ring rundt et lurvete orkester som ramler opp på den enkle scenen. Kulden forsvinner i takt med vodkaflaskene som sendes rundt, og trompetfanfaren som hever teppet for en 37 minutter lang reise fra Baltikum til Balkan. Det er en ferd preget av mye slit og strev, men også ekstase og glede. Snart nikker alle langsomt til den melankolske klagesangen ”Gulag Orkestar”, klynger seg tårefullt til hverandre rundt ”Prenzlauerberg” og danser stolt til ”Brandenburg” og ”Mount Wroclai”.

Stopp: Dette bildet stemmer ikke med virkeligheten. Scenen er ganske enkelt et gutterom i New Mexico. Beirut er lik Zach Condon, en 20-årig amerikaner som droppet skolen og søkte seg over til Europa, der han trallet rundt i Paris’ gater og ble kjent med ymse gatemusikanter. Orkesteret er stort sett ham selv, med litt hjelp fra blant andre naboene Jeremy Barnes/Heather Trost (begge fra svært sammenlignbare A Hawk and a Hacksaw). Bare et par Smiths/Decemberists/Neutral Milk Hotel-lignende låter avslører hans bakgrunn som en vestlig tenåring oppvokst med moderne rock. Det i seg selv skaper et spennende krysningspunkt, som tidligere er utforsket av for eksempel Calexico, Gogol Bordello og Devotchka.

Gulag Orkestar er en imponerende debut, der de nevnte låtene fra første halvdel ikke tangeres av det siste knippet. Condon forsøker ikke bare å forstå og fortolke vår nære musikalske historie, men også å knytte mange ulike stiler sammen – som et musikalsk Beirut. Resultatet av hans 11 postkort vitner om et langt skarpere blikk enn den gjengse hastige turist.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 12.12.2006

tg306cd accordion folder_J.inddCocoRosie: The Adventures of Ghosthorse and Stillborn (Touch & Go, 2007)
Søstrene Casady fikk mange venner med sitt flotte andrealbum Noahs Ark i 2005. Da falt de lett inn i den store bølgen av ’freakfolk-artister’ anført av deres gode venn Devendra Banhart. Med påmalte barter, flagrende gevanter og generelt underlig atferd har duoen klart å vekke oppmerksomhet i en tid som formelig skriker etter originale artister. Oppfølgeren til Noahs Ark viser at de to både bevarer originaliteten og evner å balansere mellom det tilgjengelige og mer uformelig sære i musikken sin.

The Adventures of Ghosthorse and Stillborn bærer mange av forgjengerens trekk. Her er innyndende Björk-møter-Devendra-passasjer (”Japan”), såre pianoballader som Antony-fansen vil falle for (”Sunshine”, ”Miracle” hvor han selv synger) og ikke minst mye forunderlige toner som bare er umiskjennelig CocoRosie. Blant litt flere hiphop-beats enn sist er det fremdeles plenty med rom for hjemmeheklede melodilinjer og sammenlappede lydlandskaper som snor seg et sted mellom burlesk ballet og barnlig fryd, litt som Tim Burton på en tenkt date med Tingeling.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10.04.2007

travel-sea-days-escapeTravel By Sea: Days Of My Escape (Autumn Tone, 2008)
Blå himmel, dampende asfalt, en åpen bil. Temperaturmåleren svinger pent over de 25, og kvelden byr ikke på andre planer enn å suse gjennom kaktusland på vei mot havet.

Det er mulig å tenke seg at ovennevnte beskrivelse er en situasjon Kyle Kersten og Brian Kraft har opplevd noen ganger, de to bor i California og Colorado, men realiteten er at de to musikerne har konstruert sitt andre album gjennom å utveksle filer via nettet.

Days of My Escape er uansett en plate som liksom fanger stemningen av sørvesten; het innlandsvarme, den ensomme landeveien, FM-radioens behagelige komfort og lengten etter den svale brisen av kyst og hav. For tar man den bittersøte og vemodstemte delen i støvete americana, og blander til et par dråper med solfylt vestkystpop, så er vi ikke langt fra essensen til duoen med det svært passende navnet Travel By Sea.

Med åpningslinjen ’Find the deepest well, It will lead you to the highway. It may be blank and scorned, But your vision is reborn’ plasseres vi mykt i passasjersetet på det som skal bli en behagelig kjøretur.

Duoen behandler sitt låtmateriale med varsomhet. Melodiene får lov til å gro sakte inn i oss som lytter, instrumenteringen er relativt spartansk, men varm, og den avrundede vokalen har en insisterende klang som ber om å bli hørt. Hør et kutt som ”Patiently” som eksempel på ypperlig håndverk av akustisk tristesse av aller fineste sort. Den gode nyheten er at Travel By Sea stort sett leverer materiale av slik slitesterk kvalitet. Den dårlige, hvis man kan si det slik, er at de ikke akkurat utfordrer formen de har funnet seg så godt til rette i. Men et par mer middelmådige honkyrockere minner om at akkurat det er like greit. Det er i sine mest stillfarne øyeblikk denne duoen virkelige blomstrer.

Et par gjestespill i form av en kvinnelig vokalist (blant annet fra Pink Nasty, sist hørt med Bonnie Prince Billy) og litt fele trekker opp. For det er plass til mer i dette lydbildet. Ta en låt som ”Too Much Too Quickly”. Dette er valiumtwang av ypperste merke, en langsomt brennende låt med antydning til flerrende gitarer som slikker oppetter hjulkapslene. Det er i slike øyeblikk jeg skulle ønsket at Travel By Sea hadde foredlet sitt materiale enda ytterligere. Det er noe uutnyttet potensial her, både sfæriske og soniske muligheter ligger og lurer i kjølevannet av denne debuten.

Days of Escape er en fin påminnelse om at geografisk avstand og musikalsk intimitet ikke er to uforenelige størrelser. Og at Travel By Sea er et band vel verd å holde bremmen oppe for i tiden fremover.

savath_savales_pollenSavath & Savales: Golden Pollen (Anti, 2007)
Sommerens melodi. Hva er vel bedre enn den liflige lyden av lyse kvelder og bekymringsfrie dager, gjerne ispedd en klangbunn av vemod eller melankoli for at den rette harmoni skal oppstå i mitt musikalske hjerte. I 2006 skapte Zero 7 et slik øyeblikk med ”Throw It All Away”, i år er det ”Apnea Obstructiva” med Savath & Savalas som følger meg inn i sommerkvelden.

Det er ingen formidabel låt dette, med den søvnige spansktalende vokalen ute av stand til å bære noe som helst, den knapt holder seg flytende der den duver retningsløst avgårde med piano, fløyter og strykere opp mot det store blå. Men det er dette som skaper et florlett stykke musikk som umerkelig etterlater seg et lite kyss av sol og sommer, før den svinner hen og oppløses til intet.

Mannen bak dette lille kunststykket av vellydende sommerlykke er altså G. Scott Herren, også kjent som blant annet Prefuse 73 og en haug med andre prosjekter. Her altså i drakten til Savath & Savalas, og amerikaneren som har tatt en Josh Rouse og bosatt seg i Spania prøver seg på sitt nye morsmål uten at jeg kan vurdere det på annet vis enn passende. Sammen med produsent John McEntire har Herren skrudd sammen en sval smyger av latinsk slow-motion bossa og drømmende psykedelia, der McEntires Tortoise og The Sea and Cake er naturlige referanserammer. Til og med svenske Jozé González (som forøvrig har samarbeidet med nevnte Zero 7 tidligere) stepper innom foran mikrofonen, skjønt uten å etterlate veldig store spor etter seg.

Med åpningen ”Apnea Obstructiva” opprettes en tilstand som skal vedvare utover på Golden Pollen. Det blir en lang siesta i sommerskyggen, med slør av både hippie-folk og post-rock som ikke forsøker å presse seg for mye på, og tilløp til avansert låtskrivekunst som virker helt naturlig og intuitiv. Golden Pollen bør dermed gjerne nytes liggende, med sand mellom tærne og svettedråper i pannen, mens båtene der ute ikke virker som de har det travelt med å komme noe sted og hodet er tømt for andre tanker enn å løfte armen til nærmeste isglass og sette det inntil munnen.

Det er en tilstand som vel må høres fristende ut, og Scott Herren har absolutt lykkes med å skape en nær konstant følelse av sval harmoni og avslappet sommer-modus. Golden Pollen er en parasoll til solen, en vannflaske i varmen. Tendenser til bevegelse i form av tempererte danserytmer kommer bare frem i altfor korte glimt, og rokker ikke ved denne hovedtendensen av vektløse stemningsskapere. Dette ’behagelige’ over Golden Pollen kan være platens styrke, men også bidra til å overse det faktum at den nok hadde vært tjent med noe strammere regi og låtutvalg. Her er det ikke mye å nynne på når sanden er vasket ut av ørene og parasollen slås sammen for sesongen. Men nå, i juli, er dette egentlig alt man trenger på øret.

odawas_depthsOdawas: The Blues Depths (Jagjaguwar, 2009)
Dette er mitt første ordentlige møte med Odawas. Duoen har et par album bak seg fra før, og de har ikke revolusjonert sitt uttrykk: Begreper som ’Neil Young på en romferge’, og ’kosmisk country’ er fremdeles gyldige på The Blue Depths. Men kanskje bandet har finslipt formelen i sterkere grad, kanskje de har perfeksjonert låtene sine eller kanskje det bare er noe i deres uttrykk som tiltaler meg i større grad enn vi har gitt uttrykk for? Jeg er i hvert fall ganske så mottagelig for deres myke, romantiske drømmepop.

The Blue Depths er et betagende album. Basert rundt tykke lag med hengende synther, trommemaskin, munnspill og rikelig med rom for mikrofonen, skaper Odawas en stemning av melankolsk sårbarhet og høystemt nostalgi. Åpenbar flørting med 80-tallets pastellpop og kitschy arrangementer gjenspeiles ikke bare i fargetoningen på platen, men vel så mye i musikken. Når de lar trommemaskiner få fritt spillerom på bekostning av den dorske drømmefølelsen detter jeg litt av lasset, men det er bare tidvis de forsøker seg på en ”Do They Know It’s Christmas” på valium (”Swan Song for the Humpback Angler”). I det hele er The Blue Depths en plate som smyger seg mykt inn i øret, en hviskende bærer av et glemt kjærlighetsminne, et falmet postkort fra en varm sommerdag som blafrer forbi. The Blue Depths vekker slike litt flaue minner, farlig nær ’guilty pleasures’-kategorien som er høvelig illustrert med fotoet av det kyssende paret på baksiden av omslaget.

Helen Maurene Cooper står for utsmykningen, hun er en fotograf med sans for både nære naturbilder og vagt erotiske stemninger, og hennes talent egner seg enda bedre i større format enn det som er mulig på en CD-plate. Kanskje er det lurt å vente til LP-utgivelsen kommer, forhåpentligvis enda mer dandert enn den litt spinkle lefsa som følger med her.

mendoza_lineThe Mendoza Line: Lost in Revelry (Misra, 2002)
The Mendoza Line, 1. The figurative boundary in the batting averages between those batters hitting above and below .215. It is named for shortstop Mario Mendoza whose career (1974-1982) batting average for the Pirates, Mariners and Rangers was .215.

2. The Mendoza Line har vært bosatt i studentbyen Athens, Georgia en periode, men haiket opp til Brooklyn for et par år siden. Der føyer de seg pent inn i Misras allerede sterke katalog, som presenterer storveis musikk fra blant andre Summer Hymns, Shearwater og Jenny Toomey. Og de senker ikke nivået med denne utgivelsen heller. Med el-gitar i den ene hånda og pedal-steel i armkroken legger gjengen omtrent like stor vekt på pop som bakgårds-country, og Lost in Revelry består av et knippe joviale og sjarmerende låter fremført på en uanstrengt liketil måte.

De 50 minuttene fordeler seg grovt sett mellom søtladen melankoli, back-porch country og skramlepop, der vokalansvaret deles mellom de to mest stabile medlemmene Peter Hoffman og Timothy Bracy, samt Shannon Mary McArdle. Når de synger sammen blir det som et mer positivt Low eller et mer folkbasert Yo La Tengo (”It’ll Be the Same Without You”). Den grunnleggende løse og melankolske formen binder det hele likevel sammen til en helhet. Jeg tror det er Bracy som har den nasale Dylan-aktige stemmen av de tre, og som kan høres på platens triumferende åpning ”A Damn Good Disguise”. Den oppstemte ’revelry’-stemningen med klapping, huing og himmelsk pedal-steel (Bob Hoffnar, Hem) skaper en umiddelbar verandafest som de ikke tangerer senere. Vi blir likevel gladelig sittende i huska og gynge til duvende natteviser som ”The Triple Bill of Shame”, ”The Queen of England” og ”The Way of the Weak”.

Shannon Mary McArdle ble med i 1999, og har skrevet og framfører fem låter denne gangen. Hun synger og korer med frisk Emmylou-stemme og glimt i øyet, men tiltrekkes av og til mer i retning av indiepop (that dog, Belly, Juliana Hatfield) enn godt er. På søvnige ”I’m That!” og ”The Way of the Weak” senkes lyset ned mot Hope Sandovals duse belysning, uten at det blir like sensuelt. De roligste og mest countryfiserte låtene kler likevel bandets løse og lune stil bedre enn fuzzpopen, og det skurrer litt når vi var innstilt på å nyte stunden i gyngestolen.

Lost in Revelry er ikke verdens mest kompliserte plate, men gode låter og tekster utført på en likandes måte gjør den likevel til en aldri så liten godbit. Jeg har til gode å høre deres tidligere utgivelser, men sitter med en mistanke om at dette ikke er et band som på død og liv må kompletteres. Hvis dette skulle være første date for deg også, så er det et godt utgangspunkt for å vurdere akkurat det selv.

lovers_stars_litLovers: Star Lit Sunken Ship (Orange Twin, 2002)
Ikke uventet holder Lovers til i sydlige himmelstrøk, nærmere bestemt Athens, Georgia. De har en behagelig varm og døsig aura over den stillferdige musikken sin, og skaper en stemning som passer godt til en rolig sensommerkveld i selskap med sirisser, et stille vann og en ellers sedat sinnstilstand.

’I believe in a quiet place, where mothers and daughters will lay by the water and out in the landscape…’ hvisker Carolyn Beek fristende og forførerisk innledningsvis. Hennes stemme kan minne litt om Hope Sandoval, Nina Nastasia, Lisa Germano eller Chan Marshall, noe som betyr innbydende sjelepleie og ømskinnet sårhet fordelt i jevne doser. Beek synger åpent og ærlig, særlig om desperate lengsler, planeter og droger (noe som kanskje forklarer hennes drømmende og tilbakelente stemme). Lovers deler noen av de samme egenskapene til Bright Eyes og Okkervil River der de øser av et poetiske overskudd til et svartmalt liv. Sammen med Brent Jones og en del gjester sørges det for variert instrumentering av den mer folkelige sorten (banjo, trekkspill, fiolin og glass), kast inn en slide gitar, moog og trombone så har man det man trenger for å piske kremmusikk. Det har Lovers klart med Star Lit Sunken Ship.

Det besnærende åpningssporet ”I Believe in Outer Space” etablerer en tone som skal vise seg å holde platen ut. En selvutleverende, nærmest desperat og intens Beek hvisker smygende i vei, og backes varsomt av musikerne som aldri tar helt overhånd. Ingen tar på seg en klar sjefsrolle i orkesteret, der kombinasjonen av blåsere og strykere skaper en rikholdig stemning på hele platen og gir den godt med variasjon. Jeg savner som vanlig litt avlastning på vokalsiden, men den som faller for Beeks røst og de andre artistene som er nevnt her, har mye å se frem til.

Det er flust av stemningsfulle låter på Star Lit Sunken Ship. På ”Ginger” kan vi forsiktig løfte dansefoten takket være Elina Tukkanens hypnotiske fiolinspill, men hovedsakelig går tempoet i et bedagelig og avslappende tempo som egner seg mer for å nyte sittende eller liggende. Særdeles vellykket er ”People in Cars Don’t Face Each Other”, med en banjo som klimprer bak den flytende e-bowen til Andy LeMaster (Bright Eyes, Now It’s Overhead), og som ligger inntil stemningene som Mazzy Star i sin tid skapte. Nydelig er også ”Winter Takes a Lover”, der det er Brent Jones’ trekkspill som hjelper Carolyn Beek inn i nattemørket. Der blir vi værende helt til ”Peppermint” rolig runder det hele av etter drøye 40 minutter. Dette er ikke en plate med de sterke, minneverdige enkeltåtene, men som mood enhancer fungerer den helt ypperlig.

Star Lit Sunken Ship er skumringsmusikk for både lyse og mørke kvelder. Det kan fort bli en slik plate som man overser i platehyllen, men desto hyggeligere blir det å oppdage den igjen.

lofty_pillars_amsterdamThe Lofty Pillars: Amsterdam (Truckstop, 2001)
Hovedpersonene i The Lofty Pillars er Michael Krassner, Fred Lonberg-Holm og Will Hendricks. Disse allsidige artistene er kjenninger fra samarbeid med Boxhead Ensemble, Jim O’Rourke, Superchunk, Simon Joyner, John Zorn og et utall andre. På Amsterdam kan vi i tillegg til trioen høre toner av nære musikalske venner som Jessica Billey (Rachel’s) og nomadene Glenn Kotche (trommer) og Ryan Hembrey (bass). Alle disse har i en årrekke gitt positive bidrag til det oppegående musikkmiljøet i Chicago. Det er altså ikke noen hvem-som-helst som står bak denne utgivelsen.

Amsterdam er en oppvisning i klassisk låtskriverkunst fra begynnelse til slutt. De eksperimentelle elementene, som mange av musikerne er mer enn komfortable med, er denne gang lagt helt til side. Man kan heller spore påvirkning fra viseartister som Bob Dylan, Leonard Cohen, Randy Newman og Willie Nelson. Krassner og Hendricks går til oppgaven med en uforskammet trygghet, og de unngår elegant et baktungt retro-stempel.

Vi starter i «Amsterdam» hvor strykeorkesteret kort stemmer inn instrumentene, inntil en vakker vals kommer smygende. Noe av den samme saktmodige stemningen som på Midnight Choirs Amsterdam Stranded kan spores, selv om Krassner mangler litt på fløyelsstemmen til Flaata. ’Amsterdam was cool in the wintertime’ synger han, mens piano og strykere smelter vekk all kulde. Når så koret kommer inn på slutten, så er det som om Leonard Cohen har begynt å skrive gode viser igjen.

Platen flyter stort sett i rolig farvann. Vokalistene Krassner og Hendricks preger lydbildet med sine inderlige røster, men bak dem finnes en stor lydflate som fylles av cello, horn og andre lekre ørekilere. Det hviler en barokk stemning, nærmest en klassisk dannelse, over første halvdel av platen. Det er ingen elementer som ødelegger helhetsinntrykket – med et lite unntak i Hendricks mest intense vokalpartier, hvor han ikke helt klarer å følge de milde crescendoene. Det siste minuttet av ”Fade Away” og deler av ”Mothers Arms” blir dermed litt anstrengende, og det hadde vært å foretrekke at Krassner styrte mikrofonen på egen hånd.

”Field of Honor” kommer som en befriende låt omtrent halvveis ut i platen. Fra og med denne tar den klassiske europeiske innflytelsen følge med en klarere amerikansk tradisjon. Steve Dorocke legger på nydelig pedal steel, Krassner synger Dylansk nasal-hest, og de syv slentrende minuttene står som et av de mest umiddelbare sporene. ”Eposene Three Men” og ”Down the River” (som låner intro fra ”Ohio River Boat Song”, sist hørt med Will Oldham) er andre høydepunkt i den ’amerikanske’ delen av Amsterdam. Disse sugende visene forhindrer at albumet blir for statisk, men det er helt på sin plass at de tar det helt ned igjen mot slutten, og avslutter med en av årets vakreste låter i ”Underworld”.

Selv om det ikke krever altfor mye konsentrasjon å følge de tydelige stemmene, er det for fordypelsenes skyld synd at ikke tekstene følger med i omslaget. Det er ikke vanskelig å få med seg at historiene i stor grad dreier seg om temaer som drap, kulde, lengsel og andre tunge sider som tilhører de mørkere deler av menneskesinnet.

Gjemt bak et anonymt omslag og et bandnavn som for de fleste lyder ukjent, kan det være fort gjort å overse denne i platebutikken. Det ville være en stor tabbe, særlig for lyttere som takler en plate hvor både låtene, musikerne og lyrikken holder et nivå som de fleste andre av dagens artister – uansett genre – knapt våger å drømme om.
Bjørn Hammershaug

Reklamer

Runes Grammofoner

– Rune Grammofon is a record label dedicated to releasing work by the most adventurous and creative Norwegian artists and composers. Being music enthusiasts almost to the point of absurdity, we don’t want to limit ourselves to certain genres, as long as there’s real heart and personality. With an increasing number of indifferent records bombarding the market place, we modestly aim to recapture the magic connected to the discovery of new artists and buying their records.
Rune Grammofon

Susanna: Sonata Mix Dwarf Cosmos (2007)
Etter to godt mottatte plater med sitt Magical Orchestra debuterer Susanna Wallumrød som soloartist med Sonata Mix Dwarf Cosmos. Helt alene er hun ikke denne gangen heller: Bror Christian, ektemann Helge Sten, Morten Qvenild, Ingebrigt H. Flaten, Øystein Greni og Ola Fløttum er blant de mange gjestene som bidrar med berikende detaljer. Særlig sistnevntes band The White Birch er en ikke helt unaturlig referanse. Sonata Mix Dwarf Cosmos deler noe av deres langsomt bevegelige minimalisme og isbresmeltende ynde, her med en ekstra klang av jazz noir.

Susanna Wallumrøds stemmekvaliteter gis naturlig nok godt med plass, ingen av instrumentalistene prøver å sperre veien for den. Hun åpner døren inn til et nærmest tomt rom med nakne vegger og rimfrosne vinduer, for tre kvarter med nedstrippet slow motion tristesse. Resultatet er mediterende variasjoner rundt stort sett likelydende tema, der balansen mellom det transparente, det vektløse og det monotone er hårfin. Låtene i seg selv fester seg ikke naturlig til kroppen, men over tid – og gi den tid – så vil de nok krype inntil huden og bli der.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 21.08.07

Arve Henriksen: Strjon (2007)
Arve Henriksen har denne gang benyttet det middelalderske navnet på hjembygda Stryn som albumtittel. Det er et passende valg på en plate der trompetisten vender blikket mot både sine musikalske og geografiske røtter. Stryn-elvas strie strømmer, høyreiste fjell, mektige isbreer og majestetisk natur danner bakteppet på hans tredje soloutgivelse.

Strjon består av opptak fra stryningens eget musikkbibliotek, bygget opp over mange år. Sammen med Helge Sten som produsent og gitarist har Henriksen satt sammen et representativt utvalg fra sin karriere. Tredjemann i dette prosjektet er tangentmester Ståle Storløkken (Supersilent). Resultatet er en plate som befinner seg et sted mellom debutens mediterende solospill og oppfølgerens mer rytmiske og melankolske klangflater. Storløkkens bidrag henvender seg mot både Supersilent og tidvis også Miles Davis’ elektriske periode.

Henriksens spill er som alltid ypperlig, åpent og full av ren luft, som på Strjon benyttes i flere musikalske sammenhenger. Samtidsmusikk, fjelljazz, elektronika og østlige så vel som lokale folketoner inngår i hans spekter. Noen vil nok se dette som en fordel, men jeg savner likevel noe av den klare oppbyggingen og suggererende kvaliteten han har som liveartist, og Strjon preges av å bestå nettopp av skisser og enkeltstående kutt. Sammenhengen er likevel tydelig og gjennomgangstonen helhetlig. Flere av sporene er dessuten blant hans aller vakreste, og avspeiler en grunnleggende forståelse av naturens musikalitet. Fra ødemarkens uendelige skjønnhet til fossefallets buldrende kraft: Arve Henriksen er ikke bare en utenforstående betrakter, men selv en integrert del av dette riket – og inviterer også oss lyttere med på en reise inn i villmarken som det er vanskelig ikke å bli beveget av.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 27.02.07

Shining: Grindstone (2007)
Norske Shinings villstyrige stil og mangfoldige uttrykk har vel sin nærmeste ekvivalent hos Mike Patton og hans sprikende prosjekter på plateselskapet Ipecac. De lefler med til dels de samme belastede musikalske retningene; prog, metall, symfonisk rock og fusion, for å nevne noe.

På deres fjerde plate er det mye av alt, og det kan være lurt å legge gamle fordommer til side når man skal bevege seg inn i dette mylderet av en utgivelse. Her er det flust av springende stemningsskifter, raske tempoendringer og vi-går-rett-på-samma-hva-vi-støter-på. Den slags krever en bestemt lederskikkelse, og denne stillingen besitter Jørgen Munkeby med autoritet. Den tidligere Jaga Jazzisten har med sitt Shining skapt et monster som tidvis er hvassere, mer ekstatisk og grenseutfordrende enn det meste annet der ute, tidvis noe heseblesende og teatralsk flinkis-preget. På Grindstone møtes langstrakte filmatiske partier og metallriff, vocoder og klassisk sopranvokal, soundtrack til en horrorfilm og ekstatiske jazzutblåsninger, helst i løpet av kort tid.

Åpningssekvensen står fram som mest umiddelbar og energisk – og etter mitt skjønn dermed det mest vellykkede. For det velspillende og kontrollerte villdyret er aller best når det sliter seg løs og glefser mot oss.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 30.01.07

Luigi Archetti & Bo Wiget: Low Tide Digitals (2001)
Det er en passende tittel Bo Wiget og Luigi Archetti har gitt denne platen, da Low Tide Digitals befinner seg i skjæringspunktet mellom organisk og elektronisk musikk, mellom ekte og kunstig liv om du vil. Italienske Archetti har erfaring fra både film og teater, og sveitseren Wiget har solid bakgrunn innen moderne eksperimentell musikk. De benytter seg av henholdsvis gitar og cello, og kombinerer dette med lag av elektroniske impulser som de smelter de sammen på en krystallklar og detaljert måte. Samarbeidet mellom de to fungerer veldig bra, og resultatet er både tidløst og stedløst. Det er ikke rart at Rune Grammofon lot d ‘herrer få æren av å være de første ikke-norske artister på labelen.

Rune Grammofon og ECM har kommet hverandre godt i møte med Low Tide Digitals. Stikkord er elektronisk, ambient og moderne, med islett av klassisk musikk og moderne rock. Det er en bildeskapende og sanselig reise, med både skisseaktig, dvelende preg og mer velutviklede og klare melodier. Connaisseurer kan nok hente flere referanser ut av dette verket, men for enkelhets skyld kan det trekkes en tråd fra Karl-Heinz Stockhausens eksperimenter på 50-tallet, via Brian Enos mer ambiente arbeider og opp til vår generasjons Labradford.

Som vanlig fra Rune Grammofon forventes mer enn et overfladisk dykk inn i materien for fullt utbytte. Det kreves fokus og konsentrasjon, åpne ører og sanser av den arme lytter, som i gjengjeld får betalt tilbake i tifold. Low Tide Digitals etterlater ikke en umiddelbar tilstandsendring, men skaper en stemning i rommet der den spilles som det kan være vanskelig å komme ut av. Kim Hiorthøy har atter lykkes i å lage et innbydende og talende omslag. Tegningen fremstiller en mengde kryssende linjer som blir sugd inn i – eller strømmer ut av? – to øyeliknende hvite hull. Det endeløse spenningsfeltet og den matematiske presisjonen med det hemmelighetsfulle intet i sentrum, illustrerer egentlig musikken bedre enn fattige ord: Menneske, la deg forføre!
Publisert i Puls 04.06.01

Alog: Red Shift Swing (1999)
Det er alltid en glede å åpne en utgivelse fra Rune Grammofon. Maken til helhetlig tankegang er vi ikke bortskjemte med her i landet. Man må tilbake til stilfulle merker som Blue Note og Impulse! for å finne like klar estetisk sans og ikke minst en like kvalitetsbevisst og spennende katalog. En smart vei å gå i dager da kopiering og nedlasting av musikk florerer.

Tromsø-duoen Alog passer godt inn i Runes katalog. De er norske, eksperimentvillige unge menn, som gjerne tar i bruk elektroniske virkemidler på en uredd måte. Med sitt debutalbum imponerer de med et uttrykk som langt mer erfarne artister har strevd med uten å få til. Red Shift Swing er en sammensmelting av maskinskapte lyder med organiske instrumenter. På neddempet, tidvis minimalistisk vis, konstruerer de både gjenkjennelige og fremmedartede stykker med lyd. Noe er melodiøst mot det dansbare, på andre partier leker de med saks og lim, og beveger seg mot yttergrensene av det vi gjenkjenner som vestlig populærmusikk.

Platen inneholder således en del ulike elementer, og snuser både mot tekno, post-rock, samtidsmusikk og chill-out (for å nevne noe). Alog klarer likevel å binde dette sammen uten at det blir så sprikende som en lykkelig skribent kan få det til å virke. Det er ganske enestående av et så ferskt band. De etablerer seg tidlig i platen med ulike tilnærmingsformer. På åpningssporet, ”Drifting West”, kan man kjenne igjen mye av den forvridde og støybelagte formen for rytmisk krautrock som for eksempel moderne brødre som Stereolab og Tortoise behersker. Men allerede fra ”500 000 Years Ago” (ja, den åpner med sitatet fra Jim Jarmusch’ herlige Stranger Than Paradise) pulveriseres rytmikken til en mer abstrakt form for industriell musikk. Etter to relativt korte spor lar de tiden opphøre med ”Travel Light”. Den lange reisen går som en bolero, med reisefølge blant annet i en huggende Sonic Youthsk gitarlyd, og ender på et ganske annet og mer sfærisk sted enn den kjølige starten.

Disse tre nevnte sporene kan gjerne få stå som representative eksempler i Alogs musikalske prosjekt, hvor lekelysten er deres force, om ikke alltid 100 prosent vellykket. Både ”Expand the Heart” og ”Lonesome Train” er utstyrt med svevende og litt påtatt vokal, som ødelegger noe av den fine stemningen de ellers klarer å skape. Ellers kan det nevnes at en av låttitlene bærer navnet «Popul Vuh», og det kan vel tolkes som en liten hyllest til (det tyske) bandet av samme navn. En lytt på In Den Gärten Pharaos igjen minner i hvert fall om en liten del av Alogs musikalske fundament.

