Kranky: Breaking The Waves Since 1993

Høsten 2013 kan Kranky feire sine første 20 år. Det lille, store selskapet med base i Chicago har vært med å sementere  karrierene til blant andre Godspeed You Black Emperor, Low, Tim Hecker, Stars Of The Lid og Deerhunter. Noen sjangermessige stikkord for den sjangerløse labelen kan være ambient, eksperimentell, elektronisk, post-rock. Mye fin musikk har de gitt oss, dette er noen omtaler hentet fra disse årene.

Stjerner fra Texas
Brian McBride og Adam Wiltzie dannet sitt dronebaserte ambient-prosjekt Stars Of The Lid i Austin, Texas tidlig på 90-tallet. De to har gitt oss uendelig med vakker musikk de siste 20 årene, både med sitt duoprosjekt, med soloplater og i andre sammenhenger. Dette er noen få høydepunkter:

Stars Of The Lid: The Tired Sounds Of Stars Of The Lid (2001)
Julian Cope uttalte et gang om Tangerine Dreams album Zeit (1972): ’If you leave to pee or make tea, the room in which Zeit is playing becomes that room. You know that anyone calling in the middle of its playing will never see that room in the same light ever again.’

Nå har Stars Of The Lid tatt det fulle skritt inn i deep-space, og kommet ut igjen med en mektig dobbel-CD/trippel-LP. Resultatet og effekten er i nærheten av det Tangerine Dream frembrakte 30 år tidligere. Ved hjelp av elektroniske instrumenter, strykere, blåsere, piano og field recordings har de skapt et storslagent verk med minimalistisk ambient skjønnhet. La deg ikke lure av det som høres statisk og monotont ut ved første dykk, her er det uendelige og nydelige stemninger som langsomt manes frem.

Brian Eno er et navn som må nevnes i denne sammenhengen. Tankene går både til hans rendyrkete ambient-plater (for eksempel Music For Airports, 1978) og ikke minst hans egen reise opp til stjernene, som endte som et av verdens vakreste album, Apollo (1983). Hør ”Requiem For Dying Mothers” og ”Piano Aquieu” med den steel-gitar lignende lyden som flyter bak i tonelagene. Denne var noe mer fremtredende hos Eno, da han plasserte Daniel Lanois i en lignende rolle. Den samme likheten går også igjen i deler av ”Broken Harbors 1-3”, som med sine bølgende daler fortsetter der ”Under Stars” avsluttet så altfor raskt på Apollo.

Når Stars Of The Lid benytter strykeinstrumenter (”Fac 21”) gjøres det med noe av den samme tilnærmingen som Tony Conrad skapte med LaMonte Young og John Cale (Dream Syndicate) på 60-tallet – med tilsynelatende endeløse toner og ytterst få hørbare endringer. Melodi som begrep passer ikke til det Stars Of The Lid steller med. Dette er minimalisme i ordets rette betydning. Pulserende, langsomt og repeterende endres harmoniene over tid, og akkurat som en lavalampe dannes stadig nye og overraskende former. Hver gang du hører på dette vil du kunne oppdage nye variasjoner, nye sammensetninger og nye mønstre.

The Tired Sounds… er en passende tittel på dette verket. Ikke at musikken blir trettende (selv om den kan bli hypnotisk søvndyssende), men i betydning av at den har preg av fred og evig hvile. Den består av nitten enheter som bindes sammen i seks suiter, og varer i snaut to timer. Lytt, lytter – og rommet er ikke lenger det samme.

