Det er undergrunn, og så er det undergrunn. Denne samlingen med omtaler er viet album som beveger seg helt ned i det mikroskopiske, både i form av opplag, distribusjon – og innhold. Noen med opplag ned i en håndfull, de færreste er særlig etterspurt i dag. Med andre ord, musikk for de ytterst få.

6Majik9: In Mara’s Glove (Music Your Mind Will Love You, 2005)
Ugh! In Mara’s Glove er 40 minutter i delirisk rus fra den australske ødemarken unnfanget i et spontant fellesskap mellom en slangetemmer, en åndemaner og en gammel mayahøvding. De har pakket alskens psykedelisk godteri i sekken, knyttet en didgeridoo på lokket og forlatt byen for å søke solgudene et sted i outbacken uten forstyrrelser fra (fysjom) omverden.

6Majik9 består av folk fra blant annet Terracid og Brothers Of The Occult Sisterhood, men la det være sagt med en gang; In Mara’s Glove er noe av det beste jeg har hørt fra denne kanten. Denne er tidligere utgitt av Foxglove, som vel sa det best slik: ’Space shanty rhythms collide with tribal folk dirges to create true cosmic wreckage… welcome to fucking oz.’ Slektskapet til de nevnte band er selvsagt hørbart, men Michael Donnelly & co har denne gangen funnet en mer fornuftig balanse mellom mystisk og mytologisk stemningsskapende og suggererende, mer støyende kosmisk villskap, mellom påkalling av naturgudene og hengivelse til primitiv, ekstatisk dans. Jeg har ikke noe i mot abstrakt naturbasert musikk – ikke det hele tatt, faktisk, men er nok spesielt svak når tribale rytmer benyttes til en viss grad. På enkelte spor her kan 6Majik9 minne mer om Sunburned Hand Of The Man og No-Neck Blues Band i måten de bruker håndtrommer eller andre rytmeinstrumenter enn de gjør med sine andre band. Sjekk for eksempel den didgeridoo-aktige pulsen på ”Solar Kernal Seals” som ligger bak den alltid levende, organiske myriaden av lyder som bygges, brytes og utveksles her.

In Mara’s Glove er utgitt i et ganske så begrenset opplag, så hvis denne kortfattede beskrivelsen kan virke fristende, så gjelder det å kjenne sin besøkelsestid. Husk, solen står også en gang opp der ute i villmarken.

Ajilvsga: From The Black River To The Dead Sea (Music Your Mind Will Love You, 2005)
Bak bandet med dette rare navnet finner vi Brad Rose og Nathan Young, hjemmehørende i Tulsa, Oklahoma. Ordet er visstnok fra Cherokee, og uttales ’ah-jeh-lah-sga’. Jeg aner ikke hva det betyr.

Brad Rose vil nok enkelte kjenne fra sitt virke i Digitalis Industries de siste 10+ årene, hvor han sammen med sin musikerkone Eden driver både nettfanzine, forlagsvirksomhet og platedistribusjon – alt innenfor den smalere delen av musikklivet. Han er også mannen bak band som Juniper Meadows, Golden Oaks, The Cone Bearers og ikke minst The North Sea som sikkert en del kjenner til – en ringrev innen eksperimentell psykedelia/støy, avantrock og desslike, altså. I et intervju på Terrascope trekker Rose linjer mellom den finsk avantscenen (Avarus, Kemialliset Ystävät), New Zealand og ikke minst den norske som han mener er ’one of the most criminally underappreciated scenes around’. Med Ajilvsgas eksperimentelle støy/impro plasserer han seg selv i noenlunde samme miljø som for eksempel Bjerga/Iversen, Del og Sten Ove Toft – uten at de helt er i samme bås.

From The Black River To The Dead Sea er den første platen til duoen (så vidt jeg vet), og i 2006 ga de ut en ny ved navnet Blood Nocturnes. Rose/Young driver med gitarbasert, industriell støy av typen improvisasjon/drone, og de vil nok helt sikkert falle i blodsmak hos de som allerede har en fot innenfor hos bl.a. Wolf Eyes, Hair Police, Skaters, med vekt på tidvis høylydt og psykedelisk gitarbruk.

