Stikkord

, , , , , , , , , ,

10 artister som alle deler noen felles referanser: Moderne barn av vår tid, gjerne bosatt i urbane områder som Brooklyn, og de har alle en forkjærlighet for musikk som strekker seg tilbake i tid og med en annen, mer rural tilhørighet: Fra 1960-70-talls tilbake-til-naturen frilynte idyll til mer ‘autentisk’ fjellfolk. Blant annet. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Akron/Family: Set ’Em Wild, Set ’Em Free (Crammed Discs/Dead Oceans, 2009)
There’s a family affair going on
Skal man oppsummere Akron/Family med ett ord, må det være med ’overskudd’. Overskudd til å bryte med båssetting, overskudd til å utfordre seg selv, til å konstruere nye veier – og overskudd til å overskride disse igjen. Brooklyn-bandet – som nå er redusert til en trio, men høres ut som det dobbelte – har igjen kastet seg ut i villstrykene uten sikkerhetsnett. Set ‘Em Wild, Set ‘Em Free er både ambisiøs og klartenkt, og som studioprosjekt deres hittil mest gjennomarbeidede.

Åpningssporet ”Everyone Is Guilty” lover noe mer enn de følger opp, men disse seks spraglete minuttene har i seg selv nok ideer og tematiske skifter til å romme en hel plate: Groovy funk møter kollektiv samsang, orkestrerte arrangementer flyter over i stammebrøl, progga gitarpartier smelter tilbake i grooven. Bare i løpet av de første to minuttene. Flotte saker, som munner ut i lettbent afropop (”River”), som igjen får selskap av en ubestemmelig sak av elektroniske beats, blåsere og smilende vokalharmonier (”Creatures”) og et par nydelige, tilbakelente akustisk spor (”The Alps”, tittelkuttet). Da er vi under halvveis.

Nei, Akron/Family spreller for mye til la seg hekte på en bestemt krok. Deres konsept kan virke å være det konseptløse, og de opererer (tilsynelatende) mest etter innfallsmetoden, som igjen plasserer dem i en veldig ’Brooklyn’sk’ kategori. Det bør nå være klart for alle at Akron/Family makter å foredle alle sine tanker – eller skal vi si samordne hverandres platesamlinger – og skape noe som låter friskt og nytenkende i 2009. Det i seg selv er en prestasjon. Selv om Set ‘Em Wild… er vellydende, godt arrangert og tydelig gjennomarbeidet, kan den også høres mer en samling enkeltstående låter og ideer til låter (og tidvis forkastede ideer) enn en plate fra A-B. Det er da heller ikke de rette linjene som interesserer Akron/Family, og som album kan fraværet av en tydelig helhetstanke, en klar rød tråd, skrives med negativt fortegn, samtidig som det nettopp danner selve essensen i hele bandets virke.

Så er det til gjengjeld mange tråder i hver enkelt låt. På mangefasetterte ”Gravelly Mountains Of The Moon” har de eksempelvis skrudd stavmikseren på full fres, og kastet alt fra Albert Ayler og Art Ensemble Of Chicago, til Jimi Hendrix og Animal Collective opp i bollen. En smakfull en, om enn med noe mektig krem. Jeg skal ikke kjede med detaljer rundt hvert spor, men ”Sun Will Shine” kan få lov til å oppsummere det hele: En gjentagende mantra (’the sun will shine, and I won’t hide’), ett bein i den amerikanske folken og ett i afrikansk stammedans, som etter tre minutter snubler ned i et hull av knitrende larm og kommer ut igjen på ryggen av noen løpske saksofoner i munter kakofoni.

Nevnte jeg overskudd?

Megafaun
Megafaun er tre fjerdedeler av bandet som dro fra Eau Claire, Wisconsin og ned til Durham for gjøre seg fete som DeYarmond Edison. Kort bakgrunn: Frontfiguren møtte veggen, vendte hjem og buret seg inne i en hytte noen måneder. Hans navn er Justin Vernon aka Bon Iver, og ut av koia kom For Emma, Forever Ago. De tre andre skjeggbusene ble værende i tobakksland, og det debuterende resultatet foreligger altså her, omtrent samtidig.

