Vintage Cars: Matchbox Burial Ground (III)

Boss_Mustang_44_1972
Boss Mustang (Matchbox No. 44, 1972)
Tanzara_53_1972
Tanzara (Matchbox No. 53, 1972)
turbo_fury_69_1973
Turbo Fury (Matchbox No. 69, 1973)
Matchbox_speed_lings_1971
Matchbox Speed Kings, 1971
lamborghini_miura_33
Lamborghini Miura (Matchbox No. 33)
lamborghini_marzal_20_1969
Lamborghini Marzal (Matchbox No. 20, 1969)
datsun_240z_rally_car_1974
Datsun 240 Z Rally Car, 1974
VW_Golf_1976_Blue_Shark_61_1971
VW Golf, 1976/Blue Shark (Matchbox No. 61, 1971)
Formula_1_34_1970_Formula5000_Corgi
Formula 1 (Matchbox No. 34, 1970)/Formula 5000 (Corgi)
Saab_Sonett_III_65_1973
Saab Sonett III (Matchbox No. 65, 1973)
Pinnifarina_Modulo_Corgi_Juniors
Pinnifarina Modulo (Corgi Juniors)
field_car_1969_de_tomaso_pantera_8
Field Car, 1969/De Tomaso Pantera (Matchbox No. 8)

Alle bilder: Bjørn Hammershaug

Reklamer

Vintage Cars: Matchbox Burial Ground (II)

lesney_1973
Lesney, 1973
wheel_crane_30
Wheel Crane (Matchbox No. 30)
toe_joe_74_1972_alfa_carabo_75_1970
Toe Joe (Matchbox No. 74, 1972)/Alfa Carabo (Matchbox No. 75, 1970)
Big_Bull_12_1975_Tractor_Shovel_20_1976
Big Bull (Matchbox No. 12, 1975)/Tractor Shovel (Matchbox No. 20, 1976)
hovercraft_72_2_1972
Hovercraft (Matchbox No. 72 & 2, 1972)
mercedes_trucks
Mercedes Trucks
land_rover_fire_truck_57
Land Rover Fire Truck (Matchbox No. 57)
Blaze_Buster_22_1975_Freeman_inter_city_commuter_22_1970
Blaze Buster (Matchbox No. 22, 1975)/Freeman Inter City Commuter (Matchbox No. 22, 1970)
mack_dumptruck_28
Mack Dumptruck (Matchbox No. 28)
stoat_28_1973
Stoat (Matchbox No. 28, 1973)
Merryweather_fire_engine_39_1969
Merryweather Fire Engine (Matchbox No. 39, 1969)
police_launch_1976_fork_lift_1972
Police Launch, 1976/Fork Lift, 1972
Caravan (Matchbox 31, 1977)
Caravan (Matchbox No. 31, 1977)

Alle bilder: Bjørn Hammershaug

Vintage Cars: Matchbox Burial Ground

Ford_Escort_Corgi_juniors
Ford Escort (Corgi Juniors)
Volkswagen_1300_Husky_Models
Volkswagen 1300 (Husky Models)
citroen SM 1971 (Matchbox No. 51)
Citroen SM 1971 (Matchbox No. 51)
mercedes_corgi_coach_matchbox
Mercedes Benz (Corgi Juniors), Coach (Matchbox No. 66)
ford_capri_1970
Ford Capri (Matchbox No. 54, 1970)
citroen_sm_1971
Citroen SM (Matchbox No. 51, 1971)
Ford_Escort_Shuco
Ford Escort (Shuco)
mustang_1972
Boss Mustang (Matchbox No. 44, 1972)
hot_rocker_1973
Hot Rocker (Matchbox No. 67, 1973)
land_rover
Land Rover (Corgi Juniors)
mercury_cougar
Mercury Cougar XR7 (Corgi Juniors)
chevy_van
Chevrolet Van (Corgi Juniors)
e_type_jaguar
E Type Jaguar (Corgi Juniors)
IMG_3431
Griffo (Matchbox No. 14)

Alle bilder: Bjørn Hammershaug

Sonic Youth: New York Is Now

In a free lane
Ghosts passing time
Heat rises
Lights thru the town
Blown soundscapes
Blue city eyes
Black lightning
New angel flies

