Stikkord

, , , , , , , , , ,

Selvpålagt isolasjon fra omverdenen er noe som kanskje er mer vanlig blant forfattere som skal skrive sitt mesterverk, enn blant skapende musikere. Men det bidrar selvsagt til å underbygge mytene rundt det som kommer ut av noe slikt. Ref. Phil Elverums (Mount Eerie) vinter alene på nordlandskysten og Bon Ivers hytteisolat i Wisconsin. Når vi vet at det ligger endeløse og ensomme timer med glaning inn i peisen, ut av vinduet, inn i sin egen sjel, hører vi liksom også dette mer tydelig i musikken. Hvorvidt en plate regnes som vellykket avhenger ikke bare av innholdet alene, men også omstendighetene rundt. Eller mytene rundt den. Lite er mer appellerende enn miserabel elendighet, og generell tristesse har da også gitt oss noen av historiens beste musikk. Dette er noen album som dyrker ensomheten, stillheten, sjelefreden, der noen møter sin skaper mens andre møter seg selv.

Bon Iver: For Emma, Forever Ago (Jagjaguwar, 2007)
De dukker opp med jevne mellomrom, disse stemmene som umiddelbart fester seg, griper tak og som nekter å slippe. I det store virvar av likelydende navn, røster og låtsmeder er det alltids enkelte som stikker seg ut og ber om litt ekstra tillit. Bon Iver er en slik artist, og For Emma, Forever Ago er en slik plate.

Han heter ikke Bon Iver, det nye bekjentskap fra vesten. Navnet betyr noe à la ’god vinter’ på fransk [med skikkelig stum H denne gangen], og skjuler Justin Vernons eminente melodier, smukke vokal og varme tekster. Vernon dro til en hytte i et øde sted i Wisconsin, hvor han i løpet av noen måneder skapte det som har blitt hans debutplate. Wisconsins utmark er vel ikke akkurat det mest karrige stedet på denne jord, men For Emma, Forever Ago preges i hvert fall av en viss form for isolasjon, ettertanke, savn, sorg, og en del peisknitter og frisk vinterduft.

Det er gjerne bare et lite øyeblikk som skal til før ørene stritter og fokus vendes fra alskens hverdagspussel til intens konsentrasjon på det som skjer på platen. Det kan være en smukk overgang, et kor, et overraskende brekk, ja, alt mulig egentlig. Et slikt øyeblikk kommer i hvert fall midtveis, med ”The Wolves (Act I And II)”. En mollstemt gitar, lett tapping på noe treverk, før en sjelfull røst kommer inn som et enslig, fortapt gospelkor og strekker hånden ut til oss som lytter. Dette er et øyeblikk av hellig fred som innbyr til den samme form for kontemplasjon som de forholdene hvor den er skapt.

Før denne er det vanskelig å ikke bli fortapt i noen av Bon Ivers sterkeste stunder. ”Flume” er en kandidat til årets vakreste åpningslåt, der Vernon gir til kjenne sin følsomme stemme, sitt behagelige gitarspill og sin sans for enkle, vanedannende melodilinjer. Vår mann kan definitivt kunsten å skape helbredende musikk ut av indre demoner.

Volcano Choir: Unmap (Jagjaguwar, 2009)
Volcano Choir er sammensatt av Justin Vernon (Bon Iver) og Wisconsin-bandet Collections Of Colonies of Bees. Vernon er allerede et ‘household name’, mens kvintetten, som har holdt på i over 10 år, har gått under radaren hos det brede lag. Collections Of Colonies Of Bees er et ganske spennende instrumentalband som eksperimenterer i grenselandet mellom elektronisk og akustisk musikk, og som igjen har røtter i det halvkjente post-rockbandet Pele på nittitallet.

Av dette kan vi utlede at Volcano Choir beveger seg mellom post-rocken og folk, og det er vel akkurat det de gjør (med hint av minimalisme og gospel, og som får Jagjaguwar til å mynte begrepet ’intimate backwoods gospel’). Unmap beveger seg i et fint terreng av Chicago-klang og vestkystfolk med non-lineære melodier, og Vernons varme stemme som vever seg inn den drømmeaktige atmosfæren. Låtene stammer tilbake til 2005, sydd sammen til en plate i 2008, og viser en gjeng som egentlig var i forkant av populære band som Fleet Foxes og Grizzly Bear. Timingen må således sies å være god, og Unmap hadde nok ikke nådd særlig utenfor de mest ivrige hvis den hadde blitt sluppet i 2005.