Bury The Square (Table Of The Elements, 2008)
Megafaun er anti-puristiske folkmusikere, progressive tradisjonalister og eksperimentvillige front-porch nytende rødnakker. Det er ikke så mye ’freak’ over deres folk, men desto mer menneskelig varme og jordnær troverdighet. Ved hjelp av finstemte vokalharmonier og en balansert, gjerne minimalistisk bruk av akustiske og elektriske instrumenter har de lagt godt grunnlag for å grave videre. Dette er ikke musikk som står stille eller som er heftet til et bestemt sted eller periode, men det er først og fremst rurale krefter som er i spill her. Megafaun kan således knyttes både til sørstatenes gospel, Midtvestens melankoli og Appalachenes fjellfolk.

Nøkkelsporet er 11 minutter lange ”Where We Belong”, et stykke som viser mye av drivkraften i bandet. Den starter som en smådeppa banjodreven sak, ikke ulikt Bon Iver, før de to andre stemmene kommer flytende inn i lydbildet, etterfulgt av trommer og strykere som etter hvert druknes i sagende gitarfeedback og lar liksom hele låten bare bryte sammen. Denne anti-kommersielle holdningen gjennomsyrer mye av platen. Som på ”Tired And Troubled”; en snål miks av sammenskrudde bluegrass-sanger filtrert gjennom noe båndsalat som ender opp i noe slags Konono #1-aktig hillbilly-himert.

Det finnes også mer konvensjonelle saker her. ”His Robe” er relativt streit backwoods-gospel, mens den iørefallende åpningslåta ”Find Your Mark” stikker seg fram som en delikat vokalcalypso med hendene utstrakt både mot Akron/Family og Animal Collective, slik banjostompen ”Lazy Suicide” er en avslutter som etterlater ønske om mer moro mens Phil Cook uler: ‘Lazy suicide, weak formaldehyde, you could wake up if you tried…’

Med unntak av noe langdryge ”Drains” er det lite latskap å spore her. Megafaun klarer å kombinere rotfaste tradisjoner med moderne eksperimentvilje uten at det virker påtatt ’freaky’. Ryktene skal ha det til at de er et aldeles fabelaktig liveband, og det ligger sterkere krefter latent i dette materialet enn det som kanskje kommer til overflaten her. Antydning til groovy jammer og duellerende banjosoloer vil vi ha mer av. Inntil noen tar til vettet og booker bandet hit, anbefales herved denne platen som en av årets bedre debuter, fra en av årets mest lovende nykommere.

Gather, Form And Fly (Crammed Discs, 2009)
Skogen brenner
Med Gather, Form & Fly fortsetter Megafaun ferden fra debuten. De har utviklet seg ytterligere og endt opp med en plate mettet på opplevelser. Utelukkende positive. Megafaun er ikke et band som ser begrensninger i sin musikk, og de deler en eklektisk lekenhet med sine frender i Akron/Family – om enn ikke riktig så springende. De er mer bundet i det jordnære uttrykket; bluegrass, fjellcountry og blues, men kvier seg ikke for å male med mer impresjonistiske penselstrøk. De samarbeider like lett med rustfolkerne i Bowerbirds som minimalisten Arnold Dreyblatt, de synger vestkystharmonier som Crosby, Stills & Nash det ene øyeblikket, og kaster seg ut i ramsalt banjo-impro fra Appalachene det neste. Her kan det legges til at alle tre har skolert jazz-bakgrunn, som kanskje forklarer at de kapable til å holde på med den slags uten at det blir altfor freaky-deaky.

Ok, jeg kan styre meg for den noe gampete bluesen ”Solid Ground”, men bortsett fra disse fire minuttene er det lite daukjøring her. Platens umiddelbare vinner, ”The Fade”, er forøvrig en av årets flotteste poplåter. Jovial er også den tradisjonelle feleslåtten ”The Longest Day”, en låt som egner seg like godt på lokalet som i kredrike klubblokaler. Ellers finner de fremdeles rom for å mikse feltopptak, afrikanske trommer og leirbålallsang (”Darkest Hour”), nedpå jazzfolk (som i tittelkuttet) og ikke minst et par nydelige viser av det mer intime slaget (”Kaufman’s Ballad”, ”Tides”). Det Graceland de besøker på ”Columns” huser for øvrig både Paul Simon og Willie Nelson – før de mot slutten skrur seg langt bort i romfarten.

Dette er 50 minutter med americana av alle slag, fra alle tider – og Megafaun minner om at banjo og cowboyhatt kan være så langt fra reaksjonært som det er mulig å komme.