NYC Ghosts & Flowers (Geffen, 2000)
Sonic Youth har på mange måter vært det bandet som best har definert New York de siste 20 årene. På bemerkelsesverdig vis har de oppnådd en status som undergrunnens aller største moderne rockeband, de har blitt langt mer tilgjengelige siden sine tidlige no wave/støyskiver, mens de stadig oftere viser sitt forhold til avant garde/kunstmusikk. Ikke en gang et misforstått forsøk på å lenke dem opp mot grungen fikk dette bandet ut av sin atonale kurs. Selv om 90-tallet var et mer variert tiår enn 80-tallet, og A Thousand Leaves (1998) ikke var like essensiell som Daydream Nation (1988), har de hele tiden holdt en jevnt høy standard og beholdt sin relevans. Da er det også tillatt med noen svakere utgivelser.

NYC Ghosts & Flowers er deres mest tydelige hommage til hjembyen og dens utskudd. I 2000 hadde New York fortsatt sine tvillingtårn i behold, bare et år senere stod George W. Bush og sverget på en askehaug mens Thurston Moore & co befant seg rett rundt hjørnet. Det kan kanskje forklare noe av grunnen til at dette er bandet på sitt mest avslappede og frittflytende, NYC pre-11/9 var, sin rufsete, levende, vitale ånd til tross, fortsatt en by i uskyld. Både stil og tone er gjennomgående ’cool’, fra William Burroughs’ coverbilde til tekster preget av en slags Lou Reed/hipster asfaltpoesi (mest tydelig på ”Small Flowers Crack Concrete”, en langtrukken serie observasjoner sett gjennom Thurston Moores slørete, men skarpe blikk). Det er slett ikke vellykket, og like meningsløse er enerverende ”Side2Side”, de minimale støyrissene på ”Lightnin’” og ”StreamXsonik Subway”.

Ghosts & Flowers er ikke blant Sonic Youths sterkeste plater, men det er likevel en del enkeltlåter som har mer ved seg. Mest minneverdig er tittelsporet, der Lee Ranaldo både synger og reiser en vegg av truende gitarer til sine lange historie. Dette er det eneste kuttet som til fulle utnytter beatpoesiens strømninger og Sonics evne til å bygge episk rock på sitt skeive vis. Søvnige ”Free City Rhymes” er heller ikke å forakte, spaserturen som åpner platen på tilforlatelig vis. ”Renegade Princess” får etterhvert kampgløden til tidlig Youth (tenk ”Brother James”), mens Kim Gordons sexy vokalbidrag på ”Nevermind (What Was It Anyway)” er platas ’Koolest thing’.

Dessverre havner NYC Ghosts & Flowers litt for langt unna både den mer spennende eksperimenteringen og det mer umiddelbare som har preget deres siste plater, og dette blir aldri den store New York-trippen som det kunne blitt. Men plata er like schizofren som byen selv, og akkurat det er kanskje noe av skjebnens ironi.

Murray Street (Geffen, 2002)
Den 11/9-2001 deiset en flymotor i bakken i Murray Street. Den kom fra et av flyene som senket World Trade Center og store deler av nedre Manhattan. Det var med dette uvirkelige bakteppet Sonic Youth spilte inn platen i samme område. En tilstand av sjokk og vantro preget gatene, men det var en tid for opprydning og fornyelse for kvartetten. Byen og bandet er nært knyttet sammen, og hvem andre enn Sonic Youth kunne stå fram og sette ting i perspektiv. Det gjør de ikke med apati eller aggresjon, men ved å heve blikket, se framover og fokusere på sine sterke sider laget de en av sine beste plater på lang tid.

Mens NYC Ghost & Flowers hadde en slags forsøksvis surrealistisk, mest målløs beat-stemning over seg, er Murray Street en retur tilbake til særdeles god form. Sonic Youth holder seg i mer kjente marker og til det de virkelig behersker; gitarbasert, klassisk rock i venstre fil. Her med utagerende gitardrodlinger, feedback, lange jamsessions, skarpe hugg – og til og med soloer. Volum og tempo holdes i likhet med forgjengeren stort sett nede, gitarlyden er ren og klar, men Murray Street vibrerer likefullt. Det er spenning, en elektrisk nerve og moden lekenhet som former platen. Det er en ære som bør deles med New Youth Jim O’Rourke, som her er kreditert som fullverdig medlem av bandet, tryllemannen er tekniker, bassist og gitarist.

