Med sitt andre album som A Hawk And A Hacksaw bretter Jeremy Barnes (Neutral Milk Hotel) like gjerne ut hele kartet, og turen går særlig i østerled. Det er en spenstig reise han inviterer oss med på. Barnes er selv en farende fant, og det er som han suger til seg næring fra alle steder han besøker, drikker fra historiens kilder og frakter med seg alskens lokale særegenheter tilbake til studio; i dette tilfellet Praha, en engelsk kirke og et dansestudio i New Mexico. En del mennesker har også hengt med på lasset, selvsagt kona og fast medlem Heather Trost, og det er et skikkelig orkester som denne gangen dirigeres av Barnes. Resultatet er en ren overskuddsplate, Darkness At Noon er så verdensvant at det nesten er til å svimle av. Grensene viskes vekk mellom klezmer og mariachi, østlige Europa og sørvestlige USA, kontinuitet og brudd langs tradisjonelle akser.

Det går unna i svingene og hele følelsesregisteret blir benyttet, fra oppstemt ekstase til melankolsk tristesse: Vi humper avsted på en høyvogn gjennom sølete landeveier i Slovakia, dyttes inn på et heftig sigøynerbryllup i Romania, stemmer i på en antikrigs-låt à la Seeger/Guthrie, danser i peyoterus i den amerikanske ørkennatten og hviler ut i skyggene av Istanbuls Unkapani-kvarter med vannpipe og kaffe til dronene av oud og cümbüs. Legger man til en Lennonsk ballade (”Our Lady Of The Vltava”) og en dedikasjon til den slovenske filosofen Slavoj Žižek så burde mitt poeng være klart: Dette er musikalsk etnologi, men det er ikke museumsvare. Darkness At Noon lever og syder, og den har også en viss moderne relevans. Barnes hadde planen klar etter spaserturer i Prahas vakre gater. Jeg sakser: ’It would begin with a Transylvanian folk melody, warped and reconstructed around improvised trumpet play, whose lyrics were derived from a George Bush speech…’, med den avsluttende fredstrallen ”Portlandtown” rammes dermed platen inn; politisk poengtert, geografisk frilynt, musikalsk grensesløs.
Bjørn Hammershaug