Kranky: Breaking The Waves Since 1993

19/10/201327/07/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Høsten 2013 kan Kranky feire sine første 20 år. Det lille, store selskapet med base i Chicago har vært med å sementere karrierene til blant andre Godspeed You Black Emperor, Low, Tim Hecker, Stars Of The Lid og Deerhunter. Noen sjangermessige stikkord for den sjangerløse labelen kan være ambient, eksperimentell, elektronisk, post-rock. Mye fin musikk har de gitt oss, dette er noen omtaler hentet fra disse årene.

Stjerner fra Texas
Brian McBride og Adam Wiltzie dannet sitt dronebaserte ambient-prosjekt Stars Of The Lid i Austin, Texas tidlig på 90-tallet. De to har gitt oss uendelig med vakker musikk de siste 20 årene, både med sitt duoprosjekt, med soloplater og i andre sammenhenger. Dette er noen få høydepunkter:

Stars Of The Lid: The Tired Sounds Of Stars Of The Lid (2001)
Julian Cope uttalte et gang om Tangerine Dreams album Zeit (1972): ’If you leave to pee or make tea, the room in which Zeit is playing becomes that room. You know that anyone calling in the middle of its playing will never see that room in the same light ever again.’

Nå har Stars Of The Lid tatt det fulle skritt inn i deep-space, og kommet ut igjen med en mektig dobbel-CD/trippel-LP. Resultatet og effekten er i nærheten av det Tangerine Dream frembrakte 30 år tidligere. Ved hjelp av elektroniske instrumenter, strykere, blåsere, piano og field recordings har de skapt et storslagent verk med minimalistisk ambient skjønnhet. La deg ikke lure av det som høres statisk og monotont ut ved første dykk, her er det uendelige og nydelige stemninger som langsomt manes frem.

Brian Eno er et navn som må nevnes i denne sammenhengen. Tankene går både til hans rendyrkete ambient-plater (for eksempel Music For Airports, 1978) og ikke minst hans egen reise opp til stjernene, som endte som et av verdens vakreste album, Apollo (1983). Hør ”Requiem For Dying Mothers” og ”Piano Aquieu” med den steel-gitar lignende lyden som flyter bak i tonelagene. Denne var noe mer fremtredende hos Eno, da han plasserte Daniel Lanois i en lignende rolle. Den samme likheten går også igjen i deler av ”Broken Harbors 1-3”, som med sine bølgende daler fortsetter der ”Under Stars” avsluttet så altfor raskt på Apollo.

Når Stars Of The Lid benytter strykeinstrumenter (”Fac 21”) gjøres det med noe av den samme tilnærmingen som Tony Conrad skapte med LaMonte Young og John Cale (Dream Syndicate) på 60-tallet – med tilsynelatende endeløse toner og ytterst få hørbare endringer. Melodi som begrep passer ikke til det Stars Of The Lid steller med. Dette er minimalisme i ordets rette betydning. Pulserende, langsomt og repeterende endres harmoniene over tid, og akkurat som en lavalampe dannes stadig nye og overraskende former. Hver gang du hører på dette vil du kunne oppdage nye variasjoner, nye sammensetninger og nye mønstre.

The Tired Sounds… er en passende tittel på dette verket. Ikke at musikken blir trettende (selv om den kan bli hypnotisk søvndyssende), men i betydning av at den har preg av fred og evig hvile. Den består av nitten enheter som bindes sammen i seks suiter, og varer i snaut to timer. Lytt, lytter – og rommet er ikke lenger det samme.

Brian McBride: When the Detail Lost Its Freedom (2005)
Det meste Brian McBride legger sin hånd på omdannes til tungt hengende formasjoner som langsomt endrer farge, form og fasong. Kanter er ikke-eksisterende, dette er musikk i flytende form. Bare på ”Our Last Moment In Song” brytes det helt sfæriske med følsomme tangenter, downer-twang og ubehagelige overtoner. Her åpner dessuten McBride munnen, og avslører en stemme sunget i halvt i søvne, tilpasset det øvrige musikalske uttrykket. Et annet solid stykke er ”The Guilt Of Uncomplicated Thoughts”, med klar gitarlyd, sørgmodig trompet-rekke og englesang. På disse to eneste vokalkuttene bringes vi som lyttere inn i McBrides intime sfære, førstnevnte synges sammen med hans eks-kone Cheree Jetton, mens sistnevnte peker mot en ny fremtid i form av forloveden Cheri Keating.

For When The Detail Lost Its Freedom var innspilt under trøblete omstendigheter i Brian McBrides liv: ’it was therapy during a divorce and a move to a city which thrives on sucking the life of out people’s souls’ uttalte han selv. Men de ytre omstendighetene, skapt i skjæringen mellom brudd og håp, påvirker ikke musikken i samme dramatiske grad. Lydbildet er kresent, det er som enkelte spor puster tungt mot oss. Noe av grunnen til dette kan være den i hovedsak organiske instrumenteringen (gitar, piano og fiolin, romstøy, ymse lydbehandling) som pålagt innspillingen fra en keyboard-sampler (ingen synther eller keyboards er benyttet). Det lages duve klanger, slike som kan fylle de fineste dyner, og lytting over hodetelefoner anbefales varmt. Terapi, som Brian McBride nevner, kan vel være et nøkkelord for hele denne platen. Dette er terapi også for den som lytter. Jeg garanterer en drøy time fritatt for all uro som ellers preger hverdagen, enten det er indre eller ytre demoner som jager.

Jeg vet likevel ikke helt. Det er ikke noe stygt å si om denne platen, den er veldig komfortabel som nattamusikk, og om morgenen forhindrer den enhver trang til å bevege seg ut av fosterstilling. Men den er heller ikke noe særlig mer enn det. Jeg har ikke funnet noe særlig ’interessant’ å gripe fatt i her, hva er det som avsløres under de lagvise påleggene av vakker lyd? Jeg vet ganske sikkert med meg selv at i det øyeblikk denne platen settes inn i en hylle blir den stående litt for trygt. Neste gang jeg vil lulles inn blant skyer og skodde, vil nok både The Dead Texan og Stars Of The Lid friste mer enn denne. Men det er mitt tap, ikke ditt.

The Dead Texan: s/t (2004)
Adam Wiltzie har bodd i Brüssel de siste årene, noe kanskje artistnavnet signaliserer, og det er med denne distansen han har skapt en plate som utligner forskjellene mellom livet på havets bunn, i himmelrommet og de endeløse flatmarkene i Texas. For er du glad i lange, bølgende musikalske lavaformasjoner? Trives du med mediterende, hypnotiske toner som saaaakte former stjernebilder du lar deg suge inn i? Foretrekker du din romlyd framført med analoge foran elektroniske instrumenter? Da kan du sette pris på døde texanere. The Dead Texan skaper musikk som hever seg over hverdagens, ja, egentlig hele verdens trivialiteter. De søker ut mot det hinsidige, opp mot noe evig eller endeløst. Ikke så rart da kanskje, at mannen bak dette bandet heter Adam Wiltzie.

Med dette soloprosjektet bedrives mye av det samme vi fikk levert på The Tired Sounds Of Stars Of The Lid, men Wiltzie syntes at dette materialet var for aggressivt for den kommende Lid-plata. Det må være aggressivt etter hans målestokk, for selv om det er enkelte øyeblikk av mer vokalbasert og melodiorientert saktepop, så domineres denne platen også av krusninger til Brian Enos Apollo-ferd og Aphex Twins utvalgte ambiente arbeider som signaliserer en endeløs tomhet. Det er også et minimalistisk og klassisk anstrøk over disse komposisjonene, som blir særlig tydelig på de mest piano- og strykerbaserte sporene (”Taco Me Manque”, ”La Ballad d’Alain Georges”).

Det er noe dvelende over kammertonene til The Dead Texan, men det er også en plate som ikke krever altfor mye av deg som lytter. Den kan gjerne spinne uforstyrret i bakgrunnen til nær sagt enhver aktivitet, den fyller ikke rommet med toner – men fargelegger omgivelsene i knapt merkbare, duse farger. Ikke hårreisende, ikke overmannende, men vakkert og behagelig på uanstrengt vis er dette en plate som kan rulle og gå i ukesvis non stop.

Merk at platen serveres både som en rent auditiv opplevelse og med bilder til, da det følger med en DVD laget av Wiltzie i samarbeid med den greske videokunstneren Christina Vantzos. Det dreier seg om sju stykker fra platen, som ikke overraskende fanger opp rekke abstrakte bilder/animasjoner av vann og lys som formes, krystalliseres eller omdannes i sakte film foran de plirende øynene dine. Helt på sin plass til musikken.

Valet: Blood Is Clean
Honey Owens har i en årrekke vært en relativt obskur skikkelse i en relativt obskur scene i hjembyen Portland, Oregon, involvert i band som Jackie-O Motherfucker, Dark Yoga og Nudge. Blood Is Clean er hennes debut som soloartist, en plate som visstnok ble til gjennom spontane prosesser i løpet av et halvt års tid. Hun kan selv berette at musikken i denne perioden var inspirert av ’lucid dreams and physical artefacts that appeared to me daily that hinted at a sound-world of Haitian Voodoo drumming, various shamanic dreamtime music, the Velvet Underground, and the ‘Fourth-World’ concepts of Jon Hassell’.

Owens selv gikk gjennom denne prosessen nærmest som en utenforstående til sin egen musikk, som ’a medium channeling sounds from an unknown place, opening up and spilling out onto the computer-tape’. Og det er vitterlig en slags utenomjordisk, sanselig stemning som preger Blood Is Simple. Morsomt titulerte ”Burmajuana” (som kanskje kan bidra til å belyse noe av Owens visjoner) er representativ for mye av det som serveres oss. Bygget opp av monotone og repeterende lyder skapes en suggererende kraft faktisk ikke helt ulikt Biosphere/Deathprod. Over dette grunnlaget skjer det mye rart; hviskende stemmer, forstyrrende, skramlebrudd og horror-lignende klokkespill. Skummelt og innbydende på en gang.

På tittelkuttet trer vokalisten Honey Owens fram, ikke uventet med en klar, drømmeaktig stemme. Igjen med et repeterende groove i bunn som beskjæres med tungt ladde gitarer, som vel er det Kranky selv henviser til med beskrivelsen ’alien-psychedelic-blues-jams’ når disse vrir oss i hjertet. Legg spesielt merke til de bastante trommene, som sammen med gitarutbruddene kanskje vitner om en liten forkjærlighet for Suicides beryktede kombinasjon av stålfast kontroll og voldsomt raseri. ’My blood is clean, but the devil’s in me’, hvisker hun – og jeg tror på henne.

På de mer ’drømmende’ sporene trekker Valet mer mot spøkelsesmusikken til for eksempel Charalambides, men også mot moderne folk-huldre fra både USA og Finland, med en forkjærlighet for hedenske ritualer og sirkulære skogsseanser. Slik følger litt for lange ”North” (på nesten et kvarter) oss ut av denne platen som langsomt forsvinner opp til Nordpolen på et isflak av ambient drodling.

Blood is Clean har blitt et høyst fascinerende stykke musikk, selv om den nok appellerer mest til de som er rede for sjamanistisk drømmemusikk. Men på sitt mest besettende viser Honey Owens virkelig hypnotiske kvaliteter.

Jessica Bailiff: s/t (2002)
Jessica Bailiff fra Toledo, Ohio er et navn som gjerne knyttes til slowcore-bandet Low. Det skyldes ikke bare at de har felles interesse av å skape vinterknitrende pop, men også det faktum at hennes to første plater ble spilt inn i Lows studio 20 Below av vokalist/gitarist Alan Sparhawk. Sparhawk og Bailiff ga dessuten ut singlen Crush/Highwire sammen i 2001. Hun har tidligere vist å beherske både mektige gitarlåter (”The Sordid Light Of Morning”, ”Trust” og ”Falling Yesterday” fra Even In Silence, 1998) og mer pyntelige viser (”Warren” og ”Toska” fra Hour Of The Trace, 1999). Materialet til dette tredje albumet er tatt opp hjemme hos henne selv, sammen med Jesse Edwards (Red Morning Chorus) og Noel Keesee.

Hun følger opp med nok en veldig vakker utgivelse, der den himmelske vokalen fortsatt står i sentrum. Med en akustisk gitar som hovedinstrument og kledelige strukturer av ulike støyformasjoner bak seg er Jessica Bailiff en plate som inneholder en akkurat passe blanding av slørende drømmepop og angstfull folkemusikk i sørgetempo. Det kommer godt fram på ”Hour Of The Trace” hvor det tas i bruk et instrument som heter violin-uke. Det er en merkelig blanding av fiolin og ukulele, et lite 16-strengers instrument som skjærer gjennom marg og bein, og skaper en effektiv kontrast til Bailiffs behagelige vokal. Dronelyden kommer tilbake i noe redusert versjon på ”Big Hill”, som høres ut som en gammel amerikansk folkemelodi sunget av en engel.

Det er flere flotte spor her. ”Mary” er i utgangspunktet en tander og enkel vise, men som takket være de forstyrrende signalene som skurrer og hviner langt der bak får en dimensjon av noe urolig, forstyrrende. Det samme kan sies om ”You Were So Close”, med forholdsvis enkel og repeterende gitarplukking, men med flere skumle lyder som tåkelegger lydbildet. På ”Disappear” kommer det like gjerne smertefulle gitarkaskader og slår som bølger innover Bailiffs fredelige strand, og det er nettopp i disse brytningene hun er aller sterkest som artist.

Dette albumet er både nakent og velkledd på en og samme gang, og vil nok gå rett inn blant de av oss som liker Low og Julee Cruise (”Time Is An Echo” er som hentet fra Twin Peaks mens Bob vandrer rundt i nærheten og sprer en lettere nervøs kiling). De mest opplagte referansene finner vi på den andre siden av havet, og ved siden av Cranes (Bailiff mangler litt på spurvestemmen til Alison Shaw), vil jeg trekke fra Slowdive anno Pygmalion og Movietone i samme sfære. Og det er jo en fin sfære det.

Bird Show: Untitled (2008)
Ben Vida er en etablert frimusiker med bakgrunn i band som Town & Country, Terminal 4 og Central Falls. Et kjennetegn ved Vidas virke er hans brede nedslagsfelt, men alt med en eksperimentell holdning trygt plassert i den progressive musikkscenen i Chicago. I 2005 startet han prosjektet Bird Show som en plattform for musikalske reiser på egenhånd.

Denne utitulerte tredjeplaten er bygget opp av en bråte instrumenter, opptil flere med krøkkete konsonantstavelser (qraqeb, shona mbira). Til å håndtere parken av lydkilder har Vida med seg artister vi kjenner fra relaterte prosjekter som Lichens og laptop-folkster Greg Davis. I likhet med en del andre avantgarde/moderne komponister benytter Vida låttitlene til (stort sett) å stå som en forklaring på HVA som spilles, mer enn et bilde på hvordan det skal oppfattes. Sinnet kan dermed renskes for andre konnotasjoner enn det rent musikalske, og egne bilder kan eventuelt formuleres. Et blikk nedover listen avslører dermed raskt det store omfanget og den store variasjonen til Bird Show. Her er musikk som kunne hørt hjemme i Vest-Tyskland 1974 (”Two Organs And Dumbek”), psykedeliske sirkelseanser (”Mbira, Harp And Voice”, ”Percussion And Voice”) og tribal rytmedans (”BRDDRMS”). Her er musikk som vil tilfredsstille zen-tilhengere og new age-søkere (”Pan Pipe Ensemble And Voice”) og rom for mer uforståelig plingplong (”Synthesizer Solo”). I det hele tatt hviler det en tåkefull stemning over det hele, og den kommer like gjerne fra røkelsespinnene inne som fra naturen rett utenfor.

Vida viser mye av sitt unektelig store talent, og Untitled er en plate med mye fin musikk. Å høre på den fra start til slutt blir litt voldsomt, og jeg mener Ben Vida og hans venner lar den kreative viljen gå litt på bekostning av det ferdige resultat. De beste sporene er de lengste og mest helhetlige; ”Two Organs And Dumbek” og billedlige ”Green Vines”. Her er oppbygningen sterkere, og den gjentakende stilen kommer mer til sin rett. Hovedinntrykket blir at instrumentene brukes mer bevisst for å skape et uttrykk, mer enn som en presentasjon på hvordan de høres ut.

Boduf Songs
Mat Sweet er en ung mann fra Southampton som jeg tipper sitter mye inne for seg selv i mørket og sturer. I kompaniskap med en kassegitar blir det gjerne litt molefonken musikk ut av slikt. Til daglig gir han ut CD-R plater på sitt Bluebaby recordings, og dette er hans første forsøk på å spille inn sine egne låter under artistnavnet Boduf Songs. Kranky snublet over innholdet og ble henrykt over det de hørte. De ’tok en Devendra’ og ga ut innspillingene i sin rene form, uten noen form for inngripen.

Boduf Songs (2005)
Boduf Songs er en ganske kort plate bestående av ni låter, alle med hviskende vokal. Sweet synger som om hans egen stemme er ham fremmed. Han benytter, i tillegg den delikate gitaren, feltopptak av fugler og vann, en datamaskin og fiolin/lekepiano til å bekle sine viser. Dette både fyller ut og skaper forstyrrelser i lydbildet, som aldri blir dominerende eller ødeleggende. Det skaper heller et psykedelisk slør som forhindrer det totale mørke og spartansk svartsinn. For det er vanskelig ikke å la tankene vandre mot dystre visesangere som Nick Drake og Elliott Smith når man hører denne platen. En åpningslåt med tittelen ”Puke A Pitch Black Rainbow To The Sun” sier vel det meste om retningen dette bærer. Boduf Songs har en aura av gråtoner formet av britisk småbyer, dårlig vær og slett humør. Jeg tror ikke det er den sunneste platen å lytte til når dagene blir kortere. Om det er den intime nærheten eller den kjølige distansen som gir meg frysninger skal være usagt.

Om Boduf Songs er det ellers å si at om melodiene kan virke bleke og tafatte, så er det en smygende kvalitet og nobel eleganse her som har visse lindrende kvaliteter som muligens kan gjøre den til en trofast følgesvenn. Boduf Songs skal etter planen spille inn nytt materiale under bedre forhold neste år. Uten at jeg tror Mat Sweet kommer til å slå ut håret av den grunn.

Lion Devours The Sun (Kranky, 2006)
Vi kan med en gang slå fast at vår antagelse – ikke overraskende – var berettiget. Mathew Sweet fra det sørlige England er fremdeles i særs sedat lune, og han har ikke endret seg i særlig grad. Lion Devours The Sun er spilt inn i enkle kår; hjemme, og med kassegitar som mest fremtredende instrument til Sweets søvnfulle stemme.

Mindre bruk av feltopptak, og mer strykere gir denne et mer elegant innpakning, men ideene er de samme. Sweet dyrker mørket i sine melodier og fremføring. Låtene er lineært bygget, og et følge med dem er slett ikke å forakte. Men det er som Sweet stenger dørene rundt seg, tross et innbydende ytre er det ikke enkelt å finne veien inn i deres hjerte. Som lytter føler jeg meg hele tiden utenfor, som en noe ubedt betrakter av Sweets fremføringer.

Når det er sagt; Lion Devours The Sun er ni låter med fin minimalistisk folk, og Sweet legger til en del elementer som virker stemningsbyggende; platespiller, e-bow og noen ubestemmelige, skumle knirkelyder som han vrir rundt melodiene sine. Den konstant ubehagelige følelsen av natt og tåke skaper dessuten en nagende stemning som aldri slipper. For tilhengere av den slags lyster vil dette være et særs velkomment tilskudd til samlingen.

Charalambides
Siden 1991 har denne Houston-baserte duoen bestående av Tom & Christina Carter produsert eksperimentelle og utfordrende plater i et meget høyt tempo. Siden enkelte av utgivelsene deres opprinnelig kun ble gitt ut på kassett eller som CD-R i små opplag, er det glimrende at Kranky tar et tak for å øke tilgjengeligheten til musikk som bør nå ut til langt flere. Eller i hvert fall noen flere.

Unknown Spin (2003)
Unknown Spin ble opprinnelig spilt inn i 2002, og gitt ut som Untitled (med ett ekstra spor) på en CD-R i fattige 300 eksemplarer samme år. Nå er platen rede for verden, så spørs det bare om verden er rede for Charalambides.

’Spøkelser er lydløs musikk’ meldte en gang den engelske fysikeren Richard Lord som mente at gjenferd egentlig var lavfrekvente lyder som ikke kunne fanges opp av øret, og at det er slik infralyd som skaper reaksjoner som angst, sorg og frysninger. Pussig, det er samme følelsen jeg sitter igjen med etter å tilbragt noen mørke kvelder med Unknown Spin på alteret.

Det drøyt halvtimes lange tittelsporet frembringer om ikke annet en urolig tilstand, og du vil trolig bli fylt med både søvntungt behag og nagende frykt av tonene du hører. Det er en tilstand som sannsynligvis vil vedvare lenge etter at denne timen har svunnet hen. Stilmessig føres vi inn i en minimalistisk form for improvisasjon, der musikken utelukkende skapes ved hjelp av gitar, pedal steel og stemmebruk. Den ene gitaren lager rene klanger gjennom varsom napping på strengene, mens den andre klager ut tunge sukk og stønn. En pedal steel bøyes, vris til det ugjenkjennelige og avslører hemmelige rom av skjulte lyder som vi vanligvis ikke forbinder med dette instrumentet. Langsomt og forførerisk trekkes vi så inn mot en monoton gitarlinje som legemliggjør et tema gjennom store deler av låten. Sammen med de stadig mer urolige klangene som driver forbi med urolige skrapelyder, feedback og lyden av den klagende strengebøyingen, svever det etter seks minutter inn et par drømmelignende, spøkelsesaktige stemmer. Det er Christina Carter som messer sammen med kveldens gjest, Heather Leigh Murray på pedal steel. Det er når den vevre spøkelsessangen kommer inn fra hver sin kanal at nakkehårene virkelig reiser bust. Sangen forsvinner igjen etter noen minutter, brått skremt bort, og vi etterlates alene med gitarene som i mellomtiden har blitt mer pågående, og fortsetter å gynge oss sakte, sakte inn innover i natten. Unknown Spin er et urovekkende stykke improvisasjonskunst.

Men selv om Charalambides med dette har tatt bolig i sjelen, så må til og med en tålmodig lytter som undertegnede innrømme en viss kroppslig uro når også de tre etterfølgende sporene følger mer eller mindre i samme mønster. Det er i samspillet mellom gitarenes mange ukjente klanger denne musikken blir til, kun med den drømmeaktige åndemaningen som selskap. Det blir etterhvert noe statisk å følge denne atonale minimalismen, og spenningen mellom gitarplukk og droner kan ha sin begrensning. De gjennomsiktige tvillingene blir også mer humane etter hvert som jeg blir mer vant med deres tilstedeværelse, men når det hele er over er det ikke fritt for at jeg har blitt ganske blek om nebbet selv.

Joy Shapes (2004)
Gjennom disse fire låtene på tilsammen 75 minutter gjør the Carter family sammen med Heather Leigh Murray ikke noe særlig for å forenkle sitt forhold til publikum. Musikken på det omfattende åpningskuttet ”Here Not Here” er flott nok, med de sedvanlige skjelvende gitarene (steel og akustiske) som veves inn i hverandre med langtrukne, bølgende drømmebevegelser, et mønster som bygger både på folk, drone og improvisasjon. Noe verre er det med den dramatiske, pinte klagesangen til Christina Carter som svever ordløst gjennom rommet nesten hele tiden og som gjør stykket rett og slett utålelig å høre på. Her er hun langt mer enerverende enn for eksempel på Unknown Spin. Da skapte hun i det minste gåsehud med sine skumle sukk og stønn. Her er det lyden av et gjenferd som slett ikke trives noe særlig. Jeg opplevde åndemaningen på nært hold under All Tomorrow’s Parties i England, og vet at trioen kan skape mer inderlige øyeblikk enn dette.

Etter 22 minutter med kvaler hadde det vært ønskelig med noe utvikling på 10 minutter lange ”Stroke”. Selv om jeg visste at det var for mye forlangt, så var det likevel med en viss resignasjon Carters messing igjen blander seg inn i strengeleken, harpene, bjellene, klokkene og tåkedisen de verken vil eller kan komme ut av. Noe mer strukturert (og hørbart) blir det på tittelkuttet, og ”Voice For You” har sine vakre partier med en elektrisk gitar som uler ensomt mot det monotone akustiske grunnriffet. Men jeg må nok innrømme å komme til kort her, dette tar ikke bolig i min sjel. Det er mulig Joy Shapes siger inn etter noen år, men ærlig talt tror jeg ikke den vil få den sjansen. Uneasy listening, indeed.

A Vintage Burden (2006)
For en gledelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har Charalambides levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de tidligere stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.

Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale blues-aktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; denne bluesen gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.

Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre ”Spring” er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig. A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.

Brent Gutzeit: Drug Money (2004)
Brent Gutzeit har en fortid fra laptop-gruppen TV Pow, er en nøkkelperson i Chicagos improv/laptop-kretser, driver plateselskapet Boxmedia og har tidligere jobbet sammen med styrmann James Plotkin (Mosquito Dream, 1999). Det er også en artist han har en god del til felles med når det kommer til maritim skrekkfilmmusikk.

Drug Money er hans tredje plate (solodebuten Losing Every Day kom i 2003). Her tas vi igjen med ned på dypt vann gjennom svært langsomme og dvelende stykker fremskapt av elektronikk og samples. Bare fire totalt, men med en samlet spilletid på drøyt 70 minutter er det god tid til å havne i hypnose. Drug Money er en plate som forlanger din totale oppmerksomhet, den krever tålmodighet og skjerpede sanser, men så gir den til gjengjeld meget tilbake med sine både vakre og svært billedskapende lydkreasjoner.

Det kan virke som det skjer svært lite, og det er ingen skarp, hørbar struktur på låtene. Musikken tar form gjennom nesten urørlige bevegelser, ingen raske endringer eller brudd forstyrrer den nær totale ro og endeløse stillheten. Svakt pulserende lyder, monotone droner, dyp buldring og knakende bevegelser utgjør stammen i lydbildet. Kranky forteller: ’All of the source sounds for Drug Money were created by Gutzeit by placing electric motors on the strings of a piano’. Opptakene høres okkesom ut som de er foretatt på havbunnen, eller på månen, et sted mer eller mindre uberørt av mennesker. De lever sitt eget liv. Umenneskelig og fremmed, men både i skjønnhet og ensomhet er Drug Money en plate som viser at datamaskinene lever lenge etter de er slengt på havets bunn som skrap. Ja, det er kanskje da de virkelig begynner å leve. En totalopplevelse, ikke et øyeblikksinntrykk. Stig inn i dypvannsklokken og bli med ned i mørket.

Lichens: The Psychic Nature of Being (2005)
Lichens er soloprosjektet til Chicagos Robert Lowe, der han gjør alt selv – det vil si gitar, perkusjon, vokaldroner og diverse effektbruk. Gjennom tre langstrakte liveinnspilte stykker basert på improvisasjon, loops, lydeffekter og minimalt med etterarbeid søkes her langt helligere graler enn han gjør med sine andre, mer direkte og kontante band.

The Psychic Nature Of Being er musikk av åndelig karakter, der særlig den særegne chantingen gir inntrykk av at vi tar del i et indiansk eller tibetansk ritual rundt leirbålet, med mer peyote i sirkulasjon enn godt er. Sjamanistisk og spirituelt, underbygget av akustisk fingerplukking, gjentagende temaer som nesten bringer oss i hypnose, og lydmalende bakgrunnsbilder av endeløst ishavsøde som peker mot mer en ambient stil. Med et spor som klyver seg over anstendige 20 minutter er det klart at man må være litt spesielt mottagelig for å ta inn over seg Lichens, for øvrig herlig titulert ”You Are Excrement If You Can Turn Yourself Into Gold”. Denne er todelt, der de siste 7-10 minuttene bringer oss inn mot mer hellig grunn. Det er når Lowe løsriver seg fra de mest repeterende folk/blues-raga elementene og flyter inn i mer frie stykker han best lykkes å drive musikken fremover – og innover. De østvendte spirituelle elementene understrekes også av fotografiet i omslaget, som viser Lowe foran noe som ser ut som et buddhistisk tempel.

The Psychic Nature Of Being er en riktig så smukk sak å nyte etter mørkets frembrudd. Lichens åpner ikke alle sinnets dører med denne platen, men han viser vei mot en lindrende meditasjon og ettertenksom ro. Jeg kommer til å ta med meg denneneste gang jeg skal padle Grønland på langs og trenger musikk som kan underbygge en indre fred og avspeile naturens uberørte toner.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (2006)
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

Tim Hecker: An Imaginary Country (2009)
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.

An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.

Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.

Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Labradford gjorde det ikke umiddelbart lett for seg selv da de i 1997 lanserte sitt flotteste verk. Mi Media Naranja er kledd i et dunkelt omslag, uten forklarende tekst, låtene bærer knapt titler. For de av oss som gikk mang en vinter i møte med deres foregående album, ikke minst A Stable Reference (1995) var Virgina-bandet allerede en velkjent kompanjong – så det gjorde ikke så mye. Alle deres skiver er verdt å sjekke ut, Mi Media Naranja er et naturlig førstevalg. Ikke bare som deres mest tilgjengelige, men også fordi de her utvidet sine lydskulpturer til et eget sound, omformet sine abstrakte strøk om til noe allment og konkret – og usigelig vakkert.

Knitrende elektroniske nyanser, minimalistisk dub, sober orkestrering, hviskende stemmer, dvelende gitartwang – dette er Brian Enos Apollo-ferd filtrert gjennom tysk modernisme (Pole, Oval), svevende over den amerikanske vesten sett gjennom David Lynch’ linse. Mi Media Naranja er et sfærisk album, fullt av åpne rom, som likevel alltid avslører nye dybder; minimalistisk, magisk og alltid ytterst smakfullt. Dette er musikk i vektløs tilstand. Skapt for evigheten.
Bjørn Hammershaug

Årabrot: Fandenskap Fra Fyllinga

08/10/201308/10/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

‘Lukta av organisk materiale som rotnar er ikkje til å ta feil av. Ho kjem i frå Årabrot.’
– Vi omtaler oss selv som norsk noise-rock. Vi er anti-Van Halen, anti-skolerte og anti-teknikk. Det viktigste er at musikken kommer fra hjertet. Norsk rock virker i dag i altfor stor grad å være preget av band som sitter i øvingslokalet og tenker på hva som er riktig i forhold til publikum. Jeg mener ikke at man på død og liv må være nyskapende. Men man må våge å være ærlig med seg selv og det man driver med. Vi spiller ikke ’sær’ musikk for å være sære, det faller seg nå bare naturlig for oss. (Kjetil Nernes, 2006)

Adding D To Anger 7’’ (Safe As Milk, 2001)
Rett vest for Gehenna
Årabrot er navnet på en søppelfylling utenfor Haugesund. Om det er odøren derfra som har formet bandet av samme navn vites ikke, men de spiller i hvert fall skitten rock – akkurat slik søppelrock skal være.

Kvartetten var for meg et nytt bekjentskap forut for denne tospors vinylsinglen, men de involverte har etter sigende lang erfaring fra Haugesunds alternative musikkscene, med røtter i fra både punk, avantgarde, støy og dronerock. Dette har de tatt med seg inn i Årabrot – de to sporene er en vill blanding av nevnte genre, og det har blitt svært vellykket.

Det går raskt unna dette her, både i tid og tempo. ”Marionettes” er en svært energisk låt, dominert av en lettere hysterisk vokal, som til slutt bryter ut i rene skrik, og heftig interaksjon mellom med bass/trommer og møkkete gitarer, litt i gate med Jesus Lizard/ Steel Pole Bath Tub, og naturlig nok MC5 og Stooges. ”Bogus Boogie” er seigere og tyngre, en gjørmeboogie av typen vi husker Killdozer, Laughing Hyenas og Tad herjet med på 1980-90 tallet. Fett og freskt låter det og bandet etterlater lytteren med hodet i søpla, brølende etter mer. Felles og gledelig for begge sporene er at de inneholder en fandenivoldsk gnist – autentisk, originalt og rått.

Med bare noen få minutter til grunn for vurdering er det vanskelig å spå hvordan Årabrot kommer til å utvikle seg videre – hvis de i det hele tatt gjør det. Det håper jeg virkelig, for denne gjengen tilfører norsk rock sårt tiltrengt galskap som bør appellere like mye til tilhengere av plain tungrawk som til intelligent støyrock.

Årabrot, 2013

Årabrotsverk: Et rocksjokk
Del av en lengre omtale om Øyafestivalen 2003
Årabrot inviterte til etterpålag på Blue Monk både fredag og lørdag. Helt gratis var det også, men allikevel var det ikke mange som stilte opp – og av disse hørtes ikke rent få ut til å komme fra hjembyen Haugesund. Jeg hadde forut for konserten kun hørt deres lovende single Adding D To Anger, så det var relativt open minded jeg stilte opp foran scenen. Med en spøkelsesaktig trommis og to snauklipte spretter som stod på hver side av den svære, Veivesenkledde vokalisten var de litt av et syn. De holdt en meget høy intensitet konserten gjennom med sin primale og støyende bulldozerrock. Det føltes som å få gjentatte slag i mellomgulvet, og det føltes utrolig godt å stå i en mørk bar og bli spyttet på av en sint sanger etter timevis med vakre, smilende mennesker i en idyllisk park.
Mens fredagens klimaks bestod i å sveve sammen med tusenvis av mennesker i felleskapets ånd, var lørdagens klimaks nesten det stikk motsatte. Men Årabrots råe kraft tuftet på hardcore, noise og rock’n’roll var langt på vei å foretrekke. Hvis deres kommende plate bare er i nærheten av det de presenterte på Blue Monk så bør de absolutt stå på Øyas ønskeliste for neste år.

Rogues Gallery EP (Safe As Milk, 2003)
Vestland Vestland er ikke lenger hva det var
Årabrot er et bråkeband jeg har ganske stor tiltro til fremover, et syn jeg baserer både på sjutommeren Adding D To Anger og enkelte konserter i Oslo. Særlig deres andre opptreden i forbindelse med Øyafestivalen var heftige greier. Andre konserter har på sin side vist at Haugesund-kvartetten fortsatt er noe ferske, og ikke skade av mer spilletrening. Det er derfor fornuftig at de følger opp med en kort EP, sånn i første omgang. Utgiver av Rogues Gallery er igjen landets beste selskap for tiden; Safe as Milk. Det skjer virkelig mye bra rundt dette miljøet med base i Haugesund, og Årabrot er en viktig del av denne scenen.

Dels primalpunk, dels svartaktig skittenmetall gir ikke Årabrot stor plass for dynamikk og dybde i sin voldsomme gjørmestil. Her valses det rett frem og over alt og alle uten at de nesten tar seg tid til å trekke pusten. Det er forrykende å høre på, men de mangler noe som bryter opp den rytmiske angreps-monotonien. På låter som ”Debris” og ”Eye Catcher” har de riktignok litt mer preg av den angstfylte og stressede post-punken i røttene til Wire og Pere Ubu, og det er en tendens de gjerne kan utvikle ytterligere. Vokalistens vrengte, gutturale skrik er dominerende og preger alle de fem låtene som raser avgårde i løpet av 12 rastløse minutter. Lyden på Rogues Gallery er gjennomgående søplete.

Jeg mener fremdeles at Årabrot besitter et stort potensiale. De henter ut noe her, så får vi se om de fortsetter sin utvikling mot noe riktig sjefsgrisete grapserock.

Proposing A Pact With Jesus (Norway Rat, 2005)
Dei kjem med søpla
Graps & gru! Årabrot er endelig ute med sin debutplate, og der foreslår de like gjerne en avtale med selveste Jesus fra Nazareth. Mon det. De tre søppelgraverne fra Haugesund har med et par singler og et knippe konserter bygd seg opp til å bli effektive eksponenter for en brutal, hissig og vrælende stil, dels fundert på punk/hardcore, dels på alternativ/støyrock. Jeg har alltid hatt litt tro på dette bandet; den militante rytmeseksjonen, den hårete vokalisten med veiarbeidsklær og gutturale stemme, det intense volumet og det tettpakkede, fandenivoldske drivet. Vil særlig trekke frem deres opptreden på Musikk Under Oslo våren 2005 som et eksempel, da jeg med selvsyn opplevde små barn begynne å gråte og gamle damer gå fra forstanden til trekløverets undergravende bulldozervirksomhet midt i lørdagsrushet. Et herlig syn!

Billy Anderson hadde kanskje den samme gode følelsen, han takket i hvert fall ja til å produsere denne. Anderson har tidligere styrt lyd på plater fra blant andre Melvins, Fantomas og Sleep, og kjenner norske forhold gjennom sitt arbeid med Noxagt. Årabrot er noe mer punka i sitt uttrykk, men har ellers en del likhetstrekk med alle disse. Selv får jeg også flashback til storhetstiden til amerikanske undergrunnsselskap som Touch & Go og Amphetamine Reptile. Uansett, Anderson har gitt Proposing A Pact With Jesus et relativt rent lydbilde, uten at punchen har blitt borte. For det er mye grovkornet trøkk her, intensiteten kan nesten bli overmannende, så at spilletiden er satt til under en halvtime er bare fornuftig. Det virker heller ikke som Årabrot har utrolig mye mer låtmateriale å by på i denne omgang.

Vokalisten Kjetil Nernes’ troverdige desperasjon er som alltid hele tiden et uromoment. Det er så man formelig kan se tarmtottene komme ut av kjeften hans, men han varierer noe med en heliumaktig panikkstemme, særlig hørbar i nesten melodiøst vennlige ”Liaison Summer”. Med unntak av monotont slitsomme og navnløse -, så utfordres egentlig ikke de rammene som bandet spikret på sine to første EP’er. Lyden er bedre, samspillet høres ut til å sitte litt fastere, ingen kompromisser virker å være inngått, verken med Jesus eller andre.

Det er ikke altfor mange band i Norge i dag som er hvassere enn Årabrot. Mens JR Ewing drikker av stettglass for tiden spiser Årabrot glasskår. I et mer og mer strømlinjeformet samfunn er det viktig med noen slike utskudd som gir alle som har lyst til å skrike ut i motstand en røst. Årabrot kan være den stemmen for deg, og Proposing A Pact With Jesus kan være avtalen du trenger: Revolusjonen starter på en søppelfylling på Vestlandet.

Rep. Rep (Norway Rat, 2006)
Årabrot har for andre gang arbeidet med den amerikanske lydteknikeren Billy Anderson. Mannen har en CV som langt på vei oppsummerer Årabrots musikalske neksus, med Melvins, Noxagt, High On Fire og Neurosis som naturlige hjørnesteiner. Trioen fra Haugesund er høvelig oppkalt etter en lokal søppelfylling, de dyrker en skitten punkestetikk og oversetter stilen sin til ’grapserock’, som i korthet kan oppsummeres som høyt, brutalt og slemt.

Rep. Rep er kanskje ikke noe forløsende høydepunkt i deres karriere, men en naturlig utvikling fra vellykkede Proposing A Pact With Jesus. Noe fastere i fisken har de nok blitt i skranglebeina, men i hovedsak er dette et realt spark i trynet på alt som lukter borgerlig kos og harmløs idyll. For Årabrot er hissigere og mer thrashy enn noensinne. Trioen valser over oss med stor kraft, viljestyrke og liten vilje til å søke kompromisser.
Vokalist Kjetil Nernes slynger fram et ganske så nihilistisk budskap; med en nervøs, hulkende intensitet og i voldsomme brøl rundt en bunnsolid vegg av larm og leven, fundert rundt Jesus Lizards atonalitet og Hammerheads presise villmannskjøring.
Det er kanskje ingen ny ”Liaison Summer” her, men Årabrot har igjen skapt et monster av en plate der ni minutter lange ”Ramshackle Row” representerer ny progresjon for hva de er kapable til å skape. Takket være forståelse for dynamikkens vesen og et øre for mer eksperimentelle grep, blir det aldri kjedelig å la seg drukne i dette sinte beistet av et søppelberg.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 5.12 2006

Totalopplevelsen
Årabrot har spilt på flere Bylarm, og er snart som veteraner å regne i så måte. Men konserten på Revolver var en maktdemonstrasjon av det helt sjeldne. Som en pakt mellom Sunn O))), Slayer og fanden sjøl serverte de en 37 minutter lang ny låt som overgikk alt annet de tidligere har gjort på en scene. Sammen med lydkunstneren Stian Skagen bygget de opp en grotesk mektig sak. 12 minutter tok det før første trommebeat kunne høres (det er vanskelig å se noe bakerst på Revolver) over de monotone bassriffene. Langsomt og gradvis utviklet låten seg til et altoppslukende monster som slukte alt nede i kjellerlokalet. Smertefullt høyt, på terskelen til galskap, men samtidig helt uimotståelig. Årabrot åpnet dørene til helvete denne kvelden. For å si det med Klaus Kinskis ord, da Werner Herzog en gang roste ham for å ha gjort en ’fantatsisk prestasjon’: ’I was not extraordinary! I was monumental. I was epochal!’
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 21.2.2009 som del av en artikkelserie om by:Larm 2009.

Absolutenegativism EP (Norway Rat, 2009)
m/ [concept.virus]
Guttene og Fanden
Årabrot har gjennom de siste 8 årene dyrket sin søplete aggropunk til det ytterste – og ypperste, gjennom et knippe plater av fryktinngytende temperament og villskap. Det sier seg selv at tiden var inne for å utforske andre sider ved seg selv, og resultatet har gitt seg utslag i denne voksne EP’en.

Hvis man tenker seg at Årabrot tidligere har stått på et ulmende søppelberg og frådet av den rødglødende bakken under seg, har de her åpnet porten ned i dypet, forbi flammene, og beveget seg mot mørket. Portåpner er [concept.virus] (født som Stian Skagen, og kjent fra bl.a Ryfylke), det er han som leder villmennene inn- og nedover. Allegorien kan føres videre til omslagstegningen, som er hentet fra folkeeventyret Gutten og Fanden, om gutten som fanget Fanden sjøl inn i en liten nøtt. Det er vel innkapslingen av den lukkede nøtta som er Absolutenegativism.

Skagen og Årabrot har utviklet et samarbeid over lengre tid, og enkelte av oss kunne ta prosessen i selvsyn både på Revolver i Oslo og Henie Onstad ute på Høvikodden. Årabrot/Skagen fremstod her som en mer utemmet utgave av Sunn O))), med noe av deres samme vilje til å presse seg (og oss) til det ytterste gjennom langsomme krabbetak som enten virker delirisk eller bare frastøtende. Årabrot er et satans liveband, men de har også fått grep om de håndfaste delene av sin karriere. Absolutenegativism har ikke livesettingens samme styrke, noe som delvis skyldes en mindre sammenhengende oppbygning. Det er ikke nødvendigvis uheldig i plateformat. De navnløse kuttene (I-IV) domineres av I og III. Kvarterlange I er en mørk vandring med ambient svartmetall og dronestøy, der en konstant underliggende uro skaper truende atmosfære. Brått rives kjellerlemmene opp på vidt gap der bandet får hyle ut i tre minutter, mest som for å innlede til halvtimeslange III. Dette er en kvernende sak som også dyrker elementer som monotoni og repetisjon, men her med tunge riff og kraftig driv, omgitt av mektige, skumle lydeffekter som bygger seg gradvis opp for å smuldres opp i hvit støy med en langsom landing som hale på beistet.

Årabrots kurs er ikke overraskende med tanke på Skagens bakgrunn, ei heller med gitarist Kjetil Nernes og bandets fascinasjon for doom & droner fra Black Boned Angel, Earth, Om, etc. Det hele er skrudd sammen av Billy Anderson.

I Rove EP (Fysisk Format, 2009)
Fremtiden er svart – fremtiden tilhører Årabrot.
Endelig krones Årabrots store år – som har etterlatt oss med en stabel utgivelser – med fabelaktige I Rove. En EP som sentrerer rundt det 20 minutter lange tittelsporet, som de tidligere har fremført til voldsom effekt live. Samarbeidet mellom sludgerock-trioen og støymakker Stian [concept:virus] Skagen har her nådd sitt foreløpige høydepunkt.

”I Rove” blir aldri kjedelig, men er i konstant bevegelse og som visstnok tar for seg ’en Raskolnikov-aktig figur’ i en pesende febervandring gjennom sjelens trange smug til steder hvor kåtskap og galskap brenner gjennom ryggmargen og tar kontroll over lemmene. Årabrot drar oss opp i hypnotisk marsj med tunge, sugende Bleach-era bassriff som etter fire minutter har bygget seg opp med fullhypnotisk effekt. Inn kommer fanden sjøl som lokker med ondskapsfull vrede. Kjetil Nernes har aldri vrengt sjelen sin ut på så effektivt vis tidligere, og det uten knapt å heve stemmen over hvesing. Den dirrende intensiteten, de barberbladhvasse gitarhuggene, den monotone bassgangen, det vanvittige trommekjøret og etter ti minutter et voksende elektronisk mareritt skaper et monster av en autoritær killerlåt som tangerer AmRep-støyrock, noise og svartmetall. Pure fucking armageddon i 20 minutter.

”The Serpent” blir nærmest en trad. partyrocker etter dette, og coveren av The Fangs ”The Money Will Right In” (senere benyttet av blant andre The Monkeywrench og Nirvana) er ren sommerfryd. Men jeg tror vi alle har godt av et par slike utblåsninger etter å ha stukket hodet ned i kjelleren til ”I Rove”, og på de to sporene høres Årabrot bedre enn ut enn noensinne, gnistrende lyd, tight og med fornyet overskudd.

Dette er tre låter som oppsummerer alt som er bra med Årabrot, og som stiller dem i klassen som en av landets aller best band av i dag. Fysisk Format har påspandert lekker innpakning også, i nummerert utgave, så denne er det bare å sikre seg med en. eneste. gang.

Nernes/Skagen: Ad Undas (Fysisk Format, 2009)
Fysisk Fist
Dette er Kjetil Nernes’ store år. I løpet av sommer og høst 2009 har han bidratt til at den norske platejungel har blitt fem plater tettere – i dobbel forstand. Nernes er ikke en musiker som griper til det milde og myke i sin musikk. Med Årabrot fronter han en trio som stadig evner å utvikle seg i nye retninger. Årets The Brother Seed og Absolutnegativism EP vitner om det. Sistnevnte var i samarbeid med Stian Skagen – et samarbeid som har vart i et par og som også har båret rike frukter på livefronten. Det er denne konstellasjonen som her opptrer i duoformat: Nernes med metallisk gitarharving, Skagen med rike og varierte lag av noise gjennom ulike effekter og samples, samt en Korg MS20 som han maltrakterer på fint vis.

Duoens modus operandi velter ikke nytt land. Vi snakker om en relativt godt utforsket del av tung stoner og mørkemannsdoom beslektet til Sunn O))), tidlig Earth og Sleep, men jeg vil i denne sammenheng også trekke frem mer out there artister innen både no wavens kjølige riff (Glenn Branca) og minimalismens repeterende kraft (Tony Conrad) for å lede lytteren inn på det vi her hører. Det er vel akkurat i dette krysningspunktet de to møter hverandre, Nernes med sin punka bakgrunn, Skagen med sin mer kunstneriske historie.

Det går sakte, det er svart som f, det er brutalt og ikke så rent lite mektig. Med fire låter, alle drar seg mot 20 minutter hver, kan det være en kraftanstrengelse å dykke ned i denne soniske malstrøm. Men først der, så er det også lite fristende å kravle tilbake i lyset. På ”Second Delirium” demper de gitarene, og Skagen legger et atmosfærisk lydteppe til Nernes’ tale. Han serverer oss en truende preken á la Current 93, i det som er en slags dødens forgård av en låt og et fortjent ’pusterom’ på denne platen. Kappene puttes igjen på med sistesporet, et ”Synopsis” av hele Ad Undas: Kald og naken gitar møter et knitrende uvær, som sammen oppsøker det mørkeste tungsinn to stykker kan utforske. Det er noe med standhaftigheten hos Nernes/Skagen som er både oppskakende og frastøtende på samme tid.

Ad Undas er et nydelig stykke plate, utgitt som fire siders LP med utbrett. Det er også mulig å strømme platen i sin helhet på hjemmesiden til Fysisk Format, men dette er en plate som egner seg i hjemmet. Bak låste dører.

Intervju: Årabrot: Norsk noiserock reiser seg fra søppelhaugen (Ballade 2006)
Om Proposing A Pact With Jesus, Billy Anderson, DDR – og hjembyen Haugesund:

I Tysland ble de Papegøyebrød (ara, brot), mens i amerikansk presse har bandet blitt omtalt som Arab Rot. Med albumtittelen “Proposing a Pact With Jesus” åpner det seg selvsagt en del nye tolkningsmuligheter. Men navnet er hentet fra en søppelfylling i Haugesund, og det er kanskje et passende valg. Med bakgrunn fra den lille byen på Sør-Vestlandet, skulle man tro at Årabrot ble fulgt med argusøyne av lokale medier. Men det er ikke tilfelle. Tvert i mot, sier Nernes:

– Pressen i Haugesund har lojalt fulgt opp alle lokale band, unntatt oss. Ikke er vi anmeldt i avisene, ikke får vi spilt der, ikke en gang på Safe As Milk-festivalen har vi vært. Jeg aner ikke hvorfor, men slik er det.

– Det ser likevel ut til at Haugesund stadig dyrker frem artister med en viss, skal vi si motkulturell profil. Hva er det egentlig med Haugesund?

Nernes må tenke seg om en stund før han svarer: – Det er noe med å ligge plassert innenfor fjellene og utenfor fjorden, og det er ikke nødvendigvis positivt ment. Husk at Haugesund ligger i pengebeltet, ikke i bibelbeltet. Det er et sted hvor folk bor i store hus og har mye penger mellom hendene, samtidig som det er noe traust og bondsk over byen. Det er et kræsj mellom det å tro at man bor i en storby, og det faktum at man faktisk lever i en liten småby som preger folk som bor der. Men jeg har ikke bodd i Haugesund på nesten 10 år, og har ikke noe spesielt forhold til byen lenger.

Byen har uansett etterlatt sine merker på unge Nernes. Han trekker opp genseren og viser frem et femtitalls sting på den høyre albuen.

– Vi var ute på byen en folketom torsdag i Haugesund, og på vei ut fra et nachspiel sparket jeg borti noen postkasser som lagde litt skrammel. Vi sprang rundt et hjørne, der politiet tilfeldigivs satt og spanet etter noen innbruddstyver. Det hele endte i en jakt som endte med knekt håndledd, knust albue og hjernerystelse for min del, mens kompisen min fikk en en schäfer over seg.

– Politivold?

– Det er punkversjonen, men jeg hadde visst bare falt ned fra et gjerde.

Les hele intervjuet i Ballade

Intervju: Årabrot: Ut av skyggen, opp fra mørket (Ballade, 2007)
Om Rep.Rep., sprengte lunger, turnelivets hverdag og fokusert energi
– Årabrot fokuserer på musikk på en annen måte enn de fleste rockbandene vi kjenner til. Mange er bare posterband som driver med musikk bare for å feste og ha det gøy sammen. Det kan være greit når du er 17-18 år, men det har ikke så mye med ekthet i rocken å gjøre. Litt for mange band her hjemme spiller svinbra, men mangler evnen til å skape noe eget. Det har kanskje med at Norge har så mye penger, slik at alle har supert utstyr og spiller teknisk perfekt – men samtidig mangler de egne tanker. Slike burde heller fått seg jobb som modeller. Vi fokuserer på å lage et ærlig uttrykk, forme et produkt mer som et kunstnerisk prosjekt – selv om det kan høres pretensiøst ut.

– Vi er interessert å utforske en energi, som utdannede musikere aldri hadde fått til, samtidig som vi forsøker å fylle den energien med et intellektuelt innhold, supplerer Evensen.

– Den merkelige miksen i Årabrot skjer et sted mellom store tanker og en fandenivoldsk attityd, legger han til om bandets fremtid.

– Jepp, nå går vi fra garasjerock til… eh, skikkelige saker, lover Kjetil Nernes med et lurt smil.

Les hele intervjuet i Ballade

Alle bandfoto: Tarjei Krogh/presse, livefoto fra Wikimedia Commons
Bjørn Hammershaug
Alle tekstene er skrevet i samtida.

Kronikk: Resirkulert journalistikk

01/10/201304/11/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Surmaget kronikk som stod på trykk i Aftenposten 12. januar 2009 under tittelen ‘Resirkulert journalistikk’:

Resirkulert rock
’Er du blant dem som hadde håpet at spennende nykommere og grensesprengende genremiksing skulle prege 2009, må du nok forberede deg på å bli skuffet’, fastslår Aftenposten over tre(!) sider den 30. desember. I kommentaren Resirkulert rock får vi vite at ’plateåret 2009 ikke vil by på nye navn og artister’, men ’preges av gjenforeninger, reutgivelser og veteraner’. Det er liksom ingen grunn til å gå rundt og glede seg.

Masse nytt
At de store plateselskapene ikke er så kvikke til å fange opp nye musikalske trender og nå satser trygt på et mer voksent (les: platekjøpende) publikum, bør vel ikke lenger slå ned som noen stor bombe. Nå er hverken reutgivelser eller veteraner noe negativt i min ordbok, men 2009 vil selvfølgelig også by på ’spennende nykommere og grensesprengende genremiksing’ en masse. Kanskje mer enn noen gang før! Mengden musikk som produseres, har vel aldri vært større, ei heller tilgjengeligheten. Det skaper enda større behov for opplysende, tematiske artikler og kontekstualiserende guider enn tidligere.

De mest lovende
Tenk om Aftenpostens kvalifiserte musikkstab heller hadde slått sine hoder sammen og brukt tre sider på Musikkåret 2009 – dette ser vi frem til: De mest lovende artistene, Norges mest spennende musikkbyer eller nye musikalske strømninger. Kanskje Aftenposten kunne presentert mulige måter å laste ned, samle og lytte til musikk på? Kanskje de til og med kunne benyttet denne gylne anledningen ved inngangen av året til å erklære at de nå frigjør seg fra lanseringsjournalistikkens lenker, som er så styrende for musikkdekningen. Det hadde vært en mer offensiv og etter mitt skjønn nødvendig rolle for å ha relevans for sine musikkinteresserte lesere i 2009.

Utfordringer
Aftenpostens oppslag tjener dermed som en påminnelse om at det ikke bare er den etablerte platebransjen som har utfordringer i tiden fremover. Mens dagspressens musikkjournalister tidligere kunne lene seg trygt på selskapenes fastlagte utgivelsesplaner for å holde leserne orientert fra uke til uke, vil utfordringen fremover være av langt mer oppsøkende og gravende art. Det er ikke lenger en håndfull plateselskaper som styrer det vi skal – eller kan – høre. Om det er positivt eller negativt, er en egen diskusjon. Platevåren trenger slett ikke bli ’preget av veteraner, reutgivelser og gjenforeninger’ – om ikke da Aftenposten selv ønsker å lide samme skjebne som de mener har rammet platebransjen.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i Aftenposten

Musikk Under Mikroskopet

30/09/201319/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det er undergrunn, og så er det undergrunn. Denne samlingen med omtaler er viet album som beveger seg helt ned i det mikroskopiske, både i form av opplag, distribusjon – og innhold. Noen med opplag ned i en håndfull, de færreste er særlig etterspurt i dag. Med andre ord, musikk for de ytterst få.

6Majik9: In Mara’s Glove (Music Your Mind Will Love You, 2005)
Ugh! In Mara’s Glove er 40 minutter i delirisk rus fra den australske ødemarken unnfanget i et spontant fellesskap mellom en slangetemmer, en åndemaner og en gammel mayahøvding. De har pakket alskens psykedelisk godteri i sekken, knyttet en didgeridoo på lokket og forlatt byen for å søke solgudene et sted i outbacken uten forstyrrelser fra (fysjom) omverden.

6Majik9 består av folk fra blant annet Terracid og Brothers Of The Occult Sisterhood, men la det være sagt med en gang; In Mara’s Glove er noe av det beste jeg har hørt fra denne kanten. Denne er tidligere utgitt av Foxglove, som vel sa det best slik: ’Space shanty rhythms collide with tribal folk dirges to create true cosmic wreckage… welcome to fucking oz.’ Slektskapet til de nevnte band er selvsagt hørbart, men Michael Donnelly & co har denne gangen funnet en mer fornuftig balanse mellom mystisk og mytologisk stemningsskapende og suggererende, mer støyende kosmisk villskap, mellom påkalling av naturgudene og hengivelse til primitiv, ekstatisk dans. Jeg har ikke noe i mot abstrakt naturbasert musikk – ikke det hele tatt, faktisk, men er nok spesielt svak når tribale rytmer benyttes til en viss grad. På enkelte spor her kan 6Majik9 minne mer om Sunburned Hand Of The Man og No-Neck Blues Band i måten de bruker håndtrommer eller andre rytmeinstrumenter enn de gjør med sine andre band. Sjekk for eksempel den didgeridoo-aktige pulsen på ”Solar Kernal Seals” som ligger bak den alltid levende, organiske myriaden av lyder som bygges, brytes og utveksles her.

In Mara’s Glove er utgitt i et ganske så begrenset opplag, så hvis denne kortfattede beskrivelsen kan virke fristende, så gjelder det å kjenne sin besøkelsestid. Husk, solen står også en gang opp der ute i villmarken.

