Stikkord

, , , , , , , ,

Look out the window. And doesn’t this remind you of when you were in the boat, and then later than night, you were lying, looking up at the ceiling, and the water in your head was not dissimilar from the landscape, and you think to yourself, ‘Why is it that the landscape is moving, but the boat is still’?

Boxhead Ensemble: Quartets (Atavistic, 2003)
Det knirker i skroget. Isblokker slår mot stålvegger. Skraper bortover skipssiden. Natten er lang og havet er svart. Bølgene slår høyt og sikten er heller skral. Slik var det Boxhead Ensemble opprinnelig presenterte seg, som lydteppe til Braden Kings dokumentarfilm Dutch Harbor. Fem år og fire plater senere har bandet vokst ut over Michael Krassners livebaserte improvisasjonsprosjekt, til å bli et referanseorkester og oppslagsverk innen moderne Chicago-rock/samtidsmusikk.

Quartets er ikke en overraskende kursdreining, og Krassner har beholdt den solide kjernen fra Two Brothers (2001): Jessica Billey, Scott Tuma, Fred Lonberg-Holm, Glenn Kotche, Michael Colligan og Ryan Hembrey. Det betyr en erfaring som spenner seg fra Wilco, Terminal 4 og Pinetop Seven til Peter Brötzmann Chicago Tentet, Bevel, Smog og The Lofty Pillars – bare for å nevne noen av ensemblene disse menneskene også jobber med. Og alle disse bandene lever til en viss grad et sted inne i Boxhead Ensemble.

For å kjøre filmlinken litt videre, så tar jeg meg i å tenke at Boxhead Ensemble er resultatet av hva et samarbeid mellom Carter Burwell og Angelo Badalamenti kunne ført til. Selv om de ikke lenger er ensbetydende med filmmusikk, så er utdrag fra Quartets også beregnet for lerretet. De har denne gangen laget musikk til HBO-filmen The Smashing Machine: The Life And Times Of Mark Kerr. Det er en dokumentar om den moderne gladiator, i form av bryteren Mark Kerr. Det skal bli spennende å se hvordan man har koplet musikken til Boxhead Ensemble til en film om en voldsom slåsskjempe!

For musikken her er langt fra actionpreget og blodig, for å si det pent. Lydene henger lenge i luften, vanskelige å ta på og feste seg ved. Det kan være klangen av fele, cello, steel gitar, trombone eller synth som alle bare ligger der og duver, og skaper saktegående ambient slik vi kjenner fra Labradford, Brian Eno, Scott Tuma eller Stars Of The Lid. Som på spor 2, ”Two”, hvor vi er langt ut i nachspielet til Alaska Folkemusikarlag, der felespilleren ligger totalt utslått med gitaristen, og sammen forsøker å finne en eller annen melodi som de kan spille så langsomt som mulig. Og alltid er det et eller annet bakteppe tilstede, kontinuerlig risling, rasling eller annen form for dempet støy som gir et ganske forstyrret inntrykk – som om alt ikke er som det skal være. Slik som på platens tyngdepunkt, 11 minutter lange ”Four” (altså spor fire). Her er gitar/fele og trommer nærmest fraværende, i hvert fall slik vi kjenner det fra vanlig benyttelse, og ”Four” består mest av sett med spøkelsesaktige fornemmelser som svever og drypper, marerittaktige gisp og ulike former for knirken. Hvis du er av den lettskremte typen så anbefaler jeg ikke dette som selskap neste gang du er alene hjemme. Denne morkne stilen endrer form til ”Five”, åtte minutter med noe av det samme uavklarte, uhåndgripelige. Instrumentene er mange men kolliderer aldri, bare veves inn og ut av hverandre, blir en stund og forsvinner umerkelig. Hva er det vi egentlig har vært vitne til?