Volcano Choir er ikke så lett tilgjengelig som Bon Iver, men utnytter i større grad de atomsfæriske elementene i Vernons stemme. Hans ’singer/songwriter-stil’ kommer egentlig bare fram på vakre ”Island, IS”, fire minutter med streit sang og en håndgripelig melodisk linje som gjør den til en umiddelbar favoritt. For disse 35 minuttene er først og fremst en sammenhengende stemningsflyt. Nøkkelspor er syvminutterne ”Seeplymouth” [sic] og ”Still”, hvor bruken av repeterende loops, svale vokalharmonier og lekker instrumentering får frem det beste i prosjektet. Det er særlig disse tre låtene som hever Unmap over det utforskende og prøvende, men det er også denne mentaliteten som gjør platen til en glede å vende tilbake til og utforske videre. Med eller uten kompass.

The Antlers: Hospice (French Kiss, 2009)
I en seng på hospitalet
Peter Silberman er en fyr som visstnok tilbrakte to år i sosial isolasjon og som har overført sine egne personlige traumer inn i en annen kontekst, dette er Silbermans katarsis kan man altså si. Det høres molefonkent ut, men så er da også innholdet av det mindre lystige slaget. Silberman tar oss med inn i sykehuset, der hovedpersonen i den sammenhengende låtsyklusen sitter ved sengen til sin kreftdøende kjæreste, komplett med prolog og epilog i det som er et episodisk emosjonelt drama. Antlers – i ettertid utvidet til en trio – gir nesten følelsen av at dette er en reell tragedie, så personlig og intim har den blitt.

In the middle of the night I was sleeping sitting up,
when a doctor came to tell me, ’Enough is enough.’
He brought me out into the hall (I could have sworn it was haunted),
and told me something that I didn’t know that I wanted to hear:
That there was nothing that I could do to save you,
the choir’s gonna sing, and this thing is gonna kill you

Nærheten, den troverdige historien, de enkle, likefremme beskrivelsene, alt dette viser en kunstner uten angst (eller, det er vel mulig han har hatt) for å blottlegge seg selv. For det er klart en balansegang Silberman begir seg ut på her med sin myke falsett. Dette kunne gjerne blitt et for emosjonelt tårevått og oppkonstruert prosjekt. Det blir det ikke. Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til hans fortelling.

Walking in that room
when you had tubes in your arms
those singing morphine alarms
out of tune
they had you sleeping and eating and
and I didn’t believe them
when they called you a Hurricane Thunder Cloud

Tekstene sentrerer seg altså rundt forholdet mellom disse to på sykehuset, eller rettere sagt jeg-personens opplevelse av det. Vi får ikke kontakt med den andre – med Sylvia som det mest opplagte unntak. Dette er en direkte referanse til Sylvia Plath og hennes selvmord: (’Sylvia, get your head out of the oven/Go back to screaming and cursing…’), tematisk ganske passende på en plate der døden er overskyggende.

Hospice hadde selvsagt ikke fungert som teksthefte alene. Silberman og hans to kumpaner har tonesatt det hele med passe sobre virkemidler. Det er ikke vanskelig å ty til Arcade Fire og deres Funeral som åpenbar referanse. Ikke bare som tematisk bakteppe, men også musikalsk. Dette er særlig åpenbart på ”Two” og nevnte ”Sylvia”, en feiende låt som formidler en desperasjon og et følelsesmessig jordskjelv. En aldeles praktfull låt er det. ”Bear” skiller seg også litt ut med sitt lettbente driv. Ellers beveger platen seg, passende nok, med senket hode i form av dempet instrumentbruk og ditto arrangementer, som for å gi rom til fortellingen. Det er ikke spektakulært eller synderlig originalt, trioen har gitt platen et lydbilde som er troverdig og som fungerer. Og det er vel noe av essensen med Hospice. Dette er en plate som taler til lytteren, direkte og nykkefritt. Og det er en plate som berører noe i oss. Eller bør gjør det.

Suddenly every machine stopped at once,
and the monitors beeped the last time.
Hundreds of thousands of hospital beds,
and all of them empty but mine.

Vakkert. Trist og vakkert.

Kloster
Kloster er et dansk prosjekt sentrert rundt Mikael Andreasen fra København. Det er noe ytterst hellig over det Kloster bedriver med. Noe varsomt, tålmodig og inderlig vakkert. Som skjør porselen det er viktig å holde tett inntil seg, i frykt for at det skal gå i oppløsning og forsvinne.