Ajilvsga: From The Black River To The Dead Sea (Music Your Mind Will Love You, 2005)
Bak bandet med dette rare navnet finner vi Brad Rose og Nathan Young, hjemmehørende i Tulsa, Oklahoma. Ordet er visstnok fra Cherokee, og uttales ’ah-jeh-lah-sga’. Jeg aner ikke hva det betyr.

Brad Rose vil nok enkelte kjenne fra sitt virke i Digitalis Industries de siste 10+ årene, hvor han sammen med sin musikerkone Eden driver både nettfanzine, forlagsvirksomhet og platedistribusjon – alt innenfor den smalere delen av musikklivet. Han er også mannen bak band som Juniper Meadows, Golden Oaks, The Cone Bearers og ikke minst The North Sea som sikkert en del kjenner til – en ringrev innen eksperimentell psykedelia/støy, avantrock og desslike, altså. I et intervju på Terrascope trekker Rose linjer mellom den finsk avantscenen (Avarus, Kemialliset Ystävät), New Zealand og ikke minst den norske som han mener er ’one of the most criminally underappreciated scenes around’. Med Ajilvsgas eksperimentelle støy/impro plasserer han seg selv i noenlunde samme miljø som for eksempel Bjerga/Iversen, Del og Sten Ove Toft – uten at de helt er i samme bås.

From The Black River To The Dead Sea er den første platen til duoen (så vidt jeg vet), og i 2006 ga de ut en ny ved navnet Blood Nocturnes. Rose/Young driver med gitarbasert, industriell støy av typen improvisasjon/drone, og de vil nok helt sikkert falle i blodsmak hos de som allerede har en fot innenfor hos bl.a. Wolf Eyes, Hair Police, Skaters, med vekt på tidvis høylydt og psykedelisk gitarbruk.

Ajilvsga lykkes å skape mørke, murrende bilder på en plate som aldri eksploderer i noen retning. Støyen ligger mer som en konstant urolig buldring, infiltrert av syregitarer, rumlende rundt ørene våre. De gir ikke akkurat ved dørene disse to herrene. Åpningskuttet ”Psychotropic” lover riktignok en plate som føler seg mer mot avantgarde og frifolk der den skramler avsted med sure fløyter og tribal perkusjon, men det tar ikke lang tid før de gir seg støyen i vold. Fra og med ”Dragon” starter opp med tunge dieselgitarer, feedback og maskinell, pumpende noise som de bruker resten av denne platen på å utforske i ulike sjatteringer. ”Rusting From The Inside Out” holder for eksempel hva tittelen lover; den er platens mest eksperimentelle på lydfronten og kan minne om et besøk på en kjernefabrikk etter at noe har gått fryktelig galt. Etter 16 klaustrofobiske minutter er det ganske befriende å trekke pusten igjen!

Brothers Of The Occult Sisterhood
Brothers of the Occult Sisterhood kommer fra New South Wales, og ledes av søskenparet Donnelly. Etter hva jeg har forstått er det bror Michael som står bak bloggen/labelen Music Your Mind Will Love You (mymwly). Bandet kan sorteres i bagen frifolk fra landet down under. Det er ikke bare i USA og Finland oppblomstringen av psykedelia/folk/improvisasjon har tatt fart de siste årene, enten det gjelder antall utøvere eller en gradvis økende popularitet. Det ser ut til at det finnes oaser av frilynte og musikalsk åpne kollektiv bak hver haug – ja, det er ikke minst på de mest utenkelige steder denne egenartede musikkformen ser ut til å blomstre.

Brothers Of The Occult Sisterhood – bare smak på navnet – driver med noe som virker å være improvisert åndemaning, fremført med både rytmer og strenger, men også kopper og kar, dyrelik og menneskeknokler. Sverger man til klare lineære melodiske strukturer og fast oppbygning har man selvsagt ikke noe som helst å hente her.

Lucifer’s Bride (Music Your Mind Will Love You, 2004)
De har i løpet av ganske kort tid gitt ut en serie interessante plater (stort sett CD-R i mindre opplag) av musikk innen et noe smalere segment (og det sier jeg mot bedre vitende, for i mine ører er det ikke noe mindre smalt enn det vi til daglig blir fôret med i TV og radio. Men ok, jeg skal ikke være vanskelig.)

Brødrene i dette okkulte søsterskapet legger mer vekt på fri enn folk i sin utøvelse. I uttrykk vil jeg plassere dem på samme hylle som for eksempel Sunburned Hand Of The Man, Vibracathedral Orchestra og Tower Recordings. De gir rom for litt rasling og diverse utskeielser, men like mye har de et sterkt rytmisk fundament som hinter om sydligere landområder og de henter elementer fra så vel prog som syrerock. Den frittløpende og tidvis dominerende bruken av elgitar kan sikkert gå hjem også hos venner av tysk kraut/kosmisk rock.

Platen åpner så nydelig som mulig. ”Seer Of Broken Spirits” hører hjemme i Tower Recordings-land med akustiske gitarer som spiller lett mot hverandre, perkusjon og buer. Den hurtige dansen leder opp til en langt rammere raga som heter ”Obeah Man”. Her kommer mine referanser til Sunburned/Vibracthedral mer til sin rett. Groovet er tyngre, en vokal chanter… noe, med fløyte, mer slagverk og gitarer dannes musikk langt fra de velpleide byene langs kysten. Her bærer det inn i ørkenen, dypt inn i urbefolkningsland skal vi. ”Obeah Man” er som å ta del i et eldgammelt rituale – en stammedans til ære for gudene som varer i drøye 10 minutter. ”Towers That Rise Above Grow Below” åpner som en etterhvert arketypisk frifolker. Prøvende stemmes instrumentene, cello, blås, gitar, slagverk, i en tilsynelatende usammenhengende kakofoni, inntil ting sakte faller på plass og et grunnlag er lagt for videre utforskning. De lykkes med å skape hypnotisk syrefolk på Towers…, og igjen er det noe ’stammeaktig’ over dette bandet som gjør lyttingen lett. Brødrene driver liksom ikke på sopptur uten mål og mening – låtene har et driv, en rytme som enkelte andre i kretsen av og til overser.

De to siste sporene ivaretar dette, men el-gitaren gis større plass. Tittelkuttet (platens lengste med vel 13 minutter) går dypere inn i syreprogen. Lucifer’s Bride blir en litt for lang spaca ørkenjam som ikke fører noe sted. I hvert fall jages gudene på avstand med Lucifers metalliske vrengen. Det samme skjer til en viss grad på ”Witch Of The Wooden Meaning”, hvor de sjamanistiske ritualene brekkes istykker av en vill gitar-’solo’ på slutten. Litt tøft er det, men selv foretrekker jeg de mer luftige og fredsæle partiene. Fredfull som jeg er.

Åkkesom, Brothers Of The Occult Sisterhood har på kort tid etablert seg som et orkester det skal bli meget spennende å følge fremover. Lucifer’s Bride er en av de mer vanedannende platene jeg har hørt i denne etterhvert overfylte kategorien.

Run From Your Honey Mind (Music Your Mind Will Love You, 2005)
Nå, dette er musikk av en annen verden!

Gjennom fire lange spor bygger de opp og bryter ned, droner om dagen og danser om natten. For selv om formen er fri og stilen skramlete løssluppen, så har de et tribalt preg båret frem på rituelt vis av Michael Donnellys tromming, mens både cello, elektronikk og en rekke diffuse lydkilder trer frem fra mørket hist og her.

Av og til bærer det ut i kosmos, knapt pulserende, av og til befinner vi oss rundt bålet i urytmisk dans et sted mellom primitiv krautrock og nymoderne frifolk. Når de blir på sitt mest innadvendte kan nok interessen stagnere noe, med mindre man er helt spesielt interessert i naturdroner og psykedeliske spacereiser, men det skjer alltid noe i det rikholdige lydbildet og i de mange lagene denne musikken består av. Ikke minst bygges det hele tiden opp til noe nytt fra ruinene de tidvis skaper rundt seg.

Duoen Michael og Kristina Donnelly spiller ikke for massene, deres utgivelser tilsier da heller ikke noen visjoner om gullplater eller høye plasseringer på hitlistene. De har heller ikke samme status som relativt likesinnede Sunburned Hand Of The Man eller Jackie-O Motherfucker. Det er det ingen grunn til, for Run From Your Honey Mind er et imponerende stykke arbeid – som i all mørkeprakt og underlighet utgjør en vakker lytteropplevelse. Bare spør hvilken som helst lytter etter det 20 minutter lange tittelkuttet, som kan få enhver til å bli litt honning i hodet.

Det er som jeg alltid har visst: I Australia henger folk oppned, blander dag med natt og sommer med vinter. Det blir i hvert fall unik musikk av denslags.

Claypipe: Crescent (PseudoArcana, 2005)
Claypipe er en duo bestående av Antony Milton og Clayton Noone. De har en tretommer bak seg tidligere (innspilt senere enn denne), utgitt på Jewelled Antler. Crescent slippes på PseudoArcana, og er tidligere utgitt på Root Don Lonie for Cash.

Årsaken til den skjematiske innledningen grunnes at med de tre linjene vil enkelte allerede ha avslørt hva det er lov å forvente her. Milton driver PseudoArcana hjemme i New Zealand, et selskap som formelig renner over av eksperimentelt snacks (Moglass, Skaters, Peter Wright, Franciscan Hobbies ++). Noone tjener til salt (men neppe noe mat) som bestyrer av lilleputtselskapet Root Don Lonie. Hans alias er CJA, omtalt tidligere her på siden som bidragsyter til den flotte samleplaten The Tone Of The Universe (utgitt på PseudoArcana). Båndene til amerikanske Jewelled Antler retter søkelys mot artister som Thuja, Uton og The Ivytree. Vi sirkler her altså rundt kiwi-improv og yankee-frisyn.

Med andre ord, vi skal igjen opp i sfæren – eller ned i myra, alt ettersom. Crescent består av fire utitulerte spor, hvorav nummer to og fire varer henholdsvis 15 og 12 minutter og spiser det meste av platens 40. Ved hjelp av strenger, buer og lydkulisser (samples, orgel, perkusjon) både av ambient og mer skrapende/forstyrrende art er dette en meget stoisk og sinnsekspansiv utgivelse. Crescent nærmer seg en minimalisme i stilen, der særlig den nære intimiteten mellom gitaren og fiolinen skaper nerve. De to lager stemninger/bilder av episk storhet og evig mørke, med foruroligende undertoner.

Den innadvendte retningen til Claypipe vil sikkert falle i god jord hos Constellation-fans, særlig band som Set Fire to Flames og Hanged Up. Men Claypipe er altfor langt ute til å kunne plasseres i ferdiglagde båser. Assosiasjonene strømmer likevel på, fra filmen Dead Man på ”3” der Noone drar langsom twang mot Miltons besatte strengegnikk, til minimalister som Tony Conrad. Mest offensive er de på korte ”2”, der Noone går berserk med gitaren og de er nærmere Sonic Youth enn frifantfolk. Det er uansett ikke det viktigste å plassere Claypipe musikalsk. Hovedpoenget er at de med disse opptakene har skrudd sammen en underfundig og meget fascinerende plate man ikke blir fort ferdig med. Man kan velge å la Crescent ligge lavt i bakgrunnen og spre dunkle stemninger i rommet, eller man kan skru opp å la seg fylle helt og fullt av duoens langsomme måneformørkelse av en plate.

Vær tålmodig. Claypipe tar dronefolk til nye dybder. Lukk øynene, åpne ørene og ikke lek med ilden.

Deerpark: It Made Her Look Spidery (2004)
Skiftende skydekke, fare for regnbyger over Leeds
Det må ligge en god del tåke over hustakene i Leeds, det regner muligens litt oftere der enn andre steder på de britiske øyer, kanskje er det et sted velegnet for å dyrke sine mer kontemplative sider. Jeg vet ikke, men i hvert fall har byen gjennom årene fostret mengder av både blek, mørk og innadvendt musikk (fra Hood, Dakota Suite og Empress, tilbake til Pale Saints og Sisters Of Mercy). Her holder også det nystartede ensemblet Deerpark til, og selv om It Made Her Look Spidery slett ikke er en bekmørk plate, så er det sannelig ikke meget strålende solskinn over disse seks låtene.

Deerpark er et stort folkbasert orkester som teller åtte medlemmer, hvor alle trakterer akustiske instrumenter (fløyte, piano, fiolin, kontrabass, trompet, gitar/banjo, bouzouki…). Det er et tegn i tiden at man samler seg i slike større konstellasjoner, der man forsøker å spille så forsiktig og langsomt som mulig med hverandre. Deerpark lykkes meget godt i denne kategorien. De klarer å flette alle instrumentene sammen til et sammensatt hele, men særlig strykerne er gjennomgående viktige (her nærmer de seg Dirty Three og Dakota Suite). Disse løfter og gir fylde til den sakrale kammerfolken som går i vuggevise-takt, bygd opp av plukkende akustiske gitarer og Jon Marshalls knapt bærende hvisken.

De seks låtene som utgjør It Made Her Look Spidery fester seg slett ikke umiddelbart, men de tvinner seg inn etterhvert. Det er ikke de enkle refrenger eller nynnbare melodiske grep som benyttes her. Men det er en nærhet over fremførelsen, og en varme over innspillingen som gjør at denne platen er litt av en smyger. Selv om det er mulig å høre spor av amerikanske brødre, for eksempel Bonnie Prince Billy og Iron and Wine, så hører alle låtene mest hjemme langt oppe i det engelske heiene, de blåser med vinden gjennom pastorale landsbyer, siver med tåken ned til Leeds by og legger seg foran bena til Jon Marshall & co, rede til å plukkes opp på elegant britisk understatement-manér og sendes tilbake der de kom fra.

Når Deerpark med tiden er rede for en skikkelig fullengder kan det gjerne blåse surt ute.

The Elemental Chrysalis: The Calocybe Collection (Glass Throat, 2005)
Denne platen kategoriseres som ’funeral-folk’ med likheter til både Morricone, musikk til en Jodorowsky-film og et victoriansk Pink Floyd; ’pregnant with heavy Elizabethan classical orchestrations & acoustic hallucinatory funeral drones…’

Det er definitivt noe folkaktig, mystisk og dvelende tungsinn over The Elemental Chrysalis og deres debut. Men det er ikke begravelsesmusikk av den bunnskrapte, slepende typen dette. Se bare hvilken instrumentpose Chet W. Scott og James Woodhead bærer med seg: Her er gitar, piano, cello, alskens ulike orgler, theremin, sitar, egyptiske håndtrommer, trefløyter, bodhran og ocarina – bare for å nevne noe! I tillegg de nær sagt genrepålagte ’environmental recordings’ og diverse lydfunn. Den instrumentale rikdommen kunne preget platen i sterkere grad, for de mange mulighetene som ligger i disse utnyttes ikke maksimalt. Det er i første rekke akustiske strenger og ambiente lydlag som bærer The Calocybe Collection.

Dette er en omfattende utgivelse, over 70 minutter lang, fordelt på bare seks spor. Det gir rom for mye utvikling i hver enkelt låt, som utnyttes for eksempel på det nær halvtimes lange åpningssporet ”A Beautiful Head in 5ive Movements.” Den begynner med lettbente og grønne skogstoner, med friske drag fra en mer eventyraktig verden, der Alice går i eventyrland med middelalderkostyme. ‘Pagan-folk’ kan man også kalle dette, for langs de grønne åssidene og rundt trærne i skogen sirkulerer paganister, sjamaner og andre naturfreaks i lutter harmoni med omgivelsene. Etter hvert overtar et mystisk, tåkefullt droneparti som legger seg over låten og sakte fører oss inn i en åpen glenne til lyden av stort sett bare fuglekvitter og orgel, før gitarene bringer oss tilbake omtrent der vi startet. Det har vært en lang og omfattende ferd, og den legger grunnlaget for hvordan hele platen er bygget opp.

Utover på The Calocybe Collection åpenbarer det seg toner av både mørk ambient og mer folkprogga art. Særlig vellykket på vakre ”Oceans Wreathed In Flame”, som med akustisk gitar og orgel fører oss med inn mot de samme delene av trollskogen som Bo Hansson og Sagor & Swing tidligere har etterlatt seg spor. ”Mourning Dew Of The Fallen Leaf” følger opp denne tråden, med akustiske gitarer som repetitivt vever seg sammen til hverandre, dronetepper ligger behagelig plassert i bakgrunnen mens bruken av forsiktig twang og orgel hjelper til med å utviklingen. På ”Lair Of The Fungal Witch” er det fløytene som får større spillerom, mens det på smått skumle Caravan of Ghosts kommer inn et gutturalt messende kor som kunne vært tatt fra Sunn O))) sin White 2.

I det hele tatt er dette en vakker og meditativ plate, som henter sin varme fra jordens indre. Undertonene er likevel mørke og mystiske, og forhindrer at de sklir over i en slags ’new age’ variant. Den dels hallusinogene effekten i de repeterende mønstrene vil nok enten lokke eller kjede den som lytter, og noe mer spenn i uttrykket hadde de nok vært tjent med, ikke minst kunne de latt de mange ulike instrumentene komme mer frem. Når det er sagt, The Calocybe Collection vil ganske sikkert omgjøre gulvteppet ditt til mose, veggene til trær og taket til en solløs himmel.

The Elemental Chrysalis består av James Woodhead og Chet W. Scott. Sistnevnte kjennes fra Ruhr Hunter, som er et mer etablert navn innen naturmystisk lydskapning. Verd å nevne er igjen det fine sekstommer store omslaget til Glass Throat (Beneath the Lake, Ruhr Hunter, Svart Ugle), der tegninger av trær, sopp og sommerfugler mer enn hinter om hva platen inneholder.

Ethereal Planes Indian: Smoke Signals (Twilight Flight Sound, 2005)
Ethereal Planes Indian er i all hovedsak texaneren BC Smith, en skikkelse som kan knyttes opp til andre Texas-obskuriteter som Charalambides, Friday Group og The Iron Kite. Smith følger i en fin tradisjon av hjemlige outlaws som Roky Erickson, Legendary Stardust Cowboy, Daniel Johnston og Butthole Surfers. Musikalsk tegner han opp en litt annen reiserute, som drar seg fra syrevaskede freak out-jams i parken via et berikende opphold hos en lokal Comanche-stamme til han forsvinner inn i solnedgangen sammen med Terracid eller Brothers Of The Sister Occulthood et sted dypt inne i ørkenen med bare luftspeilinger og peyoterus i vente. Vi er med andre ord på vei ut i villmarken igjen – på alle måter.

Smoke Signals er Smiths andre utgivelse som Ethereal Planes Indian, den selvtitulerte debuten kom i 2004 men den kjenner jeg ikke til. Det BC Smith leverer er i hvert fall en ganske gjennomarbeidet skive der han selv trakterer alle instrumenter. Stilmessig beveger Smoke Signals seg fra fuzzbelagt psych-rock til mer åndelig drone-maning. Dessverre er det mindre indianerchants og krigsdans enn det fjærprydede omslaget gir inntrykk av. Men noe er det. Det lovende åpningssporet ”The Seeds of Dusk/Chief Of The Night” er en monotont anlagt hyllest til gudene fremført av stammens medisinmann i ruggende posisjon, med en enkel trommerytme og repeterende klokkespill som drivende kraft.

Disse indianerne har nok blitt påvirket av den hvite manns ildvann, og den forlokkende hypnotiske tendensen forlates titt og ofte til fordel for mer generell skeivhet av el.gitar, fløyter og diverse skrangleinstrumenter (Wilderness Path), bruddstykker av amerikansk folk og baklengs paranoia (Green Scene) og vokalbasert psych-rock ikke helt ulikt Brother JT (“One Shade Darker”, tittelsporet). En doven og fin ‘Slight Return’ av “Green Scene” leder opp til lange “Dog Star Barking/The Seeds Of Dawn”. Her er gitar og vokal lagt vekk igjen, og rytmeinstrumenter, skygger av langstrakte droner og tribal adferd bidrar til å vekke åndene opp på nytt.

Locrian: Drenched Lands (Small Doses, 2009)
Elemental Human Dread
Chicago-duoen Locrian har i løpet av få år pumpet ut en stabel av kassetter, singler og CD-R utgivelser på egen hånd eller via små etiketter. Drenched Lands er deres første ordinære plateutgivelse. André Foisy og Terence Hannum som er ansvarlige for det som presenteres er knyttet til blant annet samtidsmuseet i Chicago og som undervisere på City College i byen. Kanskje deres skolerte bakgrunn forklarer at de fiffig nok har tatt navn både etter en gresk stamme og en såkalt kirketoneart (en type modal skala). Det er mulig trente ører kan utlede mer om det temaet etter å ha hørt på platen, men jeg skal i første rekke konsentrere meg om stemningen de fremskaper her.

Drenched Lands er en plate som beveger seg inn i de mørkeste hjørnene av dronemetallen, med klare forgreninger mot ambient, dronemusikk og svartmetall. De tegner bilder av øde landskap, industriell slum og forlatte gater – nær sagt slik stilen fordrer. Men det er da også et slikt øde landskap som avtegner seg inne i lytterens hode i det de tar oss med inn.

Locrian benytter seg ikke av brutale virkemidler, med unntak av noen fryktinngytende (og unødvendige) vræl hist og her, men snarere av de dunkle og hentydende. Klare gitarer, dvelende lydskisser og en del tangentarbeid som faktisk kan minne om tidlig kraut/elektronika er å spore i deres signatur. En låt som ”Epicedium” kiler seg dermed inn på det merkelige stedet mellom Earth og Kraftwerk. Halve platen er viet 30 minutter lange ”Greyfield Shrines”, med lagvise synther, blåsende vind og monotone gitarriff som langsomt flytter låten frem som rustholk på asfalten. Et ordløst kor messer forbi, døde radiosignaler skurrer i bakgrunnen og etter hvert flyter låten over i nærmest hvit gitarstøy. De etterlater oss slik i et urban wasteland, og setter et kraftfullt punktum på en mektig plate.

Litt mer trøkk på de tyngre partiene hadde ikke skadet, men det er ikke dette bandets vei. Drenched Lands blir aldri så altomfattende som f.eks Sunns dronedykk, like pompøse som deler av Constellation-scenen, ei heller er dette musikk av eksplosiv kraft à la Neurot-bandene. Nei, Locrian har funnet et slags evig mørke hvor de evner å stadig finne nye detaljer, et langstrakt svart hull som de med letthet tar lytteren inn i. Det er inspirerende å oppleve band i denne ganske overfylte genren etablere seg med et så finstemt verk.

NaDa BaBa: Ambient Time Arm (Music Your Mind Will Love You, 2005)
En sann ab-original
Australske Jim Barrett tar for tiden sin PhD i engelsk litteratur i Umeå hvor denne platen er innspilt (i Sound Heart Ocean Temple). Mellom studiene tar den drevne kunstneren/journalisten/læreren og reisefanten seg tid til å dyrke sin interesse for tradisjonelle instrumenter og opprinnelige lokale musikktradisjon. Didgeridoo er hans hovedinstrument, og det suggererende midtpunkt i hans komposisjoner.

Barrett er langt mer enn den gjengse gatemusikant, noe hans varierte instrumentbruk understreker. Han benytter seg av, blant mye, mye annet, peruviansk shaman-tromme, egyptisk doumbek, kartak, sitar, syngende boller og noe som heter Semar Pegulingan Kendang på denne rikholdige platen – hans andre under navnet NaDa BaBa. Han er også involvert i relaterte 6majik9 sammen med åndsbrødre som Brothers Of The Occult Sisterhood og Terracid.

I tillegg til en instrumentsamling av en annen verden (bokstavelig talt) brukes samples av alt fra indiske munker og Taiga-nomader, til William Burroughs, Fela Kuti, australske hvaler, diverse naturlyder og opptak fra Fallujah under Irak-krigen. Ambient Time Arm er en verdensomspennende plate preget av Barretts reiser i årene 1996-2000. Den faller heldigvis ikke inn i noen typisk ‘batikk-folk’, mer er nærmere tranceskapende avantgarde/frifolk-droner i en heksegryte av feltopptak, stemmer, lyder, effekter og samples som bringer oss langt inn i ørkenens dypeste hemmeligheter.

NaDa BaBa har ved å ta i bruk eldgamle, primitive tradisjoner fra sitt eget urfolk lykkes å skape relevant og spennende musikk for i dag. Som utgiver Michael Donnelly i mymwly sier det: ’Forget about New Age, this is speed didge as inner fractal flight portal. Trance ON!!!’

The Once And Future Herds: Lion-Colored Hills (PseudoArcana, 2005)
’Recorded on a hillside at Borges Ranch State Park’ står det å lese i innercoveret. Det er et særs idyllisk sted ikke langt fra mektige Mount Diablo i California, blant enkelte indianere ansett som et hellig sted, et skapelsespunkt. Her må jeg bare legge inn en avstikker: Tidligere i år satte en mann fra en nærliggende by i verk en aksjon for å få endret navnet på Mt. Diablo. Han mente det virket støtende på kristne verdier, og uttalte at: ’When you start mentioning words that come from the dark side, evil thrives…’

Han burde kanskje slått følge med våre tre frender, Glenn Donaldson, Loren Chasse og Donovan Quinn og senket skuldrene et par hakk. Fra Borges Ranch kan han se opp på djevelfjellet, og det ser ikke ondt ut i det hele tatt. De tre tok den korte veien ut i det grønne fra San Francisco, der de driver sitt Jewelled Antler; kollektiv og plateselskap. Under navnet The Once & Future Herds knytter de sammen for eksempel The Blithe Sons (Donaldson, Chasse), The Skygreen Leopards (Donaldson, Quinn) og The Franciscan Hobbies (Donaldson, Chasse). Da demrer det muligens for dere med god husk og litt sære musikalske interesser. Vi er igjen på vei til et lydlandskap som er organisk, rituelt, improviserende og åndelig. Dette er musikk som kan ta mange retninger, Jewelled Antler-gjengen er blant de beste og mest drevne i kategorien, og The Once & Future Herds er enda et fint tilskudd innen den mildere formen av frifolk.

Innledet av litt gitarklimper, en bue og en klarinettsolo åpner denne lille sommerferden av en plate – liten som i lengde (18 minutter) og i format (tretommer). “Ranch Raga” er med sine knappe 7 minutter platens lengste. Her kommer litt unevnelig vokalmessing og blander seg med den løse bruken av strenger, bjeller, fløyter og ymse slaginstrumenter. Det virker ikke som det er noen problemer i sikte på denne ranchen, bare duggfriske enger og solskinn – med muligens noe reservetobakk i snadda lar trioen dagen gå sin gang og arbeidet vente til i morgen. De tre relativt korte låtene etter denne ragaen følger i noenlunde samme spor; det vil si gitarplukking fra fjellsiden iblandet psykedeliske rytmeelementer og bluegrass-innflytelse spilt med strå i munnen og sola i ansiktet. Det låter fint og føles godt, som å få et sommerlig postkort fra et glemt sted laaangt ute på landet. Lion-Colored Hills er countrymusikk i ordets rette betydning. Er du på søken etter flaggvinkende anthems eller boots-trampende jalling er du på feil sted. Ønsker du derimot frilynt meditasjon med enkle virkemidler og genuin spilleglede er dette veien.

Omslaget viser en geitebukk med et strengeinstrument omkranset av et par sauer. Montro om det er Chasse, Donaldson, Quinn i forkledning – eller om det er dette som er deres sanne ansikt?

Terracid: Transcendent Reign Inheritor (Music Your Mind Will Love You, 2004)
Terracid Mothers Temple
Til dere som snuser på de virkelig sære tingene, enten det gjelder musikalsk innhold eller eksklusivitet, kan dette være et hett tips. Utgitt i bare 100 eksemplarer med 40 minutter fylt av tribale seanser, støyende injeksjoner og psykedeliske droner.

Mannen bak Terracid er nevnte australske Michael Donnelly, som vi har møtt lengre oppe på siden, da i Brothers Of The Occult Sisterhood. Under navnet Terracid tar han elementer fra støyrock, psykedelia, frifolk og improv, og jager mot undergangen i en ekstatisk og primitiv rus der Wolf Eyes møter The Tower Recordings møter Can møter Sunburned Hand of the Man møter (…). Av og til samtidig. Resultatet blir både forlokkende og forstyrrende, suggererende og sjamanistisk. Om enn ikke akkurat allment tilgjengelig.

Donnelly trakterer gitarer (akustiske og elektriske), tryllefløyte, ulike slagverksinstrument, vokalsamples samt lyder av mer diffus opprinnelse. Lydbildet er tett og tidvis kaotisk, men som regel med en underliggende rytme eller noen drivende elementer som skaper dynamikk. Det er likevel særlig de mer akustiske partiene som er de nydeligste å høre på og som får lytteren inn i skikkelig ruggeposisjon. Eksempelvis er ”Petrifaction Of Susanna” og ”Through Water’s Ear And Eye Came Round” ikke helt ulikt Tower Recordings/Six Organs Of Admittance, mens tittelkuttet har en slags østlig dunst (og syk vokal) som kan minne om Sunburned Hand Of The Man. Legg også merke til renere støysekvenser og opptak fra det hinsidige før du kveiler deg helt sammen.

