Out of Time: Drop Out With The Barracudas (1981)

Da jeg en gang på tampen av 1980-tallet fisket fram denne i platehyllen var det mest sannsynlig på grunn av et konkret tips fra fyren bak disken. Hvorfor i all verden skulle jeg ellers ta med meg et eller annet obskurt 60-tallsband hjem? For etter det jeg husker tok det en stund før jeg faktisk innså at dette ikke var et amerikansk band fra en svunnen tid, men et britisk band out of time. Drop Out With The Barracudas spiller riktignok på soundet fra cirka 1965-66, men denne referanserike plata hever seg over noe så smålig som tidsepoker og går på tvers av geografisk opprinnelse.

Coveret framstiller fire smilende unge menn i sommerklær med surfbrett under armen, som om de er på vei til de evige bølgene som slår inn mot strendene i California. Illusjonen underbygges ytterligere av låttitler som ”Summer Fun”, ”California Lament” og ”On the Strip”. Men The Barracudas hørte ikke hjemme på solkysten, men i Londons dunkle underverden. Kort fortalt: Frontfigur Jeremy Gluck forlot hjemlandet Canada og Ottawa som 18-åring, landet midt i punkens mekka i 1977 og startet som skribent i Sounds. Under en konsert møtte han på sveitseren Robin Wills, noe som innledet et vennskap tuftet på en felles retro-romantisk interesse for Beach Boys, Flamin’ Groovies, Peebles-skiver, surfrock, garasjepunk og blomsterpop. Og det var nettopp denne uhippe cocktailen Gluck og hovedlåtskriver Wills mikset sammen i det som skulle bli The Barracudas. Bandet ble dannet i 1979, fullendt med en kortvarig rytmeseksjon bestående av David Buckley (bass) og trommis Nicky Turner.

På baksiden av omslaget til debuten (jeg sitter med den amerikanske Voxx-utgivelsen fra 1982, samme cover som over) tilkjennegir de dualiteten som var noe av bandets styrke. Two Sides of the Barracudas: Den ene halvdelen (Up Side, med låtene 1-7) er en variasjon av framsiden (knipsende surfgutter), mens den andre (Down Side) viser bandet fra en mer shady, gatesmart side (mer The Standells og The Seeds enn the Wilsons). Det er akkurat i dette spennet The Barracudas fant en nisje som viste seg å være slående effektiv, og de håndterte begge deler med lik evne for sylskarpe låter og genretro framføring uten at de endte som en novelty act, en sentimental pastisj på noe som en gang hadde vært. Snarere tvert imot, der lyden av (de fleste) andre band fra denne tiden – være seg post-punk eller New Romantics – kan tidfestes med ganske stor nøyaktighet, har The Barracudas etter over 30 vist en holdbarhet som tenderer mot det vi kan kalle tidløst.

La oss starte med sola. Semi-hiten ”Summer Fun” innledes av en morsom Plymouth Barracuda reklame-jingle, og lar bandet ba-ba-ba-ba-ba ønske oss velkommen inn i mer sorgløse tider: ”The sun is out, the feelings right, it’s all up to you, in the sun, Summer Fun”. Det er med glimt i øyet de leker med disse mytene i kjølevannet til Jan & Dean, enten de baser rundt på stranda, cruiser rundt ”On the Strip”, drar opp den obligatoriske tragedien (”His Last Summer”) – eller når de ønsker seg tilbake til 1965 og hoier ut den tidens diller (”Louie Louie, Shindig, Hullabaloo, Bandstand and where the action is too eight miles high”.)

Referansen til The Byrds er en naturlig inngangsport inn i the Down Side. Som en av de første virkelig store psykedeliske låtene viste ”Eight Miles High” veien inn mot et mørkere og mer forstyrret musikalsk uttrykk, som en motkulturell markør med en direkte gjenklang mot mer urolige tider i hjemlandet. De 7 låtene som utgjør the Down Side spiller på nettopp dette hamskiftet, da etterkrigstidens lysegrønne optimisme grunnstøtte mot ungdomsopprør, Vietnam og raseopptøyer. Og med et ekko av Roger McGuinns 12-strenger kiler en låt som ”Violent Times” seg inn som et ekko av powerpopen til The Raspberries og Flamin’ Groovies og et frampek mot jangle-popen til band som R.E.M og The db’s.

Stayed in all day
I was scared of getting killed
Didn’t pick up my pay
I know I’ll just get bills
Maybe it’s all in my frozen mind
We’re living in violent times

Den mørke versjonen av Buffy Sainte-Maries ”Cod’ine” har noe av den samme effekten av fortid møter nåtid, mens låter som ”I Can’t Pretend”, ”I Saw My Death In a Dream Last Night” (et vennlig nikk til Electric Prunes der altså) og ”This Ain’t My Time” minner om at denne skiva faktisk stammer fra en tid der band som The Clash og The Real Kids hadde sin plass, og det er i den utømmelige energien mellom surf og punk The Barracudas virkelig satte en ny standard.

Drop Out With The Barracudas preges av en inngående kjennskap til musikkhistorien laget av folk med usunt store platesamlinger. Det er ikke nødvendigvis en garanti for god musikk. Men så er tilfelle her. Dette er en klassiker fra sin tid, når enn det måtte være.

Tiden var ikke dessverre ikke på deres side hos plateselskapene heller, og karrieren gikk ganske raskt ned med badevannet. Bandet gikk i oppløsning i 1984, men de fant sammen igjen med ny besetning på tampen av tiåret. Jeremy Gluck har dessuten hatt fingrene sine borti mange andre prosjekter i årenes løp, blant annet med Eric Debris fra franske Métal Urbain og Nikki Sudden og Epic Soundtracks fra Swell Maps. Han er også en kritikerrost forfatter.

6. juni 2015 kommer bringer The Barracudas sommeren til Norge og Rypekroken Roadhouse i Lier.

