Love not our love
Love isn’t supposed to be this way
Love is a poison ring
And love has poured you drinks
Now love waits for you to sleep
– The Black Heart Procession, ”A Cry For Love”

The Black Heart Procession
Black Heart Procession serverte oss en serie plater som levde opp til bandnavnet: En prosesjon av svarte hjerter marsjererende mot det mørkeste mørke. Det er fullt mulig å tenke seg San Diego-bandet som tonefølge til en eller annen Tim Burton-film, de kunne passet inn som husband på The Roadhouse i Twin Peaks, eller som backingband for Tom Waits eller Nick Cave. Pall Jenkins synger alltid som han er i ytterste nød, som en person med et blødende hjerte. Og musikken står i stil med hans lidende stemme; en ensom tango etter stengetid, en siste skål for en død venn, knirkende sirkusvogner som sakte forsvinner for godt inn i tåken.

Amore Del Tropico (Touch & Go, 2002)
Tropisk Blodnektar
På sedvanlig gotisk teatralsk vis har The Black Heart Procession gitt ut sitt eget soundtrack, formet som et tropisk drapsmysterium.

Enkelte av oss hatt stor glede av å følge bandet One, Two og Three ganger tidligere. Sist (Three, 2000) var det gjennom et blekt mesterverk som levde fullt opp til det lite muntre bandnavnet. På Amore Del Tropico har de tidligere så mutte sjøfarerne gått i land på en tropisk øy. Her er det smilende hula-hula piker, hawaii-skjorter, ja nærmest en harmonisk stemning møter oss. Piffet opp med fyldigere produksjon og en lettere stemning enn vi har hørt fra bandet tidligere. Men før du nå tror dette er blitt et slags latino-album kan det beroliges med at Amore Del Tropico er nærmere David Lynchs fløyelsmystikk enn Jimmy Buffetts palmesus. Pall Jenkins’ crooning og bandets langsomme dødsvalser smyger seg sakte innover den grønne herligheten av en øy og etterlater død og fordervelse – akkurat slik vi vil at vårt favoritt-begravelsesfølge skal gjøre. Mordgåten som er platens tema skal visstnok bli oppklart på en kommende DVD-utgivelse, så det får vi eventuelt se litt nøyere på når den tid kommer.

”Tropics Of Love” er en riktig så frisk åpning til disse svarthjertene å være, med smukke bossarytmer og kordamer som bidrar til å skape sydlandsk stemning. Men under det hele hviler en dunkel og skummel verden. Hør bare calypso-baserte ”Broken World”, som en slags vrengt versjon av ”We’ll Meet Again”: ’I know that you have a plan for me, I know that you want to torture me, now we’ll never meet again, not in this broken world…’. For de virkelig svarte stundene kan man så hygge seg med skrekkfilmlignede ”The Waiter #4” og en truende ”The Invitation” ’You will find us in the shadows, we hide…”.

Men de er aller best på ”Fingerprints” og ”A Cry For Love”, der de beveger seg inn mot demonisk og desperat kjærlighet som en date mellom Screamin’ Jay Hawkins og Julee Cruise. Suggererende og marsjtaktfaste ”Before The People”, og ikke minst ”Sympathy Crime” må også trekkes fram. Her har de hentet opp en 70-talls-aktig synth, som de også tar med seg på ”The Visitor”. Det er ikke lenger mye tropicana igjen å snakke om idet Jenkins alvorlig predikerer: ’You bleed you blister in the sun, you bleed for everyone, our visit here is through and now it’s time to leave…’ Nydelige ”The One Who Has Disappeared” får lov til å avslutte platen som en ganske rett fram og mørk ballade som Leonard Cohen eller Nick Cave kunne behandlet på noenlunde samme vis, en verdig avslutning på en variert og stilmessig glimrende gjennomført plate.

Amore Del Tropico er Black Heart Processions beste skive så langt. Mørk, mektig og merkelig som vanlig, men også med sine befriende lyse øyeblikk.

Hearts And Tanks (Shingle Street, 2003)
Fire svarte hjerter
På det vidunderlige mordmysteriet Amore Del Tropico lysnet det bittelitt for mørkemennene fra San Diego. Med den korte EP’en Hearts And Tanks er de igjen tilbake der hvor solen aldri skinner.

De fire låtene bryter ikke nevneverdig med Black Heart Processions tidligere plater. ”Radio” og ”The News” er synthdrevet tristesse i velkjent slow-motion. Førstnevnte er en instrumental, mens den andre sklir avgårde med dunkel twang og hamrende piano sammen med en italiensk damestemme (en nyhetsoppleser?) som jeg ikke aner hva snakker om. På ”Weakness”, EP’ens beste, kommer Pall Jenkins endelig fram fra skyggene i det som er en skummel spøkelsesaktig låt som knapt nok beveger seg. På sistesporet ”Following” legger de seg mer opp til en live-i-studio stil med trekkspill, theremin og litt løsere snipp enn vanlig, og befinner seg i noenlunde samme grenseområdet som Calexico, uten at de kan karakteriseres som direkte frilynte eller lystige av den grunn.

