Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Math rock is a rhythmically complex, often guitar-based, style of experimental rock and indie rock music that emerged in the late 1990s, influenced by progressive rock bands like King Crimson and 20th century minimalist composers such as Steve Reich. It is characterized by complex, atypical rhythmic structures (including irregular stopping and starting), counterpoint, odd time signatures, angular melodies, and extended, often dissonant, chords. – Wikipedia

Noen album som ikke nødvendigvis vil rangere som math rock, men som i det minste deler noen felles referanser. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Zü: Carboniferous (Ipecac, 2009)
Mount Everest
10 etapper opp mot Carboniferous fra de siste 20 år:

1. 1979: Nederlandske The Ex dannes, i utgangspunktet et anarkopunk-band, som med årene inkluderer improvisasjon, afrikanske rytmer og post-punk i en rastløs, dynamisk og alltid putrende hekesgryte.

2. 1981: Noise Fest arrangeres i New York City, kurert av Thurston Moore og med bidrag fra blant andre Glenn Branca og Rhys Chatham. No Wave er en kortvarig, men innflytelsesrik kulturell bølge.

3. 1986: Melvins setter en ny standard for grim sludgecore og proto-grunge med sin debut-LP Gluey Porch Treatments.

4. 1989: Ken Vandermark flytter til Chicago, og starter en omfattende musikalsk vandring: Vandermark 5, med blant andre Jeb Bishop og Kent Kessler har i over ti år vært en kvalitetsleverandør av groovy frijazz og funky improv. Spacaways Inc samarbeidet med Zü på Radiale (2003), og Vandemark har blåst med folk som Joe McPhee, The Ex, Paal Nilssen-Love, Kevin Drumm, Lasse Marhaug og, ja, the whole lot. En sann eklektiker og innovatør.

5. 1994: Lightning Bolt dannes i Rhode Island, som en bastard av Sun Ra, Ruins, Melt Banana og et jordskjelv. De setter ny standard for hvor intens og rett-i-trynet en duo egentlig kan være.

6. 1999: Fantômas slipper sitt første album, og den første utgivelsen på Ipecac. Anført av Mike Patton, og med medlemmer fra Mr. Bungle, Slayer, Sepultura og Melvins. I likhet med (nesten) alle Pattons prosjekter, preget av genial galskap, dynamikk og presisjon.

7. 2000: The Thing formes av Mats Gustafsson, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love. Trioen fjerner skillet mellom støyrock og frijazz, og fyller hullet med pumpende energiske utblåsninger uten ende.

8. 2004: Smalltown Superjazz grunnlegges, og blir et hjem for artister utenfor Supersound-paraplyen. Artiststallen består av The Thing, OffOnOff, Original Silence og denslags genreløst snop.

9. 2007: Battles blir et av de siste års mest omtale yndlinger med Mirrored. Bestående av blant andre Helmet-trommis John Stanier, Ian Williams fra Don Caballero og Tyondai Braxton (sønnen til Anthony Braxton) på vokal knyttes fortidens tråder igjen sammen til en moderne og relevant drakt. Alt går i sirkler, og den sluttes som kjent aldri.

10. 2009: Italienske Zü suger essensen ut av alle disse høydepunktene og vrir det inn i sitt eget mesterverk. Carboniferous. Det er ingen vei utenom denne perioden, dette er en plate som, om den ikke har eksistert i millioner av år, viser at sirkelen fremdeles pulserer og vokser. Press play og kast deg inn i en tidsmaskin til fremtiden.

Les Savy Fav: Inches (French Kiss, 2004)
18 biters puslespill
Inches er et puslespill som Les Savy Fav påbegynte i 1996, eller et omvendt kronologisk samlealbum. Den starter med det ferskeste materialet fra 2003 og beveger seg gjennom 9 singler tilbake til 1996, noe som i følge bandet var intensjonen siden början (omslaget er bygd opp av de ulike singlene, legg de sammen selv og se). Det er dermed mulig å oppleve store deler av deres musikalske progresjon gjennom 18 låter.