Det er ikke helt enkelt å være sensor på dette ansiktsløse prosjektet. Boxhead Ensemble lager ikke akkurat musikk man kommer til å kose seg med i tide og utide, og kvaliteten avhenger også en del av omstendigheter og omgivelser. Om du vil like den? Tja, jeg har i hvert fall brukt den mye. I løpet av vår tid sammen har jeg merket både beundring og likegyldighet, men heldigvis har jeg ikke gått lei. Quartets er ikke en plate som egner seg spesielt godt som portabelt følge ute i verden (på trikk, tog, eller til aftenturen). Det er for mange detaljer og for lite flyt, og det kreves minimalt med eksterne forstyrrelser. Derfor: Sentrer høyttalerne, finn pole position, sett deg godt til rette. Bruk gjerne hodetelefoner. Lukk øynene og skru på. Sånn ja. Skal se at du etterhvert får noen riktig så lekre bilder oppe i hodet ditt.

Scott Tuma: The River 1 2 3 4 (Truckstop, 2003)
William Blake svant langsomt bort fra oss i Dead Man, men nå dukker den spøkelsesaktige figuren endelig opp igjen – i Scott Tumas skikkelse. Tuma vil for enkelte være kjent fra fine lag som Boxhead Ensemble og Souled American, og han debuterte som soloartist med Hard Again i 2001, da med hjelp fra Jim White i Dirty Three. Med oppfølgeren har han igjen levert en plate med plukkende og ambient drone-folk av vakreste merke.

Tuma ligger nå helt alene på flåten som langsomt duver nedover en elv av drømmer. Med seg har han en gitar til å plukke på, et harmonium å flyte med og all verdens av tid til å komponere musikk. På sin ferd mot ingensteds lar han langtrukne droner flyte sammen med den avslappede gitarspillingen, og som forsiktig veves sammen til himmelske melodier. Han fisker opp munnspillet på «2», og slipper lengtende toner opp mot himmelen som en annen Charles Bronson, før han igjen havner i helt rolig farvann. Senere støter han på en nybyggerfamilie som nettopp har slått seg til ro der nede ved vannkanten og da spiller han opp til en kort, vennlig dans som henger igjen mens familien vinker ham farvel. Ferden går videre, inn et udramatisk og øde landskap, der Tuma bare ligger helt rolig med himmelen som teppe og fanger opp lyden av solen som går sin gang, sivene som kiler ham på kinnet og krusningene som gynger ham sakte inn i søvnen. De siste ti minuttene er som å lytte til en annen manns drømmer, og når de svinner hen virker det som om han ikke er kommet frem til et bestemt sted, men bare fortsetter videre inn i det ukjente – og drømmene kan nå leve videre inne i oss.

Birchville Cat Motel: Gunpowder Temple Of Heaven (Pica Disc, 2008)
Birchville Cat Motel er soloprosjektet til Campbell Kneale fra New Zealand, som må sies å være en av de mest etablerte og anerkjente i sin genre, også langt utenfor hjemlandets grenser. Hans diskografi er større enn det er menneskelig mulig å konsumere, og hans musikalske utvikling er preget av sterk utforskertrang. Det bør likevel være tillatt å si at stikkord som droner og eksperimentell støy av ulik art er gyldige for Birchville Cat Motel.

Gunpowder Temple of Heaven er fjerde utgivelse på Lasse Marhaugs etikett Pica Disk, og jeg vil umiddelbart sende en rose til utgiver for selve innpakningen som følger platen. Nydelig omslag, skikkelig innleggshefte og i det hele tatt en utforming som påkaller platekjøperen. Det er Bruce Russell som har skrevet liner notes til denne platen. Han grunnla innflytelsesrike Dead C midt på 80-tallet. Russell har skrevet mer interessant om denne platen enn undertegnede nok har kapasitet til å gjøre, med sitt stykke ’Silver machines and stone henges: pumping the pipe organ of psycho-social mind control’. Han griper fatt i nettopp tempel-biten av tittelen, og med det som grunnlag gir han en fornuftig forståelse av Birchvilles musikk. ’Church music was the first heavy metal’, skriver Russell. Han går fra Jerikos murer og psyko-akustiske eksperimenter til tidlig eksperimentell musikk (Xenakis, Messiaen), og leser en rekke metaforer i musikken til Birchville Cat Motel; både av språklig, historisk og musikalsk art. Les og lytt selv.

