Musikk Under Mikroskopet

30/09/201319/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det er undergrunn, og så er det undergrunn. Denne samlingen med omtaler er viet album som beveger seg helt ned i det mikroskopiske, både i form av opplag, distribusjon – og innhold. Noen med opplag ned i en håndfull, de færreste er særlig etterspurt i dag. Med andre ord, musikk for de ytterst få.

6Majik9: In Mara’s Glove (Music Your Mind Will Love You, 2005)
Ugh! In Mara’s Glove er 40 minutter i delirisk rus fra den australske ødemarken unnfanget i et spontant fellesskap mellom en slangetemmer, en åndemaner og en gammel mayahøvding. De har pakket alskens psykedelisk godteri i sekken, knyttet en didgeridoo på lokket og forlatt byen for å søke solgudene et sted i outbacken uten forstyrrelser fra (fysjom) omverden.

6Majik9 består av folk fra blant annet Terracid og Brothers Of The Occult Sisterhood, men la det være sagt med en gang; In Mara’s Glove er noe av det beste jeg har hørt fra denne kanten. Denne er tidligere utgitt av Foxglove, som vel sa det best slik: ’Space shanty rhythms collide with tribal folk dirges to create true cosmic wreckage… welcome to fucking oz.’ Slektskapet til de nevnte band er selvsagt hørbart, men Michael Donnelly & co har denne gangen funnet en mer fornuftig balanse mellom mystisk og mytologisk stemningsskapende og suggererende, mer støyende kosmisk villskap, mellom påkalling av naturgudene og hengivelse til primitiv, ekstatisk dans. Jeg har ikke noe i mot abstrakt naturbasert musikk – ikke det hele tatt, faktisk, men er nok spesielt svak når tribale rytmer benyttes til en viss grad. På enkelte spor her kan 6Majik9 minne mer om Sunburned Hand Of The Man og No-Neck Blues Band i måten de bruker håndtrommer eller andre rytmeinstrumenter enn de gjør med sine andre band. Sjekk for eksempel den didgeridoo-aktige pulsen på ”Solar Kernal Seals” som ligger bak den alltid levende, organiske myriaden av lyder som bygges, brytes og utveksles her.

In Mara’s Glove er utgitt i et ganske så begrenset opplag, så hvis denne kortfattede beskrivelsen kan virke fristende, så gjelder det å kjenne sin besøkelsestid. Husk, solen står også en gang opp der ute i villmarken.

Ajilvsga: From The Black River To The Dead Sea (Music Your Mind Will Love You, 2005)
Bak bandet med dette rare navnet finner vi Brad Rose og Nathan Young, hjemmehørende i Tulsa, Oklahoma. Ordet er visstnok fra Cherokee, og uttales ’ah-jeh-lah-sga’. Jeg aner ikke hva det betyr.

Brad Rose vil nok enkelte kjenne fra sitt virke i Digitalis Industries de siste 10+ årene, hvor han sammen med sin musikerkone Eden driver både nettfanzine, forlagsvirksomhet og platedistribusjon – alt innenfor den smalere delen av musikklivet. Han er også mannen bak band som Juniper Meadows, Golden Oaks, The Cone Bearers og ikke minst The North Sea som sikkert en del kjenner til – en ringrev innen eksperimentell psykedelia/støy, avantrock og desslike, altså. I et intervju på Terrascope trekker Rose linjer mellom den finsk avantscenen (Avarus, Kemialliset Ystävät), New Zealand og ikke minst den norske som han mener er ’one of the most criminally underappreciated scenes around’. Med Ajilvsgas eksperimentelle støy/impro plasserer han seg selv i noenlunde samme miljø som for eksempel Bjerga/Iversen, Del og Sten Ove Toft – uten at de helt er i samme bås.

From The Black River To The Dead Sea er den første platen til duoen (så vidt jeg vet), og i 2006 ga de ut en ny ved navnet Blood Nocturnes. Rose/Young driver med gitarbasert, industriell støy av typen improvisasjon/drone, og de vil nok helt sikkert falle i blodsmak hos de som allerede har en fot innenfor hos bl.a. Wolf Eyes, Hair Police, Skaters, med vekt på tidvis høylydt og psykedelisk gitarbruk.

Ajilvsga lykkes å skape mørke, murrende bilder på en plate som aldri eksploderer i noen retning. Støyen ligger mer som en konstant urolig buldring, infiltrert av syregitarer, rumlende rundt ørene våre. De gir ikke akkurat ved dørene disse to herrene. Åpningskuttet ”Psychotropic” lover riktignok en plate som føler seg mer mot avantgarde og frifolk der den skramler avsted med sure fløyter og tribal perkusjon, men det tar ikke lang tid før de gir seg støyen i vold. Fra og med ”Dragon” starter opp med tunge dieselgitarer, feedback og maskinell, pumpende noise som de bruker resten av denne platen på å utforske i ulike sjatteringer. ”Rusting From The Inside Out” holder for eksempel hva tittelen lover; den er platens mest eksperimentelle på lydfronten og kan minne om et besøk på en kjernefabrikk etter at noe har gått fryktelig galt. Etter 16 klaustrofobiske minutter er det ganske befriende å trekke pusten igjen!

Brothers Of The Occult Sisterhood
Brothers of the Occult Sisterhood kommer fra New South Wales, og ledes av søskenparet Donnelly. Etter hva jeg har forstått er det bror Michael som står bak bloggen/labelen Music Your Mind Will Love You (mymwly). Bandet kan sorteres i bagen frifolk fra landet down under. Det er ikke bare i USA og Finland oppblomstringen av psykedelia/folk/improvisasjon har tatt fart de siste årene, enten det gjelder antall utøvere eller en gradvis økende popularitet. Det ser ut til at det finnes oaser av frilynte og musikalsk åpne kollektiv bak hver haug – ja, det er ikke minst på de mest utenkelige steder denne egenartede musikkformen ser ut til å blomstre.

Brothers Of The Occult Sisterhood – bare smak på navnet – driver med noe som virker å være improvisert åndemaning, fremført med både rytmer og strenger, men også kopper og kar, dyrelik og menneskeknokler. Sverger man til klare lineære melodiske strukturer og fast oppbygning har man selvsagt ikke noe som helst å hente her.

Lucifer’s Bride (Music Your Mind Will Love You, 2004)
De har i løpet av ganske kort tid gitt ut en serie interessante plater (stort sett CD-R i mindre opplag) av musikk innen et noe smalere segment (og det sier jeg mot bedre vitende, for i mine ører er det ikke noe mindre smalt enn det vi til daglig blir fôret med i TV og radio. Men ok, jeg skal ikke være vanskelig.)

Brødrene i dette okkulte søsterskapet legger mer vekt på fri enn folk i sin utøvelse. I uttrykk vil jeg plassere dem på samme hylle som for eksempel Sunburned Hand Of The Man, Vibracathedral Orchestra og Tower Recordings. De gir rom for litt rasling og diverse utskeielser, men like mye har de et sterkt rytmisk fundament som hinter om sydligere landområder og de henter elementer fra så vel prog som syrerock. Den frittløpende og tidvis dominerende bruken av elgitar kan sikkert gå hjem også hos venner av tysk kraut/kosmisk rock.

Platen åpner så nydelig som mulig. ”Seer Of Broken Spirits” hører hjemme i Tower Recordings-land med akustiske gitarer som spiller lett mot hverandre, perkusjon og buer. Den hurtige dansen leder opp til en langt rammere raga som heter ”Obeah Man”. Her kommer mine referanser til Sunburned/Vibracthedral mer til sin rett. Groovet er tyngre, en vokal chanter… noe, med fløyte, mer slagverk og gitarer dannes musikk langt fra de velpleide byene langs kysten. Her bærer det inn i ørkenen, dypt inn i urbefolkningsland skal vi. ”Obeah Man” er som å ta del i et eldgammelt rituale – en stammedans til ære for gudene som varer i drøye 10 minutter. ”Towers That Rise Above Grow Below” åpner som en etterhvert arketypisk frifolker. Prøvende stemmes instrumentene, cello, blås, gitar, slagverk, i en tilsynelatende usammenhengende kakofoni, inntil ting sakte faller på plass og et grunnlag er lagt for videre utforskning. De lykkes med å skape hypnotisk syrefolk på Towers…, og igjen er det noe ’stammeaktig’ over dette bandet som gjør lyttingen lett. Brødrene driver liksom ikke på sopptur uten mål og mening – låtene har et driv, en rytme som enkelte andre i kretsen av og til overser.

De to siste sporene ivaretar dette, men el-gitaren gis større plass. Tittelkuttet (platens lengste med vel 13 minutter) går dypere inn i syreprogen. Lucifer’s Bride blir en litt for lang spaca ørkenjam som ikke fører noe sted. I hvert fall jages gudene på avstand med Lucifers metalliske vrengen. Det samme skjer til en viss grad på ”Witch Of The Wooden Meaning”, hvor de sjamanistiske ritualene brekkes istykker av en vill gitar-’solo’ på slutten. Litt tøft er det, men selv foretrekker jeg de mer luftige og fredsæle partiene. Fredfull som jeg er.

Åkkesom, Brothers Of The Occult Sisterhood har på kort tid etablert seg som et orkester det skal bli meget spennende å følge fremover. Lucifer’s Bride er en av de mer vanedannende platene jeg har hørt i denne etterhvert overfylte kategorien.

Run From Your Honey Mind (Music Your Mind Will Love You, 2005)
Nå, dette er musikk av en annen verden!

Gjennom fire lange spor bygger de opp og bryter ned, droner om dagen og danser om natten. For selv om formen er fri og stilen skramlete løssluppen, så har de et tribalt preg båret frem på rituelt vis av Michael Donnellys tromming, mens både cello, elektronikk og en rekke diffuse lydkilder trer frem fra mørket hist og her.

Av og til bærer det ut i kosmos, knapt pulserende, av og til befinner vi oss rundt bålet i urytmisk dans et sted mellom primitiv krautrock og nymoderne frifolk. Når de blir på sitt mest innadvendte kan nok interessen stagnere noe, med mindre man er helt spesielt interessert i naturdroner og psykedeliske spacereiser, men det skjer alltid noe i det rikholdige lydbildet og i de mange lagene denne musikken består av. Ikke minst bygges det hele tiden opp til noe nytt fra ruinene de tidvis skaper rundt seg.

Duoen Michael og Kristina Donnelly spiller ikke for massene, deres utgivelser tilsier da heller ikke noen visjoner om gullplater eller høye plasseringer på hitlistene. De har heller ikke samme status som relativt likesinnede Sunburned Hand Of The Man eller Jackie-O Motherfucker. Det er det ingen grunn til, for Run From Your Honey Mind er et imponerende stykke arbeid – som i all mørkeprakt og underlighet utgjør en vakker lytteropplevelse. Bare spør hvilken som helst lytter etter det 20 minutter lange tittelkuttet, som kan få enhver til å bli litt honning i hodet.

Det er som jeg alltid har visst: I Australia henger folk oppned, blander dag med natt og sommer med vinter. Det blir i hvert fall unik musikk av denslags.

Claypipe: Crescent (PseudoArcana, 2005)
Claypipe er en duo bestående av Antony Milton og Clayton Noone. De har en tretommer bak seg tidligere (innspilt senere enn denne), utgitt på Jewelled Antler. Crescent slippes på PseudoArcana, og er tidligere utgitt på Root Don Lonie for Cash.

Årsaken til den skjematiske innledningen grunnes at med de tre linjene vil enkelte allerede ha avslørt hva det er lov å forvente her. Milton driver PseudoArcana hjemme i New Zealand, et selskap som formelig renner over av eksperimentelt snacks (Moglass, Skaters, Peter Wright, Franciscan Hobbies ++). Noone tjener til salt (men neppe noe mat) som bestyrer av lilleputtselskapet Root Don Lonie. Hans alias er CJA, omtalt tidligere her på siden som bidragsyter til den flotte samleplaten The Tone Of The Universe (utgitt på PseudoArcana). Båndene til amerikanske Jewelled Antler retter søkelys mot artister som Thuja, Uton og The Ivytree. Vi sirkler her altså rundt kiwi-improv og yankee-frisyn.

Med andre ord, vi skal igjen opp i sfæren – eller ned i myra, alt ettersom. Crescent består av fire utitulerte spor, hvorav nummer to og fire varer henholdsvis 15 og 12 minutter og spiser det meste av platens 40. Ved hjelp av strenger, buer og lydkulisser (samples, orgel, perkusjon) både av ambient og mer skrapende/forstyrrende art er dette en meget stoisk og sinnsekspansiv utgivelse. Crescent nærmer seg en minimalisme i stilen, der særlig den nære intimiteten mellom gitaren og fiolinen skaper nerve. De to lager stemninger/bilder av episk storhet og evig mørke, med foruroligende undertoner.

Den innadvendte retningen til Claypipe vil sikkert falle i god jord hos Constellation-fans, særlig band som Set Fire to Flames og Hanged Up. Men Claypipe er altfor langt ute til å kunne plasseres i ferdiglagde båser. Assosiasjonene strømmer likevel på, fra filmen Dead Man på ”3” der Noone drar langsom twang mot Miltons besatte strengegnikk, til minimalister som Tony Conrad. Mest offensive er de på korte ”2”, der Noone går berserk med gitaren og de er nærmere Sonic Youth enn frifantfolk. Det er uansett ikke det viktigste å plassere Claypipe musikalsk. Hovedpoenget er at de med disse opptakene har skrudd sammen en underfundig og meget fascinerende plate man ikke blir fort ferdig med. Man kan velge å la Crescent ligge lavt i bakgrunnen og spre dunkle stemninger i rommet, eller man kan skru opp å la seg fylle helt og fullt av duoens langsomme måneformørkelse av en plate.

Vær tålmodig. Claypipe tar dronefolk til nye dybder. Lukk øynene, åpne ørene og ikke lek med ilden.

Deerpark: It Made Her Look Spidery (2004)
Skiftende skydekke, fare for regnbyger over Leeds
Det må ligge en god del tåke over hustakene i Leeds, det regner muligens litt oftere der enn andre steder på de britiske øyer, kanskje er det et sted velegnet for å dyrke sine mer kontemplative sider. Jeg vet ikke, men i hvert fall har byen gjennom årene fostret mengder av både blek, mørk og innadvendt musikk (fra Hood, Dakota Suite og Empress, tilbake til Pale Saints og Sisters Of Mercy). Her holder også det nystartede ensemblet Deerpark til, og selv om It Made Her Look Spidery slett ikke er en bekmørk plate, så er det sannelig ikke meget strålende solskinn over disse seks låtene.

Deerpark er et stort folkbasert orkester som teller åtte medlemmer, hvor alle trakterer akustiske instrumenter (fløyte, piano, fiolin, kontrabass, trompet, gitar/banjo, bouzouki…). Det er et tegn i tiden at man samler seg i slike større konstellasjoner, der man forsøker å spille så forsiktig og langsomt som mulig med hverandre. Deerpark lykkes meget godt i denne kategorien. De klarer å flette alle instrumentene sammen til et sammensatt hele, men særlig strykerne er gjennomgående viktige (her nærmer de seg Dirty Three og Dakota Suite). Disse løfter og gir fylde til den sakrale kammerfolken som går i vuggevise-takt, bygd opp av plukkende akustiske gitarer og Jon Marshalls knapt bærende hvisken.

De seks låtene som utgjør It Made Her Look Spidery fester seg slett ikke umiddelbart, men de tvinner seg inn etterhvert. Det er ikke de enkle refrenger eller nynnbare melodiske grep som benyttes her. Men det er en nærhet over fremførelsen, og en varme over innspillingen som gjør at denne platen er litt av en smyger. Selv om det er mulig å høre spor av amerikanske brødre, for eksempel Bonnie Prince Billy og Iron and Wine, så hører alle låtene mest hjemme langt oppe i det engelske heiene, de blåser med vinden gjennom pastorale landsbyer, siver med tåken ned til Leeds by og legger seg foran bena til Jon Marshall & co, rede til å plukkes opp på elegant britisk understatement-manér og sendes tilbake der de kom fra.

Når Deerpark med tiden er rede for en skikkelig fullengder kan det gjerne blåse surt ute.

The Elemental Chrysalis: The Calocybe Collection (Glass Throat, 2005)
Denne platen kategoriseres som ’funeral-folk’ med likheter til både Morricone, musikk til en Jodorowsky-film og et victoriansk Pink Floyd; ’pregnant with heavy Elizabethan classical orchestrations & acoustic hallucinatory funeral drones…’

Det er definitivt noe folkaktig, mystisk og dvelende tungsinn over The Elemental Chrysalis og deres debut. Men det er ikke begravelsesmusikk av den bunnskrapte, slepende typen dette. Se bare hvilken instrumentpose Chet W. Scott og James Woodhead bærer med seg: Her er gitar, piano, cello, alskens ulike orgler, theremin, sitar, egyptiske håndtrommer, trefløyter, bodhran og ocarina – bare for å nevne noe! I tillegg de nær sagt genrepålagte ’environmental recordings’ og diverse lydfunn. Den instrumentale rikdommen kunne preget platen i sterkere grad, for de mange mulighetene som ligger i disse utnyttes ikke maksimalt. Det er i første rekke akustiske strenger og ambiente lydlag som bærer The Calocybe Collection.

Dette er en omfattende utgivelse, over 70 minutter lang, fordelt på bare seks spor. Det gir rom for mye utvikling i hver enkelt låt, som utnyttes for eksempel på det nær halvtimes lange åpningssporet ”A Beautiful Head in 5ive Movements.” Den begynner med lettbente og grønne skogstoner, med friske drag fra en mer eventyraktig verden, der Alice går i eventyrland med middelalderkostyme. ‘Pagan-folk’ kan man også kalle dette, for langs de grønne åssidene og rundt trærne i skogen sirkulerer paganister, sjamaner og andre naturfreaks i lutter harmoni med omgivelsene. Etter hvert overtar et mystisk, tåkefullt droneparti som legger seg over låten og sakte fører oss inn i en åpen glenne til lyden av stort sett bare fuglekvitter og orgel, før gitarene bringer oss tilbake omtrent der vi startet. Det har vært en lang og omfattende ferd, og den legger grunnlaget for hvordan hele platen er bygget opp.

Utover på The Calocybe Collection åpenbarer det seg toner av både mørk ambient og mer folkprogga art. Særlig vellykket på vakre ”Oceans Wreathed In Flame”, som med akustisk gitar og orgel fører oss med inn mot de samme delene av trollskogen som Bo Hansson og Sagor & Swing tidligere har etterlatt seg spor. ”Mourning Dew Of The Fallen Leaf” følger opp denne tråden, med akustiske gitarer som repetitivt vever seg sammen til hverandre, dronetepper ligger behagelig plassert i bakgrunnen mens bruken av forsiktig twang og orgel hjelper til med å utviklingen. På ”Lair Of The Fungal Witch” er det fløytene som får større spillerom, mens det på smått skumle Caravan of Ghosts kommer inn et gutturalt messende kor som kunne vært tatt fra Sunn O))) sin White 2.

I det hele tatt er dette en vakker og meditativ plate, som henter sin varme fra jordens indre. Undertonene er likevel mørke og mystiske, og forhindrer at de sklir over i en slags ’new age’ variant. Den dels hallusinogene effekten i de repeterende mønstrene vil nok enten lokke eller kjede den som lytter, og noe mer spenn i uttrykket hadde de nok vært tjent med, ikke minst kunne de latt de mange ulike instrumentene komme mer frem. Når det er sagt, The Calocybe Collection vil ganske sikkert omgjøre gulvteppet ditt til mose, veggene til trær og taket til en solløs himmel.

The Elemental Chrysalis består av James Woodhead og Chet W. Scott. Sistnevnte kjennes fra Ruhr Hunter, som er et mer etablert navn innen naturmystisk lydskapning. Verd å nevne er igjen det fine sekstommer store omslaget til Glass Throat (Beneath the Lake, Ruhr Hunter, Svart Ugle), der tegninger av trær, sopp og sommerfugler mer enn hinter om hva platen inneholder.

Ethereal Planes Indian: Smoke Signals (Twilight Flight Sound, 2005)
Ethereal Planes Indian er i all hovedsak texaneren BC Smith, en skikkelse som kan knyttes opp til andre Texas-obskuriteter som Charalambides, Friday Group og The Iron Kite. Smith følger i en fin tradisjon av hjemlige outlaws som Roky Erickson, Legendary Stardust Cowboy, Daniel Johnston og Butthole Surfers. Musikalsk tegner han opp en litt annen reiserute, som drar seg fra syrevaskede freak out-jams i parken via et berikende opphold hos en lokal Comanche-stamme til han forsvinner inn i solnedgangen sammen med Terracid eller Brothers Of The Sister Occulthood et sted dypt inne i ørkenen med bare luftspeilinger og peyoterus i vente. Vi er med andre ord på vei ut i villmarken igjen – på alle måter.

Smoke Signals er Smiths andre utgivelse som Ethereal Planes Indian, den selvtitulerte debuten kom i 2004 men den kjenner jeg ikke til. Det BC Smith leverer er i hvert fall en ganske gjennomarbeidet skive der han selv trakterer alle instrumenter. Stilmessig beveger Smoke Signals seg fra fuzzbelagt psych-rock til mer åndelig drone-maning. Dessverre er det mindre indianerchants og krigsdans enn det fjærprydede omslaget gir inntrykk av. Men noe er det. Det lovende åpningssporet ”The Seeds of Dusk/Chief Of The Night” er en monotont anlagt hyllest til gudene fremført av stammens medisinmann i ruggende posisjon, med en enkel trommerytme og repeterende klokkespill som drivende kraft.

Disse indianerne har nok blitt påvirket av den hvite manns ildvann, og den forlokkende hypnotiske tendensen forlates titt og ofte til fordel for mer generell skeivhet av el.gitar, fløyter og diverse skrangleinstrumenter (Wilderness Path), bruddstykker av amerikansk folk og baklengs paranoia (Green Scene) og vokalbasert psych-rock ikke helt ulikt Brother JT (“One Shade Darker”, tittelsporet). En doven og fin ‘Slight Return’ av “Green Scene” leder opp til lange “Dog Star Barking/The Seeds Of Dawn”. Her er gitar og vokal lagt vekk igjen, og rytmeinstrumenter, skygger av langstrakte droner og tribal adferd bidrar til å vekke åndene opp på nytt.

Locrian: Drenched Lands (Small Doses, 2009)
Elemental Human Dread
Chicago-duoen Locrian har i løpet av få år pumpet ut en stabel av kassetter, singler og CD-R utgivelser på egen hånd eller via små etiketter. Drenched Lands er deres første ordinære plateutgivelse. André Foisy og Terence Hannum som er ansvarlige for det som presenteres er knyttet til blant annet samtidsmuseet i Chicago og som undervisere på City College i byen. Kanskje deres skolerte bakgrunn forklarer at de fiffig nok har tatt navn både etter en gresk stamme og en såkalt kirketoneart (en type modal skala). Det er mulig trente ører kan utlede mer om det temaet etter å ha hørt på platen, men jeg skal i første rekke konsentrere meg om stemningen de fremskaper her.

Drenched Lands er en plate som beveger seg inn i de mørkeste hjørnene av dronemetallen, med klare forgreninger mot ambient, dronemusikk og svartmetall. De tegner bilder av øde landskap, industriell slum og forlatte gater – nær sagt slik stilen fordrer. Men det er da også et slikt øde landskap som avtegner seg inne i lytterens hode i det de tar oss med inn.

Locrian benytter seg ikke av brutale virkemidler, med unntak av noen fryktinngytende (og unødvendige) vræl hist og her, men snarere av de dunkle og hentydende. Klare gitarer, dvelende lydskisser og en del tangentarbeid som faktisk kan minne om tidlig kraut/elektronika er å spore i deres signatur. En låt som ”Epicedium” kiler seg dermed inn på det merkelige stedet mellom Earth og Kraftwerk. Halve platen er viet 30 minutter lange ”Greyfield Shrines”, med lagvise synther, blåsende vind og monotone gitarriff som langsomt flytter låten frem som rustholk på asfalten. Et ordløst kor messer forbi, døde radiosignaler skurrer i bakgrunnen og etter hvert flyter låten over i nærmest hvit gitarstøy. De etterlater oss slik i et urban wasteland, og setter et kraftfullt punktum på en mektig plate.

Litt mer trøkk på de tyngre partiene hadde ikke skadet, men det er ikke dette bandets vei. Drenched Lands blir aldri så altomfattende som f.eks Sunns dronedykk, like pompøse som deler av Constellation-scenen, ei heller er dette musikk av eksplosiv kraft à la Neurot-bandene. Nei, Locrian har funnet et slags evig mørke hvor de evner å stadig finne nye detaljer, et langstrakt svart hull som de med letthet tar lytteren inn i. Det er inspirerende å oppleve band i denne ganske overfylte genren etablere seg med et så finstemt verk.

NaDa BaBa: Ambient Time Arm (Music Your Mind Will Love You, 2005)
En sann ab-original
Australske Jim Barrett tar for tiden sin PhD i engelsk litteratur i Umeå hvor denne platen er innspilt (i Sound Heart Ocean Temple). Mellom studiene tar den drevne kunstneren/journalisten/læreren og reisefanten seg tid til å dyrke sin interesse for tradisjonelle instrumenter og opprinnelige lokale musikktradisjon. Didgeridoo er hans hovedinstrument, og det suggererende midtpunkt i hans komposisjoner.

Barrett er langt mer enn den gjengse gatemusikant, noe hans varierte instrumentbruk understreker. Han benytter seg av, blant mye, mye annet, peruviansk shaman-tromme, egyptisk doumbek, kartak, sitar, syngende boller og noe som heter Semar Pegulingan Kendang på denne rikholdige platen – hans andre under navnet NaDa BaBa. Han er også involvert i relaterte 6majik9 sammen med åndsbrødre som Brothers Of The Occult Sisterhood og Terracid.

I tillegg til en instrumentsamling av en annen verden (bokstavelig talt) brukes samples av alt fra indiske munker og Taiga-nomader, til William Burroughs, Fela Kuti, australske hvaler, diverse naturlyder og opptak fra Fallujah under Irak-krigen. Ambient Time Arm er en verdensomspennende plate preget av Barretts reiser i årene 1996-2000. Den faller heldigvis ikke inn i noen typisk ‘batikk-folk’, mer er nærmere tranceskapende avantgarde/frifolk-droner i en heksegryte av feltopptak, stemmer, lyder, effekter og samples som bringer oss langt inn i ørkenens dypeste hemmeligheter.

NaDa BaBa har ved å ta i bruk eldgamle, primitive tradisjoner fra sitt eget urfolk lykkes å skape relevant og spennende musikk for i dag. Som utgiver Michael Donnelly i mymwly sier det: ’Forget about New Age, this is speed didge as inner fractal flight portal. Trance ON!!!’

The Once And Future Herds: Lion-Colored Hills (PseudoArcana, 2005)
’Recorded on a hillside at Borges Ranch State Park’ står det å lese i innercoveret. Det er et særs idyllisk sted ikke langt fra mektige Mount Diablo i California, blant enkelte indianere ansett som et hellig sted, et skapelsespunkt. Her må jeg bare legge inn en avstikker: Tidligere i år satte en mann fra en nærliggende by i verk en aksjon for å få endret navnet på Mt. Diablo. Han mente det virket støtende på kristne verdier, og uttalte at: ’When you start mentioning words that come from the dark side, evil thrives…’

Han burde kanskje slått følge med våre tre frender, Glenn Donaldson, Loren Chasse og Donovan Quinn og senket skuldrene et par hakk. Fra Borges Ranch kan han se opp på djevelfjellet, og det ser ikke ondt ut i det hele tatt. De tre tok den korte veien ut i det grønne fra San Francisco, der de driver sitt Jewelled Antler; kollektiv og plateselskap. Under navnet The Once & Future Herds knytter de sammen for eksempel The Blithe Sons (Donaldson, Chasse), The Skygreen Leopards (Donaldson, Quinn) og The Franciscan Hobbies (Donaldson, Chasse). Da demrer det muligens for dere med god husk og litt sære musikalske interesser. Vi er igjen på vei til et lydlandskap som er organisk, rituelt, improviserende og åndelig. Dette er musikk som kan ta mange retninger, Jewelled Antler-gjengen er blant de beste og mest drevne i kategorien, og The Once & Future Herds er enda et fint tilskudd innen den mildere formen av frifolk.

Innledet av litt gitarklimper, en bue og en klarinettsolo åpner denne lille sommerferden av en plate – liten som i lengde (18 minutter) og i format (tretommer). “Ranch Raga” er med sine knappe 7 minutter platens lengste. Her kommer litt unevnelig vokalmessing og blander seg med den løse bruken av strenger, bjeller, fløyter og ymse slaginstrumenter. Det virker ikke som det er noen problemer i sikte på denne ranchen, bare duggfriske enger og solskinn – med muligens noe reservetobakk i snadda lar trioen dagen gå sin gang og arbeidet vente til i morgen. De tre relativt korte låtene etter denne ragaen følger i noenlunde samme spor; det vil si gitarplukking fra fjellsiden iblandet psykedeliske rytmeelementer og bluegrass-innflytelse spilt med strå i munnen og sola i ansiktet. Det låter fint og føles godt, som å få et sommerlig postkort fra et glemt sted laaangt ute på landet. Lion-Colored Hills er countrymusikk i ordets rette betydning. Er du på søken etter flaggvinkende anthems eller boots-trampende jalling er du på feil sted. Ønsker du derimot frilynt meditasjon med enkle virkemidler og genuin spilleglede er dette veien.

Omslaget viser en geitebukk med et strengeinstrument omkranset av et par sauer. Montro om det er Chasse, Donaldson, Quinn i forkledning – eller om det er dette som er deres sanne ansikt?

Terracid: Transcendent Reign Inheritor (Music Your Mind Will Love You, 2004)
Terracid Mothers Temple
Til dere som snuser på de virkelig sære tingene, enten det gjelder musikalsk innhold eller eksklusivitet, kan dette være et hett tips. Utgitt i bare 100 eksemplarer med 40 minutter fylt av tribale seanser, støyende injeksjoner og psykedeliske droner.

Mannen bak Terracid er nevnte australske Michael Donnelly, som vi har møtt lengre oppe på siden, da i Brothers Of The Occult Sisterhood. Under navnet Terracid tar han elementer fra støyrock, psykedelia, frifolk og improv, og jager mot undergangen i en ekstatisk og primitiv rus der Wolf Eyes møter The Tower Recordings møter Can møter Sunburned Hand of the Man møter (…). Av og til samtidig. Resultatet blir både forlokkende og forstyrrende, suggererende og sjamanistisk. Om enn ikke akkurat allment tilgjengelig.

Donnelly trakterer gitarer (akustiske og elektriske), tryllefløyte, ulike slagverksinstrument, vokalsamples samt lyder av mer diffus opprinnelse. Lydbildet er tett og tidvis kaotisk, men som regel med en underliggende rytme eller noen drivende elementer som skaper dynamikk. Det er likevel særlig de mer akustiske partiene som er de nydeligste å høre på og som får lytteren inn i skikkelig ruggeposisjon. Eksempelvis er ”Petrifaction Of Susanna” og ”Through Water’s Ear And Eye Came Round” ikke helt ulikt Tower Recordings/Six Organs Of Admittance, mens tittelkuttet har en slags østlig dunst (og syk vokal) som kan minne om Sunburned Hand Of The Man. Legg også merke til renere støysekvenser og opptak fra det hinsidige før du kveiler deg helt sammen.

Opplevelsen du risikerer å få av Transcendent Reign Inheritor oppsummeres forsåvidt greit med låttitler som ”Woodenbong As Astral Flare” og ”Third Phase Shape Shifter And Easy Exit From Both Worlds”.
Bjørn Hammershaug

#54: A Hawk And A Hacksaw: Darkness At Noon (Leaf, 2005)

25/09/201326/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Med sitt andre album som A Hawk And A Hacksaw bretter Jeremy Barnes (Neutral Milk Hotel) like gjerne ut hele kartet, og turen går særlig i østerled. Det er en spenstig reise han inviterer oss med på. Barnes er selv en farende fant, og det er som han suger til seg næring fra alle steder han besøker, drikker fra historiens kilder og frakter med seg alskens lokale særegenheter tilbake til studio; i dette tilfellet Praha, en engelsk kirke og et dansestudio i New Mexico. En del mennesker har også hengt med på lasset, selvsagt kona og fast medlem Heather Trost, og det er et skikkelig orkester som denne gangen dirigeres av Barnes. Resultatet er en ren overskuddsplate, Darkness At Noon er så verdensvant at det nesten er til å svimle av. Grensene viskes vekk mellom klezmer og mariachi, østlige Europa og sørvestlige USA, kontinuitet og brudd langs tradisjonelle akser.

Det går unna i svingene og hele følelsesregisteret blir benyttet, fra oppstemt ekstase til melankolsk tristesse: Vi humper avsted på en høyvogn gjennom sølete landeveier i Slovakia, dyttes inn på et heftig sigøynerbryllup i Romania, stemmer i på en antikrigs-låt à la Seeger/Guthrie, danser i peyoterus i den amerikanske ørkennatten og hviler ut i skyggene av Istanbuls Unkapani-kvarter med vannpipe og kaffe til dronene av oud og cümbüs. Legger man til en Lennonsk ballade (”Our Lady Of The Vltava”) og en dedikasjon til den slovenske filosofen Slavoj Žižek så burde mitt poeng være klart: Dette er musikalsk etnologi, men det er ikke museumsvare. Darkness At Noon lever og syder, og den har også en viss moderne relevans. Barnes hadde planen klar etter spaserturer i Prahas vakre gater. Jeg sakser: ’It would begin with a Transylvanian folk melody, warped and reconstructed around improvised trumpet play, whose lyrics were derived from a George Bush speech…’, med den avsluttende fredstrallen ”Portlandtown” rammes dermed platen inn; politisk poengtert, geografisk frilynt, musikalsk grensesløs.
Bjørn Hammershaug

Dischord Records: Music Over Marketing, Content Over Profit, Ethic Over Strategy

24/09/201325/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

20 Years Of Dischord (Dischord, 2002)
Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye og hans kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980.

22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years Of Dischord 1980-2000 – 3 CDs – 73 songs – 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CD’ene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje – og for samlere mest interessante – platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen hos Dischord ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med artistinfo, komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle er representert, Fugazi får like stor plass som Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Void og The Untouchables (med Sham 69s ”If The Kids Are United” i noe som ser og høres ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June Of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation Of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) – bare for å nevne noen.

Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil – signaturlåta ”Straight Edge” (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveversjon – eller kompromissløse motstand mot big business og kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er mest kjent, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte navn som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State Of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, om man ikke akkurat blir slått i bakken av det i dag.

Minor Threat (Foto: Glen E. Friedman)

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke scenen fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb – før pengene overtok der også. Bare Shudder To Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av de involverte skyldes kanskje at grupperingene sjelden tok seg tid til å jobbe seg fram mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra sped skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte navn som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk.

Uansett, harDCore, punk, indierock og emocore er og vil være labelens viktigste merkelapper.

Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation Of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder To Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid. Ferske signinger som Q And Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt etiketten. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser – i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alternative Tentacles, SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det.

La oss håpe på 20 nye år med tankegangen ’music over marketing, content over profit, ethic over strategy’.
Bjørn Hammershaug

De Lange Droners Natt

22/09/201314/01/2017 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Look out the window. And doesn’t this remind you of when you were in the boat, and then later than night, you were lying, looking up at the ceiling, and the water in your head was not dissimilar from the landscape, and you think to yourself, ‘Why is it that the landscape is moving, but the boat is still’?

Boxhead Ensemble: Quartets (Atavistic, 2003)
Det knirker i skroget. Isblokker slår mot stålvegger. Skraper bortover skipssiden. Natten er lang og havet er svart. Bølgene slår høyt og sikten er heller skral. Slik var det Boxhead Ensemble opprinnelig presenterte seg, som lydteppe til Braden Kings dokumentarfilm Dutch Harbor. Fem år og fire plater senere har bandet vokst ut over Michael Krassners livebaserte improvisasjonsprosjekt, til å bli et referanseorkester og oppslagsverk innen moderne Chicago-rock/samtidsmusikk.

Quartets er ikke en overraskende kursdreining, og Krassner har beholdt den solide kjernen fra Two Brothers (2001): Jessica Billey, Scott Tuma, Fred Lonberg-Holm, Glenn Kotche, Michael Colligan og Ryan Hembrey. Det betyr en erfaring som spenner seg fra Wilco, Terminal 4 og Pinetop Seven til Peter Brötzmann Chicago Tentet, Bevel, Smog og The Lofty Pillars – bare for å nevne noen av ensemblene disse menneskene også jobber med. Og alle disse bandene lever til en viss grad et sted inne i Boxhead Ensemble.

For å kjøre filmlinken litt videre, så tar jeg meg i å tenke at Boxhead Ensemble er resultatet av hva et samarbeid mellom Carter Burwell og Angelo Badalamenti kunne ført til. Selv om de ikke lenger er ensbetydende med filmmusikk, så er utdrag fra Quartets også beregnet for lerretet. De har denne gangen laget musikk til HBO-filmen The Smashing Machine: The Life And Times Of Mark Kerr. Det er en dokumentar om den moderne gladiator, i form av bryteren Mark Kerr. Det skal bli spennende å se hvordan man har koplet musikken til Boxhead Ensemble til en film om en voldsom slåsskjempe!

For musikken her er langt fra actionpreget og blodig, for å si det pent. Lydene henger lenge i luften, vanskelige å ta på og feste seg ved. Det kan være klangen av fele, cello, steel gitar, trombone eller synth som alle bare ligger der og duver, og skaper saktegående ambient slik vi kjenner fra Labradford, Brian Eno, Scott Tuma eller Stars Of The Lid. Som på spor 2, ”Two”, hvor vi er langt ut i nachspielet til Alaska Folkemusikarlag, der felespilleren ligger totalt utslått med gitaristen, og sammen forsøker å finne en eller annen melodi som de kan spille så langsomt som mulig. Og alltid er det et eller annet bakteppe tilstede, kontinuerlig risling, rasling eller annen form for dempet støy som gir et ganske forstyrret inntrykk – som om alt ikke er som det skal være. Slik som på platens tyngdepunkt, 11 minutter lange ”Four” (altså spor fire). Her er gitar/fele og trommer nærmest fraværende, i hvert fall slik vi kjenner det fra vanlig benyttelse, og ”Four” består mest av sett med spøkelsesaktige fornemmelser som svever og drypper, marerittaktige gisp og ulike former for knirken. Hvis du er av den lettskremte typen så anbefaler jeg ikke dette som selskap neste gang du er alene hjemme. Denne morkne stilen endrer form til ”Five”, åtte minutter med noe av det samme uavklarte, uhåndgripelige. Instrumentene er mange men kolliderer aldri, bare veves inn og ut av hverandre, blir en stund og forsvinner umerkelig. Hva er det vi egentlig har vært vitne til?

Det er ikke helt enkelt å være sensor på dette ansiktsløse prosjektet. Boxhead Ensemble lager ikke akkurat musikk man kommer til å kose seg med i tide og utide, og kvaliteten avhenger også en del av omstendigheter og omgivelser. Om du vil like den? Tja, jeg har i hvert fall brukt den mye. I løpet av vår tid sammen har jeg merket både beundring og likegyldighet, men heldigvis har jeg ikke gått lei. Quartets er ikke en plate som egner seg spesielt godt som portabelt følge ute i verden (på trikk, tog, eller til aftenturen). Det er for mange detaljer og for lite flyt, og det kreves minimalt med eksterne forstyrrelser. Derfor: Sentrer høyttalerne, finn pole position, sett deg godt til rette. Bruk gjerne hodetelefoner. Lukk øynene og skru på. Sånn ja. Skal se at du etterhvert får noen riktig så lekre bilder oppe i hodet ditt.

Scott Tuma: The River 1 2 3 4 (Truckstop, 2003)
William Blake svant langsomt bort fra oss i Dead Man, men nå dukker den spøkelsesaktige figuren endelig opp igjen – i Scott Tumas skikkelse. Tuma vil for enkelte være kjent fra fine lag som Boxhead Ensemble og Souled American, og han debuterte som soloartist med Hard Again i 2001, da med hjelp fra Jim White i Dirty Three. Med oppfølgeren har han igjen levert en plate med plukkende og ambient drone-folk av vakreste merke.

Tuma ligger nå helt alene på flåten som langsomt duver nedover en elv av drømmer. Med seg har han en gitar til å plukke på, et harmonium å flyte med og all verdens av tid til å komponere musikk. På sin ferd mot ingensteds lar han langtrukne droner flyte sammen med den avslappede gitarspillingen, og som forsiktig veves sammen til himmelske melodier. Han fisker opp munnspillet på “2”, og slipper lengtende toner opp mot himmelen som en annen Charles Bronson, før han igjen havner i helt rolig farvann. Senere støter han på en nybyggerfamilie som nettopp har slått seg til ro der nede ved vannkanten og da spiller han opp til en kort, vennlig dans som henger igjen mens familien vinker ham farvel. Ferden går videre, inn et udramatisk og øde landskap, der Tuma bare ligger helt rolig med himmelen som teppe og fanger opp lyden av solen som går sin gang, sivene som kiler ham på kinnet og krusningene som gynger ham sakte inn i søvnen. De siste ti minuttene er som å lytte til en annen manns drømmer, og når de svinner hen virker det som om han ikke er kommet frem til et bestemt sted, men bare fortsetter videre inn i det ukjente – og drømmene kan nå leve videre inne i oss.

Birchville Cat Motel: Gunpowder Temple Of Heaven (Pica Disc, 2008)
Birchville Cat Motel er soloprosjektet til Campbell Kneale fra New Zealand, som må sies å være en av de mest etablerte og anerkjente i sin genre, også langt utenfor hjemlandets grenser. Hans diskografi er større enn det er menneskelig mulig å konsumere, og hans musikalske utvikling er preget av sterk utforskertrang. Det bør likevel være tillatt å si at stikkord som droner og eksperimentell støy av ulik art er gyldige for Birchville Cat Motel.

Gunpowder Temple of Heaven er fjerde utgivelse på Lasse Marhaugs etikett Pica Disk, og jeg vil umiddelbart sende en rose til utgiver for selve innpakningen som følger platen. Nydelig omslag, skikkelig innleggshefte og i det hele tatt en utforming som påkaller platekjøperen. Det er Bruce Russell som har skrevet liner notes til denne platen. Han grunnla innflytelsesrike Dead C midt på 80-tallet. Russell har skrevet mer interessant om denne platen enn undertegnede nok har kapasitet til å gjøre, med sitt stykke ’Silver machines and stone henges: pumping the pipe organ of psycho-social mind control’. Han griper fatt i nettopp tempel-biten av tittelen, og med det som grunnlag gir han en fornuftig forståelse av Birchvilles musikk. ’Church music was the first heavy metal’, skriver Russell. Han går fra Jerikos murer og psyko-akustiske eksperimenter til tidlig eksperimentell musikk (Xenakis, Messiaen), og leser en rekke metaforer i musikken til Birchville Cat Motel; både av språklig, historisk og musikalsk art. Les og lytt selv.

For en kort innføring så består altså Gunpowder Temple Of Heaven av ett sammenhengende stykke på 40 minutter. Tonelaget er kontinuerlig og bevegelsene langsomme. Dette er en elektro-akustisk messe som sikkert vil virke urørlig for de rastløse, men som avslører sin styrke gjennom en smule mer konsentrert lytting enn til bilradioen. Det er heller ikke slik at stykket ikke endrer seg. Det bygger seg langsomt opp, og vi merker gradvis at det lever bak de massive orgelpipenes evige strøm. Effekten av å høre på dette kan virke uklar ved første lytting, men Campbell Kneale har laget noe som er hevet over tid og sted. Det skaper en altomfattende hypnotisk totalopplevelse som gir en merkbar tomhet når det hele er over.

Ctephin: Maaseh (gnosis) (AntiClock, 2005)
Dagen da solen forsvant fra himmelen
Da Timothy McVeigh en nydelig vårmorgen i 1995 sprengte en føderal bygning til filler i Oklahoma City, var kanskje Aedria Hughes og Kaylan Bright et sted i nabolaget og hoppet paradis eller ventet på at skolebussen skulle komme. Kanskje de ikke bevitnet selve hendelsen, men bare hørte drønnet, så solen forsvinne bak mørk røyk og ble fortumlede iakttagere av kaoset som fulgte i timene og dagene etterpå. Kanskje dette var en hendelse som skulle forfølge dem videre i livet og senere måtte få utløp gjennom i en eller annen form. Eller kanskje ikke.

Det første sporet heter ”Kenoma”, og høres i hvert fall ut som en bygning som kollapser i langsom kino, mens flammene fortærer restene av ruinene. Det er en mørk, utrivelig stemning de hensetter oss til med denne musikken – og særlig lystigere skal det ikke bli. Ctephin driver et sted mellom mørk ambient og eksperimentelle lydlandskap basert på støy/drone/field recordings. På selskapets hjemmeside gjør de rede for sitt prosjekt med følgende beskrivelse: ’Our music is influenced by the sounds of our surroundings and the pure amount of energy that our core puts out’. Det synes jeg er en dekkende beskrivelse, for her innkapsler nettopp våre omgivelser (gjennom lydopptak og dels gjenkjennelige instrumenter) en kjerne som utgir konstant og voldsom kraft.

De 12 innledende minuttene på ”Kenoma” er altoppslukende. Her er ingen formildende elementer tilstede, kun en voldsom vegg av buldrende flammehav. Denne kjernen er tilstede i en eller annen form på det meste av platen. På 10 minutter lange ”Achamoth” av mer dempet art. Her kommer strykere og strenger frem i abstrakte former, det dystre landskapet som tegnes frem er forblåst og øde, som et blikk inn i en fremtid der livet som vi kjenner det i dag har opphørt. På ”Abraxas” og ”Zoe” dekkes nesten hele det hørbare området av lag med hvit støy i all sin grusomme og vakre prakt, mens ”Ialdabaoth” og ”Sabaoth” igjen åpner for den mer underjordiske kraften som hørt på ”Kenoma”, der industrielt kollaps møter organisk forråtnelse. Sistnevnte er platens vakreste, der effekten av strykernes melankolske toner forsterkes av en mer subtil støybruk. Ganske så nydelig er også Demiurge som med sin sfærisk ambiens letter på skylaget som har dekket for lyset på de øvrige sporene.

Jeg vet ikke noe særlig om Ctephin, annet enn at de er en trio fra Oklahoma City som ble dannet i 2003. Hvorfor platen er omgitt av gammel religiøs symbolikk knyttet opp mot for eksempel mystisisme/alkymister og kabbala aner jeg heller ikke noe om, men registrerer kun at dette bandet er tydelig opptatt av spørsmål av filosofisk og religiøs art basert på den gamle gnostiske bevegelsen. Noe mer strekker jeg ikke til, og det får være opp til andre å tolke musikken inn i disse sammenhenger. Litt mer jordisk bakgrunn om Ctephin kan likefullt være på sin plass. De er løselig tilknyttet Snuggles New Media Collective: en stuntkulturell og mediekritisk gruppe. Snuggles startet som et diskusjonsforum sentrert rundt Negativeland med vekt på deres U2-plate (en egen – og omfattende – historie), men har med årene vokst seg til å bli en ganske omfattende gjeng urokråker. Medlemmene driver blant annet med offentlige krumspring som reklamekampanjen Free Speech For Sale og såkalt ’droplifting’, det vil si å droppe for eksempel ’free speech’ plater i store kommersielle platebutikker. Ctephin er også relatert til Umbrella Noize Collective, hvis mål er å være et gratis sted for nedlastning av eksperimentell/støymusikk. At de har et forbudsskilt mot RIAA (Recording Industry Association Of America) på omslaget forteller vel noe om deres ståsted i forhold til den etablerte delen av bransjen.

Beneath The Lake: Silent Uprising (Glass Throat, 2005)
I seks år har Nicolas Lampert og Dave Canterbury arbeidet med materialet til Silent Uprising. Det merkes at disse to tar seg god tid, og det kommer også til uttrykk gjennom den særs stemningsfullt mørke musikalske reisen de her inviterer oss med på.

Beneath The Lake har base i Black Earth, Wisconsin – et sted med et slikt navn kunne jeg flyttet til usett – og som høres ut til å være den rette plassen for å bygge denne typen kontemplerende lydskulpturer. Ved hjelp av samples og feltopptak, samt gitarer, tangenter og mer vindskapende instrumenter, produserer duoen musikk som gjenspeiler både naturmystikk og urbant forfall, menneskeøde og varme/skjønnhet. Det skjer gjennom langtrukne melankolske melodilinjer, et vidstrakt og detaljrikt lydbilde og en paradoksal organisk/industriell bekledning av mer forstyrret art.

Omslaget kan fungere som en direkte innfallsport inn i musikken. Her vokser den tette, høstkledde skogen vilt, de menneskeskapte sporene (stolper, mørke hus) virker forlatt. Det er naturen som har overtatt der mennesket har spilt fallitt. Silent Uprising et inntrengende dykk inn i midt-vestens mørkeste områder, der dype skoger møter rustkledde byer, der hemmelighetsfulle stier krysses av nedlagte jernbanelinjer. Det bør også nevnes at platen er utstyrt med et meget delikat jordfarget cover, formet som en mellomting mellom en syvtommer og CD i størrelse.

Lekkert innpakket og lekker i innhold, det er mye å lytte til på en plate med fem spor over 70 minutter. Mest innbydende er”Empty City” med sine mange hule klanger, mye gitar-delay, forblåst slettemark og ekkoet av tog som tøffer i bakgrunnen som frakter oss inn i en nedlagt industritomt. Gitarstrekkene er også tilstede på ”Fire & Rain”, og skaper et visst system eller en progresjon som det er mulig å følge. På andre spor opphører disse og med det også retningen mot tydelige melodilinjer, til fordel for mer abstrakte og lydmalende kulisser bestående av urolig skraping og okkulte nattriter. Det kan være vel så effektfullt, selv om det ikke alltid gir en like umiddelbar opplevelse. Nesten 25 minutter lange ”Chasm” blir slik en meget dominerende og ubehagelig sak som krever full mental oppmerksomhet for å komme til sin fulle rett og dermed også ta del i de sfærisk dvelende og skjønne elementene som også er en del av bandets uttrykk. Mørk ambient er vel en passende beskrivelse på dette, vil jeg mene.

Av de to musikerne har Nicolas Lampert den mest spennende bakgrunnen. Han underviser i Milwaukee, og er for øvrig kjent som collage-kunstner der han, i viss likhet med denne musikken, blant annet knytter sammen deler av dyr og maskiner i sine arbeider. Han har også en mer politisk holdning. Som skribent har han engasjert seg som motstander av krigen i Irak (han var medredaktør for boken Peace Signs: The Anti-War Movement Illustrated, 2003), og han er en av grunnleggerne bak det radikale og politisk engasjerte mostandsnettverket Drawing Resistance. Igjen er det verd å merke seg mengden av slike tenkende undergrunnsgrupperinger med utspring i USA, som knytter bånd mellom kunst, musikk og samfunnskritikk. Kollektivt ansvar og kreativ motstand basert på samlende nettverk virker å være nærmest fraværende blant mer likegyldige norske artister. Markedskritikk og globaliseringsansvar er liksom ikke noe vi trenger å bry oss med her hjemme, eller…?

Denne duoen har dessuten bak seg platen Industrial Passage fra 2002 inspirert av hvaler, vann, ulver og vind i Alaska – sikkert verd å sjekke ut den også. De kan i så fall begge bestilles fra den fine Seattle-labelen Glass Throat. Sjekk ut, dere venner av ugler og mose.

Celer: Pockets Of Wheat (Soundscaping, 2010)
Lyden av nordlige Texas
’But what I know about is Texas. And down here… you’re on your own.’
Loren Visser i Coens Blood Simple

Alle steder har sin egen farge, lukt, stemning – og sin egen lyd, noe mange musikere, ikke minst innen ulike former for elektronisk/ambient stadig utforsker. Enten ved å bearbeide konkrete lyder fra geografisk bestemte steder eller ved å la seg inspirere til å omforme stedslyder til sin egen, nye musikk. Det er dette duoen Celer, ekteparet Will og Danielle Baquet-Long, har gitt seg i kast med her, et par som etter hvert har fått lang erfaring som lydskulptører.

Under en kjøretur fra vest til øst i USA satt de noen dager på et motellrom i nordlige Texas, og det var her, med vinduet åpent, at de ble oppmerksomme på lyden av de endeløse hveteåkrene utenfor som omga dem hele tiden og det konstante, vennlige suset de avga som bare umerkelig endret form. De utarbeidet et musikalsk konsept, uttrykt som ’always similar, but constantly changing’, og endte opp med over fem timer med innspilt musikk og lydopptak. Dette splittet de ned til korte looper som ble spilt tilbake og repetert i tilfeldig rekkefølge.

Sluttresultatet er syv ’bevegelser’ som, i tråd med duoens konsept, er bygget opp til ett sammenhengende verk på ganske nøyaktig en time. “Pockets Of Wheat I-VII” er høyst tålmodig ambient, uten dramatikk eller skarpe brudd, men som bølger i langsomme bevegelser, tilsynelatende uforanderlig, men i nettopp konstante bevegelse.

Som lytter, i Norge, blir jeg ikke umiddelbart hensatt til noe bestemt geografisk område av dette. Den kunnskapen er gitt på forhånd. For et utrent øre – som mitt – inneholder ikke Pockets Of Wheat, musikalsk, noen overraskelser i formen. Selv om det ikke er hakesleppende nyskapende, så er det – ikke minst i hodetelefoner – en nytelse å høre på, og det skapes en naturstemning, eller en viss kontakt med naturen, her. Celer benytter seg av strykere, bjeller og piano, som blandes inn med feltopptak av gresshopper og en underliggende blafrende vind som gir følelsen av å nærmest stå alene ute i et fredsommelig landskap, med lukkede øyne og solen i ansiktet, omgitt av den kilende lukten av hveteaks. Det går det fint an å tenke seg.

Jeg søker også å komme inn i dette landskapet på annet vis. Gjennom Google Maps tråler jeg på gatenivå enormt åkerland, byer og veistrekninger i nordlige Texas, og tomheten på landjorda, enten det er flate jordbruksområder eller øde forsteder, og den gedigne himmelhvelvingen, gir et fint perspektiv mens Pockets Of Wheat legger seg inn mellom ørene. Den fanger opp jordas eget skattekammer, men den bærer også med seg den golde, harde ensomheten som ligger i denne naturen. Her hvor menneskene blir så små. Det gir en ekstra dimensjon, en underliggende form for mørke som skaper mer spennende kontraster enn hva en kornstudie som dette kunne blitt.

PS: I avslutningen av denne omtalen googlet jeg Danielle Baquet-Long for å se om det var noen andre prosjekter hun eller mannen hadde vært involvert i, som kunne kaste lys over denne bestemte platen. Jeg oppdaget til min forferdelse at den unge damen døde i 2009, tilsynelatende av en hjertefeil som lå i familien. Hun ble bare 26 år. Det kaster kanskje ikke noe nytt lys over Pockets Of Wheat, men skyggelegger noe av stemningen som ligger i denne musikken. Og gir den nytt liv.

Shawn David McMillen: Catfish (Tompkins Square, 2006)
teXas
Instrumental, psykedelisk dronemusikk er det vi får servert av Shawn David McMillen på hans andre soloplate. Texaneren følger opp statens stolte tradisjon av eksperimentell musikk, der Charalambides er en av mange naturlige referanser (han spiller selv sammen med Tom Carter). I bandsammenheng engasjerer McMillen seg med The Iron Kite sammen med BC Smith fra Ethereal Planes Indian og han er også å finne i Ash Castles On The Ghost Coast. For tiden spiller han i band med King Coffee fra Butthole Surfers (under navnet Rubble). Han har også delt scene med likesinnede som Devendra Banhart. Det er ikke unaturlig å knytte ham opp mot ny-raga/frifolk-artister som Jack Rose og James Blackshaw.

Catfish strekker seg ytterligere utover i impro-sfæren, med større vekt på instrumental bredde og søken etter et sammensmeltende uttrykk mellom øst og vest. Dette er en fin, stemningsfull plate der hovedpersonen i tillegg til gitar-plinkplonk har funnet fram instrumenter fra rundt om i verden. Indonesiske gonger, japanske fløyter og indiske geitebjeller danner en velfungerende kontrast til amerikansk autoharp og vindblåst gitarørken. Det skaper farge og utvider sanseinntrykkene, uten at vi akkurat blendes av verdensmusikkens eksotiske potensiale. Her går det mye i bøyde strenger, disharmoniske klangflater og tilfeldige melodiske innfall, men aldri på et vis som utfordrer frifolk/psykedelia-genrens noe allerede satte form.

Det nesten 20 minutter avslutningssporet er ikke bare det mest omfattende, men også det beste. Her er det ikke vanskelig å forestille seg McMillen i nærkontakt med indianerstammene som en gang i tiden hersket over hans fødested, svevende og mystiske ritualer utføres her, inntil en langstrakt drone bringer oss alle ut i havet, bort fra landet og ut av syne for godt. ”Quintanna’s Head Dress” er et øyeblikk av nær magiske kvaliteter når alle sanser er innstilt mot en slik mental reise.

Dette er først og fremst soundtracket til en langsom, søvnig og dampende reise gjennom Texas. Fra Galveston til Austin, via McMillens fødested Lake Jackson (han er så heldig at han kommer fra USAs krefthovedstad), før det hele munner ut i Quintanna dypt nede i Mexicogulfen. Til et slikt formål vil nok denne musikken komme bedre til sin rett enn på et stereoanlegg i Norges hovedstad midtvinters. Men det er jo lov å drømme seg litt bort.

The Wind-Up Bird: Whips (The Music Fellowship, 2003)
En kärlekshistorie
Etter fire år tok forholdet slutt mellom Joseph Grimm og hans kjære. Det har han laget sitt eget musikalske soundtrack av. Whips gjenspeiler denne perioden av hans liv gjennom 8 spor/2 deler/1 sammenheng. De fem første sporene danner setningen ’Sorry That I’ve Become This Monster’, og er et lengre stykke som bygger seg opp mot en telefonsvarer-beskjed fra fruen som Grimm vrir og vrenger på til det blir en vegg av hvit støy i det som er en ’love story without a happy ending’. Del 2 heter ’I Love You a Lot’, og er ment å være et stykke for forsoning og helbred. Whips har blitt et imponerende ettermæle av en ikke helt bra fase i Grimms liv. En vokalfri fortelling fra mørket og opp mot lyset, tilbake til livet, i det musikalsk grenseløse ingenmannsland mellom organisk rock (folk, drone, post-rock à la Montreal) og elektronisk (minimalisme, glitch, ambient).

’Hovedinstrumentet’ til Grimm er en PowerBook som han sammen med Jeff Smith (fra Jerome’s Dream) fyller opp med gitarer, pedal steel, blåsere, ’appalachian fiddle’, stemmer, diverse soniske krumspring og elektronisk blipper & blopper. Ut av maskinen kommer både vakre, langsomme, behagelige toner og mer forstyrret, mørk støy. Grimm og Smith klarer på alle måter å balansere lys/skygge, dynamikk og ro på en måte som skaper et helhetlig og en ikke rent lite medrivende stykke plate.

Del 1 åpner svært vakkert, og bunnløst trist, med ”Sorry”. Her er vemodig felegnikk, forsiktig gitarpelling og tungt hengende lydtepper. Man kan dog ane at alt ikke er som det skal være, og kollapset i Grimms personlige liv kan føles gjennom den mørke undertonen allerede tidlig på platen, der en økende spenning, eller intensitet vokser gradvis frem. På ”That I’ve” løftes sorgtunge blåsere over et intenst gitarcrescendo, mens et øyeblikks tilsynelatende forsoning kan oppleves på ”Become”. Det vil ikke vare. ’I’m really sorry I’m making you feel so sad’ hulker en gråtkvalt stemme på ”This”, og det som tidligere kan ha virket som en distansert plate har med ett blitt nesten ubehagelig personlig. ’Sorry That I’ve Become This Monster, I Love You a Lot’ er damens siste hørbare setning, en frase som Grimm tar tak i, forstørrer, gjentar, drukner med voldsomme støyangrep, river i fillebiter og stamper på til setningen blir løsrevne ord blir fragmenterte bokstaver som brenner smertefullt opp en etter en. Det kunne blitt en voldsom avslutning på del 1, men flammen slukner i ”Monster”, som er en retur til den ambiensen vi hørte innledningsvis.

På del 2, ’I Love You A Lot’ skal bitene settes sammen igjen på et vis, og det gjøres ved å følge noenlunde samme logikk og oppbygning gjennom tre seksminuttere. Igjen høres denne navnløse kvinnen, innledningsvis, nå med bare ordene ’I love you’ til ringende tremologitarer, med hengende, dvelende toner. Brytningen kommer med ”You” med brennende knitring som dominerer foran et urolige piano, inntil vi tar avskjed med Grimm på ”A Lot”. Her blåses restene av bålet bort med metronom taktfasthet og tåredryppende blåsere.

Whips er en plate med stemning og spenning, den er stygg og uhyggelig vakker, tidvis vond å lytte til, men med strimer av lys, uansett hvor fattige, som gir den håp og styrke, og ikke minst har den en dybde som bare blir forsterket av den instrumentale bruken. Ord blir fattige. Dette er musikk fra hjertet, rett til hjertet.
Bjørn Hammershaug

For Those About To Rock

21/09/201325/09/2013 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Noen legger blylodd over seg, andre sparker fritt i alle retninger. Noen valser rett fram, andre beveger seg langs mer intrikate veier. Noen mumler dunkelt i mørket, mens andre skriker lungene ut. Men disse 10 bandene deler et par fellestrekk: De er blant mine favoritter, de er harde, tunge eller bråkete – og de skal spilles høyt.

Isis
Isis eksisterer i stormens mørke øye, omgitt av storhet, styrke og mektige krefter. Smak bare på albumtitler som Celestial (2000) og Oceanic (2002), to søyler innen nyere hardrock. Boston-bandet har siden slutten av 90-tallet søkt mot nye spenningsfelt innen den hardere enden av rockens spekter. Ved å manøvrere mellom stemningsladet post-rock og grovkornet metal, ved å utnytte dynamikken i langsomt oppbyggende musikkstykker som har feid med seg alt levende i umiddelbar omkrets, ved å stadig piske opp igjen nye flammer, har de klart å frelse seg til skarer av fortapte fra Mogwai til Napalm Death. Kvintetten har dessuten erfaring fra andre og ikke mindre interessante navn som Cast Iron Hike, Lotus Eaters, Old Man Gloom og House Of Low Cultures – band som genremessig strekker seg vidt, og som gjennomsyrer Isis.

Oceanic (Ipecac, 2002)
Oceanic er en passende tittel på plate som bærer i seg havets enorme proporsjoner, som evner å dra oss ned i dypet, kaste oss rundt i frådende strømninger eller sende oss intetanende ut på en ensom flåte uten land i sikte. Etter en drøy time i saltvann der Helmets sylskarpe riffpresisjon møter Sepulturas utemmede jungelbrøl kan man risikere å bli både svimmel og utmattet, men også svett og fornøyd. Med et par unntak er de ni låtene lange, og inneholder så mye vekslinger og brytninger at låtdelingen på en måte blir mindre vesentlig. Man velger ikke ett spor herfra som en snabbis. Oceanic er en plate man setter seg ned med fra begynnelse til siste slutt.

Mye av kraften i bandet ligger hos Aaron Turner, som har en meget voldsom stemme. Han henter styrke fra nederst i mageregionen og slenger det frem på en kraftfull, desperat måte, mer som gutturale skrik enn ordinær sang. Heldigvis setter bandet av såpass mye tid til instrumentale partier at man stort sett rekker å svelge hans angrep, men hele tiden med det voldsomme og brutale i nærheten. Helinstrumentale ”-” viser bandet fra sin mest innbydende side, mens de gis vokalstøtte på ”The Beginning And the End” og ”Weight” av Ayl Naor og Maria Christopher som sender englestemmene sine beroligende ned mot Isis’ opprørte vann. ”Weight” skiller seg mest ut, og her lar de seg langsomt drukne i overdøvende hvit støy, omtrent som Mogwai i sine glansdager, med gitarer som legger seg lagvis over hverandre og skaper et totalt lydbilde man ikke kan unnslippe.

Bandet har selv uttalt i et intervju at de er for treige og repetitive for hardcore- og metallfolket, for melodiøse for doom-kretsen og for harde for indiekidsa. Det hjelper kanskje litt på den musikalske plasseringen, og taler mest av alt til bandets fordel, spør du meg. For å være ærlig kan jeg ikke tenke meg et bedre rockealbum i det hele tatt akkurat nå.

Panopticon (Ipecac, 2004)
Den musikalske flerbrukstanken gjør seg fortsatt gjeldende på deres mest fokuserte utgivelse så langt. Tittelen viser til Jeremy Benthams idé fra 1700-tallet, om kontroll i fengselsvesenet. Panopticon var et arkitektonisk system der fangevokterne kunne overvåke de innsatte til enhver tid, eller: ’A simple idea in architechture’ som han kalte det. I 1973 skrev den franske filosofen og sosialkritikeren Michel Focault Discipline & Punish, der han brukte Benthams idé som et bilde på total kontroll, både globalt og individuelt, noe som for eksempel kunne overføres til totalitære regimer. Altså, et tema som i dagens terrornoia er av høyeste aktualitet. Hvordan dette påvirker Isis i tekstene er ikke så lett å si, men det er i hvert fall mulig å tenke seg platen som et slags musikalsk panopticon, der kontroll og disiplin står som to sentrale begrep.

Isis har ikke vært gjennom noen voldsomme omveltninger siden sist, men de virker mer kontrollerte i uttrykket. Jeg får faktisk noe av den samme følelsen av Panopticon som da Helmet ga ut Meantime (1992), om ikke så mye musikalsk, som i presisjon og klarhet. De har nærmet seg en mer disiplinert formel, men fortsatt bevart den bevegelige dynamikken som besørger platens puls. Den viktigste utviklingen er at de har latt sin mest eksperimentelle lyst vike til fordel for større fokus på luft, melodi og et mer rengjort lydbilde, mye takket være Matt Bayles’ åpne og klare produksjon. Blikket løftes og øynene er våkne. Låtene er lange, fra 6-9 minutter, så de tar seg fremdeles tid til å bygge opp/bryte ned, men det er klarere melodilinjer som ligger til grunn, det gis større rom for de sfæriske partiene som bygger rundt de voldsomme. Kontrasten ligger særlig i den fremskutte, kontante trommelyden og en særdeles massiv gitarmaling. Aaron Turners grove vokalrumling deles nå med en klarere sang og sammen med de mer fremtredende melodiøse trekkene, er Panopticon den mest umiddelbare platen denne gjengen har signert.

Er dette en positiv eller negativ utvikling? Jeg vet faktisk ikke helt! Panopticon er en plate som har dradd meg mellom tvil og tro. Den setter seg, langsomt, men uten å skape de helt store øyeblikkene der alt bare faller på plass. Det er noe utbrukt over denne soft/hard-formelen, men samtidig har jeg stadig trang til å høre mer. Forventningene etter Celestial og Oceanic var naturlig nok høye, og utviklingen har nok ikke gått helt den retningen jeg kunne ønsket. Jeg synes Isis har mistet noe av sin særegne posisjon, men på den annen side har de vunnet ved å finslipe uttrykket sitt med presisjon. Det er heller ikke til å unnslå at Panopticon er en plate uten særlig dødtid. Spor som ”So Did We” og ”Grinning Mouths” (som kapsler inn platen) viser hvordan dette bandet evner bedre enn noen å legge stein for stein, bygge høye, solide tårn som de så utsetter for massive angrep. Det er kanskje ikke noe nytt lenger, men det er få, om noen, som gjør det like troverdig som Isis.

Envy
Japanske Envy har holdt på siden 1992 med sin ekstreme form for screamo, post-rock/hardcore. Envy er ensbetydende med begreper som tungt og hardt, voldsomt og storslått, mektig og majestetisk.

A Dead Sinking Story (Level Plane/Rock Action, 2003)
Deres fjerde album er en koloss innen den mer kompromissløst tunge og emosjonelle delen av hardcore-genren. Kvintetten tar kvelertak på deg fra første sekund, og det er et fast grep de aldri løsner på denne enkle CD’en/doble LP’en. Når storslagne ”A Will Remains In The Ashes” toner vekk en drøy time etter start, er sjansene store for at du etterlates gispende etter oksygen, svimmel, og med hamrende hjerte. Lykkelig over at det finnes enkelte band som evner å skape så sterke følelser.

Det er vanskelig å definere Envy som det ene eller andre. Et av de mest nærliggende bandene å sammenligne med er Isis, både når det gjelder struktur og spillestil. I Europa gis A Dead Sinking Story ut på Mogwais Rock Action i Glasgow, noe som også virker naturlig. Dette er et band som med letthet låner elementer fra mange hold og skaper sitt eget utrykk ut fra det. En viktig faktor er selvfølgelig vokalistens gutturale skrik på japansk. Men også det faktum at bandet er imponerende både når det gjelder presisjon og kraft. Det er et språk alle forstår. Envys vekslinger mellom massivt øs og helt neddempede partier er fantasifullt utført. De gir akkurat nok luft til at vi rekker å snappe litt pust før vi på ny trekkes ned i en eller annen malstrøm. Det er også en skjønnhet og sårbarhet i deres mest voldsomme crescendoer og det forhindrer låtene fra å bli endimensjonale. Nesten alle låtene strekker seg over fem minutter, og er så ladet av intensitet, dynamikk og vekslende momenter at de får en stakkars lytter til gå fullstendig i spinn.

Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange ”Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse ”Distress Of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring. Men de går også ut fra disse rammene ved enkelte tilfeller. Korte, vokalløse ”Evidence” består for eksempel av koplingen mellom fabrikklignende lyder og et enslig keyboard som underbygger den ladede undergangsstemningen som finnes her, enten de utagerer eller hviler. ”Unrepairable Gentleness” har til og med et melankolsk øyeblikk av en drømmende vise med ordinær sang – som for å minnes verden før. Slik det en gang var.

Om A Dead Sinking Story er en imponerende plate som bør høres i sin helhet, er avslutningen, 11 minutter lange ”A Will Remains In The Ashes”, en ren oppvisning i hvordan å bygge opp et fjell av en låt – så stort og så massivt at det nesten blir guddommelig. And then, then the beginning starts.

A Dead Sinking Story har et dommedagsaktig preg, men det er i høyeste grad et soundtrack av i dag. Et album av episke proporsjoner.

Insomniac Dose (Temporary Residence, 2006)
Insomniac Dose er noe mer moderert enn deres tidligere utgivelser. Det betyr mer vekt på det atmosfæriske, melodiske og mer kontrollert dynamiske utfoldelser med en tydeligere soft/loud estetikk. Jeg tilgir at partier på den første låten minner mer om Seigmen enn godt er, for det tar ikke lang tid før de åpner helvetes porter med fryktelig kraft. Det er særlig den gutturale gurglingen til Tetsuya Fukugawa som sprer død og fordervelse. Han veksler mellom mykt lavmælt, pratende og rive lungene ut av kroppen sin i et slags slow-motion harakiri, litt slik bandet beveger seg mellom partier av mer følelsesbetont melodisk materiale og voldsomt kanonøs. Nå er det engang slik at det er ikke tørt krutt over denne vekselsbruken, og jeg savnet først noen virkelige grovbygde monsterlåter her. Over tid har jeg likevel akseptert deres mer dempede stil (alt er relativt…), og Insomniac Dose er i det store og hele en ganske vakker utgivelse, der stormbruddene ikke kommer så ofte som før.

Jeg lyttet for sikkerhets skyld raskt gjennom deres to foregående plater igjen, og der særlig den rå, nesten punka lyden på Footprints… utvilsomt står frem som hakket hvassere. De syv låtene strekker seg godt utover, med 10 minutter lange ”Crystallize” og kvarterlange ”The Unknown Glow” som de mest episke, og begge viser at denne velprøvde taktikken fortsatt fungerer godt. For selv om favntaket slakkes noe, så har de hele tiden godt grep om repet, og de strammer skikkelig til når det trengs, så det er ikke akkurat snakk om noen vuggeplate heller. Sistesporet, oversatt til ”A Warm Room”, er i så måte en bergtagende avslutter i all sin strålende kraft.

US Christmas: Run Thick In The Night (Neurot, 2010)
New South
US Christmas (eller bare USX) holder til i dunkelt opplyste områder i North Carolina og østlige Tennessee. Septetten presenterer andre sider ved det myteomspunne fjellandskapet enn låvedans og hjemmebrent. Eller, det er ganske sikkert aktuelle aktiviteter også hos disse folkene, men den musikalske formen er i hvert fall langt mer progressiv enn det regionen gjerne er kjent for. Dette er bandets andre på Neurot, deres femte i alt, og en skive som i rettferdighetens navn bør innebære et lite gjennombrudd.

Run Thick In The Night (eller bare RTITN, de er glad i korte titler og lange låter disse folkene) er et ambisiøst album som strekker seg utover i mange retninger. Det nær kvarterlange åpningssporet ”In The Night” etablerer det som er en gjennomgående mørk og dyster stemning. Dette er en seig jævel av en drugjam som går og går i duknakket prosesjon et sted mellom Neurosis, David Lynch og Dead Meadow. Vi føres ikke noe særlig annet sted enn ’into the night’ med tungt symbolske tekster meislet inn med gravende alvor: ’We are legion in the night’. Vi tviler ikke! Et åpningsspor som etterlater spor dette, og et slikt som varsler om en plate langt utenom det vanlige.

”In The Night” etterfølges av mer brutale ”Wolf On Anareta”, der de bruker noe gammelt synthskrap til å lage psycha space-effekter (13th Floor Elevators/Hawkwind-ish), vrenger vokalen til grim Jesus Lizard-stil og liksom fullfører trusselen fra åpningen med kvelende kraft. De øksesvingende gitarhuggene underbygges av kraftfull og presis tromming. På ”Fire Is Sleeping” slippes Meghan Mulhearns fiolin helt fremst i lydbildet – hennes rolle i USX trekker dem et godt stykke mot uttrykket til Warren Ellis og Dirty Three, Nate Hall synger som en trucker på vei hjem fra kveldsskift til en ensom seng, og gitaristene har plugget ut. Aldeles nydelig! Den bekmørke instrumentalen ”Fonta Flora” høres ut som The Black Angels covrer Godspeed, med sine boblende stonerlyder og tunge drag fra buen til Mulhearn. Fantastiske ”Ephraim In The Stars” samler mange av de ovennevnte elementene. Tungladen og svart sleper den seg inn i mørket hvor det er a terrible thing to be lost. Det har gått nesten 40 minutter, og Run Thick In The Night har boret store, svarte hull i både hjerte og sinn.

Men dessverre. Dette er nok et eksempel på en utgivelse som ikke hadde tatt skade av en smule redigering. Det lovende gotiske marerittet de bretter ut i første halvdel, tværes noe ut etter hvert. De tyngre låtene i midtdelen blir noe gampete og stagnante på et vis som riktignok føyer seg utmerket inn i Neurot-stilen, men som heller ikke tilfører greia noe særlig nytt. Det drar seg til igjen på slutten med et par nydelige akustikere og en mektig avslutning i ”The Moon In Flesh And Bone” der Nate Hall svovelpredikerer som en annen Jeffrey Lee Pierce mens han bæres tilbake til skogen han kom fra av en hærskare med gitarer.

Apokalypsen har kommet til fjellene.

Crippled Black Phoenix: 200 Tons Of Bad Luck (Invada, 2009)
Ballader ved reisens slutt
’Endtime ballads’ omtaler Crippled Black Phoenix musikken sin som, og med det sier det britiske bandet både noe om stemningsleie, lystighetsfaktor og tempo. 200 Tons Of Bad Luck er omgitt av tunge stemninger, røykfylte visjoner og progressive ideer, og omfavner flere stilretninger.

Det er ikke så rart, for Crippled Black Phoenix er satt sammen av folk med bred erfaring, der Electric Wizard, Portishead og Mogwai bare er noen referansepunkter. Justin Greaves (Wizard, Iron Monkey, Earthtone 9 og en rekke andre) har samlet et stort ensemble for å skape visjonær musikk som er smeltet samme av hvert enkelt medlems forhistorie. Dette er musikk som er tuftet i tidlige 70-talls idealer; pompøst og progga, langhåret og vidstrakt. Her er også hint av stoner, frifolk og mer moderne, konseptuell post-rock (med poststempel både fra Glasgow og Montreal). Det kunne fort blitt en vassen grøt, men det skjer aldri her. 200 Tons Of Bad Luck, deres andre, er en altomfattende og episk sak på nærmere 80 minutter, og en plate som er en kontinuerlig fryd å dukke ned i.

Ok, noe av eklektiske samrøret drar platen i litt for mange retninger, og et spor som ”444”, med trekk fra både britisk folkrock og Queens Of The Stone Age, synliggjør noen av fallgruvene som dette bandet aldri er langt unna å stupe rett ned i. Utover på platen blir det også tydelig at gjerne kunne strammet inn materialet en del, men skitt au. Det forplikter å levere 200 tonn med gigantisk musikk.

Jeg vil anmode om å først sjekke ut det sfæriske åpningssporet ”Burnt Reynolds”, en av årets flotteste døråpnerne til et album. Og selvsagt det nær 20 minutter lange eposet ”Time Of Ye Life/Born For Nothing/Paranoid Arm Of Narcoleptic Empire” – noe så utdatert som en låtsyklus, og omtrent noe sånt som et samspill med Pink Floyd og Isis kunne blitt. Endtime power ballads har aldri virket som et så bra konsept som akkurat her.

Kylesa: Static Tensions (Prosthetic, 2009)
Savannah-bandet har tross en rekke utskiftninger stablet på beina sitt fjerde album. Static Tensions er nok et høydepunkt i en stadig mer imponerende karriere.

Kylesa startet opp med å spille noe et sted mellom hardcore eller metal, og det gjør de fremdeles. I tillegg har bandet ytterligere finslipt sitt register som bør tilfredsstille mer alternativt interesserte, herunder stoner, hardcore punk og screamo. Gneldrende vokalbjeffing, en rytmeseksjon av en annen verden med to trommiser i et konstant rituelt battle (sjekk bare fantastiske ”Unknown Awareness”) og gnistrende gitarpartier bindes sammen i den krystallklare og stramme produksjonen. Kylesa balanserer mellom utemmet aggresjon og stålkontroll, som i åpningen ”Scapegoat”: Et bikkjeslagsmål av en låt der vi som lytter er beinet som slites i stykker av flekkende tenner til blødende fråding som: ’I put my hand to your heart, and let the bullet burn your blood…’

Med et så fantastisk utgangspunkt som det Kylesa har opparbeidet er det synd de i enda større grad ikke utnytter mulighetene som ligger foran dem. Det ligger så mye potensial til å strekke seg og utforske dette ytterligere, som de bare hinter om gjennom kortere partier. Isolert sett er hver enkelt låt en killer, men de trekker alle i stort sett samme retning, og jeg savner et par lengre, eksperimentelle brudd som ville satt Static Tensions aller øverst på tronen over nytenkende metall i dag. Det er uansett bare litt simpel neserynking, for jeg tror dette er et helt logisk skritt på den veien. Static Tensions er uansett en ualminnelig fet rockeplate.

From Ashes Rise: Nightmares (Jade Tree, 2003)
På jakt etter noe moderne, vettug og sinna old school hardcore med mening? Du kan hermed innstille jakten for en stund. From Ashes Rise fra Portland via Nashville har beredt en styrkedrikk av 12 korte bomber av noen hardtslående mareritt til deg.

Nightmares er kvartettens tredje, jeg har i skrivende stund ikke hørt deres to foregående. Det jeg vet er at medlemmene har en fortid fra blant annet Tragedy, og at de til denne platen har fått med seg produsent Matt Bayles, som blant annet har jobbet med The Blood Brothers og Isis. Han sørger for at Nightmares låter stramt og kraftfullt, og dermed er velegnet til å spilles høyt. De befinner seg et sted mellom disse tre i sitt uttrykk, ikke så trekkoppspilte som blodsbrødrene og på langt nær så storslagne som Isis, men har gått på den gamle hardcore-skolen, med metal som valgfag og smugrøykt med Neurosis i storefri. Om de ikke direkte revitaliserer sin genre, så klarer de i hvert fall å sparke overbevisende fra seg.

Pussig nok er det Jade Tree som står bak utgivelsen, et selskap man helst forbinder med mer sofistikert emo/hardcore. Det er følelser i sving her også, men sparkene utføres med tyngre hæler og rettes mer direkte mot der det gjør mest vondt. Vokalistene Brad Boatright og John Wilkerson deler på oppgaven, og utfører den med voldsom styrke. Den grøvste av dem blir litt for baktung for min smak, men han er ikke rent lite fryktinngytende når han brøler: ’This is no make believe, this is so fucking real!’ på ”In A Free Land”. Men det er det fengende åpningssporet ”Reaction” som slår an tonen. Med en gitarlinje som tørker opp blodrestene etter sør-Californias pop-punkere og et heseblesende driv dras vi umiddelbart inn i bandets kombinasjon av kraftfullt øs og dystopiske tekster. Enda raskere går det på utrolige ”Hell In The Darkness”: ’In a hell of gray, a flood of locrian noise, full of deafening rain, sings the songs of the storm: ’Welcome to a hell in the darkness’…’ De maler stadig opp slike svarte bilder, med en viss engasjerende brodd, uten å bli direkte politisk predikerende.

30 minutters spilletid er kort, men i dette tilfellet akkurat passe. Man blir tross alt litt sliten av den enorme intensiteten som From Ashes Rise pumper ut. Heldigvis legger de inn et par relative sidestikkere, slik som ”On The Fray”: Her senker de tempoet noe og toner ned gitarduellene. Teksten stiger dermed klarere frem og vi kan hygge oss med meldinger som: ’Black smoke rise and fill the blood red skies, manmade dust designed to blind our eyes.’ ”Black Granite” er også et slik unntak. Her bistår Matt Bayles på piano, men den altfor korte instrumentalen kunne med glede vært utviklet ytterligere. Og skal jeg peke på et savn med Nightmares, så er det nettopp dette. From Ashes Rise høres ut til å være kapable til å begi seg ut på noe dristigere eksperimenter. Men til gjengjeld er de sinte og forbanna så det holder.

Wild dogs are running, bearing their fangs,
In shock and fury, bloodlust controls,
Lock your doors, the dogs want in. The dogs want in!

Det er kanskje klokt å få boltet den døra skikkelig nå.

Hot Snakes: Audit In Progress (Swami, 2004)
Youth Of America
Tredje skive fra Hot Snakes er en energiutladning av de sjeldne. Audit In Progress svir avgårde som en grillfest i helvete, og holder godt på varmen platen gjennom. ”Braintrust”, ”Hi-Lites”, ”Retrofit” og ”Kreative Kontrol” åpner som en russisk rulett mellom Mötörhead og Wipers, to vokalister som dirrer et sted mellom panisk bitterhet og snerrende arroganse, to gitarer som smeller sammen i dissonans og huggriff, en rytmeseksjon som freser avgårde i en spretten blanding av psychobilly-punk og støypunk.

Hot Snakes viser glefsende tenner her, men Audit In Progress er både melodiøst fokusert og har en fandenivoldsk, uformell stemning som gjør den til en kort, intens og aldri hvilende plate. Noe av grunnen til den sikkerheten som preger bandet er selvsagt at de har godt treningsgrunnlag. John Reis er gudfar i San Diegos punkmiljø, med erfaring fra både Rocket From The Crypt og Drive Like Jehu. I sistnevnte spilte han med slangegitarist Rick Froberg, og Snakes kan også høres som en kombinasjon av nettopp Rockets tidlige plater og Jehus mer intrikate math-rock. Trommis Mario Rubalcaba har tidligere dunket med for eksempel stoner/psykedelia-bandet Sea Of Tombs og gravfølget Black Heart Procession, og han holder tydeligvis armmuskulaturen i hevd. Hot Snakes fortsetter å jage et hardere og råere sound, knapper ned på lengden og øker farten, men de viser også at det primale ikke trenger å være uforenlig med det underholdende. Tvert om. Selv om kullene kjølner noe etterhvert er det begrenset hvor kalde de blir i løpet av drøye 30 minutter. Dessuten er den avsluttende Slash rip-off’en ”Plenty For All” verd mye av prisen alene.

Tomahawk: Mit Gas (Ipecac, 2003)
Ugh!
Jeg blar i gulnede papirer. Graver i forhistorien til Tomahawk. Stopper ved denne historien, om et blodig angrep på en familie i Kentucky i 1755, slik den er fortalt av historikeren Jadon Gibson:
’Colonel Patton fired, killing a brave immediately but he had no time to reload. Grabbing his broad-bladed sword he processed to swing at the red men as they closed in. One blow nearly severed the arm of a brave while a second blow to the brave’s neck left him dying on the floor of the cabin. The older Indian kept his distance and fired a death shot at Patton from the doorway, his sword falling from his grasp.’

Nederst i kistebunnen dukker det opp mer. Om The Wyoming Valley Massacre fra 1778 og her står det å lese: ’The yells of the Indians had been heard by the feeble ones at Forty Fort, and terror reigned there. Colonel Dennison, who had reached the valley that morning, had escaped to the stronghold, and prepared to defend the women and children to the last extremity’. (fra boken Our Country, 1877). Han gikk selvsagt en tung skjebne i møte.

Over 200 år senere sverger oberstene hevn. Vi er vel mange som fortsatt husker kvartettens første og svært vellykkede angrep, som ble foreviget på en selvtitulert plate fra 2001. Vi vet at disse fire ikke farer med tomme trusler. Krigshylene til Mike Patton lyder igjen over prærien, mens Duane Denison på ny henter sin fryktinngytende tomahawk ut av skapet. Med seg har de en liten, men trofast stamme bestående av sluggeren Kevin Rutmanis (Melvins) og krigstrommis John Stanier (Helmet).

Slaget finner sted på en åpen slette, der bare fuglekvitter bryter stillheten. Raskt fremad, med våpnene høyt hevet, rullende krigstrommer og Pattons truende snerr ’I’ll feed you now…’ knuses så idyllen, og som tilskuere kan vi bare lene oss tilbake i sitrende fryd for å nyte skuet – bare avbrutt av spontane gledeshyl og rituell stammedans.

Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. ”Birdsong” og ”Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens ”You Can’t Win” og ”Mayday” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket på grunn med omslag fra engelsk til spansk. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.

Særlig imponerende er som vanlig Mike Patton, som i kjent stil ikke går av veien for å vise alt han er god for på kortest mulig tid – og det er vel hans altomfattende rolle som virker mest avskyelig på deres fiender. For vennligsinnede er det derimot ingen grunn til å frykte Tomahawk, for de har skrevet noen svært umiddelbare låter denne gangen, og med den sylskarpe fremføringen kvartetten alltid holder, vil jeg tro at det er like greit å overgi seg først som sist. Avslutningsvis får også Patton slappet av litt. På ”Harlem Clowns” er fuglekvitteret forsvunnet til fordel for en sur vind som blåser over de falne, og med navnedropping av blant andre Clint Eastwood og Neil Young. Til slutt feires det med en rytmisk seiersdans med kodeordet ”Aktion 13F14”, som ender i en massiv støyende salutt.

Etter drøye 40 minutter har røyken lagt seg. Da er de fire allerede over åskammen med sine skalper, på vei mot nye jaktmarker. Vel vitende om at de har etterlatt seg et skue som vil bli husket av mange i tiden som kommer.

Bear vs Shark: Terrorhawk (Equal Vision, 2005)
Andreplaten til Bear vs Shark er en av de friskeste innen ’indiecore’-genren i 2005. Ikke at undertegnede er den som følger stilen med de skarpeste argusøyne, men man børster da i det minste støvet av Dischord-skivene, Pixies, Wire, Cursive og At the Drive-In i ny og ne. Hæ! Hva har disse bandene har til felles, spør du? Det har Bear vs Shark kanskje spurt seg om også, og de har kommet opp med et svar som nettopp sneier innom dette krysningspunktet – et sted mellom post-punk, emo/hardcore og indierock. Her er melodiene, følelsene, energien og dynamikken som må til, men også en genremessig variasjon, grom lyd og flere tilløp til fantasifulle ideer som bidrar til å løfte en utgivelse hakket over de mange unge, sinte amerikanere som driver i noenlunde samme kategori.

Bear vs Shark brøyter riktignok ikke revolusjonerende ny grunn med Terrorhawk. Dette er ingen milepæl, men den har noe over seg som sporer til gjentatt lytting og stadig nye oppdagelser. Det kan være en slik låt som ”Baraga Embankment”, en piano/blåser-dominert låt (med sax fra ex-Morphine Dana Colley), som skaper nødvendig luftehull. Det kan være Marc Paffis vokal som raskt utarter fra melodisk sang til troverdige desperate skrik, den samme dynamikken som bandet utnytter på vellykket vis – nesten hele platen gjennom. For den både tighte og løsslupne stilen som bandet etablerer tidlig på platen sklir noe ut etter hvert, og også Bear vs Shark skuer ned i det enorme hullet av likelydende band, men de faller ikke ned. Selv om de 15 låtene går ganske kjapt unna, så bygges ikke platen opp mot et forløsende klimaks, men den toner ut med klasse. Sistelåta ”Rich People Say Yeah Hey Hey” burde vært et hit på alle dansegulv..

Ikke minst viser Bear vs Shark at bak deres aggressive holdning finnes det rom for melodier. Frontmann Paffi har uttalt ’We’re all fans of older music and take influence from a lot of the stuff we grew up listening to. I think that helps us have a unique slant on things, especially during a time when so much music seems to be mass-produced’. Kjærligheten til eldre musikk – og da eldre som i 80/90-talls amerikansk indie (Hüsker Dü, Fugazi, Dinosaur Jr., Pixies, Jesus Lizard) kan skimtes, og det er røtter gamle menn som undertegnede kan like svært godt. Det umiddelbare åpningssporet ”Catamaran” er ikke helt representativ for resten av platen, for dette Michigan-bandet har mer å by på enn det rent kontante øset. Bear vs Shark har ikke bare riffene, melodiene og sinnet – de har pokker meg en levende sjel som de vrenger fra seg.

Beestung Lips: Songs To And From The Iron Gut (Capsule, 2008)
I skyggen av Villa Park
Fra den stolte by Birmingham – hjemsted for verdens beste fotballag – kommer endelig et britisk band som ikke på død og liv skal høres ut som en dansepunk-klone av Joy Division og Gang of Four. Beestung Lips er kontant, ujålete punkrock i tradisjonen etter AmRep-band som Guzzard, Unsane og Hammerhead, haugevis av navn fra San Diego eller annen amerikanske anger som Jesus Lizard og Oxbow. Helt storveis, med andre ord.

Beestung Lips har tydeligvis ingen voldsomme planer om å variere uttrykket sitt altfor mye, så en EP er en akkurat passe dose: 6 låter, 16 minutter, no fillers. Når det hele er over sitter vi svette og lykkelige tilbake, noen gram lettere og med fornyet tro på britisk rock. Ikke at Beestung Lips akkurat redefinerer historien, men de evner i det minste å blåse liv i ulmende glør på en troverdig måte. Kranglevorne, gretne og energiske framstår kvartetten som en løst sammensatt enhet, på strak vei mot ubønnhørlig kollaps. Men de henger sammen, om enn i en tynn tråd, og deres bære eller briste-strategi holder akkurat helt til mål. Med vrælevokal, sylskarpe riff og en snublende men aldri ufokusert rytmeseksjon tar de sats fra første sekund, og hvile det kan de gjøre i graven. Dette er rett og slett ‘songs to and from the iron gut’. Og nok en god grunn til å besøke Birmingham!
Bjørn Hammershaug

Globusen Rundt

21/09/201321/09/2013 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Et knippe plater som tar deg globusen rundt, fra ursvensk melankoli via afrikansk ørkenblues til japansk psykedelia. Skivene har egentlig ikke noe annet til felles enn sin geografiske spredning. Noen er sterkt knyttet sitt geografiske opphav, mens andre går på tvers av grensene, også de musikalske. Vi starter reisen til sjøs, et sted ved svenskekysten, og driver langsomt videre inn i spennende musikalsk farvann. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Sverige: Patrik Torsson: Kolväteserenader (Häpna, 2004)
Neste gang du tar fergen, for eksempel mellom Göteborg og Frederikshavn, så setter du deg til rette foran de store panoramavinduene som gir god utsikt ut mot vannet, håper på ruskevær, og plugger Kolväteserenader inn i øret. De 11 særegne historiene kommer nok aller best til sin rett under slike maritime forhold. Men de kan også inntas med fast grunn under bena.

I fem år jobbet Patrik Torsson til og fra som styrmann på store frakteskip, et hardt og ensomt liv, en måned på og en måned av. Nå har han mønstret av for godt, og Kolväteserenader er hans minner fra tiden på havet. Hans opplevelser av været, menneskene, naturen, vaktene. Med rolig, nesten resignert stemme forteller Torsson om sitt liv basert på realistiske nedtegnelser. Han leser alvorlig, men ikke humørløst, nøkternt og lakonisk, men innholdsrikt, kjølig, men nært.

”Vattenfärden”, ”Stora Bält-Passagerna”, ”Brofjorden-åskan”, ”Flaskposten”… fra det fiktive sjøkartet som omslag til låttitlene og tekstene dreier dette seg utelukkende om livet på vannet og ombord. Han åpner med et kremt og et klokkespill:

Jag har färdats på vatten.
Tilsammans med människor jag aldrig någonsin vil glömma bort.
Vi har fraktat bensinen som fylldes i tanken på bilen.
Den bil som tog dina barn til deras mormor.
Som blev glad.
Vi är infrastrukturen.
Jag har färdats på vatten.
Vi har fraktat oljan för at värma upp ditt hus.
Jag har färdats.
Vi har fraktat dieseln,
den som mejerilastbilen svalde for at ge deg din skål med yoghurt

Kolväteserenader preges av en slik enkel, direkte poesi, og det er denne uforfalskede ærlige stilen som gjør platen så særegen.

“Stora Bält-passagerna”:
Mycket att titta på, tänka på, och ta hensyn till när man passerar genom Stora Bält.
Allra finast om natten då besättningen sover och danska radion spelar klassisk musik. Kaffet i muggen, och handen rundt muggen, ljuset från öerna…
Ett möte med norske Kiel-Oslo färjan, och dom som där dansar i diskoteket längst föröver

Det er en dyp melankoli som henger over Torssons tekster, tydelig blant annet i ”Kommunikationerna”, der problemet med å jobbe lange skift og etablere et forhold blir skissert. Kommunikasjon er også tema i ”Flaskposten”, der han fem måneder etter å ha kastet sin flaske på vannet mottar et brev på dårlig engelsk fra en finsk kvinne. Ellers vier han en del plass til å berette om været og andre små, men viktige episoder fra hverdagen.

Musikken som tonesetter tekstene hans, som varer fra nær 8 minutter og ned mot minuttet, passer godt til de dagbok-lignende beretningene. Rått og hjemmelaget enten det er forsiktig, vakker ambient eller rytmiske, avklipte elektrifiserte lydlandskaper med skitten klang. Men her er også litt gitar, piano og trekkspill som kan høres mellom feltopptak av menneskestemmer og motordur, vann som sildrer, båten som vrir seg i bølgene, metall som skraper mot metall, ensomheten som overdøver alt. Noe vil sikkert finne dette både søvndyssende og monotont, for her er ingen kraftige virkemidler. Ingen store overskrifter, ingen som roper om oppmerksomhet. Gi deg tid til å lytte, la Torssons historier senke seg rolig inn, gjerne når du sitter på fergen, kanskje mellom Göteborg og Frederikshavn, og bølgene vasker inn over dekk, slår inn mot vinduene og båten stønner seg videre fremover til du faller inn i vannets rytmikk. Jag har färdats på vatten. Vi är infrastrukturen.

Sverige: Erik Enocksson: Farväl Falkenberg (Kning Disk, 2007)
‘Det er någonting rörande med hallandbondens rus
Det är hans innställde amerikarese.’

Sitatet av Walter Dickson står inne i omslaget på denne stemningsfulle platen fra Stockholmsbaserte Erik Enocksson. Falkenberg ligger der ute i Halland, mellom Varberg og Halmstad, godt unna storbyens kjas og mas.

Filmen Farväl Falkenberg handler om en ungdomsgjeng og deres siste sommer sammen. De fem barndomsvennene har vokst opp til unge menn, forent i en følelse av at livet er over samtidig som det ikke har begynt, en finstemt, meditativ og poetisk film om vennskap, minner, det som skal komme – og et siste farvel til det lille stedet ved havet.

Musikken er altså besørget av Erik Enocksson, og det er ikke vanskelig å tenke seg at hans toner passer godt til overnevnte filmbeskrivelse. Hva bedre er; dette er musikk som egner seg veldig godt uten andre filmruller enn ens egne. Gjennom sine 10 spor tegner Enockson opp et poetisk og melankolsk bilde ved hjelp av enkle, men virkningsfulle hjelpemidler; gitarer, pumpeorgel, piano, klokkespill, kor. En enkel melodi gjentas på ulikt vis men med samme ledemotiv, den kan duve mot oss som en langsom vals, forsiktig plystrende eller med en nervøs oppstykket uro. Tråder strekkes mellom det moderne (f.eks Fennesz) og det tradisjonelle (f.eks Jan Johansson). Uten voldsomme fakter og med et melankolsk slør som demper alle tegn til ekstatisk søken har Enockson skapt toner som ikke bare må være effektfulle for lerretet, men som også er velegnet for lukkede øyne og den velbehagende slumring. Det kan gjerne skje på et landlig sted, kanskje ute ved havet, i solnedgangen en sommerkveld, på et svaberg ute ved den svenske vestkysten (ok, Tjøme får holde). Der vil jeg være, og dette vil jeg da høre.

Platen er gitt ut av kvalitetsbevisste Kning Disk, som vanlig kun i 550 eks. og med strøkent, håndgjort omslag. Jeg vil tilråde en rask tur til nærmeste forhandler før snøen smelter.

Finland: Sala-Arhimo: s/t (Last Visible Dog, 2006)
Sala-Arhimo er soloprosjektet til finske Jukka Räisänen. Han har turnert en del sammen med amerikanske Larkin Grimm og har samarbeidet med Islaja. Musikalsk er ikke dette soloprosjektet heller så veldig ulikt sistnevnte, uten hennes noe mer naivistisk lekne tilnærming. I et visst familiært slektskap med andre finske undergrunnsband som Es, Kemialliset Ystävät og Paavoharju driver Sala-Arhimo med minimalistisk skogsdroner, eksperimentelle folketoner og naturalistisk avantgarde.

Vi skal til sjamanens rike, forbi furuskogens indre, dit hvor tiden egentlig har stått stille bestandig. På det første sporet (”Onnellisten Saari”) kan vi følge vemodige strøk av orgel og trekkspill, og Räisänens ordløse klynk som tilsammen skaper en meditativ, trolsk stemning – og med det føres vi rett ut mot dit vi skal tilbringe den nærmeste tiden sammen. ”Sinä Kirkas” høres ut til å være en gammel bønn fra gammene, med hypnotisk stemmebruk, julebjeller og noen som høres ut til å kappe ved et sted i bakgrunnen, idet vi forlater folkeskikken for denne gang. På ”Turilas Ruusussa” er det bare en enkel gitarlinje som snirkler seg rundt saksofonen, mens lyden av tomme hus og forlatte byer, enorme vidder, frostnetter og stjerneklar himmel flimrer forbi på vår vei nordover. Hør det tunge mannskoret på ”Avara” som messer til et enslig munnspill og en saksofon, passér ”Onnela” der vokalen kommer mot oss i søvne et sted borte fra skogholtet. Bli innhyllet i tåkefulle ”Sulan Pellon Takana” som er finsk for peyote, la deg lede inn i urfolkets mystiske ritualet ”Valve”. Unn deg en fattig pause rundt leirbålet på ”Talviunta”. Bli med, bli med til du står enslig igjen og lar bønnesangen ”Luominen Jatkuu” være det siste du hører, før du kan ta fatt på siste, tunge etappe inn i ødeland alene.

Last Visible Dog trekker referanser mot både psykedelia, kraut, jazz, Faust og tidlig Pink Floyd i sitt forsøk på å plassere denne platen, det er greit nok, men mest av alt har Sala-Arhimo noe ur-finsk over seg, et snev av arktisk mystikk og tindrende tundra. Vår venn har laget en plate av høyst kontemplerende art, det hviler en innstendig tålmodighet over alle disse låtene, med stoisk vokalbruk, varsomme gitarplukk og variert instrumentering. Räisänen trakterer alt sammen selv; gitar, fløyte, melodica, keyboards, saksofon og vokal for å nevne noe. Resultatet er ikke blant de mest vanskelig tilgjengelige fra denne kretsen, snarere nok en veldig vakker og drømmeskapende plate fra broderfolket. Hvor kommer de fra, alle sammen? Hvor gjemmer de seg på dagtid?

Storbritannia/Etiopia: Mulatu Astatke & The Heliocentrics: Inspiration Information (Strut, 2009)
Swinging Addis!
Alle som har sett Jim Jarmusch’ komedie Broken Flowers vil huske den elegante musikken som fulgte Bill Murrays snodige vandringer. Mannen som stod bak mye av filmmusikken var Mulatu Astatke, bandleder, arrangør og musiker fra Etiopia, utdannet på musikkskoler i USA og England. Noen vil nok også dra kjensel på navnet fra den alltid like fine Ethiopiques-serien. Astatke er en pioner innen etiopisk jazz (ethio jazz), og hans krysning mellom jazz, latino, afrobeat og etiopisk folk bør intet øre være foruten.

Over til kosmopolitiske Øst-London, der The Heliocentrics holder hus, og over lengre tid har skapt seg et navn av å mikse hip-hop, funk, elektronika og jazz, inspirert av blant andre Sun Ra og James Brown. Medlemmer fra dette voksne kollektivet er å finne på utgivelser med blant andre DJ Shadow og Stones Throw-navn som Yesterday’s New Quintet og Madlib. Sistnevnte med platen Shades Of Blue, der Madlib fikk boltre seg i arkivene til Blue Note og kom opp med en svært vellykket remiks med låter fra blant andre Donald Byrd, Milt Jackson og Horace Silver.

Dette er ganske relevant i forhold til Inspiration Information. Platen er nettopp en slik groovy fusion av Blue Note og Stones Throw, 60- og 70-talls jazzfunk ispedd Astatkes signatur og lyden av eldre, etiopiske strengeinstrumenter som krar og begena. Her er låter som høres ut som remikser fra nevnte Donald Byrd (sjekk for øvrig hans etiopiske plate Ethiopan Knights, Blue Note 1972), men også et spor som ”Blue Nile” som kunne vært klippet rett ut av Tortoise’ velmaktsdager. På et stykke som ni minutter lange ”Anglo Ethio Suite”, en definerende tittel på hele prosjektet, kommer de alle frem med sitt, der både bambusfløyter og tunge beats har sin naturlige plass.

The Heliocentrics og Mulatu Astatke minner om at fusionmusikk ikke nødvendigvis trenger å bli forseglet med et klamt håndtrykk. Dette er et samarbeid i ordets rette forstand, en slags søken mot hverandre på felles premisser. Inspiration Information er et sant blandingsprodukt, der det i første rekke er den musikalske friheten som står igjen som vinner. Noe vi lyttere også er veldig godt tjent med.

Det er altså fullt mulig å trekke ut historier fra både fjern og nær fortid som kontekstualiserer Inspiration Information. Men man skal ikke alltid slepe med seg fortiden, og med en plate som dette bør man egentlig bare ta av seg på beina, finne nærmeste sol og nyte livet en times tid.

Polen: Magic Carpathians Project: Sonic Suicide (Vivo, 2005)
Gjennom Polen, Slovakia, Ukraina og Romania kneiser den mektige fjellkjeden Karpatene. I dens skygger et eller annet sted på den polske siden av grensen har Magic Carpathians Project (Projekt Karpaty Magiczne) sin hjemmebase.

Sentrert rundt duoen Anna Nacher og Marek Styczyinski har de siden slutten av 90-tallet allerede en brukbar diskografi bak seg. De to driver med eksperimentell fotokunst, i Nowy Sacz har de sitt eget kultursenter, blant annet med instrumenter de har samlet opp gjennom de siste 20 årene, og de har også skrevet reisebøker fra både Østen og Slovakia. Sistnevnte er et land de er særlig fascinert av og som de sier: ’An excellent example of how modern and traditional can be in a constant and lively dialogue’. Den forståelsen kan til en viss grad også overføres til deres mange musikalske prosjekter.

