Støjens Æstetik: Analyser af støjrock

Bokomtale: Støjens Æstetik av Torben Sangild
Multivers, 2004
126 sider. Dansk.

Hvis du er interessert i hagestell, moderne arkitektur eller indisk mat så er det bare å stikke innom nærmeste bokhandel å velge og vrake mellom et utall bøker for glede, opplysning og fordypning. Om du skulle ønske å lese mer om støymusikk, ja så blir det straks verre. Dette er et tema som ikke har vært behandlet i særlig grad her i nord, meg bekjent, i hvert fall ikke på seriøst vis (med unntak av korte dykk i oppslagsverk og isolerte biografier). Det har den danske stipendiaten Torben Sangild nå gjort noe med. Med sin bok Støjens Æstetik behandles temaet både grundig og dyptpløyende. Han trekker de store linjer, hører de små detaljer og presenterer det hele både tilgjengelig og dyptpløyende. Støjens Æstetik er et meget interessant stykke lesning, en bok som både kan benyttes oppslagsbok, referanseverk eller bare som gjentatt fordypning for personlig glede.

Utgangspunktet for Sangilds arbeid er en sann kjærlighet til fenomenet støy i musikk, som han skriver i innledningen: «(…) spor af de intense erfaringer musikken har givet mig, siden jeg sto lammet af ærefrygt på Roskilde Festivalens grønne scene i 1987, og oplevede Sonic Youth smukke massakre på mine ideer om hvad skønnhet er.» Denne åpenbaringen lar forfatteren skinne gjennom i bokform, for selv om han behandler støymusikk sett gjennom mange briller, være seg akademiske, filosofiske, historiske eller andre, er alltid en varm hengivenhet til musikken overordnet. Og i dette sitatet ligger også grunnlaget for denne bok, nemlig støyens estetiske kvaliteter. Støy knyttes i denne setning til «intens», «smukke», «massakre» og «skjønnhet», her er det mange følelser i sving. Han ser på støy som truende, voldsom, mørk og dyster, selvsagt, men også støy som noe vakkert, intimt, behersket og stille.

Sangild er ikke ute etter å sjokkere, og kommer ikke frem til noen grensesprengende konklusjoner. Hans mål er mer et forsøk på å utfordre vår oppfatning av hva støy er, og med det utvide leserens/lytterens forståelse av fenomenet. Fire band er plukket ut som representanter for å eksemplifisere fire ulike retninger: Sonic Youth, The Jesus & Mary Chain, My Bloody Valentine og Band Of Susans. Før han går nærmere inn på disse fire, tar han for seg den etymologiske opprinnelsen til ordet og definerer selve støy-begrepet (akustisk, kommunikativ, subjektiv), samt snevrer bokens fokus inn til å gjelde «støyrock»: («…rockmusik der bruger guitarens støjmuligheder som en væsentlig del af det musikalske uttrykk.»). Han gir også en kort gjennomgang av støyrockens historie, på en riktig så lettfattelig måte, med vekt på å vise sammenhenger og kontinuitet. Her trekkes trådene fra Russolo og Varèses eksperimenter tidlig i forrige århundre, gjennom John Cage og frem til moderne rockmusikk. År 0 settes til 1958 og Link Wrays ”Rumble” (med den mudrete gitarlyd), med The Who, The Beatles’ ”Helter Skelter”, Jimi Hendrix, The Stooges, avantrocken og punken som sentrale holdeplasser. Mer rom i perioden 1958-78 gis til Velvet Underground og Lou Reeds Metal Machine Music, som begge tas for seg i et egne avsnitt. I den andre hoveddelen av historieleksjonen kommer Sangild inn på de fire enkeltbandene i ulike sammenhenger, og han viser deres historiske plass: Sonic Youth (no wave), The Jesus & Mary Chain (britisk postpunk), My Bloody Valentine (dreampop/shoegazer) og Band of Susans (minimalistisk mantrarock).

