‘Lukta av organisk materiale som rotnar er ikkje til å ta feil av. Ho kjem i frå Årabrot.’
– Vi omtaler oss selv som norsk noise-rock. Vi er anti-Van Halen, anti-skolerte og anti-teknikk. Det viktigste er at musikken kommer fra hjertet. Norsk rock virker i dag i altfor stor grad å være preget av band som sitter i øvingslokalet og tenker på hva som er riktig i forhold til publikum. Jeg mener ikke at man på død og liv må være nyskapende. Men man må våge å være ærlig med seg selv og det man driver med. Vi spiller ikke ’sær’ musikk for å være sære, det faller seg nå bare naturlig for oss. (Kjetil Nernes, 2006)

Adding D To Anger 7’’ (Safe As Milk, 2001)
Rett vest for Gehenna
Årabrot er navnet på en søppelfylling utenfor Haugesund. Om det er odøren derfra som har formet bandet av samme navn vites ikke, men de spiller i hvert fall skitten rock – akkurat slik søppelrock skal være.

Kvartetten var for meg et nytt bekjentskap forut for denne tospors vinylsinglen, men de involverte har etter sigende lang erfaring fra Haugesunds alternative musikkscene, med røtter i fra både punk, avantgarde, støy og dronerock. Dette har de tatt med seg inn i Årabrot – de to sporene er en vill blanding av nevnte genre, og det har blitt svært vellykket.

Det går raskt unna dette her, både i tid og tempo. ”Marionettes” er en svært energisk låt, dominert av en lettere hysterisk vokal, som til slutt bryter ut i rene skrik, og heftig interaksjon mellom med bass/trommer og møkkete gitarer, litt i gate med Jesus Lizard/ Steel Pole Bath Tub, og naturlig nok MC5 og Stooges. ”Bogus Boogie” er seigere og tyngre, en gjørmeboogie av typen vi husker Killdozer, Laughing Hyenas og Tad herjet med på 1980-90 tallet. Fett og freskt låter det og bandet etterlater lytteren med hodet i søpla, brølende etter mer. Felles og gledelig for begge sporene er at de inneholder en fandenivoldsk gnist – autentisk, originalt og rått.

Med bare noen få minutter til grunn for vurdering er det vanskelig å spå hvordan Årabrot kommer til å utvikle seg videre – hvis de i det hele tatt gjør det. Det håper jeg virkelig, for denne gjengen tilfører norsk rock sårt tiltrengt galskap som bør appellere like mye til tilhengere av plain tungrawk som til intelligent støyrock.

Årabrotsverk: Et rocksjokk
Del av en lengre omtale om Øyafestivalen 2003
Årabrot inviterte til etterpålag på Blue Monk både fredag og lørdag. Helt gratis var det også, men allikevel var det ikke mange som stilte opp – og av disse hørtes ikke rent få ut til å komme fra hjembyen Haugesund. Jeg hadde forut for konserten kun hørt deres lovende single Adding D To Anger, så det var relativt open minded jeg stilte opp foran scenen. Med en spøkelsesaktig trommis og to snauklipte spretter som stod på hver side av den svære, Veivesenkledde vokalisten var de litt av et syn. De holdt en meget høy intensitet konserten gjennom med sin primale og støyende bulldozerrock. Det føltes som å få gjentatte slag i mellomgulvet, og det føltes utrolig godt å stå i en mørk bar og bli spyttet på av en sint sanger etter timevis med vakre, smilende mennesker i en idyllisk park.
Mens fredagens klimaks bestod i å sveve sammen med tusenvis av mennesker i felleskapets ånd, var lørdagens klimaks nesten det stikk motsatte. Men Årabrots råe kraft tuftet på hardcore, noise og rock’n’roll var langt på vei å foretrekke. Hvis deres kommende plate bare er i nærheten av det de presenterte på Blue Monk så bør de absolutt stå på Øyas ønskeliste for neste år.