For en kort innføring så består altså Gunpowder Temple Of Heaven av ett sammenhengende stykke på 40 minutter. Tonelaget er kontinuerlig og bevegelsene langsomme. Dette er en elektro-akustisk messe som sikkert vil virke urørlig for de rastløse, men som avslører sin styrke gjennom en smule mer konsentrert lytting enn til bilradioen. Det er heller ikke slik at stykket ikke endrer seg. Det bygger seg langsomt opp, og vi merker gradvis at det lever bak de massive orgelpipenes evige strøm. Effekten av å høre på dette kan virke uklar ved første lytting, men Campbell Kneale har laget noe som er hevet over tid og sted. Det skaper en altomfattende hypnotisk totalopplevelse som gir en merkbar tomhet når det hele er over.

Ctephin: Maaseh (gnosis) (AntiClock, 2005)
Dagen da solen forsvant fra himmelen
Da Timothy McVeigh en nydelig vårmorgen i 1995 sprengte en føderal bygning til filler i Oklahoma City, var kanskje Aedria Hughes og Kaylan Bright et sted i nabolaget og hoppet paradis eller ventet på at skolebussen skulle komme. Kanskje de ikke bevitnet selve hendelsen, men bare hørte drønnet, så solen forsvinne bak mørk røyk og ble fortumlede iakttagere av kaoset som fulgte i timene og dagene etterpå. Kanskje dette var en hendelse som skulle forfølge dem videre i livet og senere måtte få utløp gjennom i en eller annen form. Eller kanskje ikke.

Det første sporet heter ”Kenoma”, og høres i hvert fall ut som en bygning som kollapser i langsom kino, mens flammene fortærer restene av ruinene. Det er en mørk, utrivelig stemning de hensetter oss til med denne musikken – og særlig lystigere skal det ikke bli. Ctephin driver et sted mellom mørk ambient og eksperimentelle lydlandskap basert på støy/drone/field recordings. På selskapets hjemmeside gjør de rede for sitt prosjekt med følgende beskrivelse: ’Our music is influenced by the sounds of our surroundings and the pure amount of energy that our core puts out’. Det synes jeg er en dekkende beskrivelse, for her innkapsler nettopp våre omgivelser (gjennom lydopptak og dels gjenkjennelige instrumenter) en kjerne som utgir konstant og voldsom kraft.

De 12 innledende minuttene på ”Kenoma” er altoppslukende. Her er ingen formildende elementer tilstede, kun en voldsom vegg av buldrende flammehav. Denne kjernen er tilstede i en eller annen form på det meste av platen. På 10 minutter lange ”Achamoth” av mer dempet art. Her kommer strykere og strenger frem i abstrakte former, det dystre landskapet som tegnes frem er forblåst og øde, som et blikk inn i en fremtid der livet som vi kjenner det i dag har opphørt. På ”Abraxas” og ”Zoe” dekkes nesten hele det hørbare området av lag med hvit støy i all sin grusomme og vakre prakt, mens ”Ialdabaoth” og ”Sabaoth” igjen åpner for den mer underjordiske kraften som hørt på ”Kenoma”, der industrielt kollaps møter organisk forråtnelse. Sistnevnte er platens vakreste, der effekten av strykernes melankolske toner forsterkes av en mer subtil støybruk. Ganske så nydelig er også Demiurge som med sin sfærisk ambiens letter på skylaget som har dekket for lyset på de øvrige sporene.

