Disturbance In Suburbia

America I’ve given you all and now I’m nothing.
America two dollars and twenty-seven cents January 17, 1956.
I can’t stand my own mind.
America when will we end the human war?
Go fuck yourself with your atom bomb
I don’t feel good don’t bother me.
I won’t write my poem till I’m in my right mind.
(Allen Ginsberg)

JEFF The Brotherhood: Heavy Days (Infinity Cat, 2010)
Det er ikke mer som skal til: Gitar og trommer. To brødre fra Nashville. Tre grep, banale historier, friskt mot og en garasje.

JEFF The Brotherhood er så grunnleggende som rock kan være det, uten noen som helst form for staffasje. Det er enkelt å avsløre nonsens i musikk som er så strippet til kjernen. Men Heavy Days – deres femte – er først og fremst en halvtimes påminnelse om hvor effektiv og medrivende basic rock kan være, som en leksjon i alle grunnprinsippene utført med genuin kjærlighet til faget – og med en skeiv humoristisk twist over det hele. Tyggegummityggende punkpop, stoner og powerpop omfavnes uten blygsel på en referansetung skive, hør bare: Åpningssporet ”Heavy Days” er som en kjellerutgave av Queens Of The Stone Age, ”U Got The Look” tangerer powerpop og Ramones. ”Growing” er en ubestemmelig hybrid av White Stripes og Modern Lovers, mens ”Dreamscape” er en fusjon av Lightning Bolt og Flight Of The Concordes. Platens anthem er likevel ”The Tropics”, en hangover-ballade av Girls-møter-Weezer-kaliber.

Referanseskyer til side. JEFF The Brotherhood forsøker på ingen måte å omdefinere rockens historie, men de tar for seg på en særdeles frisk måte og ikke minst med gode låter. Jake Orrall har hang til gitarsoloer og er glad i wah-wah-pedalen mens han dynker vokalen i reverb, Broder Jamin hamrer løs på et skrantent trommesett som det stod om liv. Det gjør de i en skamløst fengende halvtime til ende, der det første kvarteret er mest hakesleppende. Hvert sekund er ikke like minneverdig, men det er heller ikke rom for mye dødtid her. ’I could taste the dirt, I could feel the ground’. Joda, noen ganger er det ikke mer som skal til.

The Intelligence: Fake Surfers (In The Red, 2009)
Dette Seattle-bandet er en gjeng fake surfere. Selv om de har dratt sørover til Costa Mesa, California for å spille inn Fake Surfers lar de surfbrettene ligge igjen hjemme og konser heller på å utbrodere sin sloppy miks av The Fall, The Kinks og Sonic Youth. Her drukner crappy garasjelyd og catchy melodier i sprukne forsterkere og generell rabalderlyd i en form som blant andre Country Teasers i en årrekke har gjort til sin.

The Intelligence har gitt ut tre plater forut for Fake Surfers, og denne er ytterligere et skritt videre i verden utenfor frontfigur Lars Finbergs fire vegger. Som på Deuteronomy (2007) har de fått inn en skikkelig produsent, og lydbildet er betraktelig klarnet fra tidligere utgivelser. Soundet preges av nær kollaps, og er en slags blanding av kjølig kontrollert industri og villstyrig frirock. Jeg foretrekker helst deres mer poppa øyeblikk, som ”Moody Tower” eller coverversjonen av Wounded Lions ”Pony People”, der det simple lydbildet støter mot melodier av umiddelbar nynnbarhet.

The Intelligence er blant de mest fremtredende bandene innen det som har fått benvenelsen ’gluewave’ (eller like talende ’shitgaze’), synthbasert gjør-det-sjøl lo-fi og punkrock der også fremadstormende Blank Dogs sammen med bøttevis av andre undergrunnsband hører hjemme. Start gjerne med denne for en smak av den nye vin.

Pissed Jeans: Hope For Men (Sub Pop, 2007)
Allentown, Pennsylvanias stolte sønner Pissed Jeans har tatt steget inn i indierockens toppdivisjon, representert ved Sub Pop, med sitt andre album. Uten å kjenne til debuten våger jeg å tro at heller ikke det var en fredelig affære. Hope For Men minner om hvor Sub Pop har sine røtter, selv etter mange år med fokus vel så mye på (glimrende) pop og singer/songwriters. Kanskje er det suksessen med Wolf Eyes som har inspirert til å hanke inn nok et bråkeband på ganske kort tid, kanskje det er av nostalgiske årsaker. Mest sannsynlig er det vel på grunn av at Pissed Jeans er et ganske så barskt band, men som en halvgammel tilhenger av Seattle-etikettens tidlige signinger og generelt hele den amerikanske alternative rocken på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, vekker denne platen mange gode minner. Den olme, gutturale skrikingen, hylende feedback, seige gitarriff og tordentrommer starter umiddelbart radaren som raskt peiler inn til tidlig Melvins, Jesus Lizard, Butthole, Killdozer, Nirvana rundt Bleach og Mudhoney. Kremen, med andre ord. Og ringen er på mange måter sluttet. Jeg følte meg umiddelbart litt voksen over denne erkjennelsen, men det gikk fort over. Kvartetten har en fandenivoldsk ungdommelig smitteeffekt.

Pissed Jeans kommer ikke helt unna dette klistremerket, men jeg tror ikke de bryr seg så mye om det. Det er noe ekte over denne gjengen fra gokkistan, en slags upretensiøs holdning og ingen åpenbare tegn på at de forsøker å henge seg på en hipp bølge, om noe slikt skulle være der ute et sted. De kan nok sin rockhistorie, og herunder mener jeg også mer avantrock-ting, men det holdes stort sett alltid innenfor en tydelig fokusert rock-ramme. Skal ikke være for smarte heller, liksom. De virker ganske sinte, men beholder glimtet i øyet. De fremstår som uberegnelige villbasser, men ser på omslaget ut som de snilleste guttene i gata. De virker som de trenger å få ut en smule aggresjon mens ’bad winds blowing dirt through my town’. Dette er outsidere som betrakter de vellykkede, «people persons», slik de synger i den særs voldsomme innledningen:

My friends like a people person
Girls melt for a people person
Doors open for a people person
I wanna be a people person

Vokalist Matt Korvette og hans kumpaner har nok et skarpt blikk på samfunnsnormene, men innser vel at de aldri blir en av samfunnets støtter. Korvette lykkes endelig å brette frem de svarte lungene sine, slik han har forsøkt siden åpningen, på lange og tunge «My Bed»:

I’m most at home when all the doors are locked
In my bed I forgive all my sins
I’m safe in my bed
No one can take me out of this bed

Mellom den hamrende åpningen og den monumentale avskjeden i senga legger ikke Pissed Jeans opp til en humpefri reise, men de sørger for et par tissepauser underveis. De forsøker nesten hele tiden å bryte ut av sitt eget gode skinn, overkjøre seg selv, jaget frem av, tja, angst, kjedsommelighet – og trøstespising! Det er mer personlig fokus enn politisk brennbart materiale her, men det er ikke så lett å få med hva Korvette synger om uansett.

Grom lyd og en viss kontroll tross alt holder hele platen noenlunde på veien, og det er faktisk på de mer aparte sporene at jeg skipper raskt forbi. ”Scrapbooking” er forsøk på å lage en skummel utgave av Paper Chase møter Suicide, men det bildet som sitter igjen i hodet mitt er vokalisten sittende på ramma med store, store avføringsproblemer. Ikke pent. Tre minutter med unødvendig motordur (”The Jogger”) virker totalt umotivert, mens ”I’ve Still Got You” blir mer The Fluid enn Tad. Men uansett, vi står igjen med et pent knippe låter som det går helt fint an å både kjøre fort til og la seg overkjøre av.

Death From Above 1979: You’re A Woman, I’m A Machine (Vice, 2004)
Death From Above 1979 er en duo fra Toronto som holder seg til vokal/trommer og bass/synth. Det bemerkelsesverdig tette lydbildet og den aggressive åpningen fikk meg umiddelbart til å tenke på Lightning Bolts effektive luftangrep. Men det er bare en av mange referanser som danser i hodet mitt til denne platen, DFA79 har nemlig et langt bredere uttrykk å spille på. Her går det over stokk & stein med dansbar post-punk, melodiøs metal, glam, punk og møkkete riffrock. Tjo-ho, vi lever i etterdønningene av den post-moderne tid, gjør vi ikke?

