Runes Grammofoner

– Rune Grammofon is a record label dedicated to releasing work by the most adventurous and creative Norwegian artists and composers. Being music enthusiasts almost to the point of absurdity, we don’t want to limit ourselves to certain genres, as long as there’s real heart and personality. With an increasing number of indifferent records bombarding the market place, we modestly aim to recapture the magic connected to the discovery of new artists and buying their records.
Rune Grammofon

Susanna: Sonata Mix Dwarf Cosmos (2007)
Etter to godt mottatte plater med sitt Magical Orchestra debuterer Susanna Wallumrød som soloartist med Sonata Mix Dwarf Cosmos. Helt alene er hun ikke denne gangen heller: Bror Christian, ektemann Helge Sten, Morten Qvenild, Ingebrigt H. Flaten, Øystein Greni og Ola Fløttum er blant de mange gjestene som bidrar med berikende detaljer. Særlig sistnevntes band The White Birch er en ikke helt unaturlig referanse. Sonata Mix Dwarf Cosmos deler noe av deres langsomt bevegelige minimalisme og isbresmeltende ynde, her med en ekstra klang av jazz noir.

Susanna Wallumrøds stemmekvaliteter gis naturlig nok godt med plass, ingen av instrumentalistene prøver å sperre veien for den. Hun åpner døren inn til et nærmest tomt rom med nakne vegger og rimfrosne vinduer, for tre kvarter med nedstrippet slow motion tristesse. Resultatet er mediterende variasjoner rundt stort sett likelydende tema, der balansen mellom det transparente, det vektløse og det monotone er hårfin. Låtene i seg selv fester seg ikke naturlig til kroppen, men over tid – og gi den tid – så vil de nok krype inntil huden og bli der.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 21.08.07

Arve Henriksen: Strjon (2007)
Arve Henriksen har denne gang benyttet det middelalderske navnet på hjembygda Stryn som albumtittel. Det er et passende valg på en plate der trompetisten vender blikket mot både sine musikalske og geografiske røtter. Stryn-elvas strie strømmer, høyreiste fjell, mektige isbreer og majestetisk natur danner bakteppet på hans tredje soloutgivelse.

Strjon består av opptak fra stryningens eget musikkbibliotek, bygget opp over mange år. Sammen med Helge Sten som produsent og gitarist har Henriksen satt sammen et representativt utvalg fra sin karriere. Tredjemann i dette prosjektet er tangentmester Ståle Storløkken (Supersilent). Resultatet er en plate som befinner seg et sted mellom debutens mediterende solospill og oppfølgerens mer rytmiske og melankolske klangflater. Storløkkens bidrag henvender seg mot både Supersilent og tidvis også Miles Davis’ elektriske periode.

Henriksens spill er som alltid ypperlig, åpent og full av ren luft, som på Strjon benyttes i flere musikalske sammenhenger. Samtidsmusikk, fjelljazz, elektronika og østlige så vel som lokale folketoner inngår i hans spekter. Noen vil nok se dette som en fordel, men jeg savner likevel noe av den klare oppbyggingen og suggererende kvaliteten han har som liveartist, og Strjon preges av å bestå nettopp av skisser og enkeltstående kutt. Sammenhengen er likevel tydelig og gjennomgangstonen helhetlig. Flere av sporene er dessuten blant hans aller vakreste, og avspeiler en grunnleggende forståelse av naturens musikalitet. Fra ødemarkens uendelige skjønnhet til fossefallets buldrende kraft: Arve Henriksen er ikke bare en utenforstående betrakter, men selv en integrert del av dette riket – og inviterer også oss lyttere med på en reise inn i villmarken som det er vanskelig ikke å bli beveget av.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 27.02.07

Shining: Grindstone (2007)
Norske Shinings villstyrige stil og mangfoldige uttrykk har vel sin nærmeste ekvivalent hos Mike Patton og hans sprikende prosjekter på plateselskapet Ipecac. De lefler med til dels de samme belastede musikalske retningene; prog, metall, symfonisk rock og fusion, for å nevne noe.

På deres fjerde plate er det mye av alt, og det kan være lurt å legge gamle fordommer til side når man skal bevege seg inn i dette mylderet av en utgivelse. Her er det flust av springende stemningsskifter, raske tempoendringer og vi-går-rett-på-samma-hva-vi-støter-på. Den slags krever en bestemt lederskikkelse, og denne stillingen besitter Jørgen Munkeby med autoritet. Den tidligere Jaga Jazzisten har med sitt Shining skapt et monster som tidvis er hvassere, mer ekstatisk og grenseutfordrende enn det meste annet der ute, tidvis noe heseblesende og teatralsk flinkis-preget. På Grindstone møtes langstrakte filmatiske partier og metallriff, vocoder og klassisk sopranvokal, soundtrack til en horrorfilm og ekstatiske jazzutblåsninger, helst i løpet av kort tid.

