Make Noise. Not Love: Støyfavoritter

noise
Pronunciation: /nɔɪz/
noun
1 a sound, especially one that is loud or unpleasant or that causes disturbance:
making a noise like a pig
what’s that rustling noise outside the door?
[mass noun] a series or combination of loud, confused sounds, especially when causing disturbance:
she was dazed with the heat and noise

Wolf Eyes (agitatedrecords.com)

Wolf Eyes
Wolf Eyes har blitt et av de førende bandene innen støyscenen. Deres store crossover-potensial, kombinert med ekstensiv turnering og kontrakt med SubPop har gjort Ann Arbor, Michigan-bandet svært så ettertraktet. Burned Mind (SubPop, 2004) var en triumf for trioen, og i kjølvannet har deres tidligste opptak blitt gjenstand for en større kult. Prisene på eBay vitner om at det finnes urovekkende mange mennesker der ute som er villige til å bruke sparepengene sine på lyder man ellers kan finne på industritomter, kraftverk, eller inne i hodet til dypt forstyrrede mentalpasienter.

Fuck Pete Larson (Wabana, 2002)
Der Untergang
Wabana har en pågående serie med nyutgivelser av titler trykket i minimale opplag, som blant annet inkluderer Sunburned Hand Of The Man og Acid Mothers Temple. Fuck Pete Larsen var Wolf Eyes’ cirka tredje skive (tittelen henspiller på en av deres tidlige platedirektører. Jeg har ingen anelse om hva han har gjort, men etter resultatet å dømme var det no’ gufne greier). Albumet ble utgitt i 600 eksemplarer i 2002, og er nok ikke lett å oppdrive nå. Her finnes to utitulerte spor på cirka 25 minutter hver. Og la meg si det først som sist, som relativt interessert i støy og støymusikk, dette er ikke lett å bli klok på. Grunnarbeidet er utført av analogt elektronisk utstyr som stappes ned i en skitten dass ved hjelp av gitarer, hysteriske skrik og hjemmelagde torturredskaper. Hele greia dekonstrueres så av en bulldozer inntil dritten renner ut igjen som musikk. Eller noe lignende.

Fuck Pete Larsen er verken spesielt aggressiv eller voldsomt utagerende, lydene som presser seg frem er mer av langsomt malende og skremmende art. Mer droner, mindre drill for å si det slik. Sammensetning kan virke tilfeldig; mer frastøtende enn tiltalende, mer irriterende enn forlokkende. Særlig spor 2 preges av klipp & lim mellom øvingslokale, limsniffing og et nært forestående krigsscenario. Det er ikke vanskelig å vemmes av innholdet som spys ut. På den annen side er Wolf Eyes så kompromissløse i sin adferd at man bare må la seg fascinere. De tonesetter en verden i kaos, eller i beste fall på vei lukt mot undergangen, med en kompromissløs og humørløs jernvilje. Det gir en underlig effekt å starte en morgen med denne platen, mens fuglene kvitrer harmløst i trærne og solen blunker milde strimer av lys inn gjennom vinduet.

Wolf Eyes tøyer grenser – og det er derfor vi liker dem. Med sin enorme back-katalog sier det seg selv at ikke alt er av største interesse. Og slik vil jeg plassere Fuck Pete Larsen; vel verd å sjekke ut, ikke verd å blakke seg på.

Burned Mind (Sub Pop, 2004)
Store-Ulv
Alle som har sett Wolf Eyes live kan skrive under på at det er en uforglemmelig opplevelse, og hvis ørepluggene ligger igjen hjemme sågar en farlig en. Trioen har siden 1997 flere utgivelser bak seg enn jeg kan telle, men siden de aller fleste av dem er utgitt på CD-R eller kassett gjennom knøttsmå labels, så sier det seg selv at de er en hard nøtt å følge.

Med Burned Mind foreligger deres første på et større selskap og en økt anerkjennelse i bredere kretser er vel dermed å vente. Thurston Moore kastet glans over utgivelsen med følgende ord:

’The best record SubPop released since Touch Me I’m Sick, no shit’.

Det betyr det beste fra SubPop på snart 20 år, og det er vel en drøy påstand. Ut fra det jeg har hørt av Wolf Eyes tidligere, så innebærer ikke overgangen den store sellouten, men støyen er mer fornuftig porsjonert og lydbildet er, om ikke rent og ryddig, satt opp med en oppbygning og struktur som er mer tydelig enn tidligere. Det skaper en større sjokkeffekt enn den rene overmanningen som vi finner i ekstremstøyen hos for eksempel japanske Merzbow. For her er også flere partier med vel så effektiv ’ambient noise’. Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle pekte vei, Lou Reeds Metal Machine Music, Neubauten, Merzbow og Nine Inch Nails har alle vært i nærheten, i dag er en del likesinnede samlet på etiketten Load Records. Dette er altså ikke den vennligste musikken du bør eie i 2004.

Omslaget gir raskt et tegn på hva vi kan vente oss. Trioen hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente. I det perspektivet tilhører de blant de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Spørsmål om dette er ’bra’ eller ’dårlig’ gir liten mening. Men blir man påvirket av musikken. Føles angst, redsel, sinne, glede? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket.

Merzbow hentet sitt artistnavn fra dadaisten Kurt Schwitters arbeid fra avfallsgjenstander. Det er også en eim av avfall som er urovekkende tilstede på Burned Mind. Se platen gjerne som et bilde på vårt moderne samfunn, hør gjerne musikken som lyden av et pulserende søppelberg som har blitt så stort at det ikke lenger kan ignoreres. Det som er av menneskelige stemmer formes som skrik, lydene som kommer ut stammer fra forkastet elektronisk utstyr som fortsatt piper, skriker og uler når det tråkkes og trampes på, skrikende feedback skjærer gjennom med massive riff og sprenger det som er igjen av elementer. Burned Mind er stanken av både organisk og elektronisk søppel. Hvis ubehag, uro og angst er følelser som er et gode for din musikkopplevelse, er den et mesterstykke. Hvis du søker fryd og glede er du på feil sted, da blir dette mest plagsomt – men det har du vel skjønt allerede.

De ni låtene (+ et bonusspor) gjør sitt ytterste for å kakke hull på menneskets hodeskalle. Etter mitt skjønn har Wolf Eyes lykkes med dette, for med åtte minutter lange ”Black Vomit” spikres den siste spiker i kista med en monoton gravmarsj som siste hilsen, og både jeg som lytter og hele verden rundt meg seiler avgårde som døde skrotter på vei mot ukjent land.

Til slutt en liten bonus i form av nok en smakebit fra deres kommende album No Answers Lower Floors:

Lightning Bolt
Lightning Bolt er bass og trommer. Lightning Bolt er maks lydstyrke. Lightning Bolt er garasjerockens onde hevn. I slekt med japanske støybrødre (Ruins, Zeni Geva), men også med røtter til gromme powersøsken (Melvins, tidlig Nirvana, Hammerhead), thrash (Slayer) og frijazz høres Lightning Bolt kanskje utilgjengelige ut, men sannheten er tvert om. De bringer rocken tilbake til noe opprinnelig, henter ut en urkraft slik kanskje Chuck Berry og Little Richard virket på 50-tallet. Bare bråk og leven for de utenforstående, forbudt og forlystende for de som våger seg inn.

Lightning Bolt (cvltnation.com)

Fra basen Fort Thunder fyrer Brian Chippendale og Brian Gibson opp maskineriet sitt og inviterer over på en grusom ødeleggelsesfest som kan høres fra bakhagen i Rhode Island til langt ned mot New York City. Etter det er over ligger du og vrir deg i spasmer, ørene skjelver og kroppen er maltraktert. Og du tigger jommen meg om mer!

Ride The Skies (Load, 2001)
Fight Club
Først og fremst et liveband, Lighnting Bolt klarer også å styre noe av sin høylytte villskap inn på plate. Og Ride The Skies er en primitiv og voldsom opplevelse. Gibsons maskinelle bassriff og vegg av lyd (jeg aner ikke hvordan han får det til, men det høres tidvis ut som en 15 000 watts tanks), Chippendales stemme som av og til sender ut kommandoer som kommer fra en sprukken radio og hans ekstreme dunking – mannen slår jo med livet som innsats i hvert beat, og så det voldsomme øyeblikket da alt eksploderer sammen med overdøvende kraft og styrke. Det gjør dette bandet til noe ganske spesielt. Nå klarer de ikke helt å holde intensiteten, som i det voldsomme tittelkuttet, hele veien ut, og mot slutten er det som om de blir overmannet av seg selv. Uansett, Ride The Skies er en totalopplevelse der Frank Zappa, Ruins, Suicide og Mötörhead kvernes sammen, gjerne i en og samme låt. Og du har nok aldri før hørt Fader Jacob framført i en så halsbrekkende versjon.

Lightning Bolt er verken støy eller kaos, det handler mer om presisjon, timing og dynamikk. Det kan være partier som aller mest er smertefulle, men når de slår til så treffer de deg i mellomgulvet og i hodet og i hjertet, og du føler deg som et medlem i Fight Club, og tar slagene som støter inn i kroppen din med glede. Men først og fremst er Lightning Bolt primal rock’n’roll skrudd på full guffe og fremført med livet som innsats, akkurat slik rock’n’roll skal være.

Wonderful Rainbow (Load, 2003)
Assassins
De skjærer inn til beinet, Lightning Bolt: To medlemmer; trommer, bass og kompromissløse ordre fra en sprukken mikrofon skaper nok energi til holde en atomreaktor i drift. Det er det hele, og likevel så totalt. Ingen unødvendige mellompartier, ingen lange ventepauser, ikke noe fancy instrumenter. Med Wonderful Rainbow har de lykkes i å klemme den fryktinngytende, tumultøse kraften de presterer ute blant folk inn på en bitteliten harmløs disc. Det er hemningsløst, komplett vanvittig og det er skummelt vanedannende. Og best av alt – man kan også lytte til det.

De 10 sporene her varierer i lengde fra snaut minuttet til over syv minutter. Også den stilmessige variasjonen gjør Wonderful Rainbow til mer enn en 40 minutter lang torturscene. Det er riktignok partier her av mer kakofonisk art, skjærende feedback og rennende støy, men alltid med vissheten om at før eller senere, helst før, så eksploderer de med en presisjon, dynamikk og kraft som griper hardt rundt ballene dine (hvis du er gutt), slår opp i mellomgulvet og fyker ut av halsen din som et eneste langt primalskrik mens du spreller rundt på gulvet i spasmer og river med deg alt i umiddelbar nærhet.

Noen støt fra Lightning Bolt kan vekke den mest sedate lytter opp fra dvalen som kommersiell musikk daglig forsøker å lure oss inn i. Den vil nok også gå hjem hos de som anser musikk mer som straff enn glede. Punish me, ya bastards.

Power Of Salad & Milkshakes (Load, 2002)
The Power Of Sound
Turnéfilmer av denne typen blir som regel utgitt med tanke på et større opplag, og vi seere er dermed vant til følge artister som opptrer i svære haller, omgitt av et hoff og avsondret fra fansen med sperringer og kraftige livvakter. Det kan i og for seg være spennende nok det, men det er jo de færreste forunt å opptre under slike forhold. The Power Of Salad… tar oss med til en verden de aller fleste artister kan relatere seg til, men presenterer et band som er langt mindre kjent for massene.

Med denne 70 minutter lange filmen får vi være med på store deler av Lightning Bolts sommerturné 2001, fra Providence via Texas til California og hjem igjen. Det er en ferd i all sin enkelhet; to lavmælte, hyggelige artister som har spilt sammen siden 1995 drar rundt i en leiebil og deler turnélivet sitt sammen med en kameramann i baksetet som fanger opp detaljer som skitne fingernegler, simple overnattingsforhold, lapping av klær og en flom i Texas. Ganske udramatisk i kontrast til musikken de spiller, men en mulighet til å komme tettere innpå et undergrunnsband og de miljøene som finnes rundt disse. Peter Glantz og Nick Noe som står bak filmen har redigert mye i etterkant, og bygger avsnittene i større grad rundt temaer enn kronologi. Både bilde og lyd er av vekslende kvalitet (vekslende mellom dårlig og crappy), men med det statiske overvåkningskameraet de bruker på mange av liveopptakene klarer de å fange opp noe av den energiske og råe nærheten som alltid vibrerer mellom The Lightning Bolt og deres publikum.

The Lightning Bolt må være et av vår tids mest kompromissløse band. De spiller hardere, høyere og lengre enn de fleste, er et sammenhengende sonisk angrep av ren råskap, energi og urkraft. Maskekledde Chippendale slår nærmest trommesettet i filler hver kveld, av og til skriker han ut noen ord i den ødelagte mikrofonen han har tapet fast inne i munnen sin. Gibson står stiv som en statue med sin monotone plukking på bassen, som gladelig utvikler seg til brutal kakofoni. Duoen utgjør en samlet enhet der improvisasjon og forståelse av hverandres utfall er vesentlig, og selv om nærmest umenneskelig støy er en viktig del av deres uttrykk, er det gjennom dyktighet og timing de vekker til live en begeistring hos de som ser på, og rører ved strenger de færreste band, uansett genre, er i nærheten av.

Kamera står ofte plassert bak Chippendale og fokuserer ned på publikum, og nærbilder av disse er i verd filmen alene. Mens Lightning Bolt forsøker å ødelegge trommehinnene til alle i umiddelbar nærhet er det ikke rent lite artig å følge ansiktuttrykkene og ikke minst bevegelsene til folket. Fra tvil og mistro omvendes de raskt inn i primitive dansescener og tranceaktig adferd. Bolt sitter alltid tett opptil folket, (tett som i 5 cm) og på enkelte scener opphører skillet mellom utøver og tilhører. Alle blir ett, smelter sammen i villskap og glede. Enkelte ser ut som de har gjort i buksa, noen holder seg for ørene i smerte og andre oppfører seg som besatte. Det skjer om de spiller i hippeste Brooklyn eller hjemme hos noen folk på et kjøkken i Lubbock, Texas. Her er det tydeligvis så hett at Chippendale umiddelbart etter konsertslutt legger seg i kjøleskapet og blir der helt til politiet kommer.

Mellom de intense konsertopptakene er det intervjuer med ulike arrangører, publikum og fans (som uforglemmelige Pink & Brown), opptak fra øvingslokalet og kunstnerkollektivet Fort Thunder hjemme i Providence. Det er ikke all verden av ekstramateriale her, men to skrudde animasjonsfilmer akkompagnert av duoen er verd å få med seg.

Vær forøvrig litt forsiktig med å skru opp lyden, det er som nevnt ikke noe hifi-kvalitet på disse opptakene, og akkurat som Lightning Bolt hele tiden truer med å ødelegge ører og sitt eget utstyr kan de også være kapable til å destruere ditt hjemmekino-anlegg i samme slengen.

The Power Of Salad… er ikke den mest avslørende musikkfilmen du vil se i år, men her er det i hvert fall noen scenebilder og konsertopptak som det trolig er lenge siden du både har sett og hørt maken til. Dette er en hyllest til alle hardtarbeidende band, og til alle de ødelagte kroppene som følger i deres farvann – og det er en rockumentar du ikke bør la være usett.

Sightings (Jagjaguwar, press)
Sightings (Jagjaguwar, press)

Sightings
Brooklyn-bandet Sightings er allerede syv plater ut i sin karriere. Da jeg i 2004 beskrev dere tredje skive, Absolutes, var det med referanser til industriell støy, et maskinelt armageddon av lo-fi no wave der larmende skrik og buldrende kaos var formildende trekk. De er  veteraner innen sitt særegne uttrykk, men holdningen er fremdeles utforskende – og ikke minst stadig i utvikling.

Absolutes (Load, 2003)
Metal Man Machine Music
Utenfor der jeg bor er de i ferd med å rive ned store bygninger. Hver dag dirrer hele kvartalet av tunge kjøretøy og redskaper, byggverk knuses, støv og røyk vitner om det som en gang var. Da jeg her en dag åpnet vinduet for å ønske dette vårens fuglekvitter velkommen var det sammen med NYC-bandet Sightings på øret. Det merkverdige var at lytteropplevelsen ikke ble ødelagt av alt levenet på gata, snarere tvert i mot. Det var ikke bare vanskelig å skille mellom buldrende gravemaskiner og bulldozere som dekonstruerte bygårder, og det som kom ut av høyttalerne innenfor. Faktisk så passet de to lydformene merkverdig godt til hverandre, og bidro til at skillet mellom støyende arbeid og ditto musikk opphørte. Art by accident, med andre ord.

Jeg lukker likevel vinduet i et forsøk på å beskrive den mer kunstnerisk bevisste delen av musikken. Sightings er en trio fra New York, og Absolutes er deres tredje utgivelse. Her snakker vi om ekstrem terrorstøy frembragt av kun gitar, bass og trommer – ikke store maskiner og elektrisk verktøy. Med hjelp av såpass enkle virkemidler skaper de et helvete som bryter ned, river og ødelegger alt rundt seg, knuser vinduer, sparker inn vegger og borer så kraftig at murveggene flises opp. Deres kompromissløse form for lo-fi no wave og hvit støy gir begrepet skitten arbeiderklasserock en ekstra dimensjon.

Absolutes åpner med fryktinngytende iver («White Keys»), men når de tre herrene får tenkt seg litt om så tar de det mer med ro og går møysommelig til verks. Med drill, slegge og vinkelsliper tar de for seg rom for rom, eller skal vi si låt for låt, og knuser alt med ukuelig vilje. Arbeidslederens stemme bryter av og til gjennom, men bare som sprukne skrik som knapt nok er hørbare over larmen rundt. Det sier seg selv at det ikke er mye rom for melodier eller ordinære strukturer her. Alt braker sammen og faller i hop i buldrende eksplosjoner, men det er også en energi og en maskinell rytme i dette tilsynelatende kaoset som avslører at her skjuler det seg spor av møkkete primalrock langt, langt der inne.

Absolutes er ikke en plate for dagen derpå eller noe man setter på for å slappe av. Det herjer en intens smerte over det Sightings driver med, men for de som søker det ekstreme så er dette absolutt en godbit, være seg i små doser eller på maks styrke som en overmannende opplevelse. Platen kan også leses i en større sammenheng; en lydcollage av en verden i kollaps, som bilder av en skrekkelig fremtid, et nihilistisk uttrykk. Enten-eller, Absolutes er lyden av et band som faller sammen etter måneder med endeløs jobbing der alt av lydanlegg for lengst er sprengt i småbiter – det er musikk i sin ytterste konsekvens som tvinger deg til å ta stilling også til det ubehagelige. Og en plate en reddhare som meg nok ikke kommer til å slite i filler.

Utgiver er ikke overraskende Rhode Islands Load Records (Lightning Bolt, Neon Hunk, USAISAMONSTER), Amerikas fremste selskap innen kompromissløs støy og voldelig atferd. Til og med i dette selskapet er Sightings for noen utskudd å regne.

City Of Straw (Brah, 2010)
Huffing, puffing and blowing it all to pieces
City Of Straw møter vi et band som fremdeles er opptatt av drillende lyder, boring og diverse former for knasende leven. Vi møter også et band som har beveget seg langt opp mot et mer – melodisk er å ta litt hardt i – men et gjenkjennelig uttrykk målt mot ordinære rockstrukturer. Uten å kjenne deres to foregående plater, Mark Morgan har funnet en renere stemme, med mindre skrik og skrål denne gang. Da han vrenger innsiden blir det nærmere despvokalen til Jesus Lizards David Yow, andre steder, som på det forstyrrede og litt for lange tittelkuttet fremstår han mer i tråd med beksvarte predikanter som Nick Cave (Birthday Party) eller Alan Vega (Suicide).

Det gjenspeiles også i musikken. De viser gjerne sin mer trasha side med rene i-trynet-låter av punka energi, men den creepy støyen er vel så ofte porsjonert ut i en mer minimalistisk, nærmest rytmisk form. Tenk New York tidlig på 80-tallet med no wave og post-disco, et lite opplyst sted der Glenn Branca møter Liquid Liquid. Resultatet er slående. Sightings makter å bringe elementer sammen på et vis som er både egenartet, medrivende og forstyrrende. Det glassklare lydbildet gir ytterligere en effektfull virkning. Det er ikke det glade kaos som råder her, men utspekulerte doseringer og målrettede soniske støt. Det kan høres ut som et elektronisk virvar til tider, men Sightings er ganske enkelt en powertrio med gitar, bass og trommer. En form som igjen har vist seg å være skrekkelig vital.

Sightings kan sies å være et brobyggerband mellom støy og rock, men det hverken på bekostning av noen av grenene eller deres egen utvikling. Snarere tvert om. På skuldrene til giganter ser de fremdeles nytt land.

Sten Ove Toft: Lit De Parade (Vendlus/Roggbiff, 2007)
”Noise Not Music” er en låt av amerikanske Wolf Eyes, en av de fremste representantene i grenselandet mellom støy og støyrock av i dag, hvis tittel viser til nyansene som fremdeles eksisterer mellom ’støy’ og ’musikk’. Mens støyrockere (som Sonic Youth, Lightning Bolt, eller våre egne Årabrot) bruker rockens språk som fundament, går støymakerne et skritt videre; oppløser rockens strukturer og utfordrer vedtatt musikkteori. Melodilinjer, harmoni, rytmemønster og intervaller blir satt på sidelinjen til fordel for fraværet av klare strukturer og andre ’ikke-musikalske’ elementer.

Støy i musikk er i seg selv et vidtfavnende felt med en historikk som minst kan spores tilbake til Luigi Russolo tidlig på 1900-tallet, videre til komponister som eksperimenterte med atonalitet og dissonans (Schonenberg, Varèse, John Cage, senere Schaeffer med sin musique concrete og Karlheinz Stockhausens elektroniske musikk), og teorier som at all musikk er lyd og alle lyder er musikk. Disse foregangskomponistene la mye av grunnlaget for utviklingen av støymusikk (la oss holde fast ved begrepet) i moderne tid, som med unntak av Arne Nordheim ikke var påvirkninger som nådde hit før på 80-tallet. Tidlige innovatører som Famlende Forsøk og Andrej Nebb kan nevnes blant artister som tidlig fant inspirasjon i industri og no wave. Sentralt står miljøet rundt dbut og Origami, med for eksempel Tore H. Bøe og Kai Mikalsen, og senere Helge Sten (Deathprod) og Lasse Marhaug som preger dagens norske scene.

Sten og Marhaug representerer to ulike retninger innen støymusikk, og begge har vært innflytelsesrike i Norge. Sten med sin organiske, minimalistiske tilnærming og Marhaug som med sin bakgrunn fra metallen, oftere har presentert støy slik mange forbinder begrepet i forbindelse med musikk; som noe forstyrrende, alarmerende, fysisk krevende og intenst: noise – nausea.

Med tiden flyttes grenser for hva som oppfattes som støy. I en tid der industrialiseringen og samlebåndsproduksjon er over og radioapparatet tør være en relativt velkjent innretning stilles nye ’krav’ til relevans. Vi har fått stadig mer ekstreme varianter av støy (white noise, harsh noise, noisecore), som har nådd et nivå og har en historie som ikke lenger er avantgarde i seg selv. Nå som alle lyder er musikk, all musikk er like mye verd, hva skal da til for å lage støymusikk som bryter med det vedtatte og sier noe om vår tid?

Sten Ove Toft (fra Haugesund) har rukket å bli en veteran i den norske støyscenen, om ikke like velkjent som Marhaug, med bakgrunn fra blant annet Norwegian Noise Orchestra, Røyskatt, Waffelpung og Ryfylke. Han er dessuten involvert i musikk som interessert entusiast, og kan stilles medansvarlig for en rekke av de mer spennende konsertene som arrangeres i Oslo (gjennom serien Dans For Voksne). Han er ikke kjent for å pumpe ut solomateriale i like heseblesende tempo som visse andre i kretsen, så det er verd å ta notis når han nå leverer fra seg Lit De Parade.

Det mørke omslaget, der bare omrisset av en bygning så vidt kan skimtes (slakteri, likhus?), ønsker oss velkommen til hans verden. Vi skal altså inn i mørket. Toft framstår ikke her som en ekstremist som tyr til billige sjokkeffekter, men maner heller fram urovekkende bilder avbrutt av korte sekvenser med støy for å frigjøre en trykket stemning av ubehag. Det er noe avventende over musikken og foruroligende i oppbygningen som krever god tid for lytteren, som gjerne bør isolere seg fra omverdenen med hodetelefoner og høyt volum under avspilling. Da kommer detaljene opp i dagen, og ikke minst kan tankene spasere fritt og danne en høvelig hodefilm til denne musikkens mange avskygninger.

Det er mulig å plassere Sten Ove Tofts uttrykk et sted mellom Sten/Marhaug i den norske tradisjonen. Materialet er preget av helhetstenkning og planlegging, der kontroll og strukturer spiller en likeverdig rolle som kaos og forstyrrelser. Det er partier her som har mer til felles med ambient, som er rent ut vakkert, men også mer ubehagelige høyfrekvenser og tung, langsom industriell pust. Spenningsfeltet Toft skaper befinner seg nettopp her, i møtet mellom lange, dvelende droner, forsiktig knitter, vrengte feltopptak og harsk, flammende støy.

Dette er en form han er kjent for også fra tidligere utgivelser. Grepene er dermed utprøvd før, og han tilfører ikke selve stilen eller sin egen karriere noe revolusjonerende. Men han behersker formen og tjener på tålmodighetens kraft, en insisterende vilje og evnen til å skue inn i et mørkt sinn. Toft bør likevel være mer enn kapabel til å utfordre seg selv i enda større grad også som soloartist. Lit De Parade byr ikke på noen overraskelser utenfor gitte rammer. Det gir et noe akademisk, konservativt inntrykk, som kanskje et par overløpere fra andre miljøer kunne bidratt til å oppheve. Sett i lys av den norske støytradisjonen føyer denne seg dermed mer inn, enn å representere noe brudd. Isolert sett og under de rette forutsetninger er Lit De Parade en tidvis rystende opplevelse.

Sten Ove Toft befinner seg i grenselandet, the twilight zone, mellom lys og mørke. Da taler det til hans store fordel at han ikke har endt opp med en plate som bare er grå og disig, men som snarere fremhever kontrastene. Filmversjonen gis 18-årsgrense!

Opprinnelig publisert på ballade.no 23.11.2007

Hair Police (issueprojectroom.org)

Hair Police
Lexington, Kentucky-bandet Hair Police kjennes i støykretser som relativt likesinnede med Wolf Eyes, Sightings og Neon Hunk. De har siden sin spede start hjemme i kjelleren tidlig gitt ut en rekke plater og på kort tid skaffet seg et hedersnavn blant de av oss som er tolerante ovenfor dekonstruksjon og angstfremkallende lydcollager. Turnévirksomhet med Sonic Youth har heller ikke dempet hypen rundt denne trioen.

Les intervju med Hair Police hos Dusted

Drawn Dead (Hanson, 2005)
Tsjernobyl
Enkelte plater er av slik art at man skal være ytterst varsom før man begir seg ut på lyttetur. Drawn Dead er eksempel på en skive man i hvert fall ikke bør sette på mens man opererer tungt maskineri, justerer finelektronikk eller sliter med søvnvansker. Det du får servert her kan gå rett inn i nervesenteret og slite kroppen din i småbiter. Eller du vil riste på stereoanlegget ditt til det faller fra hverandre og lure på hva i huleste som er i veien. Er du fortsatt med?