Opplevelsen du risikerer å få av Transcendent Reign Inheritor oppsummeres forsåvidt greit med låttitler som ”Woodenbong As Astral Flare” og ”Third Phase Shape Shifter And Easy Exit From Both Worlds”.
Bjørn Hammershaug

#54: A Hawk And A Hacksaw: Darkness At Noon (Leaf, 2005)

25/09/201326/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Med sitt andre album som A Hawk And A Hacksaw bretter Jeremy Barnes (Neutral Milk Hotel) like gjerne ut hele kartet, og turen går særlig i østerled. Det er en spenstig reise han inviterer oss med på. Barnes er selv en farende fant, og det er som han suger til seg næring fra alle steder han besøker, drikker fra historiens kilder og frakter med seg alskens lokale særegenheter tilbake til studio; i dette tilfellet Praha, en engelsk kirke og et dansestudio i New Mexico. En del mennesker har også hengt med på lasset, selvsagt kona og fast medlem Heather Trost, og det er et skikkelig orkester som denne gangen dirigeres av Barnes. Resultatet er en ren overskuddsplate, Darkness At Noon er så verdensvant at det nesten er til å svimle av. Grensene viskes vekk mellom klezmer og mariachi, østlige Europa og sørvestlige USA, kontinuitet og brudd langs tradisjonelle akser.

Det går unna i svingene og hele følelsesregisteret blir benyttet, fra oppstemt ekstase til melankolsk tristesse: Vi humper avsted på en høyvogn gjennom sølete landeveier i Slovakia, dyttes inn på et heftig sigøynerbryllup i Romania, stemmer i på en antikrigs-låt à la Seeger/Guthrie, danser i peyoterus i den amerikanske ørkennatten og hviler ut i skyggene av Istanbuls Unkapani-kvarter med vannpipe og kaffe til dronene av oud og cümbüs. Legger man til en Lennonsk ballade (”Our Lady Of The Vltava”) og en dedikasjon til den slovenske filosofen Slavoj Žižek så burde mitt poeng være klart: Dette er musikalsk etnologi, men det er ikke museumsvare. Darkness At Noon lever og syder, og den har også en viss moderne relevans. Barnes hadde planen klar etter spaserturer i Prahas vakre gater. Jeg sakser: ’It would begin with a Transylvanian folk melody, warped and reconstructed around improvised trumpet play, whose lyrics were derived from a George Bush speech…’, med den avsluttende fredstrallen ”Portlandtown” rammes dermed platen inn; politisk poengtert, geografisk frilynt, musikalsk grensesløs.
Bjørn Hammershaug

Dischord Records: Music Over Marketing, Content Over Profit, Ethic Over Strategy

24/09/201325/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

20 Years Of Dischord (Dischord, 2002)
Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye og hans kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980.

22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years Of Dischord 1980-2000 – 3 CDs – 73 songs – 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CD’ene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje – og for samlere mest interessante – platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen hos Dischord ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med artistinfo, komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle er representert, Fugazi får like stor plass som Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Void og The Untouchables (med Sham 69s ”If The Kids Are United” i noe som ser og høres ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June Of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation Of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) – bare for å nevne noen.

Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil – signaturlåta ”Straight Edge” (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveversjon – eller kompromissløse motstand mot big business og kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er mest kjent, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte navn som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State Of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, om man ikke akkurat blir slått i bakken av det i dag.

Minor Threat (Foto: Glen E. Friedman)

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke scenen fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb – før pengene overtok der også. Bare Shudder To Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av de involverte skyldes kanskje at grupperingene sjelden tok seg tid til å jobbe seg fram mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra sped skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte navn som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk.

Uansett, harDCore, punk, indierock og emocore er og vil være labelens viktigste merkelapper.

Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation Of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder To Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid. Ferske signinger som Q And Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt etiketten. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser – i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alternative Tentacles, SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det.

La oss håpe på 20 nye år med tankegangen ’music over marketing, content over profit, ethic over strategy’.
Bjørn Hammershaug

De Lange Droners Natt

22/09/201314/01/2017 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Look out the window. And doesn’t this remind you of when you were in the boat, and then later than night, you were lying, looking up at the ceiling, and the water in your head was not dissimilar from the landscape, and you think to yourself, ‘Why is it that the landscape is moving, but the boat is still’?

Boxhead Ensemble: Quartets (Atavistic, 2003)
Det knirker i skroget. Isblokker slår mot stålvegger. Skraper bortover skipssiden. Natten er lang og havet er svart. Bølgene slår høyt og sikten er heller skral. Slik var det Boxhead Ensemble opprinnelig presenterte seg, som lydteppe til Braden Kings dokumentarfilm Dutch Harbor. Fem år og fire plater senere har bandet vokst ut over Michael Krassners livebaserte improvisasjonsprosjekt, til å bli et referanseorkester og oppslagsverk innen moderne Chicago-rock/samtidsmusikk.

Quartets er ikke en overraskende kursdreining, og Krassner har beholdt den solide kjernen fra Two Brothers (2001): Jessica Billey, Scott Tuma, Fred Lonberg-Holm, Glenn Kotche, Michael Colligan og Ryan Hembrey. Det betyr en erfaring som spenner seg fra Wilco, Terminal 4 og Pinetop Seven til Peter Brötzmann Chicago Tentet, Bevel, Smog og The Lofty Pillars – bare for å nevne noen av ensemblene disse menneskene også jobber med. Og alle disse bandene lever til en viss grad et sted inne i Boxhead Ensemble.

For å kjøre filmlinken litt videre, så tar jeg meg i å tenke at Boxhead Ensemble er resultatet av hva et samarbeid mellom Carter Burwell og Angelo Badalamenti kunne ført til. Selv om de ikke lenger er ensbetydende med filmmusikk, så er utdrag fra Quartets også beregnet for lerretet. De har denne gangen laget musikk til HBO-filmen The Smashing Machine: The Life And Times Of Mark Kerr. Det er en dokumentar om den moderne gladiator, i form av bryteren Mark Kerr. Det skal bli spennende å se hvordan man har koplet musikken til Boxhead Ensemble til en film om en voldsom slåsskjempe!

For musikken her er langt fra actionpreget og blodig, for å si det pent. Lydene henger lenge i luften, vanskelige å ta på og feste seg ved. Det kan være klangen av fele, cello, steel gitar, trombone eller synth som alle bare ligger der og duver, og skaper saktegående ambient slik vi kjenner fra Labradford, Brian Eno, Scott Tuma eller Stars Of The Lid. Som på spor 2, ”Two”, hvor vi er langt ut i nachspielet til Alaska Folkemusikarlag, der felespilleren ligger totalt utslått med gitaristen, og sammen forsøker å finne en eller annen melodi som de kan spille så langsomt som mulig. Og alltid er det et eller annet bakteppe tilstede, kontinuerlig risling, rasling eller annen form for dempet støy som gir et ganske forstyrret inntrykk – som om alt ikke er som det skal være. Slik som på platens tyngdepunkt, 11 minutter lange ”Four” (altså spor fire). Her er gitar/fele og trommer nærmest fraværende, i hvert fall slik vi kjenner det fra vanlig benyttelse, og ”Four” består mest av sett med spøkelsesaktige fornemmelser som svever og drypper, marerittaktige gisp og ulike former for knirken. Hvis du er av den lettskremte typen så anbefaler jeg ikke dette som selskap neste gang du er alene hjemme. Denne morkne stilen endrer form til ”Five”, åtte minutter med noe av det samme uavklarte, uhåndgripelige. Instrumentene er mange men kolliderer aldri, bare veves inn og ut av hverandre, blir en stund og forsvinner umerkelig. Hva er det vi egentlig har vært vitne til?

Det er ikke helt enkelt å være sensor på dette ansiktsløse prosjektet. Boxhead Ensemble lager ikke akkurat musikk man kommer til å kose seg med i tide og utide, og kvaliteten avhenger også en del av omstendigheter og omgivelser. Om du vil like den? Tja, jeg har i hvert fall brukt den mye. I løpet av vår tid sammen har jeg merket både beundring og likegyldighet, men heldigvis har jeg ikke gått lei. Quartets er ikke en plate som egner seg spesielt godt som portabelt følge ute i verden (på trikk, tog, eller til aftenturen). Det er for mange detaljer og for lite flyt, og det kreves minimalt med eksterne forstyrrelser. Derfor: Sentrer høyttalerne, finn pole position, sett deg godt til rette. Bruk gjerne hodetelefoner. Lukk øynene og skru på. Sånn ja. Skal se at du etterhvert får noen riktig så lekre bilder oppe i hodet ditt.

Scott Tuma: The River 1 2 3 4 (Truckstop, 2003)
William Blake svant langsomt bort fra oss i Dead Man, men nå dukker den spøkelsesaktige figuren endelig opp igjen – i Scott Tumas skikkelse. Tuma vil for enkelte være kjent fra fine lag som Boxhead Ensemble og Souled American, og han debuterte som soloartist med Hard Again i 2001, da med hjelp fra Jim White i Dirty Three. Med oppfølgeren har han igjen levert en plate med plukkende og ambient drone-folk av vakreste merke.

Tuma ligger nå helt alene på flåten som langsomt duver nedover en elv av drømmer. Med seg har han en gitar til å plukke på, et harmonium å flyte med og all verdens av tid til å komponere musikk. På sin ferd mot ingensteds lar han langtrukne droner flyte sammen med den avslappede gitarspillingen, og som forsiktig veves sammen til himmelske melodier. Han fisker opp munnspillet på “2”, og slipper lengtende toner opp mot himmelen som en annen Charles Bronson, før han igjen havner i helt rolig farvann. Senere støter han på en nybyggerfamilie som nettopp har slått seg til ro der nede ved vannkanten og da spiller han opp til en kort, vennlig dans som henger igjen mens familien vinker ham farvel. Ferden går videre, inn et udramatisk og øde landskap, der Tuma bare ligger helt rolig med himmelen som teppe og fanger opp lyden av solen som går sin gang, sivene som kiler ham på kinnet og krusningene som gynger ham sakte inn i søvnen. De siste ti minuttene er som å lytte til en annen manns drømmer, og når de svinner hen virker det som om han ikke er kommet frem til et bestemt sted, men bare fortsetter videre inn i det ukjente – og drømmene kan nå leve videre inne i oss.

Birchville Cat Motel: Gunpowder Temple Of Heaven (Pica Disc, 2008)
Birchville Cat Motel er soloprosjektet til Campbell Kneale fra New Zealand, som må sies å være en av de mest etablerte og anerkjente i sin genre, også langt utenfor hjemlandets grenser. Hans diskografi er større enn det er menneskelig mulig å konsumere, og hans musikalske utvikling er preget av sterk utforskertrang. Det bør likevel være tillatt å si at stikkord som droner og eksperimentell støy av ulik art er gyldige for Birchville Cat Motel.

Gunpowder Temple of Heaven er fjerde utgivelse på Lasse Marhaugs etikett Pica Disk, og jeg vil umiddelbart sende en rose til utgiver for selve innpakningen som følger platen. Nydelig omslag, skikkelig innleggshefte og i det hele tatt en utforming som påkaller platekjøperen. Det er Bruce Russell som har skrevet liner notes til denne platen. Han grunnla innflytelsesrike Dead C midt på 80-tallet. Russell har skrevet mer interessant om denne platen enn undertegnede nok har kapasitet til å gjøre, med sitt stykke ’Silver machines and stone henges: pumping the pipe organ of psycho-social mind control’. Han griper fatt i nettopp tempel-biten av tittelen, og med det som grunnlag gir han en fornuftig forståelse av Birchvilles musikk. ’Church music was the first heavy metal’, skriver Russell. Han går fra Jerikos murer og psyko-akustiske eksperimenter til tidlig eksperimentell musikk (Xenakis, Messiaen), og leser en rekke metaforer i musikken til Birchville Cat Motel; både av språklig, historisk og musikalsk art. Les og lytt selv.

For en kort innføring så består altså Gunpowder Temple Of Heaven av ett sammenhengende stykke på 40 minutter. Tonelaget er kontinuerlig og bevegelsene langsomme. Dette er en elektro-akustisk messe som sikkert vil virke urørlig for de rastløse, men som avslører sin styrke gjennom en smule mer konsentrert lytting enn til bilradioen. Det er heller ikke slik at stykket ikke endrer seg. Det bygger seg langsomt opp, og vi merker gradvis at det lever bak de massive orgelpipenes evige strøm. Effekten av å høre på dette kan virke uklar ved første lytting, men Campbell Kneale har laget noe som er hevet over tid og sted. Det skaper en altomfattende hypnotisk totalopplevelse som gir en merkbar tomhet når det hele er over.

Ctephin: Maaseh (gnosis) (AntiClock, 2005)
Dagen da solen forsvant fra himmelen
Da Timothy McVeigh en nydelig vårmorgen i 1995 sprengte en føderal bygning til filler i Oklahoma City, var kanskje Aedria Hughes og Kaylan Bright et sted i nabolaget og hoppet paradis eller ventet på at skolebussen skulle komme. Kanskje de ikke bevitnet selve hendelsen, men bare hørte drønnet, så solen forsvinne bak mørk røyk og ble fortumlede iakttagere av kaoset som fulgte i timene og dagene etterpå. Kanskje dette var en hendelse som skulle forfølge dem videre i livet og senere måtte få utløp gjennom i en eller annen form. Eller kanskje ikke.

Det første sporet heter ”Kenoma”, og høres i hvert fall ut som en bygning som kollapser i langsom kino, mens flammene fortærer restene av ruinene. Det er en mørk, utrivelig stemning de hensetter oss til med denne musikken – og særlig lystigere skal det ikke bli. Ctephin driver et sted mellom mørk ambient og eksperimentelle lydlandskap basert på støy/drone/field recordings. På selskapets hjemmeside gjør de rede for sitt prosjekt med følgende beskrivelse: ’Our music is influenced by the sounds of our surroundings and the pure amount of energy that our core puts out’. Det synes jeg er en dekkende beskrivelse, for her innkapsler nettopp våre omgivelser (gjennom lydopptak og dels gjenkjennelige instrumenter) en kjerne som utgir konstant og voldsom kraft.

De 12 innledende minuttene på ”Kenoma” er altoppslukende. Her er ingen formildende elementer tilstede, kun en voldsom vegg av buldrende flammehav. Denne kjernen er tilstede i en eller annen form på det meste av platen. På 10 minutter lange ”Achamoth” av mer dempet art. Her kommer strykere og strenger frem i abstrakte former, det dystre landskapet som tegnes frem er forblåst og øde, som et blikk inn i en fremtid der livet som vi kjenner det i dag har opphørt. På ”Abraxas” og ”Zoe” dekkes nesten hele det hørbare området av lag med hvit støy i all sin grusomme og vakre prakt, mens ”Ialdabaoth” og ”Sabaoth” igjen åpner for den mer underjordiske kraften som hørt på ”Kenoma”, der industrielt kollaps møter organisk forråtnelse. Sistnevnte er platens vakreste, der effekten av strykernes melankolske toner forsterkes av en mer subtil støybruk. Ganske så nydelig er også Demiurge som med sin sfærisk ambiens letter på skylaget som har dekket for lyset på de øvrige sporene.

Jeg vet ikke noe særlig om Ctephin, annet enn at de er en trio fra Oklahoma City som ble dannet i 2003. Hvorfor platen er omgitt av gammel religiøs symbolikk knyttet opp mot for eksempel mystisisme/alkymister og kabbala aner jeg heller ikke noe om, men registrerer kun at dette bandet er tydelig opptatt av spørsmål av filosofisk og religiøs art basert på den gamle gnostiske bevegelsen. Noe mer strekker jeg ikke til, og det får være opp til andre å tolke musikken inn i disse sammenhenger. Litt mer jordisk bakgrunn om Ctephin kan likefullt være på sin plass. De er løselig tilknyttet Snuggles New Media Collective: en stuntkulturell og mediekritisk gruppe. Snuggles startet som et diskusjonsforum sentrert rundt Negativeland med vekt på deres U2-plate (en egen – og omfattende – historie), men har med årene vokst seg til å bli en ganske omfattende gjeng urokråker. Medlemmene driver blant annet med offentlige krumspring som reklamekampanjen Free Speech For Sale og såkalt ’droplifting’, det vil si å droppe for eksempel ’free speech’ plater i store kommersielle platebutikker. Ctephin er også relatert til Umbrella Noize Collective, hvis mål er å være et gratis sted for nedlastning av eksperimentell/støymusikk. At de har et forbudsskilt mot RIAA (Recording Industry Association Of America) på omslaget forteller vel noe om deres ståsted i forhold til den etablerte delen av bransjen.

Beneath The Lake: Silent Uprising (Glass Throat, 2005)
I seks år har Nicolas Lampert og Dave Canterbury arbeidet med materialet til Silent Uprising. Det merkes at disse to tar seg god tid, og det kommer også til uttrykk gjennom den særs stemningsfullt mørke musikalske reisen de her inviterer oss med på.

Beneath The Lake har base i Black Earth, Wisconsin – et sted med et slikt navn kunne jeg flyttet til usett – og som høres ut til å være den rette plassen for å bygge denne typen kontemplerende lydskulpturer. Ved hjelp av samples og feltopptak, samt gitarer, tangenter og mer vindskapende instrumenter, produserer duoen musikk som gjenspeiler både naturmystikk og urbant forfall, menneskeøde og varme/skjønnhet. Det skjer gjennom langtrukne melankolske melodilinjer, et vidstrakt og detaljrikt lydbilde og en paradoksal organisk/industriell bekledning av mer forstyrret art.

Omslaget kan fungere som en direkte innfallsport inn i musikken. Her vokser den tette, høstkledde skogen vilt, de menneskeskapte sporene (stolper, mørke hus) virker forlatt. Det er naturen som har overtatt der mennesket har spilt fallitt. Silent Uprising et inntrengende dykk inn i midt-vestens mørkeste områder, der dype skoger møter rustkledde byer, der hemmelighetsfulle stier krysses av nedlagte jernbanelinjer. Det bør også nevnes at platen er utstyrt med et meget delikat jordfarget cover, formet som en mellomting mellom en syvtommer og CD i størrelse.

Lekkert innpakket og lekker i innhold, det er mye å lytte til på en plate med fem spor over 70 minutter. Mest innbydende er”Empty City” med sine mange hule klanger, mye gitar-delay, forblåst slettemark og ekkoet av tog som tøffer i bakgrunnen som frakter oss inn i en nedlagt industritomt. Gitarstrekkene er også tilstede på ”Fire & Rain”, og skaper et visst system eller en progresjon som det er mulig å følge. På andre spor opphører disse og med det også retningen mot tydelige melodilinjer, til fordel for mer abstrakte og lydmalende kulisser bestående av urolig skraping og okkulte nattriter. Det kan være vel så effektfullt, selv om det ikke alltid gir en like umiddelbar opplevelse. Nesten 25 minutter lange ”Chasm” blir slik en meget dominerende og ubehagelig sak som krever full mental oppmerksomhet for å komme til sin fulle rett og dermed også ta del i de sfærisk dvelende og skjønne elementene som også er en del av bandets uttrykk. Mørk ambient er vel en passende beskrivelse på dette, vil jeg mene.

Av de to musikerne har Nicolas Lampert den mest spennende bakgrunnen. Han underviser i Milwaukee, og er for øvrig kjent som collage-kunstner der han, i viss likhet med denne musikken, blant annet knytter sammen deler av dyr og maskiner i sine arbeider. Han har også en mer politisk holdning. Som skribent har han engasjert seg som motstander av krigen i Irak (han var medredaktør for boken Peace Signs: The Anti-War Movement Illustrated, 2003), og han er en av grunnleggerne bak det radikale og politisk engasjerte mostandsnettverket Drawing Resistance. Igjen er det verd å merke seg mengden av slike tenkende undergrunnsgrupperinger med utspring i USA, som knytter bånd mellom kunst, musikk og samfunnskritikk. Kollektivt ansvar og kreativ motstand basert på samlende nettverk virker å være nærmest fraværende blant mer likegyldige norske artister. Markedskritikk og globaliseringsansvar er liksom ikke noe vi trenger å bry oss med her hjemme, eller…?

Denne duoen har dessuten bak seg platen Industrial Passage fra 2002 inspirert av hvaler, vann, ulver og vind i Alaska – sikkert verd å sjekke ut den også. De kan i så fall begge bestilles fra den fine Seattle-labelen Glass Throat. Sjekk ut, dere venner av ugler og mose.

Celer: Pockets Of Wheat (Soundscaping, 2010)
Lyden av nordlige Texas
’But what I know about is Texas. And down here… you’re on your own.’
Loren Visser i Coens Blood Simple

Alle steder har sin egen farge, lukt, stemning – og sin egen lyd, noe mange musikere, ikke minst innen ulike former for elektronisk/ambient stadig utforsker. Enten ved å bearbeide konkrete lyder fra geografisk bestemte steder eller ved å la seg inspirere til å omforme stedslyder til sin egen, nye musikk. Det er dette duoen Celer, ekteparet Will og Danielle Baquet-Long, har gitt seg i kast med her, et par som etter hvert har fått lang erfaring som lydskulptører.

Under en kjøretur fra vest til øst i USA satt de noen dager på et motellrom i nordlige Texas, og det var her, med vinduet åpent, at de ble oppmerksomme på lyden av de endeløse hveteåkrene utenfor som omga dem hele tiden og det konstante, vennlige suset de avga som bare umerkelig endret form. De utarbeidet et musikalsk konsept, uttrykt som ’always similar, but constantly changing’, og endte opp med over fem timer med innspilt musikk og lydopptak. Dette splittet de ned til korte looper som ble spilt tilbake og repetert i tilfeldig rekkefølge.

Sluttresultatet er syv ’bevegelser’ som, i tråd med duoens konsept, er bygget opp til ett sammenhengende verk på ganske nøyaktig en time. “Pockets Of Wheat I-VII” er høyst tålmodig ambient, uten dramatikk eller skarpe brudd, men som bølger i langsomme bevegelser, tilsynelatende uforanderlig, men i nettopp konstante bevegelse.

Som lytter, i Norge, blir jeg ikke umiddelbart hensatt til noe bestemt geografisk område av dette. Den kunnskapen er gitt på forhånd. For et utrent øre – som mitt – inneholder ikke Pockets Of Wheat, musikalsk, noen overraskelser i formen. Selv om det ikke er hakesleppende nyskapende, så er det – ikke minst i hodetelefoner – en nytelse å høre på, og det skapes en naturstemning, eller en viss kontakt med naturen, her. Celer benytter seg av strykere, bjeller og piano, som blandes inn med feltopptak av gresshopper og en underliggende blafrende vind som gir følelsen av å nærmest stå alene ute i et fredsommelig landskap, med lukkede øyne og solen i ansiktet, omgitt av den kilende lukten av hveteaks. Det går det fint an å tenke seg.

Jeg søker også å komme inn i dette landskapet på annet vis. Gjennom Google Maps tråler jeg på gatenivå enormt åkerland, byer og veistrekninger i nordlige Texas, og tomheten på landjorda, enten det er flate jordbruksområder eller øde forsteder, og den gedigne himmelhvelvingen, gir et fint perspektiv mens Pockets Of Wheat legger seg inn mellom ørene. Den fanger opp jordas eget skattekammer, men den bærer også med seg den golde, harde ensomheten som ligger i denne naturen. Her hvor menneskene blir så små. Det gir en ekstra dimensjon, en underliggende form for mørke som skaper mer spennende kontraster enn hva en kornstudie som dette kunne blitt.

PS: I avslutningen av denne omtalen googlet jeg Danielle Baquet-Long for å se om det var noen andre prosjekter hun eller mannen hadde vært involvert i, som kunne kaste lys over denne bestemte platen. Jeg oppdaget til min forferdelse at den unge damen døde i 2009, tilsynelatende av en hjertefeil som lå i familien. Hun ble bare 26 år. Det kaster kanskje ikke noe nytt lys over Pockets Of Wheat, men skyggelegger noe av stemningen som ligger i denne musikken. Og gir den nytt liv.

Shawn David McMillen: Catfish (Tompkins Square, 2006)
teXas
Instrumental, psykedelisk dronemusikk er det vi får servert av Shawn David McMillen på hans andre soloplate. Texaneren følger opp statens stolte tradisjon av eksperimentell musikk, der Charalambides er en av mange naturlige referanser (han spiller selv sammen med Tom Carter). I bandsammenheng engasjerer McMillen seg med The Iron Kite sammen med BC Smith fra Ethereal Planes Indian og han er også å finne i Ash Castles On The Ghost Coast. For tiden spiller han i band med King Coffee fra Butthole Surfers (under navnet Rubble). Han har også delt scene med likesinnede som Devendra Banhart. Det er ikke unaturlig å knytte ham opp mot ny-raga/frifolk-artister som Jack Rose og James Blackshaw.

Catfish strekker seg ytterligere utover i impro-sfæren, med større vekt på instrumental bredde og søken etter et sammensmeltende uttrykk mellom øst og vest. Dette er en fin, stemningsfull plate der hovedpersonen i tillegg til gitar-plinkplonk har funnet fram instrumenter fra rundt om i verden. Indonesiske gonger, japanske fløyter og indiske geitebjeller danner en velfungerende kontrast til amerikansk autoharp og vindblåst gitarørken. Det skaper farge og utvider sanseinntrykkene, uten at vi akkurat blendes av verdensmusikkens eksotiske potensiale. Her går det mye i bøyde strenger, disharmoniske klangflater og tilfeldige melodiske innfall, men aldri på et vis som utfordrer frifolk/psykedelia-genrens noe allerede satte form.

Det nesten 20 minutter avslutningssporet er ikke bare det mest omfattende, men også det beste. Her er det ikke vanskelig å forestille seg McMillen i nærkontakt med indianerstammene som en gang i tiden hersket over hans fødested, svevende og mystiske ritualer utføres her, inntil en langstrakt drone bringer oss alle ut i havet, bort fra landet og ut av syne for godt. ”Quintanna’s Head Dress” er et øyeblikk av nær magiske kvaliteter når alle sanser er innstilt mot en slik mental reise.

Dette er først og fremst soundtracket til en langsom, søvnig og dampende reise gjennom Texas. Fra Galveston til Austin, via McMillens fødested Lake Jackson (han er så heldig at han kommer fra USAs krefthovedstad), før det hele munner ut i Quintanna dypt nede i Mexicogulfen. Til et slikt formål vil nok denne musikken komme bedre til sin rett enn på et stereoanlegg i Norges hovedstad midtvinters. Men det er jo lov å drømme seg litt bort.

The Wind-Up Bird: Whips (The Music Fellowship, 2003)
En kärlekshistorie
Etter fire år tok forholdet slutt mellom Joseph Grimm og hans kjære. Det har han laget sitt eget musikalske soundtrack av. Whips gjenspeiler denne perioden av hans liv gjennom 8 spor/2 deler/1 sammenheng. De fem første sporene danner setningen ’Sorry That I’ve Become This Monster’, og er et lengre stykke som bygger seg opp mot en telefonsvarer-beskjed fra fruen som Grimm vrir og vrenger på til det blir en vegg av hvit støy i det som er en ’love story without a happy ending’. Del 2 heter ’I Love You a Lot’, og er ment å være et stykke for forsoning og helbred. Whips har blitt et imponerende ettermæle av en ikke helt bra fase i Grimms liv. En vokalfri fortelling fra mørket og opp mot lyset, tilbake til livet, i det musikalsk grenseløse ingenmannsland mellom organisk rock (folk, drone, post-rock à la Montreal) og elektronisk (minimalisme, glitch, ambient).

’Hovedinstrumentet’ til Grimm er en PowerBook som han sammen med Jeff Smith (fra Jerome’s Dream) fyller opp med gitarer, pedal steel, blåsere, ’appalachian fiddle’, stemmer, diverse soniske krumspring og elektronisk blipper & blopper. Ut av maskinen kommer både vakre, langsomme, behagelige toner og mer forstyrret, mørk støy. Grimm og Smith klarer på alle måter å balansere lys/skygge, dynamikk og ro på en måte som skaper et helhetlig og en ikke rent lite medrivende stykke plate.

Del 1 åpner svært vakkert, og bunnløst trist, med ”Sorry”. Her er vemodig felegnikk, forsiktig gitarpelling og tungt hengende lydtepper. Man kan dog ane at alt ikke er som det skal være, og kollapset i Grimms personlige liv kan føles gjennom den mørke undertonen allerede tidlig på platen, der en økende spenning, eller intensitet vokser gradvis frem. På ”That I’ve” løftes sorgtunge blåsere over et intenst gitarcrescendo, mens et øyeblikks tilsynelatende forsoning kan oppleves på ”Become”. Det vil ikke vare. ’I’m really sorry I’m making you feel so sad’ hulker en gråtkvalt stemme på ”This”, og det som tidligere kan ha virket som en distansert plate har med ett blitt nesten ubehagelig personlig. ’Sorry That I’ve Become This Monster, I Love You a Lot’ er damens siste hørbare setning, en frase som Grimm tar tak i, forstørrer, gjentar, drukner med voldsomme støyangrep, river i fillebiter og stamper på til setningen blir løsrevne ord blir fragmenterte bokstaver som brenner smertefullt opp en etter en. Det kunne blitt en voldsom avslutning på del 1, men flammen slukner i ”Monster”, som er en retur til den ambiensen vi hørte innledningsvis.