In The Fishtank 11 (Konkurrent, 2004)
m/ Solbakken
Svarte hjerter i akvariet
I juli 2003 ble Black Heart Procession huket inn av Fisketanken som for 11. gang åpnet sine dører for et band i 48 timer. Tidligere deltagere inkluderer bl.a. Tortoise, The Ex, Sonic Youth Low, Dirty Three, Motorpsycho og Jaga Jazzist. Et pågående prosjekt som har gitt tidvis spennende resultater der samarbeid på tvers eller langs musikalske grenser og improvisasjon står i fokus. Black Heart Procession kommer heller ikke så ille ut av oppholdet, selv om denne lange EP’en ikke helt kan måle med seg med deres offisielle plater.

Trenden med å invitere et annet band over til fiskeskrøner fortsetter med nummer 11, og svarthjertene ønsket å ha med det nederlandske progbandet Solbakken som ’sparringpartnere’. Jeg aner ikke hvorfor de har et så norskklingende navn og har ei heller hørt noe av dem tidligere. Men de har bakgrunn fra post-hardcore bandet Lul fra 80-tallet, og Black Heart spilte sammen med dem for første gang i 1998, så de kjenner godt til hverandre fra før.

Det vi serveres er seks låter, som stilmessig rører i farvannet mellom Nick Cave And The Bad Seeds, Serge Gainsbourg, dEUS og 90 Day Men. Den europeiske tilknytningen merkes umiddelbart i det sensuelle åpningssporet ”Voiture En Rogue”, der Pall Jenkins og den sveitsiske chanteuse Rachael Rose skaper en kjærlighetsduett som et døende Bonnie & Clyde. Tobias Nathaniels piano ruller dystert platen gjennom, og dominerer ”Dog Song”. Med sin langsomme oppbygging, rullende trommehvirvler og mektige piano blåser det opp en vind av gold ørken og Ennio Morricone i studio. Aller best blir det på østlige ”Nervous Persian” med Matt Resovichs felespill som bærende kraft på en låt som framskaper en uendelig dyp tristesse.

Mens midtpartiet følger amerikanernes veier slik vi har blitt kjent med dem tidligere, kommer samarbeidet med Solbakken mer fram på 10 minutter lange ”Things Go On With Mistakes”, som har en sjeldent aggressiv snert og et ganske så massivt gitarøs. Det er forbigående og platen avrundes med ”Your Cave”, som ikke kan være en tilfeldig valgt tittel, da den avsluttende balladen mer enn gjerne kunne vært signert Nick selv.

Six (Temporary Residence, 2009)
1-2-3-6
Six viser ingen tegn til lysning, snarere tvert om. Dette er en San Diego-bandets aller svarteste plater, og den som følger opp deres tidligste utgivelser (One, 2 og 3) både i stil og numerisk rekkefølge, avbrutt av meget anstendige, mer varierte Amore Del Tropico og The Spell.

Hovedvekten her er lagt til deres etter hvert så gjenkjennelige uttrykk av inderlige nattballader, sjeldent fint introdusert i det vevre og pianodraperte åpningskuttet ”When You Finish Me” (en låt det bare er å legge seg ned for) og påfølgende ”Wasteland”. Denne med en mer tungsinnet bomullsåker-stemning over seg, anført av Pall Jenkins’ resignerte røst: ’This is the wasteland, of all shattered hearts, I hear the ghosts calling me, back to the grave…’. Dette er ikke musikk ment for lyse sinnsstemninger eller en svingom på plattingen.

Enkelte mer oppjagede kutt bryter monotonien, ikke at det er nødvendig og uten at de løser opp den intense stemningen som er satt. Det blir nærmest en slags distansert coolness over Black Heart Procession når de reiser seg, et trassig mørkesinn og en grøftestolthet. Vi dras inn i himmel og helvete av drugs, rats, suicide og annen vonbrot på veien. Det må også anføres at bandet har utviklet en mer finpolert instrumentbruk enn deres første plater la til grunn, med delikat bruk av særlig piano og orgel som virkemiddel.

Six er dermed blant bandets mest fullendte, selv om det overmannende overraskelsesmomentet de la til grunn med sine tidligste utgivelser er borte. Igjen står det samme bandet, mer hutrende enn noensinne, leder oss bort fra opplyste gater og inn i de dunkleste smug hvor de gradvis forsvinner fra oss, et sted der inne i mørket.

