Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Et knippe plater som tar deg globusen rundt, fra ursvensk melankoli via afrikansk ørkenblues til japansk psykedelia. Skivene har egentlig ikke noe annet til felles enn sin geografiske spredning. Noen er sterkt knyttet sitt geografiske opphav, mens andre går på tvers av grensene, også de musikalske. Vi starter reisen til sjøs, et sted ved svenskekysten, og driver langsomt videre inn i spennende musikalsk farvann. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Sverige: Patrik Torsson: Kolväteserenader (Häpna, 2004)
Neste gang du tar fergen, for eksempel mellom Göteborg og Frederikshavn, så setter du deg til rette foran de store panoramavinduene som gir god utsikt ut mot vannet, håper på ruskevær, og plugger Kolväteserenader inn i øret. De 11 særegne historiene kommer nok aller best til sin rett under slike maritime forhold. Men de kan også inntas med fast grunn under bena.

I fem år jobbet Patrik Torsson til og fra som styrmann på store frakteskip, et hardt og ensomt liv, en måned på og en måned av. Nå har han mønstret av for godt, og Kolväteserenader er hans minner fra tiden på havet. Hans opplevelser av været, menneskene, naturen, vaktene. Med rolig, nesten resignert stemme forteller Torsson om sitt liv basert på realistiske nedtegnelser. Han leser alvorlig, men ikke humørløst, nøkternt og lakonisk, men innholdsrikt, kjølig, men nært.

”Vattenfärden”, ”Stora Bält-Passagerna”, ”Brofjorden-åskan”, ”Flaskposten”… fra det fiktive sjøkartet som omslag til låttitlene og tekstene dreier dette seg utelukkende om livet på vannet og ombord. Han åpner med et kremt og et klokkespill:

Jag har färdats på vatten.
Tilsammans med människor jag aldrig någonsin vil glömma bort.
Vi har fraktat bensinen som fylldes i tanken på bilen.
Den bil som tog dina barn til deras mormor.
Som blev glad.
Vi är infrastrukturen.
Jag har färdats på vatten.
Vi har fraktat oljan för at värma upp ditt hus.
Jag har färdats.
Vi har fraktat dieseln,
den som mejerilastbilen svalde for at ge deg din skål med yoghurt

Kolväteserenader preges av en slik enkel, direkte poesi, og det er denne uforfalskede ærlige stilen som gjør platen så særegen.

«Stora Bält-passagerna»:
Mycket att titta på, tänka på, och ta hensyn till när man passerar genom Stora Bält.
Allra finast om natten då besättningen sover och danska radion spelar klassisk musik. Kaffet i muggen, och handen rundt muggen, ljuset från öerna…
Ett möte med norske Kiel-Oslo färjan, och dom som där dansar i diskoteket längst föröver

Det er en dyp melankoli som henger over Torssons tekster, tydelig blant annet i ”Kommunikationerna”, der problemet med å jobbe lange skift og etablere et forhold blir skissert. Kommunikasjon er også tema i ”Flaskposten”, der han fem måneder etter å ha kastet sin flaske på vannet mottar et brev på dårlig engelsk fra en finsk kvinne. Ellers vier han en del plass til å berette om været og andre små, men viktige episoder fra hverdagen.

Musikken som tonesetter tekstene hans, som varer fra nær 8 minutter og ned mot minuttet, passer godt til de dagbok-lignende beretningene. Rått og hjemmelaget enten det er forsiktig, vakker ambient eller rytmiske, avklipte elektrifiserte lydlandskaper med skitten klang. Men her er også litt gitar, piano og trekkspill som kan høres mellom feltopptak av menneskestemmer og motordur, vann som sildrer, båten som vrir seg i bølgene, metall som skraper mot metall, ensomheten som overdøver alt. Noe vil sikkert finne dette både søvndyssende og monotont, for her er ingen kraftige virkemidler. Ingen store overskrifter, ingen som roper om oppmerksomhet. Gi deg tid til å lytte, la Torssons historier senke seg rolig inn, gjerne når du sitter på fergen, kanskje mellom Göteborg og Frederikshavn, og bølgene vasker inn over dekk, slår inn mot vinduene og båten stønner seg videre fremover til du faller inn i vannets rytmikk. Jag har färdats på vatten. Vi är infrastrukturen.

Sverige: Erik Enocksson: Farväl Falkenberg (Kning Disk, 2007)
‘Det er någonting rörande med hallandbondens rus
Det är hans innställde amerikarese.’

Sitatet av Walter Dickson står inne i omslaget på denne stemningsfulle platen fra Stockholmsbaserte Erik Enocksson. Falkenberg ligger der ute i Halland, mellom Varberg og Halmstad, godt unna storbyens kjas og mas.

Filmen Farväl Falkenberg handler om en ungdomsgjeng og deres siste sommer sammen. De fem barndomsvennene har vokst opp til unge menn, forent i en følelse av at livet er over samtidig som det ikke har begynt, en finstemt, meditativ og poetisk film om vennskap, minner, det som skal komme – og et siste farvel til det lille stedet ved havet.

Musikken er altså besørget av Erik Enocksson, og det er ikke vanskelig å tenke seg at hans toner passer godt til overnevnte filmbeskrivelse. Hva bedre er; dette er musikk som egner seg veldig godt uten andre filmruller enn ens egne. Gjennom sine 10 spor tegner Enockson opp et poetisk og melankolsk bilde ved hjelp av enkle, men virkningsfulle hjelpemidler; gitarer, pumpeorgel, piano, klokkespill, kor. En enkel melodi gjentas på ulikt vis men med samme ledemotiv, den kan duve mot oss som en langsom vals, forsiktig plystrende eller med en nervøs oppstykket uro. Tråder strekkes mellom det moderne (f.eks Fennesz) og det tradisjonelle (f.eks Jan Johansson). Uten voldsomme fakter og med et melankolsk slør som demper alle tegn til ekstatisk søken har Enockson skapt toner som ikke bare må være effektfulle for lerretet, men som også er velegnet for lukkede øyne og den velbehagende slumring. Det kan gjerne skje på et landlig sted, kanskje ute ved havet, i solnedgangen en sommerkveld, på et svaberg ute ved den svenske vestkysten (ok, Tjøme får holde). Der vil jeg være, og dette vil jeg da høre.