Brian McBride: When the Detail Lost Its Freedom (2005)
Det meste Brian McBride legger sin hånd på omdannes til tungt hengende formasjoner som langsomt endrer farge, form og fasong. Kanter er ikke-eksisterende, dette er musikk i flytende form. Bare på ”Our Last Moment In Song” brytes det helt sfæriske med følsomme tangenter, downer-twang og ubehagelige overtoner. Her åpner dessuten McBride munnen, og avslører en stemme sunget i halvt i søvne, tilpasset det øvrige musikalske uttrykket. Et annet solid stykke er ”The Guilt Of Uncomplicated Thoughts”, med klar gitarlyd, sørgmodig trompet-rekke og englesang. På disse to eneste vokalkuttene bringes vi som lyttere inn i McBrides intime sfære, førstnevnte synges sammen med hans eks-kone Cheree Jetton, mens sistnevnte peker mot en ny fremtid i form av forloveden Cheri Keating.

For When The Detail Lost Its Freedom var innspilt under trøblete omstendigheter i Brian McBrides liv: ’it was therapy during a divorce and a move to a city which thrives on sucking the life of out people’s souls’ uttalte han selv. Men de ytre omstendighetene, skapt i skjæringen mellom brudd og håp, påvirker ikke musikken i samme dramatiske grad. Lydbildet er kresent, det er som enkelte spor puster tungt mot oss. Noe av grunnen til dette kan være den i hovedsak organiske instrumenteringen (gitar, piano og fiolin, romstøy, ymse lydbehandling) som pålagt innspillingen fra en keyboard-sampler (ingen synther eller keyboards er benyttet). Det lages duve klanger, slike som kan fylle de fineste dyner, og lytting over hodetelefoner anbefales varmt. Terapi, som Brian McBride nevner, kan vel være et nøkkelord for hele denne platen. Dette er terapi også for den som lytter. Jeg garanterer en drøy time fritatt for all uro som ellers preger hverdagen, enten det er indre eller ytre demoner som jager.

Jeg vet likevel ikke helt. Det er ikke noe stygt å si om denne platen, den er veldig komfortabel som nattamusikk, og om morgenen forhindrer den enhver trang til å bevege seg ut av fosterstilling. Men den er heller ikke noe særlig mer enn det. Jeg har ikke funnet noe særlig ’interessant’ å gripe fatt i her, hva er det som avsløres under de lagvise påleggene av vakker lyd? Jeg vet ganske sikkert med meg selv at i det øyeblikk denne platen settes inn i en hylle blir den stående litt for trygt. Neste gang jeg vil lulles inn blant skyer og skodde, vil nok både The Dead Texan og Stars Of The Lid friste mer enn denne. Men det er mitt tap, ikke ditt.

The Dead Texan: s/t (2004)
Adam Wiltzie har bodd i Brüssel de siste årene, noe kanskje artistnavnet signaliserer, og det er med denne distansen han har skapt en plate som utligner forskjellene mellom livet på havets bunn, i himmelrommet og de endeløse flatmarkene i Texas. For er du glad i lange, bølgende musikalske lavaformasjoner? Trives du med mediterende, hypnotiske toner som saaaakte former stjernebilder du lar deg suge inn i? Foretrekker du din romlyd framført med analoge foran elektroniske instrumenter? Da kan du sette pris på døde texanere. The Dead Texan skaper musikk som hever seg over hverdagens, ja, egentlig hele verdens trivialiteter. De søker ut mot det hinsidige, opp mot noe evig eller endeløst. Ikke så rart da kanskje, at mannen bak dette bandet heter Adam Wiltzie.

Med dette soloprosjektet bedrives mye av det samme vi fikk levert på The Tired Sounds Of Stars Of The Lid, men Wiltzie syntes at dette materialet var for aggressivt for den kommende Lid-plata. Det må være aggressivt etter hans målestokk, for selv om det er enkelte øyeblikk av mer vokalbasert og melodiorientert saktepop, så domineres denne platen også av krusninger til Brian Enos Apollo-ferd og Aphex Twins utvalgte ambiente arbeider som signaliserer en endeløs tomhet. Det er også et minimalistisk og klassisk anstrøk over disse komposisjonene, som blir særlig tydelig på de mest piano- og strykerbaserte sporene (”Taco Me Manque”, ”La Ballad d’Alain Georges”).