Dette bandet kan like gjerne være gårsdagens nyheter i morgen, men akkurat NÅ er de verdens mest snotty og übercoole band. De er gatesmarte New Yorkere det ene øyeblikket, svinger over mot Queens Of The Stone Age eller The Offspring i det neste. Vokalist Sebastien Grainger agerer både svett og livstrett rockestjerne. De har en sterk retrofaktor, men den blir ikke altoverskyggende selv om Sabbath, Zeppelin, Purple og Stooges puttes i blenderen som mikser en blanding av punkfunk og discorock; datostemplingen er 2004. Duoen virker både friskere og mer humørfylte enn mange av sine samtidige retrohippe danserockere. De har en leken tilnærming til musikkhistorien, koplet med gode melodier og en medrivende blanding av sjusket rock og dandy eleganse som gjør at You’re A Woman, I’m A Machine er en plate det er vanskelig å sitte i ro og høre på. At de forstår seg på kunsten å stramme den inn til en drøy halvtime bare øker intensiteten. Dette er kanskje ikke noe tidløst mesterverk. Men Death From Above 79 leverer… årets heteste rockeplate? Tja, hvorfor ikke.

Kilowatthours: The Bright Side (Temporary Residence, 2002)
Louisville-bandet Kilowatthours, nå etablert i Brooklyn, spiller kompleks og dynamisk rock i trioformat, der vakre melodier brytes opp av mer utagerende og drivende partier med støygitarer. Med den reserverte vokalisten Chris Renn foran mikrofonen skulle de derfor ikke være så vanskelig å plassere i nærheten av bydelsfavoritter som Rex og Codeine, og Louisvilles særdeles betydningsfulle Slint. Deres andre album har fått sine – nettopp – lyse sider, noe som hever den noe vekk fra slowcore-genren. The Bright Side er i det hele tatt en original plate, der ingen av bandets mange tråder blir hengende løse igjen i luften.

Dan Benningfields tangenter skaper både varme og en kontrast til den ellers ganske så renskårne lyden av gitar og trommer, og ligger som et flyvende teppe over hele produksjonen. Renn på sin side er også gitarist med et spennende utrykk, og han lar intrikate vendinger vikles langsmed den stødige beaten til Ben Lord. På de oppbyggelige partiene kan kWh minne om kompisene fra Explosions In The Sky, men der de bygger sakte opp mot voldsomme klimaks, beveges kWh heller ut i mer laidback, skokikkende drømmepop à la Idaho og Bedhead, eller emosjonell rock av Sunny Day Real Estate, 90 Day Men og Appleseed Casts kaliber. De lar seg sjelden forlede til å skli ut i lange passasjer, med unntak av syv minutter lange ”Perfect Fool”. Den er ikke bare platens høydepunkt, men også et bevis på at trioen er i ferd med å finne solid fotfeste i nærheten av disse to retningene. På ”Perfect Fool” smelter de sammen den emosjonelle biten med buldrende kraft, bundet sammen av de rullende gitarene og keyboards som endelig får lov til å skape et suggererende hele. Selv om dette ikke er en epokegjørende plate er The Bright Side et forbilledlig eksempel på at tre-minutter lange rockelåter på ingen måte er ensbetydende med et ensartet uttrykk. Den drøye halvtimen vi serveres er mer enn nok til å sette Kilowatthours på listen over band det er lov å vente enda større ting av fremover, særlig med tanke på den positive utviklingen de på kort tid har gjennomgått.

Made Out Of Babies: Trophy (Neurot, 2005)
Dette var som et plutselig flashback tilbake til de gode, gamle dager, da etiketter som Touch & Go, AmRep og Boner var på høyden. Det er vel et sikkert tegn på alderdom at man tar seg i å mimre heller enn å danse til den eksplosive rocken Made Out Of Babies presenterer på Trophy, men jeg overlater de spastiske dansetrinnene til yngre krefter. Så kan jeg heller sitte med nesen begravd i gamle skiver fra Babes In Toyland, Oxbow, Steel Pole Bath Tub og Jesus Lizard. Made Out of Babies minner litt om alle disse, i tillegg til at hjembyens støyrock-historie føres videre i arven etter Sonic Youth og Unsane, samt mot nyere band som Yeah Yeah Yeahs, Racebannon og Blood Brothers.

I front finner vi hyperaktive Julie Christmas, som har en ytterst levende måte å vræle på. Selv om jeg alltid har hatt litt problemer med den slags skrikedamer så er Christmas’ voldsomme spenn ganske imponerende. Fra nærmest Jarboe-aktige stønn via sukkersøt eventyr-prinsesse til dramatiske dødsskrik på samme låt er hun både forlokkende og frastøtende på samme tid. ’I think my tongue is on fire!!’ skriker hun et sted der. Indeed it is.

Med seg har Christmas en trio som spiller både ekstremt hardt og tight, og som holder mentalpasienten noenlunde i tømmene. Kaoskreftene slippes aldri helt løs, og bandet har en mer kontrollert form enn for eksempel Racebannon og Blood Brothers. Det hersker et manisk driv over alle låtene her, som aldri faller for fristelsen å selge seg billig, ei heller å søke det eksepsjonelle. Intensiteten opprettholdes til siste slutt, men 12 låter med dette er i overkant voldsomt. Etter 40 minutter føler jeg sterkt behov for en kraftig dose beroligende legemidler. Hadde jeg vært 16 år i dag, ville jeg nok digget Made Out Of Babies’ primale aggresjon som en nyfødt unge. I 2006 virker ikke deres anslag mot konformiteten like banebrytende eller spennende som for 15 år siden. For mitt vedkommende.

Menomena: I Am The Fun Blame Monster (Muuuhahaha!/FILMguerrero 2003)
Noen som husker flippbøkene man lagde på barneskolen, disse simple animasjonene av folk som hoppet utfor et stup eller plutselig gikk i lufta, og som til nød funket hvis man hadde mye tålmodighet og evne til være detaljert? Menomena har tatt fram igjen denne kunstarten som utforming på sin debutplate. Det er lenge siden jeg har sett en så tykk og forseggjort selvfinansiert utgivelse! De cirka 75 sidene er likevel ikke så altfor spennende, da de består av et anagram av ordene i tittelen og setningen ’the first Menomena album’, samt fire polaroidbilder av bandet. Vel, man legger i hvert fall merke til en slik bok i platehylla! Det vil si – hvis den i det hele tatt finner veien til norske platebutikker. Og det er å håpe at noen tar seg tid til å importere denne over hit.

Portland, Oregon-trioen har laget et modent og moderne popalbum, og synes å være et band med langt mer erfaring enn de i virkeligheten kan skilte med. Med ni relativt korte og gode låter, varierte og uforutsigbare, suger de som svamper opp til seg post-rock, elektronika, pop og hip-hop for å skape sitt eget. Akkurat som omslaget minner om barndommens håndverk, vekker denne platen til live noe av den samme barnlige fryden, og det er vanskelig å ikke bli smittet av gløden dette bandet uttrykker gjennom sin uredde lefling med noen av de siste 10-15 års sentrale stilarter. Tuftet på trommer/bass (det er lite gitarer her, med unntak av blant annet noen korte, huggende post-punk riff), hip-hop beats, lengre instrumentale partier med xylofon, saksofon og piano fusjonerer de for eksempel Eels, Do Make Say Think og The Beta Band med Portishead, 90 Day Men og Morphine. Det låter litt av alt, men ikke helt som noen andre. Den platen som faktisk falt meg mest nærliggende å dra frem som en slags sammenligning er Broken Social Scenes You Forgot It In People. Ikke nødvendigvis fordi bandene er spesielt identiske, men fordi de deler noe av den uhåndgripelige, eklektiske formen og en tydelig vilje til å skape noe nytt. Og i likhet med disse lykkes Menomena i stor grad på første forsøk med sitt ungdommelige frisinn.

De første gangene jeg hørte på denne platen var jeg sikker på at det var mye bruk av diverse ’electronica’ her, men platen er i stor grad laget ved hjelp av analoge instrumenter. Trioen må ha mikset og bygget sammen låtene kraftig i etterkant, som en Rubiks kube der bitene gradvis vris på plass og danner et tett, sammensatt hele. Her går ukompliserte og fengende melodier hånd i hånd med et detaljrikt lydbilde, plutselige overganger og lagvis oppbygging på en måte som virker helt naturlig. Best er den første halvdelen, med start-stopp rytmikken i dansevennlige ”Cough Coughing”, mektige ”The Late Great Libido” og ”Strongest Man In The World” som slekter tilbake til noe trip-hop fra Bristol på midten av 90-tallet. Det låter skittent og groovy, men vaskes i land på en strand med Oahu, som er en surfers søteste nattedrøm på en strand på Hawaii.