Ajilvsga lykkes å skape mørke, murrende bilder på en plate som aldri eksploderer i noen retning. Støyen ligger mer som en konstant urolig buldring, infiltrert av syregitarer, rumlende rundt ørene våre. De gir ikke akkurat ved dørene disse to herrene. Åpningskuttet ”Psychotropic” lover riktignok en plate som føler seg mer mot avantgarde og frifolk der den skramler avsted med sure fløyter og tribal perkusjon, men det tar ikke lang tid før de gir seg støyen i vold. Fra og med ”Dragon” starter opp med tunge dieselgitarer, feedback og maskinell, pumpende noise som de bruker resten av denne platen på å utforske i ulike sjatteringer. ”Rusting From The Inside Out” holder for eksempel hva tittelen lover; den er platens mest eksperimentelle på lydfronten og kan minne om et besøk på en kjernefabrikk etter at noe har gått fryktelig galt. Etter 16 klaustrofobiske minutter er det ganske befriende å trekke pusten igjen!

Brothers Of The Occult Sisterhood
Brothers of the Occult Sisterhood kommer fra New South Wales, og ledes av søskenparet Donnelly. Etter hva jeg har forstått er det bror Michael som står bak bloggen/labelen Music Your Mind Will Love You (mymwly). Bandet kan sorteres i bagen frifolk fra landet down under. Det er ikke bare i USA og Finland oppblomstringen av psykedelia/folk/improvisasjon har tatt fart de siste årene, enten det gjelder antall utøvere eller en gradvis økende popularitet. Det ser ut til at det finnes oaser av frilynte og musikalsk åpne kollektiv bak hver haug – ja, det er ikke minst på de mest utenkelige steder denne egenartede musikkformen ser ut til å blomstre.

Brothers Of The Occult Sisterhood – bare smak på navnet – driver med noe som virker å være improvisert åndemaning, fremført med både rytmer og strenger, men også kopper og kar, dyrelik og menneskeknokler. Sverger man til klare lineære melodiske strukturer og fast oppbygning har man selvsagt ikke noe som helst å hente her.

Lucifer’s Bride (Music Your Mind Will Love You, 2004)
De har i løpet av ganske kort tid gitt ut en serie interessante plater (stort sett CD-R i mindre opplag) av musikk innen et noe smalere segment (og det sier jeg mot bedre vitende, for i mine ører er det ikke noe mindre smalt enn det vi til daglig blir fôret med i TV og radio. Men ok, jeg skal ikke være vanskelig.)

Brødrene i dette okkulte søsterskapet legger mer vekt på fri enn folk i sin utøvelse. I uttrykk vil jeg plassere dem på samme hylle som for eksempel Sunburned Hand Of The Man, Vibracathedral Orchestra og Tower Recordings. De gir rom for litt rasling og diverse utskeielser, men like mye har de et sterkt rytmisk fundament som hinter om sydligere landområder og de henter elementer fra så vel prog som syrerock. Den frittløpende og tidvis dominerende bruken av elgitar kan sikkert gå hjem også hos venner av tysk kraut/kosmisk rock.

Platen åpner så nydelig som mulig. ”Seer Of Broken Spirits” hører hjemme i Tower Recordings-land med akustiske gitarer som spiller lett mot hverandre, perkusjon og buer. Den hurtige dansen leder opp til en langt rammere raga som heter ”Obeah Man”. Her kommer mine referanser til Sunburned/Vibracthedral mer til sin rett. Groovet er tyngre, en vokal chanter… noe, med fløyte, mer slagverk og gitarer dannes musikk langt fra de velpleide byene langs kysten. Her bærer det inn i ørkenen, dypt inn i urbefolkningsland skal vi. ”Obeah Man” er som å ta del i et eldgammelt rituale – en stammedans til ære for gudene som varer i drøye 10 minutter. ”Towers That Rise Above Grow Below” åpner som en etterhvert arketypisk frifolker. Prøvende stemmes instrumentene, cello, blås, gitar, slagverk, i en tilsynelatende usammenhengende kakofoni, inntil ting sakte faller på plass og et grunnlag er lagt for videre utforskning. De lykkes med å skape hypnotisk syrefolk på Towers…, og igjen er det noe ’stammeaktig’ over dette bandet som gjør lyttingen lett. Brødrene driver liksom ikke på sopptur uten mål og mening – låtene har et driv, en rytme som enkelte andre i kretsen av og til overser.

