Pixies: Wave Of Mutilation (4AD, 2004)

Jeg likte ikke 4AD noe særlig godt den gang. De ble litt for arty farty med sin sære britiske teaterpop, ga ut skiver med omslag som så mer ut som kunstverk og med artister som bar kjipe navn (Dead Can Dance, Cocteau Twins). 4AD la grunnlag for mang en prinsipiell debatt med likesinnede om engelsk kontra amerikansk musikk på 80-tallet. Et ikke uviktig tema, for all del, men som i dag selvsagt virker noe utdatert. Poenget er at jeg i en årrekke stort sett unngikk katalogen til 4AD. Og det kunne blitt skjebnesvangert.

Så var det ryktene om et nytt band fra Boston nådde helt ned til de dypeste dalfører. Kanskje var det en plateomtale av Arvid Skancke-Knutsen, kanskje var det en låt som ble spilt på NRKs Kveldsrocken. Husker ikke, men dette måtte sjekkes ut. Jeg snek meg derfor bort til den delen av platebutikken jeg sjelden oppsøkte og pellet ut en skive med et cover som umiddelbart vekket interesse: Et sort/hvitt bilde av en toppløs flamenco-danserinne. Omslaget var tykt og grovt. Surfer Rosa stod det. Platen bærer fortsatt merker av to sorte fingertupper som klådde litt for ivrig på papiret før det ble kledd i plast, akkurat som innholdet skulle sette varige merker når stiften traff rillene.

Surfer Rosa avstedkom en sitring over det å sette på en ny plate som for lengst har forsvunnet. Følelsen av å høre noe nytt, catchy og rart på en gang – begrep som fortsatt benyttes i dag, men som i større grad har mistet sin mening. Pixies. Surfer Rosa. Ute var det sommer og sol, og platen skulle vare til langt ut i neste. Den het Doolittle og var utrolig nok enda bedre.

Nå er vi voksne og alvorlige og vet selvsagt bedre. Nå som det beste fra deres platekarriere (1987-1991) samles på én CD kan vi rynke brynene. Låtene kan plukkes fra hverandre, analyseres med et kritisk blikk, svakheter kan trekkes fram i etterpåklokskapens lys. Er ikke 23 låter i overkant? Savnes likevel ikke akkurat den spesielle favoritten? Lukter det ikke litt vel mye $$ når de nå kommer sammen igjen på sommerturné? Er det ikke snart nok av Pixies-samlere på markedet? Yeah yeah yeah. Jeg lar det ligge. Det viktigste er at du, snart 20 år senere, vanskelig vil klare å finne 23 så sterke poplåter på en og samme plate uansett artist. Klart Pixies tapte seg litt mot slutten, klart at Frank Black skulle blitt kidnappet av aliens i 1989 og endt som tidløst ikon. Men slik gikk det altså ikke. Det var egentlig aldri noe særlig dramatisk med Pixies (med unntak av Kim Deals notoriske trang til å godte seg med farlige søtsaker), så basic, så enkelt, og likevel så bra. Wave Of Mutilation er rett og slett et perfekt soundtrack til sommeren 2004, nesten slik Surfer Rosa var det i 1988 og Doolittle i 1989. Tviler du så kan du bare sette på “Where Is My Mind?”, snu høyttalerne utover, ta av deg på beina og ta en runde på hendene mens du synger med: ‘With your feet in the air and your head on the ground, try this trick and spin it, yeah…’

Komplett bortkastet for de som kjenner skivene godt fra før, selvsagt, og denne samleren verken kan eller bør erstatte de originale platene. Men det er en flott veiviser, et minnesmerke og en glimrende samling. Hvorfor? Pixies forente popens umiddelbare kraft med punkens energi, av og til med mer vekt på det første (“Here Comes Your Man”) eller det andre (“Tame”), som sjelden falt inn i det ordinære. Pere Ubus post-punk, Nirvanas dynamikk og Sonic Youths vrengte melodier kan nevnes, men de høres fremdeles mest ut som Pixies. Det har ikke blitt utdatert, det er kontrollert, tight, men også løssluppent, rastløst og virilt. Surfpop møter urban angst, en fyrrig latino dater katolsk synd og skam. Black Francis skrev noen aldeles uforglemmelige låter og synger med ungdommelig guts ikke mange kan matche. Deals sentrale basslinjer står like støtt den dag i dag, Santiagos finurlige gitarpassasjer og Loverings motoriske rytmer var det som skulle til for å fullende bandet. Her kan du høre alt dette, mer eller mindre kronologisk. Du vil bli påminnet om at bandet ble mer sofistikerte etterhvert, at Frank Black og hans space-ego ble større enn godt var, men også at Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) slett ikke var så ille, at når alt kom til alt så gikk Pixies til bunns med flagget nesten til topps. Og 4AD? Jo da, de var slett ikke så verst de heller.