Bare enkeltvis skinner det gjennom at Menomena ikke har knallmateriale i hvert eneste av disse 45 minuttene. Det merkes særlig på de to siste sporene, der vokalist Justin Harris blir hakket for intenst sjelfull og de stagnerer i en stil nærmere Goldfrapp (”Rose”), samt det litt for dramatisk høytidelige sistesporet (”The Monkey’s Back”). Forsøksvis nyskapende og riktig så underholdende: I Am the Fun Blame Monster er blant 2003s bedre debuter, om det er fra et band som vil være med på å definere 2004 eller bare vrir seg i krampetrekningene av 2003 – se det får fremtiden vise.

The Catheters: Static Delusions And Stone-Still Days (Sub Pop, 2002)
The Catheters låter, sin unge alder til tross, som kvintessensen av det meste som har rørt seg i vestkystens garasjer de siste ti-femten årene, noe vi har gledet oss over, ikke bare på Seattles Sub Pop, men også på etiketter som eMpTy!, Boner og Estrus. Mer eller mindre lokale barn av MC5 og Stooges, som Green River, Supersuckers, Gas Huffer, Zeke, The Fluid, Dickless og Mudhoney må alle ha påvirket ungguttene til en viss grad. Nå har populariteten til den utagerende og direkte rockeformen igjen blomstret opp, både i USA og her i nord med band som TRBNGR og Gluecifer. Det skulle vel sikre en viss oppmerksomhet rundt denne utgivelsen. Det låter da heller ikke så ille dette; klassisk grindgrunge med illsint og halvdesp vrengvokal, og seigt intenst spill av kvartetten plasserer dem trygt innenfor den mer grumsete delen av garasjepunken. Få grep tas for å utvide lydbildet, men om det er på grunn av manglende fantasi eller ufravikelig troskap til hjembyens opprinnelige signaturuttrykk er ikke godt å si. De 11 låtene dundrer uansett ufortrødent i vei som en middels hangover, men tett og fet produksjon av John Goodmanson (Dwarves, Blonde Redhead, Sleater-Kinney) gjør det helt OK å spille Static Delusions and Stone-Still Days gjentatte ganger. Get the point? Catheters finner ikke opp kruttet, men virker helt komfortable med det.

Catfish Haven: Devastator (Secretly Canadian, 2008)
Catfish Havens Devastator plugges som den neste lenken på kjedet fra Kiss’ Destroyer, ZZ Tops Eliminator og Lou Reeds Transformer. Det er tre album som ikke i utgangspunktet har så mye med hverandre å gjøre. Men bortsett fra at det er en fancy navnelek så er det også et poeng her. Fra Reeds ’72 plate til ZZ Top drøyt ti år senere ligger et helt tiår som Catfish Haven tilsynelatende igjen forsøker å favne på sin Devastator.

Dette er arbeiderklassisk rock. Her er røtter i Foghat og Bob Seger, men også spor av Talking Heads, tidlig Prince og oppover til andre, nyere artister som Urge Overkill og The Hold Steady. Devastator er med andre ord fundert på en tung dose blåsnipprock, men denne brukes også til å inkludere funk, 70-talls disco og sørstatsrock. Det er med andre ord større bredde over Catfish Haven enn de opplagte referansene i utgangspunktet kan forledet oss til å tro. ”Are You Ready” åpner ballet som om platen er en eneste lang fest, en call-and-response med publikum, saftig blåserrekke og svingende rytmer. Men festen foregår vel etter hvert like mye under som på bordet, og den glade rus erstattes like ofte av tunge tømmermenn. Dette kan tale til platens fordel, men er også en indikasjon på at de ikke helt har bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Tankene svirrer dessverre litt for mye rundt The Commitments og Joe Cocker til at jeg får det helt store kicket av de mest blues-baserte tingene her. Det er når tempoet senkes, blåserne hviler og gitarene skrus opp jeg virkelig liker Devastator. Det fyldige soundet på ”Invitation To Love”, ”Blue Sun” og ”No Escape” har en kraft sog et driv om virkelig kler soundet til bandet, og de tunge balladene (”Every Day” og ”Valerie”) gir et mettet og saftig inntrykk med lang ettersmak. Devastator er noe for enhver smak, de beste låtene bør danne grunnlag for en større plate enn det de har prestert her.

Brick Layer Cake: Whatchamacallit (Touch & Go, 2002)
Brick Layer Cake består stort sett kun av Todd Trainer. Han er nok for enkelte kjent som en tredel av supergruppen Shellac, der han sammen med Bob Weston og Steve Albini spiller trommer. På Whatchamacallit gjør Trainer alt på egen hånd, men han har fått godt selskap av Albini som studiotekniker. Dette er hans tredje album på drøyt ti år, så dette er nok ingen mann som lar seg stresse av tiden. Slik høres det nemlig ut på plate også.

Whatchamacallit har blitt en fryktelig seig utgivelse. De tolv låtene flytter seg knapt framover, og Trainer snakker/mumler seg gjennom ganske rå og bisarre historier, på en måte som om han nettopp har våknet fra en svært lang, vond søvn. Stilmessig kan nok dette gå hjem oss tilhengere av Killdozers stonerblues, men Brick Layer Cake har verken den direkte humoren til Wisconsin-trioen, ei heller dynamikken til Shellac. For noen år siden gjorde Amphetamine Reptile seg populære på artister som God Bullies, Janitor Joe og Helios Creed, men også disse bandene høres noe utdaterte ut i dag. Whatchamacallit faller dermed mellom et par gode stoler, og sliter med å lande komfortabelt.

Mest av alt savnes variasjon og utvikling. Det er hyggelig at Trainer gjør alt på egen hånd, men han hadde absolutt vært tjent med litt hjelp. En rusten gitar, et trommebeat hvert tiende sekund og den klagende vokalen skaper tilsammen et ganske kjedelig resultat. Det er synd, for vi vet at Trainer er en eminent musiker, og Steve Albini har jo en nese for god lyd. Trainer avslører dessuten liten fantasi på låtskrivingen, og klarer ikke å bygge opp eller utvikle låtene sine etter at de først dras i gang. Enkeltvis fungerer hver låt ganske godt, men etter hverandre blir det både endimensjonalt og langtekkelig.

For hardcorefans av kompromissløs slowcore holder dette helt sikkert mål, og Albini har beskrevet den som: ’Think of Nick Drake on downers fronting Black Sabbath, if Black Sabbath played only the good parts of their songs’. Det er egentlig en treffende beskrivelse, det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Reklamer

Japan: Shogun Assassins

It is a good viewpoint to see the world as a dream.
When you have something like a nightmare, you will wake up and tell yourself that it was only a dream.
It is said that the world we live in is not a bit different from this.
(Ghost Dog)

Sax Ruins: Yawiquo (Ipecac, 2009)
Hva skjer når to avantgarde-jazzister slår seg sammen for å dekonstruere låter av genreovergripende og innovative Ruins? Det har duoen Sax Ruins satt seg fore å finne ut av, og resultatet er heseblesende, intenst og ganske så forfriskende. I hvert fall i korte injeksjoner.

Nå er ikke akkurat Sax Ruins ukjent med originalmaterialet, da trommis Tatsuya Yoshida både grunnla og hamrer skinn for moderbandet, og er ellers kjent for å være blant de mest innovative trommisene i moderne japansk musikk. Ono Ryoko er kjent som improviserende saksofonist, og hun har deltatt i en rekke konstellasjoner innen de fleste musikalske grener. Det skaper en forståelse for utgangspunktet og en sikrer en musikalsk tyngde som kommer prosjektet til gode.

Sax Ruins har plukket kutt fra Ruins’ katalog, og re-arrangert og omformulert på disse for trommer og saksofon. De har ikke kompromisset på Ruins’ intensitet. Låtene er mange og korte, men ingen er lineære eller opplagte på noe vis. Dette er musikk som vektlegger komplekse brytninger, raske temposkifter og ekstrem presisjon. Det er ikke unaturlig at Ipecac står som utgiver, da Sax Ruins legger seg ganske nær opp til Mike Pattons frenetiske utforskertrang, men uten de nyansene som preger disse – eller Ruins selv.

