Perfect Pop Forever

Oh, and when the morning comes
We will step outside
We will not find another man in sight
We like the newness, the newness of all
That has grown in our garden
Struggling for so long
(Midlake: ”Rosco”)

Midlake: The Trials Of Van Occupanther (Bella Union, 2006)
Mjøsa, Texas
Fra noen innledende piano-toner, som hentet fra M.A.S.H., bringes vi raskt til et ytterligere utbrodert 70-talls landskap av lettere pop-psykedelia. Det er vennlig og melodiøst, litt à la Neil Young sett gjennom brillene til Jeff Lynne og tidlig ELO. Texas-bandet Midlake serverer oss sin andre plate The Trials Of Van Occupanther. De gjør ikke mye for å sprenge disse rammene i løpet av platen, og dermed blir mye av kvalitetene her hvilende særlig på melodiføringens skuldre. Og de fyrer av mest krutt i første halvdel av platen, som inneholder hitpotensielle ”Rosco” og ”Young Bride” og det tungladde tittelkuttet som de fremste – og beste – ytterpunktene.

Med base i universitetsbyen Denton har kvintetten finpusset de edlere delene av sitt fundament bygget på Elephant 6 og psych-popfenomener som Flaming Lips og Grandaddy. Nå har de uten å rødme ryddet vei for en mer elegant, tydeligere form for softrock, der inspirasjonen fra band som Fleetwood Mac og Eagles kommer klarere frem til overflaten. Den stilfulle orkestreringen kan tidvis fremkalle gulnede minner om Robert Kirbys orkesterarbeider med Nick Drake, som for å dra fokus mot den britiske folk-stilen. Fans av de mest vemodige sidene til My Morning Jacket og Band Of Horses kan nok sikkert klare å leve med Midlakes milde country-innflytelse og smukke vokalføringer. For de som synes Thom Yorke blir i overkant ’sær’, kan kanskje Midlake være medisin, for vokalist Tim Smith kan minne litt om ham i sin mest plagede stunder (f.eks ”In This Camp”).

Det er slett ikke noe halvhjertet over Midlakes grep om popmusikken, fraværet av de helt storslåtte arrangementer og ljomende melodier erstattes heller av et sordinert, behersket uttrykk der detaljene får lov til å komme frem i ro og mak. Låtene stikker seg ikke markant ut, men tilbyr seg å vokse fredelig i den musikalske vinduskarmen uten særlige viderverdigheter, uten annet å fore enn å spre seg i rommet med velduft og lovnad om evig lykke.

Kvaliteten på The Trials Of Van Occupanther er jevnt over solid, men det er utvilsomt noe mer tomgangskjør på siste halvdel av platen, selv om de tekniske endringene er marginale. Melodiene til ”We Gathered In Spring” og ”In This Camp” sitter rett og slett ikke på samme måte som de fra platens første stund, hvis bukett ville utgjort en av årets flotteste EP’er. Kanskje er det dette noe likelydende uttrykket som skaper et noe påtrengende savn etterhvert, av noe som løfter platen det lille ekstra. De to siste låtene toner ut i løpet av et par minutter, fine øyeblikk, med Neil Young Harvest-æra ”Chasing After Deer” og ertende korte ”You Never Arrived”. Men det er ikke et punktum som akkurat etterlater oss svimle, gispende etter luft eller dånende av lykke.

Midlake spilte på Øya 2006, og de kom virkelig til sin fulle rett der ute i det grønne, mens de jagde bort de siste regntunge skyene fra himmelen. Veldig trivelig, veldig lett å like i øyeblikket. Slik The Trials Of Van Occupanther er en vellykket oppfølger av et band som virker komfortable å henge midt mellom streit, drømmende og det trygge, jordnære, med forgangne skogs-svermerier og gjennomgående utendørstekster i en slags konseptuell sammenheng. Dette er slik musikk som ble spilt på FM-radioen i 1976, i en åpen bil en varm sommerettermiddag, på vei fra Los Angeles til Laurel Canyon for en sorgløs helgetur. Så får vi se om de beste låtene her vil stå seg også om 30 nye år.

Grizzly Bear: Horn Of Plenty (Rumraket, 2005)
Bjørnepop Fra Brooklyn
Ikke alt som kommer ut fra Brooklyns sidegater er destruert støy eller urbant kaos. Grizzly Bear er, som navnet tilsier, et mer naturalistisk orientert orkester som heller dyrker popens mange fine muligheter. Horn Of Plenty er deres debutalbum, utgitt i 2004 i USA og relansert på Rumraket i Europa året etter. Duoen markerer seg umiddelbart som leverandører av varsomt ynde med en grunnmur bygd opp av for eksempel Simon & Garfunkel, Syd Barrett og Nick Drake, med forgreninger til slowcore-band som Idaho og Low, elektropopen til The Notwist og CocoRosie, drodleriene til Elephant 6-scenen og ikke minst slektskap til nyere stjernebarn som Sufjan Stevens og Animal Collective. Her ligger det mye god musikk fundert, og Grizzly Bear forvalter arven med en trygghet få debutanter er forunt. Dels lo-fi/soverom, dels leirbålviser og dels mangefarget regnbuedryss er det lett å navnedroppe referanser, men Horn Of Plenty er i første rekke preges av en oppriktig originalitet.

Horn Of Plenty er ikke en umiddelbar hitparade, men det kan også være en fordel med låter som krever litt tid før de synker inn. Etter å ha plukket frem denne i ny og ne over en lengre periode, har den avslørt seg som et trofast stykke plate. Vokalen til Edward Droste/Christopher Bear er et sentralt uttrykk ved bandet, der de veves inn og ut av hverandre i søvnig harmoni, melodiene snirkler seg rundt med et drømmeaktig slør båret frem med rike teksturer av akustisk gitar/piano/blås, lekeinstrumenter, samples og ymse feltopptak. På en plate der helheten går foran de enkelte sporene, kan likevel noen trekkes frem som eksempel på grizzlybjørnenes mest vellykkede sider. På ”Don’t Ask” griper de rett inn i Quiet is the New Loud-estetikken til Kings of Convenience, ”Disappearing Act” med sitt drømmekor og xylofon-klingklang, og nydelige ”Merge” som nettopp har denne ganske så uimotståelige kombinasjonen av Sufjans to-the-bone inderlighet og Animal Collectives lemfeldige popsurr. Det er en slik rikdom som bidrar til at de søvnige sanger ikke virker søvndyssende på lytteren, men komfortable og imøtekommende. På andre enkeltspor har de mer trøbbel med holde på mitt fokus i hvert fall, og selv om Horn Of Plenty er en skive uten de store fallgruver, så unngår ikke de to herrene at de tidvis laller seg litt for mye inn i sin egen drømmevirkelighet.

Denne utgaven gjemmer mye musikk. Som bonus følger en ganske rundhåndet remiksplate der størrelser som Ariel Pink, Castanets, Dntel og Efterklang har gjort sine versjoner – 17 i alt. Her undergår Grizzly Bears lo-fi opptak en ytterligere videreutvikling, og variasjonen på de som har remikset bidrar vel til å underbygge min frodige referanseliste litt lenger opp i teksten. Slike remiksplater kan like gjerne ha samme funksjon som bonusmateriale på DVD-filmer (bidrar til interesse, men blir sjelden sett). Selv foretrekker jeg nok også originalen i dette tilfellet, men for de som virkelig har falt for Grizzly Bear vil det være mer enn interessant å høre alt fra Soft Pink Truths og Simon Bookishs teknoifisering av materialet til Castanets skumle instrumentalversjon av ”Deep Sea Diver”.

Horn Of Plenty er en uanstrengt og bedagelig anlagt plate, bjørnen sover og er ikke farlig, men den skjuler sine hemmeligheter og har en forførende mystikk som ikke bare gjøre den til koselig rugg.

Yeasayer: All Hour Cymbals (We Are Free, 2007)
Clap Your Hands Say Yea
Kvartetten med base i Brooklyn (gisp) holder seg inne med gatesmart kredrock (tenk særlig Animal Collective, som i likhet med Yeasayer vokste opp på ’bygda’ i Maryland), men har en mer melodiøs og umiddelbar innfallsvinkel. De har i likhet med mange av sine bydelssøsken en forkjærlighet for 70-talls new wave (Talking Heads), afrikanske danserytmer og voksen elektronika, jeg tror også vi må nevne en dose 80-talls glamour – men uten at pastisjen blir påtrengende. Med andre ord, de evner å låte både ferskvare og holdbarhet på samme tid, de er både mainstream og vågale. Plukket fra hverandre er det lett å finne ledetråder for deres eksistens: På ”Worms” går de Band Of Horses i næringen, på ”Red Cave” tar de en Akron/Family mortale, her er spor av Pink Floyd og Crosby, Stills & Nash på en gang – men glem likevel dette. Noe av det aller beste med All Hour Cymbals ligger i hvordan Yeasayer nettopp fortrenger genre og referanser ved å hente innflytelse fra en myriade av kilder og sette det hele sammen til noe som virker å bare være sitt eget. Det gir et originalt resultat, men også tidvis en smule sprik i prestasjonene. Heldigvis har de lykkes å få det meste til å henge i hop.

Tilbake til fremtiden-singelen ”2080” må være en av årets mest vanedannende; klappende, barnekor-syngende, vuggende dub-indie sommerpop der vestkyst møter smeltedigelen på andre siden i doven harmoni over en heller dystopisk tekst: ”I can’t sleep when I think about the times we’re living in, I can’t sleep when I think about the future I was born into». Egentlig holder alle de tre første låtene seg noenlunde innenfor det samme spekteret; ”Sunrise” og ”Wait For The Summer” er titler som henleder oppmerksomheten på hvilken årstid dette er beregnet for, og er funky, smittende perler der vi introduseres for den innsmigrende falsettvokalen som følges oss platen gjennom. De er ikke like umiddelbare hele veien, heldigvis. Det er lett nok å falle for åpningstrilogien, men når gleden har lagt seg litt er det fint å fordype seg videre utover i mer lettpsykedelisk drømmepop som gradvis gis større armslag, og der bare blyloddene på ”Wait For The Wintertime” forstyrrer den fine svevekurven denne platen legger seg på.

All Hour Cymbals er en av disse verdifulle platene der innovative ideer og kreativ smartness forenes uten at resultatet blir overdådig prangende eller at bandet faller for egen storhet. Det er rett og slett en gnistrende plate.

The Dirty Projectors: Bitte Orca (Domino, 2009)
Mylder
Med sine ubestemmelige rytmeøvelser, fikse genresprang, vokalakrobatikk og globale omfang er Bitte Orca sikret høy hipsterfaktor der den passer inn trendaksen Animal Collective – Grizzly Bear – Antony. Det er lett å slenge rundt seg med fine ord om denne, tilsynelatende vellykket i teorien. Dette er en ambisiøs produksjon, i grenselandet mellom moderne komposisjon, prog-light, 80-talls synthpop, corky danseindie og med verdensomspennende impulser (les: afropop). Hovedhjernen Dave Longstreth er utpreget flink, smart og teknisk skolert, med sin bakgrunn som komponist. Vi snakker altså om en fyr som har laget en rockopera om Don Henley og en coverplate av Black Flags Damaged. Etter hukommelsen. Longstreth er i ferd med å bevege seg over i mer mainstreame kretser, og pleier nå omgang med relevante storheter som Björk og David Byrne. Hans musikalske anskuelse kan slekte på Van Dyke Parks, Zappa eller Arthur Russell, selv trekker han gjerne fram John Coltrane. Han er med andre ord det vi trygt kan kalle en spennende og intellektuell artist! Du bør like Bitte Orca, jeg bør anbefale den.

Det er mulig å sammenligne Dave Longstreth med Dan Deacon og hans ferske Bromst,  også preget av nysgjerrig lekenhet og idérikdom, men med en helt annen entusiasme som sluttresultat. Bitte Orca blir en overdådig buffet der ovennevnte elementer glaseres til en altfor mektig kake. Hvert enkelt stykke kan være smakfullt, det er mange fine enkeltpartier og gode ideer. Ett stykke er heseblesende, men velsmakende, etter 4-5 blir jeg likevel god og mett, og må ta en bitte pause skal jeg orke å komme meg videre. Fraværet av umiddelbare låter skal kanskje oppveies i en streben etter å fortrylle lytteren med smarte moves og intrikate kompositoriske detaljer. Men Dirty Projectors klarer ikke engasjere meg med det grepet. Mitt største problem er likevel vokalen, særlig Longstreths patos beslektet til Jeff Buckley (av og til Prince krysset med Freddie Mercury). Uten de sjelfulle dybder blir den bare masete, og knapt til å holde ut. Det er når de forenkler sitt sound Bitte Orca virkelig blomstrer. Sjekk gjerne ”Two Doves”, som med sin akustiske gitarlinje og strykere paradoksalt står igjen som platens minst interessante, men også dens beste øyeblikk.

Dr. Dog: Fate (Park The Van, 2008)
Slengbuksekameratene
Gjengen med det noe malplasserte bandnavnet – dette er slett ikke breial hip-hop – har fem utgivelser bak seg fra før, som alle har unngått min radar. Ut fra det jeg har forstått skiller ikke Fate seg nevneverdig fra deres foregående skiver, hvilket betyr at vi her har å gjøre med et orkester som dyrker nostalgiske kvaliteter i sin musikk, det som noen vil kalle tidløs pop. Men Fate er definitivt tidsbestemt, og bandet gjør ikke noe forsøk på å skjule sitt ståsted der de opptrer i gammeldagse klær og mer enn hinter i både titler og tekster om at dette ikke akkurat er fremtidsmusikk. Fate er en samling fine, fengende og lett fordøyelige låter som i hovedsak har sitt opphav et sted mellom White Album-Beatles – særlig John Lennon er konstant nærværende – og 70-talls mykrock fra California, med en dæsj Todd Rundgren og The Band som dryss. Nå som skjeggete nostalgipop har blitt en pop trend, bør kanskje et slags gjennombrudd være innen rekkevidde også for Dr. Dog.

”The Breeze” og ”The Beach” rammer ikke bare inn platen, men favner over mye av atmosfæren som preger den. Her er duvende harmonier, elegante melodilinjer og hektende hooks som bør tilfredsstille særlig de mest tilbakeskuende lyttere der ute. En klar favoritt er Flaming Lips-aktige ”The Old Days” med sitt liketil western-piano og sorgløse refreng, men også tyngre stoff som ”The Ark” evner å vekke begeistring. ”100 Years” kan ellers stå som et samlende eksempel på Fates kvaliteter; der bondeland møter skvulpende bølger, litt som om Brian Wilsons luftige visjoner og Robbie Robertsons jordnære hender speiles i John Lennons runde brilleglass. Fate er krydret med slike fine detaljer, enten det er i form av stryk, blås eller banjo-klimpring, men jeg synes det pyntelige uttrykket og den noe søvnige stilen ikke bidrar til å vekke det engasjementet jeg gjerne skulle følt. Det blir mer en behagelig reise enn en sanseomveltende trip.

The Fishermen Three: Rosina On Every Balcony (Hype City, 2009)
Jeg liker sanger som gjør meg mo i knærne. ”Golden Pain” er en slik. En aldeles fortryllende liten sak, som på papiret er ganske ordinær: Slentrende, jovial folklåt i melankolsk moll. Banjo, sår vokalknekk og skyfri stemning. Det finnes så mange slike, men av og til er det noen som bare treffer den store nerven. ’Hit my head in a cloud when I stood up’ er de lovende linjene på ”Danny”, med marsjtrommer og tilbakelent gitarer og istemmende blåsere som gjør det klart at vi her har å gjøre med en aldri så liten sjarmbombe av en plate. Da tredjesporet ”If You Ever Return” triller forbi som en annen Gram Parsons med sola i øynene, så er jeg vel egentlig solgt.

’Dessverre’ blåser The Fishermen Three sitt aller beste materiale i første halvdel, men platen faller på ingen måte sammen av den grunn. The Fishermen Three er en duo, og ikke er de fiskere heller. Hjemmebase er New York, selv om de høres ut som de drømmer seg til den andre kysten for cirka 40 år siden (40 år siden 1969, dere!). De kan knyttes til antifolk-gjengen i hjembyen, frontfigur Simon Beins kjenner kanskje noen allerede fra The WoWs, utgiver på denne er norske Hype City (som nylig slapp I Was A King og er flinke folk) og dermed kan vi naturlig knytte et relevant bånd mellom urban nyfolk og skrangleskeiv indiepop. Rosina On Every Balcony avslører raskt sine kvaliteter, heldigvis av den typen som både holder. Jeg har sytet litt i det siste på at mange av dagens mest hypede artister mest er bare staffasje uten de gode låtene i bånn. Kanskje det er derfor jeg falt så for denne. For her er det nettopp disse som står i høysetet, og den godeste Beins viser et godt grep om pennen. Platen daler litt midtveis – da er det viktig å huske på at knærne allerede var skjelvne – men tar seg nydelig opp igjen med ”Obsession (It Ain’t Love)” og ”You Can Quit Me”. Rosina On Every Balcony glimrer om kapp med vårsola og bærer bud om sol, sommer og alt som er fint. Vi trenger noen slike nå.

The Good, The Bad & The Queen: s/t (Parlophone, 2007)
‘Men i all dager, dette høres jo ut som en delikat blanding av Gorillaz og The Clash’, tenkte jeg da jeg uforvarende stappet platen inn i spilleren uten å vite hva den dreide seg om. Min umiddelbare tanke viste seg å være ganske så presis. The Good, The Bad & The Queen er nemlig en supergruppe, for en gangs skyld med mer vekt på første enn siste del av uttrykket, bestående av Damon Albarn (Blur, Gorillaz), Paul Simonon (The Clash), Simon Tong (The Verve) og trommelegenden Tony Allen (fra blant annet Fela Kutis band). Til å sy det hele sammen er Danger Mouse hyret inn som produsent.

Deres selvtitulerte plate er en ytterst stilfull og berikende lytteropplevelse. En viktig årsak til det er at medlemmene ikke lar sin historiske ballast virke hemmende for videre utvikling og nyskaping. De er veldig ’nå’, uten at det moderne elementet virker pålagt eller tilgjort. Akkurat som The Clash virket relevante i 77, Blur i 94, senere The Streets og Burial, fanger kvartetten et moderne uttrykk som ikke utelukkende ser bakover, men som også kan betraktes som et forsøk på å fange den britiske tidsånd, jamvel bidra til å skape den. Det er særlig befriende i en tid der ungdommer heller blar i gamle Joy Division eller Brian Wilson plater, uten evne eller vilje til særlig mer enn det.

De traver stort sett i et ganske sløyt tempo. Simonons bass er dyp og tung, han gir platen en god dub-feeling, vel tilpasset Allens lettdrevne, alltid solide trommestil. Albarns nøkterne stemme, ikke så ulik Elvis Costello tør jeg mene, foredrar om dagens England, preget av et heller pessimistisk syn på det han ser: ’Drink all day, coz the country is at war’, som han sier det. Minnene om Blurs ”Country House” kommer tilbake når han foreslår å ’move to the country’, men hardere realiteter har blitt til virkelighet når han i tittelkuttet er ’Movin Uptown’ med de følgene det medfører. Mellom disse står fine ”Green Fields”, en sang han ’wrote years ago… before the war and the tidal wave engulfed us…’, mens ’we saw the green fields turn to stone’. Velkommen til 2007.

De tidvis grimme sosialrealistiske beskrivelsene og antikrigs-lyrikken forsterkes av et moderne og, skal vi si, flerkulturelt musikalsk uttrykk, som til sammen skaper en boblende gryte av en plate, som, her må det tillegges, preges av et ikke uvesentlig uutnyttet potensial – de har mer å gå på. Damon Albarn har blitt kalt ’den svarteste mannen i vest-London’, men sjelden har han vel vist sine to ansikt så tydelig som her, både med indie-sensibiliteten og meloditeften fra Blur, røttene i Mali-prosjektet, sitt futuristiske Gorillaz og med et fokusert blikk på dagens samfunn. I all sin elendighet er det nesten så man får fornyet tro til tilstanden på den lille, fortapte øya gjemt borte i tåkehavet.

The Frames: The Roads Outgrown (Overcoat, 2003)
Buskvekster fra arkivet
På The Frames’ egen hjemmeside regnes The Roads Outgrown som en EP. Det synes jeg er i overkant beskjedent, da den 9-spor/38 minutter lange platen bør holde til å kvalifisere til fullengdestatus. Dette er en samling b-sider, splitsingler, rariteter og livespor fra dette irske bandet som nå har en anselig mengde utgivelser bak seg. De har skrapet sammen ymse stoff; en liveversjon av ”Fitzcarraldo” (som ganske riktig er inspirert av Werner Herzogs film av samme navn), en cover av Will Oldhams ”New Partner”, et livespor fra Tsjekkia og annen drivved. Det er likevel ikke mye av materialet som tilsier annenrangs sortering. Opptakene er hentet fra Irland, USA, Frankrike og Tsjekkia, men låtene er av jevnt høy kvalitet og henger fornuftig sammen. For en som ikke kjenner bandet altfor godt er dette også en plate som vel kan egne seg som et førstegangs besøk. Det bør ikke bli det siste.

Storparten av låtmaterialet kan regnes som ganske neddempet vise/folk med klare røtter i den irske folkemusikken, som på ”Lay Me Down”, ”Headlong” og den sobre versjonen av ”New Partner”. Likheten med Oldham er bevart, men originalen var noe mer rufset i kantene og i all sin enkelhet står den her i full blomst. Det er et sprang fra ”New Partner” til den forrykende ti-minutter lange ”Fitzcarraldo”. Fela er et naturlig instrument å ta i bruk for dette folkrock-bandet, og brukes her både forsiktig i duvende melodier og mer fandenivoldsk riving. Og slik er The Frames, vemodige folklåter og øldryppende barviser om hverandre viser at de med rette hører til i Dublin, brun som en pub og grønn som eng som musikken deres er.

The Roads Outgrown åpner altså i meget behagelig ganglag med ”Lay Me Down” og ”Headlong”, men etterhvert kommer det også frem andre sider ved Glen Hansard & co. På ”Rise” hører vi en enslig Hansard hamre løs på gitaren i det som er en mer spartansk og hard låt. Den åpner som noe storslagent av Mike Scott, men hardner til etterhvert. Lydtekniker er Steve Albini i Chicago, byen hvor alle de fem første sporene er innspilt. En tøffere stilretning kan høres på ”God Bless Mom”, en nervøs vibrasjon med forstyrret dissonante partier, og ”Sickbeds” som mest av alt minner om en blanding av Sparklehorse og Telstar Ponies. I skyggen av mer etablerte yndlinger som David Gray og Damien Rice har Glen Hansard og The Frames eksistert i snart 15 år. The Frames er relativt store i Irland etter det jeg har skjønt, og denne platen viser at de på ingen måte har gjort seg fortjent til et stille bortgjemt liv i undergrunnen i resten av verden. For når sugende ”Fitzcarraldo” toner ut så sitter vi kanskje ikke like storøyde tilbake som etter Fairport Conventions ”A Sailor’s Life”, men sannelig er det kraftfullt liv her også.

The Frames er ikke det største bandet som finnes, men et slik trivelig bekjentskap man ikke angrer på at man har stiftet. Og når Glen Hansard avslutningsvis sier at ’this is the best life a man could ever want’ er det ingen grunn til å tvile på det, en holdning denne samleren er et hørbart bevis på.

Josh Rouse: Under Cold Blue Stars (Slow River, 2002)
Pleasantville
Under Cold Blue Stars er Nebraska-mannen Josh Rouse sitt tredje album. Etter finfine plater som Dressed Up Like Nebraska (1998) og Chester, i samarbeid med Lambchops Kurt Wagner, begynte han å spinne på en tanke om å fortelle om et ektepar fra 50-tallet. Han plasserte dem i en liten småby og bestemte seg for å følge livene deres gjennom.

En lavmælt, vakker og ikke rent lite vemodig popperle har dette blitt, om drømmer, håp og savn hos en ganske alminnelig familie. Amerikansk litteratur har i langt større grad enn den europeiske hang til å benytte reelle eller fiktive småsteder som historiemodeller, Thornton Wilder (Our Town), Sinclair Lewis (Main Street), Sherwood Anderson (Winesburg, Ohio) og William Faulkner er bare noen strålende eksempler. Selv om Rouse ikke har plass til å utbrodere så inngående, går han inn i sine karakterer og gir dem ekte, troverdig liv. Når han har vektlagt historiene rundt denne platen i så stor grad, er det litt merkelig at han ikke trykker de skikkelig i omslaget. Men de siger inn etterhvert.

Man skal heller ikke overdimensjonere tekstene. De jordnære historiene står stødig nok, men det er musikken som i fremste rekke bærer platen. Av musikalske kilder følger Rouse mer eller mindre stiene til Richard Buckner (som forøvrig gjorde noe lignende, da han tolket Spoon River Antologien til Edgar Lee Masters på The Hill i 2000), skjønt Josh Rouse har en kommersiell appell som ligger nærmere Ryan Adams. Det hviler en døsig og slentrende stil over låter som tittelsporet, ”Miracle”, ”Ears To The Ground” og ”Ugly Stories” som skaper både god trivsel og høy nytelsesfaktor. Det eneste ’problemet’ med disse låtene er at de er så smukke at de har en tendens til å bli en naturlig del av rommet, og klarer ikke å gripe skikkelig tak i eller vekke oss som lyttere i særlig grad. Rouse skriver dessuten mer fengende pop (”Feeling No Pain”) og hjerteskjærende ballader (”Summer Kitchen Ballad”, ”Women And Men”), som han bærer solid med sin naturlige, tilforlatelige stemme.

Dette er verken introvert eller vanskelig tilgjengelig musikk, men heller vennligsinnet rock med strimer av country som bør favne bredt. Josh Rouse har alltid signert velskrevne låter, men han har ikke kledd dem så fyldig og velprodusert tidligere. Sammen med musikere med bakgrunn fra blant andre Yo La Tengo, Lou Reed, Giant Sand og Kelly Joe Phelps har han skapt en av dette årets mest holdbare plater.

Au Revoir Simone: The Bird Of Music (Moshi Moshi, 2007)
Brooklyns Au Revoir Simone er sikre leverandører av pen popmusikk i skolen til Stereolab og Broadcast. På The Bird Of Music tar jentetrioen oss videre med på en ferd som de la grunnlag for med debutplaten Verses Of Comfort, Assurance & Salvation (2005). Igjen tyr de til en passende albumtittel. The Bird Of Music flyr avsted på vuggende vinger innslørt av vemod og sval lykke. Det skjer med ”The Lucky One”, allsangpreget og klokkespilldrevet ber de om å slippe inn solen, og sannelig glimter noen strimer inn også i et februarkaldt Norge til disse tonene. Det er på slike spor, på sitt mest dempede og yndige, at jeg liker Au Revoir Simone aller best. Men The Bird Of Music er aldri en plate som søker å rive opp gamle sår eller tråkke istykker brustne hjerter, snarere er det en såpeboble-skjør kvalitet over trioen og deres låter som ber om å bli behandlet varsomt og forsiktig.

På enkelte av sporene legger de opp til et mer elektronisk lydteppe; med mer utstrakt bruk av velbrukte keyboards og trommemaskiner, eller et lettere orkestrert uttrykk som også hinter om en forkjærlighet for 60-tallsband i regien til Phil Spector eller Brian Wilson. Det blir slik aldri noe utpreget modernistisk over Au Revoir Simone, snarere svever de rundt oss som en krystallklar drøm over forgangen lykke. ’The perfect soundtrack to an autumnal picnic in the park’ reklamerer plateselskapet, og selv om det kan bikke over til det i overkant park-trivelige for enkelte av oss, lar trioen aldri sin musikalske sjarm gå på bekostning av selve låtkvaliteten. Når det gjelder Au Revoir Simone tilgis raskt fraværet av en voldsom utvikling. Med sitt betagende og svale uttrykk er det slik vi helst vil at de skal være.

Phantom Buffalo: ShiShiMuMu (Rough Trade, 2005)
Golden Age
ShiShiMuMu ble opprinnelig utgitt som en dobbel LP i 2002, på den staselige vinyl-labelen Time-Lag (Fursaxa, Espers, Six Organs Of Admittance) av et band som kalte seg The Ponys. Mindre ’far out’ og mer poporienterte enn Time-Lags øvrige katalog. Innspillingen ble gjort live i studio på en ’two inch analog tape’ og med en velutrustet instrumentpark tilgjengelig står de likefullt litt til venstre for hovedstrømmen. I 2005 tok Rough Trade på seg ansvaret for å gi platen ut på nytt. Bandet har i mellomtiden skiftet navn fra hest til bøffel, men innholdet er fremdeles det samme. Vi snakker vemodig, ufarlig indiehygge med en underfundig vri. Det er lov å håpe at flere vil benytte anledningen til svinge innom ShiShiMuMu denne gangen. Det er nemlig til tider en liten popskatt som skjuler seg bak det delikat utformede omslaget.

Phantom Buffalo kommer fra Portland, Maine. Det er ikke et musikalsk mekka som vestkystbyen av samme navn, men beliggenheten kan kanskje forklare noe av grunnen til at sekstetten har utviklet et såpass sjarmerende uttrykk som vender like mye mot den andre siden av Atlanteren som vestover, like mye tilbake til 60-tallet som fremover. De drømmer om Windsor og kler seg i slør av britisk popskoledannelse i nærheten (Kinks, Belle & Sebastian, Camera Obscura), med indie-geeks (Pavement) og Elephant 6-underfundighet (Essex Green, Neutral Milk Hotel). Dermed kan vi katalogisere dem sammen med andre idérike retropoppere som appellere til de som har sans for band som The Shins, The Decemberists og The Unicorns. Med andre ord; jovial og vennlig indiepop med lo-fi snert, veksling mellom fuzz og klimprekos, skjevt og hanglete så det holder.

Buffalo spriker med bena og har en leken tilnærming til låtmateriale og sound. Den kazoo-blåsende ’morosaken’ ”Domestic Pet Growing Seed” er representativ for deres mer uformelle sider, mens det store åpningskuttet ”Golden Finish” viser en evne til å bygge opp kraftfulle melankolske låter, fra en spinkel vokal/enslig gitar vokser den seg sterk gjennom langsomt bølgende bevegelser over syv minutter, og er et lite popkunststykke. Jonathan Balzano-Brookes har en litt hanglete stemme som styrker lenken til Belle & Sebastian/Pavement, enten det er i rolige øyeblikk med skjerf rundt halsen og tekoppen i hånda, eller muntert hoppende i parken en sommerdag. Dette er en plate man kan hygge seg mye med når man selv er i begge luner. Med flere lengre perler som ”Golden Finish”, ”Wilamena” og ”Cheer Up My Man” og litt strammere redigering i låtmaterialet, ikke minst i siste halvdel, hadde jeg nok satt begge tomlene til været.

Bjørn Hammershaug
(Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt albumrelease)

Reklamer

Release The Bats: 2002-2012

Release The Bats var en åpensinnet svensk label som i årene 2002-2012 spanderte på oss en serie med plater av mangfoldig art. Stikkord er fri musikk i alle fasonger: Støy, folk og pop et stykke utenfor allfarveien, men som ofte fant veien rett til hjertet. De aller fleste utgivelsene kom i små opplag, men er vel verdt å jakte på. Som disse her:

Ducktails: Backyard (2009)
Shimmering Warm And Cloudy
New Jerseys Matthew Mondanile aka Ducktails tilhører en krets som bedriver hjemmelaget drømmepop, sfærisk støy og/eller skrudd retro-elektronika – forsøkt samlet i en ny fellesbetegnelse av The Wire (#306) som ’hypnagogic pop’. Fremste musikalske kjennetegn er inspirasjon fra drømmenes verden, New Age, post-noise og 80-tallets populærkultur (fra filmmusikken til Ghostbusters og lyden av mikrobølgeovner til kitchy slagere). Ytre særtrekk er f.eks DIY-estetikk med CD-R/kassettutgivelser gjennom nye nettverk som Shdwply Records og Olde English Spelling Bee. Artister som The Skaters og Ariel Pink, eller etiketter som Volcanic Tongue og Fonal, faller inn i det som av enkelte kan kalles en ny kategori, men som andre kanskje vil se mer som en forlenger av lignende frilynte musikalske tradisjoner, enten det omtales som frifolk, lo-fi, psykedelia eller rett og slett undergrunnsmusikk. Vi skal ikke vurdere keiserens drakt riktig ennå, men registrer med velvilje at det som alltid spirer i utmarken.

