American Stars & Bars: Porch Poetry

12/04/201510/11/2019 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

It’s sweeter than I drink easily
I don’t even like the taste of my bourbon beard
But I’d rather feel sleazy than desperate and crazed
My bourbon beard
Holds my head up for a while
Helps me feel like I’m not shot
(Silkworm, ”Bourbon Beard”)

13ghosts: The Strangest Colored Lights (Skybucket, 2008)
Ute er det høysommer. 30 varme i skyggen, og skyggen er det eneste rette stedet å være. Vinterbleke kropper ligger halvdøde i gresset. Rislende vannfontener og et svakt sus i løvverket er det eneste som beveger seg. Til slike dager må man velge sin musikk med omhu, kanskje av den litt late, melankolske, men likevel oppløftende typen. 13ghosts er herved anbefalt som følge. De kommer selv fra dampende og varme omgivelser (Birmingham, Alabama), og det er som en hetebølge alltid omfavner deres sørstatsgotiske låter.

When the summer comes to us, we have nowhere to go, I can hardly hold my head up, I’ve been drinking to long

The Strangest Colored Lights er en høyst variert, men sjelden variabel plate som strekker seg i mange retninger, men alltid med en litt dorsk, behagelig ro over seg som gjør den lett og sommerlig. Her er gitarer rustne som spiker, blåsere som kneiser stolt og 60-talls pop-harmonier, akustisk tristesse og fullt øs fra barkrakken om hverandre. De to vokalistene Brad Armstrong og Buzz Russell bidrar alene med to farger, der den ene har en raspende, litt folk-aktig stemme, mens kompanjongens uttrykk leder tankene mer mot psykedelia og spacepop – til sammen blir resultatet som en nærmest uimotståelig miks der Neil Young, Pink Floyd og Beatles ligger som solid og samlende fundament.

Innspillingen hjemme i sør er for øvrig tatt med videre til tekniker Doug Van Sloun, som med erfaring fra band som Bright Eyes og Magnolia Electric Co. kan å behandle varer av det gylne slaget.

Radarparet Armstrong og Russell har en snart 20 år lang historie bak seg, i det som er en kronglete fortelling med utdanning, flytting rundt om i landet og etter sigende en hang til sterkere stoffer som medvirkende faktorer til at 90-tallet var et broket tiår når det kommer til musikken. Etter at tredjemann i gjengen tok sitt eget liv i 1999 ble de enige om sele på hesten igjen, og The Strangest Colored Lights er deres fjerde utgivelse som 13ghosts. På sitt fjerde album er det ikke de lyse stemninger som får dominere, de fører oss inn i mørket med sin mollstemte realisme. Men i denne skinner et lys forsterket av gode melodier, innbydende stemningsbilder og den nærværende trusselen om svarte skyer som trolig kommer rundt neste hjørne.

Dette er en helstøpt og vellykket utgivelse, og selv om jeg lar blende mest av platens første del, så er dette en av de platene som får stempelet ’Sommeren 2008 – et soundtrack’ påtrykket med store bokstaver.

American Analog Set: The Promise of Love (Tiger Style, 2003)
Know By Heart (2001) var en aldeles utsøkt plate av dette bandet fra Forth Worth, Texas (senere har de tatt den faste løypa fra Austin til Brooklyn), hvor de fant en nær perfekt form for sval dronepop med en evigvarende flow, fylt av varme melodier og svevende stemninger. The Promise of Love fortsetter stort sett i samme løype, riktignok med et par småskjær i sjøen.

”Continuous Hit Music” pumper i gang platen med et skeivt orgel og sagende gitarer som får lov til å rulle noen minutter, inntil vokalen etterhvert kommer døsig og hviskende inn. Det fungerer for så vidt greit som en åpning, og kan minne om Yo La Tengo tidlig på 90-tallet, eller litt deres egen ”Million Young” fra forgjengeren. Resten av ’side 1’ er rene popperler. Her har de funnet frem igjen klokkespillet og skaper hypnotisk Chicago-inspirert delikatesse på linje med The Sea and Cake og The Mercury Program; søvnig sommervarm drømmepop, rikholdig på klanger, teksturer og lette stemninger.

Akkurat som ”Continuous Hit Music” dro platen i gang på relativt hardt vis, starter ’side 2’ også ganske så kontant. På tittelkuttet vender bandet seg mot et hardere uttrykk, styrt av droneorgel og motoriske beats. Det fortsetter de også med på ”The Hatist”, som er et forsøk på å funke seg opp til en slags dansbar form for krautpop. ”Fool Around” er heller å foretrekke med sin noe mer luftige stil, men heller ikke her klarer de å fange lytteren helt, slik som på det lange avslutningssporet ”The Modern Drummer”. Monoton og repetitiv flyter den avgårde som en elv av klokkespill, cello og vokal i leia til Ira Kaplan eller Dean Wareham, og er en slik låt du ønsker aldri tar slutt.

Amanset, som de også kaller seg, viser igjen spor av delikat eleganse på The Promise of Love. De overrasker ikke akkurat, men behager desto mer. Selv om enkelte av låtene her står seg mer enn godt i forhold til tidligere prestasjoner, er den i sin helhet likevel ikke like solid som Know By Heart.

Bishop Allen: The Broken String (Dead Oceans, 2007)
’A hook is a musical idea, a passage or phrase, that is believed to be appealing and make the song stand out; it is ‘meant to catch the ear of the listener’ (John Covach). Eller for å si det med låtskriverne Al Kasha/Joel Hirschhorn: ’The hook is what you’re selling’. Det nevnes elementer som en drivende, dansbar rytme, en melodi som fester seg i hodet, selve teksten – eller rett og slett en ’lyd’, slik som ’da doo ron ron’.

Bishop Allens to faste medlemmer er ikke uteksaminert fra Harvard for ingenting. Deres kunnskap om hooks blir avslørt cirka 1 ½ minutt ut i åpningssporet ”The Monitor”, som svulmer et sted mellom Shins og Springsteen:

The neighbourhood’s quiet at night, but sometimes my ears still ring, and you’d think I understand that a rock ‘n roll band doesn’t mean a blessed thing…

… synger de forsiktig inntil det jublende ’la da da da’-refrenget slynges skamløst opp i været sammen med hele bøtteballetten av et orkester som stemmer i. Med det åpnes en plate som ikke streber etter særlig originalitet eller søker å fordype seg de utilgjengelige irrganger. Det er ikke intensjonen med The Broken String. Dette er en plate i popmusikkens vårtegn, og her er det flust av små og store blomstringsøyeblikk som kan plukkes og pleies med omhu. Vakkert arrangert, smakfullt dandert og vennlig levert over til oss lyttere som en liten hilsen fra et utopisk solskinnsland.

Supermuntre ”Rain” kan vel gjerne stå igjen som sommerens anthem for oss på Østlandet i 2007: (’Oh let the rain fall down and wash this world away, oh let the sky be grey, cause if its ever gonna get any better, its gotta get worse for a day’). Ukulele-drevne ”Click, Click, Click, Click” plasseres lett i den samme sjarm-bagen, mens ”The Chinatown Bus” er en slik fin, spankulerende vise med trompeter og fløyter som titter fram langs fortauskanten, og med de litt typisk lettere humoristiske tekster om hint og hist hele platen er full av:

And I remember Shanghai
How I wasn’t sure just what was safe to eat
The chickens pecked and wandered at the barefoot ankles
of the children hawking figurines of workers smiling
What’s the Chinese word for cheese?

For en stakket stund står Bishop Allen bak en av årets mest positive popplater. De aller beste låtene; ”The Monitor”, ”Flight 180”, ”The Chinatown Bus” og ikke minst ”Like Castanets” – satt til Santiago, Chile, deler alle en balanse mellom sårhet og stolthet, veksler mellom vemodig folkrock og mer jublende pop-arrangementer som jeg finner ganske uimotståelig. Det ligger vel i bandets øre for hooks vil jeg tro, der både de små detaljene, arrangementene og tekstene spiller en sentral rolle.

Jeg deler likevel denne platen i to. Første halvpart utmerker seg som den friskeste, mens de går noe på tomgang i andre omgang, tross fine øyeblikk som ”Corazon” og ”Choose Again”. Tragikomiske ”The News From Your Bed” sørger dessuten for en avslutning vi alle kan stemme i; en skikkelig gla’låt med deppetekst er aldri å forakte. Med unntak av skramlende og utilpasse ”Middle Management” (med tekstlinjer som ’I’m over by the water cooler, listen to the chatter, while I’m working to get fired, but it doesn’t seem to matter’) leveres låtene hovedsakelig i pent og pyntelig stand.

Denne anbefales mest for sin ukuelige optimisme og smittende glede, og i mindre grad for variasjon av en formel som etter noen runder virker noe utvannet tross sin utvilsomme sjarm.

Bishop Allen har for lengst bosatt seg i Brooklyn (bombe!) og i 2006 markerte de seg med å utgi en ny EP for hver måned (med til sammen 58 låter). Det er tydeligvis ingen mangel på ideer og visjoner i den gården. For kjennere må det legges til at mye av materialet fra denne serien benyttes her, riktignok i nye versjoner. Utgiver er for øvrig et nytt søsterselskap til kvalitetsgarantistene Secretly Canadian/ Jagjaguwar.

Brother JT3: Spirituals (Drag City, 2002)
Broder JT alias John Terlesky er en ustoppelig artist. Mange vil sikkert kjenne ham fra 80-talls bandet The Original Sins, men i de siste årene har han i hovedsak viet seg til Brother JT3. Denne konstellasjonen består i tillegg til JT av bassist Bill Melcher, samt en av trommisene Jamie Knerr (The Psyclone Rangers) og Dave Ferrara (The Original Sins, Crack Baby). Siden tidlig på 90-tallet har Brother JT gitt ut et dusin album på mindre selskap som Twisted Village og Bedlam. Hos Drag City kan han dele lønnsslipp med Neil Michael Hagerty (Royal Trux, som også har produsert denne), Stephen Prina og Damon & Naomi. Det skulle vel passe vår venn bra.

I 1999 ble en av Terleskys låter snappet opp til bruk i filmen High Fidelity, noe som bidro til å gjøre det økonomisk forsvarlig å spille inn Spirituals. Den holder som tittelen lover seg inntil mer åndelige spørsmål av vår hverdag, og det markeres med to tradisjonelle låter: ”Wayfaring Stranger” og ”Mole in the Ground”, i tillegg til seks Terlesky-originaler. ”Mole in the Ground” tør være en ganske kjent folklåt, og er blant annet spilt inn av Doc Watson. Jeg kjenner best til den gjennom Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928, og JTs psykedeliske drogpreg (ute der med Spiritualized og Spacemen 3) er ganske langt unna hans nakne, banjodrevne fjell-stil. Historien forteller forøvrig at Lunsford lærte denne låten av en viss Fred Moody tilbake i 1901, så her snakker vi musikkhistorie. I en så stor sammenheng vil ikke JTs utgave bli husket særlig lenge. ”Wayfaring Stranger” er også blitt en yndet låt å vrenge på, og i de senere årene har både Papa M og Giant Sand gjort flotte versjoner av denne. Brother JT3 klarer ikke å skape like god stemning, ei heller kommer den opp mot forsøk fra 16 Horsepower og Emmylou Harris. ”Wayfaring Stranger” er likevel så sakral i utgangspunktet at den vanskelig kan bli annet enn vakker, og denne enkle utgaven med bare vokal og orgel er et av platens bedre spor.

JT holder seg stort sett til den psykedeliske halvdelen av den alternative rockescenen denne gangen, og da snakker vi 60-70-tallet og artister som Donovan, T-Rex og Syd Barrett. Hans smått skrudde viser veksler mellom det ganske-vakre og litt-for-kjedelige. Vi serveres derfor blant annet en jevn mid-temporocker (”Be With Us”), bedagelige ”Praise Be”, der den akustiske visen får besøk fra verdensrommets merkverdige lyder og ”Lord You Are the Wine”. Den skiller seg ut ved å låne litt fra Marc Bolans glamstil, riktignok i et langt seigere tempo enn hos T-Rex, men med klappingen intakt.

Høydepunkt inkluderer den Donovan-lignende slentringen på ”Summer” og ”Mellow”, hvor han sannelig har noe av den samme skjelven i stemmen som briten. Ikke akkurat Mellow Yellow, men tryllefløyten er artig nok til å redde låta. Vil også trekke frem ”Right There” med sine psyche gitarlyder som svever forbi og skaper skumle stemninger.

John Terlesky er en original fargeklatt i musikkverden, og et oppkomme av ideer. Tilgi meg derfor Broder, for at jeg ikke helt fant lyset med Spirituals.

Centro-Matic: Love You Just the Same (Misra, 2003)
Will Johnson er en sentral herremann i Denton, Texas’ vitale musikkscene. I stillere stunder kaller han bandet sitt for South San Gabriel, men når han vil plugge inn mer elektrisitet kjennes han best som Centro-Matic. Sammen med Matt Pence, Scott Danbom og Mark Hedman har han stått bak en rekke bra plater under dette navnet. Love You Just the Same er sånn cirka det niende albumet Johnson har signert siden 1997 – i tillegg til en stabel kassetter, singler og EP’er. Jeg har ikke hørt alt det som renner ut av mannen, men etter det mine ører klarer å oppfatte er dette noe av det bedre han har prestert som Centro-Matic.

En grunn til det er at grensene mellom South San Gabriel og Centro-Matic har blitt noe mer utydelige. Og trives man i selskap med både vemodsstemte verandaballader, streit indie og blåsnipp arbeiderklasserock så dekkes alt sammen her. Det hele bindes sammen av med følelse for den gode popmelodi og varme arrangementer (vibrafon, Rhodes, fiolin). Det blir hverken strengt eller ekskluderende, men like vennlig som et grillselskap med en kjølebag full av pils i en av Dentons bakhager en sensommerkveld omgitt av gode venner… og, ja – point taken.

Det er noe usedvanlig vanlig over måten Matt Johnson fremstår på, så veldig all-american rufsete. Med sin hese stemme (Paul Westerberg til Ryan Adams) og de Youngske gitardragene er ikke dette hverken spesielt innovativt eller vågalt. Men av og til er det andre kvaliteter som også teller. Som det å skrive solide låter og tekster som kan leses et par ganger, som det å skape en atmosfære som det er mulig å besøke flere ganger. Det har Centro-Matic lykkes med på Love You Just the Same.

Det er ikke til å underslå at det er et knippe anonymiteter her, låter som mangler nødvendig glød eller nerve, eksempelvis streite poprockere som ”The Mighty Midshipman”, ”Spiraling Sideways” og ”Argonne Limit Co.” Singlepotensielle ”Biology Tricks” har dessuten et lite løft i refrenget som hver gang får meg til å tenke på Briskeby og ”Propaganda” (!), så derfor har denne dessverre blitt et spor som må skippes forbi. Men det er som alltid noen godbiter i posen også. ”Flashes and Cables” er en sommerlig bris av en låt, drevet fremover av Matt Pence’ alltid stødige trommer og et flott oppbygget arrangement kan den minne litt om Sparklehorse og ”All the Lightning Rods” er en meget vakker ballade. Slutten er forøvrig bra, med seige ”Silver Plate Complaints”, muntre ”Breathe Deep – Not Loud” og platens klare vinner ”Without You”, der de nesten finner den samme nøkterne storheten som det My Morning Jacket har gjort til sitt kjennemerke, men både her og på ”Reset Anytime” er det klart at Johnson ikke er noen Jim James.