’Sounding like a big band playing progressive jazz core’ reklamerer utgiveren, en smule anmassende kunne de kanskje lagt til.

Nisennenmondai: Neji/Tori (Smalltown Supersound, 2008)
2008 vil bli et stort år for jentetrioen fra Tokyo. I løpet av året slippes langspilleren Destination Tokyo, og i forkant av denne kommer EP-samleren Neji/Tori på norske Smalltown Supersound. De to EP’ene ble opprinnelig utgitt i 2004-05, og har vel ikke vært spesielt godt tilgjengelige her til lands. Nisennenmondais opptreden under Ladyfest på Mono i Oslo var dessuten en fabelaktig oppvisning. Instrumentalbandet framviste en latterlig fengende blanding av no wave, krautrock og dansbar punkrock, der særlig trommis Sayaka Himeno viste motoriske egenskaper av en annen verden. Ikke vanskelig å forstå at Battles har vært blant de største hyperne av denne trioen.

Neji plasserer på velvillig vis bandets røtter. Tre av de fem låtene er nemlig oppkalt etter band; ”Pop Group”, ”This Heat” og ”Sonic Youth”. Til sammen danner disse tre mye av Nisennenmondais uttrykk. I likhet med disse innovative bandene er Nisennenmondai mer opptatt av å skape enn å reprodusere, der kombinasjonen av hypnotiske grooves, metalliske gitarer og bølger av støy som vasker over oss virker sjelden friskt. Lydbildet er tidvis ganske rufsete, en mellomting mellom Konono og Lightning Bolt kan man tenke seg, men ikke mer enn vi tåler. Tori er den svakeste av de to EP’ene, men har nok det aller feteste enkeltkuttet i ”Kyuukohan”. Merk av navnet Nisennenmondai, altså, først som sist. De vil garantert la høre fra seg.

Nisennenmondai: Destination Tokyo (2008)
Her har Tokyo-trioen rensket opp noe av sitt tidligere rufsete lydbilde og beveget seg ut på en noe mer minimalistisk vei – uten å miste altfor mye energi eller glød. Alle som så bandet i Oslo i mars 2008 vil kjenne igjen både flere av låtene og mye av den samme oppbygningen her. Nisennenmondai åpnet da som her med signaturlåten ”Souzousuru Neji”, som danner skole for resten av denne platen: Trommis Sayaka Himenos frenetiske råkjør, Yuri Zaikawas pumpende, funky basslinjer og Masako Takadas oppbyggelige og støyende gitararbeid. Med rytmeseksjonen going steady jobber Takada med pedaler og effekter for å bygge et forstyrret sound som bryter med de taktfaste drivet, og resultatet er dansemusikk for hjernen og tankegods for bena, særlig når de tillater seg å pumpe løs i 10-12 minutter slik de gjør på fire av disse seks kuttene.

Hint av krautrock (Kraftwerk, Neu!) har blitt sterkere, og kombinert med avantrock av typen Pop Group og This Heat, samt nyfreaks som Sunburned Hand Of The Man og militant presisjon à la Battles er Nisennenmondai i det store og hele veldig spiselige – også på plate. Det er imponerende at de med relativt enkle virkemidler evner å fremstå som nytenkende, at de med en så trofast line-up evner å virke originale. Heller ikke denne gangen har de helt klart å utnytte studioformatets muligheter, men det er kanskje slik de vil det skal låte. Noe mer tyngde og fylde i lydbildet ville gitt enda bedre sluttresultat etter mitt skjønn. Den spinkle lyden fjerner noe av dynamikken som trioen er mer kapable til å fremvise live.

OOIOO: Kila Kila Kila (Thrill Jockey, 2004)
Kombinasjonen Yoshimi P-We og Thrill Jockey burde alene være nok til å pirre mange musikk-interesserte. Yoshimi har bakgrunn fra Boredoms og Free Kitten med Kim Gordon, har samarbeidet med Cibo Matto og raga-bandet Saicobaba. Hun ble kanskje mer allment kjent takket være The Flaming Lips’ Yoshimi Battles The Pink Robots (2002) og er altså frontfigur i dette japanske jentebandet. OOIOO ble dannet i 1996 og startet som oppvarmingsband for Sonic Youth i Japan, og de har etter dette lagt en rekke album bak seg. Dette er deres første på Thrill Jockey. Alt ligger altså godt til rette for en spennende utgivelse. Kila Kila Kila kiler da også noen øreganger med sin eksotiske groove-pop/psykedelia/post-rock og what not, selv om jeg ikke sitter like begeistret igjen som etter å ha opplevd et utrolig underholdende og blendende liveband.

Platen åpner både noe statisk og vanskelig med tittelsporet (med tekststrofer som ’kila kila kila, li’a li’a li’a, kiliakilakila, koe koe koe…’ etc.) og ”Ene Soda”. Først på det lange tredjesporet ”Sizuka Ring Neng” finner bandet etterhvert en kopling mellom slagverkene, wah-wah gitar, snåle stemmer og et lett rytmisk groove, som får bygge seg sakte opp gjennom 10 minutter. Chantingen veksler mellom rop og hvisken og blander seg sammen med en fargerik ansamling keyboards. Det er ikke ofte avantpop er så dansbart og lekent som dette, som et samarbeid mellom Tortoise og Can, men uten den spenningen disse to bandene er/var kapable til. ”On Mani” lar groovet fortsette men stemmen dø ut, og Yoshimi bruker heller munnen til å blåse trompet. Litt orientalsk gitarinnspill til tross, ”On Mani” minner meg i mangel av noe annet om Jaga Jazzist, men dras ut for lenge uten særlig progresjon. På ”Northern Lights” forlates den ledige rytmikken til fordel for et mer åpent terreng. Låten er en luftig bevegelse mellom drømmende gitarer og vokal med mer fritt og jazzy bakteppe. Igjen synes jeg ikke OOIOO tar de nødvendige grepene for å utvikle låten i en mer spennende retning, ikke minst med tanke på at de har snaue ti minutter til rådighet. Etter mellomspillet ”Niko Niko Niko” drar de like gjerne en kvarter lang sak med navn ”Aster”. Det er et stykke med mange rom. Den åpner seg gradvis fra droneland til et mer psykedelisk ritual, og beveger seg etterhvert over i mer frie former inn i et lekent jam-parti før dronene og vokalmessing toner den ut. ”Aster” viser noe av kreativiteten som bor i dette bandet. 12 minutter lange ”Anuenue Au” avrunder platen. Igjen er det med ganske luftige svermerier uten særlig faste holdepunkter. Manende vokal, post-rock beats, harper og piano-risling i psykedeliske omgivelser. Det er både betagende og flott, men likevel er det noe fjernt over OOIOO her, som gjør at i hvert all jeg ikke blir helt sugd inn i det de driver med.

Variert, forførende og tidvis inspirerende, OOIOO lover likevel i det store og hele litt mer enn de klarer å holde på sin Thrill Jockey-debut.

Bjørn Hammershaug

Les mer:
Envy
Mono
Ghost
Hijokaidan
Acid Mothers Temple

Jessica Sligter: Personlighet foran perfeksjon

– Jeg streber ikke etter å polere musikken mot det ”fullkomne”. – I’m more interested in character, forteller sanger, musiker og låtskriver Jessica Sligter.

Sligter har vært bosatt i Oslo det siste året, men kommer opprinnelig fra Utrecht, Nederland og har sin utdannelse fra musikkonservatoriet i Utrecht og Amsterdam. Hun har allerede gjort seg bemerket med bandet The Story Of Modern Farming, og er i disse dager aktuell med prosjektet Jæ sammen med Jan Martin Smørdal og Daniel Meyer Grønvold.

Musikalsk bakgrunn
– Jeg kommer fra en musikalsk familie med klassisk bakgrunn. Det bidro nok at jeg tidlig ble inspirert til å lage musikk på egen hånd. Fra jeg var 14 ble jeg mer seriøs på å lage musikk, og da jeg oppdaget jazzen som 16-åring var det ingen vei tilbake, smiler Sligter.

– Vi hadde et flygel hjemme som jeg tidlig begynte å bruke. Det gikk med mange timer der jeg satt hjemme alene og spilte for meg selv. Jeg tok opp mye av dette på kassett, og disse opptakene utviklet seg gradvis mot sanger som jeg lager i dag.

