A Tribute To Tributes: 10 Hyllestalbum

Hyllestalbum er en øvelse på stram line. Ikke bare må hver enkelt artist vurdere en rekke problemstillinger – skal deres versjon ligge tett opp til originalen, hva nytt skal tilføres, etc. – platen bør også fungere i sin helhet, med en egen verdi. Som nevnt i omtalene av Black Sabbath-tributen: ”Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den.” Dette er en tribute til tribute-skivene, 10 eksempler som varierer både i utførelse og vellykkethet.

Everything Comes & Goes: A Tribute to Black Sabbath (Temporary Residence, 2005)
Åtte lange år tok det Temporary Residence å gjøre ferdig denne hyllestplaten til Black Sabbath. Et poeng som kan illustreres med at et av bandene ble dannet, spilte inn én låt (til denne platen) og ble oppløst før de rakk å gi ut noe annet. Tilfellet gjelder Curtis Harvey Trio (Rex, Loftus, Pullman), som dessverre endte sin karriere med en nydelig, akustisk folkversjon av ”Changes”.

”Changes” utgjør én av ni tolkninger av Black Sabbath på Everything Comes & Goes, der de færreste gjør særlig forsøk på å tilnærme seg originalmaterialet på konvensjonelt vis. Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den. Et raskt blikk på artistlisten gir raskt signaler om dette er noe utenom det vanlige; Ruins, Grails, Four Tet, Matmos og The Anomoanon virker å være en broket gjeng å samle sammen rundt Black Sabbaths alter, men det fungerer faktisk meget godt. Epoken de konsentrerer seg om pendler mellom Sabbaths fire første – og klassiske – album.

Matmos slipper ’billig unna’ med ”F/X”, som er snaue to minutter med klikk’n’knitter. Noe meningsløst knapp, men den setter i hvert fall en standard på en plate der ’utradisjonelt’ og ’vågalt’ er to nøkkelord. Japanske Ruins er noe mer underholdende med en collage de har kalt ”Reversible Sabbath”, som følges av den ydmyke beskjeden ’we hope Sabbath fans will not angry this song’. Det er det vel ingen grunn for, de raser i kjent stress-stil gjennom 7-8 Sabbath-riff i alle retninger over et par minutter. Det etterlater oss syv spor av en viss lengde. Det er selvsagt i snaueste laget, men kvaliteten høynes utover og man unngår i det minste fyllspor som ofte dominerer slike plater.

Etter en ikke helt overbevisende åpning så strammes grepet med en perlerad utover. Grails får ”Black Sabbath” (låten) til å fremstå som et post-rock korstog fra Montreal-skolen, med rustne strykere og småskumle lyder. Four Tet omgjør ”Iron Man” til varm, følsom elektronika med lette rytmer og akustisk gitar som melodibærende element. Kraftlåten viser at den også kan omskapes til behagelig hvilemusikk! Det første vokalsporet kommer med nevnte Curtis Harvey Trio som får ”Changes” til å bli en sår folklåt man kan krype ned i fosterstilling av, og som framhever den ærlige og vonbrotne teksten. Instrumentalistene i Paul Newman gjør ”Fairies Wear Boots” til et både dynamisk variert og intenst høydepunkt. Det samme må sies om The Anomoanons littforlange ”Planet Caravan”, der Ned Oldham får fram en Ozzy-likskap i vokalen på en låt som oser av ulovlige rusmidler og en mildt sagt hazy atmosfære. Racebannon er vel nærmest Sabbaths power og energi med ”Sabbath Bloody Sabbath”, som er blant de mest intense øyeblikkene, og noe av det beste jeg har hørt fra Racebannon i det hele tatt. Den samme nærheten til Sabbath kan også sies om Greenness (sammen med en fyr under navnet Philly G) som avslutter med å hoste fram ”Sweet Leaf” med hint av moderne beats.

Everything Comes and Goes bør tilfredsstille åpne Sabbath-fans og tilhengere av mange andre former for rock kan bare stemme i: No one will angry with these songs.

Nothing Left to Lose: A Tribute to Kris Kristofferson (Incidental, 2002)
Med denne hyllestplaten kan man håpe at Kris Kristofferson får den brede respekten han fortjener også utenfor det rene countrymiljøet. Han huskes nok godt av mange som junior til Waylon, Willie og Johnny, en kjekkas ved siden av Barbara Streisand og kona Rita Coolidge eller som rabiat trailersjåfør i Convoy, men det ville vært en skam hvis han skulle gått i glemmeboken med et slik ettermæle. Vi snakker tross alt om en av de cooleste menneskene i vesten, en frihetssøkende og kompleks kunstner med et mer fargerikt liv enn de fleste. Han kom fra en ressurssterk familie, studerte William Blake (som coveret refererer til) og engelsk litteratur ved Oxford, byttet til en karriere som helikopterpilot for hæren, droppet West Point for Nashville og jobbet seg opp som en av de mest suksessrike låtskriverne på 70-tallet. Etterhvert har han også vist et sterkt politisk og sosialt engasjement på venstresiden, blant annet i Nicaragua.

Kris Kristofferson har hatt langt større suksess som låtskriver enn som soloartist, og ikke få musikere kan takke ham for gode listeplasseringer. Selv spilte han på Newport på slutten av 60-tallet, og sørget for et av Isle of Wights definitive øyeblikk da han spilte ”Me & Bobby McGee” for et publikum i full oppløsning. Med Janis Joplins suksessversjon av denne låten ble han også i større grad anerkjent utenfor Nashville. Det er likevel blant country- og pop-folket han har et stort navn, dokumentert blant annet på doble Singer/Songwriter (1991) med en samling av noen av hans mest populære versjoner. Den inneholder bidrag fra artister som Bobby Bare, Roger Miller og Willie Nelson (som i 1979 utga et helt album med tittelen Sings Kris Kristofferson). Kris Kristofferson har skrevet låter som kan benyttes i videre forstand, men det er særlig et knippe komposisjoner fra tidlig i karrieren (1968-73) som er mest kjent og benyttet. Naturlig tyngdepunkt er hans vellykkede debut Kristofferson (1970), året etter utgitt som Me and Bobby McGee som et salgsfremmende tiltak. Det er stort sett fra denne perioden låtene på Nothing Left to Lose holder seg innenfor. Eneste unntaket står Crooked Jades for med ”Shipwrecked in the Eighties” fra 1984. Jeg har ikke hørt originalen til denne (hvem ønsker egentlig en av hans skiver fra 80-tallet?), men Crooked Jades, som spiller etter mottoet ’Old Time Is Not a Crime’, tar den mange tiår tilbake i tid – heldigvis vil jeg tro.

Man kommer da heller ikke så lett utenom klassikere som ”Bobby McGee”, ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, ”Border Lord” og ”Help Me Make It Through the Night”, og her framføres de av eliten innen alternativ amerikansk ’countryrock’. Det er en kombinasjon som vanskelig kan slå feil. Med Calexico, Howe Gelb, Grandaddy, Richard Buckner, Califone, Radar Brothers og The Handsome Family som noen av spydspissene er årets beste hyllestplate innen denne øvelsen et faktum.

Det brytes ikke voldsomt med originalene hvis techno- eller hip-hop-versjoner er et kriterium, men personlig vinkling vektlegges i aller høyeste grad. Ørkenrevene Calexico og Giant Sand gjør henholdsvis ”Casey’s Last Ride” og ”The Pilgrim (Chapter 33)” om som til sine egne. Calexico med en hviskende utgave hvor de har beholdt både klapperslange-effektene og strykerne, men plusset på med keyboards og Marianne Dissard (trolig, hun er ikke kreditert) som gebrokken chanteuse i mellompartiet. Burns og Convertino sin mariachi chanson kan minne om deres egen ”The Ride pt.II”. De tidligere Giant Sand medlemmene tangeres likevel av sjefsgiant Howe Gelb, han etterlater som vanlig et svært personlig avtrykk. ”The Pilgrim (Chapter 33)” er en oppjustert live-versjon fra bootlegen Pedalless, med navnedropping fra Chris Gantry til PJ Harvey (om Kristoffersons store innflytelse som låtskriver) som passende innledning. Gelb har en helt egen tilnærming til andres så vel som sine egne låter, noe som gjør ham unik hva han enn driver med. Så også her, hvor han humper avgårde i sitt eget tempo. Han tar andre svinger og veivalg enn de fleste, men kommer alltid ut som en suveren vinner.

Av andre høydepunkt er det vanskelig å komme unna The Handsome Familys enkle men ærlige utgave av ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”. Ikke bare er den tidenes søndags-låt, Brett Sparks har en vokal som ikke er så fjern fra originalen, og er som skapt til å fremføre denne. Den tilhører Kristoffersons ’slice of life’ betraktninger, og handler om å våkne opp, ta øl til frokost og øl til dessert, snuble ut på gata, og finne melankolien: ’On the sunday morning sidewalk, wishing Lord that I was stoned, cause there’s something in a sunday, makes a body feel alone’.

Califone (et stjernelag fra Chicago med ex-Red Red Meat Tim Rutili, Ben Massarella og Brian Deck) leverte en svært sterk skive med Roomsounds (2001), der de videreutviklet sin særegne kombinasjon av minimalistisk folk, blues og electronica, et terreng de også bringer ”Border Lord” inn i. Sammenlignet med Acetones 10-minutter lange overkjøring på I Guess I Would, 1994 blir den selvsagt noe spinkel, men Califones utgave er vel så interessant å høre på. Vi finner forøvrig bandet igjen sammen med tidligere Spinanes-vokalist Rebecca Gates på den vakre balladen ”Nobody Wins”.

The Court and Spark er et navn jeg forbanner stadig oftere, fordi de er så vanskelig tilgjengelige her hjemme. Jeg anbefaler deres Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001) til alle som trives i armkroken til Townes, Drake eller Low, og igjen leverer de et usigelig pent stykke musikk med ”For the Good Times”. Mens vi er inne på vakre toner kommer man ikke utenom mer etablerte Radar Bros. LA-bandet har en mer elegant og poppa tilnærming til sin myke drømmecountry, og det er nesten unødvendig å si at ”Help Me Make It Through the Night” ikke falmer i hendene til Jim Putnam & co – selv om de ikke har samme autoritet som det Mark Eitzel presterte på sitt glimrende coveralbum Music For Courage and Confidence.

