Month: June 2014

I lytterbua med… Jet Set Njet

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment
Foto: Jørgen Gomnæs / metronomicon/presse

Magnus Moriarty og Marius Ergo. Foto: Jørgen Gomnæs / metronomicon, presse

Opprinnelig publisert på ballade.no

Jet Set Njet er en musikalsk sprettball mellom Blitz og Blindern – punkrock og kreativ smartness, der for eksempel psykedelia, leketøyspop, screamo og dub har en like naturlig plass. De 13 låtene fra deres selvtitulerte samlealbum (Anomalie records) er hentet fra tre ulike perioder, og viser et band som aldri ønsker å falle inn i en bestemt kategori. Det gjenspeiles også blant de involverte, som kan knyttes til prosjekter som Meta Forever og Kaospilot.

Bakgrunnen for Jet Set Njet finnes i crust-punkerne Suburban Kids, med tilhørighet i Blitz-miljøet, men grunnet deres mange ulike musikalske preferanser ble den rammen raskt for trang. Navneskiftet til Jet Set Njet innebar en større musikalsk frihet, noe som kommer godt til uttrykk på platen. De har ikke spilt en konsert på tre år, det siste opptaket er fra 2005 – og selv om de ikke har noen planer om å erobre verden etter denne platen, så omtaler de seg fremdeles som et levende band. Det er både platen og guttenes fysiske eksistens et levende bevis på.

Vi tok derfor med oss tre av de fem medlemmene til lytterbua for å snakke mer om både platen og bandet: Marius Ergo (keyboards, andre ting og tang), Andreas (vokal) og Knut Benjaminsen (bass) stilte villig opp med rene ører. Trommeslager Magnus Moriarty og gitarist Camillo var ikke tilstede.

Dere er ikke akkurat det mest aktive bandet der ute?

Andreas: Nei, men vi kjeder oss ekstremt fort, vi kan knapt nok øve, for det blir fort så kjedelig…

Denne platen består av alt dere har spilt inn?

Andreas: Ja, siste delen ble spilt inn rundt 2001, så spilte vi inn én låt for tre år siden og de fire siste spilte inn for to år siden, det vil si de første låtene. Innholdsfortegnelsen er litt stokket om.

Marius: Vi tenkte et konsept på at artworken skulle være litt utilgjengelig, siden vi er en ganske loka og utilgjengelig gjeng selv. Det skulle ikke være lett å skjønne hvem vi egentlig var og hva som er greia med den skiva. Når du åpner den og ser den platen [rødt og gult i et skrikende mønster, uten tekst, journ. arm.] så tenker du at ’den der er jeg ikke keen på å putte i spilleren’. Der synes jeg Yokoland fulgte opp bra!

Men dere er fortsatt et band i drift?

Andreas: Vi har jo ikke spilt en konsert på tre år, men det er også noe av greia med Jet Set. Vi har vel spilt tre konserter til sammen – men jeg håper vi kan gjøre det igjen.

Marius: Hadde ikke Camillo bodd i Wales, han går på skole der, så hadde vi nok sikkert spilt mer. Men da tror jeg vi også hadde vært helt ferdig med ”punkegreia”, og denne platen her er nok de siste krampetrekningene av det.

Knut: Vi hadde en øving for et års tid siden. Da hørtes vi ut som skikkelig oldisband. Gamle menn som prøvde å finne tilbake til magien.

Gamle menn – ok, da passer det bra å starte med første låt.

Pere Ubu: ”The Modern Dance”
Modern Dance, 1978

Stillhet – og intens lytting.

Ringer det noen umiddelbare bjeller?

Andreas: Det høres jo veldig ut som noe no-wave, 80-tallsgreie…

Vi må litt lengre tilbake, og ikke til New York.

Marius: Jeg har ikke anelse, men det var jævlig fett!

Det er Pere Ubu, fra 1978.

Andreas: A-ha! Det er jo ikke så fremmed fra det vi driver med, så det var ganske kult at vi faktisk ikke hadde hørt det.

Marius: Her er det jo litt av den samme tilnærminga til måten å bruke keyboards, rock ’n’ roll lydbilde og eksentrisk vokal.

Pere Ubu blir gjerne omtalt som art-punk og ’avant-garage’. Jeg er litt nysgjerrig på hvor Jet Set Njet har sine musikalske røtter. Hvem eller hva har vært viktig for deres utvikling.

Marius: Vi spriker i veldig mange retninger, og det har nok noe med å gjøre at vi hører på forskjellig musikk alle sammen, fra klassisk til rock, folk og psykedelia. Så har vi selvsagt punken i bunn.

Andreas: Møtepunktet for oss er jo nettopp at vi møtes på noe vi har felles forståelse for, som alle er interessert i, og da er det psykedelia som har vært mest tilfredsstillende for alle.

Marius: Jo, men da har heller aldri vært sånn at vi har dukket opp på øving og diskutert referanser. Jeg vet ikke om det er noe band som gjør det, eller det er sikkert noen som bestemmer seg for at nå skal vi høres ut som en blanding av Pere Ubu og ’whatever’. Men det går litt på det jeg snakket i stad om spille konserter. Jeg føler at vi er et mer rituelt band. Vi bare hooker opp og spiller, så kommer det et eller annet tilfeldigvis ut av det. Flesteparten av øvingene våre er vel tilbrakt på røykerommet der vi sitter og prater tull.

Rudimentary Peni: ”Rotten To The Core”
Death Church, 1983

Andreas (etter få sekunder): Det er Rudimentary Peni! De har jeg vært blodfan av lenge, og Nick Blinko har vært en stor inspirasjon både vokalmessig og tekstmessig. Jeg ble helt ’blown away’ første gangen jeg hørte det. De som fikk meg til å oppdage det var Tor-Andre på Tiger, som mente jeg burde forske litt på dette.