Platen er gitt ut av kvalitetsbevisste Kning Disk, som vanlig kun i 550 eks. og med strøkent, håndgjort omslag. Jeg vil tilråde en rask tur til nærmeste forhandler før snøen smelter.

Finland: Sala-Arhimo: s/t (Last Visible Dog, 2006)
Sala-Arhimo er soloprosjektet til finske Jukka Räisänen. Han har turnert en del sammen med amerikanske Larkin Grimm og har samarbeidet med Islaja. Musikalsk er ikke dette soloprosjektet heller så veldig ulikt sistnevnte, uten hennes noe mer naivistisk lekne tilnærming. I et visst familiært slektskap med andre finske undergrunnsband som Es, Kemialliset Ystävät og Paavoharju driver Sala-Arhimo med minimalistisk skogsdroner, eksperimentelle folketoner og naturalistisk avantgarde.

Vi skal til sjamanens rike, forbi furuskogens indre, dit hvor tiden egentlig har stått stille bestandig. På det første sporet (”Onnellisten Saari”) kan vi følge vemodige strøk av orgel og trekkspill, og Räisänens ordløse klynk som tilsammen skaper en meditativ, trolsk stemning – og med det føres vi rett ut mot dit vi skal tilbringe den nærmeste tiden sammen. ”Sinä Kirkas” høres ut til å være en gammel bønn fra gammene, med hypnotisk stemmebruk, julebjeller og noen som høres ut til å kappe ved et sted i bakgrunnen, idet vi forlater folkeskikken for denne gang. På ”Turilas Ruusussa” er det bare en enkel gitarlinje som snirkler seg rundt saksofonen, mens lyden av tomme hus og forlatte byer, enorme vidder, frostnetter og stjerneklar himmel flimrer forbi på vår vei nordover. Hør det tunge mannskoret på ”Avara” som messer til et enslig munnspill og en saksofon, passér ”Onnela” der vokalen kommer mot oss i søvne et sted borte fra skogholtet. Bli innhyllet i tåkefulle ”Sulan Pellon Takana” som er finsk for peyote, la deg lede inn i urfolkets mystiske ritualet ”Valve”. Unn deg en fattig pause rundt leirbålet på ”Talviunta”. Bli med, bli med til du står enslig igjen og lar bønnesangen ”Luominen Jatkuu” være det siste du hører, før du kan ta fatt på siste, tunge etappe inn i ødeland alene.

Last Visible Dog trekker referanser mot både psykedelia, kraut, jazz, Faust og tidlig Pink Floyd i sitt forsøk på å plassere denne platen, det er greit nok, men mest av alt har Sala-Arhimo noe ur-finsk over seg, et snev av arktisk mystikk og tindrende tundra. Vår venn har laget en plate av høyst kontemplerende art, det hviler en innstendig tålmodighet over alle disse låtene, med stoisk vokalbruk, varsomme gitarplukk og variert instrumentering. Räisänen trakterer alt sammen selv; gitar, fløyte, melodica, keyboards, saksofon og vokal for å nevne noe. Resultatet er ikke blant de mest vanskelig tilgjengelige fra denne kretsen, snarere nok en veldig vakker og drømmeskapende plate fra broderfolket. Hvor kommer de fra, alle sammen? Hvor gjemmer de seg på dagtid?

Storbritannia/Etiopia: Mulatu Astatke & The Heliocentrics: Inspiration Information (Strut, 2009)
Swinging Addis!
Alle som har sett Jim Jarmusch’ komedie Broken Flowers vil huske den elegante musikken som fulgte Bill Murrays snodige vandringer. Mannen som stod bak mye av filmmusikken var Mulatu Astatke, bandleder, arrangør og musiker fra Etiopia, utdannet på musikkskoler i USA og England. Noen vil nok også dra kjensel på navnet fra den alltid like fine Ethiopiques-serien. Astatke er en pioner innen etiopisk jazz (ethio jazz), og hans krysning mellom jazz, latino, afrobeat og etiopisk folk bør intet øre være foruten.

Over til kosmopolitiske Øst-London, der The Heliocentrics holder hus, og over lengre tid har skapt seg et navn av å mikse hip-hop, funk, elektronika og jazz, inspirert av blant andre Sun Ra og James Brown. Medlemmer fra dette voksne kollektivet er å finne på utgivelser med blant andre DJ Shadow og Stones Throw-navn som Yesterday’s New Quintet og Madlib. Sistnevnte med platen Shades Of Blue, der Madlib fikk boltre seg i arkivene til Blue Note og kom opp med en svært vellykket remiks med låter fra blant andre Donald Byrd, Milt Jackson og Horace Silver.

Dette er ganske relevant i forhold til Inspiration Information. Platen er nettopp en slik groovy fusion av Blue Note og Stones Throw, 60- og 70-talls jazzfunk ispedd Astatkes signatur og lyden av eldre, etiopiske strengeinstrumenter som krar og begena. Her er låter som høres ut som remikser fra nevnte Donald Byrd (sjekk for øvrig hans etiopiske plate Ethiopan Knights, Blue Note 1972), men også et spor som ”Blue Nile” som kunne vært klippet rett ut av Tortoise’ velmaktsdager. På et stykke som ni minutter lange ”Anglo Ethio Suite”, en definerende tittel på hele prosjektet, kommer de alle frem med sitt, der både bambusfløyter og tunge beats har sin naturlige plass.

The Heliocentrics og Mulatu Astatke minner om at fusionmusikk ikke nødvendigvis trenger å bli forseglet med et klamt håndtrykk. Dette er et samarbeid i ordets rette forstand, en slags søken mot hverandre på felles premisser. Inspiration Information er et sant blandingsprodukt, der det i første rekke er den musikalske friheten som står igjen som vinner. Noe vi lyttere også er veldig godt tjent med.

Det er altså fullt mulig å trekke ut historier fra både fjern og nær fortid som kontekstualiserer Inspiration Information. Men man skal ikke alltid slepe med seg fortiden, og med en plate som dette bør man egentlig bare ta av seg på beina, finne nærmeste sol og nyte livet en times tid.

Polen: Magic Carpathians Project: Sonic Suicide (Vivo, 2005)
Gjennom Polen, Slovakia, Ukraina og Romania kneiser den mektige fjellkjeden Karpatene. I dens skygger et eller annet sted på den polske siden av grensen har Magic Carpathians Project (Projekt Karpaty Magiczne) sin hjemmebase.