Jeg må med skam berette at jeg ikke har særlig kjennskap til deres tidligere utgitte skiver, men har forståelsen av at Sonic Suicide ikke bryter nevneverdig med deres øvrige ting. Andre konsepter som Ethnocore/Ethnoise antyder en link mellom avantgarde og etnisk musikk, noe som også er gjennomgående her. Instrumentbruken er fyldig, og griper både mot elektro-akustisk og musique concrete, studiolyd og feltopptak fra Nepal, Bulgaria og Kina. Musikken virker å være basert på improvisasjon, loops og ikke minst en utforskertrang i forhold til ulike instrumenters kontrasterende virkning på hverandre, hvis mange er medbrakt fra Sentral-Asia. Den kakofonien som de kan hengi seg til skaper tidvis et klaustrofobisk og mentalt forstyrret bilde, et Sonic Suicide, som i hvert fall markerer en motsats til deres arbeider med meditasjon/naturmusikk (eksempelvis prosjektet BIOMUSIC).

Sonic Suicide er en ganske merkelig opplevelse, i betydning av at den er rik på både variasjon og innfall som ikke er umiddelbart åpenbare. Det er en plate som bryter ned genrevegger mellom world-musikk, frijazz/folk, droner og støy. Sonic Suicide går fra en fusionsak av moderne vokaljazz med hint av funky psykedelia, via et støyende gitarparti over i mer forstyrret terreng. Bestående av digeridoo-puls og et urolig teppe av blåsere og perkusjon skapes en støylabyrint av ”Carpathian Herbs” som gror langsomt i de nær 15 minuttene den varer. Det nesten like lange tittelkuttet er platens beste, bygget på et repeterende bassriff som driver langsomt og hypnotisk fremover, påkledd gnissende, urolige lag gitarstøy og elektronisk dissonans, før den svinner ut i en eller annen form for gotisk messe de siste to minuttene. Powerful stuff.

Jeg har nok mest sans for disse utagerende og blomstrende instrumentalpartiene, og noe mer trøbbel med Anna Nachers dramatiske vokal. Hennes stemmeleie, et sted rundt Lydia Lunch/PJ Harvey/Nina Hagen appellerer ikke disse ører, særlig dårlig faller kjølige ”2003” ut. ’It’s been hard time, 2003, waiting for better dreams, getting used to life on the brink of tragedy, 2003, watching war games on TV….’ på stotrende engelsk sammen med et gjentagende gitarriff er ikke bra. Men disse korte øyeblikkene av mer ordinær sort drar ikke ned inntrykket av en plate skapt i utforskertrangens ånd, fra et band der hverken geografiske eller musikalske grenser ser ut til å spille en vesentlig rolle.

Israel: Goldoolins: Songs Of The Turly Crio (2005)
’1960s California meets 16th century England… 1970s Israel meets 1930s Louisiana.’

Slik beskriver den israelske trioen Goldoolins sitt musikalske ståsted. Nå hører jeg riktignok ikke så veldig mye sørstats-toner her, men resten stemmer godt. Songs From The Turly Crio er en plate der særlig den trivelige blandingen av 60-tallets vokalharmonier, lystig slaraffenpop, barokk orkesterpop og akustiske solskinnsviser utgjør størsteparten av batikkmønsteret i deres musikalske bekledning.

Det er klare trekk av både sen Beatles og Fairport Convention, over dammen kan vi trekke fram for eksempel Randy Newman og Van Dyke Parks som relativt likesinnede. Israels pophistorie var nok aller rikest tidlig på 70-tallet, med artister som Matti Caspi/Shlomo Gronich og Chava Alberstein som produserte noen flotte, dog litt bortglemte plater (henholdsvis “Behind The Sounds” og “Slowly, Slowly”). Det er langs denne noe gjengrodde stien Goldoolins vandrer. Det gjør de på troverdig vis og med en klar kjærlighet til både musikkstilene og tidsperioden.

Ikke bare ser de tre ut som de har hengt rundt Haight Ashbury siden 1967, det er lite over innholdet som hinter om at vi befinner oss i det 21. Århundre. Alle visene er akustisk framført, men med variert instrumentering (sitar, trekkspill, blåsere, stryk) og med et ganske bredt stilregister. Fra melankolsk, klassisk dannede pianoballader til mer uvøren country-inspirert folkrock, alt er tilpasset deres overordnede trio-uttrykk.

For å unngå altfor mange overlappende referanser til britisk/amerikansk folk kunne de gjerne sunget flere låter på hebraisk. Bare ”Sheva Shanim” (”Seven Years”) gjøres på morsmålet og er dessuten preget av mindre ’vestlig’ oppbygning enn de øvrige – en interessant vri de gjerne kunne utnyttet i større grad.

En viss politisk brodd kan kanskje spores i ”The Man He Killed”, skrevet av den britiske poeten Thomas Hardy, som etter det jeg kan lese ut av diktet handler om krigens meningsløsheter: ’Yes; quaint and curious war is!’ Hans ord står for seg selv – ikke minst i dag, og med tanke på skyene som dessverre trekker opp over Goldoolins tilsynelatende sorgløse toner.

Ikke la deg lure av det slappe omslaget og morsomme tittelen, Songs From The Turly Crio er gjennomgående solid, forfriskende nykkefri og tydelig ektefølt, der første delen er aller best. ”Pretender’s Lament”, der alle tre presenterer seg på vokalsiden, ”Bed Of Wood” og ”Fantasies” er tre helt nydelige døråpnere tilbake til regnbuedager, barføtte sommerdager og en slags myk melankolsk lengten som umiddelbart hensetter oss i sittende stilling med senkede skuldre og slørete blikk mot solen. Med et par unntak jeg personlig kan styre meg for; den muntre country-bluesen ”Country Traveler” og i overkant joviale ”Find Her”, er dette i sin helhet en fin-fin plate som fortjener litt mer enn en mur av taushet her hjemme.

Israel: Yair Yona: Remember (Anova, 2009)
Yair Yona står sentralt i den gryende indie/nyfolkscenen i Israel. Som grunnlegger av Anova Records står han bak skiver fra blant andre Noa Babayof, Ruth Dolores Weiss og Eli Rozen. Han har selv vært med i en rekke undergrunnsband i hjemlandet, men Remember er hans første plate som soloartist.

Yona gjør lite for å skjue de åpenbare innflytelseskildene som har lagt grunnlag for hans debut. John Fahey og Jack Rose er navngitt på et par titler, og Yona har selv lagt til Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) og Steffen Basho-Junghans som kilder. For de som nikker gjenkjennende til disse navnene, så er vi altså inne på det som omtales som både ’american primitive’ og ’Takoma-skolen’: Instrumental akustisk gitarmusikk med røtter i amerikansk folk (blues, country, ragtime), fornyet og psykedelisert med folk som Fahey og Robbie Basho på 60-tallet og gjenoppdaget i nyere tid.

Yona går slik opp stier som tråkket både en og to ganger tidligere, og han vil nok ikke skape de store omveltninger med sin plate. Men Remember er, i tillegg til å gi honnør til de eldre gentlemen, en vital og spennende plate på egne ben. Yona trakterer både 6- og 12-strenger, Weissenborn, bass og banjo, og han har med seg en del utfyllende musikalsk akkompagnement. Hans israelske bakgrunn kan også spores i enkelte av låtene, som drar seg bort fra Mississippi og nærmere mot bazarer og ørkenlandskap. Dette er grep som forhindrer det hele fra å bli altfor pludrete. Det siste er selvsagt det faktum at Yair Yona er en utsøkt gitarist, som spiller med stor forståelse og tilstedeværelse platen gjennom. Remember er genuin i sin fremstilling og et forfriskende tilfang til genren.

Yair Yona er også mer åpen for å hente inspirasjon utenfor deltaet, være seg en dokumentar på History Channel om Moses, et humoristisk skråblikk på tv-serien Are You Smarter Than A 5th Grader eller en direkte lenke til post-rockerne i Godspeed! You Black Emperor. ”Skinny Fists” forener Robbie Bashos gitarstil og Godspeeds pondus – og det 8 minutter lange avslutningssporet står sentralt. Innledet etter boka, men etter hvert med et dramatisk strykerparti som bygger den opp ytterligere. Noe av det samme gjelder for spenstige ”Russian Dance”, et spor som klart utmerker seg med Erez Kriels trekkspill og Boris Martzinovskis mandolin. Yonas gitarspill er hele tiden utsøkt og tilstedeværende, men han kunne gjerne utnyttet denne vellykkede flerbrukseffekten i større grad.

Burkina Faso: Hermas Zopoula: Espoir (Asthmatic Kitty, 2009)
Fakta om Burkina Faso:
– achieved independence from France in 1960
– repeated military coups during the 1970s and 1980s
– high population density and limited natural resources result in poor economic prospects for the majority of its citizens.
– one of the poorest countries in the world
(Kilde: CIA – The World Factbook)

Jeg måtte lese meg litt opp på dette landet. Fra før kjente jeg bare dets tidligere navn (Øvre Volta) og hovedstad (Ouagadougou) takket være ivrig pugging i barndommen. Det bor fire ganger så mange mennesker i Burkina Faso som i Norge, og en av landets innbyggere heter Hermas Zopoula. Moped-entusiast, oversetter og eier av en nettcafé. Litt mer om hans musikk snart.

I 2005-06 dro Jonathan Dueck – løselig tilknyttet den brillefine etiketten Asthmatic Kitty – sammen med sin kone til dette lutfattige afrikanske landet. Deres møte med Zopoula beskriver de som ’essential to our survival’, og beretter på selskapets hjemmeside om mannens vennlige og hjertevarme vesen – kanskje en egenskap han lærte av å være den yngste av intet mindre enn 36 søsken! En kveld satt de hjemme hos ham, da han tok opp gitaren og begynte å spille noen av sine låter. Det gjorde inntrykk, og Dueck skriver at de bestemte seg for å bistå slik at Hermas Zopoula kunne få gitt ut en plate med internasjonal distribusjon.

Det er denne som nå foreligger. Espoir er en dobbelplate med riktig så lekker afrikansk popmusikk. I motsetning til rådende trender som hip-hop og reggae driver Zopoula i en mer tradisjonell singer/songwriter-tradisjon i vest-afrikansk stil, syngende på fransk, engelsk og de lokale språkene dioula og sissali. Ut fra tekstene som ligger ved kan det leses at han holder troens styrke høyt i en trøblete hverdag (’God does not sleep, he will bring justice’, ’Why so many tears, Your Father is just above’ eller ’Life is not a game, it is difficult but we can drown our sorrows in drunkenness, drugs, cigarettes and adultery, Call on God, He promises to answer’) Tekster om tro, håp og fred har nok har større relevans i Burkina Faso enn for den gjengse lytter i Norge. Det gjør dem ikke mindre viktige.

Første CD (Espoir) er innspilt i noe som beskrives som et ’government studio’ i hovedstaden, og er en velprodusert og vellydende samling låter, med strøkne pålegg og kordamer. En ganske moderne utgave av vest-afrikansk popmusikk med elementer av nasjonal påvirkning. Det er ikke noe direkte himmelstormende over dette materialet, men den varmen som Zopoula tydelig innehar smitter også lett over på lytteren. Legg særlig merke til nydelige ”Attention” med sitt delikate gitarspill.

CD2 (Live Demos) er egentlig den virkelige godbiten. Tross – eller helst på grunn av – de enkle omgivelsene. Dette er en samling helakustiske låter spilt inn i bakgården til vår mann, der tordenskrall, fuglekvitter og latter sammen med litt varm knitring gir det hele en veldig hjemmekoselig stemning. Det må også legges til at Asthmatic Kitty virkelig har gjort en fin jobb med selve utgivelsen, som kommer med masse bilder, tekster og info.

Mali: Tinariwen: Amassakoul (Wrasse, 2004)
Det er mulig det er meg det er noe feil med, men etter å tilbragt halve livet på kne i den amerikanske ørkenen på jakt etter det perfekte sandkorn, snudde vinden og nye toner kom dryssende ned i nakken. Helt fra Sahara faktisk.

Tinariwen er navnet, og siden jeg ikke engang vil late som om jeg har snøring på afrikansk geriljablues er det på plass med noen harde fakta: Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Ryktene om deres protestviser spredde seg gjennom ørkenen utover på 80-tallet, og de ble et symbol på folkets protest mot makthaverne i Mali.

Borgerkrigen tok slutt på midten av 90-tallet, og Tinariwen er nå et sentralt band i Malis musikkliv. Landet har en unik kulturell rikdom å by på, noe blant andre Blurs Damon Albarn gjorde mange oppmerksomme på med sitt vellykkede prosjekt Mali Music (2002). Et annet viktig fenomen er den unike Festival In The Desert som har vakt internasjonal begeistring siden oppstarten i 2001. I tråd med både normaliseringen i hjemlandet og populariseringen av musikkulturen er det ikke uventet at Tinariwen nå spiller inn sin nye plate både i Mali og England (med Robert Plants gitarist Justin Adams).

I innleggsheftet trekker skribent Andy Morgan tråden mellom Tinariwen og gitarister som Chuck Berry og John Lee Hooker, for å vise hvordan gitaren fortsatt er en like viktig politisk faktor i deler av verden som den var et opprørsmiddel i vesten på 50-tallet. Men med langt alvorligere bakgrunn, el-gitarlyden fra Mali ble benyttet for å skrike opp mot krig, urett og nød. Og det er gitaren som fortsatt er det viktigste instrumentet for Tinariwen. De bruker den for å spille en helt minimalistisk form for afro-blues, kjennetegnet med call and response mellom frontfigur Ibrahim Ag Alhabib og koret, og enkle rytmemønstre med klapping og slagverk. Det gir en hypnotisk virkning, og det er så man nesten blir en del av sirkelen rundt leirbålet der man kan tenke seg at disse sangene fremføres.

Det vil være en overdrivelse å si at det er voldsom variasjon mellom låtene, men noen bør likevel fremheves. ”Arawan” bringer tankene over mot MC Solaars sløye rap og ”Amidinin” virker på meg som mer arabisk-inspirert enn de andre kuttene. De beveger seg ut i dub-tempo på ”Aldechen Manin”, mens avsluttende ”Assoul” skiller seg ut med bruken av fløyte og en lang vokaldrone. På triste ”Alkhar Dessouf” brukes også fløyten foran gitaren, og underbygger stemningen i teksten:

I always feel this nostalgia
So I just leave
I always go
There where news of memories don’t reach

Tekstene er nemlig trykket både på fransk og engelsk, og de kan dermed studeres for en som ikke behersker de lokale språk. De handler ikke lenger så mye om opprør, som om dagliglivet i ørkenen:

I am a traveller in the lone desert
It’s nothing special
I can stand the wind
I can stand the thirst
And the sun

Det gir en naturlig autoritet når slike linjer fremføres av en person som Alhabib. Det er også en tilbakeskuende dreining i flere av tekstene, husk at dette synges av folk som har opplevd en nasjons sorg på kroppen, og de bærer minnene over til yngre generasjoner. Ikke minst er det et sterkt åndelig aspekt over mange av tekstene:

God is the one who can
Calm my spirit
During these years which are difficult for my brothers

En god produksjon gjør Amassakoul til en nytelse på alle måter, og det er ikke så mye sandkorn som har forvillet seg inn i denne miksen. Det er nok mulig å savne noe mer råskap over opptakene, men det er ærlig talt en liten bagatell. Amassakoul er en fantastisk og original plate, og i hvert fall for en som ikke er særlig bevandret i andre band i regionen gir den en helt spesiell opplevelse. Tinariwen er en av Afrikas største musikalske eksportvarer i disse dager. Det er det ikke vanskelig å forstå. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

Tinariwen: Aman Iman (Independiente, 2007)
I april 2007 hadde Birgitte Mandelid en kronikk i Dagbladet, med Tinariwens da helt ferske Aman Iman som utgangspunkt for en diskusjon om Orientalismen og verdensmusikken. Hun spurte hvorfor så mange vestlige anmeldere benyttet de samme karakteristikkene i sine panegyriske omtaler av denne platen. ’Når ord som kamel, sanddyne, oase og – ikke minst – det allestedsnærværende eksotisk går igjen i så mange omtaler av Aman Iman er det på sin plass å tenke over hvorfor’. Skribenten trakk for øvrig frem Howard Male i seriøse Word Magazine som et hederlig unntak: Male hadde sett seg lei på sine kollegaers stereotyper, generaliseringer og svulstige språk, og mente at ’Tinariwen har blitt en unnskyldning for kritikere for å kunne smøre på om hvordan den endeløse ørkenen og den nådeløse brennhete sola har preget sounden…’

Her bør jeg for ordens skyld få med at undertegnede gikk i samme ’felle’ med omtalen av Ammasakoul. Jeg lar Dagbladets kronikør bidra til forsøk på en oppklaring: ’Når noe faller utenfor det angloamerikanske pop/rockparadigmet, mangler ofte musikkskribenter fra Vesten referanser og begrepsapparat for å beskrive sounden ut fra seg selv. Da blir det ofte til at man heller sier noe om hva den ikke er, altså på hvilke områder den skiller seg fra det vi ikke kjenner, eller at man tyr til stereotyper som vekker assosiasjoner hos de fleste leserne.’ Som amatør selv i feltet ’musikk utenfor vesten’, kan det altså være lett å ty til klisjeer og stereotyper, og, ubevisst eller bevisst, bidra til å definere utøverne av denne musikken som ’annerledes’ og dermed redusere selve musikkens relevans. Nå er det selvsagt en veldig takknemlig oppgave å nøre opp under Tinariwens eksotiske elementer: Nomader, krigere, flyktninger – ørkenfolk og våpenbærere som dannet band i en flyktningeleir, etc.

Så hva er det som får vestlige skribenter til å stotrende utbasunere sin forståelse for og kjærlighet til oaser, ørken, sol og kameler om ikke Tinariwens universelle appell. I presseskrivet understrekes nettopp dette poenget, og videre en tilnærming til å bedre forstå ’fremmedartet” musikk i et større perspektiv enn mytene og sannhetens sammenvevde fortelling. Står det i følgeskrivet, og som Dagbladets skribent selv trekker fram som hjelp til forsøke å legge nedfelte fordommer fra seg: ’Det menneskelige, det utrolige og det episke svøpet over den ekte Tinariwen-historien trenger ikke photoshopping eller romantisk pynt. Det er en rå fortelling om en vanlig mann som mistet hjemmet og fant trøst i gitaren, som gjennom smerte og eksil fant opp en ny musikkstil som kunne uttrykke hvem han er og hvor han går. Det er ingenting mytisk eller eksotisk over det. Du finner det samme over hele verden.’

Så la kamelene ligge i fred der i solsteiken, la sanddynene vandre videre gjennom sin ørken, og åpne heller ørene til selve musikken. Utøverens bakgrunn og deres fremførelse henger naturlig nok tett sammen, men med dette som perspektiv kan det i hvert fall være mulig å styre unna de verste klisjeene.

For grunnen til at Aman Iman har fått så overstrømmende mottagelse i verdenspressen – og her hjemme – kan ikke bare være at bandet består av tidligere geriljakrigere. Det er noe utenfor deres fortelling som tiltaler, vekker assosiasjoner og som ikke minst forbløffer og griper lytterne. Autensiteten ligger i de enkle, sterke tekstene om liv og død, gjenkjennelsen i bluesriffene og call-and-respons stilen som knapper inn avstanden mellom Brownsville og Bamako, hengivenheten i den sterke og troverdige effekten de skaper med disse enkle virkemidlene.

Til nærmest hypnotisk effekt, i hovedsak fremskapt av sirkulære gitarer, vokal/kor og klapping (samt noe slagverk), representerer Tinariwen kanskje noe av urmennesket i oss, noe vi alle kan – og bør – kjenne oss igjen i, men som for mange har blitt et fjernt anliggende, noe glemt. Musikken kan være fremskapt i en omskiftelig kultur, men står rotbundet til jorden. Det er noe naturstridig og trassig over bandet som kommer til uttrykk gjennom musikk som virker å være naturgitt og spontant. Og som musikere selv fra den store ørkenen, løftes dere toner opp fra jorden og blir større enn oss mennesker. Vann er liv – for oss alle, og dette er en musikalsk oase.

Så ble det rom for et par floskler likevel.

USA/Mali: Dirtmusic: BKO (Glitterhouse, 2010)
Dirtmusic har tatt navnet sitt fra en roman av sammen navn, skrevet av den australske forfatteren Tim Winton. I denne boken beskriver hovedpersonen ’dirtmusic’ som noe som kan spilles på verandaen, front or back porch. Det forteller Chris Brokaw på den medfølgende DVDen til Dirtmusics andre fullengder. Brokaw – kjent fra Codeine og Lemonheads – er en tredel av bandet, som også består av ringrevene Chris Eckman (The Walkabouts) og australske Hugo Race (The Bad Seeds, True Spirit). Det er da også et høvelig navn for dette prosjektet, for dette er verandamusikk i ordets rette betydning: Tre voksne karer i godt selskap som jammer litt, drar noen gamle låter og hygger seg. Det som skiller BKO fra en rekke lignende foretak er de tre pakket snippesken og dro til Mali og Festival In The Desert.

Her ble de kjent med Tamikrest – et tuareg-band fra ørkenen i Mali ikke så ulike Tinariwen. Trioens front porch-etos lot seg tydeligvis lett overføre til den afrikanske ørkenbluesen. De fant hverandre i sandjamming utenfor teltene, og bestemte seg for å sammen spille inn en plate i hovedstaden Bamako. Ikke så fjernt fra Damon Albarns Mali Music – om ikke fullt så minneverdig.

Den løse stemningen fra festivalen er overført på plate. BKO ble spilt inn i løpet av noen få, hektiske dager, med hjelp fra blant andre den kvinnelige vokalisten Fatimata Oumar og Lobi Traore, fra nettopp Mali Music. Eckman, Race og Brokaw har utvist god vilje med dette prosjektet. BKO er ikke overlesset med kitchy, liksom-eksotiske elementer. Låtene farges skjønnsomt av tuaregenes musikalske tradisjon der vekslingen i vokalbruken mellom engelsk og tamashek og den lettspretne rytmiske backingen styrker låter som ikke nødvendigvis er de aller sterkeste. For mye hviler utvilsomt på formen, og uten Tamikrests vidstrakte ørkenblues ville det blitt ganske skrint. Platen preges for så vidt av en løselig jammefølelse, men etter en sterk åpning med ”Black Gravity” og en versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” som underbygger dens transeaktige effekt, er det med enkelte unntak som banjodrevne ”Unknowable” og instrumentale ”Niger Sundown”, merkbart at styrken på selve låtmaterialet ikke er av det aller ypperste.

BKO har blitt et musikalsk møte som våre tre vestlige gjester nok har vært best tjent med å være med på, men som de også dominerer i litt for stor grad. Det er godt å se at de skuer bortenfor sin egen back porch, men de har tatt med seg litt for mye ballast hjemmefra – og litt for få gode låter. Forøvrig, flott innpakning fra Glitterhouse, inkludert DVD med en kort dokumentar og musikkvideoer, samt et fint bokhefte.

Sør-Afrika: BLK JKS: Mystery (Secretly Canadian, 2009)
BLK JKS (Black Jacks) er etter denne 4-spor korte EP’en å dømme allerede en god kandidat til årets store hype, med ’sommerfestival’ skrevet i store bokstaver og en lysende fremtid glimrende i det fjerne. Det er kanskje ikke det verste som kan skje i 2010. BLK JKS har en rekke interessante kvaliteter både i musikken og sin egen historie. Det siste først: Dannet i Sør-Afrika i 2000 og platedebuterte med en titommer så nylig som i 2007. Diplo var på de kanter på den tiden og kvartetten fanget hans oppmerksomhet. Han fikk dem over til USA og SXSW, der Secret Machines’ Brandon Curtis la sin elsk på bandet.

Veien fra Johannesburg til Brooklyn kan synes lang, men musikalsk gir den full mening i dag. BLK JKS mikser sørafrikansk pop (hva vet vel jeg om det, men det høres ut som noe slikt), psykedelisk afrodub og et lettere kraut-progga driv til den genreblandende gryten som ikke minst kjennetegner smørja Brooklyn. BLK JKS har dermed like mye kommet hjem som de har reist vekk, men de har tatt med en særegen stil som forhåpentligvis vil sørge for at de flyr lett videre.

Japan: Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City, 2004)
For et album! Hypnotic Underworld er den mest ambisiøse utgivelsen fra dette drevne japanske bandet, et 70 minutter langt sveip over psykedelia, keltisk folk, prog, krautrock og improvisert jamming egnet til å ta pusten fra noen og enhver.

Ghost er trolig best kjent her i vesten som samarbeidspartnere til Damon & Naomi, men de har en lang historie bak seg som et av sitt hjemlands ledende undergrunnsband, fra en sped start tidlig på 80-tallet platedebuterte de i 1991. Det har gått hele fem år siden deres forrige utgivelse, og kollektivet stiller denne gangen med en frisk besetning som har pakket med seg det som er av instrumenter; keyboards, fløyter, theremin, harper og tablas, for å nevne noe, og muligens noe mind benders også, for dette skal bli en lang session rundt bålet.

Det kunne raskt endt opp som en flau seanse, som en dyrking av forgangen tid og gamle storheter. Og det er ikke vanskelig å høre spor av band som Pink Floyd, Amon Düül II og The Soft Machine her, men Ghost har klart å fylle disse gamle kildene med nytt vann, Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over 20 minutter lange tittelkuttet (delt i fire partier). Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane anno 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie. Overgangen er myk til del 2 (etter 13 minutter). Her faller alle de løst svevende elementene på plass, smelter sammen til ett, og slik vokser Hypnotic Underworld anført av piano, sax og el-gitar til å bli en både groovy og intens session. Med korte ”Aramaic Barbarous Dawn” introduseres dessuten vokalen i noe som nærmest er prog/hardrock før det hele rundes av med det 22 sekunder korte trommeutbruddet ”Leave The World!”.

De resterende seks sporene er mer ordinære i stil, men like originale. ”Hazy Paradise” er en cover av det nederlandske 70-talls bandet Earth & Fire og som tittelen indikerer befinner vi oss nå i en disig tilstand av paradis. Den melankolske melodien og avslappede folkpop-stemningen er befriende etter den utmattende trippen vi har vært med på innledningsvis. En avsluttende Gilmour’sk gitar bringes ikke med videre til ”Kiseichukan Nite” . Bestående av hviskende opplesning av et eller annet tekststykke i lumsk vær, med en fløyte som lokker et stykke bak og en monotont basslinje som følge stikker den seg ut som noe ganske annerledes. ”Piper” mer enn hinter mot keltisk folktradisjon, åpner som Clannad før den nærmer seg Jethro Tull i heftig orgel/fløytedriv. De keltiske prog-elementene er noe de også bringer med seg over i mer tribale ”Holy High”. 10 minutter lange ”Ganagmanag” er en jam som går i sin egen eventyrverden inntil et temposkifte kaster den videre de siste par minuttene og forhindrer oss som lytter fra å faktisk bli hypnotisert. ”Feed” er den låten jeg setter minst pris på, til tross for gitarflørt langt inn mot Pink Floyd. Den linken er enda sterkere og mer vellykket på ”Dominoes”, Syd Barretts fineste øyeblikk som soloartist. Her i en nærmest ugjenkjennelig langsom versjon der de baklengse gitarene er erstattet av fløyter og tar oss svevende ut av platen – litt mer svimlende lykkelige enn da vi svant inn i den 70 minutter tidligere.

Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld!

Kina: P.K. 14: Shei Shei Shei He Shei Shei Shei (Urum, 2004)
Kinesisk rock er ikke hverdagskost her hjemme. P.K.14 (Public Kingdom 14) heter bandet som kan komme til å endre vårt syn på gigantrikets potensiale – også når det gjelder musikk. Shei Shei Shei He Shei Shei Shei er deres andre album (tittelen betyr noe sånt som ‘Enhver enhver og enhver’), deres første, Shang Lou Jiu Wang Zuo Guai ble gitt ut i 2001. Bandet har bånd til Sverige, i kretsen rundt The (International) Noise Conspiracy (de har turnert sammen i hverandres land) og gjennom produsent Henrik Oja som har produsert og gitt skiva et tight, dynamisk lydbilde.

P.K.14 er ikke ute etter å revolusjonere rocken, og spiller en form for post-punk de fleste vil dra kjensel på. Det er mulig å navnedroppe band som Joy Division, Wedding Present, Gang of Four og The Cure, også tidlig amerikansk bølgerock som Television, Talking Heads og Sonic Youth er potensielle inspirasjonskilder. Det mest originale med P.K.14 er dermed språkdrakten, musikalsk vil de kunne kategoriseres sammen med en rekke retro-fetisjister de senere årene, enten de heter Interpol eller Franz Ferdinand. Selv om geografien ikke bør utgjøre et vektig vurderingsgrunnlag, så er det likevel noe eksotisk over P.K.14 hørt med vestlige ører, og som virker til deres fordel. Dette elementet bør likevel ikke overskygge det faktum at kineserne absolutt behersker sin genre, de tilfører kanskje ikke så mye nytt, men overbeviser med kompetent og kontant spill uten å ta altfor mange særegne grep.

Shei Shei Shei… preges av en strøken utforming, der alt står på kinesisk (til og med på iTunes legger låtene seg med fremmedartede skrifttegn). Et lite innleggshefte med oversatte tekster hjelper på forståelsen. P.K.14 tilhører en ny generasjon kinesere, småbarn under studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass, født inn i en materiell vekstperiode men spørrende til både samfunnets utvikling og om ikke direkte systemkritiske, med skeptisk blikk rettet mot makthaverne. Eksempelvis, og jeg støtter meg til den engelske oversettelsen: ’The nation is busy growing fat…’ (”Religon Lost”) og ’They say the next prosperity will be the start of happiness…’ (”The Sound”). Fremmedgjøring, sinne og emosjonell uro og sorg (blant annet grunnet den tidligere bassistens tragiske bortgang) er temaer som passer til deres kjølige, kontrollerte stil. Uttrykket til P.K.14 er dominert av rene gitarklanger, huggende rytmer og en snerrende, halvdesp vokalist i Yang Haisong som slenger ut sin vrede på troverdig måte. Fra en nærmest industriell distanse til smittende, dansbar post-punk er Shei Shei Shei… en plate som ikke bare signaliserer at kinesisk rock er på vei opp, men som også står seg godt allerede.

USA/Ecuador: Helado Negro: Awe Owe (Asthmatc Kitty, 2009)
Brooklyns etniske mangfold (nær 40% er født utenfor USA, under halvparten har engelsk som førstespråk) gjenspeiles egentlig i liten grad i (rock)bandene som strømmer ut derfra i utømmelige mengder. Av det kan man for eksempel utlede at indierock fremdeles er et uttrykk som vinner størst gjenklang hos hvit ungdom, i første rekke middelklassekids på opplagt vei inn – eller helst plutselig på vei ut – av skolesystemet og med lite bedre å ta seg til enn å jamme sammen med sine potrøykende venner fra landets forsteder. Det er også mulig å hevde at det udefinerbare Brooklyn-soundet er et resultat av en smeltedigel-faktor, der ingen spesifikke elementer får stikke fram, men vokse sammen med den iboende New Yorkske evnen til å fordøye hele verdens kulturelle input og gjøre den til sin egen. Kunne band som Yeasayer eller Vampire Weekend være avlet frem fra andre steder enn Brooklyn?

En som rendyrker både sine røtter og musikalske distinksjon i sterkere grad enn mange av sine samtidige er Roberto Carlos Lange. Foreldrene er fra Ecuador, selv ble han født i sørlige Florida i 1980. Også han har tatt pilegrimsferden til Brooklyn og New York, der han under navnet Helado Negro jobber med musikk som er preget av latinokulturen i barndom og oppvekst. Og for å sluttføre det som skulle lede frem til et slags poeng innledningsvis. Det er her, i Brooklyn, Roberto Lange finner musikere og inspirasjon som kan fargelegge hans ambisjoner. I første rekke er det snakk om et lengre samarbeid med Guillermo Scott Herren (Savath & Savales, Prefuse 73) – også en sørstatsmann med tropiske aner som har viet seg til musikk i grenselandet sør og vest, elektronikk og tradisjon. Her er også folk som vi ellers kjenner fra litt andre typer prosjekter, som den japanske slagverker Nori Tanaka, Matt Crum fra skogfolkerne Feathers og bassist Jason Ajemian fra Born Heller.

Helado Negro (svart iskrem) er altså i seg selv et blandingsprodukt, ledet av Roberto Carlos Lange på spansktalende vokal, og Awe Owe har blitt en meget delikat plate der brasiliansk tropicalia, latino-jazz, psykedelisk pop frifolk og elektronika møtes i bedagelig, småskeivt samvær. Lange har selv uttalt at Helado Negro er inspirert av Funkadelic, Arthur Russell, sør-amerikansk 60-tallspop og produksjonen til Adrian Sherwood (On-U Sound). Rist det sammen, og spis den svarte isen.

De enkelte låtene er utarbeidet fra et akustisk grunnlag, fra en loop eller en vinylsample. ”Dahum” består av en repeterende sample som kunne vært hentet fra Juana Molinas Un Dia, og Helado Negro deler også noe av den samme sfæriske stemningen til den argentinske sangeren. Selv med mer oppjagde kling-klang beats (”I Wish”, ”Awe”) opprettholdes en sval atmosfære platen gjennom. Dette er også en plate med en del gjentagende momenter og enkeltlåter uten de store ambisjonene, men sett under ett er Awe Owe en collage av impulser, musikalsk rikdom og ideer som tilhører både moderne populærkultur og mer eksotisk (for oss) tradisjonsmusikk – og den føyer seg dermed inn i en kontinuerlig rekke av spennende navn fra denne kreative huben i New York.

USA/Kambodsja: Dengue Fever: s/t (Web Of Mimicry, 2003)
Dette er en plate som fortjener mer oppmerksomhet enn den har blitt tilgodesett med her til lands. Utgitt på Mr. Bungle Trey Spruance’ egen label er Dengue Fever nemlig noe så uvanlig som en fusjon av amerikansk musikktradisjon og kambodsjansk popmusikk sunget på khmer.

Da kvintetten fra Los Angeles med medlemmer fra blant annet Radar Bros., Dieselhed og Beck, oppdaget sangerinnen Chhom Nimol fra Kambodsja sikret de seg samtidig et unikt kort på hånden. Nimol flyttet fra Phnom Penh til den store kambodsjanske enklaven i Long Beach for bare et par år siden, og snakket ikke engang engelsk da platen ble spilt inn. Hun synger derfor naturlig nok på morsmålet, og det er i første rekke hennes bakgrunn som forfører oss med både varm kjærlighet, tung sorg og melankolsk lengten til hjemlandet.