Det går en slackerlinje fra The Replacements til Wilco, og det er her Centro-Matic vandrer. Nok en plate for et vellykket grillselskap, med andre ord!

Death Ships: Seeds of Devastation (2006)
Navnet hinter om et hardrock-band, coveret om en countrygruppe, og musikken? Vel, den er either/or. Death Ships er fra hjertelandet; Iowa City, og spiller en form for dempet, kontrollert og vellagd popmusikk med emosjonelle overtoner av country.

Det er utvilsomt kvaliteter over Seeds of Devastation, og for de av oss som foretrekker et drag av mørke, så ligger det nok noe dunkelt bak alle disse 11 låtene uten at jeg har finlyttet til tekstene. Åpner du det idylliske omslaget vil du i hvert fall se at låven er brent til grunne og ravnen henger håpefullt i trærne. Formen er uansett ganske tradisjonell. Death Ships evner å smette inn preg av alt. country og akustisk drømmepop på en plate som på ingen måte skriker om oppmerksomheten din etter et par runder på spilleren. Den skriker ikke etter 20 runder heller, og det er ikke lett å si om dette er tidløst eller pregløst. Med avrundede kanter og et ’voksent’ uttrykk triller de 11 kornblonde låtene først inn i øret uten at de hverken irritererer eller gleder – de bare er. Noen lyttinger senere har i hvert fall jeg funnet en smule glede over deres trofaste stil, det er noe holdbart over låtene her likevel. De tar aldri av, og i sin forsiktige forutsigbarhet skaper de en slags trygghet og en solid følelse av noe som er ment å skulle vare. Vi skal med andre ord langt fra hipstertrender og vågale stilbrudd.

Åpningslåten ”Remains to Be Seen” er ganske smekker, og hensetter oss umiddelbart i området rundt der Joe Pernice har syslet med i en årrekke. Vokalist og frontfigur Dan Maloney har en myk, innbydende stemme som står godt til bandets akustisk sobre uttrykk, men de når ikke inn under huden på samme måten som Pernice. Great American er en annen fin, litt søvnig låt med en teskje American Music Club og en porsjon Hayden, som i likhet med en del andre kutt her trekkes ut litt i lengste laget. De tjener på å utfordre sin egen stil noe, og sistesporet ”Knock Over Time” har en mer skurrende tone og tungladet følelse over seg, som de gjerne kunne tydd til oftere.

Death Ships oppnådde en viss status med singlen ”Thelma Lou” (fra Deep Elms This is Indie Rock-serie), men den er ikke tatt med her. Det er synd, for Seeds of Devastation hadde tjent på et par tydelige låter som kunne bundet sammen et noe anonymt og likelydende materiale. Etter oppstarten i 2001 har de spilt med band som Tapes ‘n Tapes og The Decemberists, som slett ikke er et dårlig selskap. Selv om de mangler gløden til førstnevnte og den språklige rikdommen til sistnevnte er dette et greit krysningspunkt å forholde seg til.

Så gjenstår det å se om Death Ships evner å seile ut fra sin trygge småbyverden i midt-vesten for å oppdage nytt, og kanskje mer spennende land. Låven er i hvert fall nedbrent, så det er lov å håpe.

Drakkar Sauna: Jabraham Lincoln (Marriage, 2006)
Duoen Drakkar Sauna, med base i studentbyen Lawrence, Kansas, har et par album bak seg fra tidligere – plater jeg for ordens skyld ikke kjenner særlig til.

På Jabraham Lincoln har Wallace Cochran og Jeff Stolz med seg frender fra distriktet som enkelte sikkert kjenner fra før, for eksempel Jason Groth (Magnolia Electric Co, Impossible Shapes), Chris Crisci (The Appleseed Cast) og folk fra Split Lip Rayfield. Gjestene besørger helst instrumenter som banjo og trompet, på en plate som i det hele tatt er ganske akustisk og folk-orientert i uttrykket.

Det lovende åpningssporet ”Teach Me Your Legs” høres ut som den er basert på en gammel klezmer-folketone, mens de på påfølgende ”Decoy Schmecoy” har et mer hoiende 60-tallsuttrykk som kan minne litt om Animal Collective rundt Sung Tongs. Drakkar Sauna har i det hele tatt et løselig, skramlende uttrykk, vokalen kastes ut med en predikants kraft og det er en slags jovial fryd over musikken på Jabraham Lincoln.

”Mongrel of a Halfman Slave Bitch” framføres med en slags front-porch optimisme som befinner seg nærmere Billy Bragg enn Devendra Banhart for å bruke et forsøksvis forklarende bilde på hvor landskapet ligger. Mer episk anlagte ”You Left Me Liberty” hadde på sin side ikke vært helt upassende i hendene på The Decemberists eller Geoff Berner, men jeg klarer ikke å hente ut den helt samme gløden som disse nevnte referansepunktene evner på sitt beste.

Platens tyngdepunkt er ni minutter lange ”Abandon Love”. Her fremviser duoen et harmonisk vellykket vokalregister og avslører noe av sitt rike språk, men de klarer likevel ikke å forsvare nesten 10 utviklingsløse minutter. Talende nok for platens endelige vurdering er at det er på de tre kortere snuttene Drakkar Sauna er mest spennende. Neste gang håper jeg de forsøker å utvikle disse ytterligere. Det kan vel også nevnes at ærverdige Portland Mercury mente at platen er ’extremely smart, hilarious’, men der er jeg altså ikke helt enig.

Jabraham Lincoln er dog en gjennomgående trivelig plate, men uten de helt tydelig markerte holdeplassene som vil få meg til å gå om bord veldig ofte.

Goldcard: Goldcard (Off, 2003)
På midten av 90-tallet skyllet grungebølgen over Seattle, vasket hver eneste krink og kaffebar og fortsatte med full fart sørover mot Portland. Vi som var med den gangen lot oss ikke be to ganger når SubPop lanserte band som Sprinkler, Hazel og Pond. I det store og hele svant de hen etter at bølgen igjen traff havet og skylte hypen ut i det store blå. Jeg hadde i hvert fall langt på vei glemt disse navnene.

Inntil Goldcard nå dukker opp.

En del av dere kjenner sikkert navnet fra konsept-platen Colonel Jeffery Pumpernickel (med blant andre Black Heart Procession og Howe Gelb), begge forøvrig utgitt på Chris Slusarenkos Off Records. Bak artistnavnet Goldcard skjuler det seg en viss Charlie Campbell som tidligere var å finne i nettopp Pond. Med seg her har han blant andre brødrene Slusarenko (Sprinkler), Chris Brady og Dave Triebwasser fra moderbandet Pond, samt en rekke større og mindre stjerner fra vestkystens indiescene. En haug med folk, blant annet fra Grandaddy, Quasi, Halo Benders og Sleater-Kinney er listet opp her, uten at det fortelles akkurat hva de har bidratt med. Goldcard er altså mer et kollektiv av kreative krefter enn et rigid band, og det smitter også over på musikken.

Disse 16 sporene er spilt inn over et spredt tidsrom, med en rekke ulike artister og på flere forskjellige steder. Det var ingen konkret plan om at de noensinne skulle gis ut. I en kjeller, et eller annet studio eller på tilfeldige og svært sjeldne øvinger (én, for å være nøyaktig) har Campbell & co unnfanget disse låtene. Det gir platen et ganske løsaktig preg, man kan nesten kalle den sprikende. Likevel er det bare noen få kutt som virker litt unødvendige og drar ned helhetsinntrykket, og Goldcard er en av årets største positive overraskelser på platefronten.

De er nok mer varierte i stilen enn det jeg husker Pond noensinne var – med et aldri så lite forbehold siden jeg ikke kjenner deres sisteplate Rock Collection (1997). Av de 16 kuttene er det en del utitulerte, korte snutter av ymse art: Vietnamesisk disco, garasjepunk, drum & bass, lek med trommemaskiner og DET (Campbells gitar-tricks). I tillegg serveres vi et knippe lengre låter som kan deles mellom pianobasert orkesterpop/ny-psykedelia (tenk Brian Wilson, Jim O’Rourke og Elephant 6) og fengende fuzzpop ikke ulikt Grandaddy, Guided by Voices eller Sparklehorse. Charlie Campbell skriver om noe av prosessen og tankene sine i omslaget. Her kan man lese om bandets første og siste øving, om hvordan Campbell bygger Goldcard rundt DET – hans ’revolusjonerende’ oppdagelse av hvordan å lage en stryke-aktig lyd på gitaren (lytt til det første sporet) eller hvordan han faktisk takket ja til å holde slippefest for platen – så sant han kunne sitte skjult inne i en boks hvor ingen kunne se eller ta på ham.

Gå bort til boksen. Legg øret inntil. Ikke rør. Hør.

The Good Ship: The Good Ship (Orange Twin, 2003)
’Ja, ja, nok en plate å legge i fiskeveska, på vent til neste tur med stanga.’ Det var min første tanke etter at The Good Ship hadde tilbragt sin jomfrutur i spilleren. Jeg følte at deres debutplate var som skapt for å lyttes til et sted i fjellheimen, foran bålet en sen kveld og med duften av granbar og mose som eneste selskap. Etterhvert har jeg blitt ganske godt kjent med Robert Lomax, Jesse Flavin & co, og platen fungerer faktisk fint også i mer sosiale sammenhenger.

Sekstetten har nemlig laget en ganske så sjarmerende plate bestående av detaljrik saktegående porch-pop. Denne løse samlingen av lærere, bibliotekarer og snekkere har spilt en del sammen med blant andre Elf Power og Crooked Fingers hjemme i USA, og selskapet Orange Twin tør være kjent for sine kvalitetsutgivelser (Lovers, Elf Power, Great Lakes) og sitt lokale samfunnsengasjement. The Good Ship deler ikke bare bandmedlemmer med Lovers, mens også noe av den svale kveldsbrisen vi fikk presentert på deres Star Sunken Ship (2002), og jeg ville verken blitt særlig overrasket eller skremt over å støte på disse menneskene søvnig klimprende på en veranda en varm sommerkveld nede i Athens, Georgia.

Her går det i enkle og melodiøse folkbaserte viser, gjennomgående vemodig og lavmælt er det, men alltid med en behagelig og vennlig stemning bak klagingen. De kler sine akustiske låter pyntelig med ulike instrumenter, litt i minimalistisk Lambchop-stil med forsiktig bruk av horn, litt banjo fra huska og plystring. Lydbildet er luftig og klart som en morgen på fjellet, og hele platen er delikat arrangert med god plass til å trekke pusten. Det mest negative med The Good Ship er at den gode feelingen de etterlater seg gjør at platen blir noe motstandsløs lytting, og den har en tendens til å ende opp som bakgrunnsmusikk når den spilles, mer enn at jeg som lytter blir fanget av den. Det er en fin linje mellom sørstats-døsende kveldskvitter og søvndyssende bysselalle-traller, og jeg sitter egentlig igjen med en god, men noe likeglad følelse etter at Sugarcane toner vekk etter tre kvarter.

En plate for fisketuren? Joda, men på grunn av vekthensyn må man alltid foreta et utvalg, og jeg er rimelig sikker på at både Summer Hymns, Elf Power og Mendoza Line stiller foran i køen når skiver av Athens-band skal velges ut.

The Graves: Love, Love, Love (FILMguerrero, 2003)
The Graves har base i Portland, Oregon og er enda et bekjentskap fra det glimrende selskapet FILMGuerrero, her sentrert rundt vokalist/låtskriver Greg Olin. Med seg på debutplaten sin har han med en fin samling musikere, blant andre fra det vitale K-miljøet (Karl Blau og Kyle Field, som begge har spilt en del med The Microphones) og Norfolk & Western (Adam Selzer, Rachel Blumberg). Det høres ut til at de mange medvirkende har hatt noen meget trivelige stunder sammen med Olin gjennom våren 2002, for dette har blitt en plate i sommerens, popens og kjærlighetens ånd skapt av ’this family of friends, lovers and friends of lover’s lovers’ som de selv sier.

Love, Love, Love skiller seg noe ut i forhold til de tidligere utgivelsene på FILMGuerrero. Her tas vi ikke med langs ensomme ørkenveier eller vidstrakte panorama-landskap, The Graves har heller følere tilbake til 60- og 70-talls pop, softrock og country i slekt med The Beatles, The Byrds og America. Vokalharmonier, klokkespill og blåsere er sentralt plassert, og med sin bløte stemme og sine følsomme låter trekker Greg Olin tråder frem til arvtagere i ’brorskap’ som Pernice, Radar og Nourallah. Med et variert bakgrunnslydbilde vil jeg trekke frem for eksempel Sparklehorse, Lambchop og nyere Wilco som andre artister The Graves kan relateres opp til. De er med andre ord inne på et spor som fører til et sted der klassisk låtskriving med moderne innslag verdsettes høyt.

Love, Love, Love er sommerlig og kjærlig fra start til slutt, men ikke av den jublende sorgfrie typen. The Graves kiler oss heller med varsomme kjærtegn, som formidlet av Joe Pernice (”Calm Me Down”), The Byrds (”O’Connors Pass”) eller Sparklehorse (”Suburban Girls”). Sammen med etterfølgende ”Show Girls Love” og My Sweet Lord-aktige ”Dark Hair Is Cool Too” er dette de beste eksemplene på Olins evner til å skrive tidløse poplåter. Det er slike svaiende og svale øyeblikk som bidrar til at Love, Love, Love står i par med Faris Nourallahs I Love Faris som 2003s fineste popalbum så langt. Begge anbefales i horisontal stilling på en flytemadrass med en paraplydrink i neven og sola i øynene, uten en grå tanke i sikte.

Hezekiah Jones: Hezekiah Says You’re A-Ok (Yer Bird, 2006)
Etter noen runder i selskap med Hezekiah Jones hadde jeg notert tre navn på huskelappen bak øret: Iron & Wine, M. Ward og Will Oldham. Dette Philadelphia-baserte orkesteret sentrert rundt en viss Raphael Cutrufello deler nemlig mange av de nevnte sine kjennetegn. Jeg må innrømme at jeg var ganske blank på hva eller hvem Hezekiah Jones var, så jeg klikket meg inn på hjemmesiden deres på søken etter litt mer info, og sannelig min hatt var de samme tre navn nevnt der også. Ikke så overraskende, men greit å få det bekreftet.