Det er noe dvelende over kammertonene til The Dead Texan, men det er også en plate som ikke krever altfor mye av deg som lytter. Den kan gjerne spinne uforstyrret i bakgrunnen til nær sagt enhver aktivitet, den fyller ikke rommet med toner – men fargelegger omgivelsene i knapt merkbare, duse farger. Ikke hårreisende, ikke overmannende, men vakkert og behagelig på uanstrengt vis er dette en plate som kan rulle og gå i ukesvis non stop.

Merk at platen serveres både som en rent auditiv opplevelse og med bilder til, da det følger med en DVD laget av Wiltzie i samarbeid med den greske videokunstneren Christina Vantzos. Det dreier seg om sju stykker fra platen, som ikke overraskende fanger opp rekke abstrakte bilder/animasjoner av vann og lys som formes, krystalliseres eller omdannes i sakte film foran de plirende øynene dine. Helt på sin plass til musikken.

Valet: Blood Is Clean
Honey Owens har i en årrekke vært en relativt obskur skikkelse i en relativt obskur scene i hjembyen Portland, Oregon, involvert i band som Jackie-O Motherfucker, Dark Yoga og Nudge. Blood Is Clean er hennes debut som soloartist, en plate som visstnok ble til gjennom spontane prosesser i løpet av et halvt års tid. Hun kan selv berette at musikken i denne perioden var inspirert av ’lucid dreams and physical artefacts that appeared to me daily that hinted at a sound-world of Haitian Voodoo drumming, various shamanic dreamtime music, the Velvet Underground, and the ‘Fourth-World’ concepts of Jon Hassell’.

Owens selv gikk gjennom denne prosessen nærmest som en utenforstående til sin egen musikk, som ’a medium channeling sounds from an unknown place, opening up and spilling out onto the computer-tape’. Og det er vitterlig en slags utenomjordisk, sanselig stemning som preger Blood Is Simple. Morsomt titulerte ”Burmajuana” (som kanskje kan bidra til å belyse noe av Owens visjoner) er representativ for mye av det som serveres oss. Bygget opp av monotone og repeterende lyder skapes en suggererende kraft faktisk ikke helt ulikt Biosphere/Deathprod. Over dette grunnlaget skjer det mye rart; hviskende stemmer, forstyrrende, skramlebrudd og horror-lignende klokkespill. Skummelt og innbydende på en gang.

På tittelkuttet trer vokalisten Honey Owens fram, ikke uventet med en klar, drømmeaktig stemme. Igjen med et repeterende groove i bunn som beskjæres med tungt ladde gitarer, som vel er det Kranky selv henviser til med beskrivelsen ’alien-psychedelic-blues-jams’ når disse vrir oss i hjertet. Legg spesielt merke til de bastante trommene, som sammen med gitarutbruddene kanskje vitner om en liten forkjærlighet for Suicides beryktede kombinasjon av stålfast kontroll og voldsomt raseri. ’My blood is clean, but the devil’s in me’, hvisker hun – og jeg tror på henne.

På de mer ’drømmende’ sporene trekker Valet mer mot spøkelsesmusikken til for eksempel Charalambides, men også mot moderne folk-huldre fra både USA og Finland, med en forkjærlighet for hedenske ritualer og sirkulære skogsseanser. Slik følger litt for lange ”North” (på nesten et kvarter) oss ut av denne platen som langsomt forsvinner opp til Nordpolen på et isflak av ambient drodling.

Blood is Clean har blitt et høyst fascinerende stykke musikk, selv om den nok appellerer mest til de som er rede for sjamanistisk drømmemusikk. Men på sitt mest besettende viser Honey Owens virkelig hypnotiske kvaliteter.