For meg ukjente Zmrzlina fra San Francisco gjør en bedagelig trip-hop møter country av signaturlåten ”Me and Bobby McGee”. Sammen med Milk Chopper, trommemaskiner og strykere blir det slett ikke så guffent å høre på. Andre kunne likevel fått mer ut av frihetseposet til Kristofferson, og McGee blir faktisk nokså anonym i dette selskapet. Det blir ikke Deanna Varagona (Lambchop). Med klar og kraftfull stemme gjør hun en nedtonet ”Burden of Freedom”, mild som en sørstatsbris og mektig som Appalachene står hennes versjon igjen som platens klart stolteste og flotteste bidrag.

Det er disse artistene som leverer de beste varene til Nothing Left to Lose. Legg ellers merke til Grandaddy i friskt rockehumør på ”Best of All Possible Worlds”, en som vanlig solid Richard Buckner (”Lovin’ Her Was Easier…”) samt et gjenhør med Souled American (”Please Don’t Tell Me How the Story Ends”), så er det ikke så veldig mye å trekke på dette prosjektet.

Poor Boy: Songs of Nick Drake (Songlines, 2004)
Det er en tøff jobb å våge seg inn på Nick Drake. Han etterlot seg en liten, men meget verdifull skattkiste som fortsetter å beta, glede og forundre. Sist jeg var innom en slik hyllestplate var det italienske prosjektet Blend og deres Far Leys (2002) som ikke var altfor spennende. Jeg har til gode å høre noen overgå mesteren i ettertid, og det var med nøktern forhåpning jeg mottok denne platen. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Nick Drake står for en god andel av mine absolutt kjæreste musikalske øyeblikk og min kritiske nese er nok skarpere enn vanlig. Desto hyggeligere er det at Poor Boy: Songs of Nick Drake slett ikke gjør skam på hovedpersonen.

Utgivelsen har sentrum i Canada, og da særlig rundt musikkmiljøet i Vancouver. Tony Reif som driver plateselskapet Songlines arrangerte en hyllestkonsert til Nick Drake i Vancouver i 1999, og dette er en videreføring av denne. Av de meste kjente navnene, i hvert fall for meg, er det amerikanerne som dominerer: Strykemester Eyvind Kang, americana-dronning Jesse Sykes og Tucker Martine fra Mount Analog. I tillegg finner vi musikere med erfaring fra artister som Radiogram, Rollerball og Bill Frisell. ’Nick Drake re-imagined by jazz improvisers, singer-songwriters, experimenters…’ står det på omslaget, og det er ganske riktig en vidtfavnende artistrekke som stiller opp her. Det er likefullt en hard kjerne som står bak mange av låtene, og Reif har sørget for å holde en rød tråd gjennom hele platen.

Tilnærmingen til låtene fra Vancouver-artistene er i hovedsak mildt jazz-inspirert, med innslag av både moderne og underlige lydkilder, mens Seattle-musikerne som er med i sjeldnere grad angriper selve låtstrukturen. Det er uansett tydelig at artistene har gått til oppgaven med en dyp respekt for opphavsmannen. Og det er enkelte som setter en merkbar signatur under Drakes, og som lykkes med det.

Et av de beste i så måte er jazz-sangerinnen Kate Hammet-Vaughans Billie Holiday/Jimmy Smith noir-mystifikasjon av ”Clothes of Sand” som er meget innbydende. Noenlunde samme stil kan høres når Jason Michas synger ”Three Hours”, med backing fra den italienske trekkspilleren Filipo Gambetta, fiolinist Jesse Zubot og trommis Dylan van der Schyff. Det afrikanske beatet i låten brytes her opp til fordel for en løsere avantgarde/improv-stil. Mer ren jazz er det når pianist Chris Gestrin og bassist Simon Fisk, begge gjennomgangsfigurer, tolker ”One of These Things First” som en ganske fri instrumental versjon et godt stykke til venstre for originalen. Platens sentrale kutt er også et jazz-spor, en kvarter lang bearbeiding av ”Horn” og ”Know”, innledet av gitarist Tony Wilsons egenkomponerte ”For Nick”. Fra en prøvende Bill Frisell-aktig gitar/cello intro vokser den fra kammerjazz til et ganske tett frijazz-stykke med klarinett, trompet og trommer (”Horn”). ”For Nick/Horn” er det partiet som klarest søker å utfordre Nick Drakes originaler, og sette ham inn i et annet uttrykk. Det er et flott stykke musikk, som er ganske langt unna den opprinnelige. Uansett finner de tilbake til et slækt groove med Danielle Héberts myke vokal når de flyter over til ”Know”. Og i det hele tatt må det sies at dette er en både vågal og vellykket tolkning. Det gjelder også for ”Parasite”. Ian Masters (ex-Pale Saints) og Ishigami Kazuya fra Friendly Science Orchestra skraper den ren med fargeløs vokal og spartansk nylongitar, men drysser rundhåndet på med bjeller, fløyter, sag og diverse snåle instrumenter som skaper en merkverdig og fremmed klang.

Trekkspiller Veda Hille og pianist Robin Holcomb tar for seg ”Hanging On a Star” og ”Road”. De er litt for muntre for min smak, og gir begge låter et slags taffel/salong-utrykk. Noe faller enda mer gjennom. Jeg kan for eksempel styre meg for Hammet-Vaughans bluesy tolkning av ”Poor Boy”, som minner om en svett kveld med et eller annet coverband på Smuget. I hendene på trioen Dumovich/Horist/Shimada blir ”Fly” en unødvendig pregløs og sjelløs vise, og høres ut som en ballade fra Seattle på midten av 90-tallet. Jeg klarer heller ikke helt å bli kvitt bildet av en Eddie Vedder-type når Mike Dumovich står alene og drar el-gitaren på ”From the Morning”. På samme nivå havner til en viss grad også gitarbaserte ”Things Behind the Sun”, mye takket være Sam Mickens stemme, som virker å anstrenge seg for å være innbydende og nær. Hans rue hvisken ligger for nær opp til Drake, men mangler samtidig veldig mye på å gjenskape hans vokalevner. Takke meg da til Jesse Sykes, som sammen med blant andre Tucker Martine og Eyvind Kang gjør sitt ytterste for å minne oss om at ”River Man” er blant tidenes flotteste låter – kanskje den største av alle. Borte er (selvsagt) Drakes gitarspill, og uten det mister den det meste av trykket og den underliggende nerven. Men Sykes stemme og Kangs bratsj redder likevel denne fint i land.

Platens høydepunkt er lagt nesten helt til slutt, og er en 10 minutter lang utgave av ”Black Eyed Dog”. Dette er en låt Drake aldri spilte inn på ’ordentlig’, og hans opptak er et mørkt, skjelvent stykke som gir rom for mye tolkning. Her er det sitar (Ian Moore), bratsj (Eyvind Kang) og loops (Randall Dunn) som styrer mye av det som skjer. De skaper en drømmende åpning, med et slags drone-raga og flerstemt vokalmantra som synges med lukkede øyne og blikket vendt innover. I 9 minutter svømmer de innover i Nick Drakes mørkeste verden, og søker sin sjelefred der.

Ellers er det å si om denne utgivelsen at Tony Reif har lagt vekt på at både lydkvalitet og coverdesign skal glede platekunden. Jeg synes i det hele tatt at Poor Boy: Songs of Nick Drake er blitt en verdig hyllest, som viser noe av mulighetene som fortsatt finnes gjemt i Nick Drakes låter.

Så, nå er det på tide å finne frem originalene igjen!

We Could Live in Hope: A Tribute to Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Duluth, Minnesota-trioen Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope (1994), som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger.

Artistene er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene (”Words”, ”Fear”, ”Cut” og ”Slide”), som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) tilhører kretsen rundt Low i Minnesota, og han utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun kler ”Down” passende ned inn i sin verden, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunns-uro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også fremheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av ”Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Spanske Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over the Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Timeless: A Tribute To Hank Williams (Lost Highway, 2001)
Hank Williams burde ikke trenge nærmere introduksjon. På Timeless har et knippe artister fått det ærefulle oppdraget å hylle en av countrymusikkens (og dermed mye av dagens populærmusikk) stamfedre med sine versjoner. Valget har falt på stødige, sikre musikere, de fleste med lang og tro tjeneste i bransjen. Dette er altså et prosjekt som vanskelig kan feile. Siden alle bidragsyterne på direkte eller indirekte vis står i musikalsk gjeld til Hank, så er det ingen fare for at noen ønsker å skitne til opphavsmannen, på den annen side kan overdreven respekt forhindre et naturlig uttrykk, og dermed underminere poenget med dette prosjektet.

Respekten er så visst tilstede, men det blir takk og lov ikke ødeleggende for sluttresultatet. Fordelen med en såpass snever utvelgelse i genrespenn gjør at Timeless blir en helstøpt opplevelse, nesten som et fullverdig album i seg selv. Når det gjelder låtutvalget kan man diskutere dette i årevis. Det er likevel litt snodig at bare tolv låter er tatt med, men valget er fattet og det hjelper lite å fike til dommeren når straffesparket er dømt.

Blant de tolv er det derfor lite fyllmasse. En låt skiller seg likevel ut som et voldsomt høydepunkt, og det er Emmylou Harris’ rystende vakre tolkning av ”Alone and Forsaken”. En av de mest desperate låtene noensinne skrevet tas opp til himmelen uten at budskapet forsvinner. Lucinda Williams gjør en hes og svært hørbar versjon av ”Cold, Cold Heart”, mens Sheryl Crow den minst minneverdige i denne trioen, der hun jodler gjennom ”Long Gone Lonesome Blues” med et smittende smil om munnen. Av mennene her er det bare Johnny Cash som har like markant stemme som damene, han høres fortsatt frisk ut i det han snakke-synger seg gjennom ”I Dreamed About Mama Last Night”.

De mer tradisjonelle country-låtene tar andre hånd om. Hank ville vært stolt av sitt barnebarn Hank III. Ikke bare er han hard på flaska, han går i hatt, speller gitar og har en stemme ikke rent ulikt bestefar. Hank III holder seg mer til den rocka formen for country, noe han bringer videre med ”I’m a Long Gone Daddy”. Jodle kan han også. Det samme gjør Ryan Adams, eller rettere sagt uler mot månen, og han høres virkelig avensjuk ut på ”Lovesick Blues”.