Bjørn Hammershaug

Reklamer

Vashti Bunyan: Just Another Diamond Day (Spinney, 1970)

Moving slowly through the springtime air
Bak Vashti Bunyan skjuler det seg en av disse underlige fortellingene som av og til inntreffer i musikkhistoriens krøniker. Bunyan ble tuppet ut av kunstskolen i 1964 da hun heller ville synge og spille enn å lese, og oppdaget av Andrew Loog Oldham året etter da han hørte hennes fagre stemme på en folk-klubb i London. Det ble innledningen til en fem år lang musikalsk vandring som kulminerte med hennes eneste plate i 1970. I løpet av disse fem årene tiltrakk hun seg svært lite oppmerksomhet fra media og publikum, men hun kretset i det britiske folkmiljøet, rundt sentrale personer som Donovan og produsenten Joe Boyd. Donovan var målet for en ferd til Hebridene, han lånte til og med Vashti og kjæresten Robert Lewis penger for å komme seg ut til hans nyopprettede hippie-samfunn på Isle Of Skye. Det ble en ferd med hest og kjerre(…) som skulle vare i nesten to år, men som til gjengjeld danner rammen for alle disse sangene. Boyd ble til sin store glede overlevert materialet da Bunyan kom tilbake til London. Han inviterte størrelser fra Fairport Convention og The Incredible String Band med på innspillingen til det som skulle bli Just Another Diamond Day. Arrangør på tre av låtene var Robert Kirby, og dette er begge navn som leder tankene over til en annen sober britisk visesanger fra samme periode, nemlig Nick Drake. Det er et visst slektskap mellom de to, men Bunyans historie har en hyggeligere utgang. Hun fikk en sønn (Leif) i 1970, pakket så kofferten igjen og dro til Irland for å vie seg for familielivet. Hennes musikalske karriere var over. Uten at noen brydde seg noe særlig om det.

Så en dag i 1997 foretok Vashti Bunyan et nettsøk på seg selv, og oppdaget at både hun og Just Another Diamond Day faktisk hadde blitt ganske så ettertraktet i årenes løp. Hun eide ikke engang platen selv, men skjønte at en rekke pirat-aktører tjente godt på den. Hun bestemte seg derfor for å gjøre den tilgjengelig igjen på skikkelig vis. Etter den tid har Bunyan fått ytterligere blest rundt sine sanger, eksempelvis gjennom Devendra Banhart. De synger en låt sammen på hans andre CD (Rejoicing In The Hand, 2004), mens skotske Appendix Out gjorde hennes «Window Over The Bay» på sin fine cover-EP A Warm And Yeasty Corner (2002). Det er ikke så underlig at Vashti Bunyan har fått en langsomt voksende fanskare. Slike ’mytiske’ artister har en tendens til det. Men det er nok i første rekke musikken som har sørget for hennes status, den eventyraktige folkstilen, hippieromantikken og naturfilosofien går fint hjem hos en ny generasjon vandrere, romantikere og folk-hipsters.

Just Another Diamond Day er tidløs i sin eleganse, men kledd i britiske gevanter og med et umiskjennelig preg av 60-tallets romantiske blomsterdufter og ’tilbake til naturen’-fordragelighet. Låtene som ble til på veien er stort sett helt neddempet og har en sårbarhet som er nærmest smertelig vakker, en skjørhet som er merkverdig sterk. Bunyan synger med lav, sky stemme ikke helt fjernt fra Joni Mitchell (om enn mer hviskende) eller Sandy Denny. Tematisk dreies det rundt hverdagens små hendelser og naturens fenomener, og da gjerne skjønnheten i disse. Regnbueelver, pittoreske gårder, solnedganger og den slags. Det hele oppsummeres best i åpningssporet ”Diamond Day”, så rørende enkel og samtidig dekkende for hva Bunyan stod for, at den gjengis her i sin helhet:

Just another diamond day
Just a blade of grass
Just another bale of hay
And the horses pass

Just another field to plough
Just a grain of wheat
Just a sack of seed to sow
And the children eat

Just another life to live
Just a word to say
Just another love to give
And a diamond day

I tråd med tekstene er musikken pastoral; akustisk gitar, fløyte, fele og mandolin skaper et bilde som passer til det unge paret som sitter i kjerra si og traver gjennom den engelske landsbygda på vei mot paradis. Lettere naive barneregler (”Lily Pond”, ”Come Wind Come Rain”) bidrar mest til å understreke det livsglade og optimistiske aspektet. I tillegg til de opprinnelige 14 låtene, inneholder denne utgaven fire ekstraspor. Det dreier seg om tre eldre opptak (66-67) som viser en artist med mer melankolsk søkende penn, samt en alternativ versjon av ”Iris’s Song”.

Det er litt trist å tenke på hva Vashti Bunyan kunne gjort det til som artist hvis hun hadde vokst seg forbi denne fasen av ungdommelig frisinn. Men det er også et slags beroligende faktum at dette var hennes bidrag, det var dette hun hadde å dele med omverdenen. Just Another Diamond Day hører hjemme blant de sentrale britiske folkplatene, om enn ikke like grunnleggende, sammen med kanoner som Liege & Liefe, Bryter Layter eller The Hangman’s Beautiful Daughter.

Og hvordan gikk det med ferden mot paradis? Vel, innen de hadde rukket å komme ut til Donovans Isle of Skye fant de ut at både han og hans disipler hadde gitt opp hele prosjektet og flyttet hjem igjen. Men Just Another Diamond Day er uansett et vitnesbyrd om at drømmen var levende på denne tiden, fri for ironi og full av livsmot står den som et minne over en tid som plutselig virker veldig fjern.

PS: Etter at denne omtalen opprinnelig var skrevet, har Vashti Buynan gjenopptatt karrieren, turnert og utgitt nydelige Lookaftering (Fat Cat, 2005).
Bjørn Hammershaug

Songs: Ohia: Ghost Tropic (Secretly Canadian, 2000)

Så er du på vei ut av den trivelige småbyen, ut på landeveien igjen. En feil avkjørsel endrer alt, var det virkelig Ohia det stod på det skiltet der borte? På radioen skurrer et trøstesløst mantra: ’The sound of our feet against the road, spreads through the night, and the city’s ending…’

Det tar litt tid før du helt registrerer det, men nabolaget blir gradvis mer glissent, lysene fra byen lukker seg bak deg. Fuglene kvitrer advarende i kor. Veiene er folketomme, her er det ingen veiskilt. Du er snart helt alene, på vei inn i mørket. Med stigende uro tar du av på en smal grusvei som fører inn i svarteste granskauen. Det har blitt helt stille. Dette lover ikke godt. Langt om lenge passerer du en glemt kirke, snart en postkasse med navnet Molina ripet inn, halvt utvisket. Du skimter en liten koie, og bestemmer deg for å stoppe opp her. ’This place is trouble waiting’ hvisker skogen.