Jessica Bailiff: s/t (2002)
Jessica Bailiff fra Toledo, Ohio er et navn som gjerne knyttes til slowcore-bandet Low. Det skyldes ikke bare at de har felles interesse av å skape vinterknitrende pop, men også det faktum at hennes to første plater ble spilt inn i Lows studio 20 Below av vokalist/gitarist Alan Sparhawk. Sparhawk og Bailiff ga dessuten ut singlen Crush/Highwire sammen i 2001. Hun har tidligere vist å beherske både mektige gitarlåter (”The Sordid Light Of Morning”, ”Trust” og ”Falling Yesterday” fra Even In Silence, 1998) og mer pyntelige viser (”Warren” og ”Toska” fra Hour Of The Trace, 1999). Materialet til dette tredje albumet er tatt opp hjemme hos henne selv, sammen med Jesse Edwards (Red Morning Chorus) og Noel Keesee.

Hun følger opp med nok en veldig vakker utgivelse, der den himmelske vokalen fortsatt står i sentrum. Med en akustisk gitar som hovedinstrument og kledelige strukturer av ulike støyformasjoner bak seg er Jessica Bailiff en plate som inneholder en akkurat passe blanding av slørende drømmepop og angstfull folkemusikk i sørgetempo. Det kommer godt fram på ”Hour Of The Trace” hvor det tas i bruk et instrument som heter violin-uke. Det er en merkelig blanding av fiolin og ukulele, et lite 16-strengers instrument som skjærer gjennom marg og bein, og skaper en effektiv kontrast til Bailiffs behagelige vokal. Dronelyden kommer tilbake i noe redusert versjon på ”Big Hill”, som høres ut som en gammel amerikansk folkemelodi sunget av en engel.

Det er flere flotte spor her. ”Mary” er i utgangspunktet en tander og enkel vise, men som takket være de forstyrrende signalene som skurrer og hviner langt der bak får en dimensjon av noe urolig, forstyrrende. Det samme kan sies om ”You Were So Close”, med forholdsvis enkel og repeterende gitarplukking, men med flere skumle lyder som tåkelegger lydbildet. På ”Disappear” kommer det like gjerne smertefulle gitarkaskader og slår som bølger innover Bailiffs fredelige strand, og det er nettopp i disse brytningene hun er aller sterkest som artist.

Dette albumet er både nakent og velkledd på en og samme gang, og vil nok gå rett inn blant de av oss som liker Low og Julee Cruise (”Time Is An Echo” er som hentet fra Twin Peaks mens Bob vandrer rundt i nærheten og sprer en lettere nervøs kiling). De mest opplagte referansene finner vi på den andre siden av havet, og ved siden av Cranes (Bailiff mangler litt på spurvestemmen til Alison Shaw), vil jeg trekke fra Slowdive anno Pygmalion og Movietone i samme sfære. Og det er jo en fin sfære det.

Bird Show: Untitled (2008)
Ben Vida er en etablert frimusiker med bakgrunn i band som Town & Country, Terminal 4 og Central Falls. Et kjennetegn ved Vidas virke er hans brede nedslagsfelt, men alt med en eksperimentell holdning trygt plassert i den progressive musikkscenen i Chicago. I 2005 startet han prosjektet Bird Show som en plattform for musikalske reiser på egenhånd.

Denne utitulerte tredjeplaten er bygget opp av en bråte instrumenter, opptil flere med krøkkete konsonantstavelser (qraqeb, shona mbira). Til å håndtere parken av lydkilder har Vida med seg artister vi kjenner fra relaterte prosjekter som Lichens og laptop-folkster Greg Davis. I likhet med en del andre avantgarde/moderne komponister benytter Vida låttitlene til (stort sett) å stå som en forklaring på HVA som spilles, mer enn et bilde på hvordan det skal oppfattes. Sinnet kan dermed renskes for andre konnotasjoner enn det rent musikalske, og egne bilder kan eventuelt formuleres. Et blikk nedover listen avslører dermed raskt det store omfanget og den store variasjonen til Bird Show. Her er musikk som kunne hørt hjemme i Vest-Tyskland 1974 (”Two Organs And Dumbek”), psykedeliske sirkelseanser (”Mbira, Harp And Voice”, ”Percussion And Voice”) og tribal rytmedans (”BRDDRMS”). Her er musikk som vil tilfredsstille zen-tilhengere og new age-søkere (”Pan Pipe Ensemble And Voice”) og rom for mer uforståelig plingplong (”Synthesizer Solo”). I det hele tatt hviler det en tåkefull stemning over det hele, og den kommer like gjerne fra røkelsespinnene inne som fra naturen rett utenfor.

