Smått & Godt: Dead Letter

– Det hele begynte med at en gjeng undergrunnsmusikanter i Trondheim gikk sammen for å lage en alternativ synliggjøringskanal gjennom navnet Trondheim Hardcore, forteller Thomas Ryjord om oppstarten av plateselskapet Dead Letter.

– Vi var ganske mange som organiserte konserter på pønkhuset UFFA, drev nettfanzine og distribuerte skiver. Vi arrangerte også et par festivaler med ymse innhold. Etterhvert kom lysten for å gi ut skiver, og noen av oss bestemte seg for å danne kollektivet Dead Letter Records. Samtidig ble jeg spurt om å bli manager for Johndoe, og ettersom det ikke var noen interesse fra den øvrige bransjen, var det klart for vår første utgivelse: Rastløs Rock’n’roll i september 2002.

I årene som har gått etter denne førsteplaten, har Dead Letter gitt ut skiver med blant andre Silence the Foe, Desperado, Rest Of My Life og Youth Pictures Of Florence Henderson. Hvordan vil du beskrive selskapets profil?

– Når jeg dro Johndoe inn i greia, så ble nok takhøyden for stor for en del av de som sverget mer til den mer tradisjonelle hardcore-skolen. Vi ble færre som jobbet sammen, men det var likevel en løs og fin greie som inkluderte mange. På den tiden var det også mange band å jobbe med, og hele strukturen de to første årene var at bandene jobbet selv med en del hjelp fra selskapet.

Artistene beholdt alle inntekten selv. Ingen kontrakter ble skrevet og folk kunne komme og gå som de ville, forteller Ryjord om denne perioden. De involverte i Dead Letter de er også involvert i artistvirksomhet på andre områder:

– Vi har jobbet med mye forskjellige band, og vi gjør også mye annet enn å gi ut skiver. Vi booker turneer, setter opp konserter i Trondheim, distribuerer andre sine skiver, lager buttons og holder kurs. Så egentlig gjør vi det samme som vi begynte med. Bare i litt større omfang.

Hvilke kvaliteter ser dere etter når dere satser på et band?

– Det blir nok litt lokal fokus for vår del, og basert på folk vi har et godt forhold til. For å selge plater på vår måte, må bandet være flinke i å spille siden vi ikke har råd til å kjøpe oss så mye oppmerksomhet gjennom annonsering. Siden dette mest er en hobbygreie, handler det mye om å jobbe med ting man liker og har tro på selv. Det mest gøyale er når en er på konsert og innser etter første anslag at dette er noe en virkelig har lyst til å gi ut. Ingen band blir verdensmestere bare fordi det står det i presseskrivene deres. Man blir oppmerksomme på band gjennom promopakker, men ingenting slår følelsen i å snuble over et herlig band på konsert, sier Ryjord.

DIY
Dere kan vel sies å tilhøre en DIY-tradisjon. Er en slik ’gjør det sjøl’-attityd viktig i forhold til det dere driver med?

– Det har alltid vært det som har ligget til grunn for at vi ville jobbe med dette. Trondheim er langt fra hovedstaden, og bransjen er ikke like til stede og frampå som i Oslo. Her må man trå til selv hvis man skal oppnå noe. Men samtidig er det et vanvittig godt musikkmiljø i Trondheim, og publikum er svært entusiastiske. Når du i tillegg har Norges beste scene for alternativ musikk som hjemmebane er det et greit utgangspunkt: UFFA er en veldig bra plass for unge mennesker som har lyst å gjøre noe. Der får man holdningene inn med morsmelken. Man gjør ikke ting på egenhånd fordi det er eneste alternativ, men fordi det funker veldig bra, sier Ryjord.

Et band som skiller seg litt ut i en katalog som så langt er preget av screamo/emo/punk er det instrumentale post-rockbandet Youth Pictures Of Florence Henderson, som har mer til felles med band som Explosions In The Sky, Mogwai og Sigur Ros. Hvordan ble dette samarbeidet til?

– Det var et helt naturlig fordi Morfar fra Youth Pictures… faktisk var med å starte opp Dead Letter Records, da som trommis i Rest Of My Life. Plata til Youth Pictures… er for øvrig et samarbeid mellom How is Annie Records og oss. Jeg synes utgivelsen er helt fantastisk, alt fra coverdesignen til musikken. Vi gir gjerne ut flere slike band. Om de finnes, sier Ryjord.

$$$
Hvordan er de økonomiske premissene for et lite selskap i Norge i dag?

– En ting jeg synes er ille er at vi faller utenom de fleste nasjonale støtteordninger. Det er litt ironisk at det er de små selskapene og de uavhengige aktørene som må jobbe mest etter kapitalismens prinsipper. En skulle tro at de fire store plateselskapene hadde nok spenn til at de ikke trenger penger av velferdsstaten Norge til å promotere sine plater, emner Ryjord.