Platas beste spor, ”Disconnection Notice”, preges sammen med lange ”Rain On Tin” av delikat og melodiøst gitarspill. Med åpningssporet ”The Empty Page” så starter i det hele tatt skiva veldig bra. Gitarene misbrukes og Shelley jobber som hund med sin start-stopp rytmikk bak trommesettet, men det skjærer aldri helt ut. Tøylene er løse, men holdes likevel stramt. På ”Karen Revisited” (som nikker til ”Karen Koltrane” fra A Thousand Leaves) skrus gitarene både mer opp og ut, og etter fire minutter sklir den over i outer space der gitartonene får henge løst i fem-seks minutter. Korte, aggressive ”Racial Adults Lick Godhead Style” og ”Plastic Sun” gjør minst av seg, men begge disse tar tilbake noe av gnisten som var mer subtil på Ghosts & Flowers. Når ti minutter lange ”Sympathy For The Strawberry” brenner ut som et langsomt glødende lys avslutningsvis skjer det med en visshet om at Sonic Youth fortsetter å markere seg som en av rockens mer bestående krefter. Det er mulig å hevde at de ikke lenger er cutting edge, at de er den alternative rockens bestefedre. Og nei da, de finner ikke opp kruttet på nytt denne gangen heller. Men de virker likevel både friskere og dristigere enn de fleste av sine yngre støysøsken. Bare det er en bragd.

Uanstrengt, ikke slapt. Intrikat, ikke utilgjengelig. Stadionrock fra fortauet, bypoesi for folket. De soniske borgermesterne av New York har talt.

The Eternal (Matador, 2009)
I siste nummer av litteraturtidsskriftet Vinduet er det et lengre intervju med Sonic Youths gitareminense Lee Ranaldo, et dypdykk ned i hans befatning med diverse utenom-musikalske aktiviteter. Han har blant annet gitt ut seks bøker, og er i likhet med de øvrige i Sonic Youth aktiv med kunstutstillinger og andre uttrykk utenfor det rent musikalske. Ranaldo er i skrivende stund i Skandinavia for å promotere utstillingen Sonic Youth etc.: Sensational Fix (Malmö Konsthall) med bidrag fra over 40 forfattere, kunstnere, musikere og filmskapere tilknyttet deres etter hvert store kreative sirkel av venner.

New York-bandets tverrkulturelle, nærmest meta-kunstneriske kvaliteter er ett av deres mange interessante aspekter, og har bidratt til å løfte dem opp fra å være et regulært rockeband til å bli ikoner innen moderne populærkultur. The Eternal vil ikke rokke ved denne posisjonen, men den musikalske flammen – som tross alt er deres primæraktivitet – gis heller ikke ekstremt mye ny næring på deres 15. studioalbum.

Et stikkord for The Eternal er kontinuitet: Dette er mer en plate som befester Sonics eksistens enn å invitere til nye oppdagelser. Den bærer ikke preg av å skapt under et nytt idéregime eller være tent av noen fornyet gnist. Dette til tross nytt medlem i Mark Ibold (tidl. Pavement), som ikke gjør noe umiddelbart vesen ut av seg, ei heller overflytting til kred-selskapet Matador. De har ikke utnyttet selskapsskiftet til å peile en ny kurs eller markere seg med sin mer out there-side. Låtene er stort sett korte, konsise og nesten uventet ’streite’. På flere deler Gordon, Moore og Ranaldo på mikrofonen i større grad enn tidligere, men det meste som skjer på The Eternal er veivalg som kvartetten for lengst har staket ut og tidligere tråkket opp. Det virker mest som de har plugget inn, skrudd opp og hatt det kult i studio. Dette er plate som tjener på ikke å være preget av å ha blitt til under press eller tynget av pretensiøst alvor.