Vida viser mye av sitt unektelig store talent, og Untitled er en plate med mye fin musikk. Å høre på den fra start til slutt blir litt voldsomt, og jeg mener Ben Vida og hans venner lar den kreative viljen gå litt på bekostning av det ferdige resultat. De beste sporene er de lengste og mest helhetlige; ”Two Organs And Dumbek” og billedlige ”Green Vines”. Her er oppbygningen sterkere, og den gjentakende stilen kommer mer til sin rett. Hovedinntrykket blir at instrumentene brukes mer bevisst for å skape et uttrykk, mer enn som en presentasjon på hvordan de høres ut.

Boduf Songs
Mat Sweet er en ung mann fra Southampton som jeg tipper sitter mye inne for seg selv i mørket og sturer. I kompaniskap med en kassegitar blir det gjerne litt molefonken musikk ut av slikt. Til daglig gir han ut CD-R plater på sitt Bluebaby recordings, og dette er hans første forsøk på å spille inn sine egne låter under artistnavnet Boduf Songs. Kranky snublet over innholdet og ble henrykt over det de hørte. De ’tok en Devendra’ og ga ut innspillingene i sin rene form, uten noen form for inngripen.

Boduf Songs (2005)
Boduf Songs er en ganske kort plate bestående av ni låter, alle med hviskende vokal. Sweet synger som om hans egen stemme er ham fremmed. Han benytter, i tillegg den delikate gitaren, feltopptak av fugler og vann, en datamaskin og fiolin/lekepiano til å bekle sine viser. Dette både fyller ut og skaper forstyrrelser i lydbildet, som aldri blir dominerende eller ødeleggende. Det skaper heller et psykedelisk slør som forhindrer det totale mørke og spartansk svartsinn. For det er vanskelig ikke å la tankene vandre mot dystre visesangere som Nick Drake og Elliott Smith når man hører denne platen. En åpningslåt med tittelen ”Puke A Pitch Black Rainbow To The Sun” sier vel det meste om retningen dette bærer. Boduf Songs har en aura av gråtoner formet av britisk småbyer, dårlig vær og slett humør. Jeg tror ikke det er den sunneste platen å lytte til når dagene blir kortere. Om det er den intime nærheten eller den kjølige distansen som gir meg frysninger skal være usagt.

Om Boduf Songs er det ellers å si at om melodiene kan virke bleke og tafatte, så er det en smygende kvalitet og nobel eleganse her som har visse lindrende kvaliteter som muligens kan gjøre den til en trofast følgesvenn. Boduf Songs skal etter planen spille inn nytt materiale under bedre forhold neste år. Uten at jeg tror Mat Sweet kommer til å slå ut håret av den grunn.

Lion Devours The Sun (Kranky, 2006)
Vi kan med en gang slå fast at vår antagelse – ikke overraskende – var berettiget. Mathew Sweet fra det sørlige England er fremdeles i særs sedat lune, og han har ikke endret seg i særlig grad. Lion Devours The Sun er spilt inn i enkle kår; hjemme, og med kassegitar som mest fremtredende instrument til Sweets søvnfulle stemme.