Hezekiah Says You’re A-Ok er en trivelig plate, solide låter fylt av varm og oppløftende melankoli. Cutrufello synger dempet og vakkert, musikken er stort sett akustisk, med ikke en uvesentlig andel sårbarhet over seg. Med en passelig lengde på cirka halvtimen og uten de helt store topper eller fallgruver er det en trygg investering for de som er på jakt etter noe nytt innen genren. I flommen av plater som kommer fra alle kanter så er det dessverre en fare for at denne faller i glemselens brønn. Gi låter som ”Agnes of the World” og ”Which Side Are We On?” en sjanse, de to innrammende sporene er platens beste.

Bandets navn må være hentet fra diktet “Black Cross”, gjort kjent av Bob Dylan i sin tid, som berettet om den triste skjebne Hezekiah Jones ble til del: ’hung high as a pigeon’ for ’the son-of-a-bitch never had no religion!’ Det er ingen grunn til å straffe denne gjengen på samme måte, selv om de ikke biter fra seg like sterkt som den gamle mester, hverken i tekst eller tone. Men et hyggelig bekjentskap er det.

Jail: There’s No Sky (Oh My My) (2009)
Med ovenstående dramatiske linjer åpner There’s No Sky (Oh My My) av kvartetten Jail fra Milwaukee. Det er deres første langspiller så vidt meg bekjent, og en av de hyggeligste overraskelsene hittil i år.

Jail har holdt sånn av og på siden 2002, uten å ha etterlatt seg dype spor utenfor hjemtraktene, ’mostly slacking time while making good music poorly’ ifølge dem selv. Det er lov å anta at noe av tiden er brukt til å koke sammen noen latterlig fengende låter og utvikle et tidløst uttrykk med vintage-preg.

For de holder seg til gamleskolen, reflektert som garasjerock, British invasion og 50-talls rock’n’roll, men med også med et klar dragning mot powerpop, americana og 90-talls slacker-indie. Det er nærliggende å sette dem i bås med andre moderne ’retrorockere’ som The Strange Boys og Thomas Function. Catchy garasjepop kan være en samlebetegnelse, men det er ikke mye støv på denne historieboka av ei skive.

Jail har ikke ett klart definert uttrykk, mer en klar forkjærlighet for all-american gode låter – Midtvesten-style. De er rundhåndet med håndklapping, doo wop-kor, smukke harmonier, snotty Jagger-vokal, en countryfarget ballade her og en slarkete akustiker der. På en plate uten en svake spor merkes likevel en viss begrensning utover på side 2, en side som ikke helt klarer å opprettholde den sammenhengende løsslupne optimismen fra første side.

Det må også legges til at banden har kreert noen fantasifulle relasjonstekster, dessverre smurt sammen i en mølje i heftet, men med linjer som skiller seg ut fra hopen: ’Love takes shots, it doen’t matter if you’re cold or if you’re hot, proofs in your favourite soap and porns where pickup lines don’t fail, girls read like braille, but their fingertips don’t lie…’ eller ’I don’t want this to be a yellow tape criminal investigation, but you’re swinging in kicks above my knees and hanging threads of speculation that this ain’t no mindless love, it’s not one I trade for for drugs so don’t leave me unbreathing split on your rug…’

Det utypiske og lyriske overskuddet går hånd i hånd med musikken til et band jeg virkelig håper kommer seg til Norge i nær fremtid. Når du henger på milkshakebaren og har noe småmynt igjen i lomma er dette bandet du ønsker å finne på jukeboksen.

Namelessnumberheadman: Your Voice Repeating (The Record Machine, 2004)
I den pågående serien ’band med rare navn fra rare steder’ er vi nå kommet til Namelessnumberheadman (NNMH blant venner, men det ser ut som en slags høyskole, og jeg bruker derfor hele navnet) fra Kansas City. En by med et befolkningsgrunnlag på nivå med halve Østlandet, og som har fostret omtrent like mange moderne rockeband som Hønefoss de siste årene. Denne trioen kan komme til å sette stedet på indie-kartet, selv om det de leverer på Your Voice Repeating ikke akkurat kan kalles for genuint nyskapende. Men kanskje er det deres avstand til musikalske landmerker som bidrar til at de likevel lager en snurrig popmiks som blir ganske så lekker.

‘Futuristic lo-fi’ omtaler de seg selv som, og deres lo-fi møter post-rock vispet med trommemaskiner, ProTools og synther er en stil som for eksempel Grandaddy og The Notwist har lykkes godt med. Vekslingen mellom moderne storbybråk og landlig fuglesang kan knapt kalles vågal, hvor lenge skal vi høre band ta en “Canada” og jage opp sprukne trommeritt mot de store høyder, falle tilbake og starte på nytt, og må virkelig alle ha Kid A i lomma, innvender du kanskje. Jo da, jeg ser poenget ditt, men Namelessnumberheadman virker likevel som de gir beng, de er uforskammet opplagte og har bestemt seg for å prøve alt en gang til. De har visst en gang sagt at Metropolis og The Sweet Hereafter er deres favorittfilmer, og siden det er farlig nær mine egne, og ettersom det på en måte beskriver det de driver med like korrekt som noe annet, så gir vi dem en sjanse til.

De har et album bak seg fra 2002 som jeg aldri har hørt, og skal visstnok være et hysterisk bra liveband, selv om sjansene for å få sett dem her i landet er minimale. Your Voice Repeating er et nydelig lite popalbum som kretser i de sfærer jeg har skissert ovenfor. Øyeblikk av ren poplykke og antydningen til svært smittende refreng varer sjelden lenge, før det farer ut i en hoppeborg med trioens leketøy. En kikk på noen av låtene kan illustrere det bedre. Den første ordentlige, ”Every Fiber”, er en flott sak. Kassegitar, uanstrengt vokal, sommerlig melodi før et kort piano-break fører den inn i et mer rytmisk driv som de lar pulsere ut. ”Full & Frayed” åpner like rolig, igjen kassegitar og piano, vokalen litt mer svulstig og melankolsk. På ”Tension Envelopes” legges det til en hurtig beat, en dårlig synth fører melodien her, og det etableres en kjapp danserytme etterhvert. Gitaren kommer inn og de jager et klimaks. Det kuttes på toppen, og en perlefin steelgitar får lov til å leie låten til sengs. Snadder! ”Going to Breathe Again” har mer skrivemaskin-beats og et lydbilde som etterhvert blir ganske likt Notwists Neon Golden med perkusjon og cymbaler langt fremme sammen med den korrekte vokalen. ”Mid-Continent” er også en vakker akustisk sak med høstlig gitarspill, klokkespill og kor-samples.

Selv om de tyner denne formelen noe ut etterhvert og senker intensiteten mot slutten blir det aldri kjedelig. Låtene er stort sett passe korte, og møtet mellom det organiske og mer maskinstyrte virker aldri påtrengende.

The Red Thread: After the Last (Badman, 2003)
Vokalist Jason Lakis er en relativt kjent figur fra the bay area som trommis i den stemningsfulle trioen Half Film. Etter lengre tid i hi har han nå fått med seg medlemmer fra det for meg ukjente San Francisco-bandet The Inspectors og overtatt sjefsrollen som vokalist og gitarist. Det har blitt en vellykket kopling, da hans slepne røst passer godt til bandets sløye, men presise spillestil. En herlig tilstedeværende pedal steel og relativt hvasse gitarer plasserer bandet mellom bardisk-country og saktegående dagen-derpå rock.

Sammen med den sedate pedal steel-flyten bidrar The Red Thread med huggende start-stopp rytmikk som mer enn gjerne minner om Karate på en mørk bar. Skrell bort Farinas intrikate gitarspillerier og hør for eksempel på “Subject to Change”. The Red Thread mangler noe av den styrken Karate presterer, og heller mer i retning mot countryrocken. Veien er da heller ikke lang til Scud Mountain Boys’ siste-drink ballader, sjekk særlig ”The Fly Out”, ”5” og ”Borrow and Spend”. Den noe uvanlige krysningen mellom Geoff Farina og Joe Pernice blir ikke nødvendigvis eksplosiv, men det funker på et troverdig vis. To høydepunkter som særlig må nevnes er ”All In”, hvor de lar mektige gitarvegger bygges opp i større grad, og instrumentale ”Details”, der de utforsker detaljene mellom en enkel huskende melodi og klokkespillet til Daryle Goldfarb. En cowpunk-versjon av Bad Brains’ ”Sailin’ On” er både frisk og morsom, og indikerer dessuten at de er hakket mer underholdende live enn på plate.

After the Last er et solid håndverk mer enn en artistisk triumf, men jeg håper og tror bandet utvikler seg videre basert på det gode grunnlaget de har lagt med denne korte debutplaten. Vi får nemlig servert del pekepinner på at Lakis har flere gode kort gjemt i ermet.

Adam Selzer: All the Walls Are Bare (FILMguerrero, 2003)
Portlands Adam Selzer steller til daglig med bandet Norfolk & Western, og er gjerne å finne på utgivelser av FILMGuerrero band som Peace Harbor, Tracker og The Graves, enten som musiker eller tekniker i sitt Type Foundry Studios. Men mannen har også litt tid for seg selv, slik som sommeren 2002. Da satt han ifølge omslaget en del inne på sitt tomme soverom for å spile inn et knippe låter. Helt tomt er det dog ikke, han har selskap av en håndfull instrumenter og en åttespors-opptaker. Slik blir det ikke mye så sprut av, men desto mer intimitet.

All the Walls Are Bare er en passende tittel, for dette er en ganske ’naken’ plate, en slags Nebraska for Selzer. Han trakterer den helakustiske platen alene ved hjelp av gitar, munnspill og leilighetsvis en mandolin, klokkespill eller enkel perkusjon som med ytterste varsomhet lister seg inn bak sengekanten.

Selzer er naturgitt med en bløt hviskende stemme som egner seg for soverommet, om ikke annet for å lulle oss lyttere behagelig inn i drømmeland. Han tar ingen grep for å vekke oss opp av den slumrende tilstanden tittelkuttet umiddelbart hensetter oss i, men med ti låter på snaue 30 minutter rekker man aldri å sovne helt inn. Titler som ”It Was Quiet” og ”Slowness” bør si det meste, og blant hans egne låter, der ”Gentrified” er den beste, dukker også Beatles’ ”This Boy” opp. Den sklir ubemerket og naturlig inn i resten av denne melodiøst vennlige og trivelige utgivelsen.

All the Walls Are Bare mangler en del for å nå opp til Selzers andre – og glimrende prosjekter, men for dere som liker disse, artister som Iron and Wine, Damien Jurado og M. Ward eller generell soverommusikk så vil jeg anbefale anskaffelse. Dessuten har FILMGuerrero sin vane tro igjen sørget for en delikat innpakning.

Silkworm: Italian Platinum (12 XU, 2002)
Silkworm har holdt det gående siden 1987, og som en av USAs mange mer eller mindre små hemmeligheter har de utgitt en anselig mengde plater siden tidlig på 90-tallet. De oppnådde vel en viss kult i forbindelse med utgivelser på småhippe Matador en periode, men er nå tilbake på et mindre selskap i oppegående 12XU (Touch & Go i statene). Det kan Matador angre på. Ikke at dette blir en superselger – bra musikk blir sjelden det – men kvalitetsmessig er dette noe av det bedre innen gitarrock av den amerikanske, øldrikkende, utvaska jeans-typen. Det er ikke noe overjordisk over det Silkworm driver med. De spiller steinfast rock i klasse med The Bottle Rockets, Uncle Tupelo, Pavement og øhh… Counting Crows, med en touch av post-punk (”Is She a Sign”, ”The Brain”).

Det er ikke noen småfolk som deltar på Italian Platinum. Kelly Hogan (Pine Valley Cosmonauts), Matt Kadane (fra Bedhead og The New Year) og tekniker Steve Albini (den mannen sover aldri!) yter sin skjerv her. Hadde de kuttet ned platen med noen spor, hadde Italian Platinum blitt en fabelaktig utgivelse. Åpningssporet ”(I Hope U) Don’t Survive” er en kraftrocker av beste sort, der vokalen til Kelly Hogan er et meget velkomment innslag i koret. Hun kunne vært benyttet i langt større grad, da hun skaper nødvendig varme til Andy Cohens røffe stemme. Samarbeidet på ”White Lightning” er også et av platens aller beste spor, og hun får synge helt alene på sjelfulle og hjerteskjærende ”Young”. Balladene ”The Old You”, ”Bourbon Beard” og ”LR72” er også passe rølpete til at de passer både før og etter hangover. Fengende ”A Cockfight of Fightings” hadde blitt en radiohit i en rettferdig verden. Men mellom disse sporene finnes det en del gråstein. Silkworm blir aldri dårlige, men Italian Platinum mangler den siste lille finishen som forhindrer den fra å bli en støvsamler etter en tids rotasjon. På den annen side er dette musikk det bør gå an å hente frem etter et par år, trolig til stor glede.

Silkworm har vandret fra Missoula, Montana via Seattle (der de mistet vokalist/gitarist Joel R.L. Phelps som ville dyrke solokarrieren) og nå til Chicago. Det merkes at dette er vandringsmenn. Det er som man kan se dem for seg i en schvær bil et sted langs en highway, mens låtene naturlig kommer av seg selv der de turer forbi småbyene, før de stopper på en kneipe for å spille litt for billig booze. De er preget av en typisk slacker-holdning, og på hjemmesiden sin virker de oppriktig overrasket over at Touch & Go fortsatt satser på bandet! Det er vel en holdning som både viser bandets styrke og deres svakheter. Det må dessuten legges til at man forventer mer enn en simpel papirlapp av et CD-omslag i dag, men det passer vel litt inn i bandets småsløve image.

The Speakers: Yeats is Greats – The Speakers Sing the Poems of W.B. Yeats (2006)
W.B. Yeats er nok en liten helt for denne trivelige duoen fra San Francisco. Yeats is Greats er i hvert fall dels basert på tekster av den store britiske forfatter – og jeg skal ikke begi meg ut på noen glattis for å utlegge om hans litterære kanon. Det får andre gjøre. Men noen ord om musikken på sin plate fortjener The Speakers – for tidvis tryller de frem riktig så fine toner.

De første sporene er veldig bra; huskende, vennlige melodier, sober vokal, lett og ledig akustisk leie med dempede blåsere. Ikke i det hele tatt ulikt Iron & Wine på nær gåsehudfremkallende ”The Mountain Tomb”, mens de på andre låter ligger nær for eksempel Elliott Smith, Microphones, Will Oldham og Sufjan Stevens – vi snakker altså om en varsom form for folkpop og alt-country som det er lett å like. De to herrene Brian Miller og Peter Musselman ser også ut som to likandes karer, en barneskolelærer og en musikklærer, venner gjennom halve livet og medlemmer av Jolie Hollands band. Duoen deler nok ikke helt Hollands særegenhet, og Yeats is Greats blir aldri særlig mer enn behagelig, drømmende lytting – men det er jo ikke alltid man ønsker noe særlig mer.