En sur vind har blåst opp, du hutrer bort til den enkle koia. Ingen svarer på dine tilrop, men døren står på gløtt og du entrer et spartansk innredet rom. Det er ingen bilder på veggene, ingen lamper i taket. Du forstår at her inne, her har tiden stått stille i evigheter. Når døren knirker igjen bak deg kan du høre langsom, klagende musikk et sted borte i mørket. Du aner konturene av en mann som varmer seg på en kald ovn, som synger på en gammel trall og tramper takten med en jernstøvel. Du har glemt hvorfor du kom og siger langsomt ned ved bordet, lukker øynene og begraver ansiktet i hendene. Du synger i, med lav, fast stemme: ’I am a red flame hanging low to be close to it, hanging low to be close to you.’ Du er endelig hjemme. Og aldri mer skal du dra noe sted.

Bjørn Hammershaug

Neil Young & Crazy Horse: Live At The Fillmore East – March 6 & 7 1970 (Reprise, 2006)

Fri og bevare meg vel for en kveld det må ha vært for publikum på Fillmore East disse to marskveldene i 1970! Neil Young & Crazy Horse og Miles Davis med sitt funkadelic freakshow på en og samme billett. Lucky bastards! Vel, nå har vi endelig gleden av å ta del i noe av seansen vi andre også – 36 år senere.

Dylan-fans har i lang tid kost seg med den flotte Bootleg-serien, mens arkivene til Neil Young stort sett har samlet støv. Live At The Fillmore East er første utgivelse i Neil Young Archives Performance Series – og vi vet alle at det er mye gull som gjemmer seg i hans skuffer og skap. La oss håpe dette blir starten på en lang tradisjon.

Opptaket som foreligger er fantastisk. Lyden er upåklagelig og kunne vært tatt opp i går. Låtene mesterlige. Vi møter et band i full blomst. Alt er likevel ikke hallelujah med denne utgivelsen, men mer om det litt senere.

I 1970 turnerte Young med mesterverket Everybody Knows This Is Nowhere, som danner tyngdepunktet også for denne konserten. Crazy Horse fremstår her i sin originale besetning; Talbot, Molina, Danny Whitten og med Jack Nitzche bak tangentene. De gir låtene en rufsete tyngde og en solid innpakning som særlig kler de to lange sporene; ”Cowgirl In The Sand” og ”Down By The River”.

Særlig interessant er samarbeidet mellom Whitten og Young, som fikk sin sørgelige slutt et par år senere. Whitten bidrar selv med sin egen ”Come On Baby Let’s Go Downtown”, som framstår med en annen glød enn versjonen på Tonight’s The Night – da mer som et ekko over hans plutselige bortgang. Whitten/Young beveger seg langt over på den andre siden på Cowgirl og River, og tar lytteren med seg på en uslepen og vakker ferd der gitarene snakker samme språk. Ren nytelse fra start til slutt. Alle skal kjenne til disse to søylene i Youngs kanon, videre utlegninger bør derfor være unødvendige.

Ved siden av tittelkuttet på Everybody Knows…, får vi også høre to mer obskure låter fra Youngs rike katalog. ”Wonderin’” ble ikke festet på plate før på mer forglemmelige Everybody’s Rockin’ (1983) men stikker seg ut som en riktig så jovial gamperocker. Jeg møtte ”Winterlong” for første gang i Pixies’ versjon på innsamlingsplaten The Bridge, og den finnes på samleren Decade. En av Youngs glemte og mer underkjente perler.

Det er altså ikke så mye å gneldre på selve låtmaterialet – men det er et par andre ting som både undrer og irriterer en del. For det første, i motsetning til Dylans lekre bokser, så tilbyr godeste Neil en grådig lefse uten noe å snakke om av innleggshefte eller tilleggsmateriale. Hvor er den fete boken som burde vært obligatorisk? Nå følger det riktignok med en DVD, men det var unektelig en liten skuffelse å oppdage at den kun består av bilder fra konserten med lyden fra platen som følge. Noe mer graverende er det at halve konserten er utelatt. I følge det gamle avisutklippet i coveret startet det hele med ’Young opening alone, seated in a straight back chair…’ Hvorfor er ikke denne delen med? Er opptaket borte? Lyden for dårlig? Vi får ingen forklaring.

Derfor – når mesteren først fikk ut finger’n og startet med sitt arkivprosjekt er det litt forbasket at inntrykket virker litt slurvete. Men låtene, bandet, fremføringen og gløden – fremdeles av ypperste klasse.

Green On Red: L.A Noir

Da jeg ble oppmerksom på den nye amerikanske rocken på midten av 80-tallet var det som å bli slengt inn i et parallellunivers som det viste seg å være vanskelig å komme ut av. Etiketter som Zippo, Enigma og Frontier, og artister som Giant Sand, The Dream Syndicate og Thin White Rope ble dyrket. Noen av de mange artistene som åpenbarte seg ble senere berømte (REM), noen lever fremdeles i beste velgående (Giant Sand), enkelte var kortvarige gleder (Naked Prey, The Long Ryders), mens atter andre raskt vendte tilbake til glemselens daler (Rave-Ups, Dump Truck, Rank And File).

Green On Red startet opp som punkbandet The Serfers hjemme i Tucson på slutten av 1970-tallet, men endret navn og flyttet tidlig i karrieren til Los Angeles. De fant sin plass i Paisley Underground-scenen, sammen med blant andre The Bangles, True West, The Rain Parade og The Dream Syndicate. Det betyr countryrock, psykedelia, ringende gitarer, storby og ørken i skjønn forening, der hele dere katalog fram til 1987 står som hjørnesteiner i en rik periode av amerikansk gitarrock. Deres beste album, Gravity Talks, får behandles ved en senere anledning.

