Lee Clayton: “10 000 Years/Sexual Moon” Countrysangeren Lee Clayton fra Alabama er blant disse artistene som har gått stille i dørene. En håndfull utgivelser over et langt tidsløp, moderat suksess i sin samtid, stort sett glemt i etterkant. Men Lee Clayton burde vært der oppe sammen med Townes Van Zandt, Warren Zevon eller highwaymen fra sørstatene som han skrev låter for.

Drevet av eventyrlyst og skapertrang forlot han flyvåpenet og satset på en karriere i Nashville på slutten av 60-tallet, og gjorde det ganske bra som låtskriver (for bl.a Waylon Jennings og Willie Nelson). Lee Claytons selvtitulerte debut fra 1973 presenterte verden for en malmfull singer/songwriter med klasselåter som “Ladies Love Outlaws” og “Bottles Of Booze” i gitarkassa – selv om de færreste brydde seg. Et par-tre skiver på slutten av 70-tallet og et livealbum fra Oslo 1990 (han ble godt mottatt i miljøet rundt roots-fortet Cruise Café, og bodde vel også en periode i hovedstaden), er stort sett beholdningen. De siste 20 årene har han levd et tilbaketrukket liv et – eller annet sted nær en ukjent landevei.

Jeg velger å presentere Naked Child, men kunne like gjerne trukket fram debuten eller Border Affair (1978). Med prominente gjester som JJ Cale og Carlene Carter gyver Clayton løs med en mer rocka holdning enn tidligere, innledet av den rullende gospelrockeren “Saturday Night Special”. Det moderne outlaw-eposet “I Ride Alone” er en udiskutabel klassiker, pisket frem av rivende gitarer og kontrollert av Claytons dirrende, stoiske røst – han er ingen stor vokalist, men det er et levd liv i stemmebåndene – hemmet noe av tidstypisk produksjon (særlig trommene). Den nydelige down-and-out balladen “A Little Cocaine” og “I Love You” – igjen med gospelpreget koring, bidrar til å gjøre Naked Child mettet av stor musikk. Størst – i hvert fall lengst – er “10 000 Years/Sexual Moon”, som illustrerer hele skiva ganske presist.

Håper Lee Clayton dukker opp igjen en eller annen dag.