Blitzen Trapper
Denne gjengen har spredt sine ville fjellhymner fra sin base i Portland, Orgeon siden 2003. Med sitt tredje album Wild Mountain Nation ble de fanget opp av SubPop og fikk med det sitt gjennombrudd.

Wild Mountain Nation (SubPop, 2007)
Søttitallskameratene
Wild Mountain Nation tar godt for seg fra en rekke hold; røttene til bandet kan nok spores i Grateful Deads psykedeliske country-jammer, med årene er dette et grunnlag som har blitt gradvis utprøvd og utbygd av en rekke andre. Utviklingen har heller ikke gått Blitzen Trapper hus forbi, og slik er det mulig å navnedroppe både Akron/Family og Animal Collective som ganske naturlige referansekilder.

I løpet av en kjapp halvtime farer de over mye pløyd mark på denne platen, de er i godt selskap av band som søker tilbake til naturen, til det uberørte og idylliske. Men Blitzen Trapper evner å skvise friske dråper fra tørre bekker. De presterer å binde hillbilly-musikk, psykedelisk pop og lofi-skranglerock sammen til et overbevisende sammenhengende hele, selv om det betyr at en slitsom freak out som ”Woof & Warp Of The Quiet Giant’s Hem” etterfølges av ren hjemmebrent-country som ”Wild Mt. Jam”, en småskeiv Pavement-møter-Beck låt som ”Hot Tip/Tough Club” får følge av en aldeles stjerneklar folkvise som heter ”Summer Town”. Det spretter dermed litt fram og tilbake, og det bidrar i hvert fall til at det er vanskelig å falle helt til ro med denne på øret. Selv foretrekker jeg i dette tilfellet de roligste stykkene, det er disse som er mest tiltalende med Blitzen Trapper. Samtidig, de mer høyrøstede utblåsningene er de som bidrar til å gi bandet deres karakter, det er her lekenheten og bredden kommer frem.

Men låtmaterialet er svakere enn viljen til spilleglede og lekenhet, og de er mer sjarmerende i kraft av dette enn for sine mer eller mindre løsslupne melodier. På joviale øyeblikk som ”Future & Folly” og ”Country Caravan” er de ganske uimotståelige, og med avsluttende ”Badger’s Black Brigade” viser de også at de tar seg råd til å kun bruke et drøyt minutt på det som er platens fineste øyeblikk. Neste gang kan de gjerne kutte ut litt av den atonale manien og heller dyrke den melodiøse harmonien i større grad.

Det er noe tilforlatelig og trivelig over Blitzen Trapper, som ser ut til å være lykkelig fanget i et 70-talls-univers der avstanden mellom kosmos og låveveggen ikke er urovekkende stor.

Furr (SubPop, 2008)
Blitzenheads
Med sitt fjerde album er fremdeles tilknytningen til 70-talls syrecountry og folkrock en sentral faktor for Blitzen Trapper. Samtidig er det mulig å si at, joda, de er på vei mot noe.

Dette ’noe’ er, om mulig, en i enda større grad koordinering av Grateful Deads mest kommersielle album, Workingman’s Dead, American Beauty (begge fra 1970) og Bob Dylans glansperiode. Det skjuler seg som vanlig mer når dette bandet slipper seg løs, i hovedsak tuftet på musikk fra nevnte periode. Det er altså ingen grunn til å la seg skremme vekk av 80-talls metall-fonten på omslaget, bokstavene er skjært i ekte treverk, og åpnes omslaget på denne pent utformede utgivelsen ser vi bilder fra innspillingen fra et sted som kan minne om Big Pink i 1968.

Litt av utfordringen med å godta Blitzen Trappers lemfeldige stil er at den kan bli i overkant sprikende. De ønsker liksom å klemme inn så mye som mulig av skjeggete 70-tallsrock som mulig. Her står Bob Dylan side om side med Neil Young, hårsåre ballader gir stafettpinnen til vrengt gitarsmerte (”Love U”). Det gir spennvidde, men skaper også en litt schizo atmosfære som ikke alltid fungerer like smertefritt, særlig når de henfaller til humpende midt-i-veien-rock. Da er faktisk sporene som vender nesen mot popmusikken (Supertramp, Elton John) å foretrekke, som snappy ”Saturday Nite” og pianoballaden ”Not Your Lover”.

De svarte og hvite tangentene er i det hele tatt mye brukt her, visstnok et ’beast’ de fant i innspillingslokalet som var ’out of tune and missing teeth’. Det er en slik holdning som gjør det vanskelig å ikke la seg sjarmere i senk av Blitzen Trapper, men det blir ikke nødvendigvis geniale plater ut av det.