Alog har lagt lista høyt med sin debutplate.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Fanituller & Trolltoner

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og Svir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir

Unni Løvlid: Rite (Grappa, 2008)
To bilder danner innsiden av det flotte omslaget: Et enslig tre der vi følger røttene dypt ned i grunnen, som om vi ser inn i jorda, et gammelt stabbur som har slitt seg i vinden og svever ut i intet. To bilder til: Et gammelt bestefarsur, og i front, en fugl som liksom spruter ned i marka. Det er altså ikke direkte unaturlig å tolke bildene som symboler på både noe som har graver dypt ned i røttene og noe som sprenger seg vekk fra disse. De vakre bildene er slik noe forutsigbare i all sin symbolkraft, men også talende for innholdet på Rite.

Sist vi møtte Unni Løvlid var det i et gravkammer på Oslos beste vestkant. Vita (2006) – et samarbeid med Helge Sten – tok oss ned i Emmanuel Vigelands mausoleum. Løvlid bør også kjennes som en tredel av det vellykkede prosjektet Rusk, sammen med blant andre Frode Haltli. Hun er fra Hornindal, født inn i en rik folkemusikktradisjon med fagfelt innen hardingfele og sang, og har utdannelse fra Musikkhøgskolen. Akademia og tradisjon, røtter og frigjøring, folkemusikk og samtidsmusikk – det er Unni Løvlids fundament, og sjelden har disse to uttrykkene blitt forent på smekrere vis enn her, på Rite.

Med seg har Løvlid et topplag av dagens musikere som på et eller annet vis alle driver nettopp i dette spennende genreløse, moderne landskap mellom samtid, jazz, folk og elektronika: Helge Sten, Frode Haltli, Hild Sofie Tafjord og Håkon Kornstad for å nevne noen. Sammen med produsent og tekniker Ingar Hunskaar sørger disse for å gi Løvlids sanger en sofistikert, tidløs ramme. Aller best på utrolige ”Bak Vaker Verda”, med sin hemmelighetsfulle hvisken, fromme barnekor, samiske mystikk, lokkende sang og sugende rytmer danner den et komplett bilde av Rites aller sterkeste kvaliteter.

Unni Løvlid har skrevet og komponert alle de 8 sporene, og både i uttrykk og tekstform preges det av hennes tålmodige ’less is more’ filosofi. Ordene er få og luftehullene mange i produksjonen, dette er musikk som både åpner seg i mange retninger og som også skaper åpninger for lytteren. Det må legges til at hennes røst, som alltid, er klar som vestlandsluften, lokkende som seterjenta og forførerisk som Nøkken. Rite er en assosiasjonsrik plate som tar oss ned, som innbyr til – og er mest tjent med – grundig lytting. Slik avdekkes detaljene og rikdommen som aldri er langt unna, eller ikke tilstede i det hele tatt: ”Eg Drikk Din Raude Vin”, platens andre store høydepunkt, består kun av Løvlids stemme, og er en hypnotisk vokalmesse på seks minutter.

Etter en åpning med mye vind, natt, pust og søvn øker dramatikken helt på slutten. I nevnte ”Eg Drikk Din Raude Vin” er det sulten elskov som får boltre seg fritt (’blodtrevlar, slim, fett, hinner, hår, kjertlar’) og i avsluttende ”Portrett” avdekkes en blodig transformasjon (’Brennande løsnar du ditt eige kjøt/i eit trestemt dødsrall’ og ’I mjuke sirklar spyr du blod og vatn’). Det er 18-års grense på slutten her altså, understreket av Lene Grenagers blodige cellostrøk og Helge Stens buldrende lag med støy som får boble helt opp til overflaten. Fra avgrunn til høyeste himmel.

Storm Weather Shanty Choir: Way Hey (And Away We’ll Go) (Musikkoperatørene, 2009)
Storm Weather Shanty Choir er et skue live, og et riktig så morsomt et som sådan. Deres hovedprosjekt, slik det ligger i navnet, er å gjenoppfriske den kystnære sjantitradisjonen, altså tradisjonelle sjøsanger. Med tilhørighet på Vestlandet er dette en stil som vel ligger nærere enn den mer ’rotnorske’ tradisjonsmusikken fra innlandet. Sjantien var ikke lukket inne bak fjell og daler, men seilte sin egen sjø, med saltsprut og gyngende, taktfaste rytmer over vannet. Dens grenser er havets åpne, ikke dalens trange. Framføringen er kraftfull og egnet til å ildne mannskapet til arbeid, ikke svinge seg i solnedgangen.

Slik sjantien har utviklet seg på bøljan blå, er også Storm Weather Shanty Choir et kor i bevegelse. Det er et fornuftig grep når de nå har kommet til sitt fjerde album. De virker å være genuint opptatt av å få frem genrens bredde (motiverende arbeidssanger og mer melankolske frivaktviser) og internasjonale tilsnitt (synger både på norsk og engelsk). Spennvidden gjenspeiles også i både den rike instrumenteringen (dette er ikke et rent kor) og i gjesteartistene (William Hut, Nils Økland, Sigrid Moldestad m.fl.). Resultatet er rik på variasjon og plata er åpen for mange impulser. Den henter ikke inspirasjon fra alle de syv verdenshav, men seiler i atlanterhavstradisjonen av norske, britiske og amerikanske sanger.

Som en anmelder med det ene beinet godt plantet i innlandet, er ikke sjantiene noe jeg umiddelbart får hjemlengsel av. Faderi-faderullandei-sanger kommer, for meg, aller best til sin rett i en livesetting, med skummende pilsnerbrygg i nevene og dertil stigende sangbehov. På plate blir det littegrann enerverende med disse syngende menn som tilsynelatende aldri tappes for energi. Det må samtidig legges til at instrumenteringen er utsøkt platen gjennom, og forhindrer rust i holken. Jeg trives vel så godt sammen med de mer dempede, melankolske sangene. Tolkningen av ”The Maid Of Coolmore” kunne nesten hørt hjemme i katalogen til den skotske indie-folksteren Alasdair Roberts, og deres vakre versjon av ”Shenandoah” stikker seg ut. Her snakker vi umiddelbar gåsehud. Det samme kan sies om snikende ”Whip Jamboree”. En ramsalt sang av den direkte sorten:

Now we’re warping through the docks,
all the pretty young girls on the pier do flock
and there’s me Jinny who I soon shall fuck!

De fikk sagt det, de gamle ulkene. Etter et par måneder i selskap med bare skjeggete mannfolk, fristet nok de dunkle neonlysene fra Liverpools havn mer enn vi i dag kan ane. Dette er naturlig nok et gjentagende tema. En norsk versjon sier vel det samme, dog i mer dannede former:

Så spørger vi kapteinene om lov å gå i land
Og kysse vakre jentene og tage dem I favn
(”Vokt Dig Vel”)

Det er ikke til å komme forbi at sjantiene har en formel som er seg selv lik. Det ligger i dens bruksområder og i det opprinnelige norske genrenavn – oppsang. Vi har å gjøre med en kraftfull sanger som synger noen strofer av full hals, før koret kommer istemmende inn på refrenget. Det mest klassiske eksempelet er selvsagt ”What Shall We Do With The Drunken Sailor”, her i en feiende frisk versjon. Dette kan også gjøres i langsomt gyngende samsang. 8 minutter avsluttende ”Cape Cod Girls” er nærmere vestens leirbål i formen, og med William Hut på vokal og Nils Økland på hardingfele strekker Storm Weather Shanty Choir formen på et vis som lover godt for disse karene. De utviser en solid forståelse av samspillet mellom nyvinning og tradisjon, og denne platen bør åpne dørene for mang en lytter som ikke har noe forhold til denne musikken fra før.

Elisabeth Vatn: Piper On The Roof (Heilo, 2009)
Hvis du har en såkalt alminnelig platesamling hjemme, er vel sjansene relativt store for at sekkepipeplater er i mindretall. For de fleste forbindes nok ikke dette blåseinstrumentet så veldig med kreativ skaperglede, men heller med lettere irriterende gateartister eller parader fra et eller annet skotsk slott med tilhørende buskehatt og rutete skjørt. Altså, noe vi flirer litt overbærende av.

Kom Elisabeth Vatn, og hun vil forandre dette ensidige bildet og bryte ned noen etablerte fordommer. I innleggsheftet minner Vatn om sekkepipas lange og rike historie, som et av verdens eldste (opprinnelig fra Egypt) og i bruk på våre breddegrader fra middelalderen av. Et velbrukt danseinstrument og Sveriges nasjonalinstrument før fela. Hun viser også til at det var en sekkepipe-revival tidlig på 80-tallet, men understreker at det ikke var snakk om noen omfattende bølge. Siden tidlig på 90-tallet har Vatn vært en ihuga fan av sekkepiper fra hele verden. Hennes første ble kjøpt i Makedonia (en guida), og her trakterer hun sine mange svensk varianter som hovedinstrument. Det er altså ikke bare en lang musikalsk tradisjon som forvaltes her, men også en musikkhistorisk verdensarv som strekker seg over mange landegrenser.

Det skal ikke underslås at for den overfladiske lytter, så er sekkepipe et instrument som ikke umiddelbart faller lett for øret. Det er noe med den stoisk monotone lyden som kan virke enerverende, selv om instrumentet er traktert av en virtuos som Elisabeth Vatn. Derfor gjør hun et smart grep ved å hente inn et knippe strålende musikere i blant andre strengmester Geir Sundstøl, gitarist Olav Torget og altmuligmann Gjermund Silset. Sammen med vokalbidrag fra gode stemmer som Niko Valkeapää og Øyonn Groven Myhren. Slik sikres et rikt og variert uttrykk, som hele veien underbygger hovedpersonens rolle. De gir et bakteppe som er like mye afrikansk som keltisk, like mye urnorske folketoner og samisk mystikk som samtidsjazz. Piper On The Roof er tross spennvidden ikke en plate som tar de mest vågale grep, og den seriøse tilnærmingen gir heller ikke de største rom for musikalsk galskap. Vatn skifter også ut sekkepipen, som på flotte ”Reed Poetics” der hun trakterer såkalt ’Meråkerklarinett’, en vellykket fusjon av arabisk blås, tette rytmer, hardingfele, droneboks og lap steel.

Det må også nevnes at Vatn har skrevet det meste av materialet selv, og hun er en interessant låtskriver som også henter fram igjen amerikanske Rufus Harley Jr., den svarte jazzmusikeren som brukte sekkepipe som sitt primærinstrument. I tillegg til hennes bidrag finner vi her en versjon av ”Visa Från Utanmyra”, kjent gjennom Jan Johanson, her i samisk språkdrakt, den tradisjonelle irske ”Danny Du” og den svenske dansemelodien ”Springleik After Troskari Erik”. Elisabeth Vatn har dermed ikke bare tatt sekkepipa tilbake fra det skotske høyland og plassert den i et nordisk landskap, hun har også gjort et solid bidrag til å fornye vårt syn på instrumentets bruksmuligheter.

Jon Faukstad, Hans W. Brimi & Mary Barthelemy: Norwegian Folk Music (JPS, 1979)
I en tid der modernitet, nyvinning og genrebrudd er de fremste hedersord innen folkemusikken, er det ikke mindre viktig å minnes røttene, tradisjonalistene og de lange linjer bakover i tid. En utsøkt mulighet for et slik dypdykk gjøres nå mulig ved at Norwegian Folk Music – fiddle, accordion and flute music from Gudbrandsdalen endelig reutgis på CD av Jon Faukstad og hans JPS Records.

Norwegian Folk Music ble opprinnelige utgitt på LP i 1979 på et amerikansk selskap, og var aldri ordentlig tilgjengelig i Norge. Denne platen gir et omfattende sveip over tradisjonsmusikk fra Gudbrandsdalen og dekker alt fra springleik og bånsuller til gjetermelodier og runddans. Dette er med andre ord musikk som gjerne regnes som det mest urnorske av det norske; musikk fra Ottadalen og Heidalen, de brede dalfører nord i Gudbrandsdalen som er iherdige områder når det gjelder å ivareta eldre musikalske tradisjoner. Takket være blant annet disse bidragsyterne. De tre hovedmusikerne har en rik historie i sitt felt. Jon Faukstad fra Heidal og Hans W. Brimi fra Lom er blant landets fremste traktører på sine respektive instrumenter (trekkspill og fele). Med seg har de den amerikanske fløytisten Mary Barthelemy (senere kjent fra Dalakopa) som flyttet til Glåmos utenfor Røros og har studert musikk fra både sine nye hjemtrakter og Gudbrandsdalen. Barthelemy er altså den fremmede i flokken, men også det viktigste elementet i forhold til å gjøre dette prosjektet til en realitet. Det var via henne at folkedansmiljøet i Madison, Wisconsin kom i nærkontakt med det norske og inviterte troikaen over dammen for en liten turné midt på 70-tallet. Amerikanerne fikk i stand en plateinnspilling i etterkant av ferden, og i forkant av en ny – innspilt i NRK og utgitt for det amerikanske markedet. Det er dette materialet som nå kan høres i nyoppusset tilstand. Dette er folkemusikk i sin reneste og mest trofaste form, men framført av enere i genren som utøver hver tone med en stilsikker eleganse og naturlig letthet som gjør hele platen velegnet som et slags grunnkurs i norsk folkemusikk. Dette kan være et naturlig sted å starte.

I tillegg til det fine innholdet teller det også positivt at JPS igjen har nedlagt så mye ressurser i selve utgivelsen, som virkelig er et lekkert smykke å brodere platehyllen med. Lignende utgivelser fra den amerikanske musikkhistorien tiltrekker seg lyttere fra mange ulike lag. Jeg ser ingen grunn til at Norwegian Folk Music ikke bør gjøre det samme, selv om det sikkert er å håpe på for mye.

Hardingrock: Grimen (Nyrenning, 2007)
Bak prosjektet Hardingrock finner vi en noe sjelden kobling av musikere: Folkemusikk-høvding Knut Buen og svartmetallistene Vegard og Heidi Tveitan (Ihsahn og Starofash), førstnevnte best kjent fra Emperor. Men som denne platen minner om, det er flere sammenfallende momenter i rotnorsk folklore og moderne svartmetall, ikke minst i troen på mytiske vesener og en grunnleggende skepsis til den kristne tro. Trioen har tatt utgangspunkt i kjente sagn om blant andre Fanitullen, Margit Hjukse og Fossegrimen. Musikalsk er dette langt mer enn en renskåren metallplate. Grunnlaget for melodiene finnes særlig i slåttemusikken. Det kommer til syne i rene folkemusikksekvenser, men ligger også til grunn for de mer ’rocka’ partiene. Tveitan-parets tilnærming vitner om både kunnskap og respekt for materialet, og stort sett lykkes de tre i å forene flere stilarter uten å tråkke i de mest opplagte fellene. Men det er spesielt opplesningsstykkene som skaper gåsehud. Underbygget av gysende lydkulisser, djevelens instrument og feltopptak fra omgivelsene, er det her Hardingrock virkelig står fram som et vellykket møte mellom nytt og gammelt.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Taker 12.06.2007

Origami Arktika: Trollebotn (Silber, 2007)
Trollebotn er et både mytisk og reelt landskap. Mytiske Trollebotn ligger på kanten av verden, over de store vannene der tussene og fjelltrollene regjerer. Geografisk ligger Trollebotn idyllisk til ved Seljordshei i Telemark. Her i hjertet av Norge, midt i landet og lukket for innflytelse utenfra, har det vært godt grunnlag for alskens legender og myter. Dette er et område med gode vekstvilkår for underjordiske vesener og overjordisk tro, det er hit Origami Arktika tar oss med på sin helt ferske plateutgivelse.

Origami Arktika er en del av det verdensomspennende kulturnettverket Origami. Denne avgreiningen startet i 1992 med grunnlegger Tore Honore Bøe og Kai Mikalsen (Kobi) som sentrale medlemmer. Sondring (1996) og Vardøgr (2002) er to meget anbefalelsesverdige plater fra denne kanten, begge med røtter dypt nede i norsk folkemusikk, minimalisme, musique concrete og naturmystikk. Dette er alle elementer som føres videre på deres syvende plate. Trollebotn er i første rekke verket til vokalist Rune Flaten, selv med røtter i Seljord. Han tok med seg en blandet krets fra storbyen, blant andre Bjarne Larsen (Salvatore), Kjell Rune Jensen (DEL) og nevnte Mikalsen, til Vesleøy ute i Seljordsvannet. Her blant tusser og sjøormer ble gamle sagn funnet fram igjen og tonesatt i omgivelser som helt tydelig har påvirket det musikalske resultatet.

Låtmaterialet er i stor grad bygget på gamle historier og sagn, ikke minst basert på dikteren Jørund Telnes (1845-92) fra Seljord. Telnes står blant annet bak syklusen om kjempekaren Sterke-Nils (han som løftet steinen som i dag står ved kirken i bygda). ”Sterkenils døyr” følger hans tre siste dager:

U mein er sterk aa stor, han endaa er som høy:
Tidt fe ein liten Bjor ein kjempekar laut døy.

Flaten synger også om ”Guro Heddelid”, en av de rikeste og fagreste kvinnene i Telemark og akk så ulykkelig gift og vuggesangen ”Anna sit heime og tullar fe Baane”, begge signert Jørund Telnes. De øvrige sporene er alle tradisjonelle og lokale folkeviser, stev, skjemte- eller drikkeviser. Trollebotn er med andre solid forankret i Telemark; geografisk, historisk og musikalsk. Teksten er alle skrevet og framført på dialekt, i en noe arkaisk form, men i det informative innleggsheftet gis det oppsummeringer om innhold og bakgrunn. Det styrker inntrykket av dette er et solid og helhetlig gjennomført prosjekt.

Men Origami Arktika har langt fra laget en tradisjonell folkemusikkplate. Trollebottens mytologiske plassering i ytterkanten av verden kan med letthet overføres til musikken. Det er her platen løftes fra å være en lokalhistorisk kuriositet til å selv bevege seg inn i mytenes rike. Det er mystikken og overtroen i legendene og de gamle sagnene som snirkler seg fra bøkene og inn i instrumentene. Origami beveger seg ikke langs allerede utformede spor, men lager sine nye. De forsøker ikke å rocke opp folkemusikken, eller folke opp rocken, men heller å skape stemninger som kler innholdet uavhengig av genre.
Stilen er minimalistisk, intim og trolldomsbindende hypnotisk. Kompassnåla går i spinn, og jeg tenker både i retning av Tinariwens ørkenblues, Pink Floyds mest dempede øyeblikk på Pomepii og amerikansk post-rock. Det bør være unødvendig å legge til at den geografiske bindingen til Telemark dermed for lengst er oppløst, fjellheimen og det bunnløse vannet betraktes både ovenfra og innenfra.

Jeg synes nok Rune Flatens tilstedeværelse blir litt for dominerende. Han slipper ikke helt taket i musikerne, som fint kunne fått større instrumentalt spillerom. Vi bringes hele tiden tilbake til historiefortelleren, da vi av og til heller burde fått lov til å forsvinne inn i skogen for å møte Fanteguten, Haugebonden og de andre inne blant trærne. Men det sparer de til konsertene sine tenker jeg. For Trollebotn griper stillferdig tak og fører deg med inn i skogen. Skogen hvisker lydløst i mørket, det bunnløse vannet ligger urørlig og venter, månen kaster et dunkelt skjær over landet og bare tussenes tasling kan høres rundt hytteveggen.
Opprinnelig publisert på ballade.no 02.11.2007

Gabriel Fliflet: Rio Aga (NOR-CD, 2008)
Dype furer i et endeløst åkerlandskap er inngangsporten til denne platen. Det er et fint bilde, og det er et talende bilde for selve innholdet på Rio Aga. Dette er musikk som graver dypt og favner vidt. ’Musikk uten grenser’ er et noe forslitt begrep som ofte heftes til den like intetsigende termen ’verdensmusikk’. Likevel, det er det grenseløse og utforskende uoppdagede som danner grunnlaget for mye av Gabriel Fliflets virke som artist. Rio Aga er et strålende eksempel i så måte.

Fliflet har lang erfaring som musiker i grenselandet mellom norsk tradisjon og verden utenfor. Allerede midt på 70-tallet i Rimfakse, Fri Flyt, Novogorod og senere Fliflet Hamre. Han er også sentral som vert for andre artister av samme ånd i kraft av å være leder for Folkemusikklubben Columbi Egg i Bergen. Ett fast holdepunkt i hans karriere er en større grad av innflytelse fra østlige enn vestlige tradisjoner, og da særlig musikken rundt Balkan. Dette kommer til uttrykk også på Rio Aga, men her strekker furene seg enda lengre, helt til der elvene møtes og renner sammen til ett. Tore Bruvolls langstrakte gitarklanger på ”Tenkom brun” hensetter også til den amerikanske sørvestens golde sandgrunn, mens Ånon Egelands fele i ”Tenkom blå” drar oss med inn i Carter Burwells filmmusikk i Fargo. Norge, USA, Balkan. Dette er passerens punkter som denne platen slår romslige ringer rundt.

Sjantien ”Ute på havet”, med tekst av Ragnar Hovland, er en flott innledning. ’No har vi vore lenge ute på havet/ute på havet/Ja, vi har trufast fulgt vår skute/Ein gong kjem vi vel i hamn – med vår båt’ hoies det, men fast grunn skal vi ikke kjenne før platen er slutt, da vi skylles i land med det mediterende tittelkuttet. Denne gjengen tar oss nemlig ikke med langs en humpet kjerrevei. Det er de delikat bølger og finstemte vinder som fører oss videre. Det er heller ikke ekstasen eller de store emosjonelle svingninger vi utsettes for. Rio Agas stemningsbilder kommer til oss slik en dyp, rolig elv langsomt søker havet mens den drar med seg innhold fra bredden.

Vemodsstemt og lengtende er platens gjennomgående uttrykk. Slik blir en spretten reinlender (”Reinlender”) og småfyrrige ”Freidige får” mest som kontraster til hovedlinjen. For variasjonens del så er nok slike innspill et pluss, men jeg vil særlig trekke fram mer dvelende øyeblikk som de virkelig verdifulle, ”Tenkom-trilogien”, ”Eg såg det” og ”Fanavalsen” er både storslåtte og vakre.

Rio Aga er en strålende plate som ikke står utenfor, men over geografiske grenser og trange genre, for å vende tilbake til klisjebruken innledningsvis. Den sprenger seg ikke frem med brautende mine. Der den musikalske forståelse og genuine spillegleden som gjør denne til en av de flotteste så langt i år.
Opprinnelig publisert på ballade.no 29.02.2008

Valkyrien Allstars: s/t (Heilo, 2007)
Under Landskappleiken på Lillehammer i 1968 spilte spelemann Odd Bakkerud en versjon av ”Fanitullen” på hardingfele, og det på et vis som fikk en tilhører til å utbryte i vantro: ’Høyr, høyr, han spela på to felu!’ Mon hvordan vedkommende ville reagert hvis hun hadde hørt Valkyrien Allstars for førti år siden! En ting er sikkert, det har skjedd en del innen norsk folkemusikk siden den gang. Majorstuen er så langt unna dalstroka innafor som det er mulig å komme i dette landet. Rett ved landets mest trafikkerte veikryss på den pene vestkant ligger det brune vannhullet Valkyrien pub, eller Valka på folkemunne. Valka er en solid havn i dette hastige og fikse miljøet, en robust oase som åpner dørene tidlig og med tilstrekkelig takhøyde til å romme både kjente mediefolk og øltørste supere av alle slag. Og nå også en folkemusikktrio.

Valkyrien Allstars har gjort Valka til sitt stamsted, møtepunkt og øvingslokale. Litt som Valka er et utskudd på Majorstuen, så representerer trioen et unntak i norsk folkemusikk – men også en framtid. De senere år har miljøet blitt beriket av en rekke unge og uredde utøvere som våger å gå på tvers av det etablerte. Med det bidrar de til å fornye vår musikalske arv og samtidig holde den i live. Det er av uvurderlig verdi. Ikke bare har de tilhørighet i ’stor-Oslo’, trioen bestå av noe så urbant og ufolk som to bæringer! Valdrisen Ola Hilmen blir dermed den nærmeste geografiske lenken til den mest tradisjonelle delen av miljøet. Det passer i og for seg bra, for Valkyrien Allstars er på mange måter to deler modernitet/fornyelse og en del tradisjonsbærer.

Hardingfeletrioen har på relativt kort tid (de tok form i 2004) opparbeidet seg et renommé som forrykende liveartister med tilhørighet i den mer progressive delen av norsk folkemusikk. Vel fortjent mottok de Grappas debutantpris i 2006, der premien var en platekontrakt. Resultatet foreligger nå, og verken juryen, bandet selv – eller publikum for den saks skyld – trenger å skjemmes av resultatet. Tvert om, Valkyrien Allstars viser et teknisk drivende godt band, med bred genreforståelse og moderne uttrykksmåter tuftet på solide røtter.

Den britiske musikkskribenten Simon Reynolds lanserte termen post-rock en gang midt på 90-tallet, som en beskrivelse av artister som benyttet seg av ’rock instrumentation for non-rock purposes’. Noe av det samme kan overføres til Valkyrien Allstars. De bruker opprinnelige folkemusikk-instrumenter (hardingfele) til å skape musikk som ikke har så veldig mye med folkemusikk å gjøre – i hvert fall i tradisjonell forstand. Grunnlaget til mye av låtutvalget baserer seg på slåtter og stev, men trioen bruker dette mest for å søke et eget uttrykk. Skal vi våge oss på å kalle det ’etterpåfolk’?

Sammen med blant andre trommeslager Martin Langlie og bassist Magnus Larsen legger Valkyrien Allstars opp til en vital energiinnsprøytning av en plate, der rock og folkemusikk kommer hverandre i møte på et likeverdig grunnlag. De utfordrer ikke i særlig grad andre grenser, skuer ikke mot mer eksperimentelle spenningsfelt. Med Valkyrien Allstars har de mer lagt et grunnlag for noe slikt senere, de har begitt seg ut på første del av en vei som det skal bli spennende å følge fremover. Men debuten er mer enn godkjent i seg selv. Det mest ’radikale’ enkeltsporet må være Jokkes ”Hvis jeg var deg”, som kan tenkes å være en hyllest til stedet de regner som sitt annet hjem, og som en posisjonering inn mot rocken. Samtidig faller Jokkes drikkevise inn i en rekke av fyll & fanteri-låter:

”Alli meir”:
Eg er full og du er klein
Nå må vi sjå til helvete
og komme oss heim

”Fyll mitt beger på nytt”:
(oversettelse av Lord Byron)
Fyll mitt beger påny! Ti i begerets skjød
er den glede som varmer min sjel med sin glød.
Drikk meg til! – Hvem vil ikke? – Alt skifter vel brått!
Men mitt beger er trofast i vondt som i godt.

Ikke til å undres at trioen er velkommen på Valka! Men her er også Webster Lewis’ ”It’s Your Thing” og Arne Garborgs tekst ”Å gjev du batt meg”. Det er intet å si på spennvidden med andre ord. Det er kanskje et paradoks, men jeg synes faktisk trioen kommer aller best til sin rett på de mest tradisjonsnære sporene; ”Kåfjell”, ”Knepphallingen” og ”Trumpen hass Trond” har rockens glød, men på folkemusikkens prinsipper – og ikke omvendt. Jeg får tidvis en slags følelse av ’Gåte møter Lynni Treekrem’ og noe teatralsk drag på noen av de nynorske vokalsporene. Det er ikke en ettersmak som er å anbefale.

’Folkemusikken er den nye rocken’ meldes det fra utgiveren, som legger til at bunaden er borte. Det er flott at noen utfordrer det etablerte, men vel så viktig er det med unge artister som faktisk tar i bruk vårt eget tradisjonsmateriale, ser verdier i det og i tillegg evner å skape noe eget med det som utgangspunkt. Det er et kompliment som sendes udelt til denne trioen. Valkyrien Allstars har allerede blitt en salgssuksess. Det er ikke bare hyggelig for artisten alene, men hvis den fungerer som en døråpner og brobygger så har platen en verdi langt utenfor seg selv. Alt dette til tross, jeg synes det unge bandet skal få slippe å stå til ansvar for en hel musikkforms fremtid, og håper de konsentrerer seg om å utvikle seg videre med det grunnlaget de her har lagt.

Og neste gang er det bare å kjøre på mer hardingfele – trioen viser at den er både kul og rocka, og det er det gamle hedersinstrumentet som står igjen som platens virkelige vinner.
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.10.2007

Diverse artister: Viser på vandring i Norden – Gijepa pre tradrepa an Lallaro, Dannik ta Sevedo – Songs of the Romany People in Finland, Norway and Sweden. Documentary Field Recordings from Traditional Songs to Rap (2007)

Få folkegrupper er belemret med så mange negative forestillinger som romanifolket. Helt fra de vandret inn i Europa utover i Middelalderen har de vært et jaget, utstøtt og hatet folk. Nazistene forsøkte etter beste evne å radere bort hele hopen under den andre verdenskrig, og Stalin fulgte trofast opp der Hitler mislyktes. Heller ikke vi stolte borgere av Norge har særlig grunn til å slå oss på brystet over mottagelsen romanifolket har fått i kongeriket i løpet av sine 500 år. Fyndord om integrering og mangfold får en viss ettersmak med tanke på hyggelige tiltak som passnekt og tvangssterilisering. Romanifolkets flyktige tilværelse har naturlig nok bidratt til en svak sentralmyndighet, og de har aldri hatt noen sterk samlende politisk kraft til å fronte sin sak. Fremdeles er situasjonen for denne utstøtte folkegruppen begredelig i store deler av Europa, her i Norden er de i beste fall en glemt minoritet.

Romanifolkets kultur er særegen og slitesterk, og den har overlevd alle forsøk på å utradere og kjeppjage selve folket. De siste årene har enkeltpersoner gitt romanifolket et musikalsk ansikt med appell til et bredere lag av befolkningen, som Elias og Veronica Akselsen og Laila Yrvum. Like fullt, deres musikk er lite kjent her i Norge. Med denne staselige utgivelsen er det tatt et krafttak for å endre på dette.

Samlingen av dokumentariske feltopptak fra nyere tid minner igjen om neglisjeringen av egen kulturarv her i Norge. Det er sannsynligvis flere som har førstehåndskunnskap om samlingene til Harry Lomax og Harry Smith enn om norsk tradisjonsmusikk. Appalachene er mer kjent enn Setesdal for de fleste musikkinteresserte nordmenn. Heldigvis er det ildsjeler fra flere felt som forsøker å gjøre noe med dette, blant annet ta:lik, Normann records og ikke minst Etnisk musikklubb og Arne Fredriksen. Han har tidligere stått bak fine samlinger med sjeldne opptak og obskure artister i sin vandringsserie med om romanifolket. For første gang er det nå produsert en samling med romaniartister fra Norge, Sverige og Finland.