På del 2, ’I Love You A Lot’ skal bitene settes sammen igjen på et vis, og det gjøres ved å følge noenlunde samme logikk og oppbygning gjennom tre seksminuttere. Igjen høres denne navnløse kvinnen, innledningsvis, nå med bare ordene ’I love you’ til ringende tremologitarer, med hengende, dvelende toner. Brytningen kommer med ”You” med brennende knitring som dominerer foran et urolige piano, inntil vi tar avskjed med Grimm på ”A Lot”. Her blåses restene av bålet bort med metronom taktfasthet og tåredryppende blåsere.

Whips er en plate med stemning og spenning, den er stygg og uhyggelig vakker, tidvis vond å lytte til, men med strimer av lys, uansett hvor fattige, som gir den håp og styrke, og ikke minst har den en dybde som bare blir forsterket av den instrumentale bruken. Ord blir fattige. Dette er musikk fra hjertet, rett til hjertet.
Bjørn Hammershaug

For Those About To Rock

21/09/201325/09/2013 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Noen legger blylodd over seg, andre sparker fritt i alle retninger. Noen valser rett fram, andre beveger seg langs mer intrikate veier. Noen mumler dunkelt i mørket, mens andre skriker lungene ut. Men disse 10 bandene deler et par fellestrekk: De er blant mine favoritter, de er harde, tunge eller bråkete – og de skal spilles høyt.

Isis
Isis eksisterer i stormens mørke øye, omgitt av storhet, styrke og mektige krefter. Smak bare på albumtitler som Celestial (2000) og Oceanic (2002), to søyler innen nyere hardrock. Boston-bandet har siden slutten av 90-tallet søkt mot nye spenningsfelt innen den hardere enden av rockens spekter. Ved å manøvrere mellom stemningsladet post-rock og grovkornet metal, ved å utnytte dynamikken i langsomt oppbyggende musikkstykker som har feid med seg alt levende i umiddelbar omkrets, ved å stadig piske opp igjen nye flammer, har de klart å frelse seg til skarer av fortapte fra Mogwai til Napalm Death. Kvintetten har dessuten erfaring fra andre og ikke mindre interessante navn som Cast Iron Hike, Lotus Eaters, Old Man Gloom og House Of Low Cultures – band som genremessig strekker seg vidt, og som gjennomsyrer Isis.

Oceanic (Ipecac, 2002)
Oceanic er en passende tittel på plate som bærer i seg havets enorme proporsjoner, som evner å dra oss ned i dypet, kaste oss rundt i frådende strømninger eller sende oss intetanende ut på en ensom flåte uten land i sikte. Etter en drøy time i saltvann der Helmets sylskarpe riffpresisjon møter Sepulturas utemmede jungelbrøl kan man risikere å bli både svimmel og utmattet, men også svett og fornøyd. Med et par unntak er de ni låtene lange, og inneholder så mye vekslinger og brytninger at låtdelingen på en måte blir mindre vesentlig. Man velger ikke ett spor herfra som en snabbis. Oceanic er en plate man setter seg ned med fra begynnelse til siste slutt.

Mye av kraften i bandet ligger hos Aaron Turner, som har en meget voldsom stemme. Han henter styrke fra nederst i mageregionen og slenger det frem på en kraftfull, desperat måte, mer som gutturale skrik enn ordinær sang. Heldigvis setter bandet av såpass mye tid til instrumentale partier at man stort sett rekker å svelge hans angrep, men hele tiden med det voldsomme og brutale i nærheten. Helinstrumentale ”-” viser bandet fra sin mest innbydende side, mens de gis vokalstøtte på ”The Beginning And the End” og ”Weight” av Ayl Naor og Maria Christopher som sender englestemmene sine beroligende ned mot Isis’ opprørte vann. ”Weight” skiller seg mest ut, og her lar de seg langsomt drukne i overdøvende hvit støy, omtrent som Mogwai i sine glansdager, med gitarer som legger seg lagvis over hverandre og skaper et totalt lydbilde man ikke kan unnslippe.

Bandet har selv uttalt i et intervju at de er for treige og repetitive for hardcore- og metallfolket, for melodiøse for doom-kretsen og for harde for indiekidsa. Det hjelper kanskje litt på den musikalske plasseringen, og taler mest av alt til bandets fordel, spør du meg. For å være ærlig kan jeg ikke tenke meg et bedre rockealbum i det hele tatt akkurat nå.

Panopticon (Ipecac, 2004)
Den musikalske flerbrukstanken gjør seg fortsatt gjeldende på deres mest fokuserte utgivelse så langt. Tittelen viser til Jeremy Benthams idé fra 1700-tallet, om kontroll i fengselsvesenet. Panopticon var et arkitektonisk system der fangevokterne kunne overvåke de innsatte til enhver tid, eller: ’A simple idea in architechture’ som han kalte det. I 1973 skrev den franske filosofen og sosialkritikeren Michel Focault Discipline & Punish, der han brukte Benthams idé som et bilde på total kontroll, både globalt og individuelt, noe som for eksempel kunne overføres til totalitære regimer. Altså, et tema som i dagens terrornoia er av høyeste aktualitet. Hvordan dette påvirker Isis i tekstene er ikke så lett å si, men det er i hvert fall mulig å tenke seg platen som et slags musikalsk panopticon, der kontroll og disiplin står som to sentrale begrep.

Isis har ikke vært gjennom noen voldsomme omveltninger siden sist, men de virker mer kontrollerte i uttrykket. Jeg får faktisk noe av den samme følelsen av Panopticon som da Helmet ga ut Meantime (1992), om ikke så mye musikalsk, som i presisjon og klarhet. De har nærmet seg en mer disiplinert formel, men fortsatt bevart den bevegelige dynamikken som besørger platens puls. Den viktigste utviklingen er at de har latt sin mest eksperimentelle lyst vike til fordel for større fokus på luft, melodi og et mer rengjort lydbilde, mye takket være Matt Bayles’ åpne og klare produksjon. Blikket løftes og øynene er våkne. Låtene er lange, fra 6-9 minutter, så de tar seg fremdeles tid til å bygge opp/bryte ned, men det er klarere melodilinjer som ligger til grunn, det gis større rom for de sfæriske partiene som bygger rundt de voldsomme. Kontrasten ligger særlig i den fremskutte, kontante trommelyden og en særdeles massiv gitarmaling. Aaron Turners grove vokalrumling deles nå med en klarere sang og sammen med de mer fremtredende melodiøse trekkene, er Panopticon den mest umiddelbare platen denne gjengen har signert.

Er dette en positiv eller negativ utvikling? Jeg vet faktisk ikke helt! Panopticon er en plate som har dradd meg mellom tvil og tro. Den setter seg, langsomt, men uten å skape de helt store øyeblikkene der alt bare faller på plass. Det er noe utbrukt over denne soft/hard-formelen, men samtidig har jeg stadig trang til å høre mer. Forventningene etter Celestial og Oceanic var naturlig nok høye, og utviklingen har nok ikke gått helt den retningen jeg kunne ønsket. Jeg synes Isis har mistet noe av sin særegne posisjon, men på den annen side har de vunnet ved å finslipe uttrykket sitt med presisjon. Det er heller ikke til å unnslå at Panopticon er en plate uten særlig dødtid. Spor som ”So Did We” og ”Grinning Mouths” (som kapsler inn platen) viser hvordan dette bandet evner bedre enn noen å legge stein for stein, bygge høye, solide tårn som de så utsetter for massive angrep. Det er kanskje ikke noe nytt lenger, men det er få, om noen, som gjør det like troverdig som Isis.

Envy
Japanske Envy har holdt på siden 1992 med sin ekstreme form for screamo, post-rock/hardcore. Envy er ensbetydende med begreper som tungt og hardt, voldsomt og storslått, mektig og majestetisk.

A Dead Sinking Story (Level Plane/Rock Action, 2003)
Deres fjerde album er en koloss innen den mer kompromissløst tunge og emosjonelle delen av hardcore-genren. Kvintetten tar kvelertak på deg fra første sekund, og det er et fast grep de aldri løsner på denne enkle CD’en/doble LP’en. Når storslagne ”A Will Remains In The Ashes” toner vekk en drøy time etter start, er sjansene store for at du etterlates gispende etter oksygen, svimmel, og med hamrende hjerte. Lykkelig over at det finnes enkelte band som evner å skape så sterke følelser.

Det er vanskelig å definere Envy som det ene eller andre. Et av de mest nærliggende bandene å sammenligne med er Isis, både når det gjelder struktur og spillestil. I Europa gis A Dead Sinking Story ut på Mogwais Rock Action i Glasgow, noe som også virker naturlig. Dette er et band som med letthet låner elementer fra mange hold og skaper sitt eget utrykk ut fra det. En viktig faktor er selvfølgelig vokalistens gutturale skrik på japansk. Men også det faktum at bandet er imponerende både når det gjelder presisjon og kraft. Det er et språk alle forstår. Envys vekslinger mellom massivt øs og helt neddempede partier er fantasifullt utført. De gir akkurat nok luft til at vi rekker å snappe litt pust før vi på ny trekkes ned i en eller annen malstrøm. Det er også en skjønnhet og sårbarhet i deres mest voldsomme crescendoer og det forhindrer låtene fra å bli endimensjonale. Nesten alle låtene strekker seg over fem minutter, og er så ladet av intensitet, dynamikk og vekslende momenter at de får en stakkars lytter til gå fullstendig i spinn.

Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange ”Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse ”Distress Of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring. Men de går også ut fra disse rammene ved enkelte tilfeller. Korte, vokalløse ”Evidence” består for eksempel av koplingen mellom fabrikklignende lyder og et enslig keyboard som underbygger den ladede undergangsstemningen som finnes her, enten de utagerer eller hviler. ”Unrepairable Gentleness” har til og med et melankolsk øyeblikk av en drømmende vise med ordinær sang – som for å minnes verden før. Slik det en gang var.

Om A Dead Sinking Story er en imponerende plate som bør høres i sin helhet, er avslutningen, 11 minutter lange ”A Will Remains In The Ashes”, en ren oppvisning i hvordan å bygge opp et fjell av en låt – så stort og så massivt at det nesten blir guddommelig. And then, then the beginning starts.

A Dead Sinking Story har et dommedagsaktig preg, men det er i høyeste grad et soundtrack av i dag. Et album av episke proporsjoner.

Insomniac Dose (Temporary Residence, 2006)
Insomniac Dose er noe mer moderert enn deres tidligere utgivelser. Det betyr mer vekt på det atmosfæriske, melodiske og mer kontrollert dynamiske utfoldelser med en tydeligere soft/loud estetikk. Jeg tilgir at partier på den første låten minner mer om Seigmen enn godt er, for det tar ikke lang tid før de åpner helvetes porter med fryktelig kraft. Det er særlig den gutturale gurglingen til Tetsuya Fukugawa som sprer død og fordervelse. Han veksler mellom mykt lavmælt, pratende og rive lungene ut av kroppen sin i et slags slow-motion harakiri, litt slik bandet beveger seg mellom partier av mer følelsesbetont melodisk materiale og voldsomt kanonøs. Nå er det engang slik at det er ikke tørt krutt over denne vekselsbruken, og jeg savnet først noen virkelige grovbygde monsterlåter her. Over tid har jeg likevel akseptert deres mer dempede stil (alt er relativt…), og Insomniac Dose er i det store og hele en ganske vakker utgivelse, der stormbruddene ikke kommer så ofte som før.

Jeg lyttet for sikkerhets skyld raskt gjennom deres to foregående plater igjen, og der særlig den rå, nesten punka lyden på Footprints… utvilsomt står frem som hakket hvassere. De syv låtene strekker seg godt utover, med 10 minutter lange ”Crystallize” og kvarterlange ”The Unknown Glow” som de mest episke, og begge viser at denne velprøvde taktikken fortsatt fungerer godt. For selv om favntaket slakkes noe, så har de hele tiden godt grep om repet, og de strammer skikkelig til når det trengs, så det er ikke akkurat snakk om noen vuggeplate heller. Sistesporet, oversatt til ”A Warm Room”, er i så måte en bergtagende avslutter i all sin strålende kraft.

US Christmas: Run Thick In The Night (Neurot, 2010)
New South
US Christmas (eller bare USX) holder til i dunkelt opplyste områder i North Carolina og østlige Tennessee. Septetten presenterer andre sider ved det myteomspunne fjellandskapet enn låvedans og hjemmebrent. Eller, det er ganske sikkert aktuelle aktiviteter også hos disse folkene, men den musikalske formen er i hvert fall langt mer progressiv enn det regionen gjerne er kjent for. Dette er bandets andre på Neurot, deres femte i alt, og en skive som i rettferdighetens navn bør innebære et lite gjennombrudd.

Run Thick In The Night (eller bare RTITN, de er glad i korte titler og lange låter disse folkene) er et ambisiøst album som strekker seg utover i mange retninger. Det nær kvarterlange åpningssporet ”In The Night” etablerer det som er en gjennomgående mørk og dyster stemning. Dette er en seig jævel av en drugjam som går og går i duknakket prosesjon et sted mellom Neurosis, David Lynch og Dead Meadow. Vi føres ikke noe særlig annet sted enn ’into the night’ med tungt symbolske tekster meislet inn med gravende alvor: ’We are legion in the night’. Vi tviler ikke! Et åpningsspor som etterlater spor dette, og et slikt som varsler om en plate langt utenom det vanlige.

”In The Night” etterfølges av mer brutale ”Wolf On Anareta”, der de bruker noe gammelt synthskrap til å lage psycha space-effekter (13th Floor Elevators/Hawkwind-ish), vrenger vokalen til grim Jesus Lizard-stil og liksom fullfører trusselen fra åpningen med kvelende kraft. De øksesvingende gitarhuggene underbygges av kraftfull og presis tromming. På ”Fire Is Sleeping” slippes Meghan Mulhearns fiolin helt fremst i lydbildet – hennes rolle i USX trekker dem et godt stykke mot uttrykket til Warren Ellis og Dirty Three, Nate Hall synger som en trucker på vei hjem fra kveldsskift til en ensom seng, og gitaristene har plugget ut. Aldeles nydelig! Den bekmørke instrumentalen ”Fonta Flora” høres ut som The Black Angels covrer Godspeed, med sine boblende stonerlyder og tunge drag fra buen til Mulhearn. Fantastiske ”Ephraim In The Stars” samler mange av de ovennevnte elementene. Tungladen og svart sleper den seg inn i mørket hvor det er a terrible thing to be lost. Det har gått nesten 40 minutter, og Run Thick In The Night har boret store, svarte hull i både hjerte og sinn.

Men dessverre. Dette er nok et eksempel på en utgivelse som ikke hadde tatt skade av en smule redigering. Det lovende gotiske marerittet de bretter ut i første halvdel, tværes noe ut etter hvert. De tyngre låtene i midtdelen blir noe gampete og stagnante på et vis som riktignok føyer seg utmerket inn i Neurot-stilen, men som heller ikke tilfører greia noe særlig nytt. Det drar seg til igjen på slutten med et par nydelige akustikere og en mektig avslutning i ”The Moon In Flesh And Bone” der Nate Hall svovelpredikerer som en annen Jeffrey Lee Pierce mens han bæres tilbake til skogen han kom fra av en hærskare med gitarer.

Apokalypsen har kommet til fjellene.

Crippled Black Phoenix: 200 Tons Of Bad Luck (Invada, 2009)
Ballader ved reisens slutt
’Endtime ballads’ omtaler Crippled Black Phoenix musikken sin som, og med det sier det britiske bandet både noe om stemningsleie, lystighetsfaktor og tempo. 200 Tons Of Bad Luck er omgitt av tunge stemninger, røykfylte visjoner og progressive ideer, og omfavner flere stilretninger.

Det er ikke så rart, for Crippled Black Phoenix er satt sammen av folk med bred erfaring, der Electric Wizard, Portishead og Mogwai bare er noen referansepunkter. Justin Greaves (Wizard, Iron Monkey, Earthtone 9 og en rekke andre) har samlet et stort ensemble for å skape visjonær musikk som er smeltet samme av hvert enkelt medlems forhistorie. Dette er musikk som er tuftet i tidlige 70-talls idealer; pompøst og progga, langhåret og vidstrakt. Her er også hint av stoner, frifolk og mer moderne, konseptuell post-rock (med poststempel både fra Glasgow og Montreal). Det kunne fort blitt en vassen grøt, men det skjer aldri her. 200 Tons Of Bad Luck, deres andre, er en altomfattende og episk sak på nærmere 80 minutter, og en plate som er en kontinuerlig fryd å dukke ned i.

Ok, noe av eklektiske samrøret drar platen i litt for mange retninger, og et spor som ”444”, med trekk fra både britisk folkrock og Queens Of The Stone Age, synliggjør noen av fallgruvene som dette bandet aldri er langt unna å stupe rett ned i. Utover på platen blir det også tydelig at gjerne kunne strammet inn materialet en del, men skitt au. Det forplikter å levere 200 tonn med gigantisk musikk.

Jeg vil anmode om å først sjekke ut det sfæriske åpningssporet ”Burnt Reynolds”, en av årets flotteste døråpnerne til et album. Og selvsagt det nær 20 minutter lange eposet ”Time Of Ye Life/Born For Nothing/Paranoid Arm Of Narcoleptic Empire” – noe så utdatert som en låtsyklus, og omtrent noe sånt som et samspill med Pink Floyd og Isis kunne blitt. Endtime power ballads har aldri virket som et så bra konsept som akkurat her.

Kylesa: Static Tensions (Prosthetic, 2009)
Savannah-bandet har tross en rekke utskiftninger stablet på beina sitt fjerde album. Static Tensions er nok et høydepunkt i en stadig mer imponerende karriere.

Kylesa startet opp med å spille noe et sted mellom hardcore eller metal, og det gjør de fremdeles. I tillegg har bandet ytterligere finslipt sitt register som bør tilfredsstille mer alternativt interesserte, herunder stoner, hardcore punk og screamo. Gneldrende vokalbjeffing, en rytmeseksjon av en annen verden med to trommiser i et konstant rituelt battle (sjekk bare fantastiske ”Unknown Awareness”) og gnistrende gitarpartier bindes sammen i den krystallklare og stramme produksjonen. Kylesa balanserer mellom utemmet aggresjon og stålkontroll, som i åpningen ”Scapegoat”: Et bikkjeslagsmål av en låt der vi som lytter er beinet som slites i stykker av flekkende tenner til blødende fråding som: ’I put my hand to your heart, and let the bullet burn your blood…’

Med et så fantastisk utgangspunkt som det Kylesa har opparbeidet er det synd de i enda større grad ikke utnytter mulighetene som ligger foran dem. Det ligger så mye potensial til å strekke seg og utforske dette ytterligere, som de bare hinter om gjennom kortere partier. Isolert sett er hver enkelt låt en killer, men de trekker alle i stort sett samme retning, og jeg savner et par lengre, eksperimentelle brudd som ville satt Static Tensions aller øverst på tronen over nytenkende metall i dag. Det er uansett bare litt simpel neserynking, for jeg tror dette er et helt logisk skritt på den veien. Static Tensions er uansett en ualminnelig fet rockeplate.

From Ashes Rise: Nightmares (Jade Tree, 2003)
På jakt etter noe moderne, vettug og sinna old school hardcore med mening? Du kan hermed innstille jakten for en stund. From Ashes Rise fra Portland via Nashville har beredt en styrkedrikk av 12 korte bomber av noen hardtslående mareritt til deg.

Nightmares er kvartettens tredje, jeg har i skrivende stund ikke hørt deres to foregående. Det jeg vet er at medlemmene har en fortid fra blant annet Tragedy, og at de til denne platen har fått med seg produsent Matt Bayles, som blant annet har jobbet med The Blood Brothers og Isis. Han sørger for at Nightmares låter stramt og kraftfullt, og dermed er velegnet til å spilles høyt. De befinner seg et sted mellom disse tre i sitt uttrykk, ikke så trekkoppspilte som blodsbrødrene og på langt nær så storslagne som Isis, men har gått på den gamle hardcore-skolen, med metal som valgfag og smugrøykt med Neurosis i storefri. Om de ikke direkte revitaliserer sin genre, så klarer de i hvert fall å sparke overbevisende fra seg.

Pussig nok er det Jade Tree som står bak utgivelsen, et selskap man helst forbinder med mer sofistikert emo/hardcore. Det er følelser i sving her også, men sparkene utføres med tyngre hæler og rettes mer direkte mot der det gjør mest vondt. Vokalistene Brad Boatright og John Wilkerson deler på oppgaven, og utfører den med voldsom styrke. Den grøvste av dem blir litt for baktung for min smak, men han er ikke rent lite fryktinngytende når han brøler: ’This is no make believe, this is so fucking real!’ på ”In A Free Land”. Men det er det fengende åpningssporet ”Reaction” som slår an tonen. Med en gitarlinje som tørker opp blodrestene etter sør-Californias pop-punkere og et heseblesende driv dras vi umiddelbart inn i bandets kombinasjon av kraftfullt øs og dystopiske tekster. Enda raskere går det på utrolige ”Hell In The Darkness”: ’In a hell of gray, a flood of locrian noise, full of deafening rain, sings the songs of the storm: ’Welcome to a hell in the darkness’…’ De maler stadig opp slike svarte bilder, med en viss engasjerende brodd, uten å bli direkte politisk predikerende.

30 minutters spilletid er kort, men i dette tilfellet akkurat passe. Man blir tross alt litt sliten av den enorme intensiteten som From Ashes Rise pumper ut. Heldigvis legger de inn et par relative sidestikkere, slik som ”On The Fray”: Her senker de tempoet noe og toner ned gitarduellene. Teksten stiger dermed klarere frem og vi kan hygge oss med meldinger som: ’Black smoke rise and fill the blood red skies, manmade dust designed to blind our eyes.’ ”Black Granite” er også et slik unntak. Her bistår Matt Bayles på piano, men den altfor korte instrumentalen kunne med glede vært utviklet ytterligere. Og skal jeg peke på et savn med Nightmares, så er det nettopp dette. From Ashes Rise høres ut til å være kapable til å begi seg ut på noe dristigere eksperimenter. Men til gjengjeld er de sinte og forbanna så det holder.

Wild dogs are running, bearing their fangs,
In shock and fury, bloodlust controls,
Lock your doors, the dogs want in. The dogs want in!

Det er kanskje klokt å få boltet den døra skikkelig nå.

Hot Snakes: Audit In Progress (Swami, 2004)
Youth Of America
Tredje skive fra Hot Snakes er en energiutladning av de sjeldne. Audit In Progress svir avgårde som en grillfest i helvete, og holder godt på varmen platen gjennom. ”Braintrust”, ”Hi-Lites”, ”Retrofit” og ”Kreative Kontrol” åpner som en russisk rulett mellom Mötörhead og Wipers, to vokalister som dirrer et sted mellom panisk bitterhet og snerrende arroganse, to gitarer som smeller sammen i dissonans og huggriff, en rytmeseksjon som freser avgårde i en spretten blanding av psychobilly-punk og støypunk.

Hot Snakes viser glefsende tenner her, men Audit In Progress er både melodiøst fokusert og har en fandenivoldsk, uformell stemning som gjør den til en kort, intens og aldri hvilende plate. Noe av grunnen til den sikkerheten som preger bandet er selvsagt at de har godt treningsgrunnlag. John Reis er gudfar i San Diegos punkmiljø, med erfaring fra både Rocket From The Crypt og Drive Like Jehu. I sistnevnte spilte han med slangegitarist Rick Froberg, og Snakes kan også høres som en kombinasjon av nettopp Rockets tidlige plater og Jehus mer intrikate math-rock. Trommis Mario Rubalcaba har tidligere dunket med for eksempel stoner/psykedelia-bandet Sea Of Tombs og gravfølget Black Heart Procession, og han holder tydeligvis armmuskulaturen i hevd. Hot Snakes fortsetter å jage et hardere og råere sound, knapper ned på lengden og øker farten, men de viser også at det primale ikke trenger å være uforenlig med det underholdende. Tvert om. Selv om kullene kjølner noe etterhvert er det begrenset hvor kalde de blir i løpet av drøye 30 minutter. Dessuten er den avsluttende Slash rip-off’en ”Plenty For All” verd mye av prisen alene.

Tomahawk: Mit Gas (Ipecac, 2003)
Ugh!
Jeg blar i gulnede papirer. Graver i forhistorien til Tomahawk. Stopper ved denne historien, om et blodig angrep på en familie i Kentucky i 1755, slik den er fortalt av historikeren Jadon Gibson:
’Colonel Patton fired, killing a brave immediately but he had no time to reload. Grabbing his broad-bladed sword he processed to swing at the red men as they closed in. One blow nearly severed the arm of a brave while a second blow to the brave’s neck left him dying on the floor of the cabin. The older Indian kept his distance and fired a death shot at Patton from the doorway, his sword falling from his grasp.’

Nederst i kistebunnen dukker det opp mer. Om The Wyoming Valley Massacre fra 1778 og her står det å lese: ’The yells of the Indians had been heard by the feeble ones at Forty Fort, and terror reigned there. Colonel Dennison, who had reached the valley that morning, had escaped to the stronghold, and prepared to defend the women and children to the last extremity’. (fra boken Our Country, 1877). Han gikk selvsagt en tung skjebne i møte.

Over 200 år senere sverger oberstene hevn. Vi er vel mange som fortsatt husker kvartettens første og svært vellykkede angrep, som ble foreviget på en selvtitulert plate fra 2001. Vi vet at disse fire ikke farer med tomme trusler. Krigshylene til Mike Patton lyder igjen over prærien, mens Duane Denison på ny henter sin fryktinngytende tomahawk ut av skapet. Med seg har de en liten, men trofast stamme bestående av sluggeren Kevin Rutmanis (Melvins) og krigstrommis John Stanier (Helmet).

Slaget finner sted på en åpen slette, der bare fuglekvitter bryter stillheten. Raskt fremad, med våpnene høyt hevet, rullende krigstrommer og Pattons truende snerr ’I’ll feed you now…’ knuses så idyllen, og som tilskuere kan vi bare lene oss tilbake i sitrende fryd for å nyte skuet – bare avbrutt av spontane gledeshyl og rituell stammedans.

Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. ”Birdsong” og ”Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens ”You Can’t Win” og ”Mayday” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket på grunn med omslag fra engelsk til spansk. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.

Særlig imponerende er som vanlig Mike Patton, som i kjent stil ikke går av veien for å vise alt han er god for på kortest mulig tid – og det er vel hans altomfattende rolle som virker mest avskyelig på deres fiender. For vennligsinnede er det derimot ingen grunn til å frykte Tomahawk, for de har skrevet noen svært umiddelbare låter denne gangen, og med den sylskarpe fremføringen kvartetten alltid holder, vil jeg tro at det er like greit å overgi seg først som sist. Avslutningsvis får også Patton slappet av litt. På ”Harlem Clowns” er fuglekvitteret forsvunnet til fordel for en sur vind som blåser over de falne, og med navnedropping av blant andre Clint Eastwood og Neil Young. Til slutt feires det med en rytmisk seiersdans med kodeordet ”Aktion 13F14”, som ender i en massiv støyende salutt.

Etter drøye 40 minutter har røyken lagt seg. Da er de fire allerede over åskammen med sine skalper, på vei mot nye jaktmarker. Vel vitende om at de har etterlatt seg et skue som vil bli husket av mange i tiden som kommer.

Bear vs Shark: Terrorhawk (Equal Vision, 2005)
Andreplaten til Bear vs Shark er en av de friskeste innen ’indiecore’-genren i 2005. Ikke at undertegnede er den som følger stilen med de skarpeste argusøyne, men man børster da i det minste støvet av Dischord-skivene, Pixies, Wire, Cursive og At the Drive-In i ny og ne. Hæ! Hva har disse bandene har til felles, spør du? Det har Bear vs Shark kanskje spurt seg om også, og de har kommet opp med et svar som nettopp sneier innom dette krysningspunktet – et sted mellom post-punk, emo/hardcore og indierock. Her er melodiene, følelsene, energien og dynamikken som må til, men også en genremessig variasjon, grom lyd og flere tilløp til fantasifulle ideer som bidrar til å løfte en utgivelse hakket over de mange unge, sinte amerikanere som driver i noenlunde samme kategori.