Rudimentary Peni spiller anarko/punk med en politisk brodd. I hvor stor grad er dette en retning dere har et forhold til. Jeg spør også litt med tanke på at dere har en viss bakgrunn fra Blitz-miljøet?

Marius: Det er en del anarkistiske prinsipper som rår i bandet, men det er ikke vi som er pådrivere for det, tror jeg.

Andreas: Når jeg skriver tekster har jeg aldri hatt noe spesielt budskap som jeg vil fremme. Hver periode har heller vært preget av forskjellig sinnsstemninger som jeg har vært i, og det har vært tre spesielle perioder i livet mitt. Så tekstene blir mer på det personlige planet.

Marius: Når jeg ble med opplevde jeg at bandet mer var et brudd med den anarkist-politisk korrekte Blitz-greia. Jeg fikk inntrykk av at dere kanskje hadde vært litt der, men kanskje ikke de mest hardcore gamle gutta. Det dere drev var mer et opprør mot det, slik jeg oppfattet det.

Knut: Vi er ikke det store, heroiske rockebandet som har ett mål. Det er ingen som bestemmer, og alle gjør sin egen greie.

Andreas: Vi har hatt et prinsipp på at alt er lov, men vi har aldri vært keen på å være et ’tulleband’ som det er lett å kunne bli når man ikke er redd for å gjøre noe som helst. Jeg føler heller ikke at vi har blitt det, men jeg skjønner at folk synes Jet Set er rart og at de smiler litt av det.

Rudimentary Peni var jo også et punkband som blandet stilarter til en viss grad, både trashcore, metal og mørk folk.

Marius: Jeg kjenner ikke det bandet så godt, men det er veldig mørkt i forhold til det vi driver med. Jeg føler at de har et veldig svart syn på verden i forhold til oss.

Andreas: Nick Blinko er mørk, selv om det er vanskelig å tolke alt også. Jeg synes mest det er noe helt annerledes som gjør den musikken veldig tiltrekkende.

Trumans Water: ”Who Owns The Sun”
Trumans Water, 2001

Nå er vi litt lengre frem i tid.

Andreas: Det høres litt ut som Drive Like Jehu, men jeg tror ikke det er dem…

Vi er i noenlunde samme gate. Vi skal til San Diego-scenen.

Andreas: Igjen, veldig fett. Nydelig støyrock, litt skranglete tidlig 90-talls stil. Kan det være Hammerhead?

Jeg tenkte å ta med et band som stilmessig kan knyttes litt nærmere f. eks The Fall og Sonic Youth, men også innflytelse fra Captain Beefheart og Frank Zappa. Dette er Trumans Water.

Marius: Ja visst! De har jeg jo sett live også, på Blå for kanskje fem år siden. Da var de mye skeivere, mens her var det en mer jevn puls. Det var veldig bra i hvert fall.

Jeg finner en god del fra den tidlige 90-talls indierocken i Jet Set.

Andreas: Både jeg og Camillo hørte veldig mye på det, og det har vært en klar inspirasjon. Den tiden har en helt egen sound. Det er veldig rart at ikke flere har latt seg inspirere av det, for her har du kremen av lyd – og bra låter, også jobber folk heller for å finne en slags polert lyd.

Marius: Det tror jeg er litt typisk norsk greie også. Norsk musikk fikk et slags løft på slutten av 90-tallet som ga selvtillit. Men i de selvtilliten er det også en mangel på selvtillit. Hiven av at det skal være så glattpolert og låte så bra som mulig som et produkt man kan presentere for utlandet. Den tankegangen bidrar på en måte å sette fokuset på musikken til side. De kan ha fete riff og spille hardt på gitarene, men det skal liksom skrus til å bli et kjøpesenter-produkt.

Andreas: Vi ville ikke høres ut som Refused, som jeg digga, men heller som So Much Hate og Life… But How To Live It som var mye råere. De er hele respekthylla og har vært utrolige viktige band for Jet Set.

Marius: Ja, for hele den norske punk-scena, og jeg føler de egentlig får veldig lite kred for nå.

Andreas: Jeg tror veldig mange nye pønkeband ikke vet om dem, og de gyver heller ikke etter det. Det er kanskje ikke bra nok lyd, eller det folk ser etter. Jeg vet ikke.

Marius: Det var i det hele tatt veldig mye kule band i pønkmiljøet på 80-tallet. Jeg så Life… But How To Live It sin reunionkonsert for 20-årsjubileet. Det var helt fantastisk, og jeg tenkte på hvordan det må ha vært på 80- og 90-tallet.

Men hva med Blitz og det miljøet i dag? Det virker ikke som det skjer så veldig mye der nå?

Marius: Det er vel ikke noen definerende scene på samme måte. Det er vel mer at de fortsetter i samma tralten. Det er jo mye søplete svenske pønkeband som driter på seg på scenen, men det skjer jo fete ting der også. Jeg har vært på sporadiske konserter med elektro-ting som har vært bra.

Andreas: Den bookinggruppa der varierer ganske mye, og jeg har vært der når de har promotert konsertene sine. Ofte har jeg hørt om at ting har skjedd et halvt år etterpå. Har DE spilt der liksom…

Marius: I de dårlige konsertperiodene tror jeg også det er litt konservativ booking. For et par år siden var det en del fete band, som heller ikke var typiske undergrunnsband. Det er jo et veldig tøft lokale med en rå scene. Og digg og billig mat!

Antioch Arrow: ”Chaos Vs. Cosmos”
In Love With Jetts, 1997

Dette er også fra San Diego, men nå er vi mer inne i post-hardcore.

