101 Plater Du Ikke MÅ høre før du dør

74. Rodan: Rusty (Quarterstick, 1993)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Rodan: “Bible Silver Corner” Det er ingen tvil om at Slint er blant de mest innflytelsesrike bandene fra amerikansk undergrunn på 90-tallet. Deres Spiderland (1991) satte en ny agenda for indierocken, definerte math-rock som genre og avfødte en rekke sentrale prosjekter også i etterkant (The For Carnation, David Pajo solo og coverfotograf Will Oldham). Dessuten satte de Louisville, Kentucky på indiekartet. Slint kan få sin gjennomgang i en annen sammenheng, i denne konteksten passer det å minne om bysbarna Rodan.

Rodan utga vel bare denne ene skiva, men i likhet med Slint skulle førsteprosjektet gi mange fruktbare avleggere (Rachel’s, Sonora Pine, June Of 44, Retsin, Shipping News++). Rusty skulle ikke få samme direkte påvirkningskraft som Spiderland, den kom et par år senere, men deler mange av dens kjennetegn: Fokus på soft/loud dynamikk, komplekse låtstrukturer, lengre instrumentale partier og intrikate gitarlinjer som hekles i hverandre inntil de eksploderer av full kraft, hviskevokal som bryter ut i voldsom roping. Men Rodan er også et band som fortjener sitt eget ettermæle. De representerte en både mer emosjonell dybde og større dynamisk spenn enn Slint, mer direkte lenket både til post-punken og en lo-fi tilnærming. Lydtekniker Bob Weston (Shellac) fikk fram hele dette spennet på en plate som aldri lar lytteren hvile – og ei heller har noe ønske om det.

Det nydelige instrumentale åpningssporet “Bible Silver Corner” avbrytes på voldsomt vis med to minutter hardcore noise (“Shriner”). Rodan har med dette vist sine to ansikter, og på resten av platen utforskes disse elementene gjennom låter som males på stort lerrett, med både følsom og brutal pensel som lag på lag fyller et voldsomt bilde med forstyrrende tiltrekning.

Det er vanskelig å tenke seg framveksten til f.eks Explosions In The Sky, Mogwai og Godspeed uten et band som Rodan. Det er egentlig vanskelig å tenke seg noen som har utforsket rockens intrikate labyrinter særlig grundigere. Det passer – som en intro – og starte med introen. Resten er det opp til deg å dykke videre ned i.

75. Labradford: Mi Media Naranja (Kranky/Blast First, 1997)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Labradford: “C” Labradford gjorde det ikke umiddelbart lett for seg selv da de i 1997 lanserte sitt flotteste verk. Mi Media Naranja er kledd i et dunkelt omslag, uten forklarende tekst, låtene bærer knapt titler. For de av oss som gikk mang en vinter i møte med deres foregående album, ikke minst A Stable Reference (1995) var Virgina-bandet allerede en velkjent kompanjong – så det gjorde ikke så mye. Alle deres skiver er verdt å sjekke ut, Mi Media Naranja er et naturlig førstevalg. Ikke bare som deres mest tilgjengelige, men også fordi de her utvidet sine lydskulpturer til et eget sound, omformet sine abstrakte strøk om til noe allment og konkret – og usigelig vakkert.

Knitrende elektroniske nyanser, minimalistisk dub, sober orkestrering, hviskende stemmer, dvelende gitartwang – dette er Brian Enos Apollo-ferd filtrert gjennom tysk modernisme (Pole, Oval), svevende over den amerikanske vesten sett gjennom David Lynch’ linse. Mi Media Naranja er et sfærisk album, fullt av åpne rom, som likevel alltid avslører nye dybder; minimalistisk, magisk og alltid ytterst smakfullt. Dette er musikk i vektløs tilstand. Skapt for evigheten.

76. Cosmic Psychos: Slave To The Crave (Rattlesnake, 1990)

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Cosmic Psychos: “Quarter To Three” Du skal lete lenge for å finne en tøffere trio enn arbeiderklassepunkerne Cosmic Psychos. Deres tidligste skiver, den selvtitulerte debuten fra 1987 og Go The Hack (1989) inneholder noen av de mest minnerike ølskummende anthems i pubrockens historie.

Med lisens på Sub Pop i USA sikret de også en kortvarig men viktig status i mer kredible kretser enn de strengt tatt hørte hjemme. Cosmic Psychos forsøkte aldri å være mer enn breial og macho powerrock med infantil humor, tre grep og et lydnivå som blåste ut de siste restene av vett i skolten.