Bear vs Shark brøyter riktignok ikke revolusjonerende ny grunn med Terrorhawk. Dette er ingen milepæl, men den har noe over seg som sporer til gjentatt lytting og stadig nye oppdagelser. Det kan være en slik låt som ”Baraga Embankment”, en piano/blåser-dominert låt (med sax fra ex-Morphine Dana Colley), som skaper nødvendig luftehull. Det kan være Marc Paffis vokal som raskt utarter fra melodisk sang til troverdige desperate skrik, den samme dynamikken som bandet utnytter på vellykket vis – nesten hele platen gjennom. For den både tighte og løsslupne stilen som bandet etablerer tidlig på platen sklir noe ut etter hvert, og også Bear vs Shark skuer ned i det enorme hullet av likelydende band, men de faller ikke ned. Selv om de 15 låtene går ganske kjapt unna, så bygges ikke platen opp mot et forløsende klimaks, men den toner ut med klasse. Sistelåta ”Rich People Say Yeah Hey Hey” burde vært et hit på alle dansegulv..

Ikke minst viser Bear vs Shark at bak deres aggressive holdning finnes det rom for melodier. Frontmann Paffi har uttalt ’We’re all fans of older music and take influence from a lot of the stuff we grew up listening to. I think that helps us have a unique slant on things, especially during a time when so much music seems to be mass-produced’. Kjærligheten til eldre musikk – og da eldre som i 80/90-talls amerikansk indie (Hüsker Dü, Fugazi, Dinosaur Jr., Pixies, Jesus Lizard) kan skimtes, og det er røtter gamle menn som undertegnede kan like svært godt. Det umiddelbare åpningssporet ”Catamaran” er ikke helt representativ for resten av platen, for dette Michigan-bandet har mer å by på enn det rent kontante øset. Bear vs Shark har ikke bare riffene, melodiene og sinnet – de har pokker meg en levende sjel som de vrenger fra seg.

Beestung Lips: Songs To And From The Iron Gut (Capsule, 2008)
I skyggen av Villa Park
Fra den stolte by Birmingham – hjemsted for verdens beste fotballag – kommer endelig et britisk band som ikke på død og liv skal høres ut som en dansepunk-klone av Joy Division og Gang of Four. Beestung Lips er kontant, ujålete punkrock i tradisjonen etter AmRep-band som Guzzard, Unsane og Hammerhead, haugevis av navn fra San Diego eller annen amerikanske anger som Jesus Lizard og Oxbow. Helt storveis, med andre ord.

Beestung Lips har tydeligvis ingen voldsomme planer om å variere uttrykket sitt altfor mye, så en EP er en akkurat passe dose: 6 låter, 16 minutter, no fillers. Når det hele er over sitter vi svette og lykkelige tilbake, noen gram lettere og med fornyet tro på britisk rock. Ikke at Beestung Lips akkurat redefinerer historien, men de evner i det minste å blåse liv i ulmende glør på en troverdig måte. Kranglevorne, gretne og energiske framstår kvartetten som en løst sammensatt enhet, på strak vei mot ubønnhørlig kollaps. Men de henger sammen, om enn i en tynn tråd, og deres bære eller briste-strategi holder akkurat helt til mål. Med vrælevokal, sylskarpe riff og en snublende men aldri ufokusert rytmeseksjon tar de sats fra første sekund, og hvile det kan de gjøre i graven. Dette er rett og slett ‘songs to and from the iron gut’. Og nok en god grunn til å besøke Birmingham!
Bjørn Hammershaug

Globusen Rundt

21/09/201321/09/2013 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Et knippe plater som tar deg globusen rundt, fra ursvensk melankoli via afrikansk ørkenblues til japansk psykedelia. Skivene har egentlig ikke noe annet til felles enn sin geografiske spredning. Noen er sterkt knyttet sitt geografiske opphav, mens andre går på tvers av grensene, også de musikalske. Vi starter reisen til sjøs, et sted ved svenskekysten, og driver langsomt videre inn i spennende musikalsk farvann. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Sverige: Patrik Torsson: Kolväteserenader (Häpna, 2004)
Neste gang du tar fergen, for eksempel mellom Göteborg og Frederikshavn, så setter du deg til rette foran de store panoramavinduene som gir god utsikt ut mot vannet, håper på ruskevær, og plugger Kolväteserenader inn i øret. De 11 særegne historiene kommer nok aller best til sin rett under slike maritime forhold. Men de kan også inntas med fast grunn under bena.

I fem år jobbet Patrik Torsson til og fra som styrmann på store frakteskip, et hardt og ensomt liv, en måned på og en måned av. Nå har han mønstret av for godt, og Kolväteserenader er hans minner fra tiden på havet. Hans opplevelser av været, menneskene, naturen, vaktene. Med rolig, nesten resignert stemme forteller Torsson om sitt liv basert på realistiske nedtegnelser. Han leser alvorlig, men ikke humørløst, nøkternt og lakonisk, men innholdsrikt, kjølig, men nært.

”Vattenfärden”, ”Stora Bält-Passagerna”, ”Brofjorden-åskan”, ”Flaskposten”… fra det fiktive sjøkartet som omslag til låttitlene og tekstene dreier dette seg utelukkende om livet på vannet og ombord. Han åpner med et kremt og et klokkespill:

Jag har färdats på vatten.
Tilsammans med människor jag aldrig någonsin vil glömma bort.
Vi har fraktat bensinen som fylldes i tanken på bilen.
Den bil som tog dina barn til deras mormor.
Som blev glad.
Vi är infrastrukturen.
Jag har färdats på vatten.
Vi har fraktat oljan för at värma upp ditt hus.
Jag har färdats.
Vi har fraktat dieseln,
den som mejerilastbilen svalde for at ge deg din skål med yoghurt

Kolväteserenader preges av en slik enkel, direkte poesi, og det er denne uforfalskede ærlige stilen som gjør platen så særegen.

“Stora Bält-passagerna”:
Mycket att titta på, tänka på, och ta hensyn till när man passerar genom Stora Bält.
Allra finast om natten då besättningen sover och danska radion spelar klassisk musik. Kaffet i muggen, och handen rundt muggen, ljuset från öerna…
Ett möte med norske Kiel-Oslo färjan, och dom som där dansar i diskoteket längst föröver

Det er en dyp melankoli som henger over Torssons tekster, tydelig blant annet i ”Kommunikationerna”, der problemet med å jobbe lange skift og etablere et forhold blir skissert. Kommunikasjon er også tema i ”Flaskposten”, der han fem måneder etter å ha kastet sin flaske på vannet mottar et brev på dårlig engelsk fra en finsk kvinne. Ellers vier han en del plass til å berette om været og andre små, men viktige episoder fra hverdagen.

Musikken som tonesetter tekstene hans, som varer fra nær 8 minutter og ned mot minuttet, passer godt til de dagbok-lignende beretningene. Rått og hjemmelaget enten det er forsiktig, vakker ambient eller rytmiske, avklipte elektrifiserte lydlandskaper med skitten klang. Men her er også litt gitar, piano og trekkspill som kan høres mellom feltopptak av menneskestemmer og motordur, vann som sildrer, båten som vrir seg i bølgene, metall som skraper mot metall, ensomheten som overdøver alt. Noe vil sikkert finne dette både søvndyssende og monotont, for her er ingen kraftige virkemidler. Ingen store overskrifter, ingen som roper om oppmerksomhet. Gi deg tid til å lytte, la Torssons historier senke seg rolig inn, gjerne når du sitter på fergen, kanskje mellom Göteborg og Frederikshavn, og bølgene vasker inn over dekk, slår inn mot vinduene og båten stønner seg videre fremover til du faller inn i vannets rytmikk. Jag har färdats på vatten. Vi är infrastrukturen.

Sverige: Erik Enocksson: Farväl Falkenberg (Kning Disk, 2007)
‘Det er någonting rörande med hallandbondens rus
Det är hans innställde amerikarese.’

Sitatet av Walter Dickson står inne i omslaget på denne stemningsfulle platen fra Stockholmsbaserte Erik Enocksson. Falkenberg ligger der ute i Halland, mellom Varberg og Halmstad, godt unna storbyens kjas og mas.

Filmen Farväl Falkenberg handler om en ungdomsgjeng og deres siste sommer sammen. De fem barndomsvennene har vokst opp til unge menn, forent i en følelse av at livet er over samtidig som det ikke har begynt, en finstemt, meditativ og poetisk film om vennskap, minner, det som skal komme – og et siste farvel til det lille stedet ved havet.

Musikken er altså besørget av Erik Enocksson, og det er ikke vanskelig å tenke seg at hans toner passer godt til overnevnte filmbeskrivelse. Hva bedre er; dette er musikk som egner seg veldig godt uten andre filmruller enn ens egne. Gjennom sine 10 spor tegner Enockson opp et poetisk og melankolsk bilde ved hjelp av enkle, men virkningsfulle hjelpemidler; gitarer, pumpeorgel, piano, klokkespill, kor. En enkel melodi gjentas på ulikt vis men med samme ledemotiv, den kan duve mot oss som en langsom vals, forsiktig plystrende eller med en nervøs oppstykket uro. Tråder strekkes mellom det moderne (f.eks Fennesz) og det tradisjonelle (f.eks Jan Johansson). Uten voldsomme fakter og med et melankolsk slør som demper alle tegn til ekstatisk søken har Enockson skapt toner som ikke bare må være effektfulle for lerretet, men som også er velegnet for lukkede øyne og den velbehagende slumring. Det kan gjerne skje på et landlig sted, kanskje ute ved havet, i solnedgangen en sommerkveld, på et svaberg ute ved den svenske vestkysten (ok, Tjøme får holde). Der vil jeg være, og dette vil jeg da høre.

Platen er gitt ut av kvalitetsbevisste Kning Disk, som vanlig kun i 550 eks. og med strøkent, håndgjort omslag. Jeg vil tilråde en rask tur til nærmeste forhandler før snøen smelter.

Finland: Sala-Arhimo: s/t (Last Visible Dog, 2006)
Sala-Arhimo er soloprosjektet til finske Jukka Räisänen. Han har turnert en del sammen med amerikanske Larkin Grimm og har samarbeidet med Islaja. Musikalsk er ikke dette soloprosjektet heller så veldig ulikt sistnevnte, uten hennes noe mer naivistisk lekne tilnærming. I et visst familiært slektskap med andre finske undergrunnsband som Es, Kemialliset Ystävät og Paavoharju driver Sala-Arhimo med minimalistisk skogsdroner, eksperimentelle folketoner og naturalistisk avantgarde.

Vi skal til sjamanens rike, forbi furuskogens indre, dit hvor tiden egentlig har stått stille bestandig. På det første sporet (”Onnellisten Saari”) kan vi følge vemodige strøk av orgel og trekkspill, og Räisänens ordløse klynk som tilsammen skaper en meditativ, trolsk stemning – og med det føres vi rett ut mot dit vi skal tilbringe den nærmeste tiden sammen. ”Sinä Kirkas” høres ut til å være en gammel bønn fra gammene, med hypnotisk stemmebruk, julebjeller og noen som høres ut til å kappe ved et sted i bakgrunnen, idet vi forlater folkeskikken for denne gang. På ”Turilas Ruusussa” er det bare en enkel gitarlinje som snirkler seg rundt saksofonen, mens lyden av tomme hus og forlatte byer, enorme vidder, frostnetter og stjerneklar himmel flimrer forbi på vår vei nordover. Hør det tunge mannskoret på ”Avara” som messer til et enslig munnspill og en saksofon, passér ”Onnela” der vokalen kommer mot oss i søvne et sted borte fra skogholtet. Bli innhyllet i tåkefulle ”Sulan Pellon Takana” som er finsk for peyote, la deg lede inn i urfolkets mystiske ritualet ”Valve”. Unn deg en fattig pause rundt leirbålet på ”Talviunta”. Bli med, bli med til du står enslig igjen og lar bønnesangen ”Luominen Jatkuu” være det siste du hører, før du kan ta fatt på siste, tunge etappe inn i ødeland alene.

Last Visible Dog trekker referanser mot både psykedelia, kraut, jazz, Faust og tidlig Pink Floyd i sitt forsøk på å plassere denne platen, det er greit nok, men mest av alt har Sala-Arhimo noe ur-finsk over seg, et snev av arktisk mystikk og tindrende tundra. Vår venn har laget en plate av høyst kontemplerende art, det hviler en innstendig tålmodighet over alle disse låtene, med stoisk vokalbruk, varsomme gitarplukk og variert instrumentering. Räisänen trakterer alt sammen selv; gitar, fløyte, melodica, keyboards, saksofon og vokal for å nevne noe. Resultatet er ikke blant de mest vanskelig tilgjengelige fra denne kretsen, snarere nok en veldig vakker og drømmeskapende plate fra broderfolket. Hvor kommer de fra, alle sammen? Hvor gjemmer de seg på dagtid?

Storbritannia/Etiopia: Mulatu Astatke & The Heliocentrics: Inspiration Information (Strut, 2009)
Swinging Addis!
Alle som har sett Jim Jarmusch’ komedie Broken Flowers vil huske den elegante musikken som fulgte Bill Murrays snodige vandringer. Mannen som stod bak mye av filmmusikken var Mulatu Astatke, bandleder, arrangør og musiker fra Etiopia, utdannet på musikkskoler i USA og England. Noen vil nok også dra kjensel på navnet fra den alltid like fine Ethiopiques-serien. Astatke er en pioner innen etiopisk jazz (ethio jazz), og hans krysning mellom jazz, latino, afrobeat og etiopisk folk bør intet øre være foruten.

Over til kosmopolitiske Øst-London, der The Heliocentrics holder hus, og over lengre tid har skapt seg et navn av å mikse hip-hop, funk, elektronika og jazz, inspirert av blant andre Sun Ra og James Brown. Medlemmer fra dette voksne kollektivet er å finne på utgivelser med blant andre DJ Shadow og Stones Throw-navn som Yesterday’s New Quintet og Madlib. Sistnevnte med platen Shades Of Blue, der Madlib fikk boltre seg i arkivene til Blue Note og kom opp med en svært vellykket remiks med låter fra blant andre Donald Byrd, Milt Jackson og Horace Silver.

Dette er ganske relevant i forhold til Inspiration Information. Platen er nettopp en slik groovy fusion av Blue Note og Stones Throw, 60- og 70-talls jazzfunk ispedd Astatkes signatur og lyden av eldre, etiopiske strengeinstrumenter som krar og begena. Her er låter som høres ut som remikser fra nevnte Donald Byrd (sjekk for øvrig hans etiopiske plate Ethiopan Knights, Blue Note 1972), men også et spor som ”Blue Nile” som kunne vært klippet rett ut av Tortoise’ velmaktsdager. På et stykke som ni minutter lange ”Anglo Ethio Suite”, en definerende tittel på hele prosjektet, kommer de alle frem med sitt, der både bambusfløyter og tunge beats har sin naturlige plass.

The Heliocentrics og Mulatu Astatke minner om at fusionmusikk ikke nødvendigvis trenger å bli forseglet med et klamt håndtrykk. Dette er et samarbeid i ordets rette forstand, en slags søken mot hverandre på felles premisser. Inspiration Information er et sant blandingsprodukt, der det i første rekke er den musikalske friheten som står igjen som vinner. Noe vi lyttere også er veldig godt tjent med.

Det er altså fullt mulig å trekke ut historier fra både fjern og nær fortid som kontekstualiserer Inspiration Information. Men man skal ikke alltid slepe med seg fortiden, og med en plate som dette bør man egentlig bare ta av seg på beina, finne nærmeste sol og nyte livet en times tid.

Polen: Magic Carpathians Project: Sonic Suicide (Vivo, 2005)
Gjennom Polen, Slovakia, Ukraina og Romania kneiser den mektige fjellkjeden Karpatene. I dens skygger et eller annet sted på den polske siden av grensen har Magic Carpathians Project (Projekt Karpaty Magiczne) sin hjemmebase.

Sentrert rundt duoen Anna Nacher og Marek Styczyinski har de siden slutten av 90-tallet allerede en brukbar diskografi bak seg. De to driver med eksperimentell fotokunst, i Nowy Sacz har de sitt eget kultursenter, blant annet med instrumenter de har samlet opp gjennom de siste 20 årene, og de har også skrevet reisebøker fra både Østen og Slovakia. Sistnevnte er et land de er særlig fascinert av og som de sier: ’An excellent example of how modern and traditional can be in a constant and lively dialogue’. Den forståelsen kan til en viss grad også overføres til deres mange musikalske prosjekter.

Jeg må med skam berette at jeg ikke har særlig kjennskap til deres tidligere utgitte skiver, men har forståelsen av at Sonic Suicide ikke bryter nevneverdig med deres øvrige ting. Andre konsepter som Ethnocore/Ethnoise antyder en link mellom avantgarde og etnisk musikk, noe som også er gjennomgående her. Instrumentbruken er fyldig, og griper både mot elektro-akustisk og musique concrete, studiolyd og feltopptak fra Nepal, Bulgaria og Kina. Musikken virker å være basert på improvisasjon, loops og ikke minst en utforskertrang i forhold til ulike instrumenters kontrasterende virkning på hverandre, hvis mange er medbrakt fra Sentral-Asia. Den kakofonien som de kan hengi seg til skaper tidvis et klaustrofobisk og mentalt forstyrret bilde, et Sonic Suicide, som i hvert fall markerer en motsats til deres arbeider med meditasjon/naturmusikk (eksempelvis prosjektet BIOMUSIC).

Sonic Suicide er en ganske merkelig opplevelse, i betydning av at den er rik på både variasjon og innfall som ikke er umiddelbart åpenbare. Det er en plate som bryter ned genrevegger mellom world-musikk, frijazz/folk, droner og støy. Sonic Suicide går fra en fusionsak av moderne vokaljazz med hint av funky psykedelia, via et støyende gitarparti over i mer forstyrret terreng. Bestående av digeridoo-puls og et urolig teppe av blåsere og perkusjon skapes en støylabyrint av ”Carpathian Herbs” som gror langsomt i de nær 15 minuttene den varer. Det nesten like lange tittelkuttet er platens beste, bygget på et repeterende bassriff som driver langsomt og hypnotisk fremover, påkledd gnissende, urolige lag gitarstøy og elektronisk dissonans, før den svinner ut i en eller annen form for gotisk messe de siste to minuttene. Powerful stuff.

Jeg har nok mest sans for disse utagerende og blomstrende instrumentalpartiene, og noe mer trøbbel med Anna Nachers dramatiske vokal. Hennes stemmeleie, et sted rundt Lydia Lunch/PJ Harvey/Nina Hagen appellerer ikke disse ører, særlig dårlig faller kjølige ”2003” ut. ’It’s been hard time, 2003, waiting for better dreams, getting used to life on the brink of tragedy, 2003, watching war games on TV….’ på stotrende engelsk sammen med et gjentagende gitarriff er ikke bra. Men disse korte øyeblikkene av mer ordinær sort drar ikke ned inntrykket av en plate skapt i utforskertrangens ånd, fra et band der hverken geografiske eller musikalske grenser ser ut til å spille en vesentlig rolle.

Israel: Goldoolins: Songs Of The Turly Crio (2005)
’1960s California meets 16th century England… 1970s Israel meets 1930s Louisiana.’

Slik beskriver den israelske trioen Goldoolins sitt musikalske ståsted. Nå hører jeg riktignok ikke så veldig mye sørstats-toner her, men resten stemmer godt. Songs From The Turly Crio er en plate der særlig den trivelige blandingen av 60-tallets vokalharmonier, lystig slaraffenpop, barokk orkesterpop og akustiske solskinnsviser utgjør størsteparten av batikkmønsteret i deres musikalske bekledning.

Det er klare trekk av både sen Beatles og Fairport Convention, over dammen kan vi trekke fram for eksempel Randy Newman og Van Dyke Parks som relativt likesinnede. Israels pophistorie var nok aller rikest tidlig på 70-tallet, med artister som Matti Caspi/Shlomo Gronich og Chava Alberstein som produserte noen flotte, dog litt bortglemte plater (henholdsvis “Behind The Sounds” og “Slowly, Slowly”). Det er langs denne noe gjengrodde stien Goldoolins vandrer. Det gjør de på troverdig vis og med en klar kjærlighet til både musikkstilene og tidsperioden.

Ikke bare ser de tre ut som de har hengt rundt Haight Ashbury siden 1967, det er lite over innholdet som hinter om at vi befinner oss i det 21. Århundre. Alle visene er akustisk framført, men med variert instrumentering (sitar, trekkspill, blåsere, stryk) og med et ganske bredt stilregister. Fra melankolsk, klassisk dannede pianoballader til mer uvøren country-inspirert folkrock, alt er tilpasset deres overordnede trio-uttrykk.

For å unngå altfor mange overlappende referanser til britisk/amerikansk folk kunne de gjerne sunget flere låter på hebraisk. Bare ”Sheva Shanim” (”Seven Years”) gjøres på morsmålet og er dessuten preget av mindre ’vestlig’ oppbygning enn de øvrige – en interessant vri de gjerne kunne utnyttet i større grad.

En viss politisk brodd kan kanskje spores i ”The Man He Killed”, skrevet av den britiske poeten Thomas Hardy, som etter det jeg kan lese ut av diktet handler om krigens meningsløsheter: ’Yes; quaint and curious war is!’ Hans ord står for seg selv – ikke minst i dag, og med tanke på skyene som dessverre trekker opp over Goldoolins tilsynelatende sorgløse toner.

Ikke la deg lure av det slappe omslaget og morsomme tittelen, Songs From The Turly Crio er gjennomgående solid, forfriskende nykkefri og tydelig ektefølt, der første delen er aller best. ”Pretender’s Lament”, der alle tre presenterer seg på vokalsiden, ”Bed Of Wood” og ”Fantasies” er tre helt nydelige døråpnere tilbake til regnbuedager, barføtte sommerdager og en slags myk melankolsk lengten som umiddelbart hensetter oss i sittende stilling med senkede skuldre og slørete blikk mot solen. Med et par unntak jeg personlig kan styre meg for; den muntre country-bluesen ”Country Traveler” og i overkant joviale ”Find Her”, er dette i sin helhet en fin-fin plate som fortjener litt mer enn en mur av taushet her hjemme.

Israel: Yair Yona: Remember (Anova, 2009)
Yair Yona står sentralt i den gryende indie/nyfolkscenen i Israel. Som grunnlegger av Anova Records står han bak skiver fra blant andre Noa Babayof, Ruth Dolores Weiss og Eli Rozen. Han har selv vært med i en rekke undergrunnsband i hjemlandet, men Remember er hans første plate som soloartist.

Yona gjør lite for å skjue de åpenbare innflytelseskildene som har lagt grunnlag for hans debut. John Fahey og Jack Rose er navngitt på et par titler, og Yona har selv lagt til Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) og Steffen Basho-Junghans som kilder. For de som nikker gjenkjennende til disse navnene, så er vi altså inne på det som omtales som både ’american primitive’ og ’Takoma-skolen’: Instrumental akustisk gitarmusikk med røtter i amerikansk folk (blues, country, ragtime), fornyet og psykedelisert med folk som Fahey og Robbie Basho på 60-tallet og gjenoppdaget i nyere tid.

Yona går slik opp stier som tråkket både en og to ganger tidligere, og han vil nok ikke skape de store omveltninger med sin plate. Men Remember er, i tillegg til å gi honnør til de eldre gentlemen, en vital og spennende plate på egne ben. Yona trakterer både 6- og 12-strenger, Weissenborn, bass og banjo, og han har med seg en del utfyllende musikalsk akkompagnement. Hans israelske bakgrunn kan også spores i enkelte av låtene, som drar seg bort fra Mississippi og nærmere mot bazarer og ørkenlandskap. Dette er grep som forhindrer det hele fra å bli altfor pludrete. Det siste er selvsagt det faktum at Yair Yona er en utsøkt gitarist, som spiller med stor forståelse og tilstedeværelse platen gjennom. Remember er genuin i sin fremstilling og et forfriskende tilfang til genren.

Yair Yona er også mer åpen for å hente inspirasjon utenfor deltaet, være seg en dokumentar på History Channel om Moses, et humoristisk skråblikk på tv-serien Are You Smarter Than A 5th Grader eller en direkte lenke til post-rockerne i Godspeed! You Black Emperor. ”Skinny Fists” forener Robbie Bashos gitarstil og Godspeeds pondus – og det 8 minutter lange avslutningssporet står sentralt. Innledet etter boka, men etter hvert med et dramatisk strykerparti som bygger den opp ytterligere. Noe av det samme gjelder for spenstige ”Russian Dance”, et spor som klart utmerker seg med Erez Kriels trekkspill og Boris Martzinovskis mandolin. Yonas gitarspill er hele tiden utsøkt og tilstedeværende, men han kunne gjerne utnyttet denne vellykkede flerbrukseffekten i større grad.

Burkina Faso: Hermas Zopoula: Espoir (Asthmatic Kitty, 2009)
Fakta om Burkina Faso:
– achieved independence from France in 1960
– repeated military coups during the 1970s and 1980s
– high population density and limited natural resources result in poor economic prospects for the majority of its citizens.
– one of the poorest countries in the world
(Kilde: CIA – The World Factbook)

Jeg måtte lese meg litt opp på dette landet. Fra før kjente jeg bare dets tidligere navn (Øvre Volta) og hovedstad (Ouagadougou) takket være ivrig pugging i barndommen. Det bor fire ganger så mange mennesker i Burkina Faso som i Norge, og en av landets innbyggere heter Hermas Zopoula. Moped-entusiast, oversetter og eier av en nettcafé. Litt mer om hans musikk snart.

I 2005-06 dro Jonathan Dueck – løselig tilknyttet den brillefine etiketten Asthmatic Kitty – sammen med sin kone til dette lutfattige afrikanske landet. Deres møte med Zopoula beskriver de som ’essential to our survival’, og beretter på selskapets hjemmeside om mannens vennlige og hjertevarme vesen – kanskje en egenskap han lærte av å være den yngste av intet mindre enn 36 søsken! En kveld satt de hjemme hos ham, da han tok opp gitaren og begynte å spille noen av sine låter. Det gjorde inntrykk, og Dueck skriver at de bestemte seg for å bistå slik at Hermas Zopoula kunne få gitt ut en plate med internasjonal distribusjon.

Det er denne som nå foreligger. Espoir er en dobbelplate med riktig så lekker afrikansk popmusikk. I motsetning til rådende trender som hip-hop og reggae driver Zopoula i en mer tradisjonell singer/songwriter-tradisjon i vest-afrikansk stil, syngende på fransk, engelsk og de lokale språkene dioula og sissali. Ut fra tekstene som ligger ved kan det leses at han holder troens styrke høyt i en trøblete hverdag (’God does not sleep, he will bring justice’, ’Why so many tears, Your Father is just above’ eller ’Life is not a game, it is difficult but we can drown our sorrows in drunkenness, drugs, cigarettes and adultery, Call on God, He promises to answer’) Tekster om tro, håp og fred har nok har større relevans i Burkina Faso enn for den gjengse lytter i Norge. Det gjør dem ikke mindre viktige.

Første CD (Espoir) er innspilt i noe som beskrives som et ’government studio’ i hovedstaden, og er en velprodusert og vellydende samling låter, med strøkne pålegg og kordamer. En ganske moderne utgave av vest-afrikansk popmusikk med elementer av nasjonal påvirkning. Det er ikke noe direkte himmelstormende over dette materialet, men den varmen som Zopoula tydelig innehar smitter også lett over på lytteren. Legg særlig merke til nydelige ”Attention” med sitt delikate gitarspill.

CD2 (Live Demos) er egentlig den virkelige godbiten. Tross – eller helst på grunn av – de enkle omgivelsene. Dette er en samling helakustiske låter spilt inn i bakgården til vår mann, der tordenskrall, fuglekvitter og latter sammen med litt varm knitring gir det hele en veldig hjemmekoselig stemning. Det må også legges til at Asthmatic Kitty virkelig har gjort en fin jobb med selve utgivelsen, som kommer med masse bilder, tekster og info.

Mali: Tinariwen: Amassakoul (Wrasse, 2004)
Det er mulig det er meg det er noe feil med, men etter å tilbragt halve livet på kne i den amerikanske ørkenen på jakt etter det perfekte sandkorn, snudde vinden og nye toner kom dryssende ned i nakken. Helt fra Sahara faktisk.

Tinariwen er navnet, og siden jeg ikke engang vil late som om jeg har snøring på afrikansk geriljablues er det på plass med noen harde fakta: Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Ryktene om deres protestviser spredde seg gjennom ørkenen utover på 80-tallet, og de ble et symbol på folkets protest mot makthaverne i Mali.

Borgerkrigen tok slutt på midten av 90-tallet, og Tinariwen er nå et sentralt band i Malis musikkliv. Landet har en unik kulturell rikdom å by på, noe blant andre Blurs Damon Albarn gjorde mange oppmerksomme på med sitt vellykkede prosjekt Mali Music (2002). Et annet viktig fenomen er den unike Festival In The Desert som har vakt internasjonal begeistring siden oppstarten i 2001. I tråd med både normaliseringen i hjemlandet og populariseringen av musikkulturen er det ikke uventet at Tinariwen nå spiller inn sin nye plate både i Mali og England (med Robert Plants gitarist Justin Adams).