Andreas: Det kunne jeg tenke meg, men jeg er ikke så veldig oppdatert på det som skjer der nå for tiden. Vent, dette er Angel Heart, er det ikke? Jeg har jo hørt denne låten mange ganger før!

Antioch Arrow heter de, blant annet omtalt for sine ’stream of consciousness’-tekster. Med låttitler som inkluderer ”Vladimir Smirnoff”, ”Burt Reynolds” og ”Billy Idol” vekkes unektelig nysgjerrigheten for hva dere skriver om.

Andreas: Det er en story bak alle titlene. ’Burt Reynolds kept his mouth shut and Mel Brooks enjoyed it’ stammer fra filmen Silent Movie. Jeg er svoren Mel Brooks fan, og tittelen kom etter at låten var ferdig. De ordene som stakk seg ut var Silent Movie og hva var da mer naturlig enn å gå til Mel Brooks! ”…Vladimir Smirnoff” er en sang om katten min, som heter Smirre.

Du skriver gjerne om de nære ting?

Marius: Vel, på de fire siste låtene våre så er faktisk mer ’stream of consciousness’-stil. Det jeg liker med tekstene din, Andreas, er at det er mer fraser og fragmenter som blir puttet sammen til en sprø helhet.

Andreas: Jeg liker fine ord som kan sies på en litt annen måte, og vri på. Det er morsomt som låtskriver, og stort sett slik jeg skriver nå.

Knut: Du nevnte så vidt anarkisme i stad. Jeg tror kanskje surrealisme er et mer treffende begrep. Stream of consciousness går også på måte å spille på og lage musikk på. Det er en måte å tenke på som jeg tror treffer bra.

Andreas: Når låter blir til på øvinga, og de andre jobber på et tema, så er det mulig å ta og følge på energien. Det blir veldig fysisk, og det er utrolig inspirerende å lage tekster i et slik miljø. Det er noe av den magien som er veldig bra.

Nå skal vi over til noe helt annet.

Aphex Twin: ”Start As You Mean To Go On”
…I Care Because You Do, 1995

Marius: Er det noe fra Warp? Aphex?

Helt riktig. Dere skjønner kanskje hvorfor jeg tok med noe herfra?

Andreas: Center Of The Universe-remixen?

Ja, jeg tenkte også på en låt som “Blowing Bubblz In The Garden Of Eden” og klipp-og-lim strukturer som preger enkelte spor.

Marius: Camillo har hørt fryktelig mye på de Warp-sakene, men jeg tror det like mye er Zappa. Han er jo både stor Zappa og Aphex Twin-fan, og har tilført spesielt mye av særegne gitarstilen til Jet Set. De støygreiene på ”…Bubblz” er faktisk bare Magnus som loker med et Casio hjemme, og det tror jeg mer er en slags William Burroughs-greie. Det er stykke MagnusMagi. Så tok vi det gjennom space echo selvfølgelig. Alt må gjennom space echo.

Det passer bra, vi går over til neste kutt.

King Tubby: ”Uptown Special”
Dangerous Dub, 1995

Knut: Lee Scratch?

Marius: Vent, det er ikke Tubby da? Han hadde jo mye kul 80-talls dub. Camillo lånte meg en gang en skive med noe slags Miami Vice-dub.

Denne er hentet fra Dangerous Dub, som visstnok fikk sin tittel på grunn av det farlige nabolaget den ble innspilt.

Andreas: Ja, det gjelder å bygge opp noen slike myter rundt dub- og reggae-studioene. Studioet til Perry ble brukt av Stones, og da var det visst noe heavy gunfighting utenfor, så Mick Jagger måtte fraktes ut…

Marius: Når Camillo kommer hjem så spiller vi en neste plata i Kingston!

Andreas: Det er vel eneste mulig utvei til å faktisk få ham hjem…

Det er ikke helt bak mål å trekke frem litt dub her?

Marius: Vi har hørt veldig mye på dub, men det er mer som en studioteknikk enn en genre. Det henger også sammen med den psykedeliske greia vår, det å dubbe ting. Vi snakket veldig mye om det når vi var i studio med de fire nyeste låtene, og snakket mye med Fritjof [Lindeman] da han mikset, om å få på masse klang og ekko. Det er en teknikk som er utrolig deilig å benytte seg av i post-produksjon, og som jeg synes brukes litt for lite. Musikalsk så vet jeg ikke helt. Det er litt beslektet med ambient, det er å digg å sette på, men ikke noe du sitter å blodlytter til.

Da tar vi den siste.

Center Of The Universe: ”No Room For Space”
Metronomicon 3.0, 2006

Marius – etter ett sekund: He, he – det er Center Of The Universe.

Det er mange grunner til å ta med denne. CoU remikset blant annet en låt på platen deres.

Andreas: Jørgen [Skjulstad] legger signaturen sin veldig tydelig på det han gjør, og det er vanskelig å ikke høre at det er han.

Jeg tenkte også litt på den store kretsen rundt dere, ikke minst relatert til plateselskapet Metronomicon.

Marius: Det var snakk om å gi ut denne platen på Metronomicon, men vi følte på en måte at dette var en annen greie. Det skader heller ikke å prøve noe annet. I bunn og grunn føler jeg jo at dette faktisk er en punkplate – om enn noe variert.

Kan den etiketten også være noe båssettende?

Andreas: Jeg synes de bryter mer opp nå, og det blir mye klarere forskjeller enn i begynnelsen. Det blir gjort veldig mye forskjellige ting, selv om mange jobber om hverandre.

