#54: A Hawk And A Hacksaw: Darkness At Noon (Leaf, 2005)

Med sitt andre album som A Hawk And A Hacksaw bretter Jeremy Barnes (Neutral Milk Hotel) like gjerne ut hele kartet, og turen går særlig i østerled. Det er en spenstig reise han inviterer oss med på. Barnes er selv en farende fant, og det er som han suger til seg næring fra alle steder han besøker, drikker fra historiens kilder og frakter med seg alskens lokale særegenheter tilbake til studio; i dette tilfellet Praha, en engelsk kirke og et dansestudio i New Mexico. En del mennesker har også hengt med på lasset, selvsagt kona og fast medlem Heather Trost, og det er et skikkelig orkester som denne gangen dirigeres av Barnes. Resultatet er en ren overskuddsplate, Darkness At Noon er så verdensvant at det nesten er til å svimle av. Grensene viskes vekk mellom klezmer og mariachi, østlige Europa og sørvestlige USA, kontinuitet og brudd langs tradisjonelle akser.

Det går unna i svingene og hele følelsesregisteret blir benyttet, fra oppstemt ekstase til melankolsk tristesse: Vi humper avsted på en høyvogn gjennom sølete landeveier i Slovakia, dyttes inn på et heftig sigøynerbryllup i Romania, stemmer i på en antikrigs-låt à la Seeger/Guthrie, danser i peyoterus i den amerikanske ørkennatten og hviler ut i skyggene av Istanbuls Unkapani-kvarter med vannpipe og kaffe til dronene av oud og cümbüs. Legger man til en Lennonsk ballade (”Our Lady Of The Vltava”) og en dedikasjon til den slovenske filosofen Slavoj Žižek så burde mitt poeng være klart: Dette er musikalsk etnologi, men det er ikke museumsvare. Darkness At Noon lever og syder, og den har også en viss moderne relevans. Barnes hadde planen klar etter spaserturer i Prahas vakre gater. Jeg sakser: ’It would begin with a Transylvanian folk melody, warped and reconstructed around improvised trumpet play, whose lyrics were derived from a George Bush speech…’, med den avsluttende fredstrallen ”Portlandtown” rammes dermed platen inn; politisk poengtert, geografisk frilynt, musikalsk grensesløs.
Bjørn Hammershaug

Reklamer

#55: Tulsa Drone: No Wake (Dry County, 2004)

Instrumental post-rock er vel ikke lenger den mest overraskende betegnelsen å klebe til et band, men Tulsa Drone har både nerven og bredden som ofte er mangelvare, og ikke minst et lydbilde som skiller seg fra hopen. Det skyldes i første rekke Peter Neff og hans ringende toner fra en basshammer dulcimer – eller hakkebrett på norsk. Det slagverkbaserte strengeinstrumentet gir musikken en ekstra dimensjon, og graver etter røtter som strekker seg fra Persia til West Virgina. No Wake er som en filmatisk reise fra 1001 Natt til Sergio Leone, med Ennio Morricone og Henry Mancini som lydskulptører. Fylt av en vibrerende, urolig stemning, rolig og kaldt, men samtidig foruroligende og glødende.

Det er hovedsakelig Neffs hakkebrett som gir Tulsa Drone særpreg. Den klirrende risleklangen fra de 34 strengene er bandets bumerke, men bruken blir ikke for dominerende og fungerer godt i dette formatet. Det er selvsagt mye takket være bandets tre andre lydhøre og drevne medlemmer. Alle har erfaring fra Richmonds levende avantgarde-scene. Her trakterer de trommer, bass og gitar, og sørger ikke bare for å gi Neff rammer, men også for at Tulsa Drone virker som en tett og velsmurt enhet.

Variasjonen i uttrykket er relativt stort; mørk Shadows-musikk, mektig western-twang, ensom surf, metalliske trusler og ikke minst melankolsk maricahi i ”Honcho Toro” og ”The Devil Changing Colors”. Begge fylles med Paul Watsons smukke kornettfanfarer som ytterligere fester låtene til stor himmel og tørr grunn. Sistnevntes behagelige bølgeskvulp leder tankene endog mot bløtere elementer og er en aldeles fabelaktig solnedgang på altfor raske ni minutter. Disse to kuttene står for meg som de flotteste øyeblikkene her, sammen med motoriske ”Vendetta”. Mer abstrakte, eller lydmalende melodier (”D-A-F”, tittelkuttet) gir platen et mer ubestemmelig uttrykk. Selv om kvaliteten daler ørlite mot slutten med noe mer retningsløse spor så er No Wake i det store og hele en plate som bør og kan nytes i sin helhet før solen står opp.
Bjørn Hammershaug

#56: Sam Prekop: Who’s Your New Professor (Thrill Jockey, 2005)

Ved første, raske blikk kan omslaget minne om en eller annen tettpakket klynge med hvitkalkete hus som strekker seg ned mot Middelhavet og dypper tærne i vannet.

