Folkemusikk

Slagr: Dirr

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment


Slagr: Dirr
Hubro/Grappa, 2018

Sommeren 2018 ble den varmeste og tørreste i manns minne. Den ene dagen etter den andre med tropisk hete man helst kjenner fra langt sydligere breddegrader. Eng og åker visnet bort, vannet forsvant og vi nordboere la oss til en roligere væremåte, satte arbeidsoppgavene på vent og søkte etter noe så unorsk som skygge i den dirrende luften.

Dette kunne ikke Slagr forutse da de fullførte sitt fjerde album, mens snøen fremdeles dekket landet. Dirr ble et fast lydspor til denne underlige sommeren, men den har beholdt sin relevans også inn mot kjøligere tider og vil ganske sikkert være en følgesvenn inn mot en ny vinter. Dette er musikk for alle årstider, og for mange sinnsstemninger.

Slagr er fremdeles Anne Hytta på hardingfele og Amund Sjølie Sveen på vibrafon og glassharmonika, samt cellist Katrine Schiøtt som på sømløst vis har erstattet Sigrun Eng. Dere som kjenner trioen fra tidligere utgivelser eller fra deres liggekonserter, der musikken kan nytes i en høvelig posisjon og hypnagoge tilstand, vil ikke bli overrasket over det som serveres her. Dette er ikke en trio som radikalt søker bort fra sin etablerte kontekst fra plate til plate. Deres katalog pusles heller møysommelig sammen til å danne et helt særegent bilde, der utvikling og variasjon kommer i form av ørsmå detaljer, og der låtene og platene er brikker underordnet denne helheten.

Etablerte stikkord for å beskrive det de står for er fremdeles gyldige: mediterende minimalisme, filmatisk folkemusikk, atmosfærisk avantgarde. De tilhører ikke én tradisjon, og skal heller ikke presses inn i noen fasttømret boks. Slik sett er det naturlig at deres siste plate kommer ut på den sjangerfrie kvalitetsleverandøren Hubro. Slagr er frigjort fra det åpenbare, og selv om de definitivt er jordet i noe ur-aktig og bestandig, henvender de seg vel så mye til drømmenes verden og det abstrakte.

Dette gjør de uten å lage noe i nærheten av «vanskelig» musikk. Slagr har alltid vært en ren nytelse for sjel og sinn. De komponerer særdeles vakre melodier, saktegående og dvelende, som kan nytes både i konsentrert lytting med gode hodetelefoner eller som bakgrunnsakkompagnement til den frie natur. Slagr blir liksom en naturlig del av deg og dine omgivelser.

Platen er innspilt i Sofienberg kirke, en omgivelse som passer platen. Det er høyt under taket her, en romlig klang som kommer til sin rett enten de tre spiller sammen eller står fram med solospill. I likhet med deres foregående plater er det ikke lett å trekke fram enkeltspor som skiller seg fra andre, for igjen har de laget en plate som bør spilles i sin helhet, slik at sporene høres i sammenheng.

Dirr er delt inn i 8 stykker, alle med korte navn som “aur”, “eir” og “hel”. Titlene angir en klar norsk og nordisk kulturarv, men musikken i seg selv beveger seg på tvers av både landegrenser og tidsepoker. Det har gått inflasjon i begrepet ‘tidløst’, men skal man først ty til det, så er Slagr den rette mottaker. Det er rart med det: Med sitt lavmælte tonespråk og minimale estetikk evner Slagr igjen å åpne ukjente dører og male store bilder, mens tankene blir til drømmer og drømmene blir til musikk.

Slagr: straum, stile

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

slagr_straum_stileSlagr: straum, stile (Ozella, 2011)
Stille vann, dyp bunn
Andrei Tarkovskys Solaris (1972) er et psykologisk drama sentrert rundt omstendighetene på en romstasjon, en utenomjordisk vakker og hallusinerende film som etter gjentatte ganger setter seg langt inn i marg og bein. Slagr er den norske folkemusikkens ekvivalent til Tarkovsky. Deres debut Solaris (Nor-CD 2007) var et svært vellykket forsøk på å utforske de “lange linjers musikk” – eller dronemusikk om du vil. Preget av minimalismen (tenk Steve Reich, LaMonte Young) og med bakgrunn i tradisjonsmusikken, abstraherer Slagr de fleste av folkemusikkens bumerker og beveger seg fremdeles langs andre linjer enn de mest utforskede. Mer opptatt av klanglige farger enn melodiske strukturer skaper de kammerfolk med enkle virkemidler: Hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon (Amund Sjølie Sveen) er den uvanlige, men effektive kombinasjonen.