Drawn Dead er utgitt kun i 1000 eks. på Hanson Records, som drives av Wolf Eyes’ Aaron Dilloway. Utgivelsene hans kjennetegnes gjerne av enkel estetikk, og dette er intet unntak. Eneste tegn til informativ tekst finnes på innsiden, linjen ’I woke up this morning to find myself drawn dead’ angir noe av humøret her. Det er en uhyggelig, mørk ekstremisme over disse fire utitulerte sporene/30 minuttene. Musikken høres ut til å være improvisert og bearbeidet i et atomkraftverk fra helvete og mikset i et torturkammer. Det er ikke nødvendigvis voldsom eller plutselig dramatikk over Drawn Dead, mer en konstant, nærmest ambient trussel. Brennende knitring avløses av plagsomme borrelyder, noe som knuses, utstyr som ødelegges, forråtnelse og undergang. Som Hanson selv sier det: ’This record is so dark, you can smell the burning flesh and will have to shake the human ash from your clothes after each listen.’

Drawn Dead følger dermed bandets trend fra støykaos over mot mer presis og målrettet industriell larm. Og det er jo vel så effektivt. Lavbuldrende gitar-feedbacks, vrengt metall og underliggende hvit støy danner grunnlaget for denne post-industrielle trippen. Konstant og noe likelydende er den, og det hadde ikke skadet med en forløsende utblåsning eller to, bare for å bli påminnet om at man tross alt er i live, mener jeg.

Det krever med andre ord sin mann å sette på denne platen. Men av og til, når man er i stemning for total ødeleggelse og kollaps så kommer den absolutt til sin rett. Velbekomme.

The Skaters (holymountain.com)

The Skaters
Høyprofilerte og San Francisco-baserte The Skaters gjorde seg høyst bemerket for både sine voldsomme liveshows og mange og varierte utgivelser. Bestående av Spencer Clark og James Ferraro, utga The Skaters en haug med skiver midt på 2000-tallet. I 2013 snakkes det om en mulig reunion.

Les intervju med James Ferraro på aqnb.com
Les intervju med James Ferraro på Redbull Music Academy

Gambling In Ohpa’s Shadow (PseudoArcana, 2005)
Sonic youth
Gambling In Ohpa’s Shadow er delt i fem deler, men kunne like gjerne bestått av én sammenhengende helhet. Sentralt står forvrengt chanting og desperate hyl, mens et treskverk av feedback og grovbygd støyslaps loopes gjennom et destruert maskineri skrudd på fullt volum som spilles inn på en slitt opptakskassett i en mørk kjeller langt på natt et godt stykke utenfor folkeskikken. Det bør være unødvendig å si at resultatet er både voldsomt og krevende, men samtidig er det noe tribalistisk over The Skaters som gjør de mer enn bare frastøtende (i positiv forstand). Dunkle rytmer fra åndeverdenen ramler rundt som spøkelser et sted der i bakgrunnen og skaper en folkloristisk tilhørighet, særlig fremtredende på spor 4. På over kvarterlange ”Lattice Pursed Lips” (det eneste sporet med tittel) beveger de seg også i partier over mot mer ambient/industri som ytterligere underbygger en generell ubehagelig stemning.

Det er likevel den umenneskelige kontinuiteten i støybildet som er platens sentralnervesystem, og man må orke å gå inn i dette mylderet av uro for å finne en slags struktur som (kanskje) tar form etterhvert. Jeg oppdaget til min store overraskelse at jeg holdt pusten første gang jeg hørte platen i sin helhet, og det var godt å nyte både stillheten og mine egne åndedrag da den tonet ut.

Det høres ut som James Ferraro og Spencer Clark slakter store rovdyr med sine instrumenter, med mikrofonen godt plassert i buken og blodsmak i munnen kan vi ta del i dette ofringsritualet av et album.

Robedoor (secretdecoder.net)

Robedoor
Robedoor er Britt Brown og en fyr (eller dame?) ved navn Alex som holder til i Los Angeles, men som etter alt å dømme trives best med gardinene godt trukket for solskinnet på utsiden. Her er ingen blå himmel og grønne plener, kun grå betong og svart aske. Med andre ord, slik vi helst liker det!

Les intervju med Robedoor på No Fear Of Pop
Les intervju med Robedoor på Hammer Smashed Sounds

Rancor Keeper (Release The Bats, 2007)
Zombie Holocaust
I likhet med sine mange støybrødre og -søstre nøler ikke akkurat Robedoor med å sende sine opptak ut på markedet, det er en del av støymusikkens vesen å pumpe ut utgivelser like raskt som andre bytter radiokanal. Det er kult så lenge man ikke er hardcore samler, men gjør det også litt vanskelig å vurdere de enkelte utgivelsene opp mot hverandre. I hvert fall når man ikke, som i dette tilfellet, har hørt noe særlig fra bandet tidligere. Dette er altså en jomfrutur, og jeg liker det jeg hører.

Britt & Alex lager ikke skrikende støy, mer en slags konstant masse som sakte beveger seg inn i mørket. Et rumlende trusselbilde henger ved alle de fire sporene/40 minuttene, som ikke blir like majestetisk som Sunn, men som deler noe av deres hettekledde munterhet. ‘Marerittaktige droneritualer’ og ‘en okkult atmosfære’ er da også helt konsise beskrivelser brukt om dette bandet (i dette tilfellet plateselskapet), og det leder tankene over mot bilder det er vanskelig å bli kvitt etter par netter i Robedoors selskap. De tviholder, slipper aldri taket, holder lytteren fast med et jerngrep, til og med når de trekker pusten (som i Penitent Runes, syv minutter med industriell ambient). Det er nærmest en slags selvplagende ondskap som lyser over våre to unge venner fra California. De skaper en konstant guffen følelse av at noe fryktelig snart kommer til å skje.

Himmelen mørkner og snart er det natt, var det ikke en bevegelse der borte fra den øde kirkegården. Er det kistelokket som knirker – eller er det bare vinden? Og resten kan du tenke deg til selv, og om fantasien ikke strekker til, vil nok Rancor Keeper sørge for et par søvnløse netter tør jeg mene.

Closer To The Cliff (Interregnum, 2008)
Mørkets hjerte
For en herlig grufull plate! Los Angeles-duoen Robedoor overgår seg selv med disse fire sporene som synker dypt, dypt ned i mørkets hjerte. Svart ambient, doomdroner og kvernende materie av støy danner dette skrekkens filmscenario. Handlingen utspiller seg med ytterst langsomme bevegelser på vei mot det ukjente, klimaks er langt unna og slutten blir alt annet enn lykkelig.

Closer To The Cliff slippes av norske Interregnum, er mastret av Lasse Marhaug og den lekre platen droppes i et opplag på usle 300. Disse venner av Skandinavia bør ha stort nedslagsfelt her i det arktiske nord. Dette er musikk så langt fra hvite strender og håpefull himmel som det strengt tatt er mulig å komme. Mange av begrepene brukt om Rancor Keeper er like gyldige her (konstant masse, rumlende trusselbilde, marerittaktige droneritualer, okkult atmosfære). Closer To The Cliff er ingen skarp dreining for Robedoor, men enda skumlere, enda svartere og man sitter faktisk igjen med flere nupper på nakken denne gang.

Mens Robedoor tidligere var noe mer eksplosjonsartet og utagerende står de her igjen som det motsatte. Hudløse skrik skjuler seg i den massive deigen av uformelig uhygge som kverner og går. Sjekk særlig killeren ”Cocoon Of The Cross”, et slags vanhellig møte mellom Sleep, Aphex Twin og Wolf Eyes og en liten smak på hva slags heksebrygg disse to er kapable til å skape. Kvarterlange ”Tethered Outside Creation” imploderer med nådeløs kraft, og det er her, midt i dette iskalde mørke mens en knoklete hånd banker på en morken dør, at det blir klart: Robedoor lager ikke bare skumle og slemme toner, de lager også uendelig vakker musikk.

Robedoor har med dette tatt ett skritt nærmere kanten av stupet. Jeg tør ikke tenke på hva som finnes der nede i mørket.

Daughters (Hydra Head, press)

Daughters
Daughters har musikalske røtter i grindcore/mathrock, men har i løpet av de siste årene beveget seg mer mot slarkete industriell støyrock (Big Black, Jesus Lizard), noise-etiketten Amphetamine Reptile (Hammerhead, Guzzard), ståpårock (Hot Snakes) og bysbarn i Providence’ bråkescene (Lightning Bolt). For eksempel. De finner kanskje ikke opp kruttet, men har en holdning som om de tror på det selv. Det smitter over på lytteren.

Daughters (Hydra Head, 2010)
Freser av gårde
Siden det er vanskelig å hoste opp noe som låter direkte ’nytt’, kan man i det minste hygge seg med band som spiser fra samme bord som ens egne favoritter. Daughters går til angrep på sine egne låter med kompromissløs kraft og spastisk energi. Men det som kunne endt i fullt rabalder koordineres med sylskarp presisjon. Det er lett å la seg imponere over deres herjinger – i hvert fall i platens første halvdel. De raser avgårde med nesten uanstendig utholdenhet, særlig drevet frem av Jon Syversons imponerende pedalarbeid bak trommene, støttet av grom gitarsaging, huggende riff og et tungt groove som tigger om action.

Det ville ikke vært unaturlig med en vokalist av screamo-karakter oppe i dette, men Alexis Marshall synger i stedet med den litt maniske desperasjonen som i sin tid kledde Jesus Lizard. Det er et trekk ved Daughters som bare øker effekten av dette er musikk laget av mennesker. Det er et sjelsliv i dette bandet som er mer effektfullt enn om de skulle fremstått mer ’perfeksjonerte’. Den maskinelle biten kommer uansett frem i det konstant urolige bakteppet av industriell kollaps, ikke helt ulikt The Locust, som bidrar til å fylle siste rest av tomrom.

Dette er en filleristende, sentrifugerende opplevelse av en plate, men uten de store avvik fra formelen er det fornuftig at Daughters selv kjenner sin begrensing. 28 minutter med dette er akkurat passe når turen er såpass halsbrekkende.

HijokaidanHijokaidan
Da Hijokaidan ble dannet var Oddvar Nordli statsminister i Norge, Jimmy Carter spiste nøtter i Det hvite hus og Argentina var nettopp blitt verdensmestere i fotball for første gang. Det er altså en stund siden ekteparet med de klingende navnene Jojo og Junko startet sin ferd ned støygata i Osaka. De har aldri sett seg tilbake.

Polar Nights Live (Pica Disc, 2008)
Til ørene detter av
Hijokaidans musikalske rammeverk og historiske linjer bør rulles opp av kjennere med større tilknytning til bandet enn undertegnede skal skryte på seg. For de uinnvidde er det greit å fastslå med en gang at Hijokaidan bedriver støy av den intense, smertefulle og bråkete typen.

Hijokaidan regnes som legender innen sitt felt. Det skyldes nok både deres ekstreme vesen, lange karriere, det faktum at de sjelden spiller utenfor hjemlandet og ikke minst at de i motsetning til mange andre i genren ikke pøser ut en ny plate hver tredje uke. En ny utgivelse regnes dermed som en aldri så liten begivenhet.

I 2006 var vi så heldige å ha besøk av Hijokaidan i Oslo, i forbindelse med allEars-festivalen. Alle de tre kveldene med bandet ble fanget opp på DAT av Radio Nova, og leveres nå i plateform av Pica Disk. De tre kuttene, hver på cirka en halvtime i lengde, fremføres av Jojo og Junko som duo (hhv. gitar og vokal), Jojo og Per Gisle Galåen (begge gitar) og til slutt Junko og Sten Ove Toft (hhv. vokal og elektronikk).

”No Oslo No Harm” er Hijokaidan i duoformat, og det er en ganske ekstrem opplevelse. Her er ingen rom å gjemme seg, ingen skott å trekke pusten bak. Et hvitt teppe legges umiddelbart rundt ørene i det Jojo destruerer gitaren og Junkos frenetiske, skingrende smertehyl smelter sammen. Med unntak av øyeblikk med hylende feedback finnes det lite kos her. Har du lyst til å titte inn i helvete? Vel, her sparkes døren åpen med et brak og du dras inn i flammehavet enten du vil eller ei. Noe upraktisk å høre på for oss med gryende øresus!

Jeg foretrekker nok heller ”Book Of Changes” til kveldskosen. Dette er en gitarveksling mellom Jojo Hiroshige og Per Gisle Galåen (DEL, Birds) av mer dvelende psykedelisk art som gradvis øker i intensitet og de to danner et sammenfallende totalitært regime av gitarterror.

Den siste kvelden med Hijokaidan i Oslo var en konstellasjon bestående av Junko og Sten Ove Toft. ”Le Rayon Verte” heter stykket, som er et besnærende møte mellom kvinnelige hyl og elektronisk tortur. Igjen, krevende, desperat og ytterst intenst, men på en merkverdig måte også ganske befriende. Det er som om alle gitte konvensjoner opphører til fordel for et anarkistisk kaos; etter atomreaktorens nedsmelting er det ikke en gang spor etter aske når det endelig blir stille. Junkos hyl er i dessuten noe av det mest skremmende du får høre på plate i år.

Polar Nights Live er kanskje ikke beregnet for hvermannsen, men som dokument over et ustoppelig, innflytelsesrikt og unikt band er dette en plate som brennmerker seg inn i samlingen.

Skull Defekts (Off Festival)
Skull Defekts (Off Festival)

Skull Defekts
Göteborgduoen Skull Defekts ble dannet i 2005 og består av Henrik Rylander, med en fortid fra blant annet salige Union Carbide Productions på 80-tallet, og Joakim Nordwall som kjennes fra Kid Commando og andre konstellasjoner. De har allerede en saftig diskografi bak seg, ikke minst med CD-R og singler. Skull Defekts har gradvis beveget seg mot et mer rytmisk fundert uttrykk, preget av minimalistisk noise i tradisjonen fra New Yorks dansestøy-scene tidlig på 80-tallet, men de har hele sin karriere fremstått som et band som beveger seg mellom mange slags ytterkanter. Det er ikke unaturlig å høre Skull Defekts inn i konteksten til relativt ulike band som Oval, Prurient og 23 Skidoo.

Skkull (Release The Bats, 2007)
Wall-E’s mareritt
Skkull er en repeterende og minimalistisk totalopplevelse, med mye skrapende, knitrende og raslende lyder, elektroniske støypartikler og pulserende, sirkulære lydtepper. Det gir en forstyrrende miks som både minner om Kevin Drumm eller Lasse Marhaugs elektroniske utgravninger, men også med et noe mer organisk lydbilde som nærmer seg støyrocken til for eksempel Sightings og Hair Police. Jeg er ikke sikker på om lydene jeg hører kommer fra elektronisk søppel eller strømførende instrumenter, men det er kanskje også noe av poenget. Noe av ulyden fremskapes nok også av Jean-Louis Huhta som bidrar på maskiner og diverse perkusjon på denne utgivelsen.

Det er et kjølig mørke som males frem på Skkull, en monoton kraft fra en industriell slagghaug, der Skull Defekts fremstår som en slags Wall-E som rydder opp etter kollapset. Ting settes i system, i ordnede rekker, men det skjer likevel med en følelse av at byggverket som skapes tilhører en annen, ukjent tid og er skapt av uvisst materiale.

The Drone Drug (Release The Bats, 2008)
Mannevondt
The Drone Drug er ikke så helt ulik. Også denne søker å finne energien i langtrukne droner, om enn i enda strengere former, illustrert med tittelen på det lange førstesporet: «Bone Tone». Dette er beintoner med den samme durende og dunkende lyden som kommer fra en sentrifuge, pluss statisk knitter og elektroniske skrapeulyder. Første gang jeg hørte låta forbannet jeg naboen som måtte vaske klær så sent på kvelden!

Nestentittelpsoret «A Drone Drug» tar det enda et skritt… ja, skal vi si videre? Dette er snakk om én eneste langstrakt – og meget ubehagelig – dur, en mellomting av en konstant borrelyd og et elektrisk anlegg som er forlatt og står skrikende i ensom majestet. I 17 samfulle minutter. Jeg kan ikke være med på denne tålmodighetsprøven altfor ofte. Dette er anti-ambient, musikk der drømmer blir til mareritt.

Noe mer bevegelse i form av puls og frekvensskifter er det å spore på «Day One Is Done» og «Skull Addikt», men over hele platen er det en trykket og tett atmosfære av undergang som gjør den vred å høre på. For dette er ikke toner som skal behage lytteren. Det kan være en hensikt hederlig nok. Men jeg lar meg heller ikke påvirke på noen særlig annen måte enn at den murrende hodepinen tiltar sakte men sikkert. Men sleng innpå et par valium og du vil ha time of your life med denne.

The Drone Drug – og til en viss grad Skkull – representerer noen av de mer mannevonde sidene av Skull Defekts. For noen vil det være himmelen, men ønskes en mer ‘rocka’ utgave anbefales Blood Spirits And Drums Are Singing fra 2007.

Yellow Swans (john-wiese.com, Foto: Jesse Jackson)

Yellow Swans
Yellow Swans går under mange navn. Dove Yellow Swans, Damaged Yellow Swans, Dynasty Yellow Swans – og et vell av andre varianter som starter med D. Visstnok for å reflektere at de ikke er et band som står musikalsk i ro, men er et prosjekt i kontinuerlig utvikling. Uansett navn, dette er (i støykretser) den legendariske Portland-duoen Pete Swanson (også fra folkbandet Badgerlore) og Gabriel Saloman. Bandet har siden tidlig på 00-tallet vist seg å være riktig så allsidige, og har en ekstremt høy utgivelsesfrekvens (slik støy/improvister gjerne har). Slipp på fine etiketter som Three Lobed, Load, Fuck it Tapes, Important og Mort Aux Vaches vil få enkelte til å nikke anerkjennende (det er de samme som allerede kjenner til bandet fra før, tipper jeg), og den sier også noe om deres panoramablikk.

Going Places (Type, 2010)
Krattstøy
Going Places gis ut på elegante Type, en etikett som gjerne forbindes med musikk av den sofistikerte, eh, utdannete typen. Joda, Yellow Swans går definitivt steder.

Her beveger de seg inn i den vakre verden av ambient støy, som mer billedlig forklart gir følelsen av å sveve i de øvre himmellag på en spikerseng. Ikke direkte nytt, hva er vel det i denne grenen, men det er usedvanlig deilig å krype inntil høyttalerne med disse lydene rundt seg. Her krysses den organiske råttenskapen til Wolf Eyes med pulsen til Oval, her møtes Tim Heckers nattlige mareritt med Fennesz’ gitarvegger på en plate som liksom aldri faller til ro, men som bygger seg sakte opp i bølge etter bølge, båret frem av krefter beslektet både mot innadvendt shoegaze, metall og destruert folk.

Ekstremt levende, hele tiden i bevegelse og med lag på lag av droner og elektrisitet, konstant ubehag, men også med en form for fredfylt ro. Dette er ikke en eksplosiv plate, mer en time av kontemplative implosjoner. Tross sin stemning av øde wasteland, Going Places er en krattskog av en plate. Stikk hodet inn, og du blir dyttet ned i kaninhullet og kastet inn i en merkverdig, surrealistisk verden.

Yellow Swans skal nå ha skilt lag, og om dette er deres siste plate så er det en fantastisk svanesang.

Blue Sabbath Black Cheer (Joe Mabel, Wikimedia.commons)

Blue Sabbath Black Cheer
Seattle-duoen Blue Sabbath Black Cheer er ikke umiddelbart beslektet med Black Sabbath eller Blue Cheer, i hvert fall ikke musikalsk. De driver med støy. Ikke av den harshe typen, men mer av den organisk råtnende sorten.

Les intervju i Hammer Smashed Sounds

Crows Eat Eyes From The Leviathans Carcass (Release The Bats, 2009)
Cujo
Fin fuck you holdning på dette bandet: Helsvart cover, låtene har stort sett ingen titler (med unntak av «Maggot», «Genocide» og slikt) og deres eneste synlige venn på MySpace er marihuana. Dette er ikke en gjeng som gir ved dørene, men så spiller de da heller ikke musikk som innbyr til slektstreff eller vorspiel.

Albumtittelen står ganske godt til bandnavnet. Dette er musikk som illustrerer slike muntre bilder; malende, urovekkende og destruktive tablåer fremskapt i hovedsak av elektronikk, tapes og dyrisk lidende stemmer pakket sammen i en helsvart smørje som ikke gir rom for lys. Horror noise kalles det også. Kvarterlange ”Borre Fen/Untitled” er et bra eksempel på at det i grenselandet mellom dødt og levende kan skapes mye skummelt, et slags rabies-mareritt fra helvete dette. Skummelt som fy. Jeg liker det!

Ved nærmere lytting avdekkes flere lag i musikken, rytmiske tendenser og en viss sans for dynamikk i lydbildet som gjør bandet ganske spennende å følge, der elementer fra dark ambient, industri og musiqe concrete alle spiller inn. Det er generelt mye variasjon her, og det skyldes nok også til en viss grad at Crows Eat Eyes…er en samler av høydepunkt med materiale både fra liveopptak, singler, kassetter og LP (tittel: Untitled), samt uutgitte spor.

Med andre et overordnet innblikk i hva denne duoen driver med. Og den er kun utgitt i 500 eks. og kledd i en lekker svart pappboks. Så kjappa på.

Bjørn Hammershaug

Reklamer

Johan Rothstein: Sorgliga Sånger (MNW, 2002)

Sorgliga Sånger er ingen plate for de lystige lag. Johan Rothstein har satt seg ned med gitaren og skrevet elleve personlige og nære mollviser om tomhet, ensomhet og barndom. Med hviskende stemme, som tidvis bare så vidt bærer, byr han på en intim fremføring som passer de stille og ettertenksomme stunder aller best.

Hør Sorgliga Sånger i WiMP

Sverige ser ut til å avle opp artister som ser på det å synge på morsmålet som den mest naturlige ting i verden. Det gir en nærhet som kan være både avslørende og sterk, i motsetning til den trygge og distanserte engelsken. Rothstein har ikke lagt seg på en lyrisk ambisiøs linje når det gjelder tekstene sine, men det er nettopp med sin enkle og ærlige stil han har sin styrke.

De sørgelige sangene fordeler seg tematisk mellom kjærlighet/ensomhet, barndom/familie og personlig tomhet, der fraværet av lyspunkt er platens røde tråd. ’Jag ska gråta mig til sømns ikväll, Jag ska gråta varje dag…’ åpner Rothstein på ”Bredvid dig”, og legger med det lista, ikke bare for seg selv, men også for hvordan vi som lyttere etterhvert kommer til å føle oss. Tapt kjærlighet og ensomhet er et emne han følger videre på ”Vara mid dig”, ”Kom, kom hit” og ”Som jag är”, som alle omhandler en desperat lengsel eller et bunnløst savn etter noen.

Flere av historiene dreier seg rundt ’det som har vært’, oppvekstskildringer om barndom og familie, da særlig med farsfiguren i hovedrollen. Teksten på en låt som ”Sånt jag vill” virker smertefullt personlig:

Jag längter efter familjen
som sitter runt ett bord
og som frågar:
’Hur mår du idag, Johan
har du det bra..’

I bønnevisen ”Gud, låt mig gå” ber han til høyere makter: ’Jag vill träffa min far igen, så han kan berätta vad som hände sen…’ Jeg vet ikke om Rothstein selv ønsker å framstå så biografisk, om faren hans har gått bort, men slike linjer kan tyde på det. Denne gjengangeren minnes også som en distansert person: ’Alltid bredvid mig, men aldrig tätt inntil, ger mig allt jag ber om, men ser inte vad jag vill…’ (”När pappa kommer hem”), men også som en pojken lengter etter i sin barndom: ’Han cyklar ner till vägen för att möta sin far, han ställer sig och väntar, han har längtat hela dan…’

Den bunnløse, indre tomhet er det tredje hovedtemaet til Johan Rothstein. ’Finns inget hjärta i mig, finns ingen svärta i mig, finns inget mörker i mig, finns ingenting i mig…’ som en annen Tor Jonsson. Platens mest umiddelbare melodiøse låt, ved siden av denne, er singlen ”17-33”. Den har også en tekst mange over 30 trolig vil kjenne seg igjen i. Her møter vi 17-åringen som plutselig oppdager at han har blitt 33 år, og som ser alle vennene har blitt voksne og etablerte. Jeg-personen sitter bare tilbake og venter på noe han ikke vet hva er. Han har havnet i en apatisk livssituasjon som han ikke kommer ut av:

Det finns ingenting jag orkar
och ingenting jag vill
ingenting jag längtar efter
eller duger till
Jag har ingen planer
ingenting att hoppas på
Jag sitter här och ventar
och låter dagarna gå

Det er ikke noe genuint nyskapende over selve låtene til Johan Rothstein, et lett komp med stilfulle strykerarrangementer skaper et ganske vennlig og mildt preg. Det er i de fortrolige tekstene han har sin styrke. Han kommer mot oss og ber om at noen må åpne hans hjerte, samtidig som han selv har åpnet store deler av sitt eget for oss. Ta imot det.

Bjørn Hammershaug

Neil Young & Crazy Horse: Live At The Fillmore East – March 6 & 7 1970 (Reprise, 2006)

Fri og bevare meg vel for en kveld det må ha vært for publikum på Fillmore East disse to marskveldene i 1970! Neil Young & Crazy Horse og Miles Davis med sitt funkadelic freakshow på en og samme billett. Lucky bastards! Vel, nå har vi endelig gleden av å ta del i noe av seansen vi andre også – 36 år senere.

Dylan-fans har i lang tid kost seg med den flotte Bootleg-serien, mens arkivene til Neil Young stort sett har samlet støv. Live At The Fillmore East er første utgivelse i Neil Young Archives Performance Series – og vi vet alle at det er mye gull som gjemmer seg i hans skuffer og skap. La oss håpe dette blir starten på en lang tradisjon.

Opptaket som foreligger er fantastisk. Lyden er upåklagelig og kunne vært tatt opp i går. Låtene mesterlige. Vi møter et band i full blomst. Alt er likevel ikke hallelujah med denne utgivelsen, men mer om det litt senere.

I 1970 turnerte Young med mesterverket Everybody Knows This Is Nowhere, som danner tyngdepunktet også for denne konserten. Crazy Horse fremstår her i sin originale besetning; Talbot, Molina, Danny Whitten og med Jack Nitzche bak tangentene. De gir låtene en rufsete tyngde og en solid innpakning som særlig kler de to lange sporene; ”Cowgirl In The Sand” og ”Down By The River”.

Særlig interessant er samarbeidet mellom Whitten og Young, som fikk sin sørgelige slutt et par år senere. Whitten bidrar selv med sin egen ”Come On Baby Let’s Go Downtown”, som framstår med en annen glød enn versjonen på Tonight’s The Night – da mer som et ekko over hans plutselige bortgang. Whitten/Young beveger seg langt over på den andre siden på Cowgirl og River, og tar lytteren med seg på en uslepen og vakker ferd der gitarene snakker samme språk. Ren nytelse fra start til slutt. Alle skal kjenne til disse to søylene i Youngs kanon, videre utlegninger bør derfor være unødvendige.

Ved siden av tittelkuttet på Everybody Knows…, får vi også høre to mer obskure låter fra Youngs rike katalog. ”Wonderin’” ble ikke festet på plate før på mer forglemmelige Everybody’s Rockin’ (1983) men stikker seg ut som en riktig så jovial gamperocker. Jeg møtte ”Winterlong” for første gang i Pixies’ versjon på innsamlingsplaten The Bridge, og den finnes på samleren Decade. En av Youngs glemte og mer underkjente perler.

