For åttende gang ble Safe As Milk arrangert, igjen på Høvleriet i Haugesund. Den lille festivalen har blitt en årviss foreteelse til glede for både regionens mer musikkinteresserte og tilreisende fra inn- og utland. Og litt som byen selv gjemmer seg mellom Stavanger og Bergen, er den som en slags lillebror til Numusic og Trollofon. Men det er ikke nødvendigvis et minus å være den minste. Safe As Milk lider ikke av særlige mindreverdighetskomplekser og tar igjen manglende størrelse på sjarm og vennlighet. Og som alltid med et program som er interessant og bredt. På alle måter.

Høvleriet ligger idyllisk til nede ved vannkanten, og er et litt røft, brunbarket sjøhus med både sjel og varme i treveggene. Stedet skulle i løpet av et par dager huse artister som norske Kill og Kaospilot, Oren Ambarchi (Aus), Greg Malcolm (NZ), Goodiepal (DK/Fær), Diane Cluck (USA), franske Pierre Bastien, Nathan Michel (USA) og italienske Larsen. Det betød ikke bare stor geografisk spredning, men også en musikalsk pendling mellom ytterliggående støyrock og nedstrippet visefolk. Det samlende elementet kunne sies å være viljen om å hviske ut barrierer mellom ulike genre, med artister som uavhengig av båser søker nye veier i et allerede overfylt musikklandskap. Her har arrangørene (tilknyttet platebutikken Tiger og labelen Melektronikk) gjort en meget skjønnsom jobb. Selv om ikke alle konsertene behaget disse ører, er ikke Safe as Milk stedet for de hule og meningsløse konserter, og de skiller seg allerede der ut fra den store hopen av norske rockefestivaler som i den stadig tiltagende festivaliverens navn, gjerne ser forbi slikt i sin higen etter å stadig øke publikumsoppslutning og popularitet. I en tid med så mye rockefestivaler i Norge, der knapt noen evner å skille seg ut og skape en egen profil, står Safe as Milk frem som liten – men likefullt egenartet og spekket med gode navn.

Mikrokosmos, byggmestere og originaler
Skal man forsøke å peile inn på et fellestrekk ved mange av artistene under årets festival, så får det først og fremst være einstøinger som bygger egne lydkilder i forsøk på å skape den musikken de ønsker, gjerne på tvers av det vante. Franske Pierre Bastien har komponert musikk i et kvart århundre, og leverte en fantastisk konsert, sentrert rundt sin legendariske, hjemmelagde orkesterboks Mecanium, sinnrikt konstruert av Meccano-byggesett, ymse motorikk, roterende trepinner med mer. Boksen var kraftig mikket opp, og hver lyd blåst opp, slik hele anretningen selv var forstørret på lerretet bak Bastien. Boksen skapte den vakreste, mest hypnotisk repeterende musikk, som Pierre Bastien improviserte over med følsomt trompetspill under en konsert som aldri ble likegyldig.

En annen trollmann når det gjelder instrumenter og lydskapende arbeid er Greg Malcolm fra New Zealand. Han har også en omfattende karriere bak seg, og i likhet med så mange andre innen improv-musikken betyr ikke erfaring stagnasjon – snarere tvert imot. Malcolm spiller på tre gitarer samtidig, og er en blanding av en levende musikkmaskin og gatemusikant. To gitarer ligger foran ham på gulvet, og brukes helst som rytmisk og droneskapende element (ved hjelp av tamburin og e-bow). Hans inspirasjonskilder og egenskaper strekker seg heldigvis bredere enn den gjengse gateloffer, og inkluderer både vestlig og østlig tradisjonsmusikk, klezmer og frijazz i skjønn forening. Hans eksperimenter med objektbruk på gitarstrengene kunne minne om en nylig opplevelse med Fred Frith (den fabelaktige konserten under Kongsberg Jazzfestival), og stunt som blitzfotografering på strengene, bruk av strikker (både på gitarer og i fjeset) og diverse fjær som ble spent opp bidro til at hele gigen ble en både hørbar, morsom og medrivende seanse. Malcolms konsert var blant melkefestivalens mest utadvendte og han fikk berettiget god mottakelse fra folket. En veldig hyggelig fyr er det også, som har satt av god tid i Norge. Han spiller både i Bergen, Stavanger og Oslo nå i august, og jeg anbefaler varmt å oppleve denne originalen på en scene.

For å holde oss til de virkelig originale. Kristian Vester går under artistnavnet Goodiepal, og den danske (nå Færøyene) artisten har blitt møtt med mye godord for sin særegne musikk. Ikke bare var ’konserten’ med Goodiepal noe utenom det vanlige, hele rammen rundt hans sett var minneverdig, og kan tjene som eksempel på noe av Safe as Milks vinnende særpreg.

De morgenfriske av oss hutret ned til kaien lørdag morgen, for en frisk båttur ut til nærliggende Røvær – et idyllisk, lite øysamfunn ute i havgapet. Her ventet den lokale barneskolen oss, hvor arrangørene serverte vafler og kaffe til alle sammen. Etter en fin runde på øya, litt uhøytidelig fotballsparking og solbading ringte Goodiepal inn til konsertstart med en liten bjelle. Vi ble ført inn i et klasserom, som var fullsatt av både festivaldeltakere og lokale innbyggere. Vår skjeggete venn startet med en lengre plystreseanse, før han holdt et solid foredrag på pan-skandinavisk, i et rasende tempo, som blant annet omhandlet Færøyene, den lokale kulturen kontra påvirkning fra de store byene (hans parodi på hip fransk rap var fantastisk) og sitt arbeid på en psykiatrisk institusjon.