90 Day Men
90 Day Men tok navnet sitt fra et begrep lansert av kriminologen Samuel Yochelson, som henviser til den ventetid kriminelle må gjennom før de mottar psykiatrisk behandling. Yochelson har en lang karriere bak seg med studier av kriminelle, voldsofre og samfunnets utstøtte. Om det er av pervers fascinasjon eller profesjonell interesse at St. Louis (nå Chicago)-bandet har adoptert dette uttrykket er ikke sikkert, akkurat som det er litt usikkert om medlemmene selv anser seg som pasienter eller forskere. Og det er i feltet mellom intelligens og galskap 90 Day Men befestet seg som et meget spennende band på 2000-tallet.

To Everybody (Southern, 2003)
Revolver
90 Day Men ga ut en av 2000s beste plater med (It (Is) It) Critical Band, en dynamisk og emosjonell post-hardcore utgivelse, himmelsendt for de av oss som savnet en etterfølger til A Minor Forest eller Slint. Intrikate melodier, temposkifter, vekselsvis aggresjon og følsomhet preget debuten, hvis cover viste fire slacker-utseende pøbler fra Anywhereville, USA. På To Everybody skimtes fire tegnede ansikt inne i en psykedelisk skog, mer likt Revolver enn With The Beatles, for å si det sånn. Hva har skjedd?

Med sin oppfølger viser bandet at de blir skummelt spennende å følge. De har tydeligvis gått gjennom en aldri så liten modningsprosess, og kommet ut av studio med en mer helstøpt og variert skive, mildere enn forgjengeren. Den største endringen i lydbildet kommer nemlig fra nykomlingen, keyboardist og pianist Andy Lansangan. Han tilfører et mykere og mer sofistikert uttrykk i form av aldri hvilende tangenter som får love til å styre mye av drivet i låtene. Det underbygger mørke og tunge stemningsleier mer enn den tidvis utagerende adferden som preget Critical Band.

Selv om 90 Day Men passende nok har justert uttrykket sitt noe ned, har de fortsatt beholdt sine gamle kjennetegn; den intense vokalen som veksler mellom hvesing og hvisken, innestengte skrik og sjelfull sang, en drivende rytmeseksjon og skarpe gitarklanger. Alt er sydd sammen rundt melodier som oftere er lineært oppbygd enn gjentagende med vers/refreng. Det er bare seks låter på To Everybody, men de er til gjengjeld ganske lange, og bærer på mye befriende utvikling. På åpningssporet vrir og jamrer bandet seg tilsynelatende retningsløst, inntil Lansangan etter 6.50 tar en blomstrende pianoovergang, noe som ikke bare setter hele sporet i et nytt lys, men som også fungerer som glimrende overgang til platens treminutter-hit ”Last Night, A DJ Saved My Life”.

Noe av det samme gjentas avslutningsvis, da vokalen glir inn etter syv minutter – denne gangen klar og melodiøs etter en langt droneparti. På ”We Blame Chicago” veksler de mellom harmonisk pop og avantgarde-territoriale. Merkeligste spor er likevel ”Alligator”, som etter en rolig start vokser opp mot en prog-stil der gammel Pink Floyd og Uriah Heep er like naturlige referanser som moderne post-rock, og med en tilhørende tekst om bjørner, bier og trær.

Too Late Or Too Dead (Southern, 2003)
Disse tre sporene på tilsammen 11 minutter utgjør bindeleddet mellom To Everybody og Panda Park. Det er ikke svære mengden å skryte av eller å danne seg opp en bastant mening ut fra. Men det lille vi blir servert virker heldigvis lovende nok. Bandet har denne gangen spilt inn i John McEntires Soma og Steve Albinis Electrical Audio sammen med produsent John Congleton (the pAper chAse).

Firerbanden har ikke uventet finpusset sine mer raffinerte og stilrene sider, slik de særlig introduserte på To Everybody. Den utagerende holdningen de står for på scenen, en cocktail av både psykedelia, hardcore og progrock, holdes kontrollert i tømmene. Mye takket være Andy Lansegans pianoganger som er mer i forgrunnen, melodibæreren skaper drama med sine følsomme fingre, mens de lydmalende mørkemennene beveger seg langsomt bak ham og spør med pirrende hvisken: ’Where do we go from here?’, som om de vet at svaret er uendeligheten selv – om de bare våger.

Etter det majestetiske tittelsporet står det igjen to kortere instrumentaler, og verken ”Harlequin’s Chassis” eller ”Eyes In The Road” rokker ved den klassiske elegansen som ser ut til å ha lagt seg som et krystallklart teppe over den besnærende verden til 90 Day Men.