Et annet stikkord for The Eternal er kontekst: Omslaget er denne gangen et maleri av avdøde John Fahey, en av de fremste amerikanske gitaristene. Ellers er det opplagte referanser til blant andre beatpoeten Gregory Corso (som døde for noen år siden), Johnny Thunders og Bobby Pyn (kjent som Darby Crash i punkbandet The Germs) som døde i ung alder i 1980. ’Døde helter’ er kanskje et samlende begrep om hele skiva. Kontekstualiseringen og de mange referansene Sonic Youth omgir seg med er hver for seg mer grensesprengende enn dagens utgave av bandet som fungerer mer som magnetisk samlingspunkt, en katalysator for ulike kunstnere og deres betydning.

Et tredje stikkord: Rutine. Sonic Youth er Sonic Youth er Sonic Youth. Det forventes knapt at de utfordrer sitt etablerte sound, og hvorfor skal de nå det. Jeg vet ikke om en country- eller tekno-utgave ville være å foretrekke foran deres etablerte troika av no wave, gitarrock og avant garde. Jeg synes likevel det bør være tillatt å forvente en viss progresjon, et spenningsmoment som kunne gitt lytteren noen nye utfordringer å bryne ørene på. Noe ondsinnet kan man si at de forsøker å finne balansen mellom 80-årenes motbølgelyd og 90-tallets kommersielle variant. Noen vil nok mene at de her har funnet dette tyngdepunktet, andre at The Eternal først og fremst preges av erfaring, kontroll og at de lever på den rutinen som de ellers ikke omgir seg med i andre sammenhenger. Låter som ”No Way”, ”Calming The Snake” og ”Thunderclap For Bobby Pyn” blir som bleke blaff fra fortiden, og Lee Ranaldos faste bidrag er definitivt trad.arr fra den kanten.

Det siste stikkordet får være evigheten, for dette bandet lager fremdeles noen låter som er ekstremt slitesterke. Heldigvis er det slik at en midt-på-treet Sonic-skive fremdeles er bedre enn mesteparten av det som finnes der ute. Deres elegante cool noise, skimrende gitarer, atonale riff og melodisk pop er en oppskrift uten datostempel, med Kim Gordon (igjen) ansvarlig for de aller sterkeste bidragene. ”Sacred Trickster” og killeren ”Anti-Orgasm” (duett med Thurston Moore) er klassisk Youth. De to åpningssporene lover likevel mer enn platen evner å holde i form av frampå energi. Sonic kler uansett best den lettere, luftige stilen som på ”Malibu Gas Station” og ikke minst ”Massage The History”, ti minutter med tilbakelente dronedrømmer og Kim Gordon i hviskende, sensuell ynde. Så cool youth som bare Sonic Youth kan være.

Når Sonic Youth en gang legger inn årene vil de ha etterlatt seg en gedigen musikalsk arv, som en av det 20. århundres mest sentrale artister. Deres katalog vil da bli vurdert på en annen og mer helhetlig måte. I et større bilde er det mulig The Eternal vil framstå annerledes enn i dag. Sonic Youth har med sine siste par skiver paradoksalt nok havnet i en posisjon der deres kunstneriske innflytelse er i ferd med å bli mer utbytterikt enn deres musikalske utkomme.

Bjørn Hammershaug

My Morning Jacket: Southern Accents

Watchin’ a stretch of road, miles of light explode
Driftin’ off a thing I’d never done before
Watchin’ a crowd roll in, out go the lights it begins
A feelin’ in my bones I never felt before
People always told me that bars are dark and lonely
And talk is often cheap and filled with air
Sure sometimes they thrill me but nothin’ could ever chill me
Like the way they make the time just disappear

At Dawn (Darla, 2001)
Det er sommer, folkens! La My Morning Jacket lede dere gjennom regnfulle dager og hete kvelder. Ligg ned for å se gnistene fra leirbålet sveve opp i natta sammen med din egen røyk og la tankene flyte. At Dawn inneholder smakfulle kyss som vil minne om din første forelskelse, jevnsides med soloppgangens sved hvor høsten, savnet og døden lurer.