Det er altså ikke så mye å gneldre på selve låtmaterialet – men det er et par andre ting som både undrer og irriterer en del. For det første, i motsetning til Dylans lekre bokser, så tilbyr godeste Neil en grådig lefse uten noe å snakke om av innleggshefte eller tilleggsmateriale. Hvor er den fete boken som burde vært obligatorisk? Nå følger det riktignok med en DVD, men det var unektelig en liten skuffelse å oppdage at den kun består av bilder fra konserten med lyden fra platen som følge. Noe mer graverende er det at halve konserten er utelatt. I følge det gamle avisutklippet i coveret startet det hele med ’Young opening alone, seated in a straight back chair…’ Hvorfor er ikke denne delen med? Er opptaket borte? Lyden for dårlig? Vi får ingen forklaring.

Derfor – når mesteren først fikk ut finger’n og startet med sitt arkivprosjekt er det litt forbasket at inntrykket virker litt slurvete. Men låtene, bandet, fremføringen og gløden – fremdeles av ypperste klasse.

Americana: Highways & Backroads

The Avett Brothers: I And Love And You (2009)
Beatlegrasss
De er fundert i North Carolinas musikktradisjoner der folk, country og bluegrass står sterkt, men The Avett Brothers står også med minst ett bein i den melodiøse popen. Det gir et uttrykk av bred appell, og de har da også blitt relativt store hjemme i statene i løpet av sin tiårige karriere. Det skyldes nok ikke minst et (fortjent) rykte som et gnistrende liveband.

Det er Rick Rubin som trekker i spakene på deres major label debut, en mann med øre for et organisk og ’ekte’ lydbilde (ref. Johnny Cash’ serie American Recordings). Den første tanken var at våre brødre heller kunne hyret inn George Drakoulias, hans arbeid med for eksempel storhetsplatene til The Jayhawks ga et storslått resultat som I And Love And You kunne vært tjent med. Jeg hører enda flere lag av svulmende hammondorgel og myke strenger her. Men etter hvert trår detaljene fram, og det som høres som en litt velpolert mellomløsning av grandios pop og renskåren folk vokser frem til noe mer ’voksent og modent’. Det trenger ikke bli kjedelig av den grunn.

The Avett Brothers fortsetter den kursen de staket på forgjengeren Emotionalism (2007), med stadig sterkere fokus på pop enn folk, for å si det litt enkelt. Liketil og imøtekommende uten skarpe kanter. Vekten er på midt-tempo ballader, og med piano og strengeinstrumenter som akkompagnement til den sterke harmonivokalen til Seth og Scott Avett. Jon Kwons cello underbygger kammerfolk-tendensene, mens den milde framføringen skaper god vestkystpop-feeling. ”Ill With Want” kunne like gjerne hørt hjemme i katalogen til Wilco som Jackson Browne, ”Tin Man” er like deler Matthew Sweet og The Jayhawks. Mest av alt nærmer The Avett Brothers seg en episk all-american sagafortelling av mørke tekster og åpen lyd, som en bil som forsvinner nedover highwayen med Tro, Håp, Ensomhet og Lengsel som hjul. Som det sies helt innledningsvis her:

’Load the car and write the note
Grab your bag and grab your coat
Tell the ones that need to know
We are headed north’

I And Love And You kan nok virke i overkant ballade-basert og safe, men dette er en plate som vokser over tid. Dessuten er ikke solide låter, genuin spilleglede og velskrevne tekster kvaliteter som går ut på dato. The Avett Brothers har i ti år spilt på enhver bule med scenekant. Det er dette arbeidet som nå betaler seg. Så får de som ønsker seg en mer utagerende og løssluppen utgave oppsøke liveutgaven.

Haley Bonar: …The Size Of Planets (2003)
Jeg er svak for cowgirls
Overskriften henspiller på Pam Houstons novellesamling Cowboys Are My Weakness, og i krøttersporene etter sterke kvinnelige fortellere som Annie Proulx og Flannery O’Connor finner vi Haley Bonar. Hun er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.

Sammen med blant andre Alan Sparhawk (Low) viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Haley Bonar er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.

Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:

’I found the stars of the brightest sky
we were lying there in the opening
the sky, it was exploding
I heard the voices of the angels sing cause I’d found love
the horses left quite a dirty mess
I lay there and confessed
my heart by the rolling creek and prickly grass
Oh find me a cowboy who gets lost in the moment
Who sings his own lament
I will ride off forever’

Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.

Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.

Richard Buckner: The Hill
Tom Merritt:
Først hadde jeg en svak mistanke –
Hun virket så stille og åndsfraværende.
Og en dag hørte jeg bakdøren bli smelt igjen
idet jeg kom inn, og jeg så ham snike seg vekk
bak uthuset og løpe tvers over jordet.
Jeg besluttet meg til å drepe ham ved første anledning.
Men den dagen jeg gikk omkring
i nærheten av Fourth Bridge
uten så meget som en stokk eller sten for hånden,
stod han plutselig foran meg
med noen kaniner han hadde skutt.
Skrekken lyste ham ut av øynene,
og alt jeg kunne si, var: ’Ikke gjør det, ikke gjør det, ikke gjør det,’
da han siktet på mitt hjerte og skjøt.

Slik åpner Richard Buckner, riktignok i André Bjerkes oversettelse. The Hill er nemlig ikke bare en ordinær utgivelse, men en gjenfortelling av Edgar Lee Masters’ berømte – og glitrende – diktverk Spoon River Anthology (1915). Boken består av nesten 300 små vers, formet som gravskrifter over de avdøde i småbyen Spoon River, Illinois. Gjennom diktene rulles gradvis byens egentlige ansikt frem, og som lesere opplever vi at dens skjulte sider og hemmeligheter etterhvert kommer for dagen og avslører innbyggernes hykleri, dobbeltmoral, deres tragiske skjebner, sorger og gleder.

Fru Merritt:
Jeg stod taus foran juryen;
jeg svarte ikke et ord da dommeren spurte meg
om jeg hadde noe å innvende mot dommen.
Jeg bare rystet på hodet.
Hva kunne jeg si til mennesker som mente
det var en 35-årig kvinnes skyld
at hennes 19-årige elsker drepte hennes mann?
Gang på gang hadde jeg jo sagt til ham:
’Reis bort, Elmer, reis langt bort.
Jeg har gjort deg gal ved å gi deg min kropp.
Du kommer til å begå noe forferdelig.’
Og som jeg fryktet, drepte han da også min mann.
Men jeg tar min gud til vidne på
at jeg ikke hadde noe å gjøre med det!
Tredve år satt jeg taus i fengselet!
Og Joliets jernporter
gled omsider opp da de grå og stumme vokterne
bar meg ut i en kiste.

Buckner har tidligere markert seg som en meget stilsikker låtskriver, allerede fra debuten Bloomed (1994), og ikke minst med sine major-label skiver Devotion + Doubt (1997, med blant andre Giant Sand og Marc Ribot) og Since (1998, med John McEntire, David Grubbs, Syd Straw). Med The Hill er han tilbake på et mindre selskap, og samarbeidspartnere denne gangen er kun John Convertino og Joey Burns (Calexico). Det betyr enklere fremføringer, stort sett med akustisk gitar, bass, cello og perkusjon, eller endatil kun med vokal. Dette er en plate der historiene går foran melodiene.

Elmer Karr:
Bare Guds kjærlighet kunne formidle
menneskene i Spoon River, så de tilgav meg,
jeg, som hadde besudlet Thomas Merritts seng
og attpå til myrdet ham.
Å, kjærlige hjerter, som igjen åpnet seg for meg,
da jeg kom tilbake etter fjorten år fengselet!
Å, hjelpende hender, som mottok meg i kirken,
dere som stod med tårer i øynene hørte min angerfulle bekjennelse,
da jeg fikk brødets og vinens sakramente!
Gjør bot, alle levende mennesker, og hvil hos Jesus.

Tekstene egner seg godt for å synges, og passer særlig en artist av Buckners kaliber. Han har plukket ut atten av historiene til Masters, og lar disse gå uten opphold, slik at det i realiteten bare er ett langt kutt på platen. Det er litt unødvendig, men The Hill er uansett en plate du vil nyte, med eller uten originalboken som selskap. Jeg anbefaler begge deler på det sterkeste.

Neko Case: Fox Confessor Brings The Flood
Brokeback Mountaingirl
Det er stemmen til Neko Case som skiller henne fra de aller fleste artister, kvinner som menn. Høyreist, mektig og med en varm fylde dekker den til all skitt og lort, og avdekker tindrende fjelltopper og blå himmel. Enten det er som vokalist i The Sadies, Corn Sisters eller i The New Pornographers. Men aller mest når hun får stå fram alene.

Fox Confessor Brings The Flood er intet unntak. Case har igjen komponert en plate bestående av et dusin låter som dyrker den tidløse eleganse og solide styrke. Tradisjonen er den amerikanske, og stilmessig finner vi både standards, country, indierock og gospelhymner i repertoaret. Men platen faller aldri inn i et forutsigbart leie eller blir påtagelig bunden til andre genre enn den Neko Case selv skisserer og styrer med sikker hånd; tenk Brenda Lee framføre Roy Orbison, eller Patsy Cline synge noveller av Raymond Carver.

Case har gradvis beveget seg bort fra den tradisjonelle fjellvalsen og over mot et mer moderne, variert uttrykk av stolt tristesse koplet til en skarp menneskelig observasjonsevne, da helst av mer tragisk karakter. Fox Confessor… styrkes av hennes evne til å inkorporere ulike tradisjoner inn til sitt eget, og selv om mye skyldes hennes gullstrupe, tekster og produksjon, har hun også med seg en kremtrupp bestående av folk fra Calexcio, Giant Sand, The Band og The Sadies for å nevne noen som gir verdig backing. Disse overøser ikke platen med briljerende overdøvenhet, de lydhøre ringrevene fordeles i forsiktige doser platen gjennom, og platen hadde vel ikke tatt skade av mer fokus også på disse.

Det gjennomgående delikate soundet avdekkes allerede fra første spor, ”Margaret Vs. Pauline”, med rytmeseksjonen godt festet nede i calexicoland og med nydelige pianoganger fra Garth Hudson. Gjennom et relativt kort låtsett (tilsammen cirka 35 minutter) avdekkes lite nonsens og flere høydepunkt; den fengende tragedien ”Hold On, Hold On” (’The most tender place in my heart is for strangers, I know it’s unkind but my own blood is much to dangerous…’), 50-tallstwangen ”Lion’s Jaws” og mørke ”The Needle Has Landed”. Den knappe lengden skaper ikke rom for å kjede seg i særlig grad, men et par låter av mer episk karakter hadde vel heller ikke skadet helhetsinntrykket.

Uten enorme overraskelsesmomenter, umiddelbare låter eller de helt store utfordringene er det ikke gitt at det voldsomme engasjementet vil inntreffe hos alle som spanderer en overfladisk lytt. I hvert fall ikke umiddelbart. Fox Confessor Brings The Flood er nok heller en stayer, som jeg håper, og tror, vil stå seg over tid. Og av og til er nettopp en helhetlig gjennomføring, god lyrikk og dyktige musikere det viktigste kriteriet for om en plate er vellykket eller ei.

Dust Dive: Claws Of Light (2007)
Nybyggere
I rekken av nye landlige artister fra Brooklyn har vi i dag kommet til The Dust Dive, opprinnelig visstnok med røtter i flatbygdene i Kansas og bygda i Massachusetts. I likhet med nyfolkere fra nabolaget, som Castanets og Phosphorescent, driver denne trioen med en særegen blanding av ’dust bowl’ mimring og moderne lydmakeri. Storbyens tårn hilser i bakgrunnen bare som en kulisse, for her vaker fisken fremdeles i Brooklyn River, parkene har blitt til uberørt villmark og veiene er krøtterstier. Epletrærne blomstrer, barna løper barføtt ut for å bygge flåte og mennene hilser hverandre taust med hatten på snei og sneipen på skrå mens de diskuterer været og årets avling.

Det sepiatonede omslaget viser en nedtagget og forlatt bensinstasjon, som for ytterligere å bekrefte båndet mellom da og nå, kampen mellom menneske og natur; korn og fjær dekker bilder av de velordnede forstedene. Det vokser murstein på fuglevingene.

Claws Of Light har tatt noen runder ekstra – og det tåler den. I begynnelsen virket den utpregede bruken av orgel noe irriterende, men det er en tilvenningssak. I stedet vokser det fram en rekke fargerike perler opp av betongen. Hengslete melodiføring, blåøyd vokal, skurrete radioopptak, barokk folk og sjarmerende viser skaper en varm, intim stemning som går dypt ned i porene.

Laura Ortman er medlem av stammen White Mountain Apache, og har en karriere som filmkomponist. I samarbeid med Smithsonian National Museum Of The American Indian har hun for eksempel tonesatt stumfilmen Redskin fra 1929. Ortman har tatt med seg øyet inn i musikken til The Dust Dive, og kanskje det er hun som bidrar til å gi bandet dets sterke filmatiske kvaliteter. Det er lett å lukke øynene til Claws Of Light og bevege seg tilbake til denne tiden. En flimrende stumfilm tonesatt av en gammel felespiller som drar sørgmodige toner langs veikanten, en vagabond tusler plystrende forbi, en hane galer go’morgen der borte og et nygift ektepar svinger seg på trammen foran sin nybygde stue.

Fine bilder, men forvent ingen plate som hyller den uforglemmelige melodi eller de lette refreng. Claws Of Light beveger seg i ett tempo, i én retning, holder på samme stemning fra start til slutt. Dette er ikke en plate man skipper raskt gjennom for å søke opp et par killere til iPoden, men et sammenhengende stemningsbilde som gradvis avslører sin styrke for det våkne øre.

Hem: Rabbit Songs (2002)
Harepus
En av de flotteste platene innen vakker folkpop i 2002 heter Rabbit Songs. Det er nesten trist å meddele dette faktum med tanke på at nytelsen trolig vil gå hus forbi de fleste her hjemme.

Hem ble dannet i Brooklyn i 1999 av Dan Messé, Gary Maurer og Steve Curtis. Vokalist Sally Ellyson har kommet til i ettertid, og etter sigende er åpningssporet, tradisjonelle ”Lord, Blow The Moon Out Please”, hennes søknad om få å komme inn i bandet. Telefonopptaket var tydeligvis nok til å overbevise de tre andre, og takk for det. Hun er som skapt til å fronte dette bandet; følsom, vever og sterk, med ett stemmebånd i urban visesang og ett i tradisjonell prærievals. Sandy Denny, Joni Mitchell, Carly Simon og Margo Timmins er alle navn som kan heftes til hennes sangstil. Det er referanser som også kler musikken.

Hem har skapt en finstemt og vâr plate. De drikker fra kilder som ligger langt unna Brooklyns asfaltjorder, og bringer oss heller med til et imaginært landskap av endeløse sletter, nypløyde åkre og vennlige farmer. Til et lite nybyggerhus på prærien der Ellyson sitter i gyngestolen og synger go’natta-sanger til spedbarnet sitt, mens mennene er ute og jakter etter harer. Røttene tilbake til depresjonen kan spores direkte med den tradisjonelle ”The Cuckoo”, som noen sikkert vil kjenne igjen fra den  Harry Smiths The Anthology Of American Folk Music. Der framført av en banjospiller fra Tennessee som het Clarence Ashley (”The Coo Coo Bird” fra 1929).

Hem kunne gjerne endt som nok et stillferdig og vakkert band uten den helt store egenarten. Det gjør de ikke, og det skyldes ikke minst det over 20 personer store orkesteret som sprer et elegant preg over hele albumet. Ved hjelp av strykere og blåsere tillater de å raffinere sitt uttrykk, fundert av mandolin, pedal steel og piano. Slik skaper de rent kildevann av de vakre låtene. Selv om Rabbit Songs er gjennomgående melankolsk og dunkel er det ikke den vanlige koppen med deppecountry dette. De spinner heller på de følsomme trådene, de som går fra Nick Drake til Cowboy Junkies, fra Hope Sandoval til Norah Jones.

Ikke bare er innholdet av ypperste klasse, Setana har kledd platen i et stilig omslag med et tykt, illustrativt hefte med tekster som gjør den egnet som en liten kosebok. Rabbit Songs har helt fortjent mottatt strålende kritikker i USA og England. Hem er et nytt band man absolutt bør få med seg hvis man aksepterer ekte og varm låtskriverkunst som et godt nok argument.

Jolie Holland: Catalpa (2003)
En ny depresjon
Noen vil sikkert dra kjensel på navnet Jolie Holland fra det fine Vancouver-baserte bandet The Be Good Tanyas. Med Catalpa har Houston-artisten nå gått solo, og med det avslører hun et talent som allerede står i full blomst. En blomst som gror oppe i en av de mest bortgjemte åsene i Kentucky, framdyrket på 30-tallet og pleiet opp gjennom tiårene av artister som The Carter Family, Woody Guthrie, Hank Williams, Michelle Shocked og Will Oldham. Vi snakker tradisjonell amerikansk mountain music – med en utradisjonell og moderne vri.

Lyden på Catalpa er ubehandlet trevirke. Dette er rå og intime demoopptak, der Hollands hosting og knirkende gulvplanker lett sklir inn som en naturlig del av låtene. Hun skriver selv i omslaget: ’I never intended to release these tracks any further than my neighborhood. This is a rough sketch of an album. Catalpa weighs far more heavily in spirit than substance. I hope you hear it.’ Ja, det er det ikke vanskelig å høre, men det er nettopp derfor Jolie Holland klarer å fange inn en stemning av både uberørt mark og tidløst terreng. Og det er mye derfor Catalpa har blitt en plate med så merkverdig sterk egenart og tiltrekningskraft.

Det vil nemlig ikke være riktig å høre Jolie Holland som en ren genretolker. Hun har utviklet sitt eget språk, riktignok solid og tydelig fundert, men når hun tonesetter W.B. Yeats’ ”Wandering Angus” og blander inn Pink Floyds ”Jug Band Blues” blir det snart klart at dette er en dame som mest av alt går sine egne veier. Disse 12 låtene høres ut til å være unnfanget langs landeveien, skrevet ned av en rekende hobo som har haiket langs sørstatenes veinett og mang en natt tatt til takke med ly i en tønne langs veikanten.

’By three a.m. all the morning birds will be crying
And that old highway will be sighing
And my dreams feel as cold as my bones on the long walk home.
And my coat is old and growin’ thin
And my feet are numb and stumbling
And it’s many a thought of a long lost friend
That comes to me again and again…’
(All the Morning Birds).

Hele platen er spilt inn under helt enkle forhold av en artist som man føler er dels autodidakt, dels budeie og dels visesanger. Men hun har også funnet rom for et par coverlåter: Ikke unaturlig Hattie Hudsons ”Black Hand Blues” (hun var en av de tidlige bluesstemmene) og ”Roll My Blues” (av en Mike Good) som begge passer meget godt inn. Holland synger med slørete, varm stemme som snører seg rundt en spartansk instrumentering. Det er stort sett Holland og en kassegitar vi hører, samt litt banjo, munnspill, sag og perkusjon (som hun skriver: ’Chris Arnold dropped something in the room and thus is credited for percussion’). Mer høytidelig er det ikke. Samme Arnold er forøvrig kreditert på ”Wandering Angus”, der han forsøkte å skape lyden av ’a golden apple in the sun’. Spartansk og rotbunden folkmusikk er dette, men med en ’spirit’ som skinner klart gjennom på hvert eneste spor.

Det er en mørk og monoton vise som slår an tonen. ”Alley Flowers” domineres av en markant trommegong, som viser seg å være en stor mexicansk tromme, forsiktig bjelleskrangling og Hollands stemme som tilsammen truer med å sette lytteren i en trance. Selv om ikke alle låtene skaper så voldsomme reaksjoner, er det ikke mye fyllstoff her. Jolie Holland varierer sitt uttrykk gjennom disse 50 minuttene med mye av det bedre amerikansk musikktradisjon har å tilby: Country-hymner godt over skjørtekantene til The Carter Family (”I Wanna Die”), bluesen til Billie Holiday (”Black Hand Blues”) og en vital Bob Dylan (”December, 1999”). Her er spøkelsesvalser og fuglesang, poengtert lyrikk og skarpe observasjoner:

’When the supreme authorities of our culture tell us to get down
On our knees and beg for salvation from some divinity,
Is it any wonder there are people begging on the street
For salvation from poverty?’
(«Periphery Waltz»)

Jolie Holland er i høyeste grad en artist av i dag, og en klar stemme i en tid som også har sine rekker av fattige, hjemløse og loslitte – og ikke minst håpefulle. Det er til disse Catalpa strekker seg. Ned til oss alle, egentlig.

Norfolk & Western: Winter Farewell (2002)
Gode gamle dager
Det er merkelig at ingen av våre hjemlige distributører har huket fatt i FILMguerrero. Portland-labelen er jo i ferd med å bygge opp en aldeles glimrende katalog! Norfolk & Western er sammen med Tracker selskapets flaggskip, og det er band vel verd å stifte nærmere bekjentskap med. Norfolk & Western har faktisk holdt det gående en god stund allerede, Winter Farewell er deres tredje utgivelse – og en glimrende måte å tilbringe 40 minutter på i følge mine ører.

Hovedmann Adam Selzer (også fra Portland) dannet Norfolk & Western i 1998, samme år som ’virkelighetens’ Norfolk & Western la ned sin tradisjonsrike jernbanedrift fra Norfolk og vestover. Lokfører Selzer gjorde alt selv på debuten A Collection Of (1998). To år senere kom Centralia, og i kjølevannet av denne stablet han sammen en mer fast trupp. Winter Farewell er en naturlig videreføring av bandets ekspansive utvikling, og nok et håndfast bevis på Adam Selzers evne til å komponere intime og tidløse viser. Innpakningen er like delikat og stilfull som innholdet, låttitlene avslører noe av den høytidelige og noble stilen de skjuler; ”They Spoke Of History”, ”Tomorrow’s Portraits For The Coming Winter”. I tillegg til faste medlemmer som trommis Rachel Blumberg, bassist David Welch og generelt lydtroll Tony Moreno (kreditert med ’soundscapes and undefined territories’), har Selzer bistand fra et dusin musikanter, derav Richard Buckner og Trackers John Askew (som i tillegg er head honcho for FILMguerrero).

Målet er fortsatt ikke å overøse lytteren med lyd, her holdes alt på et minimum hele veien. Ambient folk med en eksperimentell snert kan være en måte å plassere dette stilmessig. Winter Farewell er en plate hvor de små detaljene får lov til å spille en sentral rolle, og det er en plate hvor hver enkelt låt blir underordnet den helheten de står i. De 16 sporene flyter langsomt og stillferdig forbi oss, inntil man etter gjentatte lyttinger klarer å gripe fatt i og fange de mange små bitene. Etter en stund har man samlet nok til å se bildet de danner, og det er et portrett fra svunne dager. Det er kanskje fra borgerkrigen eller deromkring, fra da man hadde god tid og hvor vesten fortsatt var relativt uberørt. Man trengte ikke rope for å overdøve støyen fra allesteder og overalt. Det er ingen kjøpesentra her, ingen seks-felts motorveier som skjærer forbi, ingen skrikende reklameplakater med hule budskap. Det er en rolig eng, en banjo som klimprer over bekken etter vann, et munnspill som spiller med støvet i vinden, en steel gitar som leker forsiktig med bladene. Det drypper dugg av et piano borte ved den gamle husmannsplassen. Så hører man stemmer fra skogbrynet. En forsiktig mannsstemme som hvisker lunt mellom trærne, en kvinne synger med av og til, opp mot den bleke himmelen der solen aldri skinner. Noen vil nok finne dette bildet stillestående og kjedelig, mens andre vil la seg gripe av den udefinerbare stemningen av vemod og noe som for lengst har gått tapt.

Mark Olson & The Creekdippers: December’s Child
The Joshua Tree
Da Mark Olson forlot The Jayhawks var de på høyden av sin karriere, med Tomorrow The Green Grass (1994) stående igjen som en moderne amerikansk klassiker. Med seg tok Olson litt over halvparten av bandets distinkte vokalharmonier og låtskrivertalent, noe Gary Louris og de andre gjenværende aldri helt klarte å komme over. Olson forlot Minnesota, og dro til den helbredende ørkenen med sin MS-syke kjære Victoria Williams. De bosatte seg langt utenfor allfarvei i idylliske omgivelser i Joshua Tree, og der kunne historien sluttet. Men ganske snart kom det nye toner fra det lille huset i ørkenen. Sammen med Michael ’Razz’ Russell dannet de et løselig bygd band de kalte The Original Harmony Ridge Creek Dippers, et prosjekt bygd på kjærlighet – til hverandre, til naturen og til musikken. Den selvtitulerte debuten fra 1997 og oppfølgeren Pacific Coast Rambler ble spilt inn på farmen og gitt ut på egenhånd. Williams på sin side ga ut en av sine beste utgivelser som hun kalte Musings Of A Creekdipper i 1998. Det var ingen tvil om at ørkenen fungerte godt for ekteparet.

Etterhvert har det begynt å løsne skikkelig igjen for Olson, hvis genuine kapasitet aldri har blitt trukket i tvil. På My Own Jo Ellen (2000) løsrev han sitt eget navn fra de andre creekdipperne som for å markere et større fokus på seg selv, og det samme er foretatt på December’s Child. Noe av den mest hjemmelagde kjøkkenkosen er kanskje forsvunnet på veien, men sannelig er ikke Mark Olson i ferd med å gjenoppbygge noe som kan minne om The Jayhawks’ storhetstid. December’s Child er i hvert fall den mest potente Creekdippers-utgivelsen så langt, og en av Olsons aller beste utgivelser. Her får vi høre det varme samspillet mellom ham og Williams’ klassiske låter i en fullverdig produksjon. Resultatet er fortreffelig.

Mens de første albumene var mer sjarmerende på sitt skranglete lo-fi vis, klatrer December’s Child enda et skritt høyere på stigen. Trioen har etterhvert vokst til en stor gruppe musikere som bidragsytere, her med blant andre Jon Birdsong (Brokeback, Calexico), Don Heffington (Emmylou Harris) og Danny Frankel. Mest bemerkelsesverdig er det vel at Gary Louris kommer på besøk. Hans ”Say You’ll Be Here” er som å vende tilbake til The Jayhawks’ velmaktsdager, og en påminnelse om hvor bra dette bandet var. Nå trenger vi ikke å mimre mer, for December’s Child fyller inn tomrommet etter bandet – og enda litt til.

Victoria Williams er mer i bakgrunnen på vokalsiden denne gangen, med sin karakteristiske stemme mest i koret, for ikke å forglemme hennes stilfulle wah-wah banjo. Hennes signatur er mest tydelig på avslutningssporet ”One Eyed Black Dog Moses”, som humper avsted på sedvanlig muntert vis. Ellers følger låtene Olsons mer tradisjonelle og flytende linjer. Når de får gjødsel av medmusikerne blomstrer de så opp like vakkert som en ørkenrose. Hør bare på den vakre ”Cactus Wren”, som bindes sammen av Russels fiolinspill og Birdsongs trompet, huskende ”Climb These Steps We Will” og ikke minst den etterlengtede samsangen med Louris på ”Say You’ll Be Mine”. Det er som man kan lure på om det er en direkte henvendelse at Louris har skrevet: ’Time we spent toghether for another day, Until you come back I can hear you say, Say that you’ll come back, Say you’ll be mine.’

De som husker Mark Olson som en sky, innadvendt kunstner kan kaste et blikk på omslaget. Mannen, kona og hunden sitter smilende i ørkenen, som om de har funnet den endelige roen. De er hjemme her. Lykkelige. Det er nettopp den stemningen som umiddelbart smitter over på lytteren og holder seg platen gjennom. For en skjønn utgivelse dette har blitt!