Det låt fett på skive, men det var på en svett, trang klubb foran et tørst publikum de virkelig kom til sin rett. Selv husker jeg det meste av deres killerkonsert i Oslo tidlig på 90-tallet, der en del overivrige publikummere – det kan ha vært undertegnede – bidro til en noe brå slutt på det hele. Deres beste øyeblikk fanges på livealbumet Slave To The Crave fra 1990 – tatt opp på hjemmebane på the Palace i Melbourne. Innledet på brei australsk med “We’re the Cosmic Psychos, and we’re three male models” harver de gjennom 14 låter i et sett som aldri hviler, der låter som “Pub” og “Can’t Come In” fremdeles duger som vorspiel når som helst. “Quarter To Three” er et godt eksempel på deres knallharde motorikk og utskeiende gitartripper.

Karrieren utover på 90-tallet ble noe mer variabel, og det plutselige dødsfallet til gitarist Robbie Watts i 2006 satte bandet ytterligere tilbake. Men de holder navnet visstnok fremdeles i live. På en aller annen sliten pub down under, tenker jeg.

77. Lonely Moans: s/t (Tupelo, 1990)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Lonely Moans: “Jiggerwhack” Relativt obskur utgivelse fra Tupelo – plateselskapet som er mest kjent for tidlige grunge-ting (Nirvanas Bleach og en en del Melvins-skiver). Det er intet å hente fra omslaget på denne CD-utgaven, og info om Lonely Moans på nettet er i beste fall sporadisk. De ga ut en syvtommer på Sub Pop året før denne fullengderen, som jeg bare må anta ble deres eneste hilsen til verden.

Med sin selvtitulerte skive markerte Lonely Moans seg som et band preget av tung garasjeblues med psykedeliske gitarvegger, en dæsj rockabilly og med en utagerende side som viser en tydelig punka bakgrunn (“Slave”). Det er lov å anta at de ble fostret på britisk 60-tallsbølge, vokste opp med punken og fant seg dårlig til rette både i collegerocken og den gryende grungen fra tiden.

Dette er et eksempel på en skive som falt utenfor de fleste hipster-kategorier (utgiver til side) og langt ned i glemselens bunnløse dyp. Det er ikke noe must å grave den fram heller – og slik passer den fint inn her. Men gitarspillet er fremdeles fint, og flere av låtene har stått seg riktig så bra. Førstesporet, dysfunksjonelle “Jiggerwhack” slår an tonen med sitt Butthole Surfende, tribale driv og en matlei vokalist som vræler om selvmordsforsøk og om å ligge med hodet ned i dass. Vanskelig å toppe en slik start!

78. The Montgolfier Brothers: Seventeen Stars (Vespertine, 1999)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The Montgolfier Brothers: “Seventeen Stars” Et google-søk på “montgolfier brothers” kunne avsløre opprinnelsen til dette bandnavnet, da plata liksom trillet ut av hylla etter en lengre, glemt tilværelse i støvkrokene. Brødrene Montgolfier levde på 1700-tallet, og stod bak verdens første bemannede luftballong-ferd. De to måtte dermed være blant de aller første menneskene til å se verden under seg i all sin stille, veldige prakt.

200 år senere dukker det altså opp et band av oppkalt etter brødrene, og sannelig er det en jomfruelig nostalgi og et lett bris-aktig sus over deres barokke popmusikk. Litt som å henge i en luftballong over Kent, Dorset eller noe slikt, med lite annet å fôre enn å kikke på livet langt der nede, menneskene som blir prikker, byene små søleflekker, elvene tynne årer og skogene grønne pledd. Dette er fredelig, pastoral popmusikk – ikke helt utenfor distriktet til Belle & Sebastian, Arab Strap og tristessen fra Joy Division – dog uten noen støyende elementer som elektriske gitarer eller taktfast tromming – nærmere kanskje sen Talk Talk, Hood og Movietone i stilen. Dette er nobel, høflig popmusikk i spasértempo, kall det gjerne høstsonater – men den er fin om våren også. Sjelden henvender de seg til oss med en oppstemt melodi, aldri hever de stemmen, de skaper en døsig flyt som kunne blitt grå og kjedelig, men som skaper en helhetlig atmosfære det er godt å lulle seg inn i.

Jeg har ikke noe annet av duoen (Mark Tranmer og Roger Quigley), men samme nettsøk kunne avsløre at de fremdeles ser ut til pludre rundt med sitt – et stykke utenfor radaren til de fleste, vil jeg tro.

Det er ikke lett å velge ut bare én låt fra denne – men tittelkuttet er i hvert fall det lengste, og minner om at Seventeen Stars har holdt seg like luftig, selv etter over 10 år i glemsel.