Marius: Det er jo også fordi det ekspanderer og blir flere folk med der. Som Meta Forever etter at du kom inn, Andreas. I begynnelsen var det jo bare Now We’ve Got Members, Koppen og Center Of The Universe. Det blir bare mer og mer variert, og det er bare positivt. Nå jobbes det også mer med trykte utgivelser og distribusjon i Norge og i utlandet. Vi prøver å få litt mer ut av det – og da tenker jeg ikke økonomisk. Vi har funnet ut at regnestykket går opp uansett. Men markedet er jo ganske begrenset i Norge, og det hjelper ikke nødvendigvis å ha distribusjon. Da satser vi heller på spesialsjapper som Tiger, som er veldig dyktige til å pushe skiver, noe som igjen betyr veldig mye jobbing. Så det er alltid et dilemma.

Har dere noe målsetning om å selge noe særlig av Jet Set Njet?

Marius: For min del er det mest veldig digg å få den ut. Men jeg synes det er bra at noen tydeligvis finner kvaliteter ved den! Det er jo ikke musikk for alle.

Og det er det heller ikke ment å være heller, avslutter Ergo.

Opprinnelig publisert på ballade.no 30.11.2006
Gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug

Sangeren Fra Skogen: Roy Lønhøiden

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Intervju med Roy Lønhøiden er opprinnelig publisert på ballade.no

Sanger og låtskriver Roy Lønhøiden har en omfattende musikalsk karriere bak seg, fra blant andre Peyton Place og Kulseth & Lønhøiden Almenning. Slik hans eget liv har vært preget av en ganske omflakkende tilværelse. Men de siste årene har han slått seg ned i Grue Finnskog, og hans eget uttrykk har også slått seg til ro her – i skogområdene rundt hans barndoms hjemtrakter. Med utgangspunkt i dette landskapet har gitt ut sine to hittil siste soloplater Det ensomme landet (2004) og Sanger fra skogen (2006).

De dype skoger
– Det er særlig den flotte naturen og mystikken rundt denne jeg har en spesiell dragning mot, og det er mye derfor jeg bor der nå, sier Roy Lønhøiden.

– Det er mye skog, et ’desolate’ område som det heter på dårlig norsk. Jeg bodde en lengre periode i USA, og de stedene jeg likte aller best var de enorme områdene med lange, øde veistrekninger gjennom åpne ørkenlandskap. Når jeg kom hjem fikk jeg av en eller annen grunn den samme følelsen av å kjøre flere kilometer gjennom bare skog, humrer han.

Lønhøiden snakker rolig og ettertenksomt, den lune humoren er aldri langt unna og latteren sitter løst. Han har et fast blikk, men det er et mildt drag over øynene hans. Lønhøiden har et behagelig vesen. Hans personlighet gjenspeiles også på scenen; trygg, solid og imøtekommende. Roy Lønhøiden er hel ved. Og er det dette naturlige ved ham som har fått platekjøpere, kritikere og publikum til å omfavne hans to siste plater? Kanskje det er noe med nærheten og det folkelige i hans tekster som har blitt oss så fremmed at det nesten fremstår som unikt i dag?

For å komme litt nærmere dette starter vi i de dype skoger på det indre Østlandet. Lønhøiden forklarer:

– Det er en egen stemning i kulturen og over menneskene i disse områdene, mener han, og eksemplifiserer med en oppdagelse gjort av hans folkemusikk-studerende felespiller fra Troms, Julie Alapnes. Hun spilte forleden både nordlandspols og finnskogpols, og registrerte hvordan sistnevnte var så mye mer mollstemt og dyster i tonen.

– Det er nok litt mer blues på Finnskogene, sier han med et underfundig smil.

– Også er det mye trauste folk. De er ikke så lette å vippe av pinnen, den gamle generasjonen der borte.

Gitarist Morten Andreassen tar ordet. Han har holdt på å bygge hytte på Finnskogen, og forteller om sitt møte med lokalbefolkningen:

– Det kom alltids folk innom for en kaffe og en prat, og man oppdager raskt at de har lite kunnskap om alt det maset vi hele tiden må forholde oss til; som overskrifter i Dagbladet og hva som skjer på Internett – det er helt uinteressant. Men den kunnskapen de har om sine nærområder er unik. De er helt i takt med sine egne omgivelser.

Lønhøiden: – Jeg merket dette spesielt godt da jeg flyttet tilbake. Det er mange av de som bor der ute, kall det gjerne ’hillbillys’; folk som er langt yngre enn meg, som knapt har fullført skolen og kanskje sitter uten jobb, men som kan alt om naturen og dyrelivet, og som har lært meg utrolig mye.

På spørsmål om denne sterke lokale tilknytningen også gjør at folk blir trangsynte og ignorante overfor det fremmede, nyanserer Lønhøiden:

– Det er forskjell på områdene der borte også. I nærheten av Austmarka, der folka mine kommer fra, er et sted med mye storgårder fra gammel av. Der merkes at denne rangstigen er gjeldende fremdeles, og det er noe henger igjen fra langt tilbake. I Grue Finnskog, der jeg bor nå, har det ikke vært noe storgårdssamfunn på samme måte. Der er folk kanskje mer åpne, og de ønsker kreative innflyttere veldig velkomne, respekterer folk som lever litt annerledes og synes det er flott med de som lever litt mot strømmen. Så det er nok forskjell i skogområdene også.

Sanger på norsk
Denne respekten for en del av Norge som aldri skriker etter de store overskriftene, og de historiene som ligger i røttene her, danner mye av fundamentet i Lønhøidens musikalske virke. Det – og en lang, dyp kjærlighet til amerikansk countrymusikk.