Søker det upolerte
Sligter beveger seg i et ganske åpent musikalsk terreng, men jazz, alternativ pop og folk er naturlige bærebjelker i hennes uttrykk.

– I det siste har jeg vært opptatt av gammel blues og gospel, som Elizabeth Cotton, Charley Patton og den slags, og nyere rock som Sonic Youth og PJ Harvey. For meg er dette en miks som passer godt, og den gjenspeiles i min fascinasjon av jazz som noe upolert. Jeg er mer interessert i å forme et spesielt bilde slik jeg synes det er interessant fremfor å gjøre noe som andre mener er ”riktig”. Jeg foretrekker det røffe og edgy som har en viss ukomfortabel, naken følelse over seg, samtidig som jeg søker det ekte. Dette finner jeg igjen i mye gammel blues og folkemusikk. Lyden her er analog, varm og full, samtidig lite presis. Det er mange frekvenser, lyder og stemmer som forsvinner på de gamle opptakene, men det er et utrykk jeg liker veldig godt, sier Sligter og nevner PJ Harveys Uh Huh Her fra 2004 som eksempel på en nyere plate som har et særegent uttrykk hun liker godt.

Reisende eremitt
Jessica Sligter har til tross for sin unge alder (født i 1983) flyttet mye på seg. Moderne teknologi har gjort det mulig for henne å kombinere reising, jobbing og musikk.

– Jeg kjøpte en PowerBook med innebygd mikrofon og et godt innspillingsprogram som gjorde det mulig å synge rett inn og bearbeide musikken direkte. Det åpnet muligheten for å sette sangene mine sammen på en helt ny måte. Siden mye av det jeg lager er ’hermit music’, skapt fra blå netter hjemme alene, intime stunder der ingen andre er involvert har dette gjort det lettere for å skrive, spille og mikse alt på egen hånd.

Sligter har bodd på Island de siste par somrene, der hun har kombinert arbeid på kaffesjapper mens hun har jobbet med musikk i pausene. I New York bodde hun hos en musiker som hadde et ustemt flygel stående i leiligheten som hun kunne bruke.

– Uansett hvor jeg er må jeg ha et eget sted for meg selv, der jeg bare kan konsentrere meg om musikken, sier hun, og innrømmer at det var litt skremmende å ta sin personlige musikk ut til et publikum.

– Det hjalp å reise rundt med The Story Of Modern Farming, som er mer som et bandprosjekt. Vi turnerte i USA etter at vi ga ut Someone New (d’Autres Cordes, 2007), og det etablerte en trygghet for hva jeg kunne gjøre siden og ga økt selvtillit i forhold til solomaterialet mitt.

The Story Of Modern Farming er nå inne i sitt andre kapittel. Ut har Louise Jensen gått, inn har Eiríkur Olafsson kommet. Han har spilt med band som Múm, Sigur Rós og Benni Hemm Hemm, og er en god venn av Sligter.

– Vi skal turnere i USA og England i april, men har ikke begynt å spille inn noe materiale for plateutgivelse foreløpig. Vi må føle oss frem og utforske hvordan vi skal utvikle oss som band. Det samme gjelder for Jæ, som jeg driver sammen med Jan Martin Smørdal og Daniel Meyer Grønvold. Vi har gjort et poeng ut av å at musikken vi øver inn ikke skal påskyndes men komme naturlig. Det kan igjen overføres til gammel musikk som har blitt repetert gjentatte ganger i en avslappet atmosfære, uten å være preget av det stresset som mange føler i dag, der man alltid må gjøre noe, bli noe, der alt må skje nå! En målsetning med det jeg driver med er å prøve å slippe unna akkurat dette presset.

Liten alternativ scene i Nederland
Sligter har bodd i Norge i et års tid, og funnet seg godt til rette i hovedstadens mer eksperimentelle musikkmiljø. Hun tegner to forskjellige bilder av miljøet i hjemlandet og her i Norge.

– Jeg elsker Holland og savner landet, men musikalsk føler jeg meg ikke hjemme der i det hele tatt. Landet har ingen scene for det jeg har lyst til å gjøre. Jeg dras mot alternativ pop og eksperimentell jazz, og det er rett og slett ingen scene for den musikken der, selv om det er noe på gang nå for tiden. Særlig jazzmusikerne har en ’stick up their ass’ og det finner jeg veldig frustrerende. Jeg liker å ha venner som støtter hverandre og som man kan utvikle seg sammen med. Eiríkur lærte meg en del om norsk musikk, som er litt av en hemmelighet i Nederland. Jeg begynte å dra til Norge, og fant raskt en bra scene som jeg følte meg hjemme i her. Da ble det helt naturlig for meg å flytte hit. Jeg ville ikke bruke resten av livet på å prøve å skape et lignende miljø i Nederland, ler Jessica Sligter.

– Musikalsk har det vært akkurat det rette steget for meg.

Hun mener at det som regnes som ’alternativt’ i Nederland er mainstream sammenlignet med norsk alternativ musikk, og at musikerne i for stor grad er redd for å ta sjanser. De har en ’be-bop mind’, som hun uttrykker det.

– Holland har en tradisjon for å skue mot utlandet, og musikalsk har vi de siste årene hatt blikket særlig rettet mot USA. Hollandsk jazz er derfor veldig opptatt av å følge den amerikanske tradisjonen. Den tradisjonen betyr ikke så mye her i Norge, musikerne her gjør som mer som de føler. Det digger jeg. Støtteordningene her kan dessuten ha en positiv betydning som bidrar til den innovative stemningen. Hjemme må man gjøre spesifikke ting, gjerne tverrfaglige eller crossover-prosjekt, eller allerede ha en etablert karriere for å motta støtte.

Flyttingen til Norge har også hatt konsekvenser for Sligters musikalske utvikling:

– Min musikalske persepsjon har forandret seg mye siden jeg flyttet hit. Jeg tror jeg føler meg mer fri, uten at det foreligger noe mer press om å gjøre noe bestemt. Jeg kan gjøre som jeg føler. Jeg skulle bare ønsket at jeg hadde penger til å gå mer på popkonserter, sier hun med smil.


– Jæ kommer av J eller Jay, som er tilnavnet mitt. Jæ er personlig, melankolsk og romantisk, et destillat av noe som befinner seg et eller annet sted midt inne i meg. Vi forsøker vel sammen å skape et konsentrat av dette og få det inn i en sang, en performance – eller en plate for den saks skyld. Hvordan Jæ skal beskrives eller forstås får det være opp til andre å gjøre i etterkant, jeg jobber først og fremst med å ha et naturlig, rent uttrykk. ’Pure expression’.

Senere i år blir det mulig å høre både Jæ og The Story Of Modern Farming på jubileumsplaten til Rune Grammofon. Jæ skal videre på turné i mai, og de planlegger også å spille inn plate. Jessica Sligter planlegger ellers sin første EP og skal også gjøre solokonserter i Berlin, Leeds og New York i mars/april. Aller først arrangeres den todagers støttekonserten Andrew Health Care Festival, til inntekt for den kreftrammede og uforsikrede amerikanske saksofonisten Andrew D’Angelo.

– Det var mitt initiativ, og jeg organiserer arrangementet sammen med Sten Ove Toft på Blå. Jeg kjenner ikke Andrew så veldig godt personlig, men han ga et veldig godt inntrykk da jeg møtte ham, og hans generøsitet overfor meg ledet meg til å bidra aktivt når han ble syk.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i ballade.no 06.03.2008

Daniel Meyer Grønvold: Søker det uperfekte

Daniel Meyer Grønvold spiller gitar og knotter med elektronikk i Oslobandet Minn Minn Lights, sammen med Eirik Renton (perkusjon og oscillator) og Øivind Koppang Eriksen (elektronikk). Lørdag spiller trioen på all Ears ’08 i Oslo, der de deler scene med blant andre Phil Minton/Roger Turner Duo og sveitsiskfødte Eiko.

