Øya, mitt Øya: Bjørn Hammershaug

Av Espen A. Amundsen, 12.08.2015
Publisert på popklikk.no

Popklikk har spurt musikkelskere om deres forhold til Øyafestivalen. De beste minnene, hva man bør sjekke ut i år og hvilke artister de drømmer om til neste år.

Redaktøren i Tidal/WiMP, Bjørn Hammershaug, gleder seg til Father John Misty og drømmer om Electric Light Orchestra.

Dine tre beste Øya-minner så langt?

– Dette blir litt ’top of my head’, som det heter, men det er kanskje det som blir mest riktig. Jeg har sett hundrevis av konserter på Øyafestivalen, men disse tre gjorde i hvert fall inntrykk på meg da – og sitter fremdeles igjen nå:

Hot Snakes, 2005: Noen ganger trenger man en knyttneve midt i fleisen, og Hot Snakes ga oss en leksjon i no nonsens rock av beste merke. ”Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band” skrev jeg den gangen, og selv om jeg ikke føler så mye med de som misset den, er jeg veldig glad for at jeg fikk sett dem i hvert fall. Pluss for verdens olmeste bassist.

Boredoms, 2007: Yamatsuka Eye og legendariske Boredoms fortryllet de av oss som så på med tribale beats og tranceskapende massesuggesjon i et sett som kunne vart evig. Tror ingen som overvar denne konserten ble helt det samme etterpå.

Les Savy Fav, 2006: Tim Harrington er en frontfigur med stor F. Han startet med å stikke en pistol i munnen og dro sverdet, løp mer ute blant publikum enn han var oppe på scenen og avrundet med å hoppe ut i dammen iført en ekkel, tettsittende drakt.

Anbefal fire artister man bare må se i på årets Øya-festival?

– Father John Misty. Kommer til å bli aldeles perfekt.
– Flying Lotus. En av de siste åras mest spennende artister.
– Songhoy Blues. For meg et nytt og herlig bekjentskap fra den musikalske skattekisten Mali.
– Dan Deacon. Kul på skive, men Dan Deacon er først og fremst en sjukt bra liveartist som får alle opp på beina og ut i panegyrisk danse-ekstase. Perfekt festivalpunktum)

Hva er det beste med Øya-festivalen og hvordan vil du rangere den sammenlignet med andre festivaler?

– Jeg har vært på Øyafestivalen hvert år siden den startet opp, og kan ikke tenke meg et år uten den. Det er ingen andre festivaler jeg kan si det om. De har en booking-gjeng det går an å stole på, og selv om det er alltid er noe jeg savner er det også alltid noe interessant hver dag. Når i tillegg omgivelsene har blitt enda bedre så har jeg ikke så mye å klage på, egentlig.

Om du kunne velge helt fritt; hvilke fire artister/band hadde du booket inn til neste års Øya-festival?

– My Morning Jacket. Fordi de er verdens beste liveband
– Electric Light Orchestra. Tror ”Showdown” hadde funket helt greit i solnedgangen)
– Butthole Surfers. Hallo.
– Fidlar. Noe av det tøffeste akkurat nå,
– Ellers kan neste års program gjerne inkludere Built to Spill, Kamasi Washington, Giant Sand, Sleaford Mods, John Zorn, Locrian, The Replacements, The Men og Sam Outlaw.

Er tiden moden for at kremartister som Eldkvarn, Leo Sayer og Vazelina Bilopphøggers entrer scenen på Øya?

– Jeg har aldri tenkt på Leo Sayer som en typisk ’kremartist’, men når det er sagt synes jeg det er bare positivt at festivalen kryper utenfor sin egen komfortsone. Det har de også blitt flinkere til de siste årene.

Om man ser bort fra musikken; hva er det beste med Øya-festivalen?

– Isrosa med varm kjeks. Onsdagen rett før første konsert, mens det fremdeles er lite folk og det kribler i konsertfoten. Tøyenparken. Muligheten til å hooke opp med alle de man ikke har hatt tid til å møte i året som har gått.

Årets tre beste album så langt med begrunnelse.

– Sufjan Stevens: Carrie & Lowell. En HBO-serie i plateformat.
– Father John Misty: I Love You, Honeybear. Vestkystpop med vidd, smart, sarkastisk og utrolig flott.
– Kamasi Washington: The Epic. Lever opp til tittelen. Tre tettpakkede timer med kosmisk jazz. Har ikke kommet gjennom hele ennå, men vender stadig tilbake til den.