Selv om utviklingen har gått fra østkystens post-hardcore mot mer raffinert art punk, har de hele tiden i løpet av sine syv år holdt på en egenartet, kompromissløs linje langt unna hopen av monotone, identitetsløse emosippere og postpunk-band. Les Savy Fav var electroclash før termen ble oppfunnet, de kopler punkenergi med kunstskole-dannelse, humor med hjerne, og låter definitivt New York Cool der de med eleganse knytter bånd mellom Talking Heads og Sonic Youth. Legg også til Pixies, Girls Against Boys og Fugazi så vil jeg si vi har sirklet dem brukbart inn. Med sin dansbare, huggende discopunk-rytmikk, Seth Jabours hissige og sylskarpe gitar-dissonans, Syd Butlers fremtredende basslinjer og gatesmart stream-of-consciousness poesi har de karret til seg en egen nisje. Les Savy Fav er allerede godt etablerte i denne andre generasjonen som de siste par årene har tatt seg opp igjen med band som Enon og Interpol blant de mest suksessrike. De fant hverandre på kunstskole i Rhode Island i 1995 og har tre album bak seg så langt.

De 18 låtene som utgjør Inches er tidligere utgitt på oppegående undergrunnsetiketter, og for samlere allerede velkjent snacks. Det er ikke mulig å spore a- og b-sider, og det er lite daukjøtt blant låtmaterialet. 10 av 18 er gitt ut etter Go Forth, og disse er de beste. Ikke alle er like suverene som ”Hold On To Your Genre” og ”We’ll Make A Lover Of You”, begge med et mørkt og hardtslående Joy Division-beat som viser at det er ikke langt mellom trett Brooklyn-dekadanse og mørk Manchester-realisme. Dynamikken i kvartetten utnyttes med hell i ”Obsessed With The Excess” og ”Our Coastal Hymn”, allerede her har de lagt fundamentet for en formel som bare tidvis glipper. Da i øyeblikk som renere primalpunk, der den utagerende vokalisten Tim Harrington fremstår mer som en amerikansk Jokke.

Men stort sett holdes nivået høyt, med en del riktig så minneverdige momenter. Som når de inkorporerer teksten til Carole Kings ”You’re So Vain” på ”One Way Widow”, som i par med ”Yawn, Yawn, Yawn” utgjør den beste singlen, i kniving med refsende ”Meet Me In The Dollar Bin/Hold On To Your Genre”. Platens mest spesielle heter ”Reformat”, og er et slags hørespill med et mer ambient lydteppe, et undersjøisk drama om en ubåtkaptein som blir dømt til døden ved halshugging. ’Nobody’s gonna die on my sub!’ – hysterisk.

Med på førsteopplaget får du også en DVD som består av fire deler: En audioversjon av platen, 30 fotografier, en audioversjon av platen med kommentarer av bandet og ulike gjester (blant andre David Cross fra Mr. Show, Billy Preston og Henry Owings fra Chunklet Magazine) til hver enkelt låt. Det er mer eller mindre fokusert, og ganske kjedelig uten bevegelige bilder å hvile øynene på. Heldigvis er det en filmdel også. Den består av 6 musikkvideoer som ikke virker altfor påkostet, men preges av hjemmelaget lo-fi estetikk og humor. Morsomst er ikke overraskende ubåt-tragedien ”Reformat”. Til slutt får vi et liveopptak fra Brooklyn i 2003, men med bare tre låter som viser noe av galskapen i bandet på scenen. De kunne gjerne utnyttet kapasiteten bedre, og for min del tviler jeg på om dette er en DVD jeg kommer til å sette på så veldig ofte. Det mest oppløftende med denne 70 minutter lange samleren er likevel at Les Savy Fav fortsatt viser formstigning. Det lover godt for kommende år.

Black Eyes: Cough (Dischord, 2004)
Impulse!
Her skal du få en god og en dårlig nyhet. Vi tar den dårlige først: Det meldes fra capitol at en av DCs mest uberegnelige fraksjoner er oppløst. Den gode nyheten er at de rakk å fullføre sitt andre album før de flyttet fra hverandre. Bandet heter Black Eyes og plater det er snakk om er en tiger som bærer tittelen Cough.

Etter debuten i 2003 gjestet bandet Oslo og holdt en uforglemmelig konsert på Elm Street. Med en line-up bestående av vanntett rytmeseksjon med rullerende slagverkere, et par bassister, en skummel saksofonist og todelt vokal, gjør (eller gjorde) Black Eyes til en heftig enhet. Selv om debuten viste noe av deres potensiale, er Cough et skritt opp, videre og fram og mer på nivå med deres konserter.