Er det opp til meg vil Wave Of Mutilation fungere som en døråpner for en ny generasjon nysgjerrige ungdommer som med fettede fingre fortsatt får kilinger av å gå inn i en platebutikk når de løfter opp en plate av et band de knapt nok har hørt tidligere.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 20.05.04

Can: Anthology (Spoon, 1994)

Et av de tristeste synene i Oslos konserthistorie de siste årene var å se den spinkle ryggen til Damo Suzuki hengende ensom ved baren etter en formidabel konsert med Cul De Sac. Ytterst få av hovedstadens musikkinteresserte fant det for godt å møte opp denne kvelden i 2003, enten av kollektiv hukommelsessvikt, uforståelig vrangvilje eller rett og slett uvitenhet. Det er lov å håpe på det siste. For her stod altså en av rockens udiskutable størrelser, vokalist i et vår tids mest innflytelsesrike band, ja en levende legende, for anledning sammen med et prima orkester, uten at noen brydde seg! Det er ikke lett å bli klok på denne verden. La oss heller skru klokka nesten 40 år tilbake, og til det som skulle bli starten på et unikt musikalsk eventyr.

Vi snakker selvsagt om Can. Köln-bandet som kombinerte tysk disiplin med ekvatoriale rytmer, motorisk kontroll med frigjort lynne, klassisk dannelse med grenseløs utforskertrang. Bandets faste stamme: Holger Czukay (bass), Jaki Liebzeit (the man-machine, trommer), nå avdøde Michael Karoli (gitar) og keyboardist Irmin Schmidt dannet en sjelden samordnet og sterk enhet. To vokalister preget bandets gullalder: Amerikanske Malcolm Mooney og japanske Damo Suzuki. Dette er årene fra 1968 til 1975, da Can ga ut et knippe plater som alle må inngå i enhver seriøs platesamling. Disse årene er da også godt ivaretatt på samleren Anthology, her i en remasteret utgave (den ble opprinnelig utgitt i 1994, da med Mooney på coveret om jeg ikke husker helt feil, som i så fall er retusjert på denne utgaven).

Over 29 spor/to plater gir Anthology et dekkende tverrsnitt av bandets karriere, og den anbefales særlig til to grupper kjøpere: De som vil bli bedre kjent med Can og de som allerede har de fleste platene men som er for late til å bytte skive for å høre favorittsporene. For den første gruppen tør dette være en skatt, for den andre gruppen vil det være litt skuffende å oppdage at noen potensielle slagere er utelatt eller forkortet (”Halleluwah” er eksempelvis mikset ned til fattige 5:37).

CD1 er klart den beste, da den inkluderer stoff fra Monster Movie (1969), Soundtracks (70), Tago Mago (71) og Ege Bamyasi (72). Det er umulig å trå feil i denne materien. Irmin Schmidt hadde kommet hjem fra studier i USA med New Yorks eksperimentelle impro/minimalist-scene i øret (Velvet Underground, Terry Riley, LaMonte Young), Czukay var elev av Karlheinz Stockhausen og Liebzeit en frijazzer som lærte hemmelige voodoo-teknikker i sin spillestil, og ikke minst unge, sjarmerende Karoli – rock-gitaristen. Sammen med den amerikanske kunstneren Malcolm Mooney tilbragte de endeløse timer i sitt eget Inner Space Studio – et sted for langstrakte jammer og musikalsk utforskertrang. Tidlig i karrieren er innflytelsen fra Velvet særlig sterkt tilstede. Hør for eksempel det frenetiske drivet i ”Father Cannot Yell” og 20 minutter korte ”Yoo Doo Right”. Snart skulle Can utvikle seg utover dette, og hele resten av bandets levetid viser en konstant utvikling. Allerede på Tago Mago var de på vei inn i en større verden enn det jordiske gateplan, der påvirkning fra østen, funk, elektronika og mystisisme satte sitt preg. Mellom mektige Tago Mago og den herlig tyktflytende Future Days, leverte de mer poporienterte Ege Bamyasi, hvis hitsingle ”Spoon” nådde førsteplass på de tyske platelistene.

Can startet tidlig med å eksperimentere, ikke bare med påvirkning utenfra, men de tok også opp i seg den teknologiske utviklingen som skjedde i samtiden og var tidlige innovatører innen elektronisk musikk. Dette gjenspeiles ytterligere utover på 70-tallet, som tross enkelte bra låter, aldri nådde helt samme nivå etter Soon Over Babaluma (1974). Sammen med Delay 68 (ikke utgitt før i 1981) representerer disse to platene høydepunktene på den andre plata. Fra midten av 70-tallet gikk eksperimentviljen litt på bekostning av både energi og fundament. Flørting med disco, techno, afro-funk, jazzrock og prog falt ikke like heldig ut. Can gikk aldri helt til bunns, men jeg er glad de ikke holdt det gående langt utover på 80-tallet!

Anthology gir oss hele spekteret. Aldri noe annet seg selv, aldri redd for det uprøvde er det ikke vanskelig å forstå den massive innflytelsen Can har hatt, en påvirkning som ikke helt har kommet godt nok frem. Mitt første møte med bandet var gjennom amerikanske Thin White Ropes cover av ”Yoo Doo Right”, ellers kan jeg nevne at band fra PIL og Radiohead til Flaming Lips og Primal Scream alle er inspirert av disse toner (for ikke nevne band som Spoon og Mooney Suzuki). Fine liner notes er ved Leon Muraglia fra Kosmische Club i London og vårt eget Salvatore – bandet som sikkert har hatt sine runder med kollektive danseseanser til ”Halleluwah” før de har satt i gang med sitt eget inner space. Et rituale jeg unner alle!