Death Vessel
Det mest bemerkelsesverdige med Death Vessel er utvilsomt vokalen til Joel Thibodeau.

Hans klare og høye sopran har nemlig meget kvinnelige trekk, ulik det meste jeg har hørt komme fra en voksen mann. Om musikken til Death Vessel har enkelte røtter både langt tilbake i tid og høyt oppi liom, så bidrar hans røst til å befeste bandet til en tid og tradisjon der strengband møttes på den lokale kneipa, brennevinet satt løst og tæringsbefengte innavlsgutter grep mikrofonen i nattens godvilje. Thibodeaus stemme er gjenklangen fra en grend i Appalachene der unggutter danser barføtt rundt på lokalet og mimer etter gamlekara, og et sted i søla sitter en pjokk med en særegenskap som ikke… vel, er helt i tråd med normen når det kommer til ordinære familiebånd. En slik type er Joel Thibodeau. En mann med kvinnestemme.

Om ikke fullt så bemerkelsesverdig, Death Vessel spiller en lett blandingsform av moderne og tradisjonell folkemusikk.

Stay Close (North East Indie, 2005)
Redneck evenukk
Joel Thibodeau har bakgrunn fra bluegrass-bandet String Builder, og selv om disse elementene er å høre også i Death Vessel (særlig på ”Mandan Dink”), så bryter de med den formelbaserte tradisjonsmusikken til fordel for en mer udefinerbar bastardgenre av snål indiepop og luftig folkemusikk. Med på laget har Thibodeau med seg folk fra band som The Figgs, Purple Ivy Shadows og Espers, som besørger en folkelig stil platen gjennom, enten de heller mot de amerikanske fjellsidene eller ved hjelp av Thibodeaus klokkeklare stemme og originale intonasjon hinter mot mer østlige referanser. Uansett stripper Death Vessel uttrykket sitt for unødig vedheng, og står igjen med barberte simple toner som både låter autentisk og virker forfriskende.

Bandet omtaler seg selv, ganske treffende, som: ’at times haunting, at times playful, like the child-ghost of a mountain trail, humming and skipping along and leaving all passers-by to do the same’. Joda, det er en barbeint slendrian over disse låtene, tekstene er passe skrudde og stemningen jovial. Versjonen av Townes Van Zandts ”Snow Don’t Fall” tilhører platens mer alvorlige side, som sammen med spøkelsestwangen ”Blowing Cave”, high & lonesome-dansen ”Break The Empress Crown” og tunge ”Deep In The Horchata” står igjen som de mest seiglivede sporene.

Litt tilbakestående sjarmerende er Stay Close et hyggelig bekjentskap fra dette østkyst-bandet, dog uten de helt store øyeblikkene. Men den stemmen, den er noe for seg selv.

Nothing Is Precious Enough For Us (SubPop, 2008)
High Pitch Lonesome Sound
Med oppfølgeren gir Death Vessel til kjenne flere kvaliteter enn det debuten hintet om. Glem den snåle stemmen, konsentrer deg om musikken: Låtene er sterkere, framføringen bedre og helheten så gjennomført at denne ikke fortjener å bli kategorisert som en snål obskuritet.

Death Vessel er fremdeles tuftet på fjellfolk, men Appalachenes grønne åskammer reflekteres i større grad i Brooklyns mangefasetterte puls. Et uttrykk som både er tradisjonelt og moderne, spartansk og komplekst, gir i sum et flertydig resultat. Over det opplagte ’americana-fundamentet’ av folk/bluegrass finner Joel Thibodeau flere rom for både klassisk pop, jazz og psykedelia. Sammen med en krets av medspillere på alt fra blåsere og pumpeorgel til banjo og vinglass lykkes produsent-tospannet Thibodeau/Pete Donnelly å skape et både luftig og spartansk lydbilde av stilfull kledning.