Halvparten av låtmaterialet er bandets eget, og skulle jeg hatt et ord med i laget ville jeg heller knappet inn på spilletiden og konsentrert fullt og helt om Yeats. Det hadde gitt et skarpere fokus og kanskje forhindret følelsen av en del resirkulering. Unødvendigheter av noen halvferdige snutter sniker seg mellom småperlene, og trekker ned på helheten. Men det er mye fint her. Legg for eksempel merke til helt nydelige ”Nothing Ever Dies” med sin herlige trekkspillsolo. For tilhengere av slik musikk som er skissert, så er det verd å merke seg at troverdige San Francisco Chronicle hadde denne platen på sin topp-ti liste for lokale utgivelser i 2005.

Som nevnt vil jeg ikke gå særlig inn på W.B Yeats, men kan likevel ikke dy meg: Med så mange middelmådige tekster som surrer rundt hodet til enhver tid, er det like greit å sikre den biten. Jeg velger å la dette utsnittet fra en av de aller beste, både i tekst og tone, ”He Wishes His Beloved Were Dead”, tjene som eksempel:

Were you but lying cold and dead,
And lights were paling out of the West,
You would come hither, and bend your head,
And I would lay my head on your breast;
And you would murmur tender words,
Forgiving me, because you were dead.

Sudden and Subtle: We Were, and Will Be… (Very Nice Dementia, 2009)
Kvartetten Sudden and Subtle befinner seg så nær middle America som mulig, basert i Marshalltown, Iowa. Det er da også noe veldig ’middle’ over musikken de presenterer. Det trenger ikke tolkes negativt.

We Were, and Will Be er seks fengende poplåter, bygget opp på klar, tidvis falsett-aktig vokal, akustiske gitarer med anslag av elektrisk nerve og en slags lo-fi, kjellerklang som gir et slentrende, uhøytidelig preg over det hele. Ujålete og iørefallende er det ikke vanskelig å like dette låtknippet. Materialet er upåklagelig det, uten de store høydedrag eller åpne fallgruver. Jeg vil slett ikke bli forundret om Sudden and Subtle kommer opp med et fullt album av interesse. Med denne EP’en som utgangspunkt ville de nok vært tjent med en større og mer saftig produksjon, eventuelt ta det hele ut i litt mer ukjent terreng. Nå fremstår Sudden and Subtle som – rett og slett litt middle.

Det er også verd å merke seg at de tilhører en krets i Marshalltown som tydeligvis er ganske aktive, og at det finnes andre band (med en del sirkulasjon av de samme folkene, naturlig nok) som det også er verd å notere seg for den som er interessert i amerikansk indierock. Land of Blood and Sunshine er ett av disse. Gode ting har kommet ut av små miljøer tidligere, og det er kanskje i dette den største spenningen denne EP’en etterlater.

Bjørn Hammershaug

The Notwist: I Won’t Sing Hilarious

12/04/201512/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Tyske The Notwist har gjennomgått noen bemerkelsesverdige transformasjoner i løpet av et drøyt tiår. Fra å starte som et hvilket-som-helst hardcore-band, har brødrene Acher og herrene Messerschmid og Gretschmann utviklet seg til å tilhøre Europas innovative musikkelite, og er en aktuell påminnelse om at enkelte artister modnes med stil.

Neon Golden (City Slang, 2001)
Denne utgaven av Neon Golden er formet som et smykkeskrin. Når du åpner det finner du to bittesmå, skinnende tretommere, besmykket med omlag 40 minutter musikk. Det ser ut som den lille esken skjuler noe verdifullt, og innholdet skulle da heller ikke skuffe den mest kresne diamantsamler.

Det som startet med en liten flørt med elektronikken har utviklet seg på en smakfull måte, og bidratt til storebroren Tied + Tickled Trio – et prosjekt som lenge har utmerket seg med sin fusjon av jazz, electronica og dub. Gjør klar for lillebrors kreative og stillfarne hevn.

Utgivelsen vekker interesse allerede på omslaget. Den enkle, iøynefallende tegningen viser en ring – et symbol man gjerne forbinder med enhet, samhold og kjærlighet. Tittelen gir flere assosiasjoner; Neon – byen, natten, det moderne samfunn og Golden – det naturlige, vakre. Det er i dette skjæringsfeltet The Notwist opererer. De har utviklet en krysning av enkle melodier som er organisk fundert, med et nettverk av detaljrikdom basert på elektroniske virkemidler – en kombinasjon som gjør bandet ganske så uimotståelige. Dette er et grep tyskere har forsøkt tidligere, og The Notwist kan minne om brukbare forsøk til landsmenn som Locust Fudge og Hip Young Things og andre moderne, men mer ensidige elektrikere som Oval, Pole og Autechre, alle vil kunne fungere som knagger The Notwist kan henge sammen med.

Det er vanskelig å ikke konse på vokalist Markus Acher først, særlig når han er så fremtredende i lydbildet som her. På lavmælt snakke-synge vis høres han klart og tydelig, med litt tyske brytninger i den britiske aksenten, og heldigvis med nok pauser til at han ikke blir altfor anstrengende. Mens mange relaterte artister kjører en helinstrumental linje, er vokalen her integrert som naturlig og nødvendig, og fremhever ytterligere det tungsindige preget. Avslappet mot det søvnige formidler Acher budskap som mitt enkle jeg ikke helt har klart å finne en klar tematikk i, men som likevel virker effektfulle og tankevekkende i sin bruddstykke-stil. Eksempelvis fra et av platens mest umiddelbare spor, ”Pick up the Phone”, hvor teksten går: ’You know this place, you know this gloom? We’ve been here before. When life is a loop, you’re in a room without a door…’

Etterhvert er det mulig å bevege seg videre inn i platen, og begynne å feste seg ved hva som egentlig skjer bak vokalisten. Som sagt høres melodiene ofte enkle ut, men hvert enkelt spor er fylt med et utall av irrganger og passasjer som gjør dem spennende å oppsøke. Ved å utnytte sammenhengen mellom tradisjonelle instrumenter (blant annet cello, saksofon, banjo) og moderne lyder i form av hypnotiske rytmer, plutselige bruddstykker og udefinerbar støy, klarer The Notwist å viske bort de motsetningene som mange ender opp med. Mye av grunnen til det er at komposisjonene aldri fylles opp med for mye lyd, og ved heller å tone ned enn å overdøve hverandre tvinges lytteren til å gjøre akkurat det en lytter skal. Uten sammenligning forøvrig går tankene til et band som Lambchop, som kanskje jobber etter noe av den samme filosofien.

The Notwist er like avslappede, men mer europeisk i uttrykket, da særlig med tanke på britiske deppere (Joy Division, The Smiths) og 80-talls synthpop (Depeche Mode). Etter gjentatte lyttinger oppleves likevel Neon Golden som vel statisk og kjølig. Det trenger ikke være negativt, men dette er ikke en plate som bør konsumeres for raskt og for ofte – snarere en juvel som du vet vil vare lenge, og som kan hentes frem ved passende anledninger.

Neon Golden har likevel alle egenskaper til å bli en storselger – og ganske sikkert en kritikerfavoritt, og den bør gå rett hjem både hos de som til vanlig oppsøker nyskapende elektronisk musikk, til de som er på jakt etter moderne pop, og til alle som leter i platebutikken på måfå etter noe ’nytt og bra’. Det skulle bli de fleste av oss.

The Devil, You + Me (City Slang, 2008)
6 år er lang tid i platebransjen. For mitt vedkommende var det overraskende at det allerede hadde gått så mange år siden Neon Golden markerte seg som en av de tidlige 00-tallets mer innflytelsesrike plater innen melankolsk elektropop. Neon Golden høres fremdeles ikke utdatert ut, slik The Devil, You + Me også fremstår som en plate med lang holdbarhet – foran den umiddelbare gledesrus.

Vi som har fulgt denne gjengen med et halvt øye, vet at de har holdt seg aktive gjennom en rekke prosjekter de siste årene (Lali Puna, Tied + Tickled Trio, 13 & God, Ms. John Soda mm.), men det har vel vært The Notwist vi har ventet mest på. Første spørsmål blir derfor: Er den ’verdt’ ventetiden?

Tja. The Devil, You + Me vil neppe skape de store bruduljer. Men det er i hvert fall en veldig gjennomarbeidet og detaljrik plate som kommer smygende ved gjentatt lytting. Gjennom hodetelefonene kommer de mange finessene til sin rett, blant annet samarbeidet med stort orkester, og det er helt klart et imponerende arbeid som ligger til grunn i både arrangementer og produksjon her. Hør for eksempel på en aldeles nydelig sak som ”Gloomy Planets” der akustiske, elektroniske og orkestrale elementer flettes sammen til en sømløs høstsonate. The Notwist lesser aldri på, de er restriktive i bruken av virkemidler og vever mange av sine ideer inn i et sobert uttrykk som er veldig deres eget og faktisk ganske uforandret siden sist. Jeg synes vel at et band som Portishead kom tilbake etter et lengre opphold med en mer spennende plate enn det The Notwist gjør her. Men det har vel kanskje heller ikke vært poenget deres. The Devil, You + Me er i første rekke en usedvanlig behagelig lytteropplevelse. Og den har sine øyeblikk, selv om disse aldri blir ‘ruvende’.

’I won’t sing hilarious’ synger Markus Acher søvnig på Alphabet, og det har han jo helt rett i. Med sin restriktive, nesten følelsesløse vokal underbygger han The Notwists distanserte uttrykk, som sammen med det kontrollerte lydbildet ikke gir de store rom for det lekne og impulsive. Det kan passe godt på vemodige låter som ”Sleep”, hvor det er vanskelig å ikke bli døsig og lykkelig på samme tid. De minner hele tiden om at det er et varmt hjerte som banker bak den tilsynelatende kjølige kontrollen.

Her finnes også enkelte koplinger mellom mer uventede utbrudd og det kraut-motoriske drivet som fungerer godt. Jeg liker måten de beveger seg inn i et mer avantgardistisk terreng, uten å miste fokus på de vevre melodiene sine (som på ”On Planet Off” og ”Hands On Us” som ikke er helt ulikt nevnte Portishead), men i likhet med alt annet de gjør så skjer det uten de store fakter.

Mange andre band har fulgt i Notwists fotspor etter Neon Golden, men fraværet av en unik opplevelse denne gangen oppveies i det store og hele av å være med på en delikat ferd gjennom et høstfarget landskap. Notwist roper ikke etter din oppmerksomhet, men kanskje det er med sin stillfarne eleganse denne vil komme styrket ut av tidens gang.

Det må også legges til at omslaget er særs utsøkt, og nasjonalfølelsen kan skrus et par hakk opp ved tanken på at det er norske Yokoland som står bak dette.

Tied + Tickled Trio: Electric Avenue Tapes (Clearspot, 2001)
Det finnes vel fortsatt enkelte der ute som får frysninger av ’tysk musikk’, og tenker på ompa-rytmer, euro-pop eller lærkledde tungrockere. Glem det. Europas lokomotiv fører også an innen den moderne musikkscenen (Pole, Oval og Mouse on Mars er band som kan nevnes). Tied+Tickled Trio er også et elektronisk eksperimenterende band, men samtidig så mye mer. Deres kopling mellom jazz, dub og elektronica slår svært heldig ut!

Etter at første pianoakkord blir spist opp av sultne teknokrauter er det ingen vei tilbake. De første minuttene av ”United World Elevator” er noe nølende, som om musikerne leter etter en stabil rytme å forholde seg til. Den bygger seg gradvis opp gjennom fusjonen av en elektronisk bakgrunn og det levende bandet. Klingers bass er dyp som Bill Laswells og rytmen finner snart sitt eget liv. Tilfeldighetene gjorde at jeg anskaffet denne platen samme dag som Neu 2 fra 1973, og likheten med denne er ganske fascinerende.

Etter åtte minutter slippes så Ulrik Wangenheim løs med sin saksofon. Den allerede groovy musikken blir komplett da mannen svinger øksa mot orgasmiske høyder. ”United World Elevator” har noe av den samme bevegelsen som trompetisten Donald Byrd tok i bruk på 70-tallet, og det betyr at det låter funky og dansbart. Lenken mellom T+T og dubrytmer blir enda klarere med låter som ”Tusovska Dub Version” og ”Sevastopol Version”. På disse sporene plasseres disse i en skitten lydsetting, noe landsmennene Pole også rendyrker.

”Konstantinopel” er i formen det frieste av sporene, et slags herlig kaos i sporene av John Coltranes velmaktsdager. Denne kombinasjonen av flere stilarter blir i dette tilfellet ikke forvirrende, men virker helt naturlig. Ved hjelp av maskinenes muligheter, og med menneskelige egenskaper som improvisasjon og det uforutsette lykkes Tied + Tickled Trio med sin moderne fusion.

Enkelte har omtalt T+T som et band i ånden til Miles Davis klassiske In a Silent Way, i forhold til hans strukturer rundt monotoni og den kontinuerlige rytme. Det er forståelig, men mye av den utagerende eksperimenteringen som han gikk videre med, for eksempel på Get Up With It er også merkbar.

Har du som meg savnet et band som krysser jazz (Miles Davis/ John Coltrane) med dub og rå energi, så har du antakelig løst problemet ved å kjøpe denne platen.

Bjørn Hammershaug

Electric Wires & Dark Corners

11/04/201516/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

It was summer
And a hundred and six degrees
The air was hot water
There was no motion in the trees
And in this weather only two things grow
Or three
Frustration
Hot tempers
And disease
(The New Year: ”Disease”)

Sonna: Smile and the World Smiles With You (Temporary Residence, 2003)
Sonna ga ut flott titulerte og kritikerroste We Sing Loud Sing Soft Tonight i 2001 (med en korreksjon, der ’sing loud’ var overstrøket), og følger opp med en like passende tittel nå som de har fjernet vokalen fullstendig: Smile and the World Smiles With You er deres positive budskap denne gangen. Det er ikke vanskelig å bli i godt humør av Sonna – de får ikke frem skoggerlatteren i oss, men et avslappet og søvnig smil kan man lett oppnå av denne kvartetten fra Baltimore, som igjen har fått med seg Steve Albini inn i Electrical Audio til å fange opp deres betagende toner.

”Frone Taj” og ”The Right Age” er taktfulle post-rockmarsjer der man tar seg i å vente soniske eksplosjoner à la Explosions in the Sky, men Sonna griper aldri til slike utagerende voldsomheter. I stedet vever de toner før og etter klimaks som er mer egnet for kontemplasjon, drømmerier og lange våkenetter. Mens trommene skaper en fri rytme smyger den klare gitarlyden rundt oss på befølende vis og lar låtene bygge seg langsomt opp inntil de ebber vekk uten å ende i noen form for forløsning.

De fire resterende låtene er enda mer ambient i formen, der Rhodes og melodica hjelper til på dronefronten. På sfæriske ”Smile” er melodica det bærende instrument, mens bass og keyboards hviler i bakgrunnen før gitaren luller oss inn bysselalleland med overgangen til ”And the world Smiles With You”. Her havner Sonna i et hjørne de ikke kommer helt ut av i løpet av de ti minuttene den varer, og hvor monotien verken er tander nok til fullstendig bedøvelse eller skarp nok til å fungere som vekkelse. Med det etterlater Sonna et noe uforløst inntrykk. Vi føres likevel helskinnet tilbake til jorden igjen etter en tur i det blå, uten anelse om hvor vi egentlig har vært.