For ordens skyld; nå er også alle bandets øvrige utgivelser remasteret, den fabelaktige triple DVD/CDen er fremdeles tilgjengelig, og det er sjelden å påpeke at en plate med så sterkt låtmateriale og så gjennomgående solid historisk kvalitet egentlig er noe overflødig.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.12.07

Molina And Johnson: Molina And Johnson (Secretly Canadian, 2009)

Jason Molina og Will Johnson er ikke akkurat to komplementærartister. De har i årevis vaket rundt i noenlunde samme landskap: Molltung tristessefolk og muskulær truckrock henger ved deres navn. Men de står godt til hverandre. Johnson (Centro-Matic) med sin all-american grovbygde røst og Molina (Magnolia Electric Co.) med sin mer kantete og hjerteskjærende stemme. Begge med evner godt over snittet til å komponere minneverdige beretninger fra de brede slettene i vesten, fra Texas og nordover. Men deres egne veier har ikke krysset hverandre. Før nå.

Molina/Johnson er det konkrete utkommet av møtet mellom to ganske likesinnede artister, ti dager i Denton, Texas lastet med mat, røyk og drikke, nok av tid til skyting i hagen og spelling på kveldene. Resultatet bør ikke overraske noen som kjenner til deres soloutspill fra før (South San Gabriel og Songs: Ohia). Dette har blitt en meget dempet plate, spartansk og stillferdig, med en 50/50-deling av et låtmateriale som nesten utelukkende spinner seg rundt langsomme nattballader.

Johnsons låter er nok de mest anonyme (selv om åpningssporet ”Twenty Cycles To The Ground” er det mest fullblodige), mens Molinas bidrag med noe dandering kunne sklidd inn på hans Josephine av året, uten at de føles som direkte restavfall av den grunn. Molina/Johnson er dermed en plate som ikke føles direkte nødvendig, ei heller særlig “viktig”. Men så er det en gang slik at noen artister bare har det i seg. De to skaper en veldig samstemt og enhetlig stemning, slik man kan forvente av to karer som tydelig trives i hverandres selskap. Ikke rent få venner har også kommet innom og besørger gode doser av orgel og gjestevokal, og gjort dette til en plate det er lett å vende tilbake til. Med mer anonyme folk i styringen kunne det nok blitt småkjedelig, men Jason Molina og Will Johnson bekrefter igjen at de er låtskrivere med en egen evne til å pirke borti de rette nervetrådene.

Dette prosjektet har allerede blitt kalt “phantoms of folk”, kanskje som et pek til det mer profilerte Monsters Of Folk (Conor Oberst, Jim James m.fl). Og det er jo her disse to er. I skyggene av alle de andre, dette er tonene fra nattens ensomme menn. Det er gjerne der magien skapes.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 04.11.09

Jason Molina: Pyramid Electric Co. (Secretly Canadian, 2004)

En gitar slår lik en stålwire dunker ensomt inn i en rusten fabrikkpipe. En stemme skjelver som en nattarbeider, hutrende hjem fra skiftet i frosten. Jason Molina er på vei hjem. Songs: Ohia ligger igjen i grøftekanten og himmelen er svart.

When the great pyramids
Dragged themselves out to this spot
A sickness sank into the little one’s heart
Mama said son
That’s just the cold
That’s just the emptiness
It’s being alone
In the dark
You’ll get used to it

Pyramid Electric Co. bærer i likhet med forgjengeren (Magnolia) ikke noe bandnavn, nå er det bare Jason Molina. Det er forståelig, da dette mer enn noen gang er som en soloplate å regne. Den gis ut i begrenset opplag, og er å få kun på LP (en CD-utgave følger med, velegnet som gave til noen man setter pris på). De syv låtene er lange, 6-7 minutter i snitt, men ingen nærmer seg dieselbluesen han frambragte på sine to foregående utgivelser. Nå er han tilbake med et knippe mindre tilgjengelige melodier i spartansk format. Mer stillestående, vredere å få tak på.

Molina avslører lite for oss denne gangen. Det er vi som hører på som må strekke oss nå. Han skaper ikke den gyngende hypnotiske atmosfæren som på ”Farewell Transmission” eller ”Not Just A Ghosts Heart”, ingen vare kjærlighetsviser som ”Being In Love”. Molina har strammet inn stilen, mer tilbake til sin første album, og maler fram en hard, mørk blues ulik noen andre. Skjært inn til beinet tegner han på ny skrale bilder av øde landskap og menneskelig tomhet.

The endless blue
Shadow inside you
Gathered in you
Disappeared in you
Into the solid earth
Into the solid earth

Hele platen har et spøkelsesaktig skjær, og selv etter mange gjennomhøringer har det ikke åpenbart seg mer enn noen få, små luftehull: Tittelsporet som er fortsatt det mest grimme, rått og hardt som det er, med den ringende, urovekkende gitaren som toner ut de siste minuttene. På ”Red Comet Dust” sitter han ved et piano med et blafrende lys foran seg. ”Long Desert Train” er platens mest konvensjonelle, en langtrukken, vakker akustisk vise. Til tross for de enkle kår platen er tatt opp under (i 2002), er den ikke i nærheten av det spinkle uttrykket på Ohias første par-tre utgivelser. Mike Mogis (Bright Eyes, Lullaby For the Working Class) har styrt lyden på disse opptakene, og sørget for at det låter romslig og klangfullt. Det er ikke mye papp på Pyramid. Det er en nerve av stål. Det er lyden av det samme store rommet som fanget opp Magnolia, men med bare én person som sitter igjen i mørket. Dette er Molinas Pink Moon.