Ryjord er engasjert i forhold til spørsmål rundt de økonomiske vilkårene til mindre plateselskaper vs. de store. Han fortsetter:

– Først får de støtte av Kulturrådet til å spille inn skive, så får de støtte til å promotere plata av Fond for lyd og bilde, før Rikskonsertene hiver en neve dollars på bordet for overdådige turneproduksjoner. Platesalg og publikumsoppmøte er ikke så veldig viktig. På den annen side, de må bare drive på. Vi har lært oss å være omtenksomme med pengebruken, og får mye ut av lite. Det er viktig å sette krav til aktører som kommer inn når bandet er i en ferdigklekket fase. Hvis ikke blir det bare som et veldig kostbart banklån å ha platekontrakt.

Lille Norge
Merker du andre utfordringer ved det å drive en liten label i Norge?

– Norge er et ganske lite land, og det er få byer som har et etablert nisjemiljø. Ting går ikke på skinner i oppstartsfasen. Band i andre land vokser fortere, og mange holder seg på samme lille selskap hele veien. Her tror jeg mange blir utålmodige fordi det er lite kjøtt på beinet. Og da ender små selskap ofte opp som talentklekkerier for de store selskapene. I for eksempel Sverige har man et gedigent nettverk av små selskap som har relativt store markedsandeler og godt omdømme. I Norge dør de fleste ut når man blir så gammel at man må begynne å tenke på inntekt. Så det gjelder å posisjonere seg, og finne gode samarbeidspartnere som kan være med å trekke lasset for å skape et godt miljø, sier Ryjord.

Er det noen plateselskap dere ser opp til, eller har som ”forbilder”?

– Det er jo sjarmerende å høre om at SST pakket og sendte ut over 60 000 skiver selv rundt om i verden. Dischord har drevet i over 20 år på samme modell. Men det er i USA, hvor det koster 7 kroner å trykke opp ei t-skjorte mens du fremdeles kan selge den for hundre spenn uten å være kjip mot publikummet ditt. Norge er et for lite til at man kan drive på samme måte, og det er dyrt å produsere ting i små opplag. Da blir det enten mer hobby eller at man må fire på prinsippene. Jeg har alltid syntes at det tradisjonelle hardcoremiljøet ofte er litt vel snusfornuftig, så jeg vil ikke kalle de forbilder. Men jeg har veldig stor respekt for det folk setter i gang og brenner for, sier Ryjord.

Enkelte har hevdet at det er liten interesse i miljøet når det gjelder å stille opp på giger i Oslo, både når norske og utenlandske band spiller, hvordan er dette i Trondheim?

– Publikum i Trondheim er egentlig ganske flinke, så lenge folk har fått muligheten til å sjekke ut bandet på en eller annen måte, svarer Ryjord.

– Det er merkbart at det er vanskelig å trekke masse folk i Oslo i sammenligning med mindre norske byer, men på samme måte er det alltid mer folk når vi spiller på småstedene i Tyskland, enn når vi spiller i store byer som for eksempel Berlin. Det jeg tror Oslo mangler er de litt mer helstøpte plassene som leverer en pakke kveld etter kveld. Det er lite forutsigbarhet og mønster i de ulike plassene, og publikum må forholde seg til mange plasser hele tiden. I Trondheim har du tre kjerneplasser som alle har sine stamkunder som kommer hver dag, og hvor det er konserter på faste dager. På Uffa går pønkerne og de under 18 år, på Blæst går rockerne, og på Samfundet går studentene. Og alle tre stedene har en musikkprofil som er tilpasset klientellet, og de blir praktisk sett drevet av sitt eget publikum og god frivillighetskultur, sier Ryjord.

– I Oslo er det alltid sånn at man spiller på nye plasser for hver turne, og scener kommer og går. De som booker blir heller ikke værende så veldig lenge. De to første plassene vi spilte på i Oslo eksisterer ikke lengre. Og det er bare knappe to år siden vi begynte å turnere Norge.

Hvordan jobber dere med å nå ut til resten av landet – og hva med øvrige Europa?

– Vi har et godt samarbeid med Musikkoperatørene som gjør distribusjon for oss i Norge. I februar gir de ut en skive som presenterer den nye stammen av alternative selskap som de jobber for, med band som Monomen, Adjigas, The First Cut, Desperado og mange flere. Jeg gjør stort sett all booking for bandene vi gir ut, og dette samkjøres naturligvis med plateslipp. I det siste har det blitt mye bookingarbeid for min del, og jeg er også dratt inn i en del booking på den andre siden av bordet, for ulike scener i Trondheim, og for Storåsfestivalen, svarer Ryjord.

– Vi har fått et godt nettverk med årene, og siste turne med Desperado talte hele 18 konserter i Europa og 26 konserter i Norge. Utenfor Norge har vi til nå hatt mange forskjellige samarbeidspartnere, med ymse resultat. Men ting ser veldig bra ut for det kommende året. Interessen for utgivelsene våre har blitt mye større i det siste, og konserttilbudene i Europa og Norge har økt mye.