Cough kan nok virke mindre umiddelbar og mer oppstykket for rockeøret, men energien har de beholdt. Det er egenarten de har utviklet, og den klareste endringen i forhold til debuten er at gitarhuggene er tonet noe ned til fordel for blåserne. Saksofonen bidrar til økt frihetseffekt og bandet utfyller noe av harDCore-soundet med en impulsiv blanding av post-punk (Gang Of Four), kaosrock (Blood Brothers) og undergrunns hip hop (Sage Francis), med spor av frijazz, dub og klezmer. Det blir en seriøst fet smeltedigel.

Cough er groovy, intens, ertelysten og meningsfull. Black Eyes er en geriljahær på tokt, indianere på krigsstien og gatekrigere med et budskap. Og impulsene er mange: Her er utdrag fra Cyril Conollys bok The Unquiet Grave, Matteus’ evangelium, jiddisch (Klezmatics) og gatepoeten Saul Williams. Holdningen er gatesmart med en klar politisk profil, ”Another Country”: ’These days I’ve been finding it hard to trust myself as oil drums carry our nation’s blood blackened by too much summer fun and offshore spills…’

Daniel slynger ut desp-vokalen, mens Hugh står for den mer autoritære stemmen, og de to synger/skriker ofte mot hverandre. Fornuftig nok står tekstene trykket for videre tankespinn. Nå er ikke alle sporene like vellykket som de tre-fire første, der tromme-truende ”Drums” er det klare høydepunktet. Det butter mer når Black Eyes lar framdriften bli erstattet av mer fragmentert uorden, og de spiller mot hverandre uten noe klart bærende fundament. Det kan bli vel voldsomt til tider, men komprimert til 36 minutter holdes linen stram hele veien fra ’the whore and the wholy one’ til ”A Meditation”: ’The skies of America seem to darken each week’. Hvorfor forlater deres oss nå, klarsynte svartøyne, nå som vi trenger dere som mest?

The Locust: New Erctions (Anti, 2007)
Nye landeplager
San Diegos The Locust har i en årrekke stått som selve opposisjonen til det meste som forbindes med California-rock, og har til fulle levd opp til sitt navn. Som en gresshoppesverm har de dekket himmelen og angrepet med voldsom slagkraft i løpet av noen hektiske sekunder. Den slags kan være underholdende å følge – ikke minst på avstand eller via deres fantasifulle liveshow. The Locust har unntaksvis telt i minutter og sjelden avtegnet veldig tydelige byggestrukturer i alt sitt energiske kaos. Nå er de tilbake etter fire år i stillhet.

På sitt hittil lengste album (23 minutter) har de faktisk ryddet opp litt i rekkene; mer planlagt og variert, tydeligere vokal – ja, tilsynelatende mer strukturert i det hele tatt enn tidligere. En låt som ”Book Of Bot” på godt over fire minutter er nærmest for episk å regne i deres katalog, og flere andre drar seg opp mot et par minutter. Denne utstrakte tidsbruken fylles godt, og bandet dveler ikke med unødige refleksjoner. Her er mengder av drøye innfall og spastiske utbrudd, og deres voldelige terrorstil, kirurgiske presisjon, desperate skrikevokal og dystopiske verdensbilde holdes fremdeles intakt.

Åpningssporet ”AOTKPTA” viser dog umiddelbart et band i endring, her kan den seigere brutaliteten minne om for eksempel tidlig Melvins. På andre låter blir det mer gjenkjennelig Locust, da som et Mars Volta for folk med liten tålmodighet eller et Naked City uten John Zorns kontrollerende hånd. Det er mulig å spore mer progressive elementer her, start/stopp-taktikken fungerer relativt greit og de støtvise angrepene er ganske så presise. Dette til tross, New Erections biter ikke like kraftig fra seg som på forgjengeren Plague Soundscapes (2003), og jeg sitter i hvert fall ikke like fascinert igjen.

Tekstene holder for øvrig god stil, både refsende, satiriske og gjerne samtidskommenterende: ’Shit-sucking kings and ass-licking peasants with their foreign tongues licking someone’s foreign affair’. Klar tale!

The Locust er riktig så stolte av LA Weekly sin hyllest som er klistret på det ellers så delikat utformede omslaget. The Locust tok utfordringen om å kreere et nytt punk-paradigme, hevder journalisten: ’Their sound is a paperweight made of diamonds’ er hans rosende – og passende – følgesord. The Locust har nok ikke satt en ny standard, eller et paradigme, med New Erections. Mest spennende er det kanskje at de ser ut til å forsøke å fornye seg selv, og det skal være interessant å se hvor svermen tar veien etter dette.