Panda Park (Southern, 2004)
90 Day Men bandet går stadig dypere inn i syreskogen, de harde gitarriffene og post-punkpreget fra de to forrige platene er så og si fraværende denne gangen. Det mest sentrale bindeleddet er igjen Andy Lansangan (keyboards, Rhodes). Han er nå tungt involvert på alle de syv sporene, og markerer seg allerede på det schizofrene åpningssporet ”Even Time Ghost Can’t Stop Wagner”, der bassist/vokalist Robert Lowe ynker frem en uforklarlig tekst i uforlignelig stil. Linjen ’I have discovered a new world…’ burde hatt større betydning, for de har egentlig ikke oppdaget nye verdener denne gangen. Men de utforsker ytterligere den psykedeliske/symfoniske progrocken som de flørtet med på To Everybody. Jeg synes ikke de utnytter dette terrenget til fulle, og tar meg av og til i å tenke at dette er fire oppdagere som har havnet et sted de ikke helt vet hvor man skal lete opp de skjulte skattene som de vet finnes nedgravd i nærheten. Det stadige skiftet mellom vokalistene bidrar heller ikke i særlig grad til å binde platen sammen. Men hvorom allting er, det er mye snasent å oppdage på Panda Park.

Etter det intense førstekuttet, fra temaet til en horrorfilm i en lukket anstalt som med fagert fløytespill svinner ut i naturen, åpner de seg opp med forførende ”When Your Luck Runs Out”. Her er 90 Day Men på sitt mest suverene. Brian Case sordinerte hvisken står i skarp kontrast til Lowes sjelsvrenging, Lansangan triller tangenter i bakgrunnen og gir mer plass til et funky el-piano, men med sine 2.51 er den jo altfor kort! ”Chronological Disorder” har en imponerende tulletekst(?) som tar seg for alle bokstavene i alfabetisk rekkefølge fram til ’t’. Igjen er det Lowe som vrikker seg foran mikrofonen, og han får nesten Jeff Buckley til å høres livløs ut. ”Chronological Disorder” er et artig stunt, men fortsatt sitter jeg som lytter og venter på platen for fullt skal løsne. Det tar seg heldigvis kraftig opp på slutten, for den lille instrumental-snutten ”Sequel” markerer en overgang til platas to beste kutt: ”Too Late Or Too Dead”, sunget av Case og som jeg synes egner seg best i rollen. Hans sløve stemme skaper balanse til Lansangans dominans, og det er synd han synger på bare to av låtene. Mye nevnte Lansangan har også et vokalbidrag, og det med en fryktelig Bowie-lignende prestasjon på oppblåste ”Silver And Snow”, en låt jeg vil forbigå mest i stillhet. Men så er det ”Night Birds”. Ikke bare en livefavoritt, denne vigorøse instrumentalen bobler og syder med et funky, sugende driv som 90 Day Men ikke har funnet tidligere på platen. Med sine 8.30 er den også den lengste, og en killer av en avslutning.

Og så er det slutt, etter bare 34 minutter. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke ble helt forsynt. Heldigvis penser 90 Day Men innom såpass mange snåle territorier, og de er originale nok til å score litt ekstra på det. Selv om de har blitt mer teknisk drevne og vågale vil jeg fremdeles holde en knapp på To Everybody som deres fremst plate.

Desert City Soundtrack
Portland-kvartetten Desert City Soundtrack har sin fortid i Santa Rosa, California og bandet Edaline. De debuterte i 2002 med den meget hørbare EP’en Contents Of Distraction, og de som likte den bør ikke på noen måter bli skuffet over deres første helaftens plate. Ingen bør bli fornærmet om man plasserer Desert City Soundtrack på den ledige flekken mellom 90 Day Men og Black Heart Procession på musikkartet, da de deler gode ideer med begge. Her finner vi noe av de svarte gravmarsjene og den tunge tragedien til Black Heart, men Desert City Soundtrack er langt mer aggressive, med heftig rytmikk og taktskifter som viktigere del av sitt mer utålmodige uttrykk. Det betyr rom for både sårt vemod og blind vold, gjerne i samme låt. Det betyr labilt humør og rullende, dramatiske melodier, et hvileløst sug i hvert grep og grøssende tekster,

(Contents of Distraction) (Deep Elm, 2002)
Skyggebilder fra skyggesiden
(Contents of Distraction) er Portland-kvartettens første utgivelse, en mellomting mellom en fullengder og en EP, med seks sterke låter på totalt drøye halvtimen. Rastløst og intenst beveger de seg fra angstfulle, dvelende partier til ljomende sinne, slik vi kan følge vokalist Simon Matt Carrillo raskt vende fra gråtkvalte hulk til brutale skrik.