– Det er gøy når du må begynne å bestille opp nye opplag av relativt gamle utgivelser, og du vet allerede et år i forveien at neste høst blir det turne i 3 strake måneder, sier Ryjord.

Hva vil du si er Dead Letters milepæler så langt?

– Den største milepælen må være at nærmest samtlige utgivelser har høstet veldig gode kritikker, både i undergrunnsmedia og i dagspressen. Vi har en fast kjerne med folk som kjøper alle utgivelsene våre. Blant annet finnes det ei jente i Japan som bestiller ting på nett med en gang det blir sluppet. Slike ting varmer, og den direkte kontakten med fornøyde mennesker er en veldig stor motivasjonsfaktor for oss.

– Videre vant bandene våre Zoom-finalen to år på rad (Silence the Foe og Johndoe), og mange av bandene våre har blitt hyppig spilt på P3, og vist på fjernsyn. Når jeg begynte å jobbe med Johndoe i 2002, følte vi alle at verken media eller scenene var til for oss, og vi møtte mye motgang i starten. Nå har ting tatt seg opp, og har du noe å komme med så blir du lettere hørt. Dette må blant annet Urørt ta litt kred for. Uansett hvor mye de prøver å styre prosessen, så blir helt ferske band som Heroes and Zeroes likevel årets urørt. Herlig rett og slett. Folket har talt, sier Ryjord.

Hvordan ser 2006 ut for Dead Letter?

– 2006 blir året hvor vi skal satse som aldri før, ikke i form av mange utgivelser, men i form av kvalitetessterke utgivelser som skal følges opp bra. Jeg er endelig snart ferdig med masteroppgaven min på NTNU og da blir det mer tid til målrettet jobbing. Dette er også året hvor mange av bandene våre skal turnere mye, særlig i utlandet. Vi har kommet langt i å knytte oss gode kontakter, og har mye større kontroll på omfanget enn før, avslutter en optimistisk Thomas Ryjord.

Jeg ba til slutt Ryjord trekke fram et lite knippe utgivelser fra katalogen, og si noen ord om disse.

Rest Of My Life: s/t dlr002 (2003)
Et av Norges vakreste emoalbum, som er langt forut for sin tid. Bandet var i hele tatt en stor inspirasjonskilde for min del, fordi jeg lærte meg å se ting fra en annen vinkel enn tidligere.

Etter å ha spilt i et band hvor politikken var alt, var det utrolig godt med Rest Of My Life, som med helt andre ordlag var like krass i meningene sine. Av og til er skjønnhet og sårhet mer slagkraftig enn typiske slagordlåter.

Desperado: s/t EP dlr003 (2003)
Den mest rufsete utgivelsen på Dead Letter så langt. Tre uker etter at vi hadde fått en total line-up dro vi i studio med 3 ferdige låter. Vi var manko på øvingsrom, så første kvelden av studiotiden bestod i å lage tre låter til. Studioet var for øvrig en gammel PC og et Qbaseprogram med 8 linjer innkjøpt i USA. Vi klemte alt inn på ei helg. Teknikken var helt jævlig, men vi var tent som faen. Langt fra det verste vi har laget. To uker etter dro vi på våre første spillejobber i Trysil og Danmark. Rett etter hjemkomst var det sleppfest på Uffa, med over 300 folk klemt innenfor veggene. Alt dette skjedde på litt over en måned. Den artigste tiden for bandet så langt.

Silence The Foe: Sweet, Sweet Suicide EP dlr006 (2004)
Første gang jeg fikk høre masteren til denne var jeg i sjokk. De hadde spilt inn førstekuttet ”Chaotic Mind” to måneder tidligere i regi av Zoom, men nå hadde de omarrangert låta til det ugjenkjennelige.

Jeg får enda gåsehud når jeg hører låta. Marcus Forsgren er en veldig habil gitarist og produsent.

 

 

Dominic: Running With Scissors EP dlr007(2004)
Dette er det mest tighte og samspilte screamobandet i Norge. Første gang jeg så de live et halvår før, var jeg kjøpt. De hadde sendt demoer i en toårsperiode, men en konsert med dette bandet er like overbevisende som å høre Martin Luther King holde tale. Bandet fikk to dager i studio for å spille inn greia live. Klokka 3 samme dag som de hadde begynt ringte de meg, og kunne fortelle at de var ferdig allerede. Dette er et band som er veldig verdt å få med seg på plate så vel som konsert.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 26.01.2006 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Reklamer

Smått & Godt: Metronomicon Audio

Foto: Morten Spaberg/presse
Foto: Morten Spaberg/presse

En bakgård ved Grünerløkka Lufthavn i Oslo. Inn en anonym dør og opp en heis. På et romslig og sjarmerende rotete loft holder Metronomicon Audio hus. Det er et av landets mange små og uavhengige plateselskap, et løselig sammensatt og yrende kollektiv bestyrt av kreative sjeler på venstresiden av hovedstadens kunstneriske miljø.