Åkkesom, Matthew Mondanile føyer seg pent inn i rekken av enslige unge menn som fyller tiden med å sy sammen melodisnutter og lydbiter ved hjelp av egne verktøy. Backyard er en samling låter tidligere utgitt på diverse kassettutgivelser, spilt inn eksempelvis ’in a toolshed out of a Fender Super 60 amp’. Mondanile unnfanger sine skimrende popdrømmer på simpelt vis, der de 21 låtene (75 minutter) er som flimrete super-8 opptak fra en fordums sommer. Lyden er selvsagt skral, noe som forsterker det funklende sløret som svaier mellom lytter og utøver. ’This is laidback music for late, late summer nights’ som Release The Bats sier det, og fra en sommer som ikke har smilt på disse breddegrader i år, så fungere Backyard desto bedre som erindringer fra en sommer som kunne vært. Sjekk låttitlene for ytterligere å komme i rett stemning.

Backyard er i det store og hele en instrumental affære, med sammenvevde skisser av gitarer og keyboards, sprukne lyder med varm klangbunn og impulsive utfall av ymse sort. Det kommer frem i både trancesøkende dronejammer (nær kvarterlange ”Dreams In Mirror Field”) og på mer håndfaste snutter av gitardrodlende lo-fi pop og vestkystnostalgia. Det er kanskje ikke helt fair å vurdere det uferdige aspektet hos en artist som tydeligvis dyrker den primitive estetikken til det ytterste. Men til tross for en gjennomgående stilsikker tone, er Backyard vel så interessant for å følge Mondaniles tidlige karrierefase, som et fullendt mesterstykke av en plate.

Backyard er sluppet i kun 500 eks.

Hanna Hirsch: Tala Svart (2008)
14 nyanser i brunt

Vi har inga frågor, bara svar/Vi vill berätta allt

Den svenske filmen La Den Rette Komme Inn er ikke bare en vampyrfortelling. Det er også portrett av en tidsperiode og en oppvekstskildring fra den triste forstaden som, blant annet, handler om å bryte ut av en ensom tilværelse og å finne seg selv i den urolige fasen mellom barndom og ungdom. Det var noe ved hele stemningen i denne filmen som er genuint svensk. Noe av det samme kan overføres på debutplaten til Stockholms Hanna Hirsch (oppkalt etter en svensk kunstner), både i tematikk (frustrasjon, tenåringsangst, sårbarhet) og tidsperiode (1970-80-tallet). Men også dette nesten ubestridelig svenske som ikke har noen umiddelbar parallell i Norge. Et velkjent moment er at det går en rød tråd i svensk fortellertradisjon, fra visesangerne via Ebba Grön og til Håkan Hellström, en tråd som fremdeles nøstes og som er sterkt tilstede også her. Mer i form av nevrotisk powerpop enn breial punk, men med røtter i begge retninger.

Mina nerver är i obalans, hjärtat slär i otakt/Men det spelar ingen roll

14 låter, 30 minutter. Det er tiden det tar å komme seg gjennom Tala Svart fra start til slutt. Men hver tominutter utgjør en ubrutt kjede hits fylt av så mye ungdommelig pasjon, desperasjon og svartsinn at jeg etterlates halvt svimeslått av glede.

På sin MySpace-side oppgir kvintetten band som Blondie, Germs, The Go-Go’s og et ’awkard Buzzcocks’ som referanser. Tala Svart er da heller ikke platen du går til for musikalsk nyoppdagelse. Hanna Hirsch er ukomplisert og ujålete trallpunk, det går rett fram og i høyt tempo hele veien, kun avbrutt av en ballade akkurat halvveis. De skal heller ikke framheves for sin tekniske briljans, verken i instrumentføring eller vokalbruk, men det låter tight og akkurat passe skranglete. Vokalist Siri (de har ikke etternavn, disse svenskene) beveger seg hele tiden på randen av kollaps, men med en ektefølt trang til å blåse ut som får det til å fungere. Det er nettopp en slik fandenivoldsk guts, en brennende vilje, som bærer – og løfter – Tala Svart.

Bak det utrettelige drivet finner vi så en god porsjon skandinavisk dunkelhet. Tala Svart er mollstemt, og nesten alle tekstene omhandler det mørke på ulike måter, både i konkret forstand og i en mer overførbar tilstand (mentalt, om fremtiden etc.). Av og til vipper det over i litt tenåringsdagobok-emo, men sterkest er inntrykket av at dette er ufiltrert og autentisk. Tala Svart er upolitisk, men likefullt samfunnsbevisst i sine skarpe skildringer av byens monotoni, innbyggernes apati og egen usikkerhet.

Vi är kvar här, ger röst åt oron där du står; skriker och bråkar/Misförstådda satans barn, vi har vår plats här/Helt utan framtid och besvär

De gjør ingen voldsom innsats for å utvikle sin basisformel. Det vil vel for enkelte virke stilrent, mens andre sikkert vil klage på manglende variasjon. Jeg anbefaler uansett en liten dose hver dag som botemiddel mot dagligdags kjedsommelighet og A4-tankespinn. Og jeg anbefaler deg å handle raskt. Den er bare utgitt i 500 eks. og i lekker innpakning. Dette er en plate som om kort tid vil bli ettertraktet fra det mest oppløftende skandinaviske bandet jeg har hørt på lenge. Jeg spår en lysende framtid omsluttet av mørke.

Heavy Winged: Spreading Center (2009)
Mayhem i to akter
Heavy Winged er virkelig i ferd med å gjøre seg gjeldende på støyrock-scenen. De siste tre-fire årene har de pumpet ut en rekke utgivelser på supre miniselskap som Foxglove, Three Lobed og Not Not Fun, da gjerne CD-R i underkant av 100 eks. Nå har turen kommet til Release The Bats. Spreading Center er trykket i 500 eks. og bør finne et hjem hos alle som liker å dykke ned kranglevoren bråkerock merket psykedelisk lo-fi. Spreading Center er to lange kutt (”Loudon” 26:15 og ”Strigoi” 26:05). Begge er innspilt live på to ulike steder i USA (Davis, California og New York).

Trioen spiller i en drøss andre mer eller mindre obskure band fordelt på hjemstedene i Brooklyn, Portland og i Vermont (Eternal Tapestry, Bloodbiker, Parlor Wit, Lilum for å nevne noen), denne settingen ser det ut til at de vier jambasert noise. ”Loudon” åpner ganske offensivt, særlig med et trommespill som nærmer seg dødelig metall, psycha gitarsoloer og en hamrende bass. Lydmessig er det ganske simpelt, men det er ikke vanskelig å se for seg at Heavy Winged må være formidable live. Ren maktdemo. ”Strigoi” starter sfærisk og bygger seg opp med noen Sonic Youthske gitarlinjer som aldri blir helt forløst. Heavy Winged åpner ikke melodiske dører, men graver seg gradvis ned i gjørma og ruller seg rundt i dritten mens de drukner i feedback. Jeg liker det! I likhet med førstekuttet trekkes også ”Strigoi” opp igjen, og de siste ti minuttene viser bandets mer søkende sider – eller kanskje de rett og slett ikke klarer å stoppe? Spreading Center er to litt for lange, men mildest talt forrykende spor av et band som spiller som jordskorpa skulle revne under dem. De kommer nok også best til sin rett i trangt, svett klubblokale en sen kveld, og denne platen gir en smakebit på hvordan det kan arte seg.

Nonhorse: Haraam, Circle Of Flame (2006)
Disco for slemme barn
Slik kan det gå når noen låser Gabriel Lucas Crane inn på lukket avdeling i noen dager, med kun en morken kassettspiller og noen utgamle tapes å forlyste seg med. Haraam, Circle Of Flame består av tape-manipulasjon, klipp-og-lim med funnen lyd, gitarstøy og diverse lydfragmenter som settes sammen på noe uvørent vis. Platen er delt i 13 spor, hver av en varighet på 3.14 (eventuelle matematiske/bibelske tolkninger overlates leseren).

Hvem er så denne Gabriel Crane? Han er nok mest ’kjent’ som medlem av Wooden Wands Vanishing Voice. Wand aka James Toth har blitt en ganske streit singer/songwriter, mens hans partner tydeligvis har interesser også i helt andre retninger. For det er ikke vennlig lytting dette. Crane skaper en slags lo-fi industriell, flammeslikkende analog støy med skarpe, metalliske klanger og brå, ubehagelige brudd. Noen av de mest voldsomme partiene kan minne litt om det Michigan-scenen driver med og band som Hair Police og Wolf Eyes. Men Nonhorse oppnår sjelden helt den samme slående effekten. Jeg synes ikke dette er så fryktelig interessant å høre på over tid, jeg finner få naturlige åpninger videre inn musikken, en dypere forståelse av den – eller et prekært ønske om å jobbe særlig mye med saken. Det finnes en drøss band og artister der ute som gjør relativt lignende ting, noen likelydende, noen mer spennende.

Når det er sagt; deler av materialet er ganske besnærende, selv om hvert enkelt spor er underordnet sammenhengen. Det er særlig et midtparti på denne platen med litt større fokus på gjenkjennelig musikk. Spor 6 trekker inn en frittgående saksofonist, og antydning til en form for destruktivt stammerituale på de nærmeste låtene er heller ikke helt å forakte.

Raccoo-oo-oon: Is Night People (2006)
Io-oo-wah-wah
Denne gjengen holder til i Iowa City, og i likhet med sine musikalske åndsfrender i Davenport (fra Wisconsin), Marylands Animal Collective eller Sunburned Hand Of The Man fra Massachussetts så er Raccoo-oo-oon (bare elsker det navnet) nok en freakbande fra Amerikas småbyland, slike som popper opp over alt nå for tiden. Ikke helt ulike disse tre, utemmede og ville skapninger som de er, Raccoo-oo-oon strekker det remmer og tøy kan holde i løpet av en passe kort skive.

Is Night People ble opprinnelig utgitt på kassett i 2005, og presenterer et band i fri utfoldelse. Rumperistende, hårslengende, danseravende og frihetsberusende; her er det mye energi som skal forløses! Av og til som et tidlig Butthole Surfers raljerende sammen med MC5, eller Sun Ra krysset med The Stooges er Raccoo-oo-oon et fyrverkeri av psykedelia, støyrock, frijazz, punk og avantfolk. Med møkkete grooves, et solid fokus på rytmer, dissonante gitarer og knapt forståelige stemmer (skrik, chants, kra-kra-kra) graver disse vaskebjørnene godt ned i søppelbøttene for å finne sitt eget uttrykk.

Til lyden av et fugleskremsel som langsomt våkner til live, dyreskrik og marsjerende trommer, senkes solen og nattmenneskene samles på et eller annet jorde for å tenne bål og utøve sine merkelige ritualer. Antakelig maskekledde, med maling i ansiktet og fjær på hodet starter de sin nattmesse. Har du sansen for både Sonic Youths asfaltgitarer, dyriske syrejammer og Sunburneds frifolk-funk så er Raccoo-oo-oon bandet du har ventet på. Is Night People er på ingen måte en perfeksjonert plate, det er heller det utprøvende og mangetydige som er Raccoo-oo-oons styrke. Dette er et band det skal bli mer enn spennende å følge fremover, selv om disse opptakene faktisk er fetere enn senere ting jeg har sjekket fra dem.

Release The Bats har for øvrig spandert et nydelig omslag på Is Night People, med gulltrykk og tegninger av bandets egen Shawn Reed. Space is the place, også langs de endeløse jordene i midtvesten!

Raccoo-oo-oon: s/t (2008)
Slipp vaskebjørnene fri, det er vår!
Dett var dett. Raccoo-oo-oon rakk på kort tid å gi ut et knippe skiver og en haug med singler og kassetter før de nå vender tilbake til skogen, søppeldynga eller hvoren de nå går. Triste nyheter for oss som ble glad i dette bandet, men de gode er at medlemmene allerede har spredt sin smitte over flere prosjekter (Wet Hair, Trash Dog, Pukers). En annen gla’sak er selvsagt herværende plate, en selvtitulert finale på 75 minutter som sørger for at karrieren avsluttes på topp. Den har inkludert villmannspunk, galaktisk friformjazz, tribal krautprog, utemmet skogsmystikk, primal no wave og pling-plong (særlig gjennom improvisasjonsserien Mythos Folkways). Med andre ord et band som lett havnet i den romslige frifolk-kurven, men som likevel falt utenfor alle forsøk på å bli plukket (som igjen er et genretegn i seg selv).

Jeg påspanderte store ord til forgjengeren Behold Secret Kingdom (2007), som jeg beskrev som ’en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd’. Raccoo-oo-oon har på ingen måte blitt snillere i løpet av året som har gått. Det ramler i vei med spor 1, som en session mellom Butthole Surfers cirka 1986 og Sunburned Hand Of The Man 20 år senere. Det er overstyrt, ufint og stygt – og det er i denne sammenheng et klart kompliment. Spor 2 beveger seg mer over i undringsfulle merksnodigheter med fløyteaktige ulyder, droner og mindre fokus på hestekrefter. Der spor 1 viser Raccoo-oo-oons forkjærlighet til buldrerocken, er dette mer atonal og løst sammensatt stammemusikk. Og slik går no dagan. Det er i dette ulendte terrenget Raccoo-oo-oon hele tiden har befunnet seg, og det er her de ender sine dager. Nærmere bestemt med tre massive beist på rundt kvarteret hver som alle går dypt ned i galskapens vanskelige materie på ulike måter. Raccoo-oo-oon (som ikke har tittel på verken plate eller låter) gis ut av alltid fabelaktige Release The Bats, og er begrenset til kun 1000 eksemplarer. Ingen grunn til å vente, dette er 75 minutter med rå, ubehøvlet og mind blowing freakness. ’It’s deconstruction time again’, som utgiver sier det. Jepp, og det for siste gang.

Shepherds: Loco Hills (2007)
El Loco
Brooklyn-banden Shepherds er satt sammen av folk som kan risikere å være kjent fra tidligere. Medlemmene her kan knyttes til for eksempel Woods, Meneguar, Castanets og Nonhorse, og det er mulig å tenke seg at de ikke akkurat streber et gull og grønne skoger i sitt musikalske virke. Vel, grønne skoger er det mulig de drømmer litt om, men heller ikke Shepherds vil nok bli en rakett på Billboard-listene. De lager bra saker uansett.

Sikkert er det i hvert fall at dette ’stjernelaget’ setter pris på noen solide jam-runder i sirkulær fredspipetilstand på et eller annet loft i Williamsburg. Loco Hills virker å være en ren jamsession, og slike kan som vi vet ha en tendens til å gå litt over styr. Det er derfor gledelig å melde at Shepherds har den nødvendige ballasten som skal til for å bringe det hele mer eller mindre tørrskodd i land. De fire låtene (på tilsammen 40 minutter) mister aldri kursen, faller aldri helt sammen. Åpningssporet ”Revenge” har klare krautrock-kvaliteter i aksen Can – Salvatore, hvilket betyr stødige rytmeganger og funky framdrift. Det er en åpning som ikke bare henleder tankene til storbyloft og tyskerpølse, men også til ørkenritualer, indiansk stammedans og en porsjon peyote i morgensola. Loco Hills er et myteomspunnet område i New Mexico, og det er fullt mulig å forestille seg denne musikken som bakgrunn for en ferd langs støvete veier, blendet av sol og varme på vei inn i en spøkelsesby for å drive ut noen indre demoner.

10 minutter lange ”We’re In It For The Corn” er en suggererende fortsettelse inn mot den andre siden, en psykedelisk ladet trance som etter hvert løses opp i vill, delirisk rus. ”Endless Horizon” er en langsom oppvåkning etter denne utladningen, der håndtrommer, wah-wah, drømmende chanting og skeive strenger vikler seg sakte sammen. Ikke før 7 minutter ut i tittelsporet våkner alle opp samtidig, kommer seg på beina, knytter trådene sammen og sørger for at de siste minuttene tar oss med ut av tåka, ute av heten og tilbake på landeveien med kurs for nærmeste by.

Wet Hair: Dream (2009)
Vaskebjørn goes industrial
Shawn Reed og Ryan Garbes kommer fra nå oppløste Raccoo-oo-oon, en nydelig bråkegjeng i nabolaget til band som Wolf Eyes, Animal Collective og Lightning Bolt – primal frirock fra skogen. Det er ingen overraskelse at denne gjengen gir seg til kjenne i andre prosjekter, og Wet Hair har allerede rukket å etterlate seg en stabel med kassetter og singler i små opplag. Dream er deres første skikkelige fullengder, og en ganske annerledes opplevelse enn vaskebjørnene. Reed har gitt seg i kast med analoge synther, gamle orgler, simple trommemaskiner, litt kraut, droner og elektronisk knotting sammen med en forvrengt, bablende snakkevokal. Resultatet er mer industrielt og kjølig enn Raccoo-oo-oon, mer kontrollert og også gjennomarbeidet kan det virke som. Men ikke like ekstatisk. ’Synth-punk-trance’ kaller utgiveren det, og hvis de med det tenker en blanding av Suicide og Spacemen 3, så gjerne for meg. Dessverre når Wet Hair aldri opp til den samme intensiteten som førstnevnte, eller ned til de samme dybder som sistnevnte i løpet av de fire låtene (30 minutter). Wet Hair kan definitivt bli noe, men savnet etter Raccoo-oo-oon fjernes ikke med denne drømmen.

Woods: How to Survive In/In The Woods (2006)
Sommeren på Bjørnefjell
De dro fra Brooklyn og ut til den nærliggende nasjonalparken Bear Mountain i New York, Jeremy Earl og Christian DeRoeck. Her satte de seg ned ved glenne og klimpret ut noen riktig trivelige viser, småsurt og sjarmerende skranglete, spilte dem inn på en råtten opptaker og slapp det ut på kassett. Nå er de 13 låtene remastret og gitt ut via Release The Bats, som har sørget for et pent, stort pappomslag.

De to spiller ellers i det mer gatesmarte bandet Meneguar (indierock av merket Pavement, Superchunk). Det er vel som Woods de da får utløp får sine mer primitive vaner og primale drifter. How To Survive In/In The Woods er en ganske back-to-basic lo-fi/folk-skive, hvor canadiske Eric’s Trip er den mest nærliggende referansene jeg kan komme på. Det betyr et ganske skjødesløst lydbilde og relativt strukturerte sanger, intimt og ganske vennlig, til tross for at omslag og bandnavn kan forlede oss til å tro at vi har med mer freakydeaky dyrekollektiv å gjøre. Det er da heller ingen voldsom blemme, og fans av for eksempel Animal Collective vil sikkert finne noe å like også i denne delen av skogen. Det er heller ingen tvil om at det finnes vakre melodier gjemt i det sprukne lydbildet, selv om styrken i låtene ligger noe under for eksempel det Mi And L’au leverte etter noen uker på sin hyttetur. Det skjener litt til mange kanter, og Woods blir aldri direkte umiddelbare. Men en låt som ”Broke” er hjerteskjærende vakker; ’I don’t have the money to visit you this week, but I can’t take another week without you’. Her tar Woods soveroms-estetikken og bringer den til skogs på fint vis. Blant mye hjemmesnekret hyttebygging og flasketuten peker på, de to er heller ikke fremmede for å legge inn snev av dissonans og leven for å forhindre at det hele blir altfor jovialt. Min favoritt i så måte er stygge og slemme ”God Hates The Faithless”. Om resten av skiva i hovedsak er fine leirbålsfortellinger, er dette lyden av bjørner som river istykker soveposene om natten og gnavler i seg matrester fra kjeler og kar.

Woods har definitivt noe innbydende og originalt over seg. I konkurranse med så mange band av relativt samme kaliber nå for tiden klarer de ikke helt å vekke meg opp av dvalen. Ikke så fryktelig farlig, men ganske så varlig.

Også på Release The Bats: Les mer om:
Skull Defekts, Blue Sabbath Black Cheer og Robedoor
Raccoo-oo-oon

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release (the bats).

Magnolia Electric Co.: Wheat Hearts Of The Prairie Highway

Darling you faded on me
Don’t fade on me
You come out of the blues all them times by yourself
Nothing lives for nothing
And that goes for pain and goes for everything else

Trials & Errors (Secretly Canadian, 2005)
Tonight’s The Night
Da Jason Molina byttet artistnavn fra Songs: Ohia til Magnolia Electric Co. i 2003 var det mer enn bare en kosmetisk navnendring. Med sitt nye kompani har Molina for første gang bygd opp et skikkelig band, som befinner seg et godt stykke unna den lo-fi stilen han representerte tidligere i karrieren. Trials & Errors er en liveplate som dokumenterer Magnolia i en tidlig fase, og den står som en ren hyllest til rockens hardt arbeidende kultur. Musikalsk er platen den råeste Jason Molina har festet til bånd, men med den såre følsomheten som ligger i både melodi, vokal og tekster bevares det intime uttrykket som alltid har vært hans kjennemerke.

Konserten er tatt opp i sin helhet i Brüssel i 2003. I tillegg til Molina spiller folk med erfaring fra blant annet John Wilkes Booze, The Impossible Shapes og Okkervil River. De danner en tett enhet som virker langt mer samspilte enn de i realiteten er. Gamle Ohia-fans vil nikke gjenkjennende til det upolerte soundet som først ble utforsket på Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003). Jason Molina har utviklet en mer raspete sangstil, mens det duellerende gitarspillet mellom ham og Jason Groth veksler mellom lange flytende soloer og buldrende kraft. Hele kvartetten oser av svette, spilleglede og fremdrift som gir ny kraft i Molinas beske lyrikk. Mer enn noensinne står han som en av vår tids fremste artister innen en arbeiderklasse-rock med røtter utenfor sentrale bystrøk. Materialet er stort sett nytt, med unntak av ”Ring The Bell/Cross The Road, Molina” (fra Didn’t It Rain) og ”Almost Was Good Enough” (fra Magnolia). Disse tre kler den tyngre låtdrakten godt, og sklir godt inn i resten av repertoaret. Låtlengdene ligger stort sett på gode 6-8 minutter, og brukes til å pensle ut mektige gitardominerte rockelåter. Variasjonen ivaretas av Mike Kapinus’ melankolske trompetspill på ”Leave The City” og ”The Last 3 Human Words”, mens sluggeren ”The Big Beast” setter ny standard for hvor grovkornet Molina kan være.

Det er lett å nevne Neil Young i samme åndedrag som Magnolia, men her legger de selv opp til det. To ganger i løpet av konserten trer Young fram fra skyggen. Først på ”Almost Was Good Enough”, der ”Out On The Weekend” inkorporeres i selve låten. Young kommer igjen helt på slutten, i massive ”The Big Beast”, der Molina drar strofer fra ”Tonight’s The Night” som en rungende avrunding. Det virker ganske naturlig at de viser nærheten til Young, for Magnolia Electric Co. er et band som framstår mer som en ny utgave av Crazy Horse enn noe annet. Til og med gitarsignaturen er ikke ulik Youngs Old Black (hans ’53 Les Paul).

Det er mulig å trekke en tenkt tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med avstikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live at Raji’s (1989) og Built to Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær både Trials & Errors.

Hard To Love A Man (Secretly Canadian, 2005)
Isolation Highway
”Hard To Love A Man” er en slik skjør og sår sang som lindrer sjelen og trimmer gåsehuden, en sang om ensomhet og avskjed som kanskje har sin bakgrunn i Magnolias konstante turnering og plateinnspillinger de siste månedene. Duetten med Jennie Benford er svært tjenlig og sammen med en lekker slidegitar understrekes en naken sårhet i denne følsomme stunden. De etterfølgende tre sporene er også dempede ballader av den sterke sorten. ”Bowery”, ”Doing Something Wrong” og ”31 Seasons In The Minor League” preges alle av Magnolia Electrics kjennetegn når de tar den helt ned; Molinas bølgende stemme, de såre linjene han lirer fra seg og det fintflytende spillet med Mike Kapinus’ trompet og Jim Grabowskis orgel/piano som myker opp lydbildet til den røslige gjengen. Særlig er Bowery en klassisk country-sviske som er meget velegnet for de mørke netter.

Siste låt er en cover av Warren Zevons ”Werewolves Of London”, og den skiller seg ut som platens skitne arbeiderklasserocker, og påminner oss om hvor Molina og hans kumpaner har sin bakgrunn, sine røtter og sitt tilholdssted: Et sted på den ensomme landeveien mellom sør og nord, på vei fra den ene lugubre kneipa til den andre. Hard To Love A Man er resultatet av endeløse kvelder med asfalt, eksos og tobakk og det er en vakker liten ode til de som sitter igjen hjemme.

Han lar oss ikke glemme at han er der ute et sted, Jason Molina. Og takk for det.

Fading Trails (Secretly Canadian, 2006)
Out Of The Blues, Into The Blue
Fading Trails er mer enn bare en ny studioplate fra Magnolia Electric Co. Den er innspilt med ulike besetninger fra fire ulike settinger: Med Steve Albini i Chicago, David Lowery (Camper Van Beethoven) i Sound Of Music i Richmond, Virgina, en i Sun Studios, Memphis og en session alene hjemme hos Molina selv i Chicago. Disse går under navnene Nashville Moon, Black Ram, Sun Studios og Shohola, der de to første i hvert fall var planlagt som enkeltstående utgivelser for en tid tilbake. Hva som skjer med disse nå vet jeg ikke. Det er heller ikke gjort klart hvilke låter som er hentet fra hvilke opptak på min utgave. Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ’samlingen’ som spriker fra fyldige studioinnspillinger (”Talk To Me Devil, Again”) til mer spartanske hjemmeopptak (”Steady Now”).

Det er uansett en umiskjennelig følelse av Magnolias kompani over alle de ni sporene, med vokalist og låtskriver Jason Molina i naturlig sentrum. Med sine tre første plater under dette navnet vendte han seg bort fra den ensomme stilen til Songs: Ohia til fordel for et mer potent bandformat, med røtter i 70-talls kraftrock, sørstatene og country. What Comes After The Blues (2005) var en noe blek utgivelse, men holdt sammen i en dempet, helhetlig tone. Fading Trails er heller ingen kraftsalve av dimensjoner.

I et nylig intervju med Chicago Reader fortalte Jason Molina om litt av de ytre omstendighetene rundt sine siste innspillinger, som kanskje kan forklare noe av sluttresultatet. De var nemlig preget av død og fordervelse både blant bekjente og i nær familie. The Black Ram skal være særlig farget av beskjeden om morens plutselige hjerteinfarkt. Siden det var umulig å skaffe et fly samme kvelden valgte Lowery/Molina å fortsette innspillingen den natten. Steve Albini ble særlig hardt rammet under det som skulle bli Nashville Moon, da en bilulykke drepte tre av hans venner, blant andre Silkworms Michael Dahlquist. For en som i utgangspunktet ikke skriver så muntre viser, så sier det seg selv hva slike ting fører med seg.

Månen er det gjentagende tema denne gangen (også), et bilde som går igjen på nesten alle låtene og som understreker hvilken mental tid på døgnet vi befinner oss. Sammen med ulver, polarstjernen, sorrow & loss, fugler, spøkelser og djevler er det ikke tvil om hvem som holder pennen. ”Don’t Fade On Me” er klassisk Magnolia, en sugende mid-tempo countryrocker som raskt griper tak, seig og rufsete med gitarsolo og et refreng det går an å hytte til. ”Montgomery” har de samme kvalitetene, skjønt det er vanskelig å tilgi at den toner ut etter snaue to minutter. Sammen med ”Lonesome Valley” høres dette trekløveret ut som Albini-materiale, og er den beste delen. For det blir noe halvhjertet over platen som helhet. Hver enkelt låt er bra, men de virker løsrevet fra en overordnet sammenheng, og Fading Trails faller litt mellom to stoler. Den bærer ikke kraften til Magnolias første skiver, og den har ikke den barberte nerven til Songs: Ohia eller Molinas soloplater. Med bare ni låter som klokker inn på godt under halvtimen, der flere er ganske anonyme, må jeg dessverre konkludere med en liten skuffelse denne gangen. Men så forventes det da også litt ekstra fra denne kanten.

Neste gang håper jeg Molina holder seg til kun én session pr. plate, og heller gir ut tre ganger så mange plater i året.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet i tiden rundt albumrelease

Sunburned Hand Of The Man: Strange Wood

’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, Hip Hop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’
(David Keenan, The Wire)

s/t (Wabana, 2003)
Denne utgivelsen så dagens lys i 2003, men de usle 900 kopiene forsvant raskt. Wabana har tatt ansvar, og som tredje utgivelse i sin serie som lanserer begrensede LP’er på nytt på CD er Sunburned Hand Of The Mans selvtitulerte plate atter tilgjengelig. Merk at disse nyutgivelsene er holdt i en ganske enkel stil, her er ingen informasjon, bilder eller innleggshefter.

De fire opptakene på drøyt 40 minutter er spilt inn live på bandets loft i Charlestown, Massachusetts. Den store gjengen fremstår på sitt mest frihetssøkende. Groovy, spaca, funky og fjernt er dette en jampreget innspilling som heller mot både Sun Ra og elektrisk Miles, såvel som hard funk og Can. Spor 1 (ingen titler er gitt) bæres av sexy gitarlicks, som pådrysset stjernestøv i form av varierende lyder av det som er for hånden (sax, vannpiper, bjeller). 1 fører ikke noe spesielt sted, men med en gradvis økende intensitet og rytmiske driv kunne den blitt en hit på alternative dansegulv langt på natt. Eggende krautrytmer lokker oss videre inn i spor 2, som ellers domineres av en ganske løssluppen saksofon og mer eller mindre meningsløs vokaljalling. Her oppnår bandet en ganske motiverende kombinasjon av stammedans og rituell frijazz som mildt sagt er eggende. Selv om de sklir ut i tåka av og til, ligger det hele tiden et bindende fundament som bringer gjengen tilbake til… vel, om ikke akkurat på sporet, så videre mot nye steder. Nummer 3 lurker langs mer mystiske stier. Mørkere, mer dvelende og med arabisk-klingende overtoner er den både forførerisk og vakker, nærmere Brokeback/Cul De Sac enn tidligere nevnte referanser. Det siste sporet gjeninnfører den ustødige prekingen, og åpner ellers ganske kakofonisk med trommer, blåsere og diverse rasleting i uskjønn forening. Her er den pågående rytmikken og de funky elementene nesten fraværende, erstattet av et mer forstyrret lydbilde med abstrakt oppbygning. Etter godt og vel 10 minutter er det egentlig greit å trekke pusten å nyte stillheten.

Lydkvaliteten i seg selv avslører ikke at dette er en ex-bootleg og stilen avviker lite fra bandets allerede enorme katalog. Denne skiva dokumenterer hjertet i bandets sjel, direkte fra loftet, og om det ikke er slik at alle opptak og jammer nødvendigvis fører til at taket letter og himmelen titter inn, så skal de ha for forsøket.

No Magic Man (Bastet, 2004)
Dette er fjerde utgivelse fra Bastet Records, selskapet som er tilknyttet det lesbare Arthur Magazine som i 2004 stod bak den sjangerdefinerende samleren Golden Apples Of The Sun. Her fikk Devendra Banhart presentere noen av vår tids fremste folk/psykedelia-artister (Espers, Iron & Wine, Six Organs Of Admittance etc.) på en plate som bidro til å rette søkelys mot en voksende undergrunnsscene. Sunburned Hand Of The Man er et naturlig valg når den hippere delen av New Yorks musikkpresse igjen gir ut CD. I tråd med den økende interessen for og ikke minst oppblomstringen av all slags frifolk, står Sunburned som litt av et nøkkelband. De representerer en langt mer løssluppen, maksimal og genrefri stil enn ’lo-folken’ Siden de fleste av det 10-15 mann store orkesterets tidligere utgivelser kun er tilgjengelige via mindre kanaler og gjerne på CD-R, er No Magic Man en gylden mulighet for folk flest å bli enda litt bedre kjent med magikerne. Nåja, folk flest er vel å ta litt hardt i da platen er trykket i usle 1000 eks. Kjenn din besøkelsestid, med andre ord.