Åpningssekvensen står fram som mest umiddelbar og energisk – og etter mitt skjønn dermed det mest vellykkede. For det velspillende og kontrollerte villdyret er aller best når det sliter seg løs og glefser mot oss.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 30.01.07

Luigi Archetti & Bo Wiget: Low Tide Digitals (2001)
Det er en passende tittel Bo Wiget og Luigi Archetti har gitt denne platen, da Low Tide Digitals befinner seg i skjæringspunktet mellom organisk og elektronisk musikk, mellom ekte og kunstig liv om du vil. Italienske Archetti har erfaring fra både film og teater, og sveitseren Wiget har solid bakgrunn innen moderne eksperimentell musikk. De benytter seg av henholdsvis gitar og cello, og kombinerer dette med lag av elektroniske impulser som de smelter de sammen på en krystallklar og detaljert måte. Samarbeidet mellom de to fungerer veldig bra, og resultatet er både tidløst og stedløst. Det er ikke rart at Rune Grammofon lot d ‘herrer få æren av å være de første ikke-norske artister på labelen.

Rune Grammofon og ECM har kommet hverandre godt i møte med Low Tide Digitals. Stikkord er elektronisk, ambient og moderne, med islett av klassisk musikk og moderne rock. Det er en bildeskapende og sanselig reise, med både skisseaktig, dvelende preg og mer velutviklede og klare melodier. Connaisseurer kan nok hente flere referanser ut av dette verket, men for enkelhets skyld kan det trekkes en tråd fra Karl-Heinz Stockhausens eksperimenter på 50-tallet, via Brian Enos mer ambiente arbeider og opp til vår generasjons Labradford.

Som vanlig fra Rune Grammofon forventes mer enn et overfladisk dykk inn i materien for fullt utbytte. Det kreves fokus og konsentrasjon, åpne ører og sanser av den arme lytter, som i gjengjeld får betalt tilbake i tifold. Low Tide Digitals etterlater ikke en umiddelbar tilstandsendring, men skaper en stemning i rommet der den spilles som det kan være vanskelig å komme ut av. Kim Hiorthøy har atter lykkes i å lage et innbydende og talende omslag. Tegningen fremstiller en mengde kryssende linjer som blir sugd inn i – eller strømmer ut av? – to øyeliknende hvite hull. Det endeløse spenningsfeltet og den matematiske presisjonen med det hemmelighetsfulle intet i sentrum, illustrerer egentlig musikken bedre enn fattige ord: Menneske, la deg forføre!
Publisert i Puls 04.06.01

Alog: Red Shift Swing (1999)
Det er alltid en glede å åpne en utgivelse fra Rune Grammofon. Maken til helhetlig tankegang er vi ikke bortskjemte med her i landet. Man må tilbake til stilfulle merker som Blue Note og Impulse! for å finne like klar estetisk sans og ikke minst en like kvalitetsbevisst og spennende katalog. En smart vei å gå i dager da kopiering og nedlasting av musikk florerer.

Tromsø-duoen Alog passer godt inn i Runes katalog. De er norske, eksperimentvillige unge menn, som gjerne tar i bruk elektroniske virkemidler på en uredd måte. Med sitt debutalbum imponerer de med et uttrykk som langt mer erfarne artister har strevd med uten å få til. Red Shift Swing er en sammensmelting av maskinskapte lyder med organiske instrumenter. På neddempet, tidvis minimalistisk vis, konstruerer de både gjenkjennelige og fremmedartede stykker med lyd. Noe er melodiøst mot det dansbare, på andre partier leker de med saks og lim, og beveger seg mot yttergrensene av det vi gjenkjenner som vestlig populærmusikk.

Platen inneholder således en del ulike elementer, og snuser både mot tekno, post-rock, samtidsmusikk og chill-out (for å nevne noe). Alog klarer likevel å binde dette sammen uten at det blir så sprikende som en lykkelig skribent kan få det til å virke. Det er ganske enestående av et så ferskt band. De etablerer seg tidlig i platen med ulike tilnærmingsformer. På åpningssporet, ”Drifting West”, kan man kjenne igjen mye av den forvridde og støybelagte formen for rytmisk krautrock som for eksempel moderne brødre som Stereolab og Tortoise behersker. Men allerede fra ”500 000 Years Ago” (ja, den åpner med sitatet fra Jim Jarmusch’ herlige Stranger Than Paradise) pulveriseres rytmikken til en mer abstrakt form for industriell musikk. Etter to relativt korte spor lar de tiden opphøre med ”Travel Light”. Den lange reisen går som en bolero, med reisefølge blant annet i en huggende Sonic Youthsk gitarlyd, og ender på et ganske annet og mer sfærisk sted enn den kjølige starten.