Les mer:
The Paisley Underground: Los Angeles’s 1980s psychedelic explosion (The Guardian)

Green On Red: s/t (Down There, 1982)
Green On Reds første utgivelse på Steve Wynns Down There Records føyer seg inn blant etikettens stilige EP-debutanter. Dere med god husk minnes sikkert Naked Preys oransje, Dream Syndicates grønne og Green On Reds røde. Den er merkbart spinklere i lyden enn deres senere produksjoner, men forsterket av de samme psykedeliske overtonene og den angstfulle nevrosen som dels kjennetegnet bandet fram til 1987.

Gitarene ligger gjemt bak Chris Cacavas’ alltid tilstedeværende tangenter, og man hører deres new wave/punk innflytelser plassert langt fram i lydbildet. Uferdige og vinglete øyeblikk til tross, fyrverkeriene ”Aspirin”, ”Apartment 6” og ”Black Night” bidrar til at Green On Reds debut står som et av deres mest markante utgivelser, med preg av både skranglepop og surfrock som de egentlig aldri spant skikkelig videre på. Jeg synes bloggen Detailed Twang beskriver stemningen best: ’A cool trip through a flickering, late-night Los Angeles where speed is plentiful and troubles come in bunches.’ Slik blir det bra musikk av.

Gas Food Lodging (Enigma, 1985)
Fra bakgater til landeveien: Det er en stund siden jeg har hørt Gas Food Lodging i sin helhet, men den har holdt seg overraskende bra. Selve låtene er jo av tidløs karakter, og lydbildet er fortsatt slitesterkt. Dream Syndicate-gitarist Paul B. Cutler var hentet inn som produsent, og med ham på laget framstod Green On Red med mindre psykedelisk garasjepreg, og som noe røffere i kantene enn på sine foregående utgivelser. De skjærende gitarene som også preget tidlig Syndicate ble mer markante, og den æren må nok tilfalle nytilsatte Chuck Prophet IV. Chis Cacavas’ el.piano ble erstattet med en fyldigere orgellyd, Dan Stuart skrev noen av sine beste låter og hele kvintetten virket rett og slett i solid form. Bare et par år senere falt jo bandet fra hverandre i en salig blanding av pills & booze & rock’n’roll.

’It seems that no one has any faith anymore, but isn’t that what we invented heroes for…’ Slik åpner platen med ”That’s What Dreams” som en leksjon i realistisk booze’n’roll: ’Guess I’ll just be poor the rest of my life, but that’s better than giving up the fight…’ Sammen med den rufsete dagen-derpå slageren ”Hair Of The Dog” og honky-tonken ”Black River” understreker Green On Red et bemerkelsesverdig sterk debutalbum.

Det er likevel side 2 på Gas Food Lodging som er bandets magnum opus. ”Easy Way Out”, ”Sixteen Ways”, ”The Drifter” og ”Sea Of Cortez” er alle sentrale låter innen skitten amerikansk hverdagsrealisme. De fortjener å bli spilt sammenhengende, helt til versjonen av protestklassikeren ”We Shall Overcome” bringer oss tilbake rundt leirbålet, etter en tunge ferd fra Seattle til Mexicogulfen. Her viser Green On Red sin tilhørighet, og de bør med rette plasseres et sted mellom Velvet og Creedence, Neil Young og Johnny Thunders, Hank og Stones. Dan Stuarts predikerende klagesang bærer fortellerstemmen om drapsmenn, sosial urettferdighet, fyll og elendighet. Sinte, troverdige og mørke historier fra USAs bakgater rulles frem med en fandenivoldsk energi og en seig knurring med jordnære røtter. Det er fra slike frø det vokser klassisk rock.

The Killer Inside Me (Mercury, 1987)
USA, 1987: Reagan-perioden drar seg mot slutten, økonomien er relativt svak, kriminaliteten og arbeidsledigheten høy, klasseskillet økende. Dette er den politiske og sosiale virkeligheten som vibrerer bak Green On Reds mørke odysse The Killer Inside Me.

Stemningen illustreres på omslaget. Bilkøen som slurer avgårde mot kveldsmørket, mens solen sukker langsomt farvel over neonglorien langs motorveien. Tittelen er hentet fra Jim Thompsons kritikerroste krimklassiker ved samme navn, om den paranoide og schizofrene politimannen Lou Ford. Han er en tilsynelatende sympatisk fyr som beskyttet av sitt presentable ytre begår en rekke ugjerninger. Boken er skrevet i første person, slik at leseren kommer tett under huden på drapsmannen. The Killer Inside Me anno 1987 er også en under-huden historie om drapsmenn, helter og andre skikkelser fra den amerikanske hverdagen.

Green On Red er rufsete og rå i formen, med Dan Stuarts piskende stemme i rollen som samfunnets anklager og småkårsfolkets forsvarer. Chris Cacavas, Chuck Prophet og Jack Waterson har blitt en tight gjeng, og rocker langt hardere enn det Green On Red tidligere hadde vist på plate. Her kommer det fra, både røttene til Neil Young & Crazy Horse på midten av 70-tallet iblandet en dose Exile On Maine Street. med rølperocken til The Replacements. Produsent Jim Dickinson sjonglerer lyden av rock, country og gospel og unngikk stort sett å skru den flate 80-tallssoundet som har ødelagt så mange fine utgivelser fra denne tiden.

Vi beveger oss inn i Clarkesville ’where the rich get richer and the poor get less’ og småbyen som symbol på vrangsiden av den amerikanske drømmen. Sosial kritikk er et tema som er gjennomgående for hele albumet. Her handler det om ’cheap labour’, om å bli hengt ’for the color of your skin or for the church you go in’. Det handler om å være ’a pilgrim in a no man’s land’ og om mannen som ’painted flagpoles for a living’. Det handler om rotløshet, der Mexico er eneste utvei. Det tyktflytende tittelsporet er en mektig avslutter. Etter en tung rundreise på det amerikanske kontinentet er vi tilbake i Clarkesville. Bare håpløsheten og oppgittheten er tilbake, og illusjonene er fraværende. ’There’s a light in your eyes that always finds the darkness in my soul.’

’I haven’t been sober lately’ tilstår Dan Stuart på et sted her, og ble sørgelig nok heller ikke edru på noen år etter sitt katarsis. Bandet ble spådd en lysende karriere etter Gas Food Lodging (1985), men The Killer Inside Me floppet for et større publikum. Medlemmene gikk også hvert til sitt, selv om navnet fortsatt bestod i en noen år. Dette er for meg deres virkelige svanesang. Solen stod aldri helt opp igjen for Green On Red.