Peace Harbor: Not Yet Fire (2002)
Peace Harbor er i hovedsak Zak Riles, en Louisville-innfødt gone west. Han ser ut til å ha funnet passende kompaniskap i Adam Selzer (Norfolk & Western, Tracker). Riles bærer tydelig med seg sin Kentucky-bakgrunn (Slint, The For Carnation), har tatt en sving nedom ørkenområdene i sørvest før han endte opp som en velkommen del av Portlands brede musikkmiljø. Her har han hooket opp med flere likesinnede, som Jordan Hudson (M. Ward, Little Wings) og Rob Kieswetter (Will Oldham, Little Wings), og med Selzer bak pulten har Not Yet Fire blitt dokumentasjonen av Riles reiser gjennom det store landets skrinnere områder.

Vår mann styrer det meste selv, både når det gjelder låtskriving og instrumentering. Med gitar, banjo og fele som verktøy på den nærmest instrumentale platen bygger han langsomt opp musikk som matcher bildene på denne vakkert kledde utgivelsen. Riles er også fotograf, og sansen for detaljer gjenspeiles også i musikken. En mesa, en ørkenslette, en jernbanelinje mot ingensteder, bølger som slår mot stranden og fugler som vaker rundt på himmelen. Alt avbildet i svart/hvitt uten tegn til mennesker noen steder.

Mens han farer forbi slike åpne, øde landskap langt vekk fra glitter og stas har Riles skrevet et variert sett av låter. Han nærmer seg tidvis gitarstilen til John Fahey eller Leo Kottke (folkmelodiene ”Leaving California”, ”Torch Song”), felemørket til Dirty Three (”Peace Harbor”) og slår rykkevis til med mer kontant kraft i stil med Slint/A Minor Forest. Slik er Peace Harbors Not Yet Fire en skive som får meg til å tenke på både lange turer ut i ødemarken og en rekke solide artister, og selv om dette også er en plate som står mer en godt nok for seg selv, strekker den seg ikke helt opp til de andre artistene som er nevnt her.

Richmond Fontaine: Winnemucca (2002)
Will you please be quiet, please
Det er langt fra tetteste granskogen i Norge til de skrinne ørkenområdene i sørvestlige USA. Likefullt følte jeg meg umiddelbart hjemme i Allison Anders’ fine Gas Food Lodging (1992), om livet i en småby i New Mexico. Frontfigur i Richmond Fontaine Willy Vlautin holder også Gas Food Lodging høyt, og på åpningssporet ”Winter’s Casino” hører vi et lite utdrag fra nettopp denne lavbudsjettfilmen. Vlautin er født og oppvokst i området (rundt Reno), men i 1995 flyttet han til Portland, Oregon og dannet Richmond Fontaine. Fire plater ut i karrieren hadde jeg langt på vei avskrevet bandet, men der tok jeg heldigvis feil! Den rufsete countryrock-stilen er nå tonet ned til fordel for et åpent, sparsomt lydbilde som avslører hvor gode låter Vlautin er kapabel til å skrive og ikke minst fremhever de novelleformede tekstene hans. Med Winnemucca har kvartetten lykkes å skape årets beste roadmovie i plateformat, og akkurat som Allison Anders handler det om småbyene, menneskene som bor der og de øyeblikkene i deres liv som er av stor betydning.

Winnemucca er en liten spilleby i Nevada som Vlautin vanket i i ungdommen, et gamble- og drikkested hvor man kan gjemme seg bort for en stund. Det er visst en ganske snodig plass som bandet fortsatt jevnlig frekventerer når de er i nærheten, ikke minst for å henge i Winner’s Casino.

’It seems like the only place I know where nothing’s
in decline ’cause there’s nothing to do but rise
And all I ask is for a little money & some time and maybe
if I come back I’ll be sane for awhile’

Winnemucca er en velegnet albumtittel, ikke bare som geografisk referansepunkt men også som en mental tilstand. Åpningssporet fungerer som et ypperlig utgangspunkt inn i Vlautins verden, og den fengede låten inneholder to av bandets sterkeste særtrekk i Paul Brainards flytende pedal steel og Vlautins fargerike skildringer. Ordinære mennesker og det hverdagslige strevet tegnes med en penn fylt av varme følelser og med et klart blikk for detaljer. Det er en verden der alkohol og kriminalitet, lengsler, ensomhet og flukt er sentrale faktorer. Vlautin, som også forfatter noveller, begynte skrivingen etter at han oppdaget Raymond Carver, og forstod at det gikk an å skape verdifull litteratur fra en verden han selv kjente til. Han komprimerer den Carverske teknikken til sitt passende tekstformat og søker å komme nær menneskene, gjerne når de er på sitt svakeste og mest sårbare. Et rørende eksempel er ”Santiam”, som forteller historien om mannen som kjører gjennom hjembyen sammen med broren Gil for siste gang, før han bures inne i Santiam-fengselet i Oregon:

’An evening breeze is blowing by
and the Highwaymen are playing quiet and low
and my brother Harry’s on the porch
pacing and waiting, smoking old golds…’

Vlautin bruker nok mye av sine egne opplevelser og omgivelser i tekstene. Cirka midtveis brytes platen opp med to instrumentale spor; ”Twyla” og noe overstyrt feedbackambiens på ”Patty’s Retreat”, som viser at Richmond Fontaine også våger seg inn i det mer eksperimentelle. Begge kuttene har bakgrunn i Portland; Twyla er en kjent jockey fra den lokale veddeløpsbanen, mens Patty’s Retreat var en brun bar og et stamsted – gambling og booze igjen. Sistnevnte leder oss rett over i Vlautins egen gate, ”Glisan Street”, som sammen med ”Western Skyline” er to av de flotteste prærieballadene du får høre i år. Sistnevnte omhandler Vlautins onkel som døde i en jaktulykke i 1968, og om gutten som holdt ham i fanget til han døde.

Kanskje det er samarbeidet med FILMGuerrero-sjefen John Askew som har ført Richmond Fontaine inn på denne storslåtte men enkle stilen. Oppegående lesere kjenner sikkert Askew fra Tracker og som medsammensvoren i Norfolk & Western, begge band som holder seg innenfor de samme rammene som Winnemucca. Tenk også to-the-bone realisme som på Springsteens Nebraska, Whiskeytown og Son Volts bedre låter så har vi sirklet oss brukbart inn på hvor Richmond Fontaine befinner seg akkurat nå.

Det er en mørk realisme over Winnemucca som gjør den neddempet og sterk. Uten et svakt øyeblikk våger jeg å hevde at dette er 2002s beste alt.country skive, og møter med glede et ordskifte med uenige i den påstanden.

Scud Mountain Boys: Essential (2001)
Scud Mountain Boys fra Massachusetts var et band med altfor kort levetid. De kan vise til tre essensielle utgivelser før sentrale Joe Pernice forlot fjellene for andre prosjekter. Heldigvis har han fortsatt å levere like høy kvalitet med senere konstellasjoner, da under navn som Chappaquiddick Skyline, Big Tobacco og Pernice Brothers.

Pine Box (opprinnelig en kassettutgivelse) og Dance The Night Away (1995) ble forenet av Sub Pop i 1997, under navnet The Early Year. Det ble bare ett ’Late Year’, for Massachusetts (1996) ble Scuds siste. Med et så spinkelt grunnlag kan det synes som noe merkelig å koste på en samler, for det skal fortsatt være mulig å fa tak i begge utgivelsene. Dessuten får vi verken uutgitte spor eller liveopptak, ei heller er omslaget særlig fyldig og mangler både kommentarer eller bilder av verdi. Alt dette er litt synd, og særlig for de av oss som kjenner bandet er The Essential en litt overflødig utgivelse. Derfor er følgende ord tiltenkt den heldige musikkelsker som ikke har et forhold til Scud Mountain Boys fra før, og som kanskje har et evig kjærlighetsforhold å se frem til.

Scud Mountain Boys er et stillferdig og stilfullt orkester, tidløst eksisterende et sted mellom tradisjonell country og myk, mollstemt poprock – noe i nærheten av et tenkt møte mellom Gram Parsons, The Eagles og Crosby/Nash. Som det ultimate hangover-bandet helbreder de både sjel og sinn med nennsomme hender, silkemyk vokal, steelgitar og levende skildringer av Raymond Carvers kaliber.

The Essential starter med en svært så sløy versjon av Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”. Webb har også signert ”Where’s The Playground Susie”, og på coverfronten går de heller ikke av stien for å gjøre en Olivia Newton-John, samt at de tar tilbake Benjamin Augustus udødelige jukejoint-fortelling ”Please Mr. Please”.

Fra Pine Box og Dance The Night Away savnes en del småperler, noe som igjen minner om at The Early Year er et must-have. Heldigvis er hele ti av Massachusetts 14 spor inkludert. Fullstendig fri for skranglete øyeblikk eller skurrende dissonans er den en av mykrockens aller fineste skiver, og Scuds definitive ten-strike. Mye av æren tilfaller naturlig nok låtskriver og vokalist Joe Pernice. Han synger konsekvent med migreneherjet stemme, som om han er redd for å vekke resten av bandet som døser i naborommet. Når de spiller er det stort sett langsomt og forsiktig, med en klagende steel og klimprende mandolin som følge.

Scud Mountain Boys tegner et motstykke til den brautende amerikanske selvsikkerheten, og viser det USA som finnes utenfor de glitrende byene og velstående forstedene. I stedet dukker det opp bilder av loslitte småbyer, rotløshet, alkohol og dop, våpen, frafalne venner og tapt eller manglende kjærlighet – mye virker skremmende selvopplevd, og er i alle fall godt fortalt. ’All these serious questions, seem to eat my life away…’ synger Pernice på ”Penthouse In The Woods”, uten at han klarer å komme unna. Det er få lyspunkter, og et tilsynelatende endeløst fravær av lykke, som preger hans skildringer. I stedet kan vi kose oss med bonden som skal brenne ned siloen og henge dyreflokken når dama drar, og grøftehistorier som ”In A Ditch”: ’They pulled her from a ditch last night somewhere down 95 on the wrong side of the road/ Found a needle and a pipe she had hidden by her side ’cause it must have been so difficult to deal…’ Resultatet blir et skarpt og poengtert bilde av en hverdag ingen har lyst til å havne i, men som likevel er skremmende gjenkjennelig og nært.

Den sedate tristessen brytes av og til opp med en mild form for honky-tonk/rockabilly og til og med litt gitarøs (fyllevisa ”Lift Me Up”, bør fungere som ren antabus for de fleste).

Scud Mountain Boys er et obligatorisk band å kjenne til. Start gjerne med denne samleren, men vær klar over at det er ikke mye mer som skal til før du har en komplett katalog. Og det må du ha.

Timesbold: Eye Eye (2004)
Whips Katekismus
Det finnes ikke mange med så nervøs uro over stemmen sin som Jason Merritt, eller Whip som han kaller seg. Will Oldham, Will Sheff og Jason Molina er vel de som best kan sammenlignes med den morkne skjelvingen til vokalisten/tekstforfatteren i Timesbold. Det er alle artister som også ligger dette bandet nær. Litt for nær er det mulig å hevde, for også musikalsk heller denne løse ansamlingen av New Yorkere over mot skummel folk, tradisjonelle sorgtoner og lumsk fjøsdans. Langsomme melodiføringer og relativt stor variasjon i instrumenteringen er noe av det som preger dette bandet.

Pussig dette, at det er i tjukkeste Brooklyn noe av den mest gammeldagse stabbursmusikken skapes i Statene, og ikke på mer øde steder som Arkansas eller Sør-Dakota. Men det er kanskje denne motsetningen som gir så markante resultater. Timesbold skaper i hvert fall musikk som ser ut som gamle fotografier av vindblåste sletter og forlatte hus på prærien, også på oppfølgeren til sin selvtitulerte debut (som kom ut i 2002, og ble utgitt på Marit Karlsens Trust Me). Som stillfarne ”All Blues”, med piano, slide-gitar og spøkelsesaktig theremin, banjo-styrte ”Vengeance Day” og den mer tradisjonelt oppbygde folkballaden ”Sometimes The Water”. De har likevel problemer med å leve opp til ”Bone Song”, åpningen som i mektig trav bygger seg opp til en av deres flotteste. De er heller ikke så langt nede på Eye Eye som Merritts stemme kan gi inntrykk av. På den andre siden av kjellerlemmen spiller de nemlig opp til krokete låvedans, som feiende St. Thomas-aktige ”Wings On A Girl”: ’Goin’ out west with the pain in the bag, hurrah, hurrah!’, saloon-vals (”Black Eyed Suzy”), kammerpop, samt en liten svirevise gjemt helt bakerst på discen.

Deres kopling av et ned-til-beinet uttrykk kombinert med folk-instrumenter og blås/stryk tør nå være en kjent metode, og jeg kunne nok ønsket et sterkere fokus på svartsinn og styggedom enn det som har blitt utfallet av denne platen. For selv om Eye Eye er en mer gjennomført og helstøpt plate en debuten så sniker det seg inn en del  anonyme, om enn fine, låter som trekker noe ned. Uten Whip hadde egentlig ikke Timesbold skilt seg så mye ut blant mange andre. Men så er han til gjengjeld helt sentral. Ikke bare som vokalist, men også som tekstforfatter. Hans tekster er noen merkelige sammensetninger av ord. Jeg finner ikke alltid meningen, men han skaper likevel rare bilder i hodet mitt med linjer som: 2I had a vision of building hundreds of stairs while porchlights tortured the insects…’, ’Sometimes the rats are brave, sometimes the rats are children, hilarious and grave…’

Ellers virker mye av poesien til Merritt å rote rundt personlige grublerier av den mørkere sorten, klagende bønner og naturalistisk billedbruk. Og noe av hemmeligheten bak Timesbold ligger i deres siste ord, som Mark Linkous sa det: ’It’s a sad and beautiful world’. Det er kanskje dette faktum våre venner i første rekke utnytter når de lager musikk.

Tracker: Polk (2002)
Haikeren
Tracker er først og fremst bandet til FILMguerrero-bestyrer John Askew. Portland-mannen gjorde seg relativt bemerket i indiecountrykretser med debuten Ames i 2000. På Polk har han alliert seg med en rekke likesinnede venner; M. Ward, Adam Selzer (Norfolk & Western), Michael Schorr (Death Cab For Cutie), Erik Herzog (Buellton) og Dave Harding (Richmond Fontaine). Tracker er fortsatt like velegnet som soundtrack til en ørkenbasert roadmovie, eller ’epic wanderings for the super-8 movie’ som det står beskrevet i følgeskrivet til denne lekkert kledde utgivelsen. Her får små, varme lo-folkrockere, instrumentale landskapsbilder og filmatiske ørkenballader gå i en nærmest sammenhengende flyt. Ørkenestetikken fremheves allerede på omslaget, med bilde av en enslig bil langs det som ser ut til å være en endeløs veistrekning et eller annet sted i sørvesten.

Vel, jeg hang nå i hvert fall på et gudsforlatt sted etter landeveien med tommelen ute da en lys Nova kom brummende forbi, bremset ned, og en person åpnet døren for meg. Det var John Askew som satt ved rattet og han viste med et kort, men slett ikke uvennlig nikk at jeg kunne ta plass ved hans side. Allerede idet instrumentale ”Nova” sklir over i ”Area” innser jeg at dette blir en svært hyggelig tur. Sjåføren viser seg å være en mann av få men velvalgte ord, som heller hvisker enn roper. Han er stødig på rattet der han styrer oss gjennom 12 låter på knappe 40 minutter, unngår nevneverdig trøbbel underveis. Til tider kjører han nesten for sakte, men til gjengjeld er det lettere å feste seg ved detaljene som omgir oss i dette rolige tempoet. Etter bare et par kilometer støter vi på et par nye haikere, og sannelig er det ikke Calexico som hopper inn bak, og ønsker å følge oss et godt stykke. Askew har noe av den samme evnen til å forvandle ørkenens storslagne utsyn om til en intim tumleplass. Den brennhete sola holdes dessuten på rimelig avstand takket være skyggefulle oaser som ”The Swimmer”, hvor relativt tunge gitarer får lov til å blande seg med den behagelige country-tonen, radiostøyen og den gjennomgående behagelige singer/songwriter stilen. De to bandene befinner seg i samme landskap, selv om Tracker ikke har helt den samme tydelige sandmentaliteten til Calexico.

Etterhvert som turen går sin gang blir det mer og mer klart at det også gjemmer seg andre i denne bilen, og jeg kan føle tilstedeværelsen av både Elliott Smith og The Flaming Lips på låter som ”Flint (Watch the Crafts!)”, ”Distance In The Sun” og ”Great Sea (It Sank Me)” hvor Askew tar tilsynelatende enkle akustiske ballader og vender de om til storslagen popmusikk med en skjør nerve. ”Photograph The Ancestors” er med sitt duvende refreng turens mest minneverdige etappe, og mot slutten kan også jeg være med å nynne litt, da jeg gjenkjenner ”Somber Reptiles” av Brian Eno. Det minner om at det sannelig er noe ’ambient’ over stilen til Tracker også. Helt til slutt kommer dessuten den nydelige balladen ”French” (tidl. utgitt på samleren Acuarela Songs, da med tittelen ”Water Fills The Bedroom”). Og da er det et passende tidspunkt å si takk for turen.

Jeg hopper av i nærheten av sivilisasjonen, mens bilen haster videre innover i ørkenen med sine passasjerer og super-8 kamera. På jakt etter flere gode motiver langs landeveien.

Bjørn Hammershaug
(omtalene er alle skrevet rundt release)

All Tomorrow’s Parties 2006: Et Førjulsmareritt

Alle morgendagers fest har skiftet beiteplass; fra lille, forblåste Rye i Essex, til lille, forblåste Minehead i vestlige Somerset, rett ved grensen til Wales. Fremdeles er det fornøyelsespark-kjeden Butlin’s som er vertskap, hvilket betyr plenty av plingeling-maskiner og ymse family entertainment for den friterte engelske arbeiderklassen. Men et par helger i året er det altså helt andre toner enn iltre barnehyl som kommer ut fra disse snåle omgivelsene.

Årsaken til flyttingen fra Rye ligger nok både i at standarden på Butlin’s Minehead er noe høyere, fasilitetene flere og ikke minst at publikumskapasiteten omtrent er det dobbelte. Etter billettnumrene å dømme var det cirka 6000 betalende her, og selv om chaletene var plettfrie bungalower og spisestedene mer varierte (dog, alle sørget for å holde kolestrolnivået på et behagelig smertepunkt) innebar ikke denne flyttingen en udelt positiv opplevelse.

Størrelsen sørget for at noe av den mest intime atmosfæren var forsvunnet, mens køene til tider var trøttende lange. Avstanden til London var lengre enn antatt, og med togpriser som får NSB til å virke som et indisk billigselskap, var det mest reelle alternativ en busstur på 5 timer. Siden morgenflyet var kansellert grunnet en tornado (!) i London dagen før, gikk alle våre planer om en myk fredagsstart i vasken. Taterfølget fra Norge var ikke framme i Minehead før klokken ti fredag kveld, og vi misset dermed potensielt legendariske konserter som Melvins og Nurse With Wound med David Tibet. Det skulle vise seg å være et dypere mønster bak det som i utgangspunktet virket som slike rene uhell, men det får holde her å tipse fremtidige festivalreisende om å beregne skikkelig med tid. Ta det som en tur!

Årets kurator for alle dagene var Sonic Youths Thurston Moore, og han har nok kost seg glugg ihjel med denne oppgaven. Mannen er kjent for å være mer enn godt orientert innen den alternative delen av rocken (med vekt på alternativ, han vet jo mer om norske punkflexisingler enn noen her hjemme), og har tydeligvis fått boltre seg fritt med Sonic Youths flertydige estetikk i naturlig sentrum og som en avspeiling av det ferdige programmet: Støy/støyrock, frijazz, rock’n’roll og avantrock – med improvisasjon som felles overbygning. Han gjorde selv godt rede for sine valg i programmet, hvor han tok brodden fra potensiell kritikk ved i kjent stil gremme seg over manglende navn som ingen andre har hørt om, slik som Sutcliffe Jugend og Hardline Elephants. Hans oppgave var å presentere ’the relative aesthetic vision between the royal high time of Iggy & The Stooges and the bloodymindedness that is Blood Stereo’ – og den oppgaven bestod han godt. Fraværet av britiske artister ble fornuftig redegjort for med ønsket om å fremheve navn som ellers ikke spiller til vanlig på øya.

’See you at the merch table’, hilste Moore, og med det minnet han om den pressefrie, backstage-løse og flate strukturen som fremdeles er ATP, der gleden over å oppdage musikk litt på utsiden av de mest kjente festivaltraverne og der alle kan mingle fritt skal stå i høysete. Her møtes alle på likefot. Artistene jeg intervjuet var da også skjønt enige om at dette var en eneste stor fest, ikke bare en mulighet til å spille for et større publikum, men også å henge ut med fans og venner i en hyggelig, felles atmosfære.

ATP Minehead var utvidet fra to til tre scener: Hovedscenen Centre Stage med plass til et par tusen, mellomstore Reds og minstescenen Crazy Horse. Sistnevnte, innredet i dårlig western-stil, fungerte ikke optimalt. Rommet var for stort til lavmælte artister som Charalambides og Fursaxa, og støynivået bakover i rommet var til tider helt uholdbart, og noe jeg aldri har opplevd på ATP tidligere. Tilløp til buing og latterliggjøring av artister (riktignok ganske så weirde, men dog) er ikke denne festivalen verdig. Det er vel prisen å betale for å slippe inn større folkemengder enn de dedikerte, og til senere anledninger bør slike artister bli tilbudt bedre vilkår. Jeg likte Reds best; passe stor, med bedre lyd og samtidig liten nok til det var lett å rusle rundt å møte folk. Det måtte skje i blinde for å slippe unna den grelle pornofargen (derav navnet) på vegger og gulv, og ikke minst det heslige spilleområdet som var plassert bak i rommet. Jeg har ikke vært på konsert i mer absurde omgivelser siden jeg så Sonic Youth spille i et casino i Las Vegas – til og med der var forholdene mer nøkterne! Storscenen sikret både god lyd og sikt, og var derfor velegnet til å ta i mot størrelser som Iggy & The Stooges, Gang of Four, Dinosaur og Sonic Youth.

Moores program har jeg siklet meg i søvn over hver natt de siste seks månedene. Fraværet av noe beats, en liten dose melodisk pauseunderholdning eller overraskende sibirsk strupesang ble en smule påtrengende etter dager som vekslet mellom sfærisk impro-folk og brutal noise – og det faktum at slett ikke alle klarte overgangen fra sirkulære loft-seanser til festivalformatet like bra. La oss først som sist fremheve de to som klarte akkurat dette aller best:

Comets On Fire (agitatedrecords/J. Bennett)

Comets On Fire: At middelmådige Wolfmothers debut blir kåret til årets beste plate i en av landets største aviser vitner i beste fall om manglende orienteringsevne, ikke minst når langt fetere Comets On Fire blir så glatt oversett. Avatar er etter min mening blant årets aller beste plater, men det er som liveband kometene virkelig brenner. Fjorårets konsert på ATP var et fyrverkeri, og årets utgave viser i ytterligere grad et band på høyden av sin karriere – som også har klart overgangen til å møte et relativt stort publikum. Hvis ikke en eneste norsk sommerfestival som ønsker å fremstå som noenlunde med i tiden snart forstår dette, vel, så kan de knapt tas seriøst. Gjengen fra California er en heksegryte av classic rock, psykedelia, støy og solskinn som går utenpå det aller meste annet i dag. Så det så.

Wolf Eyes (agitatedrecords.com)
Wolf Eyes (agitatedrecords.com)

Wolf Eyes: De samme argumentene kan brukes om trioen fra Michigan. De evner å bryte ned grensene mellom rock og støy, og spilte for en fullpakket storscene som de holdt i sine hule hender og knyttede never. Wolf Eyes fremstår mer og mer som et genrekryssende band, med en sceneutstråling som tar elementer fra gaterocken, humor og en forståelse for at bråkerock slett ikke trenger å være vanskelig tilgjengelig. De kan naturlig samarbeide med avantgarde støymusikere (Fe-Mail) og frijazzister (Anthony Braxton), men i bunn og grunn er de egentlig tre hyperaktive barn av hjembyens store sønn, Iggy Pop. De forstår og dyrker rockens tradisjoner, men satt i en kontekst som gjør rocken både relevant, nyskapende, underholdende – og farlig – også i dag. Hvor mange rockeband kan man egentlig si det om i 2006? Wolf Eyes er et monster av et band.

Thurston Moore trakk linjer mellom genre og mellom generasjoner. Det går en naturlig linje fra Iggy & The Stooges til Wolf Eyes, fra noise-innovatørene The New Blockaders til Prurient, fra Dinosaur Jr. til Comets On Fire og fra Sun City Girls til Sunburned Hand Of The Man. En helg på ATP innebærer å bevege seg fra konsert til konsert, der ingenting virker irrelevant, naturlige lover oppheves og der man tar seg selv i tanker som ’Tja, skal jeg gidde å gå på Dead C, egentlig’ – og det virker ikke engang absurd før i etterkant. Musikk, ansikt og stemmer flyter langsomt over i hverandre. Hva sitter egentlig igjen etter at eksplosjonene av inntrykk og opplevelser har lagt seg?

– Jackie-O Motherfuckers, for anledning uten leder Tom Greenwood, mystisk hengende spøkelsestoner?
– Iggy & the Stooges’ versjon av ”No Fun” med halve salen dansende på scenen?
– No-Neck Blues Bands pappeske-hoder og halvnakne sangerinne?
– Lee Ranaldo og Thurston Moores laserkrig med gitarene?
– Sunburned Hand Of The Mans hang til stagediving og voldsomme omgang med prøvedukker?
– MV&EE and The Bummer Road Bands hamptunge blanding av hippieshit og kosmisk psykedelia?
– Sun City Girls’ delikate surftwang?
– Mats Gustafssons frie utblåsninger?
– Wooden Wands vakre, nedstrippede countrysett?
– Britisk dagen-derpå frokost?

Blant annet.

Det er mulig å etterlyse noen nye navn, til tross for at mange av artistene var totalt ukjente på forhånd, som overrasket virkelig positivt. Av de unge, friske kan Be Your Own Pet trekkes fram, som en mer viril utgave av Yeah Yeah Yeahs. En noe bredere genresammensetning ville kanskje forhindret tilløp til zombie-tilstand, og skjerpet sansene ytterligere, men da hadde det blitt en annen fest. Når alt er sagt, vis meg en festival som kan skryte av et bedre, bredere og mer spennende festivalprogram enn ATP – og jeg skal spise det offentlig. Sammen med en fet tallerken Full English.