Hella
Gitarist Spencer Seim og trommis Zach Hill spiller frenetisk og dynamisk instrumentalrock med en intensitet som band med langt flere medlemmer og ditto erfaring bare kan se langt etter. Uten vokal eller andre ’forstyrrende elementer’ er vi pent nødt til å konse utelukkende på samspillet mellom de to herrene – og det er, mildt sagt, imponerende lytting.

Hold Your Horse Is (5 Rue Christine, 2002)
Hellavette!
Hold Your Horse Is er debutplaten til denne duoen fra Sacramento, California. Etter de elektroniske beepene som innleder platen overlates vi helt og holdent i duoens vold gjennom 34 minutter og åtte spor. De er hele veien en konstant bevegelse, der vi som lyttere aldri får mer enn et par sekunders hvile mellom hvert krumspring. Hill slår til høyre og venstre i voldsomme tempokliv, mens Seims gitar hele tiden følger med i de krappe svingene. De krysser forbi hverandre, duellerer og hviler litt før de fyker videre. Hella kunne gjerne endt opp som ren kaosrock, men takket være skarp presisjon, et luftig og rent lydbilde, samt faktisk øre for bærende melodier inni det hele, klarer de å opprettholde en intensitet og interesse gjennom en hel plate. Det er voldsomt hektisk til tider, men det er en utfordring som bare gjør musikken mer spennende.

Hella har et relativt åpent syn på faste melodistrukturer, og fornekter seg ikke når det gjelder å løsne litt på tøylene, og avstanden til frijazz og improv er av og til like nær som røttene til math rock og post-hardcore/støyrock. Det fordrer en balanse mellom tekniske ferdigheter og utemmet råskap for at resultatet skal bli interessant i mine ører, og det synes jeg Hella får til på denne debuten. Selv om ikke absolutt alt får meg til å sitte måpende målløs over det disse to skaper.

Det er vanskelig å unngå referanser til Don Caballero, men jeg vil nok tro at også Captain Beefheart, At The Drive-In og Slint har vært med på Hellas musikalske utdannelse. Jeg innbiller meg dessuten at instrumentalband har en noe større frihet når det gjelder valg av låttitler, i hvert fall har Hella! boltret seg i fargerike titler som ”Better Get A Broom!”, ”Biblical Violence” og ”Cafeteria Bananas”. Innholdet er minst like mangfoldig som titlene og referansene jeg har gitt her, noe man selv vil oppleve når man dukker inn i denne kompromissløse platen.

Men det er ikke til å skyve under en stol at man føler seg noe sliten i kropp og sjel etter noen slike dykk.

The Devil Isn’t Red (5 Rue Christine, 2003)
Pushing the extreme
Hella har ikke gjort de store endringene siden sin debutskive. The Devil Isn’t Red er 35 minutter med instrumentalrock i duoformat som befinner seg et godt stykke til venstre for The White Stripes. Med kun gitar og trommer slår Spencer Seim og Zach Hill fortsatt voldsomt fra seg med uortodokse manerer. Det går til alle kanter hele tiden og uten særlige forsøk på skape melodier av det faste slaget. Med nervøse rykninger og en imponerende energi av metalliske gitarer, av og til med noe slags korte, vridde soloer og aldri-hvilende voldsomme luftangrep spiller Hella en riktig så hensynsløs form for avant/mathrock og støyrock.

Kanskje jeg ikke klarer å skille deres to plater godt nok fra hverandre, men jeg synes ikke de har utviklet seg nok til helt å forsvare utgivelsen av et nytt album. De fortsetter i større grad å presse hverandre til det ekstreme, og det er ikke lite imponerende å følge både deres tekniske ferdigheter og enorme intensitet. Men det er ikke alltid like enkelt å henge med, og Hella er verken eksplosive nok til å gi full bakoversveis eller catchy nok til at det swinger noe særlig, og da er det ikke langt over til det irriterende. Alle sporene glir over i hverandre uten at de stopper opp eller gjør det minste forsøk på å gjenta en takt, et grep eller en repeterende linje. «Brown Medal 3000» skiller seg noe ut, da den høres ut til å være spilt inn på innsiden av en oppvaskmaskin. Tittelkuttet åpner med en skeiv bluesgitar fra Captain Beefheart-skuffen, men det tar ikke lang tid før Zach Hill dukker opp med villmannsdunkingen sin og slår ihjel slik gjenkjennelig styggskap. Det hadde ikke skadet dynamikken om Hill/Seim hadde gitt hverandre litt mer luft å spille på. Mellomspillet ”You DJ Parents” er som et lyden av noen som tramper på et allerede knust tv-spill, mens ”Women Of The 90s” er det nærmeste Hella kommer å kjøre samme retning. The Devil Isn’t Red er ellers stort sett lyden av to villmenn som ikke høres ut til å være enige om hvor de skal eller hvordan de skal komme dit. Med fire hender på rattet og hvert sitt bein på pedalene blir det en hektisk kjøretur på vei mot gudene-vet-hvor.

