Labradford: “C” Labradford gjorde det ikke umiddelbart lett for seg selv da de i 1997 lanserte sitt flotteste verk. Mi Media Naranja er kledd i et dunkelt omslag, uten forklarende tekst, låtene bærer knapt titler. For de av oss som gikk mang en vinter i møte med deres foregående album, ikke minst A Stable Reference (1995) var Virgina-bandet allerede en velkjent kompanjong – så det gjorde ikke så mye. Alle deres skiver er verdt å sjekke ut, Mi Media Naranja er et naturlig førstevalg. Ikke bare som deres mest tilgjengelige, men også fordi de her utvidet sine lydskulpturer til et eget sound, omformet sine abstrakte strøk om til noe allment og konkret – og usigelig vakkert.

Knitrende elektroniske nyanser, minimalistisk dub, sober orkestrering, hviskende stemmer, dvelende gitartwang – dette er Brian Enos Apollo-ferd filtrert gjennom tysk modernisme (Pole, Oval), svevende over den amerikanske vesten sett gjennom David Lynch’ linse. Mi Media Naranja er et sfærisk album, fullt av åpne rom, som likevel alltid avslører nye dybder; minimalistisk, magisk og alltid ytterst smakfullt. Dette er musikk i vektløs tilstand. Skapt for evigheten.