Bluesgitaristen Keb’ Mo’ er en fin påminnelse om at også Hank hentet inspirasjon fra et sted, selv om ”I’m So Lonesome I Could Cry” holder seg pent og pyntelig innenfor countryland, med framtredende bruk av fiolin og steelgitar. For å tiltrekke seg den yngre garde er Beck både et klokt og naturlig valg. Han har selvfølgelig vett nok til å gjøre jobben skikkelig, og behersker ”Your Cheatin’ Heart” på søvnig, greit vis. Greit er også stikkordet til Mark Knopfler (i duett med Emmylou), Tom Petty og Keith Richards som ikke setter dype spor med sine versjoner, men som heller ikke trekker utgivelsen ned.

Et ørlite savn meldes likevel. Når artistrekken blir såpass stabil, mister Timeless noe av den spiriten Hank Williams hadde, og som så vidt ulike artister som Jeff Buckley, Killdozer, Hasil Adkins, The Residents, Clem Snide, Cat Power og Bill Frisell tidligere har formidlet. Det er ingen ueffen tanke å samle noen av disse versjonene for en Timeless 2. I mellomtiden får vi kose oss med denne lekre hyllesten, eller enda bedre; med en ekte Hank-skive.

Everything Is Ending Here – A Tribute To Pavement (Homesleep, 2003)
Spearmints drodling rundt ulike Pavement-låter får æren av å innlede denne doble hyllesten til Stocktons fineste. Everything Is Ending Here består av 36 bidrag fra artister som Tindersticks, Trumans Water, Bardo Pond, Fuck og Silkworm. I tillegg er en rekke mer eller mindre ukjente Pavement-elever og indie-outfits, særlig fra Italia, med som leverandører på denne sjarmerende, men ikke altfor spennende platen.

De fleste artistene på CD1 gjør ikke de helt revolusjonerende endringene i forhold til Pavements opprinnelige versjoner. Slik tolker Yuppie Flu, Number One Cup, Comet Gain og Lenola henholdsvis ”Give It a Day”, ”Here”, ”Ann Don’t Cry” og ”Kennel District” på en liketil måte, uten å etterlate det helt store inntrykket. Sparesnare gjør ”We Dance” enda mer dozy, og har døpt den til ”Dancing With the Elders”. Italienske Perturbazione lykkes bedre med ”We Dance”, men det er egentlig fordi de ligger nærmere opp til originalen. Verken El Goodo eller Kicker får særlig mer ut av ”Trigger Cut” og ”Father to a Sister of a Thought”. Av de mer aparte bidragene finner vi Solex’ corky versjon av ”Shady Lane” og selvsagt Appendix Out (”We’re Underused”) som sikkert kunne omskapt AC/DC til ut et skotsk folkband.

Den andre platen inneholder en smule sterkere navn og låter. Det starter ganske oppløftende med Fuck (det vennlige popbandet med det litt misvisende navnet), Tindersticks (”Here”) er som vanlig umiskjennelige og Future Pilot aka vs Colditz legger på italiensk tekst på sin piano-møter-knitrende electronica utgave av ”Range Life”. Garlic, Boxstep og Airport Girl gjør helt kurante utgaver av favorittene ”Gold Soundz”, ”Stop Breathin” og ”Cut Your Hair” – alle låter det er vanskelig å bli sur og tverr av, nær sagt uansett hvem som spiller. De triveligste minuttene på samleren er det likevel sjarmørduoen Bernhard & Bianca som står for. Guro Strande og Robert Jønnum løfter blikket opp fra skoene og får smilet tilbake til på plass for et par minutter med ”Gangsters & Pranksters”.

Bolognas Homesleep er en fin-fin label, men Everything Is Ending Here fungerer mer som påminnelse om kvalitetene til Stephen Malkmus og Pavement enn en oppdagelsesferd inn i nye band og spennende tolkninger. De aller fleste av disse låtene finnes allerede i bedre versjoner i originalene, og det sier seg derfor selv at dette blir en noe sprikende samler som nok helst bør finne takknemlig hjem hos godt etablerte Pavement-fans.

Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek (2005)
Har du ikke hørt om Jandek, sier du? Vel, det er kanskje ikke så merkelig. De siste 25 årene har denne obskure artisten holdt seg stort sett godt skjult fra omgivelsene, presse, publikum og ja, mennesker generelt. Men siden 1978 har han pøst ut plater i et umenneskelig tempo fra sin hjemmebase i Houston, Texas. Alt er utgitt fra hans eget Corwood Industries. Stikkord er simpel, amatøraktig, skrudd visekunst bekledd i en uniformert stil: Kornete bilder av en person ved et hus, portretter av samme mann – eller bare et hus. Det er vel kanskje Jandeks verden. Uten en umiddelbar stemme å forelske seg i og med en noe ukonvensjonell spillestil på en gitar som ikke er stemt etter Lillebjørns visebok, er Jandek ingen mann for massene. Men han har etterhvert fått en stor kult rundt sitt virke, både blant et sakte voksende publikum og ikke minst blant andre musikere. Det resulterte i hyllestplaten Naked in the Afternoon: A Tribute to Jandek i 2000, med blant andre Low og Bright Eyes på listen. Nå er nummer to her, Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek framviser igjen en ganske imponerende samling artister som kommer ut av Jandek-skapet. Av de mest kjente finner vi Jeff Tweedy (Wilco), Okkervil River, Mountain Goats, Six Organs of Admittance og Rivulets.

Det er mye ymse på denne samleren. En del artister forsøker å gi Jandeks låter ny eller annerledes musikalsk kledning, og det med noe ujevnt resultat. Andre holder seg til mer rettroende versjoner. La meg trekke frem de beste først som sist. Felles for disse er at de alle legger seg relativt nært opp til Jandeks opprinnelige uttrykk og de er alle sentrert i platens første halvdel:

– Jeff Tweedy: Sammen med sin sønn på trommer, gadd vite hvor gammel den snoppen er, gjør Tweedy en helt enkel og hjerteskjærende vakker ”Crack a Smile” som umiddelbart fanger den inderlige stilen Jandek har gjort til sin.
– Okkervil River: ”Your Other Man” høres ut til å spilt inn i sløret tilstand som sender tankene tilbake til LA’s paisley underground på midten av 80-tallet. Kryptiske tekster og undergangsstemning preger en låt som sakte bygger seg opp til en mektig sak og står igjen som platens beste.
– Six Organs of Admittance: ”I’ll Sit Alone and Think Alot About You” er både tittel og gjennomgangsstrofe, og hvis Ben Chasny bare er i nærheten av å formidle inderligheten Jandek har lagt i denne linjen, så tar man seg i å tenke at han trolig har sittet inne veldig, veldig lenge og tenkt veldig, veldig mye.
– Lewis & Clarke: ”Nancy Sings” er igjen en helt nedpå akustisk vise, riktig vakker den også. ’Listen to the sound of constant fall’ synges det, og det fanger inn både stil og stemning.

Bagen for mindre vellykkede bidrag forbigås raskt, blant andre: Live Show Rabbits enerverende skramlerocker ”You Painted Your Teeth”, Home for the Defs ditto rytmeboksete ”Cave In You” er som en dårlig utgave av G. Love vs. Beck før den sklir over i en mager huleboerversjon av ”European Jewel”. Ikke bra. Og det er noen slike uforståelig slitsomme stunt her. Marshmallow Suitcases, for eksempel. De skaper et støyende mareritt i langsom kino av ”Down in a Mirror”, som er nærmest komplett umulig å høre på. Kanskje disse tilfører originalen noe essensielt, hva vet jeg, men en coverlåt skal da fungere også for seg selv. Disse innbyr verken til nysgjerrighet til Jandeks versjoner eller ønske om videre kjennskap til bandene som fremfører.

Mellom disse to kategoriene finner vi en del bidrag plassert i midtsjiktet, et knippe låter som verken hever eller senker kvaliteten nevneverdig. Eric Gaffney gjør en fin utgave av ”The Dunes”, mens både Brother JT og The Mountain Goats ligger ganske nært inntil Jandeks spillestil og vokal, og lykkes ganske greit i å både framheve originalen og tilføre den litt av sitt eget. George Parsons leser teksten ”Aimless Breeze” som en annen beatpoet, mens Acid Mothers Kawabato Makotos ”Babe I Love You” er regelrett en hurdy gurdy og noe gutturale stønn. Jack Norton og Rivulets gjør akustiske kjellerutgaver av ”Naked in the Afternoon” og ”Sung”, og formidler med det noe av den krypende angstfulle isolasjonen som ligger som et tungt teppe over store deler av Jandeks produksjon.

Down in a Mirror kan fungere som innfallsport til Jandeks musikalske univers, og i så fall har den tjent sin hensikt. Den kan også risikere å støte fra seg en del interessenter, for det er som sagt ikke alt her som bidrar til å fremheve Jandeks viser. Og det er vel en viss sannhet også i dette.

A Raga For Peter Walker (Tompkins Square, 2006)
Peter Walker er nok for de fleste et glemt navn blant 60-tallets folk/raga-gitarister. Walker ble en del av Cambridge/Greenwich-scenen på 60-tallet. Han var student hos Ravi Shankar og en musikalsk organisator på LSD-profeten Timothy Learys lystige samlinger ’celebrations’, før han slapp platene Rainy Day Raga (1967) og Second Poem to Karmela, or Gypsies Are Important to år senere – begge på anerkjente Vanguard. Jeg vil tro at Learys frihetsbudskap passet godt til Walkers frihetssøkende og tranceskapende musikk. Walkers interesse for østlig og vestlig musikk satte ham i par med artister som John Fahey og Robbie Basho, og han har jammet med blant andre Sandy Bull, Fred Neil, Tim Hardin og Karen Dalton. I de senere år skal han dyrket en stigende interesse for flamenco og reiser visstnok av den grunn jevnlig til Spania.

Men det er ikke flamencoen som preger A Raga For Peter Walker. De siste årene har vi sett en liten revival av en ny generasjon folk/raga-artister, her kan nevnes Harris Newman, Jack Rose/Pelt, Glenn Jones/Cul de Sac og Ben Chasny/Six Organs of Admittance. Sistnevnte siteres på coveret med utsagnet om at Walker faktisk er en større innflytelse enn Fahey og Basho, noe Chasny selv bekreftet da jeg snakket med ham om dette. Han deltar ikke på denne platen, men det gjør Sonic Youths Thurston Moore, Robbie Bashos etterfølger Steffen Basho-Junghans, nevnte Rose, folktronika-artisten Greg Davis, psych-texaneren Shawn McMillan og briten James Blackshaw. De gjør alle et utvalg Walker-komposisjoner fra hans to Vanguard-skiver.