Jeg setter meg ned på loftet sammen med en av nøkkelpersonene i Metronomicon, Jørgen Skjulstad.

Han er en av grunnleggerne, spiller selv i to av selskapets mer fremtredende band, Center of the Universe og Now We’ve Got Members, er medlem av Salvatore og har gjerne et avgjørende ord med i laget når beslutninger skal foretas. Vi ville finne ut hva Metronomicon Audio egentlig er for noe.

Og det er det ikke enkelt å gi et entydig svar på. Skjulstad forsøker:

– Metronomicom er stort sett et CD-R selskap, skjønt vi er ikke ’die hard’ på CD-R, og har også gitt ut trykte CD’er og tolvtommere. Men vi er ikke bare det heller. Her har alle sin birolle av forskjellig art, og vi har for eksempel vår egen prisutdeling og vi holder kunstutstillinger.

Kunstprosjeket til Metronomicon kan minne om det Wagner kalte for et ’gesamtkunstverk’. Første del av dette prosjektet ble holdt på Hausmania i 2004 under tittelen Metronomicon Goes Art. Målet er å gjennomgå en ny kunstart hvert år, og neste uttrykk vil etter planen bli av poetisk art.

– Kunstprosjektet er åpent for alle, men de fleste som deltar er involvert hos oss fra før – på et eller annet nivå, sier Skjulstad.

Denne mer estetiske siden til Metronomicon kommer også til uttrykk gjennom deres egen designergruppe Yokoland (Aslak Gurholt Rønsen og Espen Friberg), som er en integrert del av selskapet, ikke minst når det gjelder utformingen av utgivelsene.

– Vi er harde på at en plate er en helhetlig greie hvor både design, innhold og musikk er deler vi tar like alvorlig. Vi ser ikke på en utgivelse som et ’produkt’, men et åndelig verk tilknyttet en fysisk gjenstand. Vi har ingen strekkoder på platene, vi prioriterer designet. Dessuten er jeg ikke noe særlig glad i disse strekkodene.

Ingen eierett
Den filosofien kan også overføres til synet på de store plateselskapene og deres eierforhold til artistene sine.

– Et selskap som EMI drar den jo ganske så langt, de mener at ’du eier plata, men ikke det som er på den’, liksom. Metronomicon er en reaksjon mot de store selskapenes produkt-tanke. Vi er en trivelig label, smiler Skjulstad og rister på hodet av de store selskapenes politikk.

Han trekker heller likheter til folkemusikken, og ser populærmusikken mest som en videreutvikling av denne.

– Popmusikk bygger også bare rip-off fra andre, og selvsagt er det problematisk at noen skal eie deler av denne.

Du er kanskje kjent med amerikanske Negativeland og deres langvarige kamp mot den etablerte platebransjen, eller foretak som Snuggels New Media Collective?

– Å ja, vi kjenner godt til dem, sier en leende Skjulstad. – Men vi følger langt mer etiske retningslinjer her på huset.

Mellom Domino og Smithsonian Folkways
Siden oppstarten rundt tusenårsskiftet har selskapet drøyt 20 utgivelser bak seg. De fleste er trykket opp og foredlet fra hovedkvarteret på Grünerløkka. Blant navnene finner vi Now We’ve Got Members, Cyrano, Koppen, Magnus Moriarty og Center of the Universe. Hver for seg artister som er musikalsk ganske ulike, men som tilsammen dannes et slags felles uttrykk som er Metronomicons eget. En åpen holdning og varierte innfallsvinkler sys sammen med tråder fra både lo-fi, new wave, Balkan, elektropop, folk og indie.

Hvordan vil du egentlig beskrive Metronomicons musikalske profil?

– Det er så mye forskjellig! Det viktigste er at vi synes det er spennende musikk og det skal være genuint og uavhengig av genre. Men det er nok en viss folkemusikk-estetikk over mye av det vi gir ut, folkrock og Balkan, som hos Now We’ve Got Members. Vi er en meta-label som tar litt fra mange hold og vi har et meta-forhold til genre. Selv om det ikke er så hipt å si det, så er vi kanskje litt post-moderne. Noen sa en gang at platene våre kunne plasseres et sted mellom Domino og Smithsonian Folkways, og det kan kanskje stemme. Vi kan vel neppe kalles ’straight forward’, men vi ser heller ikke på oss selv som en eksperimentelt vanskelig eller spesielt utilgjengelig label.

Inspirasjonen fra ulike folk-miljøer virker å være grunnleggende hos mange av bandene, noe Skjulstad er en av de fremste eksponentene for, både i soloprosjektet Center of the Universe og som medlem av Now We’ve Got Members, sammen med blant andre Dag Stiberg (My Midnight Creeps) og Thomas Meidell (Samuel Jackson Five).

– Jeg er interessert i musikk fra hele verden, og liker å lage ting med folkemusikk-elementer. Det går jo an å gjøre det uten å legge på tykke tepper av synth! Now We’ve Got Members driver både med Balkan-influert musikk og mer orientalsk-aktige ting. Begrepet ’world music’ er litt tabu blant mange, og du kan vel si at vi prøver å åpne folks ører til en viss grad. Men det er egentlig ingen fanesak for oss.