Den flagrende storfamilien åpner platen med utdrag fra noe som høres ut som en shaolin-film; ’My right eye is the day, my left eye is the night’ leser en mann, før bandet leder oss inn i sin magiske dal med suggererende rytmer, fløytelokk og dødsskrik titulert ”The 1st Degree”. Ahh… ugh… Igjen er det med et krautrock-aktig, tungt groove at Sunburned viker fra sine mange samtidige frifolkere. De benytter seg av mindre sfærisk rasling og Fahey’sk gitarplukk, låner heller impulser fra godteposen til Hawkwind, Sly Stone eller Can. Det kvarterlange tittelkuttet er et godt eksempel på Massachusetts-bandens gjerninger: Her beveger de seg som Romlingane på reise til Østen ledsaget av LaMonte Young, en vuggende hippie-jam med forvridde stemmer som blir til en evig dyssende, hypnotisk seanse. Nettopp de østlige trekkene utforskes i enda større grad her enn på Rare Wood, og No Magic Man er som en eventyrreise inn i en verden langt unna det moderne vesten. Den skumle eventyrfortelleren, som jeg ikke vet hvem er, binder den nærmest sammenhengende platen sammen og bidrar til å skape en særegen atmosfære. Som på ”Stoneboat”: ’Behold, I was sitting in my palace, meditating upon the being who created me when the voice of my heart spoke, telling me to make two golden obelisks for him’. Det er en kort innledning til nok et langt og mektig spor: ”Yer Own Eyes & The Number None” som umiddelbart gir assosiasjoner til et tidlig Pink Floyd på øving i Velvet Undergrounds kjeller. Som så ofte kan Sunburned holde det gående lenge, lenge, men de driver sjelden aaaltfor fjernt ut i space. De jager heller etter ekstasen og søker nirvana. Med en kontinuerlig progresjon på instrument- og vokalfronten, skiftende rytmemønstre og gjennom en slags sirkulær samhørighet er de i slike stunder nærmere som åndemanere å regne enn rockemusikere. Det behøver ikke alltid bli like vellykket; blant annet blir den saftige orgelseansen ”Serpent’s Wish” for ubestemmelig, ”The Air Itself” kan minne om Velvets ”The Gift” uten den samme drivende historien. ”Gather ‘Round” er banden på sitt mest utagerende, og selv om den er i overkant jam-preget, får man i slike stunder en enorm trang til å se dem live.

Sunburned Hand Of The Man er et band uten særlige grenser, og deres blanding av psykedelia, motorisk krautrock, mystisisme/okkultisme, avant garde og groovy folk-funk er alltid utfordrende, aldri uengasjerende.

Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på Vera Groningen og det siste tatt opp hjemme på landsbygda et sted i Massachusetts.

Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende.

Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.

Fire Escape (Smalltown Supersound, 2007)
Sunburned Hand Of The Man har et antall utgivelser bak seg som kan måle seg den samlede årlige plateproduksjonen i Baltikum. Det er vanskeligere å holde tritt med det som skjer enn å vurdere det helhetlige resultatet som noe svingende. Sunburned har aldri fremstått som en samlet enhet med en felles front, mer som en organisme, et levende fenomen i en ellers så striks musikkverden. Det er selvsagt også en sannhet med modifikasjoner, for de utgjør et tyngdepunkt innen nyere amerikansk undergrunnsrock med betegnelser de fleste bør kjenne til nå, og som stadig endrer innhold og betydning. La oss bare fastslå at Sunburned er mer fri enn folk, og sjelden har dette vært tydeligere enn på Fire Escape.

Til tross for sine mange utgivelser har det heftet en større spenning enn vanlig ved denne platen. Ikke minst for oss nordmenn. Utgiver er nemlig vår egen lille stjerneetikett Smalltown Supersound. Større grunn til spenning utover dette lå selvsagt i det faktum at Kieran Hebden (Four Tet) tok på seg jobben som tekniker og produsent. Det åpnet for en rekke potensielle muligheter. Og Hebden har ikke temmet denne ville gjengen, men han har ryddet litt opp i rotet. Resultatet er bandets mest vellydende, umiddelbare og fengende utgivelse. Det er ikke nødvendigvis sammenfallende i betydning deres beste. Men det kan godt være det.

Dette krotes ned på papir noen få dager etter bandets elleville konsert i Oslo, en herlig revansje fra forrige gang, og en påminnelse om at det skal mer til enn en britisk tekniker for å legge bånd på disse dyriske menneskene. Det er vel på scenen de kommer fullt og helt til sin rett, men jeg synes Hebden har tatt tak i og utviklet mange fete elementer her. Han har særlig vektlagt det rytmiske fundamentet, grooven og kraut-tendensene, som mest har vært hentydet tidligere. ”Nice Butterfly Mask”, ”The Parakeet Beat” og tittelsporet er dansbare maktdemonstrasjoner fra denne kanten, mer enn musikalsk utforskerarbeid av særegenheter. Det er egentlig helt greit. Det er også veldig nærliggende å minne om Salvatore i denne sammenheng, som et av våre egne band som driver med noe av det samme, som søker noe av den samme tribale ekstasen. Jeg vil også vende oppmerksomheten mot (det grelle) omslaget som er skapt av Eye fra Boredoms, sånn for å minne om hvor Sunburned har sine fjerne slektninger.

Litt plass settes også av til mer abstrakte ting. Platens lengste spor, ”The Wind Has Ears”, er en klassisk frifolker, med løsslupne fløyter, chanting, plingplong og ubestemmelige rytmer i vag utfoldelse. Noe av det samme gjentas i naturalistiske ”What Color Is The Sky…”, som en liten påminnelse om hvor disse folkene egentlig kommer fra og hvor de nå er på vei tilbake.

Bjørn Hammershaug

Slow Dance & Fake Surfers: Bright Pop For The New Millennium

Traveling lightly in your neighbor’s yard
Burned out roman candle, calling cards
Someone forgot the golden rule
Let’s go find another swimming pool
(Real Estate: Pool Swimmers)

Jeremy Jay: Slow Dance (K, 2009)
Nerdenes Hevn II
Jeremy Jay oppholder seg fremdeles i sitt skrå univers av 50-tallsrock, twee-pop og 80-talls synth, der artister som The Cure, David Bowie, Gene Pitney, Gene Vincent, Beat Happening og Jonathan Richman er likestilte og likeverdige. På sitt andre album har han dandert lydbildet til fordel for en kjøligere eleganse, skrudd opp synthen og vokalen noe, men beholdt sin slacke fremtreden og sørgmodige retrobriller. Jay har en herlig stemme som signaliserer at alt er sånn passe uinteressant, en slags giddalaus sangstil der ingenting virker betydningsfullt, men som likevel rommer mye patos. ’Will you dance with me’ hulker han gråtkvalt et sted her, mens han litt senere knipser han seg elegant gjennom en ’slow dance’. På den første versjonen av det todelte tittelsporet byttes 50-talls uskylden ut med åttitalls-look og pastellsynth, og de to favner dermed over mye av hans uttrykk som samles i gymsalen på en high school prom night et sted mellom 1954 og 1984.

Første halvdel av Slow Dance inneholder noen fabelaktig fine poplåter. I særdeleshet ”In This Lonely Town”, hvor fusjonen mellom snappy gitarpop og oppsyntha new wave fungerer aldeles utmerket, mens han selv spankulerer mellom havna, pizzasjappa og kaffekneipa. Høydepunktene er allikevel ”Gallop” med sine galopperende beats, og ”Canter Canter” som legger seg til rette med duvende synther og et catchy driv. Det er ikke alltid like lett å si om han driver gjøn med oss, lar ironien få fritt spillerom eller åpner av hele sitt hjerte, men på disse nevnte spor smelter i hvert fall jeg som en is i sola.

Jeremy Jay har først og fremst laget en plate som behager, mer enn å inneha de store musikalske dybder vil jeg mene. Slow Dance er ikke dandert med fargerike glorier og blinkende neon, men holdes hele tiden i en nøktern ramme både instrumentalt og teknisk. Det er fullt mulig å hefte begreper som ’kitchdisco’ eller ’nerderock’ over dette, og da blir det litt opp til den enkelte å tolke det som positivt eller negativt. Selv om Slow Dance ikke holder helt til morgengry i all sin gjentagende sirkling rundt samme tema har jeg tatt meg selv i å nynne med mens jeg har forsøkt å finne igjen den rosastripede genseren og persiennebrillene et sted inne i skapet.

Final Fantasy: Has A Good Home (Tomlab, 2005)
Eg tok min nystemte…
The New York Times omtalte ham nylig som ’The World’s Most Popular Gay Postmodern Harpsichord Nerd’. Ikke la den flåsete overskriften eventuelt skremme deg unødig. Fra Toronto kommer Owen Pallett, kjent fra band som Les Mouches og Hidden Cameras, med sin første soloplate under artistnavnet Final Fantasy. Has A Good Home er en delikat pop-plate dominert av hans hovedinstrument fiolinen. Stikkord er minimalistisk orkestrerte arrangementer, vevre, komplekse melodier og dempet skjønnhet vevd sammen til originale og smektende strukturer. Dette er en plate om spøkelser, romantikk, skyld og røffe videospill (for eksempel Final Fantasy) som vil vokse på deg.

Pallett har lang erfaring som stryker-arrangør (Arcade Fire, Do Make Say Think), som soloartist viser han disse evnene på en mer subtil måte enn i en typisk rock-kontekst. Med sin myke stemme og kammer-ladne pop vil Has A Good Home finne et godt hjem hos lyttere som ikke frykter klassiske elementer i sin pop. Antony, Sufjan Stevens, Andrew Bird og Joanna Newsom er i nærheten av lignende former i sine uttrykk. Palletts bånd knyttes mer over Atlanteren og mot både britisk folk-nostalgi og moderne komposisjon, som en dandy utgave av Nick Drake, en åndsbror med Rufus og Antony, en følsom Stephin Merritt kan hans plate sammenfattes et sted mellom linjene: ’Be sure of one thing: every song from a heart, this mangled will be draped in strings, strings, strings…’ og ’Don’t let your cock do all the work’.

Hjemlandet danner rammen på mange av låtene. På ”That’s When The Audience Died” nevnes Trudeau, ”The CN Tower Belongs To The Dead” forteller historien om gamle begravelsesplasser under Torontos landemerke, mens ”This Is The Dream Of Win & Regine” selvsagt henspiller på frontfigurene i The Arcade Fire. Denne stikker seg ut, sammen med ”Please Please Please”, som de mest catchy øyeblikkene. Euforien som lyser opp kunne gjerne vært mer framtredende, selv om høystemte låter som ”Better Than Worse” og romantiske drops som ”Took You Two Years To Win My Heart” fyller opp kvoten av ektefølt inderlighet mellom låter som ikke fester seg like sterkt.

Palletts vekslinger mellom dramatisk gnikking og strengeplukk, forsiktig bruk av horn og trommer og ikke minst de ærlige tekstene bidrar alle til at Has A Good Home er en plate som kommer styrket ut av lengre tids lytting. Owen Pallett åpner sitt hjerte for deg, og du skal være relativt kaldblodig om du ikke tar imot hans utstrakte hånd. Så kan du gå tilbake til voldsspillene dine etterpå som et litt gladere menneske.

Ariel Pink: The Doldrums (Paw Tracks, 2004)
Drowned In Smog
Sjansene er relativt store for at du raskt vil finne Haunted Graffiti 2: The Doldrums enten plagsomt irriterende, oppriktig forbausende eller ytterst oppstemmende. Dette er lo-fi så indie som man kan få det, tatt opp en sliten 8-spors, med falsettvokal og hjemmesydde rytmer, drysset med dandy Bowieglam, freaky Zappamania og vrengte Wilsonvisjoner. Det er primitiv pop som sprer seg med smogen i Los Angeles fra en innestengt kjeller, dårlig narkotika som skjerper øyeblikkets sanser og erotisk synthflørt med 80-talls FM-sus. Ariel Pink heter figuren som lager alle lydene du hører, og The Doldrums er over en time i selskap med hans hode (til og med trommelyden har han visstnok skapt med munnen…).

Faktadepartementet kan fortelle at Ariel Pink er den første utenfor Animal Collective som slippes på deres Paw Tracks, at The Doldrums opprinnelig var en brent hjemmelaget plate som ble gitt ut for en tid tilbake og som dyrekollektivet været seg frem til en gang de drev over til vestkysten. Det de hørte var såpass weird at de ønsket å slippe Ariel Pink løs på hele verden, og takket være sin egen heltestatus sikre ham en flyvende start på karrieren. Heldigvis høres han ut til å kunne klare seg godt også utenfor buret sitt. Tidene endrer seg. For noen år siden ville dette trolig blitt avfeid som noen uferdige skisser av Beck, eller noe Ween kunne holdt på med i sin tidlige fase. I dag er værhårene mer innstilt mot artister av denne typen, og et såpass tradisjonelt magasin som Uncut satte den endog på sin ti-på-topp liste for 2004. Det var vel i overkant drøyt, men, joda, det mye herlige påfunn her. The Doldrums er et merkelig platestykke, som fanger en artist ’in the making’ uten klare forankringspunkter. Her er originale innfall, overraskende krumspring og ikke så rent få delikate melodilinjer i en hemningsløs collage der låtene flyter over i hverandre i skitten sus og rus. Tyngdepunktet finnes i den 11 minutter lange krautjoggen ”The Ballad Of Bobby Pyn”, der Ariel i likhet med på flere andre spor overvurderer sin evne til å holde lytteren fascinert gjennom samme låt i lengre tid.

Mine inntrykk veksler mellom de som er skissert på toppen, og jeg kan ikke gi en mer fornuftig anbefaling til deg som leser enn at du enten vil falle i bakken av The Doldrums fordi den er (intelligent, vakker, sjarmerende) eller så hører du keiseren kle av seg (rørete, tåpelig, amatørmessig). Selv veksler jeg mellom begge stadier, og bare det er jo i og for seg en berikende opplevelse.

Real Estate: s/t (Woodsist, 2009)
Suburban Beach Bums
Real Estate oppgir litt forskjellige hjemmeadresser i New Jersey, blant annet Point Pleasant. Det var her jeg selv forsøkte å lære surfingens noble kunst for noen år siden, og det bør være unødvendig å si at det endte med et plask. Jeg har etter dette forbundet Point Pleasant med mislykket surfing og sene sommerkvelder. Nå har denne tilstanden sannelig fått sitt eget soundtrack. Real Estate er nettopp lyden av sand, sol og groggy dagen-derpå stemning.

I kvartetten finner vi Matthew Mondanile fra Ducktails, kjent for sin gitardrodlende lo-fi pop og vestkystnostalgi med sine sommerlige og psykedeliske kassettopptak. Ducktails står blant de sentrale navnene i en bølge (elsker vi ikke bølger) som The Wire har kalt ’hypnagogic pop’, New York Times ’nu-gaze’ og andre for ’shitgaze’, ’stargaze’ eller ’shoetronica’. Jeg har gitt opp å holde styr på alle definisjonene, men vi snakker altså om en gjenoppliving av shoegaze-begrepet fra slutten av 80-tallet. Real Estate har også visse slike kvaliteter over seg, de spiller doven drømmepop og smugkikker tidvis ned på skoene sine. Men ulikt for eksempel Ducktails skriver de faktisk låter, og tidvis riktig så fine også. Det er ganske befriende i en genre som gjerne vier seg like mye til stil som form og innhold. Debutplaten deres er et sløyt ekko av varme sommerkvelder, preget av sorgløs kjedsommelighet, slentrende målløst og småstein og med sine ungdommelige betraktninger av livet sett fra forstedene: ’Now I sell shit on the phone/’Cause I don’t want to live at home’ som de synger et sted her. Den vil ikke forandre livet ditt, mest sannsynlig, men det er med sine enkle og upretensiøse grep denne platen også har sin fremste styrke. Fans av Yo La Tengos mest vemodige øyeblikk og Fleet Foxes’ mer velpolerte popharmonier bør kjenne sin visittid. Dette er surfmusikk for anti-surfere, for oss som liker best å dorske på stranda og flire av alle posørene der ute. Surfnerdenes ultimate hevn!

Khonnor: Handwriting (Type, 2004)
Clever Connor
Noen som husker da Conor Oberst var bright eyes og talk of the town? Tiden flyr, nå er det nytt år og ferske talenter. Eller det vil si, denne Connoren her er vel for mange allerede blitt gårsdagens overskrift, for på Handwriting står det 2004 og 17 år har blitt til 18.

17 år. En tid da gutter flest tusler rundt på et gymnas uten særlig mål og mening, og de færreste knapt har lært å stemme gitaren som skal sikre musikerdrømmen. Men Khonnor (døpt Connor Kirby-Long) fra Vermont ga ut sine to første indietronica EP’er som 15-åring (tilgjengelig på veven, begge skapte en smule buzz), og er allerede ’erfaren’ plateartist. Erfaring har han også fått i sitt møte med publikum, som i stor grad har hyllet hans debutplate med et unisont bifall og ærefryd en hjemvendt Messias verdig. Ikke spør meg om hva det skaper av forventningspress videre i karrieren, det er da heller ikke min oppgave å opptre som verge for yngre kunstnere. Men, lovord har altså haglet tett rundt Handwriting. Da kan det selvsagt være fristende å påta seg den tunge rollen som motvekt til hypen, men det er ikke så stor grunn til det denne gangen (heller). Khonnor har faktisk laget en veldig besnærende plate. Handwriting er en imponerende moden og vakker utgivelse, der hans alder ikke har noen overordnet betydning. Samtidig er ungdommens virrende sinnsstemninger og uredde påskudd levende tilstede – på godt og vondt: ’The time has come to say goodbye, to all my lies, no more crying Connor, slice the flesh, like mother’s chicken breasts, into tiny pieces’.

Selv om Handwriting ikke akkurat er en ’coming of age’ plate, så er det en moden styrke over det arbeidet som er lagt ned og som det er lett å bli imponert over. Det blir raskt klart at Khonnor har mer å tilby enn bare enkle ungdommelige svermerier og lånte tilfeldigheter. Hans framstøt virker lekne, og han utviser trygghet til sitt materiale. Forankringen kan vi lese på coveret, der han takker blant andre Sonic Youth, Jim O’Rourke, David Lynch, The Walkmen (to ganger), My Bloody Valentine, Morrissey, Phil Elvrum (The Microphones/Mt. Erie) og Radiohead – en fargerik bukett navn jeg går ut fra har bidratt til at skolegangen gikk brattere parallelt med tilveksten av nye plater. Slik skal det være, kid! Grunnen til at jeg nevner denne rekken er selvsagt at Handwriting befinner seg nettopp i krysningspunktet mellom avantpop, skoglaning, lo-fi og glitch electronica (og de eneste jeg savner for å fylle opp denne rekken er den melodiøse glitchen som Fennesz best representerer og den langsomme tåken som Slowdive behersket – hør spesielt på ”Daylight And Delight”). Så for å si det kort; referansene er de beste, og brukes med omhu. Handwriting er ikke ren avskrift, men en plate som søker en egen signatur. Nå er ikke mumlende vokal og melankolske gitardrodlinger som vaskes bort i dunkle beats og hvite støyfelt en helt fremmed fremgangsmåte, og det er ikke alt ved Handwriting som er egnet til å dåne av. Vokalen er ikke den sterkeste, tekstene virker noe skjødesløse og noen av de bedre partiene forhastes vekk. Stilistisk låser Khonnor seg litt for mye fast i sitt eget grep og selv om både variasjon og overskudd er tilstede, skapes også en viss statisk følelse etterhvert.

Basisen er enkel; akustisk gitar, piano, vokal, en billig mikrofon og noe gammelt PC-herk som så vidt skurrer og går. Kast det opp i senga til Kirby-Long, og det låter organisk, hjemmelaget, sjarmerende og… riktig på et vis. En singer/songwriter med forkjærlighet for elektronisk støy, Khonnor klarer å tilpasse sine intensjoner med simple virkemidler, slik at de vuggende vakre melodiene, den drømmende, knapt hørbare livsfjerne stemmen og varme elektroniske støyen henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Det er kanskje feil å fokusere på alderen så mye, men jeg klarer ikke å slippe tanken om at den selvsikre måten han beveger seg mellom digitalt og analogt er et produkt av vår tid. Og selv om spor fra alle de overnevnte kilder er tungt tilstede, så er det å håpe at Khonnor fortsetter å søke sitt eget uttrykk i myriaden av kilder og impulser han er påvirket av. Han er godt på vei.

The Strange Boys: …And Girls Club (In The Red, 2009)
Nuggets!
Har du noensinne lurt på hvordan Bob Dylan ville hørt ut om han hadde blitt backet av Velvet Underground eller 13th Floor Elevators? The Strange Boys letter på akkurat det sløret. Albumdebuten …And Girls Club er et classic rockstøkke av typen skramlende rhythm & fuzz, psykedelisk garasjerock og lo-fi punkrock tenkt fremført i de dypeste sørstater og avspilt på en rustholk av en platespiller.

De fire texanerne virker å være mer opptatt av fortidens helter enn morgendagens trender. Akkurat som Dylan ’lånte’ en bunke skiver fra den amerikanske sangboken for å sette sin karriere i sving, kan man tenke seg at The Strange Boys har tafset til seg et par Nuggets og Pebbles-samlinger en heldig kveld. Glem derfor …And Girls Club hvis nyskapende originalitet er det fremste kriterium for ditt musikkvalg, men hvis spiriten fra midten av 60-tallet ønskes i rendyrket og revitalisert utgave, så er dette platen for deg. (Og egentlig om du har et minste hjerterom for skranglerock generelt.)

The Strange Boys har ikke bare satt sammen elementer fra gamle da’r, men de har funnet både en stil som er oppdatert til å være gyldig for vår tid og ikke minst utviser de en offensiv og åpen holdning til materialet som taler til deres fordel. Mer enn å ende som retro-dyrkende nostalgikere fremstår The Strange Boys som et band som er veldig ’nå’, der deres historisk ballast gir solid grunnlag for å forsyne seg av over 50 år med underlagsmateriale. Åpningssporet og singlen ”Woe Is You And Me” sparker skrålende inn porten til de 16 låtene som raser ut av skapet på til sammen 37 minutter, som egentlig er en sammenhengende rad med korte killere. Gutta har mer til felles med Stones enn Beatles, men er fremdeles snurtne på drapet på Lennon: ”Shoud Have Shot Paul” er en yndig surflåt om å skyte ’the wrong moptop’.

Alaska In Winter: Dance Party In The Balkans (Regular Beat, 2007)
Ny hertug fra sør
De lange og rike kulturelle tradisjonene fra Sentral-Europa og østover, gjennom Transilvania, Balkan og langt inn i Tyrkia, har, hvor snålt det enn kan høres ut, de siste årene fått resonans blant enkelte musikere med tilhold i New Mexico. Den store avstanden mellom Albuquerque og Odessa har blitt kortet ned, det kulturelle gapet mellom den amerikanske kaktusmetropol og de Østeuropeiske dalfører har blitt litt mindre. Jeremy Barnes (A Hawk And A Hacksaw) og Zach Condon (Beirut) står som fremste eksponenter for dette fenomenet, og nå har de forsørge meg fått selskap av en annen unggutt med tilhold i ’the duke city’.

Brandon Bethancourt heter han, en ung kunststudentspire som tok med studielånet og en tilhenger med instrumenter til en hytte oppe i Alaskas villmark. Her blant bjørner, Lars Monsen og myggsvermer brukte han et semester til å spille inn musikk for det som har blitt Dance Party In The Balkans. Vel hjemme i varmere strøk fikk han med seg – ikke uventet – blant andre Condon fra Beirut og Heather Trost fra A Hawk And A Hacksaw for å ferdigstille prosjektet. Resultatet bør tilfredsstille skoleledelsens sensorer, og Bethancourt fortjener A i karakterboken for sin kreativitet.

Det vil neppe dukke opp en eneste omtale av denne platen uten at Beirut dukker opp som referanse. Heller ikke her. Men nå skal det til Bethancourts fordel sies at han ikke kloner Beirut, de mange parallellene til tross. Alaska In Winter er mer elektronisk og beatbasert i uttrykket. Bethancourts bruk av synther, trommemaskin og vocoder skaper en litt merkelig hybrid av tradisjon og nyskapenhet der arabiske eventyr liksom snor seg i de moderne bygater og gamle sigøynersagn suser i grantoppene. Beirut og Bethancourts veier krysses nok i korte øyeblikk, men de svinger raskt hver til sitt.

Dance Party In The Balkans er ingen festplate for bryllupet (en av låtene heter passende nok ”Wedding Song At Cemetery”). Melankolien og lengselen henger over melodiene slik vi vet de liker det østover, Bethancourt svaier med trærne mer enn å ramle over bordet i vodkafylla. Kanskje det er tiden i Alaska som har bidratt til det noble, majestetiske preget, kanskje det er bakgrunnen fra sør som skaper varmen og nærheten, kanskje dette bare er geografiske myter. Men platen preges nettopp av noe storslagent og lengtende, samtidig som Bethancourt lykkes å gi dette en varm form, tidvis elektronika med et humant ansikt, tidvis indiefolk med urbant skjær.

Det settes en høy standard med salige ”The Homeless And The Hummingbirds”, der flerstemt sang, mariachi-trompet og franske beats smelter sammen på løfterikt vis. 13 låter senere forlater vi Brandon Bethancourt med et smil om ansiktet, dog uten at øyenbrynene presser mot hårfestet. Dette til tross for en rekke fine øyeblikk. Platen strekker seg ikke akkurat mot noe klimaks, og den dovne, litt dvelende tilbakeholdenheten kan sikkert virke søvndyssende for enkelte. Den sammenhengende flyten (låtene sklir ofte over i hverandre) og det finvevde lydbildet er nok mer slitesterkt enn enkeltspor her, men hør nydelige ”Horsey Horse”, ”Lovely Lovely Love” og sakrale ”The Beautiful Burial Flowers We Will Never See” så er du nok trolig solgt. Du også.

Herman Dune: Mas Cambios (Track & Field, 2003)
Fortauspoesi fra gyngestolen
Denne svensk/sveitsiske trioen har spilt inn sitt fjerde album i Brooklyn. Herman Düne er ikke fremmede for å invitere andre musikere med på samspel, og under besøket sommeren 2002 fant de særlig tonen med deler av bydelens fargerike Antifolk-krets, i folk som Jack Lewis, Prewar Yardsale, Diane Cluck og Turner Cody. Det preger Mas Cambios på en heldig måte. Her hører vi både folkelig visesang, landlig indiepop og melankolsk lo-fi i en meget trivelig kombinasjon, bordplassert sånn cirka mellom St. Thomas, Mendoza Line, Will Oldham og Silver Jews.

Mas Cambios er en naturlig småskranglete affære med ubestridelig sjarm og vinnende vesen. Det er noe likesælt over den såre vokalen og den enkle, nesten minimale stilen med et par kassegitarer og bongos som basis. Gode melodier hjelper selvsagt, og det gjør også The Flower Choir Ensemble som kommer inn med harmonisk koring og litt klapping ved flere anledninger. Antifolk-koret skaper en stemning som faktisk ikke er helt ulik den vi husker fra Bonnie Prince Billys Ease Down The Road. Men Mas Cambios er ikke riktig så leirbålaktig. Den store byen har vært en tydelig inspirasjon for våre venner, som heller søker rytmen til en gatesmart hipster fra Brooklyn. Tonen er gjennomgående tilbakelent, men blikket er årvåkent og pennen skarp, asfalten er het og kaffebarene ligger på rekke og rad. De humper gjerne nølende avsted, men kommer alltid ut av det på en ’cool’ måte, til og med når de lar en småsur blokkfløyte være soloinstrument (”Red Blue Eyes”). Jeg kan styre meg for de mest poppa låtene, som Belle & Sebastian/Jonathan Richman-lignende spor som ”In August” og ”At Your Luau”. For mer langsom tristesse anbefales for eksempel ”Winners Lose” og ”So Not What I Wanted” (med Diane Cluck), samt en smak av litt sorgtung landsbyidyll (”With A Fistful of Faith”, ”The Static Comes From Broken Heart”, ”Show Me The Roof”) som preger så mye av Brooklyn-scenen i disse dager.

Mas Cambios er kanskje ingen viktig plate for de mange. Men den er akk så velegnet som selskap i gyngestolen på takterrassen. Da går det også an å synge litt med, mens man ser menneskene virre som maur langt der nede. Så kan man stemme i på ”So Not What I Wanted” og la blikket vende oppover – og det er som om stjernene er kommet litt nærmere.

The Soft Pack: s/t (Heavenly, 2010)
Party Like It’s 1986
Det gis ut for mye musikk i alle kompassretninger til å beskrive noe som ’bølge ditt eller bølge datt’, men det er i hvert fall mulig å merke seg en rekke band den senere tiden som lar seg påvirke av harmløs solskinnspop og punka garasjerock i ulike sjatteringer. The Soft Pack har funnet sin vei inn i dette mylderet, og uten å ty til annet enn gamle knep har de her sendt fra seg en positiv debutskive som raser avsted på 30 underholdende minutter.

Enkelte vil nok vite at The Soft Pack tidligere gikk under navnet The Muslims, men grunnet såkalt ’åpenbare årsaker’ valgte de etter et par singler et mer nøytralt navn. Debutplatens beste låt er da også nettopp fra muslimtiden, og jeg snakker da om avslutningen ”Parasites”. Her legger kvartetten seg godt til rette med et målrettet, primitivt beat som drar veksler både på The Fall og The Cramps. The Soft Pack sitter med gamle kort på hånda, dette er retro så det holder. Flaks for omtalen at denne anmelder har hjerte svært nær bandets uttrykk, som er et destillat av amerikansk rock fra Velvet, via Modern Lovers og frem mot 80-tallets undergrunnsrock og 90-talls harDCore (Girls Vs. Boys’ Eli Janney har produsert). Men de vitner også om at det er fullt mulig å lage ’gubberock’ uten at det blir altfor støvete. Bandet fra Sør-California har en frisk tilnærming til historien. Hør den overstrømmende åpningen ”C’mon”, som på en god dag er en varm miks av tidlig R.E.M og The Replacements, og som i litt mørkere humør mest bare blir til dusinvare-poppunk. Det samme referansebildet dukker opp på ”More Or Less”, og det slår meg her at The Soft Pack bare er litt slappere lyd unna å skape det autentiske 80-tallssoundet, dette sjarmerende skakke med en slags naiv desillusjonisme som preget tiden. Sjekk også gjerne ut de litt mer hissige ”Pull Out” og ”Flammable” der de viser sine San Diego-røtter. Selv om da ikke glefser like saftig fra seg som Hot Snakes eller Rocket From The Crypt.

The Soft Pack virker ikke å ha noen voldsomme ambisjoner utenom å spre noen minutter med vibrasjoner fra en svunnen tid – fra et sted der solen aldri går ned over forstedsgarasjene som liksom innbyr fire unggutter til å plugge inn, skru opp og slynge ut sin frustrasjon mot verden utenfor. Og akkurat det er jo like tidløst som rocken selv.

Tapes ‘n Tapes: The Loon (2005)
Loon Tunes
Dette Minneapolis-bandet har levert et aldri så lite gullkorn av en skive i indierockens hederstegn. Det er ikke noe eksepsjonelt over The Loon, det er ingen plate som vil sette dype spor i rockhistorien eller som staker ut nye retninger for fremtiden. Den er ikke krevende å sette seg inn i eller utfordrende å lytte til, ingen uprøvde grep foretas. Men det er med dette relativt grunnleggende og enkle utgangspunkt Tapes ‘n Tapes faktisk har sin styrke. Nå er det selvsagt ikke nok å kunne sin Talking Heads, Pixies, Pavement eller Violent Femmes for å levere holdbart materiale, men det er et veldig bra startsted. Vi krever også en frisk tilnærming og ikke minst låter som holder mål. Når Tapes ‘n Tapes har alle disse faktorene på sin side, så er det klart at vi her står overfor en av de bedre debuter i kategorien, av et band som må omtales som mer enn lovende.

The Loon viser de en riktig fin blanding av ungdommelig rastløshet, snublende nerdesjarm og viril glede som i all hovedsak faller heldig ut. Fans av nyere band som Franz Ferdinand og Arcade Fire vil sikkert omfavne dette med varme, men jeg hører også klare spor av band fra litt lengre tilbake i tiden. Man tar seg å minnes Pixies frese i vei med ”Mr. Grieves” når de fyker avgårde med platens to beste spor; ”Insistor” og ”Cowbell”, to umiddelbare favoritter som tjener som påminnelse om hvor medrivende og uimotståelig tre minutter med nervøs poplykke kan være. Mer Pavement-inspirerte øyeblikk som ”Omaha” (den smelter som is på tungen en varm sommerdag) og ”Buckle” (som sprader fra hujende barnslighet til gyngende melankoli) er også mer enn vellykket.

The Loon skjuler noe mindre essensiell andresortering, instrumentale ”Crazy Eights”, halvtreige ”Manitoba” og ”Jakov’s Suite” fra deres tyngre side er en trio som ikke blender oss helt. Men aldri faller The Loon med begge beina ned i den grå, intetsigende gjørme. Der det skorter på musikalsk galskap, hvasse tenner og mer skarpsnodde, minneverdige tekstlinjer, tar de igjen på ektefølt sjarme og melodisk glede. For Tapes ‘n Tapes forsøker ikke å tilsløre hvor de kommer fra eller hva de gjør. Det er en uforfalsket glød over The Loon som i hvert fall har gitt denne anmelder mer enn en ordinær dose poplykke.