Det er noe herlig tidløst over disse 75 minuttene, som om du har hørt de bestandig uten riktig å vite når eller hvor. Låtene virker så opplagte og riktige at man tar seg i å spørre hvorfor de ikke er skrevet for lenge, lenge siden. My Morning Jacket behersker slik den samme evnen som f.eks. Big Star og The Jayhawks en gang gjorde. I god amerikansk tradisjon benytter de banjoens og steelgitarens ensomme toner, men tyr også til fullpotent rock og powerpop. Alt skjer under grundig overvåkning av brainchild Jim James. Han synger sine egne låter som en krysning av Elton John og Neil Young, og eier fortjent mye av plassen i lydrommet. Han har i tillegg klart å hanke inn de rette medspillerne. Bandet spiller både løst og sikkert, og bidrar med både vemodige vokalharmonier og oppfinnsom instrumentbruk som krysser for eksempel country med vestkystpop uten å nøle. De kan også trå til med en seig sørstatsblues – «Honest Man» – som riktignok faller gjennom som platens svakeste spor.

I de senere årene har vi hørt mye bra fra sammenlignbare artister som The Flaming Lips, Grandaddy, Sparklehorse og Neutral Milk Hotel, men My Morning Jacket har like mye å tilby og overgår til tider sine mer kjente kolleger. Dette er nye favoritter, og som sammen med Louisvilles andre store sønn – Will Oldham – står for årets sommerkveldplate så langt.
Publisert på puls.no 07.06.01

My Morning Jacket/Songs: Ohia (Jade Tree, 2002)
To av USAs fremste låtskrivere og mest særpregede vokalister av i dag er Songs: Ohias Jason Molina og My Morning Jackets Jim James. Selv om begge holder seg i nærheten av amerikansk countryrock med spor fra Neil Young har de utviklet hvert sitt distinkte uttrykk. My Morning Jacket har en mer tilbakelent og vennlig stil enn den bleike desperasjonen Songs: Ohia formidler. Mens Molina kan høres ut som spøkelset til Will Oldham har My Morning Jacket mer til felles med Oldham i dagslys, og artister som Neutral Milk Hotel, Flaming Lips og Brian Wilson. Begge deler dog en følelsesmessig nerve i både sangstil og fremføring som svært få andre matcher. Det er derfor gledelig at Jade Tree plasserer nettopp disse to bandene sammen på sin tredje split-plate, der My Morning Jacket deltar med fire spor, og Songs: Ohia med en ti-minutters gravferd til slutt.

My Morning Jackets fire bidrag er med et lite unntak av ypperste kvalitet. Bare ”The Year In Review” er bortkastet, et par minutter babbel kjørt baklengs i dobbel hastighet som er morsom å høre på ca. en halv gang. Bortsett fra den unødvendige skippebevegelsen den medfører så holder de tre øvrige låtene samme høye standard som At Dawn. Det betyr classic rock med preg av både sørstatsvarme, pompøs pop og dyp melankoli. Det er særlig ”O Is the One That Is Real” som viser deres mest fengende sider, og som et band som naturlig burde stått på scener som i dag er beheftet med stusseligheter som Coldplay. Der vil nok aldri Songs: Ohia havne, og Jason Molina ser ut til å dyrke mørket, tomheten og ensomheten i stadig strengere former. ”Translation” (en versjon av ”Be Your Own Guide” og visstnok med Will Oldham i koret) er tatt opp i Paul Oldhams Rove Studios i 2000, og har noe av den bunnløse og evigvarende klangen som på Ghost Tropics nøkkellåter ”Incantation” og ”Not Just A Ghosts Heart”. Den viser igjen at Songs: Ohia er det aller ypperste innen moderne storbyblues, og en av vår tids mest oversette artister.

Louisvilles My Morning Jacket og Ohio-baserte Molina slapp to av de siste par års definitive skiver med henholdsvis At Dawn (2001) og Didn’t It Rain (2002). Hvis denne EP’en er bare i nærheten av hva vi kan forvente i 2003 er det ingenting som tilsier annet enn at de igjen havner på (i hvert fall min) Topp 10.