Ohias plater har hatt for vane å komme sigende inn etterhvert, avdekke stadig nye hemmeligheter. Det er jeg ikke like trygg på vil skje denne gangen. Til det er låtene for hudløse. Men kanskje derfor vil den vare like lenge som hans tidligere verk. Kanskje lengre. Jeg tar sjansen på det. Ikke så total som Ghost Tropic, ei heller så asfaltert som Didn’t It Rain eller Magnolia Electric Co., men nok en spiker i en kiste som allerede er full av den mørkeste bluesen noen hvit mann fra midt-vesten noensinne har laget. Ingen kan definere januar som Jason Molina, og akkurat som den kalde måneden kan man ikke unnslippe ham. Pyramid Electric Co. er en plate som skjærer dypt inn i de nakne, kalde netter og langt inn i grå, monotone dager. Mesterlig.
Bjørn Hammershaug

(Først publisert 20.01.04)

The Ex & Getachew Mekuria: Moa Anbessa (Terp, 2006)

“It’s a tribute to the free spirit” uttaler Terrie Ex om musikken på denne platen. Alle som kan ønske om å ha noe slik; det er bare å snu ørene denne veien. Moa Anbessa er på alle vis en plate der “free spirits” får fritt spillerom.

I løpet av et par uker i 2007 leverte kretsen rundt The Ex noen minneverdige konserter rundt om i hovedstaden. Først og fremst med en maktdemonstrasjon av en konsert på Fabrikken. Noen dager senere stod gitarist Terrie Ex på scenen sammen med Paal Nilssen-Love og Massimo Pupillo i OffOnOff (på Mono) og til slutt spilte Pupillo med sin egen trio, italienske Zu (som ikke er direkte knyttet til The Ex, men de bør likevel nevnes).

Dette er tre ganske forskjellige band, men de tjener som eksempel på nederlendernes utvikling i løpet av deres snart 30 år sammen. Fra å være et politisk anarko-punkband har de gradvis blitt oppslukt av ulike stilarter og retninger, der både Øst-Europa og Afrika har en naturlig plass, og der “frihet” vel er det begrepet som favner over det meste av det de holder på med.

The Ex er et band i kontinuerlig utvikling, og et ferskt eksempel på det er Moa Anbessa, som ble utgitt til liten blest i 2006. Dette er et samarbeid med saksofonisten Getachew Mekuria fra Etiopia, som startet å blåse helt tilbake på 40-tallet. Den aldrende mannen var langt fra sin karrieretopp da en gjeng uflidde hollendere banket på døra hans for en tid tilbake.

Bakgrunnen er som følger: The Ex hadde i lengre tid vært fans av platen The Negus Of Ethiopian Sax, nummer 14 i serien Ethiopiques, opprinnelig utgitt i 1972. Det var særlig den store sax-lyden til Getachew Mekuria som fanget deres oppmerksomhet. Da de skulle feire sine 25 år i 2004 begynte de drodle med tanken om å hente opp mannen fra Etiopia, for at han skulle spille med ICP (Instant Composers Pool) under den store Ex-festen på klubben Paradiso. Som tenkt, så gjort. De dro ned til Addis Abeba, børstet støvet av en fortumlet Mekuria, nå i 70-årene, som takket ja til sin første reise noensinne utenfor hjemlandet.

For å gjøre en lang historie – og bedre fortalt i det svært så rike omslaget – kort, reisen var en suksess for alle parter. Ikke minst for Mekuria selv, som kledd i tradisjonell løvedrakt blåste de fleste rundt seg til himmels. En avtale om å lage en plate sammen ble utpenslet på et hotellrom i Addis Abeba, der Mekuria valgte et knippe tradisjonelle etiopiske sanger som The Ex i sin tur omarrangerte. I tillegg ble en solid blåseseksjon invitert med på ballet, blant andre Xavier Charles (Silent Block) og Brodie West fra Deep Dark United. Noe av materialet er spilt inn i studio i Nederland, en del spor er tatt opp live.

Resultatet er uansett helt blendende. Langt unna “fyord” som ’fusion’ og ’world music’, dette er musikalsk vekselbruk på sitt aller beste, basert på gjensidig forståelse og åpenhet. Mekurias følsomme, melodiøse og tidvis helt frie saksofonlinjer får godt med boltringsrom, mens The Ex’ suggererende og kontante stil holder det hele i stramme tøyler. Sammen med den øvrige blåserrekka har de mange involverte laget en plate som bygger brede musikalske broer og etterlater dype spor i sin vei. Rytmer fra Sudan, gamle krigssanger, tradisjonelle afrikanske sanger og moderne (i betydning 70-tallet) dansemusikk – alt smelter her sammen i et levende, pulserende hele.