Utgitt på sitt eget selskap i Minneapolis, og tilgjengelig stort sett via bandets egen hjemmeside, kan The Loon ende opp som en obskuritet i Minnesota og omegn. Måtte det ikke skje. Med linjen ’We still belong in Houston, In Oslo’ ønsker vi bandet velkommen til Øyafestivalen 2007?

The Unicorns: Who Will Cut Our Hair When We’re Gone (Alien8, 2003)
A Magical Mystery Tour
Hver sommer sitt soundtrack, hver sommer et nytt, friskt bekjentskap. Sommeren 2004 kan like gjerne tilhøre The Unicorns, i hvert fall for oss som smører oss inn med solfaktor av det mer indiebaserte merket. Nå er det ikke helt korrekt å omtale Who Will Cut Our Hair When We’re Gone som et sommeralbum, det kom ut i statene på tampen av 2003, men uten skikkelig distribusjon her til lands er nok albumet fortsatt upløyd mark for mange. Og tonene som skjuler seg bak regnbuen inneholder mengder av solskinn.

Canada har i det siste markert seg som leverandør av en rekke kvalitetsband (Hot Hot Heat, Broken Social Scene, Soft Canyon, The Hidden Cameras, Stars). The Unicorns er enda et navn i rekken, selv om bandnavnet mer hinter om et glemt progband fra 1974. Disse enhjørningene her spiller en form for kandisert psykedelia på lykkepillerus, fengende powerpop uten et eneste refreng, lettfattelig og fantasifullt fra ende til annen er denne platen velegnet for gjentatte opplevelser. Om Animal Collective driver naturrocken ut mot nye jorder, forsøker The Unicorns å gjøre noe av det samme med den corky indiepopen. De går i hvert fall på med samme offensive og uredde vilje. Det er nok ikke umulig at disse ungguttene har skulket skolen for å lytte til Elephant 6-band som Neutral Milk Hotel og Olivia Tremor Control, kanskje har Grandaddy, Weezer og Ween også sneket seg opp på tallerkenen. Jeg tenker av alle ting litt på salige The Auteurs og glemte Supernova på en del stykker, Wayne Coyne paret med Doug Martsch på andre.

Ikke alle låtene slår meg i bakken av beundring, det blir noe tivoli og barnslig uhøytidelig kvasi-særegenheter særlig midtveis, men i det store hele er dette en overskuddsopplevelse av mangeartet lo-fi pop. Ja, en dose politisk kritikk i ”Tuff Luff” (’So blow your head on the turn of the fan/ Don’t put another down payment on the oil of Iran’) kommer også inn mellom spøkelsestrilogier, dårlig rap og en litt irritabel krangel mellom en stjerne og hans fan (”Child Star”).

Det hele holdes i tømmene av de to barndomsvennene Nicholas Diamonds og Alden Ginger, som trakterer et vell av instrumenter, det være seg sure fløyter, trommemaskiner, lekeorgel, gamle synther og trekkspill. Legg til godt humør og klapping, harmonisang og generelt uforutsigbare innspill og brede smil så kapsler det inn det meste av platens innhold. Den selvforklarende ”I Was Born (A Unicorn)” kan stå som eksempel på det:

We’re the Unicorns,
We’re more than horses,
We’re the Unicorns,
And we’re people too!

Det er lov å være noe skeptisk til hypen som herjer rundt bandet, og kanskje er The Unicorns glemt allerede neste sommer. Men jeg tror sannelig Who Will Cut Our Hair When We’re Gone varer til langt ut i oktober og neste hårklipp. Og det er perfekt nok akkurat nå.

James William Hindle: Prospect Park (Badman, 2003)
En fin spasertur i parken
Prospect Park er James Willam Hindles andre utgivelse siden den selvtitulerte debuten fra 2001. Med denne har briten igjen levert en sval sommerbris av en plate, der duse arrangementer og behagelige, melankolske melodier står i sentrum. Hindle er mildere stemt enn den gjengse singer/songwriter i folk-avdelingen, og har tidligere tolket artister som Glen Campbell, Bee Gees og John Denver. Det beskriver noe av hans musikalske startkapital (og vi kommer vel ikke utenom de store denne gangen heller; Dylan, Drake og Young, hør særlig den gromme gitarlyden på ”You Will Be Safe” og ”Hollow Bodies”).

Grønne, vennlige Prospect Park er et trivelig sted å legge søndagsturen, og her møter man gjerne venner som Hayden, Radar Bros., Iron & Wine og Elliott Smith. Hindle har dessuten invitert halve Brooklyn på picnic og folk fra The Ladybug Transistor, Essex Green og Aden gjør sitt til å prege hans låter med sin urbane folkstil. Særlig hørbar er Julia Rydholms fiolinspill og Sasha Bells piano/orgel – hun kunne forøvrig med hell skjenket oss litt av sin fagre stemme. Det er en letthet over Prospect Park, ikke i form av billige poenger, men i form av en ubesværet stemning og enkle, vemodige melodier. Hindle synger avslappet og døsig, som om han ligger på ryggen og bare lar ord og toner komme ned fra himmelen og musikerne tar aldri grep for å få ham på beina. Han har gitt plass til hint av twang som gjør låter som til en riktig så slentrende spasertur på 35 minutter, der ”The Great Woodland Summer” og ”Doubt” står som den beste biten.

Prospect Park blir likevel ikke noe stort mer enn en behagelig drøm om den kommende sommeren, mer enn selve smaken av den.

Adrian Orange & Her Band: s/t (K, 2007)
Fremmede klær
Han kan jo ikke synge noe særlig, den godeste Adrian Orange. Hans frie tilnærming til klang og toner fungerer fint når han driver med sitt mer lo-fi baserte visemakeri, men som storbandleder faller han litt gjennom. Det er synd, men et faktum som trekker ned på denne platen. Adrian Orange (fra Thanksgiving) kommer fra samme krets oppe i det nordvestlige hjørnet som har fostret Calvin Johnson og Phil Elvrum (begge er med her), og han har definitivt lært et og annet fra denne kanten. Med konstellasjonen Adrian Orange & Her Band forsøker han å utvikle sitt musikalske språk en god del. Her blir hans viser omgjort fra sprukkent viseknitter til groovy africana med en bøling av hornblåsere, vokalister og slagverkere. Ideen er god, men gjennomføringen når ikke helt fram til mål. The Ex sitt samarbeid med etiopiske Getachew Mekuria er et strålende eksempel på at det er mulig å fusjonere ulike stilarter, uten å trekke den sammenligningen for langt. Orange har ikke den samme pondusen, han er mer som en Will Oldham eller Jonathan Richman som har gått seg vill i jungelen, skjønt mange vil sikkert også bli sjarmert av hans sjanglete vokalfremføringer rundt det kompetente bandet. Jeg finner den ofte som et irritasjonsmoment. Når det er sagt, det er en del fete øyeblikk her. Gi ”A Flower Is Mine” en annen røst, så har vi en floorfiller når som helst. Koret som kommer inn på ”Give To Love What Love’s” slår aldri feil, med den påfølgende saksofon-soloen til Ben Hartman som perfekt avrunding. Det fyldige orgelet som pumper inn mot slutten av ”Then We Play” oser av svetten til Booker T.

Orange er fremdeles veldig ung, og han fortjener en tommel opp for å prøve ut slike ting. Han trenger, litt fleipete sagt, bare å bytte ut seg selv for å få det hele til å sitte skikkelig.

Owen: (the ep) (Polyvinyl, 2004)
Frokostgjesten
Mike Kinsella sitter ved kjøkkenbordet, mens han grunner over livets gang:

I eat with these crooked teeth
Tomato soup and grilled cheese
You already know that cause you used to dine with me
Do you remember?
I listen to the same old CD’s
New Order and Morrissey
…I thought I’d be singing a different tune by now…

Kinsella har i årevis vært en del av Chicagos emosjonelle rockdistrikt, involvert i band som Joan Of Arc, Cap’n Jazz og American Football. Når broder Tim ikke henger rundt så jobber Mike under artistnavnet Owen, som har to plater bak seg. Med Owen får lillebror vist sine evner fra en mer tander og nedstrippet folkbasert singer/songwriter side, nærmere beslektet Elliott Smith, Joe Pernice og Mark Kozelek enn hans andre bandprosjekter. Temaet på (the ep) er den tilbakevendende håpløse romantikken, sett fra en barkrakk, frokostbordet eller i en bok av Raymond Carver: ’You pull out the Carver book you grabbed before leaving. It’s then you realize: In this, too, she was right.’ Uten å være pretensiøs eller melodramatisk, tegner Kinsella små hverdagsbilder det er lett å relatere seg til.

(the ep) regnes som et mellomspill mellom No Good For No One Now (2002) og hans kommende fullengder høsten 2004. På denne lille, trivelige platen har han fått med seg blant andre Cale Parks (Aloha) på trommer, Bob Hoffnar (Hem, Mendoza Line) på pedal steel og et par andre som trakterer ulike former for strykere. Han presenterer fem korte, stillferdige spor med søvnig, tidvis gråtkvalt, stemme og uanstrengt akustisk gitarspill, backet av kvitrende instrumentering og lette rytmer. Kinsella fyller sin solbrisne viser med sår melankoli, og det er i dette skjæringspunktet han lykkes å komme oss nær. De hardeste kantene serveres på ”Skin And Bones”, men antydningen til svømmende fuzzgitarer driver bort på lette skyer med platens flotteste bidrag, ”In The Morning, Before Work”. Med pedal steelen til Hoffnar skapes en vemodig landlig stemning. ”Breaking Away” og ”That Mouth” er mer nedstrippet med kun kassegitar og litt stryk, og står frem som to intime viser uten forstyrrende fakter av noe slag. På ”Gazebo” vender el-gitarene tilbake, men langt bak i lydbildet, uten å virke truende. Vi etterlates egentlig med et utilfredsstilt behov for mer av Mike Kinsellas klimpring og fine historier. Selv om (the ep) ikke skinner med voldsom glans nok til at den vil bli noe mer enn et hyggelig selskap til en kort frokost.

Bjørn Hammershaug

Norske Eventyrere

ad·ven·tur·ous adjective \əd-ˈven-ch(ə-)rəs\
:not afraid to do new and dangerous or exciting things
:exciting or unusual
:full of danger and excitement

Hør 10 Strake: Norske Eventyrere i WiMP med utvalgte smakebiter fra disse skivene

Salvatore
Jugend – A New Hedonism (Racing Junior, 2000)
Beauty is a form of genius
Etter den vellykkede debuten Clingfilm (2000) dro Salvatore ned til Marokko for å spille inn oppfølgeren. Nå er ikke Jugend en plate med direkte nord-afrikanske impulser, men det er tydelig at Marrakech har virket svært så inspirerende for det instrumentale Oslo-bandet. Skiva er basert rundt en installasjon bygd på Oscar Wildes The Picture Of Dorian Gray – en forfatter bandet har vist sterk interesse for, og hvis tekster de også har innlemmet i en del utrolige konsertshow. Det nydelige omslaget er også kledd i en tekst av Wilde.

Med det lange åpningssporet ”Jugend II” fortsetter de å sette ny standard for post-krautrock i Norge. Den inneholder både den monotone rytmikken Salvatore er så kjent for og kaskader av overstyrte gitarer. Herlig forstyrrende! Etter mellomspillet med ”Ambrosia” skyver de i gang ”We Have Found The Enemy And He Is Us”. På denne og ”Nirgendwo” er Salvatore slik jeg setter dem aller høyest. Igjen bygger de på krautrockens fundament; med et endeløst driv som kunne vart evig. Tuftet på den stødige rytmikken er det god plass til de melodiøse gitarene som vibrerer på toppen og som flettes sammen med ulike former for lyder i bakgrunn. Det setter lytteren nærmest i en transe, og minner noe om amerikanske Cul De Sac, som har pusset på lignende i årevis. Platens nydeligste kutt, ”Gallo” (mon om den er en liten hilsen til Neu!), står bass og keyboard alene, og sammen skapes en sfærisk stemning. Når de lar rytmeinstrumentene hvile viser de en fin evne til å skape skjønnhet av støyudyr, selv om de på slike spor kan bli noe utilgjengelige. Det kan da også virke retningsløst, men det gjør lite så lenge ørene smiler.

Tempo (Racing Junior, 2002)
Il Salvatore Gigante
Deres to forrige utgivelser ble spilt inn i Marokko, nå har Salvatore siktet seg inn på Chicago for å gjøre opptak med John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake, Gastr Del Sol). Tempo er egentlig ikke så veldig forskjellig fra deres tidligere plater, Salvatore har opparbeidet seg et takknemlig fundament som de bygger videre på; en ubestemmelig stilfull og rytmisk instrumental-form inspirert av både krautrock, funk, electronica og dub. Det høres ut til at McEntire mest av alt har sørget for å fokusere på og bearbeide deres sterkeste sider, strammet inn tøylene her og der, blant annet lengden på låtene, sørget for at forholdene har vært optimale på alle måter og ellers latt bandet drive med sitt. Det repetitive mønsteret, den lekne, improvisatoriske tilnærmingen og det kontante drivet er fortsatt en viktig del av Salvatores uttrykk. Største endring ligger i oppjustering av rytmeseksjonen til fordel for de tidligere så fremtredende gitarene, og om mulig er bandet blitt enda mer drivende og rytmiske takket være Karim Sayeds innhopp. Noe mer variasjon på lydsiden kan vi også nyte, og den elektroniske pulseringen gir Tempo sin signatur, og for å være ærlig – så bra varer har ikke kommet fra Chicago på lang tid. Det eneste spørsmålet jeg har til produksjonen er hvorfor trommene på ”rockefeller 3” har fått en slik dunkel tønnelyd.

Dette er første gangen Salvatore benytter et skikkelig studio til sine innspillinger, og de har utnyttet muligheten til å underbygge detaljrikdom og variasjon. De mest skurrende og støyende partiene er tonet noe ned, og helhetsinntrykket er både stramt og behagelig. Det virker som de virkelig har trivdes i Soma studios, og musikerne er tydelig preget av en avslappet holdning som også smitter over på oss som lytter. Hvis man skuer litt bortenfor typiske referanser som Tortoise og Neu! så spiller Salvatore rett og slett funky, leken og ikke minst sexy musikk som burde gå hjem hos de aller fleste med ørene på rett plass. De klarer å finne et groove, en rytme og en flyt av evig karakter, noe som gjør Tempo både dansbar og diggbar. Dette er et kunstnerisk gjennombrudd for Salvatore. Måtte det bare bli et kommersielt også.

Luxus (Racing Junior, 2004)
Skjult bak slitte fasader og skrålende gateselgere rundt Oslos kasbah Brugata har Salvatore vokst til å bli et av landets fremste musikalske tyngdepunkt med sin lekne form for instrumental-jamming. Det var her de ble skapt, det var fra her de dro ut i verden, og det er hit de nå har vendt tilbake. Platen heter Luxus og er deres femte siden debuten i 2000. Impulsene og instrumentene har blitt flere, medlemmene likeså (hei til multi-instrumentalist Jørgen Skjulstad fra Metronomicon). Men grunnprinsippet er fremdeles det samme; endeløse joggende grooves, stødige rytmiske bevegelser og et åpensinnet verdensbilde. John McEntire har igjen fått ansvaret for å mikse sammen kollektivets idéer hjemme i Chicago, medlemmer fra britiske åndssøsken Now og en slovensk strykekvartett er blant de som bidrar ytterligere til å gi Luxus et internasjonalt preg.

Salvatores karriere har nådd stadig nye kreative høyder, med juvelen Tempo som foreløpig artistisk innertier. Med Luxus følger de opp tidligere bragder, men strekker seg også mot nye sfærer, med blant annet vokal og strykere. Men der de tidligere har blitt svulmende og nærmest overmannende i sin offensive fremdrift, søker de denne gangen å holde noe tilbake og dvele mer over detaljene de frembringer. Det gjør at Luxus, skal vi si naturlig nok, ikke er et kvantesprang i forhold til Tempo. Luxus er ikke dårligere, den egner seg godt for både mediterende tonefølge mens man sitter rolig rundt vannpipa eller som reisefølge enten du befinner deg ombord på et tog eller vandrer målløst gatelangs – men den gir ikke det samme siklende hakesleppet.

Introdusert med korte ”Hefe” og videre utforsket med ”Brugata” og ”Orval” tas vi med til kjente marker: Det hurtige, presise drivet av bass og trommer danner solid fundament, over flyter strukturene kontrollert; gitarer, keyboards og andre lydkilder (på ”Orval” kommer en kvinnelig vokalgjest svevende inn) fungerer pirrende. Resultatet er behagelig drømmende, effekten er hypnotisk. Og mens vi befinner oss i transe; På ”In Gekko” tones det militante tempoet ned til fordel for en mer abstrakt sekvens, igjen styrt av den sentrale rytmeseksjonen bestående av menneskemaskinene Kjell Olav Jørgensen og Karim Sayed (trommer/slagverk) og bassist Bjarne Larsen. ”In Gekko” er dog en mild strøm, i motsetning til ”Fluxus” der de hengir seg til mer støyende avant garde i tråd med låttittelen. Antikunst eller ikke, det er ikke vanskelig å forstå at Salvatore kan assosiere seg med denne bevegelsen. ”Roots & Weather” er likevel en forløsning. Her tas vi endelig med ut på en skikkelig indianerdans rundt bålet. Dette er min klare favoritt på en plate som ikke for ofte hengir seg så klart til det suggestive som på bandets tidligere plater. Men i løpet av disse snaue fem minuttene viser de igjen at når det gjelder å forene lyden av bazarer og tribale danseritualer er Salvatore i en særklasse. Altfor kort dessverre, og platens lengste spor, det avsluttende tittelkuttet, tar ikke opp tråden. Med innslag av sval vokal, klezmer-toner og et motorisk kjør finner Salvatore tilbake til sitt småløpende tempo, noe de kan holde gående i en evighet – men hvor de skal, det aner jeg ikke. Om ikke den mest sentrale, Luxus er nok en byggekloss i det som er i ferd med å bli et ruvende byggverk. Og Salvatore minner igjen om at Brugata er landets vakreste gate.

Days Of Rage (Racing Junior, 2007)
Med sitt sjette album har tiden nådd igjen Salvatore. Ikke i betydning av at de har stagnert, men at publikum forhåpentligvis nå vil være mer mottakelig for deres rytmiske, lettbente instrumentalrock enn tidligere. De er i så måte høvelig imøtekommende ved å presentere sin mest umiddelbare og helhetlig gjennomførte plate i karrieren. Kjernen i Salvatore – Larsen, Wormdahl, Jørgensen – har vært intakt siden 1998. De tre er fundamentet som gir de mer flyktige gjestene riktig så stort boltringsrom. Årets utgave presenterer to nye bekjente; Leon Muraglia på tangenter og Anthony Barratt (eks-Billy Mahonie) på gitar. Salvatore er dermed i ferd med å bli det verdensomspennende bandet musikken alltid har higet etter. Det er muligens de to nykommerne som sikrer nyfunnen energi og målrettet iver som var noe fraværende på Luxus. Det 13 minutter lange todelte tittelsporet og ”M Is For Magnetic Field Reversal” viser Oslobandet fra sin mest dansevennlige side med trippende, småjoggende grooves og en hypnotisk motorikk. De holder det rasende trøkket platen gjennom, men uten å kjøre seg helt tomme på post-kraut à la Neu! og Can. Det er klokt, og forhindrer et altfor entydig uttrykk. Elementer av postpunk og dub flettes uanstrengt inn i lydbildet, og gjesteopptredener fra vokalist Lisa Dillan og Nils Økland (hardingfele) bidrar til ytterligere strekk. Med verdensborger Jørgen Skjulstad som sentralt medlem ivaretas også en søken bortenfor den vestlige musikkens mest utbrukte standarder. Salvatore fra lille Norge har med Days Of Rage blitt et band av den store verden.
Først publisert i Dagsavisen/Nye Takter 02.01.2007

The Low Frequency In Stereo
s/t (Rec90, 2002)
The Low Frequency In Stereo er en kvartett fra Haugesund, nå bosatt i gitarist Per Plambech Hansens hjemby København. Med sitt debutalbum nærmer de seg deler av landskapet som Salvatore beveger seg i. De har også følere ut til andre galakser, og likheten mellom de to bandene finnes i første rekke i den instrumentale formen, som hos begge kan være meget rytmisk drivende, ja rent ut suggererende. Våre nye venner er mer drømmende og innadvendte, og røttene kan spores ganske direkte til musikkmiljøet i Glasgow og Montreal. Vi kjenner igjen en del virkemidler i deres stil fra både Mogwai og Telstar Ponies, såvel som Godspeed You Black Emperor! Det betyr i korte trekk vakre melodiøse space-turer som brytes opp av støyende, eksplosive partier.

Denne vekslingen kan slå heldig ut, og de lykkes godt på ”Die Electro Voice” og ”All In All”. Her får vi pirrende og lavstemte partier som etterhvert smeller ut i hvit støy, som toner genrebestemt tilbake til utgangspunktet. Mest brutal er ”Large Truck f.h.l”, som raskt glir ut i hamrende noise, og blir der. På andre låter vier de seg fullt og helt til melankolien, og ”Space Echo, Low Frequency” og ”High Rider” renner forbi uten å etterlate annet enn midlertidige spor i sanden, mens ”Electone” mest av alt minner om åpningen på en eller annen Yo La Tengo-låt. Men vakre øyeblikk blir det uansett. Enkelte ganger treffer de nervesentrene med større kraft, særlig der de utvider lydbildet med orgel, keyboards og Rhodes (utøvd av Hanne Andersen). ”Still (#)” er en mer psykedelisk spaca låt som er laget av samme stoff som man vever drømmer av. Lange ”Atreides” er det beste eksempelet på at det bor mørke krefter i kvartetten. Den er plassert sentralt på albumet, som et monster mellom ”Space Echo” og ”High Rider”. Her bringer de oss til Pompeii under Pink Floyds mest utagerende partier, med minner om da Motorpsycho slo hjul og gikk på fjelltur. Det er lenge siden vi har hørt et så gromt og groovy stonerbeist. At de tar seg tid til å la en låt utvikle seg, vokse over tid er en positiv egenskap som de gjerne kan følge videre. Men hvorfor avslutte etter bare ni minutter, like etter gitaren kommer rivende inn og forløser det hele? Når man finner et så muskuløst driv er det da ingen grunn til å gi seg. Jeg ser frem til halvtimes lange drønn fra scenen med ”Atreides”, som akkurat nå er årets beste norske låt. I en tightere produksjon ville den kanskje kommet enda mer til sin rett – men så hører det med til historien at dette skrives i feberens beroligende rus og med en pottetett skalle der det meste høres ganske innestengt ut.

The Low Frequency in Stereo har ett bein i verdensrommet og ett i Pompeii. En hånd i vepsebolet og en i honningspannet.

The Last Temptation Of… (Rec90, 2006)
Man, you gotta move on man
Kontinuitet er et stikkord for denne platen, hvis nesten konstante flyt evner å holde lytteren i spenn (eventuelt spastisk dans) fra første til siste låt. Ikke bare er overgangene mellom de 8 sporene sømløse, The Low Frequency In Stereo har nå valgt å fokusere på rytme og driv mer enn dynamikk og brudd, og det har resultert i, om ikke et helt nytt sound, en fornyet energi hos denne kvartetten. The Last Temptation Of… kan være både frenetisk og hissig, men alltid balansert med stilsikker lekenhet.

De fem første låtene har en samlet spilletid på snaue 17 minutter, de tre siste på over 20, med tyngdepunkt i det mektige tittelkuttet. Det er ikke bare tiden som går fort i begynnelsen, også tempoet holdes høyt gjennom pumpende og jagende låter som nærmest flyter over i hverandre i ett sammenhengende spor. Dette redder enkeltlåter som isolert sett ikke er spesielt strålende, og både ”21” og ”Jimmy Legs” tjener på den slagferdige konteksten mer enn Hanne Andersens heseblesende kjellervokal. På sistnevnte låner nevnte hun forøvrig et sitat fra Can når hun slenger inn et ’Man you gotta move on, man you gotta move on man’, som en slags hommage til tyskerne vil jeg tro. Det grepet viser nok noe av inspirasjonen Low Frequency har begitt seg mot denne gangen. Stereolab/Yo La Tengo kan være et annet holdepunkt, særlig åpenbart på ”Axes”. Deres miks av krautrock, post-punk, garasjerock og post-rock forhindrer bandet fra å falle i noen av de nevnte kategoriers dype feller, og den lekne krysningen virker bare til deres fordel. Etter seks år står The Low Frequency In Stereo frem som det ledende av landets mange rockeband som forsøker seg på noe av det samme.

Det er de tre siste sporene som virkelig løfter skiva. ”Bahamas” tar tempoet noe ned og åpner også for et lengre instrumentalparti. Low Frequencys økte vokalbruk er ikke bare heldig, og det er først når de løfter seg noe opp fra euforien og ut på viddene at deres storhet blir virkelig hørbar. ”Bahamas” er en nydelig låt, som Tortoise med surfbrett cruiser de langs bølgetoppene langs Space Highway uten å ytre noe ønske om noensinne å vende tilbake – samtidig som de aldri slipper jorden av syne. ”Bahamas” finner veien til tittelkuttet som er en av de aller beste låtene dette bandet har signert. Med en episk, gitarbasert åpning kunne de lett falt for fristelsen å bygge opp forutsigbare crescendoer med gitarstøy, men heldigvis pensler de heller ut store flater som gir større spillerom. På den konstante rytmiske grunnmuren åpner de dørene for orgelsoloer, slagverk, blåsere og utflytende gitarpartier og skaper med det en ode for psykedelikere, progaholics og krautspisere på denne siden av ”Hallogallo!” Kvarteret med disse to er ren nytelse, og understreker ikke minst deres cinematiske kvaliteter. Med eksplosive ”Red Flag”, der massive gitarvegger og popkor møtes i fin harmoni et sted mellom Serena Maneesh og Sonic Youth setter de et mer enn minneverdig punktum for en plate som bør sette spor etter seg i jungelen der ute.

Med tittelen The Last Temptation Of… kunne man bli forledet til å tro at dette var for en slags avskjed å regne, men med et Vol. 1 påhengt bak er vel lovnaden om en fortsettelse relativt åpenbar.

Youth Pictures Of Florence Henderson: Unnoticeable In A Tiny Town, Invisible In The City (Dead Letter, 2005)
Umerkelige i Norge, usynlige i verden
Slik jeg hører Youth Pictures Of Florence Henderson, så er det med utgangspunkt i et par ulike retninger innen post-rocken, denne diffuse genrebetegnelsen som har blitt så utvannet i betydning at jeg selv har problemer med å beskrive den. Det er kanskje like greit å gå litt mer systematisk til verks, for å sirkle inn denne platens tilhørighet og kvaliteter.

La oss starte med en del konkrete signaler. Abstrakte fargeklatter i brunt og grønt utgjør en innpakning som er meget forseggjort. Et tykt innleggshefte bundet sammen med hyssing viser diverse bilder (som eldre bryllupsfotografier, som kanskje skal virke som et slags nostalgisk minne over svunne tider? Ungdomsbilder av en eller annen Florence kanskje?), løse tekstfragmenter og ulike bakgrunnsmønstre. Dette skaper et førsteinntrykk av noe lite informativt og lett sammenrasket, men som selvsagt viser et band som kjenner sin stil og som er opptatt av det rent visuelle. Bandnavn, album- og låttitler er heller ikke tilfeldig valgt. Alt er langt og stort med disse guttene fra Bodø, fra førstelåten ”Van Gogh Kept Painting Himself Because He Was the Only Model He Had til We May be Remembered By What We Did When We Sat Down” avslutter drøyt 40 minutter senere. Bare seks låter er det gjort plass til, men de strekker seg uten unntak godt over radio/singleformatet.

Jeg nevnte innledningsvis at det er mulig å ane inspirasjon eller i hvert fall trekk fra et par ulike retninger, uten at det på noen måte skapes et skisme. Ganske så forenklet kan man si at Youth Pictures… har i seg den noe drømmende/flytende elektronikken til band som Múm og Sigur Rós, men også en mer truende/oppbyggende gitarbasert form som Mogwai og Explosions In The Sky. I tillegg vil jeg trekke inn emo/math tendenser, à la Slint og June Of 44 (særlig tilstede på ”How Odd To See These Lamps Still Burning” og ”I’ve Got a Picture Of You Boss”).

Unnoticeable In A Tiny Town… virker ved førstelytt såpass moden, fokusert og velgjort at det nesten er skummelt. Bodø-kvartetten glipper likevel på et par punkter når man har blitt bedre kjent med platen. Når det er såpass enkelt å peke på kilder fra moderne tid (det er sikkert mulig å hente frem andre, for all del) så betyr kanskje det at de selv har hentet inspirasjon fra relativt ferdig raffinerte band. Skal de lykkes å bli et lokomotiv – og ikke bare henge med på lasset – så kreves det nok ytterligere fokus på både originalitet og visjonære evner. Slik platen fremstår så virker den veldig flink, på mange et korrekt produkt av vår tid, og den er i høyeste grad flott å høre på. Men de har ikke klart å skape nok musikalsk spenning eller tilføre nok egenart til at den stikker seg ut eller fester seg. Da tenker jeg ikke bare på her i landet – for jeg har ingen problemer med å se dette bandet vokse seg større. Og det gjelder ikke bare innovativt. Youth Pictures… ser ikke ut til å ha som misjon å skremme vekk det brede lag av lyttere, for selv om det finnes støyende partier her, så er det i første rekke de skjøre og vakre melodier som sørger for at det kaotiske hele tiden holdes i sjakk. Elling Snøfugls cello og de genrefaste klokkespillene bidrar med ytterligere anstendighet. Det kontrollerte, kjølige inntrykket og mangelen på dynamikk mellom de ’rolige’ partiene og crescendoene, fjerner også noe av spenningen som er under overflaten. Den blir for diffus. Nå er det altså slik at dette er en debut, og gir litt ekstra takhøyde for det. Argumenter som ’hørt det før’ er relevante nok, men de brukes av en eller annen grunn oftere i denne genren, enn la oss si for eksempel i den mer streite rocken. Er man over 25 år så har vel de fleste hørt det meste før.

Etter å ha hentet frem platen med jevne mellomrom i løpet av sommeren 2005 har jeg aldri blitt direkte lei den, og heller aldri fått et direkte kick av den. Her er ingen irritable eller flaut svake øyeblikk, men heller ikke mange momenter fylt av magi med gåsehudvekkende kvaliteter. De seks låtene flyter uanstrengt avsted, vekslende mellom overnevnte stiler. Av og til økes tempo og intensitet, men det forblir likevel noe uforløst over det hele. Kort sagt, en bra debut, et meget lovende band, og et noe uforløst potensiale.

s/t (How Is Annie, 2010)
Lokalposrock
Og prisen for årets flotteste omslag går til… Youth Pictures Of Florence Henderson! Deres andre plate er formet som en bok, 32 sider med kunsttegninger og -bilder, med stiv perm og gulltrykk, trykket i fire ulike farger. Med en slik kunstnerisk vellykket innpakning blir man også umiddelbart positivt innstilt til innholdet. På tide å legge bort boken og fordype seg i musikken, med andre ord. Det har tatt gjengen fem år å følge opp debuten fra 2005. Jeg forsøker å ikke lese andres tekster i forkant av mine egne, men for nostalgiens del vender jeg tilbake til min egen omtale av debuten. Ingenting er som å sitere seg selv. Den viser seg fremdeles å være ganske holdbar, og mange av poengene kan lett overflyttes hit. Jeg kan ta noen av de mer opplagte:

De er fremdeles genretro mot post-rocken i stilen (prosaiske låttitler), i formen (lange låter gjerne bestående av klar gitarlyd, stemmeopptak og strykere) og i innhold (beslektet mot linjen Montreal, Reykjavik, Glasgow). Den gang da trakk jeg også fram emo/math-tendenser som et sentralt element i deres musikk. Dermed er de plassert i landskapet, som i større grad enn tidligere viser et større spenn med klarere trekk av drømmepop, shoegaze og britisk deppepop fra medio 80-tall. Til sammen et grunnlag som bør ende opp i en plate som strekker seg i mange retninger, som omfavner ulike stiler og kanaliserer det mot nye dimensjoner. Det skjer ikke så altfor ofte.

