Ranheim: Rock, Science & Humor

16/02/201716/02/2017 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

ranheim Med Rock & Science plasserer Ranheim seg i en tradisjon som egentlig ganske få norske rockere har utnyttet i særlig grad. Det er lyden av Steve Albini (Big Black, Shellac), de atonale støymagikerne Jesus Lizard, presise Helmet, og tungvekterne Melvins som skildres fra de trønderske tre.

Admiralen, som nærer en mistenkelig likhet til produktive Per Gisle Galåen (Del, Slowburn, The Birds med mer) besørger ikke bare de hvasse gitarene, men også bandets småskrudde tekstlinjer.

Jeg oppsøkte den alltid romfartskledde Admiral Ranheim på et maritimt sted, i et forsøk på å finne ut litt mer om dette bandet. Som for eksempel deres tydelige hengivenhet overfor hjemplassen.

Frustrert pappkasserock
– På grunn av papirfabrikken er det et typisk arbeiderklassested, og navnevalget dreier seg litt om stolthet over våre røtter, forklarer Admiralen. Dessuten gir det en del gratis oppmerksomhet, i hvert fall der oppe, men mest av alt synes vi at det er et kult navn på et band.

Kapteinen og Admiralen vokste opp sammen, og startet med å spille frustrert pappkasserock allerede på barneskolen, mens Don er noe eldre og tilhørte de tøffe, skumle guttene som de ikke turte å snakke med på den tiden. Da gikk det mest i populære artister som Bowie og Michael Jackson, før de falt i heavyrockens felle en gang på ungdomsskolen. Den store musikkinteressen førte etterhvert guttene bort fra papirfabrikken og mot Trondheims undergrunnsmiljø sentrert rundt UFFA-huset:

– Det var helt klart et viktig miljø, der man kunne møte likesinnede, gå på konserter fra man var 16 år og oppdage ny musikk. UFFA var veldig viktig for musikkscenen i Trondheim, i hvert fall da vi vokste opp der.

Den ultimate Shellac-platen
Ranheim er ikke landets mest produktive orkester. Debutplaten Rock & Science har vært mer eller mindre klar i halvannet år, øvinger skjer sporadisk grunnet geografiske avstander og konsertvirksomheten er flyktig. De tre er involvert i en rekke andre prosjekter, men Ranheim skiller seg noe ut fra det de ellers driver med.

– Vi startet vel med en tanke om å lage den ultimate Shellac-platen, men med årene fant vi vel ut at det ikke var mulig, og har heller utviklet oss til å gjøre mer våre egne ting.

Inspirasjonen er uansett ganske klar, og Admiral Ranheim forteller at dette bandet er et naturlig møtested for de tre medlemmene:

– Alle har rockebakgrunn, men vi både hører på og driver med mye annet, så lyden av oss er på en måte et kompromiss mellom det vi har felles, ikke minst band som Jesus Lizard, Melvins og mange av Steve Albinis prosjekter [som artist kjent fra Big Black, Rapeman og Shellac, som lydtekniker har han jobbet med tusenvis av artister, inkludert Nirvana, Pixies, og PJ Harvey]

De eldste låtene på Rock & Science stammer helt tilbake fra 1997. Selve platen ble spilt inn i 2004, men den har ligget til modning og godgjort seg i halvannet år. Hva tok egentlig så lang tid?

– Det har vært mest sløvhet fra min side, humrer Admiralen. Opptakene ble opprinnelig spilt inn på ett lydprogram, men de måtte overføres til et annet. Denne bouncingen dro litt ut kan du si, men da jeg først satte i gang var det hele gjort på fire dager. Det er ingen utpreget datostemplingen over denne musikken, og vi hadde heller ikke noe voldsom hast med å få den ut, forklarer gitaristen.

Jesus Lizard møter Jesus Jones
Innspillingen fant sted i Caliban studios med Tommy Hjelm foran knappene, som tidligere har jobbet med JR. Ewing og The Cumshots. Men miksingen ble foretatt av britiske John Fryer. Det kan virke som et noe merkelig valg. Fryer var husmikser i 4AD, har jobbet med artister som Nine Inch Nails, Cocteau Twins, Jesus Jones og Depeche Mode, og selv spilt i This Mortal Coil. Vi ber Admiralen om en nærmere forklaring:

– Det var mest tilfeldigheter. Vi spilte en konsert i Trondheim, og siden Fryer har kjæreste fra byen var han på denne. Han likte det vi gjorde og sa han kunne tenke seg å jobbe med oss hvis vi hadde behov for det. Fryer kjente godt til begrensningene som lå i selve innspillingen, og visste hva han kunne gjøre ut av det. Han ga platen det uttrykket vi ønsket; hardt og hissig. Han plasserte gitaren i den ene kanalen og bassen i den andre, noe jeg synes fungerte veldig fint.

Debutplaten preges av et helhetlig konsept rundt amerikansk romfart. Selve omslagsbildet er hentet fra en gammel jazz-skive, og formidler en slags framtidsoptimisme i all sin naivitet. Mellom de ti låtene er det brukt samples fra både Star Trek og gamle amerikanske hørespill. Det skaper litt humor, noe som ikke er fremmed for et band som gjerne slår av en skrøne i godt lag.

Historier verserer om at Ranheim ble dannet i Aberdeen, om det mystiske plateselskapet Evil Music, og en single som visstnok heter Live at Luton. Dette er noe journalisten gjerne vil komme til bunns i, men Admiral Ranheim hverken bekrefter eller avkrefter disse ryktene. Men som han sier med et skjelmsk flir:

– Selvhøytidelig musikk kan være ganske ille, og vi tar ikke oss selv så altfor høytidelig – humor does actually belong in music.

Hva skjer med Ranheim fremover – nå skal dere erobre verden?

– Vi har holdt på i dette gamet så lenge at vi har ikke har noen voldsomme ambisjoner om å leve av det, nei. Men det hadde så klart vært greit å spille litt mer ute. Det er slitsomt å booke konserter selv, så vi skulle i hvert fall skaffet oss en booking-agent for å få litt fart i sakene. avrunder Admiral, før han tar på seg månehjelmen, knepper igjen romdrakten og setter kursen mot nærmeste utskytningsrampe.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble først publisert i ballade.no, juni 2006.

The Cool Rulers: Low Frequency in Stereo

10/09/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Dette intervjuet fant sted på Café Mono i mars, 2006 i forbindelse med deres da nye album The Last Temptation Of…

Snart seks år siden debuten er ikke The Low Frequency In Stereo lenger å betrakte som et nytt tilskudd i norsk rock, men med sin tredje plate The Last Temptation of… har kvartetten tatt nok et steg videre bort fra post-rocken som var deres utgangspunkt, tenk Mogwai og Tortoise, og søkt nye retninger. Vi snakker ikke om et fullstendig hamskifte, men en naturlig utvikling som inkluderer mer fokuserte låter og økt vokalbruk. Med nok et strålende album bak seg og et mulig internasjonalt gjennombrudd i kjømda var det på høy tid å gå dette bandet litt nærmere i sømmene.

The cool rulers
The Low Frequency In Stereo har alltid blitt møtt med velvilje fra kritikerne, men fram til nå har de nok tilhørt en mer obskur sfære for det store publikum. The Last Temptation of… blir vel heller ingen ’landeplage’, men ikke bare har bandet selv tatt tiden til hjelp for å bygge opp en bærekraftig karriere, tiden har også kommet dem i møte. Nå som rastløs og dansbar post-punk med slipstvang har blitt en trend, er kanskje tiden moden for å skape gjenklang blant nye kull som har oppdaget rytmisk energi som sentral drivkraft i rocken. Under by:Larm i Tromsø 2006 var det ikke rent få nye artister som forsøkte seg på noe av det samme, men ingen var helt i nærheten av å fremvise det kompakte drivet og den ukontrollerte sikkerheten som ringrevene fra sildabyen.

Deres renommé som liveband har da også tidligere blitt lagt godt merke til, særlig kommentaren til Rolling Stone-journalist David Fricke er velbrukt. Han omtalte bandet som ’the cool rulers of Scandinavia’ etter deres opptreden på bransjemønstringen South by Southwest i Austin, 2005. Etter by:Larm ble de sammen med blant andre Serena Maneesh valgt ut til å spille på den engelske ekvivalenten til SXSW; The Great Escape. De skal også vise seg fram på et svensk bransjetreff senere i vår, og spille på den danske Spot-festivalen, Øya og Kongsberg Jazzfestival.

Det er ikke rart at keyboardist Hanne Andersen er relativt oppglødd og ser positivt på framtiden. Jeg satte meg sammen med denne sympatisk fjerdedelen av bandet, blant annet for høre litt om hva skjer framover. Men det ble like gjerne en samtale som penset rundt andre temaer.

Da kulturkomiteen var på rockekonsert
Andersen fisker opp en fersk Aftenposten og åpner kultursidene. En dobbeltside viser Stortingets kulturkomité på befaring i hovedstadens musikkmiljø guidet av Norsk Rockforbund. Illustrasjonsfotoet er hentet fra Mono og Low Frequencys showcase kvelden før.

– De kjøpte platen alle sammen, humrer hun, men tar opp saken i første rekke grunnet sitt varme engasjement for økte kulturmidler til rocken.

– Jeg er så inderlig enig med Norsk Rockforbund som forsøker å sette fokus på hvor viktig det er å gi støtte til spillestedene, slik at de faktisk kan betale banda skikkelig. Mange får jo turnéstøtte, men det holder knapt nok til bil og bensin. Vi bor i et langstrakt land hvor det er dyrt å turnere. Nå har vi reist å rundt å spilt i seks år, og vi har faktisk turnert minst i Norge, sier hun.

Spillestedenes trange kår er igjen et aktuelt tema, nylig måtte to av Oslos mindre klubber stenge dørene grunnet økonomiske problemer; Skuret kulturpub og Rock Bottom. – Det er så synd, for det var virkelig bra plasser, og så er de bare nødt til å legge ned. Det er ikke slik som gagner kulturen.

Low Frequency har inntil nylig hatt en særlig sterk tilknytning til Danmark, direkte linket til gitarist Per Plambech Hansen, som nå har sluttet i bandet grunnet geografiske hensyn og blitt erstattet av Njål ’The Kid’ Clementsen. I to år var København hjemmebase der hverdagen stort sett bestod av lusne dagjobber og intense bandøvinger.

– Forskjellen mellom Danmark og Norge, er først og fremst at det er så få byer å spille i, bortsett fra København er det egentlig bare Aalborg, Århus og Odense. Men alle klubbene vi spilte hadde statlig støtte, så de kan gi brukbare honorar for den jobben man faktisk gjør. Man kan sette en pris på den kulturen man bidrar med, og rockemusikere er desidert de mest underbetalte i kultursammenheng. Det virker ikke som det er ansett som høyverdig hvis man går rundt i svarte klær og er rufsete på håret.

Sildarock og danskepølse
Årabrot er også et fremadstormende (i hvert fall stormende) band fra Haugesund. Det virker som det skjer en del kreativt i hjembyen, noe også Andersen bifaller.

– Det gjør det, og jeg tror det skyldes at vi har lært at man får ikke mer moro enn det man faktisk skaper selv. Mye skjer rundt det Gamle Slakthuset som er en base for en stor del av ungdomskulturen i Haugesund, med blant annet øvingslokaler og spillescene. Det er rett og slett veldig mye bra band som holder på. Vi ble en gang spurt om vi så på oss selv som outsidere, men det skjer så mye rart hele tiden at det ikke går an å være outsider der nede.

Hvilken betydning tror du tilhørigheten til Haugesund har hatt å si for deres musikalske utvikling?

– Jeg tror vi har hatt muligheten til å se ting mer utenfra, for eksempel Oslo og Bergen, og da er det nok lettere å bli obs på hva som skjer og hva som er typisk i de store byene og ta et bevisst på valg på hva man selv vil gjøre. Fra Bergen har det kommet mye electronica og fra Oslo mye garasjerock, mens vi driver med et sammensurium av stilarter. Det kan nok skyldes at vi selv har bodd i utlandet i noen år. Vi fikk med oss mye band i Danmark, og jeg tror det formet oss ganske mye. Den perioden var veldig verdifull, det var der vi fant oss selv som band.

Andersen kan fortelle at i Danmark er gapet mellom undergrunnen og de etablerte mye større enn her hjemme. Vi har penset samtalen inn på det tilsynelatende fraværet av spennende artister fra nabolandet. Hva som er grunnen til at Norge blir sett på med misunnelse og følges med argusøyne kan ikke bare skyldes tilfeldigheter. Andersen mener at en viktig årsak er fraværet av et skikkelig apparat som kan trekke fram nye, spennende artister. Siden småklubber som Vega og Loppen har muligheter til å booke mindre og ukjente band skulle man tro at undergrunns-scenen blomstret i Danmark:

– Det som mangler er personene til å jobbe med dette på en skikkelig måte, for eksempel bra management. Små plateselskap finner man nesten ikke i Danmark. De har Spot-festivalen i Århus som vi skal spille på, som vel ikke er spesielt rettet mot bransjen, og så vidt jeg vet har de ikke noe som tilsvarer for eksempel vårt by:Larm.