Spor 2 på straum, stille er også titulert “Solaris”, og slik kan Tarkovskys filmatiske uttrykk atter en gang overføres på den norske trioen. Meditativt og grasiøst skaper de noe hinsides denne verden. Med dvelende tilnærming i langsomme, nesten drømmeaktige sekvenser møter de oss med det talende titulerte åpningssporet “Drifting Out Of Sleep”. Titler som “Quiet Rain” og “First Frost” beskriver atmosfæren i det som foreligger, innspillingen i Sofienberg kirke (av Nils Økland) underbygger ytterligere en katedralsk stemning som preger hele platen.

straum, stille består i hovedsak av innadvendt og kontemplerende materiale, som sikkert vil bli for stillestående for enkelte. For dette er mer sansemusikk enn dansemusikk, som kommer best til sin rett i et par gode hodetelefoner. Det er å anbefale å gi Slagr denne sjansen, sjansen for en berikende opplevelse i retur er stor. Bare en sjelden gang blir det mer straum enn stille, som i pågående “April” med sin krysning av av norske folketoner og post-rock.

Men det er ikke krusningene Slagr er mest opptatt av, det er understrømmene.

De har nok en gang levert en nydelig plate, der Tarkovskys blikk mot kosmos liksom vendes til en indre reise, og reflekterer noe dypt originalt – og dypt urnorsk.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk i 2011

1982: Pintura

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

1982_pintura1982: Pintura
(Hubro, 2011)
Omslaget til trioen 1982 viser igjen hverdagslige, realistiske bilder fra hvorsomhelstnorge, men musikken som skjuler seg innenfor er langt fra like tilforlatelig. Det er noe som rører seg bak gardinene. La oss kikke inn over potteplantene.

1982 kan plasseres i kategorien ’moderne improvisasjonsmusikk’, i seg selv et relativt grenseløst territorium. Med Nils Økland på hardingfele henvender de seg for eksempel inn i folkemusikalske kretser og bør ha umiddelbar interesse for leserne av herværende magasin. Men det er ikke folkemusikk vi har med å gjøre, ikke i tradisjonell betydning i hvert fall. 1982 er en fristilt kammertrio med den sjeldne kombinasjonen trøorgel/Wurlitzer (Sigbjørn Apeland), trommer (Øyvind Skarbø, født 1982) og altså fele/fiolin ved Økland. Mye av spenningsfeltet på Pintura ligger nettopp i instrumenteringen, mer enn at det nødvendigvis skjer direkte nybrottsarbeid med selve tonespråket.

‘Pintura’ betyr vel noe slikt som ’maleri’ på spansk, og her strykes det på med de fineste pensler. 1982 er en organisk og dynamisk enhet, med vekslende temperatur bringer de ørsmå detaljer opp i lyset og bygger opp til intense sammenstøt med like uanstrengt lekenhet. En del naturlige forutsetninger ligger til grunn for at dette har blitt en såpass vellykket: Vi har å gjøre med noen durkdrevne musikere, Apeland og Økland har sågar gjort ting sammen i nærmere 20 år, og med den musikalske tryggheten i ryggmargen våger de tre å møtes, utfordre hverandre og skape noe genuint sammen.

Mye av nøkkelen til å lykkes med et slik prosjekt ligger i denne tilnærmingen, som hviler både på en estetisk trygghet, håndverksmessig erfaring og stor musikalitet – men også at de involverte trives sammen. Det virker det som de gjør her. Som så ofte med god fri improvisasjon er den umiddelbare opplevelsen større enn noe konkret sluttresultat, men dette fungerer også som et album å lytte til.

Pintura er lett å høre på og bør være relativt lett å få utbytte av – men et godt sett hodetelefoner anbefales for maksimalt utbytte.

1982 Recording of Pintura from Tor Kristian Liseth on Vimeo.

Bjørn Hammershaug

Unni Løvlid: Lux

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment
Foto: Ingrid Skeie Ljones

Foto: Ingrid Skeie Ljones

Unni Løvlid: Lux (Heilo, 2013)
Unni Løvlid tilhører ingen klasse, hun er en egen klasse.

Det har gått fem år siden Rite, en høyst vellykket fusjonering av folkemusikk, elektronika og samtidsmusikk. Nå er hun tilbake, og igjen viser hun seg som en artist hinsides det konvensjonelle, som streber etter det åndelige og som griper det ugjennomtrengelige.