Det er ingen umiddelbare melodier på Smile and the World Smiles With You, men til gjengjeld får vi en sammenhengende og kompleks formet plate som er egnet både som bakgrunnsmusikk, som lydskisser man kan ta med utendørs eller som direkte innsprøytning inn i hodet via hodetelefoner. Dette er en plate man kan høre uendelig mye på, som aldri tar skikkelig tak, men som heller ikke slipper så lett.

‘preciate it, står det inne i det lekre bretteomsalget, og det er en oppfordring man kan forsøke å følge. Eller for å si det på en annen måte: Le, og verden ler med deg; gråt, og du gråter alene.

The New Year: The End Is Near (Touch & Go, 2004)
’The end is not near, it’s here’. Med denne lite oppmuntrende påstanden åpner The New Year sitt andre album på tre år, som for ordens skyld heter The End is Near.

Brødrene Kadane (Matt og Bubba – herlig navn!) fra Texas har tilsynelatende alltid spilt langsomt. Først i Bedhead, fra 1999 som The New Year. Det er nok mulig de ønsker å separere seg fra sine tidligere produksjoner, og The New Year er riktignok ikke fullt så svevende som sovehodene, men den musikalske distinksjonen er uansett marginal. Alle som har lært seg å sette pris på Kadanes varsomme melodiføringer og forsiktige tråkk på fuzz-pedalen kan trygt kjenne seg komfortabel også her.

Bedhead var et av 90-tallets mest underkjente band, med deres tredje og siste album Transaction de Novo (1998) som høydepunkt. Savnet etter dem er nå i ferd med å fylles, selv om det er vanskelig å bli veldig engasjert i hva brødrene har å melde i 2004. Det er noe betryggende over The New Year, som om tiden ikke har påvirket dem i særlig grad, de holder på med sitt. Men det er også tegn til en viss utvikling, og den går i retning av mer konsise, raskere låter og en tydeligere reflekterende holdning til livet. Sprukne forhold og gryende alderdom er temaer som bringes på bane, men uten at det blir plagsomt sutrete.

The New Year åpner for større rom av majestetisk oppbygning som de ikke utnytter til fulle. De starter gjerne med en enkel melodilinje med ren gitarklang eller bass, vokalen kommer tidlig inn, hviskende og døsig, gjennom flytende feedback og hardere gitarkaskader strammes grepet, for så å fade ned etter et par-tre minutter. Ikke spesielt vågalt, men fortsatt ganske effektivt. Og ikke minst stramt framført, med blant andre Chris Brokaw (Codeine, Come) på trommer og Mike Donofrio (Saturnine) på bass. Sammen med den nydelige strykedraperte avslutningslåten ”Stranger to Kindness”, vil jeg særlig trekke fram 7 minutter lange ”18”, hvor de for en gangs skyld tar seg tid til å la låten vokse. De kunne gjerne benyttet den store ubrukte plassen til flere av samme lengde.

Dette er uansett en halvtime med vakker tristesse som nok vil vokse inn på deg hvis du gir den litt tid. Jeg sitter ikke tilbake som en knust mann etter å delt deres selskap, for det er en komfortabel ro og ikke ren resignasjon over The New Year. The End is Near er en samling av ettertenksomme vuggesanger som duver oss sakte inn i natten.

Joan of Arc: So Much Staying Alive and Lovelessness (Jade Tree, 2003)
Joan of Arcs forrige utgivelse The Gap (2000) ble møtt med unison slakt etter hva jeg kan huske. Platen har likevel holdt stand som en av de mest trofaste gjengangerne i min samling, et dekonstruert popverk jeg alltid har glede av å komme tilbake til, og som stadig avdekker sine små finurlige overraskelser.

Jeg har en viss forståelse for de som finner Joan of Arcs intrikate emo-pop noe anstrengende, påtatt intellektuell eller meningsløs. Det kan de også være til tider. Men mer og mer anser jeg bandet som virkelig originalt og kreativt. Med So Much Staying Alive and Lovelessness har hovedmann Tim Kinsella returnert med nok en bemerkelsesverdig utgivelse. Denne gangen har han også skrevet noen låter som i større grad vil gå rett inn i hjertet på alle som har frekvensen innstilt på følelsesladet og flott popmusikk. Mer umiddelbar og utadvendt, men også stillferdig og vakker fortjener Kinsella nå å bli tatt på alvor av flere enn den innerste krets av fans.

For de som ikke kjenner Joan of Arc så godt kan en kort oppsummering være på sin plass. Tim Kinsella er en musikalsk edderkopp som også knyttes til de nå oppløste emocore-pionerene Cap ‘n Jazz, samt nyere bekjentskap som Owls og Friend/Enemy. Alle disse prosjektene er sentrert rundt hans særegne tilnærming til låtskriverkunsten, den kontrollerte vokalen, poetiske tekster og hans komplekse gitarspill. Det er Joan of Arc som ser ut til å være hovedgeskjeften de siste årene, og som vanlig møter vi en kjerne av musikere fra Chicago-miljøet rundt ham. Her finner vi igjen broren Mike (også i Owen), Sam Zurick og Graeme Gibson, men også mer kjente størrelser som kornettist Robert Mazurek, Ben Massarella (Califone, Red Red Meat) og Jim Becker (Boxhead Ensemble) som noen av platens gjester. Det borger for kvalitet.

Av platens elleve spor er mange framført under ulike ’bandnavn’, som JOAII, Friends + Enemy eller Sam Zurick Band, men det er likevel Kinsella som er den tydelige mastermind bak det hele. De tre første låtene er de beste jeg har hørt fra denne kanten, alle av JOAII. Her kommer Joan of Arc fram med tydelige melodilinjer, som et potent band der både punkrøtter og emocore feies under teppet. Det trylles i stedet fram melodier nærmere leken jazz og varsom pop. Den søvnige melodiflyten, Kinsellas lineære tekstform og de lette arrangementene skaper en ubesværet og sval stemning som er meget behagelig å høre på. Særlig er ”The Infinite Blessed Yes” helt suveren med Robert Mazureks lett gjenkjennelige kornett, og hans inntreden mot slutten kommer inn til perfekt timing, som vanlig. På ”Perfect Need and Perfect Completion” er kornetten borte, og det er Jim Beckers pedal steel som står for det perfekte ekstraelementet.

På nesten hvert eneste spor er det noe spesielt som skiller ut låtene og forhindrer anonymitet. På ”Mean to March” overlates vokalen til bassist Todd Mattei, på ”Diane Cool and Beautiful” er det Jim Beckers fiolin og på ”Dead Together” Jacob Smiths elektriske piano som gjør det lille ekstra. Det er fint det, selv om jeg gjerne hadde hørt Mazurek og Becker enda oftere.

Slett ikke alt holder like høy standard som åpningssporene. Lirekasse-kompet på ”Mr. Participation Billy” er for eksempel noe jeg gjerne kunne vært foruten, det samme går for ”Hello Goodnight Good Morning Goodbye” som allerede i tittelen minner om hvorfor man kan mislike Joan of Arc. Den fulle teksten går som følger: ’Hello Goodnight Good Morning Goodbye, Camus isn’t your boyfriend, You’ll never go back to school…’ – dette er nok beregnet for mer lærde mennesker enn undertegnede. Men Kinsella er et lyrisk overskuddsmenneske, og tekstarkene er fylt av levende bilder og gode historier som tilfredsstiller også den sansen.

Joan of Arc er nok fortsatt for underlige for den gjengse pop-lytter, og for rolige for rockerne, men for alle oss som også trives sånn midt i mellom har de absolutt mye å by på.

Wire: Read & Burn (Pink Flag, 2002)
Et av post-punkens mest skoledannende band er britiske Wire. Epokegjørende Pink Flag landet som en klasebombe inn i punkens relativt enkle verden i 1977, og de etterfølgende albumene Chairs Missing (1978) og 154 (1979) står fortsatt høyt oppe blant den tidens store øyeblikk. Så ble det stille i mange år, inntil Wire pt.2 dukket opp på 80-tallet. Etter The First Letter (1991), da under trio-navnet Wir, ble det på ny stille. Men se om ikke kjempene atter beveger på seg på ny.

Det er som tiden nesten har stått stille når Wire anno 2002 driver i gang på Read & Burn. Det er en 6-spors EP som tar opp i seg den samme kontante aggressiviteten som de hadde på slutten av 70-tallet, samtidig som de låter forbausende friske og opplagte. Wire ble inspirert til å forsøke seg på en ny etter en meget vellykket USA-turne i 2000, og resultatet viser at det ikke var en dum tanke.

De sytten minuttene raser raskt unna, og bærer tegn på at Wire i enda større grad enn tidligere vektlegger intensitet, hurtighet og volum. Det betyr ikke at deres arty sider er helt forsvunnet, men mer at de er litt bedre gjemt. Som Neu! med gitarspillet til Television, et ustoppelig trommebeat og med Colin Newmans lett gjenkjennelige vokal er ”In the Art of Stopping” en uimotståelig åpning. ”I Don’t Understand” er mer støyende og metallisk, og ikke fullt så vellykket. De kommer sylskarpt tilbake på ”Comet, Germ Ship” og ”1st Fast”, hvor de støyende gitarkaskadene til The Jesus & Mary Chain forenes med den voldsomme intensiteten til Ministry. Og det er kanskje mulig å tenke seg denne fusjonen som et brukbart bilde på hvordan Wire høres ut i dag.

Det er bare å legge seg flat for de originale helter, og det blir spennende å følge utviklingen mot et fullt album. Velkommen tilbake!

Evergreen: Evergreen (Temporary Residence, 1996)
Temporary Residence omtaler Evergreen som en blanding av Fugazi, Television og Stooges. Det er en tredeling som favner godt over det vi hører på denne platen, de 13 sporene holder seg alle på en eller annen måte innenfor kombinasjonen av Raw Power og Repeater. Det betyr uvøren moro og kontrollert sinne på en og samme tid. Eller post-punk, for å si det kort.

Om ikke Evergreen er et direkte nyskapende band, så holder musikken seg godt (denne ble opprinnelig utgitt i 1996). Dessuten vekker musikerens respektable bakgrunn en viss interesse. Her finner vi blant andre gitarist Tim Ruth (The For Carnation) og trommis Britt Walford (Slint, Breeders). Louisville-kvartetten ble dannet i 1992 og bygger forøvrig på restene av lokale Cinderblock. Byen har som kjent fostret en lang rekke spennende ensembler, der Slint var det store midtpunkt. Det er en del Slint over Evergreen også, men uten de intrikate partiene og den uforlignelige dynamikken. Evergreen treffer mer rett i trynet, og for den som liker sin Detroit-rock med et anstrøk av Dischord så er dette definitivt en plate å sjekke ut.

Gitarist Tim Ruth finner noen riktig så flotte, skjærende gitarlinjer, mens samarbeidet mellom Troy Cox og Britt Walford tilfører Evergreen nødvendig spenst. Vokalist Scott McLoughlin skriker passe desperat, og tilsammen er det formelen for en fandenivoldsk kvartett som ikke går ut på dato med det første. Bandet er utvilsomt heltent, og det er låter her som river godt tak (særlig ”Sweet Jane”). Likevel så er det ikke nok originalitet og variasjon over hele materialet, og ikke minst med tanke på alle prosjektene de fire medlemmene har vært knyttet til, både før og senere, så blir Evergreen stående igjen som et av de mer anonyme.

Jeg vet ikke helt hvorfor Temporary Residence velger å trekke fram denne glemte utgivelsen på ny, men siden interessen for ektefølt og ubesudlet rock igjen er stor, så kan det vel tenkes at Evergreen også treffer nytt publikum. Særlig venner av Radio 4 og Interpol vil oppdage at dagens helter ikke har funnet opp alt kruttet selv. Det blir ikke minst tydelig på instrumentale ”New York City”, den passende tittelen som avslutter det hele.

Her er det også plass til to tilleggsspor som opprinnelig ble utgitt i 1994. ”Pants Off” og ”The Queen Song” er med som bonuslåter, og som lokkemat til de som kjøpte platen da den ble gitt ut på Chicagos Hi-Ball Records.

Shark Quest: Gods and Devils (Merge, 2004)
Shark Quest bedriver instrumentalmusikk beslektet med Morricone-style ringrever (Friends of Dean Martinez, Chris Brokaw), surfere (Dick Dale), til dels avantrockere (Cul de Sac, Don Caballero, Polvo), postrockere (Explosions in the Sky, Do Make Say Think) og en dose arabisk lynne. Med andre ord, Gods and Devils er en variert plate. Den bindes i det hele godt sammen av denne drevne kvintetten fra Chapel Hill, North Carolina.

Bakgrunnen for dette prosjektet kan spores til animatøren Bruce Bickford, også han fra Chapel Hill, som ønsket at Shark Quest skulle tonesette noen av hans installasjoner. Dette samarbeidet ledet dem over til filmregissørene Brett Ingram og Jim Havercamp, som skulle gjøre dokumentarfilmen Monster Road om nettopp Bickford. Shark Quest gikk derfor tilbake til studio for å bearbeide materialet videre for den filmen, og resultatet er å høre blant disse 7 låtene.

Det spenner altså ganske vidt, men med den instrumentale stilen til felles. Ved å inkludere for eksempel mandolin, marimba, cello og glassflasker skaper de et ganske frodig musikalsk uttrykk, men det er i første rekke gitarene som styrer disse melodiene. Det går i vennlige surf-klanger, tilbakelente jam-pregede soloer, solbrent twang og hypnotisk magedans. Særlig ”Three Ivy Leaves” har et preg av Midtøsten som er ganske underholdende. Det funky orgelet på jam-pregede ”Shivers” fungerer også godt, men stort sett går dette i en lang flyt uten de store overskriftene.

Denne skiva egner seg ikke bare som akkompagnement til bevegelige leirfigurer, det er et søkende og billedrikt stykke musikk Shark Quest har skapt og vokalen savnes aldri. Jeg har ikke hørt deres tidligere plater, men det er tydelig at dette er en form de behersker godt. Gods and Devils er ganske uanstrengt i formen, virker mindre høytidelig enn det meste annet innen ny, amerikansk instrumentalrock. Shark Quest legger seg nær en melodiøs, avslappet sommerlig stil, men med nok av delikate detaljer og artige sidesprang som bidrar til at platen både kan nytes i bakgrunnen med hodet fullt av tanker og i konsentrasjon for å fylle opp med noen nye.

