20 Years Of Dischord (Dischord, 2002)
Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye og hans kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980.

22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years Of Dischord 1980-2000 – 3 CDs – 73 songs – 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CD’ene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje – og for samlere mest interessante – platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen hos Dischord ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med artistinfo, komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle er representert, Fugazi får like stor plass som Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Void og The Untouchables (med Sham 69s ”If The Kids Are United” i noe som ser og høres ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June Of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation Of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) – bare for å nevne noen.

Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil – signaturlåta ”Straight Edge” (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveversjon – eller kompromissløse motstand mot big business og kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er mest kjent, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte navn som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State Of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, om man ikke akkurat blir slått i bakken av det i dag.

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke scenen fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb – før pengene overtok der også. Bare Shudder To Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av de involverte skyldes kanskje at grupperingene sjelden tok seg tid til å jobbe seg fram mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra sped skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte navn som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk.

Uansett, harDCore, punk, indierock og emocore er og vil være labelens viktigste merkelapper.

Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation Of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder To Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid. Ferske signinger som Q And Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt etiketten. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser – i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alternative Tentacles, SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det.

La oss håpe på 20 nye år med tankegangen ’music over marketing, content over profit, ethic over strategy’.
Bjørn Hammershaug