Det er låter her som er blant de mest dansbare og rytmisk lekne jeg har hørt på lenge, eksempelvis ”Musicawi Silt” som det bare er plent umulig å stå rolig til. Det samme går for fabelaktige ”Tezalegn Yetenu”, hvor musikerne i løpet av seks minutter koker ned hele prosjektets essens: Uforfalsket, funky afrikansk jazz, hvasse postpunk-gitarer, autoritær vokal og – ikke minst – et stort, varmt smil hos alle de involverte, som umerkelig strømmer fra musikken og inn i hjertet hos den som lytter. I korttekst: Moa Anbessa anbefales på det sterkeste for alle “free spirits” der ute.

Bjørn Hammershaug
Først publisert: 11.04.07

Diverse artister: John Barleycorn Reborn – Dark Britannica (Cold Spring, 2008)

I den britiske kultfilmen The Wicker Man fra 1973 blir vi kjent med mange områder av britisk folklore, før-kristelige tradisjoner og paganistiske riter. Fruktbarhetsritualer, dyrking av solguder og magi, seksuell frilynthet, naturreligioner og menneskeofring er noen av ingrediensene. I tillegg til dette nyter filmen godt av et fantastisk soundtrack, hvis innflytelse har strukket seg langt inn i både amerikansk frifolk og britisk nyfolk. Det er en viss distinksjon mellom de to lands utvikling av dette musikalske landskapet, der britene ser ut til å være mer preget av ovennevnte elementer. Vi kan derfor bruke begrepet “nyfolk” om av den britiske grenen av feltet, selv om røttene både i amerikansk og britisk folk kan spores tilbake til de samme kilder på 60-tallet.

Kjennetegn ved den britiske nyfolken er at den er mer inspirert av europeisk tradisjoner, og med klarere befatning til okkultisme og paganisme, koplet til bruk av tradisjonelle instrumenter, med elementer av industriell musikk og ikke minst “mørke” krefter. Termer som “folk noir”, “pagan folk” og “apokalyptisk folk” blir brukt noe om hverandre, men felles foregangsnavn i denne kretsen er for eksempel Current 93, Nurse With Wound og Sol Invictus.

Dette gjenspeiles i tittelen på denne fabelaktige samleren: John Barleycorn Reborn: Dark Britannica. La oss dvele to sekunder ved tittelen. “Dark” spiller på det mørke aspektet ved nyfolken som allerede er nevnt, dette litt skumle aspektet ved musikken som geografisk skiller seg naturlig fra for eksempel Californias mer blomstrende hippiekultur. “Britannica” tar oss tilbake til før-romansk tid, til tradisjoner som fremdeles lever og ånder i underverden, tilsynelatende upåvirket av den moderne utvikling. John Barleycorn er en av de eldste britiske folksangene, først nedskrevet i 1588, og forteller om en manns forvandling personifisert gjennom kornsorten bygg (barleycorn) – viktig ingrediens i bryggingen av øl og dermed naturlig som symbol for fruktbarheten i åkeren og i naturen. Sangen regnes som viktig både for paganistene og for den tidlige kristningen av England, og det finnes derfor mange spennende historier rundt John Barleycorn. Dette har et utall artister opp gjennom årene visst å utnytte. Av en rekke versjoner (Traffic lagde en hel plate som heter John Barleycorn Must Die) kan vi her nevne Bert Jansch, Fairport Convention og Pentangle – alle essensielle navn innen utviklingen av nyfolken. Her møter vi altså John Barleycorn gjenfødt. Det er en ny generasjon som vekker gamle krefter til live.

Plateslipp er satt til Lammas 2007 – som i følge vår kalender er 1. august – og som er en dag tradisjonelt kjent for “the first fruits of the harvest”. Utgiverne av plata gjør like fullt et poeng ut av å ikke knytte seg for nært opp til verken religiøse eller politiske aspekter, og uttaler om prosjektet:

– Our concept explores the darker side of folk music is totally unrelated to the occult, modern paganism or politics. Instead it is about evoking the mystery of our ancient past, the strangeness of their beliefs and the remnants of this carrying down the centuries.

Mye kan sies om bade britisk folklore generelt og John Barleycorn spesielt, og både i selve platecoveret og en tilhørende hjemmeside (john-barleycorn-reborn.com) tas dette opp både grundig og vel. La oss derfor prøve å rette fokus mot selve musikken. I likhet med sine amerikanske åndssøsken har det vokst frem en ny generasjon musikere i England, særlig de siste 10 årene, som har vendt seg tilbake til – i første rekke – 60-tallets eksponenter, og videre bakover i tid.

Det skal ikke stikkes under en stol at enkelte i denne kretsen er i overkant seriøse, dunkle og selvhøytidelige. Musikken kan sikkert virke påtatt og en smule rollespillaktig for enkelte, men blant maskekledde druider og trekledde wicca-tilbedere finnes ikke minst veldig mye fin musikk. Først i denne prosesjonen går The Horse Of The Gods, og de bringer naturlig nok John Barleycorn med seg. Dernest The Owl Service, nydelige ”North Country Maid” og The Story med ”The Wicker Man”. I løpet av disse tre første møtene er mye av hemmelighetene rundt kulten avslørt: Horse Of Gods med sin tradisjonsnære rotfasthet, Owl Service med sin innyndende og vakre visefolk i tradisjonen fra Shirley Collins, Ann Briggs – og senere popularisert av for eksempel Espers. Til slutt av de tre; The Story med sin mer eksperimentelle form for avgudsdyrkning.