Lux er en målingsenhet for lysstyrke, én lux er definert som månelys. Nattens dunkle glorie. Lys og mørke er gjennomgangstemaer på dette albumet, og da særlig overgangen fra lys til mørke. Lux rammes inn av en kort trall og en vuggesang, men er ellers en ferd inn i nattens og dødens rike, men også troens og håpets. ’Dagen viger og gaar bort/luften bliffver tyck og sort’ er de første, besnærende ordene som møter oss, som et anslag for det som kommer. Det tekstlige materialet er hentet fra rike kilder; salmediktere, religiøse doktriner og barokkdiktning. Tonene er også nennsomt plukket fra de gamle tradisjoner, folketoner fra hjembygda Hornindal, Selje og Sogn. Men det som kommer ut av dette er langt fra tradisjonelt.

unni_lovlid_lux

Løvlid har denne gangen samarbeidet med Håkon Thelin (Poing, Oslo Sinfonietta) samt glassduoen Randi-Merete Roset og Liv-Jorun Bergset (fra Draup). Med effektiv og minimalistisk tonesetting av konstante uromomenter underbygges mystikken og den mørke stemningen, og den gir platen en vital puls. Over det hele, Unni Løvlids klare, klangrike stemme, i seg selv er en lysfontene, skaper balanse til både tekstene og musikken. Hun kan nok være hakket for insisterende i sine fraseringer i mine ører, men det er en smakssak. Hennes kvaliteter som sanger tør være ubestridte, jeg skulle likevel gjerne applaudert enda større spillerom for bare musikken her. Den er fantastisk.

Håkon Thelin poengterer noe viktig i sin fine albumtekst, der han blant annet skriver: ’Til tross for Unni sin ofte langsomme og sanselige kommunikasjon av tekstene, forblir melodiene glødende, som om ordene hører til på jorden og melodien strekker seg inn i en himmel fylt med lys.’

Hvor mange album kan man egentlig si noe slikt om. Lux er nok en kunstnerisk seier for Unni Løvlid, en fryd for øret til deg som lytter og noe av det mest magiske du kan forvente på et album i 2013.

Bjørn Hammershaug

Mattis Kleppen & Resjemheia: El Bokko

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment
Foto: Knut Aaserud/Telemarkfestivalen

Foto: Knut Aaserud/Telemarkfestivalen

Jeg bodde i Bø i Telemark i noen år, og er godt kjent med denne delen av landet. Utallige ganger tok jeg fatt på siste etappe av turen ned til bygdebyen, og suste da over Resjemheia med stjernene som teppe og den funklende Bøgata som endelig mål.

Dette fjellpartiet mellom Notodden og Bø kan også betraktes som et musikalsk overgangsparti, fra bluesbyens rike til folkemusikkens kongedømme – en highway fra elgitar til hardingfele. Mattis Kleppen kommer selv opprinnelig fra Bø, og er selvsagt godt kjent med denne heia som en musikalsk brobyggende passasje. Han har selv brukt mye tid på utforske musikalsk mangfoldighet i mange ulike sammenhenger opp gjennom åra.

Kleppen er bassist med utdannelse fra jazzlinja i Trondheim, og underviser selv i musikk ved ulike institusjoner i Trøndelag. Med bred bakgrunn som utøver i en rekke sjangre og med tallrike konstellasjoner fra ulike kontinenter, blant annet band som Cucumber Slumber og African Pepperbirds, er han kanskje selve personifiseringen av sjangerutroskap (det er et kompliment). På El Bokko har han først og fremst med seg Kenneth Kapstad (Motorpsycho, Spidergawd, Monolithic mm) på trommer, Kristoffer Lo (best kjent fra Highasakite, men også en veldig spennende soloartist) på tuba og gitar, og firedobbel landskappleiksvinner Ottar Kåsa på hardingfele.

Det er et dyktig og vidtfavnende lag, som evner å sette de musikalske visjonene ut i praksis. Plata er et møte mellom to av Telemarks viktigste musikktradisjoner, passende nok lagd som bestillingsverk til Telemarkfestivalen 2015. Her møtes også Norge og verden, og ulike sjangre – plata en smeltedigel av stilarter, uttrykk, former og grenseløshet.

Det kan bli spennende toner av slikt, og Mattis Kleppen er mer enn kapabel til å binde det hele sammen. Prosjektet Resjemheia ble først iverksatt i 2013, da med Highasakite-vokalist Ingrid Helen Håvik i en sentral rolle. På El Bokko er vokalen mindre fremtredende, til fordel for utforskninger av hva som skjer når sjangre møtes: Vestafrikansk ørkenrock møter norsk slåttetradisjon, møter improjazz, møter amerikansk blues … Det hele koker ned til at musikken kan være grenseløs, slik verden kan være det, hvis man bare hever blikket over sin egen nesetipp. At mye av verdens tradisjonsmusikk har et slags usynlig bånd, et felleskap, gir mening til prosjektet.