Disse tre nevnte sporene kan gjerne få stå som representative eksempler i Alogs musikalske prosjekt, hvor lekelysten er deres force, om ikke alltid 100 prosent vellykket. Både ”Expand the Heart” og ”Lonesome Train” er utstyrt med svevende og litt påtatt vokal, som ødelegger noe av den fine stemningen de ellers klarer å skape. Ellers kan det nevnes at en av låttitlene bærer navnet «Popul Vuh», og det kan vel tolkes som en liten hyllest til (det tyske) bandet av samme navn. En lytt på In Den Gärten Pharaos igjen minner i hvert fall om en liten del av Alogs musikalske fundament.

Alog har lagt lista høyt med sin debutplate.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Reklamer

M. Ward: Tremble like a flower

Jeg ble oppmerksom på Matt Ward gjennom Howe Gelb. Han mottok en kassett av Ward, og ble øyeblikkelig så imponert at han like gjerne slapp den som Duet For Guitars #2 (1998) som første ikke-Giant Sand relaterte artist på OwOm. Ward fikk følgende ord med på veien: ’I don’t know how to describe that feeling, it’s just a sensation that lends itself to something that always ends up being around for a while and making music that lasts and thrives…’ Det er ikke vanskelig å dele Howe Gelbs entusiasme.

End Of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
End Of Amnesia har blitt en utsøkt oppfølger og en plate du kan nyte igjen og igjen (noe jeg har gjort). Selv om Ward ikke har direkte linker til Giant Sand – Gelb spiller riktignok piano her – så befinner han seg litt i samme gate. Det betyr at han har ett bein i den amerikanske visetradisjonen, mens det andre svinger ganske så løst rundt alt annet som føles riktig her og nå. End Of Amnesia er forsiktig kledd med instrumenter, og det spilles hovedsakelig akustisk. Eneste skramlelåt, rockeren ”Flaming Heart”, blir i så måte et unntak.

Selv om for eksempel ”Color Of Water” og ”Half Moon” begge humper i gang i typisk Giant Sand-tempo, så sklir ikke Ward ut i utagerende adferd, men heller inn i et mykere og mer popvennlig spor. Han har da også en stemme som matcher det; skjør og varm, litt Elliott Smith, litt Neil Young (”Sad Dreams”, ”Archangel Tale”), og av og til kledelig rusten. Mens Ryan Adams fikk en semihit med sitt søte ”Carolina”, er ikke Wards ”Carolina” noe særlig svakere. Et eksempel på de mange fine tekstene hans hentes nettopp herfra: «I used to feel like California, with baby eyes so blue/ Now I feel like Carolina, I split myself in two/ Now I’m walking backwards from Chicago through Washington…» En av årets flotteste viser, dette her. Når han så sjarmerer oss i senk med ”Seashell Tale” og den lange historien om hr. O’Brien til slutt, så er det ikke mye å utsette på noe som helst.

End Of Amnesia vitner om at vever realisme fra verandaen fortsatt stikker i selv det mest herdede hjerte, og i en mer rettferdig verden hadde M. Ward vært fremste talsmann. Han fortjener ditt øre.

Transfiguration Of Vincent (Matador, 2003)
M. Ward opptrådte nylig som oppvarming for Yo La Tengo på Rockefeller i Oslo, og markerte seg der som tidenes mest lavmælte artist. Han startet med å hviske til publikum, og skrudde stemmevolumet gradvis ned mot det uhørbare. Men det var bare når han snakket, som om han fokuserte fullt ut på fremføringen og sparte krefter til sin besatte gitarspilling. Han imponerte i hvert fall meg den kvelden, ikke minst med en overraskende nedstrippet versjon av David Bowies ”Let’s Dance” – introdusert som ’a very, very old english lovesong’. Den er heldigvis også inkludert på hans tredje album. ”Let’s Dance” ribbes for Bowies kjølige 80-talls kledning, og står i sin pure form med teksten i sentrum som en sår, lengtende folkvise.

Resten av låtene er Wards egne, og denne gangen har han fått med et knippe størrelser innen den alternative scenen til å hjelpe seg; Adam Selzer (Norfolk & Western, The Graves, Tracker), saloon-pianist Howe Gelb, Cat Powergirl Chan Marshall og bandet Old Joe Clarks er noen av de som har droppet innom loftet i hans nye hjemby Portland, der innspillingen har foregått. De av dere som verdsatte hans forrige prestasjon vil ikke ha særlig grunn til å skygge unna denne gangen heller. M. Ward er fortsatt synonymt med elegiske folkviser, et varmt og detaljrikt analogt lydbilde, eminent fingerplukkende Fahey/bluesbasert-gitarspill og et variert sett av fengende popmelankoli, rustne instrumentaler og skjeve blues/folkballader.