Yoo Doo Right
The Low Frequency In Stereo har etterhvert blitt godt vant med å spille rundt om i verden. Tyskland er det mest vellykkede satsningsområdet så langt, men det jobbes også mot England og USA framover. En av de viktigste konsertene var nok på Austins SXSW i 2005. Hanne Andersen undervurderer ikke verdien til denne festivalen, som pågår igjen akkurat i disse dager.

– Vi sikret oss god forhåndsomtale ved å dele ut mye på promos til lokale medier på forhånd, og ble for eksempel belønnet med Pick of the day i Austin Chronicle. Akkurat det var gull verd. Vi ble jo veldig fornøyd med beskrivelsen til David Fricke i Rolling Stone som kalte oss ’the cool rulers’ og slengte inn referanser til Joy Division, The Doors og gitar-twangen til Dick Dale.

Nylig spilte de i Hellas, noe som også var en udelt positiv opplevelse:

– Det var veldig spesielt. Vi visste ikke at vi var et band folk snakket om i det hele tatt. Men vi er spilt mye på radio der nede, og ble møtt med stor interesse i form av intervjuer, både TV og nasjonal radiodekning, pre-fest med mye folk, og ikke minst en fullstappet klubb der publikum til alt overmål sang med til ”Man Don’t Walk”! Vi merker at vi blir møtt med stor entusiasme i mange ulike leire, og appellerer til folk som i utgangspunktet liker alt fra Can og Tortoise til Sonic Youth og Pavement. Vi treffer tydeligvis en nerve hos mange.

Det virker som det er deler av både Stereolab og Can i det nye materialet, blant annet la jeg merke til et utdrag fra Cans ”Yoo Doo Right” inne i et av dine vokalpartier…

Andersen bekrefter smilende at de har hørt mye på Can i det siste, og vi blir enige om at ”Yoo Doo Right” vitterlig er blant tidenes bedre låter. Hun fortsetter:

– Mange har plassert oss som post-rock, men det har vi ikke holdt på med siden førsteplaten. Vår forrige ga vi en meningsløs tittel (Travelling Ants Who Got Eaten by Moskus) bare for å peke nese til hele den greia der. Nå driver vi med et sammensurium av stilarter. Den kjennetegnes ved mer vokal, kortere låter som er plukket ut fra et kobbel som vi synes passet bra sammen. Vi har i første rekke tenkt helheten i et album. Jeg tror det er en tidløs plate som ikke passer til noen bestemt genre. Vi har jo en crossover-appell som også trekker mot jazzen, ikke minst via trommis Ørjan Haaland som bidrar sterkt i den retning. Vi skal dessuten spille på Kongsberg Jazzfestival sammen med Wibutee senere i sommer. Det er greit at rockerne får innpass der, for det er jo der pengene ligger. Altså, nå høres det ut som vi kun går etter kronene, men det gjør vi altså ikke, ler Andersen.

Det skjer i det hele tatt mye spennende rundt dette bandet. I England har de fått ny agent i Coda Agency som det settes forventninger til. Platekontrakten med Rec90 utløper også etter denne platen og vil ikke bli fornyet.

– Det åpner seg nye muligheter for oss nå, sier Andersen. Når vi begynte for 6 år siden var vi regnet som noen særinger som bare et knippe mennesker hørte på. Nå er det flere og flere som kommer til, samtidig som den gamle fansen er fornøyd med utviklingen. Dessuten har vi så mye bra materiale til overs fra innspillingen, så vi satser på en ny skive allerede til sommeren, avslører en optimistisk Hanne Andersen.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert: 17.mars 2006 på ballade.no og gjengitt her med deres velvillige tillatelse.

Motorpsycho: Little Lucid Moments

08/06/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Confusion is kjeks
Lucide drømmer oppstår mellom våken og sovende tilstand, som drømmer man er bevisst på og til en viss grad evner å kontrollere. Lucide drømmeteknikker har vært brukt blant annet i forbindelse med spirituell utvikling, og kan være en skikkelig utadæsjælopplevelse.

Det er denne tilstanden Motorpsycho hensetter seg til på Little Lucid Moments. Det skjer med fire utmalende låter, som mer bærer preg av å være frembrakt under en sinnstilstand, en kollektiv mental reise, enn i en forhåndsplanlagt prosess.

Little Lucid Moments er verket som skal bringe Motorpsycho ’hjæm’, der de hører hjemme: Som en utsvevende, hardtslående og kompakt powertrio. Ingen korte poplåter, ikke noe dandy innpakning, ingen strykere eller tangenter denne gang – kun ren vare. Uforfalsket triolyd. Riffbaserte og frittgående space-jammer. Kosmisk tungrock på et melodisk fundament. Fire låter, en times spilletid.

Mannen som har fått Motorpsychos arv løftet på sine unge armer er Kenneth Kapstad, som har erstattet Håkon Gebhardt bak trommesettet. Hans bakgrunn som skolert jazzist, engasjement i band som Monolithic og Animal Alpha, samt et bankende hjerte for gammel metall gjør ham velegnet til å passe inn i Sæther/Ryans mangfoldige musikalske univers. Han har pondus nok til å være med å styre Knoll og Tott til en viss grad, og bidrar her med energisk og kontant spill som slippes godt frem i lydbildet. Det passer Motorpsycho anno 2008 utmerket. Overgangen til Rune Grammofon gjør det kanskje enda enklere for bandet å droppe ’låtfokuset’ og boltre seg i storformat, der de liksom slipper låtene løs for å se hvor de tar veien.

De åpner ikke opp for noe Armageddon, men virker kontrollerte og fokuserte, lydbildet er delikat og byr ikke i seg selv på mange utfordringer. De tar heller pop-formelen fra foregående skiver og strekker den i lengde, ikke i omfang. Det betyr at de melodiske kvalitetene er beholdt, samtidig som de frittgående elementene får større spillerom. Motorpsycho har alltid vært et referanseband, og har i forkant av denne platen trukket tråder mellom Black Sabbath, John Coltrane og Deep Purple som sentrale for sitt eget musikalske utgangspunkt. Jeg hører ikke så mye frijazz, selv om det improviseres i jam-partiene, men derimot er Little Lucid Moments et destillat av klassikere som Made in Japan, Space Ritual, Close to the Edge og Live at Leeds. De omgir seg med mange klisjeer, men det kan være greit så lenge man ikke faller ned i andre enn sine egne. For Motorpsycho behersker dette faget, i likhet med andre skjeggrockere som Comets On Fire, Black Mountain og The Mars Volta. Vokalen er det svake punkt i bandet, men også denne fungerer på sitt hanglende, naivistiske vis.

Platen åpner med den firedelte ”Suite: Little Lucid Moments” (hvem driver med ’suiter’ fremdeles, liksom). Knatrende trommer, rett på sak: Det hengslete, dog kompakte drivet som Motorpsycho har gjort til sitt eget uttrykk. Her akselereres det raskt i en aldri hvilende låt som bølger frem og tilbake mellom utagerende gitareksesser og melankolske vokalpartier. Det flørtes mot både Purple, Sonic Youth og vestkystrock, men Kapstads tighte skinnpisking bidrar til å holde det hele sammenbundet.

Det stilles en del krav til låter som strekker seg over 20 minutter, men Motorpsycho holder nerven gjennom hele det dynamiske tittelsporet, som står igjen som en maktdemonstrasjon av bandets retrofetisj i det som er en potensiell livefavoritt framover.

De øvrige tre sporene ligger på 10-15 minutter. Det er altså et ambisiøst løp Motorpsycho har lagt ut på her, og det er ikke alltid like vellykket selv om alle låtene har sine fete partier. Mens åpningssuiten virker som ett sammenhengende stykke som ikke kunne vært særlig kortere, så blir en låt som ”Year Zero (A Damage Report)” mer omstendelig, og utstrekningen tyngre å forsvare. Litt for lange ”She Left on the Sun Ship” stamper rundt en del gammel grøt, og trusselen om å eksplodere i alle regnbuens farger mot slutten er ikke reell der den langsomt mest bare svinner hen. ”The Alchemyst” starter der ”…Sun Ship” slutter; oppe i det blå, og er igjen et skoleeksempel på bandets rekkevidde. Her beveger de seg fra space og ned til jorden igjen gjennom progpartier, sneiser innom en catchy popmelodi og forsvinner ut bakdøra med en dose støyete krautrock som med glede kunne vært strukket ytterligere. Det er på disse to rammesporene trønderbandet fremstår på sitt aller beste.

Little Lucid Moments er ikke så ukommersiell og ’sær’ som enkelte har hevdet, de lange låtene til tross. Det er en plate som befester Motorpsychos stilling som bandet med husrom og hjerterom for det som er av kul musikk fra 70-tallet. De er ikke ute etter å fornye musikkhistorien, men deres egen kunnskap overskygger heller ikke det som kommer ut igjen fra det motorpsykiske hus. Dessuten skal jeg vedde på at disse låtene er enda hvassere i liveformat.

Little Lucid Moments Rune Grammofon (RCD2073)

Motorpsycho:
Hans Magnus Ryan
Bent Sæther
Kenneth Kapstad

Produsent: Bent Sæther/Helge Sten
Tekniker: Kai Andersen og Sven Olsen
Miksing: Jørgen Træen
Mastering: Bob Katz

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 4.4 2008, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

The White Birch: Tålmodige perfeksjonister

31/03/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hvitt landskap, sol i sikte bak skyene: The White Birch slipper sitt andre album siden 1998. De har kommet en lang vei siden de ble dannet på tittelen til SubPop-bandet Codeines nydelige andreplate. Sammen med produsent Helge Sten har trioen fra Oslo gått både dypere og mer luftig til verks enn noensinne. Come Up For Air er resultatet av en prosess på tre år – en plate som allerede har rukket å bli godt lagt merke til på kontinentet.

Come up for air
De tar seg god tid, disse hvite bjørkene. To plater i løpet av de siste sju årene vitner likevel mer om grundighet enn latskap. Siden debuten Self-portrayal i 1996 har The White Birch vist seg å være et band i stadig utvikling, mot stadig mer ettertenksom, gjennomarbeidet musikk uten spor av overflødige elementer. Deres forrige utgivelse Star Is Just a Sun var en særdeles hvit utgivelse, en plate fylt av vidstrakt nattehimmel og frostfulle partier som langsomt tinte i ørene på den som tok seg tid til å lytte. Fire år etter kommer The White Birch igjen ut med en plate som kaster nytt lys over deres tålmodige prosjekt, men som også følger noen av de samme sporene som forgjengeren. Come Up For Air ble gitt ut på Glitterhouse for det europeiske markedet på tampen av 2005, her i landet ble den sluppet av Racing Junior litt senere.

Der forgjengeren avslørte et band på sitt aller mest sårbare, viser de på årets utgivelse en tendens mot noe mer melodiøse låter og åpne, tør vi si luftige arrangementer. Selv om de kommer opp for å snappe etter luft, holder de fremdeles tilbake, og det er i spenningen mellom det åpenbare, florlette og det skjulte, dype The White Birch igjen har laget en plate som setter spor. Både sen Talk Talk (Laughingstock-perioden) og Sigur Rós har blitt benyttet som musikalske merkelapper bandets siste plater. Det kan sikkert diskuteres, men det tjener i det minste som et foreløpig veikart for de som fremdeles ikke har blitt kjent med trioen.

Den 4. januar 2006 markerte de årets utgivelse med plateslipp på Mono i Oslo, som for anledningen var veldig utsolgt. White Birch spiller ikke så mye i Norge, deres kjernemarked er det europeiske. Platekontrakt med Glitterhouse og en generell interesse på kontinentet for ’nordisk melankoli’ har gitt bandet en viss kultstatus, og i etterkant av denne utgivelsen venter først en turné i Tyskland, Sveits og Østerrike. Senere planlegges det visstnok ferd til blant annet Frankrike, Italia og Kroatia.

Perfeksjonistene
Jeg møter vokalist/gitarist Ola Fløttum og bassist Ulf Rogde for en samtale rundt deres nye plate, som noe nølende sier seg fornøyd med det de har prestert ’i den grad perfeksjonister kan bli fornøyde’, som Fløttum uttrykker det. Perfeksjonisme er et begrep det er lett å feste til bandet. Han utdyper:

– Det er viktig å ikke stresse eller være utålmodig for hva en låt trenger av en modningsprosess. Det dreier seg om å prøve og feile, og det er rett og slett tidkrevende å prøve ut mange forskjellige ting. Men når vi tar oss tid til å prøve ut ulike ideer, så bidrar det også til at vi løfter oss den nødvendige biten som vi krever av oss selv. Vi kan ikke slå oss til ro før vi har nådd det stadiet, sier han, og legger til: – Man må finne og ta essensen i ideen og dens enkle mekanismer.