It Still Moves (ATO, 2003)
Masterplan
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn, både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men indieselskapet Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ ATO). På sin debut for de store har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & The Silver Bullet Band, Tom Petty & The Heartbreakers runger ut fra låven i Shelbyville, Kentucky på farmen til gitarist Johnny Quaid. Ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges.

Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.

My Morning Jacket åpner med intet mindre enn seks strake killere. Den vennlige poplåten ”Mahgeetah” hensetter oss tidlig til en sedat og varm kveld på verandaen nede i sør: ’Sittin’ here with me and mine, all wrapped up in a bottle of wine…’ crooner Jim James på en overdådig arrangert låt med saftige gitarer, barpiano, tamburiner, harmonisk koring og finurlige detaljer overalt. Låta slår an tonen for hvordan hele denne platen er planlagt. ”Dancefloors” fortsetter langs samme sjarmerende landevei, mer funky med en blåserrekke som staxer opp det hele: ’In my blood there’s gasoline’. Det er diesellukta som river i nesen på ’an urban boy on a dirty tour’.

Etter to fyldige utladninger er det på tide å tenne opp litt varme og sette seg tett inntil hverandre. My Morning Jacket behersker heldigvis fortsatt sin peisknitring, og ”Golden” er en av disse vakreste balladene som finnes. Den tusler avsted som ”Everybody’s Talkin’” ute på bøgda, og når James bekjenner: ’People always told me, that bars are dark and lonely…’ stritter hårene vilt på kroppens gåsehudområder, mens hjertet smelter når han fortsetter med sin stolte røst : ’…a feelin’ in my soul I never felt before… mmmm…‘ Mmmm… digg.

Det er ikke over her. ”Masterplan” følger, platens høydepunkt sammen med «Run Thru» og en seriøs utfordrer til årets grommeste låt. Det er en tung, sugende truckrocker som starter i krabbegir, men ’just cause it starts off slow babe, doesn’t mean it don’t have a heart…’, og gradvis vokser den seg muskuløs med et vanedannende groove. Første halvdel avsluttes med mer gigantisk rock (”One Big Holiday”) og drømmende country-lounge ”I Will Sing You Songs”. Når den så toner ut er i hvert fall jeg andpusten av ren glederus, har fått på meg trailercaps og overall og er på vei ut på tunet for å mekke bil og skyte ekorn mens til southern anthems ute fra kjøkkenvinduet.

Andre del er mer ujevn, der stemmen til Jim James tar opp fryktelig mye plass (”Steam Engine”), og blåserne er ikke riktig så funky lengre (treige ”Early Morning Rebel”), mens ”Rollin’ Back” går og går uten å komme noen særlig vei. Heldigvis bidrar seige, mektige ”Run Thru” med sitt fete progparti og Roy Orbison-treffer-Tim Buckley balladene «Just One Thing” og ”One In The Same” til at også siste halvdel svever opp i de blå og lar platen bli hengende høyt, høyt oppe som en skinnende sol i plateåret 2003.

Jim James’ Store Stemme damper lønnesirup og eikefat og er fullstendig uimotståelig. Det er som han står i enorme, åpne rom og predikerer med en guddommelig kraft. Det er som om dørene til himmelens porter åpnes på vidt gap for oss.

Z (ATO, 2005)
The New South
Det finnes noen låter som er av slik kvalitet at man aldri vil at de skal ta slutt, slike man like gjerne kan la gå på konstant repeat. Sanger man drømmer om på nattestid, spiser frokost sammen med, og som man tar med seg hele resten av dagen. ”Dondante” er en slik låt. Det åtte minutter lange avslutningssporet på Z sammenfatter omtrent alt det som er så herlig med My Morning Jacket. Dessverre må vi gjennom ymse annet før Kentucky-kvartetten tar oss dit.

Z innebærer en aldri så liten sofistikert vending for det tidligere langraggede bandet som i 2003 ga ut en av det årets aller, aller beste plater med It Still Moves. Den var en foreløpig krone på verket til et band som allerede da hadde et par mer enn helstøpte skiver bak seg. Kanskje det ble stilt for høye forventninger til Z her på farmen. Det betyr ikke at det er en dårlig plate, for det er det ikke, men den har et visst uutnyttet potensiale. Det stikker gullstrimer frem på nesten alle låtene, men i sin helhet sprer ikke Z samme entusiasme som It Still Moves. Men den har andre kvaliteter, ikke minst i produksjonen og i lekelyst.