Coastal Research – ideas, drafts and sketches recorded by Kloster (Between Clouds, 2006)
Opptakene til Coastal Research ble foretatt i hans hjemmestudio, og var i utgangspunktet beregnet å være en ren CD-R utgivelse som skulle passere mellom venner. Between Clouds ønsket å gi ut platen på mer skikkelig vis, og det var en klok avgjørelse.

Coastal Research er en aldeles nydelig plate, som på sitt beste berører de aller helligste rom. Den virker ikke plagsomt hjemmelaget eller så skissepreget som tittelen indikerer, selv om dramaturgien sikkert kunne vært utnyttet noe bedre. Andreasens stemme er hviskende, nesten ydmyk i tonen, men imøtekommende, og den kan ofte høres i vellykket samsang med yndige kvinnestemmer. Kloster vever sine fine musikalske tråder mellom kirkesalmer, den dvelende delen av post-rock, minimalisme, lo-fi og åndelighet, men er heller ikke helt som noen av disse. Det er i det hele tatt noe særegent over denne musikken, atmosfærisk og stemningsskapende sakral. Nedtonet og minimal i konstruksjonen, lydene er lagt på med varsomme hender, uten å virke unnskyldende er tonespråket kledelig høflig og langsomt ærbødig. I hovedsak ved hjelp av akustiske instrumenter med noe elektronisk pålegg og lydopptak. Her er det like høyt under taket som i den største kirke, horisonten er havets; uendelig og tålmodig.

Skipsklokker og tåkelur i grålysningen åpner platen, som om vi skal ut på en lang reise. Et kor messer gjentagende: ’My lord restores my soul’. De religiøse referansene henger i det hele tatt tungt over Coastal Research. På lange ”I Can Feel You Breathing” trekkes tråder mellom post-rocken til Explosions In The Sky og en Sufjan Stevens på sitt mest inderlige: ’You are God, O lord, I am yours and you are mine’. Etter to korte ’interludes’, baklengse drømmesekvenser, åpnes det for platens midtpunkt – og høydepunkt. ”Basis” er Fader Vår, tolket i en lavmælt, akustisk kledning med dansk språkdrakt over 7 minutter, og blir en bønn som ikke bare tolket budskapet, men understreker det og styrker det. Halvveis ut kan man altså risikere å sitte på kne foran stereoanlegget med bøyd hode og foldede hender i gråtende bønn om frelse – eller noe slikt. Etterhvert overtas bønnen av en slags svovel-lydende predikant som roper ut i tungetale: ’I saw chariots of fire, I saw hundreds and hundreds, and they had swords in their hands….’

”Not To Judge Nor To Harm You” er en retur til mer konvensjonell lo-fi rock, med trommebeats og truende gitarer, og selv om både ”Mold Like Clay” og ”So Gracefully” tar oss langt på vei inn i sakrale sfærer, og den avsluttende messen med ’thy kingdom come’ løfter oss opp i himmelen for godt, så kommer man ikke unna det faktum at det er første halvdel, som kulminerer med ”Basis” som er den aller mest gripende delen. Selv om platen som helhet er meget sterk, er det her man tar seg i å pakke skipskofferten, stappe bibelen i lomma og sette kurs for ukjent land. Etterhvert blir man sittende på kofferten sin, ventende på noe, med bibelen i hånden og ute av stand til å røre seg.

Det er noe intimt over Kloster, som om vi får ta del i noe meget personlig. At det her utføres på en måte som bør angå og virke gyldig til mange mennesker er også noe av denne platens styrke. Til slutt bør det nevnes at selve utgivelsen er fortreffelig bekledd. Omslaget med de mange gamle landskapsbildene i dempet sort/hvitt skaper en perfekt ramme til selve innholdet. Skjønnsomt og nydelig utført fra ende til annen.

Do Not Be Afraid (Washington Inc., 2008)
Do Not Be Afraid må behandles med omhu, og den vil leve lenge videre i deg. Mikael R. Andreassen har brukt et par år oppfølgeren til Coastal Research, men returnerer til gjengjeld med en plate fastere i troen og sterkere i håpet. Nesten alle tekstene er formet som små bønnevers, korte minneord, linjer skrevet på en lapp som kan legges i hånden om natten.