I lekenhet og den frie tilnærmingen ligger også mye av nøkkelen til at dette er så bra. Kleppen & co. klistrer ikke noen afro-groove på norske slåtter for liksom å gjøre det eksotisk. Dette er ikke postkort-turisme. Musikerne går inn i låtmaterialet med dyp musikalsk forståelse, som sammen med åpenheten fungerer som døråpner til en annen verden. Resjemheia er kanskje en transittetappe, men det er jo også et sted å befinne seg: mellom stedene, på vei.

Det starter så vakkert i Kivledalen i Seljord (”The Maidens of Kivle Valley and Ali”), der Mattis Kleppen sitter alene med bassen, myser over grantoppene mot sola og tenker på Ali Farka Touré – ser jeg for meg. Det er rart med det, at de frodige dalene midt i landet vårt og det karrige ørkenlandskapet i Mali har så mange berøringspunkter – tror jeg også han reflekterer over.

På neste spor kommer resten av laget susende inn over ”Resjemheia og Nordafjøllsen” på en suggererende karavane av ørken-groove. Her kommer Ottar Kåsa med fela, først som en gjest som kikker innom, men snart en integrert del av den ville ferden nedover strykene.

Hva er dette? Folk-prog? Kraut-jazz? De ti åpningsminuttene setter uansett en standard som holder seg plata gjennom, fra de mer dvelende og dystopisk mektige partiene (”Jesus Makes Me Quiet” og den nedjazza ”Bb’s Song”) til rytmiske og geografiske bukkesprang (”El Bokko”, ”Afrobike”). Hele plata er som en spinnende globus, der Bamako blir til Bø, der tuareger går i bunad og Seljordsormen titter fram et sted langs Mississippis elvebredder.

El Bokko holdes hele tiden oppe av en høyst kompetent gjeng. Jeg vil særlig trekke fram Kenneth Kapstad, som virkelig bærer mye med sin omfangsrike stil og kompromissløse drivkraft. En ekstra klapp på skulderen også til utgiver Crispin Glover Records, som i tillegg til CD har gitt ut plata på en høyst forseggjort LP-versjon i begrenset opplag. Det er den verdt.

Band som Atlanter og Sudan Dudan er blant de mange som har tilført norsk musikk et grenseløst spenn de senere årene. Mattis Kleppen og hans Resjemheia føyer seg ikke bare inn i denne kategorien, de drar utviklingen ytterligere videre. Jeg håper gruppa fortsetter sin reise, og neste gang jeg tar bilen over Telemarks tinder og heier, vet jeg hva som skal være soundtracket til turen.

Omtalen er opprinnelig publisert på folkemusikk.no 4/11-2016

Bjørn Hammershaug

Fruktcocktail

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

stein_urheim_coverStein Urheim: s/t
(Hubro, 2014)

Det er noe eget med den grenseløse musikken. Musikk som bryter sjangerbarrierer, som spaserer fritt mellom geografiske barrierer, og som opphøyer både tid og sted på sin vandring. På sitt beste kan slik musikk hensette deg i en tilstand som selv går utenpå tid og rom. Stein Urheim er en artist som tar oss med på slike ytre og indre reiser. Hans andre soloalbum (Kosmolodi kom i 2012) er en konstant befrielse å høre på, en alltid åpenbaring å lytte til. Dette er et album som egner seg både som lydspor til situasjonen (ta den med på bussen, sett den på til fredagskosen, hør den i hagen), men også egnet for intensiv fordypelse.

Mesteparten av albumet ble innspilt sammen med lydtekniker Audun Strype i Ole Bulls bolig Lysøen (utenfor Bergen) – et stort og januarkaldt trehus med varm akustikk. En kontrast som kan overføres også inn mot innholdet. På omslaget ser vi et utsnitt fra et torg, kasser med frukt og grønnsaker, ikke eksotiske arter, men poteter, gulrøtter, løk og epler.

Det er kanskje i det urnorske Urheim har sin dype opprinnelse, det gjenkjennelige og hverdagslige. Med dette som ballast tar han oss med på en ballongferd over kontinentene. Her er spor fra blues (både den amerikanske og den afrikanske ørkenvarianten), melankolsk country/folk, frie toner av jazz og asiatisk folkemusikk – for å nevne noen av ingrediensene som blandes inn i den rike musikalske menyen. Men det blir en rett som aldri virker overdådig.