For han startet som så mange andre med å synge på engelsk. De siste årene har Roy Lønhøiden funnet tonene i det norske språket, og forteller at livet i skogsområdene i stor grad gjenspeiles i musikken. Særlig ble dette merkbart etter at han gikk over til å skrive på norsk, noe han begynte med først under sitt opphold i statene. Han fant sitt eget språk først langt hjemmefra, og årsaken var som en aha-opplevelse, kan han fortelle:

– De amerikanske artistene og låtskriverne jeg beundrer, og som jeg forsøkte å lære av, de kommuniserte med publikum på en helt spesiell måte. Jeg forstod at hvis jeg skulle komme i kontakt med publikum på lignende vis, så kunne jeg ikke fortsette å skrive på engelsk. Da jeg kom hjem har jeg bare fortsatt med å være bevisst på å utvikle det uttrykket. Sanger på norsk. Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte.

Lønhøiden snakker også om hvordan overgangene mellom kommunikasjon og sanger glir mer naturlig når morsmålet brukes.

– Det er noe corny med artister som holder en lang utredning om innholdet på norsk, også begynner de å synge på engelsk. For meg virker bare ikke det helt naturlig.

Opplevde du denne overgangen fra engelsk til norsk som vanskelig på noen måte?

– Det var det, og jeg føler at jeg fremdeles er i en læreprosess. Men jeg har lært noen grep som jeg har blitt flinkere til å bruke. Jeg lytter jo fremdeles mye på engelskspråklig musikk, særlig amerikanske artister, og jeg prøver å overføre grepene deres på engelsk over til norsk.

Arven etter Hank
Lønhøiden lager musikk fra norske forhold, men hans musikalske ballast finnes i den amerikanske musikkarven. Det er naturlig å snakke litt om lenken mellom det ur-amerikanske og den rotnorske tradisjonen.

– Det stammer nok fra onkler og naboer jeg hadde, og som jeg husker fra 8-9 års alderen hadde meg seg kassetter hjem til oss: Don Williams, Merle Haggard, Dolly Parton. Jeg tror det er noe med måten du hører musikk på de første gangene som gjør noe med deg.

Hva la du merke til?

– Den tørre gitarlyden til Johnny Cash gjorde veldig sterkt inntrykk, men jeg hadde jo ikke noe forhold til tekstene på den tiden. Det var noe med ’soundet’ til Cash, eller Buck Owens for den saks skyld, jeg likte å høre gitarene ble spilt sånn. Twangen. Da jeg startet på ungdomsskolen var det ikke så veldig tøft å si at du likte Johnny Cash, i motsetning til i dag, men på slutten av 70-tallet var ikke det noe særlig kult. Jeg havna fort inn i postpunken, men husker veldig godt på midten av 80-tallet da Waterboys spilte på Sardine’s i Oslo med Steve Wickham på fele. Da følte jeg at det var greit å stå fram igjen, og dette skjedde samtidig med den store bølgen av nye amerikanske countryartister som Dwight Yoakam og Lyle Lovett.

Med countrymusikken i barndomsblodet, og en ny oppvåkning på midten av 80-tallet, dro Lønhøiden i sporene etter gamle helter – ikke minst Townes van Zandt. Han loffet rundt med gitaren fra Midtvesten og sørover, og spesielt mye i Oklahoma og Texas. Det var disse reisene som formet ham slik han er i dag, mener han selv. Det var i USA han fant sitt eget uttrykk, og ble trygg på det.

– Det var der jeg virkelig ble gira på å få til det å uttrykke meg på norsk. Når man har vært borte en stund, så ser man hjemme med nye øyne.

Country & tater
En sentral del av hans norske musikalske spor kan også etterfølges i den lokale musikktradisjonen, og den går langt tilbake i tid.

– Mine besteforeldre var involvert med sang og musikk i pinsebevegelsen. Jeg hørte sanger på sommermøter, og særlig husker jeg religiøse tatersanger som jeg synes var veldig flotte. En jeg husker veldig godt var en sang kalt ”Bruden”. Den hørte jeg mange år senere, og det viste seg å være en låt av Hank Williams, knegger Lønhøiden, fornøyd med koplingen.

Taterne har tradisjonelt stått sterkt i grenseområdene på Østlandet, og deres musikalske stil er et naturlig bindeledd mellom norsk sangtradisjon og amerikansk country. Det er et skjæringspunkt som Roy Lønhøiden føler seg naturlig hjemme i.

– Taternes sangtradisjon og romanikulturen er veldig spesiell. Det er en egen greie, som heller ikke kan sammenlignes helt med sigøynernes. Den tonale oppbygningen er ganske annerledes, og mange av sangene er mer dramatiske og mollstemte. Townes van Zandt har skrevet mange slike sanger, og han snakket om at det var noe han har fra såkalte ”appalachian folk ballads” som irer og skotter tok med seg over. I dagens tradisjonelle country er ikke det så vanlig, men jeg liker dette veldig godt.

Williams og Van Zandt er dessuten blant de artistene som har fått sanger gjendiktet av Lønhøiden, og han mener Williams satte en helt egen standard for det å skrive låter.

– Van Zandt er favoritten av den nyere generasjons låtskrivere, det er ingen over og ingen ved siden, synes jeg. Som Darden Smith sa en gang da han varmet opp for van Zandt: ’Opening up for Townes was like opening up for Noah at the boat builders convention’. Hank Williams på sin side er tidløs. All tradisjonell countrymusikk i etterkant forsøker egentlig å strebe etter å gjøre det like bra. Han var rock ’n’ roll før noen andre og helt klart forut for sin tid. ”You Win Again” var den første sangen jeg lært å synge på skikkelig vis. Den blir jeg aldri lei av.

Avslutter Roy Lønhøiden, tar på seg hatten, hekter gitaren på skulderen og rusler ut av byen og tilbake til skogen.

Opprinnelig publisert på ballade.no 15. 06. 2007
Gjengitt her med velvillig tillatelse.