Det skulle vise seg at Goodiepal ikke fremfører konserter slik vi er vant til det, og hans todelte sett bestod eksempelvis av mye plystring (noe han var meget dyktig til) og flytting av objekter (modeller av solsystemet som han organiserte i et eller annet system). Jeg tror alle som var der vil huske hans opptak av egne monsterbrøl (avspilt på to femtommer vinylplater) som han selv akkompagnerte meget effektfullt og hans egenbygde mekanisk plystrende fugl (som ble behørig sendt rundt og gransket). Hvert slik “sett” ble forklart inngående ved hjelp av pekestokk, tavle, kart og luftgitar.

Etter konserten solgte Goodiepal egne vinyplater og CD’er, og han mente at siden festivalen ble holdt i en slags anti-kapitalistisk ånd, så kunne publikum selv velge prisen på det de ville kjøpe. Da vi tok båten tilbake til fastlandet i solskinnet, var vel alle enige om at denne konserten var noe vi ville huske i lang, lang tid.

Oren Ambarchi dro i gang hele festivalen, og som ortodoks jøde hadde han det ganske travelt med å bli ferdig til sabbaten. Kanskje det var noe av grunnen til at den australske gitaristens sett ble litt i korteste laget. Uansett var hans konsert også blant de store høydepunktene. Ambarchi er fascinert av tyngre musikk, både doom og svartmetall, samarbeider like gjerne med Sunn 0))) som Fennesz, og bevæpnet med gitar og et lass pedaler bygde han opp en konsert som gikk fra det minimalistiske og varsomme til å bli både voldsom og eksplosiv. Meget bra, og jeg håper det ikke blir lenge før Ambarchi igjen er å se på en norsk scene.

Fra metall til folk
Disse artistene jeg her har nevnt står for meg som de aller beste under Safe as Milk. Etter Ambarchi og Malcolm hadde gjort seg ferdige på fredagskvelden, ble det åpnet for to mer eksentriske norske band av den hardere sorten. Kaospilot leverte varene for de som ikke var like slitne etter å ha krysset landet som undertegnede, med sin energiske, desperate og halvintrikate math-rock. Kill er jo i en klasse for seg her til lands når det gjelder ekstremitet i grenselandet mellom metall, elektronika og hardcore. Ikke bare når det gjelder presisjon, intensitet og volum, men også med et overveldende lysshow som kan gi den mest hardføre magekrampe og lettere skjelvinger. Jeg var nok ikke helt rede for deres harde favntak denne kvelden, og prioriterte litt mer behagelige forhold sammen med måkene, og er ikke egnet for å utbrodere deres kvaliteter. Jeg anbefaler i hvert fall gode ørepropper til Øyafestivalen!

Oppsettet på lørdagskvelden falt ikke helt heldig ut. Etter Pierre Bastiens lovende start, ble det et lite antiklimaks med tre vidt forskjellige artister som ikke helt slo til. Diane Cluck var en stemme jeg virkelig hadde sett frem til å høre, og hennes lavmælte, akustiske konsert var da også riktig så fin. Dessverre hører ikke Cluck hjemme på en scene, maken til introvert og uinteressert fremførelse er det lenge jeg siden har bevitnet. Hennes molefonkne vesen smittet over på selve utførelsen, som ble en litt som en blek skygge av hennes plater. Men en flott stemme, det har den vevre damen, og låter som ”A Phoenix and Doves”, ”Love Me If Ye Do” og ”’Sylvania” var flotte som alltid. Trist, men fint altså.

Amerikanske Nathan Michel synes jeg nesten var fascinerende kjedelig, andre får mene hva de vil, men hans emosjonelle drodlerier på keyboards/gitar fant jeg direkte plagsomt. Selv om gitarspillet var utsøkt, drepte han all min godvilje med sin nasale stemme, oppstykkete sangstil og pretensiøse tekster. Nuvel. Italienske Larsen var også noe skuffende, i hvert fall ut fra forventet. Deres grep om postrocken (les: Mogwai, Godspeed) innebar ikke noe særlig utover det mest grunnleggende, noe hverken bruk av theremin eller trekkspill endret på. Igjen, det var veldig fint å høre på, men låtmaterialet bar preg av noe uforløst innen en genre der det virker vanskelig å fremstå som en virkelig fornyende kraft.

Lørdagskveldens kanskje morsomste overraskelse oppstod i pausen mellom Michel og Larsen. Jeremy Barnes og Heather Trost fra A Hawk And A Hacksaw var på besøk, og de etablerte like gjerne en improvisert scene i en nærliggende fiskebåt. De to dro frem trekkspill og fele til stor jubel, og holdt et kvarters utendørs bryggedans med et knippe sigøyner-røverlåter som i stor grad var hentet fra deres kommende album (innspilt i Romania). Det er slike uforutsette øyeblikk som bidrar til at Safe as Milk er både musikalsk spennende og riktig så trivelig.

Jeg snakket med en del mennesker i løpet av festivalen, og mange uttrykte både glede og stolthet over å ha en slik festival i hjembyen. Det skjønner jeg godt. Takket være noen lokale ildsjeler, godvilje fra støtteapparat og frivillige, er Safe as Milk en festival som er musikalsk spennende uten å være ekskluderende, intim uten å være klam, med en vennlig atmosfære ikke engang ublu ølpriser kan rokke ved. Well done!

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert 01.08. 2006