Et ankepunkt mot debuten var dens noe anonyme uttrykk og uforløste inntrykk. Etter fem år på vent, er vi endelig vitne til den store vårløsningen? Svaret er igjen et soleklart tja. Dette er avventende musikk som gir avventende reaksjoner.

De må nesten få ros for å holde seg så statisk til en godt velbrukt formel, og de griper ikke til ytterligheter for å endre på det. Men jeg mener også at dette er lyden av teknisk mer kompetent og stilsikkert band med sans for fine detaljer. Det er helt klart et ambisiøst trekk ved Youth Pictures…, noe de nærmest skjuler mer enn å fremdyrke. Det ligger en form for musikalsk mot bare der. Vokalen som nå slippes inn i stor grad er passelig lat og bedagelig, og resonnerer slik fornuftig til det drømmeaktige sløret de legger over seg. Til og med når den skjener ut i skrik så skjer det på restriktivt, tilbaketrukkent vis. Hele platen preges av dette. Pent og pyntelig dandert, men noe anemisk i lengden.

Det er likevel opplagt at Youth Pictures… har arbeidet frem en plate med store ambisjoner, og de mislykkes ikke med sitt prosjekt. Dette er egentlig en flott lytteropplevelse – en klokketime fordelt over to plater. Eterisk og distansert holder de oss på en armlengdes avstand, og slipper oss liksom aldri helt inn. Litt som en avstandsforelskelse som aldri får bruse helt ut. Det kan være pirrende nok, men sjelden skapes inntrykket av å høre et band som pirrer det sentrale nervesystemet idet de nærmer seg ekstatiske opplevelser. Det blir mest med behagelig nakkekiling, på litt for lange og litt for trygge låter. Men det er ikke den vågale kunsten som er dette bandets uttrykk. Det er bilder av det hverdagslige de tonesetter, og slik sett er den medfølgende boken illustrerende nok. En blyanttegning av ansiktsløs mann i robåt. Et foto av en gammel mann på vei inn på et postkontor et eller annet sted på landet. Et slørete foto av noen blomster. Bilder som skaper en form for nostalgi, vemod. Bilder som kanskje ønsker å underbygge noe om ensomhet, fremmedgjøring, bilder som gir et blaff av ettertanke. Vakkert, om ikke spesielt mindblowing. Ikke ulikt musikken til Youth Pictures Of Florence Henderson.

Ranheim: Rock & Science (Kong Tiki, 2006)
Ranheim Kraft
Det er ikke hverdagskost med raffe rockeband i Norge, slike som hverken tilhører den dominerende ’breibeint’-stilen der Turboneger og Gluecifer har vært ledende eller den mer grimme svartmetallen. Merkelig nok har vi bemerkelsesverdig få band som kan sorteres i den retningsgivende skolen til SST, Touch & Go og dess like. Heldigvis har vi Ranheim, trioen som er oppvokst i skyggene av Ranheim Cellulose utenfor Trondheim, og som består av de tre herrer Admiral Von, Don og Kaptein Ranheim. I omslaget kan man skjelne en person som minner litt om Per Gisle Galåen, men dette er noe ganske annet enn hans mer eksperimentvillige prosjekter (Del og The Birds). Han er uansett en habil gitarist, og tar lett med seg elementer fra sine mange andre frittgående prosjekter over til Ranheims mer kontante og direkte utrykk.

Rock & Science lener seg nemlig mest mot første del av tittelen, og er 40 minutter av den ganske gromme typen. Raneims første langspiller er en aldri så liten oppvisning innen Steve Albinisk gitarslang, Helmets militante rytmikk, obskure hørespill-opptak, dissonant leven og medrivende bråkerock. På en skive som er jevnt solid kan nevnes truende og fengende ”Cucumber”, blytunge ”Spider King”, med et seigt groove som Melvins kunne danset til, spastiske ”Another What” bygget opp rundt huggende gitarriff som knurrer godt fra seg, og morbide ”Tina (Give It To Me)” som en småcreepy avslutter.

Ranheim har kledelig distanse til sine kilder og et befriende lite høytidelig image. Pluss også for absurde tekster (av typen: ’I choke my pride and merge into pee’ og ’I got parents, they got worms when they go for the birds’), flott coverkonsept, fet lyd fra Tommy Hjelm, mikset sammen av John Fryer (Wire, Nine Inch Nails). Noe manglende pondus i vokalen, som med glede kunne vært enda barskere og låter som gjerne kunne vært litt mer tilgriset til tross, dette er en gledelig debut.

Syme: Swing Swing (Karisma, 2005)
Swing, Swing er debuten til Zoom-vinnerne fra Bergen 2003. Det har blitt både en frustrerende prøvelse i umodent sprik og en bemerkelsesverdig variert og gjennomarbeidet plate, som på sitt beste kan plasseres i klasse med Samuel Jackson Five og Tuna Laguna på listen over landets mer oppegående unge artister. Det til tross for at de har en del umiddelbare odds mot seg; et intetsigende navn og et noe amatørpreget platecover. Men det er ikke utseendet, men det som er inni som teller, vet vi. Femmerbanden Syme ser ut som dels retrofetisjistiske proggere, dels hippe indierockere, elektronerder og oppdressa mods, og dette gjenspeiles til en viss grad i musikken de lager. Lo-fi elektronika, post-rock og prog er noen bindende elementer gjennom åtte relativt lange spor.

Platen åpner nølende, nesten nervøst prøvende med en livstrøtt stemme, usikre tangenter og litt bakgrunnsrasling i en låt som aldri helt starter. ”Psychedelic Heart” er et spor som ikke umiddelbart fenger. Hva er dette, vil den gjengse lytter kanskje spørre seg. Men den som blir med fire minutter ut vil oppleve en forløsning der strykere kommer inn og legger seg pent til rette fremst i lydbildet. Dermed festes alle løse tråder og bitene faller på plass. ”Psychedelic Heart” blir med ett en helt uimotståelig vakker, og tones dessverre ned altfor tidlig. Noe av den samme grepet gjentas på ”Letterbag”, innledet av en slags 80-talls discosynth. ’Inside my head’ synges det, og titter man på omslaget kan man tenke seg at det er mange tanker som fører inn og ut av syme-hodet. Her viser de også noen av sine gitarmuskler, som for øvrig kommer mer fram når de står på en scene. Halvveis beveger ”Letterbag” seg mer ut i drømmepop/post-rockens univers med druknende gitarkaskader à la Mogwai/Explosions In The Sky, og med det klarer de igjen å omskape en haltende låt om til en vakker svane. Swing, swing!

I løpet av platens første kvarter og to spor har Syme vist flere sider av seg selv, uten at man har blitt særlig klok på hva som er deres prosjekt. Og det kan være bra! Noe av ’problemet’ til Syme er at den relativt frie tilnærmingen til både musikkhistoriens genre og låtskriverkunstens lærebok krever mer enn ungdommelig mot og stå-på-vilje. Enkelte av låtene virker for lange og retningsløse, tekstene framstår som litt platte og liksomsmarte, og vokalen er jevnt over litt for veik. En eller annen i bandet har en hang til en svært enerverende synth, og jeg mistenker at vokalisten har en Casio av et eller annet slag i baklomma. Verst er den plagsomme TV-spill-lyden som dukker opp i ny og ne. Som på ”Ad Kosmos!”, her kombinert med en henslengt stemme som strør om seg med esperanto, Nordpolen og sykkelparkering. Men tross en del minuser, Swing Swing er en debut fra et band som vil noe. Man kan hevde at de forsøker å stå på mange stoler samtidig, men det er bedre enn ikke å klatre opp i det hele tatt. Hittil i år er dette den norske platen jeg har brukt mest tid på. Låtene fester seg lett, samtidig som man gledes over å stadig avdekke noen nye vendinger.

For det er mye bra her. ”Greenhouse” får stå som en potensiell radiohit der Syme komprimerer sitt ellers noe uklare forhold til tidsbruk. En joggende rytme og en av platens lettere melodier gir den en funky fremdrift som poleres med glassklare gitarer. ”Get Forget” huskes for sitt Tortoise-aktige beat og sine skeive Modest Mouse-gitarer. ”Rocky Rocky Mountains” er dvelende og mektig med en slags Flaming Lips/Radioheadsk sårhet blant truende gitarhugg og progressive partier. ”Krdish” (hvor tar de disse titlene fra?) bryter løs fra sine dype strykere og paniske gitarøs med noe sambalignende rytmer, og viser Syme på en kreativ formtopp.

De makter ikke å bygge opp mot et klimaks eller avslutte med et smell, men den ti minutter ”Map Map Map”, som etter en vuggende nydelig åpning jazzer seg dandy opp i røyk etterlater likevel bud om at Swing Swing er en av årets sterkeste og mest særegne norske debutanter. Bonus er den fine videoen som er inkludert, som viser et band som forsøker å favner hele universet med en sang. Planen er klar! I mellomtiden kan vi nyte disse åtte her på jorden.

Children And Corpse Playing In The Streets: Honey I’m Home! (Diger, 2009)
Hjemmekjær og borte best
Etter noe om og men er debutplaten til Children & Corpse… nå tilgjengelig for publikum. Førsteutgaven fra 2008 ble holdt tilbake grunnet bråk om omslaget med deres gamle plateselskap. Nå foreligger den i hvert fall, innspilt på nytt, utgitt på egen etikett og distribuert av platesjappa Tigers nye labelsatsning Diger.

Marit Harnes og Inga-Lill Farstad – begge fra Romsdal, nå med base i Oslo, har skapt et riktig så vellydende og fascinerende album. I bandets noe omstendelige navn ligger referanser som oppsummerer mye av deres musikalske ståsted, som de også bruker aktivt i musikken (blant annet med barnestemmer). Duoen beveger seg både mot det naivistisk lekelystne og mot det litt småskumle. De er nok mest innyndende og forføreriske, men heldigvis med gløtt også mot det mer surrealistiske. Dette gir en fin dynamikk, men som også kunne vært utnyttet bedre. Deres uttrykk blir sjelden umiddelbart opplagt, og melodiene er like gjerne vevd som sammensatte mønstre enn å følge en entydig popformel. I seg selv et tegn tiden, der overgangen mellom hva som er ’sært alternativt’ og ’mainstream’ ikke lenger er like tydelig. Og bra er jo det.

Children And Corpse Playing In The Streets spiller i hovedsak på det undrende nostalgiske og vagt hentydende, enten det er som skrukkefolk på ”When Spring Comes” eller mer Stereolabish electropop på ”The Greatest Thrill”, enten det er med hjemmelagde beats og bokser, kam og melodica, Casio eller samplede telefonsamtaler. Det blir forunderlig popmusikk av dette, og bare unntaksvis påtatt oppkonstruert. Det er sikkert enkelte som vil finne deres relativt norvagiserte engelsk som et ytterligere sjarmerende trekk, men det rammer for eksempel ellers ganske så fine ”France”. Jeg hadde heller ikke reagert negativt om de hadde vært mer ’corpse’ og mindre ’children’, med på den annen side er det vanskelig å ikke bli sjarmert halvt i senk av yndige poplåter som ”My Tiny” og ”Oh… You Are Too Slow”. På sitt beste hekler duoen en tråd mellom harmonisangen til The Carter Family og den småskeive sjarmen til CocoRosie, men uten å snuble i de mest opplagte fellene. De klarer ikke å holde nerven gjennom alle de 50 minuttene, uten at Honey I’m Home er preget av de store ujevnheter. Med et lag av fine gjester fra ulike miljøer underbygger de også holdningen som ligger i sitt musikalske uttrykk. Dette er en duo som ønsker å prøve seg fram og som ønsker å oppdage og gjenoppdage, mer enn å reprodusere. Honey I’m Home er ikke en overraskende debut, men likefullt en gledelig.

Mindy Misty & Europ Europ: Mindy Misty vs.Europ Europ (Handmade, 2009)
Mindy Misty og Europ Europ er begge band fra undergrunnen, riktignok med litt forskjellig utgangspunkt, men med noenlunde samme utsikt mot stjernene. Jeg kjenner fra før best til Mindy Mistys småskeive, melodivennlige poprock (anført av Kenneth Amundsen som også driver den finfine, lille utgiveren Handmade). Europ Europ har jeg ikke særlig kunnskap om, de skal ha sin bakgrunn fra Köln, ha en mer avantgardistisk tilnærming til musikken sin og omtales av Handmade som ’støydrapert neopop’. Begge deler, både det melodiske tilsnittet og de mer utagerende sidene, kommer til uttrykk her, kokt sammen til en skikkelig lurvete, larmende og far out affære fordelt over 10 spor.

Mindy Misty vs.Europ Europ rasker over mye av det bedre fra amerikansk undergrunnsrock, være seg Butthole Surfers’ maniske galskap eller Sonic Youths dissonante vreng (på ”Force Feed” er det som Kim Gordon svever i bakgrunnen). Da gir det mening at ringreven Kramer har hatt siste hånd om lyden, hans bakgrunn i storheter som Bongwater, B.A.L.L og nettopp Butthole Surfers gir grunnlag for god forståelse av hva som ønskes. Mindy Misty og Europ Europ er likevel ikke helt incestuøse, og kildene kommer mer fram i form av inspirasjon enn ren kopitrang. Stusselig, knapt bærende vokal (kan den minne om Residents noen ganger tro?), vonbrotne gitarer og sjanglete rytmer. Det er ikke så langt unna Årabrot til tider, men med flere hint av psykedeliske innfall på både ene og andre måten. Jeg vil særlig anbefale syv minutter med grinebiteren ”No-One”, seig som tjære. Det samme er den såre ’balladen’ ”Last Song For You”, en nervøs duett med skjærende metallyder i bakgrunnen. På den andre siden finner vi blindveier som ”Transport Fluid Factory” og ”Girls On Earth”, den er for øvrig kreditert Duran Duran som en mishmash av ”Girls On Film” og ”Planet Earth”.

Jeg liker denne platen veldig godt, den har på en bisarr måte festet seg til øret og slipper ikke taket. Passe slurvete, passe grovkornet og alltid langt ute – eller som utgiveren selv sier det så fint: ’Utagerende støy-hørespill med dansbar pop-estetikk’.

Noxagt: The Iron Point (Load, 2004)
Kling no, klokka! Ring og lokka!
Ring og lokka frå tusund tårn!
Tona um frelsa! Kalla og helsa,
kalla og helsa med fred Guds born!
Kling no, klokka! Ring og lokka,
ring og lokka frå tusund tårn

Roots, bloody roots: Akkurat som amerikanske Sunn O))) nylig benyttet seg av norsk folketradisjon, tar Noxagt sitt jafs av kulturarven med salmedikteren Elias Blix’ ”Kling No Klokka”, framført av Nils Ergas bestefar Hagbard Heien. Erga & co har utvilsomt kommet et godt stykke siden sine tidlige bruddstykke-baserte eksperimenter. Med The Iron Point følger de tendensen fra Turning It Down Since 2001 med en kort plate bestående av ni fokuserte angrep av kraftfull tungrock, djevelske bratsj-droner og gamle norske folketoner.

Energien mellom Kjetil D. Brandsdal (bass, gitar), Nils Erga (bratsj) og Jan Christian Kyvik (trommer) utgjør fremdeles grunnstammen i denne instrumentale kraft-trioen. Men de har vendt fokuset noe vekk fra Ergas syklon-bratsj, utvidet med gitar, piano og fiolin, og ikke minst konsentrert seg mer om å jage tusser og troll med et tyngre og mektig grooves. The Iron Point er ikke fullt så frenetisk som Turning It Down, det ville da også være et uklokt forsøk å tangere eller kopiere den. Noxagt kunne risikert å miste noe av identiteten sin, men stødig produksjon av Billy Anderson (Swans, Neurosis, Sleep) og deres tette samspill gjør at de har kommet ut med nok en djerv plate som plasserer dem blant støyrockens mer originale fenomen. Stavangers fineste har forøvrig funnet et passende hjem blant likesinnede på galehuset Load Records (Lightning Bolt, Pink and Brown, Arab On Radar).

Det kaster seg fremdeles ut i forrykende farvann som ”Blood Thing”, hissige ”A Blast From The Past”, der Kyvik virkelig får vist seg fram, og ”Svartevatn” omgitt av de farlig huggende gitarskjærene. Med The Iron Point viser de likevel i større grad evnen til å beherske sine utbrudd, slippe fanden løs i mer kontrollerte former kan man si. Det klarer Noxagt godt, og det gjør skiva til et ganske så variert stykke musikk. Men det må understrekes at de fortsatt og først og fremst spiller voldsom, majestetisk styggrock, og det er mye ørerenskende materiale her. Nærmest stoner-tendenser å spore på det brutalt medrivende åpningssporet ”Naked In France” og et Melvins-lignende trøkk på ”Acasta Gneiss”, med den foruroligende gnissingen av Erga som gjør at Noxagt ikke høres ut som noen andre. På ”The Hebbex” er det særlig miksen av bass og bratsj som gjør norsk folkemusikk om til rent hekseri, mens ”Thurmaston” er som en sørgemarsj fra svartedauden, fylt av både tung sorg og hysteri. Ytterkanten av deres register markeres med ”Regions Of May”, en cover av Tom Rapp fra de psykedeliske folklegendene Pearls Before Swine, som viser Noxagt fra en mer dempet og dronevillig side – så langt det er mulig. De har ledet oss gjennom stormen, vært med ned i dragsuget og latt oss knuse til pinneved. Med ”Regions Of May” vender Noxagt rolig tilbake til hulene de kom fra. Havet ser ut som før, men fra et sted langt borte kvedes det:

Sjå, det dagast, snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!
Då skal oss klokka leikande lokka,
leikande lokka til helg i sky

Sacred Harp: s/t (The Perfect Hoax, 2009)
Sacred Harp er en kvartett med bred bakgrunn, både geografisk og musikalsk, men med solid utdannelse som felles forankring. Tre av medlemmene er uteksaminert ved NMH, og ut fra det kunne man anta at et fellesprosjekt som dette ville blitt et skolert svennestykke forankret i jazz, klassisk eller samtidsmusikk. Selv om kvartetten tydelig kan sitt fag, har de heller vendt seg mot den mer luftige sfæren av rocken. Steder der band som Sigur Rós og Low tidvis kikker innom, tydeliggjort av Jessica Sligters alveaktige stemmeprakt. Samtidig har de et visst preg av Louisville-band som Slint og Rex. De omgir seg med svevende synthdroner, murrende krigstrommer og av og til mindre gitarutløsninger som forløser noe av spenningen de søker å bygge opp. Det gir en spenning mellom det det lette og tunge i uttrykket som Sacred Harp, om ikke har funnet nøkkelen til, utnytter på tilfredsstillende vis.

Det er særlig de roligere delen av deres uttrykk som er mest givende, konkretisert med dovne og fine ”Wither The Wind” og det drømmeaktige åpningssporet. Det tungladde dyrkes i større grad på ”Elevator Endeløs” og noe mer anonyme ”(Trial) & Felt”. Det hviler i det hele en tålmodig prakt og majestetisk tyngde over denne musikken som både drar oss ned og løfter oss opp på samme tid. Med bandnavnet mer enn hinter de om at de søker sine musikalske røtter i de sørlige USA, og om de ikke har fullt utnyttet det potensial som gjemmer seg i menighetenes harde kirkebenker, så er denne fire spor korte EP’en absolutt et stillferdig rop i natten om et band vel verd å følge videre.

Alpine Those Myriads!: Death, A Skeleton & The Holy Ingredient 7’’ (Osito, 2002)
Alpine Those Myriads! Det ligger vel i bandnavnet at dette ikke akkurat er P4-musikk. Duoen består av herrene Elijah Noah og Gypus Chelofan, som trolig kommer fra universets innerste kroker. De følger altså ikke de mest nedtråkkede stiene på sin debutsingel. A-siden og tittelsporet er en gotisk teatralsk vise, der parodisk scenevokal med tyskklingende aksent møter et tungt, dramatisk piano som til slutt ender i et skurrende collage og kunne passet inn i Tom Waits’ teaterstykke The Black Rider.

De to andre sporene viser at bandet ikke kan skyfles inn i en bestemt bås – og akkurat det lover godt for et eventuelt debutalbum. ”Feline Jive” er nærmere folk-strukturene, riktignok med utradisjonell cabaret-touch, hvor bruken av kassegitar og melodica er mest fremtredende sammen med den glassaktige, barnslige vokalen. Hvis Donovan og Lydia Lunch noensinne skulle lage barn sammen… ”Country Poe” er hakket mer desperat, en lo-fi folkbluespunk-låt med et sykelig preg, som i hvert fall gir meg assosiasjoner til freaks som The Legendary Stardust Cowboy og Captain Beefheart. Denne hjemmelagde urgalskapen er singlens høydepunkt på det som enkelte vil kalle variert, og andre vil mene er sprikende. Strøken coverkunst, med håndmalte innleggskort som bærer kryptiske budskap er ytterligere en god grunn til å skaffe seg denne syvtommeren.

Bjørn Hammershaug

Sunn O))): Takes The Night To Believe

Beyond description.
Beyond horror.
Beyond anything possible.
They fill your mind.
They carry you to a place where you never wanted to go.

GrimmRobe Demos (Southern Lord, 2000)
I De Dype Skoger omkranser de Fantomets klippe: Den hviskende skogen av ulende trær som skjuler mørke hemmeligheter, umulig å trenge gjennom og intet blivende sted for fremmede. I 2000 dro tre amerikanske eventyrere ut, for anledningen kalt Bootsy Kronos, The Duke og MK Ultra Blizzard, for å oppsøke dette mystiske området. De kom hjem uten gods og gull, men preget av sin dunkle ferd laget de musikk av hva de opplevde og titulerte det for GrimmRobe Demos. Det var ingen hyggelige toner de fant der, dypt inne i den hviskende skogen.

Verdens skumleste og grimmeste band slipper nå (2005) dette vanviddet ut på nytt. Det er Southern Lord som står bak, og med ny innpakning og remastering blir disse tidlige innspillingene i bandets karriere endelig tilgjengelige igjen. Jeg sier endelig, for GrimmRobe Demos er 70 minutter i den svarte fyrstes knallharde grep. Sunn O))) søker ikke lyset på denne platen, som er noe av det mest totalt oppslukende man kan utsette seg for. Prisen å betale er et vantro sinn og evig formørkede sjelsevner, belønningen er å bli tatt opp i yppersteprestene Greg Anderson og Stephen O’Malleys rituelle felleskap.

Sunn O))) ble etter sigende dannet som et hyllest til legendariske Earth (legendarisk bra, legendarisk tungt, kanskje blant de fleste husket for at frontmann Dylan Carlson var han som sørget for at en suicidal Kurt Cobain fikk tak i en pistol). Earth gikk i dvale på slutten av årtusenet, men opp av asken steg Sunn O))), også de fra Seattle-området. Anderson og O’Malley har et langt rulleblad fra band som Goatsnake, Thorr’s Hammer, Burning Witch og Khanate, og selv om alle disse innbyr til ekstremer så er det Sunn O))) som har stått for de mest voldsomme utgivelsene. Med sine to White-skiver har de utvidet fra utgangspunktet med massive gitardroner til å omfavne et videre musikalsk spekter. På GrimmRobe Demos kan de høres i sin tidlige, mest primitive fase, som også er deres mest kompromissløse (stol på meg, det sier ikke lite).

Det dekkes på et langbord av fire lange spor (15-20 minutter): ”Black Wedding”, ”Defeating: Earth’s Gravity”, ”Dylan Carlson” og ”Grimm & Bear It”. Det svarte bryllup er en langtrukken ferd av massive gitardroner, dyyyype frekvenser og dommedagsriff, uten særlig form eller rytme. Ingen puls, intet liv. Og slik går det. Spor 2 overtar umerkelig, og det vil si at det tar 35 minutter før ørene får litt hvile. 20 minutter lange ”Dylan Carlson” og ”Grimm & Bear It” fører videre med samme tempo, volum og totalitære beinknuserstyrke, fremført på ’subharmonics, sunn & drone og crust, earth & virus’. Dermed vil GrimmRobe umiddelbart oppfattes som en noe intetsigende og meget monoton prøvelse for mange. Og det er riktig. Men, det gir også en slags kontemplerende ro, det er nærmest et merkverdig trance-lignende behag i det å synke inn i platen (den bør høres i sin helhet, og det bør skje høyt) og bare la seg overmanne av den dype, tunge skurringen av langsomt sagende støy som danner en mettet, men hypnotisk ambiens. Følelsen blir som å drukne. Etter at den paniske kavingen gir seg, synker man sakte og hjelpeløst ned mot bunnen, gradvis fylt av evig mørke og total stillhet.

Anbefalt lesestoff til musikken: Seldon Hunts 10 siders festskrift i coveret, fylt av utenkelige bilder og morbide setninger – eksempelvis: ’The rotten plants from the abyss enfold your face. Breathe in the vile pungent aromas of the foliage that thrived in the shadows of doom. Roots that sucked the decomposed flesh of the ancient gods who dared to go beyond the dark.’ Fascinerende lesning! Akkurat som disse 70 minuttene, som er ’…Beyond description. Beyond horror. Beyond anything possible. They fill your mind. They carry you to a place where you never wanted to go.’ Gå dit.

White1 (Southern Lord, 2003)
(((O)))
Møt Sunn O))). Bandet som får Melvins til å minne om visesang og Sleep til å virke som speedmetal. Greg Anderson og Stephen O’Malley er tilbake etter vellykkede Flight Of The Behemoth for å skremme vannet av oss med sine lavfrekvente, voldsomme angrep. White1 er en time med do)))mmedag fordelt over tre spor.

De 25 første minuttene heter ”My Wall” og finner sted i nærheten av fryktens avgrunn, og med Julian Cope som dyster ledsager. Han messer som om de siste dager allerede er kommet: ‘Look to the farthest far horizon, don’t blame the messenger, don’t blame the messenger…’ I begynnelsen satt jeg og ventet på at låten skulle ‘ta av’, men det gjør den aldri. Dens kraft ligger i det monotone, og styrken i den suggererende bakgrunnsstøyen som etter hvert tar fullstendig overhånd og ruller over oss. Etter at Copes ode er ferdig drukner ”My Wall” i tunge gitarer inn i mørket til ”The Gates Of Ballard”. Den åpner med Runhild Gammelsæter kvedende på ”Eg Heiter Håvard Hedde”, før de dypeste riffene på denne siden av Sabbath tar over. Sammen med geværknitrende trommer og den forløsende gongen er dette platens mest utagerende parti. Et voldsomt stykke musikk over 17 minutter.

”A Shaving Of The Horn That Speared You” (hyggelig) åpner med abstrus ambiens av typen Angelo Badalamenti kunne laget til en svært uhyggelig Lynch-scene, med et tungt pustende spøkelse svevende i skyggen. Dette er i utgangspunktet lydsporet til en ren skrekkfilm, men etter at man har blitt sugd inn i Gammelsæters stønn og den statiske progresjonen dukker det opp et groove og en tiltrekningskraft som bare vokser på lytteren, og som ikke slipper taket så lett.

Sunn O))) er definitivt ikke musikk for de skuggeredde. Når man først har satt på White1 er den svært vanskelig å få av igjen. Vær derfor litt varsom med tid og sted før du åpner disse portene og entrer den andre siden.

White 2 (Southern Lord, 2004)
(((OO)))
’Maximum volume yields maximum results’ står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 er en riktig så lite munter sak som i tillegg er ’Optimized for blackened sub-bass systems’. Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde.

Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel James Plotkin og Mick Harris. Det er ikke helt overraskende med tanke på at duoens ene halvpart, Stephen O’Malley, tidligere har samarbeidet med nettopp Plotkin i The Lotus Eaters. O’Malley er for øvrig aktiv i Khanate, også med James Plotkin, og er ellers kjent fra kosebandet Burning Witch. Hans makker Greg Anderson har en fortid fra lite hjemmekoselige Goatsnake (med blant andre vokalist Pete Stahl), Engine Kid og han driver i tillegg Southern Lord. Som sist bidrar også Rex Ritter (Fontanelle) og Joe Preston (Earth, Melvins). Denne olme gjengen har imponert stort tidligere, og borer igjen enda noen hakk dypere. Jeg skrur opp og lar meg lede:

Først legges man godt til rette foran et enormt sagblad som heter ”Hell-O)))-Ween”. Det kverner i gang, monumentalt og kompromissløst, seigere enn tjære gnager Store O gjennom marg og bein med noen av de tyngste gitarriffene som kan tenkes, og hinsides det. Etter drøyt 7 minutter bremser sagen opp, og låten går herfra over til å bli et mer ambient, dronelignende stykke, med en voldsom feedback som bruker 7 nye minutter før det hele stilner hen. Ikke direkte nyskapende, men ekstrem smertefull nytelse.

”bassAliens” innebærer større prøvelser for basselementene. Her løftes den maltrakterte kroppen min vekk fra sagbladet og senkes ned i en gammel dykkerklokke. Nå er det dype undervannslyder som fanges opp på vei ned mot 6000 meter, den monotone duren avbrytes kun av ploppende og klukkende lyder, samt noen farlige gnisninger som forhindrer meg fra å sovne. ”bassAliens” er trykkende og klaustrofobisk, lyden av et landskap hvor ingen mennesker har satt sine bein. Det er vakkert og skummelt, fylt av et evig mørke men også en mektig ro. For enkelte vil nok den lange turen ned i mørket virke noe langtekkelig, for andre kunne den vart i evig tid.

Opp igjen da, bare for å bli sendt lukt til helvete. ”Decay2 [Nihil’s Maw]” er ledet av Attila Csihar (Mayhem, Tormentor) som med gurglende røst messer fram en 5000 år gammel indisk sanskrit-tekst. Jeg aner ikke hva den handler om, men det høres ut som et ritual som påkaller onde, onde krefter. Anderson, O’Malley og deres kumpaner gjør heller ikke noe for at stemningen skal lette, og underbygger med noe ytterst forstyrrende mørk ambient. ”Decay” er noen av årets grimmeste 25 minutter, som starter i skjærsilden og ender opp hos gode gamle Belzebub sjøl i takt med vokalens økende intensitet. En dyster odysse inn i en bekmørk, kalde grotte der gamle skrifter leses på veggene. Først når det endelig blir stille merkes den vibrerende bassen som har ligget gjemt mellom munkemessingen og de urovekkende klangene som går gjennom marg og bein, og som får tarmsystemet helt i ulage. ”Decay2 [Nihil’s Maw]” er et stykke du ikke glemmer så fort.

Det forseggjorte omslaget må også trekkes fram, særlig frontbildet som er den belgiske maleren Pieter Bruegels ”The Beekeepers” (1567/68), med noen tømmerfjes-lignende staute birøktere i arbeid. Et bilde av en åpen, tom kiste og andre skumle fotografier underbygger innholdet på denne alvorlige platen.

White1 slukket lyset. White2 gjør alt mørkt.

Black One (Southern Lord, 2005)
Ondskapens hotell, rom 666
Sunn O))) minner oss om et par vesentlige ting her i livet; vi fødes alene og vi skal dø alene – og tiden i mellom er neiggu ikke mye å skryte av den heller. Med sin musikk har de utmalt pinsler, uhygge og svartsinn som få andre, og satt en ny standard for sub-harmonisk dronerock og smertefull doomcore. Hvordan kan O’Malley/Anderson følge opp sine tidligere definitive manifest?

Black One er ikke et kvantesprang i musikalsk utvikling, men det er en søken tilbake mot mer gitarbasert materiale og noe mer strukturerte låter, samt en fortsettelse av eksperimentene på lydsiden. Og la det være sagt først som sist; her er et endeløst mørke, like langsomt og grimt som alltid, med demonisk tyngde og umenneskelig vrede. Som vanlig har våre to kappekledde verter fått med seg noen gjester for aftenen, her er Wrest (Leviathan, Lurker of Chalice) som synger med en trepåle gjennom hjertet, Oren Ambarachi som spiller med hvitløk rundt halsen, John Wiese (Bastard Noise – nuff said) og gjestevokalist Malefic (Xasthur) som faktisk skal ha blitt lukket ned i en trekiste og plassert med mikrofonen i en likvogn for å skape korrekt klaustrofobisk stemning! O la la. Dette bandet dyrker sannelig fantasifulle ekstremiteter, og de er fremdeles uovertrufne når det gjelder volum, bestemt styrke og rå kraft. 70 minutter lange Black One starter i mørket, og holder oss der med et stålgrep hele platen gjennom.