Stein Urheim trakterer et variert sett av strenginstrumenter (fra langeleik til kinesisk quqin, tamburaslide og mandolin), bare støttet av medprodusent Jørgen Træen på synth og effekter. Lydbildet er rolig og romslig, med god plass til klangrikdommen fra de enkelte instrumentene. Nei, aldri overlesset eller påtrengende, dette er musikk som kommer deg i møte og tar deg i hånden. Ikke musikk som roper om ditt selskap, men musikk som du vil være i selskap med, som tar deg langt avsted. At sistesporet er titulert ”Great Distances”, er i så måte en helt korrekt oppsummering.

Stein Urheim har laget en av de vakreste og mest givende platene i år. Ikke overraskende utgitt av Hubro, som i seg selv har blitt en kvalitetsgarantist for musikk rettet mot den åpensinnede lytter.

Opprinnelig publisert på Folkemusikk, juni 2014

Bjørn Hammershaug

På Gamletun i Europa

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

slagr_short_storiesSlagr: Short Stories
(Ozella, 2015)

En gang på midten av 1980-tallet ville McDonalds etablere et av sine utsalgssteder på Piazza di Spagna, denne kjente plassen ved Spansketrappen i Roma. Den påfølgende protestaksjonen innledet hele den populære Slow-bevegelsen, med avarter som ’Slow Food’ og ’Slow Cities’. Formålet for bevegelsen er å finne et mer balansert tempo og en mer bærekraftig livsstil i en hastig moderne hverdag.

Trioen Slagr kan sies å være den musikalske ekvivalenten til denne bevegelsen. Short Stories er Slagrs fjerde album, innspilt i Hoff kirke på Toten. Som på deres tidligere utgivelser tas vi med ut på en reise til grenselandet mellom sakral kammerfolk, langstrakte droner og meditativ ambient, med langsomme toner som egner seg like mye i horisontal som vertikal lytterposisjon.

Slagr slår ikke an de kraftigste strengene, roper ikke ut med store bokstaver – snarere det motsatte. Men med sitt ordløse spill får de oss kanskje til å stille noen elementære spørsmål ved våre liv og dagens levesett. I det minste gir de oss en fantastisk lytteropplevelse.

Med hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon og stemte glass (Amund Sjølie Sveen) møter de tre eminente musikerne oss med utstrakt hånd. Vi lar oss villig geleide inn i rom der konsentrasjon og fokus ikke bare forventes, men er påkrevd for å gi fullt utbytte som lytter. Sett deg godt tilbake, skru av duppedingsene, lukk øynene og lytt.

Den konkrete inspirasjonen til den drømmeaktige, og nærmest abstrakte musikken har Slagr funnet i en novelle av Hans Herbjørnsrud. ”På Gamletun i Europa” er en fortelling satt 400 år tilbake i tid og omhandler en liten, glemt kvinne i en stor verden. Samtidig er novellen en skildring av hvordan en folkevise kan ha oppstått. Dette er overført til musikalske tema som utforsker de små øyeblikk og samtidig det store og uforanderlige.

Få kan som Slagr tonesette akkurat en slik stemning.

Hør bare et spor som ”Sylvelin”. Sigrun Engs cello maler fram en tung åpning, før den avløses av Hyttas hardingfele. Celloen blir liggende som et drone-element i bakgrunnen og skaper en nydelig kontrast idet Sjølie Sveens lekende glasspill kommer inn. Slik driver musikken sakte av sted i et skimrende spill av lys og mørke. Den griper vidunderlige øyeblikk, holder på dem en liten stund før de liksom løser seg opp og inntar nye former i det som kunne vært et evig kretsløp.

Om fortellingene har sin opprinnelse i kvinnelige skikkelser fra vår egen balladetradisjon (”Årolilja”, ”Sylvelin”), naturbilder (”Skare”) eller dekonstruerte folkeviser (”Folkevise”), har i den store sammenhengen ikke så mye å si. Short Stories er ikke en samling ‘låter’, men et helhetlig stykke musikk som bør inntas slik. Er du likevel i tvil, så anbefales den forlokkende ”Årolilja” som en egnet døråpner.

Det er i urgamle tradisjoner Slagr beveger seg, og tidløse spørsmål de befatter seg med. Men som få andre evner de gjennom tradisjonen å sette et speil opp mot vår egen samtid. Det er musikalsk novellekunst på sitt aller beste.

Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk mai 2015
Bjørn Hammershaug

Karl Seglems geitebukker

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

jazzbukkboxKarl Seglem: JazzBukkBox
NorCD, 2015

Karl Seglem feirer sine første 30 år som musiker med intet mindre enn en trippelutgivelse. Tro mot Seglems ånd har dette blitt mer enn et rent tilbakeskuende dokument som kun nøster fortidens tråder. JazzBukkBox er også et dynamisk prosjekt som like mye peker framover. Karl Seglem er ikke en artist som står stille; hans mangfoldige uttrykk pulserer både med og utenfor tiden.