Sentrert rundt duoen Anna Nacher og Marek Styczyinski har de siden slutten av 90-tallet allerede en brukbar diskografi bak seg. De to driver med eksperimentell fotokunst, i Nowy Sacz har de sitt eget kultursenter, blant annet med instrumenter de har samlet opp gjennom de siste 20 årene, og de har også skrevet reisebøker fra både Østen og Slovakia. Sistnevnte er et land de er særlig fascinert av og som de sier: ’An excellent example of how modern and traditional can be in a constant and lively dialogue’. Den forståelsen kan til en viss grad også overføres til deres mange musikalske prosjekter.

Jeg må med skam berette at jeg ikke har særlig kjennskap til deres tidligere utgitte skiver, men har forståelsen av at Sonic Suicide ikke bryter nevneverdig med deres øvrige ting. Andre konsepter som Ethnocore/Ethnoise antyder en link mellom avantgarde og etnisk musikk, noe som også er gjennomgående her. Instrumentbruken er fyldig, og griper både mot elektro-akustisk og musique concrete, studiolyd og feltopptak fra Nepal, Bulgaria og Kina. Musikken virker å være basert på improvisasjon, loops og ikke minst en utforskertrang i forhold til ulike instrumenters kontrasterende virkning på hverandre, hvis mange er medbrakt fra Sentral-Asia. Den kakofonien som de kan hengi seg til skaper tidvis et klaustrofobisk og mentalt forstyrret bilde, et Sonic Suicide, som i hvert fall markerer en motsats til deres arbeider med meditasjon/naturmusikk (eksempelvis prosjektet BIOMUSIC).

Sonic Suicide er en ganske merkelig opplevelse, i betydning av at den er rik på både variasjon og innfall som ikke er umiddelbart åpenbare. Det er en plate som bryter ned genrevegger mellom world-musikk, frijazz/folk, droner og støy. Sonic Suicide går fra en fusionsak av moderne vokaljazz med hint av funky psykedelia, via et støyende gitarparti over i mer forstyrret terreng. Bestående av digeridoo-puls og et urolig teppe av blåsere og perkusjon skapes en støylabyrint av ”Carpathian Herbs” som gror langsomt i de nær 15 minuttene den varer. Det nesten like lange tittelkuttet er platens beste, bygget på et repeterende bassriff som driver langsomt og hypnotisk fremover, påkledd gnissende, urolige lag gitarstøy og elektronisk dissonans, før den svinner ut i en eller annen form for gotisk messe de siste to minuttene. Powerful stuff.

Jeg har nok mest sans for disse utagerende og blomstrende instrumentalpartiene, og noe mer trøbbel med Anna Nachers dramatiske vokal. Hennes stemmeleie, et sted rundt Lydia Lunch/PJ Harvey/Nina Hagen appellerer ikke disse ører, særlig dårlig faller kjølige ”2003” ut. ’It’s been hard time, 2003, waiting for better dreams, getting used to life on the brink of tragedy, 2003, watching war games on TV….’ på stotrende engelsk sammen med et gjentagende gitarriff er ikke bra. Men disse korte øyeblikkene av mer ordinær sort drar ikke ned inntrykket av en plate skapt i utforskertrangens ånd, fra et band der hverken geografiske eller musikalske grenser ser ut til å spille en vesentlig rolle.

Israel: Goldoolins: Songs Of The Turly Crio (2005)
’1960s California meets 16th century England… 1970s Israel meets 1930s Louisiana.’

Slik beskriver den israelske trioen Goldoolins sitt musikalske ståsted. Nå hører jeg riktignok ikke så veldig mye sørstats-toner her, men resten stemmer godt. Songs From The Turly Crio er en plate der særlig den trivelige blandingen av 60-tallets vokalharmonier, lystig slaraffenpop, barokk orkesterpop og akustiske solskinnsviser utgjør størsteparten av batikkmønsteret i deres musikalske bekledning.

Det er klare trekk av både sen Beatles og Fairport Convention, over dammen kan vi trekke fram for eksempel Randy Newman og Van Dyke Parks som relativt likesinnede. Israels pophistorie var nok aller rikest tidlig på 70-tallet, med artister som Matti Caspi/Shlomo Gronich og Chava Alberstein som produserte noen flotte, dog litt bortglemte plater (henholdsvis «Behind The Sounds» og «Slowly, Slowly»). Det er langs denne noe gjengrodde stien Goldoolins vandrer. Det gjør de på troverdig vis og med en klar kjærlighet til både musikkstilene og tidsperioden.

Ikke bare ser de tre ut som de har hengt rundt Haight Ashbury siden 1967, det er lite over innholdet som hinter om at vi befinner oss i det 21. Århundre. Alle visene er akustisk framført, men med variert instrumentering (sitar, trekkspill, blåsere, stryk) og med et ganske bredt stilregister. Fra melankolsk, klassisk dannede pianoballader til mer uvøren country-inspirert folkrock, alt er tilpasset deres overordnede trio-uttrykk.

For å unngå altfor mange overlappende referanser til britisk/amerikansk folk kunne de gjerne sunget flere låter på hebraisk. Bare ”Sheva Shanim” (”Seven Years”) gjøres på morsmålet og er dessuten preget av mindre ’vestlig’ oppbygning enn de øvrige – en interessant vri de gjerne kunne utnyttet i større grad.

En viss politisk brodd kan kanskje spores i ”The Man He Killed”, skrevet av den britiske poeten Thomas Hardy, som etter det jeg kan lese ut av diktet handler om krigens meningsløsheter: ’Yes; quaint and curious war is!’ Hans ord står for seg selv – ikke minst i dag, og med tanke på skyene som dessverre trekker opp over Goldoolins tilsynelatende sorgløse toner.

Ikke la deg lure av det slappe omslaget og morsomme tittelen, Songs From The Turly Crio er gjennomgående solid, forfriskende nykkefri og tydelig ektefølt, der første delen er aller best. ”Pretender’s Lament”, der alle tre presenterer seg på vokalsiden, ”Bed Of Wood” og ”Fantasies” er tre helt nydelige døråpnere tilbake til regnbuedager, barføtte sommerdager og en slags myk melankolsk lengten som umiddelbart hensetter oss i sittende stilling med senkede skuldre og slørete blikk mot solen. Med et par unntak jeg personlig kan styre meg for; den muntre country-bluesen ”Country Traveler” og i overkant joviale ”Find Her”, er dette i sin helhet en fin-fin plate som fortjener litt mer enn en mur av taushet her hjemme.