Full line-up:
16 BITCH PILE-UP
ASHTRAY NAVIGATIONS
DEERHOOF
FLIPPER
FURSAXA
IGGY AND THE STOOGES
MELVINS
NURSE WITH WOUND
SONIC YOUTH
THE DEAD C
ALEXANDER TUCKER
AARON DILLOWAY
SIX ORGANS OF ADMITTANCE
JACKIE-O MOTHERFUCKER
BARDO POND
COMETS ON FIRE
GANG OF FOUR
DINOSAUR JR.
AWESOME COLOR
BARK HAZE
BE YOUR OWN PET
CHARALAMBIDES
BLOOD STEREO
DEAD MACHINES
DKT/MC5
DOUBLE LEOPARDS
FAMILY UNDERGROUND
HAIR POLICE
HIVE MIND
ISLAJA
LAMBSBREAD
LESLIE KEFFER
MAGIK MARKERS
MAJOR STARS
MATS GUSTAFFSON + EYE
MONOTRACT
MOUTHUS
MV / EE & THE BUMMER ROAD
MY CAT IS AN ALIEN
NEGATIVE APPROACH
NO-NECK BLUES BAND
NOTEKILLERS
PETER BROTZMANN + HAN BENNINK
PRURIENT
RICHARD YOUNGS
SUN CITY GIRLS
TAURPIS TULA
THE NEW BLOCKADERS WITH THE HATERS
THE SKATERS
WHITE OUT WITH NELS CLINE
WOLF EYES
WOODEN WAND

Bjørn Hammershaug, 2006

Secretly Canadian: Blooming Since 1996

Fra sin hjemmebase i Bloomington, Indiana har Secretly Canadian gitt oss kvalitet siden 1996. I utgangspunktet en label, i likhet med utallig andre, beregnet mest for å gi ut musikk med venner og kjente fra hjembyen. Med årene har både den geografiske spredningen og det musikalske fundamentet strukket seg en del. Secretly Canadian har vokst fra å være et lokalt indieselskap til å bli et mellomstort foretak takket være suksesser  med bl.a. Antony & The Johnsons, Jens Lekman og Yeasayer, samt bygget opp et finmasket distribusjonsnett (SC Distribution). Folka bak kan dessuten knyttes til favorittetiketter som Jagjaguwar, Dead Oceans og Misra. I denne albumbaserte hyllestartikkelen forbigås blant andre Songs: Ohia/Magnolia Electric Co, Damien Jurado og Antony & The Johnsons – som vil få sin egen spalteplass. Her rettes fokus mot noen litt mer forbigåtte artister og utgivelser, hentet i hovedsak fra begynnelsen og midten av 2000-tallet.

Komplett diskografi hos Secretly Canadian
Les mer om Secretly Canadian hos Urban Outfitters

Familien Danielson: Smiths Venner
The Danielson Famile er et prosjekt som nærmest er for godt til å være sant. Familien med det egentlige navnet Smith, fra New Jersey, tilhører Pentecostal-menigheten i USA, som alltid har benyttet musikk som en sentral del i sin tro (med stor betydning for utviklingen av gospelmusikken). Under ledelse av sin Fader Lenny framførte Smith-familien herrens budskap på en noe uortodoks måte, blant annet ved hjelp av lekeinstrumenter for å backe pappas selvlagde hymner. Da kunststudent Broder Daniel avla sin hovedoppgave ved Rutgers Universitet i 1995, var det naturlig nok som et musikalsk spill sammen med sine mange søsken, alle kledd i like t-skjorter og med antenner på hodet. Det holdt til en A, resultatet ble debutplaten A Prayer For Every Hour, og Danielson Famile var født. Et musikalsk ensemble noe utenom om det vanlige.

Med årene har de utviklet seg på flere vis. Fra kristne Tooth & Nail til kred-selskapet Secretly Canadian, de har også innlemmet større instrumentering og fornyet garderoben. Nå uniformerer de seg gjerne som sykesøstre, ’which are the visual reminder of the healing taking place’ ifølge bandet selv. Musikken er, i likhet med deres bakgrunn, et kapittel for seg; en vill blanding av gospel, sing-a-longs, utagerende improvisering, indie og taktfaste marsjer, beriket med skrudde og plutselige taktskifter. Daniels hysteriske falsettvokal, samt et kor som høres ut til å være hentet fra en eller annen obskur tegnefilm kan legges til menyen. Slik predikerer de et slags kristent budskap som de færreste har hørt maken til og som neppe vil bli spilt i en norsk kirke.

Danielson Famile: Fetch The Compass Kids (2001)
Fetch The Compass Kids er Danielson Familes fjerde utgivelse, deres første på Secretly Canadian, og innebærer et skifte i teknikerrollen fra Kramer (B.A.L.L., Bongwater) til Steve Albini (Big Black, Shellac). Fetch The Compass Kids kan tradisjonen tro fremdeles bli noe enerverende over tid, men i korte doser er ikke dette  bare morsomt, platen holder også høy musikalsk kvalitet. Låtene er i stadig bevegelse, og preges av en sprudlende iderikdom. Best blir det på tittelkuttet, som kombinerer Daniels stemme med et helt vilt hallelujah-kor, og catchy ”Sing To The Singer”. Danielson Famile spiller ikke musikk som lar seg plassere så lett i ordinære rockebåser. Uansett, Glem Partridge, Carter, Osmond, Jackson eller Osbourne – det blir streite familier i forhold til denne gjengen.

Br. Danielson: Brother To Son (2004)
Det skal han ha, broderen: Han synger med den stemmen han har! Pipende heliumhvin og småsure musepip gjør ham til en konstant utfordring å høre på. På dette soloalbumet viser Br. Danielson (Daniel Smith) gjennom 10 låter ulike måter å nærme seg bristepunktet, både for seg selv og lytteren.

Selv om han denne gangen kaller seg Br. Danielson så er likevel the Famile godt representert, det samme er nære venner som Sufjan Stevens (banjo), pianist Chris Palladino (som har spilt med June Panic) og Half-Handed Clouds John Ringhofer (trombone/trompet). Denne kretsen rundt Smith, Sufjan og June Panic viser sammen med blant andre Pedro The Lion og Royal City at begrepet ’kristenrock’ ikke kan begrenses til en bestemt genre. For å si det slik, hvis et kristent livssyn bestemmer dine platevalg er det flust av alternativer til Creed! Men det er ikke så mye å dvele over, for med unntak av fredsbønnen ”Daughter Will Tune You” og tittelkuttet så predikerer ikke broder’n mer enn vi syndere trenger å få med oss. Hans tekster er i like stor grad personlige observasjoner og nedtegnelser, skrevet både med vidd og humor.

I likhet med nevnte Panic og Sufjan så er Br. Danielson en slags folkbasert artist, men med en noe mer offensiv legning. Akkurat som med vokalen holder han ikke særlig tilbake, men raser avgårde med sin egenartede form for akustisk folkpunk. Han lar gjerne barnlig iver og lyst gå foran de mest umiddelbare melodiene og unnviker de mest ordinære låtstrukturene med vers/refreng, en strikk han drar akkurat litt for langt med sine 50 minutter. Lengre låter som ”Cookin’ Mid-County” og ”Sweet Sweeps” (på 7-8 minutter) kunne med hell vært kuttet noe ned.

Massene vil nok finne denne mannen hakket for masete, men det er likevel nok av låter som bærer platen fra bare å bli snål. Han roer seg dessuten noe utover, etter den den hamrende forbruker-kritikken ”Things Against Stuff”. Det synes jeg han er tjent med. Som på nydelige ”Physician Heal Yourself” eller ”Perennial Wine” som en skrudd utgave av CSN&Y. På ”Hammers Sitting Still” (mitt nye motto, forresten) avlastes han litt av Søster Elin, mens tittelkuttet kun mangler Sufjans englestemme for å bli helt himmelsk. Banjoen hans er i hvert fall på plass, som den er på store deler av på platen, så også på den mer humpende country-låten ”Animal In Every Corner”. Det er mye musikk og få hvilepauser her, og Danielson klarer ikke å holde interessen opp hele tiden. Slik blir Brother To Son en litt splittet opplevelse mellom det intelligente og det imbesile. Om han irriterer eller gleder; det er vanskelig å forholde seg likegyldig til dette.

Å ja, når Daniel spiller konserter står han inne i et frukttre, med hodet stikkende ut fra stammen. Makes sense.

Danielson Famile: Ships (2006)
De kaller seg bare Danielson denne gangen, men det kunne like gjerne stått Famile bak, for Ships er et riktig så gedigent familielag i beste dugnadsånd. I front av familien Smith står Daniel, med seg har han hele søskenflokken, selvsagt fader Lenny, kone, kusiner, åndsfrender, naboer, gamle og nye venner – over 40 personer i alt er kreditert på denne Noahs Ark av en plate. Mest kjente for oss her oppe er vel Sufjan Stevens, hele Deerhoof, why? og Emil Nikolaisen – men i sentrum styrer Daniel Smith hele menigheten med stø hånd. Dette er først og fremst hans verk – og litt av et verk har det blitt.

Ships har blitt en storslagen rockeopera i 11 akter. Den står frem som familiens mest vellykkede, fra det som allerede har rukket å bli en lang og broket platekarriere. Etter at Danielson Famile startet som en eksamensoppgave i 1995 har the Smiths skjenket oss underlig musikk i grenselandet mellom hallelujah-sang, 60-talls pop, avantrock og snålfolk med plater som Fetch The Compass Kids og Tri-Danielson. Med sin helium-pipende barnefalsett og ukonvensjonelle melodiføringer er det lett å avskrive Daniel Smith som en ren tullebukk, og hans klassiske liveopptredener underbygger hans mer humoristiske, lekne side. Disse kan like gjerne bli mer masete enn morsomme, men vellykkede Brother Is To Son pekte mot et mer helhetlig sound bygget på et mer gjennomtenkt musikalsk fundament.

Denne positive utviklingen fortsetter på Ships, som mer enn noensinne vektlegger det melodiøst umiddelbare. Danielson skreller bort noe av ’tøvet’ fra tidligere plater, uten at det fjerner den konstante kreative blomstringen som gir musikken særegenhet, og den står frem som en vital, smart konstruert og meget rikt orkestrert plate. Det er som Hr. Daniel holder seg litt i tømme, han er noe mindre spastisk, og med relativt fokusert blikk seiler Ships på trygg sjø (om enn i urolig farvann, for å tviholde på den maritime sjargong).

Det er de mest umiddelbare, skal vi si tilgjengelige låtene som bidrar til at Ships har blitt så vellykket. Superfengende ”Did I Step On Your Trumpet”, ”Five Stars And Two Thumbs Up” er en Ob-la-di Ob-la-da på speed i lykkerus, mens uimotståelige ”He Who Flattened Your Flame Is Getting Torched” framføres med strå i munnviken og hatten på snei. ”Ship The Majestetic Suffix” er Animal Collective i møte med Polyphonic Spree – en fabelaktig åpner, for øvrig. Ettertenksomme ”When It Comes To You I’m Lazy” og ”My Lion Sleeps Tonight” holdes med hell helt nede, selv om det tydelig koster dyrt for den lystne gjeng å sitte rolig i tre minutter.

Brå temposkifter og vekslinger mellom ekstatisk jubel, catchy refrenger, hjerteskjærende frihetsrus og mørke, mer innadvendte partier kan tære noe på ørene. For tross veldig mye positivt advarer denne anmelder mot øyeblikk der småhysteriske hvin, karnevalske innfall og overambisiøse proporsjoner tøyer tålmodet i meste laget, og hvor særlig vokalist Smith kunne overlatt mikrofonen til en av de andre gode stemmene som er med, og heller knekket ut en smartere melodi.

Ships er først og fremst proppfull av livslyst, kjærlighet og energi. Som en dag på tivoli med karuseller, berg- og dalbane, spøkelseshus og masse sukkerspinn. Du blir mett i magen og ør i hodet. Men når du tenker tilbake så er det med ren glede.

Ativin: Do The Math
Man kan kalle den komplekse og intrikate math-rocken for post-rockens hissige fetter. Band som Polvo, A Minor Forest og 90 Day Men er noen av eksponentene for en variert musikkform som Slint ofte holdes ansvarlig for, og som oftere henter inspirasjon fra hardcore enn fra jazzen. Bloomington-trioen Ativin var en anerkjent del av denne scenen inntil de tok farvel i 1998. Kjernen i bandet (Daniel Burton, Rory Leitch) dannet mer drone- og drømmeorienterte Early Day Miners.

Interiors (2002)
Med ny trommis i Kevin Duneman har gitaristene Burton og Chris Carothers vekket Ativin til live igjen, og de følger opp noen av restene etter German Water (1999), samt at de denne gangen i større grad drar inn elementer fra Early Day Miners’ mer saktegående og repetitive storhet. Interiors er derfor en plate som toner ned det mest punchy uttrykket, erstattet av mer mimoseaktige innspill hjulpet frem av Maggie Polk (bratsj) og Molly Kien (cello). Det gjør den mer neddempet og dvelende enn den rockekilleren mange kanskje håpet på etter German Water. De tar nemlig ikke helt av på noen av de elleve korte låtene, selv om ”Scissors” og ”Two Knives As Crutches” byr på noe av den groovy dynamikken og kraften bandet har i seg.

Litt vokalbruk er det også rom for i nye Ativin, i enda mer mumlende og søvnig form enn hos Early Day Miners. Man kan hevde at denne stilen passer vel så bra i rammene til det bandet, men jeg finner likevel stor glede i å høre på Interiors. Den har en, som tittelen antyder, innadvendt retning, som en slags indre reise inn i det kalde og ensomme i oss, avbrutt av konsentrerte øyeblikk av aggresjon. Ytre sett kan man oppleve Interiors som nok en gråtung billedserie fra et vinterlig midt-vesten, der rustne bilvrak, glemte småbyer og forlatte gårder er eneste avveksling i det flate åkerlandskapet. En himmel av bly som ligger stille, der tornadoer plutselig river opp alt og kaster oss ut i det ukjente.

Night Mute (2004)
Oppfølgeren til Interiors betyr kanskje at Ativin er vekket skikkelig til live igjen. Nå ser det ut til at det bare er Daniel Burton som er igjen, og han har nok en gang med seg Chris Carothers (gitar, vokal) og ny mann Mark Rice fra The Impossible Shapes på trommer.

Ativin står for en mørk, truende slowcore (eller skal vi si sovecore?) med klare forgreininger til den mer komplekse mathrocken, da særlig til Louisville-scenen. Rodan, June of 44 og Slint kan dermed fortsatt fungere som relativt gyldige referanser. Selv om Night Mute ikke kan måle seg med de sterkeste utgivelsene fra den kanten så har Indiana-bandet igjen levert fra seg et hørbart produkt denne gangen, skjønt uten den samme intensiteten som preget forgjengeren.

Burton synger med en meget søvnig, myk hvisken som aldri heves. Vokalen ligger mest og vaker mellom gitar/bass/trommene som står for det meste av det som skjer her. Ativin bygger sin musikk med enkle redskaper, som likevel gir et ganske komplekst resultat. De unngår de mest umiddelbare måtene å skrive en låt på, men i dag er det jo heller ikke helt enkelt å lage noe som er bare sitt eget. Følelsen av å ha ‘hørt det før’ går igjen på nesten hver låt. Her kunne jeg sagt at det faktisk er tilfellet, da de spiller Love and Rockets’ «The Game», men har ikke superkjennskap til denne. Ativin representerer dessuten et kjølig, kontrollert ytre som gir meg svake assosiasjoner til Joy Division, eller mer aktuelle Interpol. Det er jo en rådende trend, men uten sistnevntes appell er de dømt til et liv i undergrunnen.

Låttitler som ”Night Terror”, ”Saigon Sleeps” og ”Blood” vitner om et band som ikke vier seg til sommerhygge og solskinn. Det er ikke så enkelt å høre hva Burton mumler om, men det er neppe bare kos. Åpningen ”Night Terror” er muligens ment å dra oss inn i et eller annet svineri. Det dreier seg om en instrumental og utagerende sak som veksler mellom piskeslag og start-stopp rytmikk. Instrumentale ”Concentrate” følger også math-rockens logikk i ganske friske dynamiske vendinger, og det er på disse partiene bandet viser seg fra en tight side der den huggende, rene gitaren og presise trommingen fungerer best. Neddempede spor som ”Saigon Sleeps” og ”Endless” holder for så vidt også oppe spenningen, dog uten at de klarer å utnytte energien som finnes i denne trioen. Slik svinner ”The Game” unna og etterlater seg bare en grå sky inne i hodet mitt. Bassgangen på «Drink This» kunne hørt hjemme på God Machines siste plate, men igjen evner ikke Ativin å gjøre noe grep eller dreining som kunne hevet låten, skilt den ut fra det tomrommet den svever i. «Drink This» spiller på Sonic Youths banehalvdel, og har en ganske offensiv drive, skrekkelig korte «Blood» har et massivt gitarøs og pumper løs som om den skulle vært hentet fra et Mogwai-parti, før du med ”Sleep Well” trolig forsøker akkurat det. I så fall mister du et utitulert spor 11.

Det er en del positivt å gripe fatt i her, og hadde Ativin avsluttet med noe massivt killermateriale som hadde strukket seg ut over de tilmålte 3.30 så hadde nok også jeg endt mer positiv. Night Mute er en kort plate som jeg finner noe ufullstendig, og den største opplevelsen ligger mest i lysten til å fiske frem noen støvdynkede skiver fra midten av 90-tallet, da denne stilen fortsatt virket frisk og spennende.

Early Day Miners: Sovecore
Sammen med gitarist Joseph Brumley har Daniel Burton og Rory Leitch (fra ovennevnte Ativin) har Early Day Miners siden 1998 eksistert som litt mer ukjente Early Day Miners. De debuterte med fine Placer Found i 2001. Let Us Garlands Bring er oppfølgeren, og et monumentalt verk i sin genre, enten man kaller det frozen country, sadcore, sofablues eller høstrock.

Tungt og Trist er det altså, men EDM er et noe mer subtilt band enn Ativin, og erstatter sine post-hardcore røtter med mer raffinerte og minimalistiske innflytelseskilder som Talk Talk, Arvo Pärt, Stars Of The Lid og Red House Painters. Mainman Burton har ved flere anledninger nevnt disse som viktige for ham, og særlig Talk Talks Laughing Stock som et av sine mest kjære album.

Let Us Garlands Bring (2002)
Let Us Garlands Bring består bare av åtte låter, men de er til gjengjeld lange. ”A Common Wealth” drar seg opp mot tyve minutter, mens ”Summer Ends” og ”Offshore” er på cirka 10 minutter hver. Secretly Canadian har for ordens skyld vært storsinnet nok til å slippe platen på dobbel vinyl for de som skulle foretrekke det.

Det som gjør denne platen mest særegen, og tidvis storslagen, er stemningen som skapes gjennom låtenes repetitive, skjøre strukturer. Heller enn å lage tydelige melodilinjer skaper EDM en sterk nerve ved å balansere på grensen mellom eksplosiv uro og resignerte stunder gjennom langsom ynde og dvelende partier, ikke så ulikt eldre band som Radar Bros. , American Music Club og Idaho. Linken forsterkes av Daniel Burtons søvnige, bløte vokalhvisken, en stemme som er en krysning av Mark Kozelek, Jeff Martin og Jim Putnam. Et detaljert, åpent lydbildet går igjen på hele produksjonen, som blir dominert av den rene gitarlyden, marsjfaste trommer, og ikke minst cello og fiolin. Bare noen sjeldne ganger (som på ”Santa Carolina”, ”Offshore”) åpnes gitarslusene i korte øyeblikk.

Den billedskapende musikken blir ytterligere understreket av tekstene. På åpningssporet ”Centralia” portretteres Den Nye Vesten som en annen Songs: Ohia eller Godspeed You Black Emperor!: ’Rusted river towns, twisted metal lines, power lines pull grey skies down…’ Det er en tung, resignert åpning, men den setter i hvert fall lytteren i rett lune. Enten man vil eller ei blir man dratt inn i høsten og dens mest ettertenksomme øyeblikk, der det ikke finnes lys og varme. Nesten alle sporene er tidfestet til høst/vinter: ”Silvergate” ’…it’s cold outside..’, ”Summer Ends”: ’Autumn falling, the seasons change…’, instrumentale ”Autumn Wake” taler for seg og Light In August som omhandler ’…the frozen days of fall…’. Etter en time i deres selskap er det ikke å komme bort fra at man føler seg litt kjølig selv også.

Jefferson At Rest (2003)
Early Day Miners åpner sin tredje langspiller på overraskende offensivt vis. De svømmende gitarkaskadene på «Wheeling» vekker minner tilbake til gammel Codeine og Idaho, noe Daniel Burtons søvnige stemme ytterligere bidrar til. Nå svinner riktignok gitarene i bakgrunnen for en stund på spor to, «New Holland», som forøvrig er en riktig godbit der Burton synger duett med nykommeren Erin Houchin. Ellers består bandet av gamle og gode kjenninger som trommis Rory Leitch, gitarist Joseph Brumley og fiolinst Maggie Polk som denne gangen er skjøvet noe til side til fordel for opptil tre gitarister. En hardere og mer kontant stil enn det vi kunne nyte på Let Us Garlands Bring (2002) er dermed påtagelig, og det viser seg at Jefferson At Rest er en gjennomgående mer gitarorientert og strammere strukturert plate enn deres tidligere drømmedronerier.

Det synes jeg ikke dette bandet er spesielt godt tjent med, selv om de fortsatt skaper følsom og langsom midvest-tristesse. Jeg har særlig sans for deres mest svevende sider, som ”A Common Wealth” (fra Garlands) og ”The Ninth Ward” (fra Stateless, 2002) og synes de har mistet noe av magien sin på veien mot en mer anonym slowcore-stil, som er innbydende men aldri bergtagende. For en håpløs depper er det gledelig at de i det minste finner rom for mer spartanske låter som ”McCalla” og sov-i-ro avslutteren ”Cotillion”. Da er alt bra igjen, den lille tiden det varer.

Early Day Miners jager ikke de store spenningene i musikken sin, og disse syv korte låtene rekker aldri å klebre seg fast som minneverdige nok til at bandet befester den statusen de forrige skivene la grunnlaget for.

Racebannon: Indy500
Enkelte vil kanskje stusse over at Racebannon holder hus hos Secretly Canadian og at Mike Mogis sitter bak spakene. Denne kvintetten er nemlig det stikk motsatte av innadvendt folkemusikk / skranglete indierock. Det er kanskje den felles tilhørigheten til staten Indiana som er årsaken til kontrakten, en annen kan være at kvalitetslabelen ikke er så nøye med genre så lenge musikken i seg selv er spennende nok.

Racebannon spiller en form for kompromissløs, støyende og meget energisk rock, som noen vil kalle «bare bråk», andre helt kaotisk, og atter andre vil finne som endelig bevis på menneskets evige fortapelse. Nå er rett nok både leven, armageddon og vansinn viktige elementer her, men det er også mye mer, det gjelder bare å ikke la seg lure av et ugjennomtrengelig ytre.

In The Grips Of The Light (2002)
In The Grips Of The Light kan ved første lytt virke som et rent helvete på jord, men etter litt lytting avdekkes et velberegnet og svært velspilt uttrykk. Kvintetten tar våre vante forestillinger om hvorledes en låt skal bygges opp eller hvordan en rockegruppe bør spille, snur det opp-ned, rister kraftig og slipper det ut igjen i stor fart. Skillet mellom det meningsløse og det engasjerende er ikke så stort, men Racebannon havner hele tiden på rett side. Av og til kan de minne om John Zorns Naked City og deler av den japanske støyscenen (Boredoms, Melt Banana), men de har også gode melodier, humor og ikke minst et fantastisk groove drevet frem av rytmeseksjonen, noe som ofte nedprioriteres innen denne scenen. Ta en blanding av overnevnte, miks med Jesus Lizard og Fantomas, U.S. Maple og Today Is the Day, hell i en skvett Captain Beefheart, så nærmer vi oss Racebannons musikalske verksted.

Det er lyden av hissige motorer som åpner In The Grips Of The Light, og det er nærliggende å tro at det er opptak fra Indianapolis’ klassiske racingarena vi hører. Det er en intro som kanskje kan fungere som bilde på hva de holder på med. Racebannon holder omtrent samme fart som på den banen, men som i all motorsport er det krasjene vi innerst inne higer etter å se. På denne eminente platen får vi derfor både i pose og sekk; fart, spenning og ekstreme ulykker.

Når det gjelder selve låtmaterialet er det riktig så variert, og Racebannon beviser at spastisk rock også kan fungere i lengder opptil ti minutter. Hver enkelt låt inneholder mye utvikling, noe som kan skape kvalme, svimmelhet og angst, men som også bidrar tll at det aldri blir kjedelig å høre på. Det veksles mellom det brutale og presise, mellom tunge riff, lengre dronepartier og plutselige utbrudd av ekstremiteter, og det i taktskifter som skjer så fort at man kan miste pusten. Den tighte rytmikken fungerer dessuten glimrende i samspill med James Baumans merkelige gitarlyder og Mike Andersons gutturale stemme.

Et høydepunkt er versjonen av Captain Beefhearts «Electricity» (Safe As Milk). Det er ikke mange som våger eller lykkes i å tolke kapteinen. Denne versjonen er ikke bare tro mot originalens lett gjenkjennelige melodi, den er også intensivert og modernisert. Borte er det skranglete garasjekompet, men på desperat og kontant manér fornyer Racebannon låten på forbilledlig vis, og gjenskaper dessuten Sam Hoffmans syke theremin-lyd. Vil nok tro at både Beefheart selv og hans kjennere går god for denne utgaven. «Electricity» er ellers plassert befriende midt i platen, og som dens mest melodiøse spor får lytteren et lite pusterom mellom berg-og-dalbane rytmikken og det heseblesende tempoet.

Et annet skjellsettende spor er den 11 minutter lange avslutteren «I’m Yr Egomaniac (In the Grips Of The Light)». Her er den hysteriske sangvokalen lagt til side til fordel for en svovelpreken uten sidestykke, som står tekstet i sin helhet i omslaget, og som druknes i bølger av altomfattende svovel og ild skapt av gitarer, trommer og gudene-vet-hva.

Bandet balanserer på stram line, og ikke alle låtene/partiene er like fengende. Potensielle kjøpere bør vise forståelse for at en time i samvær med disse karene vil kreve noe tålmodighet, både av seg selv og naboer. Det er ikke til å unngå å bli svett i ørene etter gjentatte lytt, men det er uansett en smertefull glede mange bør unne seg. Med trekk fra både støyrock, avantgarde og punk er det en stimulerende time, som bør få enkelte til å revurdere sitt syn på noise-core som meningsløst eller uinteressant.

Satan’s Kickin’ Yr Dick In (2002)
Indianas mest brutale kaosband har knapt rukket å pushe sin glimrende In The Grips Of The Light (2002) før de er klare med et nytt sonisk angrep. Satan’s Kickin’ Yr Dick In er den talende tittelen på dette 35 minutter lange eposet, et konseptalbum i fem deler med undertittelen «The Story of Rhonda Delight». Platens ramme er i korte trekk den tragiske historien om unge og frustrerte Rodney Mitchell som drømmer om å bli stjerne, selger seg til Satan og blir stjernen Rhonda Delight. Courtney Love-dobbelgjengeren blir medias yndling og henger med «money movers» som Sean Penn, Thurston Moore og JFK Jr., før han/hun ender i Satans favn i en tåke av dop, sex og skandaler.

Rundt dette sørgelige skuespillet spiller Racebannon fortsatt desperat støyrock med uforutsigbare taktskifter, eksplosiv kraftutbrudd, andpustne pustepauser og hyperaktive spasmer. Å være med disse er som å sette seg ombord på en dampende berg-og-dalbane på vei til helvete uten noen form for sikring. Man kastes rundt og rundt, skyter fart oppover før man slenges brått nedover igjen uten å rekke annet enn å hyle for livet mens man må holde seg fast etter beste evne.

Racebannon tar sin andel av eksperimentell noise og blander med hardcore, punk og metal som nok en gang fremstilles krystallklart av tekniker Mike Mogis (Bright Eyes). Det geniale er at de også evner å være suggererende og fengende inne i alt kaoset, alltid dynamiske, alltid på hugget og aldri avventende er Satan’s Kickin’ Yr Dick In en plate som krever din fullstendige oppmerksomhet. Som takk for tålmodigheten får du føle hvor deilig det er å bli mørbanket uten å få blåmerker på andre steder enn langt inne i ørene.