Jeg vet ikke noe særlig om Ctephin, annet enn at de er en trio fra Oklahoma City som ble dannet i 2003. Hvorfor platen er omgitt av gammel religiøs symbolikk knyttet opp mot for eksempel mystisisme/alkymister og kabbala aner jeg heller ikke noe om, men registrerer kun at dette bandet er tydelig opptatt av spørsmål av filosofisk og religiøs art basert på den gamle gnostiske bevegelsen. Noe mer strekker jeg ikke til, og det får være opp til andre å tolke musikken inn i disse sammenhenger. Litt mer jordisk bakgrunn om Ctephin kan likefullt være på sin plass. De er løselig tilknyttet Snuggles New Media Collective: en stuntkulturell og mediekritisk gruppe. Snuggles startet som et diskusjonsforum sentrert rundt Negativeland med vekt på deres U2-plate (en egen – og omfattende – historie), men har med årene vokst seg til å bli en ganske omfattende gjeng urokråker. Medlemmene driver blant annet med offentlige krumspring som reklamekampanjen Free Speech For Sale og såkalt ’droplifting’, det vil si å droppe for eksempel ’free speech’ plater i store kommersielle platebutikker. Ctephin er også relatert til Umbrella Noize Collective, hvis mål er å være et gratis sted for nedlastning av eksperimentell/støymusikk. At de har et forbudsskilt mot RIAA (Recording Industry Association Of America) på omslaget forteller vel noe om deres ståsted i forhold til den etablerte delen av bransjen.

Beneath The Lake: Silent Uprising (Glass Throat, 2005)
I seks år har Nicolas Lampert og Dave Canterbury arbeidet med materialet til Silent Uprising. Det merkes at disse to tar seg god tid, og det kommer også til uttrykk gjennom den særs stemningsfullt mørke musikalske reisen de her inviterer oss med på.

Beneath The Lake har base i Black Earth, Wisconsin – et sted med et slikt navn kunne jeg flyttet til usett – og som høres ut til å være den rette plassen for å bygge denne typen kontemplerende lydskulpturer. Ved hjelp av samples og feltopptak, samt gitarer, tangenter og mer vindskapende instrumenter, produserer duoen musikk som gjenspeiler både naturmystikk og urbant forfall, menneskeøde og varme/skjønnhet. Det skjer gjennom langtrukne melankolske melodilinjer, et vidstrakt og detaljrikt lydbilde og en paradoksal organisk/industriell bekledning av mer forstyrret art.

Omslaget kan fungere som en direkte innfallsport inn i musikken. Her vokser den tette, høstkledde skogen vilt, de menneskeskapte sporene (stolper, mørke hus) virker forlatt. Det er naturen som har overtatt der mennesket har spilt fallitt. Silent Uprising et inntrengende dykk inn i midt-vestens mørkeste områder, der dype skoger møter rustkledde byer, der hemmelighetsfulle stier krysses av nedlagte jernbanelinjer. Det bør også nevnes at platen er utstyrt med et meget delikat jordfarget cover, formet som en mellomting mellom en syvtommer og CD i størrelse.

Lekkert innpakket og lekker i innhold, det er mye å lytte til på en plate med fem spor over 70 minutter. Mest innbydende er”Empty City” med sine mange hule klanger, mye gitar-delay, forblåst slettemark og ekkoet av tog som tøffer i bakgrunnen som frakter oss inn i en nedlagt industritomt. Gitarstrekkene er også tilstede på ”Fire & Rain”, og skaper et visst system eller en progresjon som det er mulig å følge. På andre spor opphører disse og med det også retningen mot tydelige melodilinjer, til fordel for mer abstrakte og lydmalende kulisser bestående av urolig skraping og okkulte nattriter. Det kan være vel så effektfullt, selv om det ikke alltid gir en like umiddelbar opplevelse. Nesten 25 minutter lange ”Chasm” blir slik en meget dominerende og ubehagelig sak som krever full mental oppmerksomhet for å komme til sin fulle rett og dermed også ta del i de sfærisk dvelende og skjønne elementene som også er en del av bandets uttrykk. Mørk ambient er vel en passende beskrivelse på dette, vil jeg mene.