Er du ute etter et band som kiler seg inn mellom Don Caballero, Oxes, Nervous Cop (hvor Zach Hill er den ene halvparten) og Lightning Bolt vil Hella være et naturlig valg. Har du et godt, men ikke ekstatisk forhold til debutplaten deres er ikke The Devil Isn’t Red et direkte must-have. Men har man et umettelig behov etter det ekstreme stiller saken seg selvsagt noe annerledes.

Nervous Cop: s/t (5 Rue Christine, 2003)
Trioistereo
Dette er en trio med den usedvanlige besetningen trommer, trommer, harpe. Bak prosjektet Nervous Cop finner vi Greg Saunier, Zach Hill og harpist Joanna Newsom. Noen drar kanskje kjensel på disse navnene, som til vanlig er å finne i rockens ytterpunkter gjennom sitt virke i band som Deerhoof, Xiu Xiu, THETEETHE og Hella. Sammenlignet med Nervous Cop og deres debutplate er alt dette riktig så tradisjonelle greier.

Disse ti ’låtene’ er en sammenhengende oppdagelsesferd i trommenes og stereoeffektens dynamiske muligheter. Hill og Saunier dunker løs i hver sin kanal, og slett ikke alltid i samme rytme eller tempo; de får stort sett lov til å styre på ganske fritt. Etter knapt fem minutter viser telleverket at jeg allerede har kommet til spor fem, og det som har skjedd er en kort harpeintro, før de to herrene begynner å utfolde seg. Gjennom klipp-og-lim etterproduksjon, der plutselige volumendringer og elektronisk spraking viser seg å være normen, måtte jeg spille platen på forskjellige anlegg for å forvisse meg om at det ikke var noe feil på den, for her startet og stoppet det når man minst skulle vente det. Det var de fire første sporene altså, som mest er som en liten oppvarming skal det vise seg. For så begynner det å feste seg et inntrykk. På ”Context” og ”Ill Pearls” har ørene i stor grad tilvennet seg den rykkete rytmikken til den frenetiske dunkingen, funnet seg til rette i den, og når Newsom kommer frem med sin harpe så blir det nærmest… vakkert – om ikke annet aner vi noe melodisk bak det hele. Særlig på «Frank Vs. Frank», som er nesten luftig med sin harpesolo og mer restriktive trommer. Newsom blir etter dette mer borte igjen, og ”Colorchains Of Inner Space” og ”Feed Itself” er platens slemmeste. Her dominerer den skarpe elektroniske støyen nesten i like stor grad som de voldsomme bankemennene, som på dette tidspunkt er mer opphisset enn noensinne, og det hele kulminerer i et voldsomt rabalder (”The Hawks Feed You To Feed Itself”). Da har vi virkelig vært med på 30 heseblesende minutter!

De enkelte kuttene er verdiløse i løsrevet tilsand, men satt i sammenheng er det i større grad mulig å forstå oppbyggingen og i hvert fall ble jeg ganske sugd inn i den utagerende stillen til dette bandet. Ikke minst er det imponerende å høre hvor presise Zach Hill og Greg Saunier framstår som. Det blir ikke lenger bare øyeblikkets tilfeldigheter som virker inn – det er (tilsynelatende) en tanke bak kaoset. En del av æren for at Nervous Cop har blitt såpass interessante, må nok også tilfalle John Dietrich. Han står oppført med electronics, og bærer sikkert ansvaret for de diverse samples og lyder (som en gjentagende operastemme som holder til langt, langt bak i lydbildet) som fester trommisenes voldsomheter sammen med finfint harpespill.