Det Ensomme Landet (NorskAmerikaner, 2004)
Østlandet & Western

Jeg har gått mange mil over myr og på sti
hørt lommen i natta og følt meg fri
og solnedgangen er det alltid noe ved
I kveld er en fin kveld å leve…

Det finnes et annet Norge. Et Norge bortenfor hovedstaden og de store byene, bakenfor kjøpesentra og friserte borettslag. Steder der de trassige bor og ugresset gror. Det kan være Fåvang, Seljord eller det kan være de store skogene ved Finnskogen. Slike småplasser på innlandet som sjelden er på nyhetene, oftere som sentrum for knappe skildringer i halvbarske romaner som Elvestengfolket eller Flommen. Historien om det rurale Norge virker å være mer levende i litteraturen enn i musikken. Men det er fortsatt noen der ute som holder stand.

La oss ta turen til Kongsvinger-området. Gjømt inne i skogene her finner vi vagabonden Roy Lønhøiden. Det ligger nærmest i navnet, dette er en norsk-amerikaner i sjel og sinn, at han reiser mye rundt i statene bør ikke være noen overraskelse. Han er en sliter i norsk musikkliv som aldri har vært hip nok til å få den store blesten rundt sitt virke. Det er mange slike i skyggen av en Nordstoga. Geir Sundstøl, brødrene Kulseth, her er de alle i hop, ’gutta på gølvet som speller for døra på den billigste bula i by’n…’ Og det høres ikke ut til å bry dem et pøkk, for de har gjort i snart en mannsalder, og de vil sikkert gjøre det en mannsalder til.

Det dukker stadig opp ny norsk ’americana’, mange bra, for all del, men med sin utstuderte engelske språkdrakt virker de mer som bleke kopier av sine forbilder. Lønhøiden legger ikke skjul på sin amerikanske tilknytning, nei, han dyrker og framhever den på sin solodebut. Men han gjør mer enn å bare kle seg i gamle klær, han har sin egen slitte garderobe. Og det er her denne platen virkelig har sin styrke, Lønhøiden minner om at det faktisk er mulig å bruke morsmålet til å lage gode tekster. Han tar det tradisjonelle, jordnære uttrykket fra USAs fremste utøvere innen genren: The Carter Family, Hank, Merle, Gram, Townes, men med en hjemlig tilknytning som gir en egen nærhet. Her er småbyene og drømmene, toget, veien og elva, bygdafest og drekking på lørdag, kirkeklokker og bønn på søndag. Det er de samma humpene på veiene langs Varaldskogen som på Route 66.

Lønhøiden synger med en nasal, predikerende røst. Ikke unaturlig da at de bruker en tekst fra Predikerens Bok på ”Hvem vet hva (som er det beste)”, og det høystemte båndet styrkes ytterligere når Elias Akselsen synger som en vaskekte pastor på ”Det er mørkest like før det gryr (en nydelig versjon av Ralph Stanleys ”Darkest Hour Is Just Before Dawn”). Omskrivningene fungerer godt og naturlig, og her er også Hank Williams’ varme ”The Log Train” (”Toget hass far”), Betty Elders’ ”Safe Within Your Love” (”Vis Meg Veien”) og Jack Clements ”I Know One” (”Jeg vet én”), mens resten er egenskrevne viser. Platen rammes meget solid inn av den positive ”En fin Kveld å leve” og enkle ”Ingenmannsland” (med dobro og gitar). Jeg kunne dog tenkt meg mer stemningsfulle instrumentale mellomspill som ”Den ensomme Vals”, den korte introen med trekkspill og gitar er platens fineste øyeblikk.

Musikalsk er det lett å høre at dette er i trygge hender, litt for trygge kan man hevde. Det akustiske bandet spiller riktignok med senkede skuldre og godt humør, men her tas det ingen store sjanser, Det ensomme landet holder en stø kurs som ikke presser mot skogens yttergrenser, enten det er i balladeform, tex-mex (”Kjære vakre vene”) eller med hælene litt mer honky-tonkin’ på gølvplankene (”Hvor er du?”, ”Beste bula i by’n”). Det er selvsagt ikke jeg helt komfortabel med, og med litt dristigere tonesetting kunne denne platen stått frem som mer enn bare tradisjonell og solid.

Bunnsolid, that is.

Nå kommer lyse netter hit igjen
med varmende vind som en kjær gammel venn
Det som visner om høsten og dør
kan få livet tilbake slik som før

Så lukkes skogene på ny, og landet virker igjen ensomt.

Opprinnelig publisert på groove.no 06.09.2004

Bjørn Hammershaug

I lytterbua med… Truls And The Trees

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Opprinnelig publisert i november 2007.
Oslobandet Truls And The Trees er frontfigur Truls Heggero og en skog av folk som utgjør en mer eller mindre stabil stamme av et band. Vi inviterer Truls Heggero (vokal, gitar) og Vegard Syrstad (synth) inn i Lytterbua. Vi kjører altså en blindtest på musikk som forsøksvis skal sirkle inn bandets eget musikalske ståsted, som i disse dager debuterer med langspilleren Ailanthus.

– Jeg begynte å arbeide med dette materialet for cirka tre år siden. Jeg hadde et knippe låter som jeg hadde lyst til å gjøre noe med, og det ble naturlig for meg å ta en gren fra andre band jeg har vært med i for å lage Truls And The Trees, forklarer Heggero.

– Planen var egentlig et akustisk prosjekt med kassegitar. Jeg fikk muligheten til å spille inn hos Metronomicon, og der vanker det ganske mye folk. Så da ballet det på seg, og det ble en ganske stor produksjon etter hvert. Det er gøy å spille med andre folk enn jeg har gjort før, men jeg hadde ingen voldsomme planer bak Truls And The Trees. Det var en løs kompisgreie, som har blitt mer seriøst av seg selv. Vi er ikke så mye mer seriøse, men alle rundt har blitt det. Nå har vi bookingbyrå, skal spille på by:Larm og det er i det hele tatt blitt et skikkelig opplegg.