Israel: Yair Yona: Remember (Anova, 2009)
Yair Yona står sentralt i den gryende indie/nyfolkscenen i Israel. Som grunnlegger av Anova Records står han bak skiver fra blant andre Noa Babayof, Ruth Dolores Weiss og Eli Rozen. Han har selv vært med i en rekke undergrunnsband i hjemlandet, men Remember er hans første plate som soloartist.

Yona gjør lite for å skjue de åpenbare innflytelseskildene som har lagt grunnlag for hans debut. John Fahey og Jack Rose er navngitt på et par titler, og Yona har selv lagt til Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) og Steffen Basho-Junghans som kilder. For de som nikker gjenkjennende til disse navnene, så er vi altså inne på det som omtales som både ’american primitive’ og ’Takoma-skolen’: Instrumental akustisk gitarmusikk med røtter i amerikansk folk (blues, country, ragtime), fornyet og psykedelisert med folk som Fahey og Robbie Basho på 60-tallet og gjenoppdaget i nyere tid.

Yona går slik opp stier som tråkket både en og to ganger tidligere, og han vil nok ikke skape de store omveltninger med sin plate. Men Remember er, i tillegg til å gi honnør til de eldre gentlemen, en vital og spennende plate på egne ben. Yona trakterer både 6- og 12-strenger, Weissenborn, bass og banjo, og han har med seg en del utfyllende musikalsk akkompagnement. Hans israelske bakgrunn kan også spores i enkelte av låtene, som drar seg bort fra Mississippi og nærmere mot bazarer og ørkenlandskap. Dette er grep som forhindrer det hele fra å bli altfor pludrete. Det siste er selvsagt det faktum at Yair Yona er en utsøkt gitarist, som spiller med stor forståelse og tilstedeværelse platen gjennom. Remember er genuin i sin fremstilling og et forfriskende tilfang til genren.

Yair Yona er også mer åpen for å hente inspirasjon utenfor deltaet, være seg en dokumentar på History Channel om Moses, et humoristisk skråblikk på tv-serien Are You Smarter Than A 5th Grader eller en direkte lenke til post-rockerne i Godspeed! You Black Emperor. ”Skinny Fists” forener Robbie Bashos gitarstil og Godspeeds pondus – og det 8 minutter lange avslutningssporet står sentralt. Innledet etter boka, men etter hvert med et dramatisk strykerparti som bygger den opp ytterligere. Noe av det samme gjelder for spenstige ”Russian Dance”, et spor som klart utmerker seg med Erez Kriels trekkspill og Boris Martzinovskis mandolin. Yonas gitarspill er hele tiden utsøkt og tilstedeværende, men han kunne gjerne utnyttet denne vellykkede flerbrukseffekten i større grad.

Burkina Faso: Hermas Zopoula: Espoir (Asthmatic Kitty, 2009)
Fakta om Burkina Faso:
– achieved independence from France in 1960
– repeated military coups during the 1970s and 1980s
– high population density and limited natural resources result in poor economic prospects for the majority of its citizens.
– one of the poorest countries in the world
(Kilde: CIA – The World Factbook)

Jeg måtte lese meg litt opp på dette landet. Fra før kjente jeg bare dets tidligere navn (Øvre Volta) og hovedstad (Ouagadougou) takket være ivrig pugging i barndommen. Det bor fire ganger så mange mennesker i Burkina Faso som i Norge, og en av landets innbyggere heter Hermas Zopoula. Moped-entusiast, oversetter og eier av en nettcafé. Litt mer om hans musikk snart.

I 2005-06 dro Jonathan Dueck – løselig tilknyttet den brillefine etiketten Asthmatic Kitty – sammen med sin kone til dette lutfattige afrikanske landet. Deres møte med Zopoula beskriver de som ’essential to our survival’, og beretter på selskapets hjemmeside om mannens vennlige og hjertevarme vesen – kanskje en egenskap han lærte av å være den yngste av intet mindre enn 36 søsken! En kveld satt de hjemme hos ham, da han tok opp gitaren og begynte å spille noen av sine låter. Det gjorde inntrykk, og Dueck skriver at de bestemte seg for å bistå slik at Hermas Zopoula kunne få gitt ut en plate med internasjonal distribusjon.

Det er denne som nå foreligger. Espoir er en dobbelplate med riktig så lekker afrikansk popmusikk. I motsetning til rådende trender som hip-hop og reggae driver Zopoula i en mer tradisjonell singer/songwriter-tradisjon i vest-afrikansk stil, syngende på fransk, engelsk og de lokale språkene dioula og sissali. Ut fra tekstene som ligger ved kan det leses at han holder troens styrke høyt i en trøblete hverdag (’God does not sleep, he will bring justice’, ’Why so many tears, Your Father is just above’ eller ’Life is not a game, it is difficult but we can drown our sorrows in drunkenness, drugs, cigarettes and adultery, Call on God, He promises to answer’) Tekster om tro, håp og fred har nok har større relevans i Burkina Faso enn for den gjengse lytter i Norge. Det gjør dem ikke mindre viktige.

Første CD (Espoir) er innspilt i noe som beskrives som et ’government studio’ i hovedstaden, og er en velprodusert og vellydende samling låter, med strøkne pålegg og kordamer. En ganske moderne utgave av vest-afrikansk popmusikk med elementer av nasjonal påvirkning. Det er ikke noe direkte himmelstormende over dette materialet, men den varmen som Zopoula tydelig innehar smitter også lett over på lytteren. Legg særlig merke til nydelige ”Attention” med sitt delikate gitarspill.

CD2 (Live Demos) er egentlig den virkelige godbiten. Tross – eller helst på grunn av – de enkle omgivelsene. Dette er en samling helakustiske låter spilt inn i bakgården til vår mann, der tordenskrall, fuglekvitter og latter sammen med litt varm knitring gir det hele en veldig hjemmekoselig stemning. Det må også legges til at Asthmatic Kitty virkelig har gjort en fin jobb med selve utgivelsen, som kommer med masse bilder, tekster og info.