Selv om jeg gjerne skulle hørt Chasny her, så representeres bredden godt med de artistene som er med. Greg Davis har som vanlig med seg sin bærbare, og gjenskaper med den en regntung mystikk på ”Truly We Dwell in Happiness”. Thurston Moore kjenner nok også godt til Vanguard-artistene i kraft av både sin store musikkinteresse og som gitarist. På ”Dirt Raga” tar han med seg Sonic Youths gatestøy-estetikk og plasserer det inn i en hypnotisk raga-setting som fungerer godt. Det fineste stykket her er det nok likevel Steffen Basho-Junghans som står for med ”Blue Mountain Raga”, som er en mer mediterende rundreise av dansende stålstrenger og voksende intensitet.

Dette er ikke et helt ordinært hyllestalbum. Peter Walker er nemlig selv sterkt tilstede, gjennom fire helt nye spor, som viser en gitarist som slett ikke plages av leddgikt i fingrene. Han spiller lett og ledig i stilen, oppbyggingen følger sine egne veier i uvante progresjoner, men som likevel ikke etterlater meg helt i ekstase. Det er en konsentrert intensitet over Walkers spill, koplet med en ubestridt teknisk eleganse, tabla og frihetssøken som gjør låtene både luftige og klarsynte.

Hederslabelen Tompkins Square gjør en god jobb med å både reutgi gamle klassikere og trekke opp nye artister innen denne stilen. På A Raga For Peter Walker møtes fortid og nåtid i en sømløs generasjonsfest. I disse dager har Peter Walker lagt ut sin første USA-turne siden 60-tallet, sammen med Jack Rose. Det kan bli en ragatastisk opplevelse!

All Sewn Up – A Tribute to Patrik Fitzgerald (Crispin Glover, 2009)
Patrik Fitzgerald har ikke skrevet seg inn i historiebøkene med de største skrifttyper. Det lille selskapet Crispin Glover (oppkalt etter min favorittskuespiller) har lagt ned en formidabel innsats for å oppgradere hans posisjon. På den doble hyllestplaten All Sewn Up presenteres 31 låter fra mannens karriere, utført av like mange artister fra inn- og utland. Artistlisten kan virke tilfeldig og sammenrasket, men utvalget speiler vel like gjerne Fitzgeralds mangslungne karriere. Det er en hovedvekt av trønderband, og fordelingen mellom etablerte/eldre artister (Motorpsycho, Israelvis, Betong Hysteria), og nyere, mer ukjente skaper en fin balanse mellom fortid og nåtid. Samlingen er internasjonal med en del (overraskende) utenlandske navn. Jello Biafra er vel den mest prominente, Terry Lee Hale (hvor ble det av han, liksom?), Geoff Berner og Jackie Leven er blant bidragsyterne. Alle stiller opp for Patrik Fitzgerald.

Hvem er så denne Patrik Fitzgerald? Jeg må innrømme at jeg måtte lese meg litt opp i forkant. Følgende oppsummering skal være mer eller mindre korrekt: Han regnes som den ’første britiske punkpoeten’, eksperimenterte tidlig med spoken word og markerte seg med samfunnsrefsende tekster. Han prøvespilte i en tidlig variant av The Clash og fikk sitt gjennombrudd i ’77 med ”Safety Pin Stuck in My Heart” uten at han ble verdensstjerne av den grunn, snarere beskyldt for å ’selge seg’. Han begynte etter hvert å eksperimentere mer med elektronisk musikk, og flyttet senere til New Zealand hvor han p.t jobber som postbud. Fitzgerald trenger vel ikke si opp jobben sin etter dette stuntet, men han har i hvert fall fått en smule heder og ære på sine voksne dager. Og det er gjort en skikkelig jobb her.

Jeg har ikke hørt mange av hans låter i originale utgaver, så All Sewn Up blir mitt første møte med Patrik Fitzgerald – i likhet med mange andre lyttere vil jeg tro – og vurderingen her blir derfor basert isolert sett på coverlåtene. Og det er mye fint på disse to platene, der vi kastes i mange retninger på kort tid. Electronica (BC), reggae (Benjamin Zephaniah), post-punk (The School), metall (Monolithic), en rekke ulike akustiske varianter, powerpop (POG) og en god dose punkrock (Betong Hysteria, Israelvis) for å nevne noe. Sjarmpoeng går som alltid til trekkspillpoeten Geoff Berner (”All the Years of Trying”, som høres ut til å være skapt for ham), og jeg må særlig trekke fram samarbeidet mellom Motorpsycho og Biafra som platens mest interessante – deres versjon av Punch vekker til live minner om Biafras utgivelser med DOA og Nomeansno i hine dager.

Det blir altså ’noe for enhver smak’, men det er ikke så døvt som det kan virke. Snarere taler denne genreblandingen til samlingens fordel. Aller best – for meg – funker sporene som åpner opp for Fitzgeralds tydelig skarpe penn, mens jeg skipper raskere forbi de mest bråkete innslagene. Kanskje en enkel CD ville holdt, men pokker heller. Det er kult å hamre på stortromma. For meg har denne samlinga skapt interesse for en artist jeg ikke hadde snøring på i forkant, og det er vel noe av hovedpoenget vil jeg tro. Jeg kommer nok heller til å sjekke ut Fitzgeralds originalmateriale, i den grad det er mulig å skaffe, enn å spille ihjel denne samlingen. Det får stå igjen som hyllestplatenes evige paradoks. Det er uansett en meget respektabel jobb Torgeir Lund og Crispin Glover Records har utført.

Everybody Knows This Is Norway: A Tribute to Neil Young (Switch Off/Racing Junior, 2001)
Dette er en utgivelse litt i samme ånd som The Bridge (1989), en støtteplate til The Bridge School for physically challenged children, der indie-rockere som Pixies, Dinosaur Jr. og Flaming Lips spilte Neil Young-låter. Everybody Knows This Is Norway har nok ikke så hellige hensikter, annet enn å ha det gøy, vise seg fram og ’pay respect’ til alle gudfedres gudfar.

Han ble omfavnet i indiekretser utover på 90-tallet, særlig ved å benytte Sonic Youth som oppvarmingsband på den monumentale Ragged Glory-turneen og senere ved å samarbeide med grunge-ikonene Pearl Jam. Siden har han klart å bevare kredibilitet hos både country- og rockefolket, og med oppblomstringen av amerikansk rootsmusikk i de senere årene finner også hans tidligere utgivelser hjem hos stadig nye fans.

Everybody Knows This is Norway er en 17-spor stor samling med stort sett uetablerte norske band som våger seg på dykk i sjefens skattkiste. Et slik prosjekt er dømt til lykkes og mislykkes på samme tid. Få har signert så mange klassiske låter som Young’ern, og det skal mye vond vilje til å for å klare å radbrekke disse. På den annen side har han i stor grad signert låtene ferdig selv, en Neil Young-låt uten mannens tynne klagestemme, den rivende gitaren, flanellskjorta og det pistrete håret som gynger i takt med gitaren er på sett og vis meningsløst. En vei å gå kunne selvfølgelig vært å snu opp ned på låtene og skapt noe helt nytt, men det er det ikke så mange som prøver seg på her. Et unntak er åpningen med Behind Barn Bluegrass Boys, som gjør en gla’grass versjon av ”Out On the Weekend”, litt useriøst, men ganske så artig. Den slår an tonen i beste Young-tradisjon; et passe lurvete og skranglete album som består av 50/50 rolige viser og støyende rockere. Den avsluttes passende nok med en ny utgave av ”Out On the Weekend”, denne gangen i en herlig mørk slowcore-versjon med Slowburn & the Soft Rebels. Det er en låt som ikke kan høres for ofte, og for min del kunne alle bandene like gjerne forsøkt å lage nye variasjoner av denne. De to bandene har i hvert fall vist noen åpninger.

Fordelingen er ellers ganske jevnt fordelt over Neil Youngs over 30 år lange karriere, men med hovedvekt på de tidligste utgivelsene. My Rhyme gjør det korteste spranget med vakre ”Razor Love” (fra Silver and Gold), mens fra 90-tallet har Safe In Santiago valgt seg ”Safeway Cart” (fra Sleeps With Angels) og Funguson ”War of Man” (fra Harvest Moon). Det mest minneverdige fra disse sporene er egentlig vokalistene Pål Ingholm i Funguson og Frode Fivel i My Rhyme, som nok begge ønsker å steppe inn for Neil hvis han skulle bli forkjølet under neste norgesbesøk. Ellers er ”Safeway Cart” en sann klassiker som Safe In Santiago slett ikke gjør skam på, her er den skumlere enn noensinne og et av platens beste spor.

Skuffende nok har bare to band våget seg på Neil Youngs tetteste minefelt: 80-tallet; Electric Jam Soul Aquarium (”Prisonors of Rock ‘n’ Roll” fra Life) og Wagle (”Little Wing” fra Hawks and Doves). Dermed er det klassisk 70-talls Young som i størst grad blir hedret (samt en neve låter fra ’69). Madrugada og Home Groan er vel skivas ansikt utad i kraft av å være de mest etablerte navnene. Nordlendingene gitarøser på med ”Thrasher”, til og med Sivert Høyem blir påvirket av Youngs gnagestemme, i ni litt-for-lange minutter, mens Martin Hagfors & hans hjemmedyrkere betaler tilbake litt av gjelden de skylder med en svingende ”Barstool Blues”. Salvation Circus går helt opp til en signaturlåt, men ”Cinnamoon Girl” får ikke nytt liv denne gangen heller. Bedre versjoner er dessuten hørt tidligere, blant annet av The Dream Syndicate og Loop.

Trekkes fram bør American Suitcase (”Through My Sails”), Ring (”Mellow My Mind”) og Oyster (”The Needle and the Damage Done”) som faktisk er det eneste bandet med kvinnelig vokal i Charlotte Jacobsen.

Arvid Skancke-Knutsen har fått æren av å skrive kryptiske liner-notes, mens resten av takketalen bør gå til Henning Krane ved Switch Off, som ikke bare er en gjenganger i mange av bandene, men som også er hovedansvarlig for utgivelsen. Det er et fint tiltak både i forhold til å fremme norsk musikk og en god påminnelse om å tørke støvet av en del gamle skiver.