Velg mellom følgende artister:

The Jam eller The Clash?

– Tøff nøtt. Lander på The Clash, som var et av de første bandene jeg kjøpte på kassett og alltid har hatt et litt spesielt forhold til.

Father John Misty eller Tame Impala?

– Father John Misty, fordi jeg er en myk mann innerst inne.

Wilco eller Tom Petty?

– Øy, det var dårlig gjort!

Pink Floyd eller Fleetwood Mac?

– Pink Floyd har en albumkatalog som det er mulig å tilbringe resten av livet med.

Pommac eller Villa Farris?

– Jeg er Villa-fan, så det sier seg selv.

The Faces eller Donna Summer?

– Pass.

Dexys Midnight Runners eller The Smiths?

– Skal ikke skryte på meg et langt Smiths-forhold, men jeg hørte en del på Dexys back in the days.

Kate Bush eller Prince?

– Nja, Prince har jeg aldri blitt helt klok på så det må nesten bli han.

Beck eller Thåström?

– Jeg blir bare mer og mer Thåström desto eldre jeg blir.

Han er mannen bak musikken din

Bjørn Hammershaug er musikkredaktør i musikktjenesten WiMP og levende opptatt av musikkens tilgjengelighet og fremtid. Han er også blitt veldig glad i Groruddalen.
Av Caroline Bremer, trykket i Avisa Groruddalen 03.06. 2013

Bjørn Hammershaug bor på Ellingsrud, nærmere bestemt på Ellingsrud Vest. Der han bor med samboer og sine to barn. Han er født i Gausdal, men har bodd i Oslo de siste 15 årene og regner det som sin hjemby. Nå har han blitt groruddøl, og flyttet inn i et rekkehus – den 22. juli 2011.

– Det er en dato man ikke glemmer så lett, sier han.

Han har også brukt tid på å utforske områdene i dalen.

– Vi bor rett ved marka, noe som er veldig deilig. Groruddalen har mye å by på, Det er fin natur her, og mange hyggelige mennesker. Jeg er en del på loppemarkeder og blir godt kjent på den måten. Jeg trives veldig med å bo her, smiler han.

Hammershaug er musikkredaktør i WiMP. Han er mannen som setter musikk til følelsene. Han er mannen bak musikken du hører på.

Hva er WiMPs målsetting?

– WiMP er mer enn et blinkende søkerfelt på en datamaskin. Vi skal være et levende sted der du blir veiledet og guidet inn i musikken. Vi skal gi deg ferske musikktips, være først med nyhetene og rett og slett det foretrukne valget for deg som er glad i musikk.

Stimulere
WiMP er en streamingtjeneste fra Platekompaniet og WiMP Music som gir brukerne tilgang til millioner av låter på datamaskinen, mobiltelefonen og nettbrettet.

– Det blir nærmest som en blanding av radio, en musikkblekke og et nettsted – en komplett musikktjeneste som skal bidra til å stimulere til å oppdage musikk, forteller musikkredaktøren og fortsetter:

– Du skal finne alle dine favoritter i WiMP, men også oppdage ting du ikke visste at du likte.

Det er det redaksjonelle som er WiMPs fordel mot konkurrentene. Hver gang man logger inn i WiMP, får man anbefalt en spilleliste – eller et album.

– Akkurat nå har vi også en fin vårkampanje der du finner vårmusikken. Senere kommer kampanjer med sommertema og festivaltema, sier han.

Rett mann
Redaksjonsleder i WiMP, Sveinung Rindal, var en av de som ansatte Hammershaug. Han mener musikkredaktøren er rett mann for jobben.

– Det er han definitivt. Bjørn har gode kvaliteter med å formidle musikk, og er også en kjernekar. Han betyr mye for miljøet og WiMP generelt, sier han.

Han forteller at Hammershaug har en stor musikalsk makt og påvirkningskraft.

– WiMP-redaktøren har stor påvirkning på det som skjer i musikkverdenen. Vi ser at det han løfter fram, blir lagt merke til. Er han tidlig ute, ligger låtene kjapt på hitlistene, sier Rindal.

Lang erfaring
Før han kom til WiMP, var Bjørn Hammershaug redaktør for en av landets største musikknettsider, groove.no, i ti år.

