Psychoviolets: “1000 Voices”  Innspilt av Kansas City-kvartetten Psychoviolets, som selv har produsert og utgitt på fine Restless tidlig på 90-tallet: Kunnskapen om Psychoviolets stopper på første side av cd-omslaget. Noen nettsøk gir ikke mye mer informasjon, og det er litt vemodig å tenke på at band så raskt havner i den kollektive glemmeboka – og i forlengelsen oppdage at det sannelig er 20 år siden den ble spilt inn.

Uten ytre støy om hvor de var fra, hva som skjedde med medlemmene, med bandet og i fravær av morsomme anekdoter er det bare å sette seg ned med den lille discen og spinne 20 år tilbake i tid – og oppdage at Too Little, Too Late (eller Too Liitle… som det står feilstavet på ryggen) fremdeles er en liten juvel. Slektskap kan spores til paisley underground (Mazzy Star, Rain Parade), drømmepop som Galaxie 500 og garasje-psych som Greg Sage & Wipers på sitt mest sedate. For dette er en nedpå, melankolsk og svært vakker skive med klangfull vokal og eminente syregitarer som fremste styrke. Psychoviolets var med andre ord utenfor tiden da, og de er utenfor tiden nå. Slik blir man jo hverken rik eller berømt av.

Fra det innledende tittelsporet til den 8 minutter lange avslutteren “Come On” er dette en nærmest sammenhengende, duvende ferd, der Rolling Stones-aktige “Feel Like Giving Up” er eneste avstikker fra den drømmeaktige og røykfylte stemningen som omgir Too Little, Too Late. Vel verdt å ta med seg hvis den ligger og slenger ensom rundt i en brukthylle på jakt etter et hjem.