Ved første, raske lytt kan innholdet virke forgjengelig og distansert. Musiker, maler og fotograf Sam Prekop har tjenestegjort i det milde Chicago-bandet The Sea And Cake i en årrekke, og de avrundede kantene og det myke uttrykket hans er ikke laget for å skremme noen.

Ved nærmere ettersyn består omslaget av sammenklipte bokstaver, i en kodeform som Russell Crowe sikkert kan knekke raskere enn meg. Den fragmenterte uorden står i kontrast til det rolige skogsbildet inne i omslaget – en detalj som ikke er helt uvesentlig for innholdet på Prekops andre soloplate: Det abstrakte/moderne henger sammen med det konkrete/tidløse her hvor grensene mellom hvit manns soul, softpop, laidback jazz og sløy post-rock er diffuse. Archer Prewitt, Prekops faste makker, leverte en strålende soloplate med Wilderness, skjønt hans musikk er tegnet med rettere linjer. Det er Prekop som i første rekke bærer bossarytmene, jazz-innflytelsen, den omfavnende, coole stemmen, duften av sommer; der Prewitt er mars, er Prekop mai.

Som soloartist virker Prekop om mulig enda mer avslappet. Selv om det er noe ettertenksomt, eller nostalgisk, over stemningen han bringer til torgs, så er det ikke noe ensomt over hans soloplate. Prewitt bidrar litt her også, tortoisene John McEntire og Rob Mazurek er med, Chad Taylor fra Chicago Underground og Josh Abrams (Town & Country) likeså. Til sammen har disse vært involvert i omtrent 600 plater, og de vet hva de holder på med. Kanskje derfor Prekop denne gangen ikke hadde skrevet låtene ferdig på forhånd, men bestemte at musikerne selv skulle jobbe frem tekstens kledning. Dette er artister som kjenner hverandre godt og har ørene og følelsene på rett sted. De nærmer seg materialet med omhu, og spiller uanstrengt, lett.

Prekop var bestemt på å dreie musikken inn mot nye horisonter denne gang, noe vekk fra de karibiske strendene som har vært rytmefundament tidligere. Den bebudede kursendringen er ikke veldig kraftig, men det kan nok være riktig å si at bossa-elementene har blitt tonet noe ned, mens det florlette draget som holder låtene akkurat over bakkenivå har blitt enda klarere. Men det er ikke noe fremmed over Who’s Your New Professor. Det er ingen skarpe kanter å gripe tak i her. Det er ikke et grovt underlag man kan sette seg på. Men det er heller ikke noe motstandsløst eller såpeglatt over materien. Det er noe av dette uhåndgripelige luftige som gjør at Prekop er en artist det er lett å komme tilbake til. Bak de tilsynelatende lett svaiende låtene finnes en detaljrikdom som gjør at platen ikke bare egner seg som parkmusikk, men også til fortrolig lytting. Det er likevel ikke det viktigste. Låtene er liksom uten binding, uten forankring, og kan forsvinne videre opp i luften, drive opp mot skyene, forsvinner kanskje til og med et øyeblikk, men vender alltid tilbake når du ønsker det. Denne løse stilen er faktisk Prekops styrke. Dette er ikke musikk man absolutt må trenge inn i, det er ikke alltid nødvendig å gjøre annet enn å ta av seg på beina, senke skuldrene og la seg drive med i 40 minutter.

Sam Prekop evner å gi deg hjemlengsel etter steder du aldri har vært: Nassau. Porto. Santa Cruz. Steder der man kan tusle mellom hvitkalkete hus og kjenne brisen fra havet, eller bare ligge dorskt under en parasoll og høre bølgene vaske inn mot stranden i takt med musikken du hører et sted i det fjerne.
Bjørn Hammershaug

#57: Archer Prewitt: Wilderness (Thrill Jockey, 2005)

Når det snør så kraftig inni deg at hele kroppen blir rimfrossen, og du er ute av stand til å bevege deg, snakke eller tenke – ja, da trengs noe oppvarmende popmusikk som kan tine opp sjelen og pleie legemet med milde toner. Den beste helbrederen på slike dager heter Archer Prewitt.