Mindre bruk av feltopptak, og mer strykere gir denne et mer elegant innpakning, men ideene er de samme. Sweet dyrker mørket i sine melodier og fremføring. Låtene er lineært bygget, og et følge med dem er slett ikke å forakte. Men det er som Sweet stenger dørene rundt seg, tross et innbydende ytre er det ikke enkelt å finne veien inn i deres hjerte. Som lytter føler jeg meg hele tiden utenfor, som en noe ubedt betrakter av Sweets fremføringer.

Når det er sagt; Lion Devours The Sun er ni låter med fin minimalistisk folk, og Sweet legger til en del elementer som virker stemningsbyggende; platespiller, e-bow og noen ubestemmelige, skumle knirkelyder som han vrir rundt melodiene sine. Den konstant ubehagelige følelsen av natt og tåke skaper dessuten en nagende stemning som aldri slipper. For tilhengere av den slags lyster vil dette være et særs velkomment tilskudd til samlingen.

Charalambides
Siden 1991 har denne Houston-baserte duoen bestående av Tom & Christina Carter produsert eksperimentelle og utfordrende plater i et meget høyt tempo. Siden enkelte av utgivelsene deres opprinnelig kun ble gitt ut på kassett eller som CD-R i små opplag, er det glimrende at Kranky tar et tak for å øke tilgjengeligheten til musikk som bør nå ut til langt flere. Eller i hvert fall noen flere.

Unknown Spin (2003)
Unknown Spin ble opprinnelig spilt inn i 2002, og gitt ut som Untitled (med ett ekstra spor) på en CD-R i fattige 300 eksemplarer samme år. Nå er platen rede for verden, så spørs det bare om verden er rede for Charalambides.

’Spøkelser er lydløs musikk’ meldte en gang den engelske fysikeren Richard Lord som mente at gjenferd egentlig var lavfrekvente lyder som ikke kunne fanges opp av øret, og at det er slik infralyd som skaper reaksjoner som angst, sorg og frysninger. Pussig, det er samme følelsen jeg sitter igjen med etter å tilbragt noen mørke kvelder med Unknown Spin på alteret.

Det drøyt halvtimes lange tittelsporet frembringer om ikke annet en urolig tilstand, og du vil trolig bli fylt med både søvntungt behag og nagende frykt av tonene du hører. Det er en tilstand som sannsynligvis vil vedvare lenge etter at denne timen har svunnet hen. Stilmessig føres vi inn i en minimalistisk form for improvisasjon, der musikken utelukkende skapes ved hjelp av gitar, pedal steel og stemmebruk. Den ene gitaren lager rene klanger gjennom varsom napping på strengene, mens den andre klager ut tunge sukk og stønn. En pedal steel bøyes, vris til det ugjenkjennelige og avslører hemmelige rom av skjulte lyder som vi vanligvis ikke forbinder med dette instrumentet. Langsomt og forførerisk trekkes vi så inn mot en monoton gitarlinje som legemliggjør et tema gjennom store deler av låten. Sammen med de stadig mer urolige klangene som driver forbi med urolige skrapelyder, feedback og lyden av den klagende strengebøyingen, svever det etter seks minutter inn et par drømmelignende, spøkelsesaktige stemmer. Det er Christina Carter som messer sammen med kveldens gjest, Heather Leigh Murray på pedal steel. Det er når den vevre spøkelsessangen kommer inn fra hver sin kanal at nakkehårene virkelig reiser bust. Sangen forsvinner igjen etter noen minutter, brått skremt bort, og vi etterlates alene med gitarene som i mellomtiden har blitt mer pågående, og fortsetter å gynge oss sakte, sakte inn innover i natten. Unknown Spin er et urovekkende stykke improvisasjonskunst.