Ingenting å tape, alt å vinne
I løpet av de drøye fem årene Metronomicon har eksistert har de gitt ut et tyvetalls plater. Hvordan startet det hele?

– Jeg gadd rett og slett ikke å sende rundt demotapes til andre selskap, og kjøpte en CD-brenner i 2000, som en forlengelse av kassettkjøret jeg holdt på med på 90-tallet. I begynnelsen var det vel bare Now We’ve Got Members og Koppen/Täppas Strepens, så har det gradvis blitt mer og mer.

Hva er kriteriene for at en artist får gitt ut en plate hos dere?

– Takhøyden er nok ganske stor, men første bud er at vi som steller her rett og slett må digge det. Vi baserer oss på ’handshake deals’, og det er jo ikke noe penger å tjene på dette. Det går så vidt rundt og fra utgivelse til utgivelse. Vi har ingenting å tape, og kan bare det hele enda lengre.

Skjulstad forteller at de lager 500 cover til hver utgivelse, og brenner plater etter behov. Og det er en viss interesse blant folk der ute:

– Det går litt i bølger, men vi merker i hvert fall god interesse når vi arrangerer konserter eller har andre arrangementer.

Platene til Metronomicon er ikke tilgjengelig i alle landets platebutikker. De har ingen fast distributør, men selger selv fra sitt eget nettsted og på konserter. De har også eget stand på Tiger, Big Dipper og Tronsmo bokhandel i Oslo, samt Belleville Store i Berlin. Skjulstad ønsker gjerne at flere skal melde interesse: – Forhandlere i andre byer og land søkes omgående!

Har dere en langsiktig målsetning for plateselskapet?

– Nja, vi tar det vel mest som det kommer. Men ett mål er bygge opp et eget distribusjonsnettverk og et turnénettverk. Men det vil selvsagt ta lang tid.

by:Alarm – Norges nest, nest viktigste musikkpris
Dere står også bak en musikkpris, by:Alarm. Hva er det for noe?

– by:Alarm er et ondsinnet speilbilde av alle festivalene og prisutdelingene i Norge. Vi arrangerer denne gjerne samme dag som Spellemannsprisen, og vi ønsker å vise hvor inhabile alle slike show er. Vi lar oss med glede bestikke, flirer Skjulstad – I fjor ble vi faktisk kuppet av Radio Nova som rett og slett satte opp sin egen 99.3 pris bak vår rygg!

Skjulstad og kretsen rundt Metronomicon er involvert med radiovirksomhet selv. Hver torsdag mellom klokken 13.00 og 14.00 har de Metronomicon Audio Radio på Radio Orakel. Der presenteres musikk av alle genre fra hele verden.

The evil forces of… Micronomicon
Det kan virke som Metronomicon lever i en idyllisk og lykkelig verden. Men det viser seg at det er mørke krefter i spill på loftet. Mistanken retter seg mot en mystisk gruppe som kaller seg Micronomicon.

– Vi prøver å skjule intrigene for offentligheten, men vi blir stadig utsatt for kuppforsøk. Mange mener at Metronomicon har blitt stormannsgale og at vi er styrt av kapitalkreftene. En anonym utbrytergruppe som kaller seg Micronomicon forsøker å styrte oss. De arrangerer hemmelige møter på Lilla Laila [brun pub i Oslo, journ.anm.] og har allerede laget en spottefestival til by:Alarm.

En jente som tusler rundt på kjøkkenet kommer innom og forteller at mikrobølgeovnen er i stykker. Skjulstad repliserer raskt: – Se der ja, nok en sabotasje fra Micronomicon!

Vi bad Jørgen Skjulstad om å trekke frem fem utgivelser fra Metronomicon Audio, og kommentere disse:

Center of the Universe: Bellydance Nation
MEAU.0024-CDR, 2005
Flygende tepper, vannpiper, lampeånder og raki! Center of the Universe har tatt på seg fezen, stemt opp lutten, og laget en plate inspirert av rytmer og klanger fra det såkalte østen. Mens den arabiske popmusikken blir stadig mer vestlig, går C.O.U den andre veien å setter hissige breakbeats og skummel bass opp mot vegger av fioliner, kvart-toner og slangetemmerfløyter for å destabilisere og orientalisere den moderne popmusikken. Vasem Sdravlju Orchestra fra Zagreb og Baran Kurd fra Kurdistan er gjestemusikere på plata, som er C.O.U’s åttende.

Hanny: Moderning
MEAU.0025-CDR, 2005
Metronomicons venn gjennom mange år sin solodebut. Hanny lager musikk som er rolig og spennende, enkel og komplisert om hverandre.

Rikt instrumentert med strykere, gitar, trekkspill, perkusjon og en masse annet har hun laget en kort men særdeles innholdsrik plate.