Bassist Rogde legger til: – Vi oppdager stadig nye sider ved musikken, sider som forberedes, vi forsker på ulike måter å spille inn på og lage låter til vi er fornøyde. Med utgangspunkt i demoer velger vi ut en til en kjerne som heller mot den retningen vi ønsker å gå.

Come Up For Air virker noe mer luftig og skal vi si lysere stemt enn Star Is Just a Sun, kan dere si noe om hvilken retning dere ønsket å gå denne gangen?

– Det kan du si… Vi prøvde å lage en plate med litt mer luftige sanger, der vi ønsket å holde en lettere stemning – men med en dybde. En form for livsbejaende og optimistisk melankoli, der vi ville ’scale’ ned og komprimere ned det låttekniske, men også ha en sammenhengende flyt i det hele, forklarer Fløttum.

Ze polar sound, oder…?
The White Birch blir ofte koplet opp mot noe typisk ’nordisk’, utenlandsk presse griper gjerne fatt i begreper som ’polarnatt’ og ’tundra’. SoundsLike skriver blant annet: “Wide, sweeping tundras. Majestic Fjords. Long cold winter nights that never end and endless summer days…”, mens Americana UK mener at (…) The White Birch “…manages to somehow evoke the long cold winter nights and bleak tundra of their native land.”

Akkurat slike seiglivede myter flirer Fløttum litt av der han sitter i en slitt del av Oslo sentrum med sushi på fanget, selv om han har en forståelse for beskrivelsene. Rogde legger til at han i ettertid faktisk har opplevd noe av disse verdiene i musikken til White Birch.

– Man blir kanskje påvirket av det man hører om seg selv hele tiden, og selv om vi ikke tenkte i de baner når musikken ble til, har jeg ved et par anledninger på fjellturer fått øynene opp for disse nevnte kvalitetene. Men det har kommet til meg i ettertid, ikke i forkant.

De to er likevel opptatt av å holde alle sammenligninger og referanser på en armlengdes avstand. Det er viktig å ha distanse til omverdenen når man skal skape noe eget, sier de to låtskriverne.

– Vi har en litt sånn Thor Heyerdahl-holdning til det å lage musikk, humrer Rogde. Vi søker mot steder vi ikke har vært tidligere. Det vi vel først og fremst ønsker er å skape er store musikkopplevelser, vi har et ønske om å lage noe genuint og grunnleggende annerledes. Vi er veldig vare på å ikke ligge for nær noe annet, og det var nok enklere å høre inspirasjon fra andre artister på de første skivene. Dessuten er det vanskelig å se sin identitet når du sitter midt oppe i det hele, kanskje det er en slik felles nordisk sfære.

Helt, ikke stykkevis og delt
I dag, hvor sensitive artister selger i bøtter og spann, kunne dere ikke spandert et enkelt, nynnbart refreng på en av låtene og skaffet dere en skikkelig hitlåt, provoserer jeg med et smil.

– Det med hitpotensiale er et tveegget sverd, sier Fløttum. Det er selvsagt hyggelig å nå ut til mange, men man kan også miste noe av seg selv i den prosessen. Mye av popmusikken baseres på det umiddelbare, vi ønsker nok heller å lage noe som overlever det umiddelbare. Man må rett og slett være ærlig på det man selv skaper.

Et annet aspekt som spiller en viktig rolle for bjørkebandet, er bevisstheten rundt det å skape et fungerende album, ikke en plate med løsrevne, enkeltstående kutt.

– Albumet er det viktigste, det å sette sammen en plate som fungerer. Hitlåter nuller ofte ut sporene rundt, og enkeltlåter kan slå hverandre ihjel. Igjen, vi søker mot noe mer holdbart, noe som kan vokse på den som lytter.

Ola Fløttum kjennes ellers som en driftig fyr, blant annet fra band som Salvatore, soloprosjektet Portrait of David og Briskeby. Han har også laget musikk til en del kortfilmer, teater og reklame, og er til høsten aktuell med musikk til langfilmen Reprise av Joachim Trier. Er det noen likhet mellom det cinematiske elementet i The White Birch og det å skrive filmmusikk?

– Egentlig ikke, svarer Fløttum. – Når jeg skriver for White Birch tenker jeg ikke i visuelle bilder, da dreier det seg mer om å kunne gå inn i seg selv. Når man skriver for film må det gis plass og ta hensyn til for eksempel selve bildet, dialogen og selvsagt den naturlige lyden, og det å skape rom og åpninger er også noe The White Birch er opptatt av, så du kan si det er en viss likhet der.

Andre impulser
Come Up For Air gjestes av musikere fra relativt ulike ståsteder. Susanna Wallumrød (Susanna & the Magical Orchestra) drysser sin vakre stemme over et par av låtene, Ivar Chr. Johansen (Ravi) spiller trompet og samtidsmusikeren Isak Anderssen bidrar på cello. Produksjonen er som sist ved Helge Sten (Deathprod). Er det nødvendig å slippe inn litt frisk luft i form av ulike artister, Fløttum?

– Ja, det er bra å trekke inn andre og få inn noen nye impulser. Ivar har vi kjent i lang tid og spilt med tidligere (Øya, 2003), og med Susanna har det vært en dialog som har pågått lenge. Vi har også en del felles musikalske møtepunkt. Når det gjelder Isak Anderssen er han en bekjent av Helge Sten, som vi var så heldige å få med oss.

Nevnte Sten er en viktig del av White Birch sitt ferdige uttrykk, og hans produksjon regner både Fløttum og Rogde som meget viktig for bandet. Han produserte også deres forrige skive, et samarbeid så vellykket at de ville gjenta det i år. De så ingen vits å bytte ut noe som fungerte så bra.

– Så lenge vi utvikler oss sammen med ham og ikke stagnerer er det veldig positivt. Sten forstår verdien av å utvikle ting langsomt. Han har en veldig god musikkforståelse, men er samtidig veldig konsis. Han evner å spore opp det uforløste, er veldig åpen for det meste, men klarer på samme tid å peke ut retningen for oss hvis det trengs. Han gir bandet trygghet, og siden vi er trygge kan vi også være vågale, avslutter Fløttum.

Det nærmer seg konsertstart, deres første i Norge siden Øyas kick-off i 2003 og Fløttum er både lykkelig og litt utslitt over responsen som har vært bandet til del de siste dagene.

– Det er tidvis en jobb, men samtidig så givende at det ikke er vanskelig å holde på den spontane gleden. Det er jo selve guttedrømmen som på en måte skjer nå.

Bjørn Hammershaug
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på ballade.no 6.1.2006 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Frie toner fra Brugata: Kai Mikalsen

30/03/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Kobi er i disse dager aktuelle med utgivelsen Dronesyndrome (Silber). Bak dette artistnavnet står Kai Mikalsen. Han har i en årrekke vært sentral i landets mer eksperimentelle og musikalsk vidsynte musikksirkler, og har en lang rekke utgivelser bak seg. Noen stikkord: Origami, Sketch, Ka, Brugata og Looop. Jeg forsøker å nøste opp i noe av mannens virke og finne ut hva som skjuler seg bak disse mystiske begrepene.

Brugata-kollektivet

Kai Mikalsen har kontor i Brugata i Oslo, i det som er et løselig samlingspunkt for en viktig del av landets mer eksperimentelle musikkscene. Det romslige lokalet fungerer ikke bare som kontor, plateselskap (Apartment) og øvingslokale, her er det også rom for plateinnspillinger, jamsessions og av og til private fester for spesielt inviterte:

– Vi tar imot band med tanke på å sette konserter til for eksempel Blå eller Spasibar, men av og til er det både enklere og billigere å rett og slett holde arrangementet her. Dessuten er det et velegnet sted til å teste ut noen av våre egne mange ulike konstellasjoner eller nye prosjekter.

Disse prosjektene omfatter en rekke artister. Salvatore er nok det mest kjente fra det såkalte ’Brugata-kollektivet’, et band Mikalsen selv har vært involvert med på produsentsiden. Ellers kan navn som Del, Birds, Soft Rebels og Slowburn til en viss grad knyttes til dette stedet.

Mikalsen er ikke ukjent med å jobbe i ulike sammensetninger og med diverse musikalske uttrykk. Helt siden på slutten av 80-tallet har han utforsket lyd og lydlandskaper der improvisasjon, klanger, disharmoni/harmoni, dynamikk og rom er noen sentrale begreper. Dette har han utviklet under navn som Sketch, Origami Arktika, Ka og Kobi. Sistnevnte er nå ute med platen Dronesyndrome. Denne gangen har han samarbeidet med medlemmer fra blant annet Salvatore, Slowburn, samt Tore Honoré Bøe og Petter Pogo.

Trolske naturstemninger og dype droner

Dronesyndrome frigjør seg fra rytme, melodi og standardharmonier, og hele platen lurker rundt mørke strømninger og svevende stemninger. Hva er egentlig den musikalske idéen til Kobi?

– Grunnidéen til Kobi er å kombinere ambient, droner og elektro-akustikk i forskjellige former, sier Mikalsen. Jeg bruker natur- eller studioopptak som projiseres med datamaskin. PC’en brukes jeg til å gjøre lange opptak som strekkes ut og klippes opp som vi så kan improvisere over.

Kobi står dermed litt i kontrast til et tidligere prosjekt som Sketch. Mer tuftet på elektronikk, rytmer og ambient techno ble Sketch dannet i 1987 sammen med Tor Jørgensen, og som via Geir Jensens (Biosphere) kontakter med belgiske Apollo Records fikk gitt ut Reason to Sway i 1994. Sketch har ligget brakk i noen år, og nå er det særlig Kobi som har hovedfokuset til Mikalsen.

– Jeg har nok gått mer bort fra det elektroniske til fordel for å skape trolske naturstemninger gjennom akustiske virkemidler. Fokuset til Kobi ligger i dronene, som tittelen indikerer, og vi er mer instrumentbasert. Dette i motsetning til beslektede Ka som jeg driver sammen med Kjell Braaten og Tore H. Bøe, som baserer seg helt og holdent på lydopptak og musique concrete.

– Kobi søker å være moderne uten å legge skjul på røttene. Mye dreier seg om gjøre noe nytt i forhold til sine kilder, mener Mikalsen, som blant disse kan nevne Terry Riley, Phillip Glass, tidlig Pink Floyd og Tangerine Dream, This Heat, Brian Eno og Robert Fripp.

Det virker som det organiske elementet også er noe du etterstreber både som musiker og som billedkunstner?

– Det stemmer. Jeg bruker for eksempel en gammel analog synth for å sikre det organiske lydbildet. Det er også lite loops på denne plata, jeg foretrekker heller å gjøre lange opptak som kan klippes ned. Jeg er opptatt av at musikken ikke skal bli statisk, men dynamisk. Jeg liker låter som begynner et sted og slutter på en helt annen plass, med noen umerkelige vendinger underveis. Det skal være rom for tilfeldigheter, støy og forstyrrelser, det gir musikken dynamikk og form. Jeg er også fascinert av å skape lyder som aldri har eksistert gjennom å strekke eller bearbeide materialet. Spilt i sammenheng med andre så lages det noe helt nytt.

Er det en rød tråd mellom musikken og bildene du lager, som også preges av abstrakte motiv med naturelementer?

– Ja, jeg er interessert i makro/mikronivå, som likheten i landskap sett høyt fra luften og i mikroskop. Tekstur er noe jeg er opptatt av i musikken, men jeg ser ikke bilder når jeg lager denne. Da bruker jeg bare ørene, og er mest opptatt av å få ting som passer sammen til å stemme med hverandre. Jeg jobber ut fra intuisjonen om at hvis det stemmer for meg, så stemmer det for andre.

Lite miljø, store selskap

Kai Mikalsens musikalske virke har ikke gitt seg utslag i store salgstall eller allmenn anerkjennelse her i landet. Han mener at selv om aksepten for såkalt eksperimentell musikk har blitt noe større, eksempelvis gjennom band som Supersilent, så har ikke det hatt noen særlig ringeffekt. Responsen i miljøet her hjemme er god, men dette er lite, og han nevner Brugata og Dans For Voksne som de mest nærliggende.