Satan’s Kickin’ Yr Dick In er altså vel verd å oppleve. Den er ikke fullt så total som forgjengeren, uansett er dette et band å sjekke ut hvis du ikke er redd for litt djevelsk galskap. Run Rhonda, Run!

Swell Maps: Villa Park Punks
Det henger en skygge over Swell Maps. Birmingham-bandets kjerne bestod av brødrene Godfrey, bedre kjent som Epic Soundtracks (trommer, piano) og Nikki Sudden (vokal, gitar). Begge døde i relativt ung alder. Bandets utspring kan spores tilbake til tidlig 70-tall, men kom i mer faste former omtrent samtidig med punken da bassist Jowe Head og gitarist Richard Earl ble med. Deres karriere varte kun frem til 1980, så det musikalske utkomme er derfor relativt kortfattet og oversiktlig (hvert enkelt medlems videre karriere er desto mer spraglete, og inkluderer blant andre The Jacobites, Television Personalities og Crime + the City Solution). Swell Maps’ påvirkningskraft er kanskje ikke mye større enn platebunken, men band som Pavement og Sonic Youth er blant mange som har trukket fram bandet som viktige for sin egen utvikling. Ikke mindre er de fremdeles interessante nå over 25 år senere. Nå er det ingen selvfølge at nytenkende eksperimentvilje og musikalsk kvalitet henger tett sammen, og Swell Maps preges også av frustrerende ufullstendigheter, sprikende låtmateriale og mange blindveier. På den annen side – dette er alle elementer som er noe av deres styrke.

Det er naturlig å sette Swell Maps inn i tidens kontekst, det vil si post-punk/new wave med punkens DIY-attityd i bunn. I så måte var de et foregangsband. Et dykk ned i deres platekarriere avdekker raskt et langt bredere register, som omfatter musikk av mer eksperimentell stil og mot mer avantgardistiske retninger, der instrumental ambient, surf, krautrock og tape-manipulasjon er noen av virkemidlene. Deres anarkistiske holdning til bestående musikkformer ga seg utslag i en nærmest dadaistisk tilnærming til kunsten som langt på vei oversteg punkens snevre formspråk.

Swell Maps var noen uforutsigbare lømler som etterlot seg en broket platekarriere. To i alt. I 2004 gjenutga Secretly Canadian studioplatene A Trip to Marineville (1979) og Jane From Occupied Europe (1980) i oppusset form, uten at lyden akkurat skinner. Fem år senere er det Mute/EMI som står bak en remastret serie av disse to, samt samleren Train Out Of It (1986, med singlekutt, låter fra samlere og diverse rask). Swell Maps kan knapt kalles et typisk album-band, og i tråd med deres mange utflukter så er det en posthume samleplaten som anbefales sterkest. I hvert fall i første omgang. De ga seg nok litt for tidlig, og det ene, virkelige mesterverket kom aldri.

A Trip To Marineville (1979, 2009)
Debutplaten A Trip To Marineville (1979) består av en del besk post-punk, spyttende punkvokal og et mildt sagt hengslete sound som til sammen ikke bærer preg av et band som er direkte strukturerte i formen. Det er da heller ikke nødvendigvis i den sjanglende tregrepspunken de mest interessante låtene finnes, selv om de brenner av britisk gruff slik vi har fått den formidlet i ulike former fra kullsvarte slumhøl i uminnelige tider, men like gjerne i lydcollagene, de plutselige støypartiene, krautelementene (tyske Can blir gjerne trukket frem som et forbilde, selv om Swell Maps aldri når helt dit), kjølig industriell kynisme og ville tribale seanser. En cocktail av dette gir en helhet som skiller A Trip To Marineville fra mye av sin samtid, og det blir en plate som paradoksalt ville være umulig å kopiere i dagens fragmenterte musikalske virkelighet. Det er noe med det uferdige og eksperimentvillige som gir en følelse av nybrottsarbeid som så altfor ofte er fraværende på dagens mer innstuderte plater for å male med bred generell pensel, kanskje det bare er tidens tann som spiller mine ører et puss.

Noe sklir ut i det reneste tøv, men jeg vil henlede oppmerksomheten til Full Moon, en studie i Can-disiplin og røykhoste, 8 minutter lange ”Gunboats”, et dystert frampek mot Joy Division med ballonggnikking som virkemiddel og ”Adventuring Into Basketry” som er en like lang prøvelse av feedback, mikrofonknusing og tørr latter som akselererer på en ganske medrivende måte. Ikke nødvendigvis superbra, men en påminnelse om at no wave og krautrock aldri var langt unna hos Swell Maps.

8 bonusspor er inkludert på denne remastrede utgaven, som i seg selv gir et godt totaltoverblikk på Swell Maps i all sin schizofrene omfangsrikdom.

Jane From Occupied Europe (1980, 2009)
Jane From Occupied Europe ble gitt ut året etter debuten, og er svanesangen til Swell Maps. Den viser et band i rask progresjon, med bedre produksjon, klarere lydbilde og tydeligere vokal som noen opplagte trekk. Et mer oppryddet lydbilde åpner også for at det blir lettere å oppdage deres melodiske kvaliteter, men som igjen gjerne blir druknet med ulike hjelpemidler og skjules bak en del instrumentaler som bidrar til å knytte sammen en plate som virker å være konseptuelt tenkt, ambisiøst anlagt og som også er mer helhetlig enn debuten. Men der A Trip To Marineville bærer seg på en manisk sjarme, har oppfølgeren blitt erstattet av noe mer livstrøtt og kontrollert, mindre Pistols og mer angst. Bedre som plate, men svakere i uttrykket.

Sjekk umiddelbart ”Let’s Buy A Bridge”, en fengende kopling av ska, no wave og punk og ”Collision With A Frogman” for å finne ut hvordan industriell surf høres ut.

Denne utgaven inkluderer 8 bonusspor, blant annet singleversjonen av Let’s Build a Car.

Bobb Trimble: The 5th Beatle
Det finnes overraskende mange slike ’lost treasures’ som dukker opp fra det såkalte intet, litt slik man stadig finner små rare stammer i Amazonas i det man tror at den skogen snart må være saumfart en gang for alle: Jim Ford, Linda Perhacs, Michael Yonkers… og Bobb Trimble.

I 2008 løftet Secretly Canadian – helt rettmessig – fram denne kuriositeten fra forstedene i Massachusetts. Bobb Trimble utga to plater i 1980 og 1982 da han var i begynnelsen av 20-årene, begge i et opplag på et par-tre hundre, distribuert stort sett til venner og kjente før de havnet nederst i hylla og forsvant i garasjesalg i årenes løp. I undergrunnen har det lenge vært en buzz rundt Trimble, og på eBay har de to platene gått for astronomiske summer. Enkelte entusiaster har bidratt til å rette søkelys mot denne glemte skatten, og i dette tilfellet har både Ariel Pink, Animal Collective og selvsagt alltid interesserte Thurston Moore gitt sine anbefalinger. Om Trimble skal sistnevnte ha uttalt at ’It doesn’t get much realer than this.’

Det har han ganske så rett i. Det er noe genuint, ’ekte’ over Bobb Trimbles to skiver, trolig en del forsterket av det faktum at han har vært bortglemt i et kvart århundre. Hadde han kommet ut av egget i dag ville han sikkert blitt utsatt for en mer forbeholden mottagelse, og plassert et sted mellom Ariel Pink og Magnus Moriarty på aksen. Det er ikke noe særskilt dramatisk over historien til Trimble. Intet tragisk endelikt eller mystisk livsløp som kunne bidratt til å underbygge kulten. Han fortsatte å pusle litt med lokale band i sentrale Massachusetts, men skal ikke ha laget noen nye låter på et 10 års tid. Hans obskuritet skyldes ikke manglende talent, men heller tilfeldighetenes spill, rådende trender og historiens raske glemsel.

Trimbles to plater er ikke veldig lette å skille fra hverandre, hans kaleidoskopiske skråblikk på 60-tallet virker å være tuftet på genuin kjærlighet. De beste sporene fra Iron Curtain Innocence og Harvest Of Dreams ville utgjort en fabelaktig samling. Fordelt over to skiver avsløres et noe sprikende, uomtvistelig stort, talent. Har så Bobb Trimble hatt noen innflytelse på ettertiden? Nei, det har han nok ikke. Men han har oppnådd en viss kultstatus, og med disse to er det lov å håpe at denne ’child out of time’ endelig skal få tre ut av skyggen, og finne et scenelys som ikke lyste i hans storhetstid.

Det er gledelig at Secretly Canadian har tatt på seg oppgaven som støvtørkere, og at de har lagt så mye i det. Begge reutgivelsene kommer med originalt cover, samt fyldig innleggshefte og bonusspor.

Iron Curtain Innocence (1980, 2008)
I 1980 ga Trimble ut sin debutplate, der han med molefonken mine poserer med et maskingevær, mens innsiden består av følgende hilsen til hans store idoler: ’Dear John, Paul, George and Ringo. If I’m a good boy and work real hard, may I please be the 5th Beatle someday…’ De psykedeliske overtonene kan nok minne noe om senere Beatles, i tillegg til andre artister fra Trimbles oppvekst som David Bowie, Pink Floyd/Syd Barrett og Love. En mild melodisk fønvind er aldri langt unna i hans viser, samtidig som han shiner opp låtene med billige effekter, hjemmelaget gjøre-alt-selv atmosfære og hint av usunne psykedeliske interesser. Den luftige falsetten kan sikkert være en kime til både glede og irritasjon, og særlig gitarspillet til Trimble bør fremheves.

Første halvdel av debuten er en eminent dose folkrock og psychpop, der særlig ”Night At The Asylum” stikker seg frem med akkurat den rette miksen av sofistikert popeleganse og nervøs forstadsstemning som bare det tidlige 80-tallet kunne frembringe. Men det er også verd å merke den vakre ”One Mile From Heaven” som er en studie i melankolsk solnedgangs-psykedelia av beste merke.

Bonussporene består av tre demoversjoner av de tre første – og beste – sporene, og er vel mest beregnet for komplettistene der ute.

Harvest Of Dreams (1982, 2008)
På sin debutplate fra 1980 satte Bobb Trimble inn et ønske om å bli ’the 5th Beatle’. To år senere prydes innercoveret av et budskap om verdensfred fra den da drepte John Lennon. En mer reell hverdag gjenspeiles kanskje også på frontcoveret, der postergutten med maskinpistol er byttet ut med et uklart bilde av et par typer som kikker på en geit. Vi har å gjøre med en fyr som definitivt går sine egne veier – og jeg tror ikke det var så fancy i 1982 som i dag – og den veien peker ikke nødvendigvis frem i tid. Trimbles psych-folk/rock virker veldig ute av synk med den øvrige tidsånden, og han fremstår som det manglende ledd mellom 60-tallets psykedelia og eklektisk indierock som vokste frem i ettertiden, der Dylan, Syd Barrett og Love alle kan være relevante forbilder.

Harvest Of Dreams følger i hovedsak samme løype som debuten, men med hakket hvassere låter og et mer gjennomført lydbilde. Et Dylan-aktig munnspill preger flere av sporene. ”If Words Were All I Had” må være Trimbles flotteste, lange ”Armour Of The Shroud” og ”Paralyzed” viser et høyt ambisjonsnivå og en visjonær artist som strakk seg høyere og lengre enn de fleste.

Blant Trimbles mer obskure karriere-moves finner vi også spor med Bobb And The Kidds; bestående av ham og tre unggutter. Bandet ble raskt oppløst av mistenkelige foreldre som synes det var litt underlig med en 25 år gammel mann og en gjeng 11-12-åringer som lekte sammen. Deres grep om utfrika og knapt sammenhengende garasjerock vitner om at verden kanskje ikke glipp av det helt store.

Også her er det gjort plass til tre demoversjoner, men i motsetning til den første reutgivelsen er disse mer interessante. ”Life Is Like A Circle” omtales som ’the missing link between J. Mascis og Jonathan Richman’ – begge fra Massachusetts, og sett i denne konteksten dannes et spennende kjede.

June Panic: Fargo Rock City
June Panic er en høyst original låtskriver fra Fargo, North Dakota med en ekstensiv stemmebruk man helst bør innfinne seg med så raskt som mulig. Han synger med en gnagende, litt atonal froskerøst, som slett ikke er så ille når man blir vant til den. Både stemmen og musikken får meg til å tenke på noenlunde nærliggende referanser som Violent Femmes, Danielson Famile, 22 Pistepirkko og Neutral Milk Hotel – uten at noen av disse matcher direkte.

Baby’s Breadth (2002)
Panic har haugevis med utgivelser bak seg, men beveget seg fra soverommet til alltid-herlige Secretly Canadian i 1996. Det er god avstand fra hjemmemekka lo-fi kassetter til dette fullverdige albumet, hans 11.(!) siden 1990. Baby’s Breadth høres likevel forfriskende fresh ut, og det er en slags naiv barnslig iver over Panic, en humørsmittende tone selv på de tyngste visene som holder mørkemennene på god avstand. Han skriver dessuten noen glitrende viser fremført et egenartet sted mellom skjevpsykedelisk pop, lap-steel countryfolk og skranglerock, uten at de begrepene skaper noen motstridende skiller i hans verden.

Baby’s Breadth er delt i fem ’kapitler’, med titler som alle henspiller på fødsel (”Our Baby, Faith Born Prematurely – To The Incubator, and Hurry” eller ”The Wondering Womb Or God’s Hysterical Pregnancy”). Under disse overskriftene finner vi 14 låter som tar for seg relaterte emner som kjærlighet, tilblivelse, hat og død (i omtrent den rekkefølgen), blandet inn med doser av tvil og tro. Det høres kanskje kjent ut, men Baby’s Breadth avslører – for de som ikke visste det fra før – at Panic er en riktig så underholdende tekstforfatter med en uventet vri på det meste. Må bare trekke fram llinjer som ’Fuck you for your beautiful children who will come to believe in your life’, ’I saw the devil, she take my soul, but I sold my body to rock n’ roll’ og ’Don’t circumcise your baby! Leave your baby intact! Don’t sacrifice skin to bad med-isin’ som døme på hans kreative penn.

Den helhetlige tonen i tekstene følges opp av et sprekt musikalsk verksted, med en gjeng som banker og sager og høvler og sliper til Panics gitarbaserte viser. De skaper en slentrende, løs stemning på hele platen, og selv om det til tider både knirker og bråker underveis, er det slett ikke et falleferdig byggverk de reiser. Enkelte låter sklir riktignok forbi med mer skissepreg enn andre, men alt i alt har June Panic født nok et meget velskapt og levedyktig barn med Baby’s Breadth.

Hope You Fail Better (2002)
’A lemon is a sour fruit. It grows on trees. It has citric acid in it. A real battery has acid in it, too. The sour juice of lemons helps electricity to flow. This gives you «Lemon Power!’

Tredjeklassingen Jeremy Preuss prosjekt Lemon Power!, levert ved El Paso city-wide Science Fair i 1983, får omkranse omslaget på Hope You Fail Better. Platen som etterfølger den fin-fine gjenfødelses-syklusen Baby’s Breadth. Det har blitt nok en vellykket innlevering av mannen som nå kaller seg June Panic. Han har igjen har gitt ut en vakker og original plate, fylt av sårbare ballader, hjemmebakt popmusikk og småskrudde viser.

’Experiment: You need a lemon, a knife, a thin strip of zinc and a thin strip of copper 2 inches long, a nail, a hammer, a 1.5 volt light with wires.’

June Panic skriver låter og gir ut plater/kassetter i et avsindig tempo. Siden 1990 har han signert omtrent 20 utgivelser, og selv om Panic fremdeles kan regnes som en snodig artist, lager han stadig mer tilgjengelig musikk. Denne gangen har han med seg en gjeng lokale musikere fra hjemstedet Grand Forks, North Dakota samt Daniel Smith fra Danielson Famile som produsent/tekniker. Med sin skjelvne, såre stemme som kryper både høyt og lavt kan han minne om en Gene Pitney som blir tolket av Tom Petty med Violent Femmes’ Gordon Gano som veileder. Det blir til en gnagende røst som muligens kan virke plagsom. Jeg synes den er omfavnede, der andre nok vil finne den frastøtende.

’Purpose: The purpose of this project is to show that lemons have citric acid in them, and that this acid will help make electricity flow…’

June Panic åpner på ganske sorgtung maner med enslige tørre gitarer som slås langsomt i bakken som gjerdepåler der ute på prærien. ”Dirge Without Music” er en tonesetting til poeten Edna St. Vincent Millays dikt av samme navn, rettere sagt første vers av dette. Resten er minst like nydelig, som hun selv fortsetter:

Lovers and thinkers, into the earth with you.
Be one with the dull, the indiscriminate dust.
A fragment of what you felt, of what you knew,
A formula, a phrase remains, -but the best is lost.

Panic røsker forøvrig raskt opp i den strenge stilen, og Hope You Fail Better er både løs og ganske rufsete i formen. De etterfølgende låtene er nærmest som hjemmelaget skranglepop å regne, med håndklapp, orgel og fengende melodier. Av og til vipper det over til det litt for masete, men stort sett er dette en imponerende samling låter. Spesielt flott er det når Panic uler i mer ensom stil (”On H’s ’They’, Leaving My Eyes”).

’Results: Nothing happened!! The light should have turned on when I put the zinc and copper into the lemon.’

Jeg får litt prestasjonsangst av å skrive om artister som utrykker filosofiske intensjoner til det de driver med, særlig når jeg utfra tekstene ikke helt fatter hva intensjonen egentlig er. June Panic kan være en slik type, og jeg våger ikke engang å gå inn på poesien hans. Men han skriver i litt andre former enn den gjengse hjerte-smerte poeten: ’Even if the parking lot says «Go!», you can not go. Even when you are salivating snow, your food gets cold. If this invitation is an order, no wonder no one comes.’ (”Paint Legs On The Snake”).

June Panic skjærer små kunstverk ut av de morkne trestykkene han tar fatt i, og viser både et lyrisk og melodiøst overskudd som skiller ham ut fra den gemene hop. Men Hope You Fail Better blir nok enda en plate så altfor få vil bry seg med. Vi som gjør det, får til gjengjeld en rik opplevelse.

’Conclusions: The light didn’t light because the flow of electricity wasn’t enough.’

Heldigvis, Panics tidlige eksperimenter var på langt nær så vellykkede som de han utfører nå i sitt voksne liv.

Bjørn Hammershaug

Will Oldham: Renaissance Hillbilly

Will Oldham vandret ned fra fjellsidene i Appalachene i 1992, som en annen bibelselger fra det forrige århundre. Da hadde han en lovende filmkarriere (John Sayles’ Matewan fra 1987), gitar og en rekke dystre historier med seg i sin sorte koffert. Han kom inn i første og beste gruveby, et sted i West Virgina kanskje, fant søletorget i byen, åpnet kofferten, tok opp gitaren og en flaske. Og han har ikke lukket sin magiske koffert siden.

Palace Brothers: There Is No-One What Will Take Care of You (1993)
The Palace Brothers var Will Oldhams første av mange Palace-prosjekter, og There Is No-One What Will Take Care You er den utgivelsen som knytter ham tettest opp til tradisjonell backwoods-folk med banjo og lap steel sentralt i lydbildet. Det hviler en dunkel stemning over hele skiva, mørk og skummel som den er. Langsomt, dystert er det, men også en melodiøs vilje som sprer varme rundt leirbålet. Og ikke minst er den morsom. Will Oldham har gjennom hele sine karriere klart å legge inn rom av svart humor i sine tekster, noe som har reddet ham fra å bli en skikkelig sutrekopp. Oldham går ikke av veien for å rulle opp historier av den mer bisarre sorten, som i hans tynne, sprukne stemme gir et nesten lidende resultat.

Mye av materialet kunne gjerne fått plass på Harry Smiths The Anthology Of American Folk Music, i par med legender som Bascom Lamar Lunsford, The Bently Boys og Uncle Eck Dunford. Ypperlige låter som ”Long Before”, ”Riding”, ”(I Was Drunk At The) Pulpit” og ”I Had A Good Mother And A Father”, men det er klart at tekster av typen: ’…that virgin cunt, that satans whore whose piss we have slept under…’ ikke helt hadde sømmet seg i 1930. Fremheves bør også de personlige favorittene ”The Cellar Song” og tittelkuttet, som ytterligere underbygger en dunkel gruvestemning.

Will Oldham tok det ikoniske coverbildet til Slints klassiker Spiderland, og med på debutskiva har han Brian MacMahan, Todd Brashear og Britt Walford fra samme band.

Palace Brothers: Palace Brothers/ Days In The Wake (1994)
På sin andre Palace-utgivelse tonet Will Oldham ned de kraftigste sporene fra Kentuckys gruver og fjell. Det betyr at den skranglete, countryinfluerte stilen ble mer eller mindre forlatt. Dette er en helakustisk plate, der visesangeren Will Oldham trer fram. Nesten helt alene, med bare sin sjelfulle, såre stemme i selskap med gitaren.

Palace Brothers/Days In The Wake har ikke så mange besettende låter som debuten, men hele platen er intens nok. Oldham dyrker bibelske skrivemåter, og gjeninnfører glemte ord som «thou» og «goest» som en naturlig del av det engelske språket. Det er i første rekke tekstene som gir særpreg, og mange av dem omhandler kjærlighetens bitre erfaringer. ’When you have no one, no one will hurt you’ synger Oldham bittert på åpningssporet ”You Will Miss Me When I Burn”. På vakre ”I Send My Love to You”, sender han alt til sin kjære; kjærlighet, hender, klær, til og med nesen sin! Ellers er det særlig verd å merke seg folklåten ”Come A Little Dog”, nydelige ”All Is Grace” og vandringslåten ”I Am A Cinematographer”.

Dette er en gjennomført og vakker plate, som viste at Will Oldham var noe mer enn bare et gudsord fra fjellene. Derfor kan man si at den var viktig med tanke på å ikke bli stigmatisert videre i karrieren. Det spinkle uttrykket og den nakne fremføringen gjør den likevel til en av hans mest anonyme utgivelser.

Merk at platen ikke bærer noen tittel, men at den noe senere ble utgitt under tittelen Days In The Wake, og at spilletiden holder seg under halvtimen.

Palace Songs: Hope (1994)
Etter den noe klaustrofobiske og intense Palace Brothers/Days In The Wake går Will Oldham et skritt i på flere måter positiv retning med EP’en Hope fra samme år.

Markert ved en kosmetisk navneendring, og ikke minst ved å returnere til et større bandformat, står platen som en av hans aller sterkeste Palace-utgivelser. Med er Sean O’Hagan (The High Llamas), Briana Corrigan (The Beautiful South), trommis Rob Allum (Turin Brakes) og altmuligmann Rian Murphy, som skulle bli en sentral samarbeidspartner for Oldham videre utover i karrieren.

Hope har en langt mer harmonisk tone enn forgjengeren, der bruk av piano, orgel og nydelig koring gir låtene en behagelig og fortjent fylde. Oldham gjør en Cohen (”Winter Lady”, som faktisk er platens svakeste og ”Christmastime In The Mountains” av det for meg ukjente paret Baker/Black. Begge sklir godt inn blant hans fire egne komposisjoner. Det er en helt egen og tidløs stemning på ”Agnes, Queen Of Sorrow”, ”Werner’s Last Blues To Blokbuster” og ”All Gone, All Gone” som bidro til å befeste Oldhams posisjon som egenartet låtskriver og komponist.

Hope var Palace/Oldhams sterkeste utgivelse så langt, og plasserte ham for alvor på den alternative country-stjernehimmelen. Den avslappende og naturlige stemningen skulle ikke bli tangert før Ease Down The Road (2001).

Palace Music: Viva Last Blues (1995)
Det ligger i tittelen. Viva Last Blues er mer enn noe annet Will Oldham har gjort en blues-skive. Ikke blues som fra Oxford, Mississippi, men blues i betydning lengtende, blå stemninger. Oldham sprengte raskt de geografiske grensene som debutplaten festet ham til, og Viva Last Blues viser en artist som fortsatt nekter å stå stille. Den følger som en naturlig utvikling fra Hope. Med er trommis Jason Loewenstein (Sebadoh) og Steve Albini som spilte inn platen i Alabama. Ellers sikrer Liam Hayes, broder Ned og Bryan Rich igjen et fullverdig uttrykk som kler Oldhams predikerende stemme vel.

Med unntak av utagerende ”Work Hard/Play Hard” og drivende ”Cat’s Blues”, er det lite som bryter den gjennomført low-key atmosfæren som hviler over hele Viva Last Blues. Låtene er av sedvanlig sterk karakter, og gjemmer flere Oldham-klassikere. Mest kjent er nok ”The Mountain Low” (senere utgitt på EP’en Mountain) med den minneverdige linjen: ’If I could fuck a mountain, lord I would fuck a mountain, and I do it with a woman in the valley…). Det er en frase som holder tre særegne Oldham-symboler: naturen, bibelen og ordet ’fuck’. Sistnevnte er nemlig et ord han stadig vender tilbake til i ulike sammenhenger, og slett ikke bare i den seksuelle betydningen. Oldham mener at dette er et ord med mange konnotasjoner, positive og negative, som gjør det til et interessant uttrykk. Låten er uansett en sjarmerende country-trall, og en av hans mest konsise viser.

Langt mer nedtonet er det avsluttende sporet ”Old Jersualem”. ’Trouble has caused me so much grief, I am waiting for when I can go home…’ innleder han det som står som en av hans aller fineste øyeblikk. De tre første sporene stikker seg ut i positiv forstand. Seige ”More Brother Rides”, bleke ”Viva Ultra” og ikke minst gyngende ”The Brute Choir” ville alene besørget platens status. Legg så til fantastiske ”Tonight’s Decision (And Hereafter)”, som alltid sprer gåsehud når Will synger: ’…where are my friends and where is my family, they’ve all gone away, though it’s I who have left them…’ mens orgelet gråter i bakgrunnen og veranda-balladen ”New Partner”, så er det klart Viva Last Blues var Oldhams sterkeste prestasjon på platefronten så langt.

Bonnie Prince Billy: Ease Down The Road (2001)
Will Oldham går under mange navn, men selv om han varierer sitt register en del så slipper han aldri helt unna sin særegne stil. Og takk for det. Svarte og briljante I See A Darkness (1999) var debuten under navnet Bonnie Prince Billy, men tungsinnet fra den er nå erstattet av en mykere og mer tilfreds stemning. På Ease Down The Road har han samlet sammen en mangfoldig gjeng ned til brorens bortgjemte studio; gitaristen David Pajo (Slint, Papa M), den eksperimentelle filmkunstneren Harmony Korine (Gummo, Julien Donkey-Boy) og andre musikerkolleger og familiemedlemmer bidrar blant annet med banjo, koring og lap steel på det som har blitt den flotteste Oldham-utgivelsen så langt.

Aldri har han virket så avslappet og likefrem som her. Han tryller fram melodier fra en annen tid på en liketil måte som går rett inn i hjerte og sjel. Mens sin gnagende stemme, grimme tekster og skumle fjell-folk kunne han nok virke avskrekkende på enkelte, men dette er en oppvisning av umiddelbare og enkle folk-melodier som fremføres på en så tilbakelent måte at de bare er egnet til å spre varme og godhet. Ease Down The Road fanger essensen i alt som er viktig i livet: Gode venner samlet på en veranda ute i det grønne en varm sommerkveld. Fra allsangen ”Just To See My Holly Home”, solnedgangen ”Grand Dark Feeling Of Emptiness” til dagen gryr på ny med ”Break Of Day” og jublende fryd i ”Rich Wife Full Of Happiness”. Legg til elskoven med Catherine Irwin på ”After I Made Love To You” så bør alle være tilfredsstilt på beste måte.