79. Munch: Live (Tatra, 1992)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Munch: “Fun” Norsk rock var ikke det mest spennende territoriet å bevege seg rundt tidlig på 90-tallet, nærmest fraværende på salgslistene og med en relativt liten undergrunnsscene.

Ett av de norske bandene som gjorde livet litt mer interessant på denne tiden var Munch, fra Kristiansand. Mer til felles med eksperimentell europeisk kunstmusikk som Laibach og Einstürzende Neubauten enn den vanlige anglo-amerikanske løypa, er de fremdeles en særegen utvekst i den norske musikkens sortere får. Kombinasjonen av provokativ kunst, industriell støyrock og teatralske stunt var dypt grunnfestet hos Munch – senere ytterligere spisset med Kristiansand Kunstkommando etter at moderbandet pakket sammen skrinet etter fem år og tre skiver.

Munchs siste utgivelse ble denne liveinnspillingen fra avslutningskonserten på Rockefeller i desember 1991. På dette tidspunktet hadde Munch også lært seg å traktere instrumentene sine relativt høvelig, som alltid frontet av Ivar Myklands dels autoritære, dels maniske stemme. Munch Live gir et tidstypisk bilde av tidlig 90-tallsrock, men den er også et testamente fra et band som fremdeles står seg som originale og frittenkende. Slike bør ikke glemmes.

Siste avskjedshilsen fra deres siste konsert denne mørke, mørke kvelden var også deres korteste og mest frenetiske øyeblikk. Snerrende, piskende “Fun”.

80. Opal: Happy Nightmare Baby (Rough Trade, 1987)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Opal: “Supernova” Dette kortlevde bandet hadde både en forhistorie og et etterliv som det er verd å merke seg. Kendra Smith kom fra stillingen som bassist i LA-bandet The Dream Syndicate (hun var kun med på debuten), mens David Roback hadde fortid som gitarist og vokalist i et annet Paisley Underground-band fra samme by: Rain Parade og deres eminente debut Emergency Third Rail Power Trip. Smith trakk seg – etter en soloskive tidlig på 90-tallet – helt tilbake, mens Roback slo seg sammen med Kendra Smith og dannet Mazzy Star.

Opal tilhører siste skvulp av den nypsykedeliske bølgen i Los Angeles, og musikalsk var bandet en forløper til langt mer suksessfulle Mazzy Star med sine langsomme, svevende drømmerier. Men Opal var langt mer psykedelisk utagerende i stilen, mer “magick power”, mindre “fading into you”, der trekk fra både Pink Floyd, The Doors, The Velvet Underground og T-Rex er relativt åpenbare.

Med mantralignende grooves, Smiths kontrollerte isvokal, gromme orgelpartier og Robacks syrete gitarlinjer skaper de et eget univers som liksom lar 60- og 80-tallet passere hverandre som om ingenting hadde skjedd i mellomtiden. “Supernova” gir et representativt innblikk i en duo som skapte drømmer ut av mareritt. Lekkert og skremmende på en gang.

81. Lee Clayton: Naked Child (Fame, 1979)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Lee Clayton: “10 000 Years/Sexual Moon” Countrysangeren Lee Clayton fra Alabama er blant disse artistene som har gått stille i dørene. En håndfull utgivelser over et langt tidsløp, moderat suksess i sin samtid, stort sett glemt i etterkant. Men Lee Clayton burde vært der oppe sammen med Townes Van Zandt, Warren Zevon eller highwaymen fra sørstatene som han skrev låter for.

Drevet av eventyrlyst og skapertrang forlot han flyvåpenet og satset på en karriere i Nashville på slutten av 60-tallet, og gjorde det ganske bra som låtskriver (for bl.a Waylon Jennings og Willie Nelson). Lee Claytons selvtitulerte debut fra 1973 presenterte verden for en malmfull singer/songwriter med klasselåter som “Ladies Love Outlaws” og “Bottles Of Booze” i gitarkassa – selv om de færreste brydde seg. Et par-tre skiver på slutten av 70-tallet og et livealbum fra Oslo 1990 (han ble godt mottatt i miljøet rundt roots-fortet Cruise Café, og bodde vel også en periode i hovedstaden), er stort sett beholdningen. De siste 20 årene har han levd et tilbaketrukket liv et – eller annet sted nær en ukjent landevei.