Ink: Reagent Specs (Monitor, 2002)
Arven etter noen av 70-tallets beste band lever videre. Vi snakker ikke om ELO eller Lynyrd Skynyrd, men den mer kunstneriske retningen fra blant andre Pere Ubu, Joy Division, Wire, The Fall og This Heat. I USA har alltid tilstedeværende Slint og Jesus Lizard, og senere June of 44 og 90 Day Men vært noen av de fremst eksponentene for videreutviklingen innen denne stilen. Baltimores Ink er kanskje noe mer ukjente for ’folk flest’, men de er på ingen måte underlegne de nevnte band, og har klart å karre til seg sin tilmålte flekk av egenart i en ellers overfylt musikkverden.

Kjernen i bandet består av medlemmer fra Candy Machine og Science Kit, og har holdt det gående som Ink siden 1997. På Reagent Specs har de konstruert et fantastisk stykke plate – written and recorded simultaneously at ACR, Baltimore, MD, USA som det loves på det utsøkte, håndtrykte omslaget. Et fascinerende samspill mellom en slækk bassist, en mangearmet trommis, diverse uidentifiserte elektroniske innspill og en altomfattende gitarist som tetter de siste skoddene skaper et vanntett skip, ledet av skipper Peter Quinn i fortellerrollen.

Det høres slett ikke så tilfeldig ut som omslaget kan få oss til å tro. Sammen skvulper de langsomt frem og tilbake, tar noen turer langt under overflaten, snurrer oss rundt i alle himmelretninger og hva bedre er: De leder oss tørrskodd inn til nytt land i farvannet mellom new wave, moderne post-rock og urban angst, hvor gode melodier også finner sin naturlige plass i en klar og ren produksjon som fremhever detaljrikdommen.

Legg særlig merke til truende låter som ”Alger Hiss”, ”Stereo Eyes” og ikke minst ”Calm Machines” der kombinasjonen av den kalde, klare gitarlyden og den monotone bassgangen er et av mange interessante aspekter ved Reagent Specs. Stadige vekslinger i lydbildet gjør denne platen til en slik kontinuerlig oppdagelsesferd der støyhelvetet aldri åpner seg helt, Ink etterlater heller lytteren med en følelse av å ha balansert ytterst på kanten til stupet. På ”Insp.States” gir de seg i kast med et mer industrielt sound som blir litt for kjølig, mens instrumentale ”Lists, Spinning” blir litt for stillestående. Men dette er tross alt for bagateller å regne.

Reagent Specs bør spilles høyt, og den kan spilles mye uten å blekne. Så gjenstår det bare å lete opp skiva, som etter sigende kun har kommet i et eksklusivt opplag på 1000.

The Post: Backwards (SA, 2002)
Gotisk post-punk, new wave og verdensmusikk fra Ben Swanson? Det høres merkelig ut, men faktum er at trioen The Post kan karakteriseres som noe i denne retning. Det virker som et merkverdig prosjekt til Swanson å være. Han driver jo som kjent labelen Secretly Canadian, og jobber helst med mer forsiktige band som Early Day Miners og Spokane. Backwards er på sin side utgitt på Super Asbestos (SA). Der i huset er det høyt oppunder taket og alle dørene står på vidt gap og fanger inn impulser. For lytteren gjelder det dermed bare å åpne sansene.

Sammen med Oliver Boch og Brent Gubatan har trioen laget en sugende messe som langsomt drar deg med inn i andre sfærer. For å ta stemmebruken først, så brukes det ikke så mye ’vanlig’ sangvokal. Her er det mer messing og chanting som integreres som en del av musikken og det høres ut som noe man heller forbinder med buddhismen eller fra en indianerstamme, enn med Bloomington, Indiana. Også musikken forøvrig er noen skritt til venstre for det Swanson ellers sysler med. Meget rytmisk bygd opp med ulike former for slagverk blir det tidvis dansbart (som på ”Waiting” og ”Fear of Numbers”) og alltid suggererende lytting. I underskogen lyder den dype bassen, svevende keyboards og forskjellige strengeinstrumenter; særlig med harde gitarklanger som river og sliter opp den rytmiske monotonien. Alle disse aspektene ved The Post er ytterst medrivende, og hvis man er villig til å klatre over enkelte høye gjerder venter det gode belønninger på den andre siden.

På sitt beste er Backwards nemlig riktig så forrykende. Nevnte ”Fear of Numbers” ruller avgårde med didgeridoo, mens det er som en sirkel av indianere som danser rundt bålet og hisser hverandre opp til ekstase. På det mest streite sporet, ”Carrie Fisher”, minner The Post litt om en kombinasjon av Interpoles skumle fetter og storheten til Godspeed You Black Emperor! Det bør være en kombinasjon å søke til når man setter seg på toget og kjører baklengs inn i tunnelmørket.

Alex Delivery: Star Destroyer (Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-kvintetten Alex Delivery er et av de mer spennende bandene som har kommet ut fra Jagjaguwars skole for nye talenter på en liten stund. Deres musikalske tilnærming er bygget på et vell av inspirasjonskilder. Selv navngir de stilarter eller teknikker som spacerock, musique concrete og krautrock som gyldige kildehenvisninger. Plateselskapet hjelper ytterligere til ved å navngi artister som Can og Faust, Dead C, minimalister som Terry Riley og pop-originaler som Sparks – som for å forvirre oss fullstendig.

Men i hendene på dette bandet blir den slags genreblanding ikke til vassen salat, men heller den musikalske smeltedigelen de tydelig higer etter å katalysere i sitt bilde. Star Destroyer består av kun 6 spor, men halvparten av disse bikker 10 minutter, og platen som helhet er så spekket av alle former for innfall, lydlag og ikke minst lydlek at det er vanskelig å rive platen ned til enkeltspor.

Men et eksempel i ”Sheath-Wet” (11:09). Her forløses deres elektro-organiske rytmer inn i indiepopens univers der Yo La Tengo tar hånden til Arthur Russell, mens Tortoise jammer sammen med Arcade Fire i ytterkanten av bildet, inntil de svever ut i kosmos på en sky av Kraftwerk de siste minuttene. Ganske heseblesende, men også givende på en god dag.

Deres retromoderne, urolige og rike lydbilde bør være høvelig tilpasset hippe eklektikere, og særlig i mindre doser er Star Destroyer både riktig så smart og fengende. Xiu Xiu-lignende ”Rainbows” og en kort vuggevise som avsluttende ”Vesna” viser at dette er en gjeng med store kvaliteter og egentlig uendelig potensial.

Om de evner å stramme noe inn og fokusere litt skarpere fremover blir det ytterligere noen knepp bedre.

Absinthe (Provisoire): Alejandra (Distile, 2006)
’Postrocken er død – lenge leve postrocken’ er tittelen på hittil siste utgivelse i mixtapeklubben jeg er medlem av. Den var nok ment som en slags ode til en utdøende genre, der band som Godspeed You Black Emperor og Mogwai vel står igjen som de største. Noe av luften har nok gått ut av det som bare for få år siden var det nye hippe – der er jeg enig med min gode venn. Men det betyr selvsagt ikke at det aldri mer vil dukke opp hørbare band i dette segmentet.

Et eksempel på det er franske Absinthe (Provisoire), dannet i Montpellier i 2000. De har et album bak seg fra før (fra 2002), så Alejandra er deres andre i rekken. De griper til en del kjente løsninger på sin plate. Den er inndelt i fire spor, der det første strekker seg mot halvtimen i lengde. Vekslingen mellom det episk harde og det melankolsk utstrakte som bølger frem og tilbake er skapt med omhu. Lange instrumentale partier, tremolo-gitarer og dramatisk oppbyggende scenarier – wide screen style – er alle elementer som får plass i den franske kvartettens lydbilde.

Likevel.

Det er tidvis beintøffe greier dette her. Det nevnte åpningskuttet drar seg gjennom ild og vann, sleper seg over fjell og etser opp i frådende svovel i løpet av sitt lange liv. Det lange mellompartiet minner tidvis om Pink Floyd anno ”Echoes”, mens hissig ordspytting på fransk og mer lydmalende kulisser skaper en fascinerende variasjon. ”Kocka” er et mektig musikkstykke, og det absolutte høydepunkt på Alejandra. Etiketten lover en uforutsigbar plate der støy og frirock møter delikate melodier, og det innfris til fulle akkurat her.

Timinutteren ”Amour – Infidélité – Introspection” følger en mer tradisjonell kurve (soft-hard-soft), men biter godt fra seg likevel. ’Korte’ ”Someone Said: Your Heart Belongs to the Dead” drukner i denne sammenheng, og over kvarterlange ”Love Song for a Dutch Bitch” er en voldsom slutt. Igjen med en smådesp kamikaze-vokalist som slenger noe uforklarlige gloser ut av seg, ifølge tekstheftet gullkorn som ’Dear miss, I’m the pilot of a yellow zeppelin, and I want to rush straight towards the sea, straight towards you…’ Nåja, det er ikke på grunn av tekstene denne platen bør anskaffes. Uansett sklir kjærlighetssangen for dette hollandske kvinnemennesket ut i ganske høye skylag etter noen minutter. Det gir tid for refleksjon og tanker rundt for eksempel det faktum at Alejandra sikkert vil gå samme vei for de aller fleste. Det vil i så fall være veldig synd.

Parts & Labor: Mapmaker (Brah/Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-trioen Parts & Labor følger opp fjorårets Stay Afraid med nok et sonisk angrep mot trommehinner og stive danseføtter. Samtidig utforsker de i større grad mer melodiøse og eksperimentelle sider ved seg selv, og bandet har generelt gjort et lite byks både som låtskrivere og arrangører.

For enkelhets skyld oppgir de selv sine viktigste kilder, slik at sånne som oss skal slippe å late som vi er allvitere; Hüsker Dü, Minutemen, Sonic Youth og Boredoms, for å trekke opp et knippe av de mest opplagte. Det er et ekstrakt av disse Parts & Labor suger næring fra, og dermed forklares også mye av den kjekke blandingen av støyrock, pop-sensibilitet, vanedannende gitarhooks og mektige refrenger. De baler med en dualitet som kanskje er forsøkt illustrert på omslaget, som kan tenkes å vise krysningen mellom deres energiske, catchy sider og de mer forstyrrende, slemme støyelementene.

På Mapmaker har bandet finslipt dette, sitt (minst) todelte uttrykk, og de livnærer seg både av fengende indierock, noise og post-hardcore. Gradvis har bandet våget seg på mer vokalbruk, som på ingen måte er ulik Hüsker Dü og Bob Mould, og avslører at de også evner å skrive meningsbærende tekster med politisk snert. Vokalen bidrar til å trekke ytterligere veksler på band som Interpol og I Love You But I’ve Chosen Darkness, uten å dra den sammenligningen for langt.

For mitt vedkommende er det særlig i den utagerende støybruken det mest interessante skjer, og det er her innflytelsen fra f.eks. Sonic Youth og Boredoms (eller for den saks skyld slektskap til Lightning Bolt og Melt Banana) kommer til syne. Som barn av Brooklyn kan det være naturlig å sette bandet i kontekst med støymakere som for eksempel Black Dice, men Parts & Labor aldri tar ting så langt ut. De bevarer strukturene og skjuler aldri helt de melodiske sidene i musikken sin, ja, på sitt mest tilgjengelige kan de minne om et Neutral Milk Hotel som kollapser, mens de frenetisk forsøker å riste liv i noe billig elektronisk ræl som for lengst er ødelagt.

Det er kanskje ikke så veldig originalt å forene støy og melodi, elektro/støy og punk, men Parts & Labor utfører dette med en stilsikker føring og smittende iver. Åpningslåten ”Fractured Skies” setter standarden for mange av de elementene jeg har forsøkt å beskrive over. Med smågrisete lydgulv, heist opp av en ivrig blåserrekke, en trommeslager med klare tegn på ADHD og et generelt forrykende driv blåses vi videre til halsbrekkende Brighter Days, igjen med skral elektronikk, barsk vokal og kaotiske trekk som momenter.

Over tid tværes dette noe ut, i hvert fall for mine ører, selv om det er en god del snask utover på platen. Coverversjonen av Minutemens “King of the Hill” står naturlig i denne sammenhengen, mens ”Knives and Pencils” blir en storslått avslutter. Denne komplett med sekkepipe og voldsomt patos som langsomt druknes i en strøm av vrengte gitarer.

Det er en lovende avslutning fra et band som ser ut til å ha funnet sin vinnerformel.

Neon Hunk: Smarmymob (Load, 2003)
Denne duoen fra Milwaukee utfører sine musikalske inngrep med synth og trommer som verktøy. Mothmaster og Mossmaster bedriver sin drill og bor eksperimentering som to ondsinnete tannleger som roter i nervene dine med ødelagte instrumenter. Høres det deilig ut? Neida, men det er ikke så behagelig å høre på deres debut heller.

Men så er det vel ikke meningen at denne musikken akkurat skal behage lytteren. Neon Hunk tilhører samme skoleklasse som The Locust, Melt Banana og Kites, plageåndene altså. Men duoen er verken de slemmeste eller morsomste i gjengen, mer de to slitsomme hyperaktive dustene som sitter bakerst, hiver kastestjerner og later som de er kampsportstjerner, mens de egentlig bare lever inne i sin egen Nintendo-fikserte verden. Man har ikke helt lyst til å bli kompis, men man blir tross alt litt nysgjerrig på hva som rører seg inne i de ødelagte hodene deres, og holder seg delvis inne med dem, slik for sikkerhets skyld. Tross alt, de sprer jo litt galskap i hverdagen.

Dette er sikkert fett live, men på plate blir Neon Hunk en slitsom opplevelse, og det til tross for at Swarmymob freser unna på 20 minutter. Da har vi vært gjennom 17 låter av cirka det samme; en hylende og skjærende Casio, en trommeslager som jager intenst etter i cirka ett minutt, og av og til noen smerteskrik nede fra gulvet et sted. Noe nærmer seg det spastisk dansbare, men stort sett gir de blanke i denslags og sprøyter på med rødglødende hjemmelaget ADHD synth-terrorisme.

Fint for den som liker sånt, men husk: Ekstremisme er ikke alltid like gøy.

Bjørn Hammershaug

Tre timer med gåsehud

11/04/201512/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Iron & Wine/Calexico
Rockefeller, 1. mai 2006
Vel var nervene nokså frynsete allerede i utgangspunktet, men da Sam Beam satte i gang med sin tredje låt på Rockefeller, en helt ny en sådan, kunne jeg sverge at vannglasset mitt ble en smule salt. Noe mer bevegende og vakkert til vise er det da vel ikke mulig å skape! Da hadde vår mann allerede liret av seg ”Sodom South Georgia” og ”Cinder & Smoke” på et vis som fikk et nær fullstappet Rockefeller til å kollektivt lukke både øyne og munn. Da jeg uforvarende mistet knappenålen jeg holdt i hånden kjente jeg olme blikk bore seg inn i min gåeshudsprengende nakke fra langt bak i lokalet. Det er en helt spesiell følelse å høre 1000 mennesker stå i samlet stillhet, og det er få artister som klarer å få dette til.

En slik artist er Sam Beam.