En lytt på de sporene som ligger ute på bandets MySpace forsvarer i høyeste grad Grønvolds beskrivelse av musikken som ’teksturbasert impro’. Lydbildet er dvelende og truende på en gang, melodisk fraværende og rytmisk tilfeldig. Minn Minn Lights virker å ha oppstått i etterkant av Katastrofen, en etterlevning som livnærer seg i et vakuum mellom elektronisk søppel og organisk forråtnelse. Dette skrekkfilm-scenariet forhindrer ikke at musikken også er imøtekommende og i høyeste grad levende. Tankene går mot både elektro-akustisk musikk og industriell ambient slik vi kjenner fra etiketter som VHF, Kranky, Load, Sofa og Miasmah. Minn Minn Lights kiler seg inn et aktverdig selskap.

Rett vest
– Jeg og Eirik har spilt sammen i et utall år i diverse prosjekter. Vi startet først i et rockeband sammen og så gikk det gradvis rett vest etter vi oppdaget Ornette Coleman, Derek Bailey, Keiji Haino og lignende, forteller Daniel Meyer Grønvold.

– Vi spilte lenge sånn typisk call-response impro, men gradvis saktet musikken seg ned og fikk mer fokus på klang tekstur og timing. Vi har spilt med Øivind i snart fire år. Han hadde egentlig ikke spilt musikk før, og i starten benyttet han bare en diktafon.

Grønvold sier at Minn Minn Lights er i kontinuerlig forandring, og at de i løpet av kort tid stadig finner nye retninger å utvikle seg videre på.

– Vi prøver rett og slett å gjøre det som er logisk for oss. Vi prøver å finne det vi har av særpreg og dyrke det videre.sier Grønvold.

daniel_gronvoldLiker det uperfekte
Han tør også være kjent fra band som Banshee Howl, Ghost Hairdo og Mi-Kydno. Vi ber ham forklare litt om hva som kjennetegner disse sammensetningene i forhold til Minn Minn Lights:

– Mi-Kydno er en duo bestående av meg og Eirik Renton. Vi beveger oss vel i noenlunde samme terreng som Minn Minn Lights kan man si. Men Ghost Hairdo og Banshee Howl er veldig annerledes. For eksempel tillater jeg ikke meg selv å spille gitar i Ghost Hairdo, men trakterer sånt som ukulele, steeldrum og melodica. Banshee Howl eksisterer vel egentlig ikke for øyeblikket, men det er mer utagerende støy/frijazz. Jeg liker å gjøre mye forskjellig, forskjellige tilnærminger har forskjellige kvaliteter. Jeg sorterer hvordan jeg spiller inn i ulike tilnærminger, og får like mye ut av alle, forteller Grønvold, som likevel finner en slags rød tråd i alt sitt virke, både i bandsammenheng og som soloartist:

– Jeg liker uperfekte lyder, uansett om jeg spiller minimalt eller utagerende.

Sonisk ungdom
Daniel Meyer Grønvold går for tiden på Kunstakademiet i Oslo, og han har spilt gitar helt siden fjerde klasse.

– Jeg preparerte gitaren hjemme før jeg ante det fantes et miljø for sånt, sier han. Jeg har ingen musikkutdannelse og har ikke lyst på det heller.

Som utøvende gitarist, hva er dine fremste inspirasjonskilder?

– Gitarister jeg er veldig glad i er Bert Jansch, Keith Rowe – som det er vanskelig å komme ut av skyggen til når man spiller liggende elektrisk gitar, Neil Young, Thurston Moore/Lee Ranaldo fra Sonic Youth, John Fahey og en rekke andre. Jeg er egentlig ikke så fiksert på gitarister, og det er veldig mange gitarister jeg ikke liker. Washing Machine var den platen som virkelig åpnet ørene mine for eksperimentell musikk, særlig ”The Diamond Sea”.

– Jeg får like mye ut av Hototogisu som av Mark Wastell, forskjellige ting til forskjellig bruk. Nå om dagen hører jeg mer på gammel 1920- og 30-tallsblues enn på impro og støy.

Daniel Meyer Grønvold tilhører den nye generasjonen av improvisasjonsmusikere i Norge, men han føler ikke at han tilhører noen bestemt ’scene’:

– Nei, det vet jeg ikke helt. Men jeg synes det er mange bra folk akkurat nå, blant andre Håvard Volden, Kyrre Laastad, Streifenjunko og Martin Taxt. Det er fint å se at det er en del folk som vil de samme tingene.

Dette er ikke artister som trekker de store masser – fra 4-5 stk til 40-50, som Grønvold sier det – men til helgen samles altså impro-miljøet og musikkinteresserte på all Ears. Det er en festival han selv har et godt forhold til også fra publikums side av scenen:

– Jeg har vært der de siste tre årene, og sett noen veldig fine konserter. John Tilbury solo og Otomo Yoshihide solo er to av dem.

Bjørn Hammershaug
Først publisert på ballade.no 08.01.2008

Lars Myrvoll: Frie tøyler

– Det begynte vel med Sonic Youth, sier Lars Myrvoll om hvordan forholdet til mer eksperimentell musikk snek seg inn i hans bevissthet.

– Jeg husker godt vi satt og hørte på SYR-utgivelsene i kjelleren til en kompis. Jeg husker også at han spilte Captain Beefhearts Trout Mask Replica når jeg var cirka 15 år. Jeg lånte plata, skjønte ingenting, men hang meg helt opp i enkelte partier. Etter disse oppdagelsene begynte jeg å lete febrilsk etter nye musikkopplevelser. Litt senere fulgte oppdagelsen av John Coltrane, spesielt The Olatunji Concert. Nerven i den senere musikken til Coltrane er vel kanskje en av de aller viktigste tingene jeg har hørt i livet mitt. Arne Nordheim, Fennesz, Derek Bailey og Morton Feldman husker jeg også som store åpenbaringer.

– Men min aller første interesse ble vekket av en eldre barnevakt som fôret meg med Kiss på ettermiddagstid, legger Myrvoll til.

Dette er altså navn som må stilles til ansvar for Lars Myrvolls musikalske oppvåkning og videre utvikling, og som på kort tid har resultert i myriader av konsepter, band og prosjekter.

Estetisk opplevelse
Han startet først med å spille musikk i hjembyen Bodø og etter hvert i Trondheim hvor han flyttet i 2003. Her markerte han seg blant annet i kollektivet Klubb Kanin. Etter et par år i Trondheim flyttet Myrvoll til Oslo hvor han nå går første år på Statens Kunstakademi der han arbeider med en mastergrad i billedkunst/Fine art. Ved siden av studiene har han nok å henge fingrene i. Han begynte som gitarist, men driver også med både elektronikk og mikrofoner, og har markert seg ved å ha et bredt musikalsk nedslagsfelt. Han har spilt med blant andre MiNensemblet, Kjetil Møster, Axel Dörner, Tonny Kluften, Kari Rønnekleiv, David Stackenäs og John Hegre – for å nevne noen.

Hvordan tenker og arbeider du i forhold til å møte ulike samarbeidspartnere innen et mangfoldig og bredt musikalsk spekter?

– Improvisasjon er for meg en kontinuerlig estetisk opplevelse. Både spilling og lytting. Å møte andre mennesker i improvisasjon er alltid givende i en musikalsk sammenheng.
Noen ganger en ren nytelse, andre ganger svært frustrerende. Men alltid givende, sier Myrvoll, og utdyper videre:

– Det jeg driver med på den elektroakustiske fronten, har i seg elementer av både jazz, samtidsmusikk og elektronika, selv om det ikke nødvendigvis lar seg kategorisere innenfor noen av de sjangerrammene. Å lytte til min egen musikk og musisering i en annen kontekst hvor jeg ikke bestemmer alt selv, lærer meg nesten alltid noe nytt om både musikken og meg selv.

LarsMyrvollRadikale valg
Det er vel tillatt å si at du beveger deg mellom det elektroniske og det analoge. Hvordan betrakter du spenningsfeltet i dette forholdet?

– Jeg er opptatt av musikk, ikke elektronikk – og ikke spesifikt elektronisk musikk. Den elektroniske musikken, og dette gjelder for så vidt all musikk, har en tendens til å blottlegge komponisten/utøverens intensjoner. Mye musikk høres ut som om den er laget av noen som er interessert i helt andre ting enn akkurat musikken. Man må på en måte jobbe seg forbi virkemidlene og inn i selve materien/musikken.

– Jeg har jobbet ganske bevisst for å oppnå et dynamisk og organisk uttrykk i den elektroniske musikken, legger Myrvoll til.