Jeg velger å presentere Naked Child, men kunne like gjerne trukket fram debuten eller Border Affair (1978). Med prominente gjester som JJ Cale og Carlene Carter gyver Clayton løs med en mer rocka holdning enn tidligere, innledet av den rullende gospelrockeren “Saturday Night Special”. Det moderne outlaw-eposet “I Ride Alone” er en udiskutabel klassiker, pisket frem av rivende gitarer og kontrollert av Claytons dirrende, stoiske røst – han er ingen stor vokalist, men det er et levd liv i stemmebåndene – hemmet noe av tidstypisk produksjon (særlig trommene). Den nydelige down-and-out balladen “A Little Cocaine” og “I Love You” – igjen med gospelpreget koring, bidrar til å gjøre Naked Child mettet av stor musikk. Størst – i hvert fall lengst – er “10 000 Years/Sexual Moon”, som illustrerer hele skiva ganske presist.

Håper Lee Clayton dukker opp igjen en eller annen dag.

82. Bastards: Monticello (Treehouse, 1989)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Bastards: “Monticello” Midtvesten i USA avfødte en haug med grimme band på 80- og 90-tallet. I god avstand mellom New Yorks coolness og Seattles kaffebarer var og ble “norske” Minneapolis en holdeplass som aldri oppnådde samme hipsterstatus, men som, ikke minst takket være oppegående Amphetamine Reptile Records, ga oss noen av de beste skivene fra denne perioden.

Blant bandene som gjorde scenen i Minneapolis i overkant fet var Bastards – riktignok ikke på AmRep. Monticello ble deres eneste fullengder – og er en skikkelig vrang og vonbroten øvelse i seeeeig sluggerrock av den typen som ikke lenger lages. Ikke metal, ikke grunge, men en øvelse i støyende, ondsinnet redneck truckrock i krabbegir, med gurglende vokal og blytunge melodier som aldri ser lyset. Produsent Butch Vig gjorde senere karriere med band som Nirvana og Smashing Pumpkins, men Bastards var det aldri noe håp for på hitlistene. Deres musikalske ballast inkluderer både Big Black og Godflesh og samtidige artister som Killdozer og Tad, men duoen Joachim Breuer og Anthony Martin (med trommisene Dave Weiland, Tommy Rey) vandret langs en langt mindre befolket vei. Vinnende tekstlinjer som “Slide my arm around your waist /I’m gonna punch your guts, slap your face /Stick a knife into your hole /I’m gonna cut you of your self control” (“Hole”) eller “There’s only one way to break free/Put over an example, kids in the car/Yeah, you’ve got to kill yourself, kill yourself, relax relax” (“Monticello”) bidrar til å underbygge undergangsstemningen på hele dette truende eposet.

Kuriosa: Joachim Breuer dannet senere bandet Janitor Joe, sammen med bl.a Kristen Pfaff. Pfaff ble med Courtney Love i Hole, og døde av en overdose kort tid etter Kurt Cobain.

83. Vincent Gallo: When (Warp, 2001)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Vincent Gallo: “I Wrote This Song For The Girl Paris Hilton” Skuespiller, regissør, kunstner, modell og generell enfant terrible, Vincent Gallo overrasket nok mange da han debuterte som soloartist med When i 2001.

Musikalsk har Gallo bakgrunn fra punkscenen i New York, blant annet i et glemt band sammen med da ukjente Basquiat, men det er først og fremst innen filmen han har gjort seg bemerket (ikke minst debuten Buffalo ’66). Han er visstnok beinhard republikaner, selger kroppen sin på nettet (“Heavy set, older, red heads and even black chicks can have me if they can pay the bill. No real female will be refused.”), har en egenskap å fornærme folk rundt seg og kjennes i det hele tatt som en usympatisk fyr. Men det er mat for tabloiodene. Vincent Gallo kan lage fin musikk, og det er som regel alltid hyggelig å finne fram igjen When.

Dempet og elegant framstod han som en ettertenksom trubadur i klasse med – og kanskje inspirert av – vennene Jim O’Rourke og Sean Lennon. Enkel gitarpludring, tape loops, analoge synther og uanstrengt vokal i stilsikre arrangementer skaper en tilbakelent kveldsatmosfære som aldri faller over i rent koselig føleri. Det er noe ensomt og vemodig over When, som av og til mot det parodiske (“Yes, I’m Lonely”), men som i det store og hele er svært så tilfredsstillende lytting. De instrumentale sporene, som utgjør omtrent halvparten av materialet tenderer over mot jazza trip-hop, og er de mest bevegende her. De gjør avstanden til utgiver Warp noe mindre enn hva de nakne fortellingene til Vincent Gallo tilsier.

Så får det egentlig bare være opp til lytteren å avgjøre om When er navlebeskuende dilldall eller autentisk innsikt fra konseptkunstneren.