Kort bio: Prewitt har bakgrunn fra lounge/kitch-prosjektet The Coctails, dro til Chicago og dannet sammen med vokalist Sam Prekop, trommis John McEntire (Tortoise) og bassist Eric Claridge en av vår tids mest delikate popband og et av post-rockens nøkkelnavn: The Sea And Cake. I tillegg har han pleiet både sin egen tegne- og solokarriere. Alle platene hans (ja, egentlig det meste han har vært involvert i) tør anbefales. 42 år gammel er denne kunstneriske supermannen på topp både som låtskriver/arrangør, tegner og alt-mulig instrumentalist. Han gjør det meste selv, men har her fått god hjelp fra sine venner fra The Coctails, fiolinist Susan Vøelz, cellist Fred Lonberg-Holm og andre. Resultatet har blitt en plate spekket av tidløs popmusikk. Vennlig og lett uten å være tannløs, en stimulerende vemodstime som er mer komfortabel enn en ’downer’. Mørket som ligger over platen (som farens død) blir aldri altoverskyggende. Det er en naturlig lett stemning som dominerer Wilderness, til tross for de gjennomgående alvorlige tekstene.

Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre post-rock og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske Sea And Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons. Vidunderlig arrangert og avslappet framført er det i hvert fall, og med en uanstrengt flyt og melodisk evne. Archer Prewitt skriver låter som lever sitt eget liv, som gjerne strømmer fritt uten vers/refreng oppbygning. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.

Wilderness dyrker en plates helhet, men hver låt har blitt tilsatt et eget krydder. Det kan være den alltid vennlige klangen av klokkespill, et Neil Young’sk munnspill, en steel gitar som smyger innom, duvende orgel eller imøtekommende la-la-la koring – det er øyeblikk hvor Prewitt oppnår en følelse av at alle elementene smelter sammen, og skaper en tilstand som gjør lytteren mo i knærne og slapp i fisken. Et eksempel er en nydelig passasje på ”Go Away” der munnspill møter et klokkespill, før låten fraktes videre i armene på strykerseksjonen og Prewitts vokal flyter befriende inn. En annen er ”Think Again”, som jeg for tiden har en pågående diskusjon med meg selv om dette er årets vakreste låt. Så langt har jeg ikke funnet noen gode motargumenter, den må i så fall konkurrere med ”Go Away” eller ”Without You” fra samme plate. Selv kan jeg egentlig bare styre begeistringen for oppstemte ”Cheap Rhyme”, crescendoet på ”Without You” og noe håndklapping og koring som blir i overkant leirskole. Men som sagt, det er ikke mye å grine på nesen av her.

Wilderness er en plate for alle årstider. Den fanger vårens første sildrende drypp av håp, den er sommerens sorgløse solvarme, høstens fargerike melankoli, vinterens lune skjød.
Bjørn Hammershaug

58. June Of 44: Four Great Points (Quarterstick, 1998)

June Of 44: «The Dexterity Of Luck» June Of 44 ble på 90-tallet plassert i postrock-bagen med sin fikse miks av math, slowcore og emocore, og knyttet like mye til Slint som til Tortoise. Bassist Fred Erskine, trommis Doug Scharin og Sean Meadows og Jeff Mueller (begge på gitar/vokal) hadde bakgrunn fra bl.a Rodan, Codeine, Sonora Pine og Rex, og ble senere tilknyttet en rekke band som utfordret vårt begrep av hvordan rock kan lyde (som HIM – ikke de finske – og Shipping News). De var naturlig hjemhørende i Louisville, Kentucky og June Of 44 var et av 90-tallets superband, om det skal finnes noe slikt i denne leiren.

Bandet brukte store deler av tiåret på å gi ut skiver uten at de ble særlig kjent utover den indre krets, og bare det er en årsak til å dra dem frem igjen. Four Great Points var deres tredje utgivelse – og deres beste. Her inkorporerer de – med rytmetalentet Doug Scharin som midtpunkt – elementer av dub, jazz og raga inn i et eksperimentelt og angrepsvillig uttrykk som var langt mer offensivt enn mange av deres samtidige post-rockere. June lot ikke en akademisk tilnærming overskygge deres behov for å rocke ut, og passende nok er da også Four Great Points spilt inn av Shellacs Bob Weston. De sylskarpe og huggende gitarene, den lekne rytmeseksjonen, den mangfoldige instrumentrekka og den sjangeråpne, eventyrlystne innfallsvinkelen bidrar til at June Of 44 er blant Louisville/postrock-bandene som har klart seg aller best i tidens fylde.