De to siste sporene ivaretar dette, men el-gitaren gis større plass. Tittelkuttet (platens lengste med vel 13 minutter) går dypere inn i syreprogen. Lucifer’s Bride blir en litt for lang spaca ørkenjam som ikke fører noe sted. I hvert fall jages gudene på avstand med Lucifers metalliske vrengen. Det samme skjer til en viss grad på ”Witch Of The Wooden Meaning”, hvor de sjamanistiske ritualene brekkes istykker av en vill gitar-’solo’ på slutten. Litt tøft er det, men selv foretrekker jeg de mer luftige og fredsæle partiene. Fredfull som jeg er.

Åkkesom, Brothers Of The Occult Sisterhood har på kort tid etablert seg som et orkester det skal bli meget spennende å følge fremover. Lucifer’s Bride er en av de mer vanedannende platene jeg har hørt i denne etterhvert overfylte kategorien.

Run From Your Honey Mind (Music Your Mind Will Love You, 2005)
Nå, dette er musikk av en annen verden!

Gjennom fire lange spor bygger de opp og bryter ned, droner om dagen og danser om natten. For selv om formen er fri og stilen skramlete løssluppen, så har de et tribalt preg båret frem på rituelt vis av Michael Donnellys tromming, mens både cello, elektronikk og en rekke diffuse lydkilder trer frem fra mørket hist og her.

Av og til bærer det ut i kosmos, knapt pulserende, av og til befinner vi oss rundt bålet i urytmisk dans et sted mellom primitiv krautrock og nymoderne frifolk. Når de blir på sitt mest innadvendte kan nok interessen stagnere noe, med mindre man er helt spesielt interessert i naturdroner og psykedeliske spacereiser, men det skjer alltid noe i det rikholdige lydbildet og i de mange lagene denne musikken består av. Ikke minst bygges det hele tiden opp til noe nytt fra ruinene de tidvis skaper rundt seg.

Duoen Michael og Kristina Donnelly spiller ikke for massene, deres utgivelser tilsier da heller ikke noen visjoner om gullplater eller høye plasseringer på hitlistene. De har heller ikke samme status som relativt likesinnede Sunburned Hand Of The Man eller Jackie-O Motherfucker. Det er det ingen grunn til, for Run From Your Honey Mind er et imponerende stykke arbeid – som i all mørkeprakt og underlighet utgjør en vakker lytteropplevelse. Bare spør hvilken som helst lytter etter det 20 minutter lange tittelkuttet, som kan få enhver til å bli litt honning i hodet.

Det er som jeg alltid har visst: I Australia henger folk oppned, blander dag med natt og sommer med vinter. Det blir i hvert fall unik musikk av denslags.

Claypipe: Crescent (PseudoArcana, 2005)
Claypipe er en duo bestående av Antony Milton og Clayton Noone. De har en tretommer bak seg tidligere (innspilt senere enn denne), utgitt på Jewelled Antler. Crescent slippes på PseudoArcana, og er tidligere utgitt på Root Don Lonie for Cash.

Årsaken til den skjematiske innledningen grunnes at med de tre linjene vil enkelte allerede ha avslørt hva det er lov å forvente her. Milton driver PseudoArcana hjemme i New Zealand, et selskap som formelig renner over av eksperimentelt snacks (Moglass, Skaters, Peter Wright, Franciscan Hobbies ++). Noone tjener til salt (men neppe noe mat) som bestyrer av lilleputtselskapet Root Don Lonie. Hans alias er CJA, omtalt tidligere her på siden som bidragsyter til den flotte samleplaten The Tone Of The Universe (utgitt på PseudoArcana). Båndene til amerikanske Jewelled Antler retter søkelys mot artister som Thuja, Uton og The Ivytree. Vi sirkler her altså rundt kiwi-improv og yankee-frisyn.