Han trekker frem dedikasjon og gode venner som de to viktigste momentene når det gjelder utviklingen av å skape sitt eget musikalsk uttrykk, og lar seg helst inspirere av artister som bryter med det opplagte forteller han:

– Kunstnere som gjør radikale valg, utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst ’skal’ og ’bør’ være. For eksempel Vincent Gallos film The Brown Bunny, eller Pharoah Sanders’ solo på «Naima», fra Coltranes Live At The Village Vanguard Again.

Tett kart
I tillegg til sitt virke som soloartist er Myrvoll også involvert i en rekke mer eller mindre fast bandkonstellasjoner.

– De siste årene har jeg vært med i mange forskjellige impro-konstellasjoner. Hvilke av disse som kommer til å fortsette og hvilke som vil dukke opp i fremtiden er veldig vanskelig å si. I mars blir det en liten utenlandstur med Martin Taxt og Håvard Volden som trioen Lack. I februar skal jeg jobbe litt med Juhani Silvola og Jo Berger Myhre i en trio vi har spilt litt med. Kjetil Møster og jeg har spilt en del som duoen Medium det siste året, og også i trio med Ole Thomas Kolberg. Håper det kommer til gjenta seg. Ellers er jeg åpen for hva livet har å by på.

– Jeg har deltatt på ett par relativt obskure utgivelser, men ikke gitt ut noen plate selv enda. Men jeg jobber med flere forskjellige prosjekter det skal bli plate av. Blant annet to under eget navn, der den ene vil bestå av elektroakustisk improvisasjonsbasert materiale

Myrvoll driver også med musikk innen den mer melodiøse og skjemabaserte delen av feltet. Han har blant annet vært involvert i et country/folk-prosjekt som gikk under navnet Greenery Day.

– Ja, men det bandet forsvant. Jeg jobber nå med et mer taktfast band som heter Fatuhiva. Det består av meg selv på sang og gitar, Torbjørn Hafnor (The Spectacle, Lukestar) og Ole Thomas Kolberg (NSGA, Klaus Holm Kollektif/Roundtrip, Brat). Fatuhiva lar seg nok best beskrive som melodiøs rock.

– Dog er jeg veldig interessert i folk-musikk, sier Myrvoll, og forteller videre:

– Karen Dalton, Jackson C. Frank, TwilightZone låta «Come Wander With Me» og Linda Perhacs er noen av favorittene. Hippie-gjengen Vetiver, Joanna Newsom og Devendra Banhart har gått jevnt og trutt over anlegget siden jeg først oppdaget dem i 2004. Devendra har en helt fantastisk deilig gi faen-holdning!

Du driver også etiketten Enlightenment, og jobber med festivalen Safe As Milk. Hva er drivkraften bak dette ’misjonsarbeidet’?

– Motivasjonen for å starte Enlightenment var hovedsakelig et ønske om å skape en plattform i Trondheim for litt mere eventyrlystne uttrykk. En mere generell drivkraft, når det gjelder både Safe As Milk og Enlightenment er vel kanskje alle de positive opplevelsene jeg har hatt selv med musikken til de relaterte artistene.

Tette intervaller
Under all Ears ’08 skal du spille sammen med fiolinisten Ole Henrik Moe. Det er ikke første gangen dere gjør noe sammen. Hvordan er det å arbeide med ham?

– Ja, jeg har jobbet litt med Ole Henrik tidligere. Vi har spilt sammen i et par impro-sammenhenger. Jeg har også brukt ham noe som konsulent for musikk jeg jobber med. Han har en vanvittig oversikt. Og musikken hans har en dybde som får meg til å tenke på La Monte Young og Xenakis – samtidig. Moe er en favoritt, og for meg er det en stor ære å spille sammen med ham, sier Myrvoll, som regner med en ’del tette intervaller’, som han selv sier det.

– Det er jo en improvisasjonsmusikk festival, og ikke har vi øvd på noe heller, så vi får vel improvisere, legger han smilende til.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 10.01.2008

Guro Skumsnes Moe: Full bevegelsesfrihet

Trioen Art Directors består av Håvard Skaset (gitar), Guro Skumsnes Moe (bass, vokal) og Jacob Willersrud (trommer) og spiller musikk som uanstrengt beveger seg et eller annet sted mellom elektronika, støyrock og frijazz. Bandet er en interessant tilvekst innen eksperimentell musikk i dette åpne grenselandet, der Fe-mail, Slayer og John Zorn kan få markere tre eksempelvis ytterpunkter på referansekartet. Guro Skumsnes Moe kan kategoriseres som både ’ung og lovende’, men hun har allerede rukket å gjøre seg bemerket innen mange områder, både på og utenfor konsertscenen. Født i Hedmark, og med bakgrunn fra musikkonservatoriet i Kristiansand og Musikkhøyskolen i Oslo der hun ble uteksaminert våren 2007, har hun markert seg som en aktiv utøver med bredt interessefelt i hovedstadens åpnere musikkmiljø de siste årene. Hun har fungert som jamvert på Belleville, driver Mumle Vind Kompani sammen med Yngvild Aspelid, spiller folkemusikk med søstrene Eline og Jenny, og skal til våren være instruktør for et jazzAKKS-kurs i Oslo med formål å øke interessen for improvisasjon og jazz blant kvinner. For å nevne noe.

Blyg disko
Når vi slår på tråden sitter Skumsnes Moe på kulturbåten MS Innvik, rede til å planlegge videre på konseptet Blyg Disko. Det betyr en ny arena for utforskning av krysningspunkt mellom ulike kunstarter, noe som ligger hennes hjerte nær.

– Det er vel akkurat det jeg mest opptatt av, bekrefter hun.

– I oppveksten var jeg tidlig interessert i dans og teater, musikk kom først noe senere til meg. Blyg Disko er et konsept der dansere og musikere skal møtes, i utgangspunktet en gang i måneden. Det handler om kommunikasjonen mellom dansere og musikere, å fremme interaksjonen og skape en dypere forståelse av hverandres språk. Vi er laboratorium for mellomrommet som finnes mellom øving og forestilling, sier Skumsnes Moe, som selv har jobbet med dans tidligere og som ser dansen som en integrert del av det å skape musikk.

– Improvisasjon er bevegelse for meg, og jeg tenker i bevegelse og bilder også i musikken. Gjennom mine tre år i Kristiansand og to år i Oslo har jeg ikke hatt fast undervisning i kontrabass, men jobbet med bildet av musikken som sterkeste drivkraft. Det kan bli litt kluss i dette bildet når det ikke stemmer overens med ferdighetene, sier hun med et smil.

Ferdighetene er det vel ingen grunn til å betvile lengre. Guro Skumsnes Moe har opparbeidet seg mye erfaring de senere årene, og deltatt i konstellasjoner med blant andre Maja Ratkje, Else Olsen Storesund, Lisa Dillan, Hild Sofie Tafjord, Lene Grenager, Michael Duch og Fred Frith. Hennes mest stabile enhet er Art Directors, trioen som fant sammen på den daværende høyskolen i Agder i 2003. De startet opprinnelig som et Jim Hendrix-coverband.

Fire in the sky
– Det er noe helt grunnleggende med Jimi Hendrix. Han er en naturlig drivkraft som ligger i mye av det vi leter etter i vårt eget musikalske språk. Men vi fungerte ikke noe særlig som coverband, og gikk ganske raskt over til låter som jeg laget og fra rock og mer over mot improvisasjon. Men det er noe med direktheten og energien til Hendrix som fremdeles ligger i musikken vi spiller i dag.

Guro Skumsnes Moe plukket frem elektrisk bass allerede i sjette klasse.

– Bassen har en annen funksjon i Art Directors enn i et rockeband. Hos oss er alle stemmene likeverdige, bassen ligger ikke i bunn og passer på resten. Jeg liker de dype tonene, og mykheten i bassen. Den har sine begrensninger i et elektronisk lydbilde, men jeg liker funksjonen den får i den settingen, det er noe menneskelig over det, forklarer hun.

– Det menneskelige er noe jeg ser etter i musikken, jeg ser etter svakheter. Det er også en viktig del av det totale, det å overlate noe til tilfeldighetene.