Bjørn Hammershaug

Bruce Springsteen: Born To Run (Columbia, 1975)

Med sitt tredje album satte Bruce Springsteen Chevyen i gir, svingte ut av nabolaget i Freehold, New Jersey og ut på tordenveien med kurs for stjernene og det lovede land. Hva annet kunne han gjøre: ’It’s a town full of losers, and I’m pulling out of here to win…’. Han ble da også en vel fortjent superstjerne etter Born To Run, en status han har beholdt siden. Platen er fylt av åtte sydende, episke historier om kjærlighet og lengsel, tapere og slitere, håpet og drømmene blant folket litt nede på stigen. Born To Run er en klassisk rockeplate som holder forbløffende godt på sin ungdom.

Ovenstående sitat karakteriserer mye av Springsteens gjennomgående tematikk. Selv om han formidler en viss resignasjon så er det alltid håp. Drømmen lever, det er fortsatt mulig å slippe unna – i det minste å rømme vekk. Her skildres hverdagens ’broken heroes’ i mangfoldige og fargerike persongallerier, framført med en vilje og optimisme som preget alle de tre første Springsteen-skivene. Hans boblende penn og gnistrende låter skaffet et publikum både blant blåsnipp og hipstere.

Selv om han hadde to vellykkede utgivelser og over ti år bak seg i diverse barband, var han i 1974 fortsatt regnet som ung og lovende – så lovende at Columbias berømte John Hammond Sr. (legenden som også huket inn blant andre Count Basie, Pete Seeger og Bob Dylan) og selskapet la inn store ressurser for at hans tredje plate skulle bli et skikkelig gjennombrudd. Den tok nærmere et år å fullføre i studio, fra juni 1974 til juli 1975, i det som senere er omtalt som en meget utmattende prosess. Born To Run er drapert med et voldsomt lydbilde fra produsentene Jon ‘I saw rock & roll future and his name is…’ Landau og det opprinnelige valget Mike Appel. Med er også mange av de samme musikerne som deltok på The Wild, The Innocent And The E Street Shuffle (1973). Det er særlig saksofonist Clarence Clemons og Roy Bittan på tangenter som er sentrale, men også den nye trommeslageren Max Weinberg og bassist Garry Tallent bidrar med autoritet. The E Street Band hadde siden 1973 vokst til å bli et hardtarbeidende og tight orkester som ga Springsteens låter den energien og oppbackingen som behøvdes og de fant for alvor sin fasong her (Steve Van Zandt er riktignok bare med som korist).

Columbia hadde en bevisst strategi i sin satsning på Springsteen, men denne platens status skyldes ene og alene at han her skrev noen av sine aller beste låter: ”Thunder Road”, ”Backstreets”, ”Meeting Across The River”, ”Jungleland” og tittelkuttet er en del av moderne amerikansk rocks kanon som fortsatt brenner med uforminsket styrke og aktualitet.

”Thunder Road” er en definitiv signaturlåt, som i løpet av noen få vers summerer opp drømmene og livene til millioner unge mennesker. Den desperate låten som gradvis bygger seg opp er spekket med minneverdige fraser: Fra åpningen ’The screen door slams, Mary’s dress waves, like a vision she dances across the porch…’, der han lokker jenta som: ’ain’t a beauty but hey you’re all right, oh and that’s all right with me.’, vil ta henne med ’to chase the promised land…’, for ’the night is busting open and these two lanes will take us anywhere, we got one last chance to make it real, to trade in these wings on some wheels…’.

Noe av den samme tematikken kommer igjen på det kjente tittelkuttet, platens ’anthem’ som også oppsummerer mye av dens innhold:

Baby this town rips the bones from your back
It’s a death trap, it’s a suicide rap
We gotta get out while we’re young
’cause tramps like us, baby we were Born to Run

Og igjen er det kjærligheten som skal hjelpe til med å bryte ut:

The highway’s jammed with broken heroes
On a last chance power drive
Everybody’s out on the run tonight
But there’s no place left to hide

Men som han avslutter oppløftende med:

Someday girl, I don’t know when,
we’re gonna get to that place
Where we really want to go…

Den opprinnelige LP-versjonen avslutter hver side med to lange spor, ”Backstreets” og ”Jungleland”, begge tegner rike bilder av storbyens skyggesider:

Endless juke joints and Valentine drag
Where dancers scraped the tears
Up off the streets dressed down in rags
Running into the darkness
Some hurt bad, some really dying

På ni minutter lange Jungleland er resignasjonen komplett:

(the poets) …reach for their moment
And try to make an honest stand
But they wind up wounded
Not even dead
Tonight in Jungleland

Springsteen framfører sin folkelige poesi med fandenivoldsk innlevelse, og med feiende melodier og en likefrem street-cred som henvendte seg både til flaggvinkende patrioter og mer sosialt bevisste radikalere. Han klarte dermed, i motsetning til Dylan, å bli akseptert blant begge segmenter uten altfor store konflikter (noe han gjentok i enda større utstrekning, og til enda større suksess, på Born In The USA, 1984).

Born To Run førte til at Springsteen stirret på oss fra forsiden av både Time og Newsweek, og ledet til et stort internasjonalt gjennombrudd. I kjølvannet fulgte også langdryge rettslige krangler med manager Mike Appel, og etter tre lange år den mer innadvendte oppfølgeren Darkness On The Edge Of Town. Bruce Springsteen fortsatte å jakte etter de amerikanske mytene, men fant stort sett en hard realitet et stykke unna løftene. Han ble enda mer bevisst på dette senere i karrieren, og selv om jeg foretrekker hans mørkere og mer lavmælte uttrykk lykkes han med Born To Run å nå målet om å synge som Roy Orbison og skrive som Bob Dylan lydsatt av Phil Spectors tidlige 60-talls produksjoner.