Mest bemerkelsesverdig er det varierte lydbildet, særlig det tydelige fokuset på Cory Grays pianospill som ruller og går over alle låtene. Han spiller også orgel og trompet, og bidrar i størst grad til å utvide bandets sound. Det er slett ikke ulikt 90 Day Mens flotte To Everyone (2001) dette her, men (Contents of Distraction) tar ikke så sterke ’prog-retninger’. De er hakket hvassere enn sine kumpaner fra Chicago, og med en spretten trommis i Caitlin Love må dette bare være et heftig skue live. Flott er det også på plate. Aller heftigst er den hardtslående åpningen ”What To Do In Case Of Fire”, men bandet er best i mer dramatiske og komplekse låter som ”Sleeperhold”, ”Foglifter” og ikke minst ”Murderhearts”. Her klarer de virkelig å skape et soundtrack til både en urban og sjelelig ørkenvandring, og egger frem bilder av subbende mennesker langs blygrå gater som plutselig eksploderer ut av sine tvangstrøyer. Voldsomme saker med andre ord.

Det er en fin linje mellom apati og sinne, og det er i dette spenningsfeltet Desert City Soundtrack med hell opererer.

Funeral Car (Deep Elm, 2003)
Symfoni i svart
’For our loved ones who have passed’ står det skrevet i det bleke omslaget av Funeral Car. Det er en nøkkelsetning som passer innholdet godt på en plate som høres ut til å være laget av alvorlige, sorgtunge menn kledd i sort. I begravelsesbilen på evig vei til en gravferd. Funeral Car handler ikke uventet om død, tap og savn.

Sammenlignet med EP’en er dette en langt mer fullkommen og bearbeidet plate, både når det gjelder produksjon og framførelse. Ferden åpner sobert nok, en pianodrevet ballade med myk fortellerstemme og en forsiktig trompet i bakgrunnen. Men det skal ikke vare lenge før sterkere krefter bryter løs. Vi får en forsmak på slutten av ”Drowning Horses”, og på ”Drawn And Quartered” følges angstkurven naturlig videre mot nye topper. Cory Gray og Matt Carillios splitvokal tydeliggjør noe av dualiteten som gjør Desert City Soundtrack. Melodiøs sang og skjærende skrik i møte med duvende melodier ”(Take You Under)”, akustiske partier og brutal charivari (”Dying Dawn”, Modest Mouse-aktige ”Something About A Ghost”).

Funeral Car bølger fram og tilbake mellom sinne og sorg, men er arrangert på en måte som fremhever alle nyanser. Det er noe plaget over denne musikken, Desert City Soundtrack skaper en urolig stemning uansett om de lukker øynene og bare driver med, eller vrir kniven rundt i hverandres hjerter og hyler ut sin smerte. Bandet bryter aldri kraftig ut av sitt mønster der balansen mellom det spartanske, såre og det desperate, voldsomme hele tiden skaper et vibrerende spenningsfelt. På den negative siden vil jeg kun trekke frem at ved å legge seg på såpass mange og relativt korte låter omgår de en mer komplisert oppbygging. Kanskje de kunne droppet et par spor til fordel for ytterligere å utforske sine mest majestetiske dødsmarsjer. Som for å gjøre bilturen til gravplassen enda litt lengre, altså.

Perfect Addiction (Deep Elm, 2005)
Høstsonater
Desert City Soundtrack ønsker høsten 2005 velkommen. Med tungt dryppende pianotoner, regnværsgitarer, en tåkefull trompet og hustrige tekster dekker de for sommersolen med sin andre fullengder. Åpningslinjen ’The dawn will break down when you wake up, because you spilled it all on last night’s floor…’ setter stemningen for de neste 37 minuttene.

Stilistisk er ikke Perfect Addiction så veldig ulik Funeral Car. Desert City Soundtrack er fortsatt nærmere 90 Day Men, Afghan Whigs og Black Heart Procession enn det som er gjengs på Deep Elm. De har dempet sine crescendoer og behersker sine utbrudd i større grad denne gang. Tangentstrøkene er klarere, de sinte vokalutbruddene sjeldnere, dynamikken mindre rastløs. Under den relativt beherskede fasaden dirrer likevel spenningen; angst, fyll, savn og sorg er gjennomgående tematikk. De teatralske elementene har de fremdeles bevart: Matt Carrillo, Cory Gray og nykommer Brian Wright er de sorgtunge hovedpersonene i dette burleske spillet der manesjen er belagt med gulnet løv og gårsdagens drømmer.