Nå hadde ikke Andreassen sluppet unna med kun å skrive ned korte salmevers og gi dem ut på plate. Han skriver noen rett så yndige melodier, også de korte i formen, og fremføringen er like delikat som på forgjengeren. Han har sammen med en stor samling venner tatt mange fine grep i forhold til å opprettholde variasjonen, enten det er med full vreng i ”Please Take This Cup From Me”, barokk folkedrakt i ”I Do Accept to Be Killed…”, dunkle orgeltramp i ”What Wondrous Love Is This?” eller mer groovy lofi-dance i ”My Heart = Your House”.

Åpningen kommer mot oss på en drømmende sky; ’Maranatha’ messer englene, ’Do not be afraid, I will protect you, I will restore you, I will comfort you, I love you, so says my Lord – I love you’ synger Andreassen med sin luftige, skjøre stemme, og setter tonen for det som videre skal komme. Midtveis leverer Kloster det som må være en av årets flotteste øyeblikk da den hviskende ”Abide In Me” svulmer opp med et gospelkor som kan ta den mest vantro av oss langt på vei inn perleporten. De følger aldri dette sporet i ønskelig grad, og det hadde vært befriende med noen flere øyeblikk av denne sorten.

Kloster får ikke ekstrapoeng først og fremst for de store enkeltlåtene, men for platen sett under ett. Til tross for at de beste øyeblikkene nok er samlet i første halvdel, er det den jevne styrken over hele denne samlingen som imponerer mest. Der Coastal Research hadde et mer foruroligende lydbilde, er det den salige fred som i første rekke preger Do Not Be Afraid.

Jeg kan høre kritiske røster anklage Kloster for enkel søndagsskole-predikering og en ensporet, blåøyd tro. Det får nå så være. Man må ikke bekjenne seg til Anton LaVey for å høre på svartmetall, og man trenger ikke gå med kors rundt halsen for å høre på Kloster. Den enhetlige stilen kan også tjene til hans fordel. Jeg mener det ikke er noe uærlig over Andreassens bekjennelser. De kommer fra hjertet, åpent, så alle kan se inn. Han strekker sin hånd til oss, åpen, for oss alle å ta den i mot. Gi ham den sjansen.

The Waves And Winds Still Know His Voice (Washington Inc., 2010)
Jeg vandret bortover Torggata i Oslo med øreproppene i og forsøkte å stenge ute bitende kulde, desperate førjulsshoppere, de sedvanlige dealerne og blinde bilister, uten egentlig å ense musikken som teppela hodet. Inntil jeg skulle passere Jakobs kirke, da jeg vendte blikket oppover i stuss over at de ringte med klokkene på denne tiden av døgnet. Det tok noen sekunder før jeg forstod at klokkene kom fra musikken, og hadde ingenting med verden utenfor å gjøre. Likevel forandret dette vakre øyeblikket også resten av min spasertur, som nå ble omgjort til en fredfull ferd der behovet for å stenge verden ute forsvant til fordel for heller å ønske den inn. Kulturkirken Jakob er oppkalt etter St. Jakob – Jesu apostel og skytshelgen for de reisende, og innenfor dørene, sentralt i våpenhuset, våker erkeengelen Mikael – som selvsagt er helt tilfeldig i forhold til at musikken som nå omgir meg er skapt av Mikael R. Andreasen. Men tanken slo meg en brøkdel av et sekund, og jeg trakk til og med litt på smilebåndet.

Førjulsfortellinger til side. To år etter Do Not Be Afraid – samt et ymse EP’er, har hyrden igjen samlet sine trofaste for en innspillingsstund av hellig karakter – jeg teller 17 musikere i alt, blant annet Emil Nikolaisen og en rekke korister. De mange musikernes bidrag er skjønnsomt fordelt, og alt foregår med dempet lys og sordinert klang, som aldri overdøver Andreasens lavmælte røst og fortryllende melodier. De av oss som kjenner Kloster fra før vil ikke bli overrasket over utkommet denne gangen, men heller gledelig påminnet Klosters elegante grep om hellig popmusikk i slow motion.