Av de to musikerne har Nicolas Lampert den mest spennende bakgrunnen. Han underviser i Milwaukee, og er for øvrig kjent som collage-kunstner der han, i viss likhet med denne musikken, blant annet knytter sammen deler av dyr og maskiner i sine arbeider. Han har også en mer politisk holdning. Som skribent har han engasjert seg som motstander av krigen i Irak (han var medredaktør for boken Peace Signs: The Anti-War Movement Illustrated, 2003), og han er en av grunnleggerne bak det radikale og politisk engasjerte mostandsnettverket Drawing Resistance. Igjen er det verd å merke seg mengden av slike tenkende undergrunnsgrupperinger med utspring i USA, som knytter bånd mellom kunst, musikk og samfunnskritikk. Kollektivt ansvar og kreativ motstand basert på samlende nettverk virker å være nærmest fraværende blant mer likegyldige norske artister. Markedskritikk og globaliseringsansvar er liksom ikke noe vi trenger å bry oss med her hjemme, eller…?

Denne duoen har dessuten bak seg platen Industrial Passage fra 2002 inspirert av hvaler, vann, ulver og vind i Alaska – sikkert verd å sjekke ut den også. De kan i så fall begge bestilles fra den fine Seattle-labelen Glass Throat. Sjekk ut, dere venner av ugler og mose.

Celer: Pockets Of Wheat (Soundscaping, 2010)
Lyden av nordlige Texas
’But what I know about is Texas. And down here… you’re on your own.’
Loren Visser i Coens Blood Simple

Alle steder har sin egen farge, lukt, stemning – og sin egen lyd, noe mange musikere, ikke minst innen ulike former for elektronisk/ambient stadig utforsker. Enten ved å bearbeide konkrete lyder fra geografisk bestemte steder eller ved å la seg inspirere til å omforme stedslyder til sin egen, nye musikk. Det er dette duoen Celer, ekteparet Will og Danielle Baquet-Long, har gitt seg i kast med her, et par som etter hvert har fått lang erfaring som lydskulptører.

Under en kjøretur fra vest til øst i USA satt de noen dager på et motellrom i nordlige Texas, og det var her, med vinduet åpent, at de ble oppmerksomme på lyden av de endeløse hveteåkrene utenfor som omga dem hele tiden og det konstante, vennlige suset de avga som bare umerkelig endret form. De utarbeidet et musikalsk konsept, uttrykt som ’always similar, but constantly changing’, og endte opp med over fem timer med innspilt musikk og lydopptak. Dette splittet de ned til korte looper som ble spilt tilbake og repetert i tilfeldig rekkefølge.

Sluttresultatet er syv ’bevegelser’ som, i tråd med duoens konsept, er bygget opp til ett sammenhengende verk på ganske nøyaktig en time. «Pockets Of Wheat I-VII» er høyst tålmodig ambient, uten dramatikk eller skarpe brudd, men som bølger i langsomme bevegelser, tilsynelatende uforanderlig, men i nettopp konstante bevegelse.

Som lytter, i Norge, blir jeg ikke umiddelbart hensatt til noe bestemt geografisk område av dette. Den kunnskapen er gitt på forhånd. For et utrent øre – som mitt – inneholder ikke Pockets Of Wheat, musikalsk, noen overraskelser i formen. Selv om det ikke er hakesleppende nyskapende, så er det – ikke minst i hodetelefoner – en nytelse å høre på, og det skapes en naturstemning, eller en viss kontakt med naturen, her. Celer benytter seg av strykere, bjeller og piano, som blandes inn med feltopptak av gresshopper og en underliggende blafrende vind som gir følelsen av å nærmest stå alene ute i et fredsommelig landskap, med lukkede øyne og solen i ansiktet, omgitt av den kilende lukten av hveteaks. Det går det fint an å tenke seg.