59. Beat Happening: s/t (K, 1985)

Beat Happening: «I Love You»

Ikke kunne han synge, ikke kunne de spille og debutskiva er i det hele tatt en ganske så spinkel og skranglete affære. Men få band skulle få like stor påvirkningskraft på indiemusikken utover på 80-tallet som Beat Happening. Som venner av Greg Sage fra The Wipers ble trioen – bestående av Calvin Johnson, Heather Lewis og Bret Lunsford, raskt en del av punk-miljøet i USA. Men selv om Beat Happening delte en felles gjør-det-sjøl holdningen, hadde de en annen agenda.

De bidro først og fremst til å definere og sementere lo-fi som selvvalgt disiplin og naivisme som opphøyd uttrykksform. Med troskap til primitivisme, minimalisme og naivisme skranglet de i vei, uvørent og løst, med Calvin Johnsons stoiske og gravalvorlige røst som fremste kjennetegn. Debuten høres ut som en blanding av The Shaggs, Daniel Johnston, Modern Lovers og Dead Moon, og det er selvsagt denne tilsynelatende gi-blaffen, slacker-holdningen som gjorde trioen til å spise opp.

Calvin Johnson har med sitt K Records sørget for å utgi hundrevis av skiver med skeiv popmusikk i over 25 år og bidratt til å gjøre Olympia, Washington til et slags alternativt Seattle på vestkysten. Det har vært stille rundt Beat Happening i mange år nå, uten å ha gitt opp håpet om de en gang skal slå seg sammen igjen. De lærte seg for øvrig å både spille og skrive fantastiske låter utover i karrieren. Selv om Calvin vel aldri lærte seg helt å synge.

60. Charles Manson: Lie/The Love And Terror Cult (ESP/Awareness, 1970/1987)

Charles Manson: «Look At Your Game, Girl»

I kraft av sine handlinger som ansvarlig for brutale drap er det ikke udelt enkelt å trekke fram musikk av Charles Manson. Formildende er det i hvert fall at alle inntekter fra denne versjonen, reutgitt av Awareness i 1987, går til et voldsofferfond i California. Det er selvsagt umulig å høre Manson uten å se for seg blodsporene han etterlot seg. Uten drapene på Sharon Tate og LaBianca-familien ville nok disse opptakene også i stor grad forsvunnet fra de fleste minner – inntil en reissue-label børstet støvet av dem i 2008 som en hellig gral over syrefolkmusikken i California på 60-tallet. For det er klart, dette er ikke essensiell musikk. Den er historisk interessant, ikke bare menneskelig (eller u-menneskelig), men også som et musikalsk tidsbilde.

Charles Manson var løselig tilknyttet musikkscenen i Los Angeles på slutten av 60-tallet, og hadde blant annet en viss kontakt med Beach Boy Dennis Wilson. Beach Boys spilte for øvrig inn en versjon av «Cease To Exist» (omtitulert og ukreditert Manson som «Never Learn Not To Love»). Den som leter etter skjulte beskjeder og ondskap på skiva tror jeg vil bli skuffet. Det er ikke mye som indikerer drapsmann og kultleder her. Manson framstår som en potrøykende hippie-dufus, dels Laurel Canyon, dels Dylan, men uten førstnevntes ynde eller sistnevntes signatur. Lyden er lo-fi, stilen er løs og tidvis morsom, og noen av låtene bærer noe interessant i seg uten å framstå som upolerte mesterverk.

De morbide interessene for Charles Manson gjenspeiles i coverversjoner av band som Guns ‘n Roses, G.G. Allin og (naturlig nok) Marilyn Manson, som dyrker det farlige i mannen, og av mer musikalsk karakter, som når Devendra Banhart gjør en versjon av «Home Is Where You’re Happy». De to deler absolutt et musikalsk fellesskap, og det minner igjen om at Charles Manson burde fokusert mer på musikken enn på sin kult. Til gjengjeld hadde vi da aldri fått Neil Youngs «Revolution Blues».

61. Love 666: American Revolution (Amphetamine Reptile, 1995)

Love 666: «Hard Rock America» Frontcover: Den Amerikanske Farmer, stolt der han skuer ut over sin endeløse åker med sigar i kjeften og hatten på hodet. Bakcover: Samme sted, men bonden er byttet ut med en tungt bevæpnet soldat foran et flammehav. Mellom bildene, en skive prydet med stars & stripes som gjør sitt beste for å leve opp til tittelen og platas røde tråd: American Revolution. Denne revolusjonære ABC er oppdelt i enkeltkapitler som f.eks «Preparation For Combat» og «Take A Chance On Death» og viser et band som tidlig hadde en klar agenda. Som Trouser Press beskriver deres post-White Panther manifest: «A boundless array of screeds that are pro-drug, pro-violence and anti-just about everything else – and you may find yourself on the frontlines of the class war the band seems so intent on fomenting.»