Å bedømme et slikt album rettferdig er komplisert; faktorer som blant annet utførelse, tolkning, låtvalg, helhet og originalitet spiller inn, særlig med tanke på at låtmaterialet i stor grad er kjent fra før. Med så stort sprik som finnes her, i alle ledd, er det vanskelig å ende opp med en fulldekkende beskrivelse, annet enn at Neil Young fortsatt er kongen. Om noen trengte en påminnelse på akkurat det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

Reklamer

Smått og Godt: Apache

“Namsos min by, la meg synge din sang, La meg takke for barndommens minner.
La meg prise deg by, for all glede, all trang og hver sorg som mitt sinn til deg binder…”

Slik åpner den stolte Namsos-sangen, hyllestvisen til trønderbyen som gjerne omtaler seg som Namsos Rock City. For rocken står sterkt i den lille byen, som sammen med Trondheim nylig gikk ’seirende’ ut av den omfattende tautrekkingen om hvor landets nasjonale rockemuseum skulle plasseres.

En av byens mest profilerte artister er Askil Holm, som driver sitt Apache Records derfra. Plateselskap, egen solokarriere og seminarserien Trigger er noe av det den driftige trønderen er involvert i. Jeg møtte Holm og hans partner Petter Almvik i et av hovedstadens brunere vannhull, i en pause mellom Holms innspillinger av det som skal bli en ny plate neste år. Den kan vi prate mer om senere, denne gangen var vi var mest interessert i hva som rører seg rundt Apache Records og dets avleggere.

Hos Apache i dag er det Petter Almvik som tar seg av logistikken, mens Askil Holm jobber mest av distribusjon/media, og Ronny Stenberg kommer med gode ideer til nye band og artister fra Oslo-området. Både Holm og Almvik er fra Namsos, og de har et bankende hjerte for både byens musikalske fremtid og fortid, og et stort engasjement som strekker seg lengre enn egen karriere, ikke minst når det gjelder å dyrke frem nye, lokale talenter.

Samtidig er de forankret i den lokale musikk-historiske tradisjonen i Namsos med en pågående reutgivelse-serie, som så langt teller ex-Junipher Greene Jan Deviks Spark fra 1983 (etter tips fra Willy B.). Holm nevner for øvrig andre lokale 70 og 80-talls band som Rollaug og Haugums Reviderte som han mener fortjener å bli hentet frem igjen.

Bakgrunnen for Apache Records strekker seg tilbake til 2000, da Holm ble kjent med sin makker Ronny Stenberg. Han introduserte Askil for Martin Hagfors (Home Groan) etter en Motorpsycho-konsert i Oslo. Den rutinerte Hagfors ble en slags ’mentor’ for de to, et samarbeid som senere har konkretisert seg i det løsslupne livebandet Cream of the Crop.

I februar 2001 slapp Holm sin EP The Boy With the Boomerang på Apache, i samarbeid med Rec90 i Bergen. Holm jobbet nært opp mot Rec90’s Torfinn Nergaard, som blant annet fikk Apache/Holm inn i systemet til EMI/Virgin. Nergaard ønsket også at Holm skulle opptre på by:Larm i 2002, noe som medførte en voldsom oppmerksomhet fra presse og media, turneer og høye salgstall. Seven Days in the Sun ble utgitt måneden før by:Larm, og EP’en som hadde solgt cirka 1000 eks., solgte plutselig 3-4000 det kommende året. Dette er erfaringer Holm har videreført i sitt virke i Apache.

I Bergen ble han under innspillingen av sin andre EP en del av miljøet rundt Poor Rich Ones med William Hut og Bjarte Ludvigsen, en periode som han i dag omtaler som svært verdifull:

– Jeg fikk være med og lære hvordan de gjorde det i Bergen, og det ga inspirasjon til å ta med ideer tilbake til Trondheim og overføre det til lokale band der. I Trondheim på den tida var det i realiteten to miljøer; det var Progress Records som var undergrunnen og det var Norske Gram og Stargate som var veldig kommersielle. Ikke noe i mellom. På samme tid opplevde byen en musikalsk boost med band som blant andre Gåte, Johndoe og Cadillac, så var det ingen labler til å ta seg av disse. Parallelt med oss startet riktignok Thomas Ryjord opp sitt Dead Letter Records, men de var mer rettet mot UFFA og hardcore-miljøet der.

Apache på sin side konsentrerte seg mer om ren pop/rock:

– Vi fylte et tomrom for Trøndelag i dette mellomsjiktet, mellom innovasjon og det mer kommersielle. Det er viktig at noen kan plukke opp band i denne fasen. Det er farlig for et band å gå fra intet til en internasjonal major label, mener Holm.

Apache har så langt konsentrert seg i hovedsak om mindre utgivelser og EP’er, for å etablere navnet utenfor lokalmiljøet. Band som Spön, Superfaun og The Reel har gitt ut titler på Apache så langt. De store, tyngre prosjektene har de så langt ikke gjort noen offensiv på, både tid og økonomi gjør at det er noe de større aktørene må ta seg av. Apache har i dag en avtale med Sonet/Universal som har denne kapasiteten som skal til for å satse ytterligere på artisters utvikling.

– Bandene må jobbe steinhardt selv etter at vi har gitt ut en EP. Da er det opp til dem selv hva som skjer videre. Vi bruker vårt nettverk, sørger for presse, distribusjon og hjelper dem opp på et visst nivå. Universal er veldig flinke i forhold til Sonet, og det er viktig med en større label – et godt salgsledd og kapital er helt nødvendig. De jobber godt i toppen av Universal, anført av Petter Singsaas, hevder Holm.

– Bandet tar produksjonskostnadene, mens vi tar oss av distribusjon, presse, trykk, promotion og har kontakt med booking-byråene. Det er en velfungerende måte å jobbe på, og det er opp til bandet hvor fort det går fremover i denne prosessen.

Hvordan vil du karakterisere den musikalske profilen til Apache?

– Vi ønsker å favne bredt, og vi ønsker å satse på kvalitet. Vi kaster oss vel ikke akkurat over noen hippe, kule trender – vi satser på solid, trøndersk kvalitet, smiler Holm. Men et band må skape en viss gåsehud, og nærheten til de involverte er en klar fordel. Genremessig befinner Apache seg i hovedsak innenfor et indie/singer/songwriter og garasjepop-segment basert på salg rundt 3-500, oppsummerer Askil Holm.

– Vi er ikke et selskap som tar de største sjansene, fortsetter han. Vi bygger oss sakte opp over tid. Det er ikke slik at vi må selge 3000 eks. av et bands første EP. Vi trykker opp i et lite førsteantall, men er veldig ærlige på salget i forkant. Vi sier til artistene: ’Her har dere dere 300 eks., jobb med dem!’

Vi er i første rekke et salgsledd, og igjen, det er helt opp til artisten hvordan det skal gå videre. Vi er heller ikke avhengig av tung pressedekning, men jobber mye opp mot alle medier med fokus på nettfanziner og lokalpresse. Lokal tilhørighet er mye essensen i det vi holder på med. Det er viktig å dyrke oppunder lokalmiljøet bandet kommer fra.

Han kan fortelle at de bruker nettsiden Urørt aktivt for å lete opp ny musikk, der de selvsagt er spesielt oppmerksomme på trønderske navn. Holdningen utad mot de andre småselskapene er inkluderende, og Holm tipser gjerne relaterte selskap som Perfect Pop, Racing Junior og Rec90 om aktuelle nykommere som ikke passer inn i Apaches profil.

Selv har dere ikke noen nedlastningsfunksjon på sin nettside?

– Vi har ikke det, men bandene kan fritt legge ut låter som de vil. Det er jo en del kostnader å få ut låter til nedlastning også, dessuten har vi ikke jobbet opp mot direkte ’hitband’. Vårt segment er sted mellom Urørt og by:Larm, og det er mange band som finnes i akkurat denne brytningen. Jeg var i utgangspunktet noe kritisk til at by:Larm satser på større band i forhold til utlandet, men i stedet for å være kritiske så kan vi heller forsøke å fylle det tomrommet. Det kan Apache gi, og det kan Trigger tilby.

Dermed penser vi samtalen inn på et annet sentralt moment med virksomheten til Apache: Trigger. Petter Almvik tar ordet.

– Trigger er en kompetanseheving for pop- og rockmusikere som støttes økonomisk av Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) og Innovasjon Norge. Et band trenger kontroll på hva bransjen driver med, og den gir vi, sier Almvik, som er den Trigger-ansvarlige av de to. Han understreker noen sentrale momenter:

– Et band må jobbe hardt, knallhardt, de må tenke business og de må få kompetanse på bransjen.

Holm bryter inn: – Jeg taklet nok den raske utviklingen i min egen karriere mye på grunn av Apache-jobbingen, og det er denne veien som må synliggjøres for ferske band også i dag.

Trigger fokuserer særlig på distriktene, der avstanden til bransjen er enda større enn i byene. I år har de gjennomført tre seminarer rundt om i landet, med foredragsholdere innhentet fra forskjellige deler av bransjen. Marit Karlsen (Trust Me Records), Jan Erik Haglund (Unit Management) og Erlend Mokkelbost (JR Ewing) har vært blant de involverte. Et poeng er at de må være ærlige og ikke pynte på virkeligheten. ’Musikkbransjen kan være en jungel, og virkeligheten ser ikke ut som Idol!’ er en del av prosjektbeskrivelsen. Men Idol har faktisk hatt positive ringvirkninger mener Holm:

– Idol har helt klart økt interessen for musikk blant de yngre, og bragt fokus tilbake på det å skrive og fremføre gode låter. Det er denne neste generasjons låtskrivere Trigger tar tak i, de må lære seg å tenke kreativt, de må lære om dynamikk og strukturer. Norsk Rockforbund har kjørt lignende opplegg, men de henvender seg nok mest til sine egne medlemmer. Vi er mer oppsøkende, og forsøker å nå de som sitter på gutterommet ute i distriktene.

– Mokkelbost har for eksempel snakket en del om hvor mye feil de har gjort som urutinert band i forhold til bransjen, og poengtert hvor viktig et slik seminar er for denne målgruppen.

Neste år satser Trigger enda sterkere mot målgrupper, og da spisses fokus mot direkte mot kulturskoler, videregående musikk- og medialinjer og folkehøyskoler rundt om i landet.