De 12 låtene som gjemmer seg bak sceneteppet kan gi et noe blekt og tamt førsteinntrykk, men dette er en plate som risikerer å vokse inn i deg, også takket være fravær av ordinær låtoppbygning og lettvinte løsninger. Fravær er det også av de spennende løsningene, og det som trekker mest ned er tanken om at de kunne gjort noe mer ut av dette materialet. Det er noe oppgitt over mange av låtene, en tilstand av håpløshet eller apati som hindrer kreative løsninger eller overraskelser. Men Perfect Addiction er ikke bare en gråtung elegi. Den dramatiske elegansen på ”Let’s Throw Knives”, turbulensen på ”Playing The Martyr” og horroraktige ”Mothball Fleet” (’There are bodies scattered in the yard, while wolves are screaming at the door…’) bidrar til bredde. Det er også verdt å nevne at produsent Brandon Eggleston (Modest Mouse, Les Savy Fav) har skapt et klart og rent lydbilde som sømmer seg bandets utvikling mot et mer sobert og strukturert uttrykk.

Perfect Addiction viser et band som fortsetter å dyrke livets tyngre sider, og de viser at hviskende inderlighet, langsomme bevegelser og smertefull tristesse er virkemidler med lang holdbarhet og evig aktualitet. Når platen toner ut med bønnfallende ’My beautiful friend, you weren’t always like this. If you need a friend or a place to call on, call on me…’så er det som om den etterfølgende stillheten beordrer oss om å brette opp frakkekraven og duknakket gjøre oss beredt til de lange mørke dager.

The pAper chAse
The Paper Chase er fra Denton, Texas og ledes av John Congleton – også kjent som en prisbelønnet produsent (Modest Mouse, 90 Day Men, Okkervil River, John Grant, Mountain Goats og tusen andre). Han lager også filmmusikk, blant annet for Jackass og lydeffekter for både Halloween-soundtrack og Discovery Channel.

Hide The Kitchen Knives (Southern, 2002)
Bloody strips and Barbie doll eyes
Hva er dette? De første fem minuttene minner om noe som kunne vært hentet fra Pink Floyds The Wall sunget av Crispin Glover. Pompøst, desperat, og ikke så rent lite schizofrent. Etter den spesielle innledningen åpner det seg raskt et heftigere uttrykk som innebærer sylskarpe gitarer og spastisk rytmikk. Hide The Kitchen Knives er ganske krevende lytting, man kan ikke sette den på å for å utføre huslige oppgaver som å telle kniver eller som avslappende tidsfordriv, man må være tilstede hele tiden for å unngå at den blir irriterende.

Pink Floyd har allerede vært nevnt, og ”A Little Place Called Trust” starter med å finne rytmen til lyden av kniver som hvesses, litt som ”Money” åpnet med klingende mynt. Den slipende lyden går igjen som en truende faktor, underbygget av gitarene som skjærer oss til blods og trommene som mørbanker oss, mens bassisten fillerister de siste restene vi har av sans og samling. Congleton kan minne om Bright Eyes’ Conor Oberst der han skriker, peser og gauler intenst ordstrømmende foran eller utenfor mikrofonen. Han har melodiøse popøyeblikk (”Don’t You Wish You Had Someone”) med angstfylt aura. Hans fullstendige tilstedeværelse blir for dominerende over tid, og det hadde ikke skadet å gitt mer plass til de andre musikerne som nesten blir borte i taleflommen.

Platen bindes sammen av korte, snåle intermezzoer med opptak av stemmer og andre stemningsskapende lyder, noe som skaper en filmatisk følelse, og siden flere av låtene går i hverandre, gir dette velfortjente pusterom før neste rundkast. ”Where Have Those Hands Been”, ”A Liver A Lung A Kidney A Thumb” og ”I’m Going To Spend The Rest Of My Life Lying” er suverene spor. Aggressive og dynamiske, fengende og hardtslående, og John Congleton oppsummerer det egentlig best selv med linjen ’I’m a swinging axe, I’m a baseball bat, hiding in the hall…’

God Bless Your Black Heart (Kill Rock Stars, 2004)
Home is where the hurt is
Han synger som om hjertet er i ferd med å slå ut av det spinkle brystet sitt, med en undertrykt, nærmest gråtkvalt desperasjon. Han er en emosjonell leder for en mentalt forstyrret cabaret, en andpusten dukkemester som lanserer sin siste absurde forestilling, og slipper her alle familiens skjeletter ut av skapet med et brak.

Noen subber tungt over gulvet, døren lukkes og platen starter. Gjem kjøkkenknivene, the pAper chAse er tilbake med sin tredje plate med moderne eventyr for voksne. God Bless Your Black Heart er ikke så veldig ulik forgjengeren, men hakket mer konsis og fokusert er de fremdeles ikke ulike en skrudd blanding av Bright Eyes, Tomahawk, Jesus Lizard og The Cure. Kjennetegn er stakkato melodier, triumferende marsjer, fyldig orkestrering og et forstyrret, urolig lydbilde som står godt til tekstene. Disse er hemmelighetsfulle skildringer ladet med gudstro, gruppesex, svarte hjerter og denslags. Et eksempel:

So I’ll cut you all open and see what’s inside and what’s missing
While this virgin your daughter skirt down the altar.