Andreasen har denne gangen benyttet seg av mange tekster av Julian av Norwich, en engelsk mystiker fra 1300-tallet som møtte Guds kjærlighet i forbindelse med en alvorlig sykdom og fikk en serie på 16 visjoner som hun senere forfattet som samlingen Showing Of Love. Frisk som en fisk. Hun tilbrakte resten av sitt nye liv tilbaketrukket som nonne, og ble murt inn kirkeveggen i Norwich da hun døde. Hun var også den første kvinnelige forfatteren som skrev på engelsk, og det er fra disse visjonene Kloster har hentet brorparten av sine tekster denne gangen. Det er enkle, klare vers som passer godt inn i Klosters minimalistiske stil:

I will m’ake all things well
I shall make all things well
I may make all things well
And I can make all things well

Det er igjen Guds universelle og altomfattende kjærlighet til oss syndere her på jorden som danner mye av basisen for Klosters tekster, her i en ramme som også gir historisk tyngde og som viser hvor Andreasen henter mye av sitt trosgrunnlag fra. Han skriver selv innledningsvis: ’God shows Julian that the atonement will always be more glorious and greater than the harm of sin… God has the power and love to transform any wound into glory. In the end He will make all things well.’

I tillegg til Julian av Norwich tonesettes også tekster av blant andre Kong David, Emily Dickinson og tradisjonelle tekster som ”Wayfaring Stranger”. Tross mye fokus på det sakrale i musikken, og det er en hellig tone som våker over det hele – så er dette en plate som bør finne hjem hos alle som liker vemodig musikk, der tristesse møter håp, der intimitet støter på noe universelt. Det er også en plate som åpner for det ubehagelige og uventede – eksempelvis gjennom drypp av støy, og som beveger seg mot mystikken, ikke helt ulikt slik det tidligere har blitt formidlet av eksempelvis Current 93 eller Birch Book. Det gir også en spenning i det musikalske som ytterligere forsterker helheten.

David Thomas Broughton: The Complete Guide To Insufficiency (Plug Research, 2005)
Midnattsmesse i Wrangthorn kirke
Ut fra ’intet’ kommer den unge briten David Thomas Broughton med en debutplate av et kaliber det går lang tid mellom hver gang vi opplever. Svært lang tid. Noen skiver er ikke bare overraskende positive, noen ganger får man følelsen av å være med på en liten åpenbaring. The Complete Guide To Insufficiency er en slik plate. Innspilt live i Wrangthorn kirke hjemme i Leeds, i ett sammenhengende opptak, og knapt nok mikset i etterkant. Den består av 5 låter fordelt over 40 minutter, fremført av en mann alene med sin gitar – men utkommet er sjeldent rikt og tilfredsstillende. Det kan virke simpelt, men der andre bruker måneder på å forsøke å skape noe som er like skjellsettende, har noen fått utdelt disse evnene helt naturlig. David Thomas Broughton er en slik artist.

Stilmessig er det mulig å plassere ham et sted mellom Nick Drake, Jackie Leven og Van Morrison, og den mest naturlige referansen kan da være John Martyn. Broughton deler både den tykke, fyldige sjeledirrende stemmen og det enkle, fingerplukkende folk/blues gitarspillet finner en naturlig plass i den britiske folk-tradisjonen disse representerer. Han er ingen gitarspiller på linje med Drake/Martyn. Som John Martyn benytter han pedaler/loops i sitt spill og uten å briljere med lignende tekniske ferdigheter som disse, evner han likefullt å fremstå som fullbefaren gitarist riktig tilpasset sitt uttrykk.

De fem låtene er lange, men de virker aldri meningsløst utstrakte. Det primitive utlignes av det katedralske, det enkle forsvinner i det ektefølte. The Complete Guide… er ingen lystig hurra-plate, og den høystemte stemningen kan også overføres til tekstene. På ”Execution” gjentas teksten: ’I wouldn’t take her to an execution, cause I love her so…’ til hypnotisk virkning, på ”Unmarked Grave” forsvinner stemmen faktisk ned i svarteste graven sammen med linjene: ’My body rots while she is weeping, And I’ll remain forever sleeping…’ mens kirkeklokker vitterlig kan høres i bakgrunnen. Det er slike øyeblikk man lever for.

Dette blir aldri påtatt melankolsk eller klagende, tross sin noe tunge byrde. For det er kraft i Broughtons viser, og med en stemme som setter seg i de solide kirkeveggene og melodier som løftes høyt opp i kirkehvelvet bør han ikke sidestilles med de mange sutresangerne som henger over kassegitarene sine. Dette er en trendfri og tidløs skive. En samling sanger om død, krig og kjærlighet som fester seg i hjertet. Ikke bruk krefter på å tenke på hva denne mannen kan finne på videre.

Vinteren er reddet. I morgen går jeg til kirken. Med hodetelefoner.

Lazarus: Songs For An Unborn Sun (Temporary Residence, 2003)
Opp fra graven
Så ropte han med høy røst: ’Lasarus, kom ut!’ Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. ’Løs ham, og la ham gå, sa Jesus. (Luk, 16).