Innholdet reflekterer vandrernes mangslungne historie, fra deres indiske røtter og egenartede språk, til ulike grener som tatere (fant, skøyere) og sigøynere. Her serveres dermed både drikkeviser, salmer, bygdeviser med mer, i et salig blandingsspråk og med et vidt geografisk og tidsmessig spenn. Men en del gjennomgående fellestrekk går igjen, ikke minst den mollstemte melankolien og den østlig pregede tonaliteten i sangen som går på tvers av landegrensene.

For dette er i første rekke en dokumentasjon av sang og sangere. Over en periode på fire år har initiativtager Arne Fredriksen arbeidet med å finne, dokumentere og sette sammen denne samlingen. Hovedfokus var denne gang på tradisjonelle romanisanger med mye bruk av egne romaniord. Utfordringene stod naturlig nok i kø i et slikt prosjekt. Avtaler måtte settes lang tid i forveien, sangerne måtte ha dagen for å kunne levere og gamle viser viste seg å ikke være nedskrevet og er i ferd med å forsvinne fra nyere generasjoners minne. Akkurat det siste får være en påminnelse om at det var på høy tid med en slik dokumentasjon. Den nære måten opptakene er utført på gir et autentisk bilde av sangtradisjonen og underbygger sangenes funksjon for fellesskapet, som samlingspunkt rundt leirbålet på campingplassen.

Den musikalske bredden kan illustreres med spennet mellom de gamle, tradisjonelle romanisangene på rene vokalspor og frem til moderne rap. ”Hårda minnen lever kvar” av Malik Faltin-Fredriksson aka Tattarprinsen står som eksempel for moderniseringen også i dette miljøet; en raplåt med urbant lydbilde, men også med den tilstedeværende melankolien og en åpen selvbevissthet rundt egen bakgrunn og sitt folks historie: ’Hårda minnen lever kvar bland et folk som har gömts nästan tömts på all sin kultur blev behandlad som odjur’.

Tattarprinsen gis god plass på CD2, og vitner om en sikkert nødvendig utviklingsprosess også på det musikalske feltet for å være relevant og levedyktig. På samme plate er det dessuten en relativt omfattende presentasjon av svenskene Lenny Lindell og Ralf Novak Rosengren, som står som mer moderne visetrubadurer i den svenske sangtradisjonen. De svenske artistenes bakgrunn er best dokumentert i innleggsboken som følger platen, og det er litt pussig at det samme ikke gjelder for de to andre landene.

Tradisjonssanger fra Finland og Norge gis størst plass på CD1. Finland i første rekke gjennom Hilja Grönfors, mens det fra norsk hold serveres viser fremført av blant andre Kent Johan Hallman, Walter og Karl Willy Johansen og Hjalmar Oliver Karlsen. Sangene deler et visst slektskap med folkemusikken, stev og skjemteviser for eksempel, men med en egenartet vri og utforming. Utvalget er kanskje ikke foretatt i kraft av at alle er like store sangere eller unike kunstnere, det sier historien dessverre lite om for de norske bidragene, men som formidlere av noe helt uforfalsket og ektefølt skinner de likevel som fortolkere av sin kulturelle historie og sitt folks bakgrunn.

Det er for øvrig en glede å meddele at innpakningen står i stil med det musikalske innholdet, noe som understreker den dokumentariske verdien av denne utgivelsen. I tider hvor ulovlig nedlastning stikker kjepper i hjulene for selskapene, må noe av løsningen være å presentere utgivelser i en form som innbyr til kjøp og bevaring. Med unntak av noe svak billedbruk bør denne boksen i bokformat tilfredsstille alle behov for den dedikerte platesamler og fornemme estetiker. Dette er en nødvendig utgivelse fra vår egen kulturarv som for mange nok vil fremstå som både fremmed og ukjent men som ikke desto mindre er en del av vår egen.

Opprinnelig publisert på ballade.no 07.12.2007, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug

Norske Eventyrere

ad·ven·tur·ous adjective \əd-ˈven-ch(ə-)rəs\
:not afraid to do new and dangerous or exciting things
:exciting or unusual
:full of danger and excitement

Hør 10 Strake: Norske Eventyrere i WiMP med utvalgte smakebiter fra disse skivene

Salvatore
Jugend – A New Hedonism (Racing Junior, 2000)
Beauty is a form of genius
Etter den vellykkede debuten Clingfilm (2000) dro Salvatore ned til Marokko for å spille inn oppfølgeren. Nå er ikke Jugend en plate med direkte nord-afrikanske impulser, men det er tydelig at Marrakech har virket svært så inspirerende for det instrumentale Oslo-bandet. Skiva er basert rundt en installasjon bygd på Oscar Wildes The Picture Of Dorian Gray – en forfatter bandet har vist sterk interesse for, og hvis tekster de også har innlemmet i en del utrolige konsertshow. Det nydelige omslaget er også kledd i en tekst av Wilde.

Med det lange åpningssporet ”Jugend II” fortsetter de å sette ny standard for post-krautrock i Norge. Den inneholder både den monotone rytmikken Salvatore er så kjent for og kaskader av overstyrte gitarer. Herlig forstyrrende! Etter mellomspillet med ”Ambrosia” skyver de i gang ”We Have Found The Enemy And He Is Us”. På denne og ”Nirgendwo” er Salvatore slik jeg setter dem aller høyest. Igjen bygger de på krautrockens fundament; med et endeløst driv som kunne vart evig. Tuftet på den stødige rytmikken er det god plass til de melodiøse gitarene som vibrerer på toppen og som flettes sammen med ulike former for lyder i bakgrunn. Det setter lytteren nærmest i en transe, og minner noe om amerikanske Cul De Sac, som har pusset på lignende i årevis. Platens nydeligste kutt, ”Gallo” (mon om den er en liten hilsen til Neu!), står bass og keyboard alene, og sammen skapes en sfærisk stemning. Når de lar rytmeinstrumentene hvile viser de en fin evne til å skape skjønnhet av støyudyr, selv om de på slike spor kan bli noe utilgjengelige. Det kan da også virke retningsløst, men det gjør lite så lenge ørene smiler.

Tempo (Racing Junior, 2002)
Il Salvatore Gigante
Deres to forrige utgivelser ble spilt inn i Marokko, nå har Salvatore siktet seg inn på Chicago for å gjøre opptak med John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake, Gastr Del Sol). Tempo er egentlig ikke så veldig forskjellig fra deres tidligere plater, Salvatore har opparbeidet seg et takknemlig fundament som de bygger videre på; en ubestemmelig stilfull og rytmisk instrumental-form inspirert av både krautrock, funk, electronica og dub. Det høres ut til at McEntire mest av alt har sørget for å fokusere på og bearbeide deres sterkeste sider, strammet inn tøylene her og der, blant annet lengden på låtene, sørget for at forholdene har vært optimale på alle måter og ellers latt bandet drive med sitt. Det repetitive mønsteret, den lekne, improvisatoriske tilnærmingen og det kontante drivet er fortsatt en viktig del av Salvatores uttrykk. Største endring ligger i oppjustering av rytmeseksjonen til fordel for de tidligere så fremtredende gitarene, og om mulig er bandet blitt enda mer drivende og rytmiske takket være Karim Sayeds innhopp. Noe mer variasjon på lydsiden kan vi også nyte, og den elektroniske pulseringen gir Tempo sin signatur, og for å være ærlig – så bra varer har ikke kommet fra Chicago på lang tid. Det eneste spørsmålet jeg har til produksjonen er hvorfor trommene på ”rockefeller 3” har fått en slik dunkel tønnelyd.

Dette er første gangen Salvatore benytter et skikkelig studio til sine innspillinger, og de har utnyttet muligheten til å underbygge detaljrikdom og variasjon. De mest skurrende og støyende partiene er tonet noe ned, og helhetsinntrykket er både stramt og behagelig. Det virker som de virkelig har trivdes i Soma studios, og musikerne er tydelig preget av en avslappet holdning som også smitter over på oss som lytter. Hvis man skuer litt bortenfor typiske referanser som Tortoise og Neu! så spiller Salvatore rett og slett funky, leken og ikke minst sexy musikk som burde gå hjem hos de aller fleste med ørene på rett plass. De klarer å finne et groove, en rytme og en flyt av evig karakter, noe som gjør Tempo både dansbar og diggbar. Dette er et kunstnerisk gjennombrudd for Salvatore. Måtte det bare bli et kommersielt også.

Luxus (Racing Junior, 2004)
Skjult bak slitte fasader og skrålende gateselgere rundt Oslos kasbah Brugata har Salvatore vokst til å bli et av landets fremste musikalske tyngdepunkt med sin lekne form for instrumental-jamming. Det var her de ble skapt, det var fra her de dro ut i verden, og det er hit de nå har vendt tilbake. Platen heter Luxus og er deres femte siden debuten i 2000. Impulsene og instrumentene har blitt flere, medlemmene likeså (hei til multi-instrumentalist Jørgen Skjulstad fra Metronomicon). Men grunnprinsippet er fremdeles det samme; endeløse joggende grooves, stødige rytmiske bevegelser og et åpensinnet verdensbilde. John McEntire har igjen fått ansvaret for å mikse sammen kollektivets idéer hjemme i Chicago, medlemmer fra britiske åndssøsken Now og en slovensk strykekvartett er blant de som bidrar ytterligere til å gi Luxus et internasjonalt preg.

Salvatores karriere har nådd stadig nye kreative høyder, med juvelen Tempo som foreløpig artistisk innertier. Med Luxus følger de opp tidligere bragder, men strekker seg også mot nye sfærer, med blant annet vokal og strykere. Men der de tidligere har blitt svulmende og nærmest overmannende i sin offensive fremdrift, søker de denne gangen å holde noe tilbake og dvele mer over detaljene de frembringer. Det gjør at Luxus, skal vi si naturlig nok, ikke er et kvantesprang i forhold til Tempo. Luxus er ikke dårligere, den egner seg godt for både mediterende tonefølge mens man sitter rolig rundt vannpipa eller som reisefølge enten du befinner deg ombord på et tog eller vandrer målløst gatelangs – men den gir ikke det samme siklende hakesleppet.

Introdusert med korte ”Hefe” og videre utforsket med ”Brugata” og ”Orval” tas vi med til kjente marker: Det hurtige, presise drivet av bass og trommer danner solid fundament, over flyter strukturene kontrollert; gitarer, keyboards og andre lydkilder (på ”Orval” kommer en kvinnelig vokalgjest svevende inn) fungerer pirrende. Resultatet er behagelig drømmende, effekten er hypnotisk. Og mens vi befinner oss i transe; På ”In Gekko” tones det militante tempoet ned til fordel for en mer abstrakt sekvens, igjen styrt av den sentrale rytmeseksjonen bestående av menneskemaskinene Kjell Olav Jørgensen og Karim Sayed (trommer/slagverk) og bassist Bjarne Larsen. ”In Gekko” er dog en mild strøm, i motsetning til ”Fluxus” der de hengir seg til mer støyende avant garde i tråd med låttittelen. Antikunst eller ikke, det er ikke vanskelig å forstå at Salvatore kan assosiere seg med denne bevegelsen. ”Roots & Weather” er likevel en forløsning. Her tas vi endelig med ut på en skikkelig indianerdans rundt bålet. Dette er min klare favoritt på en plate som ikke for ofte hengir seg så klart til det suggestive som på bandets tidligere plater. Men i løpet av disse snaue fem minuttene viser de igjen at når det gjelder å forene lyden av bazarer og tribale danseritualer er Salvatore i en særklasse. Altfor kort dessverre, og platens lengste spor, det avsluttende tittelkuttet, tar ikke opp tråden. Med innslag av sval vokal, klezmer-toner og et motorisk kjør finner Salvatore tilbake til sitt småløpende tempo, noe de kan holde gående i en evighet – men hvor de skal, det aner jeg ikke. Om ikke den mest sentrale, Luxus er nok en byggekloss i det som er i ferd med å bli et ruvende byggverk. Og Salvatore minner igjen om at Brugata er landets vakreste gate.

Days Of Rage (Racing Junior, 2007)
Med sitt sjette album har tiden nådd igjen Salvatore. Ikke i betydning av at de har stagnert, men at publikum forhåpentligvis nå vil være mer mottakelig for deres rytmiske, lettbente instrumentalrock enn tidligere. De er i så måte høvelig imøtekommende ved å presentere sin mest umiddelbare og helhetlig gjennomførte plate i karrieren. Kjernen i Salvatore – Larsen, Wormdahl, Jørgensen – har vært intakt siden 1998. De tre er fundamentet som gir de mer flyktige gjestene riktig så stort boltringsrom. Årets utgave presenterer to nye bekjente; Leon Muraglia på tangenter og Anthony Barratt (eks-Billy Mahonie) på gitar. Salvatore er dermed i ferd med å bli det verdensomspennende bandet musikken alltid har higet etter. Det er muligens de to nykommerne som sikrer nyfunnen energi og målrettet iver som var noe fraværende på Luxus. Det 13 minutter lange todelte tittelsporet og ”M Is For Magnetic Field Reversal” viser Oslobandet fra sin mest dansevennlige side med trippende, småjoggende grooves og en hypnotisk motorikk. De holder det rasende trøkket platen gjennom, men uten å kjøre seg helt tomme på post-kraut à la Neu! og Can. Det er klokt, og forhindrer et altfor entydig uttrykk. Elementer av postpunk og dub flettes uanstrengt inn i lydbildet, og gjesteopptredener fra vokalist Lisa Dillan og Nils Økland (hardingfele) bidrar til ytterligere strekk. Med verdensborger Jørgen Skjulstad som sentralt medlem ivaretas også en søken bortenfor den vestlige musikkens mest utbrukte standarder. Salvatore fra lille Norge har med Days Of Rage blitt et band av den store verden.
Først publisert i Dagsavisen/Nye Takter 02.01.2007

The Low Frequency In Stereo
s/t (Rec90, 2002)
The Low Frequency In Stereo er en kvartett fra Haugesund, nå bosatt i gitarist Per Plambech Hansens hjemby København. Med sitt debutalbum nærmer de seg deler av landskapet som Salvatore beveger seg i. De har også følere ut til andre galakser, og likheten mellom de to bandene finnes i første rekke i den instrumentale formen, som hos begge kan være meget rytmisk drivende, ja rent ut suggererende. Våre nye venner er mer drømmende og innadvendte, og røttene kan spores ganske direkte til musikkmiljøet i Glasgow og Montreal. Vi kjenner igjen en del virkemidler i deres stil fra både Mogwai og Telstar Ponies, såvel som Godspeed You Black Emperor! Det betyr i korte trekk vakre melodiøse space-turer som brytes opp av støyende, eksplosive partier.

Denne vekslingen kan slå heldig ut, og de lykkes godt på ”Die Electro Voice” og ”All In All”. Her får vi pirrende og lavstemte partier som etterhvert smeller ut i hvit støy, som toner genrebestemt tilbake til utgangspunktet. Mest brutal er ”Large Truck f.h.l”, som raskt glir ut i hamrende noise, og blir der. På andre låter vier de seg fullt og helt til melankolien, og ”Space Echo, Low Frequency” og ”High Rider” renner forbi uten å etterlate annet enn midlertidige spor i sanden, mens ”Electone” mest av alt minner om åpningen på en eller annen Yo La Tengo-låt. Men vakre øyeblikk blir det uansett. Enkelte ganger treffer de nervesentrene med større kraft, særlig der de utvider lydbildet med orgel, keyboards og Rhodes (utøvd av Hanne Andersen). ”Still (#)” er en mer psykedelisk spaca låt som er laget av samme stoff som man vever drømmer av. Lange ”Atreides” er det beste eksempelet på at det bor mørke krefter i kvartetten. Den er plassert sentralt på albumet, som et monster mellom ”Space Echo” og ”High Rider”. Her bringer de oss til Pompeii under Pink Floyds mest utagerende partier, med minner om da Motorpsycho slo hjul og gikk på fjelltur. Det er lenge siden vi har hørt et så gromt og groovy stonerbeist. At de tar seg tid til å la en låt utvikle seg, vokse over tid er en positiv egenskap som de gjerne kan følge videre. Men hvorfor avslutte etter bare ni minutter, like etter gitaren kommer rivende inn og forløser det hele? Når man finner et så muskuløst driv er det da ingen grunn til å gi seg. Jeg ser frem til halvtimes lange drønn fra scenen med ”Atreides”, som akkurat nå er årets beste norske låt. I en tightere produksjon ville den kanskje kommet enda mer til sin rett – men så hører det med til historien at dette skrives i feberens beroligende rus og med en pottetett skalle der det meste høres ganske innestengt ut.

The Low Frequency in Stereo har ett bein i verdensrommet og ett i Pompeii. En hånd i vepsebolet og en i honningspannet.

The Last Temptation Of… (Rec90, 2006)
Man, you gotta move on man
Kontinuitet er et stikkord for denne platen, hvis nesten konstante flyt evner å holde lytteren i spenn (eventuelt spastisk dans) fra første til siste låt. Ikke bare er overgangene mellom de 8 sporene sømløse, The Low Frequency In Stereo har nå valgt å fokusere på rytme og driv mer enn dynamikk og brudd, og det har resultert i, om ikke et helt nytt sound, en fornyet energi hos denne kvartetten. The Last Temptation Of… kan være både frenetisk og hissig, men alltid balansert med stilsikker lekenhet.

De fem første låtene har en samlet spilletid på snaue 17 minutter, de tre siste på over 20, med tyngdepunkt i det mektige tittelkuttet. Det er ikke bare tiden som går fort i begynnelsen, også tempoet holdes høyt gjennom pumpende og jagende låter som nærmest flyter over i hverandre i ett sammenhengende spor. Dette redder enkeltlåter som isolert sett ikke er spesielt strålende, og både ”21” og ”Jimmy Legs” tjener på den slagferdige konteksten mer enn Hanne Andersens heseblesende kjellervokal. På sistnevnte låner nevnte hun forøvrig et sitat fra Can når hun slenger inn et ’Man you gotta move on, man you gotta move on man’, som en slags hommage til tyskerne vil jeg tro. Det grepet viser nok noe av inspirasjonen Low Frequency har begitt seg mot denne gangen. Stereolab/Yo La Tengo kan være et annet holdepunkt, særlig åpenbart på ”Axes”. Deres miks av krautrock, post-punk, garasjerock og post-rock forhindrer bandet fra å falle i noen av de nevnte kategoriers dype feller, og den lekne krysningen virker bare til deres fordel. Etter seks år står The Low Frequency In Stereo frem som det ledende av landets mange rockeband som forsøker seg på noe av det samme.

Det er de tre siste sporene som virkelig løfter skiva. ”Bahamas” tar tempoet noe ned og åpner også for et lengre instrumentalparti. Low Frequencys økte vokalbruk er ikke bare heldig, og det er først når de løfter seg noe opp fra euforien og ut på viddene at deres storhet blir virkelig hørbar. ”Bahamas” er en nydelig låt, som Tortoise med surfbrett cruiser de langs bølgetoppene langs Space Highway uten å ytre noe ønske om noensinne å vende tilbake – samtidig som de aldri slipper jorden av syne. ”Bahamas” finner veien til tittelkuttet som er en av de aller beste låtene dette bandet har signert. Med en episk, gitarbasert åpning kunne de lett falt for fristelsen å bygge opp forutsigbare crescendoer med gitarstøy, men heldigvis pensler de heller ut store flater som gir større spillerom. På den konstante rytmiske grunnmuren åpner de dørene for orgelsoloer, slagverk, blåsere og utflytende gitarpartier og skaper med det en ode for psykedelikere, progaholics og krautspisere på denne siden av ”Hallogallo!” Kvarteret med disse to er ren nytelse, og understreker ikke minst deres cinematiske kvaliteter. Med eksplosive ”Red Flag”, der massive gitarvegger og popkor møtes i fin harmoni et sted mellom Serena Maneesh og Sonic Youth setter de et mer enn minneverdig punktum for en plate som bør sette spor etter seg i jungelen der ute.

Med tittelen The Last Temptation Of… kunne man bli forledet til å tro at dette var for en slags avskjed å regne, men med et Vol. 1 påhengt bak er vel lovnaden om en fortsettelse relativt åpenbar.

Youth Pictures Of Florence Henderson: Unnoticeable In A Tiny Town, Invisible In The City (Dead Letter, 2005)
Umerkelige i Norge, usynlige i verden
Slik jeg hører Youth Pictures Of Florence Henderson, så er det med utgangspunkt i et par ulike retninger innen post-rocken, denne diffuse genrebetegnelsen som har blitt så utvannet i betydning at jeg selv har problemer med å beskrive den. Det er kanskje like greit å gå litt mer systematisk til verks, for å sirkle inn denne platens tilhørighet og kvaliteter.

La oss starte med en del konkrete signaler. Abstrakte fargeklatter i brunt og grønt utgjør en innpakning som er meget forseggjort. Et tykt innleggshefte bundet sammen med hyssing viser diverse bilder (som eldre bryllupsfotografier, som kanskje skal virke som et slags nostalgisk minne over svunne tider? Ungdomsbilder av en eller annen Florence kanskje?), løse tekstfragmenter og ulike bakgrunnsmønstre. Dette skaper et førsteinntrykk av noe lite informativt og lett sammenrasket, men som selvsagt viser et band som kjenner sin stil og som er opptatt av det rent visuelle. Bandnavn, album- og låttitler er heller ikke tilfeldig valgt. Alt er langt og stort med disse guttene fra Bodø, fra førstelåten ”Van Gogh Kept Painting Himself Because He Was the Only Model He Had til We May be Remembered By What We Did When We Sat Down” avslutter drøyt 40 minutter senere. Bare seks låter er det gjort plass til, men de strekker seg uten unntak godt over radio/singleformatet.

Jeg nevnte innledningsvis at det er mulig å ane inspirasjon eller i hvert fall trekk fra et par ulike retninger, uten at det på noen måte skapes et skisme. Ganske så forenklet kan man si at Youth Pictures… har i seg den noe drømmende/flytende elektronikken til band som Múm og Sigur Rós, men også en mer truende/oppbyggende gitarbasert form som Mogwai og Explosions In The Sky. I tillegg vil jeg trekke inn emo/math tendenser, à la Slint og June Of 44 (særlig tilstede på ”How Odd To See These Lamps Still Burning” og ”I’ve Got a Picture Of You Boss”).

Unnoticeable In A Tiny Town… virker ved førstelytt såpass moden, fokusert og velgjort at det nesten er skummelt. Bodø-kvartetten glipper likevel på et par punkter når man har blitt bedre kjent med platen. Når det er såpass enkelt å peke på kilder fra moderne tid (det er sikkert mulig å hente frem andre, for all del) så betyr kanskje det at de selv har hentet inspirasjon fra relativt ferdig raffinerte band. Skal de lykkes å bli et lokomotiv – og ikke bare henge med på lasset – så kreves det nok ytterligere fokus på både originalitet og visjonære evner. Slik platen fremstår så virker den veldig flink, på mange et korrekt produkt av vår tid, og den er i høyeste grad flott å høre på. Men de har ikke klart å skape nok musikalsk spenning eller tilføre nok egenart til at den stikker seg ut eller fester seg. Da tenker jeg ikke bare på her i landet – for jeg har ingen problemer med å se dette bandet vokse seg større. Og det gjelder ikke bare innovativt. Youth Pictures… ser ikke ut til å ha som misjon å skremme vekk det brede lag av lyttere, for selv om det finnes støyende partier her, så er det i første rekke de skjøre og vakre melodier som sørger for at det kaotiske hele tiden holdes i sjakk. Elling Snøfugls cello og de genrefaste klokkespillene bidrar med ytterligere anstendighet. Det kontrollerte, kjølige inntrykket og mangelen på dynamikk mellom de ’rolige’ partiene og crescendoene, fjerner også noe av spenningen som er under overflaten. Den blir for diffus. Nå er det altså slik at dette er en debut, og gir litt ekstra takhøyde for det. Argumenter som ’hørt det før’ er relevante nok, men de brukes av en eller annen grunn oftere i denne genren, enn la oss si for eksempel i den mer streite rocken. Er man over 25 år så har vel de fleste hørt det meste før.

Etter å ha hentet frem platen med jevne mellomrom i løpet av sommeren 2005 har jeg aldri blitt direkte lei den, og heller aldri fått et direkte kick av den. Her er ingen irritable eller flaut svake øyeblikk, men heller ikke mange momenter fylt av magi med gåsehudvekkende kvaliteter. De seks låtene flyter uanstrengt avsted, vekslende mellom overnevnte stiler. Av og til økes tempo og intensitet, men det forblir likevel noe uforløst over det hele. Kort sagt, en bra debut, et meget lovende band, og et noe uforløst potensiale.

s/t (How Is Annie, 2010)
Lokalposrock
Og prisen for årets flotteste omslag går til… Youth Pictures Of Florence Henderson! Deres andre plate er formet som en bok, 32 sider med kunsttegninger og -bilder, med stiv perm og gulltrykk, trykket i fire ulike farger. Med en slik kunstnerisk vellykket innpakning blir man også umiddelbart positivt innstilt til innholdet. På tide å legge bort boken og fordype seg i musikken, med andre ord. Det har tatt gjengen fem år å følge opp debuten fra 2005. Jeg forsøker å ikke lese andres tekster i forkant av mine egne, men for nostalgiens del vender jeg tilbake til min egen omtale av debuten. Ingenting er som å sitere seg selv. Den viser seg fremdeles å være ganske holdbar, og mange av poengene kan lett overflyttes hit. Jeg kan ta noen av de mer opplagte:

De er fremdeles genretro mot post-rocken i stilen (prosaiske låttitler), i formen (lange låter gjerne bestående av klar gitarlyd, stemmeopptak og strykere) og i innhold (beslektet mot linjen Montreal, Reykjavik, Glasgow). Den gang da trakk jeg også fram emo/math-tendenser som et sentralt element i deres musikk. Dermed er de plassert i landskapet, som i større grad enn tidligere viser et større spenn med klarere trekk av drømmepop, shoegaze og britisk deppepop fra medio 80-tall. Til sammen et grunnlag som bør ende opp i en plate som strekker seg i mange retninger, som omfavner ulike stiler og kanaliserer det mot nye dimensjoner. Det skjer ikke så altfor ofte.

Et ankepunkt mot debuten var dens noe anonyme uttrykk og uforløste inntrykk. Etter fem år på vent, er vi endelig vitne til den store vårløsningen? Svaret er igjen et soleklart tja. Dette er avventende musikk som gir avventende reaksjoner.

De må nesten få ros for å holde seg så statisk til en godt velbrukt formel, og de griper ikke til ytterligheter for å endre på det. Men jeg mener også at dette er lyden av teknisk mer kompetent og stilsikkert band med sans for fine detaljer. Det er helt klart et ambisiøst trekk ved Youth Pictures…, noe de nærmest skjuler mer enn å fremdyrke. Det ligger en form for musikalsk mot bare der. Vokalen som nå slippes inn i stor grad er passelig lat og bedagelig, og resonnerer slik fornuftig til det drømmeaktige sløret de legger over seg. Til og med når den skjener ut i skrik så skjer det på restriktivt, tilbaketrukkent vis. Hele platen preges av dette. Pent og pyntelig dandert, men noe anemisk i lengden.

Det er likevel opplagt at Youth Pictures… har arbeidet frem en plate med store ambisjoner, og de mislykkes ikke med sitt prosjekt. Dette er egentlig en flott lytteropplevelse – en klokketime fordelt over to plater. Eterisk og distansert holder de oss på en armlengdes avstand, og slipper oss liksom aldri helt inn. Litt som en avstandsforelskelse som aldri får bruse helt ut. Det kan være pirrende nok, men sjelden skapes inntrykket av å høre et band som pirrer det sentrale nervesystemet idet de nærmer seg ekstatiske opplevelser. Det blir mest med behagelig nakkekiling, på litt for lange og litt for trygge låter. Men det er ikke den vågale kunsten som er dette bandets uttrykk. Det er bilder av det hverdagslige de tonesetter, og slik sett er den medfølgende boken illustrerende nok. En blyanttegning av ansiktsløs mann i robåt. Et foto av en gammel mann på vei inn på et postkontor et eller annet sted på landet. Et slørete foto av noen blomster. Bilder som skaper en form for nostalgi, vemod. Bilder som kanskje ønsker å underbygge noe om ensomhet, fremmedgjøring, bilder som gir et blaff av ettertanke. Vakkert, om ikke spesielt mindblowing. Ikke ulikt musikken til Youth Pictures Of Florence Henderson.

Ranheim: Rock & Science (Kong Tiki, 2006)
Ranheim Kraft
Det er ikke hverdagskost med raffe rockeband i Norge, slike som hverken tilhører den dominerende ’breibeint’-stilen der Turboneger og Gluecifer har vært ledende eller den mer grimme svartmetallen. Merkelig nok har vi bemerkelsesverdig få band som kan sorteres i den retningsgivende skolen til SST, Touch & Go og dess like. Heldigvis har vi Ranheim, trioen som er oppvokst i skyggene av Ranheim Cellulose utenfor Trondheim, og som består av de tre herrer Admiral Von, Don og Kaptein Ranheim. I omslaget kan man skjelne en person som minner litt om Per Gisle Galåen, men dette er noe ganske annet enn hans mer eksperimentvillige prosjekter (Del og The Birds). Han er uansett en habil gitarist, og tar lett med seg elementer fra sine mange andre frittgående prosjekter over til Ranheims mer kontante og direkte utrykk.

Rock & Science lener seg nemlig mest mot første del av tittelen, og er 40 minutter av den ganske gromme typen. Raneims første langspiller er en aldri så liten oppvisning innen Steve Albinisk gitarslang, Helmets militante rytmikk, obskure hørespill-opptak, dissonant leven og medrivende bråkerock. På en skive som er jevnt solid kan nevnes truende og fengende ”Cucumber”, blytunge ”Spider King”, med et seigt groove som Melvins kunne danset til, spastiske ”Another What” bygget opp rundt huggende gitarriff som knurrer godt fra seg, og morbide ”Tina (Give It To Me)” som en småcreepy avslutter.

Ranheim har kledelig distanse til sine kilder og et befriende lite høytidelig image. Pluss også for absurde tekster (av typen: ’I choke my pride and merge into pee’ og ’I got parents, they got worms when they go for the birds’), flott coverkonsept, fet lyd fra Tommy Hjelm, mikset sammen av John Fryer (Wire, Nine Inch Nails). Noe manglende pondus i vokalen, som med glede kunne vært enda barskere og låter som gjerne kunne vært litt mer tilgriset til tross, dette er en gledelig debut.