 

Magnus Moriarty: Sky-fi Beatitude
MEAU.0023-CDR, 2005
Framtidens popmusikk i dag? Magnus Moriarty lager ubestemmelig, vakker og poetisk musikk som er like mye nittitalls som den er sekstitalls og like mye fremtiden sett fra i går som fortiden sett fra i dag. Væpnet med stueorgel og tolvstrengsgitar går Moriarty og hans våpendrager og produsent Ergo løs på følelsene våre. Absurde tekster, gamle radioer, suburbia-melankoli og luftskip varmer sjelen. Folk-influensene har blitt skrudd noen hakk opp siden fjorårets tolvtommer U R On A Radar, og låtene er om mulig enda mer plystrevennlige og joviale enn før.

Diverse artister: Metronomicon Audio 2.0
MEAU.0020-CDR, 2005
For hver tiende plate som Metronomicon Audio gir ut kommer det en samleplate. 2.0 viser et bredt spekter av hva de respektive artister driver med. Alle Metronomicon-artistene bidrar, og celebre gjester som Skarnspage, Samuel Jackson 5, International and Coffee, Mejamyouspam, Now og Matti Kallioinen bidrar.

 

Now We’ve Got Members: Tiny Disasters On/Off
MEAU.0019-CD
Den vanskelige tredjeplata til NWGM spenner fra hardtslående balkan-pop til episke lighter-låter. Fikk en meget hyggelig mottagelse da den kom ut i november 2004 med gode anmeldelser både i Aftenposten, Universitas, Tarkus og diverse nettsteder. NWGM er et band med mange medlemmer, hvor saksofon, fiolin og orgel er like viktig som gitar bass og trommer. Låtene er lange og kompliserte, men som en anmelder fra groove.no sa om plata: Jeg tror at hver eneste av disse låtene har et låtmateriale som hadde holdt til fem hits på VG-lista.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 18.10.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: Perfect Pop

Vi sitter på Tranen i Oslo, det er tidlig på ettermiddagen en hustrig novemberdag og bare en monoton vifte og gjenklangen av Arnie Skiffle-Joe kan høres i det stille lokalet med det brune interiøret, farget av år med hard tobakksrøyking og tung øldrikking.

Det er et godt sted å sitte.

Vi er undertegnede sammen med Tom Stian Korsmo og Marius Ilagsmoen – den «eksterne harddisk», som kan holde orden på årstall og fakta førstnevnte har glemt. Det er to lune og imøtekommende karer som står i stil med musikken de sender ut til verden. For vi møter hverandre for å snakke om det lille plateselskapet som i årevis har forsørget nasjonen med yndig popmusikk i ulike sjatteringer. Navn som The Time Lodgers, Astroburger og The Tables tilhører alle den nasjonale pop-kollektive hukommelsen.

Eller, de burde kanskje gjort det?

Artistene på Perfect Pop blir nemlig ikke nødvendigvis store popstjerner i det brede lag av befolkningen, men i engere kretser har selskapet et kultstempel få andre i Norge kan matche. Nå er de aktuelle med utgivelser fra Haakon, Loch Ness Mouse og The Ethnobabes – der nevnte Ilagsmoen selv er altmuligmann. Det er en familiær atmosfære over selskapet, der alle bidrar så godt de kan. Men Perfect Pop drives i dag som et skikkelig selskap, understreker Korsmo. Det var noe annet i gamle da’r:

The days of Bartleby
«The Tables er et Oslobasert band som foreløpig ikke har gjort krav på de store overksriftene. Ambisjonsnivået har imidlertid steget betraktelig siden starten (vi nevner i fleng: Fanclub, egen fanzine, LP-planer m.m.) og gruppas navn vil trolig være på manges lepper i nær framtid»
Vinyl, 09/89

– Jeg var jo ikke med helt fra starten, men Perfect Pop ble til en fuktig kveld på Last Train, rundt et bord med Time Lodgers og Tore Bartleby (fra The Tables). På den tiden gikk det i egenlagde fanziner og postordre, og det var vel ikke så mye struktur rundt det hele. Jeg ble kjent med dette miljøet takket være bokcafeen på Bakklandet i Trondheim, der jeg kjøpte Shady Whims & Obstacles med The Tables, en plate som satte meg helt ut! Jeg flytta ned til Oslo rundt 1995 og ble kjent med Bartleby, som fremdeles jobber med sitt bokprosjekt om obskure oppfinnelser så vidt jeg vet. På den tiden var Perfect Pop mer eller mindre dødt, noe jeg selvsagt synes var veldig trist.

Korsmo fikk sving på selskapet igjen, og i dag drives etiketten mer systematisk og som et ordentlig firma. I hvert fall med et skikkelig regnskap, selv om budsjettet ikke akkurat tillater de store sprell. Ferske fullengdere av The Loch Ness Mouse (11-22) og Haakon (Bounty) viser at Perfect Pop både har utviklet seg gjennom årene, samtidig som det kanskje kan spores en rød tråd på deres utgivelser. Skranglepop-imaget blir i hvert fall utfordret i disse dager, særlig med Loch Ness Mouse sin mer velpolerte plate.