Deres musikalske DNA var bygget opp av en blanding av tidligere musikalske aktivister som MC5, tåkerocken til Spacemen 3 og standhaftig monotoni á la Suicide, og stort sett hele skiva sentrerer rundt samme tema med bestemte gitarrdrønn og en trommis på lavgir som eneste bevæpning. Det fordrer selvsagt en viss tålmodighet for hele prosjektet, men væpna kamp er da heller ingen enkel vei å gå.

Kuriosa: DC-trioens vokalist Dave Unger studerte visstnok minimalisten LaMonte Young før han droppet ut av skolen og gikk sin egen vei. Han er sikkert fremdeles å finne ute på revolusjonens åker et eller annet sted.

62. Chokebore: Black Black (Boomba, 1999)

Chokebore: «You Are The Sunshine Of My Life»
Livet kan være svart, og så kan det være svart svart. Langt nede i mørket, der det er «midnight behind my eyelids». Slik vokalist Troy Bruno Von Balthazar innleder Chokebores introspektive odysse. Black Black tar oss med inn i depressive irrganger, musikalsk beslektet med både Pixies, Radiohead og Sparklehorse, og med en oppjaget nervøsitet som gjorde Chokebore ganske så uforlignelige.

Ingenting med dette trøblete bandet stemte egentlig. Chokebore var egentlig en bunch skatere og slackere opprinnelig fra Hawaii, og kalte seg Dana Lynn (etter en ehh.. voksenskuespiller) før de flyttet til Los Angeles, fikk kontrakt med noise-labelen Amphetamine Reptile og lagde paranoid rock i sakte film omgitt av ensomhet, dop og angst. De var riktignok noe friskere tidlig i karrieren, men aldri muntre nok til å vekke særlig begeistring i det brede lag – eller brutale nok til å passe inn i AmReps profil. Og da de kom til sitt fjerde album var det lite livskraft igjen. Det er langt fra Mauis sorgløse palmesus til den urbane mollrocken som smøres utover Black Black, og det er kanskje derfor den til stadig finner sin vei inn i spilleren igjen. Potente kraftlåter som «Alaska», «Never Feel Sorry Again» og «You Are The Sunshine Of My Life» sender strimer av lys ned i kjelleren, men den overhengende følelsen av undergang preger hele skiva.

Chokebore oppnådde aldri stor suksess i USA, men i Balthazars nye hjemland Frankrike etablerte de seg relativt bra. Han holder seg faktisk fremdeles oppegående der nede og gir også ut brukbare skiver. Men desperasjonen som vibrerer på Black Black gjenskapes vel aldri. Og det tror jeg er like greit.

63. Ut: In Gut’s House (Blast First, 1988)

Ut: «I.D.» Uten Ut, ikke noe Sleater Kinney, Le Tigre eller Babes In Toyland? Kanskje. Før Hüsker Dü brakte norske ord inn i amerikanske rock, hadde vi denne trioen. Ut kom fra den berikende downtown-scenen i New York på slutten av 70-tallet, der avantgardistisk rock og frijazz ikke bare levde side om side i rennesteinen, men viklet seg inn i hverandre og ga oss noe av den mest motstandsdyktige rocken fra den tiden. Ut forlot New York tidlig, bosatte seg i London der de raskt ble en del av kretsen til band som The Fall og Birthday Party, kom inn under de brede vingene til radiovert John Peel og fikk et naturlig hjem i plateselskapet Blast First.

Deres beste album ble utgitt i 1988, og selv om In Gut’s House ikke er på leppene til altfor mange i dag, så ble det ranket høyt på mange årsbestelister det året. Eventyrlysten musikk er som vanlig vanskelig å sette i bås, og Ut er ikke noe unntak. Deres bakgrunn i no wave er opplagt, huggende gitarriff, nervøs rytmikk og dissonant desperasjon er tilstede her, men det er også noe mer forfinet og elegant over Ut på In Gut’s House som gir den litt ekstra levetid. Bruk av fiolin, vokalsamples og tribale trommer er ytterligere glasur, vekk fra den utemmede aggresjonen og inn i et mer kunstnerisk spennende landskap. Et landskap de ikke utviklet i ytterligere grad, etter Griller (1989, sammen med Steve Albini) var det over og ut for Ut.