JazzBukkBox er dels en samling tidligere utgitte stykker, dels ny musikk og dels liveopptak. Til sammen omslutter de mye av hans mangeårige musikalske virke, det vil si en boblende mikstur på tvers av sjangrene. Folkemusikk, jazz, elektronika, verdensmusikk og samtidsmusikk brytes ned og settes sammen ved hjelp av ulike metoder til nye, spennende koplinger.

Jeg starter med plata Lærad, som på sett og vis er den mest interessante her. Denne utgivelsen tar utgangspunkt i Seglems bukkehorn-innspillinger, bearbeidet og arrangert av et knippe utsøkte musikere (Reidar Skår, Elin Rosseland, Mari Kvien Brunvoll m.fl.) som bidrar til å utvikle låtmaterialet på fargerikt og levende vis. Et slags «ta den bukk og la den vandre»-samarbeid, i tråd med Seglems egen musikalske brobyggerrolle.

Seglems melodiske og renskårne hornspill skaper et godt grunnlag for ytterligere eksperimentell musisering. Det viser til fulle Jonas Howden Sjøvaags globale slagverk på ”Einherjedansen” eller Lars Jakob Rudjords melankolske tangenter på ”Merkeleg mengd oske”. De enkelte musikerne får rom til å sette sin signatur på hvert enkelt stykke, og Seglem binder det hele sammen på (tilsynelatende) uanstrengt vis. Det er i dette møtet mellom det gjenkjennelige og umiddelbare og det mer komplekse at Lærad er både innbydende og besnærende lytting.

Seglem lar det tradisjonelle og det lokale danne grunnlag for mye av det han gjør: Han står på et solid rotnorsk fundament. Dette bruker han som utgangspunkt når han drar inn impulser utenfra – ikke som eksotisk garnityr, men som en godt integrert bestanddel i musikken sin. Låtene som utgjør plata Worldjazz viser utmerket denne kombinasjonen av jordbundethet og improvisasjon, det fastlagte og det uventede, Norge og verden.

Den mer elektriske og beatsbaserte Worldjazz utgjør boksens mest oppsummerende del, med låter fra fire tidligere album som alle beveger seg inn i tittelens overskridende henvisning. Hør bare remiksen av ”Endelaus slette” – en tittel som i seg selv fungerer som retningsgiver for innholdet. Karl Seglem tilhører en eksklusiv krets musikere som utfordrer konvensjonene, det være seg Mari Boine, Jan Garbarek, Nils Petter Molvær – eller salige Langsomt Mot Nord for den saks skyld. Dette vil være kjent materiale for de av dere som er vel bevandret i Karl Seglems katalog; men for dere som trenger en døråpner, er Worldjazz nøkkelen.

Den siste plata i bukkeboksen heter Live In Germany. Den er nettopp det, et liveopptak fra Tyskland med den akustiske kvartetten Andreas Ulvo på klaver, Sigurd Hole på bass og Jonas H. Sjøwaag på trommer, samt Seglem på horn og tenorsaksofon. Dette er et varmt, intimt konsertopptak med ni låter – litt nytt, litt gammelt – og er en liten juvel i denne kronsamlingen. Strippet for elektronikken og effektene åpnes det for enda større fokus på detaljene, melodilinjene og det renskårne i musikken til Karl Seglem. Dette er et kontemplerende sett som egner seg godt for et par gode hodetelefoner. Her får du med også med gnissing av bukseben og kremting i salen, som gir følelsen av tilstedeværelse. Men det er ikke mye skravling blant publikum. Seglem skryter da også spesielt av det tyske publikumet som lyttende og interessert. I omslaget på plata står det: ’They dare and love to listen – and that’s what music is about’.

Så enkelt kan det sies, så lett er det å glemme.

Ikke la begreper som world og jazz – eller worldjazz – virke avskrekkende. Karl Seglem opererer innenfor et detaljrikt og komplekst landskap, men mest av alt er hans musikalske blandingsformer lekende, innbydende og imøtekommende. Han er en av våre aller flotteste artister, og bør være pensum i musikk for alle som vil forstå Norge bedre. Her er grunnstammen, det som er vårt eget, og her er påminnelsen om at vi er en del av verden der ute, som er så mye nærmere enn vi tror.