Vår tids Lazarus har også vendt tilbake til oss syndere etter en tid borte fra rampelyset. Født som William Trevor Montgomery kjennes han vel av enkelte som medlem i San Francisco-bandet Tarentel. Under sitt nye artistnavn har Montgomery gått fra å bedrive svevende og speisa instrumental dronepop til en mer intim singer/songwriter-stil.

Songs For An Unborn Sun er en gjennomgående spartansk utrustet og rustent lydende plate, fylt av vakre og langsomme melodier som bærer en ro bare et fåtall av oss er i besittelse av eller kan skape – men som er desto mer sjelelig helbredende å lytte til. Det kan gjerne skje i ensomhet i mørke tider, for sakte går det, stille og skjelvende synger han, mens gitaren plukkes på med den ytterste andektighet. Det knitrer sprukkent, med selskap av orgel, piano, et klokkespill, en fløyte eller diverse feltopptak som kommer innom, og av og til en lys stemme som synger sammen med ham, slik som på nydelige ”Ocean (Burn The Highways)” og ”Name”. Det er i slike øyeblikk en bare kan lure på om Lazarus har vært en tur i himmelen for å hente inspirasjon. Men aller mest er det mye luft her, og det besørger en susende og hjemmelaget atmosfære. At denne platen er spilt inn delvis i Montgomerys soverom bør ikke komme som noen stor overraskelse.

Etter omtrent 50 minutter føles det nesten som om Lazarus har lykkes i å lulle oss med tilbake til en stille grav, men etter en lengre pause kryper han sannelig frem igjen, som for å vekke oss opp med et siste, utitulert spor.

Omslaget bør også nevnes. Produsent Marty Andersons (Howard Hello) strektegninger har et kjølig erotisk tilsnitt, med alvorlige og nakne mennesker som klynger seg til hverandre, noe som underbygger den intense lengselen som Lazarus formidler så ekte.

Songs For An Unborn Sun har blitt en veldig vakker plate. Den vil nok ikke fenge massene, men har man først fått en fot innenfor er det vanskelig å stige ut av hans verden igjen. Lasarus er ikke Guds sønn, men det var tross alt han som fikk Jesus til å gråte – slik sett har Trevor Montgomery valgt artistnavn med omhu.

Barzin: My Life In Rooms (Monotreme, 2006)
– Maybe what I need is just more drugs, synger Barzin her et sted. Jeg er slett ikke sikker på om det er så lurt.

Med åpningssporet ”Let’s Go Driving” legger Barzin en varsom hånd på sin lytters skuldre. Vi stopper opp, setter oss ned, synker lett sammen. Dette er en slik sang som man kan kveile seg sammen på sofaen til, snufse en skvett, kanskje, før man sovner alene blant de myke putene. En slik sang man setter på i bilen mens man kjører avgårde inn i natten med rester av sin forlattes tårer på kinnet og ingen fremtidsplaner i sikte. En slik sang er «Let’s Go Driving».

Det er unødvendig å si at det er en lovende start Barzin legger opp til på sin andre plate. Han fortsetter i samme leia de neste 35 minuttene, uten at han hverken omkalfatrerer særlig på stilen eller berører de samme nerver.

Eller, det stemmer ikke helt. Om ”Let’s Go Driving” skaper frysninger langt nedover ryggen, får den neste oss helt ned i knestående. Med knapt hviskende vokal, dempet orkestrering og en dyp steelgitar som strekker seg mot stjernene er det bare å takke høyere makter for at det finnes folk som lager slik musikk. Han er da heller ikke alene i sitt rom, og det er bra folk som bidrar her (eksempelvis fra Great Lake Swimmers og Polmo Polpo). Vår mollstemte venn fra Canada skal også berømmes for sitt tredje sukk fra lengselens brønn. ”Leaving Time” heter det. Her hentes det frem en gammel fele som han gnikker forsiktig på, det blir litt Dirty Three-ish av dette, og igjen himmelsk vakkert.

Og slik skrider platen sakte og rolig fram. Alt skjelver som høstløv og fremføres med den dypeste andakt. Tidvis minner det han driver med om Mazzy Star/Mojave 3, andre steder om Spain/Lambchop, eller mer dunkle nattescener et sted mellom Tanakh og Bohren & Der Club of Gore. Men han klarer ikke å holde på nerven som innleder platen, til det er ikke låtene like sterke hele veien ut. De svinner gradvis hen utover på platen uten særlige ambisjoner, uten at det på noe vis blir direkte kjedelig å være med på ferden. My Life In Rooms blir litt som følelsen av å fange høstens første gule blad som faller ned mot bakken, la det vekke et par fine, nostalgiske minner, før det blåser ut av hendene dine og forsvinner ut av både syn og tanke.