Med andre ord, vi skal igjen opp i sfæren – eller ned i myra, alt ettersom. Crescent består av fire utitulerte spor, hvorav nummer to og fire varer henholdsvis 15 og 12 minutter og spiser det meste av platens 40. Ved hjelp av strenger, buer og lydkulisser (samples, orgel, perkusjon) både av ambient og mer skrapende/forstyrrende art er dette en meget stoisk og sinnsekspansiv utgivelse. Crescent nærmer seg en minimalisme i stilen, der særlig den nære intimiteten mellom gitaren og fiolinen skaper nerve. De to lager stemninger/bilder av episk storhet og evig mørke, med foruroligende undertoner.

Den innadvendte retningen til Claypipe vil sikkert falle i god jord hos Constellation-fans, særlig band som Set Fire to Flames og Hanged Up. Men Claypipe er altfor langt ute til å kunne plasseres i ferdiglagde båser. Assosiasjonene strømmer likevel på, fra filmen Dead Man på ”3” der Noone drar langsom twang mot Miltons besatte strengegnikk, til minimalister som Tony Conrad. Mest offensive er de på korte ”2”, der Noone går berserk med gitaren og de er nærmere Sonic Youth enn frifantfolk. Det er uansett ikke det viktigste å plassere Claypipe musikalsk. Hovedpoenget er at de med disse opptakene har skrudd sammen en underfundig og meget fascinerende plate man ikke blir fort ferdig med. Man kan velge å la Crescent ligge lavt i bakgrunnen og spre dunkle stemninger i rommet, eller man kan skru opp å la seg fylle helt og fullt av duoens langsomme måneformørkelse av en plate.

Vær tålmodig. Claypipe tar dronefolk til nye dybder. Lukk øynene, åpne ørene og ikke lek med ilden.

Deerpark: It Made Her Look Spidery (2004)
Skiftende skydekke, fare for regnbyger over Leeds
Det må ligge en god del tåke over hustakene i Leeds, det regner muligens litt oftere der enn andre steder på de britiske øyer, kanskje er det et sted velegnet for å dyrke sine mer kontemplative sider. Jeg vet ikke, men i hvert fall har byen gjennom årene fostret mengder av både blek, mørk og innadvendt musikk (fra Hood, Dakota Suite og Empress, tilbake til Pale Saints og Sisters Of Mercy). Her holder også det nystartede ensemblet Deerpark til, og selv om It Made Her Look Spidery slett ikke er en bekmørk plate, så er det sannelig ikke meget strålende solskinn over disse seks låtene.

Deerpark er et stort folkbasert orkester som teller åtte medlemmer, hvor alle trakterer akustiske instrumenter (fløyte, piano, fiolin, kontrabass, trompet, gitar/banjo, bouzouki…). Det er et tegn i tiden at man samler seg i slike større konstellasjoner, der man forsøker å spille så forsiktig og langsomt som mulig med hverandre. Deerpark lykkes meget godt i denne kategorien. De klarer å flette alle instrumentene sammen til et sammensatt hele, men særlig strykerne er gjennomgående viktige (her nærmer de seg Dirty Three og Dakota Suite). Disse løfter og gir fylde til den sakrale kammerfolken som går i vuggevise-takt, bygd opp av plukkende akustiske gitarer og Jon Marshalls knapt bærende hvisken.

De seks låtene som utgjør It Made Her Look Spidery fester seg slett ikke umiddelbart, men de tvinner seg inn etterhvert. Det er ikke de enkle refrenger eller nynnbare melodiske grep som benyttes her. Men det er en nærhet over fremførelsen, og en varme over innspillingen som gjør at denne platen er litt av en smyger. Selv om det er mulig å høre spor av amerikanske brødre, for eksempel Bonnie Prince Billy og Iron and Wine, så hører alle låtene mest hjemme langt oppe i det engelske heiene, de blåser med vinden gjennom pastorale landsbyer, siver med tåken ned til Leeds by og legger seg foran bena til Jon Marshall & co, rede til å plukkes opp på elegant britisk understatement-manér og sendes tilbake der de kom fra.