Rogues Gallery EP (Safe As Milk, 2003)
Vestland Vestland er ikke lenger hva det var
Årabrot er et bråkeband jeg har ganske stor tiltro til fremover, et syn jeg baserer både på sjutommeren Adding D To Anger og enkelte konserter i Oslo. Særlig deres andre opptreden i forbindelse med Øyafestivalen var heftige greier. Andre konserter har på sin side vist at Haugesund-kvartetten fortsatt er noe ferske, og ikke skade av mer spilletrening. Det er derfor fornuftig at de følger opp med en kort EP, sånn i første omgang. Utgiver av Rogues Gallery er igjen landets beste selskap for tiden; Safe as Milk. Det skjer virkelig mye bra rundt dette miljøet med base i Haugesund, og Årabrot er en viktig del av denne scenen.

Dels primalpunk, dels svartaktig skittenmetall gir ikke Årabrot stor plass for dynamikk og dybde i sin voldsomme gjørmestil. Her valses det rett frem og over alt og alle uten at de nesten tar seg tid til å trekke pusten. Det er forrykende å høre på, men de mangler noe som bryter opp den rytmiske angreps-monotonien. På låter som ”Debris” og ”Eye Catcher” har de riktignok litt mer preg av den angstfylte og stressede post-punken i røttene til Wire og Pere Ubu, og det er en tendens de gjerne kan utvikle ytterligere. Vokalistens vrengte, gutturale skrik er dominerende og preger alle de fem låtene som raser avgårde i løpet av 12 rastløse minutter. Lyden på Rogues Gallery er gjennomgående søplete.

Jeg mener fremdeles at Årabrot besitter et stort potensiale. De henter ut noe her, så får vi se om de fortsetter sin utvikling mot noe riktig sjefsgrisete grapserock.

Proposing A Pact With Jesus (Norway Rat, 2005)
Dei kjem med søpla
Graps & gru! Årabrot er endelig ute med sin debutplate, og der foreslår de like gjerne en avtale med selveste Jesus fra Nazareth. Mon det. De tre søppelgraverne fra Haugesund har med et par singler og et knippe konserter bygd seg opp til å bli effektive eksponenter for en brutal, hissig og vrælende stil, dels fundert på punk/hardcore, dels på alternativ/støyrock. Jeg har alltid hatt litt tro på dette bandet; den militante rytmeseksjonen, den hårete vokalisten med veiarbeidsklær og gutturale stemme, det intense volumet og det tettpakkede, fandenivoldske drivet. Vil særlig trekke frem deres opptreden på Musikk Under Oslo våren 2005 som et eksempel, da jeg med selvsyn opplevde små barn begynne å gråte og gamle damer gå fra forstanden til trekløverets undergravende bulldozervirksomhet midt i lørdagsrushet. Et herlig syn!

Billy Anderson hadde kanskje den samme gode følelsen, han takket i hvert fall ja til å produsere denne. Anderson har tidligere styrt lyd på plater fra blant andre Melvins, Fantomas og Sleep, og kjenner norske forhold gjennom sitt arbeid med Noxagt. Årabrot er noe mer punka i sitt uttrykk, men har ellers en del likhetstrekk med alle disse. Selv får jeg også flashback til storhetstiden til amerikanske undergrunnsselskap som Touch & Go og Amphetamine Reptile. Uansett, Anderson har gitt Proposing A Pact With Jesus et relativt rent lydbilde, uten at punchen har blitt borte. For det er mye grovkornet trøkk her, intensiteten kan nesten bli overmannende, så at spilletiden er satt til under en halvtime er bare fornuftig. Det virker heller ikke som Årabrot har utrolig mye mer låtmateriale å by på i denne omgang.