Synergieffekten i forhold til Apache er også målbar, både The Reel og Superfaun er oppdaget gjennom Trigger, kan Holm fortelle. De to har i det hele tatt stor tro på nytteverdien av et dette prosjektet:

– Mange artister faller fra fordi de ikke tar grep om “business-tilnærmingen” i forholdt til sin egen karriere. Men det rent kunstneriske er ikke nok. Et band må tørre å jobbe langsiktig med karrieren, og både Apache og Trigger er en slags smeltedigel av utdanning og næringsutvikling.

Den lokale musikk-tradisjonen i Trondheim/Namsos er noe Holm er opptatt av å både bevare og utvikle. Han kan fortelle at på kulturskolen i Namsos går det hele 1300 elever, i en liten by på drøyt 12 000 mennesker er det et imponerende antall. Hvorfor har Namsos fått en slik posisjon?

– Tradisjonelt har Namsos hatt en svært frodig spellemannskultur, og også en rik festkultur. Det er en sterk kultur for rock i Namsos, og det er folket som har skapt alt selv. Vi har ikke vært vant med å få noe gratis der oppe, og bygd opp spillesteder som Lagré og arrangementer som Norsk Rock Uke og Rock Galla. Det var naturlig for oss å starte Apache der, selv om kongstanken vår opprinnelig var å ha en avdeling for Trøndelag og en avdeling for Oslo. Jeg mener det er viktig å ta vare på den trønderske musikktradisjonen, samtidig som det er veldig mye nye og spennende band som starter opp i dette området.

Neste år skal de bli enda flinkere til å synliggjøre hva de driver med. En ny fullengder av Holm himself kommer ut på Universal, samt at en 2-3 andre utgivelser er under planlegging på Apache. Et av prosjektene som er klargjort er en EP med nykommeren Bob Haley, bandet som består blant annet av Holms partner i Apache, Ronny Stenberg. Holm håper også på at de kan satse videre på filmmusikk, de har tidligere gitt ut Gebhardt/Mjøs’ Alt For Norge, og dette er ikke bare musikk Holm selv personlig setter pris på, han fremhever også at stadig flere jobber med film og musikk for tiden, og at dette er viktige dokumenter som fortjener å bli gitt ut.

Selv om Namsos og Trøndelag har en spesiell plass i Apaches profil, betyr ikke det en begrensning for spredningen av selskapets plater.

Holm: – Jeg ser opp til de småselskapene som får til noe utover i Europa, som Racing Junior og Smalltown Supersound for eksempel. For det er jo det som er målet når man driver med en slik liten label.

Vi inviterte Holm til å trekke frem noen av selskapets utgivelser, og å si noen ord om disse:

Jan Devik: Spark
Den skjulte plateskatten fra Trøndelag. Spark relanserte jeg 20 år etter at den egentlig ble gitt ut. Jan Devik er mannen bak. Han var den som lærte meg å spille gitar, og han har en helt unik stil å gjøre det på.

Låtene er fulle av sosialt engasjement. Her er også mye Prudence, Raga Rockers og Jokke i musikken. Ved siden av Åge og Terje er Jan den som lager de beste låtene, og jeg håper vi får høre mer fra han innen noen år.

Askil Holm: The Boy with the Boomerang EP
Vi startet Apache en sen høst kveld i 2000 etter en knakende god Motorpsycho konsert på Rockefeller. Nachspielet var Martin Hagfors, Sebastiano fra Italia som etterhvert ble Father Seb, HGHs åndelige leder, Bob Haley aka Ronny Stenberg og meg. Vi laget en femårsplan, og målet var at Ronny og jeg skulle gi ut vår egen musikk. Denne EP’en ble laget med Lars Lien bak spakene, og jeg satt ivrig å trippet med mine ideer bak han. Sveinar Hoff fra Cadillac spilte trommer, Bård Ingebrigtsen og Morten Strøm fra Jamesband og Daniel Hovik spilte i bandet og vi laget alt på 5 dager i Brygga. Kassa var bunnskrapt, men vi fikk ut EP’en på våren 2001 med god velvilje fra lokale samarbeidspartnere i Namsos og Trondheim. En gigant fiasko av et releaseparty, men det er en annen historie…

The Reel: Brother & Sister EP
Det spirer og gror i musikkmiljøet i Namsos om dagen. I April 2001 fikk jeg en demo av bandet. Det var debut EP’en med tittelen A Cup of Karma. The Reel var et friskt pop-pust i Namsos. De kom en blanding av mye britisk, og med fantastisk bra vokalist og et knippe låter jeg fortsatt hører mye på. Vi ga ut denne EP’en i forkant av by:Larm i 2003, og de jobber intenst med plata si som jeg håper er ute neste år.

Askil Holm: Seven Days in the Sun EP
Vi øvde, spiste, sov og spilte inn platen i Bjarte Ludvigsens studio i Bergen. Døra ved siden av satt Röyksopp å tok opp og samplet «Poor Leno»-vokalen i en uke i strekk. Døra ved siden av der igjen spilte Sondre Lerche inn sin kommende plate. Vi laget 6 låter og spilte de inn på en uke, og mikset den kommende uka. Uka etter var plata ferdig trykt, en uke etter det gikk jeg selv hele runden til alt av media og bransje, og en uke etter det ble det stor ståhei på by:Larm i Kristiansand. Minneverdig EP og et minneverdig år ble det med over 150 konserter.

Gebhardt & Mjøs: Alt For Norge (Soundtrack fra film og TV-serien i 2005)
Jeg fulgte Gebhardt sitt arbeid med denne innspillingsprosessen gjennom at vi turnerte med Cream of the Crop. Jeg ville gi ut dette materialet fordi det er noe av den vakreste instrumentalmusikken jeg har hørt på lenge. I grenselandet mellom Johnny Cash, Sigur Rós, Godspeed! You Black Emperor, Jaga Jazzist og Motorpsycho. Denne platen var hentet flere timer med opptak, og vi satte sammen det mest umiddelbare fra disse opptakene. Spesielt liker jeg Andreas Mjøs sine lengre komposisjoner. En musikk-kjenner plate, men deilig til å bare slappe av til også. Veldig umiddelbart mye av det.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 7.12.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: Osito

Med artister som Edvard Bredok, Cerrato og Magic Pillows i sin stall, blir Osito gjerne knyttet til begreper som ’melankoli’ og ’sofistikert’ når andre skal beskrive selskapets typiske sound. Det er benevnelser Bjørn Torjuss Hansen begynner å bli lei.

– Jeg er jo egentlig enig, men Osito har kommet til et stadium der man ønsker å stå på en enda mer variert plattform. Det er mer snakk om å ønske å trenge litt ut av et delvis bevist mønster med særegen vokal i en melankolsk og teatralsk setting. Først og fremst er jeg er veldig stolt av å kunne gi ut skiver med de artistene jeg er så heldig å jobbe med. Skal man finne en slags samlende beskrivelse på disse, så må det være særegenheten i vokalen, kjennetegnet ved mine tre første band; Maria Cerrato (fra Cerrato), Frode Helberg (fra Holmestrands Magic Pillows) og duoen Alpine Those Myriads! Dernest kan jeg vel si at Osito ikke forsøker å være trendfiksert, jeg jakter på musikk som kan gripe lytteren på et eller annet vis.

Han fortsetter: – Et lite selskap som oss kan selvsagt ikke sammenlignes med de brede profilmulighetene til en stor label, men jeg ønsker også å utvide det musikalske repertoaret ytterligere. Hanssen holder inne: – Nå ja, La Mascara Snake er vel mer whiskey, og Alpine…, de er vel absint, ler han.

– Definisjonen til alle bandene på Osito er nok litt tilfeldige – genrebegrensninger er noe herk! Vi har flere bein å stå på, selv om et enkeltmannsforetak naturlig nok skaper visse naturlige begrensinger og og det anser jeg som en fordel da man får en rød tråd når kun en person velger ut i fra personlig smak og ikke rene økonomiske interesser.

Betong, sement og skattejakt

Et kjennetegn ved Osito er at Hanssen har fulgt mange av sine band siden de var på demostadiet. Han er tålmodig i oppbygningen og hengiven i oppfølgningen av sine artister. Mange av dagens utgivelser skyldes kontakter han knyttet på slutten av 90-tallet. Da jobbet han på Betong som leder av klubbstyret på Chateau Neuf. Han startet som ’lekemanager’, etter eget utsagn, for da ferske Abbey’s Adoption, senere mer kjent som Madrugada. Rundt tusenårsskiftet stod han for booking på de to Sement-festivalene på Betong, med blant andre Cinnamoon, St. Thomas, Cloroform, Cerrato, Magnetic Tapes og Wunderkammer. I 2001 så Osito dagens lys med Sement #2 og Cerratos første EP Ghost som de to første utgivelsene, sistnevnte et band han hadde fulgt helt tilbake siden 1996. Hanssen innrømmer en personlig sans for å følge et band helt i startgropen av sine karrierer, og sammenligner det med å gå på skattejakt:

– Det er en slags drivkraft som ligger meg dette; det å motta demoer, det å tro på noe og kanskje oppdage en ’skatt’. Det er artig å følge denne utviklingen på nært hold, som for eksempel hos Alpine Those Myriads! De møtte en ganske avventende holdning blant Oslos klubber og opptrådde stort sett på ’dirty steder’. Så spilte de på Musikkens dag, som senere ledet til spillejobber på Quartfestivalen og Arvika. Det er gøy!

Relasjoner

Det å velge ut artister er en møysommelig prosess, og Bjørn Torjus Hanssen bruker gjerne lang tid på å bygge opp relasjoner til de han eventuelt vil jobbe med. For det er et samarbeid som nødvendigvis må være tett:

– Selvsagt må musikken tale språket, men personene bak musikken er vel så viktige. Personligheten til vedkommende teller mye. At artistene viser energi for sitt opplegg er viktig for at de skal fungere, men også at de skjønner hva som kreves av arbeidsoppgaver. I et lite selskap som Osito blir samarbeidet naturlig nok ganske personlig, som gjerne strekker seg godt utenfor kontortid. Da er det desto viktigere at vi har en god forståelse av hverandre. Jeg bruker derfor mye tid på å bli kjent med en artist på forhånd, en prosess som forhåpentligvis leder til at vi senere jobber sammen.

Verden utenfor

Selv om Hanssen liker å jobbe frem band fra bunnen av, er ikke dette et ensidig fokus han har. Han synes også det er spennende å jobbe med mer etablerte navn. En av USAs mest respekterte sanger/låtskriver er Steve Wynn (The Dream Syndicate, Gutterball, Danny & Dusty), som Hanssen nå har inngått et samarbeid med gjennom det spanske selskapet Astro Discos.