Når Deerpark med tiden er rede for en skikkelig fullengder kan det gjerne blåse surt ute.

The Elemental Chrysalis: The Calocybe Collection (Glass Throat, 2005)
Denne platen kategoriseres som ’funeral-folk’ med likheter til både Morricone, musikk til en Jodorowsky-film og et victoriansk Pink Floyd; ’pregnant with heavy Elizabethan classical orchestrations & acoustic hallucinatory funeral drones…’

Det er definitivt noe folkaktig, mystisk og dvelende tungsinn over The Elemental Chrysalis og deres debut. Men det er ikke begravelsesmusikk av den bunnskrapte, slepende typen dette. Se bare hvilken instrumentpose Chet W. Scott og James Woodhead bærer med seg: Her er gitar, piano, cello, alskens ulike orgler, theremin, sitar, egyptiske håndtrommer, trefløyter, bodhran og ocarina – bare for å nevne noe! I tillegg de nær sagt genrepålagte ’environmental recordings’ og diverse lydfunn. Den instrumentale rikdommen kunne preget platen i sterkere grad, for de mange mulighetene som ligger i disse utnyttes ikke maksimalt. Det er i første rekke akustiske strenger og ambiente lydlag som bærer The Calocybe Collection.

Dette er en omfattende utgivelse, over 70 minutter lang, fordelt på bare seks spor. Det gir rom for mye utvikling i hver enkelt låt, som utnyttes for eksempel på det nær halvtimes lange åpningssporet ”A Beautiful Head in 5ive Movements.” Den begynner med lettbente og grønne skogstoner, med friske drag fra en mer eventyraktig verden, der Alice går i eventyrland med middelalderkostyme. ‘Pagan-folk’ kan man også kalle dette, for langs de grønne åssidene og rundt trærne i skogen sirkulerer paganister, sjamaner og andre naturfreaks i lutter harmoni med omgivelsene. Etter hvert overtar et mystisk, tåkefullt droneparti som legger seg over låten og sakte fører oss inn i en åpen glenne til lyden av stort sett bare fuglekvitter og orgel, før gitarene bringer oss tilbake omtrent der vi startet. Det har vært en lang og omfattende ferd, og den legger grunnlaget for hvordan hele platen er bygget opp.

Utover på The Calocybe Collection åpenbarer det seg toner av både mørk ambient og mer folkprogga art. Særlig vellykket på vakre ”Oceans Wreathed In Flame”, som med akustisk gitar og orgel fører oss med inn mot de samme delene av trollskogen som Bo Hansson og Sagor & Swing tidligere har etterlatt seg spor. ”Mourning Dew Of The Fallen Leaf” følger opp denne tråden, med akustiske gitarer som repetitivt vever seg sammen til hverandre, dronetepper ligger behagelig plassert i bakgrunnen mens bruken av forsiktig twang og orgel hjelper til med å utviklingen. På ”Lair Of The Fungal Witch” er det fløytene som får større spillerom, mens det på smått skumle Caravan of Ghosts kommer inn et gutturalt messende kor som kunne vært tatt fra Sunn O))) sin White 2.

I det hele tatt er dette en vakker og meditativ plate, som henter sin varme fra jordens indre. Undertonene er likevel mørke og mystiske, og forhindrer at de sklir over i en slags ’new age’ variant. Den dels hallusinogene effekten i de repeterende mønstrene vil nok enten lokke eller kjede den som lytter, og noe mer spenn i uttrykket hadde de nok vært tjent med, ikke minst kunne de latt de mange ulike instrumentene komme mer frem. Når det er sagt, The Calocybe Collection vil ganske sikkert omgjøre gulvteppet ditt til mose, veggene til trær og taket til en solløs himmel.

The Elemental Chrysalis består av James Woodhead og Chet W. Scott. Sistnevnte kjennes fra Ruhr Hunter, som er et mer etablert navn innen naturmystisk lydskapning. Verd å nevne er igjen det fine sekstommer store omslaget til Glass Throat (Beneath the Lake, Ruhr Hunter, Svart Ugle), der tegninger av trær, sopp og sommerfugler mer enn hinter om hva platen inneholder.