I innleggsheftet trekker skribent Andy Morgan tråden mellom Tinariwen og gitarister som Chuck Berry og John Lee Hooker, for å vise hvordan gitaren fortsatt er en like viktig politisk faktor i deler av verden som den var et opprørsmiddel i vesten på 50-tallet. Men med langt alvorligere bakgrunn, el-gitarlyden fra Mali ble benyttet for å skrike opp mot krig, urett og nød. Og det er gitaren som fortsatt er det viktigste instrumentet for Tinariwen. De bruker den for å spille en helt minimalistisk form for afro-blues, kjennetegnet med call and response mellom frontfigur Ibrahim Ag Alhabib og koret, og enkle rytmemønstre med klapping og slagverk. Det gir en hypnotisk virkning, og det er så man nesten blir en del av sirkelen rundt leirbålet der man kan tenke seg at disse sangene fremføres.

Det vil være en overdrivelse å si at det er voldsom variasjon mellom låtene, men noen bør likevel fremheves. ”Arawan” bringer tankene over mot MC Solaars sløye rap og ”Amidinin” virker på meg som mer arabisk-inspirert enn de andre kuttene. De beveger seg ut i dub-tempo på ”Aldechen Manin”, mens avsluttende ”Assoul” skiller seg ut med bruken av fløyte og en lang vokaldrone. På triste ”Alkhar Dessouf” brukes også fløyten foran gitaren, og underbygger stemningen i teksten:

I always feel this nostalgia
So I just leave
I always go
There where news of memories don’t reach

Tekstene er nemlig trykket både på fransk og engelsk, og de kan dermed studeres for en som ikke behersker de lokale språk. De handler ikke lenger så mye om opprør, som om dagliglivet i ørkenen:

I am a traveller in the lone desert
It’s nothing special
I can stand the wind
I can stand the thirst
And the sun

Det gir en naturlig autoritet når slike linjer fremføres av en person som Alhabib. Det er også en tilbakeskuende dreining i flere av tekstene, husk at dette synges av folk som har opplevd en nasjons sorg på kroppen, og de bærer minnene over til yngre generasjoner. Ikke minst er det et sterkt åndelig aspekt over mange av tekstene:

God is the one who can
Calm my spirit
During these years which are difficult for my brothers

En god produksjon gjør Amassakoul til en nytelse på alle måter, og det er ikke så mye sandkorn som har forvillet seg inn i denne miksen. Det er nok mulig å savne noe mer råskap over opptakene, men det er ærlig talt en liten bagatell. Amassakoul er en fantastisk og original plate, og i hvert fall for en som ikke er særlig bevandret i andre band i regionen gir den en helt spesiell opplevelse. Tinariwen er en av Afrikas største musikalske eksportvarer i disse dager. Det er det ikke vanskelig å forstå. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

Tinariwen: Aman Iman (Independiente, 2007)
I april 2007 hadde Birgitte Mandelid en kronikk i Dagbladet, med Tinariwens da helt ferske Aman Iman som utgangspunkt for en diskusjon om Orientalismen og verdensmusikken. Hun spurte hvorfor så mange vestlige anmeldere benyttet de samme karakteristikkene i sine panegyriske omtaler av denne platen. ’Når ord som kamel, sanddyne, oase og – ikke minst – det allestedsnærværende eksotisk går igjen i så mange omtaler av Aman Iman er det på sin plass å tenke over hvorfor’. Skribenten trakk for øvrig frem Howard Male i seriøse Word Magazine som et hederlig unntak: Male hadde sett seg lei på sine kollegaers stereotyper, generaliseringer og svulstige språk, og mente at ’Tinariwen har blitt en unnskyldning for kritikere for å kunne smøre på om hvordan den endeløse ørkenen og den nådeløse brennhete sola har preget sounden…’

Her bør jeg for ordens skyld få med at undertegnede gikk i samme ’felle’ med omtalen av Ammasakoul. Jeg lar Dagbladets kronikør bidra til forsøk på en oppklaring: ’Når noe faller utenfor det angloamerikanske pop/rockparadigmet, mangler ofte musikkskribenter fra Vesten referanser og begrepsapparat for å beskrive sounden ut fra seg selv. Da blir det ofte til at man heller sier noe om hva den ikke er, altså på hvilke områder den skiller seg fra det vi ikke kjenner, eller at man tyr til stereotyper som vekker assosiasjoner hos de fleste leserne.’ Som amatør selv i feltet ’musikk utenfor vesten’, kan det altså være lett å ty til klisjeer og stereotyper, og, ubevisst eller bevisst, bidra til å definere utøverne av denne musikken som ’annerledes’ og dermed redusere selve musikkens relevans. Nå er det selvsagt en veldig takknemlig oppgave å nøre opp under Tinariwens eksotiske elementer: Nomader, krigere, flyktninger – ørkenfolk og våpenbærere som dannet band i en flyktningeleir, etc.

Så hva er det som får vestlige skribenter til å stotrende utbasunere sin forståelse for og kjærlighet til oaser, ørken, sol og kameler om ikke Tinariwens universelle appell. I presseskrivet understrekes nettopp dette poenget, og videre en tilnærming til å bedre forstå ’fremmedartet” musikk i et større perspektiv enn mytene og sannhetens sammenvevde fortelling. Står det i følgeskrivet, og som Dagbladets skribent selv trekker fram som hjelp til forsøke å legge nedfelte fordommer fra seg: ’Det menneskelige, det utrolige og det episke svøpet over den ekte Tinariwen-historien trenger ikke photoshopping eller romantisk pynt. Det er en rå fortelling om en vanlig mann som mistet hjemmet og fant trøst i gitaren, som gjennom smerte og eksil fant opp en ny musikkstil som kunne uttrykke hvem han er og hvor han går. Det er ingenting mytisk eller eksotisk over det. Du finner det samme over hele verden.’

Så la kamelene ligge i fred der i solsteiken, la sanddynene vandre videre gjennom sin ørken, og åpne heller ørene til selve musikken. Utøverens bakgrunn og deres fremførelse henger naturlig nok tett sammen, men med dette som perspektiv kan det i hvert fall være mulig å styre unna de verste klisjeene.

For grunnen til at Aman Iman har fått så overstrømmende mottagelse i verdenspressen – og her hjemme – kan ikke bare være at bandet består av tidligere geriljakrigere. Det er noe utenfor deres fortelling som tiltaler, vekker assosiasjoner og som ikke minst forbløffer og griper lytterne. Autensiteten ligger i de enkle, sterke tekstene om liv og død, gjenkjennelsen i bluesriffene og call-and-respons stilen som knapper inn avstanden mellom Brownsville og Bamako, hengivenheten i den sterke og troverdige effekten de skaper med disse enkle virkemidlene.

Til nærmest hypnotisk effekt, i hovedsak fremskapt av sirkulære gitarer, vokal/kor og klapping (samt noe slagverk), representerer Tinariwen kanskje noe av urmennesket i oss, noe vi alle kan – og bør – kjenne oss igjen i, men som for mange har blitt et fjernt anliggende, noe glemt. Musikken kan være fremskapt i en omskiftelig kultur, men står rotbundet til jorden. Det er noe naturstridig og trassig over bandet som kommer til uttrykk gjennom musikk som virker å være naturgitt og spontant. Og som musikere selv fra den store ørkenen, løftes dere toner opp fra jorden og blir større enn oss mennesker. Vann er liv – for oss alle, og dette er en musikalsk oase.

Så ble det rom for et par floskler likevel.

USA/Mali: Dirtmusic: BKO (Glitterhouse, 2010)
Dirtmusic har tatt navnet sitt fra en roman av sammen navn, skrevet av den australske forfatteren Tim Winton. I denne boken beskriver hovedpersonen ’dirtmusic’ som noe som kan spilles på verandaen, front or back porch. Det forteller Chris Brokaw på den medfølgende DVDen til Dirtmusics andre fullengder. Brokaw – kjent fra Codeine og Lemonheads – er en tredel av bandet, som også består av ringrevene Chris Eckman (The Walkabouts) og australske Hugo Race (The Bad Seeds, True Spirit). Det er da også et høvelig navn for dette prosjektet, for dette er verandamusikk i ordets rette betydning: Tre voksne karer i godt selskap som jammer litt, drar noen gamle låter og hygger seg. Det som skiller BKO fra en rekke lignende foretak er de tre pakket snippesken og dro til Mali og Festival In The Desert.

Her ble de kjent med Tamikrest – et tuareg-band fra ørkenen i Mali ikke så ulike Tinariwen. Trioens front porch-etos lot seg tydeligvis lett overføre til den afrikanske ørkenbluesen. De fant hverandre i sandjamming utenfor teltene, og bestemte seg for å sammen spille inn en plate i hovedstaden Bamako. Ikke så fjernt fra Damon Albarns Mali Music – om ikke fullt så minneverdig.

Den løse stemningen fra festivalen er overført på plate. BKO ble spilt inn i løpet av noen få, hektiske dager, med hjelp fra blant andre den kvinnelige vokalisten Fatimata Oumar og Lobi Traore, fra nettopp Mali Music. Eckman, Race og Brokaw har utvist god vilje med dette prosjektet. BKO er ikke overlesset med kitchy, liksom-eksotiske elementer. Låtene farges skjønnsomt av tuaregenes musikalske tradisjon der vekslingen i vokalbruken mellom engelsk og tamashek og den lettspretne rytmiske backingen styrker låter som ikke nødvendigvis er de aller sterkeste. For mye hviler utvilsomt på formen, og uten Tamikrests vidstrakte ørkenblues ville det blitt ganske skrint. Platen preges for så vidt av en løselig jammefølelse, men etter en sterk åpning med ”Black Gravity” og en versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” som underbygger dens transeaktige effekt, er det med enkelte unntak som banjodrevne ”Unknowable” og instrumentale ”Niger Sundown”, merkbart at styrken på selve låtmaterialet ikke er av det aller ypperste.

BKO har blitt et musikalsk møte som våre tre vestlige gjester nok har vært best tjent med å være med på, men som de også dominerer i litt for stor grad. Det er godt å se at de skuer bortenfor sin egen back porch, men de har tatt med seg litt for mye ballast hjemmefra – og litt for få gode låter. Forøvrig, flott innpakning fra Glitterhouse, inkludert DVD med en kort dokumentar og musikkvideoer, samt et fint bokhefte.

Sør-Afrika: BLK JKS: Mystery (Secretly Canadian, 2009)
BLK JKS (Black Jacks) er etter denne 4-spor korte EP’en å dømme allerede en god kandidat til årets store hype, med ’sommerfestival’ skrevet i store bokstaver og en lysende fremtid glimrende i det fjerne. Det er kanskje ikke det verste som kan skje i 2010. BLK JKS har en rekke interessante kvaliteter både i musikken og sin egen historie. Det siste først: Dannet i Sør-Afrika i 2000 og platedebuterte med en titommer så nylig som i 2007. Diplo var på de kanter på den tiden og kvartetten fanget hans oppmerksomhet. Han fikk dem over til USA og SXSW, der Secret Machines’ Brandon Curtis la sin elsk på bandet.

Veien fra Johannesburg til Brooklyn kan synes lang, men musikalsk gir den full mening i dag. BLK JKS mikser sørafrikansk pop (hva vet vel jeg om det, men det høres ut som noe slikt), psykedelisk afrodub og et lettere kraut-progga driv til den genreblandende gryten som ikke minst kjennetegner smørja Brooklyn. BLK JKS har dermed like mye kommet hjem som de har reist vekk, men de har tatt med en særegen stil som forhåpentligvis vil sørge for at de flyr lett videre.

Japan: Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City, 2004)
For et album! Hypnotic Underworld er den mest ambisiøse utgivelsen fra dette drevne japanske bandet, et 70 minutter langt sveip over psykedelia, keltisk folk, prog, krautrock og improvisert jamming egnet til å ta pusten fra noen og enhver.

Ghost er trolig best kjent her i vesten som samarbeidspartnere til Damon & Naomi, men de har en lang historie bak seg som et av sitt hjemlands ledende undergrunnsband, fra en sped start tidlig på 80-tallet platedebuterte de i 1991. Det har gått hele fem år siden deres forrige utgivelse, og kollektivet stiller denne gangen med en frisk besetning som har pakket med seg det som er av instrumenter; keyboards, fløyter, theremin, harper og tablas, for å nevne noe, og muligens noe mind benders også, for dette skal bli en lang session rundt bålet.

Det kunne raskt endt opp som en flau seanse, som en dyrking av forgangen tid og gamle storheter. Og det er ikke vanskelig å høre spor av band som Pink Floyd, Amon Düül II og The Soft Machine her, men Ghost har klart å fylle disse gamle kildene med nytt vann, Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over 20 minutter lange tittelkuttet (delt i fire partier). Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane anno 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie. Overgangen er myk til del 2 (etter 13 minutter). Her faller alle de løst svevende elementene på plass, smelter sammen til ett, og slik vokser Hypnotic Underworld anført av piano, sax og el-gitar til å bli en både groovy og intens session. Med korte ”Aramaic Barbarous Dawn” introduseres dessuten vokalen i noe som nærmest er prog/hardrock før det hele rundes av med det 22 sekunder korte trommeutbruddet ”Leave The World!”.

De resterende seks sporene er mer ordinære i stil, men like originale. ”Hazy Paradise” er en cover av det nederlandske 70-talls bandet Earth & Fire og som tittelen indikerer befinner vi oss nå i en disig tilstand av paradis. Den melankolske melodien og avslappede folkpop-stemningen er befriende etter den utmattende trippen vi har vært med på innledningsvis. En avsluttende Gilmour’sk gitar bringes ikke med videre til ”Kiseichukan Nite” . Bestående av hviskende opplesning av et eller annet tekststykke i lumsk vær, med en fløyte som lokker et stykke bak og en monotont basslinje som følge stikker den seg ut som noe ganske annerledes. ”Piper” mer enn hinter mot keltisk folktradisjon, åpner som Clannad før den nærmer seg Jethro Tull i heftig orgel/fløytedriv. De keltiske prog-elementene er noe de også bringer med seg over i mer tribale ”Holy High”. 10 minutter lange ”Ganagmanag” er en jam som går i sin egen eventyrverden inntil et temposkifte kaster den videre de siste par minuttene og forhindrer oss som lytter fra å faktisk bli hypnotisert. ”Feed” er den låten jeg setter minst pris på, til tross for gitarflørt langt inn mot Pink Floyd. Den linken er enda sterkere og mer vellykket på ”Dominoes”, Syd Barretts fineste øyeblikk som soloartist. Her i en nærmest ugjenkjennelig langsom versjon der de baklengse gitarene er erstattet av fløyter og tar oss svevende ut av platen – litt mer svimlende lykkelige enn da vi svant inn i den 70 minutter tidligere.

Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld!

Kina: P.K. 14: Shei Shei Shei He Shei Shei Shei (Urum, 2004)
Kinesisk rock er ikke hverdagskost her hjemme. P.K.14 (Public Kingdom 14) heter bandet som kan komme til å endre vårt syn på gigantrikets potensiale – også når det gjelder musikk. Shei Shei Shei He Shei Shei Shei er deres andre album (tittelen betyr noe sånt som ‘Enhver enhver og enhver’), deres første, Shang Lou Jiu Wang Zuo Guai ble gitt ut i 2001. Bandet har bånd til Sverige, i kretsen rundt The (International) Noise Conspiracy (de har turnert sammen i hverandres land) og gjennom produsent Henrik Oja som har produsert og gitt skiva et tight, dynamisk lydbilde.

P.K.14 er ikke ute etter å revolusjonere rocken, og spiller en form for post-punk de fleste vil dra kjensel på. Det er mulig å navnedroppe band som Joy Division, Wedding Present, Gang of Four og The Cure, også tidlig amerikansk bølgerock som Television, Talking Heads og Sonic Youth er potensielle inspirasjonskilder. Det mest originale med P.K.14 er dermed språkdrakten, musikalsk vil de kunne kategoriseres sammen med en rekke retro-fetisjister de senere årene, enten de heter Interpol eller Franz Ferdinand. Selv om geografien ikke bør utgjøre et vektig vurderingsgrunnlag, så er det likevel noe eksotisk over P.K.14 hørt med vestlige ører, og som virker til deres fordel. Dette elementet bør likevel ikke overskygge det faktum at kineserne absolutt behersker sin genre, de tilfører kanskje ikke så mye nytt, men overbeviser med kompetent og kontant spill uten å ta altfor mange særegne grep.

Shei Shei Shei… preges av en strøken utforming, der alt står på kinesisk (til og med på iTunes legger låtene seg med fremmedartede skrifttegn). Et lite innleggshefte med oversatte tekster hjelper på forståelsen. P.K.14 tilhører en ny generasjon kinesere, småbarn under studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass, født inn i en materiell vekstperiode men spørrende til både samfunnets utvikling og om ikke direkte systemkritiske, med skeptisk blikk rettet mot makthaverne. Eksempelvis, og jeg støtter meg til den engelske oversettelsen: ’The nation is busy growing fat…’ (”Religon Lost”) og ’They say the next prosperity will be the start of happiness…’ (”The Sound”). Fremmedgjøring, sinne og emosjonell uro og sorg (blant annet grunnet den tidligere bassistens tragiske bortgang) er temaer som passer til deres kjølige, kontrollerte stil. Uttrykket til P.K.14 er dominert av rene gitarklanger, huggende rytmer og en snerrende, halvdesp vokalist i Yang Haisong som slenger ut sin vrede på troverdig måte. Fra en nærmest industriell distanse til smittende, dansbar post-punk er Shei Shei Shei… en plate som ikke bare signaliserer at kinesisk rock er på vei opp, men som også står seg godt allerede.

USA/Ecuador: Helado Negro: Awe Owe (Asthmatc Kitty, 2009)
Brooklyns etniske mangfold (nær 40% er født utenfor USA, under halvparten har engelsk som førstespråk) gjenspeiles egentlig i liten grad i (rock)bandene som strømmer ut derfra i utømmelige mengder. Av det kan man for eksempel utlede at indierock fremdeles er et uttrykk som vinner størst gjenklang hos hvit ungdom, i første rekke middelklassekids på opplagt vei inn – eller helst plutselig på vei ut – av skolesystemet og med lite bedre å ta seg til enn å jamme sammen med sine potrøykende venner fra landets forsteder. Det er også mulig å hevde at det udefinerbare Brooklyn-soundet er et resultat av en smeltedigel-faktor, der ingen spesifikke elementer får stikke fram, men vokse sammen med den iboende New Yorkske evnen til å fordøye hele verdens kulturelle input og gjøre den til sin egen. Kunne band som Yeasayer eller Vampire Weekend være avlet frem fra andre steder enn Brooklyn?

En som rendyrker både sine røtter og musikalske distinksjon i sterkere grad enn mange av sine samtidige er Roberto Carlos Lange. Foreldrene er fra Ecuador, selv ble han født i sørlige Florida i 1980. Også han har tatt pilegrimsferden til Brooklyn og New York, der han under navnet Helado Negro jobber med musikk som er preget av latinokulturen i barndom og oppvekst. Og for å sluttføre det som skulle lede frem til et slags poeng innledningsvis. Det er her, i Brooklyn, Roberto Lange finner musikere og inspirasjon som kan fargelegge hans ambisjoner. I første rekke er det snakk om et lengre samarbeid med Guillermo Scott Herren (Savath & Savales, Prefuse 73) – også en sørstatsmann med tropiske aner som har viet seg til musikk i grenselandet sør og vest, elektronikk og tradisjon. Her er også folk som vi ellers kjenner fra litt andre typer prosjekter, som den japanske slagverker Nori Tanaka, Matt Crum fra skogfolkerne Feathers og bassist Jason Ajemian fra Born Heller.

Helado Negro (svart iskrem) er altså i seg selv et blandingsprodukt, ledet av Roberto Carlos Lange på spansktalende vokal, og Awe Owe har blitt en meget delikat plate der brasiliansk tropicalia, latino-jazz, psykedelisk pop frifolk og elektronika møtes i bedagelig, småskeivt samvær. Lange har selv uttalt at Helado Negro er inspirert av Funkadelic, Arthur Russell, sør-amerikansk 60-tallspop og produksjonen til Adrian Sherwood (On-U Sound). Rist det sammen, og spis den svarte isen.

De enkelte låtene er utarbeidet fra et akustisk grunnlag, fra en loop eller en vinylsample. ”Dahum” består av en repeterende sample som kunne vært hentet fra Juana Molinas Un Dia, og Helado Negro deler også noe av den samme sfæriske stemningen til den argentinske sangeren. Selv med mer oppjagde kling-klang beats (”I Wish”, ”Awe”) opprettholdes en sval atmosfære platen gjennom. Dette er også en plate med en del gjentagende momenter og enkeltlåter uten de store ambisjonene, men sett under ett er Awe Owe en collage av impulser, musikalsk rikdom og ideer som tilhører både moderne populærkultur og mer eksotisk (for oss) tradisjonsmusikk – og den føyer seg dermed inn i en kontinuerlig rekke av spennende navn fra denne kreative huben i New York.

USA/Kambodsja: Dengue Fever: s/t (Web Of Mimicry, 2003)
Dette er en plate som fortjener mer oppmerksomhet enn den har blitt tilgodesett med her til lands. Utgitt på Mr. Bungle Trey Spruance’ egen label er Dengue Fever nemlig noe så uvanlig som en fusjon av amerikansk musikktradisjon og kambodsjansk popmusikk sunget på khmer.

Da kvintetten fra Los Angeles med medlemmer fra blant annet Radar Bros., Dieselhed og Beck, oppdaget sangerinnen Chhom Nimol fra Kambodsja sikret de seg samtidig et unikt kort på hånden. Nimol flyttet fra Phnom Penh til den store kambodsjanske enklaven i Long Beach for bare et par år siden, og snakket ikke engang engelsk da platen ble spilt inn. Hun synger derfor naturlig nok på morsmålet, og det er i første rekke hennes bakgrunn som forfører oss med både varm kjærlighet, tung sorg og melankolsk lengten til hjemlandet.

Repertoaret er i hovedsak hentet fra eller inspirert av sørøst-asiatisk 60-talls pop, og bare to av sporene er selvkomponerte. Stilmessig opererer Dengue Fever innen surfpop, lett psykedelia og eksotisk jazz, og det i en billedlig form som kunne passet som soundtrack i både Hollywood og Bollywood. Nå vet ikke jeg hvor godt du som leser dette kjenner til kambodsjansk poptradisjon, men jeg stiller i hvert fall blank på området og kan ikke uttale meg særlig om den linken. Men så er det heller ikke nødvendig med vekttall for å bli fanget av denne platen. David Ralicke drar noen herlig myke saksofonsoloer, gitarist Zac Holtzman legger på twang, mens Ethan Holtzmans fete Farfisa henger som en opiumssky over det hele. Musikalsk er dermed ikke Dengue Fever spesielt utfordrende eller nyskapende, og det spørs om min entusiasme hadde vært like stor med amerikansk språkføring. Det er det vel ingen grunn til å spekulere for mye i, til det er denne platen et eneste langt perlekjede av uptempo låter man kan groove til (”Lost In Laos”, ”I’m Sixteen”) mens de flotte balladene har noe usigelig vakkert over seg, som toner fra en svunnen tid (”22 Nights”, ”Flowers”). Begge deler er like tiltalende, vevert og lekent fungerer denne platen som en umiddelbar kur etter at du har blitt smittet av tropisk denguefeber.
Bjørn Hammershaug

Salmer & Sanger for Salige Stunder

20/09/201320/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Selvpålagt isolasjon fra omverdenen er noe som kanskje er mer vanlig blant forfattere som skal skrive sitt mesterverk, enn blant skapende musikere. Men det bidrar selvsagt til å underbygge mytene rundt det som kommer ut av noe slikt. Ref. Phil Elverums (Mount Eerie) vinter alene på nordlandskysten og Bon Ivers hytteisolat i Wisconsin. Når vi vet at det ligger endeløse og ensomme timer med glaning inn i peisen, ut av vinduet, inn i sin egen sjel, hører vi liksom også dette mer tydelig i musikken. Hvorvidt en plate regnes som vellykket avhenger ikke bare av innholdet alene, men også omstendighetene rundt. Eller mytene rundt den. Lite er mer appellerende enn miserabel elendighet, og generell tristesse har da også gitt oss noen av historiens beste musikk. Dette er noen album som dyrker ensomheten, stillheten, sjelefreden, der noen møter sin skaper mens andre møter seg selv.

Bon Iver: For Emma, Forever Ago (Jagjaguwar, 2007)
De dukker opp med jevne mellomrom, disse stemmene som umiddelbart fester seg, griper tak og som nekter å slippe. I det store virvar av likelydende navn, røster og låtsmeder er det alltids enkelte som stikker seg ut og ber om litt ekstra tillit. Bon Iver er en slik artist, og For Emma, Forever Ago er en slik plate.

Han heter ikke Bon Iver, det nye bekjentskap fra vesten. Navnet betyr noe à la ’god vinter’ på fransk [med skikkelig stum H denne gangen], og skjuler Justin Vernons eminente melodier, smukke vokal og varme tekster. Vernon dro til en hytte i et øde sted i Wisconsin, hvor han i løpet av noen måneder skapte det som har blitt hans debutplate. Wisconsins utmark er vel ikke akkurat det mest karrige stedet på denne jord, men For Emma, Forever Ago preges i hvert fall av en viss form for isolasjon, ettertanke, savn, sorg, og en del peisknitter og frisk vinterduft.

Det er gjerne bare et lite øyeblikk som skal til før ørene stritter og fokus vendes fra alskens hverdagspussel til intens konsentrasjon på det som skjer på platen. Det kan være en smukk overgang, et kor, et overraskende brekk, ja, alt mulig egentlig. Et slikt øyeblikk kommer i hvert fall midtveis, med ”The Wolves (Act I And II)”. En mollstemt gitar, lett tapping på noe treverk, før en sjelfull røst kommer inn som et enslig, fortapt gospelkor og strekker hånden ut til oss som lytter. Dette er et øyeblikk av hellig fred som innbyr til den samme form for kontemplasjon som de forholdene hvor den er skapt.

Før denne er det vanskelig å ikke bli fortapt i noen av Bon Ivers sterkeste stunder. ”Flume” er en kandidat til årets vakreste åpningslåt, der Vernon gir til kjenne sin følsomme stemme, sitt behagelige gitarspill og sin sans for enkle, vanedannende melodilinjer. Vår mann kan definitivt kunsten å skape helbredende musikk ut av indre demoner.

Volcano Choir: Unmap (Jagjaguwar, 2009)
Volcano Choir er sammensatt av Justin Vernon (Bon Iver) og Wisconsin-bandet Collections Of Colonies of Bees. Vernon er allerede et ‘household name’, mens kvintetten, som har holdt på i over 10 år, har gått under radaren hos det brede lag. Collections Of Colonies Of Bees er et ganske spennende instrumentalband som eksperimenterer i grenselandet mellom elektronisk og akustisk musikk, og som igjen har røtter i det halvkjente post-rockbandet Pele på nittitallet.

Av dette kan vi utlede at Volcano Choir beveger seg mellom post-rocken og folk, og det er vel akkurat det de gjør (med hint av minimalisme og gospel, og som får Jagjaguwar til å mynte begrepet ’intimate backwoods gospel’). Unmap beveger seg i et fint terreng av Chicago-klang og vestkystfolk med non-lineære melodier, og Vernons varme stemme som vever seg inn den drømmeaktige atmosfæren. Låtene stammer tilbake til 2005, sydd sammen til en plate i 2008, og viser en gjeng som egentlig var i forkant av populære band som Fleet Foxes og Grizzly Bear. Timingen må således sies å være god, og Unmap hadde nok ikke nådd særlig utenfor de mest ivrige hvis den hadde blitt sluppet i 2005.

Volcano Choir er ikke så lett tilgjengelig som Bon Iver, men utnytter i større grad de atomsfæriske elementene i Vernons stemme. Hans ’singer/songwriter-stil’ kommer egentlig bare fram på vakre ”Island, IS”, fire minutter med streit sang og en håndgripelig melodisk linje som gjør den til en umiddelbar favoritt. For disse 35 minuttene er først og fremst en sammenhengende stemningsflyt. Nøkkelspor er syvminutterne ”Seeplymouth” [sic] og ”Still”, hvor bruken av repeterende loops, svale vokalharmonier og lekker instrumentering får frem det beste i prosjektet. Det er særlig disse tre låtene som hever Unmap over det utforskende og prøvende, men det er også denne mentaliteten som gjør platen til en glede å vende tilbake til og utforske videre. Med eller uten kompass.