Etter den korte introen ”Sin Nanna” rulles gitarene fram – seige, massiver av noen riff som kverner alt levende til dødt kjøtt, mens vokalstønn/skrik fra det hinsidige fjerner alle tegn til menneskelig glede og fremtidstro. ”It Took The Night To Believe” er musikk for troløse sjeler, et slags gløtt inn i okkulte ritualer ved helvetes port. Om dette er en musikalsk skjærsild, så har vi på ”Cursed Realms (Of The Winterdemons)” entret den andre siden. Det ti minutter lange kvelertaket av en låt er fylt opp av forstyrrede lyder fra et brennende flammehav og en forvrengt, torturert stemme fra Fanden himself. På ”Orthodox Caveman” og ”CandleGoat” kommer de tunge slo-mo droneriffene til heder og verdighet igjen. Så også på ”Cry For The Weeper”, som innledes av knirkende dører, bjeller og truende feedback, og der bruken av sagblad-drivende gitarer er mer effektiv enn på de to foregående sporene.

Sistesporet ”Báthory Erzsébet”, den med Malefic i kista, er platens skumleste – en Night Of The Living Dead i musikalsk form. 16 minutter der klokkene ringer ubønnhørlig for deg, først etter syv minutter stiger gitarene opp fra graven, og som levende døde stabber de like sakte og målrettet mot ferskt blod som zombies pleier å gjøre. Malefic holder sin noe fortrengte tale på toppen av dette, og sørger for at nattesøvnen er ødelagt en gang for alle. Mørkets disipler har igjen etterlatt verden med et fundamentalt skrift som Belzebubs sendebud.

Altar (Southern Lord, 2006)
(m/ Boris)
Fra USA: Sunn O))) – verdens mest kompromissløse slowcore-duo, eksperter på subharmoniske droner og kjent for sine magebesværlige mørkemesser. Da de spilte på Blå i mars, skapte de toppoppslag på kulturnyhetene etterpå: ’Utenlandske rockeband krever å spille skadelig høyt’!
Fra Japan: Boris-trio med svart belte i stonerrock og ytterliggående feedbackorgier. Felles referanser for begge er Melvins og Earth (representert her med Rex Ritter og Joe Preston).

Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. På ”Sinking Belle” har de med seg alt.country-artisten Jesse Sykes på vokal, og har laget noe som nærmest er galaktisk drømmecountry plukket fra en David Lynch-film. Mer lumrende ambiens er det også på ”Fried Eagle Mind” og «”N.L.T” -eteriske mareritt fra det hinsidige. Disse klostergrøsserne til side: Platen innrammes av til sammen 25 minutter med grovbygd gitarsaging og olme krefter som aldri slipper sitt langsomme kvelertak på lytteren. Når ”Blood Swamp” renner ut med ex-Soundgarden Kim Thayil er veien kort tilbake til Etnas truende utbrudd som åpner denne platens porter.

Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.
Først publisert i Nye Takter 24.10.2006

Monoliths & Dimensions (Southern Lord, 2009)
Sunn O))) har for lengst oversteget grensen for hvor langsomt, høyt og dypt det er mulig å spille. De er i en posisjon hvor de ikke trenger å vise at det endeløse mørke er en ubevegelig tilstand. Utfordringen for Sunn – etter en rekke utgivelser med dette som utgangspunkt – er snarere å utvikle seg innen en formel de har dyrket i over 10 år og gjennom en seks-syv plater. Det skrittet tar de ytterligere her, ikke uventet i snegletempo, men den kappekledde duoen beveger seg sakte inn i nytt land.

Som tittelen indikerer er Monoliths & Dimensions en plate av monolittiske kvaliteter og nye dimensjoner. De bygger fjell av lyd med stoisk ro og gigantisk kraft, men har nå fått med en skokk av musikere, særlig fra vestkysten, til å forme et mer teksturbasert verk (folk fra Earth, Asva og dess like). I tillegg finner vi den australske gitaristen Oren Ambarchi og igjen den ungarske vokalisten Attila Csihar i sentrale posisjoner. Og kanskje viktigst av alt: På arrangørsiden har de med drevne Eyvind Kang som et spennende grep. Det bør også nevnes at de har de fått med en stor blåserrekke, som sammen med harpe og kor understøtter de nærmest bibelske proporsjonene her.

’The album is not Sunn O))) with strings or metal meets orchestra material’ betrygger utgiver Southern Lord, og det har de heldigvis rett i. Sunn beveger seg langt utenfor slike ordinære akser. I et solid intervju i The Wire (april 2009) snakker duoen Stephen O’Malley og Greg Anderson om sine varierte kilder til innflytelse, som strekker seg langt utenfor black metal og doomrockens kjerneverdier. De har gått en lang vei fra å være et ’hyllestband’ til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. I det nevnte intervjuet toucher de innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer. Det er derfor passende at de også har fått med seg Julian Priester denne gang (fra bl.a Sun Ra, Herbie Hancock og John Coltrane).

Dette betyr ikke at Sunn har laget en symfonisk jazzplate, men de har definitivt utvidet rammene for sitt soniske verdensbilde. De våger å utfordre seg selv, tvinger seg selv videre. ”Aghartha” hinter kanskje til elektrisk Miles Davis, men er også åpningen ned i underverdenen, og det er hit Sunn O))) igjen ønsker å føre oss. Jeg kniper øynene igjen og blir med ned trappene.

”Aghartha” åpner med sine smeltende signaturriff, og en følgetekst som tydeligvis skal virke beskrivende til det vi hører: ’Thunderous resonant sounds call from beyond the depths and the winds of gravity change….’ Det er den slags gigantiske krefter denne gjengen gir seg i kast med. Jeg kan riktignok styre meg for Attilas fortellende kammerstemme. Det blir liksom hakket før det ufrivillig komiske. Musikalsk er dette likevel blant Sunn mer interessante stykker, som beveger seg fra nevnte dronedrønn til et mer abstrakt, nærmest goldt landskap som ender i bare en evig vind og Csihars stønn: ’I search for the riddle in the clouds from where a new world shall form…’

”Big Church” er bevæpnet med en myr av gitarer, et klosteraktig kor og lyder som kunne vært hentet fra maskeballet på Eyes Wide Shut. ”Hunting & Gathering” gir oss Attila gryntende på ungarsk om Cydonia – et asteroidebelte utenfor Mars – denne gangen et mannlig slavekor, pauker og blåsere. Igjen, merkverdig, dramatisk og annerledes, og igjen synes jeg Csihar tar for stor plass i lydbildet. Det avantgardistisk orkestrale og det doomedagsaktige forenes mest effektivt i det kvartelange sistesporet ”Alice” (til Alice Coltrane, I presume) er det vakreste Sunn O))) har lagt ned på plate. De harde gitarene mørnes, tordenregnet stilner og himmelen åpner seg av blåsere som puster skyene mildt vekk.

Igjen står vi som lyttere nakent måpende mot mørket som lukker seg idet stillheten omslutter oss.

Bjørn Hammershaug

Iron & Wine: Soft Southern Breeze

Please remember me, finally
And all my uphill clawing
My dear, but if I make the Pearly Gates
I’ll do my best to make a drawing
Of God and Lucifer, a boy and girl
An angel kissin’ on a sinner
A monkey and a man, a marching band
All around the frightened trapeze swinger

The Creek Drank The Cradle (Sub Pop, 2002)
Sam Beam holder til i Miami, der han arbeider som filmprofessor på universitet. The Creek Drank The Cradle er hans debut under artistnavnet Iron And Wine. Beam er hva vi på godt norsk kaller en singer/songwriter. Med sin myke, behagelige hviskestemme kommer han oss varsomt i møte mens han klimprer på en akustisk gitar eller en banjo. Det holder i massevis, for med disse elleve stillferdige visene står Iron & Wine bak en av de vakreste debutplatene på lenge. Den landlig betonte tittelen er selvsagt ikke tilfeldig, for Iron & Wine føyer seg inn i en jordnær og rural tradisjon, med hint til både country og blues. Han husker tidvis avsted som Nick Drake i møte med Palace Brothers i langsom film, og med forsiktige innslag av slidegitar og banjo framheves ytterligere tilknytningen til tradisjonsmusikken. Hør for eksempel trekk av appalachian-folk på ”The Rooster Moans”, som kunne vært et glemt opptak fra Harry Smiths arkiver. The Creek Drank The Cradle er gjennomgående avdempet og tilbakelent, der vokalen bidrar til å skape et mer distingvert preg enn hick-stilen han liksom sogner til. På ”Upward Over The Mountain”, ”Southern Anthem” og ”An Angry Blade” kan han således minne mer om en døsig utgave av Simon & Garfunkel, Crosby & Nash eller Elliott Smith. Soft melankoli og folkbasert visepop kan fort slå feil vei, og enkelte kan sikkert savne noe sprekere arrangementer. Dette er ikke en plate som umiddelbart vil hoppe inn i alles ører, men for den tålmodige og åpne lytter vil den ganske sikkert snike seg langsomt innpå og forføre deg når du minst venter det.

Det er ikke vanskelig å se for seg Sam Beam rekende et sted inne i the Everglades på natterstid, mens han synger så fredelig og vakkert at til og med alligatorene vrir seg dorskt og vennlig rundt ham. The Creek Drank The Cradle er mer enn en lovende debut.

The Sea And The Rhythm EP (Sub Pop, 2003)
The Sea And The Rhythm er mer og mindre av det samme, rent overskuddsmateriell fra et lager som virker å være svært så velfylt. Alle fem sporene kunne lett passet inn på debuten, og faktisk utmerket seg der. Beam er velsignet med en behagelig stemme, myk og høflig hever han aldri seg over søvnig hvisken. Han synger som om han er redd for å vekke personen som sover ved hans side. Musikalsk så holder han seg til et nedstrippet format. Helst bare litt fingerplukking på en kassegitar, litt slide eller tilbakelent banjoklimpring holder ham med selskap. Musikken er solid forankret dypt i amerikansk jord, med spor fra blues, country og Appalachian Mountain Music. Alt framføres på en rolig, andektig måte som tilfører varme og gir en nærmest religiøs stemning.

Vi starter varsomt med fjellfolk på banjodrevne ”Beneath The Balcony”. Tittelkuttet er rett og slett en nydelig rolig perle av en akustisk vise der Beam vrenger sjelen sin i en kjærlighetsvise som er låt som åpner store hjertesår. ’Our hands they seek the end of afternoon, my hands believe and move over you’. På ”The Night Descending” er det bluesmannen Sam Beam som kommer mer fram, med den rastløse gitarstilen til John Martyn og en bløt stemme som dirrer av styrke: ’In a year of fallen angels, broken hands and boys in danger, pray the lord might pacify you, ain’t no telling what he’s up to’. Her er ikke bare personlige åpenbaringer. ”Jesus The Mexican Boy”, en sterk, realistisk beretning om fattiggutten Jesus som er født på den amerikanske nasjonaldagen:

Jesus the Mexican boy,
wearing a long desert trip on his tie
lo and behold, he was standing under the
welcome sign
naked the judas in me
fell by the tracks but he lifted me high
kissing my head like a brother
and never asked me why

Sam Beam skriver både tekster og melodier du ikke glemmer så lett. Alle disse låtene er spilt inn hjemme i Miami, og selv om forholdene er relativt simple vil jeg ikke si at dette er en typisk hjemmesnekret utgivelse. Beam evner å komme veldig tett innpå oss, og de enkle lydforholdene snarere forsterker detaljene i hver bevegelse og i hvert åndedrag. Akkurat som låtene fester seg, så er omslaget også verdt en ekstra kikk. Fotografiet er tilsmusset av flekker, som om bildet har ligget bortgjemt noen år. Det viser en kvinne med bare skuldre som skjuler seg bort fra fotografen, som om hun ikke vil avbildes. Det er et omslag som passer godt til innholdet på platen. Iron & Wine er synonymt med sterk lengten, dype hemmeligheter og historier som ikke alltid er ment for dagens lys.

Our Endless Numbered Days (Sub Pop, 2004)
Dette er en slik plate jeg vil ha som hodepute, jeg vil trekke den over meg som en dyne og sovne med den hver kveld mens Sam Beam kommer trekkende som en mild kveldsbris gjennom vinduet, pakker meg inn og hvisker:

There are times that walk from you like some passing afternoon
Summer warmed the open window of her honeymoon

Denne gangen har han tatt med seg gitaren inn, satt seg ned i et skikkelig studio i Chicago sammen med Brian Deck (Califone, Red Red Meat, Modest Mouse) og fått med seg noen flere musikere i tillegg. Enkelte av de mer primitive visesangerne i USA har vendt inn mot studio den senere tiden (Devendra Banhart, Jolie Holland, Mountain Goats), men så lenge låtene blir tatt hånd om med like stor forståelse som her så er det bare en styrke. Støvet er blåst bort og suset pusset vekk, men det er ikke bare noe sterilt, blankpolert som står igjen. Det er en skinnende skatt som klarere avdekker den betagende skjønnheten og det inderlige vemodet Sam Beam gir sine låter. Our Endless Numbered Days har blitt en plate der lavmælte sanger, skarpsindige og bisarre historier om tro, tap og kjærlighet og vakre, enkle melodier tilsammen skaper et meget sterkt fundament. Det er ikke mer hokus pokus enn som så.

Beam mimrer lavt og stillferdig om barndom, religion og mellommenneskelige forhold med en søvnig sørstatsaura over seg. Stilmessig befinner platen seg hele tiden i det akustiske viselandskapet, med spor av blues og tradisjonell folk. Aldri spesielt vågalt eller utfordrende er det også mulig å argumentere for at dette kan bli en i overkant sedat opplevelse. Men så var dette med å ta seg tid til å lytte, da.

Det er nemlig ikke de store gestene som preger denne musikken. Det er de små. Den delikate slidegitaren, plukkingen på den akustiske eller banjoen, søsterens forsiktige koring. Nå er ikke alle låtene like umiddelbare som ”Cinder And Smoke”, men til og med en i utgangspunktet anonym sak som ”Love And Some Verses” blir til flytende honning for øret i Beams hender. Når han sumper til med ”Teeth In The Grass” og ”Free Until They Cut Me Down” gjøres det fortsatt med forsiktig omhu av vennlig sørstatsmanér som ikke bør virke skremmende på noen. Men det er likevel på de helt nedstrippede sporene han er best; ”Sodom, South Georgia”, ”On Your Wings” og ”Passing Afternoon”.

Hvis du er ute etter en plate som rokker ved dine etablerte forestillinger om hva musikk er, så bør nok ikke Our Endless Numbered Days være den første du strekker deg etter. Hvis du er på jakt etter musikk med tilnærmet ubegrenset holdbarhet og akkurat passe skrudde vemodige historier så er ventetiden over for denne gang. Bruker du den som vuggesanger inn til drømmeland er det ikke umulig at det er spor av tårer på puten når du våkner.

Woman King EP (Sub Pop, 2005)
No hands half as gentle
or firm as they’d like to be
Thank God you see me the way you do
strange as you are to me

Når Sam Beam synger slike ord er det med en følsomhet som knapt noen kan matche. På Woman King er det mange slike øyeblikk. Den seks spor lange EP’en dreier seg i hovedsak om Kvinnen. På godt og på vondt. Her er de alle sammen; elskerinnen og moren, fristerinnen og konen.

We were born to fuck each other
one way or another…

…synger han på ”Evening On The Ground (Lilith’s Song)”. Det direkte språket passer til en smule røffere stil enn det vi har vært vant med fra denne kanten. Beam har framstått som lavmælt og sober i både språk og tone, det er han for så vidt fremdeles, men han har guffet opp både tempo og økt instrumenteringen noe mer enn tidligere. Kanskje er det produsent Brian Deck som har sørget for et kraftigere og mer gjennomarbeidet lydbilde, et stykke unna lo-fi stilen fra debuten. Den smekre stemmen er fremdeles sentral, men han omgir seg nå med et større utvalg av slagverk, elektrisk gitar, fiolin, banjo og piano, og ikke minst harmonisang med søsteren Sarah. De følsomme akustiske visene hans må dermed jobbes inn i et bandformat, mer enn hvile seg på en enkeltsittende visesanger.

Av de mer neddempede visene står smellvakre ”My Lady’s House” og ”Jezebel” særlig ut. Sistnevnte tør være kjent som Ahabs kone og en mektig, ansett som meget ond fristerinne, bibelsk kvinne. ’Born to be the woman we could blame’ som Beam synger et sted. Hun tilhørte Baal-kulten og led en fryktelig skjebne; kastet ned på gaten av evenukker, overkjørt av Jehu, revet i filler og spist av hundene:

Who’s seen Jezebel?
She went walking where the cedars line the road
Her blouse on the ground
where the dogs were hungry, roaming

Ingen kan sy videre på en slik historie på så imøtekommende vis. Og mens vi er inne på bibelske allusjoner:

Mary, carry your babe
bound up tight like lips around a whimper
your fingers over my face
Blind eyed Sampson driven to the temple
and night birds digging until dawn
Freedom hangs like heaven over everyone
Ain’t nobody knows what the newborn holds
but his mama says he’ll walk on water
and wander back home…

…et utdrag fra ”Freedom Hangs Like Heaven”, som sammen med tittelkuttet og ”Evening On the Ground (Lilith’s Song)” er blant de mest rytmisk drevne og up-tempo låtene som har kommet fra denne kanten, preget av en mørk, nesten forstyrret uro kunne de nesten like gjerne tilhørt David Eugene Edwards og et av hans prosjekter (Woven Hand, 16 Horsepower). Iron & Wine er noe av det mest lindrende man kan behage sine ører med, og det er vel bare et spørsmål om tid før han dras opp til hovedstrømmen. Med så mange plater bak seg på kort tid kunne faren for overdose vært tilstede, men så er ikke tilfelle. Alle de gode elementene fra tidligere er ivaretatt, men Woman King er et forsiktig skritt videre i karrieren for Beam. Man skulle nesten tro djevelen hadde tatt bolig i den milde skjeggete læreren. Eller kan det være en kvinne?

The Shepherd’s Dog (Sub Pop, 2007)
Sam Beam er både Iron & Wine, og han kommer fremdeles til oss som en mild fønvind fra det varme sør. Men han viser også noen skarpere tenner på The Shepherd’s Dog.
Florida-artistens tredje hele album bygger videre på tendenser fra EP’en Woman King, der varsomme, nedstrippede viser sto side om side med mer instrumentalt utbygde låter. Nå forsøkes disse to uttrykkene å flettes mer sammen som en naturlig helhet, og med seg til den oppgaven har han solide folk fra meget sammenlignbare band som Calexico, Califone og Lambchop. The Shepherd’s Dog preges av de mange dyktige musikernes innspill, der ingen akkurat går inn for å overdøve silkestemmen og de myke melodiene til Beam. Med et låtmateriale som ikke er like umiddelbart overbevisende som tidligere, er det i første rekke i formen The Shepherd’s Dog har sin styrke. Med et så godt utgangspunkt er det derfor litt paradoksalt at de sterkeste låtene er tåredryppende øyeblikk som ”Resurrection Fern” og ”Flightless Bird, American Mouth”. Et signal på at det kanskje er i dette leiet Sam Beam likevel skinner aller sterkest.
(Opprinnelig publisert i Dagsavisen, 02. 10. 2007)

Around The Well (Sub Pop, 2009)
Nå tar han en velfortjent pust i bakken, og ser seg litt tilbake. Det er en stolt karriere sørstatsmannen har bak seg så langt. Han har skjemt oss grundig bort, den godeste Beam, og når han nå rasker sammen gamle papirer kan det vanskelig bli dårlig. Around The Well er en dobbel CD/trippel LP bestående av aldri utgitte hjemmeopptak og sjeldne eller utgåtte enkeltkutt fra hist og her. Samlingen vender tilbake til de helt tidlige årene, og de som husker lyden og stemningen herfra vil nikke gjenkjennende, til materiale tatt opp i forbindelse med The Sheperd’s Dog. Utgivelsen er delt i to naturlige deler, der første CD består av enkle hjemmeopptak (herunder fløyelsversjoner av Flaming Lips’ ”Waitin’ For A Superman”, Stereolabs ”Peng! 33” og Postal Service’ ”Such Great Heights”). Det er vel ikke noe ved Beam – artist i moden alder – som kan beskrives som uferdig og prøvende, men disse opptakene gir et innblikk i hans tidlige fase av karrieren. En mann, en gitar og en gudbenådet stemme.

Disc 2 viser Iron & Wines mer bandorienterte side, bedre produsert og fyldigere arrangert. Her er flere låter fra den lettbente komedien In Good Company, som for å illustrere Iron & Wines naturlige tilhørighet i en lettfattelig og behagelig verden. Hans spor ble kanskje ikke sumpenes eller skogenes, men heller den allmenne visepopens sti. Ikke så fryktelig spennende, men du verden så fint det kan bli. To eksempler: ”God Made The Automobile” er en uimotståelig liten trall, som bare han kan lire av seg med slik eleganse, mens dampende ”Arms Of A Thief” minner om hans Florida-bakgrunn der han står side om side med Jim Whites backwoods Everglades-gospel.

Det er veldig mye flott musikk på disse platene, velegnet både for den jevne fan som for den nysgjerrige førstegangsreisende. Er man i tvil så er det bare å lytte seg varm og tårefull til ”The Trapeze Swinger” – Sam Beams kanskje 10 flotteste minutter noensinne. Bare denne låten alene gjør platen verd å anskaffe.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Ballads Of The True West

Listen to the cowboy’s story
And if you cannot hear it
In these legends, songs and stories
Listen closely to the west wind
And the secret that it whispers
In the forest, plains and valleys,
In the sand forever shifting

Nitty Gritty Dirt Band: Will the Circle Be Unbroken (Capitol, 1972/2002)
It was 30 years ago today…
Mot slutten av 1960-tallet begynte flere artister fra ulike musikalske miljøer å søke til Nashville og countrymusikken. Buffalo Springfield, The Byrds’ Sweetheart Of The Rodeo (1968) og The Beau Brummels’ Bradley’s Barn fra samme år, The Flying Burrito Brothers’ The Gilded Palace Of Sin (1969) og senere Gram Parsons bidro alle til å korte ned avstanden mellom rock og country. De gjorde nybrottsarbeid vi fortsatt har glede av den dag i dag, selv om overløperne i sin samtid ikke alltid ble like godt mottatt, verken av publikum eller pressen. Det skulle en gjeng fra Long Beach endre på.

Nitty Gritty Dirt Band var i utgangspunktet et rockeband, men med ganske klare røtter til country. De spilte for første gang i Nashville i 1970, med blant andre gitarist Earl Scruggs og hans familie som publikum. Det skulle bli starten på et langvarig vennskap, og en nyttig døråpner mot andre artister. Med kontaktnettet til Scruggs-familien i ryggen og god hjelp fra produsent Bill McEuen kom de etterhvert i kontakt med levende legender som Doc Watson (gitar) og Roy Acuff (sanger, låtskriver), og dermed de innerste sirkler i datidens countryhoff. Tvilen i konservative kretser mot disse langhårede strandguttene var visstnok sterk, men den forsvant raskt da de merket hvor respektfulle og seriøse Nitty Gritty Dirt Band var i forhold til sitt prosjekt. Det kan også høres i dag, 30 år senere, hvor mye varme og glede som ligger i denne innspillingen.

I løpet av det som må ha vært seks travle dager i 1971, på en to-spors analog opptaker, ble massive Will The Circle Be Unbroken spilt inn med blant andre Scruggs, Mother Maybelle Carter fra The Carter Family, Merle Travis og Roy Acuff. Resultatet ble 37 låter fra den amerikanske sangbokas edleste sider, et dokument som i denne nyoppussede utgaven er forlenget med fire kutt. Dette er en ren gledesreise fra start til slutt. Det er ikke en bare en brobygger mellom genre og generasjoner, det er et monument over amerikansk folkemusikk. Den forrykende åpningen ”Grand Ole Opry Song” setter standarden. Hylo Browns vise om det klassiske radioprogrammet er som en invitasjon inn en tidløs men forgangen tid. Her hylles Hank Williams, Roy Acuff, Ernest Tubbs, Uncle Dave Macon og alle de andre som sikret lørdagsunderholdningen på 40-50-tallet. Første del fortsetter da også som en ren hyllest, dog uten å stivne i gamle former. Gamlemor Carter synger fremdeles like strålende (”Keep On The Sunnyside”), Jimmie Driftwoods ”Tennessee Stud” (senere gjort kjent av Johnny Cash) og Hank Williams’ ”I Saw The Light” og ”Honky Tonkin’” er evige klassikere. Og kanskje den vakreste låten av dem alle: Merle Travis’ ”Dark As A Dungeon”.

CD2 er i hovedsak instrumental, og innledes av åtte forrykende spor, der særlig samspillet mellom Earl Scruggs (banjo) og Vassar Clements (fele) stadig finner nye høyder. I tillegg får vi servert versjoner av ”Lost Highway” (av Leon Payne, men mest kjent med Hank Williams), Hanks ”Honky Tonk Blues” og ikke minst Carter Familys egen ”Will The Circle Be Unbroken”, der nesten hele Nashville til slutt stemmer i. Avslutningsvis roes det hele ned, med kun Randy Scruggs og hans gitar som gjør Joni Mitchells ”Both Sides Now”.

Etter en slik omgang er fire bonusspor nesten overflødig, men det glemmes fort med feiende flotte ”Foggy Mountain Breakdown”. ”Warming Up For ’The Opry’” og ”Sunny Side” er dessuten kun litt småprat, og det etterlater den korte snutten ”Remember Me”, som får æren av å runde av det hele.

Selv om platen i sin tid ble stilfestet som countryrock, er det 30 år senere vanskelig å spore rockedelen. Ved å tone ned det elektriske uttrykket bidro Nitty Gritty Dirt Band å oppnå respekt i Nashville, samtidig som de økte interessen for country-musikk for nye generasjoner. Det eneste som trekker ned på denne utgaven er skuffende lite informasjon og tekst i omslaget, noe man kunne tatt seg bryet med å utbrodere når denne klassikeren nå gis ut på nytt, til glede for nok en generasjon musikkelskere.

Gram Parsons: Sacred Hearts and Fallen Angels: The Gram Parsons Anthology (Rhino, 2001)
Myten vil ha det til at han møtte sitt store idol Elvis Presley som 10-åring, og at ingenting senere ble det samme for den velstående sørstatsgutten. Hans liv skulle bli innhyllet i tragedier, fyll og dop, damer, jetsett og rennestein. Det er en annen historie, selv om den er sterkt knyttet til musikken han lagde i løpet av sin altfor korte artistkarriere. Det er den vi først og fremst skal konsentrere oss om her. Gram Parsons har for alltid skrevet seg inn i musikkhistorien, og Sacred Hearts & Fallen Angels minner oss om hvorfor i løpet av to tettpakkede skiver.

Parsons gjorde noen viktige trekk som var avgjørende for sin karriere. Kontakten med Chris Hillman og The Byrds, de utrolige dressene fra Nudies, det brede låtutvalget han tolket, samarbeidet med Emmylou Harris, og det faktum at han døde ung. Underliggende for alt han foretok seg, med unntak av det siste, var en dyp kjærlighet til countrymusikkens røtter (Merle, Buck, George) og ikke minst hans visjon om å smelte country med rock, soul og r’n’b – til det han kalte Cosmic American Music. Med noen av de vakreste og såreste låtene som er skrevet klarte Parsons å gjøre countrymusikk akseptabel på en tid den var ute og nede, aldri en stor stjerne i sin levetid ble han et ikon og musikalsk forbilde etter sin død, og hans musikk skinner minst like sterkt i dag. Det er mange måter å ta for seg Parsons karriere, disse momentene er bare noen av mange festepunkter.

Scenen i Los Angeles fikk stor betydning for Parsons’ musikalske utvikling, hvor country-innflytelsen møtte amerikansk vestkyst, folk og psykedelia, først med The International Submarine Band. Safe At Home (1968) er anerkjent som tidenes første countryrock-plate, som i dag selvsagt høres mer ut som country enn rock. Gram debuterte med en plate inspirert av Cash, Williams og Merle Haggard (”I Must Be Somebody Else You’ve Known” er inkludert her), men i en mer ungdommelig tonedrakt. Låtene fra denne perioden er mer lettbente, og uten de mørke skyggene som etterhvert karakteriserte hans senere periode, blir de stående igjen som de minst særegne samlet sett. Submarine Band ledet ham uansett over til en kort karriere med et vaklende The Byrds. Sweetheart Of The Rodeo (1968) ble deres siste klassiske utgivelse, sterkt preget av Parsons inntreden, og ytterligere et skritt mot west fra et band som allerede hadde nærmet seg genren tidligere. Selv om ubåt-bandet var først ute, viste Sweetheart Of The Rodeo en utvikling av Parsons talent som låtskriver, der særlig ”Hickory Wind” står igjen som en av hans signaturlåter.

Etter Sweetheart satte Parsons sammen sitt eget band, med blant andre Byrds’ Chris Hillman. The Flying Burrito Brothers ga ut to album: Klassikeren The Gilded Palace Of Sin (1969) og Burrito Deluxe (1970). Parsons ga bandet et særegent image med de dekorerte dressene fra Nudie Suits, og filmregissør Gandalf Hennig, mannen bak dokumentarfilmen Fallen Angel (2004), uttalte at Parsons med dette innførte et stilig element som skilte seg ut fra datidens redneck-rockere (Creedence). Inspirert av gamle countrysangere var særlig Parsons’ dress slående; pyntet med piller, nakne damer, marihuanablader, kors og flammer illustrerte den store deler av hans verden. På Gilded Palace ble r’n’b-klassikerne ”Dark Side Of The Street” og ”Do Right Woman” omgjort til smekre countryballader, mens han nådde nye høyder med egne låter som ”Hot Burrito #1” og ”Sin City”. En mørkere, mer resignert tone ble tydeligere, og livsstilen hans ga musikken en ekstra skjelven dimensjon. Selv om Burrito Deluxe var en noe skuffende oppfølger inneholder den ikke minst ”Wild Horses”, spandert av The Rolling Stones som et resultat av Parsons nære vennskap med Keith Richards.

Men det var med sine to soloplater Parsons fullendte sin visjon. Etter et par år i grøftekanten dukket han opp igjen med GP (1973) og Grievous Angel (utgitt etter hans død, 1974). Begge tilhører amerikansk musikkhistorie, og er mer genreløse enn de tidligere platene. Den da unge folksangerinnen Emmylou Harris ble hentet inn, og Elvis Presleys musikere backet på platene. Med det fikk Parsons linket sammen den klassiske countryduetten (som George Jones/Tammy Wynette) med sitt barndoms idol. Hans såre indre og tøffe ytre koplet med en gudbenådet sans for melodier gjør disse to platene blant de bedre innen amerikansk syttitalls-rock. Men så var det slutt. Gram Parsons sluknet hen på et lurvete motell i Joshua Tree, California. Han fikk aldri gitt ut de dårlige åttitallsplatene, han mistet aldri håret eller sin ungdommelige glans. Det gjør det selvsagt langt enklere å helliggjøre en artist for ettertiden.

Hva er det så med musikken til Gram Parsons som gjør at den står så sterkt i dag? Jeg kan ikke hevde å selv ha opplevd ham i samtiden, så det vil være en floskel basert på andres oppfatninger for meg å si at han ’revolusjonerte countrymusikken’. Det bør da heller ikke være styrende for hvor bra musikken er i dag. Hans påvirkning er udiskutabel (direkte linje til Eagles og Desert Rose Band, siden til Steve Earle, Long Ryders, REM, Ryan Adams) men også den er uinteressant isolert sett. Spørsmålet må derfor stilles på en annen måte: Hva gjør en plate eller låt god, og hva gjør den holdbar? Og det er det heller ikke så lett å ha en enkel fasit på. Parsons omga seg riktignok med meget habile musikere, men var ingen ’stor’ gitarist/vokalist. Det dreier seg mye om følelser, og de forsterkes når de kommer rett fra hjertet og formidler sorg, smerte eller sårhet på en rørende vakker måte. Og til dette var Parsons røst just perfekt, det er en sår undertone i hans stemme som Bud Scoppa fra Rolling Stone beskrev slik: ’I said it then, and I’ll say it now: He was the most convincing singer of sad songs I’ve ever heard.’

For det er særlig balladene (”She”, ”Brass Buttons”, ”The New Soft Shoe”) og ikke minst duettene med Harris (”In My Hour Of Darkness”, ”Hearts On Fire”, ”Love Hurts”) som har en eller annen nerve og kvalitet som er like sterk hver gang de settes på. Parsons var både warm evenings, pale mornings og bottles of booze. Han var en fallen engel, et hellig hjerte, et helt menneske som var fortapt fra barndommen. Det er det han viser med sine låter, og det har noe i seg som mange kan kjenne seg igjen i. Kanskje det er derfor han kan oppleves 30 år etter sin død og fremdeles virke like levende?