Jeg skulle gjerne hatt et tykt hefte med bilder, historier, fakta, skrøner og geiteskjegg når jeg åpnet denne boksen, men til orientering så består den kun av de tre platene som er nevnt her. Og det holder egentlig i massevis.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 18.11.2015

Bjørn Hammershaug

Innlandets røst

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

erik_lukashaugenErik Lukashaugen: Tel si ega tid
Øksekar/Musikkoperatørene, 2015

’En gang drømte jeg om å synge liv i dette landet / skape det på ny / i et skinnende lys av ord,’ skrev Hans Børli en gang. Hans land var de djupe skogene, småkårsfolkets, tømmerhoggerne og sliternes land. Børli fanget skogens sang og naturens gang, og han var en mester i å formidle det nære og gjøre det til noe større, noe allmenngyldig.

Erik Lukashaugen er også en skogens mann, og lik Børli forsøker han å fange dens sang. Han debuterte i godt voksen alder, med tonesettinger av Hans Børli på det kritikerroste og vellykkede albumet Av en sliters memoarer. Lukashaugen har selv røtter til Finnskogene, og Børlis lyrikk resonnerte så sterkt i hans musikalske hjerte at i 2013 så en ny, genuin visesanger dagens lys. I tiden etter utgivelsen har Lukashaugen valgt å satse fulltid på musikken, sagt opp dressjobben i Oslo og tatt med seg familien hematt til Elverum. Nå er han aktuell med oppfølgeralbumet Tel si ega tid, med i all hovedsak egenkomponerte sanger.

I løpet av de siste årene har vi sett en positiv oppblomstring av artister som ikke bare synger på morsmålet (det er nærmest en selvfølge), men som også bruker egen dialekt og sin lokale tilhørighet mer aktivt, også utenfor den rene folkemusikktradisjonen. Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella og Hellbillies er blant de som har bidratt til å bane vei for en ny bevissthet rundt det helt lokale, hjemme, nærmest som motstemmer i en tid hvor det globale og de grenseløse godene har vært rådende mantra.

Erik Lukashaugen føyer seg inn i en slik tradisjon, slik han også viderefører strake linjer fra Børli, Prøysen, Sandbeck, Levi Henriksen, Roy Lønhøiden, Lars Mytting. Erik Lukashaugen er en innlandets røst, det er ikke kyst, utferdstrang eller de prangende byer som er hans arena. Det er skogen, naturen, de nære ting. Ting som går hjem i denne fåmælte delen av landet vårt, den delen som ikke er mest spektakulær, men som kanskje nettopp derfor berører noe essensielt i folkesjela vår.

Tel si ega tid åpner ærlig og beskrivende. Erik Lukashaugen skjuler seg ikke bak tøvete floskler eller unødvendig billedbruk. Han savnet noe i livet sitt, kall det gjerne en førtiårskrise; det finnes verre varianter av den sorten enn å ville flytte hjem. For det er det den handler om. ’Slik som det var i Elverum’ er også platens aller fineste enkeltlåt. Det er her jeg føler jeg kommer nærmest Lukashaugen som menneske. Han åpner seg på et vis som, lik Børli, omhandler noe personlig og lokalt som samtidig kan berøre alle – i hvert fall de av oss som bærer et skjær av nostalgi eller savn i hjertet.

Har runda førti, men har fortsatt ingen svar
nå har je sagt opp jobben for å prøve med gitar
mens je lengte telbake tel slik som det var i Elverum

Sangen, ikke helt ulik Stein Torleif Bjella i stilen, introduserer oss også for det sterke laget av musikere: Ellen Brekke, Tarjei Nysted, Bjørge Verbaan, Annar By med flere. De trakterer en rikholdig akustisk instrumentpark, med vaskebrett, nøkkelharpe, mandolin, dreielire, hardingfele, trøorgel og mye annet.

Den fine tonen videreføres i slentrende ’Komma hem med blommer,’ en umiddelbar favoritt, og den varme kjærlighetserklæringen til avkommet i ’Min sønn’. Lukashaugen beveger seg i det fine grenselandet mellom folk og vise, uten at sjangergrenser blir noen hemsko for ham. Han er likefram og ledig i både tekst og tone, folkelig og hjertevarm, og lett å like. Kanskje litt for lett å like: Jeg kunne ønsket meg noe mer mørke, noe mer friksjon og motstand. Det er kanskje ikke hans vei, men når han legger opp til å brette ut sin sjel, tar jeg meg i å savne sanger om skuffelse, nederlag og motgang – stoffer klassiske plater er sydd av.

Halvparten av sangene er ført i pennen av andre, blant andre Vidar Sandbeck, men gjennomgående er de beste låtene hans egne. Jeg håper Lukashaugen fortsetter å utvikle sine egne kvaliteter som tekstforfatter. For det er også et uforløst potensiale i dette materialet – hvor imøtekommende og lekkert det enn høres ut. Tel si ega tid er kanskje ikke gjennombruddsplata, men den vil komme. Han har det i seg, og er i ferd med å finne sin egen stemme.