Mali: Tinariwen: Amassakoul (Wrasse, 2004)
Det er mulig det er meg det er noe feil med, men etter å tilbragt halve livet på kne i den amerikanske ørkenen på jakt etter det perfekte sandkorn, snudde vinden og nye toner kom dryssende ned i nakken. Helt fra Sahara faktisk.

Tinariwen er navnet, og siden jeg ikke engang vil late som om jeg har snøring på afrikansk geriljablues er det på plass med noen harde fakta: Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Ryktene om deres protestviser spredde seg gjennom ørkenen utover på 80-tallet, og de ble et symbol på folkets protest mot makthaverne i Mali.

Borgerkrigen tok slutt på midten av 90-tallet, og Tinariwen er nå et sentralt band i Malis musikkliv. Landet har en unik kulturell rikdom å by på, noe blant andre Blurs Damon Albarn gjorde mange oppmerksomme på med sitt vellykkede prosjekt Mali Music (2002). Et annet viktig fenomen er den unike Festival In The Desert som har vakt internasjonal begeistring siden oppstarten i 2001. I tråd med både normaliseringen i hjemlandet og populariseringen av musikkulturen er det ikke uventet at Tinariwen nå spiller inn sin nye plate både i Mali og England (med Robert Plants gitarist Justin Adams).

I innleggsheftet trekker skribent Andy Morgan tråden mellom Tinariwen og gitarister som Chuck Berry og John Lee Hooker, for å vise hvordan gitaren fortsatt er en like viktig politisk faktor i deler av verden som den var et opprørsmiddel i vesten på 50-tallet. Men med langt alvorligere bakgrunn, el-gitarlyden fra Mali ble benyttet for å skrike opp mot krig, urett og nød. Og det er gitaren som fortsatt er det viktigste instrumentet for Tinariwen. De bruker den for å spille en helt minimalistisk form for afro-blues, kjennetegnet med call and response mellom frontfigur Ibrahim Ag Alhabib og koret, og enkle rytmemønstre med klapping og slagverk. Det gir en hypnotisk virkning, og det er så man nesten blir en del av sirkelen rundt leirbålet der man kan tenke seg at disse sangene fremføres.

Det vil være en overdrivelse å si at det er voldsom variasjon mellom låtene, men noen bør likevel fremheves. ”Arawan” bringer tankene over mot MC Solaars sløye rap og ”Amidinin” virker på meg som mer arabisk-inspirert enn de andre kuttene. De beveger seg ut i dub-tempo på ”Aldechen Manin”, mens avsluttende ”Assoul” skiller seg ut med bruken av fløyte og en lang vokaldrone. På triste ”Alkhar Dessouf” brukes også fløyten foran gitaren, og underbygger stemningen i teksten:

I always feel this nostalgia
So I just leave
I always go
There where news of memories don’t reach

Tekstene er nemlig trykket både på fransk og engelsk, og de kan dermed studeres for en som ikke behersker de lokale språk. De handler ikke lenger så mye om opprør, som om dagliglivet i ørkenen:

I am a traveller in the lone desert
It’s nothing special
I can stand the wind
I can stand the thirst
And the sun

Det gir en naturlig autoritet når slike linjer fremføres av en person som Alhabib. Det er også en tilbakeskuende dreining i flere av tekstene, husk at dette synges av folk som har opplevd en nasjons sorg på kroppen, og de bærer minnene over til yngre generasjoner. Ikke minst er det et sterkt åndelig aspekt over mange av tekstene:

God is the one who can
Calm my spirit
During these years which are difficult for my brothers

En god produksjon gjør Amassakoul til en nytelse på alle måter, og det er ikke så mye sandkorn som har forvillet seg inn i denne miksen. Det er nok mulig å savne noe mer råskap over opptakene, men det er ærlig talt en liten bagatell. Amassakoul er en fantastisk og original plate, og i hvert fall for en som ikke er særlig bevandret i andre band i regionen gir den en helt spesiell opplevelse. Tinariwen er en av Afrikas største musikalske eksportvarer i disse dager. Det er det ikke vanskelig å forstå. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

Tinariwen: Aman Iman (Independiente, 2007)
I april 2007 hadde Birgitte Mandelid en kronikk i Dagbladet, med Tinariwens da helt ferske Aman Iman som utgangspunkt for en diskusjon om Orientalismen og verdensmusikken. Hun spurte hvorfor så mange vestlige anmeldere benyttet de samme karakteristikkene i sine panegyriske omtaler av denne platen. ’Når ord som kamel, sanddyne, oase og – ikke minst – det allestedsnærværende eksotisk går igjen i så mange omtaler av Aman Iman er det på sin plass å tenke over hvorfor’. Skribenten trakk for øvrig frem Howard Male i seriøse Word Magazine som et hederlig unntak: Male hadde sett seg lei på sine kollegaers stereotyper, generaliseringer og svulstige språk, og mente at ’Tinariwen har blitt en unnskyldning for kritikere for å kunne smøre på om hvordan den endeløse ørkenen og den nådeløse brennhete sola har preget sounden…’

Her bør jeg for ordens skyld få med at undertegnede gikk i samme ’felle’ med omtalen av Ammasakoul. Jeg lar Dagbladets kronikør bidra til forsøk på en oppklaring: ’Når noe faller utenfor det angloamerikanske pop/rockparadigmet, mangler ofte musikkskribenter fra Vesten referanser og begrepsapparat for å beskrive sounden ut fra seg selv. Da blir det ofte til at man heller sier noe om hva den ikke er, altså på hvilke områder den skiller seg fra det vi ikke kjenner, eller at man tyr til stereotyper som vekker assosiasjoner hos de fleste leserne.’ Som amatør selv i feltet ’musikk utenfor vesten’, kan det altså være lett å ty til klisjeer og stereotyper, og, ubevisst eller bevisst, bidra til å definere utøverne av denne musikken som ’annerledes’ og dermed redusere selve musikkens relevans. Nå er det selvsagt en veldig takknemlig oppgave å nøre opp under Tinariwens eksotiske elementer: Nomader, krigere, flyktninger – ørkenfolk og våpenbærere som dannet band i en flyktningeleir, etc.