Townes Van Zandt
Sometimes I don’t know where this dirty road is taking me
Sometimes I can’t even see the reason why
I guess I keep on gamblin’, lots of booze and lots of ramblin’
It’s easier than just waitin’ around to die

Texas Rain: The Texas Hill Country Recordings (Tomato, 2001)
Texas Rain ble spilt inn tidlig på 90-tallet, men utgivelsen så av en eller annen grunn ikke dagens lys før i 2001. Townes Van Zandt og hans mangeårige følgesvenn og produsent Kevin Eggers ønsket å spille inn en del eldre klassikere på nytt og i nye konstellasjoner. Resultatet har blitt et meget hørbart gjenhør med et knippe tidløse låter, kledd i et noe mer polert lydbilde enn på originalversjonene.

Selv om produsent og arrangør Eggers har satt sin bestemte signatur på platen, er disse nye innspillingene i all hovedsak kommet svært godt ut av det. Hovedgrunnen ligger selvfølgelig mye i de allerede suverene låtene til Van Zandt og måten han fortsatt styrer dem. Klassikere som ”Pancho & Lefty”, ”Kathleen” og ”If I Needed You” kan vanskelig radbrekkes, på den annen side bør de heller ikke klusses for mye med. Slik sett er det bra at det er sjefen sjøl som tross alt styrer skuta. Den andre grunnen til at dette fungerer er at samarbeidspartnerne er valgt ut med omhu. Når nevnte ”If I Needed You” sklir avgårde med Emmylou Harris’ krystallstrupe er det bare storslagent. Her kan man minnes hennes duetter med Gram Parsons, og alle som har smaken for disse kan bare lene seg tilbake for å nyte. ”Brother Flower” (med Kimmie Rhodes) ligger heller ikke så mye tilbake, ei heller den mer anonyme balladen ”At My Window” med Kathy Mattea, selv om begge ikke uventet er noe blekere enn Emmylou. ”Pancho & Lefty” er vel det nærmeste man kan kalle Zandts signaturlåt. Her er den i dels spansktalende mariachi-stil med blant andre Freddy Fender, Doug Sahm og The Texas Revolution. Det virker helt riktig, og plasserer historien der den rettmessig hører hjemme – i grenseområdene mellom USA og Mexico. Noe lignende gjentas i minst like flotte ”Quicksilver Dreams Of Maria”, og det er nesten så en kunne ønske at Townes Van Zandt hadde gjort mer i den språkdrakten før han så altfor tidlig gikk bort. Her smelter i hvert fall grensene sammen tilbake til sin naturlige, diffuse form.

Our Mother The Mountain (1969) er en av Van Zandts aller beste skiver, og ”Kathleen” er en av de store øyeblikkene fra denne. Her er arrangementet med hell redusert, og tilbake står et dryppende piano og noen fantastiske harmonier fra The Chromatics. Dette er platens aller flotteste spor, og også en de mest vellykkede nyinnspillingene. Men best av alle er Willie Nelson. Som en sulten gnager stikker han hodet fram på ”Maria” og ”No Lonesome Tune” med en røst som står fantastisk til Zandts mer solide og stødige.

Townes Van Zandt rager der oppe sammen med Hank Williams og Gram Parsons som en av de aller største. I en bedre verden ville han oppnådd større suksess mens han levde, men låtene han skrev har skapt karriere for mange andre. Texas Rain hjelper oss litt på vei til å forstå hvorfor.

The Best Of Townes Van Zandt (Tomato, 2002)
Å velge ut låter til en samler med Townes Van Zandt er ikke akkurat den enkleste oppgaven. Tomato Records, som ga ut mange av mannens mest klassiske 70-talls plater, besitter en enorm skattkiste å velge fra, og The Best Of… holder seg til disse utgivelsene. De har skjøttet jobben vel, og forsøker med et par unntak å levere det tittelen lover. Zandts knallsterke signatur gjør uansett at det er vanskelig å mislykkes.

Rikmannssønnen fra Texas døde plutselig i 1997, bare 52 år gammel. Da kunne han se tilbake på en tretti år lang unik platekarriere, noe som sikret ham et navn blant de mest udødelige av alle amerikanske låtskrivere. Den startet i 1968 med For The Sake Of The Song som ikke er representert her. Det er derimot Our Mother The Mountain (1969). Det er lett å høre hvordan Van Zandt tidlig skilte seg ut fra mengden. Med en distinkt og varm stil som var preget av både amerikansk folk, blues, outlaw-country, rock og popmusikk, hvisket han bort grensene mellom Nick Drake og Johnny Cash, mellom Leonard Cohen og Gram Parsons. Tittelkuttet og ”Snake Mountain Blues” viser noe av denne balansegangen mellom de såre visene og de mer rocka sidene ved Townes Van Zandt.

Det er også valgt ut flere konsertopptak fra ulike stadier i mannens karriere. Det er veldig greit, med tanke på at han mest av alt var en scenens mann og spilte langt mer ute blant folk enn i studio. Det er her Townes Van Zandt er sitt ess. Vi får utdrag fra fabelaktige Live At The Old Quarter (spilt inn i 1973, gitt ut i 1977) og Rain On A Conga Drum (spilt inn i 1990, utgitt i 1995), og man kan lett høre hvordan Zandts stemme med årene ble mer rusten, modnet, men også hvordan han beholdt varmen og intimiteten i vokalen.

Platen er ikke kronologisk sammensatt, og det litt innholdsløse omslaget er noe skuffende, et langt og velskrevet essay av John Kruth til tross. Det er kanskje ikke så farlig, etter noen runder med denne samleren vil nok behovet for å kjøpe opp hans originale plater melde seg uansett. For de som allerede har det meste fra før, er det ikke så veldig mye nytt å hente her. Townes Van Zandt er en viktig del av den amerikanske kulturarvens, slik John Steinbeck og Woody Guthrie er det. Å kjenne til ham, i det minste gjennom en enkel samler, er intet mindre enn obligatorisk.

In The Beginning… (Compadre, 2003)
Disse ti opptakene er et skattekammer for Townes-fans og musikkelskere i alle land. In The Beginning… inneholder nemlig låtsmedens aller første opptak som har ligget godt bortgjemt helt siden 1966. Først i 2002 dukket de fram igjen fra et støvete lager i Silver Dollar Music, der eks-kone Jeanene og produsenten Jack Clement snublet over dem. Det gir oss en unik mulighet til å høre Van Zandt to år før den klassiske debuten For The Sake Of The Song, og det er bare å takke høyere makter for at noen endelig fant disse dødehavsrullene. Ja visst er Townes ung på denne tiden, det er ingen ”Pancho & Lefty”, ”Tecumseh Valley” eller ”If I Needed You” her – men til å være så tidlige opptak holder dette materialet en standard de fleste andre ferdigformede artister bare kan drømme om. Allerede som 22-åring hadde Townes van Zandt de kvalitetene som senere skulle bli hans varemerke; den varme fortellerstemmen, de melankolske melodiene og de levende tekstene om rastløse vandringer, mennesker som har falt utenfor og personlige spøkelser. Lydkvaliteten er dessuten av bemerkelsesverdig høy karakter, så In The Beginning… fortjener å bli lagt merke til langt utenfor Van Zandts krets av nære venner.

På midten av 60-tallet hadde Van Zandt etablert seg på Houstons og Austins folk-klubber der han vanket med kumpaner som Guy Clark og Mickey Newbury. Det var sistnevnte som fikk ham over til Nashville, og i kontakt med legendariske Cowboy Jack Clement som tok ham under sine vinger. Opptakene med ham peker fram mot senere storhet, men står seg også godt som en selvstendig utgivelse. Her finner vi både pumpende bluesaktige rockere (”Black Widow Blues”, ”Hunger Child Blues”, ”Black Jack Mama”), countryballader (”Waitin’ For The Day”, ”Colorado Bound”) og akustiske folkviser (”Maryetta’s Song”, ”Gypsy Friday”). De to siste sporene, ”Big Country Blues” og ”Black Crow Blues”, gir begge frysninger på ryggen. Med den rullende gitarstilen er han en Cohen forut for sin tid, og hvis du lukker øynene til ”Black Crow Blues” er det som han står rett ved din side når han synger: ’It’s a life worth the living, but we all gotta die’, og jeg tar meg i å tenke at om dette hadde vært hans eneste plate ville han fortsatt vært en legende.

Utgivelsen er dessuten beæret med nydelig innpakning, bilder, tekster, malerier og en kort tekst av John Lomax III. Det eneste jeg savner er litt mer info om de ulike musikerne, men det blir uansett underordnet i den store sammenhengen. Townes Van Zandt døde brått i 1997, på samme dag som Hank Williams – men begge vil for alltid leve med oss videre. Disse opptakene virker som en påminnelse om akkurat det.

Johnny Cash
And I heard a voice in the midst of the four beasts
And I looked and behold, a pale horse
And his name that sat on him was Death
And Hell followed with him

Sings The Ballads Of The True West (Columbia Legacy, 1965)
Det er lite som måler seg med å våkne litt groggy til tonene av tv-serien Bonanza. Den snille kjempen Hoss, rettferdige Ben, Ponderosa – et vemodig bilde av the true west en lørdag morgen. Nå har Columbia Legacy gjort det fristende for oss å dykke dypere ned i vestens mytologi og historikk. Nyutgivelsen av The Ballads Of The True West er som en dobbelepisode og ønskereprise av Bonanza på en gang.

Det er ikke mange generasjonene siden vesten virkelig var vill og utemmet, og bare de 40 årene som har passert siden Cash spilte inn sitt album har den vært gjennom store endringer. Det gamle Ville Vesten har opplevd store folkeforflytninger av solfugler og en urbanisering uten sidestykke i det moderne USA, og byer som San Antonio, Tucson og Reno rager som moderne metropoler. Men mytene om disse områdene lever sterkere enn noensinne, og det er disse mytene Johnny Cash gjør levende med sine låter. Selv om kuguttene har blitt fordrevet, er det kanskje fortsatt mulig å høre hestenes ekko hvis man lytter. Johnny Cash skriver i omslaget:

Listen to the cowboy’s story
And if you cannot hear it
In these legends, songs and stories
Listen closely to the west wind
And the secret that it whispers
In the forest, plains and valleys,
In the sand forever shifting

…True West er et konseptalbum der Cash tar for seg nettopp legender, sanger og historier som alle er knyttet til Ville Vesten. Bakgrunnen for prosjektet var en henvendelse fra produsent Don Law, og med hjelp fra historisk westernlitteratur, countrystjernen Tex Ritter, som fungerte som en slags mentor, samt produsent Frank Jones, fant Cash frem til ’the west wind’ som han sier. Blant musikerne finner vi dessuten The Carter Family (som både deltar som fullt band (vokal), låtskrivere (Mother Maybelles ”A Letter From Home”) og som enkeltstående musikere). Ellers er det et lite stjernelag dette her, Charlie McCoy på munnspill, strengmester Bob Johnson, The Statler Brothers og gitarist Jack Clement. Men aller mest fant Cash tilbake til vesten ved selv å oppleve den, sove der, lytte til vinden og legendene og ’learned to throw a bowie knife and kill a jack rabbit at forty yards, not for the sport but because I was hungry. I learned of the true West the hard way – a la 1965’. Vi tror ham.

Shel Silversteins artige, om enn dystre henge-vise ”25 Minutes To Go” er tatt med, Mother Maybelle har skrevet ”A Letter From Home” spesielt for platen, og Tex Ritter, Ramblin’ Jack Elliott, Carl Perkins og rodeo-legenden Peter LaFarge bidrar alle på låtskriversiden. Her det også eldre klassikere som en gammel engelsk folkmelodi (”The Streets Of Laredo”), ”Green Grow The Lilacs”, visstnok skrevet av en soldat fra Texas i 1848 og funn fra John Lomax’ skattekiste. Arven etter folklorister som Lomax og Harry Smith er de mest umiddelbare, og denne autentiske gjennomføringen bidrar til at Ballads Of The True West høres like frisk ut i dag som for 40 år siden.

Albumet er befriende fritt for svulstige arrangementer, og kun ”The Streets Of Laredo” og ”I Ride an Old Paint” er noe friserte. Det betyr at Cash kan boltre seg relativt fritt med baryton-stemmen og klassisk travtakt. Tekstene er i stor grad historiske, og refererer til Daniel Boone, Tombstone, John Wesley Hardin, borgerkrigen og drapet på president Garfield. Ved å flette inn snakkende monologer (som versjonen av Longfellows dikt ”The Song Of Hiawatha”, her kalt ”Hiawatha’s Vision”) bidrar han til ytterligere å guide oss gjennom vesten som en historieforteller.

Det er langt fra Ponderosa til dagens glitrende metropoler, som David Berman i Silver Jews en gang sang om Dallas: ’How did you turn a billion steers into buildings made of mirrors’. Johnny Cash foreviget krøttersporene dagens skyskrapere er bygget på.

American IV: The Man Comes Around (American Recordings, 2002)
Det er ingen hemmelighet at Johnny Cash begynner å skrante. Den svartkledde klippen har etterhvert blitt gammel, gusten og grå. Men stemmen holder fortsatt, med kledelige rynker og en tungpusten eim av tre og jord, preget av et langt liv. Med The Man Comes Around leverer Cash og produsent Rick Rubin fjerde bind av den akustiske suksess-serien American Recordings. Mer enn noensinne er det lagt opp til en reflekterende plate, der avskjed, savn og døden står som sentrale tema.

Igjen har Cash/Rubin valgt ut en variert blanding av nytt og gammelt, både når det gjelder låter og musikere, og vi finner flust av dyktige artister her: Gitaristene Randy Scruggs, Smokey Hormel, Mike Campbell, Marty Stuart og John Frusciante, Billy Preston (piano), gode gamle Jack Clement (dobro), keyboardist Benmont Tench og vokalistene Fiona Apple, Nick Cave og Don Henley er blant de som yter bistand. I den likevel intime og enkle settingen skapes en sakral atmosfære der Johnny Cash er naturlig sentrum. Han har med årene gått fra å være en levende legende til å bli et ikon, en naturlig autoritet uavhengig av hvem han står sammen med.

Nå tar ikke Cash de mest utfordrende musikalske veivalgene, og mye av spenningen i denne serien har ligget i hvilke låter som blir Cashifisert. Han har tidligere overrasket gledelig med bl.a. Danzig (”Thirteen”), Spain (”Spiritual”), Soundgarden (”Rusty Cage”) og Will Oldham (”I See A Darkness”). På The Man Comes Around er det Depeche Modes ”Personal Jesus” og Nine Inch Nails ”Hurt” som tjener som overraskelsesmoment, og trolig vil virke mest forlokkende på den yngre delen av publikum. Cash har en egen evne til å gjøre andres låter til sine egne, så også her, men det har etterhvert blitt noe rutinepreget over å omforme slike rockelåter, noe som bidrar til at overraskelsesfaktoren ikke lenger er så høy. ”Hurt” er et høydepunkt, sammen med Stings ”I Hung My Head” (som høres ut til å være skrevet for eller av Cash), ”First Time I Ever Saw Your Face” (som høres ut til å være spilt inn i et gravkammer) og Vera Lynns ”We’ll Meet Again”, rørende, med fullt kor fra hele familien.

Stemmen til Cash holder fortsatt mål alene, men han har også denne gangen fått med seg drahjelp på enkelte spor. Når det gjelder disse duettene er det Fiona Apple (på ”Bridge Over Troubled Water”) som gjør best inntrykk med en drømmende og vakker stemme som skaper motsetninger til hans mørke baryton. Don Henley makter ikke å gjøre samme inntrykk på sin egen ”Desperado”, men også Cash høres noe anstrengt ut på denne. Verst går det likevel med Nick Cave som gjør en heller slett figur på Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry”. Cash selv behersker klassikeren til fulle, men Cave evner ikke å komme inn i låten, og det virker i det hele tatt noe malplassert å bruke ham her. Det er også funnet plass til gamle Cash-kjenninger som ”Streets Of Laredo” og ”Sam Hall” (fra Sings The Ballads Of The True West), ”Danny Boy” og skillingsvisen ”Give My Love To Rose”, alle i nyarrangerte versjoner tilpasset platens uttrykk. Det er fine gjenhør og solide låter, men de tilfører ikke allverden.

Friskest av alle er faktisk den syke mannens nyskrevne tittelkutt. Det knauser som platens bibelske bauta, et spor som setter de andre i skyggen med sine tunge referanser til skapelsen og undergangen er den et udiskutable høydepunkt. Cash setter sin skjelvende signatur med stø hånd, men med tanke på at platens beste låt er hans egen får vi bare håpe at han utsetter sitt møte med Herren ennå en stund og kanskje satser enda mer på eget materiale neste gang.

Emmylou Harris: Portraits (Reprise, 1996)
Portraits er en kronologisk tidsreise fra 1975 til 1992, årene Emmylou spilte inn for Warners underlabel Reprise, samt utdrag fra andre samarbeid med blant andre The Band, Gram Parsons og The Trio. Disc 1 inneholder låter fra 1975-78, disc 2 fra 77-85, mens den siste platen følger Emmylou inn på 90-tallet. Det er mange år og mange plater å velge mellom, men sjelden har vel samlerne hatt en mer delikat artist å jobbe med. Harris har en særdeles sterk og jevn katalog bak seg, og det største problemet må vel ha vært hva som skulle lukes bort. Selv om det alltid mangler et par personlige favoritter på slike samlere, er Portraits 3 1/2 time med utelukkende høydepunkt.

Emmylou Harris ble etter sigende oppdaget av medlemmer fra The Flying Burrito Brothers tidlig på 70-tallet. Via Chris Hillman (The Byrds) ble hun lenket sammen med Gram Parsons, som på den tiden var på jakt etter en kvinnelig sanger. Han levde akkurat lenge nok til at vi fortsatt kan tørke tårer til skjønnheter som ”Love Hurts”, ”In My Hour Of Darkness” og ”Sleepless Nights”. Til tross for det korte samarbeidet har Harris og Parsons gått velfortjent inn i historiebøkene blant de store duettparene i musikkhistorien.

Sammen med den sentrale musikeren, produsenten og senere ektemannen Brian Ahern klarte Harris etterhvert å stable sammen en gjeng musikere, og i 1975 kom hennes debutplate Pieces Of The Sky (den egentlige debuten Gliding Bird fra 1968 er den eneste utgivelsen Harris har ’glemt’, noe hun blant annet viste ved å kalle sitt fjortende album for Thirteen). Pieces… inneholdt blant annet hennes egen ”Boulder To Birmingham” og ”Too Far Gone”, og var en utgivelse som umiddelbart ble godt mottatt i brede kretser, og som ikke er hørbart preget av debutnerver. Harris ser alltid ut til å ha hevet seg over rådende trender og genre, og har klart å bli akseptert blant både modernister og tradisjonalister i country- og popkretser. Ikke bare har hun kommet helskinnet ut av det, hun har alltid stått fjellstøtt som en stilsikker og høyt respektert artist. Fra og med hennes andre album, rikt produserte Elite Hotel (1976) har hun mer eller mindre holdt seg på toppen. Med Buck Owens’ ”Together Again” fikk hun sin første #1 hit, mens singlens b-side, den stillfarne versjonen av The Beatles’ ”Here, There And Everywhere”, fant en naturlig plass på poplistene. Akkurat som Harris’ plater ble til over lang tid, er platene hennes seige selgere. Akkurat som Harris selv er trofast og målrettet, selger de jevnt og trutt inntil de tikker inn til gull (Elite Hotel i 1976, Pieces.. i 1980).

Det ’vanskelige’ tredjealbumet, Luxury Liner (1977) høres ikke vanskelig ut i det hele tatt. Igjen griper Harris tak i andres låter og gjør dem til sine egne. Gram Parson (tittelkuttet), Townes Van Zandt (”Pancho & Lefty”) og Chuck Berry (”You Never Can Tell”). Emmylou Harris har ikke bare teft i forhold til velge låter og låtskrivere. Hun har også omgitt seg med noen av vår tids mest profilerte musikere. The Band, Ricky Skaggs, Ry Cooder, Flaco Jimenez, Albert Lee, Waylon Jennings, Dolly Parton, Willie Nelson, Roy Orbison og David Lindley er bare noen av artistene som har spilt med henne opp gjennom årene. Det er som Harris evner å trekke ut det beste og de mest inspirerte sidene av sine samarbeidspartnere, uten at hun selv virker som en vampyr. Både i duetter og med musikere forøvrig blir samarbeidet både gjensidig og en viktig del i Harris’ karriere.

I 1978 tok hun en sprek vending, og vendte seg mot utelukkende yngre låtskrivere. Det resulterte i platen Quarter Moon In A Ten Cent Town og låter av samtidige som Carlene Carter (”Easy From Now On”) og Delbert McClinton (”Two More Bottles Of Wine”). Med Grammy-vinnende Blue Kentucky Girl (1979) tok hun en ny kuvending og søkte helt ned til røttene av countrymusikken. Albumet, som i begynnelsen floppet salgsmessig, inneholder klassikere som ”Everytime You Leave” (sammen med Don Everly), tittelkuttet og rørende ”Beneath Still Waters”. Hun fulgte røttene videre med Roses In The Snow (1980), et album som ganske så vellykket mikser tradisjonell bluegrass med et mer poporientert uttrykk. Det gir seg også utslag i låtutvalget, der vi finner både folkevisa ”Wayfaring Stranger” og Simon & Garfunkels ”The Boxer”. Det bør være unødvendig å si at begge står helt naturlig ved siden av hverandre.

Emmylou Harris er blant de artistene som ikke ble lot seg friste på 80-tallet, verken av styringskåte produsenter eller av nye, fancy instrumenter. Et konsept-album med Levon Helm og Johnny Cash (The Legend Of Jesse James) introduserte tiåret, etterfulgt av Evangeline (1981). Platen er representert her med den morsomme versjonen av ”Mister Sandman” (med Linda Ronstadt og Dolly Parton), et stunt som holder akkurat i to minutter.

Slitasje på stemmen, trøbbel på hjemmebane og behovet for et klimaskifte førte Emmylou Harris fra Los Angeles til Nashville i 1983. Som etter Parsons tragiske bortgang ga hun seg selv tid til en ny start. Hun innledet et samarbeid med Paul Kennerley (de giftet seg i 1985) og etter en lang prosess kom The Ballad Of Sally Rose (1985). Emmylou forsøkte seg igjen med et konseptalbum. Denne gangen omhandlet det tiden med Parsons, uten at hun lyktes å forføre publikum. ”Sweet Chariots” er nå uansett en vakker låt, og et fint minnesmerke over Parsons og hans bortgang i Joshua Tree.

I motsetning til ambisiøse Sally Rose ble Angel Band (1987) godt mottatt, og innspillingen var langt mer puritansk enn hva som var vanlig. Tidligere samme år opplevde Harris også en gigantisk kommersiell suksess med Trio, et samarbeid med Parton og Ronstadt. De tre fjellstemmene tok hillbilly-musikken opp på et nytt nivå. Drevet frem av hitsinglen ”To Know Him Is To Love Him” ble den en millionselger. Til tross for et noe glatt pop-preg (den gjorde det da også nesten like godt på poplistene som på countrylistene) er de tre låtene her som akkurat passe med krem på en stor, deilig bløtkake.

Emmylou Harris har alltid vært tro mot sine musikalske røtter, og hva var mer passende enn å avslutte sitt Warner-forhold med live-platen At The Ryman (1992). Det var en hyllest til Ryman, stedet som huset radioshowet Grand Ole Opry fra 1943-1974, og som fikk Harris til å kalle platen for Hillbilly Dust. Gjerne det, men ingen kan tørke støv som henne. Som alltid låter tolkninger av både nytt og gammelt materiale fortsatt friskt og tidløst, og det er nesten umulig å datere låtene og innspillingene uten å smugkikke på følgeteksten. Felles for alle sporene på Portraits er at de holder en svært høy standard i alle ledd.

Portraits holder en gjennomgående klar og god lydkvalitet som tjener Harris’ klare stemme og alltid nydelige produksjon. Det eneste lille spørsmålstegn jeg stiller meg er hvorfor det er gjort rom for en fjerde plate inne i boksen, men det kan kanskje noen andre svare på. I tillegg til nevnte spor (og mange, mange flere) inneholder samlingen også enkelte opptak som tidligere ikke har vært utgitt, blant annet Don McLeans aldeles fortryllende ”And I Love You So” (muligens verd prisen alene) og Dylans ”When I Paint My Masterpiece”. Dette er ikke en kompletterende samler, men mer en samling gullbarrer fra en rikholdig gruve. Legg til et informativt (om enn noe tynt) hefte, så har du en perfekt gave til deg selv.

Willie Nelson: The Great Divide (Lost Highway, 2002)
Det er opp til deg nå, Willie. Johnny har akkurat fylt 70 vintre og begynner å bli blek rundt det svarte nebbet sitt. Waylon har tatt ut på den Store Reisen og Kris er tilbake på oljeriggen. Du er den siste Highway Man i et land og en verden som sårt trenger din stemme i disse tider. Kan du forføre oss igjen, Willie?

Den lille mannen med det lange håret, den vibrerende nasale stemmen og det vennlige smilet har sunget seg inn i The Great American Songbook (Stardust, 1978), vært rebell og outlaw, en potforkjempende skattefuskende røver, stått oppreist i storm og uvær, støttet de svake rundt seg. Diskografien er en kvalitativ berg-og-dalbane, men han har skrevet klassiske låter for store artister og tolket andres på en stor måte. Derfor gleder vi oss til en ny Nelson. The Great Divide ser umiddelbart innbydende ut (Lost Highway gir nesten alltid ut strøkne utgivelser). På omslagsbildet holder han opp en sliten gitar, preget av gamle sår, skrammer og et langt liv, litt som Willie selv. Bildene på innsiden viser ham i ørkenen og i skogen, smilende med gitaren på skulderen og hatten på snei, skuende utover i landskapet hvor han hører hjemme.

The Great Divide skulle så gjerne vært en ny Willie-klassiker. Men det er det ikke. Den spretne, men anonyme pop-åpningen (”Maria”) overøses av instrumenter og er et lite forvarsel om hva som skal komme. Da er duetten med Lee Ann Womack et betryggende løft. ”Mendocino County Line” er en klassisk kjærlighetsduett i beste Nashville-stil, og med to stemmer som står godt til hverandre. Fint felespill utligner noe av det glatte preget og lover godt for fortsettelsen. ”Won’t Catch Me Cryin’” er en lavstemt ballade, som igjen forringes av det store uttrykket produsent Matt Serenic tydeligvis jakter etter.

’I was looking for America, in a western movie’ åpner Nelson på ”Last Stand In Open Country”. Der finner han ingen ringere enn ’Pike Bishop stridin’ through agua verde’ Gjennom William Holden fremstilles denne bankrøveren og outlawen i Sam Peckinpahs The Wild Bunch. Den starter som en klassisk skillingsWillie-vise, som avsluttes med det faktum at det alltid finnes yngre krefter klare til å overta; ’Someone younger steppin’ up to be the next outlaw’. Det er mulig det finnes en ironisk dybde i det faktum at Nelson har fått Kid Rock som medvokalist på dette sporet. Willie kan nok være en Pike Bishop, men ungfolen er på ingen måte en verdig arvtager. Last Stand… druknes fullstendig i pompøse gitarer og Kid Rocks heseblesende stemme, som ikke en gang Willies stolte røst klarer å drukne. Takket være det plagsomme arrangementet blir dette en låt som hører mer hjemme på flaggviftende arenaer og andre patriotiske massemønstringer enn i en blodig western-setting.

Det er med sorg å melde at de gode melodiene og ditto tekstene ved flere anledninger overøses med en altfor pompøs kledning. Det gjelder særlig duetten med Sheryl Crow (”Be There For You”) med sin flotte intro, og likelydende ”This Face”. Ved hjelp av en storslått oppbygging fjernes Nelson fra gitaren og landskapet sitt, og plasseres på et sted han ikke virker like komfortabel. Heller ikke de to mest kjente coverlåtene kan rette opp helhetsinntrykket. Cindy Laupers gamle hit ”Time After Time” oser lite oppfinnsomhet, mens versjonen av ”Just Dropped In” er svakere enn Kenny Rogers, særlig savnes det friske damekoret som Nelson ikke klarer å løfte alene. (Det er for så vidt greit, da vi snakker Rogers’ egentlig eneste brukbare låt.) Legg til en dvask soulpop-duett med Brian McKnight, så begynner denne utgivelsen å bli ganske håpløs.

Heldigvis reddes stumpene av tre glitrende spor: Tittelkuttet, ”Recollection Phoenix” og avslutningsnummeret ”You Remain” med Bonnie Raitt. Felles for disse tre er at Willie Nelson får holde på stort sett for seg selv. Da er han best, der er han hjemme. Vi høres ved neste vannhull, Willie.

Bjørn Hammershaug

Lizards In The Sun

5000 miles over airplane graveyards
Landmass oceans wide
Over continents a sonic wind
Honing in on a tune no one can hear
Perfect pitch, simple glitch, promises
Over the skies, in disguise

Calexico
Calexico har sin forhistorie som rytmeseksjonen til Giant Sand, en posisjon de benyttet til å utforme et eget, særegent sound før de la ut på sin egen vei. Alltid bare en skygge unna sørvestens musikalske tradisjoner, men også betraktet gjennom to innvandreres briller (Joey Burns og John Convertino er fra Montreal og California). Disse tre elementene; Giant Sands skolering, sørvestens bakteppe og en viss distanse til mytene, er noen av pilarene til Calexico. Allerede på sitt andre album, The Black Light (1998), var formen i det store og hele satt, et uttrykk som skulle bli en målestokk for senere utforskninger i dette varme, vindblåste soniske landskapet.

Travelall (Our Soil Our Strength, 2000)
Calexico reiser lengst og våger mest på sine mer uortodokse utgivelser. I større grad enn på sine offisielle skiver kombinerer de sin geografiske tilknytning til grenseområdene med musikalsk vennskap til Chicago-style post-rock. Travelall er tross sin semi-offisielle status ingen B-side samler. Som en 50 minutter lang oppdagelsesferd der Burns/Convertino igjen utforsker hemmeligheter i sin store instrumentsamling og med sitt romslige musikalske vidsyn. Nesten ni minutter lange ”The Waves Crashing…” setter tonen på denne helinstrumentale platen. Med Robert Mazureks bistand kan den minne om en søvnig Miles Davis anno In A Silent Way. Sammen med finalen ”Flat Handed And On The Wing” (som varer ca. 13 minutter og er altfor kort) kler Burns og Convertino Travelall med hviskende minimalisme, dyp bass og vispende rytmer, der ingen lyder er feilplassert. Selv om ingen av de andre sporene har den samme himmelske søken, nevnes jazzy ”Cachaca”, stemningsfulle ”Driving To Get Away” og sydlandske ”Lunada Lando” som minneverdige øyeblikk.

Even My Sure Things Fall Through (Quarterstick, 2001)
Når Calexico slipper singler og EP’er gjelder det å passe på, for da er det ofte mye snadder å hente. Så også med denne. Med en spilletid på nesten førti minutter og med tre vellagde musikkvideoer inkludert, er Even My Sure Things Fall Through nesten jevngodt med en vanlig fullengder. En instrumental miks av ”Sonic Wind” innleder det hele, dominert av trompetist Jacob Valenzuela. ”Crystal Frontier” er en vinnende gladlåt som er det nærmeste denne gjengen kommer Enrique Iglesias. Men teksten er en sterk beretning om de menneskene som til enhver tid befinner seg langs den svidde grensen mellom Mexico og USA. Den elektroniske duoen Two Lone Swordsmen har tatt seg friheten til å remikse «Untitled III», revitalisert ved hjelp av moderne rytmeinstrumenter og synther, men med den tunge stemningen fra originalen i behold. Vellykket. De gjør dessuten en cover, ”Chanel No. 5”  av Mark Eitzel. Han kan skrive de vakreste viser, og Calexico evner å tolke ham som det skulle være deres eget stoff. Jeg blir igjen slått av hvor intenst og avslappet Burns synger. Enda bedre gjør han det på sin egen ”Crooked Road And The Briar” (fra Aerocalexico, 2001). Igjen en klassisk historie fra Burns’ skattekammer, om småbyjenta Rosemary som brutalt blir myrdet, hvorpå byens justis henger den uskyldige, fattige fylliken Rufus. I all sin elendighet løftes låten opp mot det himmelske mens hun blir ’dragged through the darkness, beneath the lonely cypress’ ”Banderilla”  er et stemningsfullt trompetkall mot månen, før den elegant slår om til en glad mariachi. Og som for å vise frem hele sitt register avsluttes det med lange og mystiske ”Hard Hat”. Dette er en stil jeg setter aller høyest hos Calexico, disse lange svevende avantgarde-lignende komposisjonene som tilsynelatende mangler både mål og mening, men som er aldeles praktfulle der de langsomt forsvinner inn i Sonora-nattens veldige mørke.