– Derfra gikk jeg til bransjenettstedet ballade.no, og jeg har også jobbet på Popsenteret på Schous plass. Popsenteret har utviklet seg veldig bra, forteller han.

Han angrer ikke på at han takket ja til stillingen i WiMP.

– Jeg får jobbe tett på musikk og bransjen. WiMP var helt nytt for tre år siden. Vi har brutt mange barrierer siden den gang – og streaming har helt klart kommet for å bli, sier han.

Utvider konseptet
Hvordan skiller WiMP seg fra andre musikktjenester?

– Den største forskjellen er nok den redaksjonelle vinklingen. Vi skal være først med musikknyhetene, men vi vil også opprettholde musikkhistorien. Vi har blant annet konseptet Nygammalt, der vi trekker fram alt fra Alf Cranner til Dollie De Luxe. Vi jobber aktivt med gammel, norsk musikk, sier han.

– Dessuten utvider vi stadig konseptet. I fjor startet vi et samarbeid med Øyafestivalen, der vi fikk vi artister til å spille inn låter som senere ble gjort tilgjengelige i WiMP.

Tjenesten tilbys også gratis til Canal Digital-kunder. Og tjenesten fortsetter å vokse. På denne tiden i fjor rundet WiMP sin strømming nummer én milliard. Ved utgangen av første kvartal i år hadde de 400.000 betalende brukere i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og Polen. Redaksjonsleder Sveinung Rindal forteller at de ikke har noen klar grense på hvor mange lyttere de ønsker.

– Streaming er såpass nytt og mange spør om vi har nådd potensialet. Men det er en lang vei å gå, og mange flere potensielle kunder der ute. Sky is the limit, smiler han.

Live-trenden
Bjørn Hammershaug mener det er viktig å følge med på live-segmentet.

– Folk går både mer på konserter og hører mer på musikk enn tidligere. Derfor er det naturlig at vi er med på den trenden. Med konseptet WiMP Live knytter vi oss ennå sterkere inn mot livefeltet, ved å utgi konsertopptak som ekstra tilbud til de som bruker tjenesten. Eksempelvis kom det nylig et liveopptak med britiske Gabrielle Aplin som en del av WiMP Live, forteller musikkredaktøren.

Hvor er musikkbransjen om ti år?

– Ti år er langt fram i tid. For ti år siden var vi i 2003. Da var det fortsatt CD-en som regjerte. Og så kom Pirate Bay, og ulovlig nedlasting, og det var en trykket stemning i bransjen. Men nå har ting endret seg. Bransjen tjener penger på at musikk blir delt på lovlig vis.

Brukervennlig
Hammershaug mener stikkordet er brukervennlighet, og synes også at det å laste ned musikk tilhører fortiden.

Når det kommer til egen musikksmak, er han nok særlig opptatt av amerikansk gitarrock.

– Jeg har et bankende hjerte for amerikansk gitarrock, og da særlig av den mer alternative varianten – men jeg også ørene åpne mot alt fra jazz og folkemusikk til hardrock og hiphop, smiler han.

Musikkredaktøren er også glad i Groruddalens egen Don Martin og roser den nye låta fra hans nye soloplate En gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt som ble lansert på ungdomsklubben The Raven på Romsås.

– Jeg har alltid likt Don Martin. Om man ikke har hørt hans nye låt ”Nilsen”, er det et must. Den er fantastisk. Den representerer Groruddalen, på godt og vondt.

Fremtiden
WiMP lanserte sitt tilbud for usignerte band og artister, WiMP DIY, for litt siden. Hammershaug mener det blir interessant å følge med på utgivelsene fremover.

– Enkelte er navn med en solid bakgrunn som vi kjenner til fra før, men de aller fleste er artister fremdeles i støpeskjeen, i en tidlig fase av sine karrierer. Dette gir oss en unik mulighet til å være med å løfte fram og følge artister i en spennende fase. Vi hører gjennom alt som kommer inn på lik line som mer etablerte utgivelser, og allerede nå har vi oppdaget flere artister med godt potensial i et bredt sjangerspenn, sier han.

Musikkens fremtid er som alltid uklar, men Hammershaug håper WiMP er en del av den.

– Jeg håper vi finnes, kanskje i en annen form, om ti år. Vi jobber med ideer om hvordan det vil se ut, men det er vanskelig bare å se for seg tre år fram i tid. Men jeg håper gleden og interessen for musikk vedvarer uansett, smiler han.