Minnegudstjenesten etter John Fahey i Oregon og George Winstons musikalske framføringer var visstnok en direkte inspirasjon til denne, og Faheys skygge er direkte tilstedeværende på instrumentale ”Duet For Guitars #3”. Men Ward viser generell stor honnør til gitarmesteren platen gjennom – en av Faheys store plater er forøvrig The Transfiguration Of Blind Joe Death. Liv og død er ellers en gjennomgående tematikk (”Undertaker”, ”Dead Man”), også i persongalleriet. End Of Amnesia sluttet med ”o’Brien/ o’Brien’s Nocturne” mens vi nå møter Vincent o’Brien. Her smelter Tom Waits sammen med Grandaddy i minneverdige tekstlinjer som: ’He only drinks when he’s sad, but he’s sad all the time, so he drinks the whole night through, he drinks in the daytime too.’

Ward viser som vanlig bra spennvidde med en vokal som går fra rusten Dylan-rasping til myk Elliott Smith-falsett, gjerne i samme låt, og en evne til å gripe over det beste amerikansk musikkhistorie har å by på – just som læremesteren selv.

Transistor Radio (Matador, 2005)
Ward har fremdeles en stemme som skjelver som et aspeløv i oktober, varm, sår og ydmyk. Men fire plater ut i karrieren er han ikke lenger for en aspirant å regne, han har funnet sitt eget uttrykk som han her både fører videre og til en viss grad utvikler. Resultatet er ikke hakesleppende, men behagelig og bunnsolid. Som ventet.

Fra den instrumentale åpningen, der Brian Wilson møter John Fahey i ”You Believe In Me”, er Transistor Radio en utstrakt hånd til musikken som har vært. ’Listening to the sound of the living people breathing in the air today’ synger han på gyngestol-stubben ”One Life Away” sammen med Jim James, og det høres ut som et originalopptak fra Grand Ole Opry en gang på 40-tallet. Med den introduseres vi for platens konsept: Transistor Radio er en hyllest til den gang da radiostasjonene var mange, lokale og særegne, ulikt dagens forhåndsprogrammerte og sterile familieprofil (og det gjelder vel ikke bare amerikansk radio). Det er et tema som passer Wards musikalske uttrykk. Han tilhører på en måte en annen tid, men skriver viser som er mer tidløse enn utrangerte. Han låner linjer eller melodisnutter fra George Harrison, Bach, Howe Gelb – og mest av alt fra seg selv. Transistor Radio har sine utskeielser, men er på ingen måte fremmed for de som allerede har stiftet bekjentskap med trubaduren.

I tillegg til de forventede knirkende lo-fi falsettballadene, leverer han boogie-woogie pianobopping Jerry Lee Lewis/Fats Domino-style (”Big Boat”, der han for en sjelden gangs skyld hever stemmen), Tom Waits-ramling (”Four Hours In Washington”, som minner litt for mye om ”Sad, Sad Song” fra forgjengeren, ikke?), instrumental surfrock (”Regeneration No. 1”) og lett humpende Giant Sand-dasking. Det hadde nok blitt kjedelig med utelukkende ømfintlige crooner-spor som Kris Kristofferson/Jimmy Webb-pastisjen ”Fuel For Fire” og silkebløte ”Paul’s Song”. Men det er når han er litt nedpå at Ward virkelig får fram det varme, organiske lydbildet som pakker inn hans låter. Og disse er da også i flertall, og sørger for en sedat stemning tilpasset late dager foran radioapparatet med en kald drink i neven. Dette ivaretas av folk som har lang erfaring med den slags; Mike Coykendale (Old Joe Clarks), Nick Luca i Tucsons Wavelab og Adam Zelzer i Portlands Type Foundry. Omgitt av andre godfolk som Howe Gelb (Giant Sand), Vic Chesnutt, Jim James (My Morning Jacket), Jordan Hudson (The Thermals) og Jenny Lewis (Rilo Kiley), er han trygt tatt hånd om av likesinnede, og er vel løftet opp blant de større artistene i dette segmentet. Med sin teft for god melodiføring og sanseapparatet åpent i flere retninger hadde han sikkert klart seg helt på egen hånd også.

Transistor Radio er like mye 16 tilfeldige spor som én helstøpt plate (det betyr plate, den er laget som en LP med en A og en B-side). Men Ward makter å skape en så lun og tilbakelent atmosfære over det han driver at det er ingen grunn til å bytte kanal – på denne lounge-stasjonen strømmer lyden av Gamle Amerika natten lang!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publiser i tiden rundt albumrelease.