The Czars: Sorry I Made You Cry (Bella Union, 2006)
Det har bestandig vært et melankolsk islett i ABBAs poplåter som har appellert til meg, en nostalgi over vokalharmoniene og et sørgmodig drag langs de – alltid – smekre poplinjene. Det er dette elementet The Czars griper fatt i når de gjør sin versjon av ”Angel Eyes” (fra Voulez-Vouz). I front er selvsagt crooner-vokalist John Grant, med en ganske stor, stoisk røst et sted rundt Gene Pitney/Joe Pernice. Hva passer da bedre enn å gjøre Neil Sedakas ”Where The Boys Are”, som en høystemt sistedans på prom night 1961? Fra åpningssporet, tradisjonelle og nydelige ”Black Is The Colour”, er denne platen en hyllest til noen av de virkelig store låtsnekkerne. The Czars forvalter materialet ærbødig, men klarer likevel å tilføre noe nytt til allerede perfeksjonert vare. Det gjelder særlig ”Angel Eyes” som Hart fyller med nok kraft alene, men også på flere andre av disse 11 coverversjonene.

Utstrakte (nesten 9 minutter) ”My Funny Valentine” draperes med blå fløyel, delikat gjort, selv om John Grant ikke når opp til de Store stemmer og klassiske låtskrivere som i stor grad hylles her, enten de kommer fra Brill-bygningen i New York eller fra Nashville. Men Grant har en varm, fin stemme det er lett å like, og som det er lett å tro på. Det virker ektefølt, og tidvis når han også de store høyder. Duetten med Paul Frazer i «Leavin’ On My Mind» er for eksempel av den klassiske typen, med Frazer i Emmylous rolle og tilhørende gåsehudfaktor. Den åpne versjonen av Tim Buckleys «Song To The Siren» åpner også porene til det hardeste steinhjerte.

Sorry I Made You Cry er en passende tittel, for de aller fleste av disse coverlåtene hører hjemme i de blå, vemodige timer. Alle innspillingene er gjort med en enkel instrumentering, i hovedsak akustisk basert, noe som åpner for den fyldige røsten til John Grant. Det er slett ikke så dumt, men når det samme grepet gjentas gjennom 11 låter savnes også en rikere variasjon, en noe mer offensiv måte å gripe an eller tilnærme seg tradisjonsmaterialet. På den annen side skaper denne entydige stilen inntrykket av en hel plate, mer enn en tilfeldig samling favorittlåter. Derfor vil nok Sorry I Made You Cry også appellere ikke bare til allerede etablerte fans av bandet, men tilfredsstille de som lengter etter et soundtrack å gråte til mens de minnes de gode, gamle dager.

Et par blek kutt til tross (for eksempel Paul Simons «For Emily» og småtrøttjazza «You Don’t Know What Love Is»), Sorry I Made You Cry har i det store og hele blitt et vellykket coverprosjekt, som ikke minst samler løse tråder i Czars’ diskografi på en samlet plate.

Men førsteprisen går til «Angel Eyes». Ett blikk og du er hypnotisert.

Over The Rhine: Snow Angels (Great Speckled Dog, 2007)
Over-the-Rhine er en bydel i Cincinnati, et tidligere velstående og vitalt tysk-dominert område som de siste tiårene har forfalt dramatisk. Bydelen har også gitt navn til dette Ohio-bandet som er sentrert rundt ekteparet Linton Detweiler og Karen Bergquist. De har holdt på siden slutten av 80-tallet, men uten å ha oppnådd veldig stor suksess her i Norge. Litt merkelig egentlig, med tanke på deres vennlige og imøtekommende toner som bør ha stor gjenklang blant landets voksne platekjøpere. Det er på tide å bote litt på denne urettferdigheten. Ikke bare har 2007 vært et særs produktivt år for bandet, med i alt tre utgivelser bak seg, men i forbindelse med julen har de gitt noe så sjeldent som en juleplate det er verd å lytte litt ekstra til.