Med dette som ballast går Sangild så inn i disse fire mer konkret, i det som er bokens tyngdepunkt: ”Analyser af støjrock”. Hans analyser virker i det store og hele meget fornuftige, begrepsapparatet naturlig og hans tanker er lette å følge. Når det gjelder SY brukes en figur som han kaller «støjens malstrøm». Dette viser til bandets gjenoppfinnelse av gitarens muligheter, deres nyskapende gitarspråk når de bryter ut av melodiens struktur ved å tilføre energi gjennom støycrescendoer, akselerasjon av tempo eller stigning i tonehøyde. Dette blir en «malstrøm» som «sætter en hvirvel i scene, der nærmest suger lytteren til sig.» Denne malstrømmen er gjennomgående i bandets karriere, og det ses nærmere på låter som ”Tuff Gnarl” og ”Stalker” som eksempel («Prægnante forekomster av «malstrøm» hos Sonic Youth» står som eget bilag bakerst). Delen om Sonic Youth er meget god, og her ser han for øvrig på andre sentrale trekk ved bandet som deres mørke, dystre side som sammen med flørten og kunnskap til popkunsten og fascinasjon for stjerne-mytologien gir dem et visst ironisk, lite selvhøytidelig preg. Dette, sammen med bandets urbane forankring, leder Sangild over i en diskusjon rundt Sonic Youth som et post-moderne fenomen.

The Jesus & Mary Chain skiller seg ut fra dette perspektiv med at støyen her ligger «oppå» musikken (wall of noise), ikke som hos Sonic der den er mer integrert. Om My Bloody Valentine og deres Loveless heter det: «Aldrig havde guitarstøy været så tyst, så kælen og kildrende intim som her». Fraværet av hørbare anslag, det diffuse lydbildet, den mumlende, søvnige vokalen og manglende pulsmarkøren skaper det Sangild kaller en «dyne af støj». Band Of Susans står for en «wall of sound – a wash of noise», et massivt lydbilde av tre gitarer, men med en hard konsistens i motsetning til MBV. Deres sammenheng mellom tekst og musikk, støy og adrenalin blir eksemplifisert gjennom den sterke låten ”Elisbeth Stride”, bruken av alarmerende feedback gjennom ”Tilt”.

Jeg skal ikke gå så mye nærmere inn på Sangilds analyser her, de bør leses selv, men kan legge til at han med disse fire eksemplene ønsker å vise støyens mangeartede vesen, selv når den begrenses til gitarstøy fra 80- og 90-tallet. Bredere og dypere sammenhenger trekkes i kapittelet som heter ”Refleksioner over støjens æstetik”, hvor han grunner over støyrocken gjennom mer estetiske, psykologiske og filosofiske kategorier (støy som sublim formløshet, musikkens objekt, dionysisk støy, kulturelle vilkår og støyens ontologi), hvor stipendiaten Sangild her trer klarer frem. Støy som det ustrukturerte, tilfeldige, kaotiske settes slik inn i en kontekst som passer til filosofene Burke, Kant og Jean-François Lyotard i skillet mellom det skjønne og det sublime. Kompliserte tenkere som Julia Kristeva benyttes i sammenhengen mellom det abjektale (det som støtes bort) og støyrock. Den dionysiske forløsning (Nietzche) settes i sammenheng med Sonic Youth malstrømmer, den svimlende ekstasen, for å nevne noen av hans innfallsvinkler.

Avslutningsvis vendes blikket fremover, og mot vår tids støy-innovatører som finnes i den elektroniske musikken (cut up, glitch og ekstrem støy). Det er en naturlig avrunding, og understreker tesen om at det vi oppfatter som støy stadig er i endring. Kanskje Merzbow om noen år vil regnes som klassisk popmusikk!

Torben Sangild har utvilsomt gjort et godt grunnarbeid med denne boken, den preges som sagt både av kjærlighet og kompetanse. Hans lette penn, rike begrepsapparat og detaljerte fremstilling skaper grunnlag for en lesverdig bok. Ingen bilder eller illustrasjoner og et noe akademisk språk vil sikkert bidra til at Støjens Æstetik ikke blir noen bestselger. Men den er klokelig nok gjort kort og intens, Sangild flyter aldri ut i det intetsigende og langdryge, slik denne anmelder har for vane.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 28.08.04

Reklamer