Orchestra Baobab: Pirates Choice (World Circuit, 2001)

Musikerne i legendariske Orchestra Baobab har røtter helt tilbake til Star Band De Dakar; Senegals store band på 60-tallet, som oppstod som et direkte resultat av frigjøringsfeiringen i landet. Orchestra Baobab tok navnet sitt fra klubben Baobab i Dakar, der de spilte på åpningskonserten en fredag kveld i 1970. Tolv suksessrike år senere var bandet oppløst, samme år som Youssou N’Dour (med bakgrunn fra Star Band) trådde fram som den nye frontfiguren i Senegals musikkliv. Mens N’Dour ble mer vestlig og kommersielt orientert, er båndene mellom de to åpenbare (sjekk for eksempel ”Werente Serigne”). Pirates Choice var opprinnelig en kassettutgivelse innspilt i 1982, som syv år senere ble utgitt i en forkortet vinylutgave i Frankrike. Denne praktfulle utgivelsen er nå for første gang tilgjengelig i sin fulle lengde og som delikat utført remaster på CD.

Det er vanskelig å høre Orchestra Baobab uten å skue mot Havana, og eksempelvis Ruben Gonzales og Buena Vista Social Club. Havnebyen Dakar var allerede fra 40-tallet en av Afrikas viktigste inngangsporter for cubansk musikk. Orchestra Baobab er naturligvis preget av dette. På tilbakelent vis fletter de rumba og salsa sammen med ulike senegalesiske tradisjoner og skapte en frodig afro-cubansk musikkform. Vokalist Rudolphe Gomis fra Guinea-Bissau, er blitt kreditert for å bringe de spansk/portugisiske elementene inn i musikken. Gitaristene Barthélémy Attisso fra Togo og Latfi Benjeloum med bakgrunn fra Marokko brakte inn elementer herfra, så dette er med andre ord en kulturell og musikalsk smeltedigel.

De eminente musikerne må ha vært i et usedvanlig godt lune på denne jammen, som skal være spilt inn direkte på en to-spors opptaker, uten videre produksjon eller remikser. I motsetning til europeisk ordenstradisjon er strukturen i mye afrikansk musikk løsere og mer impulsiv, også på Pirates Choice skapes det rom for improvisasjon og dialog mellom musikerne. På denne innspillingen veksler dialogen mellom solistene på gitar og saksofon og fire vokalister, mens perkusjonistene hele tiden holder rytmikken gående. Til og med på de raskere sporene er Baobab alltid henslengte og uanstrengte, og minner tidvis mer om karibisk reggae enn fyrrig cubanismo.

Orchestra Baobab kan også sees i lys av den voksende frigjøringsbølgen i Afrika, som medførte større fokus mot afrikansk tradisjonsmusikk, og et brudd med den sterke cubanske påvirkningen. Dermed inkorporerte de tekster på mandinka og wolof, i tillegg til herrespråket fransk. CD2 (låtene som ikke ble gitt ut i Frankrike) inneholder bare en franskspråklig låt (”La Rebellion”), og framhever i større grad afrikanske elementer enn CD1 (hør ”Toumaranke”).

Med en voksende interesse for musikk utenfor vår nærmeste lekegrind, en gjenforeningsturne på trappene, samt denne nyutgivelsen tilgjengelig, er dette dermed en gyllen mulighet for musikkelskere å stifte nærmere vennskap med Orchestra Baobab.

Bjørn Hammershaug
(Først publisert på groove.no, 02.11.01)

Konono N°1: Congotronics (Crammed Discs, 2005)

I 1974 braket Muhammad Ali og George Foreman sammen på en gigantisk idrettsstadion i Kinsasha i Kongo (da Zaire) med 60 000 på tribunene, iscenesatt av den beryktede diktatoren Mobutu Sese Seko og nesten like tvilsomme Don King. ’The rumble in the jungle’ er ikke bare en av tidenes største sportsbegivenheter, glitrende berettet av Norman Mailer i hans bok The Fight og i dokumentarfilmen When We Were Kings, men også et sentralt øyeblikk for svart selvbevissthet – ikke minst i USA.

’Kampen i Kinshasa var én av mange hendelser som fyrte opp under en renessanse av stolthet blant svarte amerikanere over deres afrikanske opphav’, skriver Mike Marousee i boken om Muhammed Ali og frigjøringskampene på sekstitallet. I Zaire/Kongo sørget Sese Seko for å utarme landet i ytterligere 20 år, og det som ble regnet som et fremskritt for Afrika på 70-tallet fikk ingen direkte positive følger for folket.

Den absurde rammen, intensiteten, varmen, Hunter S. Thompson og James Brown som svermet rundt, diktatorets vannvidd og folkets brøl: Ali! Bomayé!! Løvens seier i løvens hule. Det var i korthet en historie for historiebøkene. En plate som nærmest kan betraktes som denne kampens musikalske ekvivalent er Konono No.1 og deres Congotronics. En annen frigjøringskamp – med samme intensitet og samme intelligens som førte Ali tilbake til tronen for over 30 år siden.

Konono No. 1 ble dannet av Mawangu Mingiedi på midten av 70-tallet i Kinshasa, bare kort tid etter at neseblodet til Foreman hadde tørket opp. Mingiedi trakterer likembe eller sanza; en form for thumb piano, relatert til kalimba, mbira eller marimba. Det kalles likembe i Sentral- og Øst-Afrika, og består av noen metallpinner festet på en trekasse. Mingiedis band består av ytterligere to på likembe, i tillegg til en rytmeseksjon som bruker alt fra ordinær tam-tam til gamle bildeler og rustne kjøkkengryter. Alt er oppmikka på et heller tvilsomt vis – visstnok for å overdøve gatelarmen når gatebandet spilte utendørs. Det bør være unødvendig å si at Konono No.1 er litt av et syn der de trakterer sitt rakkelverk av skrapjern, koppertråder og bilbatterier, men de er også en fryd for øret i hvordan de får det primitive lydsystemet til å låte så gjennomført dynamisk og på mange måter helstøpt. Det henger løst, men det henger sammen. Et eviggående maskineri som både er lyden av George Foreman som braser i dørken og Alis lettbente dansefot og ertelystne stikk. Dette er ’the rumble in the jungle’.

