Surmaget kronikk som stod på trykk i Aftenposten 12. januar 2009 under tittelen ‘Resirkulert journalistikk’:

Resirkulert rock
’Er du blant dem som hadde håpet at spennende nykommere og grensesprengende genremiksing skulle prege 2009, må du nok forberede deg på å bli skuffet’, fastslår Aftenposten over tre(!) sider den 30. desember. I kommentaren Resirkulert rock får vi vite at ’plateåret 2009 ikke vil by på nye navn og artister’, men ’preges av gjenforeninger, reutgivelser og veteraner’. Det er liksom ingen grunn til å gå rundt og glede seg.

Masse nytt
At de store plateselskapene ikke er så kvikke til å fange opp nye musikalske trender og nå satser trygt på et mer voksent (les: platekjøpende) publikum, bør vel ikke lenger slå ned som noen stor bombe. Nå er hverken reutgivelser eller veteraner noe negativt i min ordbok, men 2009 vil selvfølgelig også by på ’spennende nykommere og grensesprengende genremiksing’ en masse. Kanskje mer enn noen gang før! Mengden musikk som produseres, har vel aldri vært større, ei heller tilgjengeligheten. Det skaper enda større behov for opplysende, tematiske artikler og kontekstualiserende guider enn tidligere.

De mest lovende
Tenk om Aftenpostens kvalifiserte musikkstab heller hadde slått sine hoder sammen og brukt tre sider på Musikkåret 2009 – dette ser vi frem til: De mest lovende artistene, Norges mest spennende musikkbyer eller nye musikalske strømninger. Kanskje Aftenposten kunne presentert mulige måter å laste ned, samle og lytte til musikk på? Kanskje de til og med kunne benyttet denne gylne anledningen ved inngangen av året til å erklære at de nå frigjør seg fra lanseringsjournalistikkens lenker, som er så styrende for musikkdekningen. Det hadde vært en mer offensiv og etter mitt skjønn nødvendig rolle for å ha relevans for sine musikkinteresserte lesere i 2009.

Utfordringer
Aftenpostens oppslag tjener dermed som en påminnelse om at det ikke bare er den etablerte platebransjen som har utfordringer i tiden fremover. Mens dagspressens musikkjournalister tidligere kunne lene seg trygt på selskapenes fastlagte utgivelsesplaner for å holde leserne orientert fra uke til uke, vil utfordringen fremover være av langt mer oppsøkende og gravende art. Det er ikke lenger en håndfull plateselskaper som styrer det vi skal – eller kan – høre. Om det er positivt eller negativt, er en egen diskusjon. Platevåren trenger slett ikke bli ’preget av veteraner, reutgivelser og gjenforeninger’ – om ikke da Aftenposten selv ønsker å lide samme skjebne som de mener har rammet platebransjen.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i Aftenposten