Repertoaret er i hovedsak hentet fra eller inspirert av sørøst-asiatisk 60-talls pop, og bare to av sporene er selvkomponerte. Stilmessig opererer Dengue Fever innen surfpop, lett psykedelia og eksotisk jazz, og det i en billedlig form som kunne passet som soundtrack i både Hollywood og Bollywood. Nå vet ikke jeg hvor godt du som leser dette kjenner til kambodsjansk poptradisjon, men jeg stiller i hvert fall blank på området og kan ikke uttale meg særlig om den linken. Men så er det heller ikke nødvendig med vekttall for å bli fanget av denne platen. David Ralicke drar noen herlig myke saksofonsoloer, gitarist Zac Holtzman legger på twang, mens Ethan Holtzmans fete Farfisa henger som en opiumssky over det hele. Musikalsk er dermed ikke Dengue Fever spesielt utfordrende eller nyskapende, og det spørs om min entusiasme hadde vært like stor med amerikansk språkføring. Det er det vel ingen grunn til å spekulere for mye i, til det er denne platen et eneste langt perlekjede av uptempo låter man kan groove til (”Lost In Laos”, ”I’m Sixteen”) mens de flotte balladene har noe usigelig vakkert over seg, som toner fra en svunnen tid (”22 Nights”, ”Flowers”). Begge deler er like tiltalende, vevert og lekent fungerer denne platen som en umiddelbar kur etter at du har blitt smittet av tropisk denguefeber.
Bjørn Hammershaug

Salmer & Sanger for Salige Stunder

20/09/201320/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Selvpålagt isolasjon fra omverdenen er noe som kanskje er mer vanlig blant forfattere som skal skrive sitt mesterverk, enn blant skapende musikere. Men det bidrar selvsagt til å underbygge mytene rundt det som kommer ut av noe slikt. Ref. Phil Elverums (Mount Eerie) vinter alene på nordlandskysten og Bon Ivers hytteisolat i Wisconsin. Når vi vet at det ligger endeløse og ensomme timer med glaning inn i peisen, ut av vinduet, inn i sin egen sjel, hører vi liksom også dette mer tydelig i musikken. Hvorvidt en plate regnes som vellykket avhenger ikke bare av innholdet alene, men også omstendighetene rundt. Eller mytene rundt den. Lite er mer appellerende enn miserabel elendighet, og generell tristesse har da også gitt oss noen av historiens beste musikk. Dette er noen album som dyrker ensomheten, stillheten, sjelefreden, der noen møter sin skaper mens andre møter seg selv.

Bon Iver: For Emma, Forever Ago (Jagjaguwar, 2007)
De dukker opp med jevne mellomrom, disse stemmene som umiddelbart fester seg, griper tak og som nekter å slippe. I det store virvar av likelydende navn, røster og låtsmeder er det alltids enkelte som stikker seg ut og ber om litt ekstra tillit. Bon Iver er en slik artist, og For Emma, Forever Ago er en slik plate.

Han heter ikke Bon Iver, det nye bekjentskap fra vesten. Navnet betyr noe à la ’god vinter’ på fransk [med skikkelig stum H denne gangen], og skjuler Justin Vernons eminente melodier, smukke vokal og varme tekster. Vernon dro til en hytte i et øde sted i Wisconsin, hvor han i løpet av noen måneder skapte det som har blitt hans debutplate. Wisconsins utmark er vel ikke akkurat det mest karrige stedet på denne jord, men For Emma, Forever Ago preges i hvert fall av en viss form for isolasjon, ettertanke, savn, sorg, og en del peisknitter og frisk vinterduft.

Det er gjerne bare et lite øyeblikk som skal til før ørene stritter og fokus vendes fra alskens hverdagspussel til intens konsentrasjon på det som skjer på platen. Det kan være en smukk overgang, et kor, et overraskende brekk, ja, alt mulig egentlig. Et slikt øyeblikk kommer i hvert fall midtveis, med ”The Wolves (Act I And II)”. En mollstemt gitar, lett tapping på noe treverk, før en sjelfull røst kommer inn som et enslig, fortapt gospelkor og strekker hånden ut til oss som lytter. Dette er et øyeblikk av hellig fred som innbyr til den samme form for kontemplasjon som de forholdene hvor den er skapt.

Før denne er det vanskelig å ikke bli fortapt i noen av Bon Ivers sterkeste stunder. ”Flume” er en kandidat til årets vakreste åpningslåt, der Vernon gir til kjenne sin følsomme stemme, sitt behagelige gitarspill og sin sans for enkle, vanedannende melodilinjer. Vår mann kan definitivt kunsten å skape helbredende musikk ut av indre demoner.

Volcano Choir: Unmap (Jagjaguwar, 2009)
Volcano Choir er sammensatt av Justin Vernon (Bon Iver) og Wisconsin-bandet Collections Of Colonies of Bees. Vernon er allerede et ‘household name’, mens kvintetten, som har holdt på i over 10 år, har gått under radaren hos det brede lag. Collections Of Colonies Of Bees er et ganske spennende instrumentalband som eksperimenterer i grenselandet mellom elektronisk og akustisk musikk, og som igjen har røtter i det halvkjente post-rockbandet Pele på nittitallet.

Av dette kan vi utlede at Volcano Choir beveger seg mellom post-rocken og folk, og det er vel akkurat det de gjør (med hint av minimalisme og gospel, og som får Jagjaguwar til å mynte begrepet ’intimate backwoods gospel’). Unmap beveger seg i et fint terreng av Chicago-klang og vestkystfolk med non-lineære melodier, og Vernons varme stemme som vever seg inn den drømmeaktige atmosfæren. Låtene stammer tilbake til 2005, sydd sammen til en plate i 2008, og viser en gjeng som egentlig var i forkant av populære band som Fleet Foxes og Grizzly Bear. Timingen må således sies å være god, og Unmap hadde nok ikke nådd særlig utenfor de mest ivrige hvis den hadde blitt sluppet i 2005.

Volcano Choir er ikke så lett tilgjengelig som Bon Iver, men utnytter i større grad de atomsfæriske elementene i Vernons stemme. Hans ’singer/songwriter-stil’ kommer egentlig bare fram på vakre ”Island, IS”, fire minutter med streit sang og en håndgripelig melodisk linje som gjør den til en umiddelbar favoritt. For disse 35 minuttene er først og fremst en sammenhengende stemningsflyt. Nøkkelspor er syvminutterne ”Seeplymouth” [sic] og ”Still”, hvor bruken av repeterende loops, svale vokalharmonier og lekker instrumentering får frem det beste i prosjektet. Det er særlig disse tre låtene som hever Unmap over det utforskende og prøvende, men det er også denne mentaliteten som gjør platen til en glede å vende tilbake til og utforske videre. Med eller uten kompass.

The Antlers: Hospice (French Kiss, 2009)
I en seng på hospitalet
Peter Silberman er en fyr som visstnok tilbrakte to år i sosial isolasjon og som har overført sine egne personlige traumer inn i en annen kontekst, dette er Silbermans katarsis kan man altså si. Det høres molefonkent ut, men så er da også innholdet av det mindre lystige slaget. Silberman tar oss med inn i sykehuset, der hovedpersonen i den sammenhengende låtsyklusen sitter ved sengen til sin kreftdøende kjæreste, komplett med prolog og epilog i det som er et episodisk emosjonelt drama. Antlers – i ettertid utvidet til en trio – gir nesten følelsen av at dette er en reell tragedie, så personlig og intim har den blitt.

In the middle of the night I was sleeping sitting up,
when a doctor came to tell me, ’Enough is enough.’
He brought me out into the hall (I could have sworn it was haunted),
and told me something that I didn’t know that I wanted to hear:
That there was nothing that I could do to save you,
the choir’s gonna sing, and this thing is gonna kill you

Nærheten, den troverdige historien, de enkle, likefremme beskrivelsene, alt dette viser en kunstner uten angst (eller, det er vel mulig han har hatt) for å blottlegge seg selv. For det er klart en balansegang Silberman begir seg ut på her med sin myke falsett. Dette kunne gjerne blitt et for emosjonelt tårevått og oppkonstruert prosjekt. Det blir det ikke. Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til hans fortelling.

Walking in that room
when you had tubes in your arms
those singing morphine alarms
out of tune
they had you sleeping and eating and
and I didn’t believe them
when they called you a Hurricane Thunder Cloud

Tekstene sentrerer seg altså rundt forholdet mellom disse to på sykehuset, eller rettere sagt jeg-personens opplevelse av det. Vi får ikke kontakt med den andre – med Sylvia som det mest opplagte unntak. Dette er en direkte referanse til Sylvia Plath og hennes selvmord: (’Sylvia, get your head out of the oven/Go back to screaming and cursing…’), tematisk ganske passende på en plate der døden er overskyggende.

Hospice hadde selvsagt ikke fungert som teksthefte alene. Silberman og hans to kumpaner har tonesatt det hele med passe sobre virkemidler. Det er ikke vanskelig å ty til Arcade Fire og deres Funeral som åpenbar referanse. Ikke bare som tematisk bakteppe, men også musikalsk. Dette er særlig åpenbart på ”Two” og nevnte ”Sylvia”, en feiende låt som formidler en desperasjon og et følelsesmessig jordskjelv. En aldeles praktfull låt er det. ”Bear” skiller seg også litt ut med sitt lettbente driv. Ellers beveger platen seg, passende nok, med senket hode i form av dempet instrumentbruk og ditto arrangementer, som for å gi rom til fortellingen. Det er ikke spektakulært eller synderlig originalt, trioen har gitt platen et lydbilde som er troverdig og som fungerer. Og det er vel noe av essensen med Hospice. Dette er en plate som taler til lytteren, direkte og nykkefritt. Og det er en plate som berører noe i oss. Eller bør gjør det.

Suddenly every machine stopped at once,
and the monitors beeped the last time.
Hundreds of thousands of hospital beds,
and all of them empty but mine.

Vakkert. Trist og vakkert.

Kloster
Kloster er et dansk prosjekt sentrert rundt Mikael Andreasen fra København. Det er noe ytterst hellig over det Kloster bedriver med. Noe varsomt, tålmodig og inderlig vakkert. Som skjør porselen det er viktig å holde tett inntil seg, i frykt for at det skal gå i oppløsning og forsvinne.

Coastal Research – ideas, drafts and sketches recorded by Kloster (Between Clouds, 2006)
Opptakene til Coastal Research ble foretatt i hans hjemmestudio, og var i utgangspunktet beregnet å være en ren CD-R utgivelse som skulle passere mellom venner. Between Clouds ønsket å gi ut platen på mer skikkelig vis, og det var en klok avgjørelse.

Coastal Research er en aldeles nydelig plate, som på sitt beste berører de aller helligste rom. Den virker ikke plagsomt hjemmelaget eller så skissepreget som tittelen indikerer, selv om dramaturgien sikkert kunne vært utnyttet noe bedre. Andreasens stemme er hviskende, nesten ydmyk i tonen, men imøtekommende, og den kan ofte høres i vellykket samsang med yndige kvinnestemmer. Kloster vever sine fine musikalske tråder mellom kirkesalmer, den dvelende delen av post-rock, minimalisme, lo-fi og åndelighet, men er heller ikke helt som noen av disse. Det er i det hele tatt noe særegent over denne musikken, atmosfærisk og stemningsskapende sakral. Nedtonet og minimal i konstruksjonen, lydene er lagt på med varsomme hender, uten å virke unnskyldende er tonespråket kledelig høflig og langsomt ærbødig. I hovedsak ved hjelp av akustiske instrumenter med noe elektronisk pålegg og lydopptak. Her er det like høyt under taket som i den største kirke, horisonten er havets; uendelig og tålmodig.

Skipsklokker og tåkelur i grålysningen åpner platen, som om vi skal ut på en lang reise. Et kor messer gjentagende: ’My lord restores my soul’. De religiøse referansene henger i det hele tatt tungt over Coastal Research. På lange ”I Can Feel You Breathing” trekkes tråder mellom post-rocken til Explosions In The Sky og en Sufjan Stevens på sitt mest inderlige: ’You are God, O lord, I am yours and you are mine’. Etter to korte ’interludes’, baklengse drømmesekvenser, åpnes det for platens midtpunkt – og høydepunkt. ”Basis” er Fader Vår, tolket i en lavmælt, akustisk kledning med dansk språkdrakt over 7 minutter, og blir en bønn som ikke bare tolket budskapet, men understreker det og styrker det. Halvveis ut kan man altså risikere å sitte på kne foran stereoanlegget med bøyd hode og foldede hender i gråtende bønn om frelse – eller noe slikt. Etterhvert overtas bønnen av en slags svovel-lydende predikant som roper ut i tungetale: ’I saw chariots of fire, I saw hundreds and hundreds, and they had swords in their hands….’

”Not To Judge Nor To Harm You” er en retur til mer konvensjonell lo-fi rock, med trommebeats og truende gitarer, og selv om både ”Mold Like Clay” og ”So Gracefully” tar oss langt på vei inn i sakrale sfærer, og den avsluttende messen med ’thy kingdom come’ løfter oss opp i himmelen for godt, så kommer man ikke unna det faktum at det er første halvdel, som kulminerer med ”Basis” som er den aller mest gripende delen. Selv om platen som helhet er meget sterk, er det her man tar seg i å pakke skipskofferten, stappe bibelen i lomma og sette kurs for ukjent land. Etterhvert blir man sittende på kofferten sin, ventende på noe, med bibelen i hånden og ute av stand til å røre seg.

Det er noe intimt over Kloster, som om vi får ta del i noe meget personlig. At det her utføres på en måte som bør angå og virke gyldig til mange mennesker er også noe av denne platens styrke. Til slutt bør det nevnes at selve utgivelsen er fortreffelig bekledd. Omslaget med de mange gamle landskapsbildene i dempet sort/hvitt skaper en perfekt ramme til selve innholdet. Skjønnsomt og nydelig utført fra ende til annen.

Do Not Be Afraid (Washington Inc., 2008)
Do Not Be Afraid må behandles med omhu, og den vil leve lenge videre i deg. Mikael R. Andreassen har brukt et par år oppfølgeren til Coastal Research, men returnerer til gjengjeld med en plate fastere i troen og sterkere i håpet. Nesten alle tekstene er formet som små bønnevers, korte minneord, linjer skrevet på en lapp som kan legges i hånden om natten.

Nå hadde ikke Andreassen sluppet unna med kun å skrive ned korte salmevers og gi dem ut på plate. Han skriver noen rett så yndige melodier, også de korte i formen, og fremføringen er like delikat som på forgjengeren. Han har sammen med en stor samling venner tatt mange fine grep i forhold til å opprettholde variasjonen, enten det er med full vreng i ”Please Take This Cup From Me”, barokk folkedrakt i ”I Do Accept to Be Killed…”, dunkle orgeltramp i ”What Wondrous Love Is This?” eller mer groovy lofi-dance i ”My Heart = Your House”.

Åpningen kommer mot oss på en drømmende sky; ’Maranatha’ messer englene, ’Do not be afraid, I will protect you, I will restore you, I will comfort you, I love you, so says my Lord – I love you’ synger Andreassen med sin luftige, skjøre stemme, og setter tonen for det som videre skal komme. Midtveis leverer Kloster det som må være en av årets flotteste øyeblikk da den hviskende ”Abide In Me” svulmer opp med et gospelkor som kan ta den mest vantro av oss langt på vei inn perleporten. De følger aldri dette sporet i ønskelig grad, og det hadde vært befriende med noen flere øyeblikk av denne sorten.

Kloster får ikke ekstrapoeng først og fremst for de store enkeltlåtene, men for platen sett under ett. Til tross for at de beste øyeblikkene nok er samlet i første halvdel, er det den jevne styrken over hele denne samlingen som imponerer mest. Der Coastal Research hadde et mer foruroligende lydbilde, er det den salige fred som i første rekke preger Do Not Be Afraid.

Jeg kan høre kritiske røster anklage Kloster for enkel søndagsskole-predikering og en ensporet, blåøyd tro. Det får nå så være. Man må ikke bekjenne seg til Anton LaVey for å høre på svartmetall, og man trenger ikke gå med kors rundt halsen for å høre på Kloster. Den enhetlige stilen kan også tjene til hans fordel. Jeg mener det ikke er noe uærlig over Andreassens bekjennelser. De kommer fra hjertet, åpent, så alle kan se inn. Han strekker sin hånd til oss, åpen, for oss alle å ta den i mot. Gi ham den sjansen.

The Waves And Winds Still Know His Voice (Washington Inc., 2010)
Jeg vandret bortover Torggata i Oslo med øreproppene i og forsøkte å stenge ute bitende kulde, desperate førjulsshoppere, de sedvanlige dealerne og blinde bilister, uten egentlig å ense musikken som teppela hodet. Inntil jeg skulle passere Jakobs kirke, da jeg vendte blikket oppover i stuss over at de ringte med klokkene på denne tiden av døgnet. Det tok noen sekunder før jeg forstod at klokkene kom fra musikken, og hadde ingenting med verden utenfor å gjøre. Likevel forandret dette vakre øyeblikket også resten av min spasertur, som nå ble omgjort til en fredfull ferd der behovet for å stenge verden ute forsvant til fordel for heller å ønske den inn. Kulturkirken Jakob er oppkalt etter St. Jakob – Jesu apostel og skytshelgen for de reisende, og innenfor dørene, sentralt i våpenhuset, våker erkeengelen Mikael – som selvsagt er helt tilfeldig i forhold til at musikken som nå omgir meg er skapt av Mikael R. Andreasen. Men tanken slo meg en brøkdel av et sekund, og jeg trakk til og med litt på smilebåndet.

Førjulsfortellinger til side. To år etter Do Not Be Afraid – samt et ymse EP’er, har hyrden igjen samlet sine trofaste for en innspillingsstund av hellig karakter – jeg teller 17 musikere i alt, blant annet Emil Nikolaisen og en rekke korister. De mange musikernes bidrag er skjønnsomt fordelt, og alt foregår med dempet lys og sordinert klang, som aldri overdøver Andreasens lavmælte røst og fortryllende melodier. De av oss som kjenner Kloster fra før vil ikke bli overrasket over utkommet denne gangen, men heller gledelig påminnet Klosters elegante grep om hellig popmusikk i slow motion.

Andreasen har denne gangen benyttet seg av mange tekster av Julian av Norwich, en engelsk mystiker fra 1300-tallet som møtte Guds kjærlighet i forbindelse med en alvorlig sykdom og fikk en serie på 16 visjoner som hun senere forfattet som samlingen Showing Of Love. Frisk som en fisk. Hun tilbrakte resten av sitt nye liv tilbaketrukket som nonne, og ble murt inn kirkeveggen i Norwich da hun døde. Hun var også den første kvinnelige forfatteren som skrev på engelsk, og det er fra disse visjonene Kloster har hentet brorparten av sine tekster denne gangen. Det er enkle, klare vers som passer godt inn i Klosters minimalistiske stil:

I will m’ake all things well
I shall make all things well
I may make all things well
And I can make all things well

Det er igjen Guds universelle og altomfattende kjærlighet til oss syndere her på jorden som danner mye av basisen for Klosters tekster, her i en ramme som også gir historisk tyngde og som viser hvor Andreasen henter mye av sitt trosgrunnlag fra. Han skriver selv innledningsvis: ’God shows Julian that the atonement will always be more glorious and greater than the harm of sin… God has the power and love to transform any wound into glory. In the end He will make all things well.’

I tillegg til Julian av Norwich tonesettes også tekster av blant andre Kong David, Emily Dickinson og tradisjonelle tekster som ”Wayfaring Stranger”. Tross mye fokus på det sakrale i musikken, og det er en hellig tone som våker over det hele – så er dette en plate som bør finne hjem hos alle som liker vemodig musikk, der tristesse møter håp, der intimitet støter på noe universelt. Det er også en plate som åpner for det ubehagelige og uventede – eksempelvis gjennom drypp av støy, og som beveger seg mot mystikken, ikke helt ulikt slik det tidligere har blitt formidlet av eksempelvis Current 93 eller Birch Book. Det gir også en spenning i det musikalske som ytterligere forsterker helheten.

David Thomas Broughton: The Complete Guide To Insufficiency (Plug Research, 2005)
Midnattsmesse i Wrangthorn kirke
Ut fra ’intet’ kommer den unge briten David Thomas Broughton med en debutplate av et kaliber det går lang tid mellom hver gang vi opplever. Svært lang tid. Noen skiver er ikke bare overraskende positive, noen ganger får man følelsen av å være med på en liten åpenbaring. The Complete Guide To Insufficiency er en slik plate. Innspilt live i Wrangthorn kirke hjemme i Leeds, i ett sammenhengende opptak, og knapt nok mikset i etterkant. Den består av 5 låter fordelt over 40 minutter, fremført av en mann alene med sin gitar – men utkommet er sjeldent rikt og tilfredsstillende. Det kan virke simpelt, men der andre bruker måneder på å forsøke å skape noe som er like skjellsettende, har noen fått utdelt disse evnene helt naturlig. David Thomas Broughton er en slik artist.

Stilmessig er det mulig å plassere ham et sted mellom Nick Drake, Jackie Leven og Van Morrison, og den mest naturlige referansen kan da være John Martyn. Broughton deler både den tykke, fyldige sjeledirrende stemmen og det enkle, fingerplukkende folk/blues gitarspillet finner en naturlig plass i den britiske folk-tradisjonen disse representerer. Han er ingen gitarspiller på linje med Drake/Martyn. Som John Martyn benytter han pedaler/loops i sitt spill og uten å briljere med lignende tekniske ferdigheter som disse, evner han likefullt å fremstå som fullbefaren gitarist riktig tilpasset sitt uttrykk.

De fem låtene er lange, men de virker aldri meningsløst utstrakte. Det primitive utlignes av det katedralske, det enkle forsvinner i det ektefølte. The Complete Guide… er ingen lystig hurra-plate, og den høystemte stemningen kan også overføres til tekstene. På ”Execution” gjentas teksten: ’I wouldn’t take her to an execution, cause I love her so…’ til hypnotisk virkning, på ”Unmarked Grave” forsvinner stemmen faktisk ned i svarteste graven sammen med linjene: ’My body rots while she is weeping, And I’ll remain forever sleeping…’ mens kirkeklokker vitterlig kan høres i bakgrunnen. Det er slike øyeblikk man lever for.

Dette blir aldri påtatt melankolsk eller klagende, tross sin noe tunge byrde. For det er kraft i Broughtons viser, og med en stemme som setter seg i de solide kirkeveggene og melodier som løftes høyt opp i kirkehvelvet bør han ikke sidestilles med de mange sutresangerne som henger over kassegitarene sine. Dette er en trendfri og tidløs skive. En samling sanger om død, krig og kjærlighet som fester seg i hjertet. Ikke bruk krefter på å tenke på hva denne mannen kan finne på videre.

Vinteren er reddet. I morgen går jeg til kirken. Med hodetelefoner.

Lazarus: Songs For An Unborn Sun (Temporary Residence, 2003)
Opp fra graven
Så ropte han med høy røst: ’Lasarus, kom ut!’ Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. ’Løs ham, og la ham gå, sa Jesus. (Luk, 16).

Vår tids Lazarus har også vendt tilbake til oss syndere etter en tid borte fra rampelyset. Født som William Trevor Montgomery kjennes han vel av enkelte som medlem i San Francisco-bandet Tarentel. Under sitt nye artistnavn har Montgomery gått fra å bedrive svevende og speisa instrumental dronepop til en mer intim singer/songwriter-stil.

Songs For An Unborn Sun er en gjennomgående spartansk utrustet og rustent lydende plate, fylt av vakre og langsomme melodier som bærer en ro bare et fåtall av oss er i besittelse av eller kan skape – men som er desto mer sjelelig helbredende å lytte til. Det kan gjerne skje i ensomhet i mørke tider, for sakte går det, stille og skjelvende synger han, mens gitaren plukkes på med den ytterste andektighet. Det knitrer sprukkent, med selskap av orgel, piano, et klokkespill, en fløyte eller diverse feltopptak som kommer innom, og av og til en lys stemme som synger sammen med ham, slik som på nydelige ”Ocean (Burn The Highways)” og ”Name”. Det er i slike øyeblikk en bare kan lure på om Lazarus har vært en tur i himmelen for å hente inspirasjon. Men aller mest er det mye luft her, og det besørger en susende og hjemmelaget atmosfære. At denne platen er spilt inn delvis i Montgomerys soverom bør ikke komme som noen stor overraskelse.

Etter omtrent 50 minutter føles det nesten som om Lazarus har lykkes i å lulle oss med tilbake til en stille grav, men etter en lengre pause kryper han sannelig frem igjen, som for å vekke oss opp med et siste, utitulert spor.

Omslaget bør også nevnes. Produsent Marty Andersons (Howard Hello) strektegninger har et kjølig erotisk tilsnitt, med alvorlige og nakne mennesker som klynger seg til hverandre, noe som underbygger den intense lengselen som Lazarus formidler så ekte.

Songs For An Unborn Sun har blitt en veldig vakker plate. Den vil nok ikke fenge massene, men har man først fått en fot innenfor er det vanskelig å stige ut av hans verden igjen. Lasarus er ikke Guds sønn, men det var tross alt han som fikk Jesus til å gråte – slik sett har Trevor Montgomery valgt artistnavn med omhu.

Barzin: My Life In Rooms (Monotreme, 2006)
– Maybe what I need is just more drugs, synger Barzin her et sted. Jeg er slett ikke sikker på om det er så lurt.

Med åpningssporet ”Let’s Go Driving” legger Barzin en varsom hånd på sin lytters skuldre. Vi stopper opp, setter oss ned, synker lett sammen. Dette er en slik sang som man kan kveile seg sammen på sofaen til, snufse en skvett, kanskje, før man sovner alene blant de myke putene. En slik sang man setter på i bilen mens man kjører avgårde inn i natten med rester av sin forlattes tårer på kinnet og ingen fremtidsplaner i sikte. En slik sang er “Let’s Go Driving”.

Det er unødvendig å si at det er en lovende start Barzin legger opp til på sin andre plate. Han fortsetter i samme leia de neste 35 minuttene, uten at han hverken omkalfatrerer særlig på stilen eller berører de samme nerver.

Eller, det stemmer ikke helt. Om ”Let’s Go Driving” skaper frysninger langt nedover ryggen, får den neste oss helt ned i knestående. Med knapt hviskende vokal, dempet orkestrering og en dyp steelgitar som strekker seg mot stjernene er det bare å takke høyere makter for at det finnes folk som lager slik musikk. Han er da heller ikke alene i sitt rom, og det er bra folk som bidrar her (eksempelvis fra Great Lake Swimmers og Polmo Polpo). Vår mollstemte venn fra Canada skal også berømmes for sitt tredje sukk fra lengselens brønn. ”Leaving Time” heter det. Her hentes det frem en gammel fele som han gnikker forsiktig på, det blir litt Dirty Three-ish av dette, og igjen himmelsk vakkert.

Og slik skrider platen sakte og rolig fram. Alt skjelver som høstløv og fremføres med den dypeste andakt. Tidvis minner det han driver med om Mazzy Star/Mojave 3, andre steder om Spain/Lambchop, eller mer dunkle nattescener et sted mellom Tanakh og Bohren & Der Club of Gore. Men han klarer ikke å holde på nerven som innleder platen, til det er ikke låtene like sterke hele veien ut. De svinner gradvis hen utover på platen uten særlige ambisjoner, uten at det på noe vis blir direkte kjedelig å være med på ferden. My Life In Rooms blir litt som følelsen av å fange høstens første gule blad som faller ned mot bakken, la det vekke et par fine, nostalgiske minner, før det blåser ut av hendene dine og forsvinner ut av både syn og tanke.

The Czars: Sorry I Made You Cry (Bella Union, 2006)
Det har bestandig vært et melankolsk islett i ABBAs poplåter som har appellert til meg, en nostalgi over vokalharmoniene og et sørgmodig drag langs de – alltid – smekre poplinjene. Det er dette elementet The Czars griper fatt i når de gjør sin versjon av ”Angel Eyes” (fra Voulez-Vouz). I front er selvsagt crooner-vokalist John Grant, med en ganske stor, stoisk røst et sted rundt Gene Pitney/Joe Pernice. Hva passer da bedre enn å gjøre Neil Sedakas ”Where The Boys Are”, som en høystemt sistedans på prom night 1961? Fra åpningssporet, tradisjonelle og nydelige ”Black Is The Colour”, er denne platen en hyllest til noen av de virkelig store låtsnekkerne. The Czars forvalter materialet ærbødig, men klarer likevel å tilføre noe nytt til allerede perfeksjonert vare. Det gjelder særlig ”Angel Eyes” som Hart fyller med nok kraft alene, men også på flere andre av disse 11 coverversjonene.

Utstrakte (nesten 9 minutter) ”My Funny Valentine” draperes med blå fløyel, delikat gjort, selv om John Grant ikke når opp til de Store stemmer og klassiske låtskrivere som i stor grad hylles her, enten de kommer fra Brill-bygningen i New York eller fra Nashville. Men Grant har en varm, fin stemme det er lett å like, og som det er lett å tro på. Det virker ektefølt, og tidvis når han også de store høyder. Duetten med Paul Frazer i “Leavin’ On My Mind” er for eksempel av den klassiske typen, med Frazer i Emmylous rolle og tilhørende gåsehudfaktor. Den åpne versjonen av Tim Buckleys “Song To The Siren” åpner også porene til det hardeste steinhjerte.

Sorry I Made You Cry er en passende tittel, for de aller fleste av disse coverlåtene hører hjemme i de blå, vemodige timer. Alle innspillingene er gjort med en enkel instrumentering, i hovedsak akustisk basert, noe som åpner for den fyldige røsten til John Grant. Det er slett ikke så dumt, men når det samme grepet gjentas gjennom 11 låter savnes også en rikere variasjon, en noe mer offensiv måte å gripe an eller tilnærme seg tradisjonsmaterialet. På den annen side skaper denne entydige stilen inntrykket av en hel plate, mer enn en tilfeldig samling favorittlåter. Derfor vil nok Sorry I Made You Cry også appellere ikke bare til allerede etablerte fans av bandet, men tilfredsstille de som lengter etter et soundtrack å gråte til mens de minnes de gode, gamle dager.

Et par blek kutt til tross (for eksempel Paul Simons “For Emily” og småtrøttjazza “You Don’t Know What Love Is”), Sorry I Made You Cry har i det store og hele blitt et vellykket coverprosjekt, som ikke minst samler løse tråder i Czars’ diskografi på en samlet plate.

Men førsteprisen går til “Angel Eyes”. Ett blikk og du er hypnotisert.

Over The Rhine: Snow Angels (Great Speckled Dog, 2007)
Over-the-Rhine er en bydel i Cincinnati, et tidligere velstående og vitalt tysk-dominert område som de siste tiårene har forfalt dramatisk. Bydelen har også gitt navn til dette Ohio-bandet som er sentrert rundt ekteparet Linton Detweiler og Karen Bergquist. De har holdt på siden slutten av 80-tallet, men uten å ha oppnådd veldig stor suksess her i Norge. Litt merkelig egentlig, med tanke på deres vennlige og imøtekommende toner som bør ha stor gjenklang blant landets voksne platekjøpere. Det er på tide å bote litt på denne urettferdigheten. Ikke bare har 2007 vært et særs produktivt år for bandet, med i alt tre utgivelser bak seg, men i forbindelse med julen har de gitt noe så sjeldent som en juleplate det er verd å lytte litt ekstra til.

Snow Angels er perfekt tonefølge nå som den såkalte julestria skal sette inn og gjøre sitt beste for å ødelegge det som ellers kunne vært en fredfull innledning til jula. Nettopp her kommer denne platen inn som en reddende snøengel. Snow Angels har kvalitetene en juleplate bør ha: Her er lite av det klamme og hysteriske, lite av gla’kristen jubelsang og glorete hurragospel. Mer i tråd med juleplater av Low og Sufjan Stevens forsøker Over The Rhine å ta julens budskap tilbake fra spekulantene og selgerne. Jula må ikke bare være styrt av ellevill shopping, tjas og mas, men kanskje heller en tid for kontemplasjon og ettertanke.

For dette er en stearinlysplate, en slik som nytes med beina hevet og skuldrene senket mens snøen daler ned i skjul. ’All I ever want for christmas is blue’ crooner Bergquist innledningsvis, hennes stemme er varm, sensuell og hes. Følelsen av å trekkes inn mot en jazzklubb etter stengetid forsterkes av Detweilers pianospill, som er mest fremtredende følge til vokalen her.

Låtutvalget er med et par unntak egenkomponerte, og alle bærer den samme roen og fromheten som innledningen bærer bud om. Her er ingen skarpe kanter eller dramatiske effekter. Over The Rhine vender blikket mot de gamle klassikerne, standardlåtene fra etterkrigsårene, og innhyller tiden med sitt eget melankolske slør. Det kan nok bli noe entydig etter hvert, og søkes noe mer spenstige eller utfordrende julesanger er ikke dette plate å kjøpe. Vil også legge til at omslaget er særdeles innbydende, og skulle ikke platen falle i smak så er den absolutt en velegnet julegave til noen andre du bryr deg godt om.

Patrick Watson: Close To Paradise (Secret City, 2006)
Patrick Watson er både et band og en mann. Mannen er født ute i ørkenen i California et sted, men flyttet som barn sammen med familien over grensen til Canada. Bandet holder til i Montreal, denne byen med tilsynelatende utømmelig eksport av musikk.

Det er en utelukkende behagelig lytteropplevelse, og det skal ikke store fantasien til for å dedusere Watsons musikalske nabolag; Jeff Buckley, Rufus Wainwright og Antony kan trygt nevnes. Mye av årsaken ligger naturligvis i mannens smukke stemmeprakt, en slik smektende og inderlig innsmigrende røst som så mange faller for. Nå må det riktignok sies at Watson ikke helt løfter seg opp til de nevnte herrers nivå, verken i egenart, intensitet eller åndelighet. Han blir litt mer distansert, kryper ikke helt under huden på samme vis. Men han besitter likevel kvaliteter så det holder.

Den patosfylte falsetten til side, Patrick Watson kan skrive låter, både av den umiddelbart slentrende sorten, og av de mer snurrige som vikler seg rundt ørene og blir der først etter noen runder. Her bør det nevnes at en mulig kjærlighet til både sen Beatles, Brian Wilson og jamvel Pink Floyd kommer til uttrykk. Ikke minst kan han bekle sine låter med ulike drakter. Hovedfokus rettes mot det mildt orkestrerte uttrykket. En strykekvartett og et blåseensemble bidrar til dette, mens de øvrige musikerne legger et lunt lag av popglasur over det hele. Islett av elektroniske effekter hentes frem til tider, uten akkurat å presse et modernistisk stempel over platen. En dose cabaret-stemning sørger for passe med skygge over de noe solfylte låtene, en touch av soft jazz gir en viss klasse.