Med en stemme som lindrer alle vonde ting er denne Miami-baserte Beam noe av det mest betagende man kan tenke seg. ’Hvis man kunne ønske seg en evig tilstand, ville det vært den stemningen Iron & Wine skaper’ som en god venn uttrykte det etter konserten.

Etter fire ganske nedstrippede låter sammen med korist og felespillende kone Sarah, eskalerte både instrumenter, personell og volum noe utover i settet, der særlig låtene fra Woman King EP ble ytterligere utbrodert. Nå kunne Beam gjerne trillet visesang hele kvelden for mitt vedkommende, skrekkelig fint var det uansett.

Konserten til Iron & Wine dreide seg snart rundt EP’en In the Reins, samarbeidsplaten med Calexico, som også var kveldens bindende ledd. Sammen med John Convertino (herregud for en cool trommeslager han er!) og en Joey Burns i riktig godlune, samt ringrever som Volker Zander, Martin Wenk, supercoole Paul Nihaus på pedal steel og en haug andre, en jevn rullering av arbeidsoppgaver og instrumentskifter kunne dette endt som et salig kaos. Men det gjorde aldri det. En versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” falt seg helt naturlig i et sett som var preget av lekenhet, spilleglede og gjensidig forståelse mellom alle de involverte.

Det skulle vise seg at dette ikke var en ordinær konsert, men mer som en helaftens pakke. Etter at Iron & Wine/Calexico hadde gjort sitt, presenterte Burns sin mexicanske venn Salvador Duran. Duran var en velvoksen kar sørfra som med voldsomt patos fremførte tre tradisjonelle mexicanske folkesanger, og fikk en mottagelse som tydelig rørte ham langt inn i el corazon. Trubadurens dyreimitasjoner, klikkelyder og morbide kjærlighetsballader rørte vel litt i oss alle, selv om vi ikke forstod alt han sang om.

Joey Burns var regissør for denne kvelden, en rolle han var tydelig komfortabel med, og han står nå frem som ’bandleder’ med større tyngde enn tidligere. Calexico overrasket på flere vis denne kvelden, og ikke bare ved å levere en gnistrende konsert – muligens den beste jeg har sett med dem; de var mer fokusert enn på lenge, låtutvalget var mer exico enn man kunne forventet, med stram regi og tydelig progresjon, og fokuset på den ferske Garden Ruin var tonet ned til fordel for en tour de force fra hele karrieren. Det betød gjenhør med fabelaktige låter som ”Sonic Wind”, ”Stray” og ”Crystal Frontier”, en gnistrende ”Not Even Stevie Nicks”, hjerteskjærende ”Sunken Waltz”, en rødglødende ”All Systems Red”, og et par coverlåter i form av Loves ”Alone Again Or” og Minutemens ”Corona”.

Gudene vet hvor mange ekstranummer og hvor lenge de holdt det gående, vi sang Hurra for deg til Martin Wenk og ble illegale immigranter hele hopen der vi vaiet våre mexicanske flagg i vinden. Jeg var langt ned trappen da jeg hørte Burns påkalle hele gjengen tilbake på scenen, og fikk med en praktfull ”He Lays In Reigns” sunget av Beam og Duran – og de glinsende trompetene fulgte oss alle langt inn i natten der vi galopperte over prærien på vei hjem.

Noen ord om scenen må også inkluderes her. Mikrofonene var pent snurret med eføy, og bak scenen hang et gedigent hekleteppe hvor stillbilder og filmer vekslet fra låt til låt. Under Iron & Wine var bildene stort sett i grønt, med naturmotiver tilpasset Beams uttrykk. Under Duran og Calexico dreiet det seg mer om den kjente tematikk; grensetraktene, den mexicanske kulturen, de døde byene og the western states. Nevnte jeg at lyden var plettfri fra første kremt?

Aldeles praktfullt fra ende til annen med andre ord, negativ kritikk er meningsløs (ok, de kunne spilt ”16, Maybe Less”). Tre timer har sjelden gått så fort og en av årets beste konserter er historie. Men den vil leve lenge der den hører hjemme. I hjertet.

Bjørn Hammershaug

Tåkefyrsten: Bill Callahan & Smog

11/04/201512/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Bill Callahan vokste ganske raskt fra å være en av cirka ti millioner småfrustrerte amerikanere med kassegitar, til å bli en av vår tids mest markante låtskrivere og utøvere av personlig tristesse. Fra skrale hjemmelagde kassetter og noen haltende utgivelser tidlig på 90-tallet har det stort sett gått oppover med den nedstemte mannen. Gjennom helstøpte albumklassikere som det nakne mesterverket The Doctor Came at Dawn (1996), country-pregede Red Apple Falls (1997) og potente Dongs of Sevotion (2000) har vi fått anledning til å bli godt kjent med hans musikalske og sjelelige utvikling.

Knock Knock (Domino, 1999)
Siden den hjemmesnekrede debuten Sewn to the Sky (1990), har Bill Callahan vokst fra å være en anonym og sky kjøkkentrubadur, til å bli en av 90-tallets mer markante undergrunnslåtskrivere. Med sine nesten ubehagelig personlige tekster og lo-fi stil, har han klart å sette et klart særpreg på sine mange gode utgivelser. Med Wild Love (1995) og The Doctor Came at Dawn (1996) sendte han med storslått enkelhet sin melankoli ut til verden. Red Apple Falls (1997) gjorde det klart at Smog hele tiden utviklet seg mot en mer arrangert produksjon og noe mer imøtekommende låter. Dette videreføres med Knock Knock, som også inneholder flere positive overraskelser.

Det er en mindre rastløs og en tanke mer moden Callahan som sprer sitt budskap denne gangen. Som han sier i ”Teenage Spaceship”: ’I was a teenage smog/ Sewn to the sky…’. Med både et trist blikk bakover i tid og et mer optimistisk øye fremover, tar han oss med på en reise inn i sin verden. Han starter optimistisk med å flytte ut på landet i første låt, “Lets Move to the Country”, der han proklamerer at ’…my travels are over’. Det legger til grunn en positiv ro, som preger mye av platen. Tekstene er langt fra lystige, der bitre minner, knust kjærlighet og forstyrrende familieforhold er noen av temaene, men de sees likevel i et litt mer distansert lys enn tidligere: ’Bitterness is a lowest sin, a bitter man rots from within’, erkjenner Callahan. Til tross for sin selvpålagte søken etter ro og harmoni, ender han likevel til slutt med å dra rastløst bort på ny: ’I had to leave the country, though there was some nice folks there, and now I don’t know where I’m going’ (“Hit the Ground Running”).

Selv om tekstene er den bærende kraften og vokalen på mange måter det mest fremtredende instrumentet, har det også blitt lagt mer vekt på den musikalske siden av bandet. Både “Hit the Ground Running” og “Cold Blooded Old Times” er drivende, tidvis fengende låter, mens “Held” drypper av støy og rivende gitarer. Chicago Children Choir legger en fin stemning på to av låtene, og “No Dancing” er noe av det nærmeste Smog har kommet noe som ligner på allsang!

Det er likevel det introverte og lavmælte som dominerer, en form som absolutt passer Smog best. Rundt helt enkle melodilinjer, akkompagnert av tidvis bare et piano, syr Bill Callahan sine vakreste viser. Monotont, men melodiøst – sårt og vakkert, som i “River Guard”, eller i svanesangen “Left Only With Love”, der en ensom gitar omkranser en kort, vakker tekst.

Produksjonen er nok en gang holdt svært godt i hevd av aktive Jim O’ Rourke (Gastr del Sol, Red Krayola mm) – som ikke akkurat er noe hinder for kred-status i dag. Han har særlig fått den mørke stemmen til Callahan godt frem i lydbildet, og gitt Knock Knock en varm og romslig lyd.

Accumulation: None (Domino, 2002)
Parallelt med sine album har Smog Callahan gitt ut en anselig mengde singler som nå kan være ganske så harde å få tak på. Derfor kan de av oss med enkelte hull i samlingen ta i mot Accumulation: None med åpne armer. Her er det samlet sammen tolv spor fra 1991-2002 som tidligere har vært spredt rundt på ymse steder, og den inneholder både radio-opptak, single-kutt og til og med et helt nytt spor.

Det går litt hulter til bulter med årene i låtrekkefølgen, men det skjuler ikke at både lydbilde og låter har tatt store skritt fremover siden de første forsøkene. Albumet starter og slutter med opptak fra 1991, og de korte snuttene ”Astronaut” og ”Hole in the Heart” er som rammer rundt resten av innholdet. Sistnevnte låt er hentet fra singlen Floating (1991), der også det snaue og skurrende tittelkuttet er tatt med som en liten obskuritet.

”Chosen One” var det beste sporet fra tredjeskiva Julius Caesar (1993), men denne nydelige versjonen må være fra en noe senere John Peel Session, i likhet med fantastiske ”I Break Horses” (opprinnelig fra Kicking a Couple Around, 1996). Begge skal dermed være å finne på singlen Cold Blooded Old Times (1999). ”Chosen One” kommer særlig til sin rett med en renere lyd, mens ”I Break Horses” ikke når helt opp mot albumutgaven. Det er en mektig låt, og selv om jeg foretrekker den lavmælte og enkle albumutgaven (pluss den sure koringa) står denne hymnen frem som et av samlingens høydepunkter. I kraft av å være blant Callahans beste låter er det uansett på plass å ta med begge.

Fra de eldre dagene finner vi også ”A Hit” (1994), som viser Smog på sitt mest primale og fengende:

It’s not going to be a hit
so why bother with it…
I’ll never be a rock’n’roll saint
Cause I can’t sing
I’ll never be a Bowie
I’ll never be an Eno
I’ll never be a Bowie
I’ll never be an Eno
I’ll only ever be a Gary Numan

Ikke den mest optimistiske starten på en karriere, men med den befriende svarte humoren inne i det mørke og selvutleverende som alltid har vært en viktig del av Callahans tekster. Dette er skikkelig hjemmemekk som høres ut som Weezer på diesel, men bak det skitne lydbildet hører vi hvor gode låter Callahan skrev tidlig i karrieren, og som pekte fremover mot hans senere utgivelser.

Bill Callahan blir vel som han sier aldri noen stor stjerne, men han kan absolutt synge, og tok et skritt i riktig retning ved å våge å avsløre sine gode låter gjennom en mer akustisk renskåren form. Det blir til tider skjært smertefullt helt inn til beinet, noe som best kan høres på min favorittsingle Came Blue/Spanish Moss (opprinnelig utgitt på Hausmusik, 1997). Dette er Smog på sitt beste; nedstrippet, intenst og gråtkvalende vakkert. Callahan var aller mest hjerteskjærende i perioden rundt The Doctor Came at Dawn og Red Apple Falls, og disse to sporene bidrar ytterligere til å bekrefte det. I noenlunde samme gate finner vi også ”Real Live Dress” (fra Manta Rays of Time, 2000, en obskur Aussie-EP) og ”Little Girl Shoes” (fra singlen Ex-Con, 1998). Vi får også en akustisk versjon av High Fidelity-hiten ”Cold Blooded Old Times” (her fra b-siden på singlen Held, 1998).

”White Ribbon” er ikke utgitt tidligere, og er så vidt meg bekjent en helt ny låt. Den lover godt for hva Bill Callahan akter å foreta seg fremover. Nå har han i de senere årene beveget seg noe nærmere et mer band-orientert og variert uttrykk, noe det høres ut som han har tenkt å føre videre. ”White Ribbon” er en hypnotisk låt med gråtende el-gitarer, og akkurat så langsom og lengtende som Bill Callahan kan være.

Accumulation: None har blitt en såpass variert samler at jeg ikke nøler med å anbefale den til både nye og gamle fans. Vær klar over at platen viser et snitt av Smog gjennom hele karrieren så langt, så da kan du selv velge hvor du skal gå etter denne (og hvis du spør meg så anbefaler jeg Red Apple Falls som en god start). For gamle Smog-hoder vil det kanskje være litt skuffende at det bare er valgt ut 12 spor når man først skal lage en slik oppsummering, men i stedet for å klage over mangler får vi heller håpe på en oppfølger en gang i framtida. Det er nok å ta av.

Supper (Domino, 2003)
Bill Callahan er en artist jeg setter høyt. Jeg falt for hans soveroms-sutring midt på 90-tallet, og har egentlig ikke reist meg helt igjen siden. Han har hele tiden utviklet seg musikalsk under artistnavnet Smog (eller (smog) som det skal være nå), fra hjemmesnekret lo-fi til fyldigere og mer gjennomarbeidede produksjoner.

Supper er en varm og harmonisk plate til Callahan å være, der en mer bandorientert konstellasjon får frem hans mer utadvendte sider. I likhet med Red Apple Falls får vi også en del tilbakelente country-strømninger, mye takket være pedal-gitarist Ken Champion og vokalist Sarabeth Tucek. De preger mye av platen og vi møter de to allerede på åpningssporet ”Feather By Feather” som er en ren veranda-ballade med Tucek i duett med Callahan.

Den svært vake åpningen etterfølges av låter med et noe hardere uttrykk og kontante gitarriff; ”Butterflies Drowned In Wine”, ”Morality” og ”Ambition” er ganske hvasse til Callahan å være. Mannen tar som vanlig aldri helt av, og her skapes en kontrast mellom hans søvntunge stemme og det kraftfulle bandet med rufsete riff. Men det er som alltid på de roligere og akustiske sporene jeg synes Callahan best kommer til sin rett som historieforteller. ”Vessel In Vain” og ”Truth Serum”, som minner om en saktegående utgave av ”Dress Sexy at My Funeral”, føyer seg begge inn i god Smog-tradisjon.

Albumets beste låt heter ”Our Anniversary”, og er så enkel og lett at den er plent umulig å få ut av hodet. I munter slentretakt og med en hypnotisk gitarlinje får den tusle uhindret i nesten seks minutter. ’We go outside, look at highway stars, the crickets are trippin’…’ grynter Bill, og minner her om både David Berman og Kurt Wagner. Lugne ”A Guiding Light” avslutter som en stille aftenbønn, og da tilgir vi bruktbil bad-tripen ”Driving” som kiler seg inn med tekstlinjen ’And the rain washes the price / Off of our windshield’ som gjentas i det uendelige.

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Bjørn Hammershaug

Jonas Fjeld: Konnerud, Kentucky

10/04/201512/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jonas Fjeld er aktuell med utgivelsen Amerikabesøk i samarbeid med den amerikanske bluegrass-kvartetten Chatham County Line. Liveplaten er basert på fire konserter de gjorde sammen i Drammen julen 2005, og den har allerede rukket å motta stående ovasjoner fra et samlet pressekorps.

– Det som skjer mellom publikum og scene er helt ubetalelig. Livespilling gir en unik energi som jeg ikke er i nærheten av få til i et klinisk studio, forteller Jonas Fjeld.

Han trekker sammenligningen mellom Amerikabesøk og sitt forrige livealbum Nerven i min sang fra 1994:

– Det er den samme feelingen der også; en nerve i det jeg holder på med som kun skjer i kontakt med publikum. Det er noe helt eget med den lille nervøsiteten før jeg går på scenen, og det menneskelige aspektet over det hele. Det er en slags befrielse i dagens digitale verden der alt kan rettes på.