– Når det gjelder den kommende CD’en så er det også på en måte en skjult skatt, siden det dreier seg om en samarbeid med spanske Australian Blonde som kommer ut etter nyttår. Avtalen med Wynn er en del av Ositos ’utvekslingsprogram’.

– Det startet da jeg var på ferie i Mexico for en 2-3 år siden, og ville kombinere turen med litt promotering for Osito. Jeg drev rundt på en markedsplass i Mexico City og presenterte labelen min på gateplan, noe som for øvrig var svært givende. Det var en oppriktig interesse blant folk der nede, og mange synes det var eksotisk med musikk som kom utenfor USA og Sør Amerika. Det var inspirerende å oppdage at folk så langt hjemmefra kunne like det man selv holder på med. Mens jeg var der nede så ble jeg kontaktet av den spanske labelen Astro Discos. De hadde en internasjonal kontakt i Amsterdam, så mens jeg ventet et par timer på et fly på Schipol, hadde vi et møte der på flyplassen som endte i en samarbeidsavtale.

Hva går denne ut på?

– Ganske enkelt dreier det seg om å utveksle CD’er med hverandre for distribusjon i våre respektive land, og så langt har vi vel utvekslet cirka 700 stykker tilsammen. Vi skal også organisere turneer med hverandres band, for eksempel har Astro satt opp turné med sitt Schwarz og våre Alpine Those Myriads!, men Alpine måtte dessverre avlyse Spania-turneèn grunnet sykdom

Dette er et samarbeid Hanssen finner veldig spennende, og det har resultert i at plater med relativt ukjente band som Schwarz, Mist og Lansbury har fått distribusjon her i landet. Men det er også et samarbeid som har synliggjort en del frustrerende elementer i det å drive i norsk platebransje.

– Litt av problemet jeg opplever her hjemme er et stengt marked når det gjelder nye og ukjente artister. Jeg opplever faktisk Spania som langt mer åpent for nye ting, selv har jeg for eksempel vært på nasjonal radio der nede for å presentere Osito. Vi har et veldig sterkt fokus på norsk musikk her hjemme – og det er selvsagt vel og bra – men det er ikke positivt når det stenger for gode utenlandske band. Osito ønsker å utgi et belgisk band som jeg mener deler av det norske publikummet bør ha en svært grunn til å like. Men siden de ikke er norske, internasjonalt etablerte eller hypede engelske stjerner, så virker det svært vrient og få presentert de i Norge på den måten de fortjener.

Jeg mener at vi her hjemme driver en form for proteksjonisme som skyter seg selv i foten. Dette gjør det også vanskelig å gi lisens til utenlandske band. Jeg er avhengig av å for eksempel få de med på en stor festival for at de ikke skal drukne i massen. Hvor musikken kommer fra bør ikke være avgjørende, snarere hva man synes om den, og der synes jeg vel særlig pressen har en lang vei å gå når det gjelder å fange opp det som rører seg, ikke minst utenfor England og USA.

Anser du deg selv for å være en musikkmisjonær?

Hanssen smiler: – Jeg har vel et ønske om å spre et budskap, så det kan du godt si. Drivkraften bak denne utvekslingen er likevel først og fremst å få mine artister ut i verden. Så det er en slags kompromissløsning. Merk for øvrig at jeg selv kan velge ut skiver fra Astros katalog etter eget ønske, ut fra det jeg synes er best eller har mest substans.

Ikke bare det indre som teller

Ositos plater preges av et særegent og skal vi ’arty’ design, hvor viktig er denne estetikken for deg?

– Jeg har i hvert fall fått en stigende interesse for kunst etter at jeg startet Osito! Jo, det er bra cover på platene, men der har jeg også vært litt heldig i forhold til dyktige samarbeidspartnere. Jeg ønsker særlig å trekke frem Tor Edvin Strøm hos Basta Illustrasjon for hans utrolige platecover, samt gode design på flyers og plakater. Det har nok bidratt til å gjøre den maleriske stilen til et slags gjennomgangstema for Osito. Jeg har et ønske om å gi ut fine, visuelle ting, selv om dette også blir et kostnadsspørsmål. Det som er viktig er at både artist og selskap liker omslag og design. Dessuten er det en utfordring at det er så mye musikk der ute i dag, at man må skille seg ut.

Større marked

Det å få presentert sin musikk er en utfordring Hanssen er svært opptatt av, og han jobber hardt for å presentere sine artister ut til publikum. Han omtaler dette som en konstant utfordring, og den krever kreative løsninger.

– Jeg satser først og fremst på å yte god service og følge opp for eksempel de som kjøper på web fra både inn- og utland. Særlig har de utenlandske kjøperne vist seg å være nysgjerrige på det øvrige tilbudet etter å ha handlet en skive eller to hos oss.

Men selv i denne internett-baserte tiden er det viktigste av alt å møte folk mener Hanssen, ikke minst siden platebutikkene ikke har plass til å ha mange titler tilgjengelig. Det kan være alt fra egne stands til å lage spesielle pakketilbud for utsalgsstedene.

– Butikkene ønsker nok færre leverandører å forholde seg til, og det kunne vært nyttig å samarbeidet mer for oss små. Det er tøffe tider i bransjen, for eksempel når det gjelder plassering i butikkhyllene, og jeg tror mange av oss uavhengige kunne vært tjent med å stått mer sammen når det gjelder for eksempel felles stands eller felles stunts, mener han. – I dag eksisterer det ingen slik samordning.

Osito og Bjørn Torjus Hanssen driver også med lisensvirksomhet, for øyeblikket tilknyttet det svenske bandet Clay Allison. Dette bandet er for tiden i vinden i Frankrike med både festivalspilling og platekontrakt (Vicious Circle). Det utenlandske markedet er noe Hanssen ser som essensielt når det gjelder å pushe også sine egne artister.

– Det er slike muligheter jeg søker for Osito. Det å få artister til å turnere utenlands, i et større land med et større marked, og å kunne bruke tid til å la de bygge seg opp utenfor Norge, ja det blir viktigere og viktigere. Jeg har kontakt både med russiske, canadiske og estiske selskap for tiden, men vi får se hva det blir ut av det.

Hanssen står hardt på for selskapet sitt, og det legger han heller ikke skjul på selv:

– Å drive et lite selskap i dag dreier seg mye om overtalelsens kunst. Og da må man hele tiden være litt pågående, men selvsagt på en høflig måte! Man må møte folk ansikt til ansikt, og jobbe hardt. Jeg sitter alltid med en følelse av ’å aldri få gjort nok’ innrømmer han.

– Men dette er også en spennende psykologisk faktor som ligger i det å drive et lite uavhengig plateselskap, å møte andre mennesker og ikke minst det tilfredsstillende som ligger i få til noe som er vanskelig.

Vi bad Bjørn Torjus Hanssen plukke frem noen plater fra sitt selskap, og si litt om disse:

Alpine those myriads!: Yr Royal Jetlag Gospel
Osito 006, 2003

Et mildt sagt utfordrende og særegent album som vokser og vokser, og som krever sin mann for å bli dus med. Duoen Alpine those Myriads! bestod av Elijah Noah på vokal og banjo samt Gypus Chelofan på vokal, piano, trommer, theremin, melodica og duppedingser. For å sitere Andreas Hauggaard sin anmeldelse på Panorama.no: “Det høres kanskje ut som en fjasete måte å fremstille dette på, men ord blir fattige på prosjekter som dette. Dette er en plate som gjør noe med en, og som er i stand til å forandre den gjengse oppfatningen av både hvordan en plate kan lages og senere oppleves. Yr Royal Jetlag Gospel er en soleklar kandidat til tittelen årets album, og bør anskaffes av enhver. I alle fall dersom man ser på seg selv som en seriøs musikkelsker.” Elijah Noah har nå forlatt duoen og bandet heter nå Alpine those myriads?. De gjør sin første konsert på Mono lørdag 12. november og da er de fem på scenen.

Cerrato

Cerrato var første band som ble utgitt på Osito Records og det var stemmen til Maria Cerrato gjorde utslaget for interessen. Maken til sakral og egenartet vokal skal en lete lenge etter! Osito ga ut Ghost i 2001 og Me and You i 2003. Det har vært to stemningsfulle album og Cerrato har fått mange gode fans. De var tidligere fem medlemmer, men på kommende album er de en duo bestående av kun Maria og Luis Cerrato. Hva er mer Cerrato enn nettopp de!? Og låtene som er klare for det neste albumet er så sjelsettende at jeg ikke har ord! Låter med arbeidstitler som “Juvenile Dream”, “Strangers House” og “(Don’t listen to the) Drama Queen” er helt i Cerrato-klasse (!) og dette blir et spennende oppfølgeralbum!

Edvard Bredok: Instant Critique
Osito 012, 2005

Denne platen ga Edvard Bredok selv ut i ett meget begrenset opplag i1999 men både Osito og Edvard mente den fortjente nytt liv! Bredoks musikk beveger seg i et filmatisk landskap av sofistikert melankolsk pop. Her finner lytteren forskjellige stemninger: fra romantiske, repetitive og langsomt oppbyggende låter til tyngre lo-fi elektropop. En plate med så bra stemning at den er tidløs. Osito Records ga i 2003 ut La Mascara Snake… Goes Fishing med Påsan og nevnte Edvard Bredok. Noe som altså deretter førte med seg en relansering av Instant Critique!

Merry November: Since We Are All Captains
Osito 013, 2005

Et artig poeng er at Merry November sin forløper, Magnetic tapes deltok med låta “Me & My Car” på Osito Records sin første utgivelse tilbake i 2001. Anledningen var en cd i forbindelse med festivalen Sement. Since We Are All Captains er den nyeste lanseringen på Osito Records og ble utgitt for en drøy måned siden. Merry November sitt andre album er en fortsettelse på deres appelative form for melankolske musikk. Denne gang med en noe mer positiv og energisk oppfølger enn deres debut var. Since We Are All Captains er lyden av en norsk høst! Merry November står for en musikk som er melankolsk, vakkert, lavmælt, stemningsfull og variert. Også denne gangen er musikken innspilt og produsert av Robert Jønnum i Protofon Studio. Merry November består av Andreas Knudsen, Charlotte Ronja E. Knudsen og Tom Daniel Reiersen.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 1.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: HoneyMilk

En gang utpå høsten 2001 kokkelerte Arnt Olaf Andersen, Runar Eggesvik og Per Nordahl rundt det faktum at altfor mange gode artister dukket opp i miljøet uten at de ble tilbudt platekontrakt. De tre herrene hadde erfaring fra ulike deler av musikklivet; Andersen fra Øyafestivalen og band som Cinnamoon, Eggesvik fra Café Mono og Nordahl fra Atomic Agency. De bestemte seg dermed for å starte sitt eget lille hjem for husløse musikere og døpte det for HoneyMilk.