Syme: Swing Swing (Karisma, 2005)
Swing, Swing er debuten til Zoom-vinnerne fra Bergen 2003. Det har blitt både en frustrerende prøvelse i umodent sprik og en bemerkelsesverdig variert og gjennomarbeidet plate, som på sitt beste kan plasseres i klasse med Samuel Jackson Five og Tuna Laguna på listen over landets mer oppegående unge artister. Det til tross for at de har en del umiddelbare odds mot seg; et intetsigende navn og et noe amatørpreget platecover. Men det er ikke utseendet, men det som er inni som teller, vet vi. Femmerbanden Syme ser ut som dels retrofetisjistiske proggere, dels hippe indierockere, elektronerder og oppdressa mods, og dette gjenspeiles til en viss grad i musikken de lager. Lo-fi elektronika, post-rock og prog er noen bindende elementer gjennom åtte relativt lange spor.

Platen åpner nølende, nesten nervøst prøvende med en livstrøtt stemme, usikre tangenter og litt bakgrunnsrasling i en låt som aldri helt starter. ”Psychedelic Heart” er et spor som ikke umiddelbart fenger. Hva er dette, vil den gjengse lytter kanskje spørre seg. Men den som blir med fire minutter ut vil oppleve en forløsning der strykere kommer inn og legger seg pent til rette fremst i lydbildet. Dermed festes alle løse tråder og bitene faller på plass. ”Psychedelic Heart” blir med ett en helt uimotståelig vakker, og tones dessverre ned altfor tidlig. Noe av den samme grepet gjentas på ”Letterbag”, innledet av en slags 80-talls discosynth. ’Inside my head’ synges det, og titter man på omslaget kan man tenke seg at det er mange tanker som fører inn og ut av syme-hodet. Her viser de også noen av sine gitarmuskler, som for øvrig kommer mer fram når de står på en scene. Halvveis beveger ”Letterbag” seg mer ut i drømmepop/post-rockens univers med druknende gitarkaskader à la Mogwai/Explosions In The Sky, og med det klarer de igjen å omskape en haltende låt om til en vakker svane. Swing, swing!

I løpet av platens første kvarter og to spor har Syme vist flere sider av seg selv, uten at man har blitt særlig klok på hva som er deres prosjekt. Og det kan være bra! Noe av ’problemet’ til Syme er at den relativt frie tilnærmingen til både musikkhistoriens genre og låtskriverkunstens lærebok krever mer enn ungdommelig mot og stå-på-vilje. Enkelte av låtene virker for lange og retningsløse, tekstene framstår som litt platte og liksomsmarte, og vokalen er jevnt over litt for veik. En eller annen i bandet har en hang til en svært enerverende synth, og jeg mistenker at vokalisten har en Casio av et eller annet slag i baklomma. Verst er den plagsomme TV-spill-lyden som dukker opp i ny og ne. Som på ”Ad Kosmos!”, her kombinert med en henslengt stemme som strør om seg med esperanto, Nordpolen og sykkelparkering. Men tross en del minuser, Swing Swing er en debut fra et band som vil noe. Man kan hevde at de forsøker å stå på mange stoler samtidig, men det er bedre enn ikke å klatre opp i det hele tatt. Hittil i år er dette den norske platen jeg har brukt mest tid på. Låtene fester seg lett, samtidig som man gledes over å stadig avdekke noen nye vendinger.

For det er mye bra her. ”Greenhouse” får stå som en potensiell radiohit der Syme komprimerer sitt ellers noe uklare forhold til tidsbruk. En joggende rytme og en av platens lettere melodier gir den en funky fremdrift som poleres med glassklare gitarer. ”Get Forget” huskes for sitt Tortoise-aktige beat og sine skeive Modest Mouse-gitarer. ”Rocky Rocky Mountains” er dvelende og mektig med en slags Flaming Lips/Radioheadsk sårhet blant truende gitarhugg og progressive partier. ”Krdish” (hvor tar de disse titlene fra?) bryter løs fra sine dype strykere og paniske gitarøs med noe sambalignende rytmer, og viser Syme på en kreativ formtopp.

De makter ikke å bygge opp mot et klimaks eller avslutte med et smell, men den ti minutter ”Map Map Map”, som etter en vuggende nydelig åpning jazzer seg dandy opp i røyk etterlater likevel bud om at Swing Swing er en av årets sterkeste og mest særegne norske debutanter. Bonus er den fine videoen som er inkludert, som viser et band som forsøker å favner hele universet med en sang. Planen er klar! I mellomtiden kan vi nyte disse åtte her på jorden.

Children And Corpse Playing In The Streets: Honey I’m Home! (Diger, 2009)
Hjemmekjær og borte best
Etter noe om og men er debutplaten til Children & Corpse… nå tilgjengelig for publikum. Førsteutgaven fra 2008 ble holdt tilbake grunnet bråk om omslaget med deres gamle plateselskap. Nå foreligger den i hvert fall, innspilt på nytt, utgitt på egen etikett og distribuert av platesjappa Tigers nye labelsatsning Diger.

Marit Harnes og Inga-Lill Farstad – begge fra Romsdal, nå med base i Oslo, har skapt et riktig så vellydende og fascinerende album. I bandets noe omstendelige navn ligger referanser som oppsummerer mye av deres musikalske ståsted, som de også bruker aktivt i musikken (blant annet med barnestemmer). Duoen beveger seg både mot det naivistisk lekelystne og mot det litt småskumle. De er nok mest innyndende og forføreriske, men heldigvis med gløtt også mot det mer surrealistiske. Dette gir en fin dynamikk, men som også kunne vært utnyttet bedre. Deres uttrykk blir sjelden umiddelbart opplagt, og melodiene er like gjerne vevd som sammensatte mønstre enn å følge en entydig popformel. I seg selv et tegn tiden, der overgangen mellom hva som er ’sært alternativt’ og ’mainstream’ ikke lenger er like tydelig. Og bra er jo det.

Children And Corpse Playing In The Streets spiller i hovedsak på det undrende nostalgiske og vagt hentydende, enten det er som skrukkefolk på ”When Spring Comes” eller mer Stereolabish electropop på ”The Greatest Thrill”, enten det er med hjemmelagde beats og bokser, kam og melodica, Casio eller samplede telefonsamtaler. Det blir forunderlig popmusikk av dette, og bare unntaksvis påtatt oppkonstruert. Det er sikkert enkelte som vil finne deres relativt norvagiserte engelsk som et ytterligere sjarmerende trekk, men det rammer for eksempel ellers ganske så fine ”France”. Jeg hadde heller ikke reagert negativt om de hadde vært mer ’corpse’ og mindre ’children’, med på den annen side er det vanskelig å ikke bli sjarmert halvt i senk av yndige poplåter som ”My Tiny” og ”Oh… You Are Too Slow”. På sitt beste hekler duoen en tråd mellom harmonisangen til The Carter Family og den småskeive sjarmen til CocoRosie, men uten å snuble i de mest opplagte fellene. De klarer ikke å holde nerven gjennom alle de 50 minuttene, uten at Honey I’m Home er preget av de store ujevnheter. Med et lag av fine gjester fra ulike miljøer underbygger de også holdningen som ligger i sitt musikalske uttrykk. Dette er en duo som ønsker å prøve seg fram og som ønsker å oppdage og gjenoppdage, mer enn å reprodusere. Honey I’m Home er ikke en overraskende debut, men likefullt en gledelig.

Mindy Misty & Europ Europ: Mindy Misty vs.Europ Europ (Handmade, 2009)
Mindy Misty og Europ Europ er begge band fra undergrunnen, riktignok med litt forskjellig utgangspunkt, men med noenlunde samme utsikt mot stjernene. Jeg kjenner fra før best til Mindy Mistys småskeive, melodivennlige poprock (anført av Kenneth Amundsen som også driver den finfine, lille utgiveren Handmade). Europ Europ har jeg ikke særlig kunnskap om, de skal ha sin bakgrunn fra Köln, ha en mer avantgardistisk tilnærming til musikken sin og omtales av Handmade som ’støydrapert neopop’. Begge deler, både det melodiske tilsnittet og de mer utagerende sidene, kommer til uttrykk her, kokt sammen til en skikkelig lurvete, larmende og far out affære fordelt over 10 spor.

Mindy Misty vs.Europ Europ rasker over mye av det bedre fra amerikansk undergrunnsrock, være seg Butthole Surfers’ maniske galskap eller Sonic Youths dissonante vreng (på ”Force Feed” er det som Kim Gordon svever i bakgrunnen). Da gir det mening at ringreven Kramer har hatt siste hånd om lyden, hans bakgrunn i storheter som Bongwater, B.A.L.L og nettopp Butthole Surfers gir grunnlag for god forståelse av hva som ønskes. Mindy Misty og Europ Europ er likevel ikke helt incestuøse, og kildene kommer mer fram i form av inspirasjon enn ren kopitrang. Stusselig, knapt bærende vokal (kan den minne om Residents noen ganger tro?), vonbrotne gitarer og sjanglete rytmer. Det er ikke så langt unna Årabrot til tider, men med flere hint av psykedeliske innfall på både ene og andre måten. Jeg vil særlig anbefale syv minutter med grinebiteren ”No-One”, seig som tjære. Det samme er den såre ’balladen’ ”Last Song For You”, en nervøs duett med skjærende metallyder i bakgrunnen. På den andre siden finner vi blindveier som ”Transport Fluid Factory” og ”Girls On Earth”, den er for øvrig kreditert Duran Duran som en mishmash av ”Girls On Film” og ”Planet Earth”.

Jeg liker denne platen veldig godt, den har på en bisarr måte festet seg til øret og slipper ikke taket. Passe slurvete, passe grovkornet og alltid langt ute – eller som utgiveren selv sier det så fint: ’Utagerende støy-hørespill med dansbar pop-estetikk’.

Noxagt: The Iron Point (Load, 2004)
Kling no, klokka! Ring og lokka!
Ring og lokka frå tusund tårn!
Tona um frelsa! Kalla og helsa,
kalla og helsa med fred Guds born!
Kling no, klokka! Ring og lokka,
ring og lokka frå tusund tårn

Roots, bloody roots: Akkurat som amerikanske Sunn O))) nylig benyttet seg av norsk folketradisjon, tar Noxagt sitt jafs av kulturarven med salmedikteren Elias Blix’ ”Kling No Klokka”, framført av Nils Ergas bestefar Hagbard Heien. Erga & co har utvilsomt kommet et godt stykke siden sine tidlige bruddstykke-baserte eksperimenter. Med The Iron Point følger de tendensen fra Turning It Down Since 2001 med en kort plate bestående av ni fokuserte angrep av kraftfull tungrock, djevelske bratsj-droner og gamle norske folketoner.

Energien mellom Kjetil D. Brandsdal (bass, gitar), Nils Erga (bratsj) og Jan Christian Kyvik (trommer) utgjør fremdeles grunnstammen i denne instrumentale kraft-trioen. Men de har vendt fokuset noe vekk fra Ergas syklon-bratsj, utvidet med gitar, piano og fiolin, og ikke minst konsentrert seg mer om å jage tusser og troll med et tyngre og mektig grooves. The Iron Point er ikke fullt så frenetisk som Turning It Down, det ville da også være et uklokt forsøk å tangere eller kopiere den. Noxagt kunne risikert å miste noe av identiteten sin, men stødig produksjon av Billy Anderson (Swans, Neurosis, Sleep) og deres tette samspill gjør at de har kommet ut med nok en djerv plate som plasserer dem blant støyrockens mer originale fenomen. Stavangers fineste har forøvrig funnet et passende hjem blant likesinnede på galehuset Load Records (Lightning Bolt, Pink and Brown, Arab On Radar).

Det kaster seg fremdeles ut i forrykende farvann som ”Blood Thing”, hissige ”A Blast From The Past”, der Kyvik virkelig får vist seg fram, og ”Svartevatn” omgitt av de farlig huggende gitarskjærene. Med The Iron Point viser de likevel i større grad evnen til å beherske sine utbrudd, slippe fanden løs i mer kontrollerte former kan man si. Det klarer Noxagt godt, og det gjør skiva til et ganske så variert stykke musikk. Men det må understrekes at de fortsatt og først og fremst spiller voldsom, majestetisk styggrock, og det er mye ørerenskende materiale her. Nærmest stoner-tendenser å spore på det brutalt medrivende åpningssporet ”Naked In France” og et Melvins-lignende trøkk på ”Acasta Gneiss”, med den foruroligende gnissingen av Erga som gjør at Noxagt ikke høres ut som noen andre. På ”The Hebbex” er det særlig miksen av bass og bratsj som gjør norsk folkemusikk om til rent hekseri, mens ”Thurmaston” er som en sørgemarsj fra svartedauden, fylt av både tung sorg og hysteri. Ytterkanten av deres register markeres med ”Regions Of May”, en cover av Tom Rapp fra de psykedeliske folklegendene Pearls Before Swine, som viser Noxagt fra en mer dempet og dronevillig side – så langt det er mulig. De har ledet oss gjennom stormen, vært med ned i dragsuget og latt oss knuse til pinneved. Med ”Regions Of May” vender Noxagt rolig tilbake til hulene de kom fra. Havet ser ut som før, men fra et sted langt borte kvedes det:

Sjå, det dagast, snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!
Då skal oss klokka leikande lokka,
leikande lokka til helg i sky

Sacred Harp: s/t (The Perfect Hoax, 2009)
Sacred Harp er en kvartett med bred bakgrunn, både geografisk og musikalsk, men med solid utdannelse som felles forankring. Tre av medlemmene er uteksaminert ved NMH, og ut fra det kunne man anta at et fellesprosjekt som dette ville blitt et skolert svennestykke forankret i jazz, klassisk eller samtidsmusikk. Selv om kvartetten tydelig kan sitt fag, har de heller vendt seg mot den mer luftige sfæren av rocken. Steder der band som Sigur Rós og Low tidvis kikker innom, tydeliggjort av Jessica Sligters alveaktige stemmeprakt. Samtidig har de et visst preg av Louisville-band som Slint og Rex. De omgir seg med svevende synthdroner, murrende krigstrommer og av og til mindre gitarutløsninger som forløser noe av spenningen de søker å bygge opp. Det gir en spenning mellom det det lette og tunge i uttrykket som Sacred Harp, om ikke har funnet nøkkelen til, utnytter på tilfredsstillende vis.

Det er særlig de roligere delen av deres uttrykk som er mest givende, konkretisert med dovne og fine ”Wither The Wind” og det drømmeaktige åpningssporet. Det tungladde dyrkes i større grad på ”Elevator Endeløs” og noe mer anonyme ”(Trial) & Felt”. Det hviler i det hele en tålmodig prakt og majestetisk tyngde over denne musikken som både drar oss ned og løfter oss opp på samme tid. Med bandnavnet mer enn hinter de om at de søker sine musikalske røtter i de sørlige USA, og om de ikke har fullt utnyttet det potensial som gjemmer seg i menighetenes harde kirkebenker, så er denne fire spor korte EP’en absolutt et stillferdig rop i natten om et band vel verd å følge videre.

Alpine Those Myriads!: Death, A Skeleton & The Holy Ingredient 7’’ (Osito, 2002)
Alpine Those Myriads! Det ligger vel i bandnavnet at dette ikke akkurat er P4-musikk. Duoen består av herrene Elijah Noah og Gypus Chelofan, som trolig kommer fra universets innerste kroker. De følger altså ikke de mest nedtråkkede stiene på sin debutsingel. A-siden og tittelsporet er en gotisk teatralsk vise, der parodisk scenevokal med tyskklingende aksent møter et tungt, dramatisk piano som til slutt ender i et skurrende collage og kunne passet inn i Tom Waits’ teaterstykke The Black Rider.

De to andre sporene viser at bandet ikke kan skyfles inn i en bestemt bås – og akkurat det lover godt for et eventuelt debutalbum. ”Feline Jive” er nærmere folk-strukturene, riktignok med utradisjonell cabaret-touch, hvor bruken av kassegitar og melodica er mest fremtredende sammen med den glassaktige, barnslige vokalen. Hvis Donovan og Lydia Lunch noensinne skulle lage barn sammen… ”Country Poe” er hakket mer desperat, en lo-fi folkbluespunk-låt med et sykelig preg, som i hvert fall gir meg assosiasjoner til freaks som The Legendary Stardust Cowboy og Captain Beefheart. Denne hjemmelagde urgalskapen er singlens høydepunkt på det som enkelte vil kalle variert, og andre vil mene er sprikende. Strøken coverkunst, med håndmalte innleggskort som bærer kryptiske budskap er ytterligere en god grunn til å skaffe seg denne syvtommeren.

Bjørn Hammershaug

Sunn O))): Takes The Night To Believe

Beyond description.
Beyond horror.
Beyond anything possible.
They fill your mind.
They carry you to a place where you never wanted to go.

GrimmRobe Demos (Southern Lord, 2000)
I De Dype Skoger omkranser de Fantomets klippe: Den hviskende skogen av ulende trær som skjuler mørke hemmeligheter, umulig å trenge gjennom og intet blivende sted for fremmede. I 2000 dro tre amerikanske eventyrere ut, for anledningen kalt Bootsy Kronos, The Duke og MK Ultra Blizzard, for å oppsøke dette mystiske området. De kom hjem uten gods og gull, men preget av sin dunkle ferd laget de musikk av hva de opplevde og titulerte det for GrimmRobe Demos. Det var ingen hyggelige toner de fant der, dypt inne i den hviskende skogen.

Verdens skumleste og grimmeste band slipper nå (2005) dette vanviddet ut på nytt. Det er Southern Lord som står bak, og med ny innpakning og remastering blir disse tidlige innspillingene i bandets karriere endelig tilgjengelige igjen. Jeg sier endelig, for GrimmRobe Demos er 70 minutter i den svarte fyrstes knallharde grep. Sunn O))) søker ikke lyset på denne platen, som er noe av det mest totalt oppslukende man kan utsette seg for. Prisen å betale er et vantro sinn og evig formørkede sjelsevner, belønningen er å bli tatt opp i yppersteprestene Greg Anderson og Stephen O’Malleys rituelle felleskap.

Sunn O))) ble etter sigende dannet som et hyllest til legendariske Earth (legendarisk bra, legendarisk tungt, kanskje blant de fleste husket for at frontmann Dylan Carlson var han som sørget for at en suicidal Kurt Cobain fikk tak i en pistol). Earth gikk i dvale på slutten av årtusenet, men opp av asken steg Sunn O))), også de fra Seattle-området. Anderson og O’Malley har et langt rulleblad fra band som Goatsnake, Thorr’s Hammer, Burning Witch og Khanate, og selv om alle disse innbyr til ekstremer så er det Sunn O))) som har stått for de mest voldsomme utgivelsene. Med sine to White-skiver har de utvidet fra utgangspunktet med massive gitardroner til å omfavne et videre musikalsk spekter. På GrimmRobe Demos kan de høres i sin tidlige, mest primitive fase, som også er deres mest kompromissløse (stol på meg, det sier ikke lite).

Det dekkes på et langbord av fire lange spor (15-20 minutter): ”Black Wedding”, ”Defeating: Earth’s Gravity”, ”Dylan Carlson” og ”Grimm & Bear It”. Det svarte bryllup er en langtrukken ferd av massive gitardroner, dyyyype frekvenser og dommedagsriff, uten særlig form eller rytme. Ingen puls, intet liv. Og slik går det. Spor 2 overtar umerkelig, og det vil si at det tar 35 minutter før ørene får litt hvile. 20 minutter lange ”Dylan Carlson” og ”Grimm & Bear It” fører videre med samme tempo, volum og totalitære beinknuserstyrke, fremført på ’subharmonics, sunn & drone og crust, earth & virus’. Dermed vil GrimmRobe umiddelbart oppfattes som en noe intetsigende og meget monoton prøvelse for mange. Og det er riktig. Men, det gir også en slags kontemplerende ro, det er nærmest et merkverdig trance-lignende behag i det å synke inn i platen (den bør høres i sin helhet, og det bør skje høyt) og bare la seg overmanne av den dype, tunge skurringen av langsomt sagende støy som danner en mettet, men hypnotisk ambiens. Følelsen blir som å drukne. Etter at den paniske kavingen gir seg, synker man sakte og hjelpeløst ned mot bunnen, gradvis fylt av evig mørke og total stillhet.

Anbefalt lesestoff til musikken: Seldon Hunts 10 siders festskrift i coveret, fylt av utenkelige bilder og morbide setninger – eksempelvis: ’The rotten plants from the abyss enfold your face. Breathe in the vile pungent aromas of the foliage that thrived in the shadows of doom. Roots that sucked the decomposed flesh of the ancient gods who dared to go beyond the dark.’ Fascinerende lesning! Akkurat som disse 70 minuttene, som er ’…Beyond description. Beyond horror. Beyond anything possible. They fill your mind. They carry you to a place where you never wanted to go.’ Gå dit.

White1 (Southern Lord, 2003)
(((O)))
Møt Sunn O))). Bandet som får Melvins til å minne om visesang og Sleep til å virke som speedmetal. Greg Anderson og Stephen O’Malley er tilbake etter vellykkede Flight Of The Behemoth for å skremme vannet av oss med sine lavfrekvente, voldsomme angrep. White1 er en time med do)))mmedag fordelt over tre spor.

De 25 første minuttene heter ”My Wall” og finner sted i nærheten av fryktens avgrunn, og med Julian Cope som dyster ledsager. Han messer som om de siste dager allerede er kommet: ‘Look to the farthest far horizon, don’t blame the messenger, don’t blame the messenger…’ I begynnelsen satt jeg og ventet på at låten skulle ‘ta av’, men det gjør den aldri. Dens kraft ligger i det monotone, og styrken i den suggererende bakgrunnsstøyen som etter hvert tar fullstendig overhånd og ruller over oss. Etter at Copes ode er ferdig drukner ”My Wall” i tunge gitarer inn i mørket til ”The Gates Of Ballard”. Den åpner med Runhild Gammelsæter kvedende på ”Eg Heiter Håvard Hedde”, før de dypeste riffene på denne siden av Sabbath tar over. Sammen med geværknitrende trommer og den forløsende gongen er dette platens mest utagerende parti. Et voldsomt stykke musikk over 17 minutter.

”A Shaving Of The Horn That Speared You” (hyggelig) åpner med abstrus ambiens av typen Angelo Badalamenti kunne laget til en svært uhyggelig Lynch-scene, med et tungt pustende spøkelse svevende i skyggen. Dette er i utgangspunktet lydsporet til en ren skrekkfilm, men etter at man har blitt sugd inn i Gammelsæters stønn og den statiske progresjonen dukker det opp et groove og en tiltrekningskraft som bare vokser på lytteren, og som ikke slipper taket så lett.

Sunn O))) er definitivt ikke musikk for de skuggeredde. Når man først har satt på White1 er den svært vanskelig å få av igjen. Vær derfor litt varsom med tid og sted før du åpner disse portene og entrer den andre siden.

White 2 (Southern Lord, 2004)
(((OO)))
’Maximum volume yields maximum results’ står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 er en riktig så lite munter sak som i tillegg er ’Optimized for blackened sub-bass systems’. Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde.

Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel James Plotkin og Mick Harris. Det er ikke helt overraskende med tanke på at duoens ene halvpart, Stephen O’Malley, tidligere har samarbeidet med nettopp Plotkin i The Lotus Eaters. O’Malley er for øvrig aktiv i Khanate, også med James Plotkin, og er ellers kjent fra kosebandet Burning Witch. Hans makker Greg Anderson har en fortid fra lite hjemmekoselige Goatsnake (med blant andre vokalist Pete Stahl), Engine Kid og han driver i tillegg Southern Lord. Som sist bidrar også Rex Ritter (Fontanelle) og Joe Preston (Earth, Melvins). Denne olme gjengen har imponert stort tidligere, og borer igjen enda noen hakk dypere. Jeg skrur opp og lar meg lede:

Først legges man godt til rette foran et enormt sagblad som heter ”Hell-O)))-Ween”. Det kverner i gang, monumentalt og kompromissløst, seigere enn tjære gnager Store O gjennom marg og bein med noen av de tyngste gitarriffene som kan tenkes, og hinsides det. Etter drøyt 7 minutter bremser sagen opp, og låten går herfra over til å bli et mer ambient, dronelignende stykke, med en voldsom feedback som bruker 7 nye minutter før det hele stilner hen. Ikke direkte nyskapende, men ekstrem smertefull nytelse.

”bassAliens” innebærer større prøvelser for basselementene. Her løftes den maltrakterte kroppen min vekk fra sagbladet og senkes ned i en gammel dykkerklokke. Nå er det dype undervannslyder som fanges opp på vei ned mot 6000 meter, den monotone duren avbrytes kun av ploppende og klukkende lyder, samt noen farlige gnisninger som forhindrer meg fra å sovne. ”bassAliens” er trykkende og klaustrofobisk, lyden av et landskap hvor ingen mennesker har satt sine bein. Det er vakkert og skummelt, fylt av et evig mørke men også en mektig ro. For enkelte vil nok den lange turen ned i mørket virke noe langtekkelig, for andre kunne den vart i evig tid.

Opp igjen da, bare for å bli sendt lukt til helvete. ”Decay2 [Nihil’s Maw]” er ledet av Attila Csihar (Mayhem, Tormentor) som med gurglende røst messer fram en 5000 år gammel indisk sanskrit-tekst. Jeg aner ikke hva den handler om, men det høres ut som et ritual som påkaller onde, onde krefter. Anderson, O’Malley og deres kumpaner gjør heller ikke noe for at stemningen skal lette, og underbygger med noe ytterst forstyrrende mørk ambient. ”Decay” er noen av årets grimmeste 25 minutter, som starter i skjærsilden og ender opp hos gode gamle Belzebub sjøl i takt med vokalens økende intensitet. En dyster odysse inn i en bekmørk, kalde grotte der gamle skrifter leses på veggene. Først når det endelig blir stille merkes den vibrerende bassen som har ligget gjemt mellom munkemessingen og de urovekkende klangene som går gjennom marg og bein, og som får tarmsystemet helt i ulage. ”Decay2 [Nihil’s Maw]” er et stykke du ikke glemmer så fort.

Det forseggjorte omslaget må også trekkes fram, særlig frontbildet som er den belgiske maleren Pieter Bruegels ”The Beekeepers” (1567/68), med noen tømmerfjes-lignende staute birøktere i arbeid. Et bilde av en åpen, tom kiste og andre skumle fotografier underbygger innholdet på denne alvorlige platen.

White1 slukket lyset. White2 gjør alt mørkt.

Black One (Southern Lord, 2005)
Ondskapens hotell, rom 666
Sunn O))) minner oss om et par vesentlige ting her i livet; vi fødes alene og vi skal dø alene – og tiden i mellom er neiggu ikke mye å skryte av den heller. Med sin musikk har de utmalt pinsler, uhygge og svartsinn som få andre, og satt en ny standard for sub-harmonisk dronerock og smertefull doomcore. Hvordan kan O’Malley/Anderson følge opp sine tidligere definitive manifest?

Black One er ikke et kvantesprang i musikalsk utvikling, men det er en søken tilbake mot mer gitarbasert materiale og noe mer strukturerte låter, samt en fortsettelse av eksperimentene på lydsiden. Og la det være sagt først som sist; her er et endeløst mørke, like langsomt og grimt som alltid, med demonisk tyngde og umenneskelig vrede. Som vanlig har våre to kappekledde verter fått med seg noen gjester for aftenen, her er Wrest (Leviathan, Lurker of Chalice) som synger med en trepåle gjennom hjertet, Oren Ambarachi som spiller med hvitløk rundt halsen, John Wiese (Bastard Noise – nuff said) og gjestevokalist Malefic (Xasthur) som faktisk skal ha blitt lukket ned i en trekiste og plassert med mikrofonen i en likvogn for å skape korrekt klaustrofobisk stemning! O la la. Dette bandet dyrker sannelig fantasifulle ekstremiteter, og de er fremdeles uovertrufne når det gjelder volum, bestemt styrke og rå kraft. 70 minutter lange Black One starter i mørket, og holder oss der med et stålgrep hele platen gjennom.

Etter den korte introen ”Sin Nanna” rulles gitarene fram – seige, massiver av noen riff som kverner alt levende til dødt kjøtt, mens vokalstønn/skrik fra det hinsidige fjerner alle tegn til menneskelig glede og fremtidstro. ”It Took The Night To Believe” er musikk for troløse sjeler, et slags gløtt inn i okkulte ritualer ved helvetes port. Om dette er en musikalsk skjærsild, så har vi på ”Cursed Realms (Of The Winterdemons)” entret den andre siden. Det ti minutter lange kvelertaket av en låt er fylt opp av forstyrrede lyder fra et brennende flammehav og en forvrengt, torturert stemme fra Fanden himself. På ”Orthodox Caveman” og ”CandleGoat” kommer de tunge slo-mo droneriffene til heder og verdighet igjen. Så også på ”Cry For The Weeper”, som innledes av knirkende dører, bjeller og truende feedback, og der bruken av sagblad-drivende gitarer er mer effektiv enn på de to foregående sporene.

Sistesporet ”Báthory Erzsébet”, den med Malefic i kista, er platens skumleste – en Night Of The Living Dead i musikalsk form. 16 minutter der klokkene ringer ubønnhørlig for deg, først etter syv minutter stiger gitarene opp fra graven, og som levende døde stabber de like sakte og målrettet mot ferskt blod som zombies pleier å gjøre. Malefic holder sin noe fortrengte tale på toppen av dette, og sørger for at nattesøvnen er ødelagt en gang for alle. Mørkets disipler har igjen etterlatt verden med et fundamentalt skrift som Belzebubs sendebud.

Altar (Southern Lord, 2006)
(m/ Boris)
Fra USA: Sunn O))) – verdens mest kompromissløse slowcore-duo, eksperter på subharmoniske droner og kjent for sine magebesværlige mørkemesser. Da de spilte på Blå i mars, skapte de toppoppslag på kulturnyhetene etterpå: ’Utenlandske rockeband krever å spille skadelig høyt’!
Fra Japan: Boris-trio med svart belte i stonerrock og ytterliggående feedbackorgier. Felles referanser for begge er Melvins og Earth (representert her med Rex Ritter og Joe Preston).

Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. På ”Sinking Belle” har de med seg alt.country-artisten Jesse Sykes på vokal, og har laget noe som nærmest er galaktisk drømmecountry plukket fra en David Lynch-film. Mer lumrende ambiens er det også på ”Fried Eagle Mind” og «”N.L.T” -eteriske mareritt fra det hinsidige. Disse klostergrøsserne til side: Platen innrammes av til sammen 25 minutter med grovbygd gitarsaging og olme krefter som aldri slipper sitt langsomme kvelertak på lytteren. Når ”Blood Swamp” renner ut med ex-Soundgarden Kim Thayil er veien kort tilbake til Etnas truende utbrudd som åpner denne platens porter.

Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.
Først publisert i Nye Takter 24.10.2006

Monoliths & Dimensions (Southern Lord, 2009)
Sunn O))) har for lengst oversteget grensen for hvor langsomt, høyt og dypt det er mulig å spille. De er i en posisjon hvor de ikke trenger å vise at det endeløse mørke er en ubevegelig tilstand. Utfordringen for Sunn – etter en rekke utgivelser med dette som utgangspunkt – er snarere å utvikle seg innen en formel de har dyrket i over 10 år og gjennom en seks-syv plater. Det skrittet tar de ytterligere her, ikke uventet i snegletempo, men den kappekledde duoen beveger seg sakte inn i nytt land.