– Perfect Pop er en samling band under ideologien om å «hjelpe god musikk til å få en sjanse», uten noen spesielt rendyrket profil, selv om skranglepop er en gjenganger. Det føles nesten som vi er en familie, og slik kan vi kanskje sammenligne oss med Elephant 6 (pop-psykedelisk kollektiv fra USA, med band som The Apples In Stereo, Dressy Bessy, Neutral Milk Hotel, Essex Green++) som vi for øvrig liker svært godt. Vi har jo dessuten underlabelen Public Demand som kan romme litt andre type ting.

For øyeblikket rommer denne etiketten bare en reutgivelse av The Tables Shady Whims… samt de to EPene til The Beautiful People, og fremstår mest som en praktisk opprettet finurlighet, en tvillingbror til hovedselskapet som for øyeblikket sover. En annen avledning av Perfect Pop er Perfect Ostepop, som i skrivende stund kun har to utgivelser av Arne Hansen & the Guitarspellers, begge utgitt i 2000.

The Jessica Fletchers
«Under framføringen av Magazines «A song from under the floorboards» gikk plutselig Torgrim Eggen fra musikkavisa Beat fram til scenekanten og viste orkesteret fingeren. Ingen i The Tables la merke til dette, men Eggen dreit seg skikkelig ut og var rimelig rød i ‘sylta’ da han returnerte.»
Vinyl 09/89

Tom Stian Korsmo er særlig engasjert i arbeidet med The Jessica Fletchers, som han har stor tro på kan utrette store ting i tiden fremover. Uten at norsk presse har vist særlig interesse har de bygd seg opp en ganske stor kult både i USA og Europa. De turnerte med nevnte The Apples In Stereo i Skandinavia 2003, med Dressy Bessy i USA og har i det hele tatt lagt grunnlaget for en større satsning over grensene. I USA benyttes for eksempel låta ”Let’s Go” (fra What Happened To The?) i en reklame for Nascar, og kan høres jevnlig på fjernsynskanalene der borte.

– Vi gadd ikke å sitte på gjerdet og vente på at ting skulle skje i Norge, så vi dro utenlands. Det har vist seg svært fornuftig, og bandet har ikke minst fått nyttig spilleerfaring på større scener. Særlig i Østerrike og Sveits hvor de fyller klubber med 3-400 i kapasitet. I Basel, Sveits var de headliner på en antirasistisk arrangement med over 15 000 publikummere, og i sommer spilte de før Weezer og Oasis foran over 30 000. Nå i helga spilte de en showcase for 1000 stykker i Bremen. I Østerrike skaper de nærmest Beatles-tilstander med jenter som stjeler deres svette håndduker og denslags, ler Korsmo. Da er det veldig gøy å drive med dette.

Gøy med pop
«Som med poporkester flest har også folka i The Tables en musikalsk fortid å slå i bordet med. Bartlebys begrenser seg imidlertid til tverrfløytespilling i et jazzrockband som ble nummer to i en lokal talentkonkurranse på Høland cirka år 1978.»
Vinyl 09/89

– Det å ha det gøy er også en sentral drivkraft for å bruke det meste av fritiden på dette, sier Korsmo. Det viktigste er selvsagt at vi er genuint glad i musikk, og så er det selvsagt julebordene våre.

– Også er det en sosial funksjon, skyter Ilagsmoen inn. Det blir en sosial arena der man møter nye og hyggelige folk rundtomkring.

Den lette holdningen de to i mellom kan også overføres til artistene de jobber med. Det er ikke rom for stjernenykker når man er tilknyttet et lite plateselskap:

– Kjemien mellom oss og bandene er ekstremt viktig, de involverte må ha en dugnadsånd kan du si. Gjør vi noen kroner så går det rett inn i selskapet og brukes på nye ting, men vi har verdens beste platekontrakt: vi deler alt likt etter at utgiftene er betalt. Så enkelt er det.

Lukten av vinyl
Perfect Pop satser fremdeles tungt på vinyutgivelser. Grunnen til dette mener begge er selvsagt: Det er noe helt spesielt med vinylen som de ikke kan være foruten.

Korsmo utdyper: – Det har vel kanskje noe med generasjonen å gjøre. Jeg husker fremdeles turer til Oslo da jeg hadde penger til å kjøpe én vinylplate; lukten, størrelsen, lyden – det er noe for seg selv. Dessuten er det faktisk bra merchandise-vare, det selger en del ute på turneene og på konserter.

Denne rendyrkede satsningen har kanskje bidratt til at Perfect Pop er etablert som en merkevare hos mange interesserte. De har mange faste kunder, både i Norge og utlandet, og de de eldste og mer obskure utgivelsene er utgått fra lager. Shady Whims… går etter sigende for «usannsynlige priser». Denne er altså gjort tilgjengelig igjen på CD, mens for eksempel tidlige King Midas-utgivelser kan lastes ned fra Phonophile. Det har ikke gjort selskapet spesielt rike, men de mener at de kanskje kan unne seg en sterkbrus på julebordet for inntektene det salget genererer.