Jeg har bodd i Elverum og husker den lange vinteren der. Noe i meg håper at Erik Lukashaugen møter vintermørket på sin vei, og kommer ut av det med en plate som bôrer enda noen hakk dypere ned i Hedmarkens folkesjel, og som kanskje tar for seg vår tids arbeidsfolk og slitere. Da vil han også bli en sanger som synger liv i dette landet, langt utover de skogene der sangene er skapt.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 22.1.2016

Bjørn Hammershaug

Sigrid Moldestad: Tradisjonell og nyskapende

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

sigrid_moldestadSigrid Moldestad: Så ta mitt hjerte – Dei beste songane
Heilo/Grappa, 2016

Det kommer en tid for de fleste artister å gjøre opp regnskap; enten det er et tilbakeblikk over en karriere på hell, eller som en statusrapport et sted midt i den. Sigrid Moldestad tilhører utvilsomt siste kategori. Gjennom sine hittil fire soloalbum har hun raust delt sin vidsynte musikk med oss og markert seg som en av våre aller fineste stemmer og historiefortellere. Så ta mitt hjerte samler egenutvalgte høydepunkter fra årene 2007–2014.

Moldestad har favnet over mye i løpet av sin allsidige artistkarriere, og spiller i dag like naturlig på countrytreff og jazzfestivaler som på tradisjonelle folkemusikkscener. Etter utdannelse ved Ole Bull Akademiet, gjorde hun seg sterkt bemerket i sjangerlekne band som GamaltNymalt og Spindel. Men det er under eget navn hun virkelig har blomstret og funnet sitt eget uttrykk, et uttrykk som har gjort henne til favoritt blant både kritikere og det brede publikum. Denne platen er et naturlig stoppested for å samle noen tråder før hun igjen legger på vei mot nye reisemål.

Sigrid Moldestad solodebuterte med Taus (2007). Her løftet hun sløret av og hyllet sin lokale folkemusikks glemte kvinner, noe hun ble belønnet med Spellemannpris for. Hennes tre påfølgende album er de som er best representert på samleplata: Sandkorn (2010), Himlen har sove bort mørkret (2012) og hennes tolkninger av dikteren Jan-Magnus Bruheim, Brevet til kjærleiken (2014). På disse albumene har hun fortsatt å videreutvikle en sjenerøs stil som både har lokal forankring og global tilhørighet. Røttene fra Breim og Nordfjord er et gjennomgående tema i musikken hennes. Men hun lar røttene vokse fritt videre ved å trekke inn elementer fra både keltisk og amerikansk folk, til et uttrykk der folkemusikk, pop, bluegrass og visesang sømløst flettes sammen i en helhet.

For selv om Sigrid Moldestad favner over store musikalske områder, viser denne samlingen at hun har bevart og dyrket en konsistent stil. Ja, denne samleplata kunne vært et helstøpt studioalbum i seg selv. Noe ligger nok i det skjønnsomme utvalget av musikere som har fulgt henne opp gjennom. Sigbjørn Apeland, Anders Bitustøyl, Jørgen Sandvik og Anders Hall er blant dem som har fargelagt mange av hennes utgivelser på lydhørt og varsomt vis. De skaper rommet for Moldestads glassklare, klangfulle stemme; kraftig, varm og aldri insisterende eller overmannende. I dette rommet skapes det også plass for hennes finstemte historier, poetiske fortellinger som helst tar tak i de nære ting og løfter dem opp med en universell og tidløs appell. Litt som hele hennes eget musikalske virke gjør det samme.

Sigrid Moldestads er en sterk forteller og formidler av både tradisjonelt og nyskapende materiale, med en åpensinnet og nysgjerrig holdning til musikken. La denne samleplata gjerne fungere som en introduksjon til artisten, hvis du fremdeles trenger det – eller som en godt kurert spilleliste med lang holdbarhetsdato og stort bruksområde.

Så ta mitt hjerte er utgitt både digitalt og som dobbel CD-plate. I tillegg til de 16 utvalgte perlene fra albumkatalogen, får vi også seks bonusspor i form av et par juleviser, noe tidligere uutgitt materiale og liveopptak. Det er et fornuftig tillegg, som underbygger følelsen av at Sigrid Moldestad har brukt dette prosjektet til å rydde opp i gamle papirer; som for å arkivere det som har vært, og gjøre seg klar for det som kommer. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 7.3.2016

Bjørn Hammershaug