Men selv om Charalambides med dette har tatt bolig i sjelen, så må til og med en tålmodig lytter som undertegnede innrømme en viss kroppslig uro når også de tre etterfølgende sporene følger mer eller mindre i samme mønster. Det er i samspillet mellom gitarenes mange ukjente klanger denne musikken blir til, kun med den drømmeaktige åndemaningen som selskap. Det blir etterhvert noe statisk å følge denne atonale minimalismen, og spenningen mellom gitarplukk og droner kan ha sin begrensning. De gjennomsiktige tvillingene blir også mer humane etter hvert som jeg blir mer vant med deres tilstedeværelse, men når det hele er over er det ikke fritt for at jeg har blitt ganske blek om nebbet selv.

Joy Shapes (2004)
Gjennom disse fire låtene på tilsammen 75 minutter gjør the Carter family sammen med Heather Leigh Murray ikke noe særlig for å forenkle sitt forhold til publikum. Musikken på det omfattende åpningskuttet ”Here Not Here” er flott nok, med de sedvanlige skjelvende gitarene (steel og akustiske) som veves inn i hverandre med langtrukne, bølgende drømmebevegelser, et mønster som bygger både på folk, drone og improvisasjon. Noe verre er det med den dramatiske, pinte klagesangen til Christina Carter som svever ordløst gjennom rommet nesten hele tiden og som gjør stykket rett og slett utålelig å høre på. Her er hun langt mer enerverende enn for eksempel på Unknown Spin. Da skapte hun i det minste gåsehud med sine skumle sukk og stønn. Her er det lyden av et gjenferd som slett ikke trives noe særlig. Jeg opplevde åndemaningen på nært hold under All Tomorrow’s Parties i England, og vet at trioen kan skape mer inderlige øyeblikk enn dette.

Etter 22 minutter med kvaler hadde det vært ønskelig med noe utvikling på 10 minutter lange ”Stroke”. Selv om jeg visste at det var for mye forlangt, så var det likevel med en viss resignasjon Carters messing igjen blander seg inn i strengeleken, harpene, bjellene, klokkene og tåkedisen de verken vil eller kan komme ut av. Noe mer strukturert (og hørbart) blir det på tittelkuttet, og ”Voice For You” har sine vakre partier med en elektrisk gitar som uler ensomt mot det monotone akustiske grunnriffet. Men jeg må nok innrømme å komme til kort her, dette tar ikke bolig i min sjel. Det er mulig Joy Shapes siger inn etter noen år, men ærlig talt tror jeg ikke den vil få den sjansen. Uneasy listening, indeed.

A Vintage Burden (2006)
For en gledelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har Charalambides levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de tidligere stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.

Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale blues-aktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; denne bluesen gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.

Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre ”Spring” er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig. A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.

Brent Gutzeit: Drug Money (2004)
Brent Gutzeit har en fortid fra laptop-gruppen TV Pow, er en nøkkelperson i Chicagos improv/laptop-kretser, driver plateselskapet Boxmedia og har tidligere jobbet sammen med styrmann James Plotkin (Mosquito Dream, 1999). Det er også en artist han har en god del til felles med når det kommer til maritim skrekkfilmmusikk.

Drug Money er hans tredje plate (solodebuten Losing Every Day kom i 2003). Her tas vi igjen med ned på dypt vann gjennom svært langsomme og dvelende stykker fremskapt av elektronikk og samples. Bare fire totalt, men med en samlet spilletid på drøyt 70 minutter er det god tid til å havne i hypnose. Drug Money er en plate som forlanger din totale oppmerksomhet, den krever tålmodighet og skjerpede sanser, men så gir den til gjengjeld meget tilbake med sine både vakre og svært billedskapende lydkreasjoner.

Det kan virke som det skjer svært lite, og det er ingen skarp, hørbar struktur på låtene. Musikken tar form gjennom nesten urørlige bevegelser, ingen raske endringer eller brudd forstyrrer den nær totale ro og endeløse stillheten. Svakt pulserende lyder, monotone droner, dyp buldring og knakende bevegelser utgjør stammen i lydbildet. Kranky forteller: ’All of the source sounds for Drug Money were created by Gutzeit by placing electric motors on the strings of a piano’. Opptakene høres okkesom ut som de er foretatt på havbunnen, eller på månen, et sted mer eller mindre uberørt av mennesker. De lever sitt eget liv. Umenneskelig og fremmed, men både i skjønnhet og ensomhet er Drug Money en plate som viser at datamaskinene lever lenge etter de er slengt på havets bunn som skrap. Ja, det er kanskje da de virkelig begynner å leve. En totalopplevelse, ikke et øyeblikksinntrykk. Stig inn i dypvannsklokken og bli med ned i mørket.