Ethereal Planes Indian: Smoke Signals (Twilight Flight Sound, 2005)
Ethereal Planes Indian er i all hovedsak texaneren BC Smith, en skikkelse som kan knyttes opp til andre Texas-obskuriteter som Charalambides, Friday Group og The Iron Kite. Smith følger i en fin tradisjon av hjemlige outlaws som Roky Erickson, Legendary Stardust Cowboy, Daniel Johnston og Butthole Surfers. Musikalsk tegner han opp en litt annen reiserute, som drar seg fra syrevaskede freak out-jams i parken via et berikende opphold hos en lokal Comanche-stamme til han forsvinner inn i solnedgangen sammen med Terracid eller Brothers Of The Sister Occulthood et sted dypt inne i ørkenen med bare luftspeilinger og peyoterus i vente. Vi er med andre ord på vei ut i villmarken igjen – på alle måter.

Smoke Signals er Smiths andre utgivelse som Ethereal Planes Indian, den selvtitulerte debuten kom i 2004 men den kjenner jeg ikke til. Det BC Smith leverer er i hvert fall en ganske gjennomarbeidet skive der han selv trakterer alle instrumenter. Stilmessig beveger Smoke Signals seg fra fuzzbelagt psych-rock til mer åndelig drone-maning. Dessverre er det mindre indianerchants og krigsdans enn det fjærprydede omslaget gir inntrykk av. Men noe er det. Det lovende åpningssporet ”The Seeds of Dusk/Chief Of The Night” er en monotont anlagt hyllest til gudene fremført av stammens medisinmann i ruggende posisjon, med en enkel trommerytme og repeterende klokkespill som drivende kraft.

Disse indianerne har nok blitt påvirket av den hvite manns ildvann, og den forlokkende hypnotiske tendensen forlates titt og ofte til fordel for mer generell skeivhet av el.gitar, fløyter og diverse skrangleinstrumenter (Wilderness Path), bruddstykker av amerikansk folk og baklengs paranoia (Green Scene) og vokalbasert psych-rock ikke helt ulikt Brother JT (“One Shade Darker”, tittelsporet). En doven og fin ‘Slight Return’ av “Green Scene” leder opp til lange “Dog Star Barking/The Seeds Of Dawn”. Her er gitar og vokal lagt vekk igjen, og rytmeinstrumenter, skygger av langstrakte droner og tribal adferd bidrar til å vekke åndene opp på nytt.

Locrian: Drenched Lands (Small Doses, 2009)
Elemental Human Dread
Chicago-duoen Locrian har i løpet av få år pumpet ut en stabel av kassetter, singler og CD-R utgivelser på egen hånd eller via små etiketter. Drenched Lands er deres første ordinære plateutgivelse. André Foisy og Terence Hannum som er ansvarlige for det som presenteres er knyttet til blant annet samtidsmuseet i Chicago og som undervisere på City College i byen. Kanskje deres skolerte bakgrunn forklarer at de fiffig nok har tatt navn både etter en gresk stamme og en såkalt kirketoneart (en type modal skala). Det er mulig trente ører kan utlede mer om det temaet etter å ha hørt på platen, men jeg skal i første rekke konsentrere meg om stemningen de fremskaper her.

Drenched Lands er en plate som beveger seg inn i de mørkeste hjørnene av dronemetallen, med klare forgreninger mot ambient, dronemusikk og svartmetall. De tegner bilder av øde landskap, industriell slum og forlatte gater – nær sagt slik stilen fordrer. Men det er da også et slikt øde landskap som avtegner seg inne i lytterens hode i det de tar oss med inn.

Locrian benytter seg ikke av brutale virkemidler, med unntak av noen fryktinngytende (og unødvendige) vræl hist og her, men snarere av de dunkle og hentydende. Klare gitarer, dvelende lydskisser og en del tangentarbeid som faktisk kan minne om tidlig kraut/elektronika er å spore i deres signatur. En låt som ”Epicedium” kiler seg dermed inn på det merkelige stedet mellom Earth og Kraftwerk. Halve platen er viet 30 minutter lange ”Greyfield Shrines”, med lagvise synther, blåsende vind og monotone gitarriff som langsomt flytter låten frem som rustholk på asfalten. Et ordløst kor messer forbi, døde radiosignaler skurrer i bakgrunnen og etter hvert flyter låten over i nærmest hvit gitarstøy. De etterlater oss slik i et urban wasteland, og setter et kraftfullt punktum på en mektig plate.