Ny pop?
«Da The Tables fikk tilbud om å være «flexiband» i Vinyl, ble ikke svaret et ubetinget «ja». Penger er generelt et fremmedord for gruppas medlemmer og de var rett og slett redde for at de hele skulle bli for dyrt!»
Vinyl, 09/89

– Hva med nye band? Er det planer om familieforøkelse?

– Egentlig ikke, vi satser på de vi har. Det er selvsagt også et økonomisk spørsmål, samtidig som det ikke er enkelt å finne nye band der ute. The Chairs er jo bra, det har de alltid vært. Sister Rain. Og The Beautiful People, som alle snakket om for en tid tilbake.

– Og Je Suis Animal, kommer det fra Ilagsmoen.

– Nå dreier det seg jo en del om Loch Ness Mouse og Haakon. Førstnevnte har fått bra med dekning i presse og slikt, men Haakon har fått altfor liten oppmerksomhet. Bounty er en veldig bra plate, som hadde fortjent litt mer blest. Når det gjelder The Tables så er jo ikke de mer, men det er mulig et par derfra spiller litt av og til. Om det blir noe mer ut av det, vet jeg ikke.

– Har dere noen andre konsepter gående i tilknytning Perfect Pop?

– Nei, vi holdt på med klubbkonseptet Poplove på Mono en periode sammen med blant andre Trondheimslabelen TwoZero, men det ble for mye og for tidkrevende. Vi har blitt flinkere til å sette grenser, for ikke å brenne oss helt ut med dette.

– Dere har holdt på med dette i mange år nå – har dere noen gode råd til de som sysler med planer om å starte sitt eget plateselskap i disse dager?

– Penga først, kommer det kontant fra begge. Det er selvsagt, man kan ikke ta for gitt at for eksempel enhver liten nettsjappe skal klare seg i disse dager. Så man man ha et system og drive ordentlig, uansett hvor lite selskap man har. Og man må være forsiktig med å budsjettere salgstall, en utgivelse bærer seg ikke automatisk. Det er viktig å ha god kontakt med distributøren og følge opp denne. Og kanskje det viktigste av alt: Ikke gi opp!

Jeg spurte om de to herrene kunne trekke frem noen utgivelser fra sin katalog, som de mente fortjente litt ekstra oppmerksomhet:

The Tables: Shady Whims & Obstacles
(POP7, 1992)
Hallo! Å si noe om den…. ehh.. kjøp den! Det er en plate med så knakende gode låter, tekster og deilige arrangementer at det ikke går an å beskrive. Den er innspilt på en 8-spors hjemme i bakgården i Schweigaardsgate, og at de har fått inn så mye er bare sinnssykt.

The Loch Ness Mouse: Flair For Darjeeling
(POP33, 1999)
Marius: «Jeg hørte på denne mens vi spilte inn plate selv, og den gjorde oss så oppgitte. Loch Ness Mouse lå alltid ett hakk foran oss. Det skrangler og går sine egne veier, og jeg hørte den på en dårlig kassett, men de lå uansett et hestehode foran oss.»

Watch Children: The Kinda Retarded Tapes
(POP19, EP 1995)
Helt sinnssykt rått, beinhard garasjerock på Perfect Pop. Dette er en skatt som de fleste burde oppdage – og de som har den sier akkurat det samme. Den ene låten er for øvrig å finne på samleren Bestrummed! Perfect Pop 1995 – 2001. Har ellers ikke hørt noe fra bandet, bortsett fra at de finnes et eller annet sted i Brooklyn.

The Beautiful People: Sedated Times EP/The Beautiful People
(PDR002/003, EP, 2004)
Marius: «Jeg husker første gang jeg hørte dette bandet live, spesielt «Every Day». Alt er bra med den låta, til og med videoen er bra. Et band som går rett oppover, men som laget noen låter på disse to EPene som er blant de beste de noensinne kommer til å skrive. Også er det en fantastisk moral i bandet, de er utrolig fokuserte og står fram som et fiks ferdig band i en alder av 20!»

The Jessica Fletchers: Sorry About The Noise! E.P.
(POP34, EP, 2000)
Den låta er en klassiker, et vanvittig sterkt singlekutt og en hitlåt som ikke ble det. Platen solgte bra til å være en EP, men ikke massivt.

Tranen begynner å fylles opp av sine stamgjester. Det mørkner. Så tusler vi opp til Perfect Pops hovedkvarter i nærheten, for å høre på noe av den perfekte popmusikken vi har pratet om. Vi starter med Pussycats og 1-2-6 og avrunder med The Jessica Fletchers, og det slår meg at det er en rød tråd her:

Den heter Perfect Pop, og det er en fin ting å oppdage en hustrig novemberkveld i Oslo.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 24.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.