– Folk flest stiller seg nok litt utenforstående til deg jeg driver med, og de som ikke er vant til ny eksperimentell musikk synes jo at alt er skummelt. Miljøet i Norge er lite, men det har det vært hele tiden. Jeg har spilt en del i Tyskland og Danmark, og det er den samme tendensen der. Selv om et blad som The Wire ofte henviser til at den norske støyscenen er i verdensklasse, med artister som Fe-Mail, Supersilent og Lasse Marhaug, så har ikke markedet blitt noe særlig større. Det er litt underlig at selv om for eksempel Supersilent trekker en masse folk på sine konserter, så virker ikke publikum nødvendigvis å være mer interessert i beslektede band.

Den anti-kommersielle holdningen til Kai Mikalsen kommer til uttrykk gjennom hans syn på de store plateselskapene. Han har alltid fulgt sin egen kunstneriske visjon uavhengig av rådende trender og ’flavor of the month’.

– Jeg driver ikke bevisst med å lage sær musikk, det er basert på en genuin interesse. Jeg prøver heller ikke å tilpasse meg noe marked eller et spesielt miljø eller trend, og den gode musikken er da heller ikke tidsavhengig. Grunnen til at den er tidløs er at artistene ikke har vært opptatt av trender, men heller ikke flaue over å trekke linjene bakover i tid. Et band som Can trakk jo linjer både ut i verden og bakover i tid, og skapte noe helt eget og tidløst.

Du virker til å ha en ganske klar anti-kommersiell holdning, og har tidligere uttalt at du er ’drittlei plateselskaper’.

– De store multinasjonale plateselskapene som bare tenker penger står i kontrast til det levende miljøet som lager musikk av genuin interesse. De er kannibalistiske i sitt forbruk av artister og tjener ikke den kreative lydkunsten. Den etablerte platebransjen er kjent for å snyte artistene, for eksempel ved å lage dårlige publishing-avtaler. At de skal eie kunstverket ditt gjelder bare for denne bransjen. Vi har stiftet vårt eget publishing-selskap ut fra prinsippet om at man nettopp skal eie sitt eget.

Dronesyndrome utgis på det lille amerikanske selskapet Silber Records. Hvordan oppstod den kontakten?

– De tok kontakt med oss, mens ingen av de norske selskapene var interessert. Silber har en veldig god deal med sine artister der man selv beholder 10% av opplaget for eget salg. Det er bra for oss å få solgt for eksempel på konserter, ikke minst siden de ikke har distribusjon i Europa.

Brugata (Foto: Bjørn Hammershaug)

Looop

Når det gjelder distribusjon av norske plater, så er det nye ting på gang. Det arbeides nå med å koordinere noen av de mindre norske plateselskapene gjennom noe som heter Looop.

– Looop er et Brugata-prosjekt som fremdeles er i begynnerfasen. Vi skal bli en stiftelse som samordner distribusjon og salg av plater til småselskaper som blant andre Apartment og Sofa. Tanken er å koordinere noe av dette arbeidet, i stedet for at alle skal sitte på hver sin tue og gjøre de samme tingene. Looop skal først og fremst bli en nettside myntet mot utlandet og distributører der, men den skal også være beregnet for salg til enkeltpersoner. Dette ligger fremdeles litt fram i tid, og det er litt tidlig å si når vi er i full gang.

Origami og folkemusikk

Den kollektive tanken virker å stå sterkt på mange plan. Du tilhører også det globale kulturnettverket Origami Republika, som har cirka 200 medlemmer i 18 land.

– Ja, Origami er et flatt nettverk av likesinnede, mest for å sette navn på et nettverk som likevel hadde eksistert. Det er ikke noen diktatorisk organisasjon akkurat, ler Mikalsen, snarere et løst, anarkistisk foretak. Vi har for eksempel ingen spesiell felles politisk agenda, men når jeg møter andre fra Origami så deler vi av en eller annen gjerne de samme synspunktene. På FN-dagen den 23/10 skal vi etter planen ha 23 konserter over hele kloden. FN er bra!

Sammen med folk som Tore H. Bøe, Bjarne Larsen og Rune Flaten har du bidratt med mer folketone-orienterte Origami Arktika og en plate som Vardøgr (Silber, 2002). Det er et prosjekt som vel har en noe annen innfallsvinkel enn dine andre band?

– Origami Arktika er både morsomt og interessant. Det er helakustisk, basert på folketoner og vi prøver å holde det helt nede og simpelt ved hjelp av enkle hjelpemidler, droning og minimalisme. Rune Flaten har studert gamle folketoner og stev, og vi kler inn hans stemme med vår type musikk.

Hvordan har responsen vært i folkemusikkmiljøet på dette?

– Den kretsen er veldig konservative og vil nok grine på nesen av Origami Arktika. Jeg mener at folkemusikk er en organisk masse som alltid har vært i utvikling. Man bør ikke fryse denne til en bestemt epoke. Jeg mener også at vår tilnærming passer bedre til den opprinnelige tonen, enn for eksempel de forsøkene vi har sett av å forene rock og folkemusikk. Origami Arktika kan dessuten like gjerne være inspirert av Ali Farka Toure, indisk folkemusikk og akustisk dronerock.

Du virker til å blikket vendt utover i verden, og gjerne mot ulike typer folkemusikk. Om Kobi sier du blant annet at du vil ‘…konsentrere klangen rundt de harmonier som skjer gjennom intuisjon og ved å spille med hørsel, istedenfor å følge de vanlige vestlig-tempererte harmonier’.

– Nemlig, folkemusikk har sin egen logikk. Det høres gjerne skeivt ut, men samtidig veldig riktig. De bruker naturtoner fordi det er riktig, og det er jo ikke slik at vårt skalsystem som ble oppfunnet i midt-Europa nødvendigvis må følges.

Kai Mikalsen er også tilknyttet Radio Nova og programmet Sort Kanal. Sammen med Trond Bremnes har han presentert programmer viet blant annet Fripp/Eno, ambient/techno og Can.

Dronesyndrome er ute nå på Silber records.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 20.9. 2005 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Astroburger: 20 år på feil planet

30/03/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Foto: Astroburger 10 år senere, L-P. Lorentz/presse

Det er 20 år siden Astroburger kom svevende ned til Planet Oslo fra sin bane rundt solen. Her har de blitt værende og markert seg som leverandører av tidløs pop, et knutepunkt i Osloscenen og etterhvert som veteraner i norsk musikkliv. Eneste faste astronaut er Geir Stadheim (Don Bingo) som nå kan feire at et nytt studioalbum er ute. They Came From the Sun… er tittelen, og jeg møter Don Stadheim først og fremst for en samtale om denne platen.

Fem, tre, fire
They Came From the Sun… ble spilt inn i Spendless studio ved Grünerløkka lufthavn. – Dette er egentlig den første studioplaten vi har gjort. Denne gangen ble platen til i studio, mens vi tidligere har øvd inn låter og spilt de live, gjorde vi det nå helt motsatt, forteller Stadheim

Noe av grunnen til dette var at Astroburger ble redusert til en trio da David Gurrik og Andreas Grøtterud forlot bandet for et par år siden til fordel for henholdsvis utelivsbransjen (Hell’s Kitchen) og andre bandprosjekter (Bonk). Men trioformatet funket utrolig bra, i følge Stadheim:

– Det ble mindre lyd, så man hører detaljene tydeligere og vi overkompenserer gjerne med mye koring og rare soloer.

Selv om platen ble spilt inn som trio, er Astroburger allerede en kvartett igjen, da bassist Andreas Mastrup (The Jessica Fletchers) nå har blitt en del av bandet. Han ble med på tampen av innspillingen og har også spilt på deres to konserter etter utgivelsen. Flyktige strukturer har alltid preget dette bandet, men hvilken betydning har dette hatt for frontmannen?

– Det er både slitsomt og givende. Man må alltid starte på null, men det er mest en psykisk greie. Etter et par øvinger henger de fleste med på notene. Det er viktig at alle som er innom tenker litt og finner sin egen stil. Jeg hører veldig forskjell på Astroburger opp gjennom årene, men tror ikke så mange andre gjør det. Jeg tenker først og fremst på låta og om den blir fin. En Astro-låt skal være åpen og kan ta mange veier, og det går jo mye på hva de enkelte liker. Alle har sine fikse ideer og det er kult at ingen vet alt.

Jeg hørte rykter om at Rolf Yngve Uggen ble gitarist i sin tid uten å ha spilt gitar tidligere?

– Ja, det stemmer det. Han kom som bassist fra Lust-O-Rama og plukket gitar på første øving. Han kunne jo spille da, men hadde vel ikke spilt gitar i band tidligere. Men jeg husker fremdeles ordene hans fra den øvingen: ’Jeg kan spille gitar jeg, men soloer er uaktuelt.’ Det gikk vel cirka to låter før han dro soloen til “Take On Me” og han endte opp med å spille sammenhengende i syv minutter på In Orbit (1994). Så mye for ’Mr. Ikke-solo’, ler Stadheim.

– Litt moro da, at når han ble med i Gluecifer fikk han egentlig ikke spille noe særlig solo i det hele tatt!

Deadlines

Forrige plate Equalize It (2002) var en samler med utvalg låter fra et heseblesende stunt: 12 singler i løpet av ett år. De kom i mål, men ikke helt etter planen.

– Det var en skrullete idé fra Big Dipper, smiler Stadheim.

– Vi trodde de var gale da det ble foreslått, men siden det var ment på alvor kastet vi oss ut i det. Det var festlig det første halvåret, men allerede rundt påsketider begynte det å halte. Mye av problemet lå i det tsjekkiske trykkeriet, som ga utslag i absurde situasjoner:
– Jeg ringte for eksempel ned dit for å purre en gang, og hadde en samtale som gikk omtrent slik:
’What do you mean this colour K?’
’It means black’ (CMYK er den mest brukte fargekoden for trykking).
’Oh, so you mean black…?’
’Yes…’

– Men opplegget var artig nok og ga musikken en viss nerve, en abonnementsordning hvor kundene kunne gå og plukke opp en ny skive hver måned. Men vi ble ferdige innenfor året og for vår del var det viktig å følge planen, selv om det ikke ble så enkelt. Det ble en del surr og luften gikk på mange måter ut av ballongen. Men det er ikke dumt med deadlines.

Det har gått en god stund siden forrige skive. Hva har tatt så lang tid, er det mangelen på deadlines?

– Noe av grunnen var at David og Andreas forsvant i 2003. Men platen var faktisk ferdig i juni i fjor, så prosessen stoppet i mastringen (ved Andreas Møller) og igjen i trykkingen.

Omslaget på They Came From the Sun… viser tre utkledde romvesener som ser ut til å være hentet fra en innspilling av en Ed Wood-film. Men det er ikke Astroburgere som skjuler seg bak bekledningen av søppelsekker, yoghurtbeger og pappesker, kan Stadheim fortelle:

– Nei, bildet er hentet fra en bok om roboter som jeg leste. Det er faktisk fra et skuespill titulert They came from the sun…, satt opp på en barneskole i midt-vesten cirka 1973. Men det er faktisk flere som har pekt ut oss bak draktene, så det er vel en viss likhet.

Feil planet

Selv om Geir Stadheim og Astroburger har trillet ut flotte poplåter i snart 20 år, har bandet aldri fått særlig oppmerksomhet blant det brede lag i befolkningen. De har alltid vært et undergrunns Oslo-fenomen, et knutepunkt av folk som kan knyttes til for eksempel Bonk, Gluecifer, Tables, Kung Fu Girls, Anal Babes og Run Dog Run.

– Det er ikke mange som digger slik musikk, det er ren matematikk det, forklarer Stadheim. Vi startet med utgangspunkt i misnøye med de norske bandene på slutten av 80-tallet, som i hovedsak bestod av dystre, new wave gotiske etterligninger. Det var dødfødt i utgangspunktet å spille melodiøs pop og synge på engelsk. Vi har fremdeles ambisjoner, det står ikke på det. Vi har en klar type stil, så noe må skje med verden, ikke med oss. Vi har jo ikke hevet oss på noen bølge akkurat.

Hvordan ser du på den norske musikkscenen i dag?

– Jeg synes det har blitt et veldig velprodusert og industrialisert preg over det hele, og det virker som alternativ-scenen er veldig nede. De minste bandene vil gjerne fremstå som store og amerikanske, alle vil bli Idol, ingen vil bli Iggy og det er på en måte helt legitimt. Personlighetene har blitt borte, og det virker som folk planlegger veldig mye i dag, band virker ferdigproduserte omtrent før de har gjort noe som helst. Noe av grunnen til det ligger nok i fremveksten av hjemmestudio og den forenklede studio-teknikken som enklere kan fjerne ’feil’ under innspillingen.

– Det er rett og slett ikke noe særlig marked for norsk pop. Vi er små amerikanere alle sammen.