Det gjør ikke noe om folk spiller litt feil, det er menneskelig. Av og til bør ting værra som det er, selv om man har muligheten til å rette det opp med digitale hjelpemidler.

Vi snakker litt om årsakene til at Amerikabesøk har blitt så godt mottatt. Det har drysset pent med femmer og seksere fra kritikerstanden, og kanskje er det nettopp det ubehøvlete, det rå og spontane og den ekte musikkfølelsen og spillegleden som er noe av årsaken til dette. Et nylig lignende fenomen ble for eksempel Bruce Springsteen til del med sine tolkninger av Pete Seegers låter.

Glad og ydmyk Jonas Fjeld er uansett både fornøyd og ydmyk overfor alle godord som har blitt platen til del denne uken.

– Det er helt ubeskrivelig med all den gode kritikken, sier han ektefølt.

– Jeg visste jo at plata var god, og det har jeg vært sikker på helt siden jeg hørte opptakene. Det var jo ikke engang meningen at det skulle bli noe mer ut av disse konsertene, men da vi hørte gjennom i ettertid bestemte vi raskt at det skulle bli en liveplate. Jeg veldig glad for de gode kritikkene, kanskje mer enn noensinne. Jeg føler meg først og fremst veldig privilegert som kan holde på med dette etter 35 år.

Opptakene på Amerikabesøk er altså hentet fra fire julekonserter i Drammens Teater 2005. Årsaken til den lange utgivelsestiden forklarer Fjeld med at det hele krasjet litt med hans eget soloalbum Morrakvist som ble gitt ut i februar 2006.

Amerikabesøk består dels av Fjelds egne låter i bluegrass-drakt, dels mer tradisjonelt amerikansk materiale. Dette er ikke ukjent mark for Jonas Fjeld, som har en lang karriere bak seg med minst den ene foten i amerikansk tradisjonsmusikk.

Jonas Fjeld Band dro til Nashville allerede i 1977 for å spille inn vellykkede The Tennessee Tapes, sammen med blant andre Don Everly, Skeeter Davis og J. J. Cale. Fjelds andre soloplate Living For the Weekend fra 1982 ble også spilt inn i country-hovedstaden som i en periode på 80-tallet ble hans hjemby. Mest kjent er nok likevel trioen Danko/Fjeld/Andersen, med Rick Danko fra The Band som en tredel av medlemmene.

Jeg møter altså en musiker med lang fartstid i interessefeltet mellom det norske og det amerikanske. Selv tidfester han sin musikalske oppvåkning til 1958, da han som seksåring oppdaget Gene Autrys “Mr. And Mississippi”.

– Den låta satt bedre enn alle barnesangene jeg hadde lært, forteller Fjeld.

– Det var ei 78-plate som fatter’n hadde, og den rørte rett og slett ved noe inne i kroppen min. Dessverre smelta han plata om til skismøring, og den havna under hoppskia mine. Men de gikk i gjengjeld som ei kule, knegger han.

I 1993 snubler Fjeld tilfeldigvis over et eksemplar av den nevnte 78-plate på et bruktmarked i Fredrikstad, drømmen om å lage en bluegrass-plate tar igjen form og “Mr. And Mississippi” er naturlig nok åpningssporet på Amerikabesøk.

Jonas Fjeld har alltid vært opptatt av amerikansk tradisjonsmusikk, og under sitt opphold i Nashville stiftet han bekjentskap med tekstforfatteren Jim Sherraden, som også har blitt en av hans aller nærmeste venner.

Fjeld tok kontakt med Sherraden i 2005, med tanke på hjelp til å finne et velegnet bluegrass-band. Vennen foreslo raskt Raleigh, North Carolinas Chatham County Line. Vokalist/gitarist Dave Wilson beskriver henvendelsen fra nordmannen slik:

– We received an email from some guy in Norway who said that he was an artist, singer, and songwriter and had been doing that for the last 3 decades. (…) Being skeptical of all emails from overseas, we didn’t put too much stock into it but replied based on the fact that he said he had played in a band with Rick Danko.

– Samarbeidet med The Bands Rick Danko har nok vært heldig for meg når det gjelder å bli lagt merke til i Amerika, innrømmer han.

– Det har fungert som en døråpner, noe som har bidratt til at jeg i hvert fall blir hørt og ikke kastet i søppelhaugen med alle de andre demoene.

Jonas Fjeld og Chatham County Line hadde litt påfølgende e-postkontakt, og Fjeld sendte over helt nedstrippa materiale som de hørte gjennom. Selv om bandet ikke forstod et kvidder av de norske tekstene, tente de på låtenes natur og vakre karakter. Fjeld reiste dermed over til Raleigh og gikk gjennom materialet i løpet av et par hektiske dager. Lille juleaften 2005 ankom kvartetten Drammen, og kort tid etter stod de på scenen sammen. Spontanitet er dermed et naturlig stikkord for dette prosjektet.

– Det er slik denne formen er, det skal være litt rett på. I en setting uten ledninger dreier det seg mye om å høre hverandre, og det er igjen en opplevelse for publikum. I monitorverden er samspillet det første som blir skadelidende, i bluegrassen er det nettopp samspillet som er helt avgjørende.

Du befinner deg et sted mellom den norske og amerikanske musikktradisjonen. Hvordan vil du trekke linjer mellom disse, og er riktig å si at noe av ditt musikalske prosjekt har vært å forene nettopp disse to tradisjonene?

– Musikken vandrer, og den har også vandret fra Norge, via Irland og til USA der det har smeltet om til blant annet bluegrass. Når det gjelder meg så har jeg nok ikke hatt et direkte bevisst mål om å forene det norske og det amerikanske. For mitt vedkommende er det egentlig likegyldig hvor noe kommer fra. Når det gjelder disse romjulskonsertene mine, så foregikk fjorårets serie for eksempel i samarbeid med Kvarts og Kirsten Bråten Berg – altså norske folkemusikere. Det ble et annet uttrykk igjen. Men det er jo nettopp det som er så moro med musikk. På den ene siden gir det nytt liv i mine gamle låter, også synes jeg det er artig å gi noe av mitt til andre. Mer hokuspokus er det ikke, sier Fjeld med et smil.

Hva mener du samarbeidet har tilført ditt eget låtmateriale?

– Jeg synes egentlig jeg alltid har hatt en bluegrassfeeling i bånn, vedgår han.

– Jeg er jo først og fremst en høyrehåndsgitarist. Det er den jeg lager groove og kompet med. Det finnes bluegrass-musikere som kan spille de beste soloer, men det har jeg aldri gjort. Jeg greier det ikke. Jeg elsker å spille, men gitaren er for meg mest en klangfarge jeg bruker for å lure frem melodier.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 01.03.07, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Jon Faukstad: Professor med dansesko

10/04/201512/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jon Faukstad er professor i trekkspill ved Norges musikkhøgskole, der han siden 1972 har vært leder for trekkspillutdanningen. Faukstad har samarbeidet med en rekke komponister opp gjennom årene, turnert både i inn- og utland og skrevet flere bøker.

På albumet Accordion Chamber tar Faukstad for seg kammermusikk skrevet for akkordeon, med et repertoar som strekker seg fra Olav Anton Thommessen og Håkon Berge til Sigmund Groven. Det er en plate som bryter eventuelle genrebarrierer som måtte eksistere mellom kunstmusikk og folkemusikk, og som understreker Jon Faukstads brobyggerrolle mellom de to musikkformene.

– Jeg skiller ikke mellom folkemusikk og annen type musikk. Det musikantiske er uavhengig av genre, og for egen del finner jeg glede i mange stilarter. Jeg er jo egentlig bare en enkel dansemusiker fra landet. Melodi og rytme er de bærende elementer i dansemusikken, og disse bør også gjennomsyre samtidsmusikken. Så jeg tenker vel egentlig på de samme grunnleggende tingene i all musikk.

– Men noe som slår meg, er hvor lite mange musikere faktisk kan om musikk utenfor sin egen genre, sier Faukstad.

Han sier at det ligger en misjoneringstrang bak prosjektet Accordion Chamber:

– Jeg ser et behov for å dokumentere og gjøre materialet tilgjengelig. I mange år har jeg jobbet med nyskrevet musikk, som det er mye arbeid å tilegne seg. Da er det utilfredsstillende å spille det noen få ganger, for at det så skal bli glemt. Det er utilfredsstillende å se på at det arbeidet man har lagt ned, ikke skal sette noen spor.

Han tror det eksisterer et behov for en plate som Accordion Chamber ute i verden, og understreker at målsetningen har vært å lage et raffinert kunstnerisk produkt, som samtidig er lyttervennlig.

Accordion Chamber er også et såkalt FoU-prosjekt, et forskning- og utviklingsprosjekt fra Norges Musikkhøyskole. CDen har innlagt datafiler med partiturer og stemmemateriale, og Magli Elster og Inger Hagerups tekster til Øystein Sommerfeldt sanger, er oversatt til engelsk.

– En del av jobben for oss som er ansatt ved NMH, er nemlig å drive slik FoU-arbeid. Det betyr at vi ikke bare skal undervise, men produsere litt mer enn bare undervisning. Klassisk musikk på mitt instrument er kommersielt ganske smalt, og det å trykke noe er en heller tvilsom økonomisk affære. Det er nesten så man får dårlig samvittighet av å ’prakke’ det på forlagene, sier Jon Faukstad med et smil.

– Instrumentet er ikke utbredt innenfor kunstmusikk, men det har entusiaster spredt over hele verden. Jeg vil forsøke å kanalisere plata til dem, og gi musikere mulighet å bruke musikken selv. Det er klart det er en høyere terskel for en musiker i f. eks Japan å ringe til Norge for å få tak i noter, enn det er å bare laste de direkte ned fra platen. Jeg har et håp om at dette faktisk skal bli brukt, og derfor har jeg kostet litt ekstra penger på dette, forteller Faukstad.

Hva la du til grunn for utvalget av komponister og stykker?

– Det var særlig to ting: Det skulle være god musikk, og jeg ville ha en stilistisk spredning. Man kan jo diskutere hva som går under begrepet ’samtidsmusikk’, men jeg ønsket å vise et bredt spekter, fra Thommessen til Groven.

Hvordan vil du gå frem for å nå ut til de rette kretser?

– I første omgang blir det ved å spre platen for omtale på nettsteder og i fagblad. Jeg har mottatt noe støtte fra Fond for lyd og bilde, og har tenkt å bruke noe av det på å sende den til relevante høyskolemiljøer. Øst-Europa og Asia er to spennende markeder der instrumentet står sterkt, ikke minst i Russland.

Det skyldes ikke bare en kulturell historie, men har også politiske røtter, sier professoren:

– Trekkspill har lange tradisjoner på høyskoler og konservatorier der borte. Kommunistene favoriserte trekkspill foran piano, både i Kina og i Sovjetunionen. Det ble ikke ansett for å være så borgerlig, humrer Faukstad.

Han kaller seg kanskje en ’enkel dansemusiker fra landet’, men det er nå en sannhet med moderasjoner. Aksenten vitner riktignok om bakgrunn fra Gudbrandsdalen, og det var her han startet sin karriere som spellemann, men Jon Faukstad er godt utdannet i sitt fag. Etter filologistudier ved Universitetet i Oslo, reiste han til Det kgl. danske Musikkonservatorium i København med professor Mogens Ellegaard som lærer, og ble faktisk hans første student på akkordeon. I 1972 ble Jon Faukstad statsprøvet musikkpedagog.

Mange lurer kanskje på hva som egentlig er forskjellen på trekkspill og akkordeon?

– Teknisk sett så er forklaringen ganske enkel. På et vanlig trekkspill har bass-siden et system med ferdigbygde akkorder, noe som er både praktisk og genialt for tradisjonell populærmusikk. For samtidsmusikk/klassisk er dette derimot ikke så anvendelig. På et akkordeon kan akkordmanualet gjøres om til et manual med enkelttoner. Dermed har man to uavhengige manualer og helt andre muligheter. På engelsk kaller man det free bass accordion.

Men det var også en kulturpolitisk strategi bak navneendringen, kan Faukstad fortelle:

– Det etablerte musikkliv har tradisjonelt hatt en arrogant holdning overfor trekkspill og trekkspillmusikk. Det har hatt en dårlig klang, og gjerne blitt sett på noe mindreverdig som brukes på bryggedans og den slags. Det føltes derfor nødvendig å finne et annet ord. Men akkordeon er jo et trekkspill, og jeg bruker de to ordene om hverandre.

Som professor på Musikkhøyskolen; hvordan er tilveksten av trekkspillere i Norge for tiden?

– Vi skulle ønsket bedre rekruttering. Instrumentet fremstår ikke som typisk ungdomskultur, og det er nok ikke førstevalget for ungdom som skal velge seg instrument. Det har heller ikke det støtteapparat som gjerne blir etablerte instrumenter som fiolin og piano til del. Og ikke har vi noe som tilsvarer korpsbevegelsen til å forestå rekrutteringen. Trekkspill er generelt lite synlig i media, og ganske ukjent for mange. Musikere som har vært på skolekonserter med trekkspill, forteller at alle blir veldig fascinert av instrumentet. Men mange av ungene har knapt sett det før!

Jon Faukstad blir engasjert når han snakker om trekkspillets kulturelle rolle i Norge, eller skal vi si den manglende kulturelle rollen dette instrumentet har hatt her i landet:

– Jeg ser det også som litt av et kall å fremheve trekkspillet som kulturfaktor. Det har vært SÅ oversett i Norge, sier han med ettertrykk.

– Felemusikken er dokumentert så til de grader, og mange skriver om kveding, felespill, munnharpe og langleik – men nesten ingen som har skrevet om trekkspill. Folk kommer rett og slett ikke på det, tror jeg.

Dessuten har det tradisjonelt vært sett på som ugress innad i folkemusikkmiljøet, mener Faukstad. Han minner om at det ikke er lenge siden dette var et gjengs syn i folkemusikkmiljøet, og trekker frem splittelsen av Landslaget for Spelemenn for bare 20 år siden som eksempel på dette.

Trekkspilleren uttrykte en gang at spilleglede er den mest sentrale drivkraften, trangen til å utrykke glede og underholde seg selv og andre:

’Grunnen til at vi i si tid byrja å spela var nettopp trongen til å uttrykke glede, for oss sjølve og til andre. Så la oss i vårt daglege kav med problemløysing, prestisje og ambisjonar om karriere, ikkje gløyme at musikk skal vera underholdning, uttrykk og glede.’

Bjørn Hammershaug
Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 18.09.07, og gjengis her med velvillig tillatelse.

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Month: April 2015

American Stars & Bars: Porch Poetry

The Notwist: I Won’t Sing Hilarious

Tre timer med gåsehud

Tåkefyrsten: Bill Callahan & Smog

Jonas Fjeld: Konnerud, Kentucky

Jon Faukstad: Professor med dansesko