Jeg søker også å komme inn i dette landskapet på annet vis. Gjennom Google Maps tråler jeg på gatenivå enormt åkerland, byer og veistrekninger i nordlige Texas, og tomheten på landjorda, enten det er flate jordbruksområder eller øde forsteder, og den gedigne himmelhvelvingen, gir et fint perspektiv mens Pockets Of Wheat legger seg inn mellom ørene. Den fanger opp jordas eget skattekammer, men den bærer også med seg den golde, harde ensomheten som ligger i denne naturen. Her hvor menneskene blir så små. Det gir en ekstra dimensjon, en underliggende form for mørke som skaper mer spennende kontraster enn hva en kornstudie som dette kunne blitt.

PS: I avslutningen av denne omtalen googlet jeg Danielle Baquet-Long for å se om det var noen andre prosjekter hun eller mannen hadde vært involvert i, som kunne kaste lys over denne bestemte platen. Jeg oppdaget til min forferdelse at den unge damen døde i 2009, tilsynelatende av en hjertefeil som lå i familien. Hun ble bare 26 år. Det kaster kanskje ikke noe nytt lys over Pockets Of Wheat, men skyggelegger noe av stemningen som ligger i denne musikken. Og gir den nytt liv.

Shawn David McMillen: Catfish (Tompkins Square, 2006)
teXas
Instrumental, psykedelisk dronemusikk er det vi får servert av Shawn David McMillen på hans andre soloplate. Texaneren følger opp statens stolte tradisjon av eksperimentell musikk, der Charalambides er en av mange naturlige referanser (han spiller selv sammen med Tom Carter). I bandsammenheng engasjerer McMillen seg med The Iron Kite sammen med BC Smith fra Ethereal Planes Indian og han er også å finne i Ash Castles On The Ghost Coast. For tiden spiller han i band med King Coffee fra Butthole Surfers (under navnet Rubble). Han har også delt scene med likesinnede som Devendra Banhart. Det er ikke unaturlig å knytte ham opp mot ny-raga/frifolk-artister som Jack Rose og James Blackshaw.

Catfish strekker seg ytterligere utover i impro-sfæren, med større vekt på instrumental bredde og søken etter et sammensmeltende uttrykk mellom øst og vest. Dette er en fin, stemningsfull plate der hovedpersonen i tillegg til gitar-plinkplonk har funnet fram instrumenter fra rundt om i verden. Indonesiske gonger, japanske fløyter og indiske geitebjeller danner en velfungerende kontrast til amerikansk autoharp og vindblåst gitarørken. Det skaper farge og utvider sanseinntrykkene, uten at vi akkurat blendes av verdensmusikkens eksotiske potensiale. Her går det mye i bøyde strenger, disharmoniske klangflater og tilfeldige melodiske innfall, men aldri på et vis som utfordrer frifolk/psykedelia-genrens noe allerede satte form.

Det nesten 20 minutter avslutningssporet er ikke bare det mest omfattende, men også det beste. Her er det ikke vanskelig å forestille seg McMillen i nærkontakt med indianerstammene som en gang i tiden hersket over hans fødested, svevende og mystiske ritualer utføres her, inntil en langstrakt drone bringer oss alle ut i havet, bort fra landet og ut av syne for godt. ”Quintanna’s Head Dress” er et øyeblikk av nær magiske kvaliteter når alle sanser er innstilt mot en slik mental reise.

Dette er først og fremst soundtracket til en langsom, søvnig og dampende reise gjennom Texas. Fra Galveston til Austin, via McMillens fødested Lake Jackson (han er så heldig at han kommer fra USAs krefthovedstad), før det hele munner ut i Quintanna dypt nede i Mexicogulfen. Til et slikt formål vil nok denne musikken komme bedre til sin rett enn på et stereoanlegg i Norges hovedstad midtvinters. Men det er jo lov å drømme seg litt bort.