Pop-Norge rundt et bord

I løpet av intervjuet får vi selskap av to andre figurer fra norsk pop-undergrunn; Herjulv Arnkværn fra The Soft Rebels holder på å spille inn sin kommende plate i samme Spendless studios, ved hans side er Robert Birdeye fra jevngamle og nå oppløste The Tables. Sammen har disse tre herrene hatt en finger med det mest som har rørt seg i Oslopopen de siste 20 årene. Det er naturlig å høre med nestorene hvordan de anser Astroburgers rolle i norsk pophistorie.

Arnkværn, den første som omtalte Astroburger i norsk presse (i Beat-spalten Norske indianere, der hans omtale av munnspillet som ’munnspill fra helvete, i hvert fall ikke kromatisk’ førte til at han fikk det tilsendt i posten. Og det var kromatisk.) nøler ikke:

– Astroburger er en inspirasjonskilde for alt som har skjedd i undergrunns-Oslo, og er en ren utdanningsinstitusjon. Jeg har dessuten vært så heldig å få være med i tribute-bandet til Astroburger; kortvarige Don Bingo’s Astroburger, hyllestorkesteret som spilte gamle Astroburger-låter med manisk & regi av rektor Stadheim.

Birdeye er like klar i sin tale:

– Astroburger er Norges beste popband – det er ikke noe mer å si om den saken.

Astroburger kjennes også som et uforglemmelig liveband. Dette er tross alt bandet der vokalisten brekker beinet etter klatrestunt på Mars, og gjør neste konsert på John Dee liggende i sykesengen, eller som spriter opp sine konserter med egne cocktail-miksere.

Dagen etter dette intervjuet spiller Astroburger nok en strålende konsert i Oslo for å markere slippet av They Came From the Sun… Alltid vitale og spillekåte Astroburger spiller for en liten gruppe frelste pophoder, og serverer gamle og nye perler om hverandre. Det er 20 år siden de kom til denne planeten, og de svirrer fremdeles i sin egen bane et sted rundt solen.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på Ballade.no 27.4 2006 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

The Cumshots: Illsinte vers og livredde refrenger

23/03/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

– Det som er med The Cumshots er at alle som bare hører musikken synes det er helt rått, men når de ser hvem som spiller blir de umiddelbart mer skeptiske, sier innehaveren av en rockesjappe i Oslo sentrum.

Jeg er på vei for å snakke med det myteomspunne bandet som vel så ofte blir omtalt for sine utenom-musikalske stunt. – Vi har fått en del velfortjent juling i media som ikke har hatt så mye med musikken å gjøre opp gjennom årene, sier vokalist Kristopher Schau. Nå er de snart aktuelle med sin tredje plate, der en noe mer melodisk og variert side av det hardtslående bandet trer frem.

Livredd, svanger metall
Just Quit Trying er tittelen på den kommende utgivelsen til den notoriske Oslobanden. Gitarist Ole Petter Andreassen lover en mer variert og forseggjort plate enn de to foregående. Både sintere og med flere tårer i øynene, eller ’illsinte vers og livredde refrenger’ som de uttrykker det. The Cumshots startet på en voldelig grunnmur bygget på Motörhead og Entombed, men har nå utviklet seg noe videre. Det melodiske uttrykket har kommet tydeligere fram, uten at trøkket har blitt nevneverdig svakere. Produksjonen er mer ryddig og tight, uten at de grovskårne søppelelementene er kastet helt overbord.

Hva ønsket dere egentlig å lage når dere gikk inn i studio. Hadde dere et gitt mål for hva dere skulle ende opp med?

– På de to første var vi nok litt mer regelbaserte på at det ikke skulle være noe jåleri. Nå tillot vi oss å prøve ut mange forskjellige ting uten å bry oss med annet enn hva vi selv likte, og vi brukte månedsvis på den prosessen. Til slutt endte vi opp med noe vi selv syntes rett og slett låt fett, men som det ikke er så enkelt å klistre en genrelapp på, sier Schau. – Av og til måtte vi bare spørre oss selv hva i huleste dette var for noe, uten at vi hadde noe svar på det.

– Vi har vel ikke tenkt så mye fremover, men bare gjort det som har falt oss naturlig. Når så mange av oss hører på country, så ble det naturlig å blande inn både noe piano og steelgitar, samtykker Andreassen. – Det er ting på denne platen som er lettere tilgjengelig enn noe annet vi har laget. Vi har jo selv trodd at vi har nærmet oss popmusikk på en del låter, men når vi har spilt disse til folk som liker denslags så har vi vel funnet ut at, nei, det har vi ikke.

De enes etter noe diskusjon om benevnelsen Prego Metal, pregnant metall, som for å beskrive at platens skiftende humørsvingninger kan sammenlignes med en gravid kvinne. Med en blanding av svartmetall, hardcore punk, country og rå rock’n’roll beveger The Cumshots seg i et musikalsk territorium som ikke er altfor befolket her hjemme. Det bekrefter de også selv:

– Det er ikke mange som driver med det samme som oss, nei. Vi faller litt mellom to stoler. Black metal-folka liker oss ikke, eller de tør ikke innrømme det. Vi er for harde til å spilles på radio og vi faller utenfor spesialprogrammene. Men siden det er cirka 2000 black metal-band i Norge og 800 ’swedish rock’-band, er jeg utrolig glad for ikke være akkurat der, sier Ole Petter Andreassen. – Vi ligner vel ikke akkurat på noen, men det er et lite høl for oss der ute. Det er kult nok det.

Knallharde countrytekster
Låtskriver Kristopher Schau har skrevet mer personlige tekster denne gang, uten å ta særlige hensyn til hva som er normen i metall-kretser:

– Dette er det eneste fora for meg å si av det jeg virkelig mener, og det er faktisk veldig viktig for meg, selv om det kan være vanskelig å høre gjennom all brølinga. Det å bruke et ord som ’love’ er jo nærmest forbudt, og det å synge om egne feil og svakheter er jo så langt unna metall som du får det.

– Det er egentlig veldig mye country i tekstene, mener gitarist Fredrik Gretland.
– Knallharde country-tekster satt i en metall-kontekst. Uten at de ønsker å utdype tekstene ytterligere. Låttitler som “Vomitory”, “Bitter Erection” og “Praying For Cancer” gir vel et lønnlig håp om at det ikke akkurat er søndagsskole-poesi.

Ferdig med miljøvern
Tiden rundt forgjengeren Norwegian Jesus bar preg av mange mediefokuserte saker av ikke-musikalsk art. Hvordan har dette kjøret preget bandet og denne innspillingen?

– Vi er veldig stolt av den nye platen, og liker den selv. Det er det viktigste. Men det hadde vært deilig med en anmeldelse som bare hadde fokusert på musikken, uten at Quart-festivalen eller mitt navn nevnes, sier Kristopher Schau. – Til høsten slipper vi en DVD, og da kan pressen skrive hva de vil. Det blir en film om hva vi har gjort de siste fem årene som bekrefter alle fordommer. Da kommer fokus uansett bort fra musikken igjen.

– Vi skulle i hvert fall ikke bort noen gratis argumenter denne gangen. Vi må overbevise mer enn det vi gjorde før, for at det i det hele tatt skal skrives om hva som er på selve plata. I etterkant av forrige skive spilte vi nesten 100 konserter, og én av de konsertene hadde et innslag på tre minutter som ble hovedfokus. Derfor tittelen; det får bli som det blir, sier Andreassen.

– Vi har ikke noe hånd på det selv, hvis vi prøver på noe så blir det ikke slik vi har tenkt det uansett, sier Schau.

– Vi har sluttet å bry oss om miljøvern da, sier Andreassen. – Definitvit quit trying. Man kan lage bra musikk her i landet, men må tydeligvis ikke være for underholdende. Det beste må da vel være en totalopplevelse av både musikk og sceneshow, men det skal vi altså få tyn for, fortsetter han uten å virke særlig bitter av den grunn.

Selv om fleipen sitter løst og løgnaktighetene stadig popper opp, er det ikke et parodisk tulleband som sitter med en fersk plate her. Det er et moment som media gjerne utnytter, ikke minst siden Kristopher Schau er involvert. Hans likefremme fremtoning og usnobbete attityde er nesten bemerkelsesverdig med tanke på all den viraken og mediefokuset som følger i hans kjølevann. Mannen er først og fremst genuint musikkinteressert, og i likhet med resten av medlemmene i The Cumshots, meget dedikert til det musikalske prosjektet de har jobbet med siden slutten av 90-tallet.

Rakkestad Dartklubb
Schau innrømmer da også at det blir mye fokus på ham i dette bandet, men de mener at det har blitt noe bedre opp gjennom årene:

– I begynnelsen kom nok folk i hovedsak for å se TV-kjendisen Schau, sier Andreassen. – Men publikum vender tilbake til konsertene og de fortsette å kjøpe platene våre, så da må det vel være noe med musikken som også trekker.

Schau fortsetter: – Vi har skapt mye styr rundt oss med forskjellige ting, men det er ikke først og fremst for å skape blest rundt oss selv, men fordi det er gøy! Vi tenker at ’dette er det ingen som har gjort før, la oss prøve!’ Det viktigste for oss er å ha det gøy. Det er jo derfor man spiller i band.

En av tingene The Cumshots har gjort seg bemerket med er de intensive byturneene sine; syv konserter på syv dager. Et konsept som i første rekke var behagelig i forhold til overnatting og transport. Et annet stunt var å auksjonere bort en av sine konserter på QXL. Vinneren ble Rakkestad Dartklubb.

– Tro meg, det er ikke spesielt bra PR å spille der, smiler Schau.

Så er da heller ingen overordnet mediestrategi som ligger bak alt dette. Snarere tvert om.

– Pressen spør oss hele tiden om hva vi har planlagt som neste stunt. Men vi har aldri planlagt noen ting! Ta den Fuck For Forest episoden på Quart som eksempel. Vi kom rett fra Tyskland og hadde helt glemt forespørselen deres. Hadde vi hatt en agenda ville vi sørget for både en god advokat og en skikkelig presseplan i forkant. Vi ble rett og slett tatt fullstendig på senga av alt oppstyret rundt den episoden.

– Det var jo bra konsert også. Den eneste avisen som anmeldte selve konserten var Fædrelandsvennen. Der fikk vi terningkast 6. Ironisk nok, ler bassist Tommy Reite.

– Folk tror at det er stor plan bak det vi driver med, at vi er noen slags mediestrateger som koker i hop ting på bakrommet, sukker Kristopher Schau. – Det er så lite strategi bak det vi gjør at det nesten er flaut. Jeg mener, vi var flinke som klarte å samles alle her i dag! For eksempel hadde Dagbladets Magasinet et fire siders intervju med oss ett år etter at den forrige platen kom ut og ett år før den neste ble sluppet. Det er vel sånn cirka 200 000 kroner i markedsverdi rett ut av vinduet.

Da var det schäfer’n beit
– Vi øver på tirsdager, prøver å lage en plate som vi er fornøyd med, så drar vi ut for å spille låtene gjennom best mulige konserter og samtidig ha det så gøy som mulig. Så enkelt er det.

The Cumshots trives på landeveien. Også i etterkant av Just Quit Trying skal de ut på turné med klubbkonserter fra mars til juni og festivaler på sommeren. Status skal gjøres opp midtveis i sommerferien før høsten planlegges. Det er først og fremst her i Norge bandet har sitt marked. Kontinentet kan være en mer krevende affære forteller de:

– Det kan være jævlig å spille utenfor Norge, og vi har heller ingen tanker om å erobre noe som helst. Når det gjelder Tyskland skal det litt til før vi tar akkurat den ruta igjen. Man får sin dose av schäferhunder og barbeinte punks. Vi spilte, folk var stort sett livredde og når vi gjorde opp status på vei hjem satt vi igjen med cirka 400 kroner hver som vi spilte bort på Kielferga. Det er en veldig rar form for ferie.

Anderassen utdyper litt videre: – Den største effekten av en slik turné, for vår del i hvert fall, har nok vært at vi har fått blest om det her hjemme. For at det skal ha en verdi kreves et større apparat enn det vi rår over. Derfor kan det nok være slitsomt hvis man ikke er kompiser. Vi har hatt det utrolig gøy på turné fordi vi er så gode venner. Det er det viktigste. Vi har det så bra når vi sitter i den lille bilen at vi gjerne tar en ekstra sveip rundt byene for å få turen til å vare litt lengre, smiler han.

– Jeg trodde alle hadde det slik jeg, repliserer Schau. Inntil jeg snakket med andre band som kunne fortelle at de satt ofte med hver sin laptop og hodetelefoner på. Hos oss er det bare fnising og ekstremiteter i alle bauger og kanter. Men så har vi slitt ut to lydmenn også da…

Live er The Cumshots en ganske utagerende og voldsom opplevelse, og det handler om å gi alt: – Når man går av scenen skal det overhodet ikke være noe mer å gi. All energi må ut, og man skal være helt i kjelleren både psykisk og fysisk for at man kan si seg fornøyd etterpå.