Joel Thibodeau skriver ikke akkurat tekster som hvermansen. Selv om de kan være litt krøkkete å kode, så er det i hvert fall imponerende hvordan han får tilsynelatende håpløse setninger til å skli sømløst inn i sammenhengen. Et par eksempler: ’Encapsulated jive; both the quarter and the prize/out there whanging on the Naugahyde abusively’, eller hva med denne: ’Remnant fauna circa days to come will take the cake/having teethed on only scum, outstretched gums coarsely threaded’. Hele platen flommer av slik tungegym og vågal språklig kreativitet. Slik sett fungerer den flotte åpningslinjen som et slags credo til platen som helhet: ’Now I am versed in silence /My throat hurts, not from yelling but from holding back /I won’t say E, A, I, O or U’. Her er få enderim og opplagte floskler, ei heller de mest typiske låtstrukturene. Dette signaliserer ytterligere at Thibodeau markerer avstand til røttene han ofte blir knyttet til.

Nothing Is Precious… er ikke en direkte spektakulær plate. Ingen har svingt tryllestav over innspillingen. Men den er utrolig lekkert utført og et kvantesprang sammenlignet med forgjengeren. Fremdeles rik på innfall og lekende i utprøving, mer sober og raffinert der gjenkjennelsesevne og originalitet går hånd i hånd. Selv om ikke alle enkeltlåtene griper rett inn i nervesystemet (”Penninsula”), så er det vanskelig å ikke sitte imponert igjen da instrumentale ”Belt Of Foam” toner ut etter 40 minutter.

Foto: D.L. Anderson

Bowerbirds
Bowerbirds går rett inn i en av de rådende kategoriene innen amerikansk indierock i disse tider. De er en ’back to nature’, organisk lydende, naturhyllende vimsefolktrio som dyrker det rurale og åndelige som kontrast til den strømlinjeformede moderne verden ’der borte’. Heck, de til og med bor i en vogn ute i huttiheita. Denne tendensen til å søke vekk fra byen og inn i skogen er like gjerne musikalsk fundert, sentrum finner vi i tjukkeste Brooklyn, og uttrykksmessig snakker vi om alt fra enslige visefolksangere til aparte loftskollektiv. Det er viktig å skille snørr og skjegg også innen denne, skal vi kalle det bølgen. I likhet med alle andre slike tendenser eller retninger så plasserer jo de fleste seg et sted i midten, unna det ekstreme både i kvalitet og form.

Hymns For A Dark Horse (Dead Oceans, 2008)
Into The Wild
I løpet av de første fem minuttene skaper Bowerbirds presedens for de påfølgende 50, og for å si det først som sist: I likhet med så mange debutanter har ikke Bowerbirds helt gangsyn til selv å vurdere når nok er nok. Uansett, de første fem minuttene består av to låter: ”Hooves” og ”In Our Talons”. Virkemidlene er sparsommelige; akustiske gitarer, fiolin, trekkspill og utstrakt bruk av slagverk danner basisen, mens vokalist Phil Moore styrer resten med en korrekt tilpasset stemme; krokete, skjelvende og imøtekommende, som dessuten fylles ut av mye fin leirbål-allsang og innimellom små hint av sigøyner-valser og freakfolk-estetikk. Trioen utfordrer ikke det uttrykket som etableres i begynnelsen, men følger disse sporene videre – da med vekt på sine mest dempede sider.

Bowerbirds er på sitt mest oppstemte på ”In Our Talons”, en latterlig smittende sak, men faller snart til ro i mer tilbakelent stilling. Det er ikke mange av sporene som påkaller den umiddelbare fryd, men desto flere perler som skinner opp etter flere pusserunder. Først på drikkfeldige ”Olive Hearts” stavrer trioen seg på beina igjen, holder hverandre i hendene og danser platen inn i solnedgangen.

Bowerbirds dediserer platen til ’what still remain wild, on the earth, and inside us’ og mange av tekstene er viet naturen og naturbilder. Innledet av en hyllest til sin mor under fødselen føres vi inn i en verden der ’the sparrow sings’ og ’the leopard frogs sings sweetly. Vi utsettes altså for en del hippie-økologi, men Moores historier utspiller seg også i spenningen mellom det uskyldige og det truende. De er skrevet i en ganske snurrig stil, men i en hastig og travel tid er det i hvert fall ikke vanskelig å være enig i credoet ”Slow Down”.

My sweetheart and I will retire
will retire to the tide pools
And we’ll fix ur meals of crabs and krill in the long afternoon
And we’ll shed our skin
for a shell from a wise old snail who is singing
Slow down

Hymns For A Dark Horse inhalerer frisk luft og slurper rent kildevann fra et Utopia i lia. Det er en vakker verden der ute, og om det fremdeles finnes ubesudlede steder av uskyld og glede så kan du være sikker på at Bowerbirds vil finne frem og vise deg vei. Jeg anbefaler å slå følge.