Over 13 låter blir dette litt i overkant følsomt for mine ører, uten at det trenger å bety all verden. Det er uansett mye variasjon innenfor Watsons kjerneområder, der det Beatles’ke førstesporet åpner døren ut til en pop-hage rik på flora som han evner å harmonisere uten åpenbare vansker. Ett av de aller beste sporene heter “The Storm”, og det kan tjene som eksempel på en plate som står i det kreativt blomstrende tegn: Den starter som en huskende akustisk folkvise, men blåser seg sakte opp til en mild storm med et yndig pikekor og litt baklengsgitar i løpet av et par korte minutter. Smart og catchy på en gang. La oss heller ikke overse ”Sleeping Beauty” mot slutten av platen, en Sparklehorse’sk gyser der kammerpop møter elektronika over en sen Martini og tar en langsom skål før de smelter sammen for en siste dans. Med noen flere slike øyeblikk ville Close To Paradise vært godt over halvveis på sin ferd mot det lovede land.
Bjørn Hammershaug

2+2=4: Matematisk Bråkerock

19/09/201320/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Math rock is a rhythmically complex, often guitar-based, style of experimental rock and indie rock music that emerged in the late 1990s, influenced by progressive rock bands like King Crimson and 20th century minimalist composers such as Steve Reich. It is characterized by complex, atypical rhythmic structures (including irregular stopping and starting), counterpoint, odd time signatures, angular melodies, and extended, often dissonant, chords. – Wikipedia

Noen album som ikke nødvendigvis vil rangere som math rock, men som i det minste deler noen felles referanser. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Zü: Carboniferous (Ipecac, 2009)
Mount Everest
10 etapper opp mot Carboniferous fra de siste 20 år:

1. 1979: Nederlandske The Ex dannes, i utgangspunktet et anarkopunk-band, som med årene inkluderer improvisasjon, afrikanske rytmer og post-punk i en rastløs, dynamisk og alltid putrende hekesgryte.

2. 1981: Noise Fest arrangeres i New York City, kurert av Thurston Moore og med bidrag fra blant andre Glenn Branca og Rhys Chatham. No Wave er en kortvarig, men innflytelsesrik kulturell bølge.

3. 1986: Melvins setter en ny standard for grim sludgecore og proto-grunge med sin debut-LP Gluey Porch Treatments.

4. 1989: Ken Vandermark flytter til Chicago, og starter en omfattende musikalsk vandring: Vandermark 5, med blant andre Jeb Bishop og Kent Kessler har i over ti år vært en kvalitetsleverandør av groovy frijazz og funky improv. Spacaways Inc samarbeidet med Zü på Radiale (2003), og Vandemark har blåst med folk som Joe McPhee, The Ex, Paal Nilssen-Love, Kevin Drumm, Lasse Marhaug og, ja, the whole lot. En sann eklektiker og innovatør.

5. 1994: Lightning Bolt dannes i Rhode Island, som en bastard av Sun Ra, Ruins, Melt Banana og et jordskjelv. De setter ny standard for hvor intens og rett-i-trynet en duo egentlig kan være.

6. 1999: Fantômas slipper sitt første album, og den første utgivelsen på Ipecac. Anført av Mike Patton, og med medlemmer fra Mr. Bungle, Slayer, Sepultura og Melvins. I likhet med (nesten) alle Pattons prosjekter, preget av genial galskap, dynamikk og presisjon.

7. 2000: The Thing formes av Mats Gustafsson, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love. Trioen fjerner skillet mellom støyrock og frijazz, og fyller hullet med pumpende energiske utblåsninger uten ende.

8. 2004: Smalltown Superjazz grunnlegges, og blir et hjem for artister utenfor Supersound-paraplyen. Artiststallen består av The Thing, OffOnOff, Original Silence og denslags genreløst snop.

9. 2007: Battles blir et av de siste års mest omtale yndlinger med Mirrored. Bestående av blant andre Helmet-trommis John Stanier, Ian Williams fra Don Caballero og Tyondai Braxton (sønnen til Anthony Braxton) på vokal knyttes fortidens tråder igjen sammen til en moderne og relevant drakt. Alt går i sirkler, og den sluttes som kjent aldri.

10. 2009: Italienske Zü suger essensen ut av alle disse høydepunktene og vrir det inn i sitt eget mesterverk. Carboniferous. Det er ingen vei utenom denne perioden, dette er en plate som, om den ikke har eksistert i millioner av år, viser at sirkelen fremdeles pulserer og vokser. Press play og kast deg inn i en tidsmaskin til fremtiden.

Les Savy Fav: Inches (French Kiss, 2004)
18 biters puslespill
Inches er et puslespill som Les Savy Fav påbegynte i 1996, eller et omvendt kronologisk samlealbum. Den starter med det ferskeste materialet fra 2003 og beveger seg gjennom 9 singler tilbake til 1996, noe som i følge bandet var intensjonen siden början (omslaget er bygd opp av de ulike singlene, legg de sammen selv og se). Det er dermed mulig å oppleve store deler av deres musikalske progresjon gjennom 18 låter.

Selv om utviklingen har gått fra østkystens post-hardcore mot mer raffinert art punk, har de hele tiden i løpet av sine syv år holdt på en egenartet, kompromissløs linje langt unna hopen av monotone, identitetsløse emosippere og postpunk-band. Les Savy Fav var electroclash før termen ble oppfunnet, de kopler punkenergi med kunstskole-dannelse, humor med hjerne, og låter definitivt New York Cool der de med eleganse knytter bånd mellom Talking Heads og Sonic Youth. Legg også til Pixies, Girls Against Boys og Fugazi så vil jeg si vi har sirklet dem brukbart inn. Med sin dansbare, huggende discopunk-rytmikk, Seth Jabours hissige og sylskarpe gitar-dissonans, Syd Butlers fremtredende basslinjer og gatesmart stream-of-consciousness poesi har de karret til seg en egen nisje. Les Savy Fav er allerede godt etablerte i denne andre generasjonen som de siste par årene har tatt seg opp igjen med band som Enon og Interpol blant de mest suksessrike. De fant hverandre på kunstskole i Rhode Island i 1995 og har tre album bak seg så langt.

De 18 låtene som utgjør Inches er tidligere utgitt på oppegående undergrunnsetiketter, og for samlere allerede velkjent snacks. Det er ikke mulig å spore a- og b-sider, og det er lite daukjøtt blant låtmaterialet. 10 av 18 er gitt ut etter Go Forth, og disse er de beste. Ikke alle er like suverene som ”Hold On To Your Genre” og ”We’ll Make A Lover Of You”, begge med et mørkt og hardtslående Joy Division-beat som viser at det er ikke langt mellom trett Brooklyn-dekadanse og mørk Manchester-realisme. Dynamikken i kvartetten utnyttes med hell i ”Obsessed With The Excess” og ”Our Coastal Hymn”, allerede her har de lagt fundamentet for en formel som bare tidvis glipper. Da i øyeblikk som renere primalpunk, der den utagerende vokalisten Tim Harrington fremstår mer som en amerikansk Jokke.

Men stort sett holdes nivået høyt, med en del riktig så minneverdige momenter. Som når de inkorporerer teksten til Carole Kings ”You’re So Vain” på ”One Way Widow”, som i par med ”Yawn, Yawn, Yawn” utgjør den beste singlen, i kniving med refsende ”Meet Me In The Dollar Bin/Hold On To Your Genre”. Platens mest spesielle heter ”Reformat”, og er et slags hørespill med et mer ambient lydteppe, et undersjøisk drama om en ubåtkaptein som blir dømt til døden ved halshugging. ’Nobody’s gonna die on my sub!’ – hysterisk.

Med på førsteopplaget får du også en DVD som består av fire deler: En audioversjon av platen, 30 fotografier, en audioversjon av platen med kommentarer av bandet og ulike gjester (blant andre David Cross fra Mr. Show, Billy Preston og Henry Owings fra Chunklet Magazine) til hver enkelt låt. Det er mer eller mindre fokusert, og ganske kjedelig uten bevegelige bilder å hvile øynene på. Heldigvis er det en filmdel også. Den består av 6 musikkvideoer som ikke virker altfor påkostet, men preges av hjemmelaget lo-fi estetikk og humor. Morsomst er ikke overraskende ubåt-tragedien ”Reformat”. Til slutt får vi et liveopptak fra Brooklyn i 2003, men med bare tre låter som viser noe av galskapen i bandet på scenen. De kunne gjerne utnyttet kapasiteten bedre, og for min del tviler jeg på om dette er en DVD jeg kommer til å sette på så veldig ofte. Det mest oppløftende med denne 70 minutter lange samleren er likevel at Les Savy Fav fortsatt viser formstigning. Det lover godt for kommende år.

Black Eyes: Cough (Dischord, 2004)
Impulse!
Her skal du få en god og en dårlig nyhet. Vi tar den dårlige først: Det meldes fra capitol at en av DCs mest uberegnelige fraksjoner er oppløst. Den gode nyheten er at de rakk å fullføre sitt andre album før de flyttet fra hverandre. Bandet heter Black Eyes og plater det er snakk om er en tiger som bærer tittelen Cough.

Etter debuten i 2003 gjestet bandet Oslo og holdt en uforglemmelig konsert på Elm Street. Med en line-up bestående av vanntett rytmeseksjon med rullerende slagverkere, et par bassister, en skummel saksofonist og todelt vokal, gjør (eller gjorde) Black Eyes til en heftig enhet. Selv om debuten viste noe av deres potensiale, er Cough et skritt opp, videre og fram og mer på nivå med deres konserter.

Cough kan nok virke mindre umiddelbar og mer oppstykket for rockeøret, men energien har de beholdt. Det er egenarten de har utviklet, og den klareste endringen i forhold til debuten er at gitarhuggene er tonet noe ned til fordel for blåserne. Saksofonen bidrar til økt frihetseffekt og bandet utfyller noe av harDCore-soundet med en impulsiv blanding av post-punk (Gang Of Four), kaosrock (Blood Brothers) og undergrunns hip hop (Sage Francis), med spor av frijazz, dub og klezmer. Det blir en seriøst fet smeltedigel.

Cough er groovy, intens, ertelysten og meningsfull. Black Eyes er en geriljahær på tokt, indianere på krigsstien og gatekrigere med et budskap. Og impulsene er mange: Her er utdrag fra Cyril Conollys bok The Unquiet Grave, Matteus’ evangelium, jiddisch (Klezmatics) og gatepoeten Saul Williams. Holdningen er gatesmart med en klar politisk profil, ”Another Country”: ’These days I’ve been finding it hard to trust myself as oil drums carry our nation’s blood blackened by too much summer fun and offshore spills…’

Daniel slynger ut desp-vokalen, mens Hugh står for den mer autoritære stemmen, og de to synger/skriker ofte mot hverandre. Fornuftig nok står tekstene trykket for videre tankespinn. Nå er ikke alle sporene like vellykket som de tre-fire første, der tromme-truende ”Drums” er det klare høydepunktet. Det butter mer når Black Eyes lar framdriften bli erstattet av mer fragmentert uorden, og de spiller mot hverandre uten noe klart bærende fundament. Det kan bli vel voldsomt til tider, men komprimert til 36 minutter holdes linen stram hele veien fra ’the whore and the wholy one’ til ”A Meditation”: ’The skies of America seem to darken each week’. Hvorfor forlater deres oss nå, klarsynte svartøyne, nå som vi trenger dere som mest?

The Locust: New Erctions (Anti, 2007)
Nye landeplager
San Diegos The Locust har i en årrekke stått som selve opposisjonen til det meste som forbindes med California-rock, og har til fulle levd opp til sitt navn. Som en gresshoppesverm har de dekket himmelen og angrepet med voldsom slagkraft i løpet av noen hektiske sekunder. Den slags kan være underholdende å følge – ikke minst på avstand eller via deres fantasifulle liveshow. The Locust har unntaksvis telt i minutter og sjelden avtegnet veldig tydelige byggestrukturer i alt sitt energiske kaos. Nå er de tilbake etter fire år i stillhet.

På sitt hittil lengste album (23 minutter) har de faktisk ryddet opp litt i rekkene; mer planlagt og variert, tydeligere vokal – ja, tilsynelatende mer strukturert i det hele tatt enn tidligere. En låt som ”Book Of Bot” på godt over fire minutter er nærmest for episk å regne i deres katalog, og flere andre drar seg opp mot et par minutter. Denne utstrakte tidsbruken fylles godt, og bandet dveler ikke med unødige refleksjoner. Her er mengder av drøye innfall og spastiske utbrudd, og deres voldelige terrorstil, kirurgiske presisjon, desperate skrikevokal og dystopiske verdensbilde holdes fremdeles intakt.

Åpningssporet ”AOTKPTA” viser dog umiddelbart et band i endring, her kan den seigere brutaliteten minne om for eksempel tidlig Melvins. På andre låter blir det mer gjenkjennelig Locust, da som et Mars Volta for folk med liten tålmodighet eller et Naked City uten John Zorns kontrollerende hånd. Det er mulig å spore mer progressive elementer her, start/stopp-taktikken fungerer relativt greit og de støtvise angrepene er ganske så presise. Dette til tross, New Erections biter ikke like kraftig fra seg som på forgjengeren Plague Soundscapes (2003), og jeg sitter i hvert fall ikke like fascinert igjen.

Tekstene holder for øvrig god stil, både refsende, satiriske og gjerne samtidskommenterende: ’Shit-sucking kings and ass-licking peasants with their foreign tongues licking someone’s foreign affair’. Klar tale!

The Locust er riktig så stolte av LA Weekly sin hyllest som er klistret på det ellers så delikat utformede omslaget. The Locust tok utfordringen om å kreere et nytt punk-paradigme, hevder journalisten: ’Their sound is a paperweight made of diamonds’ er hans rosende – og passende – følgesord. The Locust har nok ikke satt en ny standard, eller et paradigme, med New Erections. Mest spennende er det kanskje at de ser ut til å forsøke å fornye seg selv, og det skal være interessant å se hvor svermen tar veien etter dette.

Hella
Gitarist Spencer Seim og trommis Zach Hill spiller frenetisk og dynamisk instrumentalrock med en intensitet som band med langt flere medlemmer og ditto erfaring bare kan se langt etter. Uten vokal eller andre ’forstyrrende elementer’ er vi pent nødt til å konse utelukkende på samspillet mellom de to herrene – og det er, mildt sagt, imponerende lytting.

Hold Your Horse Is (5 Rue Christine, 2002)
Hellavette!
Hold Your Horse Is er debutplaten til denne duoen fra Sacramento, California. Etter de elektroniske beepene som innleder platen overlates vi helt og holdent i duoens vold gjennom 34 minutter og åtte spor. De er hele veien en konstant bevegelse, der vi som lyttere aldri får mer enn et par sekunders hvile mellom hvert krumspring. Hill slår til høyre og venstre i voldsomme tempokliv, mens Seims gitar hele tiden følger med i de krappe svingene. De krysser forbi hverandre, duellerer og hviler litt før de fyker videre. Hella kunne gjerne endt opp som ren kaosrock, men takket være skarp presisjon, et luftig og rent lydbilde, samt faktisk øre for bærende melodier inni det hele, klarer de å opprettholde en intensitet og interesse gjennom en hel plate. Det er voldsomt hektisk til tider, men det er en utfordring som bare gjør musikken mer spennende.

Hella har et relativt åpent syn på faste melodistrukturer, og fornekter seg ikke når det gjelder å løsne litt på tøylene, og avstanden til frijazz og improv er av og til like nær som røttene til math rock og post-hardcore/støyrock. Det fordrer en balanse mellom tekniske ferdigheter og utemmet råskap for at resultatet skal bli interessant i mine ører, og det synes jeg Hella får til på denne debuten. Selv om ikke absolutt alt får meg til å sitte måpende målløs over det disse to skaper.

Det er vanskelig å unngå referanser til Don Caballero, men jeg vil nok tro at også Captain Beefheart, At The Drive-In og Slint har vært med på Hellas musikalske utdannelse. Jeg innbiller meg dessuten at instrumentalband har en noe større frihet når det gjelder valg av låttitler, i hvert fall har Hella! boltret seg i fargerike titler som ”Better Get A Broom!”, ”Biblical Violence” og ”Cafeteria Bananas”. Innholdet er minst like mangfoldig som titlene og referansene jeg har gitt her, noe man selv vil oppleve når man dukker inn i denne kompromissløse platen.

Men det er ikke til å skyve under en stol at man føler seg noe sliten i kropp og sjel etter noen slike dykk.

The Devil Isn’t Red (5 Rue Christine, 2003)
Pushing the extreme
Hella har ikke gjort de store endringene siden sin debutskive. The Devil Isn’t Red er 35 minutter med instrumentalrock i duoformat som befinner seg et godt stykke til venstre for The White Stripes. Med kun gitar og trommer slår Spencer Seim og Zach Hill fortsatt voldsomt fra seg med uortodokse manerer. Det går til alle kanter hele tiden og uten særlige forsøk på skape melodier av det faste slaget. Med nervøse rykninger og en imponerende energi av metalliske gitarer, av og til med noe slags korte, vridde soloer og aldri-hvilende voldsomme luftangrep spiller Hella en riktig så hensynsløs form for avant/mathrock og støyrock.

Kanskje jeg ikke klarer å skille deres to plater godt nok fra hverandre, men jeg synes ikke de har utviklet seg nok til helt å forsvare utgivelsen av et nytt album. De fortsetter i større grad å presse hverandre til det ekstreme, og det er ikke lite imponerende å følge både deres tekniske ferdigheter og enorme intensitet. Men det er ikke alltid like enkelt å henge med, og Hella er verken eksplosive nok til å gi full bakoversveis eller catchy nok til at det swinger noe særlig, og da er det ikke langt over til det irriterende. Alle sporene glir over i hverandre uten at de stopper opp eller gjør det minste forsøk på å gjenta en takt, et grep eller en repeterende linje. “Brown Medal 3000” skiller seg noe ut, da den høres ut til å være spilt inn på innsiden av en oppvaskmaskin. Tittelkuttet åpner med en skeiv bluesgitar fra Captain Beefheart-skuffen, men det tar ikke lang tid før Zach Hill dukker opp med villmannsdunkingen sin og slår ihjel slik gjenkjennelig styggskap. Det hadde ikke skadet dynamikken om Hill/Seim hadde gitt hverandre litt mer luft å spille på. Mellomspillet ”You DJ Parents” er som et lyden av noen som tramper på et allerede knust tv-spill, mens ”Women Of The 90s” er det nærmeste Hella kommer å kjøre samme retning. The Devil Isn’t Red er ellers stort sett lyden av to villmenn som ikke høres ut til å være enige om hvor de skal eller hvordan de skal komme dit. Med fire hender på rattet og hvert sitt bein på pedalene blir det en hektisk kjøretur på vei mot gudene-vet-hvor.

Er du ute etter et band som kiler seg inn mellom Don Caballero, Oxes, Nervous Cop (hvor Zach Hill er den ene halvparten) og Lightning Bolt vil Hella være et naturlig valg. Har du et godt, men ikke ekstatisk forhold til debutplaten deres er ikke The Devil Isn’t Red et direkte must-have. Men har man et umettelig behov etter det ekstreme stiller saken seg selvsagt noe annerledes.

Nervous Cop: s/t (5 Rue Christine, 2003)
Trioistereo
Dette er en trio med den usedvanlige besetningen trommer, trommer, harpe. Bak prosjektet Nervous Cop finner vi Greg Saunier, Zach Hill og harpist Joanna Newsom. Noen drar kanskje kjensel på disse navnene, som til vanlig er å finne i rockens ytterpunkter gjennom sitt virke i band som Deerhoof, Xiu Xiu, THETEETHE og Hella. Sammenlignet med Nervous Cop og deres debutplate er alt dette riktig så tradisjonelle greier.

Disse ti ’låtene’ er en sammenhengende oppdagelsesferd i trommenes og stereoeffektens dynamiske muligheter. Hill og Saunier dunker løs i hver sin kanal, og slett ikke alltid i samme rytme eller tempo; de får stort sett lov til å styre på ganske fritt. Etter knapt fem minutter viser telleverket at jeg allerede har kommet til spor fem, og det som har skjedd er en kort harpeintro, før de to herrene begynner å utfolde seg. Gjennom klipp-og-lim etterproduksjon, der plutselige volumendringer og elektronisk spraking viser seg å være normen, måtte jeg spille platen på forskjellige anlegg for å forvisse meg om at det ikke var noe feil på den, for her startet og stoppet det når man minst skulle vente det. Det var de fire første sporene altså, som mest er som en liten oppvarming skal det vise seg. For så begynner det å feste seg et inntrykk. På ”Context” og ”Ill Pearls” har ørene i stor grad tilvennet seg den rykkete rytmikken til den frenetiske dunkingen, funnet seg til rette i den, og når Newsom kommer frem med sin harpe så blir det nærmest… vakkert – om ikke annet aner vi noe melodisk bak det hele. Særlig på “Frank Vs. Frank”, som er nesten luftig med sin harpesolo og mer restriktive trommer. Newsom blir etter dette mer borte igjen, og ”Colorchains Of Inner Space” og ”Feed Itself” er platens slemmeste. Her dominerer den skarpe elektroniske støyen nesten i like stor grad som de voldsomme bankemennene, som på dette tidspunkt er mer opphisset enn noensinne, og det hele kulminerer i et voldsomt rabalder (”The Hawks Feed You To Feed Itself”). Da har vi virkelig vært med på 30 heseblesende minutter!

De enkelte kuttene er verdiløse i løsrevet tilsand, men satt i sammenheng er det i større grad mulig å forstå oppbyggingen og i hvert fall ble jeg ganske sugd inn i den utagerende stillen til dette bandet. Ikke minst er det imponerende å høre hvor presise Zach Hill og Greg Saunier framstår som. Det blir ikke lenger bare øyeblikkets tilfeldigheter som virker inn – det er (tilsynelatende) en tanke bak kaoset. En del av æren for at Nervous Cop har blitt såpass interessante, må nok også tilfalle John Dietrich. Han står oppført med electronics, og bærer sikkert ansvaret for de diverse samples og lyder (som en gjentagende operastemme som holder til langt, langt bak i lydbildet) som fester trommisenes voldsomheter sammen med finfint harpespill.

Det nærmeste jeg kjenner som kan sammenlignes med dette halsbrekkende improvisasjons-stuntet er mer dramatiske frijazz-plater, som for eksempel John Coltrane og Rashied Alis Interstellar Space, der John Coltrane har byttet plass med Alice. Nervous Cop er i likhet en plate man må ta seg tid til å bli fortrolig med, ikke minst finne rett tid og sted for avlytting. Nei, det er ikke en lettvekter dette, men takk og lov at det fortsatt finnes noen som lager musikk som renser opp i de øregangene som så altfor sjeldent blir benyttet til annet en trafikkstøy, radioskurr og gatearbeid.

Jeg var på nippet til å avslutte denne lille omtalen med en slags floskel om at ’dette ikke er musikk for alle’ eller noe i den duren, men det fikk meg til å tenke på politikeren som fikk spørsmålet i avisen ’Hvilken CD ville du valgt hvis du bare kunne valgt én?’, og vedkommende, på sitt folkelige vis, svarte: ’Jeg er ganske altetende innen musikk, derfor må jeg bare svare den siste jeg kjøpte, en samle-CD med Smokie.’

Jeg tilbyr med dette en håndsrekning til alle som regner seg som altetende platekjøpere. Men du, hold deg langt unna den nervøse politimannen som føler seg som denne platen.

Rapider Than Horsepower
Ikke vet jeg hva de puttet i drikkevannet hjemme hos familien Anderson i Bloomington, men Mike høres fortsatt ut som den hyperaktive sønnen som har sittet oppe natta lang og sett på litt for mye Tom & Jerry, tatt fort-fort og blåst heliumballonger til han kollapser. Han synger og snakker som en ustoppelig trekkoppfigur på inn- og utpust, det kan være utrolig sjarmerende og ditto irriterende, men aldri kjedelig! Som et lekent barn som fortsatt har et åpnet, ubesudlet sinn uten frykt eller skam for verden rundt seg, spretter han til alle kanter hele tiden – virr’u værra med så heng på! Denne gangen kaller banden seg Rapider Than Horsepower, og de er på litt av et røvertokt.

Stage Fright, Stage Fright… (SA (Essay), 2003)
Duracelkaniner på speed
Med seg til dette prosjektet har Anderson med seg bassist Sal Saligoe, også han fra Racebannon, samt et par andre karer som neppe har rent rulleblad. Sikkert er det at selv om Rapider Than Horsepower står for noe av det samme uvørne kaoset, så har de ikke så mye av den målrettede, kontante energien til spastikerne Racebannon. Dette er noe mer av et leket sidespor virker det som, med mer vekt på skrangel og pop enn bråk og støy – og dermed vel så underholdende. De elleve låtene raser unna på 24 minutter, så vi rekker heller ikke å gå lei av å bli kastet rundt i to minutters strekkøvelser, tøy & bøy og pogodansing. Her sniffes det på en stil som får meg til å tenke blant annet på Captain Beefheart, US Maple, Crucifucks og The Blood Brothers. Rapider Than Horsepower skrangler og rister, men er likevel presise og fokuserte nok til at flere av låtene blir smilende energibomber. Har du en relativt åpen smak, og hører på ting som kapteinen og Pere Ubu, diverse Mike Patton-prosjekter, japanske bråkebøtter, og ikke frykter unormale låtstrukturer, er det bare å hive seg med på dette toget.

Anderson tegner som vanlig opp litt av noen bilder, her sentrifugeres forrykte forstadsfamilier, hip-hop-diskusjoner og lovløse cowboys, ofte meningsløst, oftere morsomt. Det fremføres som på tegnefilmvis, uten å følge vanlige lover og regler, dyr snakker, gravitasjonskraften oppløses og alle overlever til slutt: ’He-ha-ho kittens on film, he-ha-ho milk and gin’ (”I Have Never Played The Monkey Part”), eller fra ”I Blame It On The System”:

Hair hoppers claim to rule the beat uh-huh-oh
Pill poppers are out cold on the street uh-huh-oh
The world’s been going downhill since the year the white man was born
That’s why I claim to rule the street.

Jeg mener, øh, ja, ikke sant! Men her er også helt klare historier, som når Anderson vil sjekke opp Fru Caterpillar: ’As long as Mr. Caterpillar dosen’t mind, I think I’d like to have a date with you. We’ll play dress up and guess up the good times we think we’ll have. And as long as this record’s playing I wanna keep dancing.’

Selvsagt kan man danse til denne platen, og mellom mange av låtene har de mikset inn publikumshyl, noe som skaper en ytterligere live-stemning. Riktig funky blir det på Ween-aktige ”My Baby’s Boogie Is The Baddest”, mens ”Saddle Up” med sine yeehaw! rop er en killer som rister mer enn en vårkåt villhest. ”I Blame It On The System” er det nærmeste vi kommer en regelrett glad-popper, mens platens lengste er den helt sløye avslutteren ”Lick Me On The Face It Feels Funny”, som rundes av på herlig vis da Anderson forsøker å hurrarope ut bandnavnet: ‘Gimme an R! Gimme an A! Gimme a P!’ osv. Det begynner brukbart, men responsen blir noe laber etterhvert.

Det er denne løse, humoristiske stilen som preger Rapider Than Horsepower, og som gjør det til en riktig så velkommen debut.

This Is My Big Night (SA (Essay), 2004)
Hode Skulder Kne og Trær
This Is My Big Night er andre og siste del av en serie Rapider Than Horsepower har kalt Stage Fright Stage Fright This Is My Big Night. Bak dette prosjektet står loonies som Mike Anderson og Sal Saligoe, som med hell også opptrer i kaosbandet Racebannon.

I likhet med den første delen av denne serien er dette en tøy-og-bøy øvelse av elastiske gitarer, urytmisk musikkgymnastikk og kreativ pusteteknikk. Rapider er på langt nær så utagerende som Racebannon, men ikke mindre tøylesløse. Uten bassist, men med to gitarer som vikler seg rundt hverandre i mer eller mindre kontrollerte former og en trommis som svirrer fritt rundt Mike Andersons nervøse, lett hysteriske vokal, litt som en lett tilbakestående Mike Patton. Selv om del 2 inneholder det mest strukturerte materialet jeg har hørt fra denne kanten, så strekker de fire strikken fortsatt litt lenger enn de fleste andre hjemmesittere.

’The dullnes of today’s what’s fighting with me’ erklærer de på poppa ”Especially If It Helps, You Breathe”, og det er kanskje det som er noe av drivkraften bak Rapider Than Horsepower. De forsøker i hvert fall ikke å selge seg billig. Den stressede musikken får dessuten god støtte av tekstene til Anderson. De er fylt av hverdagslige hendelser og ikke rent lite humor: ’Lips, hips, eyes, a kiss, and a chorus to make this song a hit. We write these songs about girls so we can be on radio… Just give us one first chance and then we’ll rule yr radio…’ Vel, jeg tviler på akkurat det, men det er fraser av denne typen Anderson vrir ut av seg, og som gir Rapider et herlig lite selvhøytidelig preg.

Deres to plater er begge så korte at de lett kunne blitt trykket som én, men det ville vel ikke vært noen særlig god idé. De kunne jo sortert ned noen av låtene til en hel og mer komplett plate, men det holder med 30 minutter Rapider i en dose. Selv om This Is My Big Night knapt nok kvalifiserer til fullengdestatus med sine snaue 25, ville det uansett blitt litt for heseblesende med det dobbelte.

This Is My Big Night sorteres til mentalinstitusjonens felles sangsamlinger.

Zs: New Slaves (The Social Registry, 2010)
Slaver uten lenker
Zs er et heseblesende støyrockband fra Brooklyn, som i et fortettet lydbilde av industrielle utskeielser og forstyrret elektronikk også finner rom for et heftig rytmisk sound sentrert rundt to gitarer, trommer og saksofon.

Retningen går mot noe Lightning Bolt og Boredoms sammen kunne skrudd ihop. Det lukter New Yorks asfalt over hele dette prosjektet, med idealer både i no wave, frijazz, minimalismen og byens post-discoscene på slutten av 70-tallet, men også i den uredde og offensive tilnærmingen kvartetten utviser her. Det må legges til at deres blodsbrødre og -søstre i likesinnede som Black Dice, Battles og Gang Gang Dance opererer i noenlunde samme distrikt, men med noe større spenningsfelt rundt seg.

De 8 sporene på New Slaves varierer fra relativt korte og konsise, der den frie stammedansen som finner sted i ”Acres Of Skin” stikker seg ut som platens tribale ekstasetopp, til lengre og mer krevende stykker. Det 20 minutter lange tittelsporet søker lykken mellom Archie Shepp og Battles et sted, med frenetiske gitar- og saksofonsoloer – og et ganske utmattende råkjør med relativt fantasiløs progresjon. Tilsammen tjue minutter lange ”Black Crown Ceremony I & II” viser bandets andre kinn, inn i tibetansk buddhisme og ned mot mer dvelende territorium. Med mindre kaotisk Armageddon gis Sam Hillmers tenor mer luft og rom, og bandets kosmiske egenskaper kommer også mer frem. Vel så tilfredsstillende, og ikke minst behagelig å være med på.

Snart et tiår ut i karrieren fortsetter Zs å utforske nye soniske bredder, som er krevende – men også givende.

Action Beat: The Noise Band From Bletchley (Truth Cult, 2009)
Bråkerock fra Bletchley
Hvor mange engelske ’alternative rockeband’ de siste årene har du hørt som ikke har stinket NME-ensretting, pubkultur og dårlig dop? Ikke altfor mange, nei. Lista er lang og vond, men særpreges av gjennomtrekk, lett forglemmelige navn og fravær av nytenkende elementer.

Kom Action Beat – ’the noise band from Bletchley’ (nær Milton Keynes), som de like gjerne også har kalt sitt andre album. Musikalsk er ikke Action Beat nødvendigvis så veldig nytenkende, men som britisk fenomen skiller de seg ut. De høres nemlig ikke ut som en klone av Beatles, Coldplay, Arctic Monkeys og/eller Oasis, men er inspirert av Sonic Youth og no wave-bølgen (Rhys Chatham, Glenn Branca), The Ex og musikk i grenselandet hardcore, støyrock og post-rock. Med punkens gjør-det-sjæl holdning i bunn og frirockens løse rammer som grenser byr de her på tre kvarter med (i hovedsak) instrumentale utblåsninger omringet av spilleglede og kollektiv improvisasjonslyst.

Omslaget viser omtrent 20 lettkledde fyrer i tilsynelatende lykkelig kaos, mens de trakterer strenger, blås (som ikke høres for ofte) og trommer – og de høres ut som de ønsker å fremstå: Ikke altfor strukturerte eller selvhøytidelige, men med mye vilje og energi. Action Beat kjører stort sett på i 120 hele veien, og det er riktig så underholdende å henge med i de halsbrekkende hårnålssvingene som de leder oss inn på, selv om det ikke akkurat er nok til å miste pusten. Jeg vil anta at det er et band som kommer aller mest til sin rett på en scene.

Og så er det jo lov å håpe at Action Beat varsler en ny æra i engelsk rock.

Battles: B EP (Dim Mak, 2004)
Slgfrdg kvrtett
Slaget står mellom disse fire:
John Stanier: Helmet, Tomahawk
Ian Williams: Don Caballero, Storm and Stress
Tyondai Braxton: freejazzist
David Konopka: Lynx

Det skulle være et meget godt utgangspunkt for å gjøre noe sammen. Battles er navnet, og de har det med å navngi både låter og EP’er på mest mulig kryptisk vis. B EP inneholder snåle kjemiske-klingende navn som ”SZ2”, ”TRAS3” og ”IPT2”. Men kvartetten er ikke så kliniske som navnene tilsier. De spiller en meget rytmisk og dynamisk form for instrumentalrock på mange av de samme frekvensene som ovennevnte band.

Det positive med Battles er at de fire aldri prøver å dominere hverandre, men smelter sammen som et helstøpt band. De passer til hverandre. Komplekse strukturer løses opp og blir groovy, svaiende partier strammes til og holdes tight. I første omgang er det særlig den bevegelige rytmikken mellom den konsise, presist timede trommis Stanier og gitaristene Williams/Braxton som utmerker seg. Det er bemerkelsesverdig hvor laidback de høres ut, uansett hvor kompakt de fyller låtene. Suggererende og intensiverende dubrytmer og prog/metalliske gitarer gjør syv minutter lange ”SZ2” til et sentralt spor. Snålest er likevel avsluttende Dance, som er støyende, funky og spastisk rock man skal være ganske tøyelig for å kunne danse til og en smule tålmodig for å nyte i fullt monn. På ”BTTLS” fjernes så rytmikken helt til fordel for et foruroligende stykke ambiens med knitrende spenning, nervøs surkling og lavfrekvente strømninger som dirrer like under overflaten. 12 minutter lange ”BTTLS” tar opp nesten halve spilletiden på en EP som er mer innholdsrik enn både format og spilletid kan forlede oss til å tro.

Bjørn Hammershaug

Brustne Hjerters Serenader

18/09/201318/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Love not our love
Love isn’t supposed to be this way
Love is a poison ring
And love has poured you drinks
Now love waits for you to sleep
– The Black Heart Procession, ”A Cry For Love”

Foto: Chris Woo

The Black Heart Procession
Black Heart Procession serverte oss en serie plater som levde opp til bandnavnet: En prosesjon av svarte hjerter marsjererende mot det mørkeste mørke. Det er fullt mulig å tenke seg San Diego-bandet som tonefølge til en eller annen Tim Burton-film, de kunne passet inn som husband på The Roadhouse i Twin Peaks, eller som backingband for Tom Waits eller Nick Cave. Pall Jenkins synger alltid som han er i ytterste nød, som en person med et blødende hjerte. Og musikken står i stil med hans lidende stemme; en ensom tango etter stengetid, en siste skål for en død venn, knirkende sirkusvogner som sakte forsvinner for godt inn i tåken.