Som tittelen indikerer er Monoliths & Dimensions en plate av monolittiske kvaliteter og nye dimensjoner. De bygger fjell av lyd med stoisk ro og gigantisk kraft, men har nå fått med en skokk av musikere, særlig fra vestkysten, til å forme et mer teksturbasert verk (folk fra Earth, Asva og dess like). I tillegg finner vi den australske gitaristen Oren Ambarchi og igjen den ungarske vokalisten Attila Csihar i sentrale posisjoner. Og kanskje viktigst av alt: På arrangørsiden har de med drevne Eyvind Kang som et spennende grep. Det bør også nevnes at de har de fått med en stor blåserrekke, som sammen med harpe og kor understøtter de nærmest bibelske proporsjonene her.

’The album is not Sunn O))) with strings or metal meets orchestra material’ betrygger utgiver Southern Lord, og det har de heldigvis rett i. Sunn beveger seg langt utenfor slike ordinære akser. I et solid intervju i The Wire (april 2009) snakker duoen Stephen O’Malley og Greg Anderson om sine varierte kilder til innflytelse, som strekker seg langt utenfor black metal og doomrockens kjerneverdier. De har gått en lang vei fra å være et ’hyllestband’ til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. I det nevnte intervjuet toucher de innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer. Det er derfor passende at de også har fått med seg Julian Priester denne gang (fra bl.a Sun Ra, Herbie Hancock og John Coltrane).

Dette betyr ikke at Sunn har laget en symfonisk jazzplate, men de har definitivt utvidet rammene for sitt soniske verdensbilde. De våger å utfordre seg selv, tvinger seg selv videre. ”Aghartha” hinter kanskje til elektrisk Miles Davis, men er også åpningen ned i underverdenen, og det er hit Sunn O))) igjen ønsker å føre oss. Jeg kniper øynene igjen og blir med ned trappene.

”Aghartha” åpner med sine smeltende signaturriff, og en følgetekst som tydeligvis skal virke beskrivende til det vi hører: ’Thunderous resonant sounds call from beyond the depths and the winds of gravity change….’ Det er den slags gigantiske krefter denne gjengen gir seg i kast med. Jeg kan riktignok styre meg for Attilas fortellende kammerstemme. Det blir liksom hakket før det ufrivillig komiske. Musikalsk er dette likevel blant Sunn mer interessante stykker, som beveger seg fra nevnte dronedrønn til et mer abstrakt, nærmest goldt landskap som ender i bare en evig vind og Csihars stønn: ’I search for the riddle in the clouds from where a new world shall form…’

”Big Church” er bevæpnet med en myr av gitarer, et klosteraktig kor og lyder som kunne vært hentet fra maskeballet på Eyes Wide Shut. ”Hunting & Gathering” gir oss Attila gryntende på ungarsk om Cydonia – et asteroidebelte utenfor Mars – denne gangen et mannlig slavekor, pauker og blåsere. Igjen, merkverdig, dramatisk og annerledes, og igjen synes jeg Csihar tar for stor plass i lydbildet. Det avantgardistisk orkestrale og det doomedagsaktige forenes mest effektivt i det kvartelange sistesporet ”Alice” (til Alice Coltrane, I presume) er det vakreste Sunn O))) har lagt ned på plate. De harde gitarene mørnes, tordenregnet stilner og himmelen åpner seg av blåsere som puster skyene mildt vekk.

Igjen står vi som lyttere nakent måpende mot mørket som lukker seg idet stillheten omslutter oss.

Bjørn Hammershaug

Iron & Wine: Soft Southern Breeze

Please remember me, finally
And all my uphill clawing
My dear, but if I make the Pearly Gates
I’ll do my best to make a drawing
Of God and Lucifer, a boy and girl
An angel kissin’ on a sinner
A monkey and a man, a marching band
All around the frightened trapeze swinger

The Creek Drank The Cradle (Sub Pop, 2002)
Sam Beam holder til i Miami, der han arbeider som filmprofessor på universitet. The Creek Drank The Cradle er hans debut under artistnavnet Iron And Wine. Beam er hva vi på godt norsk kaller en singer/songwriter. Med sin myke, behagelige hviskestemme kommer han oss varsomt i møte mens han klimprer på en akustisk gitar eller en banjo. Det holder i massevis, for med disse elleve stillferdige visene står Iron & Wine bak en av de vakreste debutplatene på lenge. Den landlig betonte tittelen er selvsagt ikke tilfeldig, for Iron & Wine føyer seg inn i en jordnær og rural tradisjon, med hint til både country og blues. Han husker tidvis avsted som Nick Drake i møte med Palace Brothers i langsom film, og med forsiktige innslag av slidegitar og banjo framheves ytterligere tilknytningen til tradisjonsmusikken. Hør for eksempel trekk av appalachian-folk på ”The Rooster Moans”, som kunne vært et glemt opptak fra Harry Smiths arkiver. The Creek Drank The Cradle er gjennomgående avdempet og tilbakelent, der vokalen bidrar til å skape et mer distingvert preg enn hick-stilen han liksom sogner til. På ”Upward Over The Mountain”, ”Southern Anthem” og ”An Angry Blade” kan han således minne mer om en døsig utgave av Simon & Garfunkel, Crosby & Nash eller Elliott Smith. Soft melankoli og folkbasert visepop kan fort slå feil vei, og enkelte kan sikkert savne noe sprekere arrangementer. Dette er ikke en plate som umiddelbart vil hoppe inn i alles ører, men for den tålmodige og åpne lytter vil den ganske sikkert snike seg langsomt innpå og forføre deg når du minst venter det.

Det er ikke vanskelig å se for seg Sam Beam rekende et sted inne i the Everglades på natterstid, mens han synger så fredelig og vakkert at til og med alligatorene vrir seg dorskt og vennlig rundt ham. The Creek Drank The Cradle er mer enn en lovende debut.

The Sea And The Rhythm EP (Sub Pop, 2003)
The Sea And The Rhythm er mer og mindre av det samme, rent overskuddsmateriell fra et lager som virker å være svært så velfylt. Alle fem sporene kunne lett passet inn på debuten, og faktisk utmerket seg der. Beam er velsignet med en behagelig stemme, myk og høflig hever han aldri seg over søvnig hvisken. Han synger som om han er redd for å vekke personen som sover ved hans side. Musikalsk så holder han seg til et nedstrippet format. Helst bare litt fingerplukking på en kassegitar, litt slide eller tilbakelent banjoklimpring holder ham med selskap. Musikken er solid forankret dypt i amerikansk jord, med spor fra blues, country og Appalachian Mountain Music. Alt framføres på en rolig, andektig måte som tilfører varme og gir en nærmest religiøs stemning.

Vi starter varsomt med fjellfolk på banjodrevne ”Beneath The Balcony”. Tittelkuttet er rett og slett en nydelig rolig perle av en akustisk vise der Beam vrenger sjelen sin i en kjærlighetsvise som er låt som åpner store hjertesår. ’Our hands they seek the end of afternoon, my hands believe and move over you’. På ”The Night Descending” er det bluesmannen Sam Beam som kommer mer fram, med den rastløse gitarstilen til John Martyn og en bløt stemme som dirrer av styrke: ’In a year of fallen angels, broken hands and boys in danger, pray the lord might pacify you, ain’t no telling what he’s up to’. Her er ikke bare personlige åpenbaringer. ”Jesus The Mexican Boy”, en sterk, realistisk beretning om fattiggutten Jesus som er født på den amerikanske nasjonaldagen:

Jesus the Mexican boy,
wearing a long desert trip on his tie
lo and behold, he was standing under the
welcome sign
naked the judas in me
fell by the tracks but he lifted me high
kissing my head like a brother
and never asked me why

Sam Beam skriver både tekster og melodier du ikke glemmer så lett. Alle disse låtene er spilt inn hjemme i Miami, og selv om forholdene er relativt simple vil jeg ikke si at dette er en typisk hjemmesnekret utgivelse. Beam evner å komme veldig tett innpå oss, og de enkle lydforholdene snarere forsterker detaljene i hver bevegelse og i hvert åndedrag. Akkurat som låtene fester seg, så er omslaget også verdt en ekstra kikk. Fotografiet er tilsmusset av flekker, som om bildet har ligget bortgjemt noen år. Det viser en kvinne med bare skuldre som skjuler seg bort fra fotografen, som om hun ikke vil avbildes. Det er et omslag som passer godt til innholdet på platen. Iron & Wine er synonymt med sterk lengten, dype hemmeligheter og historier som ikke alltid er ment for dagens lys.

Our Endless Numbered Days (Sub Pop, 2004)
Dette er en slik plate jeg vil ha som hodepute, jeg vil trekke den over meg som en dyne og sovne med den hver kveld mens Sam Beam kommer trekkende som en mild kveldsbris gjennom vinduet, pakker meg inn og hvisker:

There are times that walk from you like some passing afternoon
Summer warmed the open window of her honeymoon

Denne gangen har han tatt med seg gitaren inn, satt seg ned i et skikkelig studio i Chicago sammen med Brian Deck (Califone, Red Red Meat, Modest Mouse) og fått med seg noen flere musikere i tillegg. Enkelte av de mer primitive visesangerne i USA har vendt inn mot studio den senere tiden (Devendra Banhart, Jolie Holland, Mountain Goats), men så lenge låtene blir tatt hånd om med like stor forståelse som her så er det bare en styrke. Støvet er blåst bort og suset pusset vekk, men det er ikke bare noe sterilt, blankpolert som står igjen. Det er en skinnende skatt som klarere avdekker den betagende skjønnheten og det inderlige vemodet Sam Beam gir sine låter. Our Endless Numbered Days har blitt en plate der lavmælte sanger, skarpsindige og bisarre historier om tro, tap og kjærlighet og vakre, enkle melodier tilsammen skaper et meget sterkt fundament. Det er ikke mer hokus pokus enn som så.

Beam mimrer lavt og stillferdig om barndom, religion og mellommenneskelige forhold med en søvnig sørstatsaura over seg. Stilmessig befinner platen seg hele tiden i det akustiske viselandskapet, med spor av blues og tradisjonell folk. Aldri spesielt vågalt eller utfordrende er det også mulig å argumentere for at dette kan bli en i overkant sedat opplevelse. Men så var dette med å ta seg tid til å lytte, da.

Det er nemlig ikke de store gestene som preger denne musikken. Det er de små. Den delikate slidegitaren, plukkingen på den akustiske eller banjoen, søsterens forsiktige koring. Nå er ikke alle låtene like umiddelbare som ”Cinder And Smoke”, men til og med en i utgangspunktet anonym sak som ”Love And Some Verses” blir til flytende honning for øret i Beams hender. Når han sumper til med ”Teeth In The Grass” og ”Free Until They Cut Me Down” gjøres det fortsatt med forsiktig omhu av vennlig sørstatsmanér som ikke bør virke skremmende på noen. Men det er likevel på de helt nedstrippede sporene han er best; ”Sodom, South Georgia”, ”On Your Wings” og ”Passing Afternoon”.

Hvis du er ute etter en plate som rokker ved dine etablerte forestillinger om hva musikk er, så bør nok ikke Our Endless Numbered Days være den første du strekker deg etter. Hvis du er på jakt etter musikk med tilnærmet ubegrenset holdbarhet og akkurat passe skrudde vemodige historier så er ventetiden over for denne gang. Bruker du den som vuggesanger inn til drømmeland er det ikke umulig at det er spor av tårer på puten når du våkner.

Woman King EP (Sub Pop, 2005)
No hands half as gentle
or firm as they’d like to be
Thank God you see me the way you do
strange as you are to me

Når Sam Beam synger slike ord er det med en følsomhet som knapt noen kan matche. På Woman King er det mange slike øyeblikk. Den seks spor lange EP’en dreier seg i hovedsak om Kvinnen. På godt og på vondt. Her er de alle sammen; elskerinnen og moren, fristerinnen og konen.

We were born to fuck each other
one way or another…

…synger han på ”Evening On The Ground (Lilith’s Song)”. Det direkte språket passer til en smule røffere stil enn det vi har vært vant med fra denne kanten. Beam har framstått som lavmælt og sober i både språk og tone, det er han for så vidt fremdeles, men han har guffet opp både tempo og økt instrumenteringen noe mer enn tidligere. Kanskje er det produsent Brian Deck som har sørget for et kraftigere og mer gjennomarbeidet lydbilde, et stykke unna lo-fi stilen fra debuten. Den smekre stemmen er fremdeles sentral, men han omgir seg nå med et større utvalg av slagverk, elektrisk gitar, fiolin, banjo og piano, og ikke minst harmonisang med søsteren Sarah. De følsomme akustiske visene hans må dermed jobbes inn i et bandformat, mer enn hvile seg på en enkeltsittende visesanger.

Av de mer neddempede visene står smellvakre ”My Lady’s House” og ”Jezebel” særlig ut. Sistnevnte tør være kjent som Ahabs kone og en mektig, ansett som meget ond fristerinne, bibelsk kvinne. ’Born to be the woman we could blame’ som Beam synger et sted. Hun tilhørte Baal-kulten og led en fryktelig skjebne; kastet ned på gaten av evenukker, overkjørt av Jehu, revet i filler og spist av hundene:

Who’s seen Jezebel?
She went walking where the cedars line the road
Her blouse on the ground
where the dogs were hungry, roaming

Ingen kan sy videre på en slik historie på så imøtekommende vis. Og mens vi er inne på bibelske allusjoner:

Mary, carry your babe
bound up tight like lips around a whimper
your fingers over my face
Blind eyed Sampson driven to the temple
and night birds digging until dawn
Freedom hangs like heaven over everyone
Ain’t nobody knows what the newborn holds
but his mama says he’ll walk on water
and wander back home…

…et utdrag fra ”Freedom Hangs Like Heaven”, som sammen med tittelkuttet og ”Evening On the Ground (Lilith’s Song)” er blant de mest rytmisk drevne og up-tempo låtene som har kommet fra denne kanten, preget av en mørk, nesten forstyrret uro kunne de nesten like gjerne tilhørt David Eugene Edwards og et av hans prosjekter (Woven Hand, 16 Horsepower). Iron & Wine er noe av det mest lindrende man kan behage sine ører med, og det er vel bare et spørsmål om tid før han dras opp til hovedstrømmen. Med så mange plater bak seg på kort tid kunne faren for overdose vært tilstede, men så er ikke tilfelle. Alle de gode elementene fra tidligere er ivaretatt, men Woman King er et forsiktig skritt videre i karrieren for Beam. Man skulle nesten tro djevelen hadde tatt bolig i den milde skjeggete læreren. Eller kan det være en kvinne?

The Shepherd’s Dog (Sub Pop, 2007)
Sam Beam er både Iron & Wine, og han kommer fremdeles til oss som en mild fønvind fra det varme sør. Men han viser også noen skarpere tenner på The Shepherd’s Dog.
Florida-artistens tredje hele album bygger videre på tendenser fra EP’en Woman King, der varsomme, nedstrippede viser sto side om side med mer instrumentalt utbygde låter. Nå forsøkes disse to uttrykkene å flettes mer sammen som en naturlig helhet, og med seg til den oppgaven har han solide folk fra meget sammenlignbare band som Calexico, Califone og Lambchop. The Shepherd’s Dog preges av de mange dyktige musikernes innspill, der ingen akkurat går inn for å overdøve silkestemmen og de myke melodiene til Beam. Med et låtmateriale som ikke er like umiddelbart overbevisende som tidligere, er det i første rekke i formen The Shepherd’s Dog har sin styrke. Med et så godt utgangspunkt er det derfor litt paradoksalt at de sterkeste låtene er tåredryppende øyeblikk som ”Resurrection Fern” og ”Flightless Bird, American Mouth”. Et signal på at det kanskje er i dette leiet Sam Beam likevel skinner aller sterkest.
(Opprinnelig publisert i Dagsavisen, 02. 10. 2007)

Around The Well (Sub Pop, 2009)
Nå tar han en velfortjent pust i bakken, og ser seg litt tilbake. Det er en stolt karriere sørstatsmannen har bak seg så langt. Han har skjemt oss grundig bort, den godeste Beam, og når han nå rasker sammen gamle papirer kan det vanskelig bli dårlig. Around The Well er en dobbel CD/trippel LP bestående av aldri utgitte hjemmeopptak og sjeldne eller utgåtte enkeltkutt fra hist og her. Samlingen vender tilbake til de helt tidlige årene, og de som husker lyden og stemningen herfra vil nikke gjenkjennende, til materiale tatt opp i forbindelse med The Sheperd’s Dog. Utgivelsen er delt i to naturlige deler, der første CD består av enkle hjemmeopptak (herunder fløyelsversjoner av Flaming Lips’ ”Waitin’ For A Superman”, Stereolabs ”Peng! 33” og Postal Service’ ”Such Great Heights”). Det er vel ikke noe ved Beam – artist i moden alder – som kan beskrives som uferdig og prøvende, men disse opptakene gir et innblikk i hans tidlige fase av karrieren. En mann, en gitar og en gudbenådet stemme.

Disc 2 viser Iron & Wines mer bandorienterte side, bedre produsert og fyldigere arrangert. Her er flere låter fra den lettbente komedien In Good Company, som for å illustrere Iron & Wines naturlige tilhørighet i en lettfattelig og behagelig verden. Hans spor ble kanskje ikke sumpenes eller skogenes, men heller den allmenne visepopens sti. Ikke så fryktelig spennende, men du verden så fint det kan bli. To eksempler: ”God Made The Automobile” er en uimotståelig liten trall, som bare han kan lire av seg med slik eleganse, mens dampende ”Arms Of A Thief” minner om hans Florida-bakgrunn der han står side om side med Jim Whites backwoods Everglades-gospel.

Det er veldig mye flott musikk på disse platene, velegnet både for den jevne fan som for den nysgjerrige førstegangsreisende. Er man i tvil så er det bare å lytte seg varm og tårefull til ”The Trapeze Swinger” – Sam Beams kanskje 10 flotteste minutter noensinne. Bare denne låten alene gjør platen verd å anskaffe.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Constellation: The Dark Side Of Montreal

– Do you think the end of the world is coming…?
– Well, the Preacherman says it’s the end of time
He says that America’s rivers are running dry
The interest is up, the stock market is down
You guys have to be careful walking around here this late at night

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse skivene i WiMP

A Silver Mt. Zion: 13 Blues For Thirteen Moons (2008)
Den forrige platen til A Silver Mt. Zion, Horses In The Sky (2005), var en djevelsk affære. Den fyrrige klezmeren ”God Bless Our Dead Marines”, det himmelske tittelsporet, og ikke minst foruroligende ”Teddy Roosevelt’s Guns” – en modernisert og besk utgave av nasjonalhymnen ”O Canada” og et oppgjør med landets servile holdning til den store naboen i sør:

And your grown-ups all gone bankrupt and your children all on drugs/And your doe-eyed policemen demanding more guns/And your distained farmers waiting on the flood/Canada oh canada I ain’t ever been your kin/Overfed and easily led and twisting in the wind…

Horses In The Sky var en plate som bar preg av å ville noe, formidle noe, være seg sinne og frustrasjon over krigen eller hjemlandets generelle situasjon. Tre år senere er det som om krigslysten har blitt erstattet med krigstretthet også fra våre canadiske frender. 13 Blues For Thirteen Moons minner om alt som også kan være treigt med denne Montreal-scenen: Svulmende navn og titler, låtene som på død og liv må strekke seg opp mot kvarteret, det pompøse uttrykket. Det som kan være ’storslagent’ og ’episk’ er de samme elementene som med ett blir erstattet med ’pretensiøst’, ’selvhøytidelig’. A Silver Mt. Zion balanserer på en stram line, og alt er avhengig av – selvsagt – at musikk og tekst skaper den rette balansen, den rette stemningen. Slik de klarte på Horses... eller slik for eksempel Godspeed definerte det hele for ti år siden.

Det er ikke mange slike øyeblikk her. ’One million died to make this sound’ messes det på åpningssporet; en dvelende, langsomt oppbyggelig sak som åpner opp etter 3:45 med tordengitarer og hissige strykere. Men så skjer det dessverre ikke mye mer av spenning i løpet av de resterende 10 minuttene. En engleaktig avrunding til tross: ”1,000,000 Died To Make This Sound” er en studie i fastkjørt repetisjon, slik bandet selv virker stagnerte og trøtte. De har erstattet tidligere finesser og kunstnerisk kreativitet med lass av rufsete gitarlyd og et generelt hardtslående uttrykk. Tittelsporet er en vred faen, tung og kraftfull, men heller ikke her finner bandet noen fruktbar vei ut i spenningens minefelt. Det skyldes ikke instrumenteringen i seg selv, med sin småskranglete blanding av klassisk dannelse og punkrock-estetikk, men også i det faktum at tekstene er mindre tydelige, budskapet blir fjernt. Vokalen til Efrim Menuck begynner dessuten virkelig å bli i overkant plagsom i all sin klagesang. Dramaturgien tør dessuten være så kjent fra før at overraskelsene uteblir. Pluss i boka for en forsøksvis annerledes avslutning, men etter nærmere en time i den samme kverna er sjansene store for at du allerede har falt av.

carla_bozulich_evangelistaCarla Bozulich: Evangelista (2006)
Hun kom til Montreal en gang i mørketiden sammen med sin medsammensvorne Shahzad Ismaily og en bunke opptak som de hadde foretatt hjemme i Los Angeles i forkant av selve plateinnspillingen. Her er resultatet etter noen netter i Canada.

Mange vil nok kjenne Carla Bozulich fra band som Geraldine Fibbers og Scarnella, hennes hjerteskjærende, rå og følelsesbetonte røst glemmes ikke så lett. Hun er også den første ikke-regionale artist til å gi ut plate på Montreals fine label Constellation. Det er likevel et klart preg av etikettens trofaste navn her. Halve byen bidrar, og vi finner folk som, i kortversjon, kan knyttes til Godspeed, A Silver Mt. Zion, Set Fire to Flames, Black Ox Orkestar, Esmerine og Sackville. Disse plukkes ut ikke bare i kraft av å være blant de mest kjente, men også stilmessig ganske representative for hvordan også Evangelista høres ut.

’I’m screaming out’ skriker Bozulich desperat på tittelkuttet der Diamanda Galas møter Elizabeth Anka Vajagic i et bedehusmøte rundt århundreskiftet, mens rustne strykere maler fanden på veggen og knirkingen i tregulvet de står på for alvor er i ferd med å gi etter. En følelse av angst, undergang og tragedie ligger tykt over denne musikken – allerede på tittelkuttet.

Den spartanske, rustikke tonen i møte med Bozulichs sterke stemme er gjennomgående, også på melodiske hymner som ”Steal Away” og mer abstrakt baserte lydcollager som ”How To Survive Being Hit By Lightning”. Bozulichs vokale spennvidde bør være velkjent, men sjelden har jeg hørt henne så nært og så rå som her. Hun trenger da heller ikke de store orkestrene til å backe seg, stemmen hennes er tjent med å få romslig med plass. På ”Baby, That’s The Creeps” følges hun for eksempel bare av et enslig kirkeorgel. En coverversjon er det også plass til, noe overraskende kanskje; Low sin ”Pissing” (fra The Great Destroyer). Men denne faller naturlig inn med hennes egenkomponerte materiale, vakker, høystemt og med platens mest støyende partier.

Evangelista har blitt en langsom dødsmesse fra gospelkorets spøkelseshus. Carla Bozulich beskriver selv platen: ’Evangelista is a sound that you can open your chest with, pull out what’s inside and make it change shapes. (…) You will be cradled and near deafened by love and mercy sounds and the sound of your own pulsing blood which used to drive me mad as a child when I would try to go to sleep.’ Eller som Constellation så vakkert sier det: ’An exorcism of a record’. Du er herved advart.

Vic Chesnutt: North Star Deserter (2007)
Vic Chesnutt er en av USAs mest avholdte sangere/låtskrivere, vel så anerkjent blant andre musikere som hos de store massene. North Star Deserter vil neppe rokke ved dette faktum. Dessverre. Chesnutts trøblete forhold til alkohol førte ham i ung alder til et liv i rullestol. Men med god hjelp av sine musikalske venner i Athens, Georgia – ikke minst Michael Stipe – han har han tørket opp og bygget en solid solokarriere med sine sørstatsdraperte viser, i samarbeid med godtfolk som Lambchop og Bill Frisell. Denne gangen har han reist til Canada, og fått med seg et mer usannsynlig lag av musikere fra Montreals undergrunnsscene, blant andre A Silver Mt Zion og Godspeed You! Black Emperor. Dette møtet fungerer over all forventning, der gjestene både tilpasser seg Chesnutts stil og tilfører en tiltrengt egenart til låtmaterialet. De tar ikke fokus bort fra hovedpersonens mangefasetterte fortellinger, men sørger for at hans nylonstrenger møter noe mer motstand enn vanlig. Den underliggende støyen får også lov til å bryte gjennom i små eksplosjoner, og bidrar med det til en verdifull dynamikk som varer platen ut.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 28.08.2007

Do Make Say Think: Other Truths (2009)
Kort oppsummert har begrepet post-rock blitt brukt til å definere variert lydende band med ulik innfallsvinkel til musikk både i grenselandet rock/jazz, instrumental/math-rock og mer orkestral rock. Med postkode Montreal, Chicago eller Glasgow har taggen blitt hektet på mer ukritisk enn genrens opprinnelige betydning (journalist Simon Reynolds’ ’using rock instrumentation for non-rock purposes’). Tidsmessig på topp mellom Tortoise’ Millions Now Living Will Never Die og Mogwais Young Team på tampen av nittitallet, og preget av en del gjenbruk på denne siden av tusenårsskiftet.

Drøyt 10 år senere kan vi nå se tilbake, sjalte ut uvesentligheter, rydde opp litt rett og slett. Torontos Do Make Say Think er blant de som vil stå igjen. De evner å gi ut plater som, om de ikke fornyer en tungt pustende genre, har blåst forfriskende varme inn i ulmende glør. Other Truths, deres sjette siden debuten i 1998, viser først og fremst et band som behersker sitt håndverk til fulle, om det ikke er deres mest inspirerende øyeblikk på utgivelsesfronten.

Do Make Say Think har aldri gått så mye inn på soft/loud dynamikken, snarere som Constellation beskriver er de mellom ’ragged/precise, dirty/clean, atmospheric/stratospheric’. De har aldri vært overdrevent pompøse eller særskilt vanskelig tilgjengelige. Noen kan sikkert vurdere dem som tannløse, men det fratar dem ikke at de lager meget delikat, organisk og uanstrengt instrumentalrock (knapt nok det, de har igjen med seg Akron/Family på vokal) som faktisk har gitt dem et eget uttrykk. De holder seg fremdeles til det de kan best, og Other Truths er ikke preget av å sprenge grenser eller bryte nytt land. Dette er en plate som først og fremst befester Do Make Say Think som feinschmeckerne i sin genre. Delt opp i fire låter, alle på rundt 10 minutter i lengde, kan den lyttes til som en oppsummering av både bandets og post-rockens historie, et destillat av alle deres elementer; ’cerebral, emotional, atmospheric, visceral, cosmic, pastoral, synthetic, organic, meditative, ecstatic’. Bak lite forstyrrende låttitler gjemmer hele dette spekteret seg, fint sortert og med nok tid til hver for utvikling og utdypning. De tre første er ikke akkurat sprikende, og følger en ganske tradisjonell formel. Men lettbente og offensive ”Do”, vokalmessende og blåserdominerte ”Make”, kraut-trippende ”Say” og ikke minst tilbakelente ”Think” – platens ettertenksomme og nydelige avslutning. Other Truths er ikke et nybrottsverk, ei heller direkte ekstatisk å lytte til. Men den er en tilfredsstillende påminnelse om hva som var så henførende med post-rocken i utgangspunktet. Og det er ikke verst bare det.

Evangelista
Carla Bozulich har en omfattende karriere som strekker seg tilbake til det tidlige 80-tall og eksperimenter innen industriell og avantgarde musikk. Mest kjent er hun nok som vokalist i americana-bandet The Geraldine Fibbers, som på et tidspunkt bestod av både Nels Cline (senere Wilco) og Jessica Moss (senere A Silver Mt. Zion). Spennet gjennom hennes virke gjenspeiles da også i Evangelista, hennes prosjekt som tok form i 2006, først som en soloplate av samme navn og i 2008 som et eget prosjekt.

Hello, Voyager (2008)
The Road
Den forrige soloplaten til Carla Bozulich bar navnet Evangelista (2006), og introduserte oss for hennes nyvunne vennskap med deler av musikkscenen i Montreal. Utvekslingen har tydeligvis vært fruktbar, for her returnerer Bozulich med en plate under bandnavnet Evangelista. Igjen har hun med seg en skokk av de fineste musikerne fra Montreal, navn vi til vanlig særlig kjenner igjen fra Constellation/Kranky-scenen, og med nøkkelmedlemmer i Tara Barnes og Shahzad Ismaily. Dette er også den første platen på Constellation fra en ikke-canadisk artist

Carla Bozulich har beveget seg langt nok i både stemmebruk og musikalsk uttrykk til å kunne beskrives i samme åndedrag som PJ Harvey, Jarboe og Patti Smith. Bozulich har en stemme som påkaller oppmerksomhet, der hun vrenger sjelen og røsker lungene ut av kjeften med hissige hves, av og til rødglødende, predikerende, av og til med hulkende trusler. ’I like loud things’ freser hun et sted, og Hello, Voyager tar en liten u-sving vekk fra de mest gotiske sidene av forgjengeren til fordel for en mer høylydt, rocka og låtbasert vinkling. ”Truth Is Dark Like Outer Space”, ”Lucky Lucky Luck” og ”Smooth Jazz” er ubarmhjertig støyblues av den rå, nedstrippede og helt desperate sorten ikke helt ulikt Sonic Youth eller Pussy Galore. Og mellom disse; en aldeles utsøkt senkveldshymne i ”The Blue Room”, spøkelsesaktige lydlandskaper som sender frysninger ned ryggen på den mørkredde (”The Frozen Dress”) og ‘klassisk’ Montreal-sound (”For The Li’l Dudes”). Det hele toppes med det 12 minutter lange tittelkuttet, der Bozulich virkelig får boltre seg i angst og beven, en virkelig djevelutdrivende gospel, en preken på en sort messe.