The Dodos
Kassegitar og trommer. Det er kanskje ikke et soleklart førstevalg for band som vil foreta de mest vågale dypdykk inn i musikkens nybrottsland. Det meste er vel utforsket for lenge siden skulle vi tro. Men kvess øra, sannelig dukker det opp en duo som, om de ikke akkurat skriver historien på nytt, makter å finne nye spor langs opptråkkede stier for å gripe til flosklene. I en tid der det er ganske vanlig å dynge på med mest mulig instrumenter og lydkilder av alskens type, er den renskårede, mer minimalistiske stilen faktisk kommet til heder og verdighet igjen – også blant de som styrer unna makramé- og tøffelvarianten av folk-segmentet.

Visiter (French Kiss/Wichita, 2008)
You doo-doo right
Visiter [sic] er Dodos’ andre skive. Dette er en hel times selskap med høyoktan folkpunk og countryblues, ramlende skranglerock og tander psykedelisk hippiepop – ja, de to holder i det hele tatt et generelt høyt kreativt nivå og utnytter tosomhetens muligheter på et vis som er de færreste duoer forunt. Referanser kan droppes fra Animal Collective og Akron/Family til Sufjan Stevens og Yeasayer – og da mener jeg helst alle sammen, samtidig.

Vokalist Meric Longs lune, imøtekommende stemme og ikke minst trommis Logan Kroebers ivrige maltraktering av trommesettet danner et interessant spenn i dette bandet. Koplingen mellom rytmisk trommegymnastikk, sjarmerende melodier, fingerplukkende gitar og tilbakelent vokal gir rom for et dynamisk og mangfoldig uttrykk innenfor den stramme rammen (myket opp med ekstra vokal og litt blås her og der). Noen ganger skjener det rett inn i partier av hamrende fuzz-impro, her plukkes det frem en slidegitar fra sørstatene, andre steder hengir de seg til jublende hojing og livsbejaende tribale utflukter. De snodige innfallsvinkler og mange utveier er et ytterligere kjennetegn til The Dodos. Det bærer liksom i alle retninger her, men det er jo også et tegn i tiden.

14 låter, derav mange med en ganske saftig lengde, og den nevnte spennvidden gjør Visiter til en omfattende plate med mange stikkveier. Men de kommer seg alltid velberget frem. Som det enkle, barnslige omslaget indikerer; dette er en plate vel verdt en visitt.

Port O’Brien: All We Could Do Was Sing (City Slang, 2008)
Life Aquatic With Van Pierszalowski
Sarah Palin har bidratt til å sette Alaska på det storpolitiske kartet denne høsten. Port O’Brien vil nok ikke gjøre det samme, men jeg lurer på om jeg får større utbytte av denne gjengen av urbane fiskere og moderne sjøfolk.

Put me on a boat and cut the line
the fishin’s been much better but the weather’s fine
and all my friends are here to kill the time…

Dette kan jeg like! Store menn skriver gjerne om de store hav og vill mark. Melville, Hemingway, Verne, Twain, London, Pierszalowski… Øh, hvem? Frontfigur i Port O’Brien, Van Pierszalowski, har familierøtter i Alaska, og tilbringer store deler av hvert år der oppe. Når han ikke er ute i båten og fisker kan vi tenke oss at han henger rundt i nordlige California og skriver låter om livet der oppe i nord. Det blir til refleksjoner og frustrasjoner om hans to liv, noe som kommer tydelig fram på denne tematisk samlende platen.

I’m sick of the weather up here
It goes on and on my dear
And the fish aren’t coming still
They wait and wait until
We put our anchor down
We spend a few hours in town
My feet weren’t made for the sea
They were made for running free…

…klager han på ”Stuck On A Boat”, som går over i neste låt med de innledende fraser:

I’m doing fine i Alaska
I don’t mind the storm…

…som senere blir til:

I’m doing fine in the city
I don’t miss the stars…

Vi blir forledet innledningsvis til å tro at Port O’Brien er et slags jublende skramleorkester à la Modest Mouse eller Akron/Family, men det blir raskt klart at tempo senkes og tristessen øker i takt med dårlige værmeldinger og tomme fiskenoter. Skramlende drikkeviser og vemodige folksanger veves sammen i ett, i det som er en overbevisende samling låter. Men merk at de beste innslagene ligger først på platen.