I 2002 ble den første utgivelsen sluppet på etiketten, drøyt tre år senere har de nesten 20 titler på samvittigheten. I dag er det fremdeles Nordahl/Andersen som driver på med plateselskapet, mens Stefan Langfors har kommet inn som tredjemann de siste par årene. Fremdeles er det hele et non-profit foretak, men det håper Nordahl vil snu den nærmeste tiden. For nå satses det stort på selskapets flaggskip Serena Maneesh.

Per Nordahl var med som utstyrsselger på Serena Maneesh sin nylig avsluttede Europaturné (som forband til The Dandy Warhols). Nå er en USA-turné under planlegging for neste år, og det jobbes aktivt for å lansere bandet i utlandet.

– Ideelt sett burde den som driver et plateselskap reist ut minst en gang i året, for man lærer veldig mye av hvordan ting fungerer ved å være med på en slik turné, møter for eksempel promotører eller plateselskapsfolk, og knytter bånd som er en del av det viktige puslespillet rundt en artist.

Satsningen på Serena Maneesh er vel noe av det større fra et plateselskap av deres målestokk?

– Vi har gravd dypt ned i sparepungen kan du si, men vi har allerede fått noe igjen. Grunnen til at vi har satset så tungt på Serena handler først og fremst om smak, men også om troen vi har på bandet. De har allerede et etablert nettverk som vi kunne spille på, og suksess dreier seg gjerne om å legge rammer ut fra det rådende nettverket, og så prøve å løfte det hele opp på neste trinn på stigen. Det er noe som gjelder for alle band som det skal satses på, det å tilpasse nettverket det nedslagsfeltet som passer til artisten. Man bare må ta de løfta som kreves, men samtidig ha en fornuftig plattform i bunn. Serena har allerede skapt flere kontakter rundt om i verden, folk virker nysgjerrige og det håper vi skal skape positive ringvirkninger også for hele HoneyMilk.

På grunn av den tunge satsningen på Serena Maneesh vil det neste halvåret bli bestemmende for selskapets nære fremtid. Om de skulle lykkes så har Nordahl & co ingen illusjoner om at HoneyMilk skal bli ”store”:

– Vi håper i det minste å kunne holde på i cirka denne skalaen, uten at vi brenner oss ut. Det er vel det viktigste. Penger vi eventuelt vil tjene på Serena vil gå rett inn i selskapet, med tanke på videre satsninger. Det blir ingen fet utbyttefest akkurat, smiler Nordahl.

Mellom to stoler

Siden HoneyMilk startet opp har de utgitt plater med blant andre Cinnamoon, Wunderkammer, Sister Sonny og Home Groan – artister uten et klart forenende uttrykk. Nordahl tar en liten tenkepause når han skal beskrive selskapet profil.

– Vi har vel ingen bestemt profil, men er vel gitarbasert – i en vid tolkning, med artister vi mener fortjener å få et løft, og som vi også ser et kommersielt potensiale i. Vi ser ikke på oss selv som noen smal label, snarere faller vi litt mellom to stoler. Jeg oppfatter det faktisk som lettere å få bedre rammevilkår hvis man enten er ekstremt kommersiell eller ditto smal. Vi er et sted mellom Joachim og Per Erik, humrer Nordahl, og viser til sjefshodene i henholdsvis Smalltown Supersound og EMI/Virgin.

HoneyMilk blir vel gjerne knyttet opp til Mono og miljøet der?

– Mange tenker nok fremdeles slik, selv om vi ikke har noen som helst tilknytning til Mono. Jeg tror mange folk forventer at vi har samme musikalske profil, men det har vi ikke. I forhold til egenprofil har den koplingen kanskje vært noe hemmende, men i forhold til det rent praktiske samarbeidet med Mono vært veldig nyttig for oss.

Kommersielle tider

HoneyMilk generer ikke særlig med penger, og de involverte må dele oppgaven med andre jobber. Andersen er for eksempel tilknyttet Øyafestivalen, mens Nordahl jobber og er medeier i baren Internasjonalen på Youngstorget. Det er ingen rosedans å drive et lite plateselskap, forteller Nordahl, og det er en kontinuerlig læringsprosess.

– Vi startet helt på scratch, og var veldig stormannsgale og blåøyde i startfasen. Man får seg noen nesestyvere på veien, det er sikkert, men vi håper og tror vi er over den verste motgangskneika nå. Dette er en bransje det er lett å bli utbrent i. Man går med konstant dårlig samvittighet over ting som burde vært gjort og tjener ikke penger i det hele tatt. Det er en situasjon ingen er tjent med. Helt i begynnelsen sniffet vi for eksempel på et band som Gluecifer, men hadde selvsagt ikke det apparatet som et slikt band krevde.

HoneyMilk startet sin drift for noen år siden, grunnet en vitalitet i den norske musikkscenen. I løpet av disse årene har Nordahl sett en dreining som han ikke er helt komfortabel med.

– Jeg synes det var en bredere musikalsk front på den tiden, nå virker alle mer fokusert på å “breake”. Samtidig har de store plateselskapene spist over mye av indiescenen, mens mange av de mindre selskapene har feilet ved å forsøksvis kommersialisere seg, og dermed blitt intetsigende. Alt har blitt mer kommersielt nå, mediebiten er mer satt, mange av ildsjelene fra cirka 2000 er utbrent, og det virker som vi er inne i en slags mellomfase i den musikalske utviklingen. Men det pleier å ta seg opp igjen i begynnelsen på hvert tiår, så vi får se an hva som skjer!

Hva med pressen?

– Pressen utgjør hele forskjellen for om en plate skal slå an eller ikke. Etter hvert er det kanskje mulig å bygge seg opp et kontaktnett utenfor pressekanalene, men å stole på jungeltelegrafen det fungerer bare unntaksvis. Men uansett, Norge er et lite land og det er ingen stor skala på noe som helst, men mindre man er, la oss si på Madrugads nivå.

Hvordan vil du relatere dette i forhold til å få band ut på veien eller inn i butikkene?

– Det er vanskelig i dag. Når det gjelder konsertarrangørene, så er det knapt noen som tør å ta den første bolken, det å våge å la nye band vise seg frem og dermed være med på å bygge dem opp. Det er et problem. Og platebutikkene… Vel, her i Oslo har vi et par småsjapper, også har vi Platekompaniet. De andre kjedene er helt umulige. Jeg mener det er behov for en ny kjede nå, særlig siden Platekompaniet har blitt så store som de har blitt, og samtidig går mer og mer bort fra den kvaliteten de utviste i begynnelsen og som gjorde dem til et reelt alternativ.

Just like honey

Som hos de aller fleste småselskapene er ikke platesalget gigantisk, en HoneyMilk-skive selger et sted mellom 400-2000, en rekord Serena allerede har brutt. Salget har allerede passert 3000, og det meste har faktisk gått utenlands, og det på en skive som fremdeles ikke er i distribusjon utenfor landets grenser. Vanskeligheter med å få distribuert platene på skikkelig vis, har ført til tanker rundt alternative løsninger.

– Vi har faktisk leflet med tanken på å starte vår egen abonnementsordning, kanskje der kundene kan betale en fast sum for et visst antall skiver, og får tilgang til platene før de kommer ut i butikken. Det krever selvsagt en tillit til navnet vårt, og det tar tid å bygge opp en slik merkevare. Vi har også drodlet litt rundt å starte en undergrunns-distribusjon for utenlandske artister. Akkurat nå jobber vi med en canadisk artist som heter Peter Adams som vi skal lisensiere her i landet utpå nyåret. En annen tanke vi har lekt med er å lage en samleplate med demoartister som kan gi folk muligheten til å sjekke ut litt bredere ting av det som skjer i dag, men det er altså uvisst om det kommer noe konkret ut av disse løse planene.

Hvilke av dagens band anser du som de mest spennende å følge fremover?

– Tja, Apple Falls er et spennende band, og Beautiful People, som alle snakker om for tiden. Point Shirley har bra ting på gang, og Kill er sykt morsomme – det er et band som gjør akkurat som de vil. Vi har også tro på våre egne x.lover som er ferdig med å spille inn ny plate i disse dager. Men det som er alfa og omega når man jobber i et lite plateselskap er personligheten til de involverte bandet og at den er riktig for oss. Artistene må forstå at de må jobbe ræva av seg – uten å få betalt for det. De må virkelig brenne for det driver med, og de må være villige til å satse mer enn bare en måned på sitt prosjekt.

Hva som blir HoneyMilks neste prosjekt er ikke bestemt. Først må satsningen på Serena unnagjøres.

– Vi fortsetter uansett vi, så sant det finnes spennende artister der ute. Og ikke bare menn med kassegitar – for de er jeg rett og slett drittlei. Avslutter Per Nordahl med et flir.

Per Nordahl har trukket fram et knippe høydepunkter fra HoneyMilks katalog:

Serena Maneesh: s/t
Honey20, 2005

“Serena Maneesh er rett og slett en av de ekstremt få norske utgivelsene som har et verdenspotensiale. Og denslags vokser ikke på trær.”

 

 

Cinnamoon: s/t
Honey008, 2003

“Det var dette banda vi starta med, og denne plata rager fortsatt som en påle. Låtene står seg veldig bra fremdeles, og jeg håper den får sin fortjente renessanse en eller annen gang…”

 

 

Peter Adams
kommende, 2006

“Peter Adams har noe av de samme kvalitetene som Frode, med litt mer vekt på “gla’pop” for å bruke et litt forslitt uttrykk. Han behersker kunsten å skrive fine poplåter uten å bli en av de 100 andre der ute. Det føles nesten som å plukke opp Bright Eyes på deres førsteskive.”

Frode Fivel: Patience Will Win
Honey13, 2003

“Dette er ei skive som kommer til å være holdbar lenge. Frode er et lokehue som klarer å strukturere seg på skive, og med en evne til å si ting på en ny måte innen et format som er veldig gjennomtenkt.”

 

 

 

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 17.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.