Kristopher Schau kan fortelle at han blir fysisk svært sliten av å vrenge ut den voldsomme vokalen han presterer med The Cumshots: – Det var fælt i studio. Ofte legges det ekstremt mye kraft i første vers, så må det være enda verre i andre, men du klarer det ikke for du er så forbanna sliten og må sitte på huk med vondt i hue. Så skal du ha en skikkelig feeling bak det hele samtidig. Det var en utfordring og jeg levde stort sett på Paracet og Battery under hele innspillingen, ler han.

– Jeg tror ingen skriker så høyt som Kristopher, samtykker Andreasesen. – Det er ikke high pitch, men en slags halvhøy tenor. Han synger lysere enn før og presser registeret for det er verdt. Det er litt mindre growl og stemmeleiet ligger helt i toppen av hvor lyst han kan synge. Det skaper en veldig bra energi.

Flax
Det brutale omslaget på Just Quit Trying er igjen utformet av Are Kleivan, som også står bak albumcover for Amulet, Thulsa Doom og en rekke andre norske rockeband.

– Han kommer forresten innom for å hente lønna si snart, sier Schau, og minner seg selv om at han snart må stikke bort på nærmeste Narvesen.
– ?
– Ja, han tar betalt i flaxlodd.
– ??
– Fem flaxlodd pr. bandmedlem, og han er så evil at en del av dealen er at loddene skal åpnes foran øynene på bandet – i tilfelle en storgevinst slår inn, humrer Schau.

De andre medlemmene i bandet trekker alle en fempakning flaxlodd opp av lommene og bekrefter dealen.

Jeg trekker meg klokelig tilbake før Are Kleivan ankommer for å cashe inn en eventuell milliongevinst.

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 10.3 2006, og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug

– Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg

16/01/201630/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Arne Bendiksen levde hele sitt liv for musikken, og var engasjert til det siste. Bendiksen gikk ut av tiden den 26. mars 2009,og med det en æra i norsk underholdningsindustri. I den forbindelse ble dette minneordet publisert på ballade.no.

Jeg var hjemme hos Arne Bendiksen to ganger i 2008, i forbindelse med et lengre intervjuopptak for Popsenteret i Oslo. Første gang var i juli, andre del av intervjuet fant sted i oktober. Tredje og siste del ble aldri fullført.

Bendiksen var en generøs vert, han åpnet sitt hjem på Nesbru i Asker, og ga villig av seg selv. Hans detaljerte hukommelse, hans formidlingsevne og engasjement var formidabel inntil det siste. Første runde varte i nærmere fem timer, og brakte oss frem til 1956. Den neste pågikk i over tre timer. Med en karriere som strakk seg fra krigen til mars 2009, var de åtte timene på langt nær nok. Her er likevel noen berøringspunkter fra hans lange karriere med utgangspunkt i våre samtaler.

Arne Bendiksens unike posisjon i nyere norsk populærmusikk skyldes ikke bare et helt liv i dens tjeneste, men også den enorme mengden arbeid han nedla – i alle ledd av bransjen. Hans virke som talentspeider eller låtskriver var i seg selv en full stilling for andre enn ham. Han mente selv at han spilte inn over 1000 artister.

På slutten av 50-tallet stod plateselskapet han drev sammen med The Monn-Keys visstnok for 1/4 av all musikk som ble solgt i Norge.

– Jeg var sentralt plassert i elendigheten, som han sa med selvironi.

Arne Bendiksen fylte alle rollene alene, og levde et helt liv for musikken. I mine samtaler med ham klaget han aldri på arbeidsmengden, men fremhevet desto oftere gleden ved det han holdt på med.

Som når han snakket om perioden tidlig på 60-tallet:

– Vi hadde TV-sendingene med The Monn-Keys, driften av plateselskapet og mitt engasjement på Chat Noir. Det var tøffe tider med hensyn til arbeidstid og fritid. Det vil si, det var ikke fritid. Jeg måtte slå opp i leksikonet for å se hva fritid var for noe. Men vi jobbet med det vi hadde trang for og lyst til.

Eller når han snakket om studioarbeidet:

– Jeg holdt alltid ut lenger enn alle de andre i studio. Vi måtte jo fortsette til vi hadde sjel i musikken. Det var ikke nok for meg at det låt pent og riktig. Musikken skulle ha sjel. Og det solgte.

Sirkus
Bendiksen hadde høstet mye erfaring allerede før han ble med i The Monn-Keys i 1954; som kapellmester på Cirkus Arnardo, turné med Jens Book-Jensen, engasjement på Nalen i Stockholm og som gitarist på Rosekjelleren i Oslo. En gang ble han kåret til landets beste jazzbassist, en karriere som startet på følgende vis:

– Det var på Rosekjelleren en kveld at Einar Rose snudde seg til meg og brølte: ‘Spell bass’. Jeg lot som intet, for jeg kunne ikke spille bass. Men Rose var hvit i trynet når han 10 sekunder etterpå vred seg rundt og ropte: ‘Jeg sa, spell bass!’ Jeg måtte bare legge fra meg gitaren og ta opp bassen. Det viste seg at det ikke var så farlig: Det var tau på den bassen, og ingen strenger.

Historien forteller noe om både Bendiksens allsidighet og hans ukuelige stå-på-vilje. Selvsagt behersket han bassen på kort tid.

– Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg, som han sa.

Han spilte fiolin for hønene når han var barn. ’Men de likte ikke ”Pål sine høner”, den sang jeg inn senere, som for å ta igjen’, vant sin første amatørkonkurranse på uortodokst vis. ’Jeg spilte Hawaii-musikk med nesen, jeg hadde jo ikke andre instrumenter!’ I 1945 dro han ut på sin første turné sammen med to andre kompiser. ’Vi stod på skuldrene til hverandre og sang trestemt. Jeg var den letteste og stod øverst. Vi kom så langt som til Gjøvik. Der var ikke scenen høy nok, så jeg måtte ned på kne og balansere mot nakken til han under. Dette ble komisk for tredjemann, som begynte å le. Da begynte nummer to og le, og det gikk helt galt. Jeg stupte ned i orkestergraven og gjennom stortrommen. Jeg husker ikke hva jeg brakk, men jeg ble sendt hjem.’

Men han kom tilbake. Denne lekne og uredde innstillingen, kombinert med nese for gode låter og ditto talenter, krysset med et knallhardt forretningstalent, skulle vise seg å danne grunnlag for Bendiksens livsvei.

A/S
Mange forbinder nok hans navn helst med eviggrønne og positive slagere som “Jeg vil ha en blå ballong” eller “Davy Crockett”. Men mer enn å dyrke sin egen artistkarriere banet han etter hvert veien for andre – som talentspeider, låtskriver, arrangør og plateprodusent. Han beskrev valget mellom revy eller plateselskap som særdeles vanskelig, men endte opp med å velge det han omtalte som det tryggeste økonomiske alternativet – og det som ga ham størst kunstnerisk frihet. Da han overtok Egil Monn-Iversen A/S i 1964, bygde han et eget imperium med plateselskap og forlagsdrift, som skulle vare til tidlig på 80-tallet.

– Det var en ideologi bak det hele: Musikk som er bra skal ut – enten vi får solgt den eller ikke. Det var en slags leveregel, slik at vi kunne trives med å jobbe 24 timer i døgnet. Ellers måtte vi hatt vanlige arbeidstider og kost oss hjemme. Sjelen lå i at vi jobbet med det vi elsket. Den ene dagen rullet jeg rundt i studio med ungene for en barneplate, dagen etter hadde jeg Dexter Gordon der og dagen etter der igjen kom Frelsesarméen jublende inn. Jeg hadde like stor glede av å få det best mulige ut av alt sammen. Det var jo akkurat dette som gjorde livet leveverdt.

Som plateselskapsmann viste Bendiksen særdeles stor bredde, fra norsk beat (Cool Cats, Vanguards) til Arne Nordheim.

– Jeg tenkte ikke på sjangere, jeg tenkte som meg selv. Så lenge vi klarte å betale for oss, hadde vi full kunstnerisk frihet. Det var det ingen andre av selskapene som hadde. Derfor har jeg spilt inn mange plater som jeg på forhånd kunne si ikke ville lønne seg, men som vi gjorde av kulturelle årsaker.

For norsk musikk
Arne Bendiksens usnobbete engasjement for norsk musikk er et viktig aspekt ved hans liv og virke. Han fremhevet blant annet at han benyttet lokal platepressing (Hønepress på Hønefoss) som et ledd i å støtte norsk musikkbransje. Det han omtalte som ’den store svindelen’ i 1982 – da han mistet alt til Electro Union – satte han i en kulturell kontekst foran sin egen kamp.

–Svindelen stoppet egentlig det meste av norsk plateproduksjon. Den var det vi som stort sett stod for. De gjorde en stor kulturell skade. Jeg klarte å kjøpe det hele tilbake, men fikk hjerteinfarkt på veien og måtte selge studioet. Men jeg var mest opptatt av å redde norsk plateproduksjon fra å havne på Grønmo.

Dette engasjementet speiles også gjennom hans pionervirksomhet i opprettelsen av GramArt, arbeid i NOPA, bevaringen av hans gedigne samling masterbånd og i de senere år i kampen for økt norskandel i NRK.

– Kringkastingen nekter å spille vår musikkarv. Jeg har bedt om vinylmusikk på formiddagen da ungdommen er på skole eller på jobb, det vil dessuten spare helsebudsjettet noen milliarder, for det ville jo være ren medisin for de eldre. Den yngre generasjonen har krav på å høre og bli kjent med vår musikkarv. Ikke bare slagerne, men jazz, revy, barnemusikk, gammeldans, folkemusikk – underholdning på alle måter. I stedet spiller de akkurat det samme som alle de andre. NRK er mer effektive i sin sensur enn Hitler og Stalin noensinne var det! NRK har ikke noe motargument – for hva skulle de si?

Arne Bendiksen var 82 år gammel da han gikk bort. Vi snakket sammen et par uker før det skjedde. Latteren var aldri langt unna. Replikkene hadde snert og han var som vanlig full av geskjeftige fremtidsplaner.

–Jeg har fått tilbud fra alle de tre store forlagene om å skrive bok. Det er så mye å skrive om, men jeg har ikke hatt tid enda, sa han.

Tiden strakk ikke til, selv for Arne Bendiksen.

En av historiene som kunne vært med der er kanskje denne:

– Jeg satt sammen med Stikkan Anderson i Stockholm en gang, og sa til ham: Vi har laget en god del slagere du og jeg. Kjenner vi ingrediensene så godt at vi kan lage en her og nå? Å nei, sa Stikkan, for da hadde jeg bare skrevet slagere. Jeg skal påta meg å skrive en slager på 10 minutter om de der borte, sa jeg. Det satt noen svenske samer ved nabobordet. Han tok av seg armbåndsuret, jeg tok opp en serviett og tegnet notelinjer. Han holdt kjeft og så på klokken. Jeg skrev “Min lilla lapplandsflicka” på 10 minutter, dro hjem, rett inn i studio, brettet ut servietten – og det ble Odd Børres første kjempeslager med gullplate og 25 000 solgte.

Bjørn Hammershaug
Denne teksten ble opprinnelig publisert på ballade.no den 30.3 1009, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Noen sier at rocken er død, har bare fått en ny lyd

22/12/201530/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Norskspråklig popmusikk står i dag sterkere enn noensinne. Det å synge på norsk er ikke lenger noe som bare sikrer spilling i Norsk på Norsk, programmet som i stadig større grad framstår som noe forhistorisk med sin stemoderlige behandling av feltet, men er noe vi ser på som helt naturlig – uansett genre. Ikke bare har normert norsk blitt hverdagslig, vel så vanlig er å gripe det lokale gjennom tydelig dialektbruk og stedfesting av sin egen musikk. Verdens stadige økende globale akselerasjon møtes altså med stadig sterkere vektlegging av det motsatte, også i musikken. I år står noen av de beste og mest populære artistene, som Daniel Kvammen, Odd Nordstoga, Lars Vaular, Sondre Justad, Ingebjørg Bratland og Erlend Ropstad som eksponenter for nettopp dette. I den forbindelse var det passende å plukke fram igjen denne kommentaren, skrevet tilbake i det som virker som en mannsalder siden, i 2007.

— —

”Nordmenn, og bare nordmenn, skubbet, skrålte og hojet seg gjennom en heidundrende fest av en konsert. Vi som var der ble i alle fall veldig norske og veldig lykkelige.”
Håkon Moslet (Dagbladet) om Raga Rockers på Roskilde i 1999.

Det er ikke mye som får den nasjonale hjertepumpa til å banke like hardt som et norskspråklig rockeband som spiller utenfor kjølen. Men kun et fåtall av dagens låtskrivere velger sitt eget morsmål. Når vi om 50 år skal vurdere dagens samfunn, ungdommens verdenssyn og det nasjonale selvbildet gjennom norske rocketekster på 00-tallet vil historikerne plukke fra et skrint utvalg.