Amore Del Tropico (Touch & Go, 2002)
Tropisk Blodnektar
På sedvanlig gotisk teatralsk vis har The Black Heart Procession gitt ut sitt eget soundtrack, formet som et tropisk drapsmysterium.

Enkelte av oss hatt stor glede av å følge bandet One, Two og Three ganger tidligere. Sist (Three, 2000) var det gjennom et blekt mesterverk som levde fullt opp til det lite muntre bandnavnet. På Amore Del Tropico har de tidligere så mutte sjøfarerne gått i land på en tropisk øy. Her er det smilende hula-hula piker, hawaii-skjorter, ja nærmest en harmonisk stemning møter oss. Piffet opp med fyldigere produksjon og en lettere stemning enn vi har hørt fra bandet tidligere. Men før du nå tror dette er blitt et slags latino-album kan det beroliges med at Amore Del Tropico er nærmere David Lynchs fløyelsmystikk enn Jimmy Buffetts palmesus. Pall Jenkins’ crooning og bandets langsomme dødsvalser smyger seg sakte innover den grønne herligheten av en øy og etterlater død og fordervelse – akkurat slik vi vil at vårt favoritt-begravelsesfølge skal gjøre. Mordgåten som er platens tema skal visstnok bli oppklart på en kommende DVD-utgivelse, så det får vi eventuelt se litt nøyere på når den tid kommer.

”Tropics Of Love” er en riktig så frisk åpning til disse svarthjertene å være, med smukke bossarytmer og kordamer som bidrar til å skape sydlandsk stemning. Men under det hele hviler en dunkel og skummel verden. Hør bare calypso-baserte ”Broken World”, som en slags vrengt versjon av ”We’ll Meet Again”: ’I know that you have a plan for me, I know that you want to torture me, now we’ll never meet again, not in this broken world…’. For de virkelig svarte stundene kan man så hygge seg med skrekkfilmlignede ”The Waiter #4” og en truende ”The Invitation” ’You will find us in the shadows, we hide…”.

Men de er aller best på ”Fingerprints” og ”A Cry For Love”, der de beveger seg inn mot demonisk og desperat kjærlighet som en date mellom Screamin’ Jay Hawkins og Julee Cruise. Suggererende og marsjtaktfaste ”Before The People”, og ikke minst ”Sympathy Crime” må også trekkes fram. Her har de hentet opp en 70-talls-aktig synth, som de også tar med seg på ”The Visitor”. Det er ikke lenger mye tropicana igjen å snakke om idet Jenkins alvorlig predikerer: ’You bleed you blister in the sun, you bleed for everyone, our visit here is through and now it’s time to leave…’ Nydelige ”The One Who Has Disappeared” får lov til å avslutte platen som en ganske rett fram og mørk ballade som Leonard Cohen eller Nick Cave kunne behandlet på noenlunde samme vis, en verdig avslutning på en variert og stilmessig glimrende gjennomført plate.

Amore Del Tropico er Black Heart Processions beste skive så langt. Mørk, mektig og merkelig som vanlig, men også med sine befriende lyse øyeblikk.

Hearts And Tanks (Shingle Street, 2003)
Fire svarte hjerter
På det vidunderlige mordmysteriet Amore Del Tropico lysnet det bittelitt for mørkemennene fra San Diego. Med den korte EP’en Hearts And Tanks er de igjen tilbake der hvor solen aldri skinner.

De fire låtene bryter ikke nevneverdig med Black Heart Processions tidligere plater. ”Radio” og ”The News” er synthdrevet tristesse i velkjent slow-motion. Førstnevnte er en instrumental, mens den andre sklir avgårde med dunkel twang og hamrende piano sammen med en italiensk damestemme (en nyhetsoppleser?) som jeg ikke aner hva snakker om. På ”Weakness”, EP’ens beste, kommer Pall Jenkins endelig fram fra skyggene i det som er en skummel spøkelsesaktig låt som knapt nok beveger seg. På sistesporet ”Following” legger de seg mer opp til en live-i-studio stil med trekkspill, theremin og litt løsere snipp enn vanlig, og befinner seg i noenlunde samme grenseområdet som Calexico, uten at de kan karakteriseres som direkte frilynte eller lystige av den grunn.

In The Fishtank 11 (Konkurrent, 2004)
m/ Solbakken
Svarte hjerter i akvariet
I juli 2003 ble Black Heart Procession huket inn av Fisketanken som for 11. gang åpnet sine dører for et band i 48 timer. Tidligere deltagere inkluderer bl.a. Tortoise, The Ex, Sonic Youth Low, Dirty Three, Motorpsycho og Jaga Jazzist. Et pågående prosjekt som har gitt tidvis spennende resultater der samarbeid på tvers eller langs musikalske grenser og improvisasjon står i fokus. Black Heart Procession kommer heller ikke så ille ut av oppholdet, selv om denne lange EP’en ikke helt kan måle med seg med deres offisielle plater.

Trenden med å invitere et annet band over til fiskeskrøner fortsetter med nummer 11, og svarthjertene ønsket å ha med det nederlandske progbandet Solbakken som ’sparringpartnere’. Jeg aner ikke hvorfor de har et så norskklingende navn og har ei heller hørt noe av dem tidligere. Men de har bakgrunn fra post-hardcore bandet Lul fra 80-tallet, og Black Heart spilte sammen med dem for første gang i 1998, så de kjenner godt til hverandre fra før.

Det vi serveres er seks låter, som stilmessig rører i farvannet mellom Nick Cave And The Bad Seeds, Serge Gainsbourg, dEUS og 90 Day Men. Den europeiske tilknytningen merkes umiddelbart i det sensuelle åpningssporet ”Voiture En Rogue”, der Pall Jenkins og den sveitsiske chanteuse Rachael Rose skaper en kjærlighetsduett som et døende Bonnie & Clyde. Tobias Nathaniels piano ruller dystert platen gjennom, og dominerer ”Dog Song”. Med sin langsomme oppbygging, rullende trommehvirvler og mektige piano blåser det opp en vind av gold ørken og Ennio Morricone i studio. Aller best blir det på østlige ”Nervous Persian” med Matt Resovichs felespill som bærende kraft på en låt som framskaper en uendelig dyp tristesse.

Mens midtpartiet følger amerikanernes veier slik vi har blitt kjent med dem tidligere, kommer samarbeidet med Solbakken mer fram på 10 minutter lange ”Things Go On With Mistakes”, som har en sjeldent aggressiv snert og et ganske så massivt gitarøs. Det er forbigående og platen avrundes med ”Your Cave”, som ikke kan være en tilfeldig valgt tittel, da den avsluttende balladen mer enn gjerne kunne vært signert Nick selv.

Six (Temporary Residence, 2009)
1-2-3-6
Six viser ingen tegn til lysning, snarere tvert om. Dette er en San Diego-bandets aller svarteste plater, og den som følger opp deres tidligste utgivelser (One, 2 og 3) både i stil og numerisk rekkefølge, avbrutt av meget anstendige, mer varierte Amore Del Tropico og The Spell.

Hovedvekten her er lagt til deres etter hvert så gjenkjennelige uttrykk av inderlige nattballader, sjeldent fint introdusert i det vevre og pianodraperte åpningskuttet ”When You Finish Me” (en låt det bare er å legge seg ned for) og påfølgende ”Wasteland”. Denne med en mer tungsinnet bomullsåker-stemning over seg, anført av Pall Jenkins’ resignerte røst: ’This is the wasteland, of all shattered hearts, I hear the ghosts calling me, back to the grave…’. Dette er ikke musikk ment for lyse sinnsstemninger eller en svingom på plattingen.

Enkelte mer oppjagede kutt bryter monotonien, ikke at det er nødvendig og uten at de løser opp den intense stemningen som er satt. Det blir nærmest en slags distansert coolness over Black Heart Procession når de reiser seg, et trassig mørkesinn og en grøftestolthet. Vi dras inn i himmel og helvete av drugs, rats, suicide og annen vonbrot på veien. Det må også anføres at bandet har utviklet en mer finpolert instrumentbruk enn deres første plater la til grunn, med delikat bruk av særlig piano og orgel som virkemiddel.

Six er dermed blant bandets mest fullendte, selv om det overmannende overraskelsesmomentet de la til grunn med sine tidligste utgivelser er borte. Igjen står det samme bandet, mer hutrende enn noensinne, leder oss bort fra opplyste gater og inn i de dunkleste smug hvor de gradvis forsvinner fra oss, et sted der inne i mørket.

90 Day Men
90 Day Men tok navnet sitt fra et begrep lansert av kriminologen Samuel Yochelson, som henviser til den ventetid kriminelle må gjennom før de mottar psykiatrisk behandling. Yochelson har en lang karriere bak seg med studier av kriminelle, voldsofre og samfunnets utstøtte. Om det er av pervers fascinasjon eller profesjonell interesse at St. Louis (nå Chicago)-bandet har adoptert dette uttrykket er ikke sikkert, akkurat som det er litt usikkert om medlemmene selv anser seg som pasienter eller forskere. Og det er i feltet mellom intelligens og galskap 90 Day Men befestet seg som et meget spennende band på 2000-tallet.

To Everybody (Southern, 2003)
Revolver
90 Day Men ga ut en av 2000s beste plater med (It (Is) It) Critical Band, en dynamisk og emosjonell post-hardcore utgivelse, himmelsendt for de av oss som savnet en etterfølger til A Minor Forest eller Slint. Intrikate melodier, temposkifter, vekselsvis aggresjon og følsomhet preget debuten, hvis cover viste fire slacker-utseende pøbler fra Anywhereville, USA. På To Everybody skimtes fire tegnede ansikt inne i en psykedelisk skog, mer likt Revolver enn With The Beatles, for å si det sånn. Hva har skjedd?

Med sin oppfølger viser bandet at de blir skummelt spennende å følge. De har tydeligvis gått gjennom en aldri så liten modningsprosess, og kommet ut av studio med en mer helstøpt og variert skive, mildere enn forgjengeren. Den største endringen i lydbildet kommer nemlig fra nykomlingen, keyboardist og pianist Andy Lansangan. Han tilfører et mykere og mer sofistikert uttrykk i form av aldri hvilende tangenter som får love til å styre mye av drivet i låtene. Det underbygger mørke og tunge stemningsleier mer enn den tidvis utagerende adferden som preget Critical Band.

Selv om 90 Day Men passende nok har justert uttrykket sitt noe ned, har de fortsatt beholdt sine gamle kjennetegn; den intense vokalen som veksler mellom hvesing og hvisken, innestengte skrik og sjelfull sang, en drivende rytmeseksjon og skarpe gitarklanger. Alt er sydd sammen rundt melodier som oftere er lineært oppbygd enn gjentagende med vers/refreng. Det er bare seks låter på To Everybody, men de er til gjengjeld ganske lange, og bærer på mye befriende utvikling. På åpningssporet vrir og jamrer bandet seg tilsynelatende retningsløst, inntil Lansangan etter 6.50 tar en blomstrende pianoovergang, noe som ikke bare setter hele sporet i et nytt lys, men som også fungerer som glimrende overgang til platens treminutter-hit ”Last Night, A DJ Saved My Life”.

Noe av det samme gjentas avslutningsvis, da vokalen glir inn etter syv minutter – denne gangen klar og melodiøs etter en langt droneparti. På ”We Blame Chicago” veksler de mellom harmonisk pop og avantgarde-territoriale. Merkeligste spor er likevel ”Alligator”, som etter en rolig start vokser opp mot en prog-stil der gammel Pink Floyd og Uriah Heep er like naturlige referanser som moderne post-rock, og med en tilhørende tekst om bjørner, bier og trær.

Too Late Or Too Dead (Southern, 2003)
Disse tre sporene på tilsammen 11 minutter utgjør bindeleddet mellom To Everybody og Panda Park. Det er ikke svære mengden å skryte av eller å danne seg opp en bastant mening ut fra. Men det lille vi blir servert virker heldigvis lovende nok. Bandet har denne gangen spilt inn i John McEntires Soma og Steve Albinis Electrical Audio sammen med produsent John Congleton (the pAper chAse).

Firerbanden har ikke uventet finpusset sine mer raffinerte og stilrene sider, slik de særlig introduserte på To Everybody. Den utagerende holdningen de står for på scenen, en cocktail av både psykedelia, hardcore og progrock, holdes kontrollert i tømmene. Mye takket være Andy Lansegans pianoganger som er mer i forgrunnen, melodibæreren skaper drama med sine følsomme fingre, mens de lydmalende mørkemennene beveger seg langsomt bak ham og spør med pirrende hvisken: ’Where do we go from here?’, som om de vet at svaret er uendeligheten selv – om de bare våger.

Etter det majestetiske tittelsporet står det igjen to kortere instrumentaler, og verken ”Harlequin’s Chassis” eller ”Eyes In The Road” rokker ved den klassiske elegansen som ser ut til å ha lagt seg som et krystallklart teppe over den besnærende verden til 90 Day Men.

Panda Park (Southern, 2004)
90 Day Men bandet går stadig dypere inn i syreskogen, de harde gitarriffene og post-punkpreget fra de to forrige platene er så og si fraværende denne gangen. Det mest sentrale bindeleddet er igjen Andy Lansangan (keyboards, Rhodes). Han er nå tungt involvert på alle de syv sporene, og markerer seg allerede på det schizofrene åpningssporet ”Even Time Ghost Can’t Stop Wagner”, der bassist/vokalist Robert Lowe ynker frem en uforklarlig tekst i uforlignelig stil. Linjen ’I have discovered a new world…’ burde hatt større betydning, for de har egentlig ikke oppdaget nye verdener denne gangen. Men de utforsker ytterligere den psykedeliske/symfoniske progrocken som de flørtet med på To Everybody. Jeg synes ikke de utnytter dette terrenget til fulle, og tar meg av og til i å tenke at dette er fire oppdagere som har havnet et sted de ikke helt vet hvor man skal lete opp de skjulte skattene som de vet finnes nedgravd i nærheten. Det stadige skiftet mellom vokalistene bidrar heller ikke i særlig grad til å binde platen sammen. Men hvorom allting er, det er mye snasent å oppdage på Panda Park.

Etter det intense førstekuttet, fra temaet til en horrorfilm i en lukket anstalt som med fagert fløytespill svinner ut i naturen, åpner de seg opp med forførende ”When Your Luck Runs Out”. Her er 90 Day Men på sitt mest suverene. Brian Case sordinerte hvisken står i skarp kontrast til Lowes sjelsvrenging, Lansangan triller tangenter i bakgrunnen og gir mer plass til et funky el-piano, men med sine 2.51 er den jo altfor kort! ”Chronological Disorder” har en imponerende tulletekst(?) som tar seg for alle bokstavene i alfabetisk rekkefølge fram til ’t’. Igjen er det Lowe som vrikker seg foran mikrofonen, og han får nesten Jeff Buckley til å høres livløs ut. ”Chronological Disorder” er et artig stunt, men fortsatt sitter jeg som lytter og venter på platen for fullt skal løsne. Det tar seg heldigvis kraftig opp på slutten, for den lille instrumental-snutten ”Sequel” markerer en overgang til platas to beste kutt: ”Too Late Or Too Dead”, sunget av Case og som jeg synes egner seg best i rollen. Hans sløve stemme skaper balanse til Lansangans dominans, og det er synd han synger på bare to av låtene. Mye nevnte Lansangan har også et vokalbidrag, og det med en fryktelig Bowie-lignende prestasjon på oppblåste ”Silver And Snow”, en låt jeg vil forbigå mest i stillhet. Men så er det ”Night Birds”. Ikke bare en livefavoritt, denne vigorøse instrumentalen bobler og syder med et funky, sugende driv som 90 Day Men ikke har funnet tidligere på platen. Med sine 8.30 er den også den lengste, og en killer av en avslutning.

Og så er det slutt, etter bare 34 minutter. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke ble helt forsynt. Heldigvis penser 90 Day Men innom såpass mange snåle territorier, og de er originale nok til å score litt ekstra på det. Selv om de har blitt mer teknisk drevne og vågale vil jeg fremdeles holde en knapp på To Everybody som deres fremst plate.

Desert City Soundtrack
Portland-kvartetten Desert City Soundtrack har sin fortid i Santa Rosa, California og bandet Edaline. De debuterte i 2002 med den meget hørbare EP’en Contents Of Distraction, og de som likte den bør ikke på noen måter bli skuffet over deres første helaftens plate. Ingen bør bli fornærmet om man plasserer Desert City Soundtrack på den ledige flekken mellom 90 Day Men og Black Heart Procession på musikkartet, da de deler gode ideer med begge. Her finner vi noe av de svarte gravmarsjene og den tunge tragedien til Black Heart, men Desert City Soundtrack er langt mer aggressive, med heftig rytmikk og taktskifter som viktigere del av sitt mer utålmodige uttrykk. Det betyr rom for både sårt vemod og blind vold, gjerne i samme låt. Det betyr labilt humør og rullende, dramatiske melodier, et hvileløst sug i hvert grep og grøssende tekster,

(Contents of Distraction) (Deep Elm, 2002)
Skyggebilder fra skyggesiden
(Contents of Distraction) er Portland-kvartettens første utgivelse, en mellomting mellom en fullengder og en EP, med seks sterke låter på totalt drøye halvtimen. Rastløst og intenst beveger de seg fra angstfulle, dvelende partier til ljomende sinne, slik vi kan følge vokalist Simon Matt Carrillo raskt vende fra gråtkvalte hulk til brutale skrik.

Mest bemerkelsesverdig er det varierte lydbildet, særlig det tydelige fokuset på Cory Grays pianospill som ruller og går over alle låtene. Han spiller også orgel og trompet, og bidrar i størst grad til å utvide bandets sound. Det er slett ikke ulikt 90 Day Mens flotte To Everyone (2001) dette her, men (Contents of Distraction) tar ikke så sterke ’prog-retninger’. De er hakket hvassere enn sine kumpaner fra Chicago, og med en spretten trommis i Caitlin Love må dette bare være et heftig skue live. Flott er det også på plate. Aller heftigst er den hardtslående åpningen ”What To Do In Case Of Fire”, men bandet er best i mer dramatiske og komplekse låter som ”Sleeperhold”, ”Foglifter” og ikke minst ”Murderhearts”. Her klarer de virkelig å skape et soundtrack til både en urban og sjelelig ørkenvandring, og egger frem bilder av subbende mennesker langs blygrå gater som plutselig eksploderer ut av sine tvangstrøyer. Voldsomme saker med andre ord.

Det er en fin linje mellom apati og sinne, og det er i dette spenningsfeltet Desert City Soundtrack med hell opererer.

Funeral Car (Deep Elm, 2003)
Symfoni i svart
’For our loved ones who have passed’ står det skrevet i det bleke omslaget av Funeral Car. Det er en nøkkelsetning som passer innholdet godt på en plate som høres ut til å være laget av alvorlige, sorgtunge menn kledd i sort. I begravelsesbilen på evig vei til en gravferd. Funeral Car handler ikke uventet om død, tap og savn.

Sammenlignet med EP’en er dette en langt mer fullkommen og bearbeidet plate, både når det gjelder produksjon og framførelse. Ferden åpner sobert nok, en pianodrevet ballade med myk fortellerstemme og en forsiktig trompet i bakgrunnen. Men det skal ikke vare lenge før sterkere krefter bryter løs. Vi får en forsmak på slutten av ”Drowning Horses”, og på ”Drawn And Quartered” følges angstkurven naturlig videre mot nye topper. Cory Gray og Matt Carillios splitvokal tydeliggjør noe av dualiteten som gjør Desert City Soundtrack. Melodiøs sang og skjærende skrik i møte med duvende melodier ”(Take You Under)”, akustiske partier og brutal charivari (”Dying Dawn”, Modest Mouse-aktige ”Something About A Ghost”).

Funeral Car bølger fram og tilbake mellom sinne og sorg, men er arrangert på en måte som fremhever alle nyanser. Det er noe plaget over denne musikken, Desert City Soundtrack skaper en urolig stemning uansett om de lukker øynene og bare driver med, eller vrir kniven rundt i hverandres hjerter og hyler ut sin smerte. Bandet bryter aldri kraftig ut av sitt mønster der balansen mellom det spartanske, såre og det desperate, voldsomme hele tiden skaper et vibrerende spenningsfelt. På den negative siden vil jeg kun trekke frem at ved å legge seg på såpass mange og relativt korte låter omgår de en mer komplisert oppbygging. Kanskje de kunne droppet et par spor til fordel for ytterligere å utforske sine mest majestetiske dødsmarsjer. Som for å gjøre bilturen til gravplassen enda litt lengre, altså.

Perfect Addiction (Deep Elm, 2005)
Høstsonater
Desert City Soundtrack ønsker høsten 2005 velkommen. Med tungt dryppende pianotoner, regnværsgitarer, en tåkefull trompet og hustrige tekster dekker de for sommersolen med sin andre fullengder. Åpningslinjen ’The dawn will break down when you wake up, because you spilled it all on last night’s floor…’ setter stemningen for de neste 37 minuttene.

Stilistisk er ikke Perfect Addiction så veldig ulik Funeral Car. Desert City Soundtrack er fortsatt nærmere 90 Day Men, Afghan Whigs og Black Heart Procession enn det som er gjengs på Deep Elm. De har dempet sine crescendoer og behersker sine utbrudd i større grad denne gang. Tangentstrøkene er klarere, de sinte vokalutbruddene sjeldnere, dynamikken mindre rastløs. Under den relativt beherskede fasaden dirrer likevel spenningen; angst, fyll, savn og sorg er gjennomgående tematikk. De teatralske elementene har de fremdeles bevart: Matt Carrillo, Cory Gray og nykommer Brian Wright er de sorgtunge hovedpersonene i dette burleske spillet der manesjen er belagt med gulnet løv og gårsdagens drømmer.

De 12 låtene som gjemmer seg bak sceneteppet kan gi et noe blekt og tamt førsteinntrykk, men dette er en plate som risikerer å vokse inn i deg, også takket være fravær av ordinær låtoppbygning og lettvinte løsninger. Fravær er det også av de spennende løsningene, og det som trekker mest ned er tanken om at de kunne gjort noe mer ut av dette materialet. Det er noe oppgitt over mange av låtene, en tilstand av håpløshet eller apati som hindrer kreative løsninger eller overraskelser. Men Perfect Addiction er ikke bare en gråtung elegi. Den dramatiske elegansen på ”Let’s Throw Knives”, turbulensen på ”Playing The Martyr” og horroraktige ”Mothball Fleet” (’There are bodies scattered in the yard, while wolves are screaming at the door…’) bidrar til bredde. Det er også verdt å nevne at produsent Brandon Eggleston (Modest Mouse, Les Savy Fav) har skapt et klart og rent lydbilde som sømmer seg bandets utvikling mot et mer sobert og strukturert uttrykk.

Perfect Addiction viser et band som fortsetter å dyrke livets tyngre sider, og de viser at hviskende inderlighet, langsomme bevegelser og smertefull tristesse er virkemidler med lang holdbarhet og evig aktualitet. Når platen toner ut med bønnfallende ’My beautiful friend, you weren’t always like this. If you need a friend or a place to call on, call on me…’så er det som om den etterfølgende stillheten beordrer oss om å brette opp frakkekraven og duknakket gjøre oss beredt til de lange mørke dager.

The pAper chAse
The Paper Chase er fra Denton, Texas og ledes av John Congleton – også kjent som en prisbelønnet produsent (Modest Mouse, 90 Day Men, Okkervil River, John Grant, Mountain Goats og tusen andre). Han lager også filmmusikk, blant annet for Jackass og lydeffekter for både Halloween-soundtrack og Discovery Channel.

Hide The Kitchen Knives (Southern, 2002)
Bloody strips and Barbie doll eyes
Hva er dette? De første fem minuttene minner om noe som kunne vært hentet fra Pink Floyds The Wall sunget av Crispin Glover. Pompøst, desperat, og ikke så rent lite schizofrent. Etter den spesielle innledningen åpner det seg raskt et heftigere uttrykk som innebærer sylskarpe gitarer og spastisk rytmikk. Hide The Kitchen Knives er ganske krevende lytting, man kan ikke sette den på å for å utføre huslige oppgaver som å telle kniver eller som avslappende tidsfordriv, man må være tilstede hele tiden for å unngå at den blir irriterende.

Pink Floyd har allerede vært nevnt, og ”A Little Place Called Trust” starter med å finne rytmen til lyden av kniver som hvesses, litt som ”Money” åpnet med klingende mynt. Den slipende lyden går igjen som en truende faktor, underbygget av gitarene som skjærer oss til blods og trommene som mørbanker oss, mens bassisten fillerister de siste restene vi har av sans og samling. Congleton kan minne om Bright Eyes’ Conor Oberst der han skriker, peser og gauler intenst ordstrømmende foran eller utenfor mikrofonen. Han har melodiøse popøyeblikk (”Don’t You Wish You Had Someone”) med angstfylt aura. Hans fullstendige tilstedeværelse blir for dominerende over tid, og det hadde ikke skadet å gitt mer plass til de andre musikerne som nesten blir borte i taleflommen.

Platen bindes sammen av korte, snåle intermezzoer med opptak av stemmer og andre stemningsskapende lyder, noe som skaper en filmatisk følelse, og siden flere av låtene går i hverandre, gir dette velfortjente pusterom før neste rundkast. ”Where Have Those Hands Been”, ”A Liver A Lung A Kidney A Thumb” og ”I’m Going To Spend The Rest Of My Life Lying” er suverene spor. Aggressive og dynamiske, fengende og hardtslående, og John Congleton oppsummerer det egentlig best selv med linjen ’I’m a swinging axe, I’m a baseball bat, hiding in the hall…’

God Bless Your Black Heart (Kill Rock Stars, 2004)
Home is where the hurt is
Han synger som om hjertet er i ferd med å slå ut av det spinkle brystet sitt, med en undertrykt, nærmest gråtkvalt desperasjon. Han er en emosjonell leder for en mentalt forstyrret cabaret, en andpusten dukkemester som lanserer sin siste absurde forestilling, og slipper her alle familiens skjeletter ut av skapet med et brak.

Noen subber tungt over gulvet, døren lukkes og platen starter. Gjem kjøkkenknivene, the pAper chAse er tilbake med sin tredje plate med moderne eventyr for voksne. God Bless Your Black Heart er ikke så veldig ulik forgjengeren, men hakket mer konsis og fokusert er de fremdeles ikke ulike en skrudd blanding av Bright Eyes, Tomahawk, Jesus Lizard og The Cure. Kjennetegn er stakkato melodier, triumferende marsjer, fyldig orkestrering og et forstyrret, urolig lydbilde som står godt til tekstene. Disse er hemmelighetsfulle skildringer ladet med gudstro, gruppesex, svarte hjerter og denslags. Et eksempel:

So I’ll cut you all open and see what’s inside and what’s missing
While this virgin your daughter skirt down the altar.

Du ser hvor dette leder. Sentralt ved siden av den voldsomme ordstrømmen og gitarknivingen er pianoet, som på den ene siden bidrar til å gi et slags teatralsk skjær, på den andre brukes til hamre på som om det skulle være et trommesett. Instrumenteringen er ellers mer enn tettpakket, gjerne atonal og dissonant. Bandet skjærer og river i gitarer og strykere, slår og sliter i skinn og strenger, men følger fortelleren hele tiden på imponerende tight vis. Bruken av blås og stryk skaper dermed ikke et kammerpreg, men fungerer mer som for å underbygge hissige detaljer fra en eller annen skrekkfilm. Samples fra filmer og lydopptak – av for eksempel fluesurr – er andre effekter Congleton benytter for å binde sammen denne rockoperaen. For det er noe slik storslagent han prøver å skape. Tidvis blir det ganske så fengende på sitt nervøse vis, men som et langt, sammenhengende teaterstykke omhandlende det psyke moderne samfunn preget av paranoia, angst og galskap er nok dette altfor ustabilt til å nå ut til de store masser.

Så hvorfor ligger ikke God Bless Your Black Heart helt øverst på alteret for tilbedelse og heltedyrkning? For min del skyldes det at den virker ganske så lang med sine drøye 50 minutter. Det er særlig de fanfare-pregede, mest patosfylte stykkene som blir en prøvelse. Du skal være mer enn mildt interessert i å følge Congletons behov for oppmerksomhet, og det fungerer best for pAper chAse (eller hvordan de enn nå skriver det) når de demper lyset, sirkler hvesende rundt i mørket og overlater mer til lytterens fantasi å finne ut hva som skjer der borte, bak sofaen. God Bless Your Black Heart er både intens og krevende, John Congleton forlanger at både hode og hjerte er på rett plass for å henge med, og jeg kan ikke love at den gir noe tilbake.

Når denne timen er over føles det som å vært med på en time mellom en psykolog og en dypt forstyrret mann, der det er vanskelig å si hvem som egentlig er hvem.

The Paper Chase Meet Red Worms’ Farm (2004)
m/ Red Worms’ Farm
Padova vs. Dallas
Robotradio er en nystartet label som hører hjemme i Lavis, Italia, og som med denne utgivelsen har startet et ganske interessant prosjekt. Tanken er å kople musikk, video og tegneserier, i et møte mellom to ulike band; et mindre kjent fra hjemlandet og et større utenlandsk. Første utgivelse består av stort sett uutgitte låter fra italienske Red Worms’ Farm og amerikanske The Paper Chase.

Det er mange gode krefter som har vært involvert på denne platen. Den illustrative biten er ivaretatt av den italienske tegneren Alessandro Baronciani. Hans blåhvite kraftige tusjstrek gir platen et helhetlig uttrykk. Nicola Fontana (Fountainhead) har laget en lavbudsjettsvideo til hver av bandene (Paper Chase: ”I’m Your Doctor Now”, Red Worm’s Farm: ”Pop Song”).

Når det gjelder det musikalske innholdet består det av syv låter, fire fra Italia, og tre fra USA. Dallas-bandet leverer en remiks av ”Out Come The Knives”, samt ”I’m A Doctor Now”. Det ‘nye’ sporet “Isn’t She Something” er typisk støyende angst-desperasjon fra Paper Chase.

Det fine med dette opplegget er at man kan oppdage ukjente band fra et land man ikke så ofte forbinder med alternativ rock, og for min del er Red Worms’ Farm et slik nytt bekjentskap. De kommer fra Padova, og har eksistert i undergrunnen i noen år med et par skiver bak seg. De holder seg innenfor en bråkete dissonant gren av post-punken, mer melodiøse enn Paper Chase, og med noe mindre særpreg over seg. Trolig påvirket av band som Sonic Youth og Les Savy Fav er deres fire låter her av lovende karakter. Det er mest driv i åpningssporet ”Jelly Bean”, som har noe av den samme dynamikken som Girls Against Boys. Samme låt kommer igjen avslutningsvis, og versjon to stikker seg noe ut fra de andre, da lydbildet i Giulio Faveros remiks har et mer elektronisk støyende uttrykk.

En pen utgivelse og starten på et prosjekt jeg håper å mer av fremover.

Foto: Bad Taste/Jens Nordström

Logh/Log
– I am known as the Log Lady. There is a story behind that. There are many stories in Twin Peaks – some of them are sad, some funny. Some of them are stories of madness, of violence. Some are ordinary. Yet they all have about them a sense of mystery – the mystery of life.
Margaret Lanterman, The Log Lady, Twin Peaks

Every Time A Bell Rings An Angel Gets His Wings (Bad Taste/Smekkleysa, 2002)
Twin Peaks, Sweden
Ryktene sier at bandnavnet er inspirert av The Log Lady fra David Lynchs skjellsettende tv-serie Twin Peaks. Kubbekvinnens visdom kan med glede hentes fram fra skogene for å forklare noe av hva bandet står for. Det er også mange ulike historier på Every Time…, med særlig vekt på de triste og melankolske stemningene. De fremføres med Kubbedamens klokskap, men også med hennes noe svevende måte å forholde seg til verden. Som David Lynch klarer Log å trekke ut ord og setninger som passer godt til omgivelsene, men som overlater mye til lytteren å selv finne helt ut av. Det er dessuten særdeles behagelig å nyte en så avslappet vokalist som Mattias Friberg. Han hever seg ikke ofte over hviskeleie, men er stødig og klar nok til å bære låtene på en sterk måte.

– My log hears things I cannot hear. But my log tells me about the sounds, about the new words. Even though it has stopped growing larger, my log is aware.
The Log Lady.

Every Time… har både mange varierte og skjulte uttrykk i seg, noe som kan virke forvirrende de første lyttene. Her er det både innestengt gitar-aggresjon (som bare unntaksvis eksploderer), en banjolåt, streit og fengende pop, ambiente partier og flytende instrumentaler. Når dette godtas kan man lene seg tilbake og begynne å nyte den gjennomførte helheten i platen. Et fellestrekk som går igjen er en nærmest landsens følelse, en naturstemning preget av dype skoger og evig regntung tåke. Omslaget viser da også en kjempe som stiger opp fra skogen, med ryggen til byen. Det betyr ikke at dette er countrymusikk. Sammen med for eksempel Kristofer Åstrøm ser det heller ut til at svenskene er i ferd med å finpusse et egenartet stillferdig nordisk uttrykk, som låner like mye fra lange og kalde vintre som fra Ville Vesten.

Every Time A Bell Rings… er ikke et fullendt mesterstykke, men det er langt mellom utgivelser av så helstøpt karakter, og plater som på kort tid har gitt så mange gode timer i samvær med stereoanlegget. Gjør derfor som kubben kommanderer, ønsk Log velkommen inn i varmen.

The Raging Sun (Bad Taste/Smekkleysa, 2003)
Solen stiger glødende og mektig opp over Lund
På grunn av en navnekonflikt med et annet band har Log siden debuten vært nødt til å legge til en ekstra -h, de har dessuten anskaffet ny trommis og fått hjelp av amerikaneren John Congleton (the pAper chAse, 90 Day Men) som tekniker. Hans bakgrunn ser ut til å stemme bra overens med bandets ønskede utvikling, selv om Logh sjelden blir riktig så dramatiske som the yanks. De har et ubeskrivelig svensk preg over seg, kanskje er det furuskogens melankoli de har til felles med artister som Kristofer Åström og Christian Kjellvander. Logh er likevel noe ganske for seg selv, og med The Raging Sun har de ikke bare gjentatt suksessen fra debuten – de har vokst med oppgaven, og endt opp med en plate som står minst like solid.

Det tar noe lengre tid med The Raging Sun, den synker ikke så raskt inn som Every Time… Den var sjarmerende i all sin retningssøken, men likevel mer direkte og umiddelbar. Nå har Logh strammet grepet en del, og de har hardnet til i modningsprosessen. The Raging Sun spriker mindre og er fastere i både lyd og lynne, men Lund-kvartetten bedriver fortsatt langsom og følelsesladet rock som balanserer mellom himmelsk popmelankoli og utagerende styrke. Og de skjenker oss et knippe vidunderlige låter også denne gangen. Vemodige perler som ”The Contractor And The Assassin”, ”An Alliance Of Hearts” og ”Thin Lines” er blant det beste jeg har hørt fra denne kanten. På tittelsporet og ”At This My Arm Was Weakened” kan man ane spor av nyere Sonic Youth i uttrykket, og på ”The Bones Of Generations” klemmer de til i et heftig støyutbrudd.