All We Could Do Was Sing – tittelen spiller kanskje på fraværet av andre aktiviteter på Kodiakøyene eller Larsenbukta, lar oss som lytter ta del i privatlivet til Van Pierszalowski, han virker å åpne seg for oss. Denne ærligheten er en klar fordel med platen, som styrkes ytterligere av et knippe sterke låter. Ved sin side i denne kvintetten har han Cambria Goodwin, fra Cambria, California, som også er deltidsbaker der oppe i Alaska. Dette er en gjeng av farende fant, men deres maritime tristesse og sjøsyke lengten har klart å finne veien til disse grofaste skogsører. All We Could Do Was Sing bringer med seg en av denne høstens friskeste vindkast fra den amerikanske kysten.

Begushkin: Nightly Things (Locust, 2007)
Sultan Of Night Swing
Det er gode tider i gamlelandet. Slaraffendager og tropenetter avløser hverandre i dorsk harmoni. Hva er da bedre enn litt varsom og innbydende nattamusikk for alle oss ugler der ute?

Dan Smith holder til i Brooklyns mørke skoger sammen med noen få venner; primært en kvinnelig korist og trekkspiller, og et par andre fyrer på gitar og trommer. Men stort sett er dette Smiths verk og hans alene.

Hvem denne mannen med det ordinære navnet er? Han omtales som en ’swinging sultan’ og multi-instrumentalist, og har etter min viten et heller ubeskrevet blad. Men det er verd å notere seg at han av og til spiller i bandet til Will Oldham, og etter noen runder i hans nattlige selskap er det ikke vanskelig å trekke noen åpenbare tråder mellom de to.

For ærlig talt, Dan Smith som snytt ut av skaftet av Oldham. Sangstilen og stemmen er så og si identisk; enda spinklere og litt mer skjelven, men umiskjennelig Oldham’sk. Den noe arkaiske språkbruken har de til felles, eksempelvis på den brit-folk inspirerte ”Olly”: ’Your row of teeth is jolly, and there’s to me so many, that I might count them 1, 2, 3, O Nelly in the light…’ Slektskapet kan også spores i selve musikken. Nightly Things‘ åtte korte låter (fordelt på 22 minutter, det kaller vi en EP, tror jeg) vier seg i hovedsak til akustiske viser underlagt et gotisk folkuttrykk med beksvart mine, som skåret ut av både Palace Brothers tidlige fjelltoner og Bonnie Prince Billys senere og mer gemyttlige skiver.

Det er altså ikke akkurat nysådd mark som blir pløyd av Smith, men hvis vi et øyeblikk ser bort fra stempelet han lett kan påklistres som en Oldham Jr., og lar musikken tale for seg – ja, så er det slett ikke så verst det han presenterer som Begushkin (hva nå i all verden det betyr). Mye flott kvinnelig koring bidrar positivt på harmonisiden og fyller godt ut mannens nervøse røst. Innslag av fyrrig trekkspill inviterer til litt sigøynerdans (”Stroll With Mine”). Men før det tar helt av, tas vi ned igjen med helt intime låter som ”At Night With Me”. Passende titulerte ”Bitter Night Choir” deler noe av Cohens uttrykksform, mens ”Royal Things” går i samme bestemte tone som nevnte Oldhams Madeleine Mary – og mens den uunngåelige kilden ble nevnt igjen; Begushkin er ikke helt der oppe på hans nivå med dette låtmaterialet. Nesten, men ikke helt.

Men sørgtunge melodier som bare ønsker å hvile seg på en ensom skulder en nattastund skal man ikke kimse av. Ei heller denne gang.

O’Death: Head Home (Ernest Jenning Recording Co., 2005)
Hootenanny!
Kanskje de har tatt navnet fra den gamle mordballaden til Ralph Stanley, det passer i så fall denne banden godt. De bærer nemlig med seg tunge tradisjoner fra den gang da, og fremstår som en slags etterlevning av tidenes fyllefest langt inne i Appalachene, skapt av slangetemmende predikanter og tannløse whiskeysupere med halsbrekkende fjellmusikk, ilske countrybilly og fandenivoldske bluegrasspunk. Det virker som de har det i blodet, selv om sekstetten er fra mer urbane strøk og barn av mer moderne tider.