Det velrenommerte produksjonsparet John Leckie og Stephen Marcussen (mastering) har jobbet med artister som Muse, Shania Twain, Radiohead, Suede, Stone Roses og New Order, og de har besørget en strømlinjeforming av My Morning Jacket, en retning som i hvert fall ikke jeg alltid er 100% komfortabel med. La oss se litt på de generelle trekkene ved Z, før vi går nærmere inn på selve låtene.

Z preges av relativt kortfattede spor og er en kort plate i forhold til tidligere. Lydbildet er ytterligere strammet opp og velregissert, noe My Morning Jacket ikke nødvendigvis taper på. De har alltid higet mot et widescreen-sound i sitt uttrykk. Retningen dreies fra saftig sørstatsrock mot et mer eklektisk, moderne lydbilde. Jeg tar meg i å tenke på en blanding av Wilco, Flaming Lips og Radiohead, særlig på den mer eksperimentvillige lydfronten, i favntaket til Big Star eller Allman Brothers, men vet ikke om det stemmer helt eksakt heller. Noe av det musikalske særpreget har i hvert fall blitt forsøksvis ersattet av noe ’nytt’, og My Morning Jacket har definitivt funnet et særpreg som fremdeles bæres på Jim James katedralsk store reverb-belagte stemme og et mer tid- og stedløst uttrykk enn tidligere. James har altså en røst som bærer langt til himmels, for de som ikke har fått med seg det, her løfter han den også mot et mer soul-aktig sound enn tidligere. Av praktisk art er det også verd å notere at innspillingen av Z er flyttet fra Kentucky til upstate New York, og at to av de opprinnelige bandmedlemmene er byttet ut.

Det er særlig i platens første halvdel jeg mener My Morning Jacket ikke yter helt opp mot sitt beste. ”Wordless Chorus” og ”It Beats 4 U” er relativt anonyme for å si det forsiktig, teknisk og lydmessig velarrangert, men med et halvhjertet funky sound som jeg ikke helt har funnet en naturlig plassering av – kanskje det er Leckies hang mot et britisk lydbilde i amerikansk form som jeg ikke helt faller for? ”Gideon” er også merkverdig tam til dette bandet å være, og de tre første låtene er ikke en sterk inngangsport inn i plata. Detaljrikdommen er der, men de mangler noe av den sjelen som bandet tidligere har reddet langt svakere låter på. ”What A Wonderful Man” henter frem den sørstatsbaserte gitarrocken fra gamle dager, fengende men heller ikke denne blir noe særlig mer enn mest skrik og lite ull. ”Off The Record” minner om… The Clash i reggae-utgave?! James’ sangstil erindrer i hvert fall Strummer mer enn godt er. ”Off The Record” flyter etterhvert ut i et psykedelisk parti med baklengsstemmer og funky el-piano som redder stumpene til dette sporet.

Et nevneverdig gåsehud-øyeblikk kommer dermed først på ”Into The Woods”, når James crooner som smør: ’A kitten on fire, a baby in a blender, both sounds as sweet as a night of surrender…’ til et lirekasse-orgel og regnende slidegitarer hvor de er mer del av samme univers som Mercury Rev og The Flaming Lips. Rett så smukt, må vite, selv om det ikke varer hele låten ut. ”Anytime” er et forsøk på å komprimere en episk rockelåt på under fire minutter, igjen i et merkverdig leie mellom The Clash, The Replacements og Beach Boys. Hamrende piano og drivende gitarer hjelper ikke til å løfte låten opp til mer enn moderate høydedrag.