The Antlers: Hospice (French Kiss, 2009)
I en seng på hospitalet
Peter Silberman er en fyr som visstnok tilbrakte to år i sosial isolasjon og som har overført sine egne personlige traumer inn i en annen kontekst, dette er Silbermans katarsis kan man altså si. Det høres molefonkent ut, men så er da også innholdet av det mindre lystige slaget. Silberman tar oss med inn i sykehuset, der hovedpersonen i den sammenhengende låtsyklusen sitter ved sengen til sin kreftdøende kjæreste, komplett med prolog og epilog i det som er et episodisk emosjonelt drama. Antlers – i ettertid utvidet til en trio – gir nesten følelsen av at dette er en reell tragedie, så personlig og intim har den blitt.

In the middle of the night I was sleeping sitting up,
when a doctor came to tell me, ’Enough is enough.’
He brought me out into the hall (I could have sworn it was haunted),
and told me something that I didn’t know that I wanted to hear:
That there was nothing that I could do to save you,
the choir’s gonna sing, and this thing is gonna kill you

Nærheten, den troverdige historien, de enkle, likefremme beskrivelsene, alt dette viser en kunstner uten angst (eller, det er vel mulig han har hatt) for å blottlegge seg selv. For det er klart en balansegang Silberman begir seg ut på her med sin myke falsett. Dette kunne gjerne blitt et for emosjonelt tårevått og oppkonstruert prosjekt. Det blir det ikke. Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til hans fortelling.

Walking in that room
when you had tubes in your arms
those singing morphine alarms
out of tune
they had you sleeping and eating and
and I didn’t believe them
when they called you a Hurricane Thunder Cloud

Tekstene sentrerer seg altså rundt forholdet mellom disse to på sykehuset, eller rettere sagt jeg-personens opplevelse av det. Vi får ikke kontakt med den andre – med Sylvia som det mest opplagte unntak. Dette er en direkte referanse til Sylvia Plath og hennes selvmord: (’Sylvia, get your head out of the oven/Go back to screaming and cursing…’), tematisk ganske passende på en plate der døden er overskyggende.

Hospice hadde selvsagt ikke fungert som teksthefte alene. Silberman og hans to kumpaner har tonesatt det hele med passe sobre virkemidler. Det er ikke vanskelig å ty til Arcade Fire og deres Funeral som åpenbar referanse. Ikke bare som tematisk bakteppe, men også musikalsk. Dette er særlig åpenbart på ”Two” og nevnte ”Sylvia”, en feiende låt som formidler en desperasjon og et følelsesmessig jordskjelv. En aldeles praktfull låt er det. ”Bear” skiller seg også litt ut med sitt lettbente driv. Ellers beveger platen seg, passende nok, med senket hode i form av dempet instrumentbruk og ditto arrangementer, som for å gi rom til fortellingen. Det er ikke spektakulært eller synderlig originalt, trioen har gitt platen et lydbilde som er troverdig og som fungerer. Og det er vel noe av essensen med Hospice. Dette er en plate som taler til lytteren, direkte og nykkefritt. Og det er en plate som berører noe i oss. Eller bør gjør det.

Suddenly every machine stopped at once,
and the monitors beeped the last time.
Hundreds of thousands of hospital beds,
and all of them empty but mine.

Vakkert. Trist og vakkert.

Kloster
Kloster er et dansk prosjekt sentrert rundt Mikael Andreasen fra København. Det er noe ytterst hellig over det Kloster bedriver med. Noe varsomt, tålmodig og inderlig vakkert. Som skjør porselen det er viktig å holde tett inntil seg, i frykt for at det skal gå i oppløsning og forsvinne.

Coastal Research – ideas, drafts and sketches recorded by Kloster (Between Clouds, 2006)
Opptakene til Coastal Research ble foretatt i hans hjemmestudio, og var i utgangspunktet beregnet å være en ren CD-R utgivelse som skulle passere mellom venner. Between Clouds ønsket å gi ut platen på mer skikkelig vis, og det var en klok avgjørelse.

Coastal Research er en aldeles nydelig plate, som på sitt beste berører de aller helligste rom. Den virker ikke plagsomt hjemmelaget eller så skissepreget som tittelen indikerer, selv om dramaturgien sikkert kunne vært utnyttet noe bedre. Andreasens stemme er hviskende, nesten ydmyk i tonen, men imøtekommende, og den kan ofte høres i vellykket samsang med yndige kvinnestemmer. Kloster vever sine fine musikalske tråder mellom kirkesalmer, den dvelende delen av post-rock, minimalisme, lo-fi og åndelighet, men er heller ikke helt som noen av disse. Det er i det hele tatt noe særegent over denne musikken, atmosfærisk og stemningsskapende sakral. Nedtonet og minimal i konstruksjonen, lydene er lagt på med varsomme hender, uten å virke unnskyldende er tonespråket kledelig høflig og langsomt ærbødig. I hovedsak ved hjelp av akustiske instrumenter med noe elektronisk pålegg og lydopptak. Her er det like høyt under taket som i den største kirke, horisonten er havets; uendelig og tålmodig.

Skipsklokker og tåkelur i grålysningen åpner platen, som om vi skal ut på en lang reise. Et kor messer gjentagende: ’My lord restores my soul’. De religiøse referansene henger i det hele tatt tungt over Coastal Research. På lange ”I Can Feel You Breathing” trekkes tråder mellom post-rocken til Explosions In The Sky og en Sufjan Stevens på sitt mest inderlige: ’You are God, O lord, I am yours and you are mine’. Etter to korte ’interludes’, baklengse drømmesekvenser, åpnes det for platens midtpunkt – og høydepunkt. ”Basis” er Fader Vår, tolket i en lavmælt, akustisk kledning med dansk språkdrakt over 7 minutter, og blir en bønn som ikke bare tolket budskapet, men understreker det og styrker det. Halvveis ut kan man altså risikere å sitte på kne foran stereoanlegget med bøyd hode og foldede hender i gråtende bønn om frelse – eller noe slikt. Etterhvert overtas bønnen av en slags svovel-lydende predikant som roper ut i tungetale: ’I saw chariots of fire, I saw hundreds and hundreds, and they had swords in their hands….’

”Not To Judge Nor To Harm You” er en retur til mer konvensjonell lo-fi rock, med trommebeats og truende gitarer, og selv om både ”Mold Like Clay” og ”So Gracefully” tar oss langt på vei inn i sakrale sfærer, og den avsluttende messen med ’thy kingdom come’ løfter oss opp i himmelen for godt, så kommer man ikke unna det faktum at det er første halvdel, som kulminerer med ”Basis” som er den aller mest gripende delen. Selv om platen som helhet er meget sterk, er det her man tar seg i å pakke skipskofferten, stappe bibelen i lomma og sette kurs for ukjent land. Etterhvert blir man sittende på kofferten sin, ventende på noe, med bibelen i hånden og ute av stand til å røre seg.

Det er noe intimt over Kloster, som om vi får ta del i noe meget personlig. At det her utføres på en måte som bør angå og virke gyldig til mange mennesker er også noe av denne platens styrke. Til slutt bør det nevnes at selve utgivelsen er fortreffelig bekledd. Omslaget med de mange gamle landskapsbildene i dempet sort/hvitt skaper en perfekt ramme til selve innholdet. Skjønnsomt og nydelig utført fra ende til annen.

Do Not Be Afraid (Washington Inc., 2008)
Do Not Be Afraid må behandles med omhu, og den vil leve lenge videre i deg. Mikael R. Andreassen har brukt et par år oppfølgeren til Coastal Research, men returnerer til gjengjeld med en plate fastere i troen og sterkere i håpet. Nesten alle tekstene er formet som små bønnevers, korte minneord, linjer skrevet på en lapp som kan legges i hånden om natten.

Nå hadde ikke Andreassen sluppet unna med kun å skrive ned korte salmevers og gi dem ut på plate. Han skriver noen rett så yndige melodier, også de korte i formen, og fremføringen er like delikat som på forgjengeren. Han har sammen med en stor samling venner tatt mange fine grep i forhold til å opprettholde variasjonen, enten det er med full vreng i ”Please Take This Cup From Me”, barokk folkedrakt i ”I Do Accept to Be Killed…”, dunkle orgeltramp i ”What Wondrous Love Is This?” eller mer groovy lofi-dance i ”My Heart = Your House”.

Åpningen kommer mot oss på en drømmende sky; ’Maranatha’ messer englene, ’Do not be afraid, I will protect you, I will restore you, I will comfort you, I love you, so says my Lord – I love you’ synger Andreassen med sin luftige, skjøre stemme, og setter tonen for det som videre skal komme. Midtveis leverer Kloster det som må være en av årets flotteste øyeblikk da den hviskende ”Abide In Me” svulmer opp med et gospelkor som kan ta den mest vantro av oss langt på vei inn perleporten. De følger aldri dette sporet i ønskelig grad, og det hadde vært befriende med noen flere øyeblikk av denne sorten.

Kloster får ikke ekstrapoeng først og fremst for de store enkeltlåtene, men for platen sett under ett. Til tross for at de beste øyeblikkene nok er samlet i første halvdel, er det den jevne styrken over hele denne samlingen som imponerer mest. Der Coastal Research hadde et mer foruroligende lydbilde, er det den salige fred som i første rekke preger Do Not Be Afraid.

Jeg kan høre kritiske røster anklage Kloster for enkel søndagsskole-predikering og en ensporet, blåøyd tro. Det får nå så være. Man må ikke bekjenne seg til Anton LaVey for å høre på svartmetall, og man trenger ikke gå med kors rundt halsen for å høre på Kloster. Den enhetlige stilen kan også tjene til hans fordel. Jeg mener det ikke er noe uærlig over Andreassens bekjennelser. De kommer fra hjertet, åpent, så alle kan se inn. Han strekker sin hånd til oss, åpen, for oss alle å ta den i mot. Gi ham den sjansen.

The Waves And Winds Still Know His Voice (Washington Inc., 2010)
Jeg vandret bortover Torggata i Oslo med øreproppene i og forsøkte å stenge ute bitende kulde, desperate førjulsshoppere, de sedvanlige dealerne og blinde bilister, uten egentlig å ense musikken som teppela hodet. Inntil jeg skulle passere Jakobs kirke, da jeg vendte blikket oppover i stuss over at de ringte med klokkene på denne tiden av døgnet. Det tok noen sekunder før jeg forstod at klokkene kom fra musikken, og hadde ingenting med verden utenfor å gjøre. Likevel forandret dette vakre øyeblikket også resten av min spasertur, som nå ble omgjort til en fredfull ferd der behovet for å stenge verden ute forsvant til fordel for heller å ønske den inn. Kulturkirken Jakob er oppkalt etter St. Jakob – Jesu apostel og skytshelgen for de reisende, og innenfor dørene, sentralt i våpenhuset, våker erkeengelen Mikael – som selvsagt er helt tilfeldig i forhold til at musikken som nå omgir meg er skapt av Mikael R. Andreasen. Men tanken slo meg en brøkdel av et sekund, og jeg trakk til og med litt på smilebåndet.

Førjulsfortellinger til side. To år etter Do Not Be Afraid – samt et ymse EP’er, har hyrden igjen samlet sine trofaste for en innspillingsstund av hellig karakter – jeg teller 17 musikere i alt, blant annet Emil Nikolaisen og en rekke korister. De mange musikernes bidrag er skjønnsomt fordelt, og alt foregår med dempet lys og sordinert klang, som aldri overdøver Andreasens lavmælte røst og fortryllende melodier. De av oss som kjenner Kloster fra før vil ikke bli overrasket over utkommet denne gangen, men heller gledelig påminnet Klosters elegante grep om hellig popmusikk i slow motion.

Andreasen har denne gangen benyttet seg av mange tekster av Julian av Norwich, en engelsk mystiker fra 1300-tallet som møtte Guds kjærlighet i forbindelse med en alvorlig sykdom og fikk en serie på 16 visjoner som hun senere forfattet som samlingen Showing Of Love. Frisk som en fisk. Hun tilbrakte resten av sitt nye liv tilbaketrukket som nonne, og ble murt inn kirkeveggen i Norwich da hun døde. Hun var også den første kvinnelige forfatteren som skrev på engelsk, og det er fra disse visjonene Kloster har hentet brorparten av sine tekster denne gangen. Det er enkle, klare vers som passer godt inn i Klosters minimalistiske stil:

I will m’ake all things well
I shall make all things well
I may make all things well
And I can make all things well

Det er igjen Guds universelle og altomfattende kjærlighet til oss syndere her på jorden som danner mye av basisen for Klosters tekster, her i en ramme som også gir historisk tyngde og som viser hvor Andreasen henter mye av sitt trosgrunnlag fra. Han skriver selv innledningsvis: ’God shows Julian that the atonement will always be more glorious and greater than the harm of sin… God has the power and love to transform any wound into glory. In the end He will make all things well.’

I tillegg til Julian av Norwich tonesettes også tekster av blant andre Kong David, Emily Dickinson og tradisjonelle tekster som ”Wayfaring Stranger”. Tross mye fokus på det sakrale i musikken, og det er en hellig tone som våker over det hele – så er dette en plate som bør finne hjem hos alle som liker vemodig musikk, der tristesse møter håp, der intimitet støter på noe universelt. Det er også en plate som åpner for det ubehagelige og uventede – eksempelvis gjennom drypp av støy, og som beveger seg mot mystikken, ikke helt ulikt slik det tidligere har blitt formidlet av eksempelvis Current 93 eller Birch Book. Det gir også en spenning i det musikalske som ytterligere forsterker helheten.

David Thomas Broughton: The Complete Guide To Insufficiency (Plug Research, 2005)
Midnattsmesse i Wrangthorn kirke
Ut fra ’intet’ kommer den unge briten David Thomas Broughton med en debutplate av et kaliber det går lang tid mellom hver gang vi opplever. Svært lang tid. Noen skiver er ikke bare overraskende positive, noen ganger får man følelsen av å være med på en liten åpenbaring. The Complete Guide To Insufficiency er en slik plate. Innspilt live i Wrangthorn kirke hjemme i Leeds, i ett sammenhengende opptak, og knapt nok mikset i etterkant. Den består av 5 låter fordelt over 40 minutter, fremført av en mann alene med sin gitar – men utkommet er sjeldent rikt og tilfredsstillende. Det kan virke simpelt, men der andre bruker måneder på å forsøke å skape noe som er like skjellsettende, har noen fått utdelt disse evnene helt naturlig. David Thomas Broughton er en slik artist.

Stilmessig er det mulig å plassere ham et sted mellom Nick Drake, Jackie Leven og Van Morrison, og den mest naturlige referansen kan da være John Martyn. Broughton deler både den tykke, fyldige sjeledirrende stemmen og det enkle, fingerplukkende folk/blues gitarspillet finner en naturlig plass i den britiske folk-tradisjonen disse representerer. Han er ingen gitarspiller på linje med Drake/Martyn. Som John Martyn benytter han pedaler/loops i sitt spill og uten å briljere med lignende tekniske ferdigheter som disse, evner han likefullt å fremstå som fullbefaren gitarist riktig tilpasset sitt uttrykk.

De fem låtene er lange, men de virker aldri meningsløst utstrakte. Det primitive utlignes av det katedralske, det enkle forsvinner i det ektefølte. The Complete Guide… er ingen lystig hurra-plate, og den høystemte stemningen kan også overføres til tekstene. På ”Execution” gjentas teksten: ’I wouldn’t take her to an execution, cause I love her so…’ til hypnotisk virkning, på ”Unmarked Grave” forsvinner stemmen faktisk ned i svarteste graven sammen med linjene: ’My body rots while she is weeping, And I’ll remain forever sleeping…’ mens kirkeklokker vitterlig kan høres i bakgrunnen. Det er slike øyeblikk man lever for.

Dette blir aldri påtatt melankolsk eller klagende, tross sin noe tunge byrde. For det er kraft i Broughtons viser, og med en stemme som setter seg i de solide kirkeveggene og melodier som løftes høyt opp i kirkehvelvet bør han ikke sidestilles med de mange sutresangerne som henger over kassegitarene sine. Dette er en trendfri og tidløs skive. En samling sanger om død, krig og kjærlighet som fester seg i hjertet. Ikke bruk krefter på å tenke på hva denne mannen kan finne på videre.

Vinteren er reddet. I morgen går jeg til kirken. Med hodetelefoner.

Lazarus: Songs For An Unborn Sun (Temporary Residence, 2003)
Opp fra graven
Så ropte han med høy røst: ’Lasarus, kom ut!’ Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. ’Løs ham, og la ham gå, sa Jesus. (Luk, 16).

Vår tids Lazarus har også vendt tilbake til oss syndere etter en tid borte fra rampelyset. Født som William Trevor Montgomery kjennes han vel av enkelte som medlem i San Francisco-bandet Tarentel. Under sitt nye artistnavn har Montgomery gått fra å bedrive svevende og speisa instrumental dronepop til en mer intim singer/songwriter-stil.

Songs For An Unborn Sun er en gjennomgående spartansk utrustet og rustent lydende plate, fylt av vakre og langsomme melodier som bærer en ro bare et fåtall av oss er i besittelse av eller kan skape – men som er desto mer sjelelig helbredende å lytte til. Det kan gjerne skje i ensomhet i mørke tider, for sakte går det, stille og skjelvende synger han, mens gitaren plukkes på med den ytterste andektighet. Det knitrer sprukkent, med selskap av orgel, piano, et klokkespill, en fløyte eller diverse feltopptak som kommer innom, og av og til en lys stemme som synger sammen med ham, slik som på nydelige ”Ocean (Burn The Highways)” og ”Name”. Det er i slike øyeblikk en bare kan lure på om Lazarus har vært en tur i himmelen for å hente inspirasjon. Men aller mest er det mye luft her, og det besørger en susende og hjemmelaget atmosfære. At denne platen er spilt inn delvis i Montgomerys soverom bør ikke komme som noen stor overraskelse.

Etter omtrent 50 minutter føles det nesten som om Lazarus har lykkes i å lulle oss med tilbake til en stille grav, men etter en lengre pause kryper han sannelig frem igjen, som for å vekke oss opp med et siste, utitulert spor.

Omslaget bør også nevnes. Produsent Marty Andersons (Howard Hello) strektegninger har et kjølig erotisk tilsnitt, med alvorlige og nakne mennesker som klynger seg til hverandre, noe som underbygger den intense lengselen som Lazarus formidler så ekte.

Songs For An Unborn Sun har blitt en veldig vakker plate. Den vil nok ikke fenge massene, men har man først fått en fot innenfor er det vanskelig å stige ut av hans verden igjen. Lasarus er ikke Guds sønn, men det var tross alt han som fikk Jesus til å gråte – slik sett har Trevor Montgomery valgt artistnavn med omhu.

Barzin: My Life In Rooms (Monotreme, 2006)
– Maybe what I need is just more drugs, synger Barzin her et sted. Jeg er slett ikke sikker på om det er så lurt.

Med åpningssporet ”Let’s Go Driving” legger Barzin en varsom hånd på sin lytters skuldre. Vi stopper opp, setter oss ned, synker lett sammen. Dette er en slik sang som man kan kveile seg sammen på sofaen til, snufse en skvett, kanskje, før man sovner alene blant de myke putene. En slik sang man setter på i bilen mens man kjører avgårde inn i natten med rester av sin forlattes tårer på kinnet og ingen fremtidsplaner i sikte. En slik sang er “Let’s Go Driving”.

Det er unødvendig å si at det er en lovende start Barzin legger opp til på sin andre plate. Han fortsetter i samme leia de neste 35 minuttene, uten at han hverken omkalfatrerer særlig på stilen eller berører de samme nerver.

Eller, det stemmer ikke helt. Om ”Let’s Go Driving” skaper frysninger langt nedover ryggen, får den neste oss helt ned i knestående. Med knapt hviskende vokal, dempet orkestrering og en dyp steelgitar som strekker seg mot stjernene er det bare å takke høyere makter for at det finnes folk som lager slik musikk. Han er da heller ikke alene i sitt rom, og det er bra folk som bidrar her (eksempelvis fra Great Lake Swimmers og Polmo Polpo). Vår mollstemte venn fra Canada skal også berømmes for sitt tredje sukk fra lengselens brønn. ”Leaving Time” heter det. Her hentes det frem en gammel fele som han gnikker forsiktig på, det blir litt Dirty Three-ish av dette, og igjen himmelsk vakkert.

Og slik skrider platen sakte og rolig fram. Alt skjelver som høstløv og fremføres med den dypeste andakt. Tidvis minner det han driver med om Mazzy Star/Mojave 3, andre steder om Spain/Lambchop, eller mer dunkle nattescener et sted mellom Tanakh og Bohren & Der Club of Gore. Men han klarer ikke å holde på nerven som innleder platen, til det er ikke låtene like sterke hele veien ut. De svinner gradvis hen utover på platen uten særlige ambisjoner, uten at det på noe vis blir direkte kjedelig å være med på ferden. My Life In Rooms blir litt som følelsen av å fange høstens første gule blad som faller ned mot bakken, la det vekke et par fine, nostalgiske minner, før det blåser ut av hendene dine og forsvinner ut av både syn og tanke.

The Czars: Sorry I Made You Cry (Bella Union, 2006)
Det har bestandig vært et melankolsk islett i ABBAs poplåter som har appellert til meg, en nostalgi over vokalharmoniene og et sørgmodig drag langs de – alltid – smekre poplinjene. Det er dette elementet The Czars griper fatt i når de gjør sin versjon av ”Angel Eyes” (fra Voulez-Vouz). I front er selvsagt crooner-vokalist John Grant, med en ganske stor, stoisk røst et sted rundt Gene Pitney/Joe Pernice. Hva passer da bedre enn å gjøre Neil Sedakas ”Where The Boys Are”, som en høystemt sistedans på prom night 1961? Fra åpningssporet, tradisjonelle og nydelige ”Black Is The Colour”, er denne platen en hyllest til noen av de virkelig store låtsnekkerne. The Czars forvalter materialet ærbødig, men klarer likevel å tilføre noe nytt til allerede perfeksjonert vare. Det gjelder særlig ”Angel Eyes” som Hart fyller med nok kraft alene, men også på flere andre av disse 11 coverversjonene.

Utstrakte (nesten 9 minutter) ”My Funny Valentine” draperes med blå fløyel, delikat gjort, selv om John Grant ikke når opp til de Store stemmer og klassiske låtskrivere som i stor grad hylles her, enten de kommer fra Brill-bygningen i New York eller fra Nashville. Men Grant har en varm, fin stemme det er lett å like, og som det er lett å tro på. Det virker ektefølt, og tidvis når han også de store høyder. Duetten med Paul Frazer i “Leavin’ On My Mind” er for eksempel av den klassiske typen, med Frazer i Emmylous rolle og tilhørende gåsehudfaktor. Den åpne versjonen av Tim Buckleys “Song To The Siren” åpner også porene til det hardeste steinhjerte.

Sorry I Made You Cry er en passende tittel, for de aller fleste av disse coverlåtene hører hjemme i de blå, vemodige timer. Alle innspillingene er gjort med en enkel instrumentering, i hovedsak akustisk basert, noe som åpner for den fyldige røsten til John Grant. Det er slett ikke så dumt, men når det samme grepet gjentas gjennom 11 låter savnes også en rikere variasjon, en noe mer offensiv måte å gripe an eller tilnærme seg tradisjonsmaterialet. På den annen side skaper denne entydige stilen inntrykket av en hel plate, mer enn en tilfeldig samling favorittlåter. Derfor vil nok Sorry I Made You Cry også appellere ikke bare til allerede etablerte fans av bandet, men tilfredsstille de som lengter etter et soundtrack å gråte til mens de minnes de gode, gamle dager.

Et par blek kutt til tross (for eksempel Paul Simons “For Emily” og småtrøttjazza “You Don’t Know What Love Is”), Sorry I Made You Cry har i det store og hele blitt et vellykket coverprosjekt, som ikke minst samler løse tråder i Czars’ diskografi på en samlet plate.

Men førsteprisen går til “Angel Eyes”. Ett blikk og du er hypnotisert.

Over The Rhine: Snow Angels (Great Speckled Dog, 2007)
Over-the-Rhine er en bydel i Cincinnati, et tidligere velstående og vitalt tysk-dominert område som de siste tiårene har forfalt dramatisk. Bydelen har også gitt navn til dette Ohio-bandet som er sentrert rundt ekteparet Linton Detweiler og Karen Bergquist. De har holdt på siden slutten av 80-tallet, men uten å ha oppnådd veldig stor suksess her i Norge. Litt merkelig egentlig, med tanke på deres vennlige og imøtekommende toner som bør ha stor gjenklang blant landets voksne platekjøpere. Det er på tide å bote litt på denne urettferdigheten. Ikke bare har 2007 vært et særs produktivt år for bandet, med i alt tre utgivelser bak seg, men i forbindelse med julen har de gitt noe så sjeldent som en juleplate det er verd å lytte litt ekstra til.

Snow Angels er perfekt tonefølge nå som den såkalte julestria skal sette inn og gjøre sitt beste for å ødelegge det som ellers kunne vært en fredfull innledning til jula. Nettopp her kommer denne platen inn som en reddende snøengel. Snow Angels har kvalitetene en juleplate bør ha: Her er lite av det klamme og hysteriske, lite av gla’kristen jubelsang og glorete hurragospel. Mer i tråd med juleplater av Low og Sufjan Stevens forsøker Over The Rhine å ta julens budskap tilbake fra spekulantene og selgerne. Jula må ikke bare være styrt av ellevill shopping, tjas og mas, men kanskje heller en tid for kontemplasjon og ettertanke.

For dette er en stearinlysplate, en slik som nytes med beina hevet og skuldrene senket mens snøen daler ned i skjul. ’All I ever want for christmas is blue’ crooner Bergquist innledningsvis, hennes stemme er varm, sensuell og hes. Følelsen av å trekkes inn mot en jazzklubb etter stengetid forsterkes av Detweilers pianospill, som er mest fremtredende følge til vokalen her.

Låtutvalget er med et par unntak egenkomponerte, og alle bærer den samme roen og fromheten som innledningen bærer bud om. Her er ingen skarpe kanter eller dramatiske effekter. Over The Rhine vender blikket mot de gamle klassikerne, standardlåtene fra etterkrigsårene, og innhyller tiden med sitt eget melankolske slør. Det kan nok bli noe entydig etter hvert, og søkes noe mer spenstige eller utfordrende julesanger er ikke dette plate å kjøpe. Vil også legge til at omslaget er særdeles innbydende, og skulle ikke platen falle i smak så er den absolutt en velegnet julegave til noen andre du bryr deg godt om.

Patrick Watson: Close To Paradise (Secret City, 2006)
Patrick Watson er både et band og en mann. Mannen er født ute i ørkenen i California et sted, men flyttet som barn sammen med familien over grensen til Canada. Bandet holder til i Montreal, denne byen med tilsynelatende utømmelig eksport av musikk.

Det er en utelukkende behagelig lytteropplevelse, og det skal ikke store fantasien til for å dedusere Watsons musikalske nabolag; Jeff Buckley, Rufus Wainwright og Antony kan trygt nevnes. Mye av årsaken ligger naturligvis i mannens smukke stemmeprakt, en slik smektende og inderlig innsmigrende røst som så mange faller for. Nå må det riktignok sies at Watson ikke helt løfter seg opp til de nevnte herrers nivå, verken i egenart, intensitet eller åndelighet. Han blir litt mer distansert, kryper ikke helt under huden på samme vis. Men han besitter likevel kvaliteter så det holder.

Den patosfylte falsetten til side, Patrick Watson kan skrive låter, både av den umiddelbart slentrende sorten, og av de mer snurrige som vikler seg rundt ørene og blir der først etter noen runder. Her bør det nevnes at en mulig kjærlighet til både sen Beatles, Brian Wilson og jamvel Pink Floyd kommer til uttrykk. Ikke minst kan han bekle sine låter med ulike drakter. Hovedfokus rettes mot det mildt orkestrerte uttrykket. En strykekvartett og et blåseensemble bidrar til dette, mens de øvrige musikerne legger et lunt lag av popglasur over det hele. Islett av elektroniske effekter hentes frem til tider, uten akkurat å presse et modernistisk stempel over platen. En dose cabaret-stemning sørger for passe med skygge over de noe solfylte låtene, en touch av soft jazz gir en viss klasse.

Over 13 låter blir dette litt i overkant følsomt for mine ører, uten at det trenger å bety all verden. Det er uansett mye variasjon innenfor Watsons kjerneområder, der det Beatles’ke førstesporet åpner døren ut til en pop-hage rik på flora som han evner å harmonisere uten åpenbare vansker. Ett av de aller beste sporene heter “The Storm”, og det kan tjene som eksempel på en plate som står i det kreativt blomstrende tegn: Den starter som en huskende akustisk folkvise, men blåser seg sakte opp til en mild storm med et yndig pikekor og litt baklengsgitar i løpet av et par korte minutter. Smart og catchy på en gang. La oss heller ikke overse ”Sleeping Beauty” mot slutten av platen, en Sparklehorse’sk gyser der kammerpop møter elektronika over en sen Martini og tar en langsom skål før de smelter sammen for en siste dans. Med noen flere slike øyeblikk ville Close To Paradise vært godt over halvveis på sin ferd mot det lovede land.
Bjørn Hammershaug

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Year: 2013