Du ser hvor dette leder. Sentralt ved siden av den voldsomme ordstrømmen og gitarknivingen er pianoet, som på den ene siden bidrar til å gi et slags teatralsk skjær, på den andre brukes til hamre på som om det skulle være et trommesett. Instrumenteringen er ellers mer enn tettpakket, gjerne atonal og dissonant. Bandet skjærer og river i gitarer og strykere, slår og sliter i skinn og strenger, men følger fortelleren hele tiden på imponerende tight vis. Bruken av blås og stryk skaper dermed ikke et kammerpreg, men fungerer mer som for å underbygge hissige detaljer fra en eller annen skrekkfilm. Samples fra filmer og lydopptak – av for eksempel fluesurr – er andre effekter Congleton benytter for å binde sammen denne rockoperaen. For det er noe slik storslagent han prøver å skape. Tidvis blir det ganske så fengende på sitt nervøse vis, men som et langt, sammenhengende teaterstykke omhandlende det psyke moderne samfunn preget av paranoia, angst og galskap er nok dette altfor ustabilt til å nå ut til de store masser.

Så hvorfor ligger ikke God Bless Your Black Heart helt øverst på alteret for tilbedelse og heltedyrkning? For min del skyldes det at den virker ganske så lang med sine drøye 50 minutter. Det er særlig de fanfare-pregede, mest patosfylte stykkene som blir en prøvelse. Du skal være mer enn mildt interessert i å følge Congletons behov for oppmerksomhet, og det fungerer best for pAper chAse (eller hvordan de enn nå skriver det) når de demper lyset, sirkler hvesende rundt i mørket og overlater mer til lytterens fantasi å finne ut hva som skjer der borte, bak sofaen. God Bless Your Black Heart er både intens og krevende, John Congleton forlanger at både hode og hjerte er på rett plass for å henge med, og jeg kan ikke love at den gir noe tilbake.

Når denne timen er over føles det som å vært med på en time mellom en psykolog og en dypt forstyrret mann, der det er vanskelig å si hvem som egentlig er hvem.

The Paper Chase Meet Red Worms’ Farm (2004)
m/ Red Worms’ Farm
Padova vs. Dallas
Robotradio er en nystartet label som hører hjemme i Lavis, Italia, og som med denne utgivelsen har startet et ganske interessant prosjekt. Tanken er å kople musikk, video og tegneserier, i et møte mellom to ulike band; et mindre kjent fra hjemlandet og et større utenlandsk. Første utgivelse består av stort sett uutgitte låter fra italienske Red Worms’ Farm og amerikanske The Paper Chase.

Det er mange gode krefter som har vært involvert på denne platen. Den illustrative biten er ivaretatt av den italienske tegneren Alessandro Baronciani. Hans blåhvite kraftige tusjstrek gir platen et helhetlig uttrykk. Nicola Fontana (Fountainhead) har laget en lavbudsjettsvideo til hver av bandene (Paper Chase: ”I’m Your Doctor Now”, Red Worm’s Farm: ”Pop Song”).

Når det gjelder det musikalske innholdet består det av syv låter, fire fra Italia, og tre fra USA. Dallas-bandet leverer en remiks av ”Out Come The Knives”, samt ”I’m A Doctor Now”. Det ‘nye’ sporet “Isn’t She Something” er typisk støyende angst-desperasjon fra Paper Chase.

Det fine med dette opplegget er at man kan oppdage ukjente band fra et land man ikke så ofte forbinder med alternativ rock, og for min del er Red Worms’ Farm et slik nytt bekjentskap. De kommer fra Padova, og har eksistert i undergrunnen i noen år med et par skiver bak seg. De holder seg innenfor en bråkete dissonant gren av post-punken, mer melodiøse enn Paper Chase, og med noe mindre særpreg over seg. Trolig påvirket av band som Sonic Youth og Les Savy Fav er deres fire låter her av lovende karakter. Det er mest driv i åpningssporet ”Jelly Bean”, som har noe av den samme dynamikken som Girls Against Boys. Samme låt kommer igjen avslutningsvis, og versjon to stikker seg noe ut fra de andre, da lydbildet i Giulio Faveros remiks har et mer elektronisk støyende uttrykk.

En pen utgivelse og starten på et prosjekt jeg håper å mer av fremover.