Dere er slipper nå platen Ailanthus. Det er en trefamilie, og betyr noe sånt som ”trærnes gud” har jeg lest meg opp på. Hvor kommer denne fascinasjonen for trær fra?

– Det går på både det estetiske og det kan også knyttes til vår miljøbevissthet. Trær er en av de mest naturlige tingene som er igjen på jorda, spesielt i bybildet. Vann og trær bidrar til å gjøre byen vakker, og trærne har vært der hele tiden – før vi kom, og de er fortsatt ganske dominerende på jorda. Jeg er veldig glad i trær, og skog generelt. Egentlig burde vi vel spilt black metal, vi som er så glad i skogen.

Da passer det fint å starte med første låt.

Guided By Voices: “I Am A Tree”
Mag Earwhig, 1997

VS (etter 0, 5 sekunder): Guided by Voices! “I Am A Tree” fra Mag Earwhig.

TH: Og den er det ikke Robert Pollard som skrevet, men Doug Gillard. Det er en aldeles nydelig låt. Jeg hadde den på syvtommer, men brakk den på dansefest. Jeg elsker låta, og jeg elsker bandet. Guided by Voices er den største inspirasjonen til all musikk jeg har laget de siste fem åra.

Hva er så spesielt med Robert Pollard og Guided by Voices? Jeg hadde i hvert fall en tanke om dere begge søker ’den perfekte popmelodi’…?

TH: Det er spikeren på hodet. Jeg forsøker å finne den beste popmelodien når jeg skriver, og lar meg inspirere veldig av Pollard. Men jeg er kanskje ikke helt enig i at han gjør det samme. Jeg tror Pollard gir cirka 30 %. Husk at han har gitt noe sånt som 8000 skiver siden 1987, og det er mye rart mellom alle gullkornene. Men det er bare fint det.

Boken ”Perfect From Now On: How Indie Rock Saved My Life” (John Sellers) forteller om en besettelse for en voksen mann som dyrker indierock generelt og Guided by Voices spesielt. Har dere noen musikalske besettelser?

VS: Jeg er nok besatt av Stereolab, men Guided by Voices kommer også høyt opp.

TH: Vi er jo veldig opptatt av musikk, og spiller begge plater ute på byen. For min del er det nok riktig å si at Guided By Voices er en slags besettelse. Jeg har vel omtrent 50 plater av dem. De beste låtene deres setter seg ikke med en gang, men når de først gjør det så blir man aldri lei. Det er rett og slett subtil popmusikk.

Neutral Milk Hotel: “In The Aeroplane Over The Sea”
In The Aereoplane Over The Sea, 1998

TH (etter 0, 2 sekunder): Det er Neutral Milk.

VS: “In the Aereoplane Over the Sea” fra 1998. Jeg hørte veldig mye på den da den kom ut, men gikk litt lei av den. Alle hørte på den i en periode. Men den er fremdeles like bra.

De var en del av den såkalte ”Elephant 6”-scenen, og jeg tenkte litt på dette ”familiære” preget som kanskje kan overføres til dere og folka rundt Metronomicon der alle tilsynelatende spiller alt med alle.

TH: Det kan det helt klart. Vi har ikke akkurat noen audition i Truls and the Trees. Hvis noen venner kan være med så blir de bare det. Vokalist Helene [Johansen] ble jeg venner med da vi begynte på skole sammen, og hun fortalte at hun kunne synge. Så hun ble medlem i bandet før hun hadde vært med på øving. Det var egentlig litt flaks at hun kan synge så bra. Det er veldig god stemning i bandet, og jeg tror vi er litt annerledes de fleste andre på mange måter. Vi tar alt som det kommer, legger ikke opp noen planer og har ikke noen voldsomme ambisjoner.

Den andre årsaken til at jeg plukket ut Neutral Milk Hotel går på instrumentering. Dere bruker også et vell av instrumenter, som bouzouki, sag, fiolin og trekkspill. Hvordan tenker du i forhold til arrangering av låtene?

TH: Vi spilte en konsert før vi spilte inn plata på KlubbØya. Da øvde vi faktisk på forhånd. Jeg kom med låtene, ga akkordene, og hadde noen forslag til bassen. Men ellers finner medlemmene på det de selv vil gjøre. Vegard kom med noen synthlinjer som igjen ga meg inspirasjon til noe av vokalen. Det er som et byggesett som bygges av seg selv. Det er ikke noe veldig planlagt på forhånd, men vi prøver og feiler, finner ut hva som er fint og hva som passer.

Arcade Fire: ”Neighborhood #2”
Funeral, 2004

TH (umiddelbart): Arcade Fire. Det er nummer to på førsteplata, og min favorittlåt av bandet. Jeg var på konserten i Spektrum forleden, og det var helt fantastisk. Jeg har prøvd å pushe de på Vegard i mange år, men han simpelthen nekter.

VS: Jeg har vel hørt Arcade Fire, men aldri lyttet bevisst til dem. De skulle spille på Garage for noen år siden, men det var helt utsolgt og etter det så har ikke jeg tenkt mer på det bandet. Jeg tror ikke jeg faller noe særlig for dem altså.

TH: Den canadiske greia funker ikke for deg, Vegard. Det har vi snakket om før. Jeg er svak for den, men det må jo være bra låter i bunn da. Det jeg fikk bekreftet på Spektrum er at det er gode mennesker som står bak. Jeg følte en varme og en godhet fra vokalisten som nærmest ble en åndelig greie. De er 10 stykker på scenen, og har et vanvittig sceneshow.