Så hva er det som får vestlige skribenter til å stotrende utbasunere sin forståelse for og kjærlighet til oaser, ørken, sol og kameler om ikke Tinariwens universelle appell. I presseskrivet understrekes nettopp dette poenget, og videre en tilnærming til å bedre forstå ’fremmedartet» musikk i et større perspektiv enn mytene og sannhetens sammenvevde fortelling. Står det i følgeskrivet, og som Dagbladets skribent selv trekker fram som hjelp til forsøke å legge nedfelte fordommer fra seg: ’Det menneskelige, det utrolige og det episke svøpet over den ekte Tinariwen-historien trenger ikke photoshopping eller romantisk pynt. Det er en rå fortelling om en vanlig mann som mistet hjemmet og fant trøst i gitaren, som gjennom smerte og eksil fant opp en ny musikkstil som kunne uttrykke hvem han er og hvor han går. Det er ingenting mytisk eller eksotisk over det. Du finner det samme over hele verden.’


Så la kamelene ligge i fred der i solsteiken, la sanddynene vandre videre gjennom sin ørken, og åpne heller ørene til selve musikken. Utøverens bakgrunn og deres fremførelse henger naturlig nok tett sammen, men med dette som perspektiv kan det i hvert fall være mulig å styre unna de verste klisjeene.

For grunnen til at Aman Iman har fått så overstrømmende mottagelse i verdenspressen – og her hjemme – kan ikke bare være at bandet består av tidligere geriljakrigere. Det er noe utenfor deres fortelling som tiltaler, vekker assosiasjoner og som ikke minst forbløffer og griper lytterne. Autensiteten ligger i de enkle, sterke tekstene om liv og død, gjenkjennelsen i bluesriffene og call-and-respons stilen som knapper inn avstanden mellom Brownsville og Bamako, hengivenheten i den sterke og troverdige effekten de skaper med disse enkle virkemidlene.

Til nærmest hypnotisk effekt, i hovedsak fremskapt av sirkulære gitarer, vokal/kor og klapping (samt noe slagverk), representerer Tinariwen kanskje noe av urmennesket i oss, noe vi alle kan – og bør – kjenne oss igjen i, men som for mange har blitt et fjernt anliggende, noe glemt. Musikken kan være fremskapt i en omskiftelig kultur, men står rotbundet til jorden. Det er noe naturstridig og trassig over bandet som kommer til uttrykk gjennom musikk som virker å være naturgitt og spontant. Og som musikere selv fra den store ørkenen, løftes dere toner opp fra jorden og blir større enn oss mennesker. Vann er liv – for oss alle, og dette er en musikalsk oase.

Så ble det rom for et par floskler likevel.

USA/Mali: Dirtmusic: BKO (Glitterhouse, 2010)
Dirtmusic har tatt navnet sitt fra en roman av sammen navn, skrevet av den australske forfatteren Tim Winton. I denne boken beskriver hovedpersonen ’dirtmusic’ som noe som kan spilles på verandaen, front or back porch. Det forteller Chris Brokaw på den medfølgende DVDen til Dirtmusics andre fullengder. Brokaw – kjent fra Codeine og Lemonheads – er en tredel av bandet, som også består av ringrevene Chris Eckman (The Walkabouts) og australske Hugo Race (The Bad Seeds, True Spirit). Det er da også et høvelig navn for dette prosjektet, for dette er verandamusikk i ordets rette betydning: Tre voksne karer i godt selskap som jammer litt, drar noen gamle låter og hygger seg. Det som skiller BKO fra en rekke lignende foretak er de tre pakket snippesken og dro til Mali og Festival In The Desert.

Her ble de kjent med Tamikrest – et tuareg-band fra ørkenen i Mali ikke så ulike Tinariwen. Trioens front porch-etos lot seg tydeligvis lett overføre til den afrikanske ørkenbluesen. De fant hverandre i sandjamming utenfor teltene, og bestemte seg for å sammen spille inn en plate i hovedstaden Bamako. Ikke så fjernt fra Damon Albarns Mali Music – om ikke fullt så minneverdig.

Den løse stemningen fra festivalen er overført på plate. BKO ble spilt inn i løpet av noen få, hektiske dager, med hjelp fra blant andre den kvinnelige vokalisten Fatimata Oumar og Lobi Traore, fra nettopp Mali Music. Eckman, Race og Brokaw har utvist god vilje med dette prosjektet. BKO er ikke overlesset med kitchy, liksom-eksotiske elementer. Låtene farges skjønnsomt av tuaregenes musikalske tradisjon der vekslingen i vokalbruken mellom engelsk og tamashek og den lettspretne rytmiske backingen styrker låter som ikke nødvendigvis er de aller sterkeste. For mye hviler utvilsomt på formen, og uten Tamikrests vidstrakte ørkenblues ville det blitt ganske skrint. Platen preges for så vidt av en løselig jammefølelse, men etter en sterk åpning med ”Black Gravity” og en versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” som underbygger dens transeaktige effekt, er det med enkelte unntak som banjodrevne ”Unknowable” og instrumentale ”Niger Sundown”, merkbart at styrken på selve låtmaterialet ikke er av det aller ypperste.

BKO har blitt et musikalsk møte som våre tre vestlige gjester nok har vært best tjent med å være med på, men som de også dominerer i litt for stor grad. Det er godt å se at de skuer bortenfor sin egen back porch, men de har tatt med seg litt for mye ballast hjemmefra – og litt for få gode låter. Forøvrig, flott innpakning fra Glitterhouse, inkludert DVD med en kort dokumentar og musikkvideoer, samt et fint bokhefte.

Sør-Afrika: BLK JKS: Mystery (Secretly Canadian, 2009)
BLK JKS (Black Jacks) er etter denne 4-spor korte EP’en å dømme allerede en god kandidat til årets store hype, med ’sommerfestival’ skrevet i store bokstaver og en lysende fremtid glimrende i det fjerne. Det er kanskje ikke det verste som kan skje i 2010. BLK JKS har en rekke interessante kvaliteter både i musikken og sin egen historie. Det siste først: Dannet i Sør-Afrika i 2000 og platedebuterte med en titommer så nylig som i 2007. Diplo var på de kanter på den tiden og kvartetten fanget hans oppmerksomhet. Han fikk dem over til USA og SXSW, der Secret Machines’ Brandon Curtis la sin elsk på bandet.