Teksten er hentet fra et lengre skript som følger med platen, og som ikke bør henges på veggen på barnerommet. Her sammenfaller alt til ett mektig stykke, og platens beste spor er som å åpne døren på gløtt inn i en fortapt verden, en ferd som nærmer seg samme golde, håpløse verden som Cormac McCarthy beretter om i sin opprivende The Road. Hello, Voyager er nok et skritt videre for en musikalsk reisende artist som tør å la seg utfordre, som våger å slippe sine innerste demoner ut til oss stakkars lyttere.

This is me with a blade in my hand. This is my indulgent despair. This is me feeling superior. This is my hit and run. This is me.

Prince Of Truth (2009)
Queen Of Darkness
Prince Of Truth møter vi igjen mange av de samme folkene som på forgjengeren, og før nevnte Jessica Moss og Nels Cline er igjen med som en del av selve Evangelista. Bozulich har ellers utmerket assistanse, og de mange artistene bidrar til å gi hennes svarte historier både en spennvidde og følsomhet som dette prosjektet fortjener. Hun fortsetter sin kontinuerlige graving etter forstyrrede og komplekse variasjoner, på en plate der hun skrur den mørke skruen enda et hakk strammere. Alle låtene drar seg mellom 5 og 10 minutter i lengde, og det er få lysglimt for lytteren å slappe av til. Åpningskuttet ”The Slayer” introduserer en dommedagsaktig stemning med skjærende gitarer, industriell perkusjon og Bozulichs piskende stemme. ”The Slayer” er en tung start på en plate, som riktignok åpner seg mer etter hvert. Den gravkammerorienterte ”Tremble Dragonfly” etterfølges av den utsøkte cabaret-balladen ”I Lay There In Front Of Me Covered In Ice”. La deg henføre av disse fem magiske minuttene. Sterk er også ”You Are A Jaguar”, som deler noe av Sonic Youths tidlige lydbilde og med Bozulich som en mørkere tvilling av Kim Gordon. Det er i slike øyeblikk Bozulich etterlever Evangelistas merkelapp som ’gospel noise’. Fra den soniske armageddon innledningsvis til den beksvarte ti minutter lange vuggesangen ”On The Captain’s Side” toner ut i natten, er det igjen klart at Carla Bozulich har gitt ut en særpreget plate og – etter noen runder – et givende stykke musikk.

Exhaust: Enregistreur (2002)
The Montreal Witch Project
Det var en av disse dagene da man ligger sykelig lenket til sengen, ute av stand til å bevege seg. Takket være repeat-knappen er det likevel mulig å tilbringe en tilnærmet evighet i fosterstilling mens musikken ufortrødent går i sløyfe. Det var i en slik tilstand Enregistreur fant veien inn i CD-spilleren. Det skulle bli en urolig stund i en blanding av feber-rus, svette og angst, der grensene mellom drøm og virkelighet til slutt ble irrelevante, der skillet mellom søvn og våken tilstand ble diffuse.

I det øyeblikket den dype murringen av ”Gauss” siver ut i rommet er det som å havne midt inne i et intenst parti av et mareritt inne i en skrekkfilm som man ikke kan unnslippe. Jeg ble umiddelbart fylt av en nagende frykt av disse tonene, som merkelig nok også bar med seg et snev av beroligende trygghet. Man er tross alt i godt selskap med trioen: Trommis Aidan Girt (Godspeed You Black Emperor!, 1-Speed Bike, Set Fire To Flames) og bassist Gordon Krieger (Set Fire To Flames) sørger for tromme & bass elementene her, mens båndterrorist Mike Zabitsky er den som holder horrorfaktoren i hevd. Som gjest har de fått med seg gitarist Moya (Set Fire To Flames), og hvem som spiller klarinett sier de ikke noe mer om. Dette er nok en flokk med mørkets fyrster fra Montreals alltid like spennende Constellation. Godspeed har vel vært det sikreste trumfkortet herfra – inntil nå. Exhaust har ikke den samme storslagne eller episke oppbygningen, og er musikalsk mer i slekt med Torontos Do Make Say Think. Med Enregistreur har de skapt nok en rytmisk og groovy skive, med innslag av dub, drum & bass og electronica, der forstyrrende elementer av støyende signaler på ubehagelig vis kuttes, skjæres og limes sammen.

Til tonene av ”Gauss” tar vi altså hånden til den klarinettspillende mannen som plutselig har dukket opp ved siden av senga, og blir med ham inn i det ukjente. Vi er på vei til en skummel verden skal vite, og ferden starter bak vanntårnet. Der står Aidan og Gordon og henger over sine respektive instrumenter, mens de skremmende lydene til Zabitsky jager rundt oss som flaggermus. Det er natt og mennesketomt, men vi hører likevel stemmer overalt. ”Voiceboxed”. Vi møter nattens skapninger som skriker sine dødsskrik fra helvete. Girt slår for livet for å jage dem vekk, mens Krieger leter frem de dypeste tonene det er mulig å oppdrive. Vi beveger oss sakte inn i levningene fra en snøstorm som har frosset alt og alle. Det eneste som fortsatt fungerer er en maskin som sender ut knitrende, høyfrekvente signaler. Det er muligens lyden av femte verdenskrig: ’People sitting on fancy couches waiting for their condo’s value to rise while world war five whirls around our neighbourhood every moving day… For An Ice Storm To Last Until Everything Is Right.’ Etter noen minutter smelter Aidan og Gordon tilbake til sine naturlige former, og finner sammen til en felles rytme som sender oss videre inn i natten, bak malingsfabrikken der det trolig foregår de mest forferdelige ting. En tåkelur kan høres i det fjerne, men vi vet ikke lenger hvor vi er. Girt slår noen prøvende slag, men holder raskt inne. Det er fimbulvinter over hele landet. ”My Country is Winter”. Er det et blikk inn i en skremmende fremtid, eller er det bilder av noe som en gang har vært? De romlende og diffuse trommene og bassen møter sin definitive herre i ”Silence Sur Le Plateau”, som bærer med seg skrekkinngytende bilder av et apokalyptisk framtidssamfunn som allerede har begynt. Det er ikke mulig å komme lenger.

Vi startet vår ferd med ”Gauss”, og avslutter med ”Degauss”, der den klarinettspillende trollmannen tar oss med hjem, og vi kan forlate skrekk-kabinettet fra Canada. Det er blitt dag igjen. Alt er stille. Feberen er borte. Jeg åpner øynene og oppdager til min forbauselse at de har vært åpne hele tiden.

Fly Pan Am: Ceux Qui Inventent N’ont Jamais Vecu (?) (2002)
Fly Pan Am knyttes gjerne opp til den dramatiske og apokalyptiske canadiske musikkscenen, som regjeres av Godspeed You Black Emperor! Det betyr mørk, majestetisk og instrumental dommedagsmusikk. Lenken forsterkes med at både gitarist Roger Tellier-Craig spiller i GYBE!, det felles vennebandet (kaller slike mennesker seg for venner?) Set Fire To Flames, gjennom Constellation, og ikke minst det faktum at de alle har base i Montreal.

På sin debutskive, som enkelt og greit heter Fly Pan Am, kreerte kvartetten toner som slett ikke lå så langt unna GYBE!, men ikke uten at de helt slapp unna et lilebror-stempel. Oppfølgeren Sédatif En Fréquences Et Sillions (den regnes som EP med sine tre låter, men varer nesten en halvtime) var et ikke rent så lite skritt fram, der de introduserte større fokus både mot rytme og dynamikk, samtidig som de dreide mot mer selvutslettende og minimalistiske partier. Alt lå dermed til rette for at alle gode ting var tre, men Ceux Qui Inventent N’Ont Jamais Vecu (?) klarer ikke å følge opp denne fine utviklingen.

Det starter riktignok svært friskt og organisk. Etter et par minutters intro tennes en gnist som driver i gang en lett tromme-bass rytme i en dub-krautstil som ligger tett opp til norske Salvatore eller Do Make Say Think. ”Rompre L’Indifference…” er både dansbar og groovy, rytmen holder stø kurs, mens diverse elektronisk støy skaper nok dissonans til at det også blir spennende å lytte til. Fra og med spor tre stopper dessverre platen å bevege seg videre. ”Partially Sabotaged…” er ganske identisk som forrige spor, men går i et hurtigere tempo. Da den ble avspilt for første gang her, skjedde det på et flunkende nytt anlegg. Det skapte ikke så rent lite angst da platen plutselig begynner å hakke, tilsynelatende stopper helt opp for så å bryte fullstendig sammen. Etter å ha sjekket alle kabler og en svett testspilling senere viste det seg at det faktisk skulle være slik; heldigvis, får en nesten si. Selv om slike plutselige avbrudd skaper en viss form for spenning, er det mest av alt et unødvendig irritasjonsmoment. Dette er dessuten det eneste som bryter opp den enerverende monotonien, som etter noen minutter blir direkte plagsom.

Det viser seg ganske snart at Fly Pan Am ikke har så mye å by på utover dette. Det som i utgangspunktet virket som et befriende og lett groove virker etterhvert bare uinspirert, og bruken av mer eksperimentelle effekter virker utbrukte. De fremmedgjørende elementene tar overhånd, men leter målløst rundt etter et sted å plassere seg. Det er nesten befriende når ”Arcades-Pamelor” lar seg drukne fullstendig i støy, men det varer heller ikke lenge. Siste sporet (titlene er omtrent like lange som låtene) er platens ’morsomste’. Den går i et snålt sirkustempo, men heller ikke over den rytmen klarer Fly Pan Am å skape elementer av originalitet, annet enn en huggende gitar av new wave/no wave-sorten.

Noen vil sikkert finne større kunstneriske kvaliteter ved dette produktet, og henvise til kilder jeg ikke kjenner. Det hjelper lite å referere til italienske futurister, anti-konsept ideer eller andre spennende retninger så lenge det er et slit å høre på. Enten har undertegnedes ører skiftet fullstendig frekvens i løpet av kort tid, eller så er dette en av årets aller største nedturer – i hvert fall i forhold til de store forventningene, og Ceux Qui Inventent N’ont Jamais Vecu (?) er blitt en av Constellations mindre interessante plater.

Godspeed You Black Emperor!: Yanqui U.X.O (2002)
Damn Yanquis
Canadas fremste ambassadører for undergang og dommedag, men også politisk engasjement og motstand, viser hvordan alt henger sammen. Sentrert rundt giganten Yanqui U.X.O (som henspiller på landminer og klasebomber) er det tegnet et militært-industrielt konglomerat der hjørnene består av de største multinasjonale plateselskapene. I følge dette kartet sprer ikke disse lenger bare (u)kultur, men står også i ledtog med langt farligere folk. AOL Time Warner har forbindelser med Raytheon Industries (et hyggelig firma som lager Tomahawk-raketter), BMG teller visstnok penger med de militære kompaniene Barry Controls og Hutchinson Worldwide, Vivendi Universal danser krigsdans med Lockheed Martin, og Sony kan holde julebord med Future Combat Technologies Inc. får vi vite.

Den andre siden viser partiet av et fly som akkurat har droppet en bombe ned på de grønne engene under. Inne i omslaget loves det at 09-15-00 ’is ariel sharon surrounded by 1.000 israeli soldiers marching on al-haram ash-sharif & provoking another intifada’. To lapper er tapet på innsiden – det ene er et bilde av en eksploderende bombe, det andre er et aktuelt notat fra U.S. Investigation Service, med teksten: ’Identify someone you know who is not trustworthy. Explain how you have reached this conclusion’. Steve Albini sitter i kontrolltårnet, tre låter/fem partier på 75 minutter venter på at avtrekkeren skal trekkes av. De ni medlemmene som utgjør Godspeed You! Black Emperor er endelig tilbake.

Det helinstrumentale og innflytelsesrike orkesteret har tidligere fått oss til å tygge videre på mange rare tanker lenge etter at musikkdrønnene deres har stilnet i det fjerne, og man håper de skal gjøre det samme i år. GYBE! har klart å gi platene en form for autentisitet, og plassert musikken inn i en større sammenheng. På F#a# Infinity (1996) innledet de med Lee Marvins mørke, rungende røst:

The government is corrupt
and we’re on so many drugs
with the radio on and the curtains drawn
we’re trapped in the belly of this horrible machine
and the machine is bleeding to death

Yanqui U.X.O. har de gått bort fra denne teknikken, og med det mistet noe av effekten som forsterket deres assosiasjonsrike musikk. Derfor ser vi ikke Sharon på Tempelhøyden, vi hører ikke knatringen av gevær, knuste beinpiper eller blødende maskiner. De overlater til instrumentene alene å fungere som talerør for skapelse, undergang, Sodoma og Gomorra. Da må man unngå å ende som saltstøtter, som Godspeed nå står i fare for å bli. De lykkes ikke helt i å omforme sine meninger til musikk, ei heller å omgjøre sitt musikalske uttrykk til det sprengkraftige politiske manifest omslaget kan tyde på. Det skyldes ikke store endringer i spillestilen, snarere er det mangelen på utvikling som minner om både stagnasjon og resignasjon mer enn radikal nytenkning. De vil vel la musikken tale for seg, og det kosmetiske navneskiftet understreke mest at utropstegnet kun har beveget seg et par plasser til venstre denne gangen.

Etter denne noe skuffende erkjennelsen er det likevel betryggende å merke at Yanqui U.X.O. vokser langsomt inn i kroppen. Dette var nemlig en plate jeg hadde satt av de helt store superlativene til, og mange kan heldigvis brukes. Godspeed spiller fortsatt majestetisk, episk musikk med partier av himmelsk skjønnhet som hele tiden trues og veltes av gedigne krefter. De er jo ikke som rockeband flest. ’Låtene’ er mer som komposisjoner av lang varighet, opp til 20 minutter, og som er like mye basert rundt strykere som gitarer og trommer, med elementer fra klassisk, prog, symfonisk-rock, kammerpop og støyrock. Bruken av strykere og horn, der vi blant annet finner kjenningen Rob Mazurek (Brokeback, Calexico) på trompet, er særlig hørbart i det dystre midtpartiet av ”rockets fall on Rocket Falls”. Sammen med en monotont dunkende tromme skapes en mørk, truende stemning som sklir ut i et storslagent parti. For å følge israelittenes historie (som de legger opp til) kan vi minnes Josvas inntog i Jeriko:

– Så tok folket til å rope, mens prestene blåste i hornene. Så snart folket hørte hornlåten, satte de i et kraftig rop. Da styrtet muren sammen, og folket gikk rett inn i byen og inntok den. Så slo de alt som fantes i byen, med bann. Både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler hogg de ned med sverd.

Selv om det er stor kraft i slike rop, er det likevel i de oppbyggelige og stemningsfullt rolige partiene GY!BE reiser flest nakkehår. Når de er midt inne i flammene og svovelregnet unngår de ikke et symfonisk uttrykk som etterhvert har blitt både forutsigbart og ensidig. De streber etter Ragnarok, men i stedet for en dance macabre havner de i galopperende folk-metal. De klarer ikke alltid å utnytte de mange mulighetene et så stort orkester gir, og har heller ikke videreutviklet sin formel i særlig grad. Det bølger fortsatt mellom spede, og som oftest hinsides vakre øyeblikk, som de bygger sakte opp gjennom crescendoer som ruller over oss med full tyngde en stund inntil decrescendoer tar oss ned igjen. Det er trolig krevende å utvikle bandets ambisiøse stil videre, men jeg hadde ventet litt flere ess enn dette fra Montreal-bandet.

Det er ikke så mange årene jeg fant deres milepæl av en debut i Christer Falcks platesjappe i Oslo. Mye har skjedd siden den gang, og Godspeed har selv blitt sentrum for et konglomerat av myter, band og prosjekter. Constellation har etablert seg som et av de beste undergrunnsselskapene i dag, mye takket være disse musikerne. Det er mulig jeg stiller for høye krav til Efrim & co, men de legger mye opp til det selv. Og om Yanqui U.X.O. ikke levde helt opp til mine forventninger vil den fungere som et ypperlig soundtrack til en verden så skjønn, så brutal og så voldsom at vi av og til trenger musikk for å forstå den.

(Bandet påpeker forøvrig at platen ikke bør anskaffes via de store platekjedene, så hvis man ønsker å følge deres råd slavisk, ja så får man vel prøve å unngå det, da.)

Hanged Up: Hanged Up (2001)
Hanged Up er i praksis en duo, og de to medlemmene kjenner hverandre fra det fine folkrock-bandet Sackville. På sin selvtitulerte debut har de med seg blant andre Efrim fra Godspeed, og dette har blitt nok en besettende plate fra kunstnerkollektivet rundt Constellation. For dere som kjenner de to overnevnte band, burde det være greit å forstå hvor Hanged Up hører hjemme. De har nemlig både folketonene til Sackville og dommedagsstemningen til Godspeed i seg. Det dominerende instrumentet er Gen Heisteks fiolin. Hun har et bredt register å spille på, og skaper både minimalistiske partier og mer frenetiske øyeblikk med sin bue. Det er dermed nærliggende å trekke trådene tilbake til tidligere og innflytelsesrike artister som John Cale og Tony Conrads ’dream music’ og deres Theatre Of Eternal Music på 60-tallet. Conrad opparbeidet seg et navn gjennom sin nyskapende måte å tilnærme seg fiolinen på, der han benyttet dens droneegenskaper som redskap. Heistek er seg også bevisst arven som Cale videreførte i mer kjente Velvet Underground, med sine elektriske utskeielser.

Her finnes også motstykker til de melankolske dronene, og på de raskere, mer aggressive partiene av platen, som i «Czech Disco pt.II», minner Hanged Up mest av alt om et sigøynerband fra Øst-Europa mot slutten av et heftig bryllup. Heistek jobber samordnet med Craven som fortjener sin del av kreditten for at denne platen har blitt såpass spennende. Ikke all sporene holder like høy kvalitet som åpningen ”Winternational”, og det greieste er nok å nyte Hanged Up i små doser av gangen.

Hrsta: Ghosts Will Come And Kiss Our Eyes (2007)
Hrsta – uttales her-shta, får vi vite – er i hovedsak prosjektet til Godspeed-grunnlegger Mike Moya, som også står bak Set Fire to Flames og Molasses. Med seg på bandets tredje utgivelse har han den faste rytmeseksjonen i bassist Harris Newman (Sackville, Triple Burner) og trommis Eric Craven (Hanged Up), samt Brooke Crouser fra musikalsk beslektede Jackie-O Motherfucker. Resultatet er en plate som snirkler seg litt vekk fra Montreal-scenens uttrykk og dypere ned i psych-folken.

Hrsta er enklere fundert enn Moyas andre prosjekter, med ganske så strukturerte melodier pakket inn i med en helt enkel instrumentering. Det betyr ikke at de er mindre effektfulle. De stramt regisserte låtene bygges opp gjennom gjentakende virkemidler, gjerne til nær hypnotisk effekt. Ghosts Will Come And Kiss Our Eyes preges igjen av Moyas merkverdig androgyne stemme, og en avkledd, akustisk profil med Crousers pumpeorgel som en sentral faktor. Alt går i sakte film, preget av en generell følelse av, ikke direkte håpløshet, men melankoli, mismod og en svak strime av håp et sted der inne.

Her veksles det mellom kortere instrumentaler (ren ambient på ”Tomorrow Winter Comes”), tåkefull twang-mystikk og stearinbrennende blues. ”The Orchard” er en av de beste låtene fra denne kanten, en oppslukende nattavise med englekor og det hele. Legg også godt merke til platens neksus ”Hechicero Del Bosque”. I løpet av 8 minutter etterlater Hrsta dype spor. Det som åpner som nok en svevende spøkelsessang sprekker etterhvert opp og slipper til noe av den støyen som ikke har fått fullt utløp tidligere. Det skaper en elegant effekt, og det er litt pussig at de ikke finner rom for flere slike lengre og dramatiske låter, da de har et uttrykk som legger opp til nettopp det.

I kategorien merkelige covervalg finner vi her Bee Gees’ ”Holiday” som avslutning. Etter en behandling i Hrstas verden blir den svale pop-klassikeren transformert til en skikkelig rustholk som skaper noe av den samme foruroligende effekten som ”In Heaven” i Eraserhead. Det er et godt stykke fra Brisbanes gullkyster til Montreals sure vinder, men de finner en slags absurd lenke et eller annet sted når Moya synger med høytidelig, hjerteskjærende røst: ’Millions of eys can see, Yet why am I so blind, When the someone else is me, It’s unkind, it’s unkind…’

Lullabye Arkestra: Ampgrave (2006)
Mange forbinder nok Constellation med mer dvelende og innadvendte toner enn det som serveres her. Med artister som Godspeed You! Black Emperor og A Silver Mt. Zion har Montreal-selskapet bidratt til å definere en form for kammerrock/postrock som har vært både dommedagsfylt, småskummel og gjerne instrumental. Nå strekker selskapet seg utover både geografisk og musikalsk. De innbyr rett og slett til en heidundrende og beintøff halvtimesfest av en duo som det formelig damper svette av. Lullabye Arkestra er en bass/trommeduo fra Toronto (med røtter i Do Make Say Think), her utvidet med blåsere, orgel og fiolin. De hengir seg til et umiddelbart og livsbejaende uttrykk de selv kaller ’apokalyptisk soul-core’. Ampgrave beveger seg energisk mellom desperat storbyangst, sjelfull garasjerock, struttende mariachi og ikke minst mye saftig soul & roll som har mer til felles med Reigning Sound og Black Lips enn deres øvrige labelpartnere. Dette er en upretensiøs plate fra miljøet, som avslutningsvis oppsummeres korrekt med oppfordringen ’Hail, hail rock ‘n’ roll!’
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 26.09.2006

Sandro Perri: Tiny Mirrors (2007)
Sandro Perri er en av disse misunnelsesverdige trollmennene som tilsynelatende behersker det meste; instrumenter og ulike genre er til for å utforskes og utprøves. Verden er en lekegrind og musikken er bare et verktøy for å prøve ut egen kreativitet. Perri kan derfor spille funky dansemusikk med Glissandro 70 den ene dagen, post-rock som Polmo Polpo den andre, og avslutte uka med litt visesang under sitt eget navn. Han forsyner seg rikelig fra musikkhistoriens matfat som det mest naturlige i verden, og er en sann eklektiker av vår tid der. Svekker det opplevelsen av ham som plateartist? Blir han mindre troverdig av den grunn? Nei, jeg synes ikke det. Dessuten må det sies at det er som soloartist under eget navn han får frem sin sterkeste kvaliteter.

Tiny Mirrors følger opp Plays Polmo Polpo (2006), men nå har han frigjort seg fullstendig fra sine tidligere prosjekter. Med seg har Perri her et godt lag fra hjembyen Montreal som aldri yter sangene hans særlig motstand, men som sørger for en delikat innpakning. Dette er en soloplate i ordets rette forstand, i betydning av at dette er en enkelt manns verk: Sobert fremført uten for mye dilldall, stemmen er i fokus, instrumenteringen pent dandert over Perris tilforlatelige viser, der særlig bruken av blåsere tas i bruk på fornuftig vis.

Sandro Perri fremstår som en låtskriver/vokalist som speiler artister av ikke ubetydelig størrelse, fra Tim Hardin og Tim Buckley og fremover mot Antony og Rufus Wainwright. Den mest direkte lenken til fordums storheter åpenbarer seg i coveren av ”Everybody’s Talkin’” (Fred Neil), som i Perris versjon fremstår som en langsom vuggesang vel tilpasset det øvrige materialet på platen. Det er en utgave som er lett jazzet, preget av røykfylt lounge og døsig salong, og som vekker til minne nesten like sterke følelser som da M. Ward tok for seg Bowies ”Let’s Dance”. Men bare nesten.

Åpningssporet ”Family Tree” setter oss umiddelbart inn i rett stemning, som skal vedvare platen ut. Sandro Perri synger med en følelsesladet stemme med ekko tilbake til 40-tallets croonere, orkesteret henger over instrumentene og røyken får ligge tett over bandet uten at den sofistikerte stemningen noensinne brytes. Hele platen preges av en åpen produksjon som underbygger den sakrale stemningen som ligger i fremførelsen. De smukkeste fire minuttene åpenbarer seg mot slutten med ”Love Is Real”, som virkelig er en ren soul-nytelse (ikke ulikt Thomas Dybdahl). Tiny Mirrors er en personlig, varm og troverdig plate som det ikke er vanskelig å bli glad i, men som mangler de siste detaljene for å fremstå som dypt original og uvurderlig. Hvis det regnes som et kriterium av den kresne kjøper.

Re:: Alms (2004)
’Assembled in the homeland during the war on terror, 2001-2004’. Så står det å lese på omslaget. Et omslag som ellers viser noe som ser ut som et militært kart fra Irak (der gas/oil plants, industrial structures osv. er avmerket) og med trykte låttitler som ”Golem”, ”Home Security”, ”Lasers, Tracers, Radar Drones” og ”Radio Free Ramadi” gjør duoen det tydelig for oss hva som har inspirert deres ’field recordings, filter improvisations, sampling, digital processing, cutting, pasting & metering’: Det er krigstid. Det er terrornivå gult. Det er en urolig tid både ute og hjemme, der kløften mellom landets president og hans folk (les: motstandere) bare ser ut til å bli større. Det er en passende tid for Re: å knytte tråder mellom den spente politiske situasjonen og sine forstyrrede musikalske bilder. De gir i hvert fall klare føringer for hvordan musikken kan oppleves.

Det er kanskje like greit å få noen hint om hvor de vil henlede oppmerksomheten vår. Alms kunne også vært en kritikk mot det maskinstyrte samfunnet rundt oss, et oppgjør med det teknologiske fremskrittet eller en ode til industrialiseringen i forrige århundre. For eksempel. Alms er industriell, metallisk ’ambient’ som driver lengst inn i Constellation-land. Re: tar opp, bearbeider og skaper lyd stort sett ut av noe som ikke høres ut som ordinære instrumenter – eller som er ødelagt. Her er noe som minner om helikopterdur, kjølelager-brumming, radiostøy, elektriske støt, gulvknirken og gravemaskiner. Det er en urolig stemning over det hele, fylt av ubehagelige, brå lydsvingninger og en oppstykket, forsøplet rytmikk. På ”Orientalism As Humanism” mekkes dette til en rytmisk krigsdans, og er blant de få partiene hvor fabrikkhallens maskiner slår i takt. Her er det ellers så mye vond feilsøking og høye lyder at ørene først får hvile på pianostykket ”Pawk”. For som de sier selv, dette er ikke ambient musikk: ’Please play as loud as possible’.

Re: består av Constellation-grunnlegger Ian Illavsky (Sackville, Sofa, Silver Mt. Zion) og Aden Evens (filosof, forfatter), og er blant etikettens mer elektroniske, eksperimentelle band. De har tidligere platen Mnant (2001) bak seg. Remnant, realms – det neste blir kanskje en re:volution for det jeg vet. Intensjonen bak Alms er da også sikkert god, og resultatet fungerer godt til enkelte sinnsstemninger. Men jeg kommer ikke til å lengte etter å sette den på altfor ofte. Får jeg håpe. Unntatt når jeg skal ha et soundtrack til mitt langsomme, mentale sammenbrudd da, selvsagt.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Årabrot: Fandenskap Fra Fyllinga

‘Lukta av organisk materiale som rotnar er ikkje til å ta feil av. Ho kjem i frå Årabrot.’
– Vi omtaler oss selv som norsk noise-rock. Vi er anti-Van Halen, anti-skolerte og anti-teknikk. Det viktigste er at musikken kommer fra hjertet. Norsk rock virker i dag i altfor stor grad å være preget av band som sitter i øvingslokalet og tenker på hva som er riktig i forhold til publikum. Jeg mener ikke at man på død og liv må være nyskapende. Men man må våge å være ærlig med seg selv og det man driver med. Vi spiller ikke ’sær’ musikk for å være sære, det faller seg nå bare naturlig for oss. (Kjetil Nernes, 2006)

Adding D To Anger 7’’ (Safe As Milk, 2001)
Rett vest for Gehenna
Årabrot er navnet på en søppelfylling utenfor Haugesund. Om det er odøren derfra som har formet bandet av samme navn vites ikke, men de spiller i hvert fall skitten rock – akkurat slik søppelrock skal være.

Kvartetten var for meg et nytt bekjentskap forut for denne tospors vinylsinglen, men de involverte har etter sigende lang erfaring fra Haugesunds alternative musikkscene, med røtter i fra både punk, avantgarde, støy og dronerock. Dette har de tatt med seg inn i Årabrot – de to sporene er en vill blanding av nevnte genre, og det har blitt svært vellykket.

Det går raskt unna dette her, både i tid og tempo. ”Marionettes” er en svært energisk låt, dominert av en lettere hysterisk vokal, som til slutt bryter ut i rene skrik, og heftig interaksjon mellom med bass/trommer og møkkete gitarer, litt i gate med Jesus Lizard/ Steel Pole Bath Tub, og naturlig nok MC5 og Stooges. ”Bogus Boogie” er seigere og tyngre, en gjørmeboogie av typen vi husker Killdozer, Laughing Hyenas og Tad herjet med på 1980-90 tallet. Fett og freskt låter det og bandet etterlater lytteren med hodet i søpla, brølende etter mer. Felles og gledelig for begge sporene er at de inneholder en fandenivoldsk gnist – autentisk, originalt og rått.

Med bare noen få minutter til grunn for vurdering er det vanskelig å spå hvordan Årabrot kommer til å utvikle seg videre – hvis de i det hele tatt gjør det. Det håper jeg virkelig, for denne gjengen tilfører norsk rock sårt tiltrengt galskap som bør appellere like mye til tilhengere av plain tungrawk som til intelligent støyrock.

Årabrot, 2013

Årabrotsverk: Et rocksjokk
Del av en lengre omtale om Øyafestivalen 2003
Årabrot inviterte til etterpålag på Blue Monk både fredag og lørdag. Helt gratis var det også, men allikevel var det ikke mange som stilte opp – og av disse hørtes ikke rent få ut til å komme fra hjembyen Haugesund. Jeg hadde forut for konserten kun hørt deres lovende single Adding D To Anger, så det var relativt open minded jeg stilte opp foran scenen. Med en spøkelsesaktig trommis og to snauklipte spretter som stod på hver side av den svære, Veivesenkledde vokalisten var de litt av et syn. De holdt en meget høy intensitet konserten gjennom med sin primale og støyende bulldozerrock. Det føltes som å få gjentatte slag i mellomgulvet, og det føltes utrolig godt å stå i en mørk bar og bli spyttet på av en sint sanger etter timevis med vakre, smilende mennesker i en idyllisk park.
Mens fredagens klimaks bestod i å sveve sammen med tusenvis av mennesker i felleskapets ånd, var lørdagens klimaks nesten det stikk motsatte. Men Årabrots råe kraft tuftet på hardcore, noise og rock’n’roll var langt på vei å foretrekke. Hvis deres kommende plate bare er i nærheten av det de presenterte på Blue Monk så bør de absolutt stå på Øyas ønskeliste for neste år.