Bandet baserer seg på en lokal rytmisk trancemusikk som kalles bazombo, men de måtte ’incorporate the originally-unwanted distorsions of their sound system’. Med sitt drivende hypnotiske og minimalistiske groove, intenst tette lydbilde, dansbare rytmer, tribale vokalrop og ville fløyteblås, ja, et mildt sagt særegent sound, kan det være mer naturlig for oss å knytte Konono opp mot lydeksperimentalister, punkere og avantgarde kunstnere enn de nok selv har gjort det. De har holdt på med det samme i 25 år – og med de samme instrumentene, og ble mer eller mindre tilfeldig oppdaget av den franske produsenten Vincent Kenis som her har lykkes å fange lyden av dette helt unike bandet. For dette er ikke musikk tilgjort for å være noe annet, etterligne eller gjenskape noe, men lyden av noe ubesudlet og autentisk. La likevel ikke det bli inngangsporten inn til Congotronics, men heller det faktum at Konono rett og slett lager noe av den mest energiske, funky, punka og utfrika dansemusikken du kan tenke deg.

For interesserte: Det smått geniale nederlandske bandet The Ex har turnert og spilt inn plate med med Konono, og for øvrig lykkes å fange mye av deres uttrykk i låten «Theme From Konono». Sjekk ut den også!

Bjørn Hammershaug
(Først publisert på groove.no, 13.07.08)

The Ex & Getachew Mekuria: Moa Anbessa (Terp, 2006)

«It’s a tribute to the free spirit» uttaler Terrie Ex om musikken på denne platen. Alle som kan ønske om å ha noe slik; det er bare å snu ørene denne veien. Moa Anbessa er på alle vis en plate der «free spirits» får fritt spillerom.

I løpet av et par uker i 2007 leverte kretsen rundt The Ex noen minneverdige konserter rundt om i hovedstaden. Først og fremst med en maktdemonstrasjon av en konsert på Fabrikken. Noen dager senere stod gitarist Terrie Ex på scenen sammen med Paal Nilssen-Love og Massimo Pupillo i OffOnOff (på Mono) og til slutt spilte Pupillo med sin egen trio, italienske Zu (som ikke er direkte knyttet til The Ex, men de bør likevel nevnes).

Dette er tre ganske forskjellige band, men de tjener som eksempel på nederlendernes utvikling i løpet av deres snart 30 år sammen. Fra å være et politisk anarko-punkband har de gradvis blitt oppslukt av ulike stilarter og retninger, der både Øst-Europa og Afrika har en naturlig plass, og der «frihet» vel er det begrepet som favner over det meste av det de holder på med.

The Ex er et band i kontinuerlig utvikling, og et ferskt eksempel på det er Moa Anbessa, som ble utgitt til liten blest i 2006. Dette er et samarbeid med saksofonisten Getachew Mekuria fra Etiopia, som startet å blåse helt tilbake på 40-tallet. Den aldrende mannen var langt fra sin karrieretopp da en gjeng uflidde hollendere banket på døra hans for en tid tilbake.

Bakgrunnen er som følger: The Ex hadde i lengre tid vært fans av platen The Negus Of Ethiopian Sax, nummer 14 i serien Ethiopiques, opprinnelig utgitt i 1972. Det var særlig den store sax-lyden til Getachew Mekuria som fanget deres oppmerksomhet. Da de skulle feire sine 25 år i 2004 begynte de drodle med tanken om å hente opp mannen fra Etiopia, for at han skulle spille med ICP (Instant Composers Pool) under den store Ex-festen på klubben Paradiso. Som tenkt, så gjort. De dro ned til Addis Abeba, børstet støvet av en fortumlet Mekuria, nå i 70-årene, som takket ja til sin første reise noensinne utenfor hjemlandet.

For å gjøre en lang historie – og bedre fortalt i det svært så rike omslaget – kort, reisen var en suksess for alle parter. Ikke minst for Mekuria selv, som kledd i tradisjonell løvedrakt blåste de fleste rundt seg til himmels. En avtale om å lage en plate sammen ble utpenslet på et hotellrom i Addis Abeba, der Mekuria valgte et knippe tradisjonelle etiopiske sanger som The Ex i sin tur omarrangerte. I tillegg ble en solid blåseseksjon invitert med på ballet, blant andre Xavier Charles (Silent Block) og Brodie West fra Deep Dark United. Noe av materialet er spilt inn i studio i Nederland, en del spor er tatt opp live.

Resultatet er uansett helt blendende. Langt unna «fyord» som ’fusion’ og ’world music’, dette er musikalsk vekselbruk på sitt aller beste, basert på gjensidig forståelse og åpenhet. Mekurias følsomme, melodiøse og tidvis helt frie saksofonlinjer får godt med boltringsrom, mens The Ex’ suggererende og kontante stil holder det hele i stramme tøyler. Sammen med den øvrige blåserrekka har de mange involverte laget en plate som bygger brede musikalske broer og etterlater dype spor i sin vei. Rytmer fra Sudan, gamle krigssanger, tradisjonelle afrikanske sanger og moderne (i betydning 70-tallet) dansemusikk – alt smelter her sammen i et levende, pulserende hele.

Det er låter her som er blant de mest dansbare og rytmisk lekne jeg har hørt på lenge, eksempelvis ”Musicawi Silt” som det bare er plent umulig å stå rolig til. Det samme går for fabelaktige ”Tezalegn Yetenu”, hvor musikerne i løpet av seks minutter koker ned hele prosjektets essens: Uforfalsket, funky afrikansk jazz, hvasse postpunk-gitarer, autoritær vokal og – ikke minst – et stort, varmt smil hos alle de involverte, som umerkelig strømmer fra musikken og inn i hjertet hos den som lytter. I korttekst: Moa Anbessa anbefales på det sterkeste for alle «free spirits» der ute.

Bjørn Hammershaug
Først publisert: 11.04.07

Neil Young: Tonight’s The Night (Reprise, 1975)

Neil Young har spilt for oss i fem tiår nå, men 1970-tallet vil for alltid være det beste og viktigste i hans karriere. Mellom tjuvstarten Everybody Knows This Is Nowhere til Rust-platene i 1979 lagde han ikke bare en rekke plater som troner helt der oppe på toppen av rockefjellet og befestet seg som en av våre aller største artister. Young klarte også å fange opp og tonesette utviklingen i dette omskiftelige tiåret. På få år gikk han fra å være en «blåøyd gutt» fra Canada til desillusjonert rockestjerne i California, fra å være en suksessrik folkrock-artist til et amerikansk ikon. Den gla’ naive hippiebølgen på 60-tallet ble etterhvert erstattet av en mørkere side av dop og død, og få har vel som Neil Young klart å stå noenlunde oppreist og beskrive denne tiden. On The Beach, Tonight’s The Night og Zuma står plassert midt i tiåret, like sentralt som de står i Youngs karriere og i rockehistorien generelt.