Snow Angels er perfekt tonefølge nå som den såkalte julestria skal sette inn og gjøre sitt beste for å ødelegge det som ellers kunne vært en fredfull innledning til jula. Nettopp her kommer denne platen inn som en reddende snøengel. Snow Angels har kvalitetene en juleplate bør ha: Her er lite av det klamme og hysteriske, lite av gla’kristen jubelsang og glorete hurragospel. Mer i tråd med juleplater av Low og Sufjan Stevens forsøker Over The Rhine å ta julens budskap tilbake fra spekulantene og selgerne. Jula må ikke bare være styrt av ellevill shopping, tjas og mas, men kanskje heller en tid for kontemplasjon og ettertanke.

For dette er en stearinlysplate, en slik som nytes med beina hevet og skuldrene senket mens snøen daler ned i skjul. ’All I ever want for christmas is blue’ crooner Bergquist innledningsvis, hennes stemme er varm, sensuell og hes. Følelsen av å trekkes inn mot en jazzklubb etter stengetid forsterkes av Detweilers pianospill, som er mest fremtredende følge til vokalen her.

Låtutvalget er med et par unntak egenkomponerte, og alle bærer den samme roen og fromheten som innledningen bærer bud om. Her er ingen skarpe kanter eller dramatiske effekter. Over The Rhine vender blikket mot de gamle klassikerne, standardlåtene fra etterkrigsårene, og innhyller tiden med sitt eget melankolske slør. Det kan nok bli noe entydig etter hvert, og søkes noe mer spenstige eller utfordrende julesanger er ikke dette plate å kjøpe. Vil også legge til at omslaget er særdeles innbydende, og skulle ikke platen falle i smak så er den absolutt en velegnet julegave til noen andre du bryr deg godt om.

Patrick Watson: Close To Paradise (Secret City, 2006)
Patrick Watson er både et band og en mann. Mannen er født ute i ørkenen i California et sted, men flyttet som barn sammen med familien over grensen til Canada. Bandet holder til i Montreal, denne byen med tilsynelatende utømmelig eksport av musikk.

Det er en utelukkende behagelig lytteropplevelse, og det skal ikke store fantasien til for å dedusere Watsons musikalske nabolag; Jeff Buckley, Rufus Wainwright og Antony kan trygt nevnes. Mye av årsaken ligger naturligvis i mannens smukke stemmeprakt, en slik smektende og inderlig innsmigrende røst som så mange faller for. Nå må det riktignok sies at Watson ikke helt løfter seg opp til de nevnte herrers nivå, verken i egenart, intensitet eller åndelighet. Han blir litt mer distansert, kryper ikke helt under huden på samme vis. Men han besitter likevel kvaliteter så det holder.

Den patosfylte falsetten til side, Patrick Watson kan skrive låter, både av den umiddelbart slentrende sorten, og av de mer snurrige som vikler seg rundt ørene og blir der først etter noen runder. Her bør det nevnes at en mulig kjærlighet til både sen Beatles, Brian Wilson og jamvel Pink Floyd kommer til uttrykk. Ikke minst kan han bekle sine låter med ulike drakter. Hovedfokus rettes mot det mildt orkestrerte uttrykket. En strykekvartett og et blåseensemble bidrar til dette, mens de øvrige musikerne legger et lunt lag av popglasur over det hele. Islett av elektroniske effekter hentes frem til tider, uten akkurat å presse et modernistisk stempel over platen. En dose cabaret-stemning sørger for passe med skygge over de noe solfylte låtene, en touch av soft jazz gir en viss klasse.

Over 13 låter blir dette litt i overkant følsomt for mine ører, uten at det trenger å bety all verden. Det er uansett mye variasjon innenfor Watsons kjerneområder, der det Beatles’ke førstesporet åpner døren ut til en pop-hage rik på flora som han evner å harmonisere uten åpenbare vansker. Ett av de aller beste sporene heter «The Storm», og det kan tjene som eksempel på en plate som står i det kreativt blomstrende tegn: Den starter som en huskende akustisk folkvise, men blåser seg sakte opp til en mild storm med et yndig pikekor og litt baklengsgitar i løpet av et par korte minutter. Smart og catchy på en gang. La oss heller ikke overse ”Sleeping Beauty” mot slutten av platen, en Sparklehorse’sk gyser der kammerpop møter elektronika over en sen Martini og tar en langsom skål før de smelter sammen for en siste dans. Med noen flere slike øyeblikk ville Close To Paradise vært godt over halvveis på sin ferd mot det lovede land.
Bjørn Hammershaug

Reklamer