Vokalisten Kjetil Nernes’ troverdige desperasjon er som alltid hele tiden et uromoment. Det er så man formelig kan se tarmtottene komme ut av kjeften hans, men han varierer noe med en heliumaktig panikkstemme, særlig hørbar i nesten melodiøst vennlige ”Liaison Summer”. Med unntak av monotont slitsomme og navnløse -, så utfordres egentlig ikke de rammene som bandet spikret på sine to første EP’er. Lyden er bedre, samspillet høres ut til å sitte litt fastere, ingen kompromisser virker å være inngått, verken med Jesus eller andre.

Det er ikke altfor mange band i Norge i dag som er hvassere enn Årabrot. Mens JR Ewing drikker av stettglass for tiden spiser Årabrot glasskår. I et mer og mer strømlinjeformet samfunn er det viktig med noen slike utskudd som gir alle som har lyst til å skrike ut i motstand en røst. Årabrot kan være den stemmen for deg, og Proposing A Pact With Jesus kan være avtalen du trenger: Revolusjonen starter på en søppelfylling på Vestlandet.

Rep. Rep (Norway Rat, 2006)
Årabrot har for andre gang arbeidet med den amerikanske lydteknikeren Billy Anderson. Mannen har en CV som langt på vei oppsummerer Årabrots musikalske neksus, med Melvins, Noxagt, High On Fire og Neurosis som naturlige hjørnesteiner. Trioen fra Haugesund er høvelig oppkalt etter en lokal søppelfylling, de dyrker en skitten punkestetikk og oversetter stilen sin til ’grapserock’, som i korthet kan oppsummeres som høyt, brutalt og slemt.

Rep. Rep er kanskje ikke noe forløsende høydepunkt i deres karriere, men en naturlig utvikling fra vellykkede Proposing A Pact With Jesus. Noe fastere i fisken har de nok blitt i skranglebeina, men i hovedsak er dette et realt spark i trynet på alt som lukter borgerlig kos og harmløs idyll. For Årabrot er hissigere og mer thrashy enn noensinne. Trioen valser over oss med stor kraft, viljestyrke og liten vilje til å søke kompromisser.
Vokalist Kjetil Nernes slynger fram et ganske så nihilistisk budskap; med en nervøs, hulkende intensitet og i voldsomme brøl rundt en bunnsolid vegg av larm og leven, fundert rundt Jesus Lizards atonalitet og Hammerheads presise villmannskjøring.
Det er kanskje ingen ny ”Liaison Summer” her, men Årabrot har igjen skapt et monster av en plate der ni minutter lange ”Ramshackle Row” representerer ny progresjon for hva de er kapable til å skape. Takket være forståelse for dynamikkens vesen og et øre for mer eksperimentelle grep, blir det aldri kjedelig å la seg drukne i dette sinte beistet av et søppelberg.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 5.12 2006

Totalopplevelsen
Årabrot har spilt på flere Bylarm, og er snart som veteraner å regne i så måte. Men konserten på Revolver var en maktdemonstrasjon av det helt sjeldne. Som en pakt mellom Sunn O))), Slayer og fanden sjøl serverte de en 37 minutter lang ny låt som overgikk alt annet de tidligere har gjort på en scene. Sammen med lydkunstneren Stian Skagen bygget de opp en grotesk mektig sak. 12 minutter tok det før første trommebeat kunne høres (det er vanskelig å se noe bakerst på Revolver) over de monotone bassriffene. Langsomt og gradvis utviklet låten seg til et altoppslukende monster som slukte alt nede i kjellerlokalet. Smertefullt høyt, på terskelen til galskap, men samtidig helt uimotståelig. Årabrot åpnet dørene til helvete denne kvelden. For å si det med Klaus Kinskis ord, da Werner Herzog en gang roste ham for å ha gjort en ’fantatsisk prestasjon’: ’I was not extraordinary! I was monumental. I was epochal!’
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 21.2.2009 som del av en artikkelserie om by:Larm 2009.