Det nærmeste jeg kjenner som kan sammenlignes med dette halsbrekkende improvisasjons-stuntet er mer dramatiske frijazz-plater, som for eksempel John Coltrane og Rashied Alis Interstellar Space, der John Coltrane har byttet plass med Alice. Nervous Cop er i likhet en plate man må ta seg tid til å bli fortrolig med, ikke minst finne rett tid og sted for avlytting. Nei, det er ikke en lettvekter dette, men takk og lov at det fortsatt finnes noen som lager musikk som renser opp i de øregangene som så altfor sjeldent blir benyttet til annet en trafikkstøy, radioskurr og gatearbeid.

Jeg var på nippet til å avslutte denne lille omtalen med en slags floskel om at ’dette ikke er musikk for alle’ eller noe i den duren, men det fikk meg til å tenke på politikeren som fikk spørsmålet i avisen ’Hvilken CD ville du valgt hvis du bare kunne valgt én?’, og vedkommende, på sitt folkelige vis, svarte: ’Jeg er ganske altetende innen musikk, derfor må jeg bare svare den siste jeg kjøpte, en samle-CD med Smokie.’

Jeg tilbyr med dette en håndsrekning til alle som regner seg som altetende platekjøpere. Men du, hold deg langt unna den nervøse politimannen som føler seg som denne platen.

Rapider Than Horsepower
Ikke vet jeg hva de puttet i drikkevannet hjemme hos familien Anderson i Bloomington, men Mike høres fortsatt ut som den hyperaktive sønnen som har sittet oppe natta lang og sett på litt for mye Tom & Jerry, tatt fort-fort og blåst heliumballonger til han kollapser. Han synger og snakker som en ustoppelig trekkoppfigur på inn- og utpust, det kan være utrolig sjarmerende og ditto irriterende, men aldri kjedelig! Som et lekent barn som fortsatt har et åpnet, ubesudlet sinn uten frykt eller skam for verden rundt seg, spretter han til alle kanter hele tiden – virr’u værra med så heng på! Denne gangen kaller banden seg Rapider Than Horsepower, og de er på litt av et røvertokt.

Stage Fright, Stage Fright… (SA (Essay), 2003)
Duracelkaniner på speed
Med seg til dette prosjektet har Anderson med seg bassist Sal Saligoe, også han fra Racebannon, samt et par andre karer som neppe har rent rulleblad. Sikkert er det at selv om Rapider Than Horsepower står for noe av det samme uvørne kaoset, så har de ikke så mye av den målrettede, kontante energien til spastikerne Racebannon. Dette er noe mer av et leket sidespor virker det som, med mer vekt på skrangel og pop enn bråk og støy – og dermed vel så underholdende. De elleve låtene raser unna på 24 minutter, så vi rekker heller ikke å gå lei av å bli kastet rundt i to minutters strekkøvelser, tøy & bøy og pogodansing. Her sniffes det på en stil som får meg til å tenke blant annet på Captain Beefheart, US Maple, Crucifucks og The Blood Brothers. Rapider Than Horsepower skrangler og rister, men er likevel presise og fokuserte nok til at flere av låtene blir smilende energibomber. Har du en relativt åpen smak, og hører på ting som kapteinen og Pere Ubu, diverse Mike Patton-prosjekter, japanske bråkebøtter, og ikke frykter unormale låtstrukturer, er det bare å hive seg med på dette toget.

Anderson tegner som vanlig opp litt av noen bilder, her sentrifugeres forrykte forstadsfamilier, hip-hop-diskusjoner og lovløse cowboys, ofte meningsløst, oftere morsomt. Det fremføres som på tegnefilmvis, uten å følge vanlige lover og regler, dyr snakker, gravitasjonskraften oppløses og alle overlever til slutt: ’He-ha-ho kittens on film, he-ha-ho milk and gin’ (”I Have Never Played The Monkey Part”), eller fra ”I Blame It On The System”:

Hair hoppers claim to rule the beat uh-huh-oh
Pill poppers are out cold on the street uh-huh-oh
The world’s been going downhill since the year the white man was born
That’s why I claim to rule the street.

Jeg mener, øh, ja, ikke sant! Men her er også helt klare historier, som når Anderson vil sjekke opp Fru Caterpillar: ’As long as Mr. Caterpillar dosen’t mind, I think I’d like to have a date with you. We’ll play dress up and guess up the good times we think we’ll have. And as long as this record’s playing I wanna keep dancing.’