Rogues Gallery EP (Safe As Milk, 2003)
Vestland Vestland er ikke lenger hva det var
Årabrot er et bråkeband jeg har ganske stor tiltro til fremover, et syn jeg baserer både på sjutommeren Adding D To Anger og enkelte konserter i Oslo. Særlig deres andre opptreden i forbindelse med Øyafestivalen var heftige greier. Andre konserter har på sin side vist at Haugesund-kvartetten fortsatt er noe ferske, og ikke skade av mer spilletrening. Det er derfor fornuftig at de følger opp med en kort EP, sånn i første omgang. Utgiver av Rogues Gallery er igjen landets beste selskap for tiden; Safe as Milk. Det skjer virkelig mye bra rundt dette miljøet med base i Haugesund, og Årabrot er en viktig del av denne scenen.

Dels primalpunk, dels svartaktig skittenmetall gir ikke Årabrot stor plass for dynamikk og dybde i sin voldsomme gjørmestil. Her valses det rett frem og over alt og alle uten at de nesten tar seg tid til å trekke pusten. Det er forrykende å høre på, men de mangler noe som bryter opp den rytmiske angreps-monotonien. På låter som ”Debris” og ”Eye Catcher” har de riktignok litt mer preg av den angstfylte og stressede post-punken i røttene til Wire og Pere Ubu, og det er en tendens de gjerne kan utvikle ytterligere. Vokalistens vrengte, gutturale skrik er dominerende og preger alle de fem låtene som raser avgårde i løpet av 12 rastløse minutter. Lyden på Rogues Gallery er gjennomgående søplete.

Jeg mener fremdeles at Årabrot besitter et stort potensiale. De henter ut noe her, så får vi se om de fortsetter sin utvikling mot noe riktig sjefsgrisete grapserock.

Proposing A Pact With Jesus (Norway Rat, 2005)
Dei kjem med søpla
Graps & gru! Årabrot er endelig ute med sin debutplate, og der foreslår de like gjerne en avtale med selveste Jesus fra Nazareth. Mon det. De tre søppelgraverne fra Haugesund har med et par singler og et knippe konserter bygd seg opp til å bli effektive eksponenter for en brutal, hissig og vrælende stil, dels fundert på punk/hardcore, dels på alternativ/støyrock. Jeg har alltid hatt litt tro på dette bandet; den militante rytmeseksjonen, den hårete vokalisten med veiarbeidsklær og gutturale stemme, det intense volumet og det tettpakkede, fandenivoldske drivet. Vil særlig trekke frem deres opptreden på Musikk Under Oslo våren 2005 som et eksempel, da jeg med selvsyn opplevde små barn begynne å gråte og gamle damer gå fra forstanden til trekløverets undergravende bulldozervirksomhet midt i lørdagsrushet. Et herlig syn!

Billy Anderson hadde kanskje den samme gode følelsen, han takket i hvert fall ja til å produsere denne. Anderson har tidligere styrt lyd på plater fra blant andre Melvins, Fantomas og Sleep, og kjenner norske forhold gjennom sitt arbeid med Noxagt. Årabrot er noe mer punka i sitt uttrykk, men har ellers en del likhetstrekk med alle disse. Selv får jeg også flashback til storhetstiden til amerikanske undergrunnsselskap som Touch & Go og Amphetamine Reptile. Uansett, Anderson har gitt Proposing A Pact With Jesus et relativt rent lydbilde, uten at punchen har blitt borte. For det er mye grovkornet trøkk her, intensiteten kan nesten bli overmannende, så at spilletiden er satt til under en halvtime er bare fornuftig. Det virker heller ikke som Årabrot har utrolig mye mer låtmateriale å by på i denne omgang.

Vokalisten Kjetil Nernes’ troverdige desperasjon er som alltid hele tiden et uromoment. Det er så man formelig kan se tarmtottene komme ut av kjeften hans, men han varierer noe med en heliumaktig panikkstemme, særlig hørbar i nesten melodiøst vennlige ”Liaison Summer”. Med unntak av monotont slitsomme og navnløse -, så utfordres egentlig ikke de rammene som bandet spikret på sine to første EP’er. Lyden er bedre, samspillet høres ut til å sitte litt fastere, ingen kompromisser virker å være inngått, verken med Jesus eller andre.

Det er ikke altfor mange band i Norge i dag som er hvassere enn Årabrot. Mens JR Ewing drikker av stettglass for tiden spiser Årabrot glasskår. I et mer og mer strømlinjeformet samfunn er det viktig med noen slike utskudd som gir alle som har lyst til å skrike ut i motstand en røst. Årabrot kan være den stemmen for deg, og Proposing A Pact With Jesus kan være avtalen du trenger: Revolusjonen starter på en søppelfylling på Vestlandet.

Rep. Rep (Norway Rat, 2006)
Årabrot har for andre gang arbeidet med den amerikanske lydteknikeren Billy Anderson. Mannen har en CV som langt på vei oppsummerer Årabrots musikalske neksus, med Melvins, Noxagt, High On Fire og Neurosis som naturlige hjørnesteiner. Trioen fra Haugesund er høvelig oppkalt etter en lokal søppelfylling, de dyrker en skitten punkestetikk og oversetter stilen sin til ’grapserock’, som i korthet kan oppsummeres som høyt, brutalt og slemt.

Rep. Rep er kanskje ikke noe forløsende høydepunkt i deres karriere, men en naturlig utvikling fra vellykkede Proposing A Pact With Jesus. Noe fastere i fisken har de nok blitt i skranglebeina, men i hovedsak er dette et realt spark i trynet på alt som lukter borgerlig kos og harmløs idyll. For Årabrot er hissigere og mer thrashy enn noensinne. Trioen valser over oss med stor kraft, viljestyrke og liten vilje til å søke kompromisser.
Vokalist Kjetil Nernes slynger fram et ganske så nihilistisk budskap; med en nervøs, hulkende intensitet og i voldsomme brøl rundt en bunnsolid vegg av larm og leven, fundert rundt Jesus Lizards atonalitet og Hammerheads presise villmannskjøring.
Det er kanskje ingen ny ”Liaison Summer” her, men Årabrot har igjen skapt et monster av en plate der ni minutter lange ”Ramshackle Row” representerer ny progresjon for hva de er kapable til å skape. Takket være forståelse for dynamikkens vesen og et øre for mer eksperimentelle grep, blir det aldri kjedelig å la seg drukne i dette sinte beistet av et søppelberg.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 5.12 2006

Totalopplevelsen
Årabrot har spilt på flere Bylarm, og er snart som veteraner å regne i så måte. Men konserten på Revolver var en maktdemonstrasjon av det helt sjeldne. Som en pakt mellom Sunn O))), Slayer og fanden sjøl serverte de en 37 minutter lang ny låt som overgikk alt annet de tidligere har gjort på en scene. Sammen med lydkunstneren Stian Skagen bygget de opp en grotesk mektig sak. 12 minutter tok det før første trommebeat kunne høres (det er vanskelig å se noe bakerst på Revolver) over de monotone bassriffene. Langsomt og gradvis utviklet låten seg til et altoppslukende monster som slukte alt nede i kjellerlokalet. Smertefullt høyt, på terskelen til galskap, men samtidig helt uimotståelig. Årabrot åpnet dørene til helvete denne kvelden. For å si det med Klaus Kinskis ord, da Werner Herzog en gang roste ham for å ha gjort en ’fantatsisk prestasjon’: ’I was not extraordinary! I was monumental. I was epochal!’
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 21.2.2009 som del av en artikkelserie om by:Larm 2009.

Absolutenegativism EP (Norway Rat, 2009)
m/ [concept.virus]
Guttene og Fanden
Årabrot har gjennom de siste 8 årene dyrket sin søplete aggropunk til det ytterste – og ypperste, gjennom et knippe plater av fryktinngytende temperament og villskap. Det sier seg selv at tiden var inne for å utforske andre sider ved seg selv, og resultatet har gitt seg utslag i denne voksne EP’en.

Hvis man tenker seg at Årabrot tidligere har stått på et ulmende søppelberg og frådet av den rødglødende bakken under seg, har de her åpnet porten ned i dypet, forbi flammene, og beveget seg mot mørket. Portåpner er [concept.virus] (født som Stian Skagen, og kjent fra bl.a Ryfylke), det er han som leder villmennene inn- og nedover. Allegorien kan føres videre til omslagstegningen, som er hentet fra folkeeventyret Gutten og Fanden, om gutten som fanget Fanden sjøl inn i en liten nøtt. Det er vel innkapslingen av den lukkede nøtta som er Absolutenegativism.

Skagen og Årabrot har utviklet et samarbeid over lengre tid, og enkelte av oss kunne ta prosessen i selvsyn både på Revolver i Oslo og Henie Onstad ute på Høvikodden. Årabrot/Skagen fremstod her som en mer utemmet utgave av Sunn O))), med noe av deres samme vilje til å presse seg (og oss) til det ytterste gjennom langsomme krabbetak som enten virker delirisk eller bare frastøtende. Årabrot er et satans liveband, men de har også fått grep om de håndfaste delene av sin karriere. Absolutenegativism har ikke livesettingens samme styrke, noe som delvis skyldes en mindre sammenhengende oppbygning. Det er ikke nødvendigvis uheldig i plateformat. De navnløse kuttene (I-IV) domineres av I og III. Kvarterlange I er en mørk vandring med ambient svartmetall og dronestøy, der en konstant underliggende uro skaper truende atmosfære. Brått rives kjellerlemmene opp på vidt gap der bandet får hyle ut i tre minutter, mest som for å innlede til halvtimeslange III. Dette er en kvernende sak som også dyrker elementer som monotoni og repetisjon, men her med tunge riff og kraftig driv, omgitt av mektige, skumle lydeffekter som bygger seg gradvis opp for å smuldres opp i hvit støy med en langsom landing som hale på beistet.

Årabrots kurs er ikke overraskende med tanke på Skagens bakgrunn, ei heller med gitarist Kjetil Nernes og bandets fascinasjon for doom & droner fra Black Boned Angel, Earth, Om, etc. Det hele er skrudd sammen av Billy Anderson.

I Rove EP (Fysisk Format, 2009)
Fremtiden er svart – fremtiden tilhører Årabrot.
Endelig krones Årabrots store år – som har etterlatt oss med en stabel utgivelser – med fabelaktige I Rove. En EP som sentrerer rundt det 20 minutter lange tittelsporet, som de tidligere har fremført til voldsom effekt live. Samarbeidet mellom sludgerock-trioen og støymakker Stian [concept:virus] Skagen har her nådd sitt foreløpige høydepunkt.

”I Rove” blir aldri kjedelig, men er i konstant bevegelse og som visstnok tar for seg ’en Raskolnikov-aktig figur’ i en pesende febervandring gjennom sjelens trange smug til steder hvor kåtskap og galskap brenner gjennom ryggmargen og tar kontroll over lemmene. Årabrot drar oss opp i hypnotisk marsj med tunge, sugende Bleach-era bassriff som etter fire minutter har bygget seg opp med fullhypnotisk effekt. Inn kommer fanden sjøl som lokker med ondskapsfull vrede. Kjetil Nernes har aldri vrengt sjelen sin ut på så effektivt vis tidligere, og det uten knapt å heve stemmen over hvesing. Den dirrende intensiteten, de barberbladhvasse gitarhuggene, den monotone bassgangen, det vanvittige trommekjøret og etter ti minutter et voksende elektronisk mareritt skaper et monster av en autoritær killerlåt som tangerer AmRep-støyrock, noise og svartmetall. Pure fucking armageddon i 20 minutter.

”The Serpent” blir nærmest en trad. partyrocker etter dette, og coveren av The Fangs ”The Money Will Right In” (senere benyttet av blant andre The Monkeywrench og Nirvana) er ren sommerfryd. Men jeg tror vi alle har godt av et par slike utblåsninger etter å ha stukket hodet ned i kjelleren til ”I Rove”, og på de to sporene høres Årabrot bedre enn ut enn noensinne, gnistrende lyd, tight og med fornyet overskudd.

Dette er tre låter som oppsummerer alt som er bra med Årabrot, og som stiller dem i klassen som en av landets aller best band av i dag. Fysisk Format har påspandert lekker innpakning også, i nummerert utgave, så denne er det bare å sikre seg med en. eneste. gang.

Nernes/Skagen: Ad Undas (Fysisk Format, 2009)
Fysisk Fist
Dette er Kjetil Nernes’ store år. I løpet av sommer og høst 2009 har han bidratt til at den norske platejungel har blitt fem plater tettere – i dobbel forstand. Nernes er ikke en musiker som griper til det milde og myke i sin musikk. Med Årabrot fronter han en trio som stadig evner å utvikle seg i nye retninger. Årets The Brother Seed og Absolutnegativism EP vitner om det. Sistnevnte var i samarbeid med Stian Skagen – et samarbeid som har vart i et par og som også har båret rike frukter på livefronten. Det er denne konstellasjonen som her opptrer i duoformat: Nernes med metallisk gitarharving, Skagen med rike og varierte lag av noise gjennom ulike effekter og samples, samt en Korg MS20 som han maltrakterer på fint vis.

Duoens modus operandi velter ikke nytt land. Vi snakker om en relativt godt utforsket del av tung stoner og mørkemannsdoom beslektet til Sunn O))), tidlig Earth og Sleep, men jeg vil i denne sammenheng også trekke frem mer out there artister innen både no wavens kjølige riff (Glenn Branca) og minimalismens repeterende kraft (Tony Conrad) for å lede lytteren inn på det vi her hører. Det er vel akkurat i dette krysningspunktet de to møter hverandre, Nernes med sin punka bakgrunn, Skagen med sin mer kunstneriske historie.

Det går sakte, det er svart som f, det er brutalt og ikke så rent lite mektig. Med fire låter, alle drar seg mot 20 minutter hver, kan det være en kraftanstrengelse å dykke ned i denne soniske malstrøm. Men først der, så er det også lite fristende å kravle tilbake i lyset. På ”Second Delirium” demper de gitarene, og Skagen legger et atmosfærisk lydteppe til Nernes’ tale. Han serverer oss en truende preken á la Current 93, i det som er en slags dødens forgård av en låt og et fortjent ’pusterom’ på denne platen. Kappene puttes igjen på med sistesporet, et ”Synopsis” av hele Ad Undas: Kald og naken gitar møter et knitrende uvær, som sammen oppsøker det mørkeste tungsinn to stykker kan utforske. Det er noe med standhaftigheten hos Nernes/Skagen som er både oppskakende og frastøtende på samme tid.

Ad Undas er et nydelig stykke plate, utgitt som fire siders LP med utbrett. Det er også mulig å strømme platen i sin helhet på hjemmesiden til Fysisk Format, men dette er en plate som egner seg i hjemmet. Bak låste dører.

Intervju: Årabrot: Norsk noiserock reiser seg fra søppelhaugen (Ballade 2006)
Om Proposing A Pact With Jesus, Billy Anderson, DDR – og hjembyen Haugesund:

I Tysland ble de Papegøyebrød (ara, brot), mens i amerikansk presse har bandet blitt omtalt som Arab Rot. Med albumtittelen «Proposing a Pact With Jesus» åpner det seg selvsagt en del nye tolkningsmuligheter. Men navnet er hentet fra en søppelfylling i Haugesund, og det er kanskje et passende valg. Med bakgrunn fra den lille byen på Sør-Vestlandet, skulle man tro at Årabrot ble fulgt med argusøyne av lokale medier. Men det er ikke tilfelle. Tvert i mot, sier Nernes:

– Pressen i Haugesund har lojalt fulgt opp alle lokale band, unntatt oss. Ikke er vi anmeldt i avisene, ikke får vi spilt der, ikke en gang på Safe As Milk-festivalen har vi vært. Jeg aner ikke hvorfor, men slik er det.

– Det ser likevel ut til at Haugesund stadig dyrker frem artister med en viss, skal vi si motkulturell profil. Hva er det egentlig med Haugesund?

Nernes må tenke seg om en stund før han svarer: – Det er noe med å ligge plassert innenfor fjellene og utenfor fjorden, og det er ikke nødvendigvis positivt ment. Husk at Haugesund ligger i pengebeltet, ikke i bibelbeltet. Det er et sted hvor folk bor i store hus og har mye penger mellom hendene, samtidig som det er noe traust og bondsk over byen. Det er et kræsj mellom det å tro at man bor i en storby, og det faktum at man faktisk lever i en liten småby som preger folk som bor der. Men jeg har ikke bodd i Haugesund på nesten 10 år, og har ikke noe spesielt forhold til byen lenger.

Byen har uansett etterlatt sine merker på unge Nernes. Han trekker opp genseren og viser frem et femtitalls sting på den høyre albuen.

– Vi var ute på byen en folketom torsdag i Haugesund, og på vei ut fra et nachspiel sparket jeg borti noen postkasser som lagde litt skrammel. Vi sprang rundt et hjørne, der politiet tilfeldigivs satt og spanet etter noen innbruddstyver. Det hele endte i en jakt som endte med knekt håndledd, knust albue og hjernerystelse for min del, mens kompisen min fikk en en schäfer over seg.

– Politivold?

– Det er punkversjonen, men jeg hadde visst bare falt ned fra et gjerde.

Les hele intervjuet i Ballade

Intervju: Årabrot: Ut av skyggen, opp fra mørket (Ballade, 2007)
Om Rep.Rep., sprengte lunger, turnelivets hverdag og fokusert energi
– Årabrot fokuserer på musikk på en annen måte enn de fleste rockbandene vi kjenner til. Mange er bare posterband som driver med musikk bare for å feste og ha det gøy sammen. Det kan være greit når du er 17-18 år, men det har ikke så mye med ekthet i rocken å gjøre. Litt for mange band her hjemme spiller svinbra, men mangler evnen til å skape noe eget. Det har kanskje med at Norge har så mye penger, slik at alle har supert utstyr og spiller teknisk perfekt – men samtidig mangler de egne tanker. Slike burde heller fått seg jobb som modeller. Vi fokuserer på å lage et ærlig uttrykk, forme et produkt mer som et kunstnerisk prosjekt – selv om det kan høres pretensiøst ut.

– Vi er interessert å utforske en energi, som utdannede musikere aldri hadde fått til, samtidig som vi forsøker å fylle den energien med et intellektuelt innhold, supplerer Evensen.

– Den merkelige miksen i Årabrot skjer et sted mellom store tanker og en fandenivoldsk attityd, legger han til om bandets fremtid.

– Jepp, nå går vi fra garasjerock til… eh, skikkelige saker, lover Kjetil Nernes med et lurt smil.

Les hele intervjuet i Ballade

Alle bandfoto: Tarjei Krogh/presse, livefoto fra Wikimedia Commons
Bjørn Hammershaug
Alle tekstene er skrevet i samtida.

The Decemberists: Illustrerte Klassikere

’The Decemberists’ var tilnavnet på en gruppe russiske revolusjonære offiserer som samlet seg etter Napoleonskrigene i 1815. Etter at Alexander I døde fikk de i 1825 med seg 3000 mann i et forsøk på å tvinge senatet til å stå mot Tsar Nikolai I. Det mislyktes, opprøret ble knust og lederne ble enten henrettet eller sendt til Sibir. De var påvirket av liberale tendenser i Tyskland og Frankrike, og ønsket sosiale endringer i hjemlandet. Selv om de ble slått tilbake under opptøyene i St. Petersburg, virket de i det minste som inspirasjon for den neste, store revolusjonen i Russland. Vår tids The Decemberists er kanskje ikke like vågale som aktivister, men navnevalget tyder vel på en viss politisk og historisk bevissthet.

Castaways And Cutouts (Hush/Kill Rock Stars, 2002)
’My name is Leslie Ann Levine
My mother birthed me down a dry ravine
My mother birthed me far too soon
Born at nine and dead at noon.

Slik åpner The Decemberists sin bemerkelsesverdige debut, en plate som kan sorteres på øverste hylle når det gjelder musikalsk spennvidde, melodisk teft og lyrisk overskudd.

The Decemberists holder hus i Portland, Oregon, men høres ut til å fortsatt befinne seg et sted midt i havet mellom Europa og USA, gyngende fornøyde og målløse i en skute med sola i nakken og behagelig bris i seilene. Lyden av trekkspill, pedal steel, kontrabass og Hammond bærer over vannet sammen med låtskriver Colin Meloys vennlige fortellerstemme, forenes som lette skyer på den klare himmelen før de drypper som sommerregn over oss lyttende landkrabber.

Det er som om disse melodiene har duppet i vannskorpa i årevis i påvente av å bli fisket opp. På sin lange vei mot kroken har de vært innom mange farvann fra sitt opprinnelige Russland, ned Seinen gjennom Paris, overlevd kriger på kontinentet og passert den engelske kanal under pop-eksplosjonen på 60-tallet, inntil de havnet i åpent hav. Når de dras opp i båten av Colin Meloy & co er de modne og klare til å fortæres. Mette og fornøyde triller så ordene ut av Colin Meloy, for selv om musikken er upåklagelig, så er det tekstene som virkelig bidrar til å skille The Decemberists ut av hopen. Små eventyr og fortellinger formelig renner ut av mannen, gjerne i ord og vendinger som ikke så ofte benyttes i rocktekster: ’I dreamt I was a soldier and I marched the streets of Birkenau and I recall the spring of the perfume that the air would bring to this indolent town’. Eller som han synger i ”The Legionnaire’s Lament”:

’I’m a legionnaire, camel in disrepair
hoping for Frigidaire to come passing by.
I am on reprieve, lacking my joie de vivre,
missing my gay paree in this desert dry.’

Ikke akkurat slik man forventer en yngre kar fra Missoula å uttrykke seg, i tillegg med hint av engelsk aksent. Men akkurat som Will Sheff i Okkervil River (hvis bandnavn også kan knyttes til St. Petersburg) klarer Meloy å spinne historier som klebrer seg fast. Det spørs vel om han har tilbragt noen timer på biblioteket i Portland, for som han sier det selv ved en anledning: ’I figured I had paid my debt to society by paying my overdue fines at the Multnomah County Library’.

Colin Meloy har etablert seg som en av de mest håpefulle låtsmedene i dag og det er bare å stemme i oppfordringen avslutningsvis: ’We’re calling all bed-wetters and ambulance chasers. Poor pick-pockets, bring ’em in. Come join the Youth and Beauty Brigad’».

Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars, 2003)
The Decemberists fortsetter å dyrke en forgangen tid, oppsøke fremmede kontinenter, holde noble taler og lage fortryllende musikk. Innledningsvis på sitt andre album advarer de godlynte røverne:

’We set to sail on a packet full of spice, rum and tea-leaves
We’ve emptied out all the bars and the bowery hotels
Tell your daughters do not walk the streets alone tonight.’

De er på vei til det sørlige Australia hvor ’the natives are dark and nubile’, kanskje over fra England? Det forklarer i hvert fall noe av den britiske aksenten som preger bandet både i ord og tone. Colin Meloy minner om en britisk chap, en Dickens-karakter med glimt i øyet og skarp tunge. Fantasifull og veltalende – men med en mørk fortid som kaster skygger. Meloy skriver tekster som støtter seg på begge sider av havet, og nøler ikke med å invitere New York-forfatteren Myla Goldberg (ja, hun som skrev Bee Season) over på en kopp te i Flanderns slagmarker. Mannen har sikkert lest sin andel Patrick O’Brien og Dylan Thomas mer enn å oppleve alt selv, men fra hans penn strømmer det ut riktig så levende historier, om foreldreløse og sigøynere, om korporaler og geisha-piker, skitne skyttergraver og trett L.A-sosietet: ’O what a rush of ripe elan, languor on divans, dalliant and dainty.’

The Decemberists, anno 1958.
The Decemberists, anno 1957.

The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine). The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (”The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ”Shanty For The Arethusa”. Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel, Okkervil River og Crowded House.

Det fylles opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side. Nå er ikke dette et nytt trekk i seg selv, og det er litt drøyt å kalle The Decemberists for særlig nyskapende. Men musikerne evner både å fange og understreke Colin Meloys historier, og bidrar til at de hele tiden har et elegant, troverdig uttrykk. Meloys insisterende stemme kan bli i meste laget, så flere vokalgrep som på ”The Chimbley Sweep” hadde ikke vært å forakte.

The Decemberists følger opp sin seriøst sterke debut på solid, om enn ikke like overraskende vis. Et par anonyme spor lirer seg innimellom, men helhetsinntrykket er fortsatt at bandet – som fremdeles er i sin spede begynnelse – er av den senere tids triveligste bekjentskaper fra den amerikanske marinen.

5 Songs (Hush, 2004)
Med sine to første album i skipssekken har låtskriver/vokalist Colin Meloy etablert seg som en de mest originale stemmene innen nyere amerikansk rock. Men det er ikke mye ’hipt og moderne’ over dette bandet. Lik en eventyrer som har opplevd det mest utrolige på de syv hav ruller Meloy opp stadig nye røverhistorier om verdenskriger, legionærer, soldatlivet og poeter i et språk fylt av glemte ord og forlagte vendinger med en forkjærlighet for fortryllende popmelodier, omhyggelig påkledd med prangende gevanter.

Innspillingen er foretatt hjemme i Portland vinteren 2001 inneholder seks spor fra tiden før debuten. Det er ikke tallforvirring som ligger bak tittelen, men denne EP’en tidligere vært utgitt på lokale Hush, gjort mer tilgjengelig i en nydelig designet CD-utgave med et ekstra spor. Her holdes de mest eventyrlige trekkene i tømme, og hele den korte platen preges mest av vemodige melodier og en tilbakelent atmosfære som i ettertid peker fram mot senere oppblomstring. Den døsige brisen av et åpningsspor etterlater de fineste avtrykkene, og selv om ingen av låtene er særlig svake har vi nå en gang fått mye av det samme litt bredere penslet ved to senere anledninger.

Akustiske ”Oceanside” er en sjarmerende poplåt som umiddelbart skaper trang til å klappe takten og synge med, ”Shiny” traver i stødig rask takt med en pedal steel som kiler i nakken og et trekkspill som drar oss med til en småby i Frankrike. ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist” har mest til felles med Colin Meloys senere tekster, eksemplifisert med linjen: ’My Mother Was a Chinese Trapeze Artist in pre-war Paris, smuggling bombs for the underground. And she met my father at a fete in Aix-en-Provence’ mens søsteren blir plukket opp av en kommunist med drøm om å bli punkartist i South Carolina! Dette er Meloy på sitt mest utmalende, en låtskriver som går utenpå hjerte/smerte-indiepoesi. Kjærlighetssangen ”Angel, Won’t You Call Me” og oppstemte ”Apology Song” er de mest ordinære låtene spilt av et band som til og med får enkel pop til å høres ut som friske pust, mens deres neddempede melankoli ”(I Don’t Mind)” bærer søtladne dufter av håp i seg.

Picaresque (Kill Rock Stars, 2005)
Det noe overtydelig teatralske coveret indikerer at The Decemberists ikke har endret sin dramaturgiske teori nevneverdig. Picaresque er ikke overraskende et begrep brukt om en romanform som var populær i Europa for et par århundrer siden. Teppet heves altså for en nok en runde med avleggse fraser og umoderne pop, tidvis på sjarmerende shanty-vis, tidvis med datert og dandert britisk parykk.

På ny begir vi oss ut til havs sammen kaptein Colin Meloy i hans stadig voksende skute. Hans skip er lastet med mer likefremme melodier, en voksende besetning og ytterligere røverhistorier preget av sjømannens verdensvante vidd og fantasi. Meloys tekster virker som en blanding av bestefars bibliotek (med globusen i hjørnet), grunnfagspensum i historie, gamle skrøner og tvilsomme anekdoter. Det er ikke alt jeg skjønner bæret av uten hjelpemidler. Linjer som ’Among five score pachyderm, all canopied and passengere’d, sit the Duke and the Dutchess’s luscious young girls’ (fra åpningskuttet ”The Infanta”) er i hvert fall ikke hverdagskost blant popband, men snarere en tendens hos Colin Meloy. Så er da The Decemberists ei heller ’your average cup of joe’. Nei, de har funnet sin plass – som tidligere nevnt – et sted på havet, på vei mot de britiske kyster og innover på kontinentet løst fra vår tid. På ”We Both Go Down Together” er de såmenn allerede fremme: ’Here on the white cliffs of Dover, So high, you can’t see over, and while your head is spinning, hold tight, it’s just the beginning.’ For fra de hvite klipper dras vi igjen med til steder som sjelden berøres av navlebeskuende amerikanere, til tider som ellers er gjemt i støvete bøker, fra Dickens til helt inn mot de russiske stepper i den forrykende ”The Mariner’s Revenge Song”.

Men utkommet er ikke nødvendigvis så fremmed som første avsnitt kan indikere. Meloy og hans crew er nemlig ikke redd for å høres ut som et folkelig pub-band med irsk blod, Oasis (”On The Bus Mall”) eller Belle & Sebastian (”Sporting Life”). Den britiske diksjonen og Meloys noe etter hvert plagsomt fremtredende vokal hadde vært tjent med mer avlastning enn på et par låter. Ideelt sett burde man kanskje hatt et mer inngående forhold til britisk indiepop for å yte bandet full rettferdighet, men jeg finner ikke lenger den samme sjøspruten som på deres to første. Kanskje fordi Picaresque forsøker å appellere like mye til fantasien som til følelsene, like mye til intellektet som til innvollene?

Enkelte låter strekkes mer ut i lengde enn progresjon, som kaldkrigs-skildringen ”The Bagman’s Gambit”, som renner ut i et litt for langt strykeparti de siste par minuttene. Noe mer vellykket og variert er nesten ni minutter lange ”The Mariner’s Revenge Song”, som et Kaizers møter The Pogues en ettermiddag på Volga. Tegn til moderne relevans kommer en sjelden gang frem på anti-krigslåten ”16 Military Wives”, som nok er en kommentar til vår tids walk on the wild side i Irak. Her er det ikke de fargede jentene, men ’the anchor person on TV’ som ’goes na na na na na na na…’ Ikke spesielt kontroversielt, og selve låten tilhører den slitsomme halvdelen av platen. Fra de rullende trommene som stolt bærer frem åpningssporet ”The Infanta” til Meloy avslutter alene på ”Of Angels and Angels” er Picaresque en ferd uten de store bølgene og sprutende galskap, en del burlesk farvann til tross. Det er ikke Kaptein Ahabs ville sinn som styrer denne skuta, snarere Huck Finn og hans milde eventyr, for å holde oss til ’picaresquen’.

En del flotte poplåter til tross, der harmløst slentrende ”The Engine Driver” og ”From My Own True Love (Lost at Sea)” i all sin enkelhet kan nevnes, Picaresque har blitt en mer uspennende plate enn de to første skivene egentlig bar bud om. Dens umiddelbare melodier og iørefallende tonesetting vil sikkert hjelpe The Decemberists opp fra undergrunnen, om de da ikke allerede har satt kurs for nye eventyr.