Feast Of Wire (City Slang, 2003)
Feast Of Wire er i sin helhet mer reservert enn deres tidligere. Med mørke, novelleformede tekster og ganske lavmælte men iørefallende låter er den ikke det helt store fyrverkeriet av en plate. Detaljrikdom og variasjon gir likevel mye å glede seg over, men de helt store – og gledelige – overraskelsene uteblir. 16 låter og snaut femti minutter er i meste laget, særlig når de satser på å sneie innom såpass mange retninger. Den kollektive stemningen som kjennetegner dette bandet kan fort snu fra å være en styrke til å bli en sprikende helhet. Selv om sluttresultatet er stilsikkert og lekkert har de heller ikke denne gangen klart å utløse sitt fulle potensial, å veve sammen det store mesterverket av et lappeteppe. Men du verden, det er mye fint her. Ta ”Sunken Waltz”, en melankolsk og akustisk smyger som kler Calexico godt. Her er det historiefortelleren Burns som hvisker innbydende, med trekkspill og steel gitar liggende varsomt i bakgrunnen:

Prayed it would rain and rain
submerge the whole western states
call it a last fair deal
With an American seal
and corporate hand shake

”Quattro (World Drifts In)” er platens mest vinnende med sitt lette mariachi-preg og sine fine strykerarrangementer. ”Black Heart” er et høydepunkt, igjen med strykere som skaper en elegant atmosfære til Burns’ skjebnetunge tekster. Tenk Ennio Morricone, Lee Hazlewood og Burt Bacharach. På ”Close Behind” blandes de inn med en blåserrekke fra gamle Mexico, og igjen folk-elementer som steel gitar og trekkspill. Den har opprinnelig en ganske sterk tekst, men bandet valgte til slutt en instrumental variant til denne utgivelsen.

Ønskes renere Mexico-innflytelse kan du høre tradisjonelle ”Across The Wire” og ”Güero Canale”, men sett under ett er det mindre spor av Mexico enn på de to foregående utgivelsene. Som vanlig blandes det også inn en del instrumentale snutter av stort sett kort varighet, og disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre vokalsporene, slik som groovy ”Attack El Robot! Attack”. Det rene jazzsporet ”Crumble” skiller seg også ut i positiv retning. Akustiske ”Not Even Stevie Nicks…” er en annen atypisk Calexico-låt, hvor de fjerner seg nesten helt fra ørkenen til bakdel for streit indiepop og står igjen som et langt mindre særpreget band. Bra tekst er det riktignok, ikke engang Stevie Nicks kan redde mannen på full fart utfor stupet.

Carried To Dust (Quarterstick, 2008)
Calexico har til gode å gi ut en svak plate, men jeg synes Garden Ruin (2006) og dens rute mot mer oppmerkede veier ikke står som høydepunkt i deres diskografi. Det er i sine mer eksperimentelle og lydmalende øyeblikk de har skapt sine aller sterkeste øyeblikk. Interessen ble dermed vekket da ryktene gikk om at Carried To Dust skulle være en vending tilbake mot dette landskapet: Den golde ørken, ensomme byer og de lunefulle skyggene som danser innover i nattemørket i grenselandet. Det viser seg at de ikke har utført en fullstendig kuvending, men heller satt ut igjen mot de støvete stepper uten å helt miste hovedveien av syne. Carried To Dust balanserer i større grad enn forgjengeren, og dette skaper vibrasjoner som faller heldig ut. Selv om ikke alt er like dirrende.

De benytter seg av mange velkjente virkemidler. Fra Victor Gatelums strek på omslaget til alle de gode gjester som omkranser duoen. Det er slående hvor lett og elegant de spiller sammen; Niehaus, Wenk, Zander – hele entouraget er med. Dette er også en plate der Calexico like mye går ned og inn i sin egen materie, finpusser den, som at de søker ut av den. De har i løpet av sine mange utgivelser siden debuten for over 10 år siden blitt stilmessig erfarne, og det er den tryggheten de nå kan nyte godt av, bygge videre på. For som de selv tilhører grensen mellom to land, så tilhører musikken grensen mellom mange genre. Mariachi, dub, jazz, folk, spaghetti-western… alt veves sammen i et uttrykk som vanskelig kan adopteres av andre. Det er en ære som ikke tilfaller frontfigur Joey Burns alene, men som han må dele med hele dette fantastiske orkesteret – og ikke minst min favoritt, supercoole John Convertino bak trommesettet.

Det derfor lett å tilgi at de kan minne om Gypsy Kings eller noe i den stilen på åpningssporet, det er vanskelig å ikke la seg rive med likevel. Her avtegner de også umiddelbart sitt grensekart ved å synge dels på engelsk, dels på spansk, i det som er den dramatiske historien om Victor Jara. Han var en chilensk kunstner og politisk aktivist som endte sin dager, torturert og henrettet av juntaen i 1973. Med det innleder Calexico noe man kunne tro var en politisk ladet plate, men de er aldri så direkte i sitt budskap (bortsett fra noe overtydelige ”Red Blooms”, satt til Russland). Det er i første rekke indikasjoner og hint de gir oss. ’I’ll dwell by the edge of this man made lake, and descend into the city, that holds no place for me’ heter det i mørke «Man Made Lake». Det er fra her, fra spor 6, at platen begynner å ta seg opp fra en pen, men tannløs åpning. Den bølgende duetten med Sam Beam (Iron & Wine) i ”House Of Valparaiso” er en smyger med sin dempede mariachi som bakteppe. ”Slowness” er bare den vakreste av den vakreste countryballade. Duetten med Pieta Brown går inn i samme kategori som Emmylou og Gram, der de to reiser gjennom Tucson, Arizona: ’Miles of highway poppies, a stretch of maybe flowers, past Signal Hill a ways’ (Signal Hill er en topp utenfor Tucson som gir et klassisk panoramabilde av vesten). Senere: ’Remember roads were steep and you and I went sliding down the grade from Gate’s Pass’ (et kjent sted ute i Sonoraørkenen). På ”Fractured Air (Tornado Watch)” blir naturen vred, ’from the delta to the plains’. Det er mange slike bra låter her, og jeg må trekke fram et par til: ”Bend To The Road” er Joey Burns på sitt mest hviskende og mystiske. Å fargelegge landskapet med dunkelt skyggespill er kanskje det han behersker best. ”El Gatillo (Trigger Revisitied)” er et nikk tilbake til The Black Light, hvor vi tar del i den feststemte delen av kulturen, mens avsluttende ”Contention City” er en gledelig retur til mer eksentrisk stemningsmusikk med Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback) på gitar.

Det kan argumenteres mot Calexico at de har laget den samme platen flere ganger nå. At de er gisler i sin egen fantasiby ute i ørkenen. At de fleste låtene deres er varianter av noe de allerede har utprøvd. Men det kan også vurderes dithen at Calexicos vei ikke er lineær, at deres eleganse blir stadig tydeligere, og at hver enkelt skive er en del av et større puslespill. Det er fremdeles ikke fullført, men det vil danne et utrolig bilde når det en gang er ferdig lagt. I det er Carried To Dust en helt sentral brikke.

Brokeback
Just runnin scared, feelin low
Runnin scared, you love him so
Just runnin scared, afraid to lose
If he came back which one would you choose

Morse Code In The Modern Age: Across The Americas (Thrill Jockey, 2000)
Musikere løst tilknyttet den sjangerløse Chicago-scenen evner stadig å forvirre sine lyttere med nye påfunn. Det er ikke så farlig så lenge de leverer varene, så som Brokeback gjør. Det er mulig å fylle spaltemeter med hva de involverte ellers bedriver tiden med, men la oss for enkelhets skyld forklare at Morse Code er et møte mellom Tortoise, Calexico, Yo La Tengo og Stereolab. Den roadmovie-lignende undertittelen Across The Americas er ikke misvisende da dette er visuell musikk – en road movie i plateformat. På den lange åpningslåten ”Lives Of The Rhythm Expert» er det ikke melodien man fester seg ved, men heller den strukturløse stemningen. Ved hjelp av en pulserende rytme og orgeldroner blir man gradvis sugd inn i et vakkert kaos, som minner en del om krautrockband som Faust og Kraftwerk. Et stykke samtidsmusikk av typen ambient avantgarde. Den andre lange komposisjonen, ”Flat Handed And On The Wing” er mer minimalistisk i instrumentalbruk, men samtidig mer melodiøs og gjenkjennelig i formen. Med en rolig bassgang i bunn får Joey Burns’ twang og Birdsongs følsomme blåsespill fritt spillerom, og sammen blir dette noe i nærheten av ambient western og hinsides vakkert. Som en bonus, og en forløsning kan man nesten si, avsluttes reisen med en nydelig versjon av Roy Orbisons ”Running Scared”. En fantastisk lytteropplevelse har dette blitt, som i tillegg tilbyr to videofilmer av Braden King, som ytterligere underbygger meningen som ligger i tittelen. Filmene tar oss bokstavelig med Across The Americas.

Looks At The Bird (Thrill Jockey, 2003)
Brokeback har denne gangen strukturert låtene sine til ni separate og ganske varierte stykker fordelt på snaue 40 minutter. Man kan lett argumentere for at det er for mange låter på for liten tid, men det er til gjengjeld mye fint å høre på. Slik som «Lupe», som er Brokeback på et mer rytmisk og jazzy spor, der oppstykkede elektroniske puslebiter finner sin rette plass ved hjelp av kornettist Rob Mazurek og trommis Chad Taylor.

”Name’s Winston, Friends Call Me James” introduserer Sterolabs Laetita Sadier (nå i samarbeid med Douglas McCombs i Frankrike under navnet Monade) og Mary Hansen (bless her, dette er hennes siste opptak) som messer frem drømmende vokallyder. Det minner en god del om det vi fikk presentert på Oslo Jazzfestival 2002, og deler naturlig nok noe av den distingverte franskklingende cocktailsmaken til Stereolab. Den samme stemningen kommer igjen i ”In The Reeds”, og akkurat som den beklagelig stillestående opptredenen i Oslo, blir denne stilen også noe anonym på plate. På ”50 Guitars” drysser de sine drømmer som sildrende harpetoner nedover ryggen vår i en låt som beveger seg til ytterkantene, der Pharoah Sanders og Alice Coltrane befinner seg, men også denne svinner uforløst vekk uten at musikeren evner ta den videre utover en komfortabel dvaletilstand. På coverversjon av Tortoise’ ”The Suspension Bridge At Iguazú Falls” (fra TNT) er den lett gjenkjennelige basslinjen bevart, mens strykere (av de allestedsnærværende ’the machines’) erstatter moderbandets klokkespill og lydrikdom. Nok en gang, veldig fint, men den overstiger ikke originalen. Jeg trives best sammen med Brokeback når de legger seg på en mystisk 50-talls Roy Orbison møter David Lynch på One Eyed Jacks. ”Everywhere Down Here” med søvnig twang-gitar og John McEntires flytende orgel er som sistedansen der. Aller stiligst er likevel den skrekkelig korte avslutningen ”Pearl’s Dream” (en cover fra filmklassikeren Night Of The Hunter (1955) med Robert Mitchum i hovedrollen) hvor Mary Hansen gir oss frysninger på ryggen på sin ferd opp til månen.

Mens Across The Americas var en sammenhengende lang reise gjennom mange land og sinnstilstander, er denne mer som enkelte postkort fra stoppesteder på veien.

Friends Of Dean Martinez
Det var i 1994 Giant Sands steel-gitarist Bill Elm dannet sitt eget band, helinstrumentale Friends Of Dean Martinez. Han fikk med seg blant andre Joey Burns og John Convertino (Calexico), og sammen skapte de stemningsfull kaktuswestern og cocktailsippende lounge med en smakfull spice av amexicana på skivene The Shadow Of Your Smile (1995) og Retrograde (1997, begge Sub Pop). Etterhvert har Elm og Semple beveget seg inn mot mer eksperimentelle og varierte musikalske retninger, med kontinuerlige utforskninger som har ført dem et godt stykke unna typisk ørkenrock. Ørken, surf og western-lounge er tre sentrale elementer i deres musikk, men Elm og gitarist Mike Semple har langsomt beveget seg inn i en dunklere og mer diffus verden.

Wichita Lineman (Glitterhouse, 2001)
Wichita Lineman åpner som en bombe, og vil kanskje få deg til å sjekke om du har lagt riktig plate i spilleren. Etter at en film ruller i gang platen – en gjennomgående effekt som understreker den filmatiske effekten i musikken – vrenges det ut beintunge gitarer som dundrer og drønner som om verden virkelig er i ferd med å gå under. Etter apokalypsen entrer vi så inn i ørkenen. Her har tiden stått stille siden bare-gribbene-vet. Solen, kaktusene, en mesa, en ridende mann langt borte. En forlatt bensinstasjon. Sand. Ennio Morricone flyter forbi på en luftspeiling. Harry Dean Stanton snubler rundt i nærheten. Mørke skyer bærer håp om regn og frykt om uvær.

Dette er scenen til Friends Of Dean Martinez. Dette er bildene som flimrer forbi på de tre åpningssporene: Den knusktørre åpningen avsluttes med ”In The Wire”, hvor regnet faller tungt i bakken. Da får også steelgitaren hvile litt, og det er på tide å dra opp trekkspillet. ”Incidental” er en vakker folkevise, som letter lytteren fra bakken, som om vi kan se Elms verden i fugleperspektiv. Med bongos, orgel og mellotron i tillegg, kunne den passet fint inn i en av David Lynchs mørkere filmer. Umerkelig flyter den over i ”Tennessee Waltz”. Den er som vanlig flott, uten at den tilføres ny magi. I likhet med den andre coverlåten her, Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”, fremføres begge på ganske tradisjonelt vis. Elm synger gjennom steel-gitaren sin, så det er naturligvis veldig vakkert. Når filmen ruller ut på slutten av «For All Time», er det mest negative med platen at den er så forbasket kort – i hvert fall virker det sånn.

Wichita Lineman er dermed nok en sterk utgivelse fra Friends of Dean Martinez, og du gjør deg en bjørnetjeneste ved å la denne passere uhørt, enten du skal ha cocktailfest eller bare ønsker å drømme deg bort til en langt varmere verden en stakket stund.

Under The Waves (Glitterhouse, 2003)
Det er fortsatt fullt mulig å gjenkjenne våre venner på deres sjette plate, men sannelig har de beveget seg noen sanddyner bort fra den tradisjonelle ‘ørkenrocken’ vi hørte på deres første utgivelser. Friends Of Dean Martinez passer fortsatt inn i et roadmovie-soundtrack fra sørvesten, men med Under The Waves har de for alvor også søkt mer i retning av psykedelia, eksperimentell ambient og lekre, tunge grooves. Med seg har Semple/Elm et stort antall personer/instrumenter (chamberlin, omnichord, dobro og Moog) som brukes for å skape en nærmest dommedagstruende stemning.

Åpningen «H-Hour Minus Five» kan minne om tidlig 70-talls Pink Floyd med en skummel blanding av orgel, theremin, cymbaler og boblende bakgrunnsmystikk. Den griper tak i nakkehårene som reiser seg og fører oss med ned i dypet, langt under de støvete landeveiene på overflaten. Etter seks minutter er vi endelig nede på havbunnen, og der sitter Elm foran sin skitne stålgitar og sender ut seige toner på ”And Love To Be The Master Of Hate”. Dette er blant platens mest gitarorienterte spor, ellers er det lite muntert folkpreg igjen. Under The Waves er innadvendt, og gjenskaper bilder av solbrente grenseoverganger og faretruende hetebølger. Prisen for flotteste spor går til ”Indian Summer”, hvor en orkesterlignende chamberlin skaper et tungt og svulstig preg sammen med steel gitaren til Elm. Noe mer stillestående blir tittelkuttet og ”On The Shore”, men begge bidrar til å underbygge en trykkende stemning som er en David Lynch-film verdig, og som ikke slipper taket før himmelske ”Cahuenga” igjen lar oss se sollyset idet vi langsomt flyter tilbake til verden.

Random Harvest (Glitterhouse, 2004)
Elm St.
Random Harvest viser at om Friends Of Dean Martinez ikke løsriver seg fra sin bakgrunn, så benyttes den mer i et spill der grensene hviskes  bort. Dette er ikke deres sterkeste 40 minutter, men nok en vellykket beskrivelse fra et av USAs minst befolkede og mest mytiske områder. Etter introen, spionfilm-temaet ”So Well Remembered”, føres vi inn i et lite belyst rom der David Lynch og Ennio Morricone drikker cocktails og legger skumle planer for en ny widescreen-fortelling med det sørvestlige USA som bakteppe. ”Ripcord” er langtrukken steel gitar, duvende orgeltoner og shakers, alt traktert av Elm og med Semple på gitar. Så bærer det inn i natten på Lost Highways for en periode. De 3-4 neste låtene flyter over i hverandre og danner et sammenhengende soundtrack. Det er orgelet som bærer ”The Winter Palace”, som tittelen indikerer et kjølig stykke musikk der blikket vendes opp fra ørkensanden og mot den enorme stjernehimmelen. På det saktegående og vindblåste tittelkuttet vender steelen tilbake med en vakker melodi, men vevet sammen med tunge, klagende gitarer skapes igjen urovekkende bilder. Elms synth-strykere er gjennomgående og gir Random Harvest et mer, skal vi si, kitchy preg enn strengt tatt nødvendig. 9 minutter lange ”Dusk” er et sentralt spor. Med konstante orgeldroner og gitarene som kjemper seg opp får låten bygge seg opp, men uten å nå et utløsende klimaks. Den ebber ut, og etterlater et en noe uforløst stemning som også preger deler av platen. ”Why Does My Heart Go On Beating” er et av vennenes mest abstrakte stykker, en skummel fluesurrende og pulserende lydskisse som lukter død og beven. Den kunne gjerne vart lenger. Ikke før med mariachi-gitaren på ”Lost Horizon” aner vi igjen morgenvarmen, og med ”Nowhere To Go” døser de ned for godt etter en nok en aften med peyote og mezcalin, der Semple får lov til å ta den siste harde gitarsoloen sin, inntil Elm tar frem klokkespillet, legger over ham pleddet og sier god natt.

Random Harvest var også tittelen på et sentimentalt amerikansk melodrama innspilt under krigen, om en krigshelt med hukommelsestap. Det var en rørende historie om tap og kjærlighet. Og som en gammel film fra 1942 driver Friends Of Dean Martinez rundt i de skrinne ørkenområdene et sted mellom lysene fra Las Vegas og Stillehavet, og leter etter noe som har blitt glemt på veien mot neonglansen.

Lost Horizon (Glitterhouse, 2006)
Lounge Lizards
’Maybe there’s not much to be said about an instrumental album.’ Sitat Bill Elm. Kanskje, men vi får prøve litt likevel:

Elm aka Dean Martinez og hans frender har cruiset langs de støvete ørkenveiene der nede i grenseområdene i mange år nå. De har tatt oss med i åpne biler, servert tequila på spøkelsesbarer og vist oss brennende solnedganger bak glødende western-kulisser. De har alltid vært på vei, alltid tatt oss med videre, gjennom varme, late dager til bekmørke, truende netter. På Lost Horizon har de stanset bilen, viftet bort fluene og satt seg ned i skyggen for å skrive et nytt postkort fra langtvekkistan. Poststempelet avslører at de fremdeles er et eller annet sted i sørvestlige USA der himmelen er vid og perspektivene uendelige, at de nå er en stram, enhetlig trio og at pausen deres varer i cirka 40 minutter, from Dawn till Dusk. Etter 10 år på veien byr ikke bandet lenger de store overraskelsene, det er mer den egenartede elegansen de finpusser og rendyrker, og ikke minst det delikat lydende bilde i widescreen som rulles opp, nå mer abstrakt penslet enn noensinne. Selv om geografien er de store, åpne landskap, så inkorporerer de elementer av både post-rock, American Primitiv og ambient inn i sin lille ørkenlounge, langsomt surfende på sanddynene i solnedgangen. For det er ingen flammende lidenskap over Lost Horizon, heller en nær resignert stemning av stillstand, om ikke stillestående, så en form for fredelige ettertenksomme dager i solen. Dype drag av steelgitar, pakket rundt med dyner av synth, lette trommedask, en gitarlinje som stryker forbi. Mike Semple lar riktignok el-gitaren dominere med ganske harde tak hist og her (”Heart Of Darkness”, ”Hidden Out Of Sight”), men albumet løfter ingen tak eller blåser opp til voldsomt uvær. ”Landfall” vil sette deg i rett modus; 8 minutter med ren vellyd, så tilbakelent og lettdrevet at det bare er å legge seg tilbake å nippe til tonene som flyter forbi.

Det er og blir Bill Elms steel som pensler ut de store bildene. En låt som ”Dawn” gynger som en hengekøye over vibrerende asfalt i sommerbrisen. ”Somewhere Over The Waves”, «All In The Golden Afternoon» – titlene taler sitt tydelige språk. Disse oasene av noen låter som dupper i vannkanten, myser skrått mot sola og bare dovent følger vinden til de forsvinner et sted i horisonten, two hundred miles away. Det er ikke materie som tar pusten fra en, snarere senker pulsen og gir rom for andre tanker. Når de pakker sammen for sin ”Departure” skjer det ikke med stor dramatikk, kanskje en tanke vemod, ingen tårer. På med hatten, senk bremmen, ned med taket, et siste blikk over skulderen. Morricone vinker slapt i det fjerne. Lanois ser opp et øyeblikk. Fahey spiller på radioen. Bilen starter. Veien venter. Solen sender sine siste stråler over den tapte horisont… sukk.

Valley Of The Giants: s/t (Arts & Crafts, 2004)
Ontariozona
I Canada har særlig to byer markert seg kraftig på det musikalske kartet de siste årene: Montreal og Toronto. Førstnevnte med en rekke beslektede artister innen apokalyptisk post-rock, gjerne sentrert rundt etiketten Constellation, i Toronto en noe lysere indie/post-rock scene med band som Do Make Say Think og Broken Social Scene i spissen. I Valley Of The Giants møtes sentrale skikkelser fra begge byer langt ute på landet i Ontario, i et lite gårdshus under en kald vinterstorm, for noen stunder med improvisert folk-musikk og filmtitting. CV’en til de involverte avslører nærkontakt med blant andre Shalabi Effect, Godspeed You Black Emperor, Set Fire to Flames, Do Make Say Think og Broken Social Scene. Det kan lett høres.

Her går det hovedsakelig i instrumental, ettertenksom og knapt bærende post-rock/folk, i stor grad improvisert fram av Sophie Trudeaus feledroner og Anthony Secks gitar/lap steel. Sammen med resten av Valley Of The Giants tegnes bilder som kan leses både som soundtrack til den kalde naturen rundt innspillingen, men også som et tungstemt besøk til naboen i sør. Det nydelige omslaget med motiver hentet fra den amerikanske sørvesten kommer særlig frem i meksikansk-inspirerte og platens beste spor ”Cantara Sin Guitara”, med gråtende mariachi-trompeter. Mer western i det 10 minutter lange tittelkuttet med Morricone-plystring og luntende travtakt, som sammen med ”Back To God’s Country” etterhvert bryter ut i en blanding av mektige gitarer og Charles Spearins ville trompet som sammen jager rundt i ørkenen i en peyotedans halvgale av tørst og sult.

Paris, Texas-stemningen er sterkest i ”Claudia & Klaus” (må vel være et nikk til Werner Herzogs Fitzcarraldo, med Klaus Kinski og Claudia Cardinale, vil jeg tro) og ”Waiting To Catch A Bullett” (sic). Men de unngår å tråkke for lenge langs veier som Dirty Three og Boxhead Ensemble har gått opp tidligere, og de søker en mer eklektisk vri the canadian way. Innbydende vokal besørges av Deirdre Smith i ”Westworld” (nok en filmreferanse; Michael Crichtons futuristiske western med Yul Brynner som en slags robotcowboy var visstnok en inspirasjon for hele platen) og ”Bala Bay Inn”. Hennes bidrag gir platen en mer poppa dimensjon, nærmere Neko Case eller Hope Sandoval. Særlig ”Bala Bay Inn” er underholdende, der alle joiner med på en slags allsangavslutning: ’If you smoke that shit, you better get your mind right…’

Rusten fele, mektig tremologitar, storslåtte crescendoer, gnissende strenger, langstrakte sletter, kneisende mesaer – Valley Of The Giants er et område som er besøkt av mange. Denne platen gir ikke akkurat ny innsikt til dette landskapet, den mer fryser et bilde av nåtiden, og ikke i samme grad fremskaper den grimme illusjonen av et samfunn på randen av kollaps slik for eksempel Godspeed You Black Emperor er kapable til. Valley Of The Giants viser mest av alt at det kanskje ikke er så stor avstand mellom de varme, øde ørkenområdene i USA og snøstormen som uler rundt ørene deres på bygda i Canada. For dere som trives i slike landskap vil dette være godt selskap.

ABBC: Tête À Tête (Wabana, 2001)
A = Amor, B = Belhom, B = Burns, C = Convertino. Amor Belhom Duo + Calexico, altså. Calexico tør være et kjent navn, men kanskje ikke alle har kjennskap til den franske duoen? Naïm Amor og Thomas Belhom forlot like godt de franske vinmarker til fordel for søken etter sine blodsbrødre i ørkenen, og deres selvtitulerte album fra 2000 bar tydelig preg av god støtte fra blant andre Calexico og Howe Gelb. Som bi-medlem kjenner vi igjen Marianne Dissard, den franske studinen falt pladask for Tucson, og har blitt en gjenganger i disse kretser (hun bidro på ”The Ballad Of Cable Hogue”).

Med Tête À Tête slår duoene seg like godt sammen til en kvartett, og med det er det duket for en i utgangspunktet spennende krysning av chansons og prærie. Calexico er kjent for å lykkes med sine musikalske eksperimenter, enten det er innen avantgarde eller mariachi, og med familierøtter i Italia og Tyskland burde de også være rette personer for et sådan prosjekt. Det er derfor litt trist å melde at Tête À Tête ikke har blitt så forrykende som vi kanskje kunne håpet på, men en fin plate har det blitt. Det er en klar kvalitetsforskjell mellom de to bandene som dette samarbeidet ikke klarer å utligne. Et eksempel er vokalkuttene, for eksempel franske ”Elevator Baby” kontra Joey Burns’ ”Gilbert”. Med stotrende engelsk og svak stemme makter ikke franskmennene å skape liv med sin ballade, mens smygeren ”Gilbert” like gjerne kan bli en kommende Calexico-klassiker.

Det er umulig å ikke la seg bevege av den vakre instrumentale ”La Valse Des 24 Heures”, hentet fra Amor Belhoms nevnte plate. Den waltzende introen forlates dessverre like raskt som den kommer, og de tre neste kuttene er ikke egnet for evigheten. På ”Mobile Home” synges det på fransk om det tokulturelle ståstedet til Amor og Belhom: ’Today I live between two countries, USA, France’ (tekstene er for sikkerhets skyld trykt på begge språk). Heldigvis bedrer det seg etter hvert, og John Convertinos nydelige pianolåt, ”Orange Trees In The Yard” er en perfekt åpning til Gilbert – den triste historien er verd platen alene.

Med unntak av et par korte anonymiteter står vi dermed igjen med to lange, instrumentale spor: ”The Wrestler’s Masque” og ”Le Savon Se Dissout Dans La Rigole”, som tilsammen klokker inn på snaue halvtimen. Begge sporene er mer eksperimentelle i formen, og låter som en søvnig jam mellom musikere på søken etter den evige natt. De drømmende tonene vil nok gradvis gripe tak i deg, enten du har sovnet eller fortsatt er våken.

Thomas Belhom: Remedios (Ici d’ailleurs…, 2004)
Samarbeidet mellom Thomas Belhom og Naïm Amor har visst opphørt. Franskmennene dro til Tucson som Amor Belhom Duo, der de raskt fant seg til rette sammen med kretsen rundt Calexico, et samarbeid som utkrystalliserte seg i Tucsons svar på ABBA; ABBC. Nå må Thomas klare seg på egen hånd, og det gjør han tilsynelatende aldeles utmerket.

Det er ikke noe særlig informasjon på den utgivelsen jeg sitter på, men han er vel ikke helt ensom der ute i ørkenen. David Grubbs (Gastr Del Sol) kan i hvert fall høres på gitar og vokal, men ellers er det nok Belhom som styrer spakene, med gitar, bass, trommer, opptaker, trekkspill, keyboards og alt som skal til. Remedios har blitt et finstemt album med lik vekt på solsvidd ørkenrock og lat post-rock. Han tegner noen riktig så troverdige bilder av kaktusskygger og spøkelsesbyer, en stemning som holdes gjennom hele platen. Utstrakt bruk av trommer/perkusjon driver låter som tittelsporet og ”Who’s Big”, mens langsom twang og akustiske stunder foran leirbålet (”Kingdom”) holder tempoet stort sett nede. Belhom viser at han er i ferd med å bli godt kjent i grenseområdene mellom USA og Mexico. Han treffer best med stemningsfullt vennlige bilder som ”Two Minutes Heaven” (trekkspill/gitar), den lange og dvelende ”Sur Le Depart” og ”Mathilde”. Han dyrker også mer mystiske nattstemninger (franskhviskende ”Métastase”, med noen ubehagelige skrapende lyder) og minnes sitt hjemland i ”Viva/USA” (’When I live in France, it’s all different, small streets walking alone’). Remedios er faktisk noe av det bedre jeg har hørt fra denne kanten, selv om det ikke er en plate som vil brenne seg fast lenge etter at sanden har hvisket bort fotsporene til Thomas Belhom.

Bexar Bexar: Haralambos (Western Vinyl, 2003)
I et vakkert sted ute på landet
Bexar Bexar. Jeg vet ingenting om hva eller hvem som gjemmer seg bak dette pussige navnet. Ganske greit egentlig, så kan musikken tale for seg selv. For det som skjuler seg bak det kornete bildet tatt på en eller annen badestrand, er av så behagelig karakter at all tørr info bare ville virket forstyrrende.

Haralambos. Martyr og helgen. 45 minutter med instrumental skjønnhet, forsiktig gitarplukk, smygende electronica, dyp bass og mye vemod. Alle instrumenter spilles uten at en overflødig tone slipper til, gjerne med en akustisk gitar som holder melodien langsomt gående, mens perkusjon og analoge synther veves rundt til hypnotisk effekt. Meget stemningsskapende og ikke rent lite svevende. Noe kan minne om Labradford anno Mi Media Naranja og Brian Enos Apollo-plate. Jeg tenker også en del på Pole og Boards Of Canada. På ”kt” (kjekke låttitler) vil jeg blande inn Erik Satie og hans Gymnopédies, her med varsomt knitter i bakgrunnen og et hint om at Bexar Bexar bør være like aktuell i ~scape-kretser som i Kranky-land. Du vil umiddelbart dras inn i deres drømmeland. ”n.r.o.t.” er en dubfantasi i slow motion og ikke ved noe tidspunkt senere på denne platen slippes følelsen av sveve opp i skyene, mens verden sakte svinner ut av syne. Det er dessuten flere øyeblikk her som fremkaller trangen til å felle noen tårer, en egenskap jeg setter svært høyt ved musikk. Det går egentlig ikke an å trekke noe særlig for den opplevelsen Bexar Bexar gir oss, men Haralambos skiller seg ikke kraftig ut i mengden ambient røykepause, ei eller er den svevende nok til at jeg blir helt oppslukt i den. Jeg mener de ville tjent enda mer på å bygge opp stemningene gjennom færre og lengre låter, i stedet blir Haralambos med sine 15 spor noe skissepreget, med litt unødige pauser og brytninger. Hvor storslagen kunne for eksempel ikke ”Memento Mori” blitt hvis den hadde fått lov til å vokse videre utover sine fattige tre minutter?

Nysgjerrigheten tok likevel overhånd til slutt, og jeg måtte snoke litt rundt på verdensveven – uten at jeg ble noe særlig klokere. Bexar er en kommune i Texas. Noen tisker om at Bexar Bexar er et enmannsprosjekt fra samme sted. R. Murphy har layout (Rian, vil jeg tro), Western Vinyl er utgiver. Det er vel egentlig det som er verd å vite. Resten kan høres. Og nytes.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release