De siste 20 minuttene er platens aller beste. Med ”Lay Low”, ”Knot Come Loose” og ”Dondante” henter de seg elegant inn igjen. ”Lay Low” åpner ganske middels som en booze-rocker med tilgjort trommelyd, men endelig er det som om bandet slipper løs kraften som inntil dette punkt har blitt neglisjert, og åpner for de sørstats-jammene som preget It Still Moves i større grad. Jim James gjaller låten ut i et lengre instrumentalt parti som kunne vart evig. ”Knot Come Loose” er en nedpå ballade i Neil Youngs tradisjon, noe de tok opp i særlig grad på The Tennessee Fire og At Dawn, og det kler My Morning Jacket fortsatt med stil. En låt som helt enkelt er til å spise opp. Så var det Dondante da. Fra de første linjene…

’In a dream I saw you walkin, like a kid alive and talking – that was you
In the classroom you were teachin’, on the streets you were policing – that was you’

…til et sugende, enkelt bass/trommekomp, er dette en låt som tar tak i deg og som ikke slipper før den er flyter ut i stjernestøvet. Balansen mellom James’ melankolske sang og følelsesmessige falsett-ynken sitter som den skal her, som en melankolsk drøm fra det hinsidige. ”Dondante” virker tilsynelatende å ende i en tafatt gitarsolo, men eksploderer brått i rødt der My Morning Jacket igjen fremstår som en samlet enhet, mer enn en backinggruppe til Jim James’ musikalske visjonsreise. Hvorfor de ikke har begitt seg ut i dette storslåtte landskapet tidligere er for meg en gåte.

Okonokos (ATO, 2006)
Rust Never Sleeps
Okonokos er en skikkelig dokumentasjon av livebandet My Morning Jacket. Etter en bunke studioskiver, der de fleste har blitt stående igjen som sine respektive års bedre, har de i hvert fall nok materiale å velge fra. Her er to timer i selskap med sørstatsbandet, med timinutterne ”Dondante” og ”Steam Engine” blant tyngdepunktene.

Z innebar en liten kursdreining bort fra de mest storslåtte sirupsballadene og den solide eikerocken de tømret fast med sine tre-fire første plater. På Okonokos merkes ikke dette i særlig grad, for her er det først og fremst rockedelen av My Morning Jacket som dyrkes, og da særlig av typen de meislet på It Still Moves, hvor mange av låtene på repertoaret er hentet fra.

My Morning Jacket står fram som et mildt sagt solid liveband, som passer minst like godt på store scener som trange rockklubber, og gir låtene og ikke minst vokalist Jim James skikkelig med albuerom. De nærmer seg flere steder episke kvaliteter med sin gitarrock, og det er ikke unaturlig å trekke tankene tilbake til Neil Young & Crazy Horse cirka 1979. Når det gjelder fabelaktige James merkes det at han på scenen ikke helt klarer å nå de samme høyder som et studio kan tilrettelegge, både i klang og tone, og han skjærer litt for ofte ut i skrik der han egentlig burde løftet låten ytterligere.

Selve låtmaterialet er ypperlig, og knippet fra Z taper ikke på den litt tøffere behandlingen. Men kvintetten viser seg ikke som et meget eksperimentelt liveband, og evner ikke å ta oss med på uoppdagede steder i løpet av disse to timene. De serverer rett og slett ganske streite, høylydte versjoner der de mest saftige balladene er utelatt (”Golden” er heldigvis med), men med kvaliteten som ligger i bunn er det ikke så mye å rive seg i håret av.

Lydkvaliteten er god og utgivelsen er fin, selv om det fyldige innleggsheftet stort sett består av tøysete minneord over hver enkelt. Alle døde de 27 år gamle, slik som rockere flest, alle med en karriere av mer gastronomiske kvaliteter, viser det seg.

Okonokos er et selvsagt valg for alle som liker dette bandet. For nybegynnere anbefales nok et par av studioalbumene først. Senere i år kommer det også en DVD-versjon av opptaket. Det kan bli heftige greier, og ikke minst delikat for øynene. Den skogkledde scenebekledningen ser veldig stilfull ut, og med bilder til kommer vi enda nærmere virkeligheten. For det er klart, aller best hadde det vært å selv stått blant publikum når de river i vei med ”Run Thru”, ”Dancefloors”, ”Mageetah” eller ”O Is The One That Is Real”. Det er særlig under slike partier det bør være klart en gang for alle: My Morning Jacket har vokst fra å være et dyktig undergrunnsband til å bli blant USAs store rock-lokomotiv for det 21. århundre.

Bjørn Hammershaug