Bonny Billy: More Revery (2001)
Alle pseudonymers bonnie, Will Oldham, presenterer med More Revery seks låter han har lånt fra forskjellige artister. Under navnet Bonny Billy har han gjort dem til sine egne. Han følger opp en liketil og nesten munter stemning som preget hans forrige utgivelse, Ease Down The Road (2001), men denne gangen holder han seg til kjærlighet som hovedtema.

Jeg synes Oldham kler denne stilen godt. Med sin særegne sprukne stemme og avdempet bruk av gitar og piano, blir det et naturlig preg av tristesse uansett tema og form. Det ser også ut til at samspillet med blant andre følgesvennen Robert Arellano sitter godt, og sammen har de laget en plate som skulle vart så mye lengre.

Oldham viser utsøkt smak når han velger låter, og overrasker litt med enkelte låtskrivere. PJ Harvey og Mamas & Papas frontfigur John Phillips er vel de mest kjente. Han har også funnet frem til soulartisten Bill Withers (mannen bak ”Lean On Me”), og hans ”Same Love That Made Me Laugh”, som i Oldhams verden har blitt til en grim countryrocker. Det New Zealandske slowcorebandet The Renderers blir hedret gjennom en gyngende variant av ”A Dream Of The Sea”. Det kan nok virke litt snålt at John Holt ble valgt, men reggaemannen kunne definitivt skrive gode låter. ”Strange Things” er vel det nærmeste Oldham har kommet dub, ved å kjøre ekko på sin egen stemme i en ellers ambient setting. Da ligger nok Tim McGraw musikalsk sett noe nærmere, og countryartistens ”Just To See You Smile” er platens vakreste låt.

Dette er akkurat slik en coverplate skal være. Låtutvalget er spennende, og som lytter blir man oppriktig interessert i å høre originalene. Will Oldham fortjener kreditt, da han som artist klarer å trekke ut en annen essens enn den umiddelbare.

Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (2003)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

Elsket være den som setter seg. Slik Oldham har gjort på sin tredje Bonnie Prince Billy-utgivelse, pseudonymet som skjuler hans to kanskje aller sterkeste plater; det mørktunge mesterverket I See A Darkness (1999) og den ypperlige front porch-plata Ease Down The Road (2001). Nå har det blitt vinter på landet. Han har gått innomhus, tatt av seg hatten og dempet taklyset. Ikke siden Palace Songs’ selvtitulerte skive fra 1994 har han vært så sparsommelig i stilen, der han sitter nesten helt ensom igjen i tusmørket, plukker forsiktig på strengene til kassegitaren og synger så varsomt som mulig, som for ikke å vekke verden utenfor.

Master & Everyone vil nok virke både innadvendt og spinkel på enkelte, men tross sin spartanske form er dette slett ingen tung, dyster plate. Snarere fungerer den som et blafrende stearinlys i mørket, og det finnes et håp i lyset som skinner gjennom på alle disse ti onde/gode kjærlighetsvisene som sender ut nok varme til å senke strømregningen betraktelig resten av vinteren. Strykere og orgel er mest fremtredende hjelpemiddel, og bidrar ytterligere til å underbygge platens sakrale eleganse.

”The Way” er en praktfull åpning i all sin enkelhet, nærmere tidlig Nick Drake enn den fjellbonden fra liom som Oldham mer og mer ser ut som. Mannen som før spyttet ut f-ordet i mange sammenhenger og skrev tekster med bibelske og gammelmodige vendinger som kunne være harde å tolke, tar stadig i bruk en enklere språklig form i takt med en økt tilgjengelig musikalsk stil. «Love me the way I love you…» er den gjennomgående linjen på «The Way», som umiddelbart griper tak og får oss  til å sette oss ned, lytte.

Det er lite informasjon om medmusikerne på min platekopi, men overraskende nok er countrysangerinnen Marty Slayton med som vokalist på flere av sporene her. Hennes tilstedeværelse gjør sitt til å lyse opp låter som ”Ain’t You Wealthy, Ain’t You Wise” og ”Maundering”. Mens Oldham før kan ha virket bitter og nedbrutt, smeltes denne sjelelige frosten bort i selskap med hennes delikate stemme. Oldham har for vane å spare noe godt til slutt og «Hard Life», i beste Gram/Emmylou-stil, er intet unntak:

I know I’m a hard man to live with sometimes
maybe it ain’t in me to make you a happy wife of mine
maybe you’ll kill me, honey
I don’t blame you if i was in your place
maybe that’s what I will do

Det er så man føler at Will Oldham har kommet til en slags aksept av seg selv. En nøkkellåt i så måte er ”Wolf Among Wolves”, der han ber om akkurat det, å bli akseptert som den han er:

Why can’t I be loved as what I am a wolf among wolves and not as a man among men

Oldham strever fortsatt med å fatte kjærligheten, og stiller relevante spørsmål ved dens mange sider. Det er mulig han ser på selv som mer et dyrisk vesen enn et sjelfullt individ. Han klarer uansett, og som få andre, å berøre noe sentralt om mellommenneskelige forhold fra sitt ytterst personlige ståsted som beveger oss som hører på. Og aldri har han gjort det så direkte og umiddelbart vakkert som her.

Med Master & Everyone har han fullført tre moderne klassikere som Bonnie Prince Billy. Det er langt fra hillbilly-fanten som dukket frem på There Is No-One What Will Take Care Of You i 1993 til disse mer tid- og stedløse folkhymnene. Det ser ut til at Will Oldham for godt har kommet ned fra fjellsidene.

Han har startet en ny og kanskje viktigere vandring.

Bonnie Prince Billy: …Sings Greatest Palace Music (2004)
Will Oldham har i løpet av sine 10 år som musiker blitt en av den alternative countryens aller fremste lederskikkelser. Det er ikke ufortjent. Nær sagt alle hans utgivelser, uavhengig av hvilket navn han har satt på omslaget, har vært både egenartet og storartet lytting, men det er særlig med sine tre Bonnie Prince Billy-plater at han har nådd et større publikum. Det er under dette navnet han nå har funnet tiden moden for spille inn materiale fra Palace-tiden (1993-1996) på nytt. Sammen med et band bestående av drevne Nashville-musikere, venner og familie, og med hjelp fra fansen til å plukke låter, presenterer han Bonnie Prince Billy Sings Greatest Palace Music. Et prosjekt som minner litt om Weens 12 Golden Country Greats (1996), som også ble spilt inn med dyktige sessionmusikere fra The Music City, og som befant seg i noe av det samme grenselandet mellom humor/ironi og seriøs musikk.

Hvis jeg hadde fått ansvaret for å sette sammen en Palace-samler bestående av 15 utvalgte, så hadde ikke resultet blitt så veldig annerledes enn det vi får servert her. Det er ingen grunn å klage på selve utvalget, med andre ord, men andre vil sikkert se annerledes på det. Og slik må det være. Etter min oppfatning er dette en ren hitparade, fra den tidlige singlen «Ohio River Boat Song» er dette en gjennomgang av klassiske Palace-skiver. Mitt eneste ankepunkt er at den personlige favoritten Arise Therefore (1996) er glatt forbigått, men den står seg til gjengjeld godt uten videre revidering.

Disse innspillingene tar Oldhams skrukkete og rustne lo-fi ned fra fjellene, glatter ut rynker og polerer bort flekker tilpasset Nashvilles standard for c&w. Det sier litt om den grunnleggende styrken i Oldhams originaler, men også litt om samspillet blant de mange involverte at dette fungerer så godt. Det er ingen tvil om at noe av den opprinnelige skrudde sjarmen har blitt borte i prosessen, men mest av alt er det en fryd å høre disse låtene i nye versjoner, som Andrew Birds strykerarrangementer og Marty Slaytons klokkeklare vokal sammen med et stjernelag fra byen. Dessuten er det fremdeles Oldham som dominerer med sin lett gjenkjennelige røst. Skjønt, det er påtagelig å høre at den gnagende klagingen har fått 10 år til å sette seg, og at han stadig blir mer avslappet i stemmen. Det er også verd å få med seg at overgangen mellom Greatest Palace Music og for eksempel There Is No-One What Will Take Care Of You har blitt lettere gjennom stadig mer tilgjengelige plater fra sjefen de senere årene.

Etter en noe treg åpning («New Partner») og en lettbeint swing-versjon av «Ohio River Boat Song» er det gledelig å notere at de ikke har gjort noe forsøk på å fyre opp min favoritt, «Gulf Shores», her med en soft touch av saksofon i samspill med den flytende steel gitaren. Og det er denslags instrumentbruk som i størst grad markerer endringene, i tillegg til mer forseggjort produksjon. Behagelig innslag av strykere, kor og blåsere sliper ned de mest ujevne kantene, samtidig som styrken i melodi og tekster er bevart. Spennvidden er stor fra låvedans og western swing («I Send My Love To You», «I Am A Cinematographer») til hypnotisk vakre utførelser av «More Brother Rides» og «Agnes, Queen Of Sorrow», holdt like hjerteskjærende som på Hope, men igjen med mer fremtredende bruk av kvinnevokal, steel gitar og fele. Størst blir selvsagt kontrasten til spartanske Palace Songs/Days In The Wake, men også debutens påle, «Riding», gjennomgår en stilmessig transformasjon et stykke unna sitt opprinnelige. Mildere stemt og drapert i strykere er den mindre skummel enn strengt nødvendig, og denne drakten passer da bedre på «West Palm Beach».

Dette har blitt et elegant og forsåvidt vellykket prosjekt, selv om ingen av nytolkningene egentlig kan måle seg med de råere, ubehandlede originalene. En del purister vil sikkert reagere kraftigere på at Oldham pusser opp sine gamle filler, men det vil ikke jeg være med på. Han har aldri stivnet i samme formen for lengre tid om gangen, og dette er enda et skritt i en karriere som ikke dreier seg om å ta kjappe snarveier. Mest av alt, Greatest Palace Music har blitt en ærbødig hyllest til en av vår tids mest underfundige artister. For eventuelle nykomlinger ville jeg nok i samme slengen tatt med samleren Lost Blues And Other Songs (1997) for et mer fullstendig bilde av Will Oldhams kvaliteter.

Bonnie Prince Billy: The Letting Go (2006)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Et par grep styrker de i utgangspunktet enkelt arrangerte låtene: Først og fremst at vokalpartner Dawn McCarthy (Faun Fables) bidrar med nydelig harmonisang på mange av sporene. Ikke minst legger lokale musikere på stryk et dannet teppe over sørstatslåtene og bidrar til at blikket rettes mer over mot den britiske folk-tradisjonen. Bidrar gjør også mer velkjente følgesvenner som broder Paul og Jim White fra Dirty Three.

En noe malplassert blueslåt (”Cold & Wet”) endrer ikke mitt helhetssyn, men litt forutsigbart blir det stedvis, som i noe rutinemessige ”Big Friday”. ”The Seedling” med sitt tunge komp (minner litt om ”Madeleine Mary” fra I See A Darkness) bryter også med den fredelige gjennomgangstonen, som åpner hinsides nydelig med ”Love Comes To Me” og avrundes med ditto ”I Called You Back” (det er et riktignok et skjult bonusspor her, med tradisjonelle ”Ebb Tide”).

Will Oldham er en av vår tids store visekunstnere. En underlig figur, en sær artist på mange måter, som har vokst langt utenfor den veien han startet å vandre som Palace Brothers for snart 15 år siden. Som Bonnie Prince Billy viser han seg fra sin aller lettest tilgjengelige side, og det kler ham veldig godt. Ikke utfordrende eller nyskapende, bare veldig tiltalende og betagende – du vil ikke finne stort finere følge enn dette i 2006.

The Letting Go er en plate som smelter is og  lyser opp i natten. Fra en lysbærer som har gjort det til en vane å skjemme oss bor med denslags.

(Omtalene er skrevet mellom 2001-2006)
Bjørn Hammershaug

Green On Red: L.A Noir

Da jeg ble oppmerksom på den nye amerikanske rocken på midten av 80-tallet var det som å bli slengt inn i et parallellunivers som det viste seg å være vanskelig å komme ut av. Etiketter som Zippo, Enigma og Frontier, og artister som Giant Sand, The Dream Syndicate og Thin White Rope ble dyrket. Noen av de mange artistene som åpenbarte seg ble senere berømte (REM), noen lever fremdeles i beste velgående (Giant Sand), enkelte var kortvarige gleder (Naked Prey, The Long Ryders), mens atter andre raskt vendte tilbake til glemselens daler (Rave-Ups, Dump Truck, Rank And File).

Green On Red startet opp som punkbandet The Serfers hjemme i Tucson på slutten av 1970-tallet, men endret navn og flyttet tidlig i karrieren til Los Angeles. De fant sin plass i Paisley Underground-scenen, sammen med blant andre The Bangles, True West, The Rain Parade og The Dream Syndicate. Det betyr countryrock, psykedelia, ringende gitarer, storby og ørken i skjønn forening, der hele dere katalog fram til 1987 står som hjørnesteiner i en rik periode av amerikansk gitarrock. Deres beste album, Gravity Talks, får behandles ved en senere anledning.

Les mer:
The Paisley Underground: Los Angeles’s 1980s psychedelic explosion (The Guardian)

Green On Red: s/t (Down There, 1982)
Green On Reds første utgivelse på Steve Wynns Down There Records føyer seg inn blant etikettens stilige EP-debutanter. Dere med god husk minnes sikkert Naked Preys oransje, Dream Syndicates grønne og Green On Reds røde. Den er merkbart spinklere i lyden enn deres senere produksjoner, men forsterket av de samme psykedeliske overtonene og den angstfulle nevrosen som dels kjennetegnet bandet fram til 1987.

Gitarene ligger gjemt bak Chris Cacavas’ alltid tilstedeværende tangenter, og man hører deres new wave/punk innflytelser plassert langt fram i lydbildet. Uferdige og vinglete øyeblikk til tross, fyrverkeriene ”Aspirin”, ”Apartment 6” og ”Black Night” bidrar til at Green On Reds debut står som et av deres mest markante utgivelser, med preg av både skranglepop og surfrock som de egentlig aldri spant skikkelig videre på. Jeg synes bloggen Detailed Twang beskriver stemningen best: ’A cool trip through a flickering, late-night Los Angeles where speed is plentiful and troubles come in bunches.’ Slik blir det bra musikk av.

Gas Food Lodging (Enigma, 1985)
Fra bakgater til landeveien: Det er en stund siden jeg har hørt Gas Food Lodging i sin helhet, men den har holdt seg overraskende bra. Selve låtene er jo av tidløs karakter, og lydbildet er fortsatt slitesterkt. Dream Syndicate-gitarist Paul B. Cutler var hentet inn som produsent, og med ham på laget framstod Green On Red med mindre psykedelisk garasjepreg, og som noe røffere i kantene enn på sine foregående utgivelser. De skjærende gitarene som også preget tidlig Syndicate ble mer markante, og den æren må nok tilfalle nytilsatte Chuck Prophet IV. Chis Cacavas’ el.piano ble erstattet med en fyldigere orgellyd, Dan Stuart skrev noen av sine beste låter og hele kvintetten virket rett og slett i solid form. Bare et par år senere falt jo bandet fra hverandre i en salig blanding av pills & booze & rock’n’roll.

’It seems that no one has any faith anymore, but isn’t that what we invented heroes for…’ Slik åpner platen med ”That’s What Dreams” som en leksjon i realistisk booze’n’roll: ’Guess I’ll just be poor the rest of my life, but that’s better than giving up the fight…’ Sammen med den rufsete dagen-derpå slageren ”Hair Of The Dog” og honky-tonken ”Black River” understreker Green On Red et bemerkelsesverdig sterk debutalbum.

Det er likevel side 2 på Gas Food Lodging som er bandets magnum opus. ”Easy Way Out”, ”Sixteen Ways”, ”The Drifter” og ”Sea Of Cortez” er alle sentrale låter innen skitten amerikansk hverdagsrealisme. De fortjener å bli spilt sammenhengende, helt til versjonen av protestklassikeren ”We Shall Overcome” bringer oss tilbake rundt leirbålet, etter en tunge ferd fra Seattle til Mexicogulfen. Her viser Green On Red sin tilhørighet, og de bør med rette plasseres et sted mellom Velvet og Creedence, Neil Young og Johnny Thunders, Hank og Stones. Dan Stuarts predikerende klagesang bærer fortellerstemmen om drapsmenn, sosial urettferdighet, fyll og elendighet. Sinte, troverdige og mørke historier fra USAs bakgater rulles frem med en fandenivoldsk energi og en seig knurring med jordnære røtter. Det er fra slike frø det vokser klassisk rock.

The Killer Inside Me (Mercury, 1987)
USA, 1987: Reagan-perioden drar seg mot slutten, økonomien er relativt svak, kriminaliteten og arbeidsledigheten høy, klasseskillet økende. Dette er den politiske og sosiale virkeligheten som vibrerer bak Green On Reds mørke odysse The Killer Inside Me.

Stemningen illustreres på omslaget. Bilkøen som slurer avgårde mot kveldsmørket, mens solen sukker langsomt farvel over neonglorien langs motorveien. Tittelen er hentet fra Jim Thompsons kritikerroste krimklassiker ved samme navn, om den paranoide og schizofrene politimannen Lou Ford. Han er en tilsynelatende sympatisk fyr som beskyttet av sitt presentable ytre begår en rekke ugjerninger. Boken er skrevet i første person, slik at leseren kommer tett under huden på drapsmannen. The Killer Inside Me anno 1987 er også en under-huden historie om drapsmenn, helter og andre skikkelser fra den amerikanske hverdagen.

Green On Red er rufsete og rå i formen, med Dan Stuarts piskende stemme i rollen som samfunnets anklager og småkårsfolkets forsvarer. Chris Cacavas, Chuck Prophet og Jack Waterson har blitt en tight gjeng, og rocker langt hardere enn det Green On Red tidligere hadde vist på plate. Her kommer det fra, både røttene til Neil Young & Crazy Horse på midten av 70-tallet iblandet en dose Exile On Maine Street. med rølperocken til The Replacements. Produsent Jim Dickinson sjonglerer lyden av rock, country og gospel og unngikk stort sett å skru den flate 80-tallssoundet som har ødelagt så mange fine utgivelser fra denne tiden.

Vi beveger oss inn i Clarkesville ’where the rich get richer and the poor get less’ og småbyen som symbol på vrangsiden av den amerikanske drømmen. Sosial kritikk er et tema som er gjennomgående for hele albumet. Her handler det om ’cheap labour’, om å bli hengt ’for the color of your skin or for the church you go in’. Det handler om å være ’a pilgrim in a no man’s land’ og om mannen som ’painted flagpoles for a living’. Det handler om rotløshet, der Mexico er eneste utvei. Det tyktflytende tittelsporet er en mektig avslutter. Etter en tung rundreise på det amerikanske kontinentet er vi tilbake i Clarkesville. Bare håpløsheten og oppgittheten er tilbake, og illusjonene er fraværende. ’There’s a light in your eyes that always finds the darkness in my soul.’

’I haven’t been sober lately’ tilstår Dan Stuart på et sted her, og ble sørgelig nok heller ikke edru på noen år etter sitt katarsis. Bandet ble spådd en lysende karriere etter Gas Food Lodging (1985), men The Killer Inside Me floppet for et større publikum. Medlemmene gikk også hvert til sitt, selv om navnet fortsatt bestod i en noen år. Dette er for meg deres virkelige svanesang. Solen stod aldri helt opp igjen for Green On Red.

Bjørn Hammershaug

Norsk Undergrunn: Gjenglemte Skatter Fra 2000-tallet

På 2000-tallet kunne vi være med på en givende periode for norsk undergrunnsmusikk, en tid med oppblomstring av klubber, festivaler og band som bidro til å sette sitt preg på utviklingen av norsk musikk. Dette er eksempler på artister et stykke utenfor rampelyset, som ga ut album som fremdeles lyser. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Salvatore: Fresh (2001)
Marock
I likhet med den eminente forgjengeren Jugend – A New Hedonism (2000) er Fresh spilt inn i Marrakech, Marokko, under samme reise og i samme studio. Fresh er ikke bare en ’Jugend del 2’, og som tittelen indikerer er det heller ikke akkurat rester vi får servert. Dette er ferskvare fra øverste hylle, godtfolk.

Salvatore følger i fotsporene til andre fremtredende kunstnere som til alle tider har valfartet Nord-Afrika; Paul Bowles, William S. Burroughs, Bjørneboe, Nick Drake. Blant levende byoaser og like levende ørken, i folkemylderet og i stillheten ligger denne Europas vakre halvbror. Merkelig, fremmed, men likevel nært og gjenkjennelig.

Fresh høres ikke ut som et direkte forsøk på å suge marokkansk musikk og kultur inn i Salvatores egen, og den marokkanske innflytelsen må nok sees mer som en vital og mental vitamininnsprøytning enn som en direkte kilde til påvirkning. Med sin instrumentale form og rytmiske spillestil klarer Salvatore på herlig unorsk vis å dra lytteren inn i et hellig tempel langt bortenfor det vi er vant til her hjemme. Som Rottefangeren fra Hameln lokker bandet oss ut av hjemmene og inn i fjellene, bort fra det småborgerlige og inn i det ukjente. Det er ikke noe truende over denne ferden. Den er en befrielse.

I likhet med det varierte landet er ikke Fresh bare lyden av sanddynene, det er også lyden av Pink Floyd på et rykende Pompeii, det er lyden av krautrockens motoriske frihet, det er lyden av Joy Division, av Chicago, av berbere, av romere, av myke droner, av Atlasfjellene, av Middelhavet. Av verden. Det er også toner vi har hørt fra bandet tidligere, og Fresh innebærer ikke en kraftig kursendring. Fokus er likevel i enda større grad lagt mot melodiene, og Salvatore er både varmere og fyldigere enn noensinne (praise Jon Selvig, nytilsatt på piano og xylofon og samples).

Kombinasjonen av relativt monotone beats, varierte samples, samt hissige og melodiøse gitarer skaper noe som kan beskrives som trance-kraut. Det kan ta tid å komme inn i Fresh, men den er vanskelig å komme ut av. Den fresende åpningslåten ”Get The Kids On The Street It’s a Party” er en perfekt start til resten av de knappe 45 minuttene, som spinner merkverdig raskt unna. Salvatore unngår de lengste låtene denne gangen, men til gjengjeld flyter Fresh såpass lett av sted at vi som lyttere blir dradd inn i platen som et sammenhengende hele.

When: You Are Silent (Jester, 2008)
Lars Pedersen har siden slutten av 70-tallet liksom stått litt i utkanten av norsk rock. Hans veier har vært uransakelige som herrens, og de har ført ham mot mange utposter langt fra det kommersielle sentrum og medias oppmerksomhet. Uten for mye oppstuss står Lars Pedersen som en av de mest kreativt spennende artistene her i landet de siste 20-25 årene. You Are Silent er nok en påminnelse om det.

Stilmessig har han beveget seg fra punk (Hærverk) til psykedelisk pop (Last James), kunstrock (Holy Toy) og mot mer eksperimentell avantgarde, folk og syrerock under det springende konseptet When. Et par holdeplasser på When-veien: Svartedauden fra 1992 er en mørk, dramatisk ferd inn i folkloren, inspirert av Theodor Kittelsens velkjente verk av samme navn. I et sammenhengende stykke på 40 minutter binder Pedersen sammen gamle slåtter, symfonisk rock og Pesta på storslått vis. Gynt fra 1997 var et satirisk konseptalbum basert på Ibsens tekst om Peer. To år senere kommer psych-industrikomplekset Psychedelic Wunderbaum som et frampek mot mye av den frilynte eksperimentalismen til senere kritikerroste band som f. eks Animal Collective har blitt kjente for. Trippy Happy fra 2007 snurret avgårde på en forunderlig diett av Beach Boys, Left Banke og XTC.

Nå har toget stoppet på en ny stasjon, You Are Silent er den 12. i rekken, og allerede ut fra omslaget å dømme skal vi inn i mørket igjen. Denne er altså mer beslektet med tidligere utgivelser som Drowning But Learning og Prefab Wreckage. Pedersen gjør som vanlig det meste selv, men har med produsenthjelp fra Tore Ylvisaker (Ulver) som ser ut til å dele mange av hans musikalske mørkesider. You Are There består kun av fem spor, men avsluttende ”False Alarm” får strekke seg ut i 20 minutter, og opptar med det halve platen. Det er en heller grim affære. Fra sin lettbente åpning sklir den raskt inn en marerittlignende situasjon. Vi vender bort fra det menneskelige og inn i en mer abstrakt verden med rituallignende ofringer og dyriske grynt som følge. Etter nærmere ni minutter, til lyden av den samme falske alarmklokkene som tok oss inn hit, bærer det løs med hamrende industrialisme, seige gitarer og den tunge fortellerstemmen som snakker om ’the dark hours og early twilight’ (teksten er skrevet av Boris Pasternak) før det hele vender tilbake til det innledende temaet. Et fascinerende og omfattende stykke musikk som viser noe av Pedersens ambisjonsnivå. De fire øvrige kuttene her dreier seg også rundt et sted mellom de mørke timer og den tidlige grålysning.

Musikalsk er ikke dette noen umiddelbar affære, men det er heller ingen veldig hard nøtt å knekke. Men det er en plate som krever en smule innsats av lytteren, i hvert fall i form av tid. When gir ikke ved dørene, men behersker hentydningens kunst, den vage virkelighet – grålysningen. Registeret er som vanlig bredt, og her veksles det mellom kammertoner, samtidsmusikk, dark folk, elektronika – og melodiøse øyeblikk av pur pop.
”Strange Rituals” har 60-tallets klassiske popkunst i blodet, og når intetanende popdrops støter på de underliggende kreftene som skjuler seg i skyggene skapes det kontraster og en dynamikk med mye spenning. Noe av det samme grepet kan høres på åpningssporet ”Lost Cure”, der mørket etter hvert overtar for den svakt truende, men likevel tilforlatelige og harmløse kammerpopen innledningsvis.

Fans av band som Coil, Ulver, Nurse With Wound og Current 93 vil ha mye å hente her, det samme vil eventuelt nye lyttere av When. De som har fulgt Lars Pedersen og hans prosjekter lenge, vil ikke derimot lenger være overrasket over hans mange og fascinerende vendinger de vet han aldri slutter å søke nye veier i sitt musikalske labyrintmaraton.
Denne omtalen ble opprinnelig publisert på ballade.no, 25.4.2008

The Birds: Birds Birds Birds In The World (2005)
Oslo/Osaka
En japansk og en norsk fugl trekker sammen – mot det stille tempelet, mot gatelarmen, ytterkanten – mot solen. Det er ikke bare finnene som tøyer musikalske grenser her i Norden, hvis noen skulle tro det. De forvillede fuglene i dette redet er Cotton Casino fra det hellige japanske tempel, Acid Mothers, og Per Gisle Galåen – kjent fra Del, Slowburn, Soft Rebels og en rekke andre prosjekter på siden av samfunnsnormen.

Samarbeidet mellom de to kom i stand etter at Acid Mothers Temple turnerte i Norge i 2003 med Galåen som promotør. Etter et par år med utveksling av ideer, en liveskive og en Velvet-hyllende syvtommer, studio-debuterer de to her med smått fantastiske og sørgelig oversette Birds Birds Birds In The World. Det har blitt en trip av en plate, fra det forseggjorte 3-D coveret (begrenset til 1000 eks.), til et innhold som er vel så ’mind bending’. The Birds kvitrer frem psykedeliske toner som strekker seg fra meditativ folk til hard gitarstøy på en plate som åpner seg i alle retninger, uten å lekke i noen ender.