Lichens: The Psychic Nature of Being (2005)
Lichens er soloprosjektet til Chicagos Robert Lowe, der han gjør alt selv – det vil si gitar, perkusjon, vokaldroner og diverse effektbruk. Gjennom tre langstrakte liveinnspilte stykker basert på improvisasjon, loops, lydeffekter og minimalt med etterarbeid søkes her langt helligere graler enn han gjør med sine andre, mer direkte og kontante band.

The Psychic Nature Of Being er musikk av åndelig karakter, der særlig den særegne chantingen gir inntrykk av at vi tar del i et indiansk eller tibetansk ritual rundt leirbålet, med mer peyote i sirkulasjon enn godt er. Sjamanistisk og spirituelt, underbygget av akustisk fingerplukking, gjentagende temaer som nesten bringer oss i hypnose, og lydmalende bakgrunnsbilder av endeløst ishavsøde som peker mot mer en ambient stil. Med et spor som klyver seg over anstendige 20 minutter er det klart at man må være litt spesielt mottagelig for å ta inn over seg Lichens, for øvrig herlig titulert ”You Are Excrement If You Can Turn Yourself Into Gold”. Denne er todelt, der de siste 7-10 minuttene bringer oss inn mot mer hellig grunn. Det er når Lowe løsriver seg fra de mest repeterende folk/blues-raga elementene og flyter inn i mer frie stykker han best lykkes å drive musikken fremover – og innover. De østvendte spirituelle elementene understrekes også av fotografiet i omslaget, som viser Lowe foran noe som ser ut som et buddhistisk tempel.

The Psychic Nature Of Being er en riktig så smukk sak å nyte etter mørkets frembrudd. Lichens åpner ikke alle sinnets dører med denne platen, men han viser vei mot en lindrende meditasjon og ettertenksom ro. Jeg kommer til å ta med meg denneneste gang jeg skal padle Grønland på langs og trenger musikk som kan underbygge en indre fred og avspeile naturens uberørte toner.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (2006)
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

Tim Hecker: An Imaginary Country (2009)
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.

An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.

Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.

Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Labradford gjorde det ikke umiddelbart lett for seg selv da de i 1997 lanserte sitt flotteste verk. Mi Media Naranja er kledd i et dunkelt omslag, uten forklarende tekst, låtene bærer knapt titler. For de av oss som gikk mang en vinter i møte med deres foregående album, ikke minst A Stable Reference (1995) var Virgina-bandet allerede en velkjent kompanjong – så det gjorde ikke så mye. Alle deres skiver er verdt å sjekke ut, Mi Media Naranja er et naturlig førstevalg. Ikke bare som deres mest tilgjengelige, men også fordi de her utvidet sine lydskulpturer til et eget sound, omformet sine abstrakte strøk om til noe allment og konkret – og usigelig vakkert.

Knitrende elektroniske nyanser, minimalistisk dub, sober orkestrering, hviskende stemmer, dvelende gitartwang – dette er Brian Enos Apollo-ferd filtrert gjennom tysk modernisme (Pole, Oval), svevende over den amerikanske vesten sett gjennom David Lynch’ linse. Mi Media Naranja er et sfærisk album, fullt av åpne rom, som likevel alltid avslører nye dybder; minimalistisk, magisk og alltid ytterst smakfullt. Dette er musikk i vektløs tilstand. Skapt for evigheten.
Bjørn Hammershaug

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s