Absolutenegativism EP (Norway Rat, 2009)
m/ [concept.virus]
Guttene og Fanden
Årabrot har gjennom de siste 8 årene dyrket sin søplete aggropunk til det ytterste – og ypperste, gjennom et knippe plater av fryktinngytende temperament og villskap. Det sier seg selv at tiden var inne for å utforske andre sider ved seg selv, og resultatet har gitt seg utslag i denne voksne EP’en.

Hvis man tenker seg at Årabrot tidligere har stått på et ulmende søppelberg og frådet av den rødglødende bakken under seg, har de her åpnet porten ned i dypet, forbi flammene, og beveget seg mot mørket. Portåpner er [concept.virus] (født som Stian Skagen, og kjent fra bl.a Ryfylke), det er han som leder villmennene inn- og nedover. Allegorien kan føres videre til omslagstegningen, som er hentet fra folkeeventyret Gutten og Fanden, om gutten som fanget Fanden sjøl inn i en liten nøtt. Det er vel innkapslingen av den lukkede nøtta som er Absolutenegativism.

Skagen og Årabrot har utviklet et samarbeid over lengre tid, og enkelte av oss kunne ta prosessen i selvsyn både på Revolver i Oslo og Henie Onstad ute på Høvikodden. Årabrot/Skagen fremstod her som en mer utemmet utgave av Sunn O))), med noe av deres samme vilje til å presse seg (og oss) til det ytterste gjennom langsomme krabbetak som enten virker delirisk eller bare frastøtende. Årabrot er et satans liveband, men de har også fått grep om de håndfaste delene av sin karriere. Absolutenegativism har ikke livesettingens samme styrke, noe som delvis skyldes en mindre sammenhengende oppbygning. Det er ikke nødvendigvis uheldig i plateformat. De navnløse kuttene (I-IV) domineres av I og III. Kvarterlange I er en mørk vandring med ambient svartmetall og dronestøy, der en konstant underliggende uro skaper truende atmosfære. Brått rives kjellerlemmene opp på vidt gap der bandet får hyle ut i tre minutter, mest som for å innlede til halvtimeslange III. Dette er en kvernende sak som også dyrker elementer som monotoni og repetisjon, men her med tunge riff og kraftig driv, omgitt av mektige, skumle lydeffekter som bygger seg gradvis opp for å smuldres opp i hvit støy med en langsom landing som hale på beistet.

Årabrots kurs er ikke overraskende med tanke på Skagens bakgrunn, ei heller med gitarist Kjetil Nernes og bandets fascinasjon for doom & droner fra Black Boned Angel, Earth, Om, etc. Det hele er skrudd sammen av Billy Anderson.

I Rove EP (Fysisk Format, 2009)
Fremtiden er svart – fremtiden tilhører Årabrot.
Endelig krones Årabrots store år – som har etterlatt oss med en stabel utgivelser – med fabelaktige I Rove. En EP som sentrerer rundt det 20 minutter lange tittelsporet, som de tidligere har fremført til voldsom effekt live. Samarbeidet mellom sludgerock-trioen og støymakker Stian [concept:virus] Skagen har her nådd sitt foreløpige høydepunkt.

”I Rove” blir aldri kjedelig, men er i konstant bevegelse og som visstnok tar for seg ’en Raskolnikov-aktig figur’ i en pesende febervandring gjennom sjelens trange smug til steder hvor kåtskap og galskap brenner gjennom ryggmargen og tar kontroll over lemmene. Årabrot drar oss opp i hypnotisk marsj med tunge, sugende Bleach-era bassriff som etter fire minutter har bygget seg opp med fullhypnotisk effekt. Inn kommer fanden sjøl som lokker med ondskapsfull vrede. Kjetil Nernes har aldri vrengt sjelen sin ut på så effektivt vis tidligere, og det uten knapt å heve stemmen over hvesing. Den dirrende intensiteten, de barberbladhvasse gitarhuggene, den monotone bassgangen, det vanvittige trommekjøret og etter ti minutter et voksende elektronisk mareritt skaper et monster av en autoritær killerlåt som tangerer AmRep-støyrock, noise og svartmetall. Pure fucking armageddon i 20 minutter.