Det er stort sett langs disse kornradene vi skal befinne oss de neste par timene, og blant noe ugress så er det særlig den fruktbare jorda og de rike vekstene som danner hovedinntrykket. Jeg vil spesielt rette oppmerksomheten mot Sol Invictus’ ”To Kill All Kings” som er en lang offerpreken, hypnotisk vakre ”Lay The Bent To The Bonny Broom” (Charlotte Craig & Johan Ashterton) og den langsomme solnedgangsversjonen av ”Nuttamun Town” (med Drohne) som tre porter inn i et meget spennende rike.

Vi samles i kornåkeren, holder hverandre i hendene og ber til solen: La mørket komme.

Merk: Med på kjøpet av denne lekre doble samleren følger også 33 spor for gratis nedlastning.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 22.02.08

Jackie-O Motherfucker: Wow/The Magick Fire Music (All Tomorrow’s Parties, 2003)

La deg ikke skremme av navnet. Eller la deg skremme av det. Jackie-O Motherfucker (JOMF) er verken metall eller rånerock, men et fritenkende kollektiv fra Portland, Oregon uten hemmende genrefikserte sperrer. Space rock, psykedelia, avantgarde, dronerock, improv, jazz, frifolk – alt inngår som en del av dette bandets hang til å utforske mikroelementer og forme massiver. Det var Tom Greenwood og saksofonist Nester Bucket som dannet JOMF i 1994, som siden har vokst til et pulserende konglomerat av musifanter. Deres mange plater har ikke alltid vært lett tilgjengelige, men med utgivelsen Wow/The Magick Fire Music er det nå mulig å anskaffe to av deres tidligere skiver på en dobbel CD. Akkurat det synes jeg du bør unne deg.

Disse to platene er fylt av over to timer med styrkedråper mot kommersialismens konforme trøyer. La oss starte med CD2, Wow. De tre sporene ble spilt inn i ACR, Baltimore i 1999 og gitt ut på den lille engelske labelen Fisheye. 8 minutter korte ”Black Squirrels” åpner som en syrete jamsession som kunne hørt hjemme på Andy Warhols fabrikk, overstyrte gitarer tråkler seg frem mellom en sløy rytme av bass og trommer, Jerry Garcia røyker fredspipe med Jimi Hendrix – og tiden står ganske stille.

Både tid og rom opphører fullstendig på 24 minutter lange ”Wow”, som bryter den jevne flyten de etablerte i begynnelsen. Vi kastes ut av fabrikken og ned til et stille skogstjern der en lomfugl synger ensomt med til en perkusjonist og litt forsiktig pling-plong. ”Wow” utvikler seg langsomt, etter 6 minutter kommer en fiolin inn i bildet, en gitar er ute og plukker sopp, en bass svinser liksom likeglad forbi. Uansett er det ingen rytmikk å knytte seg fast til, man må bare la seg flyte uanstrengt med. Etter cirka et kvarter vokser alt sammen med trommer og gitar til en hypnotiserende raga, og sitter man ikke i lotusstilling da kan man like gjerne stå og vugge i takt. ”Wow” er et merkverdig stykke musikk, og i det øyeblikket bandet finner en samlet front og kunne sendt låten ut til folkrockens ytterste sfærer stilner den hen.

Det siste sporet heter ”Love Horn”, og ønsker som tittelen indikerer blåserne velkommen til bords. Det 16 minutter lange kuttet frontes av saksofonen til Jef Reed, og her er svinger bandet seg løsere enn noensinne. Bakgrunnsmalingen flasser av selv om øksa ikke søker ekstasen, Reed beveger seg pirrende på kanten av den. ”Love Horn” kan høres ut som Albert Ayler eller Pharoah Sanders backet av Brokeback. Digg eller stikk, slike former for musikk sitter enten som festet til fotbladene – eller flyter vekk som morgendisen.

CD1, spilt inn i Baltimore i perioden 1998-1999 heter The Magick Fire Music og er 76 minutter med mye av det samme – altså det meste. Den ble opprinnelig gitt ut på Thurston Moores Ecstatic Peace som en dobbel LP, og består av syv spor som gjerne bør nytes uavbrutt.

På 15 minutter lange ”Extension” blir vi dusjet av cymbaler og kilt forsiktig av en gitar og bass som beveger seg prøvende oppover ryggen. Igjen improviserer JOMF seg frem mot… noe. Fra en prøvende åpning søker de fastere former. Det er ikke lett å høre hva de har tenkt – eller om de har tenkt – de første minuttene, men de klarer finurlig nok å finne dører som lar seg åpne, og som hele tiden fører videre. Selv om byggeprosessen går langsomt er det hele tiden progresjon å spore. Ikke vær utålmodige, venner: Jackie-O Motherfucker tar seg god tid, og belønningen er å bli hypnotisert inn i lange ”Extension” og ”Bone Saw”. Dette er JOMF nærmere Chicago og post-rocken, der sistnevnte låt med sitt klokkespill stikker seg særlig ut. ”The Cage” og snaut kvarter lange ”Second Ave. 2AM” er platens to vakreste, med en twang som tar oss inn mot den mektige ørkenestetikken til Morricone eller Calexico. Først i en ti minutter lang solnedgang, som kunne vart evig, og som føres videre på 13 minutter lange ”Second Ave. 2AM”. Og enda er det nesten 30 minutter igjen av platen. Legg spesielt merke til nesten kvarter lange ”Quaker”. JOMF har satt seg i ring, funnet frem munnharpe, håndtrommer og ulike former for slagverk, saksofon og gitarer, gynger frem og tilbake, sender pipa rundt, snakker med gudene og temmer slangene. Dette er far out, maaan!