Skumsnes Moe beskriver Art Directors som et band uten klart definerte forhåndsregler, og at det ikke bare er en fordel for et band:

– Selv om vi nok var litt mer låst i forhold til genre i begynnelsen, har vi aldri hatt noen forholdsregler i forhold til vår egen utvikling. Da vi flyttet til Oslo hadde vi hele verden av lyder vi tillot oss å jobbe ut ifra. Ikke at vi kjente alle lydene, vi hadde bare ikke satt noen rammer. Og etter at man lærer seg disse bedre å kjenne skjønner man at det er pokker til jobb å fikse det å ha alle lyder tilgjengelige. Som jo også er særdeles relativt. Vi har kjempet en del med dette, for så stor frihet krever mye av deg som musiker, og en slik kamp skaper mye friksjon innad i en gruppe.

– Nå har vi hatt et rolig halvår, og det var noe vi trengte. Den avstanden har gjort at vi aksepterer våre forskjeller bedre, og det gjenspeiles også i det musikalske uttrykket. Før kjempet vi mot forskjellene, nå har vi innsett at vi bare er mennesker og at ingen av oss er like.

Hun trekker særlig frem ett studium på NMH som viktig for hennes utvikling, og som det mest relevante hun noensinne har tatt på en skole:

– Jeg og Håvard Skaset tok et fag med Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin som omhandlet improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Faget åpnet mange nye veier gjennom å møte nye musikere i improvisasjon, og for meg fikk det i gang en ny vei som jeg nå er inn på. Jeg er svært takknemlig for akkurat det kurset. Og etter å ha hatt spilletime med Jöelle Leandre i Paris i desember, som har en knallhard klassisk skolering med en enorm musikalitet, så man tydelig at det trengs struktur og disiplin for å oppnå balanse i ferdigheter og bildet av musikken, sier Guro om det hun omtaler som et sterkt og viktig musikalsk møte.

Kunnskap og frihet
Under allEars ’08 blir det mulig å oppleve denne eksplosive og energiske trioen på Fabrikken i Oslo. Da deler de scene med Ab Baars/Ig Henneman, Lars Myrvoll/Ole Henrik Moe og John Wiese. Senere denne måneden skal de tilbake San Francisco for å møte musikere de har spilt sammen med tidligere.

– Det at vi har reist har gitt oss et såkalt ’kontaktnett’. Å jobbe med improvisasjon handler mye om å møte andre, det å komme et nyt sted og spille sammen med musikere for første gang, oppleve tillitt og toleranse. Da er det viktig at håndverket ligger til grunn, at man er godt trent. Mer kunnskap gir større frihet, kunnskap hjelper til med å ta deg videre. Det kan oppleves som en sport der det hele tiden skal jages, der alle skal gjøre det best mulig. Men det er bare smålighet, og passer ikke inn i opplevelsen av å spille improvisert musikk. Det dreier seg mer om å være åpen og gi, samtidig som det er en grad av selvstendighet over det hele.

Bjørn Hammershaug

Intervjuet er opprinnelig publisert på ballade.no 07.01.2008

Raga Rockers: Übermensch (EMI, 2007)

Mitt liv som konsertgjenger startet på dass.

Raga Rockers spilte i byen. Det var 18-årsgrense, men vi klarte å snike oss inn ved hjelp av ulike kreative måter som nå er like greit å forbigå i stillhet. Vaktene forstod etter hvert at snittalderen inne i lokalet lå godt under den seksuelle lavalder og tok dermed affære. Da den brutale deportasjonsprosessen tok til var eneste mulighet å søke tilflukt i et illeluktende avlukke, der de neste to timene (!) ble tilbrakt til stigende irritasjon for den voksende køen utenfor. Da de umiskjennelige riffene til ”Lysere Tider” drønnet inn i båsen kunne døren endelig sparkes opp, langfinger’n rettes opp i nesa på dørvaktene og kroppen og hodet la seg oppsluke av den tette folkemasse. Løpe inn i mørket, forsvinne inn i ekstasen. Aldri vende ut igjen.

Snart 20 år senere har nok trangen etter å oppleve Raga på en scene falt inn i mer moderate former. Det er slutt på å møte opp tre timer før konsertstart, gjemme seg på herretoalettet og poge som en villhest natta lang. Sånn sett har vi vokst opp sammen, Raga og jeg, for de har også blitt voksne nå. Raga Rockers var ungdomstidens soundtrack, en guide inn til voksenlivet. For alt vi ville var at knoklene skulle bli til gelé mens forbudte følelser boblet i kroppen, det var ikke best å være streit, for jentene ville ha en gjennomført frik – en slik som deg. Storbygatene lokket mer enn landeveien, drømmen var å gå på Carl Berners plass, kjøpe en pølse og hive’n i dass. Overført til fotballen; Lillos var Lyn, Jokke var Skeid, mens Raga var Vål’enga; brautende, arrogante asfalt-cowboys, tøffe i trynet – og litt enkle. Det er greit å ha noen å hate.

Vi som vokste opp på 80-tallet har våre minner uløselig knyttet til disse bandene. De sang om oss, på et forståelig språk og i en form som var lett å omfavne. Vi er de samme som fremdeles går på konserter for å minnes, kanskje forsøke å gjenskape denne samme, sitrende ungdomsfølelsen som den gang. De fleste har fått seg skikkelig arbeid, mens noen har blitt musikkjournalister og bruker mye tid på kanonisering av ’de fire store’ og å mimre over ’gullalderen i norsk rock’. Mer om den alderen ved en senere anledning, her kan det kort legges til at ingen av de Fire Store representerte noe av musikalsk betydning. Det er tekstene, språket og holdningen som huskes og som er av verdi.

Raga Rockers låter som, vel, som Raga Rockers. De har gitt ut den samme platen i noen år nå, og gjør lite for å eksperimentere med den tryggheten de har etablert som sin egen formel. Litt for dominerende tangentbruk ved Arne Sæther er vel det største avviket. De har blitt tyngre med årene, litt seigere i vendingene, men slik kommer med alderen. Når det er sagt, syv år siden sist virker de fremdeles spillesugne. Det er liv i de gamle riffene, det sparkes med tunge støvler, mens bandet fordeler energien skjønnsomt. Det akustiske tittelkuttet skiller seg vel mest ut, og er farlig nær en slags norsk ”Knockin On Heavens Door”.

Enkelte hevder at Übermensch er den beste siden Blaff for 17 år siden. Det vil ikke være å legge listen altfor høyt, for Raga Rockers har de siste årene i beste fall vært ujevne i prestasjonene. Det er vel nettopp jevnheten som har endelig har ført Raga til topps på salgslistene, mer enn de store høydene. Det gjenstår å se hvor mange av de 10 låtene som fester seg blant publikum, men ”Aldri mer” og ”Falsk” vil nok raskt bli nye livefavoritter.

Michael Krohn er fremdeles den autoritære sjefen. Raga Rockers hadde ikke vært spesielt interessant som instrumentalband. Krohn har naturlig nok vokst av seg de verste ungdomssprellene, og slik sett er han tilpasset det jeg vil anta er bandets største kundegruppe. Han kan fremdeles få tilsynelatende nødrim til å virke übercoole. Han kan være treffende poengtert…:

Det er ikke lett
Å bli gammel, baby
Når alt som teller
Er å være ung
(”Varulv”)

…ganske plump…:

Nå skal jeg bli positiv
Snakke varmt om lys og liv
(”Positiv”)

…eller begge deler på en gang:

Jeg skal kutte ut alt
Som er mørkt og trist
Bli en positiv kristen sosialist
(”Positiv”)

Krohn har alltid behersket norsk som rock-språk, og om han ikke akkurat unngår klisjeer, så utnytter han dem til gjerne til sin fordel. Dette gjelder også for Übermensch, som han like greit innleder med å erklære at ’Jeg er tapernes konge, jeg lever på trass’. Holdningen er altså den samme, men han mangler noe av brodden fra sine yngre år, de smarte vendingene er ikke lenger like hyppige. Han henvender seg ikke til ungdommen, og jeg føler heller ingen direkte tilknytning til disse tekstene som virker relevante for meg i dag. Det er godt mulig andre vil oppleve dette annerledes.

Den glødende ekstasen har naturlig nok falmet, som alle glødende ekstaser gjør. Egentlig bør man kanskje bare være tilfreds med at Raga er tilbake som streite rockere. De får i det minste fremdeles en voksen mann til å minnes noe som en gang var. Og det er nettopp hos slike som oss at Raga Rockers har sin fremste appell i dag. For jeg tror ikke 16-åringer kommer til å sitte på en doskål med bankende hjerte i feberhet lengsel etter å ha hørt denne platen.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 28.09.2007