Hvordan ser du for deg et perfekt sceneshow for Truls And The Trees?

TH: Det er egentlig sånn det er nå. Vi har det først og fremst veldig gøy på scenen, snakker og ler, og spiller gjerne litt feil uten at det gjør så mye. Men på slippefesten [Blå, 7. desember] skal vi fylle ut med blant annet kor og film i bakgrunnen, og lage en ganske kraftig produksjon sammenlignet med andre Metronomicon-arrangementer. Det blir en Makronomicon-kveld!

Soft Machine: “Why Am I So Short?”
The Soft Machine, 1968

TH (uten å nøle): Det er Soft Machine, men jeg husker ikke hva låten heter. Jeg har hørt mye på dem i det siste faktisk.

Jeg tok med denne med tanke på falsettvokalen din. Den kan også minne om Brian Wilson kanskje, men du deler også den litt skjøre melankolien til Robert Wyatt.

TH: Vi spilte en konsert i Barcelona sammen med Center Of The Universe. Da møtte vi en spanjol som hadde laget en Soft Machine-demo, som han holdt på å mase om før konserten. Etterpå kom han tilbake til oss og sa at vi lignet veldig på Soft Machine. Jeg sjekket først ut noe av de nye sologreiene til Wyatt som jeg likte veldig har veldig sans for at de lager to minutter konkret pop, men så varer låten gjerne i 9 minutter. Det er helt nydelig.

Sufjan Stevens: “Come On Feel The Illinoise”
Illinois, 2005

TH (igjen med en gang): Sufjan. Fra Illinois-skiva.

VS: Det er litt rart; hver gang jeg hører en låt synes jeg den er veldig fin. Men jeg klarer ikke å høre på platen i sin helhet uten at jeg helt vet hvorfor.

TH: Marius [Ergo] i bandet sa det korrekt; ”Sujan er veldig bra, men han er litt pretty boy”. Det synes jeg er dekkende for ham. Det råeste med Sufjan er at han skal lage en plate for hver amerikansk stat – men så gjør han det ikke likevel. Han loker rundt og gir ut b-sider, juleplater og alt mulig annet. Men det er fort gjort å bli lei ham, dessuten synger han veldig ”amerikansk”. Surrealismen blir litt borte akkurat der.

Jeg tenkte litt på Sufjan da jeg så de speiderbildene av deg, Truls. Hvor kommer disse fra? Er du en gammel speidergutt?

TH: Ja, jeg var det. Men jeg ble mer eller mindre mobbet ut derfra. Jeg har store problemer med autoriteter, eller hadde, da jeg ikke har testet det ut de siste årene. Jeg hadde problemer med å forholde meg rolig, og det passet dårlig der. Den stilleste gruppa fikk nemlig en perle som de skulle lage til et kjede. Min gruppe satt etter hvert med et kjede uten perler, og jeg fikk høre at jeg bare ødela for gruppen. Så jeg sluttet og ble på en måte min egen speider. Det er det du ser på bildet med hjemmelaget speideruniform. Men du kan vel si at Truls And The Trees er en liten speidertropp, der jeg er speiderlederen som hytter med nevene om morran. Dessuten er de fleste av låtene i utgangspunktet skrevet for kassegitar, og passer godt til leirbålet.

Meg Baird: “Maiden In The Moor Lay”
Dear Companion, 2007

På dette tidspunktet i samtalen kommer en noe forsinket Magnus Moriarty inn sammen med sin nyfødte for å forsterke trærne under siste del av lyttertesten.

TH: Er det Cat Power/Neko Case type landskap, eller det noe eldre greier?

Denne er helt ny…

MM: Jeg har hørt den stemmen før.

TH: Vent nå litt. Det er soloplaten til hun fra Espers. Meg Baird. Jeg er stor fan av begge platene til Espers, og veldig glad i mange av de nye folkartistene. Jeg liker de tidlige platene til Devendra Bravheart, som vi kaller ham, og ikke minst de første låtene til Tiny Vipers. Jeg tok kontakt før hun signerte med Sub Pop og prøvde å få henne til Norge. Den nye plata er kjedelig og bærer dessverre preg av at hun måtte lage en plate veldig raskt. Jeg er også glad i Jana Hunter, James Blackshaw – i det hele tatt mye av den nye folken. Men Vegard er mer skeptisk igjen.

VS: Neida, det kan være fint det, men jeg har aldri kommet inn i den greia der.

TH: Jeg bruker MySpace en god del, og finner ofte artister som er bedre enn de som er mest kjent fra før her i Norge. David Thomas Broughton er fantastisk, og han har jeg forsøkt å komme i kontakt med – men uten å lykkes. Han er en skabbete utgave av Antony and the Johnsons, som jeg liker godt men som blir litt svulstig. Jeg tok med moren min på konsert med Antony. Hun digger ham mer enn meg, og det sier jo litt. Men det var veldig fint å kunne gi moren sin en plate utgitt på Secretly Canadian. Det er noe av det største jeg har vært med på.

Alice Coltrane: “Blue Nile”
Ptah, The El Daoud, 1970

TH: Det er noe gammelt. Harpe og jazza trommer.

MM: Alice Coltrane? Jeg kjenner ikke noe særlig til henne, men tippet ut fra at det var harpe og jazz.

TH: Jeg tenkte nesten litt på Camel da jeg hørte fløyta, men jeg har hørt omtrent alt de har gitt ut, så det kunne ikke være dem. Jeg er sinnssykt fan av Camel, og de kommer til å bli en inspirasjon på den neste skiva. Jeg må anbefale The Snow Goose som er en stor favoritt for meg. Det er vel den beste skiva jeg hørte i fjor.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.11.2007. Gjengitt med velvillig tillatelse.