Det er en god, gammel debatt som nå forsøksvis er vekket opp fra dvalen. Denne gangen er det særlig by:Larm som blir utfordret for at de ikke setter større fokus på norskspråklige band. Det er prisverdig engasjerende av Musikkoperatørenes Sveinung Rindal å ta til orde for å fremme bruken av vårt eget språk i populærmusikken. Samtidig er det ikke vanskelig å akseptere by:Larms argumentasjon når de viser til at 97 % av alle innsendte bidrag de får inn er på engelsk, og at de heller vil satse på kvalitet fremfor å drive språkpolitikk. by:Larm kan ikke styre språkformen til dagens tekstforfattere, men de kan kanskje bidra litt likevel. La oss først skru klokken litt tilbake.

De fire store
”Det er liksom noe eget med folk som synger så det går an å forstå dem og dette forblir et av de store mysteriene i norsk rock: hvorfor så få senere har forstått at dette skaper en helt egen kommunikasjon. Linjer som ”Mas mas mas/over hele linja”, ”Er det ikke fint å ha noen å hate”, ”Vi har vært verden rundt/det vil si både London og Køben” eller ”Hjernen er alene” er en del av allmenntilstanden i en hel generasjon.”
Geir Rakvaag, Dagsavisen 2005.

Dagsavisens musikknestor har et poeng. De ’fire store’ populariserte rock på norsk, og oppnådde etter hvert en unik rolle her hjemme, som de har holdt helt frem til i dag. Tekstlinjer som nevnt ovenfor er en del av vår kollektive hukommelse. De talte til oss med gjenkjennelige tekster satt til ganske så allsangvennlige refrenger og jordnær, fengende musikk med bred appell.

”De satte navn på det urbane Norge, og var dermed med på å skape en urban selvbevissthet hos nordmenn.”
Thomas Hylland Eriksen

Språket ble ansett som nesten viktigere enn musikken, stoltheten av at det gikk an å synge på norsk ble satt høyere enn musikalsk nybrottsarbeid. Pønken kom sent, men dens røtter og kultur fikk desto bedre rotfeste. Det skulle dessuten vise seg vanskelig å følge opp grunnlaget som ble lagt.

Arven etter de fire store
”Det falt ikke inn noen å kalle disse fire bandene for ’store’ i 1988, da kunne man heller snakke om Dance With a Stranger, Jørn Hoel, Jahn Teigen eller Stage Dolls. Norsk var ennå ikke akseptert rockespråk.”
Øyvind Holen, Ny Tid, 2005

For hvor ’akseptert’ ble egentlig norsk som rockespråk? Noen prøvde seg, men de ble ikke godtatt på samme måte (av god grunn, vil mange hevde) – tvert i mot, den norske språkdrakten ble en spore til nedvurdering og kritikk. Band som Postgirobygget, Trang Fødsel og Di Derre ble folkeeie, men ikke tatt på alvor av kritikerne da de entret norske studentscener på 90-tallet.

”Undertegnede mente før konserten at Postgirobygget var det bandet som passet dårligst inn i denne konstellasjonen, og gikk til konserten med blandede følelser. Egentlig mente jeg det fordi Postgirobygget på en måte ikke er samme generasjon musikere som de andre. De var på en måte arvtagere.”
Jørn Gjersøe, NRK 2005, om konsert med Postgirobygget, Raga og deLillos

Det er ikke mange forunt å skrive med like hvass penn som Stenberg, Nielsen & co., og lista ble kanskje høy for etterfølgerne. De som våget å skrive på norsk ble heller vurdert ut fra tekstene enn selve musikken, rangert etter ”de fire store” og gjerne omtalt som ’pretensiøse’ eller ’plumpe’.

”Gjengen er dyktige musikere, produksjonen er bare vellyd og (de) skriver utvilsomt fengende låter. Hver for seg har disse levert mye fin musikk, men når de møtes, annulleres alle kvalitetene til fordel for sukkersøt jovialitet, banal hverdagspoesi.”
Øyvind Holen, BT, om Trang Fødsel

Norskspråklige artister møter gjerne en kritikk som ikke i samme grad rammer de som ’skjuler’ seg bak engelsk. Det har vært mer akseptert å skrive middelmådige, til og med dårlige engelske tekster. De som skriver på norsk bør helst kunne formidle et tydelig budskap, ha en sterk fortellerevne, en unik signatur.

Fjøsnisser
“Det er vanskelig å skrive gode tekster på norsk. Man faller fort i hjerte-/smertefella.”
Kjell Petter Askerud, Universal Music, til Dagsavisen

I Norge har den anglo-amerikanskinspirerte rocken i liten grad menget seg med andre stiler. Vår egen musikkform, folkemusikken, har eksempelvis først de siste årene fått en viss aksept utenfor miljøet. Angsten for bunad og fjøsnisser har effektivt forhindret enhver kontakt – med god hjelp fra begge sider, må sies.

“Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte.”
Roy Lønhøiden til Ballade, 2007

Det norske språket har blitt heftet til noe litt treigt og baktungt. Norsk språk er smaken av lefse, engelsk bringer med seg dufter fra den store verden med tilhørende muligheter til rikdom og berømmelse. Signalene for ’up & coming’-band har dermed virket ganske klare: – Norsk språk setter oss i bås med dølle DH-band, skjeggete visesangere og spilletid på Norsktoppen.

Det er gledelig at nye navn som Cyaneed fra Alta, Dunderhonning fra Lofoten og Tvang fra Oslo – band med referanser litt utenfor firerbandetradisjonen – velger norsk som morsmål. Det minner om at vi er inne i en ny tid. Dagens unge låtskrivere har ikke nødvendigvis Raga eller Jokke som forbilder, valget står ikke lenger mellom bare ’frik’ eller ’pønk’. Vi ser en annen selvtillit, en større genrebredde, internasjonalisering og en økt vilje til å eksperimentere som er utelukkende positiv, men som altså foreløpig ikke har medført økt norskbruk i tekstene.

Ut i verden
”Av og til kan man mistenke artister med sin engelskspråklige pop og rock for å lage demoer til utlandet i stedet for å konsentrere seg fullt og artistisk om sitt norske publikum.”
Per Kristian Olsen, NRK

Hvor kommer så by:Larm inn i dette? Norsk popbransje har i de siste årene struttet av selvtillit og seilt på en bølge av optimisme, frembrakt av en profesjonalisering og satsningsvilje ingen andre småland kan måle seg med etter at DDR la ned sitt idrettsinstitutt. Et solid arbeid er lagt ned på grunnivå og veien er gjort kort ut til den store verden. Det gis inntrykk av at det bare er et slapt steinkast mellom opptreden på Zoom til omtale i Pitchfork og påfølgende suksess i Amerika. Eksport er det nye mantra. Men hele verden tørster naturlig nok ikke etter norske artister uten spesielt særpreg og med halvdårlige engelske tekster. Mulighetene er flere i dag, veien er blitt kortere, men samtidig er markedet blitt mye tettere. Det gir andre utfordringer for de som sysler med sånt.

Fokuset til by:Larm kan for all del være på de norskspråklige artistene. Men de bør først og fremst ta vare på de unike artistene; avvikerne, brobyggerne og dissidentene, de vågale, rare og de særegne – uavhengig av språkdrakt. Det er disse som har muligheter i et musikalsk terreng som både blir åpnere og mer uoversiktlig – og viktigst av alt, det er disse som vil gjøre den norske musikkscenen spennende i tiden fremover, mer enn eksportklare halvfabrikata og masseprodusert samlebåndspop som er glemt etter et halvt år. Se ikke til Sverige, se til Finland!

Det er først og fremst her utfordringen til by:Larm ligger, noe de virker allerede å være bevisste på. ”Ja til samisk, nei til norsk” fleipet by:Larms sjef til Ballade, men han har et poeng! Se over genregrensene, bortenfor landegrensene. Norge trenger ikke et nytt Raga Rockers, men vi trenger de som bryter med normene og som samtidig formidler et budskap – og det trenger ikke være asfaltpoesi eller fjøseventyr for den saks skyld. Hvis by:Larm lykkes å synliggjøre den enorme bredden og kvaliteten i norsk musikk for tiden vil det kanskje gjøre terskelen lavere for de som ønsker å skrive på norsk. Er det akseptert å skille seg ut musikalsk, er det å håpe at det også blir akseptert å utfordre språklige barrierer. Så får by:Larm samtidig hviske de unge håpefulle i øret når de går av scenen at det finnes ingen snarveier til suksess – uansett hvilket språk de synger på.

For hvor mange har skapt seg et solid navn utenfor Norge de siste 10 årene? De kan telles på en romslig hånd. Den mest suksessrike eksporten i norsk populærmusikk gjennom tidene heter Wenche Myhre, og hun sang på tysk – det mest åpenbare markedet for norske artister.

Det er en utfordring som går både til plateselskap, bransjefolk, tekstforfattere – og tysklærere.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på nettstedet ballade.no i 2007, og gjengitt her med deres velvillige tillatelse.

Smått og Godt: Apache

12/09/201515/10/2015 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

“Namsos min by, la meg synge din sang, La meg takke for barndommens minner.
La meg prise deg by, for all glede, all trang og hver sorg som mitt sinn til deg binder…”

Slik åpner den stolte Namsos-sangen, hyllestvisen til trønderbyen som gjerne omtaler seg som Namsos Rock City. For rocken står sterkt i den lille byen, som sammen med Trondheim nylig gikk ’seirende’ ut av den omfattende tautrekkingen om hvor landets nasjonale rockemuseum skulle plasseres.

En av byens mest profilerte artister er Askil Holm, som driver sitt Apache Records derfra. Plateselskap, egen solokarriere og seminarserien Trigger er noe av det den driftige trønderen er involvert i. Jeg møtte Holm og hans partner Petter Almvik i et av hovedstadens brunere vannhull, i en pause mellom Holms innspillinger av det som skal bli en ny plate neste år. Den kan vi prate mer om senere, denne gangen var vi var mest interessert i hva som rører seg rundt Apache Records og dets avleggere.

Hos Apache i dag er det Petter Almvik som tar seg av logistikken, mens Askil Holm jobber mest av distribusjon/media, og Ronny Stenberg kommer med gode ideer til nye band og artister fra Oslo-området. Både Holm og Almvik er fra Namsos, og de har et bankende hjerte for både byens musikalske fremtid og fortid, og et stort engasjement som strekker seg lengre enn egen karriere, ikke minst når det gjelder å dyrke frem nye, lokale talenter.

Samtidig er de forankret i den lokale musikk-historiske tradisjonen i Namsos med en pågående reutgivelse-serie, som så langt teller ex-Junipher Greene Jan Deviks Spark fra 1983 (etter tips fra Willy B.). Holm nevner for øvrig andre lokale 70 og 80-talls band som Rollaug og Haugums Reviderte som han mener fortjener å bli hentet frem igjen.

Bakgrunnen for Apache Records strekker seg tilbake til 2000, da Holm ble kjent med sin makker Ronny Stenberg. Han introduserte Askil for Martin Hagfors (Home Groan) etter en Motorpsycho-konsert i Oslo. Den rutinerte Hagfors ble en slags ’mentor’ for de to, et samarbeid som senere har konkretisert seg i det løsslupne livebandet Cream of the Crop.

I februar 2001 slapp Holm sin EP The Boy With the Boomerang på Apache, i samarbeid med Rec90 i Bergen. Holm jobbet nært opp mot Rec90’s Torfinn Nergaard, som blant annet fikk Apache/Holm inn i systemet til EMI/Virgin. Nergaard ønsket også at Holm skulle opptre på by:Larm i 2002, noe som medførte en voldsom oppmerksomhet fra presse og media, turneer og høye salgstall. Seven Days in the Sun ble utgitt måneden før by:Larm, og EP’en som hadde solgt cirka 1000 eks., solgte plutselig 3-4000 det kommende året. Dette er erfaringer Holm har videreført i sitt virke i Apache.

I Bergen ble han under innspillingen av sin andre EP en del av miljøet rundt Poor Rich Ones med William Hut og Bjarte Ludvigsen, en periode som han i dag omtaler som svært verdifull:

– Jeg fikk være med og lære hvordan de gjorde det i Bergen, og det ga inspirasjon til å ta med ideer tilbake til Trondheim og overføre det til lokale band der. I Trondheim på den tida var det i realiteten to miljøer; det var Progress Records som var undergrunnen og det var Norske Gram og Stargate som var veldig kommersielle. Ikke noe i mellom. På samme tid opplevde byen en musikalsk boost med band som blant andre Gåte, Johndoe og Cadillac, så var det ingen labler til å ta seg av disse. Parallelt med oss startet riktignok Thomas Ryjord opp sitt Dead Letter Records, men de var mer rettet mot UFFA og hardcore-miljøet der.