Men la oss ikke foregripe begivenhetene her med altfor mange svulstige ord. Skrur man tidsuret tilbake til 1972, så møter vi Neil Young på en kommersiell karrieretopp. ”Heart Of Gold” var å høre på alle radiokanaler, Harvest strøk oppover på listene og det godslige kokain-hippiesirkuset Crosby, Stills, Nash & Young var det største bandet på jord. Slik kunne det sikkert fortsatt – men med Young var det annerledes. Det ville seg gjerne annerledes med Neil. En rekke omstendigheter bidro til å prege hans videre utvikling, og av de ytre hendelsene står navnet Danny Whitten særlig sentralt.

Gitarist i Crazy Horse og Youngs nære venn døde av en overdose i november 1972, noe som er var et stort og personlig tap for ham. Dødsfallet markerte innledningen til den skjebnetunge Time Fades Away-turneen med The Stray Gators i 1973. Etter suksessen med Harvest kunne Neil Young trekke store, kalde haller og reiste landet rundt med eget fly. En innelukket og tequila-supende stjerne både overrasket og skuffet publikum som så frem til en hyggelig visestund med mannen bak Harvest. Time Fades Away ble noe ganske annet, og Whittens død, personlige gnisninger og utstrakt rusbruk bidro snart til å endre hele Neil Youngs musikalske uttrykk. Nok et dødsfall kastet snart nye skygger over den innerste krets. Roadie Bruce Berry var den andre herfra som døde av en overdose på kort tid. I tillegg bør det nevnes en tredje episode som bidro til å understreke den nye harde realiteten, et narkooppgjør som endte i dobbeltdrap i det liberale hippiestedet Topanga Canyon utenfor Los Angeles der Neil Young og mange av hans nærmeste venner hørte hjemme. Neil Young-biograf Jimmy McDonough skriver i biografien Shakey (Vintage, 2002):

«Neil Young was not around, not involved, didn’t even know the full details, but he caught the vibe. The seventies had arrived, maaaaaaan.»

Dette var episoder som ledet opp mot Neil Youngs kreativt mest spennende periode, og han vendte tilbake til noen nøkkelpersoner og aller beste folk: Produsent David Briggs, Crazy Horse’ gjenværende rytmeseksjon bassist Billy Talbot og trommis Ralph Molina, samt gitarist Nils Lofgren og steel gitarist Ben Keith (fra Stray Gators). De startet fra bunnen igjen, først på småklubber i Topanga, etterhvert inn i studio (nærmere bestemt S.I.R. i LA, som på det tidspunkt var drevet av Bruce Berrys bror). Tiden og forholdene i studio var uvirkelig mørke, røykfylte og ekstremt fuktige. Crazy Horse var akkurat dette; ubarberte, ubehøvlete og snøvlete – og blant de fineste musikerne verden har sett. Sammen skapte de et knippe rå og hjerteskjærende, flisete og hengslete, fyllasjuke og morgengretne låter.

Bruce Berry was a working man
He used to load that Econoline van.
A sparkle was in his eye
But his life was in his hands

Slik åpner platen, og de tre episodene jeg viser til ovenfor kan alle spores til enkeltlåter, som dette utdraget fra det sentrale tittelkuttet som innkapsler platen i to ulike versjoner, slik bandet hadde for vane å legge opp de mer eller mindre fokuserte konsertene de holdt på denne tiden. Da kunne «Tonight’s The Night» gjerne vare opptil en halvtime. Nydelige «Tired Eyes» er en annen låt med biografiske trekk:

Well he shot four men in a cocaine deal
And he left them lyin’ in an open field
Full of old cars with bullet holes in the mirrors

Som ikke det var nok, på det vitale liveopptaket «Come On Baby Let’s Go Downtown» (tatt opp fra Fillmore East) bidrar Danny Whitten nærmest som et levende spøkelse både på låtskriversiden og som vokalist.

Selv om det er Neil Young som er midtpunktet her, som låtskriver og vokalist, så fortjener de andre musikerne også en stor andel av æren for at dette har blitt en så autentisk og rå skive, svart uten å bli deprimerende, skeiv uten å hangle. De jordnære og hardtarbeidende skjeggbusene Molina og Talbot smelter sammen med Ben Keiths varsomme steel gitar og skaper en helt unik atmosfære på spor som «Albuquerque» og «Tired Eyes». Nils Lofgren får på sin side tillatelse av sjefen til å rive en gitarsolo! Nei, det er ikke noe å si på energien som vibrerer mellom disse artistene.

De tolv sporene som til slutt ble valgt ut er alle klassiske låter på sin måte. Mellom det kjente tittelkuttet får vi nakne, såre ballader («Borrowed Tune», «New Mama») og fullblodsrock («Come On Baby Let’s Go Downtown») fremført på en måte som et ukjent antall band i ettertid har forsøkt å kopiere, men der knapt noen egentlig har lykkes. Dette er «the real deal». Selv er jeg særlig svak for de ustøe balladene med Ben Keith sentralt i lydbildet; ”Mellow My Mind”, ”Albuquerque” og ikke minst forsoffne ”Tired Eyes” er noe av det beste Neil Young har skrevet. Eller hva med litt beintøff truck-rock i ”Roll Another Number (For the Road)” og ”Lookout Joe”, sistnevnte med Lou Reed-lignende fraser som ‘A hip drag queen and, a side-walkin’ street wheeler, Comin’ down the avenue.’

Det er mange partier på denne skiva som fortjener hele avsnitt, refreng som fortsatt river i hjertet og vokalharmonier som etterlater dype merker i sjelen. Det er mulig å skrive uendelig mye om denne platen, men jeg stopper her. Tonight’s The Night er uansett en plate man aldri blir helt ferdig med.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 21.09.03