Stikkord

, , ,

Vincent Gallo: «I Wrote This Song For The Girl Paris Hilton» Skuespiller, regissør, kunstner, modell og generell enfant terrible, Vincent Gallo overrasket nok mange da han debuterte som soloartist med When i 2001.

Musikalsk har Gallo bakgrunn fra punkscenen i New York, blant annet i et glemt band sammen med da ukjente Basquiat, men det er først og fremst innen filmen han har gjort seg bemerket (ikke minst debuten Buffalo ’66). Han er visstnok beinhard republikaner, selger kroppen sin på nettet («Heavy set, older, red heads and even black chicks can have me if they can pay the bill. No real female will be refused.»), har en egenskap å fornærme folk rundt seg og kjennes i det hele tatt som en usympatisk fyr. Men det er mat for tabloiodene. Vincent Gallo kan lage fin musikk, og det er som regel alltid hyggelig å finne fram igjen When.

Dempet og elegant framstod han som en ettertenksom trubadur i klasse med – og kanskje inspirert av – vennene Jim O’Rourke og Sean Lennon. Enkel gitarpludring, tape loops, analoge synther og uanstrengt vokal i stilsikre arrangementer skaper en tilbakelent kveldsatmosfære som aldri faller over i rent koselig føleri. Det er noe ensomt og vemodig over When, som av og til mot det parodiske («Yes, I’m Lonely»), men som i det store og hele er svært så tilfredsstillende lytting. De instrumentale sporene, som utgjør omtrent halvparten av materialet tenderer over mot jazza trip-hop, og er de mest bevegende her. De gjør avstanden til utgiver Warp noe mindre enn hva de nakne fortellingene til Vincent Gallo tilsier.

Så får det egentlig bare være opp til lytteren å avgjøre om When er navlebeskuende dilldall eller autentisk innsikt fra konseptkunstneren.

Reklamer