Jackie-O Motherfucker er blant klodens feteste band, og selv om de har gitt ut plater som er minst like bra som disse to, så er Wow/The Magick Fire Music et gunstig utgangspunkt for videre oppdagelser på egen hånd.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 15.02.04

Devendra Banhart: Oh Me Oh My… (Young God, 2003)

Det er bare å merke seg navnet Devendra Banhart først som sist. Han har knapt fylt 20, og har gitt ut en av de mest bemerkelsesverdige debutplatene jeg har hørt på lang tid med Oh Me Oh My… på Michael Giras (Swans) Young God Records.

Omstreiferen Banhart høres ut som en etterlevning fra den tiden Alan Lomax og Harry Smith trålet markene i sørstatene på jakt etter røtter, funnet i en låve uten særlig kontakt med den moderne verden siden hine hårde dager. Han låter ubesudlet og autentisk, og er ikke helt umiddelbart lett å plassere i vår tids tettpakkede hverdag. Tenk om Syd Barrett hadde vokst opp i Clarksdale på 20-tallet, eller hvis Nick Drake hadde gjenoppstått inne i Daniel Johnstons hode. Eller noe slikt. Det er mulig å spore eldgamle bluestradisjoner her, så vel som 60-talls visefolk og nyere lo-fi artister som The Mountain Goats, The Microphones og Guided By Voices. Men mest av alt er Banhart noe helt for seg selv.

Oh Me Oh My… består av 22 låter/skisser til låter og en del kladd, som varer fra 30 sekunder og opp til fire minutter. Alt er spilt inn på en 4-spors kassettspiller og var i utgangspunktet ikke ment som en ferdig plate, noe som kanskje forklarer hvorfor det høres så befriende naturlig ut. Michael Gira ønsket å bevare dette uttrykket uten videre finpuss, og selv om man kan bli mettet av hjemmepregede og susete opptak, av og til småsurt og stort sett småskeivt, så var det et fornuftig trekk av Gira. Den spartanske produksjonen bindes sammen av Banharts urovekkende røst, surrealistiske tekster og fingerplukking. Perkusjonen ivaretas av litt fottramp, knipsing og klapping. That’s it. Dette er hardcore og upolert lo-fi milevis fra den klagende soveromstypen, og burde gå rett hjem enten du liker White Stripes eller Will Oldham.

Vokalen kan nok være vanskelig å takle for enkelte, Devendra Banhart kan gå opp i en skingrende, kvinnelignende falsett som er ganske creepy, og tekstlinjer som ’My friend has my favorite teeth, they bend backwards when he speaks’ (nydelige ”Michigan State”) og ’Christmas is here, all the leaves are jumping, when will they learn…’ (”The Spirit Is Near”) understreker mannens kreative omgang med ord. Jeg forstår ikke alltid hva tekstene hans handler om, men det gjør ikke så mye: ’Soon is good, sooner is best, under evil doorsteps, mid-July, the middle of June, evil Elvis good-afternoon…’ som avspilt fra en litt ujevn syvtommer på en slitt platespiller høres bra ut uansett.

Ikke alle 22 sporene er like engasjerende, men Devendra Banhart har noe ektefølt ved seg som gjør Oh Me Oh My… til en plate som lever og lever i langt større grad enn det meste av daukjøttet som slippes ut i dag.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 17.04.03

Neil Young: Tonight’s The Night (Reprise, 1975)

Neil Young har spilt for oss i fem tiår nå, men 1970-tallet vil for alltid være det beste og viktigste i hans karriere. Mellom tjuvstarten Everybody Knows This Is Nowhere til Rust-platene i 1979 lagde han ikke bare en rekke plater som troner helt der oppe på toppen av rockefjellet og befestet seg som en av våre aller største artister. Young klarte også å fange opp og tonesette utviklingen i dette omskiftelige tiåret. På få år gikk han fra å være en “blåøyd gutt” fra Canada til desillusjonert rockestjerne i California, fra å være en suksessrik folkrock-artist til et amerikansk ikon. Den gla’ naive hippiebølgen på 60-tallet ble etterhvert erstattet av en mørkere side av dop og død, og få har vel som Neil Young klart å stå noenlunde oppreist og beskrive denne tiden. On The Beach, Tonight’s The Night og Zuma står plassert midt i tiåret, like sentralt som de står i Youngs karriere og i rockehistorien generelt.

Men la oss ikke foregripe begivenhetene her med altfor mange svulstige ord. Skrur man tidsuret tilbake til 1972, så møter vi Neil Young på en kommersiell karrieretopp. ”Heart Of Gold” var å høre på alle radiokanaler, Harvest strøk oppover på listene og det godslige kokain-hippiesirkuset Crosby, Stills, Nash & Young var det største bandet på jord. Slik kunne det sikkert fortsatt – men med Young var det annerledes. Det ville seg gjerne annerledes med Neil. En rekke omstendigheter bidro til å prege hans videre utvikling, og av de ytre hendelsene står navnet Danny Whitten særlig sentralt.