Logh/Log
– I am known as the Log Lady. There is a story behind that. There are many stories in Twin Peaks – some of them are sad, some funny. Some of them are stories of madness, of violence. Some are ordinary. Yet they all have about them a sense of mystery – the mystery of life.
Margaret Lanterman, The Log Lady, Twin Peaks

Every Time A Bell Rings An Angel Gets His Wings (Bad Taste/Smekkleysa, 2002)
Twin Peaks, Sweden
Ryktene sier at bandnavnet er inspirert av The Log Lady fra David Lynchs skjellsettende tv-serie Twin Peaks. Kubbekvinnens visdom kan med glede hentes fram fra skogene for å forklare noe av hva bandet står for. Det er også mange ulike historier på Every Time…, med særlig vekt på de triste og melankolske stemningene. De fremføres med Kubbedamens klokskap, men også med hennes noe svevende måte å forholde seg til verden. Som David Lynch klarer Log å trekke ut ord og setninger som passer godt til omgivelsene, men som overlater mye til lytteren å selv finne helt ut av. Det er dessuten særdeles behagelig å nyte en så avslappet vokalist som Mattias Friberg. Han hever seg ikke ofte over hviskeleie, men er stødig og klar nok til å bære låtene på en sterk måte.

– My log hears things I cannot hear. But my log tells me about the sounds, about the new words. Even though it has stopped growing larger, my log is aware.
The Log Lady.

Every Time… har både mange varierte og skjulte uttrykk i seg, noe som kan virke forvirrende de første lyttene. Her er det både innestengt gitar-aggresjon (som bare unntaksvis eksploderer), en banjolåt, streit og fengende pop, ambiente partier og flytende instrumentaler. Når dette godtas kan man lene seg tilbake og begynne å nyte den gjennomførte helheten i platen. Et fellestrekk som går igjen er en nærmest landsens følelse, en naturstemning preget av dype skoger og evig regntung tåke. Omslaget viser da også en kjempe som stiger opp fra skogen, med ryggen til byen. Det betyr ikke at dette er countrymusikk. Sammen med for eksempel Kristofer Åstrøm ser det heller ut til at svenskene er i ferd med å finpusse et egenartet stillferdig nordisk uttrykk, som låner like mye fra lange og kalde vintre som fra Ville Vesten.

Every Time A Bell Rings… er ikke et fullendt mesterstykke, men det er langt mellom utgivelser av så helstøpt karakter, og plater som på kort tid har gitt så mange gode timer i samvær med stereoanlegget. Gjør derfor som kubben kommanderer, ønsk Log velkommen inn i varmen.

The Raging Sun (Bad Taste/Smekkleysa, 2003)
Solen stiger glødende og mektig opp over Lund
På grunn av en navnekonflikt med et annet band har Log siden debuten vært nødt til å legge til en ekstra -h, de har dessuten anskaffet ny trommis og fått hjelp av amerikaneren John Congleton (the pAper chAse, 90 Day Men) som tekniker. Hans bakgrunn ser ut til å stemme bra overens med bandets ønskede utvikling, selv om Logh sjelden blir riktig så dramatiske som the yanks. De har et ubeskrivelig svensk preg over seg, kanskje er det furuskogens melankoli de har til felles med artister som Kristofer Åström og Christian Kjellvander. Logh er likevel noe ganske for seg selv, og med The Raging Sun har de ikke bare gjentatt suksessen fra debuten – de har vokst med oppgaven, og endt opp med en plate som står minst like solid.

Det tar noe lengre tid med The Raging Sun, den synker ikke så raskt inn som Every Time… Den var sjarmerende i all sin retningssøken, men likevel mer direkte og umiddelbar. Nå har Logh strammet grepet en del, og de har hardnet til i modningsprosessen. The Raging Sun spriker mindre og er fastere i både lyd og lynne, men Lund-kvartetten bedriver fortsatt langsom og følelsesladet rock som balanserer mellom himmelsk popmelankoli og utagerende styrke. Og de skjenker oss et knippe vidunderlige låter også denne gangen. Vemodige perler som ”The Contractor And The Assassin”, ”An Alliance Of Hearts” og ”Thin Lines” er blant det beste jeg har hørt fra denne kanten. På tittelsporet og ”At This My Arm Was Weakened” kan man ane spor av nyere Sonic Youth i uttrykket, og på ”The Bones Of Generations” klemmer de til i et heftig støyutbrudd.

Bortsett fra slike enkeltutblåsninger gjemmer de det meste av sin kraft, slipper det ut i passe porsjoner eller lar det komme ut mer i form av trykkende og dvelende stemninger. De to siste sporene, som varer tilsammen et kvarter, er lysende eksempler på Loghs velfunderte balansegang, der skjør, varsom melankoli og kraftigere utblåsninger begge har sin naturlige plass. Massive ”City, I’m Sorry” og den pianodominerte ’ambiente balladen’ ”Lights From Sovereign States” avslutter denne glødende solen av en plate på et vis som gjør det vanskelig å ikke sitte målløs tilbake.

Bjørn Hammershaug