The Wind-Up Bird: Whips (The Music Fellowship, 2003)
En kärlekshistorie
Etter fire år tok forholdet slutt mellom Joseph Grimm og hans kjære. Det har han laget sitt eget musikalske soundtrack av. Whips gjenspeiler denne perioden av hans liv gjennom 8 spor/2 deler/1 sammenheng. De fem første sporene danner setningen ’Sorry That I’ve Become This Monster’, og er et lengre stykke som bygger seg opp mot en telefonsvarer-beskjed fra fruen som Grimm vrir og vrenger på til det blir en vegg av hvit støy i det som er en ’love story without a happy ending’. Del 2 heter ’I Love You a Lot’, og er ment å være et stykke for forsoning og helbred. Whips har blitt et imponerende ettermæle av en ikke helt bra fase i Grimms liv. En vokalfri fortelling fra mørket og opp mot lyset, tilbake til livet, i det musikalsk grenseløse ingenmannsland mellom organisk rock (folk, drone, post-rock à la Montreal) og elektronisk (minimalisme, glitch, ambient).

’Hovedinstrumentet’ til Grimm er en PowerBook som han sammen med Jeff Smith (fra Jerome’s Dream) fyller opp med gitarer, pedal steel, blåsere, ’appalachian fiddle’, stemmer, diverse soniske krumspring og elektronisk blipper & blopper. Ut av maskinen kommer både vakre, langsomme, behagelige toner og mer forstyrret, mørk støy. Grimm og Smith klarer på alle måter å balansere lys/skygge, dynamikk og ro på en måte som skaper et helhetlig og en ikke rent lite medrivende stykke plate.

Del 1 åpner svært vakkert, og bunnløst trist, med ”Sorry”. Her er vemodig felegnikk, forsiktig gitarpelling og tungt hengende lydtepper. Man kan dog ane at alt ikke er som det skal være, og kollapset i Grimms personlige liv kan føles gjennom den mørke undertonen allerede tidlig på platen, der en økende spenning, eller intensitet vokser gradvis frem. På ”That I’ve” løftes sorgtunge blåsere over et intenst gitarcrescendo, mens et øyeblikks tilsynelatende forsoning kan oppleves på ”Become”. Det vil ikke vare. ’I’m really sorry I’m making you feel so sad’ hulker en gråtkvalt stemme på ”This”, og det som tidligere kan ha virket som en distansert plate har med ett blitt nesten ubehagelig personlig. ’Sorry That I’ve Become This Monster, I Love You a Lot’ er damens siste hørbare setning, en frase som Grimm tar tak i, forstørrer, gjentar, drukner med voldsomme støyangrep, river i fillebiter og stamper på til setningen blir løsrevne ord blir fragmenterte bokstaver som brenner smertefullt opp en etter en. Det kunne blitt en voldsom avslutning på del 1, men flammen slukner i ”Monster”, som er en retur til den ambiensen vi hørte innledningsvis.

På del 2, ’I Love You A Lot’ skal bitene settes sammen igjen på et vis, og det gjøres ved å følge noenlunde samme logikk og oppbygning gjennom tre seksminuttere. Igjen høres denne navnløse kvinnen, innledningsvis, nå med bare ordene ’I love you’ til ringende tremologitarer, med hengende, dvelende toner. Brytningen kommer med ”You” med brennende knitring som dominerer foran et urolige piano, inntil vi tar avskjed med Grimm på ”A Lot”. Her blåses restene av bålet bort med metronom taktfasthet og tåredryppende blåsere.

Whips er en plate med stemning og spenning, den er stygg og uhyggelig vakker, tidvis vond å lytte til, men med strimer av lys, uansett hvor fattige, som gir den håp og styrke, og ikke minst har den en dybde som bare blir forsterket av den instrumentale bruken. Ord blir fattige. Dette er musikk fra hjertet, rett til hjertet.
Bjørn Hammershaug

Reklamer