Gitarist i Crazy Horse og Youngs nære venn døde av en overdose i november 1972, noe som er var et stort og personlig tap for ham. Dødsfallet markerte innledningen til den skjebnetunge Time Fades Away-turneen med The Stray Gators i 1973. Etter suksessen med Harvest kunne Neil Young trekke store, kalde haller og reiste landet rundt med eget fly. En innelukket og tequila-supende stjerne både overrasket og skuffet publikum som så frem til en hyggelig visestund med mannen bak Harvest. Time Fades Away ble noe ganske annet, og Whittens død, personlige gnisninger og utstrakt rusbruk bidro snart til å endre hele Neil Youngs musikalske uttrykk. Nok et dødsfall kastet snart nye skygger over den innerste krets. Roadie Bruce Berry var den andre herfra som døde av en overdose på kort tid. I tillegg bør det nevnes en tredje episode som bidro til å understreke den nye harde realiteten, et narkooppgjør som endte i dobbeltdrap i det liberale hippiestedet Topanga Canyon utenfor Los Angeles der Neil Young og mange av hans nærmeste venner hørte hjemme. Neil Young-biograf Jimmy McDonough skriver i biografien Shakey (Vintage, 2002):

“Neil Young was not around, not involved, didn’t even know the full details, but he caught the vibe. The seventies had arrived, maaaaaaan.”

Dette var episoder som ledet opp mot Neil Youngs kreativt mest spennende periode, og han vendte tilbake til noen nøkkelpersoner og aller beste folk: Produsent David Briggs, Crazy Horse’ gjenværende rytmeseksjon bassist Billy Talbot og trommis Ralph Molina, samt gitarist Nils Lofgren og steel gitarist Ben Keith (fra Stray Gators). De startet fra bunnen igjen, først på småklubber i Topanga, etterhvert inn i studio (nærmere bestemt S.I.R. i LA, som på det tidspunkt var drevet av Bruce Berrys bror). Tiden og forholdene i studio var uvirkelig mørke, røykfylte og ekstremt fuktige. Crazy Horse var akkurat dette; ubarberte, ubehøvlete og snøvlete – og blant de fineste musikerne verden har sett. Sammen skapte de et knippe rå og hjerteskjærende, flisete og hengslete, fyllasjuke og morgengretne låter.

Bruce Berry was a working man
He used to load that Econoline van.
A sparkle was in his eye
But his life was in his hands

Slik åpner platen, og de tre episodene jeg viser til ovenfor kan alle spores til enkeltlåter, som dette utdraget fra det sentrale tittelkuttet som innkapsler platen i to ulike versjoner, slik bandet hadde for vane å legge opp de mer eller mindre fokuserte konsertene de holdt på denne tiden. Da kunne “Tonight’s The Night” gjerne vare opptil en halvtime. Nydelige “Tired Eyes” er en annen låt med biografiske trekk:

Well he shot four men in a cocaine deal
And he left them lyin’ in an open field
Full of old cars with bullet holes in the mirrors

Som ikke det var nok, på det vitale liveopptaket “Come On Baby Let’s Go Downtown” (tatt opp fra Fillmore East) bidrar Danny Whitten nærmest som et levende spøkelse både på låtskriversiden og som vokalist.

Selv om det er Neil Young som er midtpunktet her, som låtskriver og vokalist, så fortjener de andre musikerne også en stor andel av æren for at dette har blitt en så autentisk og rå skive, svart uten å bli deprimerende, skeiv uten å hangle. De jordnære og hardtarbeidende skjeggbusene Molina og Talbot smelter sammen med Ben Keiths varsomme steel gitar og skaper en helt unik atmosfære på spor som “Albuquerque” og “Tired Eyes”. Nils Lofgren får på sin side tillatelse av sjefen til å rive en gitarsolo! Nei, det er ikke noe å si på energien som vibrerer mellom disse artistene.

De tolv sporene som til slutt ble valgt ut er alle klassiske låter på sin måte. Mellom det kjente tittelkuttet får vi nakne, såre ballader (“Borrowed Tune”, “New Mama”) og fullblodsrock (“Come On Baby Let’s Go Downtown”) fremført på en måte som et ukjent antall band i ettertid har forsøkt å kopiere, men der knapt noen egentlig har lykkes. Dette er “the real deal”. Selv er jeg særlig svak for de ustøe balladene med Ben Keith sentralt i lydbildet; ”Mellow My Mind”, ”Albuquerque” og ikke minst forsoffne ”Tired Eyes” er noe av det beste Neil Young har skrevet. Eller hva med litt beintøff truck-rock i ”Roll Another Number (For the Road)” og ”Lookout Joe”, sistnevnte med Lou Reed-lignende fraser som ‘A hip drag queen and, a side-walkin’ street wheeler, Comin’ down the avenue.’

Det er mange partier på denne skiva som fortjener hele avsnitt, refreng som fortsatt river i hjertet og vokalharmonier som etterlater dype merker i sjelen. Det er mulig å skrive uendelig mye om denne platen, men jeg stopper her. Tonight’s The Night er uansett en plate man aldri blir helt ferdig med.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 21.09.03