”The Serpent” blir nærmest en trad. partyrocker etter dette, og coveren av The Fangs ”The Money Will Right In” (senere benyttet av blant andre The Monkeywrench og Nirvana) er ren sommerfryd. Men jeg tror vi alle har godt av et par slike utblåsninger etter å ha stukket hodet ned i kjelleren til ”I Rove”, og på de to sporene høres Årabrot bedre enn ut enn noensinne, gnistrende lyd, tight og med fornyet overskudd.

Dette er tre låter som oppsummerer alt som er bra med Årabrot, og som stiller dem i klassen som en av landets aller best band av i dag. Fysisk Format har påspandert lekker innpakning også, i nummerert utgave, så denne er det bare å sikre seg med en. eneste. gang.

Nernes/Skagen: Ad Undas (Fysisk Format, 2009)
Fysisk Fist
Dette er Kjetil Nernes’ store år. I løpet av sommer og høst 2009 har han bidratt til at den norske platejungel har blitt fem plater tettere – i dobbel forstand. Nernes er ikke en musiker som griper til det milde og myke i sin musikk. Med Årabrot fronter han en trio som stadig evner å utvikle seg i nye retninger. Årets The Brother Seed og Absolutnegativism EP vitner om det. Sistnevnte var i samarbeid med Stian Skagen – et samarbeid som har vart i et par og som også har båret rike frukter på livefronten. Det er denne konstellasjonen som her opptrer i duoformat: Nernes med metallisk gitarharving, Skagen med rike og varierte lag av noise gjennom ulike effekter og samples, samt en Korg MS20 som han maltrakterer på fint vis.

Duoens modus operandi velter ikke nytt land. Vi snakker om en relativt godt utforsket del av tung stoner og mørkemannsdoom beslektet til Sunn O))), tidlig Earth og Sleep, men jeg vil i denne sammenheng også trekke frem mer out there artister innen både no wavens kjølige riff (Glenn Branca) og minimalismens repeterende kraft (Tony Conrad) for å lede lytteren inn på det vi her hører. Det er vel akkurat i dette krysningspunktet de to møter hverandre, Nernes med sin punka bakgrunn, Skagen med sin mer kunstneriske historie.

Det går sakte, det er svart som f, det er brutalt og ikke så rent lite mektig. Med fire låter, alle drar seg mot 20 minutter hver, kan det være en kraftanstrengelse å dykke ned i denne soniske malstrøm. Men først der, så er det også lite fristende å kravle tilbake i lyset. På ”Second Delirium” demper de gitarene, og Skagen legger et atmosfærisk lydteppe til Nernes’ tale. Han serverer oss en truende preken á la Current 93, i det som er en slags dødens forgård av en låt og et fortjent ’pusterom’ på denne platen. Kappene puttes igjen på med sistesporet, et ”Synopsis” av hele Ad Undas: Kald og naken gitar møter et knitrende uvær, som sammen oppsøker det mørkeste tungsinn to stykker kan utforske. Det er noe med standhaftigheten hos Nernes/Skagen som er både oppskakende og frastøtende på samme tid.

Ad Undas er et nydelig stykke plate, utgitt som fire siders LP med utbrett. Det er også mulig å strømme platen i sin helhet på hjemmesiden til Fysisk Format, men dette er en plate som egner seg i hjemmet. Bak låste dører.

