The Montgolfier Brothers: “Seventeen Stars” Et google-søk på “montgolfier brothers” kunne avsløre opprinnelsen til dette bandnavnet, da plata liksom trillet ut av hylla etter en lengre, glemt tilværelse i støvkrokene. Brødrene Montgolfier levde på 1700-tallet, og stod bak verdens første bemannede luftballong-ferd. De to måtte dermed være blant de aller første menneskene til å se verden under seg i all sin stille, veldige prakt.

200 år senere dukker det altså opp et band av oppkalt etter brødrene, og sannelig er det en jomfruelig nostalgi og et lett bris-aktig sus over deres barokke popmusikk. Litt som å henge i en luftballong over Kent, Dorset eller noe slikt, med lite annet å fôre enn å kikke på livet langt der nede, menneskene som blir prikker, byene små søleflekker, elvene tynne årer og skogene grønne pledd. Dette er fredelig, pastoral popmusikk – ikke helt utenfor distriktet til Belle & Sebastian, Arab Strap og tristessen fra Joy Division – dog uten noen støyende elementer som elektriske gitarer eller taktfast tromming – nærmere kanskje sen Talk Talk, Hood og Movietone i stilen. Dette er nobel, høflig popmusikk i spasértempo, kall det gjerne høstsonater – men den er fin om våren også. Sjelden henvender de seg til oss med en oppstemt melodi, aldri hever de stemmen, de skaper en døsig flyt som kunne blitt grå og kjedelig, men som skaper en helhetlig atmosfære det er godt å lulle seg inn i.

Jeg har ikke noe annet av duoen (Mark Tranmer og Roger Quigley), men samme nettsøk kunne avsløre at de fremdeles ser ut til pludre rundt med sitt – et stykke utenfor radaren til de fleste, vil jeg tro.

Det er ikke lett å velge ut bare én låt fra denne – men tittelkuttet er i hvert fall det lengste, og minner om at Seventeen Stars har holdt seg like luftig, selv etter over 10 år i glemsel.