Litt mer trøkk på de tyngre partiene hadde ikke skadet, men det er ikke dette bandets vei. Drenched Lands blir aldri så altomfattende som f.eks Sunns dronedykk, like pompøse som deler av Constellation-scenen, ei heller er dette musikk av eksplosiv kraft à la Neurot-bandene. Nei, Locrian har funnet et slags evig mørke hvor de evner å stadig finne nye detaljer, et langstrakt svart hull som de med letthet tar lytteren inn i. Det er inspirerende å oppleve band i denne ganske overfylte genren etablere seg med et så finstemt verk.

NaDa BaBa: Ambient Time Arm (Music Your Mind Will Love You, 2005)
En sann ab-original
Australske Jim Barrett tar for tiden sin PhD i engelsk litteratur i Umeå hvor denne platen er innspilt (i Sound Heart Ocean Temple). Mellom studiene tar den drevne kunstneren/journalisten/læreren og reisefanten seg tid til å dyrke sin interesse for tradisjonelle instrumenter og opprinnelige lokale musikktradisjon. Didgeridoo er hans hovedinstrument, og det suggererende midtpunkt i hans komposisjoner.

Barrett er langt mer enn den gjengse gatemusikant, noe hans varierte instrumentbruk understreker. Han benytter seg av, blant mye, mye annet, peruviansk shaman-tromme, egyptisk doumbek, kartak, sitar, syngende boller og noe som heter Semar Pegulingan Kendang på denne rikholdige platen – hans andre under navnet NaDa BaBa. Han er også involvert i relaterte 6majik9 sammen med åndsbrødre som Brothers Of The Occult Sisterhood og Terracid.

I tillegg til en instrumentsamling av en annen verden (bokstavelig talt) brukes samples av alt fra indiske munker og Taiga-nomader, til William Burroughs, Fela Kuti, australske hvaler, diverse naturlyder og opptak fra Fallujah under Irak-krigen. Ambient Time Arm er en verdensomspennende plate preget av Barretts reiser i årene 1996-2000. Den faller heldigvis ikke inn i noen typisk ‘batikk-folk’, mer er nærmere tranceskapende avantgarde/frifolk-droner i en heksegryte av feltopptak, stemmer, lyder, effekter og samples som bringer oss langt inn i ørkenens dypeste hemmeligheter.

NaDa BaBa har ved å ta i bruk eldgamle, primitive tradisjoner fra sitt eget urfolk lykkes å skape relevant og spennende musikk for i dag. Som utgiver Michael Donnelly i mymwly sier det: ’Forget about New Age, this is speed didge as inner fractal flight portal. Trance ON!!!’

The Once And Future Herds: Lion-Colored Hills (PseudoArcana, 2005)
’Recorded on a hillside at Borges Ranch State Park’ står det å lese i innercoveret. Det er et særs idyllisk sted ikke langt fra mektige Mount Diablo i California, blant enkelte indianere ansett som et hellig sted, et skapelsespunkt. Her må jeg bare legge inn en avstikker: Tidligere i år satte en mann fra en nærliggende by i verk en aksjon for å få endret navnet på Mt. Diablo. Han mente det virket støtende på kristne verdier, og uttalte at: ’When you start mentioning words that come from the dark side, evil thrives…’

Han burde kanskje slått følge med våre tre frender, Glenn Donaldson, Loren Chasse og Donovan Quinn og senket skuldrene et par hakk. Fra Borges Ranch kan han se opp på djevelfjellet, og det ser ikke ondt ut i det hele tatt. De tre tok den korte veien ut i det grønne fra San Francisco, der de driver sitt Jewelled Antler; kollektiv og plateselskap. Under navnet The Once & Future Herds knytter de sammen for eksempel The Blithe Sons (Donaldson, Chasse), The Skygreen Leopards (Donaldson, Quinn) og The Franciscan Hobbies (Donaldson, Chasse). Da demrer det muligens for dere med god husk og litt sære musikalske interesser. Vi er igjen på vei til et lydlandskap som er organisk, rituelt, improviserende og åndelig. Dette er musikk som kan ta mange retninger, Jewelled Antler-gjengen er blant de beste og mest drevne i kategorien, og The Once & Future Herds er enda et fint tilskudd innen den mildere formen av frifolk.