Veien fra Johannesburg til Brooklyn kan synes lang, men musikalsk gir den full mening i dag. BLK JKS mikser sørafrikansk pop (hva vet vel jeg om det, men det høres ut som noe slikt), psykedelisk afrodub og et lettere kraut-progga driv til den genreblandende gryten som ikke minst kjennetegner smørja Brooklyn. BLK JKS har dermed like mye kommet hjem som de har reist vekk, men de har tatt med en særegen stil som forhåpentligvis vil sørge for at de flyr lett videre.

Japan: Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City, 2004)
For et album! Hypnotic Underworld er den mest ambisiøse utgivelsen fra dette drevne japanske bandet, et 70 minutter langt sveip over psykedelia, keltisk folk, prog, krautrock og improvisert jamming egnet til å ta pusten fra noen og enhver.

Ghost er trolig best kjent her i vesten som samarbeidspartnere til Damon & Naomi, men de har en lang historie bak seg som et av sitt hjemlands ledende undergrunnsband, fra en sped start tidlig på 80-tallet platedebuterte de i 1991. Det har gått hele fem år siden deres forrige utgivelse, og kollektivet stiller denne gangen med en frisk besetning som har pakket med seg det som er av instrumenter; keyboards, fløyter, theremin, harper og tablas, for å nevne noe, og muligens noe mind benders også, for dette skal bli en lang session rundt bålet.

Det kunne raskt endt opp som en flau seanse, som en dyrking av forgangen tid og gamle storheter. Og det er ikke vanskelig å høre spor av band som Pink Floyd, Amon Düül II og The Soft Machine her, men Ghost har klart å fylle disse gamle kildene med nytt vann, Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over 20 minutter lange tittelkuttet (delt i fire partier). Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane anno 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie. Overgangen er myk til del 2 (etter 13 minutter). Her faller alle de løst svevende elementene på plass, smelter sammen til ett, og slik vokser Hypnotic Underworld anført av piano, sax og el-gitar til å bli en både groovy og intens session. Med korte ”Aramaic Barbarous Dawn” introduseres dessuten vokalen i noe som nærmest er prog/hardrock før det hele rundes av med det 22 sekunder korte trommeutbruddet ”Leave The World!”.

De resterende seks sporene er mer ordinære i stil, men like originale. ”Hazy Paradise” er en cover av det nederlandske 70-talls bandet Earth & Fire og som tittelen indikerer befinner vi oss nå i en disig tilstand av paradis. Den melankolske melodien og avslappede folkpop-stemningen er befriende etter den utmattende trippen vi har vært med på innledningsvis. En avsluttende Gilmour’sk gitar bringes ikke med videre til ”Kiseichukan Nite” . Bestående av hviskende opplesning av et eller annet tekststykke i lumsk vær, med en fløyte som lokker et stykke bak og en monotont basslinje som følge stikker den seg ut som noe ganske annerledes. ”Piper” mer enn hinter mot keltisk folktradisjon, åpner som Clannad før den nærmer seg Jethro Tull i heftig orgel/fløytedriv. De keltiske prog-elementene er noe de også bringer med seg over i mer tribale ”Holy High”. 10 minutter lange ”Ganagmanag” er en jam som går i sin egen eventyrverden inntil et temposkifte kaster den videre de siste par minuttene og forhindrer oss som lytter fra å faktisk bli hypnotisert. ”Feed” er den låten jeg setter minst pris på, til tross for gitarflørt langt inn mot Pink Floyd. Den linken er enda sterkere og mer vellykket på ”Dominoes”, Syd Barretts fineste øyeblikk som soloartist. Her i en nærmest ugjenkjennelig langsom versjon der de baklengse gitarene er erstattet av fløyter og tar oss svevende ut av platen – litt mer svimlende lykkelige enn da vi svant inn i den 70 minutter tidligere.

Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld!

Kina: P.K. 14: Shei Shei Shei He Shei Shei Shei (Urum, 2004)
Kinesisk rock er ikke hverdagskost her hjemme. P.K.14 (Public Kingdom 14) heter bandet som kan komme til å endre vårt syn på gigantrikets potensiale – også når det gjelder musikk. Shei Shei Shei He Shei Shei Shei er deres andre album (tittelen betyr noe sånt som ‘Enhver enhver og enhver’), deres første, Shang Lou Jiu Wang Zuo Guai ble gitt ut i 2001. Bandet har bånd til Sverige, i kretsen rundt The (International) Noise Conspiracy (de har turnert sammen i hverandres land) og gjennom produsent Henrik Oja som har produsert og gitt skiva et tight, dynamisk lydbilde.

P.K.14 er ikke ute etter å revolusjonere rocken, og spiller en form for post-punk de fleste vil dra kjensel på. Det er mulig å navnedroppe band som Joy Division, Wedding Present, Gang of Four og The Cure, også tidlig amerikansk bølgerock som Television, Talking Heads og Sonic Youth er potensielle inspirasjonskilder. Det mest originale med P.K.14 er dermed språkdrakten, musikalsk vil de kunne kategoriseres sammen med en rekke retro-fetisjister de senere årene, enten de heter Interpol eller Franz Ferdinand. Selv om geografien ikke bør utgjøre et vektig vurderingsgrunnlag, så er det likevel noe eksotisk over P.K.14 hørt med vestlige ører, og som virker til deres fordel. Dette elementet bør likevel ikke overskygge det faktum at kineserne absolutt behersker sin genre, de tilfører kanskje ikke så mye nytt, men overbeviser med kompetent og kontant spill uten å ta altfor mange særegne grep.

Shei Shei Shei… preges av en strøken utforming, der alt står på kinesisk (til og med på iTunes legger låtene seg med fremmedartede skrifttegn). Et lite innleggshefte med oversatte tekster hjelper på forståelsen. P.K.14 tilhører en ny generasjon kinesere, småbarn under studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass, født inn i en materiell vekstperiode men spørrende til både samfunnets utvikling og om ikke direkte systemkritiske, med skeptisk blikk rettet mot makthaverne. Eksempelvis, og jeg støtter meg til den engelske oversettelsen: ’The nation is busy growing fat…’ (”Religon Lost”) og ’They say the next prosperity will be the start of happiness…’ (”The Sound”). Fremmedgjøring, sinne og emosjonell uro og sorg (blant annet grunnet den tidligere bassistens tragiske bortgang) er temaer som passer til deres kjølige, kontrollerte stil. Uttrykket til P.K.14 er dominert av rene gitarklanger, huggende rytmer og en snerrende, halvdesp vokalist i Yang Haisong som slenger ut sin vrede på troverdig måte. Fra en nærmest industriell distanse til smittende, dansbar post-punk er Shei Shei Shei… en plate som ikke bare signaliserer at kinesisk rock er på vei opp, men som også står seg godt allerede.