The Crane Wife (Capitol, 2006)
Colin Meloy har sunget sine fargerike sjantys og fortalt absurde eventyr gjennom tre bejublede plater med marinegastene i The Decemberists. De har seilt på alle verdenshav siden 1700-tallet, gravd opp historier fra borgerkrigen og skyttergravene, berettet om svunnen romantikk og tragiske skjebner. For fjerde gang setter de seil mot nye eventyr, og igjen kommer de hjem til Portland med reisetasken full av og de røverfortellinger.

The Crane Wife tar utgangspunkt i et gammelt, velkjent japansk folkeeventyr om seilmakeren Osamu og hans elskede kvinne/trane Yukiko. Et forhold som ender katastrofalt, og som her brettes ut gjennom tre deler. Platen åpner pussig nok med den siste delen, som dermed legger grunnen for mang en sorgfull beretning der tap og savn er gjennomgående og med krig i en eller annen forstand som bakteppe. Meloy har skarp nok penn til å beherske en episk fortellerstil, selv om språket blir i overkant gammelmodig og karakterene noe teatralske.

For det har utvilsomt vært tekstene til den beleste Meloy som har løftet The Decemberists over gjengs stødig folkpop, som de stort sett har holdt et sted mellom Neutral Milk Hotel, The Go-Betweens og The Smiths. Mellom forventet britisk-inspirert balladeri (”Shankill Butchers”) og frydefull, fengende indiepop (”O Valencia!”, ”Summersong”) er det også gitt rom for enkelte låter som søker nytt musikalsk farvann: Blytunge ”When The War Came”, 12 minutter lange ”The Island” som bikker mer over mot 70-talls prog og funk-flørten (gisp!) i ”The Perfect Crime” stikker seg alle positivt ut. Sammen med det lange eposet fra Japan står The Crane Wife igjen som både smittende og smart, to helt sentrale karakteristika for en vellykket pop-plate.
Denne omtalen var opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, 10. oktober 2006

Tarkio: Omnibus (Kill Rock Stars, 2006)
Collegedager
De fleste artister har noen spøkelser gjemt i skapet, gjerne fra tidlige, formative ungdomsår, preget av uferdige og ofte pubertale feilgrep. Colin Meloy har gjennom sitt virke som frontmann i The Decemberists meislet ut sin egen nisje med sin blanding av americana, britpop, shantys og ramsalte eventyr. I årene før The Decemberists frontet han collegebandet Tarkio, og det er en komplettering av deres utgivelser/låter som med Omnibus samles over 2 CD’er.

Meloy har ingen grunn til å skjemmes over de tingene han gjorde i årene 1996-1999, mens han fullførte studiene ved universitetet i Missoula, Montana. Siden bandets to utgivelser med små opplagstall i takt med The Decemberists popularitet har spredt seg rundt på diverse nedlastningssider, var det vel like greit å samle sammen støvete opptak og få gitt de ut på skikkelig vis. 27 låter utgjør selvsagt ingen ren hitparade, og det er like greit å nevne først som sist at Omnibus i første rekke henvender seg til mer enn gjennomsnittlige Decemberists-fans (og dem er det jo en del av). Utvalget er hentet fra I Guess I Was Hoping For Something More (1000 eks., 1998) og egenutgitte Sea Songs For Landlocked (200 eks., 1999). I tillegg er det med noen livespor, blant annet en cover av Squeeze’ «Goodbye Girl», demoer og uutgitte låter. Det ligger vel ikke så mye igjen i skuffene etter dette vil jeg tro.

Det som er umiddelbart slående med låtkvaliteten er Meloys tidlig fremtredende episke fortellerkunst og ikke minst hans forkjærlighet for britisk-lydende pop satt inn i en amerikansk kontekst. Dermed kan Tarkio høres som en krysning av REM og The Smiths på sitt beste, og som en million andre collegeband på sitt jevne. Hensatt i forblåste Missoula er det ikke vanskelig å definere Meloy som en av skolens nerder, en smart, potrøykende romantiker med stor bok- og platesamling – dere kjenner alle typen. Et annet særtrekk ved Tarkio kontra The Decemberists er den mer tradisjonelle framføringen, i hovedsak som standard indiepop-kvartett, til forskjell fra den senere mer storslagne og varierte orkesterpop-stilen. Det bidrar ytterligere til å alminneliggjøre Tarkio (hvis treige navn er hentet fra en exit på hovedveien til Missoula). Ganske utstrakt bruk av banjo bidrar til å underbygge en mild countrystemning på de fleste låtene.

Hadde ikke Tarkio hatt pekere mot større ting senere, la oss si at dette hadde vært hele Colin Meloys musikalske arv, så ville nok platen gått mer ubemerket hen. På den annen side, da hadde de også sluppet å bli så farget av senere prestasjoner. For det er slett ikke søppel vi serveres her. Mange av låtene er regelrett flotte poplåter, enkelte er tatt videre senere (nydelige ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist”), mens åpningssporet ”Keeping Me Awake” kan stå som representant for Meloys naturtalent for enkle, vakre folkmelodier, her som The Waterboys er på fiskemanns-blues sammen med The Go-Betweens. ”Carolina Avenue” runget sikkert på mange av de tettpakkede, røykfylte, vindunstende rommene på dorm, slentrende arm-i-arm poplykke på tre minutter. Sammen med bittersøte tragedier som ”Save Yourself”, min personlige favoritt, så står CD1 frem som den beste. Den ble da også spilt inn i studio sammen med tekniker Kevin Suggs (The Walkabouts, Shins), og viser mest tydelig de direkte trådene til tidlig Decemberists (Castaways & Cutouts).

Colin Meloy skriver i heftet: ’As for the songs: feh. I like them pretty well. Some I like a lot, while some of them tend to belie the age of their author at the time of writing’. Vi er dermed på linje, Colin & jeg. Hadde jeg vært i tidlig i tyveårene og student i Missoula ville sikkert Tarkio vært de store heltene, glemt året etter vi mottok eksamenspapirene.

Honnør til Kill Rock Stars for et skikkelig innleggshefte med mye info, følgetekster og bilder. De har sørget for en skikkelig dokumentasjon av et band som vel ikke vil bli regnet som en av de viktigste innen amerikansk indie på slutten av 90-tallet.

Bjørn Hammershaug

Okkervil River: Elvelangs med Will Sheff

Will Robinson Sheff og et par kompiser tok den lange veien fra New Hampshire til Austin, Texas der Okkervil River ble til. I følge ham selv etter sin livs avgjørelse om å bli en ‘total failure’ etter skolegangen. Reisen må likevel ha gjort godt, for ikke bare skriver mannen glimrende historier, sammen med resten av bandet sitt lager han musikk som plasseres i elitedivisjonen av moderne amerikansk folkrock. De beleste musikerne endte opp med bandnavnet etter å ha lest en historie av den russiske forfatteren Tatyana Tolstaya (Tolstoys barnebarn), en kvinne beskrevet av den avdøde forfatteren Joseph Brodsky som ‘the most original, luminous voice in Russian prose today’. Det er et selskap Okkervil River ikke gjør skam på å være en del av.

Stars Too Small To Use (1999)
Stars Too Small To Use ble i følge vokalist og låtskriver Will Sheff spilt inn i Austin sommeren 1999, i løpet av tre glovarme dager uten vinduer og air condition. Platen preges da også av å være tatt opp live i studio uten særlig fiksfakseri i etterkant. Sammenlignet med mer storslagne Don’t Fall In Love With Everyone You See blir dette dermed mest som en velsmakende forrett å regne, en lillebror både i låtmateriale, spilletid og fantasi.

Her er ikke Don’t Fall In Loves blomstrende sider, men et råere og enklere sound som ikke gir bandet spesielt særpreg. Færre personer er involvert, og instrumenteringen er stort sett standard trioformat, med unntak av litt mandolin og David Dalrymples trekkspill på ”Whole Wide World”. Låtene er heller ikke så minneverdige, men dere som kjenner til bandet vil nok likevel sette pris på denne korte platen. Fra den Violent Femmes-lignende cowpunk-åpningen ”Kathy Keller” til den lengselsfulle allsang-balladen ”He Passes Number Thirty-Three” en drøy halvtime senere har vi uansett fått presentert syv låter som nå i ettertid mest av alt peker fremover, ikke minst takket være de beste sporene (”The Velocity Of Saul At The Time Of His Conversation” og ”For The Captain”). Kjennetegnene er alle tilstede – og best av alt: Will Sheff er som vanlig en rev med pennen, og skriver både fargerikt og levende, trist og morsomt om hverandre. Et fint, lite tekstark er heldigvis inkludert i denne elegante nyutgivelsen, som du nok må påregne å bestille fra bandets hjemmeside.

Don’t Fall In Love With Everyone You See (Jagjaguwar, 2002)
Velkommen til en reise nedover Okkervil River, ledet av Huck Finns tankefulle halvbror Kaptein Sheff. Ombord i båten lempes instrumenter som tilhører den amerikanske kulturarven; trekkspill, mandolin, banjo, pedal steel og fiolin, horn og strykere sjaues også inn. Tilsammen er nesten 20 musikere invitert med, men heldigvis er det ikke plass for alle til å spille samtidig. Som åpning på ferden fremføres ”Red”, et farvel til hus, hjem, familie og venner som er så vakker at alle på kaia må tørke tårene: ‘Red is my favorite color, red like your mother’s eyes after a while of crying about how you don’t love her’.

Okkervil klarer å kombinere det muntre, lettlivede med de mørkeste tanker. Med hjemstedet borte i horisonten, stiger både frihetsfølelsen og motet, og man begynner å drømme om fjerne land. Steelgitaren plukkes frem og Gary Newcomb lar de myke tonene duve langsomt over hele båten, mens Scott Blesener rugger forsiktig frem og tilbake med fiolinen. Det er nesten som Neil Young sitter med beina i vannet og myser mot sola, med munnspillet i den ene hånda og fiskestang i den andre eller at Will Oldham kaster mer kull inn i ovnen og synger med av full hals: ‘I wanna move to Kansas City, where the sky is so blue!’. I alle fall lokkes nesten alle mann opp på dekk og stemmer i på ”Lady Liberty”. Til og med hornblåserne kommer på en sjelden visitt og båten omdannes til et musikalsk fyrverkeri. Etter utblåsningen kommer kvelden sigende mot natt. De fleste har trukket inn i varmen, men ingen kan unngå høre Sheff ule mot månen på en av disse mørkeste visene som bare hører natten til. ”My Bad Days” er en sterk historie om fremmedgjøring og angst, om hjemmets dunkle sider ‘when the doorknob becomes your enemy’ og om ‘a cellar that’s as dark as winter’s cold’.

Det gryr langsomt mot dag, ”Westfall” starter riktignok i samme tungsindige leie, men i kraft av en fengende rytme vekkes de sovende musikerne. Én etter en gnir de søvnen ut av øynene, tar instrumentet under armen og tusler på dekk. De stusser kanskje litt over at en drapshistorie kan virke så livat, men plugger inn og stemmer i: ‘They’re looking for evil, thinking they can trace it, but evil don’t look like anything.’ Mens sola står som høyest kommer ingen ringere enn selveste Daniel Johnston opp fra skjulestedet sitt. Blindpassasjeren ønskes hjertelig velkommen, og blir like gjerne med som vokalist på ”Happy Hearts”. Det er en av disse uimotståelige hjertesåre visene som får alle til å sitte i ro for en stakket stund, og tenke på sine kjære som de nå har forlatt. Som for å glemme alle brustne hjerter svinger de dermed over til en skikkelig elvedans i rene 16 Horsepower-stil. Det handler fortsatt om død og savn, denne gangen om hunden Sam (bless him), og sjelden har menneskets beste venn fått et varmere farvel enn på ”Dead Dog Song”: ‘He never went to church, so he doesn’t have a soul, he isn’t waiting at the place where allof is will go’.

Reisen begynner nå å tære på, og hjemlengselen melder seg for alvor. ‘Home is where beds are made and butter is added to toast…’ synger Sheff med syklig skjørbuk-stemme på ”Listening To Otis Redding At Home During Christmas”. Strykertrioen understreker lengselen mens Sheff gråter videre: ‘Come back to New Hampshire. We’ll stay here forever’. Intet øye er tørt, og reisens kritiske punkt er et faktum. Etter et par sekunders tenkepause må det avgjøres. ‘Down by Okkervil River slow silent thick and black, I stared into the water and the water it stared back’. Svaret kommer i form av erkjennelsen ‘Far away our parents slept in, while we watched our fire burn. They dreamed of nothing, and got nothing in return’.

Det er for sent å vende tilbake til det gamle livet. Båten fyres opp på ny og forsvinner inn i solnedgangen, videre nedover Okkervil River, mot nye historier som nok vil komme oss til glede ved neste landlov.

Down The River Of Golden Dreams (Jagjaguwar, 2003)
Da røverorkesteret forlot oss sist var det på en elvebåt som forsvant med sola inn i horisonten til de lette tonene av ”Okkervil River Song”. Mye vann er rent i havet siden den gang, men tålmodige har vi stått ved bryggekanten og ventet på at de skulle vende tilbake. Inntil en tidlig og varm morgen vi blir vekket av et gledelig syn. Korpset kommer seg raskt på beina og spiller en velkomstsalutt mens båten legger til land. Vi ønsker Sheff og hans menn velkommen, boblende av nysgjerrighet: Hvor har dere vært og hva har dere sett, fortell alt sammen!

-Vi har sett godt og vi har sett ondt. Vi har seilt mot øst og vi har seilt mot vest. Vi har vært up the river and down the river of golden dreams, svarer Sheff. Han setter seg ned og beretter videre. Dette er historien:

Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See så vellykket har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

Okkervil River leverer kvalitet i alle ledd. La oss kikke på tekstene først: Will Sheff vokser som historieforteller, og han skriver noe mer underfundig og indirekte enn tidligere. Med sin novelleformede, strømmende ordflyt klarer han stadig vekk å skape levende bilder:

’So they found a lieutenant who killed a village of kids.
After finishing of the wives, he wiped off his knife and that’s what he did.
And they’re not claiming that there’s any excusing it; that was thirty years back,
and they just get paid for the facts the way they got them in.
Now he’s rising and not denying
His hands are shaking but he’s not crying’
(”The War Criminal Rises And Speaks”)

Sheffs språklige grep virker aldri likegyldige eller lettvalgte. Hver enkelt tekst kan gjerne grunnes på en stund, setninger og fraser som godgjør seg i bakhodet til de plutselig finner sin plass i det store puslespillet. Han har en fortellervilje som svært få andre i genren er i nærheten av, fra åpningen ”It Ends With A Fall” til avslutningslåta ”Seas Too Far To Reach”: ’We will sleep outside in tents upon this unfamiliar land, and in the morning we’ll awake, as a foreign dawning breaks, my men and I we will awake and try again’.

Han er fortsatt en skipper på skuta, Will Sheff. Men han hadde ikke hatt noe særlig til fartøy å skryte av uten sitt nærmeste crew. Her finner vi som vanlig Jonathan Meiburg (som deler på vokaloppgaven og trakterer omtrent et dusin instrumenter), Zachary Thomas og Seth Warren. I tillegg har de med sjøulker som Thomas Heyman på pedal steel, en trio på strykere og The First National Brass som tar hånd om blåserne. Det betyr at den storslagne instrumenteringen er i de beste hender, og som hele tiden tonesetter Sheffs viser på følsomt vis. Melodiene følger gjerne en standard mal: Det starter pent og rolig med en akustisk gitar eller et orgel, for så å gradvis bygge seg opp til klimaks der flere og flere etterhvert tar del. Bare unntaksvis bryter de dette mønsteret, som på den hinsides vakre og stillferdige balladen ”Maine Island Lovers”. Selv om låtene dermed kan bli noe identiske, så vil du som lytter gradvis bli glad i hver og en av sporene hvis du tar deg litt tid til å bli kjent med dem. Det er også plenty av små finesser i denne lekre produksjonen, det være det fete orgelkjøret på ”For The Enemy” eller mandolin-soloen på ”Yellow”. Hver låt har flere slike lag av detaljer som du etterhvert oppdager, særlig delikat er de duvende orgeltonene som aldri er langt unna, og som bidrar til å gi hele plata et varmt, vennlig preg.

Okkervil River driver ikke med heksekunst. Down The River Of Golden Dreams er ikke en oppsiktsvekkende nybrottsplate. Selv om man ikke blir så umiddelbart glad i denne som i forgjengeren, så er den om mulig en venn du vil ha enda større glede av på lang sikt. Den melankolske til jublende veien av svingende folk og tander orkesterpop har vi også hørt før. Men Okkervil River skriver så solide låter og fremfører dem med en både skråsikker eleganse og rørende melankoli, som gjør at de bør røre ved hele ditt følelsesregister.

Black Sheep Boy (Jagjaguwar, 2005)
De startet som unge menn på drift ut mot ukjent land, de vendte tilbake med sekken full av gode historier og ditto melodier. For fjerde gang skal Okkervil River nå losse sin last. Det er mulig å argumentere for at noe av den ungdommelige iveren og virile overskuddet har blitt erstattet av et gjennomgående mørkere, mer innadvendt uttrykk. Det er også mulig å hevde at Black Sheep Boy er bandets mest gjennomførte i stil og tone, enda sikrere i både arrangementer og melodiføring. Er du kjent med deres tidligere verker, er det ikke sikkert at denne platen vil komme til deg som en åpenbaring. Men sjansene er store for at Will Sheff, Jonathan Meiburg og det stadig voksende halehenget som kaller seg Okkervil River igjen har prestert en plate som vil bli stående igjen på tørt land når 2005 en gang vaskes ut i glemselens hav.

Black Sheep Boy er et konseptalbum som følger ’det sorte får’ som gjennomgangsfigur. Will Sheff markerte seg tidlig som en USAs mest lovende og inspirerende tekstforfattere, og han har evnene som skal til for å gjennomføre et slikt konsept. Det sorte fåret går igjen på flere av sporene, men mer som en tilbakevendende figur enn som protagonist i én sammenhengende fortelling som er umiddelbar eller åpenbar. Utgangspunktet virker å være Tim Hardins låt som er både tittelspor og åpningskutt. Den enkle, vakre folkmelodien danner utgangspunkt for ytterligere utforskninger rundt den tilbakevendende sønn (og jenta som heller elsker en stein). Her fungerer denne coverlåten mest som en markering, en innledning.

De mer hujende og offensive låtene som stormende ”For Real”, litt for stampende ”Black” og svært så utadvendte og radiovennlige ”The Latest Toughs” er i mindretall, men forhindrer at helheten blir altfor beksvart. ”In A Radio Song” er mer representativ; langsom og spartansk, men sjelfullt og mettet på sorgtunge stemningsbilder, ført i en melodi som legger seg i sinnet. Like sterk er ”Get Big”, med fin vokaldeling med Amy Annelle som gir den en delikat dialogfølelse. Oppbyggingen på disse – og de fleste andre – er i tråd med tidligere ganske skjematisk. Låtene bygges gradvis opp, fra et akustisk fundament fylles det på fra orkesteret utover. Her er det rom for både stryk og blås, som hvirvler støv og blåser opp til storm. Det er så mye sjel og nerve, som alltid, at man skal være ganske hardhudet for ikke å falle disse grepene. ”Song Of Our So-Called Friend”, for eksempel, huskende og lett melankoli, men delikat glasert med blåsere og balansert med dynamikken som Okkervil River så godt utnytter: Den som befinner seg mellom sofistikert popmusikk og sorgtung americana, eleganse og elendighet. Den som de leter frem fra helt enkle røtter med gitar/vokal og vanner med hauger med instrumenter til de har dyrket frem nok en popblomst som gir en slags positiv forløsning – alt i alt. Det er mange slike øyeblikk å glede seg over på Black Sheep Boy. Og se, det vakreste av de alle kommer som en glød helt til slutt.

Med denne befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre poporkester. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante frender som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes.

Dessuten har Okkervil igjen sørget for å levere en plate som ser innbydende ut. Omslaget er som vanlig dekorert med William Schaffs burleske strek, og tekstheftet er som en nett eventyrbok som passer godt til innholdet.

Black Sheep Boy Appendix (Jagjaguwar, 2005)
Den originale låten ”Black Sheep Boy” er en kort, enkel og varm vise fra Tim Hardins 2 (1967), klemt mellom de to vakre kjærlighetssangene ”Red Balloon” og ”Lady Came From Baltimore” – Hardins ode til sin store kjærlighet. Will Sheffs fascinasjon av Tim Hardin har fulgt bandet fra deres forrige album og over til denne utvidede EP’en. Her finner vi «Black Sheep Boy #4» – som også har referanser til en lady fra Baltimore:

’Pacing Black Sheep Boy, the floor just won’t support you.
You hover through the room.
Get in your battered Mustang and the backseat will be your tomb.
And I rode into Baltimore and I found a hotel room.’

Mens Tim Hardin var en mester til å skrive låter med et enkelt, ektefølt kjærlighetsbudskap (blant mye annet), ble hans eget liv en katastrofe. På hvilket nivå Sheff opererer er ikke alltid lett å si, hans tekster er mer enn gjennomsnittlig gjennomtenkte, og her kan man lese både Hardins egne tekster, hans privatliv og ikke minst Sheffs lyriske univers i en stor sammenheng. Det er i første rekke tragedien og det mørke som kommer frem i hans tekster. Fra første spor, ”Missing Children”:

’Kids get lost, lambs out wandering.
Bigger, blacker things go following them
into a patch of forest somebody once planted for this song.’

En oppfølger av ”In A Radio Song» dukker opp igjen, utkledd som ”Another Radio Song”, hvor det tematiske ’samrøret’ igjen dukker opp:

’I could sigh into your hide and say:
I hope I’m here forever
But Black Sheep Boy – with your lovers, with your list of favorite pillows
with your list of missing children, with the walls where you drew windows
overlooking hidden gardens cut apart by jagged mountains’

Og fra det siste sporet ”Last Love Song For Now”:

’And kids get lost, lambs out wandering.
And bigger, blacker things come calling
from outside a tiny garden somebody once laid their hearts on.’

Om tekstene til Sheff er betonet av det mørke, så er musikken, om ikke akkurat slentrende munter, nydelig og rikt arrangert, mer overdådig enn noensinne, men aldri pålesset eller for inntrengende. ”Missing Children” har et tungt drapert kammerpreg med strykere og pumpeorgel som angir en korrekt tåkefull og tung stemning. Den bærer rett over i ”No Key, No Plan” som er en upbeat og emosjonell skrangler, hvor en spyttende Will Sheff freser ut:

’I’m a rich young sophisticate,
I’ve got girls and friends.
I’m doing what I really like and getting paid for it.
There is no key, no plan: I discovered that.’

”Black Sheep Boy #4” er skivas aller beste spor, og Okkervil på sitt mest yndige og innsmigrende. En countrysmyger med munnspill og pedal steel som jeg håper fester seg på hjernen resten av året og gjerne langt ut i det neste. Når Sheff synger i duett med Amy Annelle på slutten: ’Go back beyond the pasture, or I’ll smash your mirror till you’re dead…’ så er det med en brennende intensitet som flammer ut av høyttalerne og slikker seg oppover veggene. Latterlig bra.

På nesten like intense, men mer utadvendte og råere ”Another Radio Song” og ”Last Love Song For Now” (en mer voldsom variant av åpningslåten) makter Sheff å formidle en sår, pasjonert desperasjon der hans etterhvert store band behersker en stadig rikere instrumentpark. Melodier som sitter, arrangementer som funker, tekster med klasse og en fremførelse som syder av liv – alt dette klarer Okkervil River å formidle på stadig mer overbevisende måte. Til tross for dette, så må det sies at på låter som disse to savnes en noe mer raffinert eller sofistikert fremførelse, det er som om bandet forsøker å bryte seg løs av Sheffs rike tekstunivers ved å rase avgårde i et mer heseblesende tempo.

The Stage Names (Jagjaguwar, 2007)
Med sin finstemte miks av storslått, emosjonell indiepop og dempet, sårbar folkrock har Okkervil River i snart 10 år levert plater med kvalitetsgaranti og lang holdbarhet. Beleste Will Sheff er blant USAs fremste tekstforfattere av i dag, og her er hans omfattende karakterunivers plassert i et mer moderne landskap enn tidligere. Han pensler ut tragiske samtidsdrama av kulturell tristesse og mørk realisme med dagens medievirkelighet som flimrende bakteppe. Sheff er dels gatesmart, dels biblioteknerd. Han skriver små noveller som tonefølges av et passende sofistikert band som kan kunsten å balansere mellom sordinerte strenger og rufsete riff: De suger næring fra bl.a. The Cure, Randy Newman og Faces og har etablert et nærmest tidløst uttrykk som underbygger Sheffs skråblikk over vår tids massekultur. Okkervil River har en skjult storhet i seg, og de kunne gjerne latt den blomstre ut her i enda større omfang. ’Its just a life story, so theres no climax’, sies det her, men The Stage Names er nærmest et eneste sammenhengende klimaks fra et band som altfor lenge har eksistert i skyggen til The Shins, Decemberists og Arcade Fire. En av årets bedre plater.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 14.08.2007

SHEARWATER
Ved siden av Okkervil River har Will Sheff og Jonathan Meiburg sitt Shearwater å kose seg med når kveldene blir mørke og nettene lange. Der Okkervil spiller blomstrende og fargerik folkrock, griper Shearwater tak i de mollstemte øyeblikkene av livet og kler dem i en minimal musikalsk drakt.

The Dissolving Room (Grey Flat, 2001)
De omtaler seg selv om en trio her; Sheff, Jonathan Meiburg og hans forlovede Kim Burke lister opp en bråte instrumenter de trakterer. I tillegg har de fått med seg gjester i studio på blant annet cello, trekkspill og pedal steel, der det er mulig å kjenne igjen en del navn fra nettopp Okkervil River. Hvor de har gjemt alle instrumentene under innspillingen er ikke godt å vite. De finnes et sted der langt bak, via forsiktige anstrøk i akkurat passe doser som aldri får true den minimalistiske stemningen som dominerer The Dissolving Room.

Dette er deres debutplate, og den har blitt fryktelig vakker. Meiburg og Sheff deler jevnt på vokalen, der det må være Meiburg som innehar en falsett som kan minne om Thom Yorke eller Elliott Smith i inderlighet, en meget behagelig sådan. Det gir en mer distingvert atmosfære enn Sheffs gråtkvalte rufsestemme, noe som tjener for eksempel ”Mullholland”, en poplåt som handler om å forlate iskalde Dakota til fordel for ’the berryline hummingbirds’ i California, med et munnspill á la Neil Young som gynger rundt den akustiske gitaren. Det er en start som bare leder oss lyttere ut på verandaen igjen, der vi kan sitte lenge å patte pipe og telle solstråler i horisonten. Det er høy porch-faktor over hele platen, skjønt noen av låtene nesten blir for innesluttet, til og med for en sutretilhenger som undertegnede. Bedre blir det når de legger seg på en sløv countrylinje som ”Military Clothes” eller melodiøs tristesse som i ”Not Tonight”. Om ikke alt høres like planlagt ut, kan vel det skyldes at albumet ble til etter bare en ukes bekjentskap mellom de to herrene, der låtene fant sin form via e-post, uten at noen hadde tanker om et band i hodet.

Tekstene holder som vanlig høy kvalitet når Will Sheff står bak, som med sin knappe form klarer å skape de rene novellene. Jeg velger ut følgende strofe fra vakre ”The Left Side”: ’A pretty one-eyed girl from the state of Maine can’t see the church: it’s on the left side of her brain…’ Slike kreative linjer gjør samværet The Dissolving Room til et både seriøst, rørende og morsomt bekjentskap.

Shearwater: Everybody Makes Mistakes (Misra, 2002)
Shearwater er fortsatt Jonathan Meiburg og Will Robinson Sheff, begge medlemmer i Okkervil River. Her har de med hjelp som i stor grad er hentet fra denne fine kretsen, der blant andre David Lobel, James Alexander og Travis Weller bidrar med klarinett, bratsj og fiolin. Kim Burke er fremdeles med i bandet, mens ny trommis for året er Thor Harris (kjent fra blant andre Michael Giras prosjekt The Angels Of Light). Til tross for bred hjelp og variert instrumentering har Everybody Makes Mistakes blitt et hvitt album, som stillferdig, akustisk og sakralt tar for seg menneskets svakheter, sorger og feiltrinn.

Omslaget viser bilder av tomme, forlatte rom. En stue. En trapp. Et kjøkken. Et soverom. Ingen mennesker er å se noe sted. Kanskje noen har reist i all hast. Kanskje noen nettopp har gått bort. Man kan tenke seg at Shearwater sitter etterlatt i et hjørne av dette kjølige huset og spiller så forsiktig at de ikke virvler opp et eneste støvkorn rundt seg.

’People got no respect for the dead, they roll new plans out neatly’ gråter Meiburg på pianovisen ”An Accident”. Vi tas rett inn i begravelsesmodus, understreket av hans skjelvende sjelfulle vokal. Han skriver i en knapp, stram stil, eksempelvis fra ”The Ice Covered Everything”:

’My friends got so threatening.
You know.
They shut the blinds, cut day from night, but beautiful day came in with the maids.
I’d like to bash my head on the rail of this beautiful day.
You knew’.

Uten å utbrodere ytterligere framkaller han lignende polaroidbilder av frosne øyeblikk i alle sine sanger.

Sheff og Meiburg synger cirka annenhver låt (Kim Burke får lov til å gjøre sin egen ”All The Black Days”, og det riktig så pent), der Sheffs bidrag er de sterkeste. Han er en ordkunstner av det sjeldne, og beretter om hverdagsliv og -mennesker på samme varme og underfundige måte som referanseforfatteren Raymond Carver. Selv om det er mye tomhet, savn og lengsler i dette, er det likevel noe mer befriende og en lettere stemning over hans låter enn Meiburgs. Sheff kaster i det minste noen rå vedkubber inn i den kalde peisen. Han synger på mer avslappet vis, og på hans viser kan vi høre klarere spor av Okkervils fargerike, melodiøse stil. Sheff er fortsatt et vandrende overskudd av ord og historier, og øser av en tilsynelatende endeløs kilde her også. Det gjør låter som ”Well Benjamin”, ”Room For Mistakes” og ikke minst ”Safeway” til platens beste.

Det kan være fristende å hoppe rett til låtene ledet av Sheff når man skal velge ut høydepunkt, men det er på en måte å gjøre seg selv en bjørnetjeneste og det er sammen med Meiburg at Shearwater kommer til sin fulle rett. Denne gjengen har igjen skapt en plate som gir frostroser på innsiden av vinduene. Gjør deg klar for vinteren.
Bjørn Hammershaug