Dannet i New York City tidlig på 00-tallet, debuterte de i 2003 og fulgte opp et par år senere med Head Home. Til glede for norske platekjøpere som kun handler plater i norsk distribusjon er den nå ute på markedet, et par år for sent, også her i Europa via City Slang. De værer kanskje en potensiell kultfavoritt, noe som gjerne kan vise seg stemme. O’Death er et forrykende band – bra på plate, sikkert enda morsommere live, og de kan lett følge opp den relative suksessen til Hayseed Dixie eller Gogol Bordello som vi har opplevd i det siste.

Som en mer utvasket utgave av Violent Femmes, et noe mindre predikerende 16 Horsepower og en innavl-utgave av Modest Mouse byr O’Death opp til en real fest, der fela sitter løst og banjosoloene løper løpsk. Heldigvis, nær sagt, er ikke alle sporene like ville som temposterke ”Allie Mae Reynolds”, ”Adelita” og ”All The World” som har både punkens energi og vestens utemmede galskap halsende over seg. O’Death tar seg for av hele spekteret av gamle tradisjoner, og forvalter den amerikanske mytologien, fra klagende og gnagende bønneviser via dystre stomps, rustikk lo-fi, kupønk og gotisk country. Åpningskuttet ”Down To The Rest” minner mer om Kaizers enn Tom Waits, men det er aldri langt til neste sving. Over 15 låter presenteres hele bandets spekter til fulle, og sikrer en plate rikere på lurvete sjarm enn verdens strengeste redigering.

Det er for så vidt helt greit for et band av dette kaliber, der festen temmelig sikkert fortsetter på nærmeste låve i ubestemt tid etter at platen er slutt.

The Pine Hill Haints: Ghost Dance (K, 2007)
Old Timers
The Pine Hill Haints bedriver en lite selvhøytidelig form for ’punkgrass’; en ukomplisert blanding av folk og akustisk punk innkapslet i et råttent lo-fi uttrykk. Vaskebrett, banjo og andre tradisjonelle instrumenter er fremste våpen, brennevinsflaska beste venn og den gamle sangboka til Alan Lomax’ favorittlektyre. De pusler ikke akkurat unødig med de gamle instrumenter, men hamrer i vei på dem som om fanden sjøl er ute på dansegulvet. De rekker å feie gjennom 20 låter på drøyt 40 minutter uten å trekke pusten i særlig grad.

Tittelen på platen har de tatt fra en religiøs bevegelse blant indianerne på 1800-tallet, som inkluderte tranceskapende rundedanser og andre ritualer. Dessverre er det ikke mye indianermystikk igjen, men tittelen kan tjene som en veiviser tilbake til gamle dager, hvor vi ikke bare møter rødhuder, men også værføre fjellfolk, drikkfeldige lykkejegere og horder av immigranter fra vesten. The Pine Hill Haints, selv fra neri dalom (Huntsville, Alabama), lar det 20. århundre stort sett passere i fred, og later som lite har skjedd siden Wounded Knee. Det er i seg selv en forfalskning, men de utøver stilen med både presisjon, troverdighet og primitiv råskap som er lett smittende og gledespredende.

Det er lite som minner om det moderne samfunn. Instrumenteringen er nevnt, låtene er gjerne gamle tradisjonelle viser (de helt nyskrevne er heller ikke besudlet av industrialiseringen) og framførelsen er rå og upolert. Vokalist Jamie Barrier har en hes, malmfull stemme som slett ikke er ulik Joe Strummer, og det er nettopp punkens energi som siver inn i mellom tømmerstokkene i den morkne trehytta som er deres scene. ”The Spirit Of 1812” stiller klokka som første låt, og herfra og ut freser våre venner ut en eksosfri blanding av drikkeviser, irske røversanger, mordballader og destruktive bluesklassikere: ”Coo Coo Bird”, ”St. James Infirmary Blues”, ”Leo O’Sullivans Blues”, ”Raggle Taggle Gypsy”…

Calvin Johnson har en mannsalders erfaring med lo-fi produksjoner, mens Lynn Bridges (Immortal Lee County Killers, Devendra Banhart) kan dette med autentisitet. Begge er produsenter på en skive som høres akkurat passe lite produsert ut, det sprukne lydbildet kunne ikke vært mer høvelig på noen plate. Men Ghost Dance hører selvsagt ikke hjemme på et moderne stereoanlegg. Dette er musikk for de ville kvelder og lange netter. Skru opp lyden, sprett flaska, vri lua på snei, legg inn en svær dose med skråtobakk – og kvelden er reddet.
Bjørn Hammershaug

Reklamer