Innledet av litt gitarklimper, en bue og en klarinettsolo åpner denne lille sommerferden av en plate – liten som i lengde (18 minutter) og i format (tretommer). “Ranch Raga” er med sine knappe 7 minutter platens lengste. Her kommer litt unevnelig vokalmessing og blander seg med den løse bruken av strenger, bjeller, fløyter og ymse slaginstrumenter. Det virker ikke som det er noen problemer i sikte på denne ranchen, bare duggfriske enger og solskinn – med muligens noe reservetobakk i snadda lar trioen dagen gå sin gang og arbeidet vente til i morgen. De tre relativt korte låtene etter denne ragaen følger i noenlunde samme spor; det vil si gitarplukking fra fjellsiden iblandet psykedeliske rytmeelementer og bluegrass-innflytelse spilt med strå i munnen og sola i ansiktet. Det låter fint og føles godt, som å få et sommerlig postkort fra et glemt sted laaangt ute på landet. Lion-Colored Hills er countrymusikk i ordets rette betydning. Er du på søken etter flaggvinkende anthems eller boots-trampende jalling er du på feil sted. Ønsker du derimot frilynt meditasjon med enkle virkemidler og genuin spilleglede er dette veien.

Omslaget viser en geitebukk med et strengeinstrument omkranset av et par sauer. Montro om det er Chasse, Donaldson, Quinn i forkledning – eller om det er dette som er deres sanne ansikt?

Terracid: Transcendent Reign Inheritor (Music Your Mind Will Love You, 2004)
Terracid Mothers Temple
Til dere som snuser på de virkelig sære tingene, enten det gjelder musikalsk innhold eller eksklusivitet, kan dette være et hett tips. Utgitt i bare 100 eksemplarer med 40 minutter fylt av tribale seanser, støyende injeksjoner og psykedeliske droner.

Mannen bak Terracid er nevnte australske Michael Donnelly, som vi har møtt lengre oppe på siden, da i Brothers Of The Occult Sisterhood. Under navnet Terracid tar han elementer fra støyrock, psykedelia, frifolk og improv, og jager mot undergangen i en ekstatisk og primitiv rus der Wolf Eyes møter The Tower Recordings møter Can møter Sunburned Hand of the Man møter (…). Av og til samtidig. Resultatet blir både forlokkende og forstyrrende, suggererende og sjamanistisk. Om enn ikke akkurat allment tilgjengelig.

Donnelly trakterer gitarer (akustiske og elektriske), tryllefløyte, ulike slagverksinstrument, vokalsamples samt lyder av mer diffus opprinnelse. Lydbildet er tett og tidvis kaotisk, men som regel med en underliggende rytme eller noen drivende elementer som skaper dynamikk. Det er likevel særlig de mer akustiske partiene som er de nydeligste å høre på og som får lytteren inn i skikkelig ruggeposisjon. Eksempelvis er ”Petrifaction Of Susanna” og ”Through Water’s Ear And Eye Came Round” ikke helt ulikt Tower Recordings/Six Organs Of Admittance, mens tittelkuttet har en slags østlig dunst (og syk vokal) som kan minne om Sunburned Hand Of The Man. Legg også merke til renere støysekvenser og opptak fra det hinsidige før du kveiler deg helt sammen.

Opplevelsen du risikerer å få av Transcendent Reign Inheritor oppsummeres forsåvidt greit med låttitler som ”Woodenbong As Astral Flare” og ”Third Phase Shape Shifter And Easy Exit From Both Worlds”.
Bjørn Hammershaug