Selvsagt kan man danse til denne platen, og mellom mange av låtene har de mikset inn publikumshyl, noe som skaper en ytterligere live-stemning. Riktig funky blir det på Ween-aktige ”My Baby’s Boogie Is The Baddest”, mens ”Saddle Up” med sine yeehaw! rop er en killer som rister mer enn en vårkåt villhest. ”I Blame It On The System” er det nærmeste vi kommer en regelrett glad-popper, mens platens lengste er den helt sløye avslutteren ”Lick Me On The Face It Feels Funny”, som rundes av på herlig vis da Anderson forsøker å hurrarope ut bandnavnet: ‘Gimme an R! Gimme an A! Gimme a P!’ osv. Det begynner brukbart, men responsen blir noe laber etterhvert.

Det er denne løse, humoristiske stilen som preger Rapider Than Horsepower, og som gjør det til en riktig så velkommen debut.

This Is My Big Night (SA (Essay), 2004)
Hode Skulder Kne og Trær
This Is My Big Night er andre og siste del av en serie Rapider Than Horsepower har kalt Stage Fright Stage Fright This Is My Big Night. Bak dette prosjektet står loonies som Mike Anderson og Sal Saligoe, som med hell også opptrer i kaosbandet Racebannon.

I likhet med den første delen av denne serien er dette en tøy-og-bøy øvelse av elastiske gitarer, urytmisk musikkgymnastikk og kreativ pusteteknikk. Rapider er på langt nær så utagerende som Racebannon, men ikke mindre tøylesløse. Uten bassist, men med to gitarer som vikler seg rundt hverandre i mer eller mindre kontrollerte former og en trommis som svirrer fritt rundt Mike Andersons nervøse, lett hysteriske vokal, litt som en lett tilbakestående Mike Patton. Selv om del 2 inneholder det mest strukturerte materialet jeg har hørt fra denne kanten, så strekker de fire strikken fortsatt litt lenger enn de fleste andre hjemmesittere.

’The dullnes of today’s what’s fighting with me’ erklærer de på poppa ”Especially If It Helps, You Breathe”, og det er kanskje det som er noe av drivkraften bak Rapider Than Horsepower. De forsøker i hvert fall ikke å selge seg billig. Den stressede musikken får dessuten god støtte av tekstene til Anderson. De er fylt av hverdagslige hendelser og ikke rent lite humor: ’Lips, hips, eyes, a kiss, and a chorus to make this song a hit. We write these songs about girls so we can be on radio… Just give us one first chance and then we’ll rule yr radio…’ Vel, jeg tviler på akkurat det, men det er fraser av denne typen Anderson vrir ut av seg, og som gir Rapider et herlig lite selvhøytidelig preg.

Deres to plater er begge så korte at de lett kunne blitt trykket som én, men det ville vel ikke vært noen særlig god idé. De kunne jo sortert ned noen av låtene til en hel og mer komplett plate, men det holder med 30 minutter Rapider i en dose. Selv om This Is My Big Night knapt nok kvalifiserer til fullengdestatus med sine snaue 25, ville det uansett blitt litt for heseblesende med det dobbelte.

This Is My Big Night sorteres til mentalinstitusjonens felles sangsamlinger.

Zs: New Slaves (The Social Registry, 2010)
Slaver uten lenker
Zs er et heseblesende støyrockband fra Brooklyn, som i et fortettet lydbilde av industrielle utskeielser og forstyrret elektronikk også finner rom for et heftig rytmisk sound sentrert rundt to gitarer, trommer og saksofon.

Retningen går mot noe Lightning Bolt og Boredoms sammen kunne skrudd ihop. Det lukter New Yorks asfalt over hele dette prosjektet, med idealer både i no wave, frijazz, minimalismen og byens post-discoscene på slutten av 70-tallet, men også i den uredde og offensive tilnærmingen kvartetten utviser her. Det må legges til at deres blodsbrødre og -søstre i likesinnede som Black Dice, Battles og Gang Gang Dance opererer i noenlunde samme distrikt, men med noe større spenningsfelt rundt seg.

De 8 sporene på New Slaves varierer fra relativt korte og konsise, der den frie stammedansen som finner sted i ”Acres Of Skin” stikker seg ut som platens tribale ekstasetopp, til lengre og mer krevende stykker. Det 20 minutter lange tittelsporet søker lykken mellom Archie Shepp og Battles et sted, med frenetiske gitar- og saksofonsoloer – og et ganske utmattende råkjør med relativt fantasiløs progresjon. Tilsammen tjue minutter lange ”Black Crown Ceremony I & II” viser bandets andre kinn, inn i tibetansk buddhisme og ned mot mer dvelende territorium. Med mindre kaotisk Armageddon gis Sam Hillmers tenor mer luft og rom, og bandets kosmiske egenskaper kommer også mer frem. Vel så tilfredsstillende, og ikke minst behagelig å være med på.