Bortsett fra slike enkeltutblåsninger gjemmer de det meste av sin kraft, slipper det ut i passe porsjoner eller lar det komme ut mer i form av trykkende og dvelende stemninger. De to siste sporene, som varer tilsammen et kvarter, er lysende eksempler på Loghs velfunderte balansegang, der skjør, varsom melankoli og kraftigere utblåsninger begge har sin naturlige plass. Massive ”City, I’m Sorry” og den pianodominerte ’ambiente balladen’ ”Lights From Sovereign States” avslutter denne glødende solen av en plate på et vis som gjør det vanskelig å ikke sitte målløs tilbake.

Bjørn Hammershaug

Treetop Skyline: Låvedans i Brooklyn

17/09/201319/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

10 artister som alle deler noen felles referanser: Moderne barn av vår tid, gjerne bosatt i urbane områder som Brooklyn, og de har alle en forkjærlighet for musikk som strekker seg tilbake i tid og med en annen, mer rural tilhørighet: Fra 1960-70-talls tilbake-til-naturen frilynte idyll til mer ‘autentisk’ fjellfolk. Blant annet. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Akron/Family: Set ’Em Wild, Set ’Em Free (Crammed Discs/Dead Oceans, 2009)
There’s a family affair going on
Skal man oppsummere Akron/Family med ett ord, må det være med ’overskudd’. Overskudd til å bryte med båssetting, overskudd til å utfordre seg selv, til å konstruere nye veier – og overskudd til å overskride disse igjen. Brooklyn-bandet – som nå er redusert til en trio, men høres ut som det dobbelte – har igjen kastet seg ut i villstrykene uten sikkerhetsnett. Set ‘Em Wild, Set ‘Em Free er både ambisiøs og klartenkt, og som studioprosjekt deres hittil mest gjennomarbeidede.

Åpningssporet ”Everyone Is Guilty” lover noe mer enn de følger opp, men disse seks spraglete minuttene har i seg selv nok ideer og tematiske skifter til å romme en hel plate: Groovy funk møter kollektiv samsang, orkestrerte arrangementer flyter over i stammebrøl, progga gitarpartier smelter tilbake i grooven. Bare i løpet av de første to minuttene. Flotte saker, som munner ut i lettbent afropop (”River”), som igjen får selskap av en ubestemmelig sak av elektroniske beats, blåsere og smilende vokalharmonier (”Creatures”) og et par nydelige, tilbakelente akustisk spor (”The Alps”, tittelkuttet). Da er vi under halvveis.

Nei, Akron/Family spreller for mye til la seg hekte på en bestemt krok. Deres konsept kan virke å være det konseptløse, og de opererer (tilsynelatende) mest etter innfallsmetoden, som igjen plasserer dem i en veldig ’Brooklyn’sk’ kategori. Det bør nå være klart for alle at Akron/Family makter å foredle alle sine tanker – eller skal vi si samordne hverandres platesamlinger – og skape noe som låter friskt og nytenkende i 2009. Det i seg selv er en prestasjon. Selv om Set ‘Em Wild… er vellydende, godt arrangert og tydelig gjennomarbeidet, kan den også høres mer en samling enkeltstående låter og ideer til låter (og tidvis forkastede ideer) enn en plate fra A-B. Det er da heller ikke de rette linjene som interesserer Akron/Family, og som album kan fraværet av en tydelig helhetstanke, en klar rød tråd, skrives med negativt fortegn, samtidig som det nettopp danner selve essensen i hele bandets virke.

Så er det til gjengjeld mange tråder i hver enkelt låt. På mangefasetterte ”Gravelly Mountains Of The Moon” har de eksempelvis skrudd stavmikseren på full fres, og kastet alt fra Albert Ayler og Art Ensemble Of Chicago, til Jimi Hendrix og Animal Collective opp i bollen. En smakfull en, om enn med noe mektig krem. Jeg skal ikke kjede med detaljer rundt hvert spor, men ”Sun Will Shine” kan få lov til å oppsummere det hele: En gjentagende mantra (’the sun will shine, and I won’t hide’), ett bein i den amerikanske folken og ett i afrikansk stammedans, som etter tre minutter snubler ned i et hull av knitrende larm og kommer ut igjen på ryggen av noen løpske saksofoner i munter kakofoni.

Nevnte jeg overskudd?

Megafaun
Megafaun er tre fjerdedeler av bandet som dro fra Eau Claire, Wisconsin og ned til Durham for gjøre seg fete som DeYarmond Edison. Kort bakgrunn: Frontfiguren møtte veggen, vendte hjem og buret seg inne i en hytte noen måneder. Hans navn er Justin Vernon aka Bon Iver, og ut av koia kom For Emma, Forever Ago. De tre andre skjeggbusene ble værende i tobakksland, og det debuterende resultatet foreligger altså her, omtrent samtidig.

Bury The Square (Table Of The Elements, 2008)
Megafaun er anti-puristiske folkmusikere, progressive tradisjonalister og eksperimentvillige front-porch nytende rødnakker. Det er ikke så mye ’freak’ over deres folk, men desto mer menneskelig varme og jordnær troverdighet. Ved hjelp av finstemte vokalharmonier og en balansert, gjerne minimalistisk bruk av akustiske og elektriske instrumenter har de lagt godt grunnlag for å grave videre. Dette er ikke musikk som står stille eller som er heftet til et bestemt sted eller periode, men det er først og fremst rurale krefter som er i spill her. Megafaun kan således knyttes både til sørstatenes gospel, Midtvestens melankoli og Appalachenes fjellfolk.

Nøkkelsporet er 11 minutter lange ”Where We Belong”, et stykke som viser mye av drivkraften i bandet. Den starter som en smådeppa banjodreven sak, ikke ulikt Bon Iver, før de to andre stemmene kommer flytende inn i lydbildet, etterfulgt av trommer og strykere som etter hvert druknes i sagende gitarfeedback og lar liksom hele låten bare bryte sammen. Denne anti-kommersielle holdningen gjennomsyrer mye av platen. Som på ”Tired And Troubled”; en snål miks av sammenskrudde bluegrass-sanger filtrert gjennom noe båndsalat som ender opp i noe slags Konono #1-aktig hillbilly-himert.

Det finnes også mer konvensjonelle saker her. ”His Robe” er relativt streit backwoods-gospel, mens den iørefallende åpningslåta ”Find Your Mark” stikker seg fram som en delikat vokalcalypso med hendene utstrakt både mot Akron/Family og Animal Collective, slik banjostompen ”Lazy Suicide” er en avslutter som etterlater ønske om mer moro mens Phil Cook uler: ‘Lazy suicide, weak formaldehyde, you could wake up if you tried…’

Med unntak av noe langdryge ”Drains” er det lite latskap å spore her. Megafaun klarer å kombinere rotfaste tradisjoner med moderne eksperimentvilje uten at det virker påtatt ’freaky’. Ryktene skal ha det til at de er et aldeles fabelaktig liveband, og det ligger sterkere krefter latent i dette materialet enn det som kanskje kommer til overflaten her. Antydning til groovy jammer og duellerende banjosoloer vil vi ha mer av. Inntil noen tar til vettet og booker bandet hit, anbefales herved denne platen som en av årets bedre debuter, fra en av årets mest lovende nykommere.

Gather, Form And Fly (Crammed Discs, 2009)
Skogen brenner
Med Gather, Form & Fly fortsetter Megafaun ferden fra debuten. De har utviklet seg ytterligere og endt opp med en plate mettet på opplevelser. Utelukkende positive. Megafaun er ikke et band som ser begrensninger i sin musikk, og de deler en eklektisk lekenhet med sine frender i Akron/Family – om enn ikke riktig så springende. De er mer bundet i det jordnære uttrykket; bluegrass, fjellcountry og blues, men kvier seg ikke for å male med mer impresjonistiske penselstrøk. De samarbeider like lett med rustfolkerne i Bowerbirds som minimalisten Arnold Dreyblatt, de synger vestkystharmonier som Crosby, Stills & Nash det ene øyeblikket, og kaster seg ut i ramsalt banjo-impro fra Appalachene det neste. Her kan det legges til at alle tre har skolert jazz-bakgrunn, som kanskje forklarer at de kapable til å holde på med den slags uten at det blir altfor freaky-deaky.

Ok, jeg kan styre meg for den noe gampete bluesen ”Solid Ground”, men bortsett fra disse fire minuttene er det lite daukjøring her. Platens umiddelbare vinner, ”The Fade”, er forøvrig en av årets flotteste poplåter. Jovial er også den tradisjonelle feleslåtten ”The Longest Day”, en låt som egner seg like godt på lokalet som i kredrike klubblokaler. Ellers finner de fremdeles rom for å mikse feltopptak, afrikanske trommer og leirbålallsang (”Darkest Hour”), nedpå jazzfolk (som i tittelkuttet) og ikke minst et par nydelige viser av det mer intime slaget (”Kaufman’s Ballad”, ”Tides”). Det Graceland de besøker på ”Columns” huser for øvrig både Paul Simon og Willie Nelson – før de mot slutten skrur seg langt bort i romfarten.

Dette er 50 minutter med americana av alle slag, fra alle tider – og Megafaun minner om at banjo og cowboyhatt kan være så langt fra reaksjonært som det er mulig å komme.

Blitzen Trapper
Denne gjengen har spredt sine ville fjellhymner fra sin base i Portland, Orgeon siden 2003. Med sitt tredje album Wild Mountain Nation ble de fanget opp av SubPop og fikk med det sitt gjennombrudd.

Wild Mountain Nation (SubPop, 2007)
Søttitallskameratene
Wild Mountain Nation tar godt for seg fra en rekke hold; røttene til bandet kan nok spores i Grateful Deads psykedeliske country-jammer, med årene er dette et grunnlag som har blitt gradvis utprøvd og utbygd av en rekke andre. Utviklingen har heller ikke gått Blitzen Trapper hus forbi, og slik er det mulig å navnedroppe både Akron/Family og Animal Collective som ganske naturlige referansekilder.

I løpet av en kjapp halvtime farer de over mye pløyd mark på denne platen, de er i godt selskap av band som søker tilbake til naturen, til det uberørte og idylliske. Men Blitzen Trapper evner å skvise friske dråper fra tørre bekker. De presterer å binde hillbilly-musikk, psykedelisk pop og lofi-skranglerock sammen til et overbevisende sammenhengende hele, selv om det betyr at en slitsom freak out som ”Woof & Warp Of The Quiet Giant’s Hem” etterfølges av ren hjemmebrent-country som ”Wild Mt. Jam”, en småskeiv Pavement-møter-Beck låt som ”Hot Tip/Tough Club” får følge av en aldeles stjerneklar folkvise som heter ”Summer Town”. Det spretter dermed litt fram og tilbake, og det bidrar i hvert fall til at det er vanskelig å falle helt til ro med denne på øret. Selv foretrekker jeg i dette tilfellet de roligste stykkene, det er disse som er mest tiltalende med Blitzen Trapper. Samtidig, de mer høyrøstede utblåsningene er de som bidrar til å gi bandet deres karakter, det er her lekenheten og bredden kommer frem.

Men låtmaterialet er svakere enn viljen til spilleglede og lekenhet, og de er mer sjarmerende i kraft av dette enn for sine mer eller mindre løsslupne melodier. På joviale øyeblikk som ”Future & Folly” og ”Country Caravan” er de ganske uimotståelige, og med avsluttende ”Badger’s Black Brigade” viser de også at de tar seg råd til å kun bruke et drøyt minutt på det som er platens fineste øyeblikk. Neste gang kan de gjerne kutte ut litt av den atonale manien og heller dyrke den melodiøse harmonien i større grad.

Det er noe tilforlatelig og trivelig over Blitzen Trapper, som ser ut til å være lykkelig fanget i et 70-talls-univers der avstanden mellom kosmos og låveveggen ikke er urovekkende stor.

Furr (SubPop, 2008)
Blitzenheads
Med sitt fjerde album er fremdeles tilknytningen til 70-talls syrecountry og folkrock en sentral faktor for Blitzen Trapper. Samtidig er det mulig å si at, joda, de er på vei mot noe.

Dette ’noe’ er, om mulig, en i enda større grad koordinering av Grateful Deads mest kommersielle album, Workingman’s Dead, American Beauty (begge fra 1970) og Bob Dylans glansperiode. Det skjuler seg som vanlig mer når dette bandet slipper seg løs, i hovedsak tuftet på musikk fra nevnte periode. Det er altså ingen grunn til å la seg skremme vekk av 80-talls metall-fonten på omslaget, bokstavene er skjært i ekte treverk, og åpnes omslaget på denne pent utformede utgivelsen ser vi bilder fra innspillingen fra et sted som kan minne om Big Pink i 1968.

Litt av utfordringen med å godta Blitzen Trappers lemfeldige stil er at den kan bli i overkant sprikende. De ønsker liksom å klemme inn så mye som mulig av skjeggete 70-tallsrock som mulig. Her står Bob Dylan side om side med Neil Young, hårsåre ballader gir stafettpinnen til vrengt gitarsmerte (”Love U”). Det gir spennvidde, men skaper også en litt schizo atmosfære som ikke alltid fungerer like smertefritt, særlig når de henfaller til humpende midt-i-veien-rock. Da er faktisk sporene som vender nesen mot popmusikken (Supertramp, Elton John) å foretrekke, som snappy ”Saturday Nite” og pianoballaden ”Not Your Lover”.

De svarte og hvite tangentene er i det hele tatt mye brukt her, visstnok et ’beast’ de fant i innspillingslokalet som var ’out of tune and missing teeth’. Det er en slik holdning som gjør det vanskelig å ikke la seg sjarmere i senk av Blitzen Trapper, men det blir ikke nødvendigvis geniale plater ut av det.

Death Vessel
Det mest bemerkelsesverdige med Death Vessel er utvilsomt vokalen til Joel Thibodeau.

Hans klare og høye sopran har nemlig meget kvinnelige trekk, ulik det meste jeg har hørt komme fra en voksen mann. Om musikken til Death Vessel har enkelte røtter både langt tilbake i tid og høyt oppi liom, så bidrar hans røst til å befeste bandet til en tid og tradisjon der strengband møttes på den lokale kneipa, brennevinet satt løst og tæringsbefengte innavlsgutter grep mikrofonen i nattens godvilje. Thibodeaus stemme er gjenklangen fra en grend i Appalachene der unggutter danser barføtt rundt på lokalet og mimer etter gamlekara, og et sted i søla sitter en pjokk med en særegenskap som ikke… vel, er helt i tråd med normen når det kommer til ordinære familiebånd. En slik type er Joel Thibodeau. En mann med kvinnestemme.

Om ikke fullt så bemerkelsesverdig, Death Vessel spiller en lett blandingsform av moderne og tradisjonell folkemusikk.

Stay Close (North East Indie, 2005)
Redneck evenukk
Joel Thibodeau har bakgrunn fra bluegrass-bandet String Builder, og selv om disse elementene er å høre også i Death Vessel (særlig på ”Mandan Dink”), så bryter de med den formelbaserte tradisjonsmusikken til fordel for en mer udefinerbar bastardgenre av snål indiepop og luftig folkemusikk. Med på laget har Thibodeau med seg folk fra band som The Figgs, Purple Ivy Shadows og Espers, som besørger en folkelig stil platen gjennom, enten de heller mot de amerikanske fjellsidene eller ved hjelp av Thibodeaus klokkeklare stemme og originale intonasjon hinter mot mer østlige referanser. Uansett stripper Death Vessel uttrykket sitt for unødig vedheng, og står igjen med barberte simple toner som både låter autentisk og virker forfriskende.

Bandet omtaler seg selv, ganske treffende, som: ’at times haunting, at times playful, like the child-ghost of a mountain trail, humming and skipping along and leaving all passers-by to do the same’. Joda, det er en barbeint slendrian over disse låtene, tekstene er passe skrudde og stemningen jovial. Versjonen av Townes Van Zandts ”Snow Don’t Fall” tilhører platens mer alvorlige side, som sammen med spøkelsestwangen ”Blowing Cave”, high & lonesome-dansen ”Break The Empress Crown” og tunge ”Deep In The Horchata” står igjen som de mest seiglivede sporene.

Litt tilbakestående sjarmerende er Stay Close et hyggelig bekjentskap fra dette østkyst-bandet, dog uten de helt store øyeblikkene. Men den stemmen, den er noe for seg selv.

Nothing Is Precious Enough For Us (SubPop, 2008)
High Pitch Lonesome Sound
Med oppfølgeren gir Death Vessel til kjenne flere kvaliteter enn det debuten hintet om. Glem den snåle stemmen, konsentrer deg om musikken: Låtene er sterkere, framføringen bedre og helheten så gjennomført at denne ikke fortjener å bli kategorisert som en snål obskuritet.

Death Vessel er fremdeles tuftet på fjellfolk, men Appalachenes grønne åskammer reflekteres i større grad i Brooklyns mangefasetterte puls. Et uttrykk som både er tradisjonelt og moderne, spartansk og komplekst, gir i sum et flertydig resultat. Over det opplagte ’americana-fundamentet’ av folk/bluegrass finner Joel Thibodeau flere rom for både klassisk pop, jazz og psykedelia. Sammen med en krets av medspillere på alt fra blåsere og pumpeorgel til banjo og vinglass lykkes produsent-tospannet Thibodeau/Pete Donnelly å skape et både luftig og spartansk lydbilde av stilfull kledning.

Joel Thibodeau skriver ikke akkurat tekster som hvermansen. Selv om de kan være litt krøkkete å kode, så er det i hvert fall imponerende hvordan han får tilsynelatende håpløse setninger til å skli sømløst inn i sammenhengen. Et par eksempler: ’Encapsulated jive; both the quarter and the prize/out there whanging on the Naugahyde abusively’, eller hva med denne: ’Remnant fauna circa days to come will take the cake/having teethed on only scum, outstretched gums coarsely threaded’. Hele platen flommer av slik tungegym og vågal språklig kreativitet. Slik sett fungerer den flotte åpningslinjen som et slags credo til platen som helhet: ’Now I am versed in silence /My throat hurts, not from yelling but from holding back /I won’t say E, A, I, O or U’. Her er få enderim og opplagte floskler, ei heller de mest typiske låtstrukturene. Dette signaliserer ytterligere at Thibodeau markerer avstand til røttene han ofte blir knyttet til.

Nothing Is Precious… er ikke en direkte spektakulær plate. Ingen har svingt tryllestav over innspillingen. Men den er utrolig lekkert utført og et kvantesprang sammenlignet med forgjengeren. Fremdeles rik på innfall og lekende i utprøving, mer sober og raffinert der gjenkjennelsesevne og originalitet går hånd i hånd. Selv om ikke alle enkeltlåtene griper rett inn i nervesystemet (”Penninsula”), så er det vanskelig å ikke sitte imponert igjen da instrumentale ”Belt Of Foam” toner ut etter 40 minutter.

Foto: D.L. Anderson

Bowerbirds
Bowerbirds går rett inn i en av de rådende kategoriene innen amerikansk indierock i disse tider. De er en ’back to nature’, organisk lydende, naturhyllende vimsefolktrio som dyrker det rurale og åndelige som kontrast til den strømlinjeformede moderne verden ’der borte’. Heck, de til og med bor i en vogn ute i huttiheita. Denne tendensen til å søke vekk fra byen og inn i skogen er like gjerne musikalsk fundert, sentrum finner vi i tjukkeste Brooklyn, og uttrykksmessig snakker vi om alt fra enslige visefolksangere til aparte loftskollektiv. Det er viktig å skille snørr og skjegg også innen denne, skal vi kalle det bølgen. I likhet med alle andre slike tendenser eller retninger så plasserer jo de fleste seg et sted i midten, unna det ekstreme både i kvalitet og form.

Hymns For A Dark Horse (Dead Oceans, 2008)
Into The Wild
I løpet av de første fem minuttene skaper Bowerbirds presedens for de påfølgende 50, og for å si det først som sist: I likhet med så mange debutanter har ikke Bowerbirds helt gangsyn til selv å vurdere når nok er nok. Uansett, de første fem minuttene består av to låter: ”Hooves” og ”In Our Talons”. Virkemidlene er sparsommelige; akustiske gitarer, fiolin, trekkspill og utstrakt bruk av slagverk danner basisen, mens vokalist Phil Moore styrer resten med en korrekt tilpasset stemme; krokete, skjelvende og imøtekommende, som dessuten fylles ut av mye fin leirbål-allsang og innimellom små hint av sigøyner-valser og freakfolk-estetikk. Trioen utfordrer ikke det uttrykket som etableres i begynnelsen, men følger disse sporene videre – da med vekt på sine mest dempede sider.

Bowerbirds er på sitt mest oppstemte på ”In Our Talons”, en latterlig smittende sak, men faller snart til ro i mer tilbakelent stilling. Det er ikke mange av sporene som påkaller den umiddelbare fryd, men desto flere perler som skinner opp etter flere pusserunder. Først på drikkfeldige ”Olive Hearts” stavrer trioen seg på beina igjen, holder hverandre i hendene og danser platen inn i solnedgangen.

Bowerbirds dediserer platen til ’what still remain wild, on the earth, and inside us’ og mange av tekstene er viet naturen og naturbilder. Innledet av en hyllest til sin mor under fødselen føres vi inn i en verden der ’the sparrow sings’ og ’the leopard frogs sings sweetly. Vi utsettes altså for en del hippie-økologi, men Moores historier utspiller seg også i spenningen mellom det uskyldige og det truende. De er skrevet i en ganske snurrig stil, men i en hastig og travel tid er det i hvert fall ikke vanskelig å være enig i credoet ”Slow Down”.

My sweetheart and I will retire
will retire to the tide pools
And we’ll fix ur meals of crabs and krill in the long afternoon
And we’ll shed our skin
for a shell from a wise old snail who is singing
Slow down

Hymns For A Dark Horse inhalerer frisk luft og slurper rent kildevann fra et Utopia i lia. Det er en vakker verden der ute, og om det fremdeles finnes ubesudlede steder av uskyld og glede så kan du være sikker på at Bowerbirds vil finne frem og vise deg vei. Jeg anbefaler å slå følge.

The Dodos
Kassegitar og trommer. Det er kanskje ikke et soleklart førstevalg for band som vil foreta de mest vågale dypdykk inn i musikkens nybrottsland. Det meste er vel utforsket for lenge siden skulle vi tro. Men kvess øra, sannelig dukker det opp en duo som, om de ikke akkurat skriver historien på nytt, makter å finne nye spor langs opptråkkede stier for å gripe til flosklene. I en tid der det er ganske vanlig å dynge på med mest mulig instrumenter og lydkilder av alskens type, er den renskårede, mer minimalistiske stilen faktisk kommet til heder og verdighet igjen – også blant de som styrer unna makramé- og tøffelvarianten av folk-segmentet.

Visiter (French Kiss/Wichita, 2008)
You doo-doo right
Visiter [sic] er Dodos’ andre skive. Dette er en hel times selskap med høyoktan folkpunk og countryblues, ramlende skranglerock og tander psykedelisk hippiepop – ja, de to holder i det hele tatt et generelt høyt kreativt nivå og utnytter tosomhetens muligheter på et vis som er de færreste duoer forunt. Referanser kan droppes fra Animal Collective og Akron/Family til Sufjan Stevens og Yeasayer – og da mener jeg helst alle sammen, samtidig.

Vokalist Meric Longs lune, imøtekommende stemme og ikke minst trommis Logan Kroebers ivrige maltraktering av trommesettet danner et interessant spenn i dette bandet. Koplingen mellom rytmisk trommegymnastikk, sjarmerende melodier, fingerplukkende gitar og tilbakelent vokal gir rom for et dynamisk og mangfoldig uttrykk innenfor den stramme rammen (myket opp med ekstra vokal og litt blås her og der). Noen ganger skjener det rett inn i partier av hamrende fuzz-impro, her plukkes det frem en slidegitar fra sørstatene, andre steder hengir de seg til jublende hojing og livsbejaende tribale utflukter. De snodige innfallsvinkler og mange utveier er et ytterligere kjennetegn til The Dodos. Det bærer liksom i alle retninger her, men det er jo også et tegn i tiden.

14 låter, derav mange med en ganske saftig lengde, og den nevnte spennvidden gjør Visiter til en omfattende plate med mange stikkveier. Men de kommer seg alltid velberget frem. Som det enkle, barnslige omslaget indikerer; dette er en plate vel verdt en visitt.

Port O’Brien: All We Could Do Was Sing (City Slang, 2008)
Life Aquatic With Van Pierszalowski
Sarah Palin har bidratt til å sette Alaska på det storpolitiske kartet denne høsten. Port O’Brien vil nok ikke gjøre det samme, men jeg lurer på om jeg får større utbytte av denne gjengen av urbane fiskere og moderne sjøfolk.

Put me on a boat and cut the line
the fishin’s been much better but the weather’s fine
and all my friends are here to kill the time…

Dette kan jeg like! Store menn skriver gjerne om de store hav og vill mark. Melville, Hemingway, Verne, Twain, London, Pierszalowski… Øh, hvem? Frontfigur i Port O’Brien, Van Pierszalowski, har familierøtter i Alaska, og tilbringer store deler av hvert år der oppe. Når han ikke er ute i båten og fisker kan vi tenke oss at han henger rundt i nordlige California og skriver låter om livet der oppe i nord. Det blir til refleksjoner og frustrasjoner om hans to liv, noe som kommer tydelig fram på denne tematisk samlende platen.

I’m sick of the weather up here
It goes on and on my dear
And the fish aren’t coming still
They wait and wait until
We put our anchor down
We spend a few hours in town
My feet weren’t made for the sea
They were made for running free…

…klager han på ”Stuck On A Boat”, som går over i neste låt med de innledende fraser:

I’m doing fine i Alaska
I don’t mind the storm…

…som senere blir til:

I’m doing fine in the city
I don’t miss the stars…

Vi blir forledet innledningsvis til å tro at Port O’Brien er et slags jublende skramleorkester à la Modest Mouse eller Akron/Family, men det blir raskt klart at tempo senkes og tristessen øker i takt med dårlige værmeldinger og tomme fiskenoter. Skramlende drikkeviser og vemodige folksanger veves sammen i ett, i det som er en overbevisende samling låter. Men merk at de beste innslagene ligger først på platen.

All We Could Do Was Sing – tittelen spiller kanskje på fraværet av andre aktiviteter på Kodiakøyene eller Larsenbukta, lar oss som lytter ta del i privatlivet til Van Pierszalowski, han virker å åpne seg for oss. Denne ærligheten er en klar fordel med platen, som styrkes ytterligere av et knippe sterke låter. Ved sin side i denne kvintetten har han Cambria Goodwin, fra Cambria, California, som også er deltidsbaker der oppe i Alaska. Dette er en gjeng av farende fant, men deres maritime tristesse og sjøsyke lengten har klart å finne veien til disse grofaste skogsører. All We Could Do Was Sing bringer med seg en av denne høstens friskeste vindkast fra den amerikanske kysten.

Begushkin: Nightly Things (Locust, 2007)
Sultan Of Night Swing
Det er gode tider i gamlelandet. Slaraffendager og tropenetter avløser hverandre i dorsk harmoni. Hva er da bedre enn litt varsom og innbydende nattamusikk for alle oss ugler der ute?

Dan Smith holder til i Brooklyns mørke skoger sammen med noen få venner; primært en kvinnelig korist og trekkspiller, og et par andre fyrer på gitar og trommer. Men stort sett er dette Smiths verk og hans alene.

Hvem denne mannen med det ordinære navnet er? Han omtales som en ’swinging sultan’ og multi-instrumentalist, og har etter min viten et heller ubeskrevet blad. Men det er verd å notere seg at han av og til spiller i bandet til Will Oldham, og etter noen runder i hans nattlige selskap er det ikke vanskelig å trekke noen åpenbare tråder mellom de to.

For ærlig talt, Dan Smith som snytt ut av skaftet av Oldham. Sangstilen og stemmen er så og si identisk; enda spinklere og litt mer skjelven, men umiskjennelig Oldham’sk. Den noe arkaiske språkbruken har de til felles, eksempelvis på den brit-folk inspirerte ”Olly”: ’Your row of teeth is jolly, and there’s to me so many, that I might count them 1, 2, 3, O Nelly in the light…’ Slektskapet kan også spores i selve musikken. Nightly Things‘ åtte korte låter (fordelt på 22 minutter, det kaller vi en EP, tror jeg) vier seg i hovedsak til akustiske viser underlagt et gotisk folkuttrykk med beksvart mine, som skåret ut av både Palace Brothers tidlige fjelltoner og Bonnie Prince Billys senere og mer gemyttlige skiver.

Det er altså ikke akkurat nysådd mark som blir pløyd av Smith, men hvis vi et øyeblikk ser bort fra stempelet han lett kan påklistres som en Oldham Jr., og lar musikken tale for seg – ja, så er det slett ikke så verst det han presenterer som Begushkin (hva nå i all verden det betyr). Mye flott kvinnelig koring bidrar positivt på harmonisiden og fyller godt ut mannens nervøse røst. Innslag av fyrrig trekkspill inviterer til litt sigøynerdans (”Stroll With Mine”). Men før det tar helt av, tas vi ned igjen med helt intime låter som ”At Night With Me”. Passende titulerte ”Bitter Night Choir” deler noe av Cohens uttrykksform, mens ”Royal Things” går i samme bestemte tone som nevnte Oldhams Madeleine Mary – og mens den uunngåelige kilden ble nevnt igjen; Begushkin er ikke helt der oppe på hans nivå med dette låtmaterialet. Nesten, men ikke helt.

Men sørgtunge melodier som bare ønsker å hvile seg på en ensom skulder en nattastund skal man ikke kimse av. Ei heller denne gang.

O’Death: Head Home (Ernest Jenning Recording Co., 2005)
Hootenanny!
Kanskje de har tatt navnet fra den gamle mordballaden til Ralph Stanley, det passer i så fall denne banden godt. De bærer nemlig med seg tunge tradisjoner fra den gang da, og fremstår som en slags etterlevning av tidenes fyllefest langt inne i Appalachene, skapt av slangetemmende predikanter og tannløse whiskeysupere med halsbrekkende fjellmusikk, ilske countrybilly og fandenivoldske bluegrasspunk. Det virker som de har det i blodet, selv om sekstetten er fra mer urbane strøk og barn av mer moderne tider.

Dannet i New York City tidlig på 00-tallet, debuterte de i 2003 og fulgte opp et par år senere med Head Home. Til glede for norske platekjøpere som kun handler plater i norsk distribusjon er den nå ute på markedet, et par år for sent, også her i Europa via City Slang. De værer kanskje en potensiell kultfavoritt, noe som gjerne kan vise seg stemme. O’Death er et forrykende band – bra på plate, sikkert enda morsommere live, og de kan lett følge opp den relative suksessen til Hayseed Dixie eller Gogol Bordello som vi har opplevd i det siste.

Som en mer utvasket utgave av Violent Femmes, et noe mindre predikerende 16 Horsepower og en innavl-utgave av Modest Mouse byr O’Death opp til en real fest, der fela sitter løst og banjosoloene løper løpsk. Heldigvis, nær sagt, er ikke alle sporene like ville som temposterke ”Allie Mae Reynolds”, ”Adelita” og ”All The World” som har både punkens energi og vestens utemmede galskap halsende over seg. O’Death tar seg for av hele spekteret av gamle tradisjoner, og forvalter den amerikanske mytologien, fra klagende og gnagende bønneviser via dystre stomps, rustikk lo-fi, kupønk og gotisk country. Åpningskuttet ”Down To The Rest” minner mer om Kaizers enn Tom Waits, men det er aldri langt til neste sving. Over 15 låter presenteres hele bandets spekter til fulle, og sikrer en plate rikere på lurvete sjarm enn verdens strengeste redigering.

Det er for så vidt helt greit for et band av dette kaliber, der festen temmelig sikkert fortsetter på nærmeste låve i ubestemt tid etter at platen er slutt.

The Pine Hill Haints: Ghost Dance (K, 2007)
Old Timers
The Pine Hill Haints bedriver en lite selvhøytidelig form for ’punkgrass’; en ukomplisert blanding av folk og akustisk punk innkapslet i et råttent lo-fi uttrykk. Vaskebrett, banjo og andre tradisjonelle instrumenter er fremste våpen, brennevinsflaska beste venn og den gamle sangboka til Alan Lomax’ favorittlektyre. De pusler ikke akkurat unødig med de gamle instrumenter, men hamrer i vei på dem som om fanden sjøl er ute på dansegulvet. De rekker å feie gjennom 20 låter på drøyt 40 minutter uten å trekke pusten i særlig grad.

Tittelen på platen har de tatt fra en religiøs bevegelse blant indianerne på 1800-tallet, som inkluderte tranceskapende rundedanser og andre ritualer. Dessverre er det ikke mye indianermystikk igjen, men tittelen kan tjene som en veiviser tilbake til gamle dager, hvor vi ikke bare møter rødhuder, men også værføre fjellfolk, drikkfeldige lykkejegere og horder av immigranter fra vesten. The Pine Hill Haints, selv fra neri dalom (Huntsville, Alabama), lar det 20. århundre stort sett passere i fred, og later som lite har skjedd siden Wounded Knee. Det er i seg selv en forfalskning, men de utøver stilen med både presisjon, troverdighet og primitiv råskap som er lett smittende og gledespredende.

Det er lite som minner om det moderne samfunn. Instrumenteringen er nevnt, låtene er gjerne gamle tradisjonelle viser (de helt nyskrevne er heller ikke besudlet av industrialiseringen) og framførelsen er rå og upolert. Vokalist Jamie Barrier har en hes, malmfull stemme som slett ikke er ulik Joe Strummer, og det er nettopp punkens energi som siver inn i mellom tømmerstokkene i den morkne trehytta som er deres scene. ”The Spirit Of 1812” stiller klokka som første låt, og herfra og ut freser våre venner ut en eksosfri blanding av drikkeviser, irske røversanger, mordballader og destruktive bluesklassikere: ”Coo Coo Bird”, ”St. James Infirmary Blues”, ”Leo O’Sullivans Blues”, ”Raggle Taggle Gypsy”…

Calvin Johnson har en mannsalders erfaring med lo-fi produksjoner, mens Lynn Bridges (Immortal Lee County Killers, Devendra Banhart) kan dette med autentisitet. Begge er produsenter på en skive som høres akkurat passe lite produsert ut, det sprukne lydbildet kunne ikke vært mer høvelig på noen plate. Men Ghost Dance hører selvsagt ikke hjemme på et moderne stereoanlegg. Dette er musikk for de ville kvelder og lange netter. Skru opp lyden, sprett flaska, vri lua på snei, legg inn en svær dose med skråtobakk – og kvelden er reddet.
Bjørn Hammershaug

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Month: September 2013