USA/Ecuador: Helado Negro: Awe Owe (Asthmatc Kitty, 2009)
Brooklyns etniske mangfold (nær 40% er født utenfor USA, under halvparten har engelsk som førstespråk) gjenspeiles egentlig i liten grad i (rock)bandene som strømmer ut derfra i utømmelige mengder. Av det kan man for eksempel utlede at indierock fremdeles er et uttrykk som vinner størst gjenklang hos hvit ungdom, i første rekke middelklassekids på opplagt vei inn – eller helst plutselig på vei ut – av skolesystemet og med lite bedre å ta seg til enn å jamme sammen med sine potrøykende venner fra landets forsteder. Det er også mulig å hevde at det udefinerbare Brooklyn-soundet er et resultat av en smeltedigel-faktor, der ingen spesifikke elementer får stikke fram, men vokse sammen med den iboende New Yorkske evnen til å fordøye hele verdens kulturelle input og gjøre den til sin egen. Kunne band som Yeasayer eller Vampire Weekend være avlet frem fra andre steder enn Brooklyn?

En som rendyrker både sine røtter og musikalske distinksjon i sterkere grad enn mange av sine samtidige er Roberto Carlos Lange. Foreldrene er fra Ecuador, selv ble han født i sørlige Florida i 1980. Også han har tatt pilegrimsferden til Brooklyn og New York, der han under navnet Helado Negro jobber med musikk som er preget av latinokulturen i barndom og oppvekst. Og for å sluttføre det som skulle lede frem til et slags poeng innledningsvis. Det er her, i Brooklyn, Roberto Lange finner musikere og inspirasjon som kan fargelegge hans ambisjoner. I første rekke er det snakk om et lengre samarbeid med Guillermo Scott Herren (Savath & Savales, Prefuse 73) – også en sørstatsmann med tropiske aner som har viet seg til musikk i grenselandet sør og vest, elektronikk og tradisjon. Her er også folk som vi ellers kjenner fra litt andre typer prosjekter, som den japanske slagverker Nori Tanaka, Matt Crum fra skogfolkerne Feathers og bassist Jason Ajemian fra Born Heller.

Helado Negro (svart iskrem) er altså i seg selv et blandingsprodukt, ledet av Roberto Carlos Lange på spansktalende vokal, og Awe Owe har blitt en meget delikat plate der brasiliansk tropicalia, latino-jazz, psykedelisk pop frifolk og elektronika møtes i bedagelig, småskeivt samvær. Lange har selv uttalt at Helado Negro er inspirert av Funkadelic, Arthur Russell, sør-amerikansk 60-tallspop og produksjonen til Adrian Sherwood (On-U Sound). Rist det sammen, og spis den svarte isen.

De enkelte låtene er utarbeidet fra et akustisk grunnlag, fra en loop eller en vinylsample. ”Dahum” består av en repeterende sample som kunne vært hentet fra Juana Molinas Un Dia, og Helado Negro deler også noe av den samme sfæriske stemningen til den argentinske sangeren. Selv med mer oppjagde kling-klang beats (”I Wish”, ”Awe”) opprettholdes en sval atmosfære platen gjennom. Dette er også en plate med en del gjentagende momenter og enkeltlåter uten de store ambisjonene, men sett under ett er Awe Owe en collage av impulser, musikalsk rikdom og ideer som tilhører både moderne populærkultur og mer eksotisk (for oss) tradisjonsmusikk – og den føyer seg dermed inn i en kontinuerlig rekke av spennende navn fra denne kreative huben i New York.

USA/Kambodsja: Dengue Fever: s/t (Web Of Mimicry, 2003)
Dette er en plate som fortjener mer oppmerksomhet enn den har blitt tilgodesett med her til lands. Utgitt på Mr. Bungle Trey Spruance’ egen label er Dengue Fever nemlig noe så uvanlig som en fusjon av amerikansk musikktradisjon og kambodsjansk popmusikk sunget på khmer.

Da kvintetten fra Los Angeles med medlemmer fra blant annet Radar Bros., Dieselhed og Beck, oppdaget sangerinnen Chhom Nimol fra Kambodsja sikret de seg samtidig et unikt kort på hånden. Nimol flyttet fra Phnom Penh til den store kambodsjanske enklaven i Long Beach for bare et par år siden, og snakket ikke engang engelsk da platen ble spilt inn. Hun synger derfor naturlig nok på morsmålet, og det er i første rekke hennes bakgrunn som forfører oss med både varm kjærlighet, tung sorg og melankolsk lengten til hjemlandet.

Repertoaret er i hovedsak hentet fra eller inspirert av sørøst-asiatisk 60-talls pop, og bare to av sporene er selvkomponerte. Stilmessig opererer Dengue Fever innen surfpop, lett psykedelia og eksotisk jazz, og det i en billedlig form som kunne passet som soundtrack i både Hollywood og Bollywood. Nå vet ikke jeg hvor godt du som leser dette kjenner til kambodsjansk poptradisjon, men jeg stiller i hvert fall blank på området og kan ikke uttale meg særlig om den linken. Men så er det heller ikke nødvendig med vekttall for å bli fanget av denne platen. David Ralicke drar noen herlig myke saksofonsoloer, gitarist Zac Holtzman legger på twang, mens Ethan Holtzmans fete Farfisa henger som en opiumssky over det hele. Musikalsk er dermed ikke Dengue Fever spesielt utfordrende eller nyskapende, og det spørs om min entusiasme hadde vært like stor med amerikansk språkføring. Det er det vel ingen grunn til å spekulere for mye i, til det er denne platen et eneste langt perlekjede av uptempo låter man kan groove til (”Lost In Laos”, ”I’m Sixteen”) mens de flotte balladene har noe usigelig vakkert over seg, som toner fra en svunnen tid (”22 Nights”, ”Flowers”). Begge deler er like tiltalende, vevert og lekent fungerer denne platen som en umiddelbar kur etter at du har blitt smittet av tropisk denguefeber.
Bjørn Hammershaug

Reklamer