Snart et tiår ut i karrieren fortsetter Zs å utforske nye soniske bredder, som er krevende – men også givende.

Action Beat: The Noise Band From Bletchley (Truth Cult, 2009)
Bråkerock fra Bletchley
Hvor mange engelske ’alternative rockeband’ de siste årene har du hørt som ikke har stinket NME-ensretting, pubkultur og dårlig dop? Ikke altfor mange, nei. Lista er lang og vond, men særpreges av gjennomtrekk, lett forglemmelige navn og fravær av nytenkende elementer.

Kom Action Beat – ’the noise band from Bletchley’ (nær Milton Keynes), som de like gjerne også har kalt sitt andre album. Musikalsk er ikke Action Beat nødvendigvis så veldig nytenkende, men som britisk fenomen skiller de seg ut. De høres nemlig ikke ut som en klone av Beatles, Coldplay, Arctic Monkeys og/eller Oasis, men er inspirert av Sonic Youth og no wave-bølgen (Rhys Chatham, Glenn Branca), The Ex og musikk i grenselandet hardcore, støyrock og post-rock. Med punkens gjør-det-sjæl holdning i bunn og frirockens løse rammer som grenser byr de her på tre kvarter med (i hovedsak) instrumentale utblåsninger omringet av spilleglede og kollektiv improvisasjonslyst.

Omslaget viser omtrent 20 lettkledde fyrer i tilsynelatende lykkelig kaos, mens de trakterer strenger, blås (som ikke høres for ofte) og trommer – og de høres ut som de ønsker å fremstå: Ikke altfor strukturerte eller selvhøytidelige, men med mye vilje og energi. Action Beat kjører stort sett på i 120 hele veien, og det er riktig så underholdende å henge med i de halsbrekkende hårnålssvingene som de leder oss inn på, selv om det ikke akkurat er nok til å miste pusten. Jeg vil anta at det er et band som kommer aller mest til sin rett på en scene.

Og så er det jo lov å håpe at Action Beat varsler en ny æra i engelsk rock.

Battles: B EP (Dim Mak, 2004)
Slgfrdg kvrtett
Slaget står mellom disse fire:
John Stanier: Helmet, Tomahawk
Ian Williams: Don Caballero, Storm and Stress
Tyondai Braxton: freejazzist
David Konopka: Lynx

Det skulle være et meget godt utgangspunkt for å gjøre noe sammen. Battles er navnet, og de har det med å navngi både låter og EP’er på mest mulig kryptisk vis. B EP inneholder snåle kjemiske-klingende navn som ”SZ2”, ”TRAS3” og ”IPT2”. Men kvartetten er ikke så kliniske som navnene tilsier. De spiller en meget rytmisk og dynamisk form for instrumentalrock på mange av de samme frekvensene som ovennevnte band.

Det positive med Battles er at de fire aldri prøver å dominere hverandre, men smelter sammen som et helstøpt band. De passer til hverandre. Komplekse strukturer løses opp og blir groovy, svaiende partier strammes til og holdes tight. I første omgang er det særlig den bevegelige rytmikken mellom den konsise, presist timede trommis Stanier og gitaristene Williams/Braxton som utmerker seg. Det er bemerkelsesverdig hvor laidback de høres ut, uansett hvor kompakt de fyller låtene. Suggererende og intensiverende dubrytmer og prog/metalliske gitarer gjør syv minutter lange ”SZ2” til et sentralt spor. Snålest er likevel avsluttende Dance, som er støyende, funky og spastisk rock man skal være ganske tøyelig for å kunne danse til og en smule tålmodig for å nyte i fullt monn. På ”BTTLS” fjernes så rytmikken helt til fordel for et foruroligende stykke ambiens med knitrende spenning, nervøs surkling og lavfrekvente strømninger som dirrer like under overflaten. 12 minutter lange ”BTTLS” tar opp nesten halve spilletiden på en EP som er mer innholdsrik enn både format og spilletid kan forlede oss til å tro.

Bjørn Hammershaug

Reklamer