Apache på sin side konsentrerte seg mer om ren pop/rock:

– Vi fylte et tomrom for Trøndelag i dette mellomsjiktet, mellom innovasjon og det mer kommersielle. Det er viktig at noen kan plukke opp band i denne fasen. Det er farlig for et band å gå fra intet til en internasjonal major label, mener Holm.

Apache har så langt konsentrert seg i hovedsak om mindre utgivelser og EP’er, for å etablere navnet utenfor lokalmiljøet. Band som Spön, Superfaun og The Reel har gitt ut titler på Apache så langt. De store, tyngre prosjektene har de så langt ikke gjort noen offensiv på, både tid og økonomi gjør at det er noe de større aktørene må ta seg av. Apache har i dag en avtale med Sonet/Universal som har denne kapasiteten som skal til for å satse ytterligere på artisters utvikling.

– Bandene må jobbe steinhardt selv etter at vi har gitt ut en EP. Da er det opp til dem selv hva som skjer videre. Vi bruker vårt nettverk, sørger for presse, distribusjon og hjelper dem opp på et visst nivå. Universal er veldig flinke i forhold til Sonet, og det er viktig med en større label – et godt salgsledd og kapital er helt nødvendig. De jobber godt i toppen av Universal, anført av Petter Singsaas, hevder Holm.

– Bandet tar produksjonskostnadene, mens vi tar oss av distribusjon, presse, trykk, promotion og har kontakt med booking-byråene. Det er en velfungerende måte å jobbe på, og det er opp til bandet hvor fort det går fremover i denne prosessen.

Hvordan vil du karakterisere den musikalske profilen til Apache?

– Vi ønsker å favne bredt, og vi ønsker å satse på kvalitet. Vi kaster oss vel ikke akkurat over noen hippe, kule trender – vi satser på solid, trøndersk kvalitet, smiler Holm. Men et band må skape en viss gåsehud, og nærheten til de involverte er en klar fordel. Genremessig befinner Apache seg i hovedsak innenfor et indie/singer/songwriter og garasjepop-segment basert på salg rundt 3-500, oppsummerer Askil Holm.

– Vi er ikke et selskap som tar de største sjansene, fortsetter han. Vi bygger oss sakte opp over tid. Det er ikke slik at vi må selge 3000 eks. av et bands første EP. Vi trykker opp i et lite førsteantall, men er veldig ærlige på salget i forkant. Vi sier til artistene: ’Her har dere dere 300 eks., jobb med dem!’

Vi er i første rekke et salgsledd, og igjen, det er helt opp til artisten hvordan det skal gå videre. Vi er heller ikke avhengig av tung pressedekning, men jobber mye opp mot alle medier med fokus på nettfanziner og lokalpresse. Lokal tilhørighet er mye essensen i det vi holder på med. Det er viktig å dyrke oppunder lokalmiljøet bandet kommer fra.

Han kan fortelle at de bruker nettsiden Urørt aktivt for å lete opp ny musikk, der de selvsagt er spesielt oppmerksomme på trønderske navn. Holdningen utad mot de andre småselskapene er inkluderende, og Holm tipser gjerne relaterte selskap som Perfect Pop, Racing Junior og Rec90 om aktuelle nykommere som ikke passer inn i Apaches profil.

Selv har dere ikke noen nedlastningsfunksjon på sin nettside?

– Vi har ikke det, men bandene kan fritt legge ut låter som de vil. Det er jo en del kostnader å få ut låter til nedlastning også, dessuten har vi ikke jobbet opp mot direkte ’hitband’. Vårt segment er sted mellom Urørt og by:Larm, og det er mange band som finnes i akkurat denne brytningen. Jeg var i utgangspunktet noe kritisk til at by:Larm satser på større band i forhold til utlandet, men i stedet for å være kritiske så kan vi heller forsøke å fylle det tomrommet. Det kan Apache gi, og det kan Trigger tilby.

Dermed penser vi samtalen inn på et annet sentralt moment med virksomheten til Apache: Trigger. Petter Almvik tar ordet.

– Trigger er en kompetanseheving for pop- og rockmusikere som støttes økonomisk av Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) og Innovasjon Norge. Et band trenger kontroll på hva bransjen driver med, og den gir vi, sier Almvik, som er den Trigger-ansvarlige av de to. Han understreker noen sentrale momenter:

– Et band må jobbe hardt, knallhardt, de må tenke business og de må få kompetanse på bransjen.

Holm bryter inn: – Jeg taklet nok den raske utviklingen i min egen karriere mye på grunn av Apache-jobbingen, og det er denne veien som må synliggjøres for ferske band også i dag.

Trigger fokuserer særlig på distriktene, der avstanden til bransjen er enda større enn i byene. I år har de gjennomført tre seminarer rundt om i landet, med foredragsholdere innhentet fra forskjellige deler av bransjen. Marit Karlsen (Trust Me Records), Jan Erik Haglund (Unit Management) og Erlend Mokkelbost (JR Ewing) har vært blant de involverte. Et poeng er at de må være ærlige og ikke pynte på virkeligheten. ’Musikkbransjen kan være en jungel, og virkeligheten ser ikke ut som Idol!’ er en del av prosjektbeskrivelsen. Men Idol har faktisk hatt positive ringvirkninger mener Holm:

– Idol har helt klart økt interessen for musikk blant de yngre, og bragt fokus tilbake på det å skrive og fremføre gode låter. Det er denne neste generasjons låtskrivere Trigger tar tak i, de må lære seg å tenke kreativt, de må lære om dynamikk og strukturer. Norsk Rockforbund har kjørt lignende opplegg, men de henvender seg nok mest til sine egne medlemmer. Vi er mer oppsøkende, og forsøker å nå de som sitter på gutterommet ute i distriktene.

– Mokkelbost har for eksempel snakket en del om hvor mye feil de har gjort som urutinert band i forhold til bransjen, og poengtert hvor viktig et slik seminar er for denne målgruppen.

Neste år satser Trigger enda sterkere mot målgrupper, og da spisses fokus mot direkte mot kulturskoler, videregående musikk- og medialinjer og folkehøyskoler rundt om i landet.

Synergieffekten i forhold til Apache er også målbar, både The Reel og Superfaun er oppdaget gjennom Trigger, kan Holm fortelle. De to har i det hele tatt stor tro på nytteverdien av et dette prosjektet:

– Mange artister faller fra fordi de ikke tar grep om “business-tilnærmingen” i forholdt til sin egen karriere. Men det rent kunstneriske er ikke nok. Et band må tørre å jobbe langsiktig med karrieren, og både Apache og Trigger er en slags smeltedigel av utdanning og næringsutvikling.

Den lokale musikk-tradisjonen i Trondheim/Namsos er noe Holm er opptatt av å både bevare og utvikle. Han kan fortelle at på kulturskolen i Namsos går det hele 1300 elever, i en liten by på drøyt 12 000 mennesker er det et imponerende antall. Hvorfor har Namsos fått en slik posisjon?

– Tradisjonelt har Namsos hatt en svært frodig spellemannskultur, og også en rik festkultur. Det er en sterk kultur for rock i Namsos, og det er folket som har skapt alt selv. Vi har ikke vært vant med å få noe gratis der oppe, og bygd opp spillesteder som Lagré og arrangementer som Norsk Rock Uke og Rock Galla. Det var naturlig for oss å starte Apache der, selv om kongstanken vår opprinnelig var å ha en avdeling for Trøndelag og en avdeling for Oslo. Jeg mener det er viktig å ta vare på den trønderske musikktradisjonen, samtidig som det er veldig mye nye og spennende band som starter opp i dette området.

Neste år skal de bli enda flinkere til å synliggjøre hva de driver med. En ny fullengder av Holm himself kommer ut på Universal, samt at en 2-3 andre utgivelser er under planlegging på Apache. Et av prosjektene som er klargjort er en EP med nykommeren Bob Haley, bandet som består blant annet av Holms partner i Apache, Ronny Stenberg. Holm håper også på at de kan satse videre på filmmusikk, de har tidligere gitt ut Gebhardt/Mjøs’ Alt For Norge, og dette er ikke bare musikk Holm selv personlig setter pris på, han fremhever også at stadig flere jobber med film og musikk for tiden, og at dette er viktige dokumenter som fortjener å bli gitt ut.

Selv om Namsos og Trøndelag har en spesiell plass i Apaches profil, betyr ikke det en begrensning for spredningen av selskapets plater.

Holm: – Jeg ser opp til de småselskapene som får til noe utover i Europa, som Racing Junior og Smalltown Supersound for eksempel. For det er jo det som er målet når man driver med en slik liten label.

Vi inviterte Holm til å trekke frem noen av selskapets utgivelser, og å si noen ord om disse:

Jan Devik: Spark
Den skjulte plateskatten fra Trøndelag. Spark relanserte jeg 20 år etter at den egentlig ble gitt ut. Jan Devik er mannen bak. Han var den som lærte meg å spille gitar, og han har en helt unik stil å gjøre det på.

Låtene er fulle av sosialt engasjement. Her er også mye Prudence, Raga Rockers og Jokke i musikken. Ved siden av Åge og Terje er Jan den som lager de beste låtene, og jeg håper vi får høre mer fra han innen noen år.

Askil Holm: The Boy with the Boomerang EP
Vi startet Apache en sen høst kveld i 2000 etter en knakende god Motorpsycho konsert på Rockefeller. Nachspielet var Martin Hagfors, Sebastiano fra Italia som etterhvert ble Father Seb, HGHs åndelige leder, Bob Haley aka Ronny Stenberg og meg. Vi laget en femårsplan, og målet var at Ronny og jeg skulle gi ut vår egen musikk. Denne EP’en ble laget med Lars Lien bak spakene, og jeg satt ivrig å trippet med mine ideer bak han. Sveinar Hoff fra Cadillac spilte trommer, Bård Ingebrigtsen og Morten Strøm fra Jamesband og Daniel Hovik spilte i bandet og vi laget alt på 5 dager i Brygga. Kassa var bunnskrapt, men vi fikk ut EP’en på våren 2001 med god velvilje fra lokale samarbeidspartnere i Namsos og Trondheim. En gigant fiasko av et releaseparty, men det er en annen historie…

The Reel: Brother & Sister EP
Det spirer og gror i musikkmiljøet i Namsos om dagen. I April 2001 fikk jeg en demo av bandet. Det var debut EP’en med tittelen A Cup of Karma. The Reel var et friskt pop-pust i Namsos. De kom en blanding av mye britisk, og med fantastisk bra vokalist og et knippe låter jeg fortsatt hører mye på. Vi ga ut denne EP’en i forkant av by:Larm i 2003, og de jobber intenst med plata si som jeg håper er ute neste år.

Askil Holm: Seven Days in the Sun EP
Vi øvde, spiste, sov og spilte inn platen i Bjarte Ludvigsens studio i Bergen. Døra ved siden av satt Röyksopp å tok opp og samplet “Poor Leno”-vokalen i en uke i strekk. Døra ved siden av der igjen spilte Sondre Lerche inn sin kommende plate. Vi laget 6 låter og spilte de inn på en uke, og mikset den kommende uka. Uka etter var plata ferdig trykt, en uke etter det gikk jeg selv hele runden til alt av media og bransje, og en uke etter det ble det stor ståhei på by:Larm i Kristiansand. Minneverdig EP og et minneverdig år ble det med over 150 konserter.

Gebhardt & Mjøs: Alt For Norge (Soundtrack fra film og TV-serien i 2005)
Jeg fulgte Gebhardt sitt arbeid med denne innspillingsprosessen gjennom at vi turnerte med Cream of the Crop. Jeg ville gi ut dette materialet fordi det er noe av den vakreste instrumentalmusikken jeg har hørt på lenge. I grenselandet mellom Johnny Cash, Sigur Rós, Godspeed! You Black Emperor, Jaga Jazzist og Motorpsycho. Denne platen var hentet flere timer med opptak, og vi satte sammen det mest umiddelbare fra disse opptakene. Spesielt liker jeg Andreas Mjøs sine lengre komposisjoner. En musikk-kjenner plate, men deilig til å bare slappe av til også. Veldig umiddelbart mye av det.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 7.12.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Ballade.no

Ranheim: Rock, Science & Humor

The Cool Rulers: Low Frequency in Stereo

Motorpsycho: Little Lucid Moments

The White Birch: Tålmodige perfeksjonister

Frie toner fra Brugata: Kai Mikalsen

Astroburger: 20 år på feil planet

The Cumshots: Illsinte vers og livredde refrenger

– Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg

Noen sier at rocken er død, har bare fått en ny lyd

Smått og Godt: Apache