Intervju: Årabrot: Norsk noiserock reiser seg fra søppelhaugen (Ballade 2006)
Om Proposing A Pact With Jesus, Billy Anderson, DDR – og hjembyen Haugesund:

I Tysland ble de Papegøyebrød (ara, brot), mens i amerikansk presse har bandet blitt omtalt som Arab Rot. Med albumtittelen “Proposing a Pact With Jesus” åpner det seg selvsagt en del nye tolkningsmuligheter. Men navnet er hentet fra en søppelfylling i Haugesund, og det er kanskje et passende valg. Med bakgrunn fra den lille byen på Sør-Vestlandet, skulle man tro at Årabrot ble fulgt med argusøyne av lokale medier. Men det er ikke tilfelle. Tvert i mot, sier Nernes:

– Pressen i Haugesund har lojalt fulgt opp alle lokale band, unntatt oss. Ikke er vi anmeldt i avisene, ikke får vi spilt der, ikke en gang på Safe As Milk-festivalen har vi vært. Jeg aner ikke hvorfor, men slik er det.

– Det ser likevel ut til at Haugesund stadig dyrker frem artister med en viss, skal vi si motkulturell profil. Hva er det egentlig med Haugesund?

Nernes må tenke seg om en stund før han svarer: – Det er noe med å ligge plassert innenfor fjellene og utenfor fjorden, og det er ikke nødvendigvis positivt ment. Husk at Haugesund ligger i pengebeltet, ikke i bibelbeltet. Det er et sted hvor folk bor i store hus og har mye penger mellom hendene, samtidig som det er noe traust og bondsk over byen. Det er et kræsj mellom det å tro at man bor i en storby, og det faktum at man faktisk lever i en liten småby som preger folk som bor der. Men jeg har ikke bodd i Haugesund på nesten 10 år, og har ikke noe spesielt forhold til byen lenger.

Byen har uansett etterlatt sine merker på unge Nernes. Han trekker opp genseren og viser frem et femtitalls sting på den høyre albuen.

– Vi var ute på byen en folketom torsdag i Haugesund, og på vei ut fra et nachspiel sparket jeg borti noen postkasser som lagde litt skrammel. Vi sprang rundt et hjørne, der politiet tilfeldigivs satt og spanet etter noen innbruddstyver. Det hele endte i en jakt som endte med knekt håndledd, knust albue og hjernerystelse for min del, mens kompisen min fikk en en schäfer over seg.

– Politivold?

– Det er punkversjonen, men jeg hadde visst bare falt ned fra et gjerde.

Les hele intervjuet i Ballade

Intervju: Årabrot: Ut av skyggen, opp fra mørket (Ballade, 2007)
Om Rep.Rep., sprengte lunger, turnelivets hverdag og fokusert energi
– Årabrot fokuserer på musikk på en annen måte enn de fleste rockbandene vi kjenner til. Mange er bare posterband som driver med musikk bare for å feste og ha det gøy sammen. Det kan være greit når du er 17-18 år, men det har ikke så mye med ekthet i rocken å gjøre. Litt for mange band her hjemme spiller svinbra, men mangler evnen til å skape noe eget. Det har kanskje med at Norge har så mye penger, slik at alle har supert utstyr og spiller teknisk perfekt – men samtidig mangler de egne tanker. Slike burde heller fått seg jobb som modeller. Vi fokuserer på å lage et ærlig uttrykk, forme et produkt mer som et kunstnerisk prosjekt – selv om det kan høres pretensiøst ut.

– Vi er interessert å utforske en energi, som utdannede musikere aldri hadde fått til, samtidig som vi forsøker å fylle den energien med et intellektuelt innhold, supplerer Evensen.

– Den merkelige miksen i Årabrot skjer et sted mellom store tanker og en fandenivoldsk attityd, legger han til om bandets fremtid.

– Jepp, nå går vi fra garasjerock til… eh, skikkelige saker, lover Kjetil Nernes med et lurt smil.

Les hele intervjuet i Ballade

Alle bandfoto: Tarjei Krogh/presse, livefoto fra Wikimedia Commons
Bjørn Hammershaug
Alle tekstene er skrevet i samtida.