Gjennom de 8 sporene tas vi med på en ganske vidtrekkende musikalsk rundreise. ”Green To Me” åpner med Cotton Casinos ordløse sang, først a Capella, etter hvert akkompagnert av båndsus, baklengslyder og Galåens dirrende gitar som tilsammen skaper en spøkelsesaktig atmosfære av vibrerende spenninger. ”In The Name Of The River” er et mer utmalende stykke, med et gjennomgående vannmotiv (bølger), nærmere ambient/drone med hint av raga flyter den uanstrengt avgårde i 6 minutter som platens vakreste. Vakker kan man ikke kalle ”Donkeys”: Her løper strenge synthstråler sammen med plutselige gitareksesser av fuzz, der Galåen framstår slik vi kjenner ham for eksempel fra Del. ”Human Play” er platens lengste, 13 litt for lange minutter med lydlek transformert gjennom ulike partier. Fundamentet er organisk lydende bakgrunnsambiens av Eraserhead-typen og radiostøy, som etter en god stund former en spinkel melodi. De siste to minuttene vendes denne over mot et renere vokal/trommebeat-parti et sted mellom sen Can og Syd Barrett. Etter den foruroligende bjelleklangen som introduserer ”Fireburner”, åpner det seg en massiv støyfinale. Fra Sonic Youth’sk improvisasjon til en totalutblåsning à la Lightning Bolt. Dermed rammer platen inn den japanske kulturen, fra freden som rår i tempelet til larmen og galskapen rett utenfor dørene. Mellom de nevnte kutt er det også plass til tre kortere låter, blant annet en fin sak som heter ”Second Door”, som mest av alt høres ut som en gammel japansk vuggesang.

Virker det som denne platen strekker seg i mange retninger, så er det en korrekt observasjon. Men det er i dette tilfellet ingen svakhet, tvert imot, duoens fremste styrke er nettopp evnen til å inkorporere ulike uttrykk uten at det virker påfallende. Det er i sannhet et verk utført av to visjonære artister. Med produksjon av Kai Mikalsen (Kobi)/Lasse Marhaug i Oslo/Osaka og mastring av Helge Sten så fremstår Birds Birds Birds in the World som en meget fascinerende opplevelse.

Bjerga/Iversen: Most Things Are Made Of Water (2006)
Vann til is
Stavangerduoen Sindre Bjerga og Jan-M. Iversen har en enorm produksjon bak seg både som duo og som involverte i andre sammenhenger. De kjennes bak selskap som TIBProd (Iversen) og Gold Soundz (Bjerga), som ikke bare knytter tråder til de mest sentrale deler innen norsk eksperimentell rock/støy/avantgarde, de har også følere dypt nede i utenlandsk grums av samme sort. De har sluppet plater på etiketter som Musicyourmindwillloveyou og som tilfellet er når det gjelder Most Things Are Made Of Water; amerikanske Utech. Utech har tidligere stått bak mye godt norsk, som Sten Ove Toft og Anders Hana, og utmerker seg ellers med sitt stilrene design og nummererte små opplag (/200).

Det er ikke helt greit å skaffe skikkelig oversikt over diskografien når en konstellasjon står bak noe sånt som nærmere 50 utgivelser, men jeg tror ikke denne er den mest skadelige utgaven å starte med for eventuelle nybegynnere. Most Things Are Made Of Water består av 7 spor som strekker seg fra drøyt halvminuttet til et kvarter i lengde, men skillene mellom titlene er egentlig underordnet sammenhengen her. Bjerga/Iversen vaker i områdene drone, støy og elektronikk der førstnevnte benytter diverse objekter og gitar, mens begge styrer elektronikken. De maner tålmodig frem ganske strenge og kjølige bilder der temposkifte og brudd viker for langsom bevegelighet basert på blant annet feedback, skrapende støy og statisk uro.

Tittelkuttet er delt i to deler, varer snaue halvtimen og er klart platens sentrale del. Dette er musikk i frossen tilstand, skapt i det mørke lyset fra et kjølelager og losset på et vrak av en hvalfangerbåt på vei til Nordishavet for å senkes ned i havets dyp. På del 1 er det en klar progresjon å følge. Gjentatte skrapelyder skaper en nesten døsig rytme, de høyfrekvente signalene sørger for å bevare en urolig stemning, og når øynene lukkes drives lytteren selv langt ut i isødet uten behov for menneskelig kontakt. Bjerga/Iversen henfaller aldri til å skake inn i fjell, de har en behersket kontroll over kreftene, nesten som etterdønninger etter noe som har skjedd, mer enn noe som vil skje. Del to fører oss videre med bærende feedback, romlig sus og enslig klukkende drypp som underbygger en øde, ensom stemning. Det er slett ikke stygt å høre på, og et spor som ”Angels Of Illumination” – platens mest vellykkede – gløder forsiktig med en skjør skjønnhet i det skjulte, inntil det underliggende, truende sakte kommer til overflaten.

Det er ikke direkte medrivende å følge Most Things Are Made of Water fra begynnelse til slutt, men den fører oss mot … noe. Jeg vet bare ikke helt hvor eller hva. Det har heller ikke så mye å si. Ferden dit vil sette sine umerkelige spor hos lytteren.

Typisk norsk undergrunn: (fra venstre): Per Gisle Galåen, Fredrik Ness Sevendal, André Borge). Foto: Bjørn Hammershaug, oktober 2008
Typisk norsk undergrunn: (fra venstre): Per Gisle Galåen, Fredrik Ness Sevendal, André Borgen). Foto: Bjørn Hammershaug, oktober 2008

André Borgen: Staying Old (2009)
Borgen Is Borgen
Ytterst delikat debutalbum fra en grå eminense i Oslos undergrunnsverden. André Borgen er en stillferdig fyr som i mange år har befunnet seg litt i kulissene av hovedstadens ’eksperimentelle musikkscene’. Han har syslet med den eminente konsertserien Dans for Voksne, deltatt i miljøet rundt Fritt Fall og Sound Of Mu, bidratt i en del ulike samspill og kjennes som en aktiv konsertgjenger med et stort hjerte for musikk på utsiden. Men han har aldri gitt seg selv virkelig til kjenne musikalsk. Før nå.

Staying Old er en stilsikker og elegant debut, et definitivt soloprosjekt der André Borgen har gjort det aller meste selv. De 15 sporene her beveger seg i et grenseløst terreng av frika folk, out there støy, lavmælte, akustiske popviser og instrumentale lydcollager med litt spaca klang. Det kan virke springende og løst, men Borgen har evnet å få det til å henge i hop.

Staying Old er først og fremst en gitarorientert utgivelse, fra akustisk plukking til elektrisk eksperimenterende, med et ullent, nesten bedøvende lydbilde som pakkes rundt lytteren som en behagelig pute. Tidvis stikker han ut noen nåler (”Space In”), men i hovedsak er dette en plate som er velegnet som en 40 minutters oppdagelsesferd der øynene kan lukkes og tankene flyte fritt. Jeg har hengt meg opp i ”I’m Gonna Go All The Way, I Suppose”, en slags underlig blanding av Syd Barrett og Center Of The Universe på to minutter, som sammen med ”Speechless Like A Thinker” har nektet å forlate hjernebarken de siste ukene.

Jeg har hørt min andel av (særlig) amerikanske artister som kretser rundt i samme terreng som André Borgen, og som han kanskje er inspirert av selv, men Staying Old står ikke tilbake for noen av hans mer eller mindre kjente samtidige. I likhet med andre utforskere så er han sikkert like interessert i selve prosessen som å ende opp på ett bestemt sted – på godt og vondt. Noe blir litt soveromspludrende, noe blir forutsigbart ’far out’, men jeg dveler ikke så mye over enkelte sidespor her. Til det er totalen for god, og platen holder hele tiden et jevnt, høyt nivå. En særs vellykket debutplate. Den unge mannen kan se alderdommen trygt i øynene. Fortsett å være gammel, ungdommen er oppskrytt uansett.

DEL: Five Dolls For An August Moon (2006)
Fem stjerner i oktober
Ingen funky homo sapiens å spore her. Bare restene av stjernestøv på en øde overflate.
De fire medlemmene i DEL er blant landets ypperste innen diverse improvisasjon, støy, eksperimentell rock – you name it. Lasse Marhaug, Killer, Per Gisle og Fredrik Ness Sevendal kan knyttes til en bråte prosjekter: Jazkamer, Motorpsycho, Ranheim, The Birds, Norwegian Noise Orchestra for å nevne noen.

DEL er deres felles verktøy for å utforske grenselandet mellom sine andre prosjekter, og har i mange år vært en av landets mest undervurderte – eller glemte – band. Med Projectionist Please Focus (2000) dokumenterte de sin utvikling gjennom ulike liveopptak i perioden 1998-2000. Five Dolls For An August Moon er en mer helhetlig sammensatt studioinnspilling, og den markerer ytterligere progresjon i bandets kontinuerlige modningsprosess.

Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls… søker mot mer distanserte sfærer. Nå er det mulig å finne spor etter sluggerrocken her, men først og fremst utad, som i tittelen, hentet fra Mario Bavas film fra 1970 – samme mann som regisserte Black Sabbath syv år tidligere. DELs ”Sabbath Fucking Sabbath” fremføres på… nynorsk(?) og har ikke gjenkjennelige riff fra moderlåten, men underbygger tross alt deres fascinasjon for slemme britiske mørkemenn.

Det fine med DEL er at de gjør som de selv vil. Det virker som de ikke lar seg affisere av omverden, og gir hverandre full kunstnerisk frihet til det som skapes. Alle låtene virker improvisert frem med vidåpne ører og sanser, samt kanskje en stille enighet om å holde hverandre litt i sjakk. De slipper aldri de underliggende kreftene opp til overflaten, men lar dem heller ligge og vake akkurat nok til at vi kan skimte skyggene og føle den murrende kraften før den bryter løs. Vent ikke på at kvartetten plutselig fyrer løs med noen monsterriff, eller skjærer ut i masochistiske feedback-orgier. La deg heller henføre av de pulserende, knitrende og langsomme lydlagene de lister ut av seg som i en slow motion-trip, der særlig sistesporet er en tidløs space odyssey som bringer oss opp til stjernene.

Synesthetics følgeskriv beskriver hele platen ganske treffende som en slags psykedelisk rom-dop-hallis, og ’en makaber technicolor-drøm skåret inn i jomfruelig vinyl’. Fine ord, men en akkurat passende beskrivelse for mitt vedkommende. Du vil kanskje få helt andre bilder i ditt hode, men uansett – Five Dolls for an August Moon må besøkes i kraft av at DEL er på en egen planet i norsk rock anno 2006.

Og det er den planeten jeg vil bo på.

Golden Serenades & Sewer Election & Treriksröset: S/T (2008)
Kampf Um Norwegen
Med et omslag som illustrerer en form for svunnen nasjonalisme, låttitler som ”Killing For Norway” og dedikasjon til Marve Fleksnes illustreres muligens en viss form for ironisk distanse – eller i det minste forsøk på å skape litt humor – i det som er en ganske vanskelig og streng musikalsk genre.

I løpet av denne snaue timen holdes vi som lytter spent fast i en elektrisk stol og gjennombores av hard, ugjennomtrengelig støy uten at grepet slippes i det minste. Ekstremstøy, eller harsh noise, kan være en relativt mannevond greie. Golden Serenades og Sewer Election & Treriksröset gjør lite for å omvende genren i særlig grad, og det er kanskje lurt å pakke det inn i med bunadskledde barn på coveret. Så har vi noe pent å se på i hvert fall. Forsøk på å sette dette i en politisk kontekst er litt nødrim, selv om det altså var Golden Serenades som fikk FrP til å stille spørsmål ved kulturrådets prioriteringer da de knuste noen gitarer under et støttet prosjekt for et par år siden. ’Strong political influence’ som det står i følgeskrivet er vel å trekke det litt langt. Det er vel ikke akkurat noe hold i at støymusikk blir ansett som ’farlig’ av staten, selv om vi 10-12 stykkene som henger på Dans for Voksne sine konserter i Oslo kan se rimelig grimme ut etter et par pils.

Mange støyartister ’lider’ av at det ofte er stor avstand mellom musikken de presenterer og måten dette gjøres på. Noe av intensiteten blir borte når de brennende lyder og omkalfatrende kaos skapes av en bebrillet fyr med collegegenser som glor inn i en laptop på en naken scene. Gi meg noen filmer, strobelys, nakne dansere, utemmede dyr – et eller annet, liksom. Likevel, det er sammen med artisten(e) – og andre mennesker – støymusikken stort sett fungerer best. I en eller annen form for kontekst som går utenpå selve musikken. På CD blir – i hvert fall for mitt vedkommende – harsh noise en parentes i samlingen. Noe som er morsomt å ha, å se på og samle på, men som dessverre sjelden blir hørt på.

Herværende plate vil ikke gjøre noe fra eller til på det nivået, selv om det, når den først står på og godgjør seg i stereoen, unektelig er fett å høre så mye kompromissløs og massiv lyd slippes ut, maltrakteres og presses inn i øregangen med særdeles smertefull effekt før det eksploderer et sted dypt inne i sneglehuset med et ekko som henger igjen i ukevis. Det er klart det.

Hvem som står bak jævelskapen? I det rødhviteblå-hjørnet: Golden Serenades: To ikke helt ukjente herrer; John Hegre og Jørgen Træen, og deres opptak Transformatorlyd hentet fra Landmark i Bergen i 2005. I det blågule hjørnet: Sewer Election: Dan Johansson og Tommy Carlsson (her kaller de seg Sewer Election & Treriksröset, jeg vet ikke hvorfor) og deres ”Killing For Norway” fra kassetten Spanking Ritual (2007), opprinnelig utgitt i 20 eks. De bør nå et større publikum denne gang. Denne splitten minner i hvert fall om at Norge fremdeles er i forgrunnen på den internasjonale støyscenen – men ikke minst at de over grensen ikke bare gumler sild og kaviar. Skal se det gjemmer seg mye møkk bak folkhemmets velpleide fasade.

Le Corbeau: s/t (2008)
Ravnen
Øystein Sandsdalen er den skyggefulle, noe undereksponerte gitaristen i Serena Maneesh, med bakgrunn også i blant andre Angora Static og The Unmist. Han har dessuten et eget soloprosjekt gående, debuten under navnet Le Corbeau foreligger her som en mellomting mellom en fullengder og en EP (8 spor, 27 minutter).

Le Corbeau – fransk for ravnen – spiller muligens på Charles Baudelaires oversettelse av Edgar Allan Poes velkjente dikt «The Raven». Lou Reed gjorde for noen år siden en hel plate basert på nevnte verk, og lenken mellom Baudelaire og Velvet Underground bindes naturlig sammen av Sandsdalen. I tillegg til mørk poesi, snev av mystikk og huggende gitarriff, kan Sonic Youth og Jesus & Mary Chain trekkes frem som til sammen fire pilarer dette prosjektet er bygget på. Youths klassiske gitarstil, slørete støytepper og den drømmende vokalen fra skotupperne bidrar til å gi dette prosjektet mye av dets egenart.

De fleste av disse 8 sporene eksisterer i skjæringspunktet mellom vare, følsomme melodier og utfordrende utskeielser av mer støyende art, der Sandsdalen igjen viser seg som en habil gitarist. ”Burnt Violet Sky” får stå som nøkkelspor på denne platen med sin konstante fremdrift og hoggende gitarer. Platen er ellers ganske hazy, men det svevende uttrykket utfordres også noe. Her er et par mildere instrumentale spor, som ”Dreamland”, der han lar fuglene synge alene sammen med en enslig gitar, hvis mønstre vil gjenkjennes for elever av Takoma-skolen.

Sandsdalen har nok ikke hatt som målsetning å lage en teknisk briljant skive her, og selv om han kler den søkende tilnærmingen, hviler det noe ufullført over enkelte av låtene. Dette er materiale som egner seg å bygge videre på, og jeg håper i hvert fall vår mann ikke gir dette soloprosjektet lavere prioritet fremover.

Coveret er for øvrig utsmykket med Sandsdalens egen lekre kunst, bearbeidede bilder inspirert av gamle amerikanske biler (1957 er et gjentakende motiv), fugler og gitarer. Lekkert fra topp til tå, med andre ord.

Lars Myrvoll: The Island (2009)
Regnværsdager
Lars Myrvoll har kalt sin langspillerdebut for The Island. Det er en illustrerende tittel. Musikken her frembringer et slags isolert stemningsbilde, som skapt utenfor ’fastlandet’ i betydning hovedstrømmen, eller det velkjente. The Island er også i hovedsak et rent soloalbum, selv om Myrvoll på enkelte spor har med bidrag fra gjester som Ole-Henrik Moe/Kari Rønnekleiv, Martin Taxt og Klaus Ellerhusen Holm – alle velkjente navn innen moderne norsk musikk.

Det er nok ikke modernitet som i første rekke opptar Lars Myrvoll, men kanskje krysningen mellom det moderne og det tradisjonelle. Teknisk sett er The Island en spartansk opplevelse, enkelt spilt inn på soverommet gjennom en seksårsperiode. Sus og knitter bidrar til å underbygge følelsen av at dette er musikk fra en annen tid, men ulikt en 78-plate fra svunne tider; konstruert for å lyde slik gjennom moderne teknologi. I et intervju med undertegnede (i Ballade, januar 2008) fortalte den sympatiske Bodøværingen at han var inspirert av alt fra Sonic Youth og John Coltrane, Fennesz og Derek Bailey til Vetiver og Joanna Newsom. Et fellestrekk ved hans egen musikalske overbygning kan dermed sies å være eksperimentell musikk uavhengig av genre, eller som han selv sa: – Kunstnere som gjør radikale valg, utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst ’skal’ og ’bør’ være.

The Island benytter Myrvoll anledningen til å utdype sitt musikalske syn. Her tegnes linjer fra eldre amerikansk folk (Takoma-skolen) til nyere eksperimentalister/minimalister i tråd med hans egne forbilder. Jeg synes Lars Myrvoll entrer scenen med en distinkt signatur, han etterlater et lovende inntrykk på et vis som er både tilgjengelig og imøtekommende. Her står varsomme gitardrodlinger, undrende stålstrenger og drømmende klangflater i sentrum. Klang og rom overskygger gjerne melodiske linjer og teknisk fingnikking. Førstesporet ”Departure” er smertelig vakkert, og åpner porten for en plate som søker mot det avdempede og drømmeaktige, der betoningen av ’regn’ i låttitlene gir mening. Lars Myrvoll byr på gråtoner og molldrypp, men også strimer av lys og solskinn et sted kan skimtes borte i horisonten.

Jeg liker denne øya godt, plata har vært et gjentagende soundtrack de siste ukene uten at den hverken har tapt seg eller satt seg. Men jeg sitter også igjen med følelsen av at den ikke gir et fullstendig bilde av Myrvolls kvaliteter. Kanskje det er soveromsinnspillingenes døsige tilstand som gir et noe distansert slør, kanskje er det den lange innspillingsperioden (seks år) som gjør at dette blir vel så mye en blokk løsark med skisser enn en ferdigskrevet bok. Men det ligger mye godt materiale i disse historiene, neste gang håper jeg de også blir skrevet helt ut.

Noxagt: Turning It Down Since 2001 (2003)
Fists Of Fury
Selv om jeg er relativt kjent med både labelen Safe as Milk og Kjetil D. Brandsdal (Fibo Trespo, Hellfire) har jeg har ikke hørt noe av denne trioens tidligere bragder. Så det var med et relativt åpent sinn jeg lente meg tilbake for å sjekke innholdet.

Noen timer senere: Tungpusten, svett og mørbanket i hodet sleper jeg meg bort til tastaturet i et forsøk på å beskrive dette 26 minutter lange tordenbrølet. Referansene mine kretset først rundt tyngre orkester som Sleep og Earth, og så står da også selveste Billy Anderson (Melvins, Clutch, Helios Creed, Buzzov-en ++) oppført som produsent. Noxagt kan relateres i disse retninger, men jeg synes de tidvis tangerer sine powerbrødre både i intensitet og brutalitet.

De har en uvanlig line-up med Kjetil Brandsdal på bass, Nils Erga på bratsj og Jan Christian Kyvik på trommer, der det mest bemerkelsesverdige er hvordan Erga svinger buen på sitt instrument. Bratsjen må være ledet gjennom en rekke skumle bokser for å frembringe den hissige, av og til skrikende lyden som kommer ut. Den bidrar ikke bare til å gi en viss dronende effekt, men også til å slipe seg mellom Brandsdals brutale basshåndtering og Kyviks resolutte pressluftbor, og det på en måte som overflødiggjør gitaren man kunne forvente var tilstede. Selv uten vokal skaper denne trioen et så kraftig og massivt lydbilde at vi ikke savner noe, og som heller ikke åpner rom for noe mer. Når de åpner portene til helvete og lar de det regne ild og svovel over oss er det som å stå midt inne i et armageddon det er umulig å unnslippe fra. Turning It Down Since 2001 skaper kanskje ikke så mye harmoni og glede for de fleste, men er en kraftfull totalopplevelse som appellerer mer til våre mørkere sider; raseri, angst, paranoia, sinne, galskap.

Trollmennene kverner mange stilarter opp i sin sorte gryte for å klare dette. Metal, prog, folk, punk og noise er alle ingredienser som benyttes som virkemidler her. Resultatet er likefullt en stram og fokusert skive, og takket være korte låter rekker man å svelge intensiteten som av og til kan virke kvelende (sett på ”Swarm” på full guff). Man rekker akkurat å trekke pusten før de kaster oss ut i en ny malstrøm. Det kan bemerkes at enkelte partier kan trekke veksler på John Zorns Naked City eller japanske bråkmakere som Space Streakings og Zeni Geva, men trioen bærer også i seg et urgroove som gjør at de hele tiden balanserer mellom fristøy og gjenkjennelige, faktisk ganske fengende melodier.

Noxagt har med utemmet villskap og voldsomt målrettede knyttneveslag ikke bare skapt den mest forrykende norske utgivelsen på lang tid, Turning It Down Since 2001 bør skape buzz langt utover NorWaves grenser.

Origami Galaktika: Laos Vegas (2008)
B9
B9 er Benny Braaten, tilknyttet det verdensomspennende Origami-nettverket, der alle har sin egen kode, og som opp gjennom årene har avfødt en rekke varierte prosjekter. Prosjektet ble skapt i 1990 av Tore H. Bøe, og omfatter en rekke kjente (og mindre kjente) artister innen den eksperimentelle musikkscenen med utgangspunkt i Oslo. Arktika, Disharmonika, Replika, er noen grener på det store treet, og altså Braatens Galaktika. Han er selv en dreven skikkelse i hovedstadens undergrunnsmiljø med fartstid under dette navnet siden tidlig på 90-tallet.

Laos Vegas er, kort fortalt, en musikalsk ferd med Laos og Las Vegas som to tilsynelatende kontrastfylte motpoler, men som her møtes i et øyeblikk av musikalsk forbrødring. Teksturbasert ambient og mørke droner er Braatens virkemidler, som gjennom feltopptak, elektroniske innslag og organisk instrumentering (blant annet en fin trombonesolo) har skapt en vakker plate med dette som grunnlag. Innslag av munkemessing i møte med blinkende pengebanditter er kanskje et forsøk på å si noe om vår verden. Kanskje Braaten mener vi har mistet noe verdifullt, kanskje han vil sette søkelys på noe med verdier eller mangelen av sådanne. Det er utvilsomt et langt stykke – på alle måter – mellom det ’fjerne’ østen og vestens mest glorete by; Sin City et symbol på vår dekadanse, grådighet og dårlige smak. Kanskje han bare synes lydene av disse to kulturene passer godt sammen. Jeg vet ikke, men det låter i hvert fall veldig fint.

Jeg har vært i Vegas, ikke i Laos, men tør likevel mene at de østlige innslagene står sterkest her. Braaten har da også tidligere vist stor interesse for musikken fra det østlige Europa, og også her er det inkludert opptak med blant andre gatemusikanter fra Slovakia.

Laos Vegas er en av disse forunderlige platene som hverken vil skape den store røre, eller har noe ønske om å gjøre det (trykket kun i 500 eks.), men som utvider perspektivene for en stakket stund for den heldige lytter.

Pichelin/Charles/Grydeland: North Of The North (2008)
Nordpå
Hvis fiskeren Sverre Pettersen på Skjervøy i Nord-Troms rettet ryggen og så opp fra nota si en junidag i 2006 ville han kanskje sperret øynene opp. For hva er det som skjer der inne på land? Kanskje han stappet pipa, hentet kikkerten sin og forsøkte å fokusere på tre menn med hodetelefoner og mikrofoner som rotet rundt i fjæra. Fiskeren ristet trolig på hodet, mumlet noe om søringer og gikk tilbake til sitt arbeid.

For hva var det egentlig som foregikk på Skjervøy i juni 2006? Jo, der var to franske og en norsk musiker hvis formål var å samle inn unike lyder for å lage en serie ’fonografier’ – lydfotografier av omgivelser ved Norskekysten. Marc Pichelin/Xavier Charles har jobbet med lydfotografier tidligere, blant annet i Laos, på Grønland, i amerikanske storbyer og i jordskjelvområder. Dette var deres første besøk her i landet, med Kongsberg-mannen Ivar Grydeland som lokal guide.

Jeg pratet med Grydeland om dette prosjektet, etter at han og Charles/Pichelin hadde gjort unna sin uke nordpå.

– Vi reiste en del rundt i et forsøk på å kartlegge kystmiljøet, og fikk tatt opp mye forskjellig, blant annet møte med reinsdyr, stabling av tørrfisk og en dag ute i sjarken med en lokal fisker. Prosjektet går på hvordan dette kan settes i en musikalsk sammenheng, fortalte han den gangen. To år senere foreligger resultatet altså på plate, sier Ivar Grydeland.

Det må umiddelbart sies at resultatet mangler en viktig del for å fungere som «lydfotografier». Nemlig fotografiene. Her sitter vi kun igjen med lyden, bildene må vi lage selv. Og det er ikke så vanskelig, selv for en som aldri har satt sin bein nord for Trondheim. Vi hører måsa skvaldre utrettelig, hører vannet slår mot ripa, bølgenes evige gang, hører fiskeren snakke om sitt fag og vi hører arbeidet på fiskefabrikken – og selvsagt, våre venners fortolkning av disse naturgitte og menneskeskapte lydene.

De ni sporene her tigger ikke akkurat om å være lett tilgjengelige, men North Of The North er på ingen måte en ubehagelig eller slitsom lytteropplevelse. Det er nok kanskje mer eksotisk å høre for en Paris-borger enn for en som selv bor langs kysten – for hvorfor skal han eller hun kjøpe noe på plate som de hører hver dag? Det er her utfordringen av å sette lydfotoene inn i en musikalsk sammenheng dukker opp.

Jeg synes ikke trioen har laget en musikalsk opplevelse som står helt for seg selv, i den betydning at kunnskapen om hvor og hvordan dette ble til er det viktigste, uten denne mister platen mye av sin ’egenverdi’ om det i det hele tatt går an si noe slikt om et sådant prosjekt. Den selve musikalske opplevelsen blir tydeligere i de tre siste sporene (her med Grydeland på banjo), som er tatt opp etter besøket på Skjervøy. Her integreres kystens lyder med den moderne avantgarde og improvisasjon på et mer fullendt – og behandlet – vis.

North Of The North er et interessant prosjekt, og på mange måter et viktig prosjekt. Lyden av det som er rundt oss må også ivaretas, om noen år blir det viktig historisk materiale. Og for oss som av og til drømmer å ferdes nord i landet, så er dette et fint lydpostkort. Men jeg savner bildene.

Bjørn Hammershaug (tekst og foto)